Jeg er ingen rumpeslikker!
En samtale med Sir Bob Geldof, Oslo 26. mai 1994
Foto: Kaia Means
Tekst: Yan Friis
Trykket i Vi Menn 13. juni 1994
Han er mannen bak Band Aid og Live Aid, slått til ridder av den engelske dronning. Sir Bob Geldof - 39 år, sleivkjeftet og allergisk mot autoriteter - ble superkjendis. Men Band Aid ødela også hans musikalske karriere. Det tok ham ti år å komme på beina igjen.
Sir Bob (39) er grimete og bleik, med poser under øynene og flokete, uregjerlig hår. Solbrillene er spikret på. Han luter fremover. Snøfter for seg selv. Og er grundig lei.
– Hvis jeg var Phil Collins, ville jeg ikke gitt ett eneste intervju til – så lenge jeg levde. Du blir hjernedød, tro meg, og jeg savner barna.
Geldof er i Norge for å reklamere for CD’en ”Loudmouth” – en samling av hans mest kjente sanger fra 1977 og fram til i dag. Han hater å måtte gjøre seg tilgjengelig for pressen, han hater å snakke om seg selv.
– Men jeg har for lengst innsett at platene mine må selge hvis jeg skal få råd til å gjøre noe av det jeg har lyst til å gjøre. Blant annet å lage plater. Og siden radiostasjonene ikke spiller meg sånn uten videre, er jeg nødt til å reise rundt på denne måten.
Sånn går det når du blir mer berømt for hvor snill du er enn for hvor flink du er til å lage musikk.
– Snill!? Jeg er ikke snill. Men jeg lar meg lett engasjere. Tørkekatastrofen i Etiopia i 1984 fikk meg til å tenne på alle pluggene. Folk døde som fluer, og vi satt bare og så på.
Geldofs engasjement satte i gang det mest bemerkelsesverdige veldedighetstrøkk i pophistorien: Band Aid. Det resulterte i to av tidenes mest solgte singleplater, ”Do They Know It’s Christmas” og ”We Are The World”, og det monumentale konsertarrangementet Live Aid, som gikk parallelt fra scener i USA og England, sendt direkte via satellitt over hele verden i juli 1985.
Etter dette ble den tidligere punkrockeren en helgenfigur, ikke minst i massemedia. I juni 1986 slo den engelske dronning ham til ridder. Og så gikk alt galt.
Arrestert i jetfly, ikke alle kan skryte av det.
Besatt av turnélivet
– For meg ble Band Aid en kunstnerisk katastrofe. Arrangementet gjorde meg til superkjendis. Men det er ingen jobb. Folk forbandt meg med Band Aid, ikke med musikk. Selvtilliten var på bånn. Den første platen jeg gjorde etter Band Aid solgte nesten ikke. Samtidig hadde jeg sladrepressen på nakken. De kan ikke fordra uflidde, ubarberte sir’er som er altfor store i kjeften. De skulle jekke meg ned, og det grundig. Jeg vet at de satte en pris på hodet mitt, 25 000 pund til den som skaffet dem stoff som kunne skade meg.
– Skal man egentlig tiltale deg Sir?
– Du må gjerne gjøre det, hvis du har lyst.
Geldofs solbriller havner på bordet. Et flir liver opp ansiktet. Øynene er vaktsomme, men mildere enn solbrillene.
Hva innebærer det å være Sir Bob?
– Tittelen, mener du? Har dere ikke sånne ordener i Norge også, da? Det er bare en slags medalje. Dessuten har jeg rett til å drive sauene mine over London Bridge.
Kommer det syrlig. Fliret blir enda bredere.
– Og så er jeg æresborger av jeg vet ikke hvor mange byer.
Det kan jo komme godt med, for etter at Bob Geldof i 1990 endelig scoret på hitlistene igjen – etter ni års måltørke, er han bare blitt mer og mer besatt av å turnere.
– Besatt er ordet. Jeg trodde det der var noe som hørte ungdommen til. Men nå er jeg 40, og det blir verre og verre. Jeg simpelthen elsker å være på veien. Det er herlig å gå av scenen og inn i turnébussen. Der er det varmt, der er det mat, en video som står på, folk som røyker og drikker og spiller et eller annet spill. Fire om morgenen stopper du kanskje ved en veikro og tar en matbit. Så sover du. Køya duver og ruller og forteller deg langt inn i drømmene at du er på vei. Når du våkner, er du i en helt annen by. Vi kaller oss The Happy Clubsters. Jack Kerouac (legendarisk beat-forfatter) hadde The Merry Pranksters. (Her forveksler Geldof Ken Kesey med Jack Kerouac.)
Geldofs bleke trekk er begynt å gløde.
– OK, jeg er ikke noen ungdom lenger. Jeg er en gift familiefar. Så jeg klarer ikke å være hjemmefra for lenge. Fire uker er perfekt. Jeg trenger denne på-veien-greia. Jeg trenger følelsen av renselse som alle gode konserter gir meg. Når jeg står på scenen, glir jeg inn i The Bob World, som gutta i Boomtown Rats kalte det. Jeg er helt borte, i en slags fritt-flytende tilstand; jeg ser alt som foregår, jeg kan spøke med publikum, men jeg er i en annen verden.
Aldri slikket rumper
Bob Geldof spiller ikke akkurat moteriktig musikk. Ikke er det hip hop og techno, ikke er det tapetaktig bakgrunnsmusikk (såkalt ambient musikk). Det går unna på halv tolv, skeive feler og trekkspill og tjohei i en merkelig blanding av pop, cajun og irsk folkemusikk – rene dansen på lokalet.
– Jeg har ingenting imot techno. Det er dagens musikk. Den er relevant i den betydning at den er meningsløs. Den monotone rytmen er antakelig ”Livets tempel”. Og ambient musikk er lyden av det den amerikanske sosialøkonomen Galbraith kaller overflodens tyranni. Tapetmusikk, ambient musikk, pling plong, ding dong...
Sier han bløtt som i narkose.
– ... handler om kirkens fallitt, religionens fallitt, vitenskapens fallitt, lyden av forvirring, lyden av politikkens unødvendighet. Hvis livet var bomull, er det musikken. Så dagens musikk er relevant, men ikke nødvendigvis på en positiv måte. Den eneste gangen du vet at du er i live, er når du føler smerte. Gruppen Nirvana er lyden av intelligens i hylende opprør mot alt det der.
Det var du også. I dag er du det på en ironisk måte. Skarpe tekster lagt på en tjohei-melodi med la-la-la-refrenger. Men i Boomtown Rats hylte du ganske rett på—
– Jeg vil ikke være som deg, jeg vil ikke tenke som deg, jeg vil ikke snakke som deg, jeg vil være meg! Det er de første ordene du hørte fra meg – i ”Looking After No. 1” (1977). Jeg har aldri slikket en rumpe i mitt liv.
Fuck off!
Har du noengang likt å jobbe under en sjef?
– Jeg har forsøkt, men har aldri klart det. Mor døde da jeg var seks, far var alltid ute og reiste og kom bare hjem i helgene. Jeg gjorde matinnkjøpene, jeg lagde maten, jeg sørget for at det var kull til ovnen. Jeg gjorde det dårlig på skolen – når jeg var der. Jeg så ikke på TV. Men jeg leste. Herregud som jeg leste! Jeg hadde ingen å diskutere med, ingen å krangle med; jeg ble dogmatisk. Så hvis noen kommanderte meg til å gjøre ett eller annet, svarte jeg bare: fuck off! Far forsøkte å oppdra meg to dager i uken. Selvfølgelig gikk det ikke. Det var hans hus, men det var mitt hjem.
Kunne du jobbet med Band Aid hvis det var under noen andre?
– Nei, aldri i livet!
Og nå?
– Jeg er min egen sjef. Jeg lager musikk, levende menneskelig musikk, som jeg liker. Og det er tilstrekkelig mange der ute som er villig til å høre på meg. En dag vil jeg kanskje ha kommet så langt at når du sier Bob Geldof til noen, så tenker de ikke på Sir Bob og Band Aid, men på musikk. Jeg er stolt over det vi fikk i gang med Band Aid, og jeg syntes det var en ære å bli slått til ridder. Men jeg kan ikke bli igjen der.
Og her er innholdet på CD’n Sir Bob var i Oslo for å promovere.
All songs were written by Bob Geldof, except where noted.
1. "I Don't Like Mondays" (1979) – 4:17 from The Fine Art of Surfacing
2. "This is the World Calling" (1986) (Geldof, Raymond Doom) – 4:23 from Deep in the Heart of Nowhere
3. "Rat Trap" (1978) – 4:51 from A Tonic for the Troops
4. "The Great Song of Indifference" (1990) – 4:35 from The Vegetarians of Love
5. "Love or Something" (1990) (Geldof, David A. Stewart) – 4:32 from The Vegetarians of Love
6. "Banana Republic" (1980) (Pete Briquette, Geldof) – 3:29 from Mondo Bongo
7. "Crazy" (1994) (Geldof, Doom, Olle Romo) – 4:29 Previously unreleased
8. "The Elephants Graveyard" (1981) – 3:42 from Mondo Bongo
9. "Someone's Looking at You" (1980) – 4:22 from The Fine Art of Surfacing
10. "She's So Modern" (1978) (Geldof, Johnny Fingers) – 2:56 from A Tonic for the Troops
11. "House on Fire" (1982) – 4:46 from V Deep
12. "The Beat of the Night" (1986) – 5:06 from Deep in the Heart of Nowhere
13. "Diamond Smiles" (1979) – 3:49 from The Fine Art of Surfacing
14. "Like Clockwork" (1978) (Geldof, Briquette, Simon Crowe) – 3:38 from A Tonic for the Troops
15. "Room 19 (Sha La La La Lee)" (1992) – 3:41 from The Happy Club
16. "Mary of the 4th Form" (1977) – 3:30 from The Boomtown Rats
17. "Lookin' After No. 1" (1977) – 3:08 from The Boomtown Rats [1]
Tracks 1, 3, 6, 8, 9, 10, 11, 13, 14, 16, 17 - The Boomtown Rats
Tracks 2, 4, 5, 7, 12, 15 - Bob Geldof