‘Paint It, Black’ fyller 60
Paint It, Black / Stupid Girl******
Utgitt: 6. mai 1966 (London, 45-901) USA #1
Paint It, Black / Long Long While******
Utgitt: 13. mai 1966 (Decca, F.12395) UK #1
Etter ultrahektiske 1965, var The Rolling Stones nødt til å skrubbe noe på tempoet. Turnévirksomheten holdt på å ta knekken på dem, og plateinnspillingene – for ikke å snakke om låtskrivingen – led av søvnmangel og deadliner av den dødelige sorten. At de greide å presse inspirasjon ut av de utmattede hodene sine var et mirakel. Jeg mener, «Satisfaction» og «Get Off Of My Cloud», to av klodens sterkeste singler, ble til under tidstvang og var i praksis utmattelseskompromisser.
Den nye tid ble innledet 8. desember 1965, bare tre dager etter at deres andre USA-turné for året var avsluttet. I løpet av tre døgn festet de ti nye låter til tape. Denne runden ble i praksis første etappe mot «Aftermath».
Andre etappe kom i 6.-9. mars 1966. Rett i etterkant av en 12-dagers Australia-turné. Deres første turné det året. De hadde med andre ord fått en smul start på 1966. Det var blitt tid til juleferie til og med.
Da de entret RCA-studioene var de på hugget. De spilte inn 11 låter på fire dager, to av dem havnet på en single, resten på «Aftermath». Høy treffprosent, stor variasjon, alt selvlaget og med et dryss av spennende nye lyder og fremmedartede instrumenter.
Hvor Andrew må ha nytt situasjonen, gruppen hadde gjort hans drøm til virkelighet. The Rolling Stones befant seg i tet, side om side med gudesønnene John, Paul, Georg & Ringo (og storebror Brian Wilson). De definerte samtids-popmusikken med «Aftermath» og singlene som kom like i forkant og etterkant. De var blitt alle tings målestokk.
Og for liksom å spa det inn, holdt de igjen den nye singlen noen uker, til det første begeistrings-sjokket etter «Aftermath» hadde lagt seg. Så kom den, SINGLEN. Summen av hele «Aftermath»-reisen, destillert ned til 3 minutter og 15 sekunders eventyrlig bombardement av sanser og hjerne. «Paint It, Black» kommer i fem farver, det er gulltråd i veven. Og den dumper en haug ingredienser i fanget på deg som det er vanskelig å fordøye første gang.
Tross sin nesten monotone melodiføring, virker låten yr og sommerlig og full av livsglede. Produksjonen bobler av overskudd, og det kommer stadig nye overraskelser til, detalj på detalj. Det siste minuttet er simpelthen overveldende, en flod av lyd, dype sprettbass-støt (Bill på orgelpedaler med bare nevene), Keiths håndleddsrappe bolero på akustisk gitar, Brians evig vandrende melodilinjer på sitar, Charlies bankende tam tams, Mick & Keiths svaie nynning inn i faden, det er en pakke world music før begrepet fantes, med et slags eksotisk-tyrkisk slektskap. Det bare eser ut, mektig og storslagent, før lyset brått slukkes i den raskt dalende faden.
At det er et bukkeritt rett inn i fortapelsen oppdaget vel egentlig de færreste av oss den forsommeren. Tenåringer var ikke så stive i engelsk som de er i dag. Men låten sto seg avgjort godt målt mot alt det vidunderlige som ble spilt over Radio Lux og i en del velbeslåtte hjem.
Dette var single-platens sommer. Konkurrentene til «Paint It, Black» på hitlistene akkurat da var «Wild Thing» (Troggs), «Pretty Flamingo» (Manfred Mann), «Monday, Monday» (Mama’s & Papa’s), «Sloop John B.» (Beach Boys), «Daydream» (Lovin’ Spoonful), «When A Man Loves A Woman» (Percy Sledge), «Bang, Bang» (Cher), «Hey Girl» (Small Faces), «Don’t Bring Me Down» (Animals), «Eight Miles High» (Byrds), «Over Under Sideways Down» (Yardbirds), “Rainy Day Women #12 & 35” (Bob Dylan), «River Deep – Mountain High» (Ike & Tina Turner), «Sunny Afternoon” (Kinks), “Just A Little Teardrop” (Pussycats), “Wedding” (Hep Stars) og snart kom «Paperback Writer» (Beatles). Det var en sånn sommer. Og «Paint It, Black» rulet i den gullrekken.
Den ekte og enerådende hitlisten i Storbritannia i 60-årene, trykket ukentlig i New Musical Express.
Jeg husker den fra alle badestrendene. Hvalstrand. Ulvøya. Katten. Ingierstrand. Man hadde batteridrevne platespillere med seg. Og dette var hva som snurret mens krokanisen smeltet og dumpe drønn av barske guttestup gjenlød fra dypet, borte ved stupetårnet. Alle kunne ‘’I see a red door and I want it painted black” utenat, og alle guttene kunne grepene på luftgitar (og luftsitar).
Nådde aldri 1. plass i Norge. Akkurat da man trodde det skulle skje, kom “Paperback Writer”.
Tenk, Keith hadde ikke noen tro på låten til å begynne med. Han syntes den virket ordinær og var på nippet til å gi opp. Da begynte Bill å leke frem en tonerekke på Hammond-orgel hvilket inspirerte Charlie som svarte med rappe tam-tams, og så begynte Brians sitar å vandre. Bitene på plass, en av gruppens aller beste låter var født. Den burde vært signert Nanker Phelge, ikke Jagger/Richard. «Paint It, Black» er et fullblods teamarbeid.
Jeg vet ikke om mange låter som kickstarter følelsen av velvære så sterkt. Den nølende gitarintroen som Charlie brått tar tak med hamrende trommer, og den umiddelbare reaksjonen fra Keiths kassegitar og Brians sitar, de tar tak både i låten og lytteren, vennlig, men insisterende. «Paint It, Black» eier deg allerede, lenge før Mick åpner munnen.
Bevæpnet med ordbok og teksten, som jeg fant i et ukeblad, begynte jeg å studere strofene i sangen som virket så livfull, sprelsk, sommerlig – og samtidig gåtefull. Jeg hadde ennå ikke greid å knekke Dylan-kodene, hans engelsk var for avansert, jeg bare likte ham, lyden av stemmen og alle ordene den eltet og betonte, og det elektriske kompet som rullet som et blinkende tivoli gjennom ørkenen. Han fascinerte meg, men jeg skjønte ikke et ord av hva han sa. Det smakte bare godt i øret.
Men «Paint It, Black» ble en slags åpenbaring. Den handlet ikke om de vanlige tingene. Om søte piker (som ofte var veldig troløse), og dagdriveri (vanlig i 1966) mens man tenkte på jenter, og jenter sånn generelt. Stones-teksten virket forståelig, den hadde enkle setninger. Han som sang var veldig lei seg, han følte at alt var svart, og derfor ville han at det skulle være svart for alle. Tenkte jeg. Samtidig dukket det opp en jente mot slutten. Og så kom det skumleste av alt, han ville at solen skulle slukne.
Jeg ble ikke klok av teksten, men jeg ble fascinert. Den var så annerledes. Og den gjorde plutselig lytteropplevelsen rikere, og mer mystisk. Det skjedde noe her. Metafysikken var kommet på besøk til en snart 14 år gammel gutt som snart skulle på speiderleir.
Og ja, 14-åringen ante konturene av noe som var mer og større enn det hadde gitt seg ut for å være. Denne popsinglen drev med fantestreker.
Mange skryter av «Satisfaction», «Get Off Of My Cloud» og «19th Nervous Breakdown”. Det er liksom signatur-låtene til opprørsbandet The Rolling Stones. Men går du dem etter i sømmene er det ikke mye til opprør. Det er strofer og vendinger i dem alle tre som både er teite og uten egentlig poeng. Men «Paint It, Black» er hel-ved. Knappe strofer, sort atmosfære, en sang om sorg og samtidsangst. I det ene øyeblikket befinner vi oss i begravelsen til hovedpersonens kjæreste. I det neste roper han sin bunnløse smerte ut over hele solsystemet. Det er en sang aldeles uten håp eller forsoning. En nekrolog over tilværelsen. Hovedpersonen har ingen ting annet å se frem til enn slutten. Og han tar gjerne oss alle med seg i undergangen:
I wanna see the sun blotted out from the sky
Intet mindre.
Du kan skrive dommedagstrilogier basert på denne sangen. Den er sort som kull. Men den er også vakker som regnbuen. Kontrastene er enorme, detaljene myldrer. For en låt!
På B-siden I England (og Norge) fikk vi soulballaden «Long Long While». Uvanlig sang til Mick å være, for her er han en følsom krabat som legger seg flat. Jeg tok feil, du hadde rett. En innrømmelse man sjelden hørte i Rolling Stones-sanger på 60-tallet. Det er ikke en låt du legger veldig merke til, men den er godt skrudd sammen og tåler å stå ved siden av forbildene, selv om vi ikke helt når Otis. Ian Stewarts orgel-komp er forøvrig veldig Redding. Mick synger strålende. Keith leverer en pirkete liten solo, og ligger ellers tett på, alliert med Brian – begge på akustiske gitarer.
I USA valgte de «Stupid Girl» fra «Aftermath» på B-siden. En av gruppens ondeste jentelåter. Her legges ikke fingrene imellom, og Chrissie Shrimpton følte seg truffet, antagelig med god grunn. Mick var ikke så snill mot henne. Det er uansett en svært iørefallende bøllelåt. Vi gutter som syntes jentene var dumme snerper som ikke ga bort et kyss engang, likte «Stupid Girl». Det refrenget var skikkelig anvendelig.
«Paint It, Black» nådde 1. Plass både I USA og England, og ble en sentral brikke i soundtracket til sommeren 1966. Men ting snudde fort på den tiden, og gruppen nådde ikke 1. plass igjen før to år senere. Hverken i USA eller England.
Mai-måned traff Norge med mildt blikk og løfter om hygge. Erik Heyerdahl i Arbeiderbladet kunne fortelle at ny Beatles-single var på gang: "Typeeback Writer". Hvaforno? Tenkte jeg. Låten alle spilte før «Paint It, Black» kom var "Barbara Ann". Jeg var svak for B-siden, "Girl Don't Tell Me". Jeg hadde ikke hatt sommerferieforelskelser ennå, men sannelig kunne jeg tenke meg hvordan det var, akkurat som i denne sørgmodige sangen.
Arbeiderbladet 7. mai 1966. Veldig få har hørt “Typeeback Writer”. Selv i dag.
Det regnet i Norge da «Paint It, Black» kom. Samtidig gikk Pussycats til topps på LP-listen i Arbeiderbladet. For en vår og for en sommer og for en popmusikk.
Man følte seg stor når man gikk ut av 7. klasse før i tiden. Realskolen neste. Det var liksom det aller høyeste trinnet, der hvor de store, ja, nesten voksne var. Nå skulle jeg bli en av dem. 20. mai, var The Beatles ved Chiswick House i London og spilte inn videoene til "Paperback Writer" og "Rain" med Michael Lindsay-Hogg som regissør.
I Vallerveien var luften tung av syriner, og engene blomstret vilt og det var is og flunkende fersk utgave av Popnytt i kiosken. Mulighetene var uendelige og livet en sprekkfull skattkiste som bare ventet på å bli åpnet. Utenfor vinduet hørte jeg skjærene skratte. En katt gikk sin langsomme morgenrunde. Nancy sang om støvlene sine i radioen.
Juni på Avløs. Spilte amerikanske plater hos Junior. Mens jeg så på søsteren hans, Sharon, med klynkende, betatte øyne. En tur ned til Narvesen-kiosken på Avløs. Georgie Fame på forsiden av Popnytt. Jeg hadde ikke noe forhold til ham. Man fikk ikke se i bladene og avisene. Ikke så rart, for da må de jo la deg bla i dem ute på perrongen.
Kjedelig Popnytt-forside, Nancy med støvlene, og Beatles lager video til “Paperback Writer” og “Rain”. Det skjedde ting i mai 1966.
Ekspedisjonen til Narvesen endte med at jeg kjøpte en Lollipop. Fruktis. Den beste. Så kald at solen fikk det til å dugge på sjokoladekappen. Jeg lot frostens møte med stekvarmen arbeide litt, slik at sjokoladehinnen langsomt glapp taket og lot seg skli av. Gnagde på det røde, det nederste, det minst attraktive partiet. Det smakte litt kunstig, men det var kaldt, iskrystall-kaldt og porøst og smeltet deilig frossent i munnen. Jeg spiste isen nedenfra.
Man måtte være forsiktig på slike varme soldager, for saftis kunne kalve, som isfjell, og da deiset godbiten, det gule, rett i asfalten og alt var tapt. En balansegang.
Sjokoladekappen gled fort av og smeltet i munnen. Og så, endelig, kunne man nyte fruktisens svar på det gule på skolebrødet: Tuppen, den gule, fuktige, porøse, fortsatt iskalde tuppen som smakte sterkt av appelsin. Ren barnenarkotika.
Jeg avsluttet med å knekke trepinnen mellom tennene. Mitt faste ritual. Jeg gjør det fortsatt, den dag i dag.
(Utdrag fra “Da verden kom til Sjølyst - den norske Stonesboken”)