Solfall
Dikt
Del I – Lyset
Vinterbildet
om jeg kunne
ville jeg vist deg vesthimmelen nu
sagt - se!
og du ville smeltet i mine armer
en kold hutring ned ryggen
og over oss
en svevende stålgrå gestalt
hastende over nattens blåsorte hav
og månen
synlig bak ullkappen
på vei mot dypet
der stjernene gnistrer
Syvsoveren
ekko i berget
jeg tenker på deg nu
var veien lang
gjennom sansenes skyggeland
lå dyret nede
for den faste fot
våkner du
til månestrålers glans
i denne svikets natt
hivende åndedrag
er smertens blæst
ja, jeg elsker deg ikke
og jeg vet jeg må
Til en poet (Nick Drake)
når den ukjente poet dør
er det bare løvet som sørger
i høstvinden
Skrevet i januar 1975
Ankomst (til Ole Jakob)
lille barn
du har solen i dine øyne
av lyset kom du
et stjerneskudd i natten
i mørket tok du bolig
du er ennå hellig
og drikker av vår verden
med åpne sanser
det kalde isvann
fyller din kopp
du er tørst etter reisen
snart går du rundt her nede
med oss andre
og lengter tilbake
mot noe du har glemt
Kjærlighet
løft hodet
og
slå det hardt
i veggen
smell en hammer i skjønnheten
spark dens tenner inn
Del II - Byen
Oslo herfra i kveld
hei Oslo
du funkler så
det er Holmenkollåsen
fra "store stå"
Der sitter en mann
der sitter en mann bak gardinet
rett over gaten
midt på natten
og legger kabal
hvor er hans kone
hvor er hans tanker
står radioen på
er det noen som banker
der sitter en mann bak gardinet
rett over gaten
hver eneste kveld
så taus med seg selv
Slik er det
den hånd som nøler
bites
den rygg som bøyes
brytes
Den siste dansen
en dag vil blomstene ligge flate i asfalten
hamret ned under hæljern
skinnende av plantesaft
og røde av blod
Dikt noir
radioen på
engen grønn
regn mot ruten
skritt i trappen
skyggen sort
blod i vasken
Hardt regn
medlidenhet er stasjonen
mellom kjærlighet og lidelse
hardt regn
sort høst
bløte minner
Del III - Mørket
Han valgte stjernene (til Jan G)
musikken bølger
til cymbalenes crescendo
slutten kun et livspust unna
solens tale, blodets farve
du bar på et løfte
som alle mennesker gjør
når de fødes på jorden
men natten fanget deg
til du speidet mot stjernene
etter noe du hadde glemt
nu er der kun et skimrende hull tilbake
solen slukket dine øyne
en sjel vender hjem
Indian Winter
ensomhet
når vinden uler rundt hushjørnet
gjennom bjerkenes raslende lunger
puster tungt fra ildstedet
og fryser til is mot vindusruten
ensomhet
urtene på altanen sukker
under en glassklar himmel
månen et stirrende øye
(det ser på meg, ved Gud det ser på meg!)
ensomhet
denne sommerkveld
blafrende gardiner i blinde kvadrater
hvite solklør spriker over åskammen
skumring i et blekt og kreftsykt landskap
natten siger inn gjennom halvåpne dører
vi er hver og én alene
i en bergtatt by
Erkjennelse
noe vakkert om kjærligheten
når tiden går og intet kan klore
alle de lyse himlene fast
familiealbum-smilene
da vi så unge ut
og foreldre var fulle av saft
og bestefars sorte skill var ekte
lydene overlever oss alle
erindringer så subjektive
at de smerter og blør
aldri får du møte et menneske
som nøyaktig vet hva det snakker om
Hittegods
grunnen duver
klokker kimer
for de døde og døende
som tiden gikk forbi
gresset hutrer
havet sukker
for de blinde og blindede
som lyset aldri så
de fjerneste stjerner
blinker i kulden
og gir gapende tomrom
til sjeler som tynges
av pinefullt savn
Sundance Kid på Hovseter
langfløyten siver ut
i denne villmark
av betong og natt
og jeg hever mitt glass
for alle mørke gestalter
med doble patronbelter
og sprengte hester
som kjempet i den samme krig
som meg
men som led ærefulle nederlag
deres navn hviskes
her nord
i desember
når ulvene uler
mot stengte dører
duften av roser
holder meg våken
to skudd igjen
himmelen tung av røk
etter stjernenes kanonsalver
Tre biter
byen
kråken
vinden
Ord
ord til deg
kunne vært bitre ord
forvirrede ord
søte ord
bekjennende ord
ord til deg
blir bunnede ord
ord som ikke våger det frie fall
fordi
ordene til deg
ikke forteller hva jeg tenker
men hva du ønsker
å høre
ordene til deg
er de løgnaktige blindpassasjerene
på narrenes tog
mot kjærligheten
Mysterier
om dag kan skumre, var verden død
om vin kan skumme, var natten rød
og hvert blikk du ga
hvert ord du sa
ilte ilte ilte
meg tvers igjennom kroppen
lykkens pust nærer angsten
nu er timene flate som veien der nede
ditt vindu kaster gult lys på klissvåt sne
men ordene var der i natt
og jeg slukte dem
slik et barn spiser visdom fra oldingens lepper
ordene falt
ringer i brønnen
å men hvilket sprog taler du?
lyset dør mot gråsten
desember knuser en neve regn mot ruten
det er ingenting her ute
men mørket er mer enn disse tankene om det absurde
hva fortalte du meg den natten
hva fortalte du meg egentlig den natten?