Solfall
Dikt
Del I – Lyset
Vinterbildet
om jeg kunne
ville jeg vist deg vesthimmelen nu
sagt - se!
og du ville smeltet i mine armer
en kold hutring ned ryggen
og over oss
en svevende stålgrå gestalt
hastende over nattens blåsorte hav
og månen
synlig bak ullkappen
på vei mot dypet
der stjernene gnistrer
Syvsoveren
ekko i berget
jeg tenker på deg nu
var veien lang
gjennom sansenes skyggeland
lå dyret nede
for den faste fot
våkner du
til månestrålers glans
i denne svikets natt
hivende åndedrag
er smertens blæst
ja, jeg elsker deg ikke
og jeg vet jeg må
Til en poet (Nick Drake)
når den ukjente poet dør
er det bare løvet som sørger
i høstvinden
Skrevet i januar 1975
Ankomst (til Ole Jakob)
lille barn
du har solen i dine øyne
av lyset kom du
et stjerneskudd i natten
i mørket tok du bolig
du er ennå hellig
og drikker av vår verden
med åpne sanser
det kalde isvann
fyller din kopp
du er tørst etter reisen
snart går du rundt her nede
med oss andre
og lengter tilbake
mot noe du har glemt
Kjærlighet
løft hodet
og
slå det hardt
i veggen
smell en hammer i skjønnheten
spark dens tenner inn
Del II - Byen
Oslo herfra i kveld
hei Oslo
du funkler så
det er Holmenkollåsen
fra "store stå"
Der sitter en mann
der sitter en mann bak gardinet
rett over gaten
midt på natten
og legger kabal
hvor er hans kone
hvor er hans tanker
står radioen på
er det noen som banker
der sitter en mann bak gardinet
rett over gaten
hver eneste kveld
så taus med seg selv
Slik er det
den hånd som nøler
bites
den rygg som bøyes
brytes
Den siste dansen
en dag vil blomstene ligge flate i asfalten
hamret ned under hæljern
skinnende av plantesaft
og røde av blod
Dikt noir
radioen på
engen grønn
regn mot ruten
skritt i trappen
skyggen sort
blod i vasken
Hardt regn
medlidenhet er stasjonen
mellom kjærlighet og lidelse
hardt regn
sort høst
bløte minner
Del III - Mørket
Han valgte stjernene (til Jan G)
musikken bølger
til cymbalenes crescendo
slutten kun et livspust unna
solens tale, blodets farve
du bar på et løfte
som alle mennesker gjør
når de fødes på jorden
men natten fanget deg
til du speidet mot stjernene
etter noe du hadde glemt
nu er der kun et skimrende hull tilbake
solen slukket dine øyne
en sjel vender hjem
Indian Winter
ensomhet
når vinden uler rundt hushjørnet
gjennom bjerkenes raslende lunger
puster tungt fra ildstedet
og fryser til is mot vindusruten
ensomhet
urtene på altanen sukker
under en glassklar himmel
månen et stirrende øye
(det ser på meg, ved Gud det ser på meg!)
ensomhet
denne sommerkveld
blafrende gardiner i blinde kvadrater
hvite solklør spriker over åskammen
skumring i et blekt og kreftsykt landskap
natten siger inn gjennom halvåpne dører
vi er hver og én alene
i en bergtatt by
Erkjennelse
noe vakkert om kjærligheten
når tiden går og intet kan klore
alle de lyse himlene fast
familiealbum-smilene
da vi så unge ut
og foreldre var fulle av saft
og bestefars sorte skill var ekte
lydene overlever oss alle
erindringer så subjektive
at de smerter og blør
aldri får du møte et menneske
som nøyaktig vet hva det snakker om
Hittegods
grunnen duver
klokker kimer
for de døde og døende
som tiden gikk forbi
gresset hutrer
havet sukker
for de blinde og blindede
som lyset aldri så
de fjerneste stjerner
blinker i kulden
og gir gapende tomrom
til sjeler som tynges
av pinefullt savn
Sundance Kid på Hovseter
langfløyten siver ut
i denne villmark
av betong og natt
og jeg hever mitt glass
for alle mørke gestalter
med doble patronbelter
og sprengte hester
som kjempet i den samme krig
som meg
men som led ærefulle nederlag
deres navn hviskes
her nord
i desember
når ulvene uler
mot stengte dører
duften av roser
holder meg våken
to skudd igjen
himmelen tung av røk
etter stjernenes kanonsalver
Tre biter
byen
kråken
vinden
Ord
ord til deg
kunne vært bitre ord
forvirrede ord
søte ord
bekjennende ord
ord til deg
blir bunnede ord
ord som ikke våger det frie fall
fordi
ordene til deg
ikke forteller hva jeg tenker
men hva du ønsker
å høre
ordene til deg
er de løgnaktige blindpassasjerene
på narrenes tog
mot kjærligheten
Mysterier
om dag kan skumre, var verden død
om vin kan skumme, var natten rød
og hvert blikk du ga
hvert ord du sa
ilte ilte ilte
meg tvers igjennom kroppen
lykkens pust nærer angsten
nu er timene flate som veien der nede
ditt vindu kaster gult lys på klissvåt sne
men ordene var der i natt
og jeg slukte dem
slik et barn spiser visdom fra oldingens lepper
ordene falt
ringer i brønnen
å men hvilket sprog taler du?
lyset dør mot gråsten
desember knuser en neve regn mot ruten
det er ingenting her ute
men mørket er mer enn disse tankene om det absurde
hva fortalte du meg den natten
hva fortalte du meg egentlig den natten?
Del IV – Solfall
Besatt i Bangkok
larmen larmer
luften drypper
noen hvisker
kom inn-jentene våkner
strekker seg og slår på smilene
han holder drinken i samme høyde som blikket
knærne hennes er runde og myke
musikken brutal, buktende og het
som kjønn i kjønn
jegeren ble bytte
men merket det aldri
nu tar forbannelsen over
Deg jeg aldri fikk (Vakre Hilde)
mørket - drukken på vin
bedøvende elektriske natt
på sprang mot den kosmiske labyrint
og likevel
og likevel
funkler dine øyne der inne?
nu nu nu
kjenner jeg fallet
det svimlende fallet
og finner meg selv på kne
mitt hode mot din barm
og hjertet så urolig urolig
av angst
av pine
av lykke
i denne natt synger stjernene
blant disse dufter
svever gåtefulle sjeler
din hånd stryker langsomt
havstrømmer over sand
og jeg smiler
Kornmo
jeg reiser meg fra
den siste drinken
der er noen her inne
et pust
et bilde
kornmo over engen
intet rom for stort
ingen himmel for vid
mellom månestrålene
høye netter
høye netter
kan rytmen redde redde menn
kan sviket svale trette ben
lytter etter stemmer
ruller stillheten kast i kast ned fjellet
rungende høye netter
natten lukker alle sjeler inne
det er tid for å møte seg selv
på flukt
fra svik til svik
over jeg'ets lik
Solfall
Jeg står opp
Jeg ser ned
Jeg elsker mennesket
Jeg forakter individet
Armbind i fakkelskjær
Nyhetsrullenes flimmer
Sprer jeg fingrene kan jeg kjenne hver pore
i ondskapen
En gang var dette nåtid
like virkelig som syrinenes duft
og himmelen blå
over mine gater
De kjøpte melk i butikken
De klappet sine barn på hodet
De trakk roseduften inn
De samtalte over tente sigaretter
om døden
Månen sto gul over grantoppene
Latter gjenlød i sommernatten
Bølgene vasket bløtt over glatte skjær
En mann sang om lykken
En kvinne slo sine øyne ned
Fjerne drønn var kanskje torden
Mørket tok sin kappe på
og vandret usett over Jorden
mer synlig enn solen
Jeg kan se ondskapen. Jeg sverger jeg kan. På de gamle filmene står den alltid først. Den er noe. Den er stofflig. Den går iblant oss slik de greske guder gikk iblant de antikke menneskene. Den møter ingen motstand. Den erobret statsmakten og individet uten sverdslag. Menneskesjelen var rede for sviket. Aldri har så mange vendt seg bort.
Fjern er nærheten
Tause er fedrene
Han mottar banekysset
fra moderen
Tapt er talen
solgt er ordet
og ingen mestrer lenger
den edle kunst å drepe
Blues
jeg har en vams i kjeften
og klokken er bare ni
vams i kjeften
klokken er ni
hvis ingen henter noen
er det meg som får svi
jeg er livredd demoner
men speilet viser vei
livredd demoner
i speilet ser jeg meg
ikke be meg tenke
slipp meg ned er du grei
det er dødt på stasjonen
månen gul, skinner sølv
kald natt på stasjonen
månen gul, skinner sølv
det er ingen på perrongen
jeg tror jeg tar en øl
Som blod
som blod siver luften inn
gjennom sprekkene
et sted galer hanen
fra gatene gjaller lørdagsropene
hele uken nu
lar en saksofon seg høre
er det ingen grunn til å
pay it any mind
det er mer poesi i et pistolskudd
Darkness On The E-e-e-edge Of Town
månen henger skeiv og hvit
natten skapt for elskende
tangerte jeg Fred Anton Maiers OL-seier på 5000
ville jeg hatt en fersk øl nede i sentrum
før denne whiskyen var over
men jeg har Bruce
skvaldrende massive Bruce
og isbitenes klirring
(vet du egentlig hva det dreier seg om, spurte hun
og jeg strevet for å stille inn på kodene deres
hører vi egentlig hjemme i hverandres virkelighet?)
tragedier er som glassbiter ovenfra
og man lever i regnet
skjønt månen henger skeiv og hvit
nu
rutene i blokken på den andre siden
slukker én etter én
skygger flakker i lyset
fryser fast
flakker igjen
bang! mørkt
ensomhet i regnet
dør de bit for bit
men det er vakkert
som gasellens kamp i løvens favntak
og heslig
som flammen ved den kreftsykes siste sigarett
This Could Be A Love Song
There’s smoke
hangin’ over the rooftops
on this golden winter’s morning
The clicking of high heels
echoes between the walls
of these apartment blocks
And I know
you are out there
refr.:
Don’t waste me
please help me out
‘cos you know i didn’t do it, babe
no, I wasn’t even there
They call it first degree murder
I only know she had it coming to her
and I, I was the tool of God
Once she was a momma’s little doll
now she’s just a bad memory
in someone’s tormented brain
refr.:
Don’t waste me
please help me out
‘cos you know I wouldn’t do it, babe
I wasn’t even here
I could never forget
the smell of her breath
sweeter than the slamming
of your bedroom door
And I kept waking up to it
weeks after she left
heading for that barroom brawl
refr.:
Don’t waste me
please help me out
‘cos you know I didn’t do it, babe
no I wasn’t even there
There’s no way I could run
I don’t even know where I’m coming from
But I keep seeing things
through this dark frosty haze
Branches snapping in the wood
The moon is nobody’s friend
I know
you are out there somewhere
outro.:
This might be a love song
but it’s not a happy one
This could be a love song
but it’s not a happy one at all
Changing Of The Guards
(goodbye Leonard)
The legends are leaving one after the other
It’s getting quiet here
We were the garden
The wonderful garden
And you, you were its keeper
It seems so long ago
What was is no longer
Just these memories and photographs
a vacant house deep in the desert
and the sound of your voice, leaving time behind
The star-strewn heavens were our cathedral
But this is not the same sky
And these are not our people
Yes, it’s getting close
Saranya Media AS
2025
© Yan Calmeyer Friis