Starstruck
Oslo, Sommeren 1973
Foto: CBS
Mitt forhold til Cohen var preget av altoppslukende beundring. På samme måte som mitt forhold til Jens Bjørneboe var det. De var mennesker som hadde tilgang til mysteriene. De beveget seg på utsiden, de var ikke som andre, og kvinnene – og en og annen mann – nærmet seg dem med et begjær som fikk stjernehimmelen til å ulme og englene til å se vekk.
I 1979 sto han på scenen i Oslo Konserthus, 45 år gammel, og fortsatt farlig vakker. Magnetisk. Jeg har aldri møtt et menneske med en mektigere utstråling. Uten at det ble overveldende. Leonard Cohen var et vennlig menneske med et påfallende muntert glimt i øyet. Påfallende i den forstand at mange opplevde (og opplever) sangene og diktene hans som melankolske, mørke og til og med dystre. Da bør de ta turen gjennom Songs Of Love And Hate en gang til, og særlig gjenoppleve Cohen når han fyrer av introet:
«Let’s sing another song boys, this one has grown old and bitter!» Og ta gjerne med albumets andre moroklump, «Diamonds In The Mine».
I 1979 opplevde jeg Cohen som litt ute av form. Den ferske Recent Songs stemte ikke helt for meg. Stikk i strid med hva man liksom skulle mene den gangen, var jeg en sterk tilhenger av forgjengeren, den for Cohen pinefulle, ja, traumatiske kollisjonen med Phil Spector og hans revolver, Death Of A Ladies’ Man.
Jeg intervjuet ham den gangen. Han lyttet med et muntert uttrykk mens jeg bekjente min kjærlighet til de for meg sentrale Cohen-mesterverkene Death Of A Ladies’ Man og Songs Of Love And Hate, og han brøt ut i latter da jeg hyllet hans desperate rop på naken dame i «Memories»: «Ha, ha, jeg er bare en ventil i dette rike!» Nevnte jeg at han kjente meg igjen og faktisk nikket da jeg dukket opp bak scenen i Oslo Konserthus?
Kanskje kunne jeg vært hans venn. Jeg liker av og til å tenke det. Jeg traff ham og intervjuet ham i 1976. Den legendariske bombetrussel-konserten i Chateau Neuf som ble avbrutt svært tidlig, men som fortsatte i enda noen minutter ute på Tørteberg-jordet hvor Cohen skapte bålstemning (uten ild) og dro i gang alle oss som satt rundt ham på gresset.
You are my sunshine, my only sunshine
You make me happy when skies are gray
You'll never know dear, how much I love you
Please don't take my sunshine away
Magi. Også den gangen ga han meg et gjenkjennende nikk. Ja, for jeg hadde truffet Cohen enda tidligere. I Oslo. Det var ingen konsert den gangen. Han må ha vært på ferie*, kanskje besøkte han Marianne Ihlen, som jeg også kjente litt fra Club 7. Jeg har ingen klar erindring om hvordan møtet kom til, og jeg skal ikke underslå at det kan ha vært gøyale sigaretter involvert.
Men uansett hvordan det gikk til, så befant jeg meg i en restaurant med spansklignende navn i Munkedamsveien. Lokalet var nesten tomt. Bortsett fra Marianne Ihlen, Leonard Cohen, antagelig Julie Felix (jeg sier antagelig, for det hele er litt dunkelt, og jeg har sittet sammen med Julie Felix og noen av de samme menneskene, inkludert Marianne Ihlen og Axel Jensens sønn Axel Joachim, på samme sted på et annet tidspunkt) og noen andre norske venner av dem og jeg.
Jeg var starstruck. Jeg kan knapt ha vært mer enn 22, en ussel guttunge blant myter og guder. Jeg var så sjenert at jeg hvisket. Han kalte meg gutt. Damene, som alle var kjempevoksne, sikkert 40, ville ha meg til å danse. Jeg ville dø. Lokalet var mørkt. Jeg ønsket det mørkere. Cohen så at jeg følte meg ubekvem.
Ikke bry deg om dem, sa han, de misunner deg bare din ungdom. Så spurte han meg hvem mine favorittforfattere var, nikket samtykkende da jeg nevnte Kafka og Dostojevskij og litt overrasket da jeg nevnte James M. Cain. Av Cohens bøker foretrakk jeg Beautiful Losers (modigere nå), hvilket fikk ham til å bemerke: «Den har noen gode partier». Marianne blandet seg inn i samtalen da jeg nevnte filmen McCabe And Mrs. Miller (1971), en ganske trøstesløs western plassert i dyp sne og tung vinter, men belivet gjennom bruken av Leonard Cohens viser — særlig var jeg glad i bruken av den skjønne «Winter Lady», en av de såreste sangene jeg visste om. Marianne mente nettopp kombinasjonen av Cohens stemme og gitar og regissøren Robert Altmans bilder gjorde filmen til stor kunst.
Jeg avslørte at jeg spilte litt gitar selv, hadde flere av Cohens notehefter, og slet med å mestre de forskjellige fingerspillteknikkene hans. Da lo han. «Det skal ikke mye øving til for å bli bedre enn meg.» Det var særlig den rapt trillende teknikken han bl.a. bruker i «Avalanche» som jeg syntes det var irriterende lett å falle ut av. Mens jeg holdt «So Long, Marianne» som en av dem det var enklest å spille. «Da håper jeg du gjør det riktig», svarte han, og demonstrerte på en imaginær gitar. «You are supposed to dance to it, until the night swallows you. It is a dance song, and you should feel it here».
Han la begge hendene på brystet.
Han sa andre ting også. Det var ikke alltid lett å følge ham, for han snakket iblant som et dikt. Vakre setninger, setninger i bevegelse, krydret med ord som kunne skinne som gull og purpur og lyse som røde lykter.
Det var en sterk kveld i en ung manns liv. Selv en ung mann som allerede hadde vært musikkjournalist i et par år og hadde møtt mange popstjerner. Fra Slade til Zappa. Dette var noe annet, noe intimt, noe mellom mennesker. Min fascinasjon for Leonard Cohen ble ikke mindre.
De siste gangene jeg traff ham var på 90-tallet. Aller sist i 1994 på suiten hans på Grand Hotel. Cohen hadde sluttet å røyke. En mørk skygge løp over ansiktet da han sa det. Så la han beskt til: «… nå drikker jeg alene.» Det beste minnet fra denne siste gangen er da han fikk meg til å ta på meg luen hans, og så måtte jeg gå frem og tilbake, frem og tilbake på gulvet mens han lo så han nesten gikk i stykker. Han syntes jeg lignet sånn på John Lennon.
I 1974 eller deromkring lignet jeg bare på en engstelig gutt. Men jeg visste at den kvelden med Leonard Cohen og hans venner var et privilegium. Nå er jeg gammel og sentimental. Takk, Leonard. Du var storsinnet. Og du hadde tilgang til mysteriene.
(Fra “So Long - norske forfattere om Leonard Cohen” (Falck Forlag 2017) - gjengitt med tillatelse av både Christer og Yan)
* Etter at dette stykket ble publisert har jeg gravd litt i hjernen og andre databaser for å finne ut når dette første møtet egentlig skjedde. Mest sannsynlig var det sommeren 1973, at Cohen selv tidfestet det til rett før Yom Kippur-krigen i oktober 1973, bekrefter jo det.
Jeg blander Julie Felix inn i erindringen, men har ved ytterligere graving funnet ut at den tildragelsen, som vel også begynte på Club 7 og endte på samme taverna, skjedde i 1977, og inkluderte Marianne, lille-Axel og Julie Felix og noen venner av dem. Da hadde jeg vært journalist i noen år. I 1973, derimot, var jeg nettop begynt som musikkjournalist i Arbeiderbladet, var grønn og dønn sjenert.
Jeg blander også sammen mine to siste møter med Leonard. Det siste skjedde i mai 1993, mens det jeg tidfester til 1994 på Grand, skjedde i oktober 1992. Her har jeg mitt signerte eksemplar av “Death Of A Ladies’ Man” som knallhard dokumentasjon.
Ellers er historien og detaljene som jeg husker dem. Og jeg forstår ennå ikke hvorfor Leonard og Marianne dro meg, en forvirret og starstruck 21-åring, med seg til tavernaen.
PS Jeg sliter fortsatt med å få til fingerspillet på “Avalanche”.
Verden er en slakterbutikk!
Oslo, oktober 1979
Regn. Formiddag. Camilla Collets vei. 16. oktober 1979.
Dette intervjuet ble gjort etter konserten 15, oktober 1979 i Oslo Konserthus. Det var bare Tore Olsen (Musikkavisa Puls) og meg. Leonard ville ikke snakke med flere. Jeg hadde ikke med fotograf, og heller ikke kamera. Men Cohen forbarmet seg, og ga meg en avtale neste formiddag. En kort fotoavtale på Ambassadeur hotell (jeg mener det var der). Vi skulle ta bildene ute (profesjonell som jeg var, hadde jeg ikke med blitz), men så begynte det å regne. Cohen var ikke komfortabel med det. Han ba meg være rask.
Jeg fyrte av én eneste eksponering. Jeg ville ikke plage mannen. Idiot som jeg var (og er). Resultatet ser du rett over. For sikkerhets skyld har jeg klart å rote bort diaset, så alt jeg har igjen er denne provisoriske avfotograferingen (med mobilen) av en side i Det Nyes 1980-komplett.
Cohen var takknemlig og ga meg noen minutter mens vi sto i resepsjonen. Han nevnte konserten i Chateau Neuf i 1976, da det ble ringt inn bombetrussel og bygningen måtte evakueres. Cohen tok med seg publikum ut på Tørteberg-jordet bak Chateau og fortsatte konserten der, unplugged. Unikt øyeblikk. Han dro oss med i “You Are My Sunshine”. Det eneste vi manglet var leirbål.
Da minnet jeg ham på at vi faktisk hadde truffet hverandre noen år før det. På Club 7. Han satt der aldeles inkognito sammen med Marianne (Ihlen).
Et bredt glis.
— It was you! Det må være fem-seks år siden … vi inviterte deg med på en taverna. Ja, jeg husker det. Du var en sjenert, ung mann. Marianne oppdaget deg. På den klubben… Seven? Du virket så bortkommen. We must feed him. Sa Marianne. So we did.
Det var en forbløffende tirade. Han husket det. Jeg rødmet. Ja, jeg var sjenert. Overveldet. Men hva kunne jeg si. Jeg så bare etter et sted å sitte, jeg så ikke hvem som skjulte seg bak lampen, og da jeg spurte om jeg kunne sette meg, var det for sent. Leonard Cohen?!?
— I was on a secret holiday. It was right before my trip to Israel and the Yom Kippur War.
Han lurte på om jeg var fornøyd med intervjuet dagen før, og unnskyldte seg med at han hadde vært sliten. Så spurte han meg om Tore Olsen, som jeg hadde delt intervjuseansen med. “He had som strange questions and observations”, sa Cohen, “quite interesting. Though I don’t think he knew many of my songs.”
Han var mest opptatt av noe Tore sa da intervjuet var over og vi skulle gå. Tore hadde en detaljert fortolkning av fotografiet på baksiden av “Songs From A Room”. Det fra Hydra av Marianne Ihlen som sitter smilende bak en skrivemaskin. Nå prøvde han det på Cohen. Senere gjentatt i artikkelen i Musikkavisa Puls:
For meg så er Cohen’s musikk (og liv) best illustrert gjennom bakside-bildet på hans andre plate. Songs from a room: Det viser et rom preget av enkelhet, nærmest spartansk, vindusskoddene for. En smilende kvinne sitter ved et bord, lengst fra fotografen. (Illustrerer at kvinnen/kvinner alltid er innen rekkevidde). På et bord ligger det et sjakkbrett og et dyrekranie (?) “To be or not to be, is the question.”
Hvilket sjakkspill av følelser går gjennom Cohen? Det eneste som ikke passer på bildet er de lukkede vindusskoddene. For skriveriene tyder på at han liker rommet, friheten utenfor. Vinduet står som veien ut av det stengte, det innelukkede. Han er takknemlig for sin familie, men ser det allikevel kanskje som et stengsel?
Baksiden på “Songs From A Room” (1969)
— Jeg blir alltid litt skremt når folk overfortolker meg. Som om alt jeg gjør har en indre årsak. Hvilket det forsåvidt sikkert har. Men det er lett å havne på villspor om man tror at måten jeg holder gaffelen på har en helt spesiell og dypere betydning. Det er jo bare et foto av svunnen nåtid. Intimt på sin egen forvitrede måte. Visste han ikke om Hydra og Marianne og meg? Og hvorfor siterte han “Hamlet” når han så åpenbart ikke kjente “Hamlet” i det hele tatt. Sa Cohen og ga meg kirkegårdsscenen ordrett: Alas, poor Yorick! I knew him, Horatio — a fellow of infinite jest, of most excellent fancy.
Det er kanskje den mest kjente sammenblandingen av scener i verdenslitteraturen: Hodeskalle + Hamlet = To be or not to be. Det er ingen dyreskalle med i noen av scenene (bare stakkars Yoricks, og kun på kirkegården). Man kan altså trygt si at Tore overfortolket et ganske uskyldig fotografi fra Cohens fortid. Og at det hadde irritert intervjuobjektet en aldri så liten tanke.
Her er intervjuet, fra 15. oktober 1979:
Visesangeren og forfatteren Leonard Cohen gir sjelden intervjuer. Journalistene er altfor glad i å feilsitere ham. Nylig var han ute på en Europa-turné. Og hele veien var det tommelen ned for pressekonferanser. Bortsett fra i Oslo! Overraskende nok sa Cohen seg villig til å møte et par norske journalister. Og her følger DET NYEs eksklusive intervju med ham.
Leonard Cohen hadde akkurat avsluttet en konsert for et beveget publikum i Oslo Konserthus. Varmen fra sangene hans hang ennå igjen i den smekkfulle salen. Publikum ville liksom ikke gå. Men det var slutt. Den lute, mørkkledde skikkelsen hadde slått sin siste mollakkord på den akustiske Ovation-gitaren. Nå satt han sliten og sammensunken i garderoben med et glass vin i hånden. Cohen ventet på et par norske journalister.
Det er ikke lett å få noe intervju med Cohen. Han nærer en dyp mistenksomhet overfor journalister. De har gjort ham mye vondt, særlig i siste halvdel av 70-årene. Cohens intense (ofte dystre) kjærlighetsbekjennelser og hans utstrakte bruk av bibelske symboler, det passer liksom ikke inn i tidens kjappe, overfladiske materialisme. Cohen er blitt kalt «reaksjonær», «ansvarsløs» og «selvopptatt». Man avkrever ham konkrete politiske standpunkter. Slagord og kamprop. Glødende revolusjonære taler. I stedet gir han oss sanger, dikt og romaner om mer evige og almene saker som følelser, kjærlighet, moral, religion og verdensanskuelser. Leonard Cohen er dyp, så dyp at hans hysteriske kritikere ikke forstår ham. Så angriper de i stedet. Og river lesermassene med seg. Er det rart Cohen misliker journalister?
Likevel. For Norge gjør 45 år gamle Leonard et unntak. Han er villig til å snakke med pressen.
En aldrende dikter
To journalister møter opp i garderoben hans. En musikkavis og DET NYE. Og der sitter han i sofaen med sin vin. Lut og slitt. Han er i et godt hjørne. Snakker villig og åpent. Spør høflig om vi gidder å høre på ham.
— Jeg er en aldrende dikter, sier han, og jeg har et ansvar for de yngre dikterne. De må ikke falle i ideologienes fengsel. Kunst beveger mennesket.
Cohen ser med bekymring på utviklingen i verden.
— Autoritetene blir bare mektigere og mektigere overalt. Vi har fått mennesker som snakker for oss. Før du vet ordet av det, bestemmer de hva du skal like. Individet utslettes. Kalde, ensporete autoriteter svinger pisken. Det er krefter som arbeider på tvers av politiske systemer. De herjer i Vesten. De herjer i sosialistiske og marxistiske land. Jeg kan ikke akseptere slike tilstander.
— Vi er kommet i maktmenneskenes hender. Disse onde som taler med vrede. De er fiender av hjertet. Vi har selv delvis skyld, for vi har resignert og dyttet ansvaret over på andre.
Cohen presiserer at han ikke anser seg selv for å være feilfri. Han er heller ikke redd for kritikk, bare den er rettferdig.
— Det er kritikernes tone jeg reagerer på. De er bare ute etter å øke sin egen makt — og det må vi kjempe mot. Kritikerne er en del av hele kommissærveldet. Dette grå, menneskefiendtlige system. Disse kommissærer som forteller deg hva du skal føle.
Alt er korrupt!
Han lener seg over bordet. Ivrig.
— Verden er en slakterbutikk. Jeg anser det for å være min oppgave å gi folk en anstendig sjanse til å leve. Kunst er nøkkelen. Kunst holder hjertet åpent. Og hjertet tilhører vårt eget privatliv, ikke kommissærene! De forsøker å lage lover som gir dem adgang til menneskehjertet.
— Mange av mine kritikere tror jeg er anti-sosialist. De tar feil. Jeg mener at hvert samfunn må få prøve sin vei mot en anstendig livsstil. Men de må for all del ikke miste målet av syne!
Han vender tilbake til de sure kritikkene som er blitt ham til del i de siste årene.
— Vi kunstnere — ja, nå snakker jeg ikke bare for meg selv ... vi kunstnere er ikke her for å få gode karakterer! Det er gått for langt! Alt er korrupt. Hele systemet. Og kritikerne er en del av denne korrupsjonen. Arrogante menn har slått klørne i kritiker-yrket. Akk, det er i sannhet vanskelige tider for mennesket! Men det sier jeg: kunstneren har bare én oppgave — nemlig å holde hjertet åpent!
Han lener seg tilbake.
Vi bringer et nytt emne på bane: (1977) «Death Of A Ladies' Man» som ble en artistisk katastrofe for Cohen. Phil Spector produserte platen uten å diskutere med Leonard, og skapte et lydbilde som verken Cohen selv, kritikere eller publikum likte.
— Huff! utbryter han. — Nei, jeg likte ikke måten Spector mikset LP’en på. Men hva kunne jeg gjøre? Han fraktet båndene ut av studio omkranset av bevæpnete livvakter. Hvor han dro, visste ingen. Da båndene omsider ble levert plateselskapet i ferdigmikset stand, måtte jeg bare la dem gå. Jeg orket ikke og hadde heller ikke tid til å begynne om igjen. Jeg manglet styrke til å slåss. Var midt i en personlig krise. Mor som jeg var sterkt knyttet til, hadde nettopp dødd. Og ekteskapet mitt sprakk. Ja, du vet hvordan det er?
Han ser håpefullt bort på meg.
— Nå vil jeg ikke rakke ned på Phil Spector sånn uten videre. Han lærte meg en masse, og han er fremdeles et geni. Men han er også litt sprø.
Cohen ler.
— Den største feilen ved «Death Of A Ladies’ Man» er at musikken ikke puster. Hadde jeg ikke vært så følelsesmessig rystet på den tiden, ville jeg avgjort forandret på det. Men dette sagt: Jeg tror LP’en vil bli betraktet som en slags grotesk klassiker om noen år!
Russiske sanger
En ny LP er kommet — «Recent Songs». Leonard er mer fornøyd med den.
— «Recent Songs» er OK. Det var for øvrig min mor som ga meg idéen til musikken. Mor var russisk, og jeg vokste opp med russiske sanger. Før sin død sa hun: — Du burde lage slike sanger som vi pleide å synge sammen. Dessverre fikk hun aldri høre resultatet.
Før han slo seg på viser, var Cohen forfatter. Han har en rekke diktsamlinger og to romaner «Beautiful Losers» og «The Favourite Game» bak seg. Og nå skriver han igjen.
— Snart kommer det en bok, «Death Of A Ladies' Man». I formen kan den minne om... tja, en del av en roman. Akkurat som siste del av «Dr. Zhivago». Dikt og prosa vevet sammen i en helhet.
Hva foretrekker han? Bøker eller plater?
— Jeg foretrekker LP'en fremfor boken.
Hvordan blir en Cohen-LP til?
— Jeg skriver kontinuerlig. Problemet er å sette sammen de riktige tingene. Låtene må nemlig ha akkurat den rette sammenhengen når de presenteres i LP-form. Du har 20 minutter på hver side til din rådighet. Noe slingringsmonn finnes ikke.
Cohen synker plutselig inn i seg selv igjen. Sitter en stund helt stille, rugende.
— Jeg er en middelaldrende mann nå. Har holdt på i 25 år. Jeg gjør så godt jeg kan - det jeg kan. Jeg er bare en ventil i dette rike.
Kvinner er som kuer.
Vi kommer inn på Cohens forhold til kvinnen. Han har en gang uttalt — «jeg skulle ønske at kvinnene kunne skynde seg og overta verden». Er dette fremdeles hans syn?
— De har jo overtatt verden. Det er godt. Det er ikke mer jeg kan gjøre. Ja, nå snakker jeg om vårt samfunn, vår del av verden, legger han hurtig til.
— Kvinner er sterkere enn menn. Men kjønnet er egentlig uten betydning — bortsett fra i kunsten.
Hvorfor er det nesten bare menn som blir rock-musikere?
— Hvorfor? Jo, vi menn er noen sladrebøtter og håpløse drømmere. Derfor! Vi flyter mot himmelen, mens kvinnene holder seg på jorden. Og vi trenger kvinnene til å ta vare på oss.
Han får et humoristisk glimt i øyet.
— Kvinner er som kuer. Bare gå ut på en eng, så ser du! Kuene kommer øyeblikkelig bort til deg. Sett deg på huk og si pene ting til dem. Det liker de. Kuer liker å bli beundret. Slik er det også med kvinner. Vi menn er slaver som må knele og tilbe dem. Et av kunstnerens høyeste mål er å dyrke kvinnen. Kvinnene tenker kontinuerlig på oss, vi på dem. Vår oppgave er å prise dem!
Cohen flirer bredt under den skarpe ørnenesen. Humrer litt.
— Nå får jeg trøbbel igjen! Folk elsker å misforstå det jeg sier, og nå har jeg sikkert gitt dem rikelig med vann på møllen. Det er militante tider. Alle er militante. Man kan da ikke spøke med slikt!
Hjerte
Hans tanker går til Iran.
— Iran er prototypen på det vi nå går inn i. Her leves alles villeste fantasier ut. Svært interessant er det at Khomeini har bannlyst musikk. Musikk er noe farlig. Sterke krefter arbeider i tonenes verden, og de er vanskelig å stoppe. Det vet Khomeini.
Musikk ja. Cohen har måttet tåle mye kritikk fordi han skriver så «enkle» og «stereotype» låter. Hans gitarteknikk, det karakteristiske fingerspillet, får også hard medfart.
— Det er så typisk. Middelmådige musikere liker meg ikke. De nekter å ha noe med meg å gjøre. Jeg er ikke fin nok. Men de virkelig gode musikerne — de spiller gjerne på platene mine. De forstår hva jeg driver med — atmosfæren, «sounden».
— Hjerte, er et sentralt ord her. De ser min musikk som et eksperiment for seg selv. Alle vet hva jeg vil. Det blir en fusjon av forskjellige følelser.
Cohens manager ankommer og sier det er tid for å gå. Mat venter, og alle er trette. Vi slenger likevel inn et spørsmål helt på tampen:
— Du har brukt ordet hjerte mye i kveld. Unngår du bevisst ord som sjel og ånd når du snakker om menneskets indre liv?
Han grunner litt.
— Ja, det er bevisst. Trekker du inn sjel og ånd, åpner du øyeblikkelig for misforståelser. De ordene er så teologisk betent at mange dessverre ikke klarer å høre dem uten å frese.
“Recent Songs” var nettopp blitt utgitt da Leonard Cohen sto på scenen i Oslo Konserthus. Det er ikke min favoritt-LP med ham.
La oss være ensomme sammen
Oslo, oktober 1992
Klippet fra DET NYE nr. 1, 1993. Foto: Thomas Barstad
Ensomhet og syndflod. Det er vår tid i et nøtteskall, ifølge Leonard Cohen (58). Han klorer seg fast til sitt stykke vrakgods og håper at vi andre ved Gud snart oppdager at vi gjør det samme. Livet er ikke bare hva du ser der ute (skjønt det er ille nok der). Livet foregår også i et indre landskap. Og der møter du de ensomme hjerters trubadur og hans nye plate «The Future».
— Jeg sluttet å røke for ett og et halvt år siden. Nå drikker jeg alene.
Han løfter vinglasset. Oktoberkveld i en suite på Grand.
— Men jeg har ikke mistet suget. Jeg skulle ønske de fant opp en trygg sigarett, en sigarett som ga deg samme glede og stimulans, men som ikke var helsefarlig. En kald røk som var bra for deg.
Leonard Cohen smiler. Etter 40 år som røker. Har han funnet noe å erstatte sigaretten med?
— Nei. Kanskje jeg burde gifte meg, det skal visstnok forandre livet radikalt. Det er gunstig å gifte seg nå. These are lonely times!
Mer enn tidligere?
— Ja, jeg oppdaget at jeg endelig var i stand til å uttale strofen: Baby, let’s get married, we’ve been alone too long, let’s be alone together. (Fra «Waiting for the Miracle».)
Alle kjenner ensomheten. Mange viker fra den i angst. Andre går til grunne i den. Leonard Cohen, ensomhetens trubadur og poet, har funnet den tredje veien: Aldri ser man lyset bedre enn i mørket. De som beskylder kanadieren for å være en depressiv og destruktivt pessimist tar feil. I Leonard Cohens sanger synger håpet.
Men giftet seg har han aldri gjort. Hvorfor?
— Jeg er redd.
Mumler han uhørlig.
— Jeg har alltid vært redd for å gifte meg. Jeg er for ung!
Han er blitt 58 år gammel. Håret er gredd stramt bakover, tett inntil hodet. Skyggene leker i det furete ansiktet. Krum nese. Bitter geip. Det er et dramatisk og gåtefullt ansikt. Kanskje mer fascinerende enn vakkert.
Kvinner finner ham usedvanlig tiltrekkende. Det varme, brune blikket og den dype, rolige stemmen gir litt av forklaringen. Dessuten har han bøttevis av det udefinerbare vi kaller karisma.
En kvinnenes mann.
— Det har jeg aldri vært!
Du tok livet av ham i 1977 med platen «Death of a Ladies’ Man»?
— Jeg tok livet av ham for lenge, lenge siden. Jeg har kjent mange «kvinnenes menn» i mitt liv, menn som virkelig kan det. Jeg var aldri en av dem. Folk som kjenner meg lo alltid av det der, for jeg har vært mer alene enn noen av dem. For å være en kvinnenes mann må du hengi deg til oppgaven med liv og lyst.
Kvinnene må overta
Du er også en slags farsfigur for mange som vokste opp med sangene dine – fra «Suzanne» til «I’m Your Man».
— Slike ting er det umulig for meg å se utenfra. Gjennom årene har jeg forsøkt å opprettholde og vedlikeholde min selvrespekt. Jeg er klar over at det følger et visst ansvar med det at jeg er den jeg er. Men den rollen er ikke forskjellig fra min verden av skriving, min verden av vennskap, min verden av kjærlighet, min verden av å være far, eller andre sider av tilværelsen som krever min trofasthet.
Sangene dine handler om forholdet mellom mann og kvinne, men plassert i landskap av mytologi, mystikk, religion og tradisjon. Det dagligdagse blir i dine hender et svimlende omfattende drama.
— Det er et svimlende omfattende drama. Det er ikke noe jeg oppfant, men noe jeg fant meg selv midt inne i. Jeg oppdaget at det fortærte meg, jeg kunne bare overleve der inne ved å snakke om det til meg selv, til kvinnen, til verden. Det var min plan, om jeg hadde noen: Å overleve i dette svimlende dramaet ved å snakke om det.
Du sa en gang at du håpet kvinnene kunne skynde seg og overta verden.
— Jeg sa det for lenge, lenge siden på min lettvinte måte. Til og med før kvinnene selv snakket om det. For meg har det med likestilling aldri vært noe problem, det har vært helt selvfølgelig. Jeg vokste opp i en familie med sterke kvinner.
Computeren er vennlig
På din nye plate synger du Irving Berlins «Always» (fra 1925), en sang som bruker enkle ord og bilder der du vanligvis ville valgt det kompliserte.
— Det er samme historie.
Men kan du skrive sånn?
— Nei. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive saker som: I found my thrill on Blueberry Hill, the moon stood still on Blueberry Hill (fra rock’n’roll-klassikeren «Blueberry Hill»). Det er jo perfekt. Samme historie, samme lengsel, samme begjær, samme behov, bare et annet språk. Filtrert gjennom en annen type linser.
På din nye plate er «Always» den eneste låten som ikke er kledd i computerkomp.
— Det er den beste innspillingen jeg har vært med på. Det er er også platens eneste live-kutt.
Det er i hvert fall det eneste som puster. På de andre dominerer computerrytmen så du nesten får klaustrofobi.
— Bare så lenge du ikke våger å gå inn i dem. Hopp inn, og de åpner seg. Mer og mer. Det er ikke min mening å kvele lytteren, tvert imot. Jeg forsøker å skape sanger som snakker til hjerte og bevissthet. Klaustrofobien er bare tilsynelatende, en port. Kommer du først gjennom porten …
Sitter du hjemme og skaper dem på computer?
— Ja, grunnkompet programmerer jeg hjemme på Macintoshen min.
Så «farvel akustiske gitar»?
— Jeg har ikke spilt gitar på lenge. Kanskje jeg burde gjøre det. Mange råder meg til det. Jeg gjør det jeg kan gjøre. Jeg har aldri hatt den luksuriøse følelsen av at jeg kan velge, jeg har aldri følt at jeg sto ved et koldtbord og kunne velge en gitar, en synthesizer, en kjærlighetsvise … Den versjonen som finnes på plate er den eneste versjonen som er, den kan ikke gjøres annerledes, det er ikke noe alternativ. Jeg har brukt synth de siste to–tre årene, og det virker som om det er den eneste måten jeg kan gi en sang liv på.
Hvorfor så fascinert av computere?
— Jeg synes de lager vakre lyder. Det er første gang den materielle verden har virket så vennlig. Jeg har samme forhold til computere som jeg har til skoger, bekker, solnedganger. Det er vakkert, og du kan aldri få nok av det. Vennlig er ordet. De er det.
Milde, rolige øyne. Dyp, behagelig stemme. Han er dypt forelsket i datateknologien, uten å miste fatningen når han formidler sin besettelse.
— Jeg har egentlig alltid hatt sans for maskiner. Jeg likte å reparere ting.
Helt fra du var barn?
— Ja. Jeg gjorde det ikke ofte, men iblant kunne folk komme til meg med en defekt brødrister eller en elektrisk ovn, og ofte klarte jeg å løse problemet.
Hva med vekkerklokker?
— Nei. Jeg forsøkte. Det var noe i mekanikken som bød på altfor stor motstand. Jeg klarte aldri å gjennomskue vekkerklokken. Men computere, de er vennlige, det er noe ved måten de virker på, måten de overgir seg til deg på.
Cohen som far
Er du mer komfortabel med en computer enn med et instrument?
— Jeg ser ingen forskjell. Et keyboard er da et instrument! Det vil alltid være mennesker som motsetter seg denne typen utvikling — og hjertet mitt er med dem også!
Kommer han på og ler.
— Alt er jo gått jevnt nedover siden vi stoppet å dunke det ut på en trestamme. Da vi begynte å forfine det med strykere og myke melodier, forsvant følelsen.
Hva hører du på?
— Det som er på bilradioen, og det som siver ut fra min datters rom. Så jeg holder meg kontinuerlig à jour, om enn ubevisst.
Cohens datter er 18, sønnen 20. Begge bor hos ham.
— Jeg hadde aldri tenkt å bo i Los Angeles, men har det de siste par årene. Så kom datteren min for å bo sammen med meg, og da slo jeg meg til ro, på en måte. Lot som om jeg skapte et hjem.
Barna vokste opp hos moren.
— Men jeg har liksom alltid vært for hånden. Jeg jobbet veldig hardt for å beholde nærheten, og hvis det ble komplisert, flyttet jeg nærmere dem.
Du har virkelig vært en far for dem?
— En slags far, ja. De synes det.
Altfor mange barn vokser opp uten en far i dag!
— Det vet jeg. Jeg gjorde også det. Far døde da jeg var liten. Så jeg var fast bestemt på at mine barn ikke skulle vokse opp uten en far. Derfor gjorde jeg det til min oppgave å være der de var mesteparten av tiden. Hele sommeren mens de var små, gjerne tre måneder, var jeg sammen med dem hver eneste dag. Jeg var sammen med dem hver jul og hver påske. Jeg kjøpte meg tid til å være sammen med dem. Jeg dro til byen der de bodde, slang rundt i nærheten, i en leilighet, i et hotellrom der trailerne rullet forbi.
Du kan snart bli bestefar?
Spørsmålet tenner julelys i Cohens øyne:
— Å så vidunderlig, så vidunderlig det ville være!
Menn blir aldri voksne
Samtalen dreier inn på skilsmisser. Menn og skilsmisser. Ubrukelige menn som sprengflyr ut av ekteskapet når de nærmer seg 40, og som går på trynet i barer og paniske drømmer om ungjenter. Hva er galt med mannen?
— De er gutter som aldri blir voksne.
Hvorfor fikser kvinnene det bedre?
— Fordi de er bedre. Menn er barn, de vokser aldri opp. Mannen går inn i en seksuell transe når han er 18. Den omslutter ham. Han finner en kvinne, han tar opp gjeld, han skaffer seg en jobb han ikke liker. Så våkner han opp en morgen, rett før han fyller 40. Den seksuelle transen fordamper, han finner seg selv akkurat der han var for 20 år siden, bare med en følelse av at nå haster det. Håret borte, magen ute … Og det kan du ikke ignorere, spesielt ikke når det skjer deg selv!
Det siste kommer med et mjukt latterstøt. Kanskje noen burde ha lært oss at kjærlighet er hardt arbeide?
— Livet er hardt arbeide! Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke. Det kommer tider da du spør deg selv: Er det verdt det? En gammel venn av meg ble operert og lå på sykehus. Nå er den teorien på moten at pasienten skal være så mye som mulig i bevegelse rett etter operasjonen. Han er 85 og der sliter han seg gjennom korridorene med hele dryppstativet på slep, og de tvinger ham til å sitte opp, ligge ned, til å puste i den spesielle respiratoren, og han sier til meg: «Å leve er hardt arbeide.» Jeg svarer: «Er det verdt det?» Til det repliserer han: «Verdi er bare noe som eksisterer i menneskets fantasi.» Det er en interessant innfallsvinkel …
Syndefloden er nå
Da vi var barn så vi alltid opp til de voksne. De kjente tilværelsens mysterier, de hadde alle svarene. Trodde vi. Nå er vi dem. Og barna ser opp til oss. Og vi vet ingenting. Er ikke det skremmende?
Cohen iakttar meg med et underlig blikk. Så kommer det:
— Tror du det alltid har vært slik?
Nei. Det er kanskje noe som tilhører vår tid? foreslår jeg nølende.
— Jeg har sagt det lenge, og er blitt beskyldt for å være depressiv, morbid, selvmordssøkende, men jeg har sagt: Dette er de siste dagene, dette er mørket, dette er syndfloden; vi lever midt i katastrofen, slik ser vårt indre landskap ut! Det er en flod, og alle klamrer seg til sitt stykke vrakgods i strømmen. Når situasjonen er slik, synes du da det er riktig tidspunkt å utbasunere at jeg er liberaler, jeg er konservativ, jeg er for kvinnenes rettigheter, jeg er for abort … Disse utsagnene virker komiske på meg – i beste fall.
Ordet «komiske» spyttes ut med forakt.
— Det jeg forsøker å gjøre er å skape et landskap i sangene som beskriver den mest passende måten å takle katastrofen på; hva sier man til hverandre? Du spurte om jeg kunne si det som det er, enkelt og rett ut. Jeg sier det enkelt, men det lyder komplisert hvis du ikke erkjenner at du faktisk befinner deg midt i en katastrofe.
Plutselig har han en sang i hodet. Et glimt i øyet. Foten begynner å gå.
— Apropos å si det enkelt, jeg kom på en låt jeg skulle ønske jeg hadde skrevet. Everybody wants to laugh / Nobody wants to cry / Everybody wants to laugh / Nobody wants to cry / Everybody wants to go to Heaven / Nobody wants to die*. Det er ganske bra. Enkelt og klart.
Jeg leste tekstene på din nye plate, og der ser jeg at du ikke skriver Gud, men nøyer deg med «G-d».
— Det er en gammel tradisjon innenfor jødedommen, ikke å skrive Guds navn.
Hvor står du i tradisjonen?
— Jeg elsker tradisjonen. Og jeg er fri fra tradisjonen. Jeg lærte barna mine bønnene. Jeg tenner lys hver fredag kveld. Men hele greia holdes bare sammen av tape og ståltråd.
Jeg smiler av bildet, men blikket hans huker tak i meg:
— Vi må være klar over hvor vi står før vi stiller hverandre spørsmål. Du kan stå utenfor intervjuet og jeg kan stå utenfor intervjuet og svare null og niks som om tingene ikke gikk i luften rundt oss, som om vi ikke satt i det landskapet vi sitter i. Men vi gjør det! Du kan spørre meg om mitt forhold til tradisjoner, og jeg forteller deg at jeg befinner meg i mitt livs frontlinje og forsøker å komme meg fra det ene øyeblikket til det neste. Jeg forsøker å balansere greiene, å finne en slags strategi å møte øyeblikket med. Men det jeg har holdes bare sammen av spytt.
Fortvilelsen i ordene er ekte. Men så legger han til med et flir:
— Som en god Havanasigar.
Ved Guds bryst
Men det kjennes trygt å tenke at Gud finnes et eller annet sted?
— Det er trygt å kjenne omfavnelsen av det absolutte. Men det er også godt å være fri fra Gud. Fri fra djevelen. Det er lett å være fri fra Gud hvis du … virkelig omfavner Gud. Faller du i søvn i Guds armer, sover i Hans trygghet — da vet du at Gud eksisterer. Ved å erkjenne landskapet, frigjøres du fra det. Du kan ikke frigjøres fra det hvis du ikke forholder deg til det. Jeg ser TV natt og dag, og finner en flik av trøst i det. Jeg sitter der med fjernkontrollen i hånden, jeg liker å se mange programmer samtidig.
Men da ser du egentlig ikke på noenting,
— Nei, jeg gjør vel egentlig ikke det.
Sier han lett forbauset.
Hvordan har du funnet fred med deg selv?
— Når du først har opplevd deg selv som hverken mann eller kvinne, som hverken fredfull eller opphisset, som hverken levende eller død — har du først opplevd det i brøkdelen av et sekund, når du da gjenopptar ditt bedrøvelige liv, gjør du det med restene av den opplevelsen i deg, og de restene tillater deg å omfavne verden igjen. Det er den eneste måten jeg kan si det på.
Hvordan var du som gutt? En grubler?
— Nei. Men jeg hadde alltid en visjon: Jeg sto ved et stup, folk kom løpende etter meg, folk som ikke ville meg noe godt, og jeg sto der. Der stoppet visjonen.
Han ser min forvirring og legger beroligende til:
— Men det var OK.
Jeg må eksplodere
Hvilke av dine plater ser du tilbake på med størst glede?
— Jeg hører aldri på mine egne plater, det er helt sant!
Men de representerer stasjoner på veien din. Og noen av dem må du da se tilbake på med større glede enn andre?
— Den siste.
Han ler.
— Det sier man jo alltid. Men OK, de tre siste, «The Future», «I'm Your Man» og «Various Positions». De kompletterer en trilogi om min livserfaring, en trilogi som snakker mer direkte til meg, over livet jeg har levet, ut fra feilene jeg har gjort, ut fra overlevelsesstrategiene jeg har maktet å stable på bena.
«The Future» er sort og mørk, men den har lysglimt av håp i seg.
— Hm, den har … nei, ikke energi, men … brennbare kvaliteter som får hele greia til stadig å eksplodere. Akkurat når du tror den skal synke hen i depresjoner, går den i luften. Den har de eksplosive kvalitetene som jeg liker og trenger i stadig større grad.
Sier vår stillfarne og litt lute helt. Han er blidere enn sangene skulle få deg til å tro, og det forbløffer meg at denne mannen er 58 år gammel. Han bærer mørke i seg. Han tøyser ikke når han snakker om undergang og katastrofe. Men there is a crack in everything, that's how the light gets in (fra «Anthem»). Lyset skinner i Leonard Cohen, slik det gjør i oss alle. Bare sterkere nettopp fordi han ser så mye mørke. Han er sprudlende og vital, og han forteller meg med gravalvorlig ansikt og glitrende øyne at:
— Jeg pleier å si at kineserne har mye å lære amerikanerne om å organisere samfunnet. Vi kan lære mye av de vidunderlige menneskene som oppfant innsnørte føtter.
* “Everybody Wants To Go To Heaven” av Don Nix, innspilt med Albert King.
(Yan Friis, DET NYE, januar 1993)
Epilog:
Det var under dette intervjuet på Grand at Cohen satte luen sin på meg, en skyggelue av stoff. Han danderte den i stort alvor, og ba meg marsjere frem og tilbake foran ham i suiten. Hva gjør man vel ikke for Leonard Cohen, tenkte jeg. Han lo og lo. Og så kom det:
— You look exactly like John Lennon!
Man kan si mye rart om meg, men at jeg ligner på John Lennon ... det er direkte surrealistisk. Jeg aner ikke hva Cohen så. Kanskje det var vinen. Kanskje det var tobakk-abstinensen. Men lo gjorde han, og det så han ristet.
Tidligere lookalike-beskyldninger jeg er blitt usatt for: Joan Baez’ utbrudd da jeg, bustete og med klassiske solbriller, kom inn for å intervjue henne på Kalvøya i 1978: “Ha ha, you look like Bobby!”. Det var jeg ganske stolt av.
Tracey Ullman tok det gamle sigarettfilter-og-neglelakk-fjerner-trikset på meg, før hun fastslo at jeg så ut som Ian McCulloch. Som også var ganske kult.
Men John Lennon? Jeg klarer ikke å se ett eneste likhetstrekk, med mindre det var meg som var hvalrossen.
Cohens tre favoritter, med “The Future” på førsteplass. Jeg tror han koketterte.
Sliten mann lengter hjem
Oslo, mai 1993
Det er vanskelig når du ikke aner om den hyggelige fyren du møter på gaten har til hensikt å omfavne deg eller dra til deg med et balltre. (Foto: CBS)
Det var mitt andre møte med Leonard Cohen på bare noen måneder. Intervjuet sto i Vi Menn i juni 1993. Det forrige i Det Nye. Han ble litt forvirret. Vi hadde møtt hverandre mange ganger. Men Vi Menn? - Jeg trodde du fortsatt foret uskyldige tenåringspiker med de mørke tankene til slike som meg. Han forsøkte å få det til å lyde som en anklage. Blikket avslørte ham. Cohens blikk var nesten alltid muntert. Så kalte han også favorittalbumet mitt, “Songs Of Love And Hate”, for “my comedy album”, og det med stor begeistring.
Vi trenger alltid å minnes på at Cohen levde og vandret blant oss og skrev nye sanger nesten hele tiden. Vi var heldige, vi som ble eksponert for “Seems So Long Ago, Nancy” og “Famous Blue Raincoat” den gang de var splitter nye i verden. Skjønnhet og ånd er dyrbare størrelser.
Så bruk gjerne noen minutter på dette møtet med et av de skjønneste menneskene jeg har snakket med:
Han er gammel, furet, værbitt. Han er tynn og liten. Han skotter skjevt opp på deg før han synker verdig ned i stolen. Akk ja, sier blikket. Det er brunt, mykt og litt trist. Selvironien og humoren pleier også å bo i disse øynene. Men ikke akkurat nå. Leonard Cohen virker påtagelig trett.
— Det er disse turneene, sier han unnskyldende. — Så mye å tenke på, så mange å møte. Ingen tid for venner. Og det plager meg, jeg vet ikke hva de tenker når de ikke klarer å få tak i meg, men hva skal jeg gjøre? Sette opp en tidsplan med 15 minutter til hver? Det ville være fornedrende for oss alle.
Hotellrommet ser ut som et samlebåndprodukt. Upersonlig, antiseptisk, fremmed. Lyset kastes inn fra siden der tyllgardinene svever i gjennomtrekken. Motlyset gjør nesen hans enorm, et aggressivt nebb som hugger lyset tvers av.
— Hvordan jeg er som mann? Han gløtter forbauset opp. — Akkurat nå når jeg er på turné, kan jeg vel egentlig best sammenliknes med en tenåringsjente. Jeg lukker hotelldøren bak meg, tar lange bad og bryter av og til sammen i gråt.
Cohen snakker slik. Som en sangtekst med en overraskende punchline. Han legger ikke noe flir i etterkant. Bare et stort, undrende, brunt blikk.
— Det som skjer ute er ikke noe virkeligere enn det som skjer inne, legger han kryptisk til.
Han sukker. — Tekstene er ikke avskrifter av mitt personlige livssyn, de er skrikene som er det eneste du kan møte katastrofen med. Slik lyder skrikene: Give me back the Berlin Wall, give me Stalin and St. Paul … lie beside me baby, that’s an order. Det er skrikene fra en rystet bevissthet. Men denne bevisstheten som i det ene øyeblikk sier give me crack and anal sex, sier i det neste I’ll be loving you always.
— Med andre ord: her har du alle nyansene – fra uansvarlighet og raseri til lidenskap. Alle disse skrikene kommer fra et rystet hjerte, og jeg bekjenner at det er dette hjerte jeg har. Iblant innrømmer menn at de har det, når du møter dem på bar.
Cohens stemme er en dyp dur, så stofflig at du blir distrahert. I løpet av sin karriere som sanger har Cohen aldri klatret oppover. Stemmeleiet har enveisbillett til katakombene; for hver plate har den sunket nye etasjer.
Et smil erobrer furene. — Jeg liker meg her nede. Det kommer så dypt at grunnfjellet sitrer. Nye forsøk på å snakke om Cohen som mann strander igjen i assosiasjonene hotellrommet gir.
— Jeg har lært meg til å tenke spartansk. Min bagasje består aldri av mer enn ett kolli. Det første jeg tenker hver morgen når jeg våkner er: Hva kan jeg legge igjen? Det er en slags meditasjon og veldig sunt for sjelen. Om jeg har med for lite? Nei, som du ser er jeg alltid ulastelig antrukket.
Skjevt smil, halvt et snøft, mens han børster et imaginært støvkorn fra jakkeslaget.
— Jeg fortalte deg om guttedrømmen min, gjorde jeg ikke? Alltid den samme drømmen. Jeg på flukt fra en skokk som ikke ville meg noe godt. Jakten endte hver eneste gang med at jeg sto på kanten av et stup mens de kom nærmere og nærmere. Så våknet jeg. Du kan si at i drømmen ga jeg meg selv en heroisk rolle. Og den har jeg tatt med meg videre i livet.
Han ser forskende på meg, nysgjerrig på mine reaksjoner. — Far døde da jeg var en liten guttunge. Jeg vokste opp blant kvinner. Det var berikende. Men det gjorde meg ikke bløt.
I dag er Leonard Cohen gammel som en bestefar. Han har to voksne barn, en datter og en sønn, som begge bor hos ham i Los Angeles. Barnas mor, Suzanne (ikke den Suzanne), bor i Paris. Liv og alder graver furer i oss. Cohen har to grøfter fra nesevingene til munnvikene. Det gir ham et beskt ironisk uttrykk. Han er mannen som har (og skal ha) sett det meste, mannen med svarene, mannen som forvalter sannheten om livets gåter, mannen barna kan komme til for å få orden på sitt univers. Det er i hvert fall det bildet alle barn har av sine fedre.
— Det gjør vondt å våkne til vissheten om at det er ingen over deg eller rundt deg som kan overta byrdene dine. Det er ingen å skylde på, ingen å spørre. Mor og far er bare en virvel i erindringene. Du er voksen. Du er alene.
Blikket slår mykt i taket. — Av og til får jeg den følelsen at jeg har gjort alt jeg kunne nå, jeg har skrevet bøker, jeg har laget plater, jeg har brakt barn til verden og fulgt dem fram. Er det ikke nok nå? Når kan jeg få lov til å komme hjem?
Han klukker. — Å bli gammel er først og fremst denne lammende følelsen av tretthet. Jeg vet ikke hvorfor jeg har kjørt så hardt for å promotere min nye plate The Future. Kanskje er jeg som den gamle damen som i ren desperasjon forsøker å engasjere alle foran den siste dansen. Kanskje det ikke blir flere sjanser.
— Jeg snakker om syndfloden. Det er ikke noe som hører til fremtiden. Floden er nå. Den er inne i oss. Men tegnene er der ute. På gaten. I øynene til de hjemløse. Den eneste forskjellen på sommerlige Oslo og Los Angeles, er at du kan se himmelen over Oslo, og du behøver ikke dukke for kuleregnet.
Vi berører de hjemløse som befolker alle storbyer.
— For 20–30 år siden tilhørte bomsen en tradisjon: vagabonden. Det var originalen i bybildet, vandringsmannen som aldri klarte å slå seg ned noe sted. Han er borte i dag. Bomsene er yngre. Blikkene galere. I dag er de barn og ungdom som ikke har noe som holder dem oppe.
Cohen nikker saktmodig.
— Dagens voldsmenn og terrorister, jeg kjenner ikke ansiktene deres lenger. Jeg kan ikke navnene. De danset til The Beatles og lyttet til Dylan i 60-årene. De er hvem som helst av oss. Volden er blitt en del av vår hverdag. Det mest skremmende er ikke volden i seg selv, men det at vi har vent oss til den. Vi har akseptert at slik er det.
Det er vanskelig når du ikke aner om den hyggelige fyren du møter på gaten har til hensikt å omfavne deg eller dra til deg med et balltre.
Sakte beveger Cohen hodet fra side til side. — Slaktehuset kommer nærmere og nærmere for hvert sekund som går. Det ligger ikke på den andre siden av byen. Det er rett nede i gata, kanskje i vår egen bakgård.
Du sier i en tekst: There is no decent place to stand in a massacre / But if a woman take your hand / Go and stand with her. Bokstavelig talt?
— Bokstavelig talt. Du kan ikke la deg synke inn i dette. Du må gripe flikene av lys rundt deg og leve gjennom dem. Du kan leve lenge på et tiendels sekund av lykke. Har du en kvinne som elsker deg, er du en heldig djevel.
(Yan Friis i Vi Menn, juni 1993)
Fra vårt forrige møte. “Ha ha! Er det den eneste platen du vil ha signaturen min på? Det skal du sannelig få. Du har god smak. Men sær. Jeg vet, for jeg var der inne da platen ble til, med en revolver i ryggen.”