Pink Pop Festival 1979
45 000 ut i det grå
Det Nye 14. august 1979
Industribyen Geleen, helt sør i Nederland, er hvert år åstedet for «Pink Pop Festival». Et gigantisk arrangement som samler 45 000 unge i byens store parkanlegg. Idyllen ødelegges av Geleens enorme industriområde. Tykk, klebrig, gulbrun fabrikkrøyk velter ut, farger gresset grått og gjør luften tørr, støvet og sotig. DET NYE var til stede ved årets festival, 4. juni 1979. Vi opplevde industri-Europa på sitt verste, rock’n’roll på sitt beste – og i de sene nattetimer møtte vi Mick Jagger…
■ Helt sør i Nederland, nærmest i en avkrok, ligger industribyen Geleen. En snau times kjøretur nord-nordøst for Maastricht. En dags utflukt kan bringe deg gjennom samtlige store kontinentale industriland: Belgia, Frankrike, Tyskland, Luxembourg. England ligger heller ikke så altfor langt unna. Denne sentrale plasseringen på Europa-kartet preger befolkningen, som virker mer internasjonal enn nederlandsk. «De forstår ikke engang hva vi sier nordover i Nederland,» fortalte en gutt oss.
Geleen er hvert år åstedet for den meget anerkjente «Pink Pop Festival» som automatisk trekker over 40 000 ungdommer fra hele Europa. Byen ligger som nevnt svært sentralt, og er skreddersydd til dette arrangementet. I år gikk festivalen av stabelen for 10. gang, og på programmet sto såpass store navn som Average White Band, The Police, Dire Straits, Elvis Costello, Rush og Peter Tosh. Følgelig pakket vi sakene og la i vei mot Nederlands internasjonale avkrok.
For en nordmann vil alltid møtet med Europas industrihjerte være like skremmende uvirkelig. Det er en annen verden. Så fjernt fra vår provinsielle trygghet at du aldri riktig klarer å tro det du ser. For oss er frodig natur en selvfølge. De kjølig grønne granskoger, uendelige vidder, rake fjellstup, langtarmete fjorder og grønnlungete byer. Den høye, blå himmel og disse herlige munnfullene av frisk luft. Friheten roper oss i møte.
En skrekkroman
Vår biltur fra Amsterdam til Geleen åpenbarte en ganske annen virkelighet. En gul himmel knuget landskapet fra horisont til horisont. Bleke, gustne enger og pjuskete trær fór forbi mens vi dundret nedover motorveiene i 160 km/t. By etter by steg fram i den brungule disen. Som spøkelser hang de der, nesten utvisket. De truende konturene av et atomkraftverk passerte. Dødt, grått.
Så kom endelig Geleens «forstad» – et gigantisk industriområde på størrelse med en middels by. Et virrvar av rør, jern, metallstiger slynget rundt enorme tårn, osende gassbluss, blendende hvite lyskastere og makabre fabrikkpiper som hostet ut giftigbrune pestskyer. Industriområdet sydet av liv – dag og natt! Sysselsetter 18 000 mennesker! Du kan bare riste på hodet, for dette er et marerittaktig bilde, tatt rett ut av en science fiction-skrekkroman.
I 364 av årets 365 dager har Geleens innbyggere bare neste arbeidsdag å se fram til. Menn med rennende øyne og pipende hoste forsvinner ut og inn piggtrådportene i endeløse strømmer. Duknakket og apatisk sleper de seg fram. Og vender hjem til identiske mursteinsrekkehus der sliten kone og fjernsyn venter. Intet skjer. Hver dag er som den forrige.
Man får et godt inntrykk av dimensjonene. VIP-avdelingen er området med svømmebassengene, selvfølgelig. (Foto: historiesittardgeleenborn.nl)
Men så går «Pink Pop Festival» av stabelen, og byen snus på hodet. Selv ikke den tørre, søtlige røyken som henger over husene kan holde folk inne. De benker seg opp på trammer og fortauer. Bord og campingstoler, matpakker og termosflasker. Der sitter de. Besteforeldre, foreldre og barn. Stirrer i stum forundring på dette merkelige «taterfølget» som inntar Geleen. Langhårete ungdommer fra hele Europa. Fargerike gevanter, spraglete hårbånd. Tassende på sine sandaler med underlige piper i hendene, vandrer de ned gatene – på vei mot byens friluftsanlegg – der festivalen arrangeres. For et øyeblikk kan Geleens innbyggere glemme de stålgrå fabrikkene som tårner seg opp rett utenfor byen. Men i morgen knirker fabrikkportene igjen, og den støvfylte vinden stryker ned de øde gatene. I morgen.
Bortsett fra den klamme, forurensede luften er Geleens parkanlegg et paradis. Grønt og frodig. Lekeplasser for barn, små kaféer, skyggefulle gressplener, svømmebasseng og mer til. Virkelig et sted for en popfestival.
Eksklusive groupies
Arrangørene er kjent for sin effektivitet. Alt fungerer som det skal. Til og med pressen blir godt tatt vare på. Vi blir utstyrt med «backstage pass» og slipper inn gjennom det godt bevoktede nåløyet bak scenen. Her er et svømmebasseng stilt til disposisjon for presse, musikere, vakter og andre som har klart å snakke seg inn. Et digert telt byr på mat og drikke — men til stive priser, selvsagt. Når man ingen konkurranse har, kan en trygt trå til. En raffinert måte å robbe lommebøker på.
Vi er ikke de eneste bak scenen. Drøyt 400 mennesker sitter gruppert rundt eller i svømmebassenget. Uhorvelig mange vakre jenter i 20-årene. De mest minimale bikinier og liknende kostymer sitter limt på de sjokoladebrune kroppene. Pikene sitter eller ligger dandert i utfordrende stillinger hver gang en kjendis går forbi. Ingen tvil om hva de er ute etter. Dette er groupies av den eksklusive typen.
Via en bratt trapp kommer vi ut rett foran scenen, og stirrer en utrolig folkemasse i hvitøyet. Tusener på tusener hopper og danser. Heldigvis er det et tre meter høyt nettinggjerde mellom dem og oss. Alles øyne er rettet oppover mot scenen. Drøyt fire meter over publikum. Average White Band har nettopp gjort seg ferdig med sitt utrolige velpolerte funkshow, og den nye britiske trioen The Police er allerede klar til innsats.
Den enorme scenen er delt i tre. Hver av avdelingene er utstyrt med mikrofoner, forsterkeranlegg og høyttalere. På den måten kan gruppene spille fortløpende uten forsinkelser. Arrangørene lar det bare oppstå 10 minutters pauser, så folk får roet seg ned. Likevel ligger de foran programmet.
Gitar-soli som honninggull
Police vant raskt 45.000 menneskers hjerter. Gruppas enkle instrumentalbesetning (bass, trommer, gitar) gjør dem automatisk til en tett, hard enhet. Musikerne må stå på fra første stund, hvilket de også gjorde. Bassisten Sting red nærmest på sine egne, kabelaktige betongruller der han spratt fram og tilbake, opp og ned. Og imens ble vi prylt av trommene og flådd av gitaristens barberblad-akkorder.
Police var en opplevelse, intet mindre. Og ingen bør forundres over at de har slått gjennom i USA med et drønn.
Sting ga alt og hoppet i svømmebassenget etterpå.
Mens Police forlot scenen dampende av svette, og kastet seg ut i svømmebassenget (til fotografenes glede), ble Dire Straits annonsert. Gruppa ble en svalende kontrast til Polices lokomotiv-rock.
Dire Straits er en av 70-årenes store sensasjoner i rocken. På et snaut år har de tatt steget fra en anonym og fattig tilværelse til verdenstoppen. De er fra England, men gjennombruddet kom faktisk i Nederland. Deres show på «Pink Pop Festival» ble derfor en slags takk til de drøyt 300.000 nederlendere som til nå har kjøpt debut-LP’en.
Det er intet forseggjort ved deres sceneopptreden. Musikken må bære det hele. Det gjør den da også til de grader. Mark Knopflers eminente, plukkende gitar-soli flyter som honninggull ut over den lavmalte, jordnære backingen. Og hans hese, intense stemme kan, uten sammenlikning for øvrig, tilbakeføres til en Bob Dylan i storform.
Etter Dire Straits ble tempoet skrudd betraktelig i været. Elvis Costello entret scenen iført rosa dress, sort skjorte, oransje slips og tilbakestrøket, pomadisert hår. Han var ikke til å kjenne igjen fra den bedrøvelige støy-konserten i Oslo 1978. Arroganse glimret med sitt fravær. Han pratet og spøkte mellom låtene, og frembrakte den reneste Woodstock-stemning da solen forsvant og en haglstorm brøt løs. Hagl så store som druer jog i bakken mens Elvis og hans Attractions sparket ut tett kraft-pop av beste merke.
Rush ble for oss et antiklimaks etter disse britiske stjernene. Støyende, kvasi-avansert tungrock. Men selv om ikke vi falt for deres lyd-orgier, var publikum som i ekstase. Rush passer kanskje bedre der nede i industri-Europa, hvor følelseskalde maskiner er en fast del av folks hverdag.
Ganske teit navn på en festival. Så får man postere som fortjent.
Mick Jagger blir sur
Festivalens avslutning sto Peter Tosh for. Han klarte ikke å få publikum med seg, og måtte faktisk tåle piping og en sakte oppløsning av det tallrike publikum. Folk ville hjem, og trakk ut av byen forbi Geleens fremdeles like nysgjerrige innbyggere. Det publikum ikke visste var at Mick Jagger sto bak scenen mens Peter Tosh spilte. Hadde de mottatt ham bedre, ville Mick entret scenen. I stedet ble Jagger sur og vendte irritert tilbake til sitt hotellværelse i Maastricht.
Aktuelle singler med festivalens utøvere. Tosh/Jagger-duetten kom i 1978, men må jo med. Men det var Buk-In-Hamm-singlen som ble lansert sommeren ‘79.
Hva ikke Mick Jagger visste, var imidlertid at DET NYE var på sporet. Vi fikk nemlig høre om hans tilstedeværelse under Dire Straits’ pressekonferanse i Maastricht. En «tyster» hvisket oss noen ord i øret, og klokken 02.00 om natten vandret vi ut i byens mørke gater på leting etter Rolling Stones’ berømte vokalist. Og vi fant ham. Ved en tilfeldighet.
I en trang liten kinesisk restaurant snublet vi bokstavelig talt over Micks ben. Han sto, halvt lå lenet opp mot baren. Uklanderlige antrukket, men noe blass i blikket. Ved et bord satt Peter Tosh og hans musikere benket. De nøt tilfreds de sedvanlige ganja-sigaretter som alle rastafari-musikere fra Jamaica inntar i daglige doser. Røken lå tett, og samtalene var alt annet enn sammenhengende. Mick Jagger forsøkte å si noe dypsindig til Tosh, men mistet tråden i sin egen setning før han var halvveis, og ga opp. Micks stemme er ganske anspent, nesten skjærende. Du kan ikke unngå å bli oppmerksom på ham når han snakker.
Det legendariske fotografiet av Mick Jagger og meg. Problemet er at jeg står bak fotografen og dirigerer. Men autografen kan ingen ta fra meg. Du kan se at han fortsatt holder i kulepennen min. (Foto: R. King)
«Gæ’erne nordmenn»
Vi forsøkte å slå av en prat, men det var nok noe overilt. Mick hadde akkurat plassert seg sammen med noen mennesker fra EMI England. Han tok de «frekke» norske journalister i nærmere øyesyn og flirte bredt. Mick hater journalister, og her fikk han virkelig en anledning til å «ta» et par eksemplarer. Min forsiktige hilsen fikk følgende mottagelse:
— Unnskyld, jeg oppfattet ikke spørsmålet. Hei! Er det noen som har en blokk og en blyant? Her er det visst en som har noe på hjerte, og det er best å få med seg alt sammen. Sladrespalten trenger noen gullkorn denne uken!
Latteren runget ivrig rundt bordet, og alle fulgte Mick underdanig med øynene. Han var i sitt ess, og slengte om seg med morsomheter på vår bekostning.
I stedet for å stikke halen mellom bena og forsvinne, holdt vi imidlertid stand. Spilte dum, sølte kaffe på Micks bukser og lo støydende. Han ble litt forbløffet, men da vaktene reiste seg for å kaste oss ut, viftet han dem avvergende unna. Det var OK, vi kunne bli.
I løpet av de neste to—tre timene klarte vi nesten å overbevise Jagger om at Norge er Europas viktigste land, og at Rolling Stones snarest bør gi noen konserter. Det er tross alt 14 år siden sist.
Da vi tok farvel med ham i grålysningen, ristet Mick på hodet og mumlet til seg selv:
— Gæ’erne nordmenn!
Såpass oppnådde vi. Og det er ikke alle som kan skryte av at Mick Jagger gjorde narr av dem i tre stive timer. Det er da også noe.
«Pink Pop Festival 1979» var dermed definitivt over. Livet gikk sin vante gang i de forpestete industriområdene da vi fór nordover mot Amsterdam og flyet hjem. Atomkraftverket lå der som en truende koloss i den klebrige disen. Men vi tålte synet denne gangen, for Norges blomsterdal ventet oss langt der oppe i det friske nord. Alt er OK så lenge du kan besøke Geleen på den ene riktige dagen, og slippe de 364 andre…
Av mangel på noe mer profesjonelt, måtte jeg ofre plateselskapets Dire Straits-biografi for å sikre meg Mick Jaggers signatur.
Den egentlige historien
Chat GPTs tolkning av den egentlige historien.
Av forskjellige grunner kunne jeg ikke uten videre formidle alle mine påfunn som journalist i Det Nyes spalter. Enkelte ting var det smartere å holde for seg selv. Derfor fortalte ikke alltid reportasjene mine hele historien. Særlig ikke de fra Trondheim. Pink Pop-reportasjen var helt klart dempet til 12 årsgrense. Her er hva som egentlig skjedde. 18 års grense-versjonen.
Jeg husker ikke lenger hvorfor Polygram betalte for turen til Geleen, tre mil fra Maastricht, helt syd i Nederland, nærmest en kvise inn i Belgia, for å overvære Pink Pop-festivalen. Men jeg har en mistanke om at det gjaldt Dire Straits.
Uansett ble en journalist fra en populær avis, la oss kalle ham Svante, og jeg innlosjert i en by ganske langt unna, jeg tipper Eindhoven, passe nær Amsterdam og flyplassen. Hjem skulle vi jo, og det allerede neste morgen.
Festivaler er omtrent like morsomme som liggesår. Profesjonelle journalister som er vant til å få plater og flybilletter i posten, liker ikke å menge seg med plebeiere: Alle idiotene som betaler penger for å sitte trangt i en sverm av mygg og armhule-dunster, spise dårlig, drikke varm øl, stå i evige pissekøer og heie på uinspirerte artister som snart skal hjem til hotellet og ha det mye gøyere enn å stå på scener store som flyterminaler og lire av seg vindblåste kortversjoner av live-showene sine. Tabloidjournalistene «anmelder» settene. Noen er gode og noen er ikke fullt så gode, skriver de. For noe jug. De vet like godt som oss at festivalmusikk suger. Men drinkene backstage er gratis. Etter et par av dem får svake skribenter det for seg at hele landet venter på deres dom.
Band burde betales for å holde seg unna festivaler. La russen overta. Kjør bussene inn. Tving gitarene tilbake i klubbene.
– Er det ikke bra! stønnet en fjoms fra Phonogram England.
Jeg så rett opp i neseborene til Elvis Costello. Han virket ordentlig sint. Lyden av The Attractions veivet rundt i vinden et sted bak meg. Det lå et svakt belegg på bakken og trærne. Så ut som om noen hadde sluppet rosa pulver over hele byen. Det hadde de også. På veien inn passerte vi noe som kunne vært en scene fra «Brazil».
Norge har ikke industri. De som hevder motsatt bør reise til Geleen og se ordentlige fabrikker: Uendelige monumentale rørkonstruksjoner som spyr damp og tåke i ulike farvekombinasjoner fra sennepsgult til rosa. Det henger lamper i den evige skumringen. Lysene skjelver. Du glor inn i science-fiction-helvete, hvem vet hva slags vesener som holder til der. Elvis Costello pustet inn den samme dritten som meg. Ikke rart han var sint.
Hva husker jeg fra Pink Pop? Police. En britisk trio med bleket hår i jumpsuits. Det neste store. Javel. Dire Straits. En fyr med pannebånd og fingerplekter som fant gynget og betrodde oss at «Harry don’t mind». Brutter’n hans sto ute på den ene siden og ratsjet rytmegitar akkurat som Bruce Welch. Han så sur ut og det var ikke så rart, for snart skulle han få sparken.
Pressekonferansen med Dire Straits i utrivelige kontorlokaler med malte vegger og vegg-til-vegg tepper. En mutt Mark Knopfler i konstant bevegelse vekk fra servile journalister som stilte ham servile spørsmål. Mmm. Yeah. If you say so, yes.
Pressekonferansen med Peter Tosh i et telt. Pressen plassert i rad på rad med campingstoler. Tosh der oppe ved et bord. Vær så god sa EMI-damen, ordet er deres. Ikke en kjeft åpnet munnen. Tosh så skummel ut. Gudene visste hva han kunne komme til å finne på. EMI-damen kremtet. Øynene rullet av nervøsitet. Europapressen ventet. Den var ikke i teltet for å snakke med Peter Tosh. Den var der i håp om å se Mick Jagger. Han var i byen ryktes det, for å gjøre PR for denne nye artisten på Rolling Stones Records. Kanskje kom han opp for å synge duett i Tosh-hit’en ”(You Gotta Walk) Don’t Look Back”?
Redningen kom bakfra i form av Svante som klatret over campingstolene og journalistene (det gikk noen briller på tredje rad) mens han med høy, ja, nærmest brølende stemme annonserte seg selv: ”I am Svante from Sweden”. Vel fremme bøyde han seg over Peter og hvisket spørsmål i øret hans. ”What did he say?”, sa en fortvilet østerriker ved siden av meg. Jeg ga fra meg et ufrivillig rap. Det var slutt på ølen. Hva spør svenske tabloidere om? Who cares.
Maastricht by night er en by under beleiring. Det hersker portforbud og ikke en kjeft våger å trosse loven. Bortsett fra to fulle skandinaviske journalister og en full svensk fotograf på leting etter Mick Jagger. Bleke ansikter titter ut bak tyllgardiner. Ordet «øde» definert i et hollandsk høl en sommernatt i 1979. Inntil vi snubler inn på en kinarestaurant. Det henger et «closed»-skilt i vinduet, men hvem driter ikke i det så lenge døren lar seg åpne. Der, innerst i lokalet, står han. Mick Jagger i uklanderlig lys dress. Ansiktet rødflammet, de karakteristiske leppene flagrer rundt en serie latterstøt. Han henger baklengs mot baren med skosålene ut. Ben av gummi, de bøyer seg feil vei.
En kineser kommer flaksende. “No no, closed, privat party!” Svante knipser ham unna. «We are friends!»
Vi dumper ned ved et solid, rundt bord omgitt av veldig sorte rastatyper med rare strikkeluer og masse hår. Bordet dekket, og på hver eneste tallerken er det dumpet et tårn ganya. Her skal ikke spises. Det skal snakkes. Sakte.
Hello Peter, sier jeg, og regner med at han husker oss. «Hva vil du, white boy» svarer han på rastadialekten sin og rekker meg en joint på størrelse med en trekkbasun. «Din hvite ynkrygg», legger han til og klukker, «dette er for tøft for deg». «Oh yeah?» Jeg stapper never med gress ned i begge jakkelommene mens jeg trekker i basunen så den skyter flammer. «Dumt, mann», sier Tosh.
Å komme seg på bena etter den knallbonbonen er ingen enkel jobb. Leggene er av sement og hodet gelé. Tosh ler stille. Skuldrene gynger. «Hva sa jeg, ynkrygg!»
Ynkryggens overmann.
I et hjørne av virkeligheten krabber den svenske fotografen på alle fire mot utgangen. I et annet hjørne ser jeg Svante håndhilse på Jagger, på brøler’n igjen: «I am Svante from Sweden, the land of ice and snow, that’s why I’m so cool». Uten å svare overlater Jagger Svante til en drivende full kinesisk kelner som gjerne vil dele en flaske Jim Beam med svensken. Det vil svensken inderlig gjerne.
Jeg kommer meg omsider og med besvær på bena og seiler gjennom rommet på stylter av gummi. Jagger vokser og blir tredimensjonal. Jeg har en jobb å gjøre, jeg er tross alt profesjonell.
En eller gang i løpet av natten ligger Svante på en parkbenk og roper på en gammel mann med håndkjerre. Kroken samler flasker. Tørt løv visler rundt føttene hans. Svante vil kjøre håndkjerre. Vi er fortsatt i Maastricht, det er langt til hotellsengen i Eindhoven. Vi husker hverken navnet på hotellet eller byen. La meg ri til Amsterdam på en hollandsk skjøge. Jeg har intervjuet Mick Jagger!
– Hello, I’m Yan from Norway.
Noe sånt.
– So what?
Jagger lo. Vennene hans lo. Jeg grep kaffekoppen som sto foran meg, og skvalpet litt av det kroppsvarme innholdet utover den hvite Jagger-dressen. En diger kar reiste seg. Jeg likte slett ikke fliret hans. Ikke nevene heller. De var enorme.
– No, no sa Jagger, let him stay, he’s harmless.
– Oh yeah? sa jeg fornærmet og drysset ganya fra lommen i koppen.
– Definitely yeah, svarte mannen.
– We’re on the same trip.
– No, we’re not, repliserte Jagger, I smoke the stuff.
Komiker. De lo hver gang han åpnet munnen. Muskelbunten med ulveblikket, representantene fra EMI England. Mick snøvlet. Det samme gjorde jeg. Brødre for en natt. Where’s that joint? Om bare Keith hadde vært her.
Borte ved baren satt Svante med armen rundt sin kinesiske venn. De sang.
Da alle skulle gå, vekket jeg fotografen. Han lå i fosterstilling på trammen.
Bilde, sa jeg, må ha bilde av meg og Jagger. Han vrimlet desorientert rundt i mørket og knipset tak og brosten. Jeg måtte holde ham og peke. Der er Jagger, han i den lyse dressen med flekker nedover buksen. Svensken fyrte av en serie som varte i timevis. Vi hørte ham banne i det fjerne og kunne fortsatt se glimtene etter at vi hadde rundet hjørnet.
Vi skulle til et lite treetasjers hotell, ved et hyggelig torg med store trær og enda mer brosten. Eller snarere, DE skulle. Den solide eikedøren gikk opp. En bredskuldret, eldre orientaler lot følget passere under smale, harde øyne. Alle unntatt Svante og meg. «We’re with him!» «Not really», sa Jagger. Så fikk vi ekedøren solid i trynet. Jaggers latter skramlet ut gjennom brevsprekken.
Svante hamret på døren. Lenge. «Let us in, let us in, we’re nice!»
– No, you’re not, svarte det innenfra, - you are drunk people!
Døren gled opp. Den gamle, men tydelig sterke mannen lot Svante få den ene foten over terskelen før han ga ham et kraftig puff. Det sendte Svante bakover så han kolliderte med meg. Vi ramlet ned den lille trappen og gikk i gaten. Gamlingen sto over oss med hoftefeste..
– You are not nice people, sa han, – we don’t want you around here.
Det var ikke noe å svare på det. Døren smalt igjen. Det måtte finnes en annen vei.
Vi kunne høre dem, oppe i tredje, ute på den store terrassen. Latter og glass. Lyden av glade, rike mennesker som har råd til room service hele veien til graven.
Jeg plukket småsten og målte avstanden. Den første gikk for kort. Den tredje utløste et hvin.
– Stop it you morons!
Jagger hang over rekkverket, et troll i motlys. Svante tok den med the land of ice and snow igjen.
– Oh God! It’s those friggin Scandinavians again!
Bemerkningen utløste latter. Den ble kortvarig. For der traff min beste sten noe på terrassen. Det singlet i glass. Nå var det vi som ledet. Jagger brølte. En kvinne skrek. Og der kom orientaleren igjen.
Maastricht er en fin by å stikke av i midt på natten. Skoene lager et sånt hult ekko. Noen ganger hører man hunder gjø.
Han fikk ikke tak i oss. Vi var for lure, eller for unge. Og så ville Svante sove på parkbenken.
– Men jeg intervjuet i hvert fall Jagger i kveld, bablet den liggende tabloidsvensken. – Vi delte en flaske whisky, vet du det?
– Det var en helvetes kelner, din idiot! Du må da se forskjell på en kineser og Mick Jagger!!!
Vi når Amsterdam i tide. Jeg må hive jakken i en søppelbøtte utenfor flyterminalen. Marihuana over alt, til og med i håret. Jeg børster og børster på vei mot billettkontrollen, og stapper det jeg kan i munnen. Det smaker tørket gress og surt lær.
På Fornebu blir jeg ugrei. Vi byttet fly i København. Og nå spør tolleren hvor jeg kommer fra. København sier jeg og viser ham billetten. Pass, kvitterer han og holder frem hånden. Neppe, sier jeg. Trenger ikke pass for å reise til Danmark. Legitimasjon? Aldri. Finnes ikke noen ID-lov i Norge. Ja, men har du legitimasjon? Det har du ikke noe med.
Det blir en fin dag for de andre passasjerene. Alle tollerne flokker seg rundt meg og lar hurven passere. De viser meg reglementer og brosjyrer. De peker med harde fingre. Jeg må være samarbeidsvillig, det står i loven, nemlig. Jammen det er jeg jo, dere har fått navn og nummer og adresse og telefon til arbeidsgiver, hva mer kan dere forlange?
– Legitimasjon, kommer det trett fra den første tolleren.
Brått drar han meg inn i et avlukke, nevner truende noe om kroppsvisitering og bikkjer og rapper lommeboken min.
– A-ha! sier han triumferende, river forhenget til side og viser kollegene sitt fantastisk funn: Bankkortet mitt.
– Big deal. Du klarte å knipe meg i å snakke sant, din dust. Gi meg bankkortet.
Jeg river det til meg. Han truer med politi. Jeg truer med advokat. Vi står og stirrer på hverandre i fem sekunder. Så snur jeg og går.
Lommeboken måtte jeg komme og hente noen dager senere.
Da kom også fotoet. Det forestilte Jagger, ålreit, side om side med en spankulerende Svante. Men hvor var jeg? Jeg ringte fotografen. Rasende. Hva faan skal dette bety? Jeg ga deg tydelige instrukser om å fotografere Jagger og meg!
– Men du sto jo bak meg hele tiden, pep han, – og dirigerte.
Jeg synes ikke ganya er noe skadelig.
Knebworth 1979 - Bonham’s last stand
Oversiktsbilde av Knebworth i august 1979. Faksimile fra boken i “In Through The Out Door”-boksen fra 2015.
11. august 1979. Jeg hadde fått billetter til Knebworth: Led Zeppelin, Todd Rundgren og Keith Richards. Erik Meyn fikk den ene billetten (kjærestene våre ble igjen i London). Men ikke VIP-passet mitt. Det ga meg adgang backstage hvor jeg gikk ved siden av Robert Plant. Han snakket med en dame. Jeg bare gikk ved siden av Robert Plant. Det var nok for meg. Akkurat som jeg en stund før sto og glodde på Keith Richards. Det gikk an det også. Jeg nikket. Blikket hans streifet meg. Og der var Ron Wood. Og Todd Rundgren. Backstage-toalettene var så avskyelige at jeg løp inn, tok et bilde, og løp ut igjen. Tror bildet ble brukt i Det Nye.
Scenen var vanvittig høyt der oppe, full innsikt til alle nesebor, bedre å stå lenger unna.
Souvenirer fra Knebworth, faksimile fra “In Through The Out Door”-boksen fra 2015.
VIP passet ga også adgang til den lille innhegningen på siden av scenen hvor jeg blant annet møtte Nick Kent. En jente på utsiden av gjerdet ropte på ham. Nick! Nick! Han enset henne ikke. Hun strakte seg over sperringen og dyttet borti meg. Kan du hente Nick? Jeg hentet Nick. Han veide 14 kilo, hadde ben som piperensere i trange skinnbukser, og det ene glasset i solbrillene hans var knust. Han var ikke nykter. Munnen beveget seg, men det kom ikke ord ut, ikke ord jeg har hørt før i hvert fall.
Nick Kent mange år senere (i 2014), slik han i dag fremstår i Wikipedia.
Jeg hater egentlig festivaler. Også denne. Men jeg tenkte «kjekt å ha». New Barbarians-settet husker jeg ingen ting av. Men Zeppelin var et raut av lyd, brutal kraft og eleganse. Jeg var glad over å være der. Det burde jeg også være, for det skulle aldri by seg noen anledning igjen. Siste konsert den originale besetningen gjorde i England. Og så var Bonham død og boken lukket.
Etterpå tok Erik og jeg toget tilbake til London.
I ettertid har jeg sett hele konserten på DVD. Den var betydelig mye bedre enn jeg husket den. Hjemme i en god stol og med et godt anlegg, er man forskånet fra å tenke på at det virket underlig vått i bakken hvor folk satt tett, inntil man løftet blikket, så de mobile dassene som sto parkert der oppe og rant over, den sildrende floden nedover skråningen, gjennom menneskehavet på nærmere 200 000. 200 000 i mygg og urin. Knebworth funker bedre på DVD.
Presseklipp, gjengitt på ledzeppelin.com
Reading 1981
Med Det Nye til London og Reading-festivalen
Det Nye 10. november 1981
Alle bilder: Stefan Wallgren
Yan & Inge og 22 forventningsfulle lesere inntok London i slutten av august. De gikk en begivenhetsrik uke i møte. Det ble rock, det ble shopping, det ble puber og gøy. Det ble karneval og pussige politimenn, det ble spray-frisyrer og møte med rock-gruppa Girlschool. Karneval og motorsykler, autografjakt og to hele dager med tordnende rock og stekende sol på Reading. Her er rapporten...
Oslo vartet opp med kald, stiv høstluft denne ettermiddagen sent i august da DET NYE i spissen for 24 personer klatret om bord i bussen som skulle bringe oss til Gardermoen.
På Gardermoen var vi ennå ingen samlet gjeng. Det er ikke så lett å bli kjent med hverandre sånn med én gang. Litt is smeltet ved bagasje-sjekkingen, da Inge sporensstreks ble trukket inn bak et forheng av en uniformert kar ... og jeg ropte bekymret inn:
— Er du tatt allerede, Inge?
I redselsmaskinen
Enda bedre gikk det om bord i denne redselsmaskinen som kalles fly. I løpet av den ublide ferden gjennom det tomme intet ble det klart nok for de fleste at Yan Friis er en kar som liker seg best med fast grunn under føttene; symptomer som hardt foldede hender, blekt, fordreid ansikt, stadige forsøk på å lese flyvertinnenes ansiktsuttrykk, evinnelige spørsmål om hvor meget klokken er. Det etterlater ingen tvil.
Tvers over midtgangen kunne jeg for øvrig se at Mette Vraalstad (et funn når det gjaldt å kopiere Pusurs glis, skulle det senere vise seg) hadde det på samme måte. Folk hadde stor moro av oss. Vi kunne styre vår begeistring.
Da flyet med et brøl tok bakken på engelsk jord, pustet jeg lettet ut, bare for å høre Inges fortrolige stemme:
— Er det ikke rart, Yan, at det var akkurat på dette tidspunktet, da flyet hadde tatt bakken, at den berømmelige ulykken med Manchester United skjedde i 1958. Bremsene sviktet, og nesten hele fotballaget ble utryddet.
Fint å ha med seg hjelpsomme kolleger i nødens stund.
England møtte oss med tropeluft. Kvelende varmt, nesten stofflig luft mot kroppen.
Vår Club 33 reiseleder, Trine, iført gul T-skjorte og varmt smil, geleidet oss mot en ventende buss.
Da Inge ble Yan og Yan ble Inge
I denne bussen oppsto en kjedelig misforståelse. Trine trodde at Inge og jeg skulle opptre som reiseledere, mens vi kom for å dekke reisen journalistisk og eventuelt gi enkelte råd og vink om Londons rockende natteliv. Trine ba Yan komme foran i bussen og gi en reiseleder-orientering via bussens snatrende mikrofon.
Jeg pekte på Inge. Inge pekte på meg. Trine henvendte seg til Inge:
— Kom nå, Yan. Ikke prøv deg, jeg kjenner igjen trønderdialekten din!
Inge bedyret sin uskyld, men Trine lot seg ikke bringe ut av fatning.
— Kom nå, Yan!
Hvorpå jeg snublet meg fremover i bussen, og holdt en noe forvirrende tale ... som Inge Lundereng.
Man forstår kanskje at det tok litt tid før stakkars Trine fikk orden på navn og person.
Buss inn mot London. Jeg opptrer som drivende full (hvitvin) reiseguide. Club 33-damen tror jeg er Inge. Inge bak til høyre som Yan.
Bergen gir seg til kjenne
Den første kvelden i London ble tilbrakt i vårt hotells diskotek. Man stiftet nærmere bekjentskap med den engelske pint of lager (ca. en halv liter pils), som er noget dovnere og varmere enn vi er vant til hjemmefra. Samtidig lærte man så smått hverandres navn, selv om Tore Paulsen og Geir Johannesen for noens vedkommende ble hetende henholdsvis Molde og Bergen under resten av oppholdet. Sistnevnte måtte dessuten jevnlig stå til ansvar for et heller middelmådig fotballag kalt Brann.
Bergens fotball-interesse kom også til uttrykk på bussturene våre. Passerte vi en bane der flomlyset badet 22 sparkevillige karer, strøk han i taket:
— Hvem var det? Hvilken bane passerte vi nå?
Men vi var forbi før noen rakk å reagere. Stakkars Bergen.
Specials vinner gehør
Dagene i London disponerte de fleste som de ville. Der ble handlet grundig i byens mange plateforretninger. Jan Rune Berge fra Kristiansand speidet etter interessante Stones-utgivelser. Einar Rønning, vår entusiastiske astrolog, anskaffet seg Joan Armatradings siste, så vidt jeg husker. Mens Roar Lunde og Thor Gunnar Falkenstein ivrig investerte i heavy go’biter. Smaken var forskjellig. Men den plate som nesten alle anskaffet seg, var Specials’ «Ghost Town». Om det skyldtes min iherdige innsats på hotellbarens jukebox hver eneste dag — ren hjernevask, altså — vites ikke.
De absolutte vinnerne på hotellets jukebox (ikke minst takket være meg): “Ghost Town” med Specials og begge sider på Costello-singlen “(I Don’t Want To Go To) Chelsea” og “You Belong To Me”.
Klær var også i skuddet. Fortrinnsvis T-skjorter. Noe innkjøpt i plateforretninger. Annet i butikkene langs King’s Road og Oxford Street.
I Portobellos menneskemylder
Sammen med Trine Moen og søstrene Marit og Torill Frydenlund fikk Inge og jeg med oss lørdagsmarkedet i legendariske Portobello Road. Jeg fungerte som guide, i desperat jakt på en kjoleforretning. Jeg fant den da også, omsider, etter å ha besøtt Portobellos mange fristelser til øyet ble både sårt og tørt.
Som man ser var jeg en utmerket kjoleguide, i obligatoriske Dr. Martens, selvfølgelig.
Man mettes av markedets oppstyr. Det blir rent for meget. Og jeg tror ikke noen av oss lettet noe særlig på pungen. Søstrene kjøpte noen store, tunge speilfløyelsgardiner (brukte, men i utmerket stand), det samme gjorde jeg — bitt av basillen. Bergen kjøpte plater og buttons. Inge bare vandret, og klarte det kunststykke å treffe en bekjent ... i dypet av en kjoleforretning! Selv gjorde jeg et lite fremstøt på brillefronten, forsøkte å få en brukt innfatning for 30 pence (ca. kr. 3,30), men mannen forlangte 50 pence.
— Umulig, blåste jeg foraktelig. I dag angrer jeg. Man kan forkjøpe seg. Men jeg tror det er like lett å gjøre det motsatte. Det er faren med Portobellos bastante dusj av inntrykk: mennesker, mennesker, alle raser og språk, mat, klær, møbler, plater, antikviteter, stappfulle pub’er, utrop, anrop og tilrop, gatemusikanter (vi så endog et par — jente og gutt — som stilte med bass og gitar og et lite forsterkersystem og spilte heavymetall!) — du blir fysisk sliten, som en istykkerslått punchingball. Og samtidig har du reiseleder Trines formanende ord i bakhodet, om lommetyver som på de mest utspekulerte måter skjærer seg inn til din pengepung med skalpell (er det så dårlige tider for Englands kirurger?!).
Krangel over en Harley Davidson
Da Trine Moen, Marit og Torill Frydenlund er lidenskapelige motorsykkel-fans (Trine kjører endog rundt på en «trimma» Kawasaki 650 hjemme i Oslo), måtte Inge og jeg pent følge med til en gigantisk motorsykkel-utstilling, Bike ’81, som ble arrangert i Earls Court (der Pink Floyd oppførte «The Wall»).
Vår uvitenhet om disse skinnende, kromforniklete monstre ble en prøvelse for de tre jentene. «Se på den rally cross sykke’rn», kunne jeg modig utbryte.
— Pøh, det heter motor cross. Rally cross er biler, det, sa Trine foraktelig.
Selv ikke når man trodde seg på sikker grunn, gikk det bra. Eksospotten het ikke eksospotte, men anlegg.
Heldigvis oppsto der snart heftig krangel mellom Trine på den ene siden, og de to søstre fra Sarpsborg på den andre. Trine sverget nemlig til Kawasaki, mens Torill og Marit lot seg begeistre av Harley Davidson. Og man bør vite at blant kjennerne kan slik uenighet være dødsens alvor. Men Trine gikk nå motstrebende med på å la seg fotografere på en sortlakkert Harley Davidson 80 (beltedrevet, må vite) til £ 4479, og det til tross for at hun ikke var iført hva man med beste vilje kan kalle motorsykkel-habitt.
Bortsett fra å se på gilde fartsvidundre, og merkelige avarter som motorsykkel med påbygd camping-sidevogn og tilhenger, og Vespa med sidevogn(!), kunne man også bemektige seg diverse ekstra-utstyr og jakker og bukser for en rimelig penge. Søstrene Frydenlund kjøpte hver sin sorte skinnjakke, pris: £ 29.95 (kjempe-billig! sa Torill og Marit). Og jakkene vakte slik begeistring at både Bergen og Inge stakk opp og kjøpte likedan dagen etter.
Også jeg prøvde skinnjakke. Og lånte Inges solbriller for å få “Easy Rider”-looken.
Sightseeing
Hva gjorde man ellers? Vel, en god del fulgte med på Club 33s London sightseeing dagen etter ankomst. En tur som i raskt tempo brakte deltakerne forbi alle viktige severdigheter, og som avsluttet med besøk i Madam Tussauds berømmelige vokskabinett og det like berømte planetarium. Bergen blåste av det siste, «Sånt har vi i Bergen, også!». Andre arrangementer i Club 33s regi, var full middag for alle turdeltakere på Hard Rock Café (til dessert noen istårn av groteske proporsjoner som fremdeles gir meg maveknip, enda jeg ikke rørte styggdommen), og siste kveld fikk de som hadde penger og lyst se Andrew Lloyd Webbers nye musical, «Cats», basert på tekster av T. S. Eliot. Lutter glede over denne opplevelsen som bød på frapperende danseopptrinn, sang, musikk og farger.
Girlschool stikker innom
Girlschools nyeste single da vi var i London.
Stor glede også over en avtale DET NYE gjorde med jentegruppa Girlschool (hovedattraksjonen ved Reading-festivalens første dag). Alle fire besøkte oss på hotellet, skrev autografer, delte ut plater, bilder, poserte for amatørfotografene, og pratet med dem som hadde lyst (eller torde). De fire jentene sjarmerte faktisk så mange, at det ble nødvendig å arrangere en utflukt til Reading allerede første festival-dag (vi skulle egentlig bare være der de to siste).
Oppvåkning med et pang!
Om hotellet er det å si at den positive overraskelsen var jukeboksen i baren, som tordnet ut musikk på full guffe, og en spilleautomat samme sted (som bød på en liten oppvisnings-dans, populært kalt «isdans», om man var spesielt god) som særlig vakte nordlendingene Jim Olsen og Fred Bjørklunds begeistring ... og min, selvsagt (jeg har ennå arr etter vannblemmene!). Rommene var små, men rene. Eneste aber var at man ikke kunne henge ut «Ikke forstyrr» skilt, ei heller fantes en skikkelig lås som kunne holde morgenfuglene av noen værelsepiker ute. Det eneste som beskyttet en mot korridorangrep, var en ganske vanlig sikkerhets-lenke. Man kan vel tenke seg hvordan oppvåkningen blir når værelsepiken låser opp, og hardt dytter døren inn ... inntil lenken stopper den med et isnende, voldsomt PANG! Og man hopper blå av redsel ut av sengeklærne for å stirre vaskekost, pike og tilfeldig nysgjerrige forbipasserende rett i hvitøyet.
For mitt vedkommende skjedde dette ved 7.30 tiden hver morgen (man hadde en sen og anstrengende nattetur på by’n bak seg), og en halv time senere, når jeg endelig med et sukk hadde tatt fatt på den avbrutte morgen-søvn, ga hotellet seg til å klemte iltert med den fordømte brannalarmen. Våkn opp-signalet!
De kulinariske prøvelser
Man befant seg med andre ord ikke spesielt vel, når man skred inn i dusjen, og skrudde kranen feil vei ... Skoldet og hylende møtte man sitt eget speilbilde. Og nå fulgte nok en prøvelse. Spisesalen, ventende med sin continental breakfast. Man kunne spise så meget man ville av store skorpejenstander med noe mykt inni, om kniven bet (rundstykker, var det visst), eller/og noen bulkete, punkterte greier som kunne minne om boller fra forrige måned. Til dette kunne man innta de mest søtlige syltetøysorter som tenkes kan, og svart kaffe eller te. Halvveis i måltidet merket man en stadig omseggripende brennende tørst, melbakstens ufyselige støvskyer krevde sitt, og man styrtet mot disken for å sikre seg et lite plastbeger juice (eller melk). 50 pence sa den hyggelige mannen da (på engelsk), for drikke var ikke inkludert i vår frokost ... på Plaza Hotel.
Dermed var det intet annet å gjøre enn å droppe fremtidige frokoster (noen holdt ut) på hotellet, og heller kjøpe seg en skikkelig engelsk frokost nede i gaten. Billig. Og bedre! (Men hold dere unna gatekjøkken-kjeden Kentucky’s Fried Chicken! Det gjorde ikke jeg, og smultfettet gir meg svettetokter den dag i dag!)
Sprayet frisyre
Men for all del. Jeg har sett langt dårligere hotell. Og få av våre reise-feller beklaget seg. De fant blant annet et pluss i at man lot dem holde festligheter i gang på rommene langt over midnatt (Plaza er vant med ungdom). Ved en slik festlighet oppsto for øvrig en ny mote. Noen av jentene hadde kjøpt inn spraybokser med hårfarve. Og en morgen troppet en gjeng opp med frisyrer i lilla, røde og grønne nyanser. Bergen og Molde hadde valgt en mer soignert blanding av grått og sølv, hvilket ikke kledde dem dårlig.
Politi-gjenger på jakt etter fest og moro
Hotellets beliggenhet hjalp oss til å oppleve det årlige karneval i Notting Hill Gate distriktet. En eksplosjonsartet livsutfoldelse som varer i «tri heile dagar til ende». De siste år har ikke karnevalet fått noe godt ord på seg. Politiet har nemlig opptrådt på en noe uheldig måte, og dermed fungert som gnister som har satt opptøyer i gang. Rasende opptøyer med brann, ruteknusing, vold og massearrestasjoner. De fleste forretningene på Notting Hill var føre var i år. Alle vinduer var tildekket med massive tre-lemmer. Dessuten møtte politiet mannsterkt opp. Det formelig myldret av dem.
Men det gikk ikke som fryktet. Politistyrkene hadde fått nye instruksjoner. De skulle være snille, joviale, hyggelige. Hvilket de var. Det hersket en forbausende fin stemning over hele distriktet da vi ga oss karnevalet i vold. Man kunne iaktta en rastafari henge rundt halsen på en smilende Bobby, mens kameraten tok et bilde. Man kunne oppleve det utrolige å bli bommet for en slurk øl av en politimann! Ja, det gikk så langt at da vi dro ut ved tre-tiden om natten for å se om det fremdeles var liv, lå gatene fullstendig øde. Som i en spøkelsesby. Det eneste man hørte, var nattevinden og den klaprende lyden av en politipatrulje som kom høyrøstet pratende ut av en side-gate og forsvant inn en annen. Sa jeg patrulje? Gjeng passer bedre. For en slik politigjeng kom bort til oss og spurte om vi visste om noen fester! De ba også om en slurk øl, og den ene tok en boks, satte den til munnen, la hodet bakover med venstre hånd på hjelmen, og slurket i seg!
Selve karnevalet var en strøm av opptog. Mennesker, sorte som hvite, kledd i fargerike kostymer, dansende syngende i en hale etter en lastebil med et karibisk oljefat-band om bord som trommet ut kriblende rytmer. Eller lasteplanet kunne være fylt med digre høyttalere som pøste ut tung, snatrende reggae-musikk. Det var slike opptog overalt, og musikken slo mot deg fra alle retninger ... iblant øredøvende kaotisk, andre ganger fjern og innbydende.
Så langt våre gjøremål utenfor rocke-land.
London by night
Men DET NYEs tur var først og fremst rock. De fleste kveldene ble brukt til besøk på klubber. Man så Any Trouble i et kokende The Venue (kroppen nærmest eksploderte i svette når du trådte innenfor i det gamle teater-lokalet). Man besøkte Dingwalls noen ganger — et langstrakt, slitt lokale som huser scene (der Ray Campi trådte til med rockabilly en kveld), dansegulv, bord og stoler, en lang bar og en egen spiseavdeling. Video-skjermer er plassert overalt, og de viser hva som foregår på scenen, og kjører klipp med aktuelle rockenavn i pausene. Vi var på det legendariske Marquee, inne i Soho, og opplevde Trust fra svett ståplass (noe annet finnes ikke). Og noen av oss besøkte et helt sprøtt diskotek som denne kvelden kjørte rent psykedelisk show, eksplosive farger projisert mot dansegulvet, luften stinn av gammel, psykedelisk rock og tung røkelse, og klientellet stilrent anno 1967 iført uniformsjakker med gull-ornamenter, blomsterskjorter, speilfløyelsbukser, sko med spenner, brusende silke-kniplinger, smale solbriller, miniskjørt ... endog frisyrene var pur 1967! Swingin’ London og Carnaby Street vekket til live!
Ray Campi traff vi på Dingwalls. Any Trouble på The Venue.
Reading — de stygge menneskers festival
Reisens høydepunkt var imidlertid Reading-festivalen. En institusjon i England, som har holdt det gående i over 20 år. Aldri i mitt liv har jeg sett så mange stygge mennesker samlet på ett sted! Blekfete, ølvom-gutter med tatoveringer, floket skittent hår og tilsmussede jeans (med nagler og kjetting) som bare feieryrket kan forsvare. Noen gikk endog så langt i sin jakt på skittent oppsyn at de smurte ansiktene inn med møkk, og klærne var sammensydde filler som kunne vært plukket opp på en hvilken som helst avfallsdynge. Disse veivende fremtoningene sto liksom og stanget mot den tordnende heavyrocken i time etter time. Brølende på mer ... både musikk og øl. Likte de ikke et band (altså: spilte de ikke heavy nok) bombarderte de scenen med ølbokser, både tomme og fulle. I boksregnet ble mange skadet (de bakerste stakkarene hadde jo ingen mulighet til å nå fram til scenen). Og av og til oppsto regelrette kriger mellom to leire. Da ble der et snøvær av ølbokser i luften. Et pussig syn når man står på trygg avstand. Kamphanene nådde ofte det alkoholmessige metningspunkt utpå kvelden, og gikk i bakken med et drønn. Og der sov de, fremdeles stangende i takt med musikken.
Reading, europamesterskapet i stygg.
Timene gikk søvnig forbi
Vår norske koloni fant et trygt område et stykke fra scenen, og der gjorde de seg livet behagelig. Gående til og fra. Pratende. Spisende «trash food» fra de mange matboder. De fleste likte seg. Digget musikken, og lot timene gå søvnig forbi ... på vei mot midnatt.
Bak scenen var dog forholdene mer innbydende. Rikelig med plass. Lite mas. Og luften velsignet fri for det støvet som ble virvlet opp fra den tørre gressbakken på forsiden. Man kunne endog søke tilflukt for den bakende solen i skyggefulle telt der man ble budt drikke og restaurant-mat.
Thor Gunnar og Roar på autograf-jakt
Å komme backstage var imidlertid umulig om man ikke var utstyrt med det ettertraktete pass. Inge og jeg fikk det i kraft av vårt yrke som journalister. Men siste konsert-dag klarte vi også å få tak i noen ekstra slik at vi kunne «smugle» noen av turdeltakerne inn til «det aller helligste». Hurragutten Bergen for straks ut til de privilegerte journalisters plass foran scenen, benket for å se Greg Lakes nye band og The Kinks. De andre vandret rundt og tittet. Thor Gunnar og Roar var så heldige å gjenkjenne vokalisten i heavyrock-gruppa Samson, og han ga dem villig en autograf. Det samme gjorde den tidligere Uriah Heep-vokalisten David Byron. Så det ble ren julekveld!
Siste nytt fra Kinks og Greg Lake under festivalen.
Avskjed
Om man skal oppsummere, tror jeg alle fant DET NYE/Club 33s Englands-tur mer enn tilfredsstillende. Vi fikk med oss en av verdens mest legendariske rocke-festivaler (programmet var riktignok litt for heavy for Inge og meg . . . og sikkert for reiseleder Trine også!), vi fikk med oss en rekke av Londons kjente rockeklubber, vi fikk møte kjente musikere, vi brukte penger og så, det var musicals, voksdukker. Og mest av alt var det kanskje vennskap. For man ble en gjeng denne uken. Og man hadde det moro sammen.
Avskjeden på Gardermoen ble derfor trist. Bergen og mange med ham bedyret at de sto klar til ny tur neste år. Så sa man på gjensyn . . . med vemod i brystet. Selv var jeg nok også litt lettet, for jeg hadde atter en gang kommet helskinnet fra en villmannsferd gjennom luften, sittende i en bevinget stålsylinder som kalles flygemaskin. Da er bussen fra Gardermoen til Oslo langt å foretrekke . . . ■ ■ ■
Etterord …
Det Nye møter “sjefen”
Tekst: Inge Lundereng
Du trodde vel ikke at DET NYE var på Reading-festivalen uten å veksle noen ord med sjefen for hele arrangementet. Og sjefen, Harold Pendleton, er et lite stykke rock’n’roll-historie i seg selv. Allerede i ’50-årene slo han trommer i et jazzband og turnerte i hjemlandet England, på kontinentet, bak jernteppet og i USA.
— Men i 1960 giftet jeg meg og bestemte meg for å kutte ut all denne reisingen, forteller Harold Pendleton. — Så det ble til at jeg hjalp en annen ung fremadstormende jazztrommeslager til en jobb — Charlie Watts.
Harold hadde stiftet den sagnomsuste Marquee-klubben i London sammen med en kompis allerede før han sluttet å turnere. Marquee har holdt det gående siden 1956 og har hatt besøk av det som finnes (nesten) av rockemusikere som i dag har sine navn skrevet med gullskrift i alle bøker om rock’n’roll. Alt fra «Stones» tidlig på sekstitallet til Dire Straits i 1978 har besøkt de snuskete lokalene i Wardour Street. Marquee startet som en jazzklubb. Og siden Marquee var en jazzklubb, Harold Pendleton en jazzmusiker og Reading-festivalen egentlig et utspring fra Harold Pendleton og Marquee, så måtte festivalen starte som en jazzfestival.
— Vi hentet ideen til Reading-festivalen fra Monterey-festivalen i California, forteller Harold. — Selv om været er mye dårligere i England enn i California, håpet jeg på å lage en «Monterey-festival» i England. Og i 1961 arrangerte vi «The National Jazz Festival» — en ren jazzfestival.
Men som alle vet — med ’60-årene kom andre musikalske strømninger.
— Vi hørte Muddy Waters i Chicago og tenkte at vi måtte introdusere rythm & blues i England. Manfred Mann var en ukjent jazzmusiker som vi fikk skiftet over til rythm & blues på den tiden. Stones og Manfred Mann var to av de aller første ikke-jazz-gruppene som spilte på «Reading-festivalen» som nå fikk et enda lenger navn — «The National Jazz & Blues Festival». Stones fikk 300 kroner første gangen de spilte for meg! Og det var i 1963.
Og utover ’60-årene kom rock’n’roll. Og i 1965 fikk «Reading-festivalen» et enda lenger navn. «The National Jazz Blues & Rock Festival».
— Reading-festivalen, som den i dag heter på folkemunne, oppkalt etter stedet festivalen er blitt arrangert på de siste ni—ti årene, har i dag blitt heavy-metal-diggernes store rockehelg. — At dette skulle bli sett på som først og fremst en heavy-metal festival, er helt tilfeldig; forteller Harold Pendleton.
Duedalen, Trondheim 1983
Kos under festningen!
Publisert i Det Nye 9. august 1983
Tekst: Yan Friis
Foto: Arne Nordtømme og Yan Friis
Det er ennå festivaltid. Og her er en rapport fra Trondheims bidrag. 6. juni 1983 klarte byen endelig, etter ti års stillhet, å kare til seg en plass på det norske festivalkartet. Åge var der. Og Terje Tysland. Og Mink deVille. Og TNT. Og mange flere...
Sommeren kryper langsomt mot mål, men ennå lyser gresset grønt. Og ennå synes folk det er stas å sitte i solen og nyte festival-rock. Ja, festivalsommeren 1983 er ikke over. Nok om det. Jeg vil benytte anledningen til et aldri så lite tilbakeblikk. Og lar øynene falle på Trondheim. I juni skjedde det saker og ting der oppe (eller nede, om du bor i nord).
Trondheim, ja. De har trønder-rock, men inntil i år manglet byen noe som nær sagt enhver grend i Norge har: en årlig rock-festival.
— Vi hadde før, pistres det tynt fra kulissene.
For snart ti år siden, ja, kan vi svare. Ikke det at slike festivaler er noe å hige etter; dem er det gått inflasjon i for lengst. Men likevel. Trondheim. Stor by og greier.
I juni tok Jens O. Sunde, mannen som tør det meste, sjansen og dro i gang Trondheimsfestivalen 1983 — med optimistisk tro på gjentakelse neste år. Og året etter. Og året etter. Han tok det neppe som et dårlig tegn at banneret over scenen ramlet ned midt under Åge Aleksandersen & Sambandets avdeling, og rammet folk i skallen så flisene føk. Over 3000 sjeler lot seg lokke til den maleriske (gid!) Duedalen ved byens søte, lille festning. Dette på tross av at værgudene hadde blåst stiv vind og øsende regn over byen i uker. Til alt hell revnet skydekket denne dagen og satte kursen mot horisonten inntil sola sto alene igjen på himmelen. Jens gråt ikke etter endt dyst. Antakelig var økonomien i balanse. Vi velger å tro det.
Sommerens festival baserte seg på lokale krefter. Gunnar Hordviks fornøyde glis avslørte at Norsk Plateselskap A/S var godt representert. Åge var jo der. Og’n Terje Tysland. Og den nye oppdagelsen, cajunlaget fra Oslo: Bygg Band. Sistnevnte fikk dessverre lite gjort. Tidsrammene ble for trange, de finske glamrock-helter Hanoi Rocks ventet utålmodig i campingvognen sin: Exit Bygg Band etter 15 minutters trekkspill og ståbass og tjo & hei.
Gunnar Hordviks stolthet, jaget av scenen etter 15 minutter pga noen finske rabagaster som ville opp og glamme.
Av de medvirkende var det Terje Tysland & The Game som gjorde den beste jobben. Tynne Terje der oppe med håret blafrende, hatten på snei — passelig gi-pokker, passelig høyreist... og hvem kan stå imot «Storm over åsen» når Terjes stemme blør så pinefullt deilig?
Åge var selvfølgelig god. Sambandet gjør aldri en dårlig jobb. Så det ble runddans og allsang og sutteklut og dains me mæ og hele showet. Festivalens toppnavn, Mink deVille, kom også på pluss-siden. Vår stilrene venn fra USA kunne mer enn å vise fram høltanna si. Willy la seg over mikrofonen så dressen spraket og fettet i bakoversveisen skvatt. Tynn og skarp som en kniv sto han der og plantet New York midt i Duedalen.
Og det var sprut over Liliedugg, et kaotisk drønn av aggresjoner og dissonante gitarvegger, og en vokalist med morderisk blikk. Liliedugg fikk luften til å spinne og folk til å stivne.
TNT var så som så. Tungt, hysterisk og brutalt. Men det skortet på låter, og Dag Ingebrigtsens bevegelsesregister er ennå for fantasiløst. Likevel var det bedre enn lidelsen Hanoi Rocks. Der var det kun plagsomt klisje-kjør i en sky av leppestift, sminke og nussete silke. Og en flosshatt! Og klatret ikke vokalisten opp på scenetaket bare for å oppdage at nedturen skulle by på problemer? Komisk. Da stønnet Kåre Skjevik (Sambandet) i campingvognen sin og førte resignert en ny Lysholmer mot munnen.
Grått kjør fra Marie Bergman Band — Marie nå trimmet ned til en (tilårskommen) motertype med strittende frisyre m.m. Uten gnist. Profesjonelt grått. Akkurat som Bergens Blind Date. De leverte bare lyden sin mens sangene gled i hverandre. Forglemmelig, dessverre.
Festivalen bød altså ikke på de store musikalske opplevelser — sett under ett. Men det gjelder vel egentlig de fleste festivaler. Stemningen er en viktigere. Det som skjer ute blant publikum. Og det virket jo ganske ål’reit nede på sletta, der dansen gikk i støvet og ølboksene flatet seg ut under stampende føtter. Oppe i gressbakken sto en og annen forkommen sjel og rautet uforståelig; en blodskutt mandag mårrå blues ventet dem. Man kunne også iaktta de fortrøstningsfulle dokøer som ormet seg bedagelig mot forløsningen. Guttene hadde det jo ofte greiest, de stakk inn i buskene og lot det stå til. Noen var så uheldige ikke å nå fram, bl.a. så jeg en fyr som kravlet rundt på måfå med buksene nede på knærne. Men det er jo som det skal være.
Nachspielet på sommerrestauranten var imidlertid et antiklimaks. Trøtte tryner hang med nebbet etter en uvanlig lang dag utendørs ... i solen. De fleste artistene stakk innom. Men ikke deVille, og ikke Åge, og ikke Terje. Men absolutt Dag Ingebrigtsen som slengte seg på alle jammer han kunne i den lille kroken som fungerte som scene.
Nok sagt. Trondheimsfestivalen 1984 blir sikkert virkelighet. Og dermed er Trondheim atter plassert på Norges festivalkart. Hm? ■ ■ ■
