The Byrds på 45
The Byrds - originalbesetningen; amerikanske mestere i pannelugg.
USAs The Beatles. I hvert fall i et kvarters tid. Et spennende og uberegnelig band som influerte sin samtid i langt større grad enn deres platesalg skulle tilsi. Innovative. Folkpop, psykedelia, ragarock, country, space, gospel, de var all over the place, og forsøkte endog å lage en rockmusikal basert på "Peer Gynt". Den opprinnelige, klassiske besetningen åt seg selv. Til slutt var bare Roger McGuinn igjen. Og så var spillet over. Her er deres historie fortalt i 45 rpm. God reise!
Datoene følger som oftest de britiske utgivelsene.
Min amerikanske venn Gary Owen var aktiv i kommentarfeltet da jeg la disse single-omtalene ut på Facebook for fem år siden. Han ga sin velvillige tillatelse da jeg ba om lov til å ta dem med på lasset da jeg flyttet single-gjennomgangen over til nettsiden min. Meget takknemlig for det. Garys kommentarer er innsiktsfullt krydder.
For de som ikke vet det har Gary Owen sort belte i Beatles, Monkees, ja egentlig hele 60-tallet, leder New Jersey-bandet The Blue Meanies, er kunnskapsrik og kjapp i replikken, og har av en eller annen grunn valgt å bo i Bergen. Der kan man titt og ofte oppleve ham og hans gitar på byens utesteder.
Thank you, Gary.
Verdens beste Byrds-spilleliste på Spotify.
Oktober 1964
Please Let Me Love You / Don't Be Long (Elektra, EKSN-45013)
Og slik begynner historien om The Byrds. Innspillingen er fra sommeren 1964, kom ut i oktober i USA og i november i England. De kalte seg The Jet Set da låtene ble spilt inn, men forandret navn til The Byrds lenge før utgivelsen. Elektra som hadde kjøpt tapene, kalte dem The Beefeaters. Byrds har aldri kalt seg det, hverken før eller siden.
"Please Let Me Love You" lyder som en blanding av tidlig Beatles og sen Margarets. Kompet tikker hyggegreit avgårde, her er rafft og skinnende gitarspill, pene harmonier og en Gene Clark i ganske god form som lead vocalist. Det er ikke dårlig, litt alminnelig, kanskje, og hvis man er riktig slem: Rutles møter Freddy & The Dreamers. Oh yeah!
B-siden, "Don't Be Long" skiller seg lite fra den ferdige Byrds-innspillingen som havnet på "Turn! Turn! Turn!"-albumet (da under navnet "It Won't Be Wrong"). Fint og samstemt gitarspill. Sangharmoniene sitter. Du hører at de kommer til å bli noe når de blir store. Men ikke ennå.
Etikettene er fra USA (venstre) og Storbritannia (høyre).
Gary Owen: That’s a scarce one.
Mai 1965
Mr. Tambourine Man / I Knew I'd Want You (CBS 201922)
Dette kunne vært tidenes beste debut-single (med et forbehold for "A Whiter Shade Of Pale"). Men Byrds hadde allerede et stykke plastikk på samvittigheten. Tidenes beste andre-single er jo heller ikke å kimse av.
Jeg misunner dem som hører den for første gang. Det blir selvfølgelig ikke det samme som å høre den for første gang i mai 1965. Den gang skjønte man ikke hva som traff en fordi man hadde ingen referanser. "Mr. Tambourine Man" kom ut av intet. OK, så hadde Byrds hørt masse på Beatles og Searchers, og OK så sang de en Dylan-låt. Men "Mr. Tambourine Man" var ikke bygget med legoklosser. Den var ny, den var frisk, den var fra en annen planet.
Den kimende klangen av en 12 strengs Rickenbacker, sangharmoniene, enkeltmedlemmenes bakgrunn fra amerikansk folk, deres felles kjærlighet til britisk beat. Ja, alt det. Og så var det Dylan. Britiske The Animals hadde allerede gnaget på Dylan et par ganger. Men det var The Byrds som forløste ham, det var de som maktet å overføre skjønnheten og rytmen i ordene hans til soniske omgivelser som matchet.
Det Bach-influerte introet får deg til å spisse ørene, ennå i 2025, og så bare tar stemmene av...
Hey Mr. Tambourine Man, play a song for me,
I'm not sleepy and there aint no place I'm going to.
Hey Mr. Tambourine Man, play a song for me,
In the jingle jangle morning I'll come followin' you.
... over avgrunner svever de, selv grunnkompet letter, bassen, rund og feit, skyver, skyver, trommene og tamburinen aksentuerer det sørgmodige tempoet, et underlig kjipp ligger bak jingel-jangelet til McGuinn og låter som noe midt i mellom blåsere og slag på ambolt - men mer enn noe er det stemmen til Roger McGuinn da den trer ut i lyset, vekk fra korharmoniene - den er undrende, døsig og kjærtegner strofene, disse forunderlig skjønne, surrealistsiek strofene som henter deg inn i eventyret:
Take me for a trip upon your magic swirlin' ship,
All my senses have been stripped, and my hands can't feel to grip,
And my toes too numb to step, wait only for my boot heels
To be wanderin'.
I'm ready to go anywhere, I'm ready for to fade
Onto my own parade, cast your dancing spell my way,
I promise to go under it.
Den ga sommeren 1965 lyd og ansikt. Og den klinger like høytidsstemt deilig den dag i dag.
B-siden, "I Knew I'd Want You", er en vakker, veldig folkinfluert ballade i 3/4 takt pakket inn i fjellfriske sangharmonier (Crosby når uvirkelig høyt). Skrevet av Gene Clark. Strålende følgesvenn til den betydelig mer berømte A-siden.
Billedcoverne er fra Norge (venstre) og Tyskland (høyre).
August 1965:
All I Really Want To Do / I'll Feel A Whole Lot Better (CBS 201947)
Det må ha vært tøft å skulle følge opp noe så vidunderlig som "Mr. Tambourine Man". Byrds tok ingen sjanser og valgte Dylan igjen. “All I Really Want To Do”. Det er en mer pågående låt. Men sangharmoniene og den skinnende gitarklangen får like stor plass. McGuinns stemme tar føringen, han er den i bandet med størst vokal autoritet og egenart. Musikken vasker som bølger over svaberg en sommerdag. Refrenget tindrer. Breaket - det med
I don't want to fake you out,
Take or shake or forsake you out,
I ain't lookin' for you to feel like me,
See like me or be like me.
er en snedig beatlesk vending som bryter tilløpet til monotoni. Det er ikke mye mer å si. Byrds' utnyttelse av tid og rom er ekstrem: Alt unnagjort på to minutter. Gylden pop. Punktum.
B-siden, "I'll Feel A Whole Lot Better", er like sterk, en forrykende Gene Clark-komposisjon drevet av to elgitarer som deiser til det stramt rytmiske grunnkompet. Den ene låner lyden fra The Searchers. Den andre er McGuinns kimende trademark. Vokal-arrangementet henter en god del fra The Beatles. Og McGuinn spiller ikke den ringlende soloen her, han rir den. Utrolig fengende og velprodusert låt, sterk nok til A-side status på egenhånd.
Bob Dylan var ikke nådig da Cher presterte å mose dem med sin fryktelige versjon. Hun nådde 15. plass i USA, Byrds bare 40. plass. Elendig resultat når man følger opp en nr. 1-slager. I England vant de tvekampen (4. plass mot 8.).
P.S. Single-versjonen av "All I Really Want To Do" er ikke identisk med LP-versjonen, det dreier seg om to forskjellige innspillinger.
Billedcoveret til venstre er norsk, det til høyre er svensk, og platen en norsk pressing.
Oktober 1965
Turn! Turn! Turn! / She Don't Care About Time (CBS 201897)
“Turn! Turn! Turn!” ble ikke utgitt om sommeren, men likevel er dette en av de beste sommersangene jeg vet. Den lyder så fordømt ubekymret. Sommerbrisen får tyllgardinene i vinduet til å danse, fjorden glitrer utenfor - overstrødd med hvite seil, isbitene klirrer i glasset, en mugge appelsinsaft på bordet. Ingen kommer, ingen går. Jeg har allverdens tid. Få sanger er så lindrende fulle av håp som dette musikkarkitektoniske underet. Rickenbackerens jinglende toner, de hellige sangharmoniene, det er en akvarell av lyd.
McGuinn fingertriller den igang, først to nølende forsøk avbrutt av et par utålmodige akkord-rapp, så vikles endelig hele temaet ut og stemmene svever inn, deilig døsige som sommerbrisen i tyllgardinene:
To everything, turn, turn, turn.
There is a season, turn, turn, turn.
And a time to every purpose under heaven.
A time to be born, a time to die.
A time to plant, a time to reap.
A time to kill, a time to heal.
A time to laugh, a time to weep.
Teksten er fra Bibelen, ideen lånt fra Pete Seeger, men arrangementet er av en annen verden. Som om "Mr. Tambourine Man" ble fremført av engler og guder. De øser vellyd over deg, så praktfull at den har helende virkning. Etter tre runder glir McGuinn ut av fløyene og inn i spotlighten med en av sine fineste gitarsoloer, den stiger og stiger inntil hjertet truer med å briste. Så henter stemmene deg inn igjen og flyter ut på strofer så skjønne at du får lyst til å oppsøke nærmeste kirke - inntil du kommer på at innspillingen jo er en kirke, nei mer, den er en katedral.
To everything, turn, turn, turn.
There is a season, turn, turn, turn.
And a time to every purpose under heaven.
A time to gain, a time to lose.
A time to rend, a time to sow.
A time for love, a time for hate.
A time for peace, I swear it's not too late
Hadde Hitler hørt denne, ville han blitt snill.
B-siden, "She Don't Care About Time", er en synkopert dans (stopp-start trommingen er lånt fra The Beatles' "Ticket To Ride"), også den overrislet med gitarjingel og sangharmonier - og da alt er som finest, har de enda mer: McGuinn åpner vinduene med en solo klippet rett ut av Bachs "Jesu, Joy of Man's Desiring" ("Jesu, bleibet meine Freude"). Du hører ekkoet av Bach hele veien i "Turn! Turn! Turn!", men her kaster McGuinn kortene. Credit where credit's due. Trivia: Noen år senere brukte The Move samme Bach-tema i sin "Cherry Blossom Clinic".
I USA nådde singlen 1. plass. I England greide den bare 28. plass - og det i én fattig uke! Av og til er det lov å heie på amerikanerne.
Gary Owen: The perfect 45. Love playing my 1988 Roger McGuinn Limited Edition 12-String Rickenbacker with these two sides. FUN songs to play!
Billedcoverne er fra Norge (venstre) og Danmark (høyre).
Fantastisk innspilling som gjorde det merkelig slapt i England, bare en 28. plass.
Februar 1966:
The Times They Are A-Changin, EP (CBS EP 6069)
Uken før utgivelsen av neste single ga CBS ut denne EP'n. Sjefskuttet er "The Times They Are A-Changin" som faktisk holdt på å bli en single-utgivelse. Muligens var det en feilvurdering, for denne hadde sikkert solgt mer enn "Set You Free This Time". Istedet havnet låten på "Turn! Turn! Turn!"-LP'n - og på denne EP'n. De tre andre kuttene er hentet fra gruppens første LP, "Mr. Tambourine Man".
Gary Owen: Non-US release and very cool.
Britisk EP.
Februar 1966:
Set You Free This Time / It Won't Be Wrong (CBS 202037)
Gene Clark øser hjertet tomt i “Set You Free This Time”. Jeg-personen avvikler et forhold gjennom en lang og bitter monolog. Det er åpenbart at dette er første gang han våger å åpne seg for henne. Hun reagerer med sjokk og forvirring, noe fortelleren registrerer med en viss skadefryd.
On top of all of the love you took
That was always something you could look at
Lying in your hand
Now who’s wondering what has changed
And why it cannot be arranged to have each thing work fine
It isn’t how it was set up to be
But I’ve set you free this time
Men så sterk og manipulerende som hun ellers fremstår i klageskriftet, er det mest sannsynlig at reaksjonen skyldes at han kommer henne i forkjøpet. Hun drives ikke av følelser, men av kontrollbehov. Her har hun mistet kontrollen. Clarks selvmedlidende tone og det veldig ensidige og flate kvinneportrettet gjør at du ikke får sympati for noen av dem. Men det skal Gene Clark ha at det er en ambisiøs tekst med modne problemstillinger, fjernt fra det man vanligvis fikk servert fra popmusikere.
Teksten tvinger låten inn i en form som nødvendigvis ofrer melodien. Det tikker og går under Clarkes forknytte røst, omsluttet av en rytmegitar i den ene kanalen og McGuinns jingel i den andre. Harmonisangen gjester bare i versenes avslutningsstrofer. Da han er ferdig, bærer et sårt munnspill sangen inn i faden. En meget fin innspilling, men underlig som single-valg. CBS var faktisk så usikre at de allerede etter en snau uke begynte å markedsføre B-siden istedet.
"It Won't Be Wrong" var en gammel låt, skrevet før The Byrds ble til (under titelen "Don't Be Long"). Det er absolutt en lettere og friskere sang enn "Set You Free This Time", full av gitarjingel og sangharmonier. Men både tekst og melodi plasserer den blant gruppens lettvektere. Utmerket som B-side, men da den ble overlatt til seg selv gikk det galt.
Singlen ble en salgsfiasko. Det sved ekstra ille fordi dette var den offisielle oppfølgeren til den strålende nr. 1-slageren "Turn! Turn! Turn!". Dumdristighet er ikke det samme som mot.
Gary Owen: Always felt the flip should’ve been the “A” side. Much better song.
Billedcoverne fra Danmark (venstre) og Tyskland (høyre).
April 1966:
Eight Miles High / Why (CBS 202067)
Et buldrende drønn innannonserer denne reisen til østenfor sol og vestenfor måne. Bassen og basstrengene på en elgitar kappes om å tøffe seg. De får følge av et dryss av cymbaler og utålmodige slag på trommene. Det lyder truende. Det lyder som starten på noe som ikke finnes. Heavyrock. Så kimer klokkene, men akkurat da du tror at McGuinn skal løfte deg på Rickenbackerens signaturklang, kjører han snuten på beistet rett i myra, et mudder av brutte toner hvirvler opp, det tiltagende grunnkompet mister fotfestet og begynner å rakne.
Da åpner The Byrds munnen, solen spjærer skydekket og over de takkete fjellmassivene stiger de vakreste sangharmoniene man vet om, Rickenbackeren innordner seg, sølvklangen risler deg nedover ryggsøylen, kompet tar form, det er tungt og målbevisst, og vi befinner oss allerede langt inne i en av de fineste singlene som ble laget på 60-tallet.
Eight miles high and when you touch down
You'll find that it's stranger than known
Signs in the street that say where you're going
Are somewhere just being their own
På dette tidspunktet tror du ikke det er mulig å lage noe vakrere. Men denne innspillingen ønsker ikke å la deg slippe billig. Midt i svevet begynner plutselig rytmegitaren å lage ukontrollerte, harvende lyder, som om flymotoren fusker, og så splintres Rickenbacker-temaet i tusen fragmenter og The Byrds er med ett langt inne i antistrukturene til jazzmusikeren John Coltrane. McGuinn smadrer mer enn han spiller soloen. Det er en villskap her som skremte vettet av DJ'ene i USA og England første gang de satte den på.
Men plutselig: Ut av levenet svever gruppen igjen, og avleverer det siste verset så tindrende vakkert at du aner ugler i mosen. Og det er det. Ikke før er strofene over så revner låten, den filleristes, gitarene slamrer den i biter. Det majestetiske gitartemaet forsøker å unnslippe et par ganger, men rives til slutt i stykker. Kakofonien er nesten uutholdelig.
Så faller omsider de enkelte instrumentene til ro. Bare ekkoet henger igjen et øyeblikk, før det fades inn i natten.
"Eight Miles High" er en musikalsk opplevelse man aldri hadde hørt maken til i 1966. Et ekstremenes mesterverk. BBC nektet å spille den, de hevdet at sangen handlet om narkotika. Byrds hevdet at den handlet om en flytur til London. De må si hva de vil, "Eight Miles High" er et skalleskrall så overveldende at du ikke trenger narkotika for å bli ruset. Og nå glemte jeg nesten å berømme Michael Clarke, han trommer formidabelt.
B-siden "Why", er en ny runde med McGuinn ute av styring. Nå i åpnere landskap. Rytmen markert med svepende akkorder, den enkle teksten fremført flerstemt. Solostikkene til Roger eller Jim som ha het da, drar sangen helt ut av rammen. Det er John Coltrane møter India - og "Revolver" før "Revolver" var utgitt. En annerledes og mer temmet versjon av denne ble senere inkludert på "Younger Than Yesterday".
Hvis du tror det bare var The Beatles som eksperimenterte i 1966, så spis skoene dine og hør på denne singlen.
Gary Owen: LP version of “Why” is a better rendition. Higher key too. I get the feeling it influenced the Cream song “Dance The Night Away”.
Billedcoverne fra Danmark (venstre) og Tyskland (høyre).
Juli 1966:
5 D (Fifth Dimension)/ Captain Soul (CBS 202259)
Den lyder som en mektig Dylan-cover, men "5D (Fifth Dimension)" er Roger McGuinns baby. Lyden er stor, full av klimprende elgitarer, orgel, en sagende vokal som følger melodiens flo og fjære, svevende korharmonier, en bass som grøfter grunnen og et kraftfullt trommespor som snedig maskerer at det er en vals. Gitarsoloen som følger låten ut er av ringlende sølv, like skimrende full av ærefrykt som den forunderlige tekstens kjærlighetserklæring til universet og uendeligheten.
McGuinn går dypt og langt. "5D" er ikke din gjennomsnitts poptekst fra 1966. Han svever gjennom universet, beruset av erkjennelsen om tankens begrensninger. Han sanser uendeligheten og lar seg fylle av dens sødme. En ekte metafysisk hard-on.
And I opened my heart to the whole universe,
And I found it was loving,
And I saw the great blunder my teachers had made,
Scientific delirium madness.
I will keep falling as long as I live,
Ah, without ending,
And I will remember the place that is now,
That has ended before the beginning ...
Albert Einstein eat your heart out. Det ble ingen slager. Men det burde vært.
B-siden, "Captain Soul", blir en nedtur etter dette. En Byrds forsøker å være funky-instrumental.
Knasende gitarer, Memphis-bass, ulende munnspill og begeistrede trommer. En utblåsning av den mer begivenhetsløse sorten.
Gary Owen: “A” side is perfection. Flip side is garbage.
Billedcoverne fra Tyskland (venstre) og Italia (høyre).
Oktober 1966:
Eight Miles High, EP (CBS EP 6077)
Også i oktober 1966 kom denne EP'n, en samling hits, hverken mer eller mindre: Eight Miles High / Mr.Tambourine Man / Turn! Turn! Turn! / All I Really Want To Do.
Gary Owen: Again, a non-US release and very cool.
Britisk EP.
Oktober 1966:
Mr. Spaceman / What's Happening?!?! (CBS 202295)
“Mr. Spaceman”. Amerikanerne har sort belte i UFO-besøk og er overbevist om at det er dem de besøkende vil ha, de er verdensrommets utvalgte folk. McGuinn er med på galskapen, selv om han skjuler seg bak en uhøytidelig tekst og en lettbent låt. Han hadde slettes ikke hatt noe imot å bli hentet.
Woke up this morning, I was feeling quite weird
Had flies in my beard, my toothpaste was smeared
Over my window, they'd written my name
Said, So long, we'll see you again
Hey, Mr. Spaceman
Won't you please take me along
I won't do anything wrong
Hey, Mr. Spaceman
Won't you please take me along for a ride
Ordene sunget med et lunt smil om munnen, og plassert i en svært sympatisk, skranglete countryrock-vise. Bassen vandrer friskt avsted, og i refrengene leveres honningsøte korharmonier. Det er en upretensiøs låt, vanskelig å mislike.
Over på side 2 er David Crosby ute og vimser, stemmen glir fritt i skalaen, sløv og gutteklar over rytmisk vise-komp som freaker ut midtveis med hamrende akustiske gitarer og free form elgitar. Teksten kunne vært sunget av en som nettopp våknet opp inne i McGuinns UFO:
I don't know what's going on here
I don't know how it's supposed to be
Sangen har bare åtte strofer. Tekstforfatteren Crosby er glad i minmalisme.
Gary Owen: The song which opened my eyes to the wonderful world of the Byrds. First time I’d heard “Mr. Spaceman” was at a 60’s laser show at the Hayden Planetarium in NYC. I thought “Woah! Phenomenal track!!!”
Billedcovere fra Danmark (venstre) og Tyskland (høyre).
Mai 1967:
My Back Pages / Renaissance Fair (CBS 2648)
Tre av The Byrds aller helligste minutter fanges i denne vidunderlige versjonen av Dylans "My Back Pages" (fra "Another Side Of Bob Dylan", 1964). Det er en tekst ladet med surrealistisk skjønnhet og bittersøt smerte. Den handler om selverkjennelse og oppbrudd. Den handler om å bli voksen.
The Byrds' versjon er så tro mot sangens skjønnhet og vemodige understrømmer at du får lyst til å knele. Det er en slik innspilling hvor alt du hører føles riktig. Det er mer enn en sang, den fyller deg med ærefrykt og tilhørighet, den renser deg og forløser en gråt som vi alle bærer i brystet.
Det stille, men stabile introet fra gitaren, temaet, sølv over vaskebrett, angir sangens hjerteslag, og det fortsetter hele veien igjennom. Ut av introduksjonen daler McGuinns stemme, sart og vakkert omtåket av bevegelse, og kompet smalner inn rundt ham; jinglende gitarer og en bass full av understatements driver låten sørgmodig videre - mens ordene danner strofer som danner bilder som du ikke forstår, men likevel fornemmer. Etter tre vers flenger 12-strengs soloens tvillingtoner nattehimmelen åpen. Den som ikke kjenner gåsehud da har et hjerte av lær.
Så tar sangen fatt på den siste runden:
My guard stood hard when abstract threats
Too noble to neglect
Deceived me into thinking
I had something to protect
Good and bad I define these terms
Quite clear, no doubt, somehow
Ah but I was so much older then
I'm younger than that now
og "My Back Pages" ebber ut og etterlater deg med en merkelig blanding av dunkel ensomhet og brennende livsmot.
At dette ikke ble en nr. 1 over hele planeten er ubeskrivelig urettferdig (nr. 30 i USA, ikke inn på NME-listen engang).
B-siden, “Renaissance Fair”, er hovedsakelig skrevet av David Crosby. En kort, men flink komposisjon som bytter rundt på rytmen. Sangharmoniene er spektakulære, og teksten tar deg på reise inn i hjernen:
I smell cinnamon and spices
I hear music everywhere
All around kaleidoscope of color
I think that maybe I'm dreaming...
Maids pass gracefully in laughter
Wine coloured flowers in their hair
Last call from lands I've never been to
I think that maybe I'm dreaming...
Slike singler lager de ikke lenger.
Gary Owen: Destroys Dylan’s original.
Billedcoverne fra Norge (venstre) og Nederland (høyre).
Mai 1967 (USA):
Have You Seen Her Face / Don’t Make Waves (Columbia 4-441577 / CBS 2789)
I USA (og enkelte land i Europa) fulgte de opp "My Back Pages" med "Have You Seen Her Face". Det gikk ikke veldig bra. Men så kom "Lady Friend", og den gjorde det enda dårligere.
B-siden "Don't Make Waves" er en marginal vise kastet sammen og gitt til filmen ved samme navn. 1 minutt og 40 sekunder holder i massevis.
Utgitt 27. mai i USA, og med “Don’t Make Waves” fra filmen med samme navn som B-side. Single-kombinasjonen ble utgitt i Europa en måned senere, men ikke i England. England valgte å droppe “Have You Seen Her” som single, og brukte derfor B-siden som ikke fantes på noen LP, på sin utgivelse av “Lady Friend”. Det kunne ikke Europa gjøre (de hadde jo allerede gitt ut “Don’t Make Waves”), så man fulgte heller amerikanerne, og la “Old John Robertson” på B-siden. Hilsen nerdeavdelingen.
Gary Owen: Yup. One of the two US picture sleeves from the Byrds. Great song! I even like the throw away flip which was the title to that zzzzzzz Tony Curtis flick. I love hearing the remix with Crosby sarcastically stating at the end, “Great! Let’s double it! Masterpiece!” (he hated the song).
Billedcoverne fra USA (venstre) og Nederland (høyre).
September 1967:
Lady Friend / Don’t Make Waves (CBS 2924) UK
Lady Friend / Old John Robertson (CBS 2910) Europa og USA
Misforstått klassiker eller velfortjent katastrofe? "Lady Friend" er låten som skiller klinten fra hveten. Jeg ventet med hjertet i halsen og begynte nesten å grine av skuffelse da jeg hørte den. Svar avgitt? Tror det. Er du sikker? Ja. Er du helt sikkert? Nei.
Here it comes again,
It's going to happen to me
Here it comes,
I should have learned to duck
She's going to say,
She's going away
And I will have to live without her and survive
Det er en tekst skrevet med ungdommelig hjerteblod. I et arrangement så overfylt at det slår sprekker. Lass på lass på lass med hamrende, kimende, raslende gitarer, korharmonier, blåsere og ekko, ekko. Det øsregner lyd. Crosbys stemme er dypt inne i miksen og høyt oppe i engleland, den svinger som akrobaten i trapesen; nedover og oppover, nedover og oppover går melodien, for å lande fjellstøtt på "And I will have to live without her and survive" hver gang. Det er det eneste faste punktet lytteren får i dette lydsølet. For søl er det, og det er utrolig lett å miste retningssansen.
Ubegripelig at Crosby ga den så overdreven behandling. Det ligger garantert et luftig og vakkert LP-kutt der inne. Noen single er det ikke, og spesielt ikke i denne prangende lyddrakten. Sjekk f.eks. blåserne - ukledelige og fullstendig unødvendige.
Og likevel - over tid - har "Lady Friend" oppnådd legendestatus. Kan man bruke uttrykket en magisk fiasko? Svar avgitt? Yep!
Gary Owen: This is a Crosby Byrds tune I like very much. Flip side is great too. IIRC, the mono mix isn’t as over top with the phaser effect.
Billedcoverne fra Tyskland (venstre) og Spania (høyre). Etikettene fra den engelske utgaven.
Desember 1967:
Goin' Back / Change Is Now (CBS 3093)
Her er sangen som fikk Byrds til å sprekke. McGuinn foretrakk denne Goffin/King-komposisjonen fremfor David Crosbys "Triad", en "vovet" hyllest til et trekant-forhold. Crosby som allerede følte seg skviset av McGuinn og som dessuten var pottesur over fiaskoen med "Lady Friend", satte hardt mot hardt, tapte og sluttet i drittsinne. McGuinn svarte med å slette alle Crosbys bidrag til det kommende albumet "Notorious Byrd Brothers", og på coverets gruppefoto tok en hest Crosbys plass.
Hvem hadde rett? McGuinn, selvfølgelig. "Goin' Back" er en mye bedre låt. Som den andre Goffin/King-kompoisjonen på albumet, "Wasn't Born To Follow", funderer den over livets mysterier. Her handler det om aldringsprosessen, om viktigheten av å bevare, men også foredle barnet i oss for å kunne gjenoppdage livet.
I think I'm goin' back
To the things I learned so well in my youth
I think I'm returning to
Those days when I was young enough to know the truth
Now there are no games
To only pass the time
No more electric trains
No more trees to climb
But thinking young and growing older is no sin
And I can play the game of life to win
Dusty Springfield hadde en stor slager med låten i 1966. Byrds velger som henne å legge den i et bedagelig tempo. Men Byrds tipper ikke bakover fordi det ligger en rytmegitar og dytter på i dypet av miksen, ikke ulik den som driver "My Back Pages". Som Dusty betoner de ømheten og nostalgien teksten legger opp til. Men der Dustys versjon er naken og fokusert på stemmen, er Byrds' versjon svimlende fyldig, lydbildet formelig sitrer av skjønnhet. De døsige sangharmoniene veves inn i de jinglende gitarene, det lyder som himmelsk honning. Harmonisangen sveller ytterligere ut i avslutningen som er noe av det vakreste jeg har hørt på en pop-plate.
B-sidens "Change Is Now" er et psykedelisk roteloft. Baklengsgitarene og det på stedet hvil flappende bass-temaet i improvisasjonpartiet midtveis gir assosasjoner til indisk musikk, og er selvfølgelig helt far out, man! Versene har et fjellfriskt folk-løft, og overgangen til og drivet under de følgende to strofene:
Gather all that we can
Keep in harmony with love's sweet plan
er verdt å vente på. Det er hippiemusikk, selvfølgelig, og det lukter litt rart av sigarettene deres.
Gary Owen: Absolutely love the “A” side. Jim Gordon on drums. The original slower version is lame and I can understand why Crosby disliked it. Flip is ok.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Holland (høyre).
Mai 1968:
You Ain't Going Nowhere / Artificial Energy (CBS 3411)
Her tok The Byrds verden på sengen. Bare et par måneder etter den eventyrlig varierte "Notorious Byrd Brothers" foretar de en 180 graders kursendring og fremstår som et vaskeekte country & western-band. Arkitekten bak dreiningen var selvfølgelig Gram Parsons. Han klarte å innbille de andre - og særlig Roger McGuinn - at det lå store penger i country. Han jugde, selvfølgelig, men Parsons' korte opphold i The Byrds virket forløsende på Roger McGuinn og hans forhold til countrymusikken.
"You Ain't Going Nowhere" er en enkel og fengende vise med skøyeraktiv tekst og huskende fremferd. Den innbyr til allsang skjønt ingen aner hva den dreier seg om. Dylan var antagelig full da han skrev den. So what? Byrds versjon tikker lystig avgårde. Kassegitarer, steelgitar og en leken perkusjonist gjør dette til en av The Byrds' mest umiddelbare innspillinger. McGuinn blir så revet med at han stokker om ordene i teksten - noe Dylan irriterte seg så grønn over at han ga McGuinn en personlig korreks i sin senere versjon (på "More Bob Dylan Greatest Hits" i 1971).
B-siden er åpningskuttet fra "Notorious Byrd Brothers", "Arificial Energy". Det psykedeliske Byrds på sitt aller beste. Et stort og begivenhetsrikt arrangement - ledet av heftige blåsere utsatt for phasing. En sang om amfetamin, men det var det ingen som oppdaget den gangen. Teksten inneholder et hei! til The Beatles: Strofen "Ticket to ri-hi-hi-de", sunget slik Beatles gjorde.
Gary Owen: Weird 45 with two songs which are worlds apart. Love the Dylan tune and the mono 45 is about 10-15 seconds longer. Flip hails from the previous (and messy) album.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Holland (høyre)
Juli 1968:
Mr. Tambourine Man (The Byrds) / Lady Madonna (Gary Puckett & The Union Gap) (CBS WB 729)
Markedførings-triks fra brus og sjokolade-produsenten Cadburry Schweppes, gjort i kompaniskap med CBS. Man kan lure. Men uansett en må-ha-single for nerder med Byrds-utslett. Gary Puckett-utslett forekommer sjelden. Puckett-versjonen av “Lady Madonna” er noe bedre enn fryktet, for de som vil vite det. Dato-angivelsen er basert på ren gjetting. Brus må jo markedsføres når det er varmt.
Oktober 1968:
I Am A Pilgrim / Pretty Boy Floyd (CBS 3752)
Andre single fra det banebrytende albumet "Sweetheart At The Rodeo". Og Byrds er ikke skuddredde. "I Am A Pilgrim" er en gammel salme, sunget deadpan og vevert av Chris Hillman, akkompagnert av et langt ut på bondelandet unplugged Byrds. Finnes ikke snev av rockebandet igjen. Det er kassegitarer, banjo og skeiv fele. Vakkert.
I'm goin' down to the river of Jordan
Just to bathe my wearisome soul
If I can just touch the hem of his garment, good Lord
Then I know he'd take me home
Mer tradisjoner på B-siden, Woody Guthries "Pretty Boy Floyd", en vise full av lovløs-romantikk og snedig formulerte angrep på kapitalismen:
As through this life you travel, you meet some funny men
Some rob you with a six-gun, some with a fountain pen
As through this life you ramble, as through this life you roam
You’ll never see an outlaw take a family from their home
Suverent driv, tett gitar-pickin', fele, ståbass og lynrapt løpende banjotriller. McGuinn turnerer teksten med glans. En klasseinnspilling.
Gary Owen: Waste of time single which bombed in the USA. Should’ve gone with the best song on the LP, “One Hundred Years From Now”. Thankfully, McGuinn and Hillman replaced Gram Parsons’ rather doinky vocal on that one.
Billedcover fra Holland, label fra England.
Mars 1969
Bad Night At The Whiskey / Drug Store Truck Drivin' Man (CBS 4055)
“Bad Night At The Whiskey”. En av de tøffeste Byrds-singlene ever. Uvanlig heavy, masse gitar, veldig driv. De vekslende gitarklangene, det fjerne spøkelseskoret, McGuinns sagende stemme. Atmosfæren er direkte demonisk. Det gjør ingenting at den mangler refreng. Den gåtefulle titelen henviser til en skuffende The Byrds-konsert på klubben Whisky-A-Go-Go, men teksten, som er skrevet av McGuinns kamerat Joey Richards, handler om helt andre ting, den er like demonisk som musikken:
Well I'll stay out of your way
If you keep out of mine
If I only could let the evil go
Oh, you know we'll both go down in fire
B-siden, “Drug Store Truck Drivin' Man”. er like god, men helt annerledes. En country-vise i 3/4-takt, formulert som et syrlig angrep på den erkereaksjonære radio-DJ'en Ralph Emery og holdningene han representerte - hvilket også inkluderte det tradisjonelle Nashvilles skeptiske syn på rock-musikere og deres tilnærming til countrymusikken.
He's been like a father to me
He's the only DJ you can hear after three
I'm an all-night musician in a rock and roll band
And why he don't like me I can't understand
Kassegitarene holder låten stramt i tøylene, mens steelgitaren broderer vakkert i bakgrunnen. McGuinns stemme liker seg glugg i hjel. Han skrev låten i London sammen med Gram Parsons, like før sistnevnte hoppet av da Byrds skulle på en svært omdiskutert turné til Syd-Afrika.
Gary Owen: Always felt the sides should’ve been reversed. Not a bad single but not the best either.
Engelske etiketter, fant ingen billedcovere av denne.
Juni 1969:
Lay Lady Lay / Old Blue (CBS 4284)
Den kommer Melanies "Lay Down" ett år i forkjøpet og tett i hælene på Edwin Hawkins Singers' "Oh Happy Day", og man begriper i grunnen ikke hva den har her å gjøre: En Byrds-single som kunne vært sunget - eller snarere bæljet - av Melanie?! Det ubegripelige gospelarrangementet gjør bare feilvurderingen tydeligere. Byrds skulle aldri forsøkt seg. "Lay Lady Lay" kan utelukkende fremføres av Bob Dylan, den er vaksinert mot coverversjoner.
Melodien er en enkel, synkende spiral som klatrer ned gjennom de samme fire akkordene om og om igjen - sporadisk avbrutt av noen mellomstrofer som rister liv i den akkurat da den legger seg ned for å dø. Alle hobbygitarister vet at "Lay Lady Lay" suger. Det er verdens kjedeligste sang å spille. Byrds velger dessuten en toneart som er alt for lav for McGuinn. Han er på grensen til å synge surt hele veien, du hører at han mistrives.
McGuinn var så forbitret på korarrangementet til produsent Bob Johnston (som forøvrig også produserte Bob Dylans "Nashville Skyline", utgitt bare en måned før Byrds-singlen) at han nektet Columbia å bruke denne versjonen da de frisket opp og gjenutga hele Byrds-katalogen i årene 1996-2000. De måtte istedet bruke en alternativ versjon, uten koret (bonus på "Dr. Byrds And Mr. Hyde"). McGuinns tilløp til historieforfalskning hjelper ham imidlertid ikke. "Lay Lady Lay" stinker også uten gospelbrus. Eneste formildende trekk ved denne "nye" versjonen er at du slipper å ta deg selv i å vente på at Melanie skal åpne munnen. Gud forby det. Én "Lay Down (Candles In The Rain)" er mer enn nok.
B-siden, “Old Blue”, er en tradisjonell låt, en lun hyggegalopp med jinglende gitar, rytmen forsterket med klapping. Populærmusikken er av en eller annen grunn full av sanger om hunder. Dette er én av dem.
P.S. Hvis du er masochist og likevel vil høre gospelkor-versjonen av "Lay Lady Lay", så er den inkludert på CD'n "The Byrds Play The Songs Of Bob Dylan" (Columbia, 501946 2) fra 2001.
Gary Owen: Another waste of time. Without the Byrds’ knowledge, Terry Melcher slammed the “A” side with gospel singers. I don’t mind the arrangement but, again, another dud release in the US (bubbled under the top 100 at some stupidly low position). Always liked the flip side!
Billedcovere fra Norge (venstre) og Holland (høyre).
September 1969:
Wasn't Born To Follow / Child Of The Universe (CBS 4572) UK
Ballad Of Easy Rider / Wasn’t Born To Follow (CBS 4590) Europa
Ballad Of Easy Rider / Oil In My Lamp (CBS 4575) Norge
The Byrds har en sentral plass i kultfilmen "Easy Rider" med denne låten, derfor ble den CBS' singlevalg i England, selv om låten var over ett år gammel (hentet fra "Notorious Byrd Brothers"). USA valgte heller den ferske "Ballad Of Easy Rider". Riktignok ikke fremført av The Byrds i filmen, men av Roger McGuinn - og det gikk jo nesten ut på ett.
“I Wasn’t Born To Follow”, det engelske valget, er det mest kommersielle. Gruppens behandling av denne fremragende Goffin/King-komposisjonen er overjordisk vakker. Satt til en diltende rytme, men så tilbakelent at den drømmer. Låten gynger mjukt, mjukt. Gitarene lyder som rennende kvikksølv, innimellom er den helt bedøvet i phasing, og du kan flyte i de trolske sangharmoniene. Det er country og psykedelia pakket i et smykkeskrin på 2 minutter og 4 sekunder. Deilig. Deilig.
Teksten er i seg selv en opplevelse. Smak:
Oh I’d rather go and journey
Where the diamond crescent’s glowing and
Run across the valley
Beneath the sacred mountain
And wander through the forest
Where the trees have leaves of prisms
And break the light in colors
That no-one knows the names of
And when it’s time I’ll go and wait
Beside a legendary fountain
Till I see your form reflected
In it’s clear and jeweled waters
And if you think I’m ready
You may lead me to the chasm
Where the rivers of our vision
Flow into one another
I will watch her dive beneath
The white cascading waters
She may beg she may plead
She may argue with her logic
And then mention all the things I’ll lose
That really have no value
In the end she will surely know
I wasn’t born to follow
Hvem sa at Tin Pan Alley-komponister ikke kan skrive poesi (og røke rare sigaretter)?
B-siden, “Child Of The Universe”, er hentet fra "Dr. Byrds & Mr. Hyde". En kosmisk ballade med psykedeliske ambisjoner, janitsjar-trommer og masse jinglende gitar. Dette er er nedstrippet versjon. En fyldigere variant ble brukt i filmen "Candy".
Swirling ions from the stars
Streaming down onto the earth
From a galaxy like ours
Manifested in her birth
Child of the Universe
Så var det den europeiske varianten som koblet “Ballad Of Easy Rider” med “Wasn’t Born To Follow”. (Avbildet i midtre rekke ovenfor.)
Gary Owen: This did not come out in the USA. I do, however, have the white label US promo featuring “Wasn’t Born To Follow” On both sides. Thing is, it has the same catalog number as “The Ballad Of Easy Rider”.
Norge fulgte USA som satset på at filmen "Easy Rider" skulle skape en hit av denne, selv om det ikke er denne versjonen som brukes i filmen. Det ble en flopp. I England valgte de smartere, da Byrds-innspillingen av "Wasn't Born To Follow" har en sentral plass i filmen. Flopp der også, dessverre.
Gary Owen: Two versions were released as a 45. The first featured the “A” side at its original, ridiculously short length (about 1:34). It also featured “Wasn’t Born To Follow” On the flip (both were in “Easy Rider”....a film which came to fruition through money made from the Monkees TV show). Second issue, extends the “A” side by editing the first verse to the end. “Oil In My Lamp” replaces the former flip. Would’ve been a much better single had it featured the longer version of “The Ballad Of Easy Rider” with the Clarence White guitar solo and the faster version of “Oil” which went unreleased until about 1990-91.
Engelske etiketter. Billedcovere fra Holland (venstre midtre rekke), Tyskland (høyre midtre rekke) og Norge (nederst).
Februar 1970:
Jesus Is Just Alright / It's All Over Now, Baby Blue (CBS S 4753)
Byrds fikk så mye juling av kritikerne på denne tiden at de like gjerne kunne ta den helt ut: Et stykke fyndig country-gospel på single. Ja, hvorfor ikke. Bortsett fra Bob Dylans "Nashville Skyline"-LP, var vel dette det verste Woodstock-hippiene kunne tenke seg. The Byrds slet ikke akkurat livet av seg for å være kule.
Ironisk nok er det ikke veldig stor forskjell på lyden av "Jesus Is Just Alright" og "Suite: Judy Blue Eyes", sistnevnte nøkkelkuttet på debutalbumet til dens tids hippeste trio - Crosby, Stills & Nash. Albumet deres ble utgitt omtrent på dagen samtidig med at The Byrds spilte inn "Jesus Is Just Alright".
Rytmen banker som en hjertepumpe under den messende, flerstemte koringen ledet av McGuinn. Bakveggen er kolorert med en eksotisk, nesten uhørlig dur frembragt av strykere. Forgrunnen dominert av skarpe elgitar-løp. Det er en forfriskende pakke, iørenfallende og umulig å verge seg mot. Et kort øyeblikk leverer koret til og med litt du-ru-ru, akkurat som Crosby, Stills & Nash. Teksten er spartansk, to the point, og går i en evig sirkel:
Jesus is just all right with me
Jesus is just all right, oh yeah
Jesus is just all right with me
Jesus is just all right
På B-siden ligger Dylans "It's All Over Now, Baby Blue". Fremført som hellig hymne, eller saktmodig sørgemarsj, så sakte og sval at den nesten stopper opp. Delikat instrumentering: Klimprende gitarer, pedal steel, orgel og et trommesett som rusler. Refrenget, som i Dylans munn bet så det knaste i knokler, leveres så vevert at et vindpust ville kvalt det. Ganske rart å høre sangen tolket så temperaturløst. Kanskje var McGuinn merket av Apollo 11. Låten ble innspilt to dager etter at Neil A. Armstrong tok sitt store skritt for menneskeheten på månens overflate.
Gary Owen: Decent single. Flip side is nowhere near as good as the unreleased rendition from 1965.
Hollandsk billedcover, engelsk etikett.
Desember 1970:
Chestnut Mare / Just A Season (CBS 5322)
Og så var det denne, da. Den flotteste, deiligste visen man kunne finne på noen plate utgitt i 1970 ("(Untitled)" som den er hentet fra, kom ut da). Her møtes fingerspill-teknikken til Clarence White og den hellig kimende Rickenbackeren til Roger McGuinn over et komp så naturbesjelende vakkert at du håper det aldri skal slutte. Det er en lang sang der jeg-stemmen veksler mellom å fortelle og å synge; versene gis en stigende kurve mot det forløsende refrenget, kanskje det fineste refrenget i The Byrds' karriere. McGuinn har neppe sunget bedre.
"Chestnut Mare" er en av de få bitene som kom ut av McGuinns ambisiøse prosjekt: Å lage en rock-musikal basert på Ibsens "Peer Gynt" (arbeidstitel: "Gene Tryp") - sammen med tekstforfatteren Jacques Levy. "Chestnut Mare" er Peers bukkeritt overført til amerikansk prærie. Jeg-personen fanger villhesten og fyker avsted over fjell og dal, og ikke minst utfor klippen:
But then she jumps off the edge
Me holding on
Above the clouds
Higher than eagles were gliding
Suspended in the sky
Over the moon
Straight for the sun we were riding
My eyes were filled with light
Behind us black walls
Below us a bottomless canyon
Floating with no sound
Gulls far below
Seemed to be suddenly rising
Exploding all around
Det vektløse, evige fallet mot bakken er praktfullt formidlet, også musikalsk, konstruert som en klassisk hymne midt i låten. Så tar Rogers fortellerstemme over og vi nærmer oss vannflaten i fykende fart:
And we were falling down this crevice, about a mile down
I'd say! I look down and I see this red thing below us
Its our reflection in a little pool of water
About six feet wide, and one foot deep
And we're comin' up real fast
Crawling down right through it
We hit and we splashed it dry
Hvilken finale, og hvilken berusende inngang til siste refreng!
I'm gonna catch that horse if I can
And when I do I'll give her my brand
And we'll be friends for life
She'll be just like a wife
I'm gonna catch that horse
I'm gonna catch that horse
I'm gonna catch that horse if I can
I'm gonna catch that horse if I can
Single-versjonen er dessverre brutalt redigert ned (fra drøyt fem minutter og ned til under tre), men det stoppet den ikke fra å bli gruppens største slager i England siden 1965.
B-siden "Just A Season", også den fra "(Untitled)", også den fra det aborterte Peer Gynt-prosjektet, holder samme høye standard som A-siden. Men velger en mer lavmælt vei. Et ruslende hjertesukk over tikkende trommer, omgitt av forskjønnende gitardetaljer og sunget med sår innlevelse av McGuinn. Selv om teksten tilhører en musikal, får man nesten følelsen av at han synger om seg selv da han nærmer seg sangens avrunding:
I had my fun in the bull ring and never got a scar
It really wasnt hard to be a star
Trivia: Bob Dylan ble meget begeistret for McGuinns samarbeide med Jacques Levy, og inngikk selv et samarbeide med ham i forbindelse med "Desire" i 1975.
Gary Owen: two best songs from an otherwise boring album. There are two US promos with the one intended for AM play featuring a ridiculously sped up version of the “A” side and a horrendous edit which cuts about 2 1/2 minutes out of the song. Quite possibly the worst edit of all time.
Billedcovere fra Norge (venstre) og Tyskland (høyre).
Mai 1971:
I Trust (Everything Is Gonna Work Out Alright) / (Is This) My Destiny (CBS 7253)
“I Trust (Everything Is Gonna Work Out Alright)”, McGuinns ode til positiv tenkning. En trippende synkopert vise der hovedingrediensene ved siden av Rogers tåkete stemme, er et høystemt gospelkor og Rickenbacker-gitaren. Trommeslagerens ivrige forskyvninger forsøker å gi låten dynamikk, men fratar den snarere flytet. Det er en låt som skal sveve, melodien er vakker nok til det. Gene Parsons fremstår derfor som en geskjeftigper.
Teksten er i hvert fall løfterik og sydd rundt Roger McGuinns favoritt-uttrykk: I trust everything's gonna work out all right. Han brukte det ofte i intervjuer allerede i 1965.
In times of dispair, I think about the good things that you've done
And though you're not there, I sometimes ask myself, is anyone?
It's hard being human, when the whole world's uptight
But somehow I know
that everything's gonna work out all right
B-siden, “(Is This) My Destiny”, er Clarence White i kjempetrist lune. Hans rolle i The Byrds var tydeligvis å ivareta litt av det Gram Parsons representerte. Det er en ganske stor produksjon til en så liten vise å være, gospelpianoet hamrer på mens White spiller sitt hjerteblod, omgitt av pedalsteel, gitar, bass, trommer og kor. Han synger som en Gud og du kan ikke unngå å bli beveget av disse minuttenes grenseløse selvmedlidenhet:
Someone stole my love from me
Is this my destiny?
At night I toss and wonder why
I must live while others die
Gary Owen: This single was not released in the USA but is a good one, nonetheless. Well, the “A” side at least. I’m a fan of the album it hails from. The Byrds don’t agree as Melcher pulled the same stunt he did with “Lay Lady Lay”. This time with added orchestration. I like it!!!
Billedcovere fra Tyskland (venstre) og Holland (høyre).
September 1971:
Glory, Glory / Citizen Kane (CBS S 7501) UK og USA
Glory, Glory / I Wanna Grow Up To Be A Politican (CBS 7444) Tyskland
Glory, Glory / Absolute Happiness (CBS 7447) Holland
“Glory, Glory”, åpningskuttet på "Byrdmaniax". Piano-introet forteller alt. Brede vandringer over tangentene gir assosiasjoner til grønne enger og kirkeklokker. Gjør klar for The Byrds' gospelrock. Ingen kunne beskylde dem for å vende kappen etter vinden. Det var ikke kult å synge om Jesus i 1971. Men The Byrds gjorde. Igjen. Akkurat som året før.
På tross av trommeslagerens ivrige kombinasjoner er dette en salig avslappet låt. Teksten består bare av fire-fem strofer som gjentas om og om igjen av McGuinn og kor (ledet av Merry Clayton).
I wanna thank you Jesus, thank you Jesus
Help me lay my burden down
Since I laid my burden down
Glory, glory hallelujah
Han lyder salig henført og koret svaier med. Kompet sveller etter hvert ut, Rickenbackeren gjenkjennes, det lyder rikt og iørenfallende. Ikke verdens beste single, men absolutt hygge for øret.
B-siden, “Citizen Kane”, er skrevet av Skip Battin og Kim Fowley. Teksten et skjevt blikk på Hollywood, inkludert litt namedropping:
Valentino suddenly appeared
In his midnight blue tuxedo
Had a falcon on his shoulder
Eating chicken from his hands
Arrangementet låner lyden av forloren nattklubb-jazz fra 1920-årene, en kornett med megafonlyd snirkler rundt og duellerer muntert med saksofonen. Det henger løst på gaffelen inntil McGuinn ankommer og gir låten en kjærkommen oppstrammer med gitaren. Ganske hørverdig, men så atypisk Byrds at det kunne stått hva som helst annet på labelen.
Gary Owen: Of all the US 45’s, “Glory Glory / Citizen Kane” was the thorn in my side. It took me nearly 20 years to locate the stock copy of this cool single (US promo is easy). The intro on the “A” side is edited.
Engelske etiketter, billedcoverne fra Tyskland (venstre) og Holland (høyre). B-sidene klarte man ikke å enes om internt i CBS.
Januar 1972:
America's Great National Pastime / Farther Along (CBS 7712)
Engelsk utgivelse kansellert.
“America's Great National Pastime”. Bluegrass-rock skrudd sammen av Skip Battin og beryktede Kim Fowley. En ironisk sang (sunget med Battins fæle, nasale stemme) om amerikanernes favorittsysler - slikt som å fortelle vitser, klype romper, klippe gresset, forgifte regnet og bestikke dommere. Når de blir slitne av alt dette, smaker det godt med en Cola. Musikken grenser mot ompa, men lukter høy. Masse akustiske gitarer og banjo. Mot slutten slippes elgitaren til også og det blir allsang, rene låvedansen. The Byrds lyder som om de har røkt en åker.
På B-siden: "Farther Along" med sine mandoliner og akkustiske gitarer og bibelske stemning. Clarence Whites glansnummer. Han nærmer seg den enkle, gudfryktige teksten med sår, klagende røst. Sangen går i en evig spiral, ikke ulikt "Will The Circle Be Unbroken". Det smaker litt Gram Parsons, det er bålstemning, det er vakkert og det er håp:
Cheer up my brother live in the sunshine
We'll understand it all by and by
Jeg ville ha snudd singlen, var jeg CBS. Men de gjorde noe enda mer drastisk, de trakk den tilbake like etter at den ble utgitt.
Begge låtene er hentet fra The Byrds siste "ordentlige" album, "Farther Along".
Gary Owen: Excellent single, which, of course, bombed. The US promo features a unique monophonic mix of “America’s Great National Pastime” on both sides. However, the “AM Radio” side censors the word “ass” by bleeping over it. The flip is one of my all time favorite Byrds songs and is the title of my favorite Byrds album (yes, it’s true).
Billedcovere fra Tyskland (venstre) og Holland (høyre).
April 1973:
Things Will Be Better / For Free (Asylum AYM 516)
En taktfast pudding av en låt, helt uten egenart var det ikke for det kimende Rickenbacker-temaet Roger McGuinn sniker inn her og der. Skrevet og sunget av Chris Hillman. Det kan neppe ha vært den beste låten han hadde liggende i skuffen. Et poeng som dessverre preger hele gjenforeningsalbumet låten er hentet fra. Det virker som om alle fem lurte unna sine beste kort med tanke på fremtidige solo-prosjekter.
Som førstevalg-single fra albumet er "Things Will Be Better" mildt sagt underlig. Skulle gjerne visst hva som foregikk på London-kontoret til Asylum.
B-siden "For Free" er skrevet av Joni Micthell og synges av David Crosby, den eneste av dem som kunne turnere denne vokale ufordringen. Fremført som vals, nydelig ornamentert. En sang om den ensomme gatemusikanten som ingen legger merke til der de vandrer til og fra i egne tanker:
I meant to go over and ask for a song
Maybe put on a harmony
I heard his refrain
As the signal changed
He was still playing real good, for free
Det gjorde neppe det gjenforente The Byrds. De ble fort uvenner igjen.
Gary Owen: Not released in the US. Boring 45.
Engelsk billedcover.
Juni 1973:
Full Circle / Long Live The King (Asylum AYM 517)
“Full Circle”. Andre single fra det skuffende gjenforeningsalbumet "The Byrds". Intet dårlig valg. Denne unplugged-visen hviler i en seng av akustiske gitarer, madolin-triller og himmelske korharmonier. Skrevet og sunget av Gene Clark. Det er en underfundig, spartansk formulert og bittersøt betraktning over livets berg-og-dalbane, i det ene øyeblikket går alt fint, i det neste tryner du, og så plutselig er alt fint igjen.
Funny how the circle turns around
You think you're lost and then you're found again
Though you always look for what you know
Each time around is something new again
B-siden er David Crosbys knappe "Long Live The King", en grumsete komposisjon som ikke greier å avgjøre om den skal bråke eller være pen og pyntelig. Valget faller til slutt på masete, og slik fades den. Lyder mest som noe Crosby, Stills, Nash & Young hadde kassert.
Singlen var selvfølgelig ikke i nærheten av hitlistene engang. 1973 var glamrock, ikke gamle menn og mandoliner.
Gary Owen: This was a single in the USA and failed to chart. “Full Circle” is a great opening track to an otherwise boring album.
Hollandsk billedcover, engelsk etikett.
Juni 1973 (USA):
Cowgirl In The Sand / Long Live The King (Asylum AS-11019)
Amerikansk forsøk som ikke ga uttelling. Gjenforeningsalbumet ble med andre ord aldri utgangspunktet for noen Greatest Hits-samling. “Cowgirl In The Sand” er riktignok intet dårlig valg, denne Neil Young-låten funker absolutt i The Byrds-tapning også.
Gary Owen: The second 45, Neil Young’s “Cowgirl In The Sand”, bombed as well. US stock copy is hard to find. The flip side of both singles, “Long Live The King”, should be cleaned and burned. Placing control in David Crosby’s hands was a huge mistake.
Japansk billedcover. Bedre enn musikken, man må innrømme det.
August 1975:
Full Circle / Things Will Be Better (Asylum AYM 545)
Så lavt sank albumet at man forsøkte de to britiske A-sidene fra 1973 én gang til - to år senere. Og sikret seg nok en fiasko. Dermed var historien om The Byrds over.