Påsken 1973
Velkommen vårstart i mars og påsken 1973, som varte fra 19. t.o.m. 23 april. Alle bildene er tatt av Eirik Hauge.
MARS – KNOKKELFOTBALL PÅ ULLERN GRAVLUND
Klassikerne bare haglet i 1973! Det må være LP-platens kronår. Jeg var umåtelig heldig som akkurat da fikk jobb som musikkjournalist i Arbeiderbladet. Fra diskenspringer på Musikkhuset til jypling med rett til å hente gratisplater hos plateselskapene SWOSJ på dagen! Jeg bar og bar. Inn i heisen og hele veien opp til sjette etasje i Harald Hårfagres gate 12C. Nede i gaten sto min Fiat 600 og ventet på nye oppdrag. Jeg hadde rikelig med plass til flere plater i baksetet.
Nå var ikke luksusen så overveldende. Jeg tjente jo svært lite på de korte plateanmeldelsene som Arbeiderbladet skulle ha. Så akkurat denne våren valgte jeg riktignok å si opp hos Musikkhuset, men jeg turte ikke seile min egen sjø. Jeg tok jobb på Ullern Gravlund. Stelle graver. Plante. Og fylle graver når traktoren hadde gjort sitt. Lærte å kjøre traktor også, og å rygge med henger. Og å slå av motoren og vente akkurat passe langt unna under begravelsen, så ikke de sørgende følte at de måtte skynde seg. Jeg tenkte selvfølgelig tanken, men lave avstandssukk er lov.
Man lærer mye rart i livet som man ikke ventet. Men det er kjekt å vite. Det kunne hende at jeg sparket til en knokkel. En gang til og med deler av en hodeskalle. Slikt kunne dukke opp når det ble gravet nye graver, og abonnementet til den henfarne var utløpt. Jeg forsvarte meg med at det jo var slik fotballen ble oppfunnet.
Wallpapers.com
APRIL – DA JEG SLAPP DOBØTTEN
Påske på Øyenkilen. Tre par, Eirik og Torill, min kjæreste og jeg og ikke minst Piggvar (kjent fra min bitre konfrontasjon med virkeligheten og sjalusiens grønne spøkelse i november 1970 og en dramatisk biltur fra Oslo til Bærum i november 1971) og hans flamme. Vi kjørte ikke Fiat, da denne som kjent knapt nok har plass til fire personer og en brevmappe, så det gikk i NSB. Ikke lange turen til Fredrikstad, men lang nok til at det måtte nytes medbragt langpils og røkes ettertrykkelig. Det eksisterer fotografier fra ekspedisjonen, og jeg ser ut til å ha trøbbel – forhåpentligvis forbigående – med en tresko.
Toget til Fredrikstad. En tresko i hånden er bedre enn ti øl på taket. (Disse, og de følgende bildene fra Øyenkilen ble tatt av Eirik Hauge.)
Denne påsken var langfredag særlig hellig i Østfold, og vi måtte bruke tid og penger på drosje for å finne en bensinstasjon som slapp inn utenbyskunder med behov for tobakk. Jeg kjøpte en pose ballonger med lyd – antagelig noe stasjonen hadde blinket ut for 17. mai, og hevnet meg både på drosjesjåfør og Øyenkilen og omegn generelt med den iltre ballongfløyten som vel egentlig lød som døende stokkand i solnedgang.
Jeg var godt fornøyd og ga ikke driks.
Langfredag på Øyenkilen og omegn.
Det eksisterer også fotografier av meg fra Fredrikstad sentrum, utenfor en kiosk, hvor jeg lurer på om de har «En lommegrøsser fra Williams». Vi lurte ofte på det, Eirik og jeg, i den perioden. Jeg mener de hadde. De små heftene egnet seg særlig godt til opplesning (av høydepunkter), kveldstid, med øl som reisefølge. Jeg tror bladet vi hygget oss med den påsken inneholdt historien kalt «Mutantene».
Hm. Lurer på om de har noen gode lommegrøssere her … (Bildet ble tatt lørdag 21. april 1973.)
Som man ser, denne utgaven av NÅ var rykende fersk i Fredrikstad-kiosken. En lommegrøsser fra Williams var det alltid behov for. Eirik og jeg elsket skrekktegneserier, og leste Gru med stor entusiasme i første halvdel av 70-tallet. Hvem glemmer vel Fætter Maddike?
Da det var ganske kjølig, fyrte vi en god del i ovn og peis. Kjelleren var rik på ved og (gammel) hermetikk, og da jeg både var en doven slask og ikke duget som selskapets kokk, falt de mindre attraktive oppgavene til meg. Som oppvask (som jeg forsøkte å skulke unna ved å vise til en rift i pekefingeren – som kunne anes under skarp belysning), henting av ved (som jeg merkelig nok både likte og mente at jeg mestret) og tømming av utedo, en tomanns-utfordring, som brått ble énmanns da jeg, overmannet av brekningsfornemmelser, slapp hanken, hvorpå en bannende Eirik holdt på å gå i bakken med bøtten over seg. Heldigvis fikk han bare noen skvalp (av den riktig ekle sorten, det må innrømmes), og jeg ble degradert til å grave igjen avføringsgropen etter at Eirik med nød og neppe hadde fått tømt bøtten. Han gikk til dusjen, mens jeg måtte stå og kaste jord over noe ubeskrivelig som luktet så sterkt at de måtte merke det på Jupiter.
Ikke så god til å hente ved som jeg trodde.
Ellers var det en fin påske, med enkelte dramatiske opptrinn, som da Piggvars helt ferske kjæreste knep ham i en eller annen løgn, hvorpå han vekket oss alle i full drama-queen-modus og gråtende skulle ha oss til å bekrefte at han var verdens mest trofaste mann. Jeg stirret på opptrinnet med åpen munn. Jeg ga ham ingen støtte. Minnene fra november 1970 var våknet. Mannen som tilbød meg et glass appelsinjuice fra min ex-kjærestes kjøleskap (ex mot min vilje) i mitt tyngste øyeblikk, sjokkert over å oppdage at han i det hele tatt befant seg i hennes hjem, og tydelig hadde overnattet, der sto han og gråt krokodilletårene sine. Grin i vei.
Alle har sine gode og dårlige sider. Og det skal Piggvar ha at han kunne være vanvittig morsom. Jeg glemmer aldri hans ubetalelige skillingsvise – sunget på nordnorsk dialekt, sort of.
Jeg kommer hjem til deg, kjære mor,
Mor, jeg kommer hjem
Jeg er lei av livet her nord.
Mor, jeg kommer hjem
Far han er i jorden nu
Alt er kaldt og stille
Jeg kommer hjem til deg, kjære mor
Mor, her kommer din lille
Den går både i dur og moll, og bryter kledelig ut i fortvilet jodlefalsett i strofen «jeg er lei av livet her nord», øyeblikket kommer brått og effektivt i det sangeren tar fatt på i’en i lei.
Piggvars norske “oversettelse” av “Strawberry Fields Forever” (“Moltemyra for alltid”) ga ikke samme uttelling, Eirik bar nok noe av skylden da hans akkompagnement på (sur) 12-strengs-gitar sjelden traff akkordene som vokalen bokstavelig talt remjet etter. Avantgarde eller rett og slett bare fryktelig. Jeg velger det siste.
Mange lurer på om det finnes flere bilder fra Øyenkilen. Det gjør det.
Dette, for eksempel. Lesestund og påskefred. Og helt riktig kunst på veggene. Obligatorisk fottøy og lyseblå, litt for små sokker. Perfekt. Dessverre var det ikke noe Fleksnes på TV den påsken. Sesong 2 kom ikke før i 1974.