Small Faces på 45
De begynte som kjepphøye, men småvokste mods, anført av en sanger som slo folk rett i gulvet i samme øyeblikk som han åpnet munnen. Forbildene var Otis Redding og Bobby Bland, og lille Steve hadde et mektig drag i røsten som kom rett fra Memphis. Man trodde ikke det man hørte når man så ham live, gitaren var større enn ham, og han var ingen smågutt på den, heller.
Small Faces leverte noen av de fineste singlene i engelsk pop i perioden 1965-68, og de utviklet seg med syvmilssteg, fra r&b-mods til glade LSD-cockneyer. Bortsette fra ikoniske “Ogden’s Nut Gone Flake” (albumet i det trillrunde coveret) klarte de aldri å lage et gjennomført sterkt album, det var single-formatet som forble deres styrke og kongerike hele veien frem til sammenbruddet rundt nyttår 1969.
Men ut av kollapsen fikk man jo Humble Pie, Faces og Ronnie Lane’s Slim Chance, et ettermæle man ikke kimser av.
Vel, her er min gjennomgang av singlene deres - fra 1965 og frem til og med den første Faces-singlen, som feilaktig ble lansert som en Small Faces-utgivelse i Tyskland. Jeg har ikke tatt med noe fra den såkalte gjenforeningen som resulterte i to svært middelmådige album, “Playmates” (1977) og “78 In The Shade” (1978), da et Small Faces uten Ronnie Lane ikke gjelds.
August 1965
Whatcha Gonna Do About It / What’s A Matter Baby, Decca F.12208
UK: #15
Small Faces var hva The Who lot som om de var: Vaskeekte mods. Elskere av amerikansk rhythm & blues og soul. Ekstremt motebevisste. De handlet klær i Carnaby Street, og lå alltid i forkant. Få band var så stilige på bilder som The Small Faces.
Manager Don Arden koblet dem med Decca og plukket ut låtene som ble deres debut-single. "What'cha Gonna Do About It" hadde en titel som oste autentisk rhythm & blues. Låten var dessuten et regelrett tyveri av riffet til Solomon Burkes "Everybody Needs Somebody To Love". I Small Faces' hender en spretten og iørenfallende poplåt, oversmurt med tøff gitar og morkne orgeltoner, og en Marriott som synger for livet. Den bittelille mannen med den kjempedigre stemmen var fremme.
B-siden, "What's A Matter Baby", er en blanding av ropende soul og Merseybeat, lallende kor og det hele. En slags "Stand By Me" møter Freddy & The Dreamers (litt).
Dansk billedcover, engelsk label
November 1965
I’ve Got Mine / It’s Too Late, Decca F.12276
UK: -
“I’ve Got Mine”. Mørk og dunkel i versene, Marriotts stemme ligger dypt og svares av et sløvt kor, vimsete britisk psykedelia to år for tidlig. Lovende inngang, men det gjør bare det alminnelige og strevsomme refrenget desto mer ødeleggende. I det siste minuttet skjer det absolutt ingen ting. Risikabel oppfølger til den storartede debut-singlen.
B-siden, "It's Too Late", får en viss fart av det spenstige basspillet, og øret liker bruken av akustiske gitarakkorder i de tunge, elektriske rhythm & blues-omgivelsene. Men det gikk 13 på dusinet av låter som denne i England i 1965. Begge sidene er signert hele bandet. Det var nok i tidligste laget.
Like etter at platen ble utgitt fikk keyoboardist Jimmy Winston sparken. Ny mann: Ian McLagan.
Engelsk fabrikkpose og etiketter.
Januar 1966:
Sha-la-la-la-lee / Grow Your Own, Decca F.12317
UK: #2
Kanonlåt fra Small Faces etter at de mislyktes så fundamentalt med den egenkomponerte "I've Got Mine". "Sha-La-La-La-Lee" er et bestillingsverk skrevet av Kenny Lynch og Mort Shuman etter oppdrag av gruppens manager Don Arden. Lynch står også for den toneangivende falsetten i koret.
Det er en låt som slekter ikke så rent lite på en annen barnesprog-sang, "Do Wah Diddy Diddy". Både den melodiske konstruksjonen og tekstens innhold. Den er glad, den er klar for lørdagskvelden. Gruppen spar opp et entusiastisk driv, og gir alt i det evig gjentatte refrenget. Ikke helt der oppe sammen med Manfred Mann-hit'en, men godt nok til å bringe Small Faces tilbake på listene.
B-siden, "Grow Your Own", gir nylig påmønstrede Ian McLagan mulighet til å vise seg. En orgeldrevet instrumental i Booker T. & The MG's-nabolag, og betydelig nærmere Small Faces' hjerte og sjel enn A-siden.
Billedcovere fra Danmark (venstre) og Belgia (høyre).
Mai 1966
Hey Girl / Almost Grown, Decca F.12393
UK: #12
Small Faces i hyperkommersiell-modus. "Hey Girl" hopper og spretter på en stram trampoline av et komp. Et bikkende, overstyrt gitar-riff er motoren, de lystige hey!-tilropene fra koret agnet. Steve Marriott i testosteron-rus. En upretensiøs pop-plate som fester seg på et blunk.
Den orgeldrevne rhythm & blues-instrumentalen "Almost Grown" på B-siden. Alle fire får rom til å briljere. En dansegulv-vinner.
Billedcovere fra Danmark (venstre) og Italia (høyre).
August 1966:
All Or Nothing / Understanding, Decca F.12470
UK: #1
"All Or Nothing" er en triumfferd fra start til mål. Du er hektet allerede etter de første taktene. Låten starter stille, duvende på en seng av gitarer og orgel, men girer opp og tar av i et vulkanutbrudd av et refreng. Det låter så fett, så berusende flott at singlen bare måtte nå 1. plass. Hvilket den også gjorde. Ingen hvite band har vært sortere enn Small Faces i "All Or Nothing". 47 år senere låter den like fordømt besettende og friskt.
På side 2 ligger "Understanding", en tett, Motown-influert rocker. Det infantile la-la koret trekker litt ned.
Billedcovere fra Danmark (venstre) og Belgia (høyre).
November 1966:
My Mind’s Eye / I Can’t Dance With You, Decca F.12500
XDR-39235-T1 - 1C
Eksempel på viktige ting i livet. To eksemplarer av Small Faces' "My Mind's Eye" i utmerket stand. En i dansk billedcover, en i Decca fabrikkpose. Platene ser helt like ut. Men. Innerst på speilet på platen over står det XDR-39235-T1- 1C, på den under står det XDR-39235-T2- 1C. Hva det betyr? T1 betyr at det er utgaven uten korets stadige gjentagning av strofen "in my mind's eye" i avslutningen, T2 betyr at det er utgaven med koret. T1 miksen var en glipp og ble erstattet med T2. Det viktige i livet? Enten ikke å vite sånt, eller, hvis du vet det, å ha begge. Nok visdom for i dag
My Mind’s Eye / I Can’t Dance With You, Decca F.12500
XDR-39235-T2 - 1C
UK: #4
Dette er singlen som gjorde The Small Faces fly forbannet. Angivelig en snikutgivelse av et work in progress. Decca orket ikke å vente på oppfølgeren til "All Or Nothing", det var jul og penger å tjene. Ut med seg! Forvirringen rundt "My Mind's Eye" er fortsatt stor. Det er riktig at den første utgaven var en råmiks. Den ble da også trukket hurtig tilbake og erstattet med en versjon som var helt identisk, bortsett fra at det var et ekstra korstikk på utgangen.
Uansett er det ubegripelig at gruppen ble så fryktelig sint. "My Mind's Eye" er et sterkt kort, basert på et lett overstyrt gitar-riff, den fallende melodilinjen har en underlig smak av Bach og synges hardt flerstemt, elementene plassert så langt fram i miksen at du kan berøre dem. Teksten speiler gruppens eksperimentering med dop og er et forvarsel om hva som ventet rundt svingen i 1967.
Small Faces må mene hva de vil, det er en supertøff låt.
B-siden er mer alminnelig. Trad. rhythm & blues, høy stemning, men ganske monotont.
Mars 1967
I Can’t Make It / Just Passing, Decca F.12565
UK: #21
Opprørt over Deccas behandling av dem, sa Small Faces "fuck you!", gikk over til Andrew Loog-Oldhams Immediate Records og spilte inn "I Can't Make It". Som vanlig hadde de ikke peiling på kontrakter. Decca satte selvfølgelig ned foten. Det som skulle vært Small Faces' første Immediate-single ble derfor deres siste offisielle Decca-single.
Det er en mektig finale. Rett på fra første sekund, et dryss av akustisk gitar, brede orgel-støt over en heftig markert rytme, veien ryddet for en stor Marriott vokal. Låten klatrer oppover mot det feiende soul-refrenget. Det er hardt, tett, og ualminnelig effektivt. Det hele unnagjort på 2 minutter og 11 sekunder. Knall.
B-siden, “Just Passing”, er en 1 minutt og 15 sekunders titt inn i hodene til fire totalt utflippede engelske unggutter. En saakte, og veldig pen liten vise med en gøyal bært som viktig del av kompet. Det er fnising i slow motion. Det er den steineste låten i verden. Du blir glad av å høre den.
Danskene fikk billedcover, Norge måtte klare seg med standard Decca fabrikkpose.
Mai 1967
Patterns / E Too D, Decca F.12619
UK: -
Decca kjørte det gamle Who-trikset på Small Faces. Bandets debut for sin nye label ble forstyrret av en "ny" utgivelse fra deres gamle label. "Patterns" kom uken før "Here Come The Nice", og var et relativt sjofelt slag under beltestedet. Det er en kompakt, men ganske anonym medium-tempo poplåt, en Marriott/Lane-duett. Lyder som en demo fra deres første Immediate-LP
B-siden, "E Too D", stormer inn som en forløper til The Whos "I Can See For Miles", men den løfterike inngangen fører ikke ut i noen ordentlig melodi, den blir bare stående og hugge under Marriotts hese soul resitering.
Billedcovere fra Danmark (venstre) og Tyskland (høyre).
Juni 1967
Here Come The Nice / Talk To You, Immediate IM 050
UK: #10
Hvor mye dop Small Faces fikk i seg iløpet av 1967 aner jeg ikke, men at de holdt seg så små og tynne skyldtes definitivt ikke sundt kosthold og fysisk fostring. Gruppen hadde heller ikke noe spesielt reflektert forhold til det de røkte og knasket. Small Faces var drugs uten motforestillinger. "Just Passing", B-siden på deres forrig single, er verdens hyggeligste hasj-låt. "Here Come The Nice" går den en høy gang. Et lun og hyggelig hyllest til en "pusher" og amfetaminrusens mirakler.
here come the nice looking so good
he makes me feel like no-one else could
he knows what I want, he’s got what I need
he’s always there if I need some speed
Det er en usedvanlig sympatisk liten poplåt som legger seg mykt i øret. Versene synges med innsmigrende stemmer over en tikkende rytme omgitt av akustiske gitarer og sløve orgeltoner. Temperaturen heves i refrengene som innledes av en mitraljøsesalve fra Kenney Jones. Sangen stiger og synker, akkurat som rusen den beskriver.
Den må tas som det den er, et gyldent kommersielt øyeblikk fra en naiv tid. Dop var godterier. Og Small Faces koste seg. En super start på deres nye liv hos Andrew Loog-Oldhams Immediate Records. De ante selvfølgelig ikke at Immediate skulle medvirke til deres fall. To år og en rekke strålende plater senere, kollapset Small Faces som raka fanter - de hadde omtrent ikke fått utbetalt royalties. Immediate gikk konkurs i 1970. Siden skiftet selskapets omfattende katalog stadig eiere, uten at Small Faces-medlemmene nøt godt av de hyppige re-releasene. Først drøye 30 år senere, ble det en slags orden på sakene, men da var både Steve Marriott og Ronnie Lane døde.
For å komme tilbake til "Here Come The Nice". B-siden, "Talk To You", er en feit og rullende bluesrocker drevet av Marriotts rufsete soul-røst og ivrige el-gitar. Ikke av deres viktigste øyeblikk.
Dansk billedcover, norsk etikett.
August 1967
Itchycoo Park / I’m Only Dreaming, Immediate IM 057
UK: #3
Sommeren og sensommeren 1967 var rik på drømmer og drukken på nåtid. Det var ikke musikk som fløt ut av transistorradioene, det var regnbuer. Spunnet av stjernestøv. Musikk for de innviede, unge, og den gikk foreldregenerasjonen hus forbi.
"Itchycoo Park" fanger den naive blandingen av dop-mytologi og vimsete, romantisk engelskhet i løpet av 2 minutter og 53 sekunder. Det er psykedelisk popmusikk for evigheten. Fra det hvispende, huskende introet gjennom det honninggule call-response verset som bærer deg rett ut i refrenget der Marriott tar i så det rister - og videre inn i effektbatteriets deilige faseforskyvninger (Small Faces hevdet i intervjuer at det var opptak av jetjagere over London, en ren løgn, selvfølgelig). Fenomenalt. Du kan ikke annet enn å spille den igjen. Og igjen.
It's all too beautiful, it's all too beautiful...
At det er en sang om en trip i en av Londons parker, skjønte man ikke uten videre. I hvert fall ikke jeg. Ikke engang strofen What did you do there? I got high, utløste alarmklokkene. Og hadde de ringt, vel så hva så. Du får ikke bedre dop-pop.
B-siden, “I’m Only Dreaming”, er en ven vise skygget av dypblå orgelløkker, men som brått reiser seg med et gitarrykk og forsvinner ut på ryggen av en heftig saksofon-solo.
Norsk cover.
Desember 1967
Tin Soldier / I Feel Much Better, Immediate IM 062
UK: #10
“Tin Soldier”, kanskje den beste Small Faces-singlen. Bygget i etasjer. Nølende intro før orgelet finner tonen, Jones metronomen og bandet soundet. Det bar tar av så du ser stjerner, i et øs av orgel. Et sted der inne brøler Marriott "come on!", river gitaren tvers av - og så faller alt ned, og sangen begynner:
I'm a little tin soldier
that wants to jump into your fire
you are a look in your eye
a dream passing by in the sky
Så begynner klatringen igjen, verset trykkes mot en vegg av gitar/orgel, før det åpner seg mot det forrykende refrenget:
I got to know that I belong to you
do anything that you want to do
sing any so song that you want me to sing to you
Dypere inn i soulmusikken kan ikke en hvit poplåt komme. P.P. Arnolds koring gir gåsehud. Og når Marriott tar tak i mellompartiet:
I don't need no aggravation
I just got to make you
I just got to make you my occupation
er det med en stemme så rå og het at du hører ekkoet av Otis. "Tin Soldier" blør blåfarve. Den er så fenomenal, så hard, så guddommelig brusende av følelse, så vakker at du kan grine.
Den kontrastfylte B-siden, “I Feel Much Better”, kunne vært hentet fra bandets første Immediate-LP. Det er søt og luftig, med tøysete korbrudd på helium - og en hard, bankende gitardominert utgang i Led Zeppelins nabolag.
Norsk cover.
Januar 1968:
(If You Think You’re) Groovy / Though It Hurts Me Badly, Immediate IM 061
UK: -
Egentlig hadde Marriotts tenkt å gi "Tin Soldier" til soulsangerinnen P.P. Arnold, men da han så hvor glad hun ble, skjønte han at det var lurt å beholde den selv. Som kompensasjon fikk Arnold "(If You Think You're) Groovy". Selv om Small Faces komper og korer (hvilket gjør den til en nesten-offisielle Small Faces-single), er dette ganske skrale greier. "Tin Soldier" uten melodien og det forløsende refrenget. Ingen hit.
Would You Believe / Daytime Girl, Immediate IM 063
UK: -
“Would You Believe”, og her er de sannelig igjen, bare uken etter. Igjen med en ny komposisjon. Igjen på Immediate. Igjen komper de. Igjen produsert av Marriott/Lane. En frisk og svært iørefallende popsang, full av smarte detaljer og med et refreng som glitrer. At det ikke ble en hit er et mysterium. I dag er Billy Nicholls' Immediate-LP et samlerobjekt. En viss rettferdighet finnes.
April 1968:
Lazy Sunday / Rollin’ Over, Immediate IM 064
UK: #3
“Lazy Sunday”. Fæle naboer kan plage vettet av en stakkar. Er du popstjerne hevner du deg med en plate. Det gjorde The Small Faces.
Wouldn't it be nice
To get on with me neighbours
But they make it very clear
They've got no room for ravers
They stop me from groovin',
They bang on me wall
They doing me crust in
It's no good at all
Teksten er en farverik og lun kommentar til perioden da bandmedlemmene delte leilighet i London, spilte kjempehøy musikk hele natten, røkte rare sigaretter, knasket piller og tok imot besøk av lettsindige jenter - alt til naboenes store forbitrelse. De skulle jo på jobben neste morgen. Small Faces var garantert naboene fra helvete.
Men i "Lazy Sunday" er alt tonet ned til cockney-idyll med litt vennskapelig krangel, prat over havegjerdet og en umiskjennelig eim av nytrukket te og feite joints. En slags dopet versjon av The Kinks "Autumn Almanac". Det er en fantastisk sjarmerende poplåt. Versene jogger lystig avsted, Marriotts cockney er ubetalelig, refrenget fordømt iørenfallende, og balansen mellom akustiske og elektriske instrumenter perfekt. Det hele rundes av med kimende kirkeklokker. Fullkomment.
B-siden, “Rollin’ Over”, er en god, gammeldags "raver". Fett driv i skjæringspunktet mellom rhythm & blues og soul, bassen jobber som gal, Marriotts stemmebånd blafrer som svidde strikker, og etterhvert faller blåserne inn. En låt Small Faces garantert likte å spille "live". Den dukket opp igjen noen måneder senere, pakket inn i cockney-hørespillet på side 2 av "Ogden's Nut Gone Flake".
Norsk cover.
Juli 1968:
The Universal / Donkey Rides, A Penny A Glass, Immediate IM 069
UK: #16
Folk gapte da denne kom. Small Faces hadde en TOP 3-single ("Lazy Sunday") under beltet. LP'n "Ogden's Nut Gone Flake" var på vei mot 1. De var størst i England, de var konger. Og så kommer "The Universal".
En home-recording tatt opp i bakhaven til Steve Marriott. Du hører vinden, det knirker i stoler, en bikkje gjør, og kompet er så nedstrippet unplugged at det ikke engang kvalifiserer som demo. Syntes mange. Jeg mener, kassegitar, skjeer, klarinett og tuba?!? Først midtveis kobles en elgitar-solo på og Kenny Jones vipper hi-hat og skarptromme på plass. Men låten forbli skjødesløs og sommerlig sløv. Og det altså i en tid da popstjernene brukte mer og mer penger og tid i studio. Noen kalte det kunstnerisk selvmord.
Nettopp denne upretensiøse holdningen til berømmelse og mediaforventning gjør "The Universal" så velsignet attraktiv. "Lazy Sunday" skildret, "The Universal" er. Fanger den deg slipper du aldri fri. Og hvem kan motstå linjer som disse:
Working doesn't seem to be the perfect thing for me
So I continue to play
And if I'm so bad why don't they take me away
Mer solskinn på side 2, “Doneky Rides, A Penny A Glass”, men nå i normal musikalsk innpakning. Gitarer, trommer og keyboards markerer den spretne takten. Steve Marriott og Ronnie Lane veksler om å synge, begge i sommer-modus. Sannsynligvis er det først og fremst Lanes låt (slik "The Universal" er Marriotts). Innledningsstrofen er 100% Lane: I like wasting my days in a caravan... Vi får også vite at Unexpected attacks on your nose can be treated by touching your toes...
Enda en av The Small Faces sterke B-sider.
Norsk cover.
Mars 1969:
Afterglow Of Your Love / Wham Bam Thank You Man, Immediate IM 077
UK: -
Small Faces sa takk for seg med denne, en dobbel A-side bestående av en outtake og et redigert utdrag fra albumet "Ogden's Nut gone Flake". Outtaket er den frådende rockeren "Wham Bam Thank You Man". Overstyrt, overprodusert, alle visere står i rødt, mens bandet kræsjer inn i den samme akkord-rekken om og om igjen. Marriotts stemme er et brennende hyl, halvt druknet i kaskadene. Det er umulig å fange ordene han synger/roper. Det er kanskje like greit, for teksten ser ut som om den ble skrevet i fylla. Stinn av put-downs, sexisme og stjernemyte-referanser. Men bitene sitter fint, spesielt i nonsense-strofene:
Wham team god damn the devil planks
And wants some more yeah yeah
Sha la la la Shang a dorang shang a lang lang
Shang a lang mama, Sing it mama
Say it yes yes
Det er forsåvidt en mektig innspilling, den mest bråkete Small Faces gjorde, men den er dårlig produsert, bånnregistret er totalt fraværende.
«Afterglow Of Your Love» er et av høydepunktene fra "Ogden's Nut Gone Flake". Marriott i det lune hjørnet besynger de tilfredse, sansesøvninge, deilig behagelige minuttene etter et godt, gammeldags knull med en du er glad i. Låten veksler mellom dempede, vakre vers og kruttsterke utbrudd som slekter på Marriotts store kjærlighet: soulmusikken. Og refrenget er så kommersielt at det svever. En kjempefin låt.
Svensk billedcover, norsk etikett.
August 1969:
Natural Born Bugie / Wrist Job, Immediate IM 082
UK: #5
“Natural Born Bugie”. Overraskende alminnelig låt, men god nok for TOP 5 i England, og ja, det er driv, det er boogie, det er rock’n’roll-referanser og det er Memphis. Sexy tekst også. Steve Marriott synger med et bredt flir. Han har fått viljen sin, han spiller i band med Peter Frampton.
Egentlig skulle Frampton vært med i Small Faces, men Ian McLagan og Ronnie Lanes motstand var så stor og bister at Marriott til slutt gikk rett av scenen i drittsinne og informerte sitt gamle band om at han sluttet. Det var slutten for Small Faces - og utgangspunktet for det som ble Faces.
Humble Pie debuterte i august 1969 med “Natural Born Bugie” og albumet “As Safe As Yesterday Is”, et ganske røft album med americana-smak og rusten tyngde i enkelte av låtene, ikke minst i deres versjon av Steppenwolfs “Desperation” (ren blåkopi av originalen).
Bare tre måneder senere ga de ut nok et album, “Town And County”, en samling låter i stikkmotsatt retning. Luftige, akustisk, med smak av folk. Man kan trygt fastlå at bandet ikke helt visste hvor de skulle.
“Natural Born Bugie” skulle vise seg å bli stående igjen som den beste enkeltlåtene denne inkarnasjonen av Humble Pie laget. De var på papiret et superlag. Men greide ikke å hente det beste ut av hverandre. De ble ikke et nytt Small Faces, for å si det forsiktig, og det var nettopp noe i den klassen man forventet av Steve Marriott. “Natural Born Bugie” er hyggelig og en boogie-fest, men den er ikke i nærheten av Small Faces’ singlesuksesser i årene 1967-68.
B-siden “Wrist Job” får episk behandling med brusende orgel , smadrende trommer, høystemt glamkoring og en torturert Marriott vokal - snakk om å gjøre drama av at jenta di har forlatt deg, og alt du har igjen er å sitte der i mørket, sønderknust og runke. Imponerende over-the-top arrangement med lassevis av keyboards. Og hjelpe og trøste som de omgjør håndleddsvippen til høyformats poesi hinsides alle fjellblåner.
Februar 1970:
Flying / Three Button Hand Me Down, Warner Bros, A 8005
UK: -
Det er selvfølgelig helt feil å omtale dette som en Small Faces-single. Bandet kollapset på tampen av 1968. Steve Marriott dannet Humble Pie, og de gjenværende medlemmene slet tungt gjennom 1969 for å finne hans erstatning. Det ble to og ikke ett navn: Sangeren Rod Stewart og gitaristen Ron Wood - begge hentet fra Jeff Beck Group.
Dette nye bandet beholdt Small Faces-navnet midlertidig, men hverken Stewart eller Wood var spesielt småvokste av seg, og musikken de skapte i øvningslokalet lignet fint lite på den halvpsykedeliske cockney-soulen til Steve Marriott og Ronnie Lane.
Ergo besluttet man å forkorte navnet til The Faces. Og det var under dette navnet de LP-debuterte i mars 1970 med "First Step". Den første singlen, "Flying", ble imidlertid utgitt en måned tidligere - og på det tidspunktet hersket en viss forvirring blant Warner Brothers' representanter i Europa. Ikke minst i Tyskland.
Der krediterte man "Flying" til The Small Faces både på cover og label. Og denne utgaven dukket også opp i butikkene i Norge. Altså kan man på sett og vis si at dette var den siste Small Faces-singlen.
"Flying" låter ikke som Small Faces. Den låter som The Faces. En stille inngang av gitar, orgel og bass introduserer hese-Rod i saktmodig stemmeleie. Melodisk en forløper til "Sailing". Men brutt opp av veldig rufsete, tyngre partier der bandet mer føler seg frem enn lyder inspirert. Ingen typisk single.
B-siden, “Three Button Hand Me Down”, er en A4 blues-rocker. Her aner man konturene av det tørste rocke-laget som skulle blir Rod Stewarts utskytningsrampe mot stjernene.
Tysk billedcover.
