Stjernene gir stjerner 12

***Publisert i Det Nye 25. januar 1983***

Ikke vet jeg, men Trond fikk muligens moralsk støtte av sønnen Tommy (6), som var til stede under seansen. Og la oss for all del ikke glemme at mannen driver en plateforretning. En gammel rev, altså. Les videre, og se hvordan Trond badet seg til seier. Alle kommentarer i parentes står for min regning.

Elvis Costello & The Attractions, «Party Party» (AMS 9252) ★★★
(Fra filmen med samme navn. B-siden er låten «Imperial Bedroom». «Party Party» er lystig, synkopert med tett blåser-komp som smaker av både storband-jazz og ska.)

— Costello! Topp stemme. Jeg er i en Costello-periode først nå. Siste LP’en er helt topp, synes jeg. Denne låten er ikke av hans beste, masete blåser-arrangement. Jeg liker ikke at det skjer så mye på én gang. Men stemmen er nok til å berge en 3’er.

Randy Crawford, «Give Peace A Chance» (Warner Brothers WB 929827-7) ★★★
(Smukt piano-intro i moll, Crawfords vibrato glir inn. Det er pent, men melodiløst og oppstykket. Her mangler Lennons brann.)

— Den er grei, ja! Randy Crawford. Jeg liker ’a jævlig godt. Men denne blir kjedelig, hun prøver å få det til å bli ei låt. Med Lennon var det «the message» som var viktig, da var det «Give Peace A Chance»!

Modern Romance, «Best Years Of Our Lives» (WEA ROM 1) ★★
(Latin-amerikansk; hissige akustiske gitarer og perkusjon, heftige blåsere — låten ruller og danser.)

— Åh, jeg veit hvem det er … så dem på Casablanca. (Svensk TV-program.) Jeg kjenner dem ikke, men har hørt dem. Liker’n ikke så veldig godt. Salsa — det blir for mye for meg, for mye trompeter. Jeg er ikke noe særlig for Kid Creole heller, det blir for … happy … Men hva heter de, da?

Bananarama, «Cheers Then» (London NANA 3) ★★
(Veldig arrangement og lyd — romklang, ekko på trommene, sildrende vellyd og markert, rytmisk bass — mens jentene sukker søtt, men flatt. Spector uten spydodden.)

— Aldri hørt før. (Smiler litt tafatt.) Nesten sånn gammel … Ronet-dom-da-dom Spector … Go-Go’s? Nei, sier du det, er det Bananarama? Veldig lite å ta’rem på … i stemmen.

Blancmange, «Living On The Ceiling» (London BLANC 3) ★★
(Spiss diskant, bang bang og lette synthesizer-slør over bakveggen, spretten, stakkato sang. Arrangement, men lite melodi. Typisk synth-pop.)

— Japan? Simple Minds? Neivel. Enda en gruppe som likner på Roxy Music. Fy … så mange som etterlikner Ferrys måte å synge på. Synth-pop … det er bare noen få, enkelte låter jeg liker, det beste til Ultravox. Depeche Mode og sånn kan du få billig av meg.

Kevin Rowland & Dexys Midnight Runners, «Let’s Get This Straight From The Start» (Mercury 6059 601) ★★★
(Helt ny låt. Sure feler, Rowlands klynkende desperasjon, du-du-duru-kor — et refreng som hekter. Soul uten blåsere, eller folk med soul. Bra.)

— Spesiell stemme, ham tar jeg. Ål’reit låt egentlig … skal vi se, bandet som er oppløst og dannet igjen med navnet hans foran … åh! Si noe, da. (Jeg nevner «Come Back Eileen».) Dexys Midnight Runners! Jeg begynner visst å bli sløv på mine gamle dager! Rowland er en original fyr.

Alvin Stardust, «A Picture Of You» (Stiff BUY 160) ★★
(Gammel Joe Brown-låt. Stardust gjør den spretten og eggende, trøkk i bassen og krislende arpeggio fra gitarene — endog twangy vibrato der inne.)

— Stjerne i 60-årene, comeback i 70-årene og nytt comeback nå, sier du? Hm, det e’kke han Stardust? Har han gjort comeback? Følger jeg så dårlig med?! E’kke min stil, egentlig. Den tida i engelsk pop, Bobby Darin, Bobby Vee — den stilen har jeg aldri hatt noe forhold til.

Soft Cell, «Where The Heart Is» (Ine Bizzare BZS 16) ★★
(Romantisk, sakte, plaget og pent — med stereo tromme-klubbing og høytidstemaer fra synth-batteriet i bakgrunnen. Velarrangert, men ikke så umiddelbar som deres beste saker.)

— Den ene fyren er liten og mørk? Ikke sant? Jeg vet hvem det er … åh, jeg liker’n ikke. Det var det samme med den … «Tainted Love», enda jeg forsøkte å like’n. SOFT CELL! Jo, jeg har sett dem mange ganger på Top Of The Pops. Jeg prøver å like det de gjør, men klarer ikke. Må ha noe med oppveksten å gjøre. Må bare innrømme at det som topper i England er ål’reit for dagens 15-åringer.

TNT, «Harley-Davidson» (Vertigo 6018 055) ★
(Hatten av! Hvilken grovsmell! Dundrende motorsykkel så basshøyttaler’n flapper vilt, beinhard, heavy låt med parallelle elgitar-riffs under full kontroll. OK Dag, Kids er deg tilgitt.)

— (Motorsykkeldur.) TNT! Ha ha! Jeg tok’n før’n begynte! Skikkelig produsert, de er jævlig flinke der oppe i Trondheim … han Nessjø. Ikke min stil. Tommy likte’n heller ikke. Beklager, Dag.

Japan, «Nightporter» (Virgin VS 554) ★★★★(★)
(Melankolsk, dypblått piano … Sylvains depressive sukk … Hjerteskjærende vakkert og moody. Nesten klassisk i atmosfæren, rent og åpent … en akvarell som har melodi og utsøkt stemmebruk.)

— Skal vi se. Japan eller Simple Minds … Japan! Jævlig fin låt! Den liker jeg. Han bruker stemmen … og da kan jeg like det. Roxy det òg … «Song For Europe». Stemning. Beste du har spilt hittil. Fire … fem …

The Jam, «Beat Surrender» (Polydor 2141 676) ★
(Jams farvel. Dobbeltsingle i England. Maxi-EP her. Piano fører oss inn, så KLASK! … et komp som rister, hoiende refreng … pianoet skygger Wellers stemme, blåserne ljomer …og sangen er dobbel-mikset, det gir en heseblesende og nyansert effekt; Costello bruker ofte samme teknikk. Men låten i seg selv er litt svak, og veldig sølete arrangert.)

— Det e’kke Jam, vel? De ble så uberegnelige etter hvert. Nå er de gudskjelov oppløst … gudskjelov! Han Weller har sagt så mye rart … jeg skjønner’n ikke. Skjønner heller ikke hvorfor alle låtene deres går direkte inn på 1. plass. Med glede gir jeg Jam én. Jeg likte dem da de låt som Kinks … da de fortalte sånne vanlige engelske historier.

Human League, «Mirror Man» (Virgin VS 522) ★★
(Trommene låter nesten ekte, Oakeys stemme svulmer av patos og drama — men melodien i seg selv er på langt nær så spennende som gullkornene fra «Dare», og rytmen gjør den monoton.)

— Likner veldig på Ultravox. Nei! Nei! Det er Human League!! Bare to stjerner! Synth-bølgen er ikke noe for meg. Jeg synes punk-bølgen bød på mer interessante ting.

(På dette tidspunkt informerer jeg Trond om at han har 9 poeng, og kun mangler ett på å ta gull. Jeg regner med at han tar den neste lett …)

The Beatles, «Searchin’» (AFS 1) ★★
(Fra Beatles’ Decca-session tidlig i 1962, den som ikke ga dem platekontrakt. Det er surt, litt usikkert … men McCartneys sandpapir-stemme holder tømmene sånn noenlunde, og den sprø falsett-koringen er fornøyelig. Dessuten lirer George Harrison av seg historiens dårligste gitar-solo.)

— Dette lurer jeg på hva er for noe! Likner litt på han vokalisten i Family … Chapman. Men samtidig låter det lissom så gammelt. (Georges solo åpenbarer seg.) Hæ! (Ler vantro.) Hør den solo’n ’a! Svarte … er’e gammalt eller hva er’e for noe! Han synger som en eller annen fyr fra ’63 … Gerry & The Pacemakers og litt McCartney når’n skriker litt. Del Shannon? Nei, jeg ha’kke peiling. Vet ikke. To stjerner. Det er show, men ikke show nok, det er ikke som Stray Cats som virkelig gir deg no’. Sparka ikke nok ifra. (Ville du gitt dem platekontrakt? spør jeg ondskapsfullt.)
— Vokalisten, men ikke bandet!

Madness, «Our House» (Stiff BUY 163) ★★★
(Bit på bit legges inn — piano, grynte-bass, svulmende blåsere, gitar. Perfekt oppbygning, og hvilket refreng!)

— Madness! «Our House»! Det er ål’reit. Koselig. Hit-låt-band, sånn som vi hadde i gamle dager. De er artigst å se på video.

(Dermed er gullet sikret, allerede. Trond vet det og stråler.)

Heaven 17, «Let Me Go!» (Virgin VS 532) ★★
(Ekko, wah wah bass — de bruker ekko uhyre bevisst, og rytmen som rykkes fram og tilbake i partier. Vokalt er det svakt. Rytmen egger innledningsvis, men så dør låten.)

— (Trond tar en sjanse:) Heaven 17? (Ler gledesstrålende.) Jeg har alltid sett på meg selv som en av dem som vet mest om pop her i landet, i hvert fall når det gjelder 60-årene. Jeg visste ikke hvordan jeg lå an nå … og jeg tør ikke melde meg på i sånne konkurranser av redsel for å dumme meg ut. Jeg har sett Heaven 17 på video en gang, og det var fint. Men denne kjente jeg ikke, så jeg brukte eliminasjons-metoden.

Rod Stewart, «Guess I’ll Always Love You» (Warner Brothers, 92 9874-7) ★★★★
(Fra konsert-albumet. Sandpapir-røsten rasper tvers igjennom et tett og tradisjonelt rocke-komp som rykker og sparker.)

— Rod’ern. Synes jeg kjente igjen latter’n. Middels Stewart-rocker. Sikkert topp når du er i salen.

Squeeze, «Annie, Get Your Gun» (A&M AMS 9244) ★★★★★
(Nok en farvel-single. Squeeze er ikke mer. Avventende intro, med bølgende, vibrerende gitar — så piskes det i gang med gitar og Tilbrooks guddommelige stemme. Personlig synes jeg låten stamper for meget.)

— Squeeze! Egentlig liker jeg dem, men ikke den siste LP’en. Dette var langt bedre. Fire eller fem? (Tommy mumler noe til pappa.) OK, fem, Tommy sier fem!

Yoko Ono, «My Man» (Polydor 2095 494) ★
(Disco-komp med tut-tut-bært-synth og lett tilslørt reggae-takt. Veldig lite vågal. Yoko gjør sitt beste med stemmen, men ender tafatt på sidelinjen. Yndig … eller kanskje rørende.)

— (Griner på nesen.) Må være Yoko, det der. Ingen andre synger sånn! Av de bedre jeg har hørt med henne. Men jeg tru’kke jeg gidder å høre’n en gang til.

Mål med Trond. Han tok 14 poeng. Og av de fire han ikke klarte var han veldig nær med Modern Romance, Bananarama og The Beatles. Godt gjort er mildt sagt. Men samtidig er det litt flaut å ikke klare Beatles, da — og tenk! Han ville ikke gitt dem platekontrakt engang!

Eigil kjenner lukten av sølv

Stjernene gir stjerner 11

***Publisert i Det Nye 14. desember 1982. Fotografert på mitt kontor.***

Tekst & plater & foto: Yan Friis

Det er vel snart tid for en oppsummering av denne spalten, Stjernene gir stjerner. Opprinnelig var min plan én del i måneden, men det sprakk, og her kommer årets siste: Nr. 11. Jeg har valgt å holde meg til det opprinnelige antallet, så serien fullføres nok først i januar. Og da kan vinneren kåres.

Denne gangen er det Eigil Bergs tur. Seansen foregikk klokken 10 om formiddagen/morgenen, bak nedtrukne persienner som holdt det strålende, skarpe sollyset ute. Kaffekoppene røk, våre øyne var smale — og atmosfæren var så fjernt fra diskotekenes pop-lykkeland som vel mulig. Følgelig virket de 21 singlenes gjennomgående danse-beat malplassert, og det falt både Eigil og undertegnede tungt å kryste fram den store entusiasmen. Men her følger nå resultatet. Alle kommentarer i parentes står for min regning.

Culture Club, «Do You Really Want To Hurt Me» (Virgin VS 518) ★★(★)
(Nr. 1 i England i skrivende stund. Røykfylt nostalgi i Boy Georges smektende sang - mens kompet svulmer i en levende, kriblende samtids-reggae — pop av smerte og honning. Unektelig en hit.)

— Skjønner godt at’n topper listene. Fordelen er at du sikkert kan danse til den, og samtidig duger den like bra i radioen. Fin lyd, strøkent arrangert, ål’reit spilt og sånn. Men om jeg liker det …

Bad Manners, «Samson & Delilah» (Magnet MAG 236) ★★★
(Fett blås, rykk-napp reggae med et fint munnspill som stikker innom, «Tjukken» er tykk i halsen … eggende låt, men ikke deres beste.)

— Hadde jeg vært danseløve på diskotek, hadde jeg sikkert hatt et forhold til den. Gamle triks … ha’kke utvikla seg mye i den genren der. Jeg bruker nå musikk til å høre på, da, formidle en stemning. Men den hadde jo mer punch enn den forrige. Er det Madness? Bad Manners? Jeg burde jo hatt et forhold til dem, for de lånte synthesizeren min da de nylig spilte på Club 7. Jeg har en sann gammel Korg 700 — en av de første og aller enkleste.

Phil Collins, «Thru’ These Walls» (WEA 25.9995-7) ★★★★★
(Lett gjenkjennelig. Fortrolig, hviskende Collins, dempet stemning formidlet av lange orgeltoner og sakte, rytmeboks-lignende tromming — og så PANG! ramler hele batteriet inn. Samme triks som i «In The Air Tonight», men neppe så god låt.)

— Ja, ja! Jeg kjenner den! Vellyd … Nydelig produsert. Collins har særpreg og identitet. (Trommene eksploderer.) Vanlige folk hadde ikke tort å mikse det sånn, men han gjør det bare. Snakk om å kunne formidle en stemning! Han klarer å skille seg ut i alt kaoset som skjer. Jeg kaller det nytt, jeg, selv om han har holdt på lenge.

Siouxsie & The Banshees, «Slowdive» (Polydor POSP 510) ★
(Lydbildet åpnes brutalt av voldsom tromming, og de turbulente gitarene stikker og ringler. Siouxsie synger sensuelt, trykker og gynger, stønner og skingrer. Mektig.)

— (Rister på hodet, smiler.) Det gir meg ingen ting. Og nå prøver jeg å være åpen og greier. Fet trommelyd, masse ekko … Å bygge en hel låt over et riff, det kan jo gå, men da skal du være veldig kompetent. Jeg er personlig tilhenger av litt fett på beinet.

Godley & Creme, «Save A Mountain For Me» (Polydor POSP 490) ★★★
(Spiritual-stemning, med en bønnfallende forsanger … og blant larmende trommer og syntetiske tromboner høres lyden av lenkegjengens monotone slegger mot berget. Overlesset produksjon uten det store melodiske agnet.)

— Jeg kjenner igjen Sam Cooke-effekten, «Chain Gang». Kunne vært 10 år gammelt om det ikke var for de perverse trommene. Med litt mer overbevisende solo-stemme, kunne det vært Temptations. Godley & Creme, sier du! Visste ikke at de var blitt kommersielle!

10CC, «We’ve Heard It All Before» (Mercury MER 121) ★★★
(En viss kvalitetsforbedring, nok av effekt-agn, de typiske, fete, forvridde 10CC-gitarene, lett reggae-rytme innimellom og et fyndig refreng, men låtens potensiale brukes opp altfor hurtig.)

— (Til introet:) Morsomt! De gutta har jo oversikt over studioets muligheter. Den lure starten er nok til at du spisser ører. Men jeg vet de kan bedre enn dette. Jeg har mistet interessen for 10CC, før kjøpte jeg dem uhørt, nå er det så mye annet å høre på at jeg prioriterer det.

Bauhaus, «Ziggy Stardust» (Beggars Banquet BEG 83) ★★★★
(Panservognversjonen av Bowies 10 år gamle klassiker, drønnende trommer og en foss av rustne, unisone gitarer. Guddommelig riff. Bauhaus ivaretar låten utmerket, synger endog som Bowie.)

— Låta er jo klassisk. Men jeg har vanskelig for å løsrive meg fra originalen. Bauhaus, sier du? Aldri hørt om dem. Det er ikke det verste jeg har hørt. Kan jo ikke trekke ned for kopiering, jeg sitter jo i glasshus.

Sylvia & The Sapphires, «Baby I’m A Fool For You» (Stiff BUY 162) ★★★★★
(Den taktfaste, slentrende støvelstomp-rytmen er pur Motown. Sylvia er muligens ingen Diana Ross, men kanskje Martha Reeves? En frekt oppriktig nostalgi-tur til midten av 60-årene.)

— Det her synes jeg er bra, selv om de skaper veldige assosiasjoner. (En sax trår til i midtpartiet) Sax! Ja, det måtte være sax! Denne har alle ingrediensene … (koret girer opp) opp en halvtone ja! Det er 60-årenes Tamla opp av dage. Show.

Iggy Pop, «Run Like A Villain» (Animal CHFLY 2634) ★
(Piskende, metallisk intro, Iggy snerrer — hans dype, snøftende stemme bryter lik bølger mot klipper … brutalt, fandenivoldsk og kompet hamrer skarpt og hardt med sviende gitarer i forkant.)

— Amerikaner som musikkpressen liker, sier du? Hm, Johansen og han Thunders er jo i skuddet. Selvdestruktiv? Thunders er jo det, men da hadde nok ikke resultatet blitt så vitalt. Atletisk? Hm, Iggy Pop, da! Aldri hørt noe på’n. Ikke min greie.

Rolling Stones, «Time Is On My Side» (Rolling Stones RSR 111) ★★★★
(En sedat live-versjon fra USA 1981.)

— Jeg så filmen på Colosseum. Det er ikke for ingen ting at de har lagt opp den sangen igjen. Bare det å holde seg innen bransjen så lenge, er en prestasjon. Men jeg er ikke glad i «Still Life» LP’en. Sikkert ål’reit å se sirkuset, man vet jo hvordan Jagger jobber, så det er klart det går ut over det vokale.

Modern Romance, «Cherry Pink And Apple Blossom White» (WEA K 19245) ★★
(Trompetistenes drøm, denne låten, stor i 1955 i innspillinger av Eddie Calvert og Perez Prado. Modern Romance har gjort et bisart valg. Modernistisk rytmekomp, en krystall-klar, guddommelig gammeldags trompet høyt, høyt oppe … salsa mellomspill og jeg-vet-ikke-hva.)

— Åh, herre gud! Hvilken kulturkollisjon! Eddie Calvert ringer i øret, Yan. Må være en parodi. (Trompeten drar seg opp igjen.) Merkelig modulering … sikkert en jævlig dyktig trompetist. Men det kolliderer helt. Ja, ja, kanskje det er der man havner til slutt. Melodisk og trompetfraseringsmessig er de sikkert OK, men jeg får lite ut av det.

Albania, «Could This Be Love» (Stiff BUY 156) ★★★
(En av mine favoritter, fett og dansevennlig med knallrefreng og melodiganger og vokalfrasering som bringer den ukyndiges tanker hen mot Øst-Europa. ABC møter Roxy Music et sted i Karpatene.)

— Han har sikkert hørt på Bryan Ferry! (Et mellomspill rulles ut, først blåsere og så usedvanlig sur klimpring på en … sitar?!)

— Det var jo show! Hm, det er gæ’rnt å sitte her klokken 10 om morran og bedømme dansemusikk. Snertent arrangement, fet, fin sax, interessant keyboard, artig sitar. Fint laget — men ikke noe for meg. Men det skjer nok her til at du hører’n helt ut.

ABBA, «The Day Before You Came» (Polar POS 1318) ★★★(★)
(En lang og utrolig banal historie om alle de kjedelige sysler Agnetha gjespet seg gjennom dagen før hun traff HAM. Det ble neppe noe lykkelig møte, for atmosfæren er sentimental, trist … og låten sleper seg av sted i nærmere seks minutter uten mellomspill, uten refreng. Minner om Bobby Goldsboros «Honey».)

— Trommisen må ha hatt en jævlig kjedelig jobb. Jeg liker ABBA. Gjorde det ikke før. Men de har overlevd, og de er utrolig flinke til å sette sammen låter og å arrangere dem. Denne var veldig pen, men de har gjort langt bedre ting før. Det vil overraske meg om denne topper ved juletider.

Kid Creole & The Coconuts, «Annie, I’m Not Your Daddy» (Island/Z WIP 6801) ★★★★(★)
(Kids store hit. Sjanglende strenger, trombone og lettkokte latinamerikanske rytmer, en fengende melodilinje (som pianoet tar opp på egnede steder) — alt du kan ønske av salsa-pop.)

— Du spiller bare dansemusikk, du! (Eigil flirer, og nynner med allerede etter første vers.)

— Er’e gammalt, eller er’e noe han har rappa? (Refrenget kommer, og Eigil flirer igjen.) Har alle ingrediensene på plass. Det melodiøse er visst på vei tilbake. (Gjetter:) Kid Creole? Var kanskje litt show. Jeg hørte en annen låt han har vært borti i går: «I’m An Indian Too». Dumt du ikke tok med den.

Adam Ant, «Friend Or Foe» (CBS A 2736) ★★★★
(Rykende rytmekomp som larmer grønnjævlig, snikende Ventures-gitar, og det svinger i god, gammeldags rock’n roll-fasong.)

— Trompeten kommer tilbake igjen, skjønner jeg. Rockete det der … Hadde de ikke blandet inn så mye harmoni, kunne det vært rockabilly. Det var befriende å slippe den disco-bassen i magen … og de evindelige synthesizerne.

Dionne Warwick, «Heartbreaker» (Arista ARI 8240) ★★★
(Dionne svøpt i Bee Gees fløyels-funk. Kommersielt.)

— Jeg har et veldig ambivalent forhold til produksjonen. Du skjønner, jeg har hatt veldig sans for Dionne … kjøpte alt med henne før for å høre hva Bacharach/David drev med. Det ligger enormt store ting i dama. Sikkert riktig rent kommersielt å kjøre henne i denne retningen, men det er synd om hun blir avfeiet som en sånn lettvekter, Bee Gees … Jeg så henne synge’n på TV, det så ut som hun kjeda seg. Hun har mye mer … rock. Denne låten gir henne ikke muligheten til å synge ut sitt potensiale. Men Barry Gibb har jo misunnelsesverdige egenskaper som producer, han får så fin lyd i hi-hat og keyboards. Men Dionne burde fått come-back med en annen stil, dette er sånt stoff som alle kan få en hit med.

Alex, «I Love Warszawa» (CBS 2271) ★★★★★
(Bløtt og fyldig faller kompet inn, et munnspill opptrer her og Alex får endelig vist hva der bor i stemmen hennes, hun gir og gir … stemmen henger evig der oppe. Vakkert.)
(Eigil tar’n på refrenget. Da ber han meg spille den fra begynnelsen igjen.)

— Det er mor, jo! Jøss. Det er fint. Låter ikke norsk i det hele tatt. Ville heller kjøpt denne enn Warwicks single. Alex har jo også et enormt stemme-potensiale, men hun har aldri fått vise det på plate. Hvis denne er representativ for LP’en, bør hun selge.

Så følger nostalgiavdelingen. Fire gamle singler har alle startnummer 18. 1/4 poeng for hver han klarer:

Animals, «House Of The Rising Sun» (RAK RR 1) ★★★★★★

— Mmm, det var min favorittgruppe. De sto foran Beatles og Stones. Jeg digget Eric Burdon. Men mest av alt Alan Price. Da han slutta, fulgte jeg ham. Price introduserte meg for musikken til Randy Newman som igjen introduserte meg for Ry Cooder … 1964, da spilte jeg i band. Vi tok alle Animals-låtene … Dette er en av de beste versjonene jeg har hørt av den låten. Aj! Aj! En klassiker!

Jeff Beck, «Hi Ho Silver Lining» (RAK RR 3) ★★
(Psykedelisk tyggegummi … en bisarr lettvekter fra Beck. Hit i 1967.)

— Er’e Jeff Beck? Jeg tok’n på refrenget, men tror aldri jeg har hørt den. Jeff Beck spiller som en gud når han er i godhjørnet. Men dette var skralt.

T. Rex, «Truck On (Tyke)» EP (T. Rex/EMI MARC 22) ★★
(Nyutgivelse av fire T. Rex-låter fra 1973–74. Typisk Bolan, altfor typisk. Den har bare klisjeene, og intet ekstra.)

— Marc Bolan? Jeg klarte aldri å plassere ham. Vet at han solgte mye plater, men … Det e’kke det verste jeg har hørt, selv om det ikke er så langt unna.

The Beatles, «Please Please Me» (Parlophone R4983) ★★★★★
(Oppfølgeren til «Love Me Do» — nå som for 20 år siden.)

— Hvis «Love Me Do» nettopp toppet i England, må denne toppe dobbelt så mye. Men det der med «Love Me Do» var vel en engangs-flipp. «Please Please Me» er jo en klassiker — men samtidig er «She Loves You» og «I Want To Hold Your Hand» mye bedre, og jeg må jo ha noe å gå på.

Sluttstrek for Eigil. Og han gjorde det brukbart — ja, bedre enn brukbart. Opp på en tredelt 2. plass. Rekkefølgen: 1) Stavangerensemblet 9,5 p. 2) Henning Kvitnes & Unit Five & Eigil Berg 9 p. 5) Jahn Teigen 7,5 p. 6) Dollie 7 p. 7) Andrej Nebb 6,5 p. 8) Åge Aleksandersen & Ketil Stokkan 6 p. 10) Alex 5 p. 11) Casino Steel 2 p. Two shells from oblivion, eh, Casino?

Unit Five - foreløpig delt sølv (Sting ble deres Waterloo … eller clash)

Stjernene gir stjerner 10

***Publisert i Det Nye 2. november 1982.***

Tekst & foto & plater & tålmodighet: Yan Friis

Denne uke er det Nord-Norges svar på Sven Ingvars, Unit Five, som skal i ilden. Det vil si, tre femtedeler av den stolte kvintett som med bevende høytids-følelse nettopp har sjøsatt sin LP nr. 5. Arg i blikket satt’n Tore klar. Runes øyne var vaktsomme over de medbrakte rundstykker. Mens Finn flirte, og tok seg en øl.

Selv holdt jeg hodet klart borte ved grammofonen, og plukket diskret de 18 singler fram. Tore måtte til stadighet gjøre seg noen ærender i rommet ved siden av — hvilket førte ham mistenkelig ofte forbi den surrende grammofonen. Om det arge blikket bet merke i artistnavn betviles, for det var Rune som sto for de fleste fulltreffer’ne.

Alle kommentarer i parentes i den følgende tekst er mine og sanne. Alle spydigheter fra Tore diskvalifiseres automatisk. For å si det slik: Det er lett nok å være nordlending når en bor i Oslo.

Roxy Music, «Take A Chance With Me» (Polydor/EG ROXY 5) ★★★★★
(De innledende elektronikk-runder får Tore til å åpne munnen.)

Tore: (ler) … signalet fra lokalsendinga i Finnmark.
Rune: Roxy Music! Jævlig bra!
Tore: Kæm? Nei, ta den av. Vi kjenner låten så godt at vi trenger ikke høre mer. Fem stjerna til Ferry fordi han er like falsk beskjeden som mæ.

Clash, «Straight To Hell» (CBS A 2646) ★★
(Raslende, fokusert rytme — Strummers klagende stemme langt bak — pur magi.)

Rune: Japan? (Tore stirrer konsentrert og plaget ut i luften.)
Tore: Engelsk! Sikkert en storkjefta engelsk gruppe som gjør det bra nå, og som forsvinner siden. Talking Head Boys. («Duran Duran,» hvisker Rune. Jeg viser dem coveret.)
Tore: Det eneste jeg likte, var produksjonen ... jeg har problemer med å få med meg teksten. To stjerner for interessant produksjon med trommene såpass langt fremme i kompet.
Finn: (mumler) Den går sikkert inn på Studio 26.

Via Vagabond, «Who Likes Jazz» (Stiff Buy 157) ★★★★★
(En snedig jazzhets fremført som stilren swingjazz med enkelte moderne effekter.)

Tore: Det er ikke gruppas musikkstil til daglig! God idé! Men ellers ikke noe spesielt. Fem stjerner fordi den er mot jazz. Har du ikke noen som er mot storkjefta kritikere? (Hør på Lou Reed, foreslår jeg.) Ja, han får seks!

Raw Sex, Pure Energy, «Stop The War» (Island WIP 6797) ★★
(En såkalt «rap» med greit fredsbudskap; tung funk med blåsere — og en lama på coveret.)

Tore: De har stilt i studio med trommemaskinen ferdigprogrammert. (Refrenget: «Stop the war ... now!» Tore vantro:) «Stop The War!» Ha, jeg må få et halvt poeng for at jeg tok tittelen! Talking disco ... Finnskogens pasifistlag.
Rune: Jeg ser en sau på coveret, og det passer. Jeg likte fjellene. To dangelbær ... eller minus fem.

Billy Idol, «Hot In The City» (Chrysalis CHS 2625) ★★★★★★

(Fet storbyrock David Johansen-style, refreng som suger og pågående, viril sang.)

Rune: Engelsk?
Tore (med salvelse): Jævlig fin låt. Jævlig fin trommelyd. (Ser på coveret.) Og så er han Idol vellykka vakker.
Finn: Likner Sting.

Doll By Doll, «Under My Thumb» (Magnet MAG 229) ★★
(Gammel Stones-låt, fint arrangert over et buklende, svært levende under-riff — i refrenget hoiende stemmer og gitarkaskader.)

Tore: Tom Tom Club!
Rune: Gammel Stones-låt, det hører jeg. Er det sånn Duran Duran-fart? (Tenker.) Minner om Tom Jones i refrenget.
Tore: Litt sølat kokt.
Rune: Jo, men bortsett fra det med Tom Jones må den få to stjerner for komponistene.
Finn (da jeg avslører hvem det er): Doll By Doll … New York Dolls ...
Tore: Nei, ikke si noe om han David Johansen, da får han Tore Olsen … (resten druknet i musikken). ★★

Wendy O. & Lemmy, «Stand By Your Man» (Bronze BRO 151) ★★
(Hjelp! Motörheads Lemmy og Plasmatics Wendy simpelthen MYRDER Tammy Wynettes gamle slager — et oksebrøl av heavymetal.)

Rune: Lemmy og ho … det er bedre enn Motörhead. Jeg liker’n Lemmy. Han er glad i pils. To …
Tore: Samme for meg — jeg vil ikke at’n ska’ få noe som helst. Hvis ikke seks stjerner; aj, aj, en klassiker!

Captain Sensible, «Happy Talk» (A&M AMS 9218) ★★★
(Damned-gitarist besøker Broadway! Søtt, søtt sing-a-long. Kjempe-slager i England.)

Tore: Yoko? Synger akkurat like surt. Blanding av … Fred Astaire og Trollmannen fra Oz. Veldig festlig.
Rune: Likte originalen bedre. Finn, du kan gi karakteren.
Finn: Vet ikke hva jeg skal si … ssss. (Henter seg en øl.)
Rune: Tommy Steel som hopper … det minner meg om ham.
Tore: Ja, Tommy Steel med paraply. Music for lovers.

Depeche Mode, «Leave In Silence» (Mute 7 BONG 1) ★
(Lettvekter-pop i synthesizer-land. Britiske favoritter.)

Tore: Haircut 100? (Hva?) Eh … har aldri hørt Haircut 100!

Tore & Rune (mumler): Hva har vi … Human League, Duran Duran …
Tore: Trommebokser. Bassbokser. Æsj!
Rune: Jon Bing-musikk.

Chicago, «Hard To Say I’m Sorry» (Full Moon FM 79 301-N) ★★★★
(Smektende piano-akkorder, diskret stryk — englegutt-vokalist. Fortryllende sentimentalt og vakkert.)

Rune: Toto? Nei, Chicago — jeg hørte det på koret. Ål’reit, minner litt om det gamle … bra bare det.
Tore: Jævlig rasjonelt spilt. Ikke noe ekstra pådytting, bare det som skal være der. Liker Chicago bedre sånn. Greier ikke de heftige blåserne. Men litt kjedelig etter hvert, hva?

Sylvian, «Bamboo Houses» (Virgin VS 510) ★★★
(Japans leder i solotapning. Bjeller og overraskende tromme-synkoper, pentatont og rent - perkusjon i full stereo-bredde. Magisk, rar. Stemmen kommer først helt på slutten.)

Rune: Japan? (Ja, vi kan vel si det.)
Tore: Jeg kunne likt’n om jeg fikk høre mer på’n. Jeg har så lang fordøyelsestid når det gjelder musikk. Jævlig oppfinnsomt spilt. (
★★★★ først. Uro i rekkene. Så fjernes den ene stjernen.

Holy Toy, «Perfect Day» 12" EP (Uniton 007) ★★
(Vi spiller «Dada».) (Skjelvende orgeltoner, hissig, feber-aktig nevrotisk rytme; ganske kommersiell.)

Rune: Holy Toy. Bra til å være polsk!
Tore: Jeg har sans for han Andrej Nebb — han er en av de få som holder på med musikk som ikke går rundt og forteller verden hva som er riktig eller galt, godt eller dårlig. Men det er ikke musikk jeg setter meg ned med og synes er ål’reit. Jeg har ikke hørt denne før, men jeg hørte den første til DePress, og der var det mye fint. Denne musikken har ingen funksjon hos meg.

Leo Sayer, «Heart» (Chrysalis CHS 2616) ★★★(★)
(Sval, doven disco-beat, tykk, glidemiddel-bass — og Sayer tyner stemmen yndefullt.)

Rune: Ah — Leo Sayer! Ganske fin låt.
Finn: Leo Sayer er jævlig bra i seg sjøl. Folkevennlig.
Tore: Han lille tassen som drikker whisky for å få grovere stemme!
Finn: Fire.
Tore: Synes du virkelig det?

Sting, «Spread A Little Happiness» (A&M AMS 9222) ★
(Fra filmen «Brimstone & Treacle». Veldig filmmusikk, lett, lystig, forlorne strykere etc.)

Rune: Alan Price? Han andre, da … Georgie Fame? (Tore protesterer.)
Finn: Ivar Ruste. (Tenker, forsøker å ta stemmen …) Bowie?
Tore (sint): David Bowie synger ikke sånn! Festlig musikk … jeg likte uttalen … «yoooo for mee». Har draget der. Men festlig er det ikke. En stjerne for «yooo», det er ikke samtidsmusikk — det stammer fra Marlene Dietrich-perioden, tidsriktig …

Shakin’ Stevens, «Give Me Your Heart Tonight» (Epic EPC A2656) ★★★★
(Trekkspill, cha-cha-rytme og Stevens beste hulk.)

Rune: Shakin’ Stevens. Jeg blir romantisk når jeg hører’n.
Tore: Fire fordi den likner på «Buona Sera», og fordi han spiller pop-musikk.

ABC, «All Of My Heart» (Neutron NT 104) ★★★
(Snørr og tårer, veldig mur av lyd der dragende bass, massive strykere, xylofon, orgel og stemmer raser over kanten … stemmen minner om Bowie. Pent. Men ikke deres beste.)

Rune: Bowie? Synes det er pent.
Tore: Vet ikke. ABC, sier du? Aldri hørt om dem. (Hardt:) Synes det va’ litt snørrat! Producer Trevor Horn har tydeligvis fått åpent sjekkhefte fra selskapet. … egentlig fin låt. Synes fire.
Rune: Det står tre stjerner på coveret.
Tore: OK, de har valgt det selv.

Philip Lynott, «Together» (Vertigo SOLO 4) ★★
(Stakkato buldrende rytme-komp — slitsomt, umelodisk. Arrangements-klisjé.)

Rune: Det er Thin Lizzy … eee … mpf … bassmain … Phil … Lynott. Jeg likte sounden, men ikke den fela i bakgrunnen — den kler ham ikke.
Tore: Han har fått en fin blåtone i produksjonen. Men det er ikke store låten.
Rune: Han er jo en grei kar
Tore: Hva ska’n få? Vet ikke, jeg … et par stjerner bare for å ha noe på papiret.

Joan Armatrading, «The Weakness In Me» 12" EP (A&M AMS 12.9191) ★★★★★
(Vi spiller tittelkuttet.) (Sorgtungt, vakkert, vibrerende følsomt.)

Rune: Joan Armatrading.
Finn: Fint … fiiint.
Tore: Vakkert. Fem.
Finn: … om ikke seks.
Tore: «The Weakness in me» … hm … det er ikke noen klassiker, tross alt. Fem kan ho få.

Det var det. Unit Five i mål. Men det lille ekstra hadde de ikke. Ikke det lille som hadde brakt dem opp i teten. Sting-singlen, f.eks., det hadde vært tilstrekkelig. Nå blir det delt 2.-plass. Bra nok det og, men 1) Stavangerensemblet 9,5 p. 2) Unit Five & Henning Kvitnes 9 p. 4) Jahn Teigen 7,5 p. 5) Dollie 7 p. 6) Andrej Nebb 6,5 p. 7) Åge Aleksandersen & Ketil Stokkan 6 p. 9) Alex 5 p. 10) Casino Steel 2 p. The sound of distant drums, hva Casino?

Henning Kvitnes Opp på sølvplass

Stjernene gir stjerner 9

***Publisert i Det Nye 12. oktober 1982.***

Tekst & foto & plater: Yan Friis

Henning Kvitnes — norsk rocks mest kjente pendler fra Halden — er oppgitt. Han hiver seg baklengs ned i sofaen i Arne Bendiksens B-studio. Ruller en røyk mens han mumler innett. Noe er gått skitt med mastertapen til hans nye LP. «Det knitrer,» sier han mørkt. Nå må deler av platen mikses om igjen. Hvor meget vet han ikke denne ettermiddagen. Men timers svette og fininnstilt lytting er gått til spille. Og Henning må pendle Halden/Oslo enda noen ganger. Vel, når du leser dette, er sannsynligvis LP’en i butikkene. Vit bare at noen sjeler har slitt ekstra hardt for å få lyden til å gli perfekt gjennom din stereo. Og så. Til saken. Henning Kvitnes skal si sitt om 18 singler, kanskje klarer han endog å gjette riktige artister. Vi får se. Vi får se.

I den følgende tekst er alle kommentarer i parentes mine.

Pink Floyd, «When The Tigers Broke Free» (Harvest HAR 5222) ★★
(Begravelses-trommer slår dypt og langt inne i Pink Floyds gigantiske widescreen lydpanorama, dumpt og apokalyptisk — langsomt vokser arrangementet inntil lerretet buler av symfoniorkester, kor og jeg vet ikke hva. Roger Waters strutter ikke akkurat av livsglede her.)

— Engelsk? (Henning røyker, lytter intenst.) Filmmusikk? (Ja, hvem kan det være, Henning, hvem er kjent for så pompøse saker?)
— Pink Floyd! Jeg torde ikke gjette på dem. To stjerner for koret. Men låten kom aldri noen vei. Jeg har aldri hatt noe forhold til Pink Floyd.

Stranglers, «Strange Little Girl» (Liberty BP 412) ★
(Stranglers er blitt et slager-band. Denne bittersøte, vannaktige melodien lyser hit lang vei — et enkelt besnærende piano-tema er gjennomgående — lyst, lett og urovekkende søtt!)

— Jeg likte trommene som kom inn nå. (Nikker anerkjennende, og henfaller til lytting igjen.) Men det blir kjedelig etter hvert. Jeg tipper det er Haircut 100. Hva, Stranglers!? Uvant. Én stjerne for trommene.

Frida (Anni-Frid Lyngstad), «I Know There’s Something Going On» (Polar POS 1310) ★
(Pang! Drønn! Tromme-intro fra Phil Collins. Kompet vokser, men holdes igjen slik at pausen mellom hvert trommedrønn blir total stillhet. Merkelig.)

— Engelsk, helt klart engelsk! Enten det, eller så er det norsk! (Jeg avslører at Collins trommer.)
— Det e’kke ho der Anni-Frid Lyngstad? Ja, ja. Det ble for mye Genesis. Særlig i koret. En blanding av symfo-rock … og … synth-tekno-greier.

Elvis Costello & The Attractions, «Man Out Of Time» (F-Beat XX28) ★★★★
(Blodisnende hyl og krass støy, før teppet trekkes til side og vi får den svære, feite «sound» med virvlende Dylan-orgel etc.)

— Costello! (Henning flirer underfundig.) Fire stjerner for stemmen. Men han kan mye bedre enn dette, det veit jeg. Denne mangler poenget … det kommer aldri.

Cliff Richard, «The Only Way Out» (EMI 006-07651) 0
(Dorsk, men markert rytme (for dansens skyld) med Cliffs sedvanlige hang til overdådig pop-produksjon og kling-klang.)

— Leo Sayer? Elton John, da? Hm, jeg synes jeg har hørt det gitar-riffet et sted. Hvem er det? Cliff. Javel. Egentlig er det jo en typisk Cliff-låt. 0 stjerner — jeg synes ikke han er noe, og det der har jeg hørt litt for mange ganger før …

Kate Bush, «The Dreaming» (EMI 006-64912) 0
(Perkusjon og rytme en masse, et ras av snedige forskyvninger og lyder — alt rettet mot rytmen. Selv spøkelses-koret og Kates mjauing går inn som del av rytmen. Og pustelydene, og den merkelige indianer-messingen. En modig single.)

— I hvert fall engelsk (sagt med forakt) … Lene Lovich? Overdramatisert låt. Ta’n av. 0 stjerner, ikke no’ positivt.

The Teardrop Explodes, «Tiny Children» (Mercury TEAR G7) ★
(En anti-single. Kun Julian Copes naive, lengselsfulle stemme og drømmeliknende, melankolske orgel/synth-toner. Pluss en svak trommesnatring mot slutten. En akvarell.)

— (Oppgitt) Engelsk det óg, eller?
(Haken i hånden, mørk i hu.)
— Jeg sitter og venter på at det skal komme noe annet. XTC? Det er så jævla engelsk, fælt å høre på! Overartikulert. (Smiler fornøyd med seg selv.) Én stjerne for trommene som kom etter hvert.

Jackson Browne, «Somebody’s Baby» (Asylum, AS 13 185) ★★
(Stram, huggende rytme rundt hvilken Brownes sedvanlige, instrumentale, detaljerte lekkerbiskener er dandert. Den letter ikke, står og kjaser.)

— Jackson Browne. Synes ikke det er noe bra til å være ham. Jeg er skuffet. To stjerner fordi han alltid pleier å ha et poeng i teksten. Men han kan mye bedre.

3rd Man, «Oral Pleasure» (Uniton 006) 0
(Holy Toy og Fra Lippo Lippi møtes gjennom de to medvirkende, Sorknes og Sjøberg. Et løpsk ristende synthesizer-komp begraver den svake lyden av messende stemmer.)

— Hva det enn er så er det slette greier. Slett produsert. Hører ikke engang stemmene. Det er jo bare komp. Kommer sikkert til å selge mye på Electric Circus. Null, ja!

Rita Marley, «One Draw» (Ultraphone 6.13442 AC) ★★
(Tungt, ekstremt heavy reggae-spor, antiseptisk klar lyd. Rita synger som sin avdøde ektemann, Bob, endog det samme forpinte hikst i slutten av strofene.)

— Veldig likt Bob Marley. (Ikke så langt ifra, Henning!) Rita Marley. (Gliser.) To stjerner fordi hun frisket opp etter den forrige singlen. Veldig typisk låt, akkurat det du venter deg. Typisk Bob Marley — kompet er helt likt. Jeg liker reggae, men denne var ikke så veldig spesiell.

Psychedelic Furs, «Love My Way» (CBS A 2549) ★★★
(Tungt komp med uttrukne synthesizer-slør og et merkelig xylophon(?)-tema som går hele veien og skaper en nagende, uforløst spenning. Stemmen er plaget Bowie — can you hear me, Major Tom?)

— Har OK stemme han som synger der. Men i denne genren er det så mye som blir utgitt nå. Ha’kke peiling på hvem det kan være. Alle synger jo som en Bowie eller en Ferry. Men OK låt.

Hot Chocolate, «It Started With A Kiss» (RAK 006-64864) ★★★★★★
(Ekstremt eksklusivt komp — myriader av perfekt plasserte detaljer som bygger opp mot refrenget og videre. Moderne soft soul/pop av ypperste merke.)

— Hot Chocolate! Kjente igjen stemmen på han, Erroll Brown. Men jeg har ikke hørt denne før. (Smiler strålende idet refrenget hekter seg fast.) Sånn skal pop-låter gjøres! Dette er soulmusikk i ny tapning. Alt stemmer.

Huey Lewis And The News, «Tattoo (Giving It All Up For Love)» (Chrysalis CHS 2620) ★★★
(Synkopert fremover-rykkende rytme, ulende munnspill og meget aktivt plukkende gitar. Sitter med én gang.)

— Huey Lewis & The News. Jeg har den første LP’en, jævla fin forresten. Denne minner om Clover — han var jo sanger der, vet du. OK pop-låt.

Gary U.S. Bonds, «Out Of Work» (EMI America 006-86562) ★★★★
(Oj, oj — Bruce Springsteen er ikke til å ta feil av! Hele raden av triks drysser inn her, sjelfull sang, rullende piano, sax-break og feit sound.)

— (Flirer.) Gary U.S. Bonds. Ypperlig musikk å ta en fest til når du har fått arbeidsløshets-trygd. Han høres jo ganske fornøyd ut. Bra fest-musikk … men, han kan bedre.

DePress, «In A Crowded Room», (Siberia SMS 2) ★★
(Dundrende krigs-trommer, banta style, går hele veien, vridde gitar-kaskader roterer rasende inn og ut — og Andrej messer dypt i «quiet resignation».)

— Ingen tvil om hvem som synger! Men er det HO … nei, DePress! To stjerner for stemmen. Det er den som gjør det, synes ikke selve låten var noe. Ullen lyd på’n også.

Sheena Easton, «Machinery», (EMI 006-07655) 0
(Oooh-kor over stampende danserytmer med lobotomert saksofon og et synth-tema som bobler moteriktig mot overflaten. Sheena synger søtt og huskende.)

— Norsk? Hm, Toyah, da? (Glattere image enn som så, sier jeg.) Å. Sheena Easton. (Henning ser skrått og diplomatisk bort på meg.) — Dårlig. Kjedelig. (Hva forsøker hun å gjøre med denne låten?) Eh, ingen ting. Hvor? Hva? Null!!

Yazoo, «Don’t Go», (Mute YAZ 001) ★★
(Engelsk musikkpresses nye vidunderbarn-for-en-uke. Synth-fanfarer introduserer en eggende, liten pop-låt, rullende synth/bass, piske-smell og alt som forventes — sangeren roper ikke uten «soul» over kompet.)

— Tipper det er ABC. Eller noe sånt. Depeche Mode? (Nei, men på samme platemerke.) Hm. Jeg har hørt det før. Lett å danse til, sånn tit-tit-tit. Men vanskelig å tippe hvem det er. Disse gruppene mangler personlighet

Dexys Midnight Runners, «Come On Eileen», (Mercury DEXYS 9) ★★★
(Min favoritt, en ubetalelig herlig pop-låt — støpt i tre trinn - og hele veien ledsages vi av Rowlands sjele-røst, det keltiske strykerarrangementet og blåserne. Låten svinger og svinger og svinger — nyt partiet mot slutten der det går fortere og fortere og fortere inntil bandet sporer inn igjen, og soul-temaet brettes ut som en regelrett åpenbaring.)

— (Grublende.) Hørt den før. Noe engelsk … (Smiler, slokner, lyser opp, slokner igjen.) Aner ikke.
— Stemmen virker jævla kjent. Hm, og låten er OK, den. Sånn shambala-lamba-la … Låten har noe i seg som gjør at du risikerer å få den på hjernen. Baderoms-låt. (Jeg avslører hvem det er.)
— Vel, det er ganske langt til «Geno».

*Og der forlater vi Henning. En frustrert mann med mange timers miksing foran seg. Han gjorde det svært bra i vår lille konkurranse — ni poeng — kun et halvt poeng fra ledende Stavangerensemblet.*

Rekkefølgen: 1) Stavangerensemblet 9,5 p. 2) Henning Kvitnes 9 p. 3) Jahn Teigen 7,5 p. 4) Dollie 7 p. 5) Andrej Nebb 6,5 p. 6) Åge Aleksandersen & Ketil Stokkan 6 p. 8) Alex 5 p. 9) Casino Steel 2 p. Lænt igjæn, Casino?

Dollie: Likte lite, klarte mye

Stjernene gir stjerner 8

***Publisert i Det Nye 7. september 1982. (Originaldiaset er dessverre gått tapt.)***

Tekst & plater: Yan
Foto: Yan & Inge

Dollie satt på Oppsal og ventet. Yan & Inge befant seg i Groruddalen, rullende på måfå. Selvfølgelig måtte DET NYEs Knoll og Tott rote seg bort i motorveinettet på Oslos østkant. De hang med nebbet da de omsider fant fram til Ingrid Bjørnovs residens — tre kvarter etter kjøreplanen. Men Benedicte (18) og Ingrid (18) klarte å presse fram et velkomstsmil på tross av at de hadde dårlig tid. Solen skinte jo, og dessuten hadde Yan 18 farlige singler under armen som Dollie skulle bryne seg på. Best å stå på god fot med dommerne! Jentene forsøkte seg på litt juks sånn innledningsvis; skrå øyekast mot grammofonen og en påfallende hjelpsom Ingrid som ilte til da Yan ikke fikk spilleren til å fungere.

Iden følgende tekst er alle kommentarer i parentes ved Yan.

Paul McCartney, «Take It Away» (Parlophone R 6056) ★★★★
(Åpner som en dunkel, bassifisert reggae, men skyter raskt fart inn i en typisk svingende McCartney-låt med elegante overganger.)

Benedicte: Den har jeg hørt mange ganger! Mmmm … McCartney!
Ingrid: Han høres mer beatlesk ut nå enn på mange, mange år.
Benedicte: Herlig. Blid låt.
Ingrid: Nettopp! Godt humør hele veien. Paul McCartney, det holder. Han har skjønt at man kan gjøre det enkelt og bra.
Benedicte: Fin lyd, men litt overfladisk liksom.

Monsoon, «Shakti» (Mobile Suit Corporation, CORP 4) ★★
(Oppfølgeren til «Ever so Lonely», den engelske hit som ga Froddi «kamelfølelsen». Sitar, indisk toneleie, men moderne piskesmell i rytmen.)

Ingrid: Japan. Eller kanskje sen George Harrison??
Benedicte: Sikkert noe engelsk. Litt show, men den er ensformig. Likevel er den herlig fordi den er annerledes. Hadde bare melodien vært bedre. Eller refrenget, for verset er fint. Tre stjerner.
Ingrid: Nei mindre. (De krangler seg frem til to.)

Madness, «House Of Fun» (Stiff, BUY 146) ★★★(★)
(Typisk Madness, men kanskje uten den umiddelbare appell som preger deres beste låter.)

Ingrid: Madness? Akkurat ja, der kommer blåserne også. Hadde de sunget litt surere, kunne det vært Ian Dury. Show.
Benedicte: Fine overganger, men jeg vet ikke om jeg liker’n. Fire kanskje, men McCartney var bedre. Jeg løper ikke og kjøper denne. (Ser på coveret.) De er flinkest til å fotografere.

Joe Jackson, «Real Men» (A&M AMS 9215) ★★★★
(Dominert av Joes stemme og piano, med en av hans beste tekster i forgrunnen.)

Ingrid: Elton John-piano. Er det han? Eller kanskje Boomtown Rats? (Tenker.) Billy Joel? (Jeg viser henne coveret.) Åh? Bare et navn. Fine strykere, piano .. og rytmeboksen. Jævla fin! Fem!
Benedicte (tar coveret): Han var skummel!! Tre stjerner. (De krangler.)

Kåre Skevik jr., «Sommer» (Sonet T 9599) ★
(Tull og tøys med tuba, steel-gitar og nyhetsopplesere og barne-refrenger og jeg vet-ikke-hva.)

Ingrid: Hjælp! Tuba og steel-gitar, det lover ikke bra.
Benedicte: Er det Knutsen og Ludvigsen? Originalt, ål’reit til Nitimen. Men skriv at jeg ikke kjøper den!

(Jeg sier hvem det er.)
Dollie i kor: Hva!? Er det Skevik?
Ingrid: Jeg har aldri klart å plassere ham, annet enn i et øvingslokale i en garasje …

Roxy, «Avalon» (Polydor ROXY 4) ★★★
(Slepen, tungsindig og sakte. Bryan Ferry hulker sin nød. Vidunderlig.)

Benedicte: Bryan Ferry … Roxy Music! Jævla fløtete stemme. Han har jo bra stemme, men bruker den for mye. (Venter.) Er det noe refreng?
Ingrid: Det er farlig med Roxy Music. Alle new wave-vokalistene vil høres og se ut som Ferry. Jeg har alltid synes at gruppa er litt kjedelig. Låten er ål’reit, men ikke særlig mer.

XTC, «Ball And Chain» (Virgin, VS 482) ★★
(Ikke så god som «Senses Working Overtime», men den har rytmen og agnet.)

Benedicte: Beatles-inspirert.
Ingrid: Jævla vel-arrangert.
Benedicte: … men håndlaga.
Ingrid: Ja, ikke rått nok. Det samme mente jeg om XTC da jeg var blindebukk i platebunken i radioen. Hva? Er det XTC, sier du?!! Alle synger sånn dæla-dæla (markerer med armene). Mer arrangert enn new wave ellers. Jeg synes det er bra, men jeg liker det ikke.
Benedicte: (Titter på coveret, leser litt i teksten.) Må være bra tekst. (Fleiper.) Sikkert kjekke gutter. Jeg gidder ikke å gi dem noe.

Elvis Costello, «You Little Fool» (F-Beat XX26) ★★(★)
(En skikkelig pop-låt med alle triks fra 60-årene inkludert. Dollie husker imidlertid ikke på å gi den karakter før den er over, og da har de allerede glemt den!)

Ingrid: Noe kjent med stemmen. Fin. Jeg vil ha det til at McCartney har noe med den å gjøre, kanskje det er McCartney med en annen vokalist (?).
Benedicte: Beatles-inspirert den òg. (En cembalo slår triller.) Og Hep Stars! (Rynker på nesen.) Ikke så fin. Dessuten vil jeg ha hun indiske dama ned på to. (De ga først Monsoon tre.) Synes det var mølete.
Ingrid: Det var deilig da han var ferdig. (Ler.)

The Cut, «Dance On Glass» (Sonet T 9600) ★★★(★)
(Svevende synth over markert, etterhengende bass/trommer … siden inn i snedige rytmer.)

Ingrid: Det begynte så bra, men … (rynker på nesen mens Benedicte foreslår Japan og Ultravox).
Ingrid: Er det norsk, sa du! Utrolig, det høres da ikke norsk ut! Kan det være Cut? Jeg hadde blitt enda mer imponert om han sang på norsk.
Benedicte: Kjedelig låt. Men lyden er veldig fin, skarp. Hadde jeg likt den stilen, ville jeg synes at den var veldig bra. (Ser på coveret som Volker Zibell har laget.)
Ingrid: Seks stjerner for coveret!

Tommy Tutone, «867-5309 / Jenny» (CBS A-2062) ★
(Typisk amerikansk rock for highways, temmelig intetsigende, skjønt etter ti gjennomspillinger blir man sikkert hektet.)

Ingrid: Kjedelig. Alle er jo på Beatles-kjøret! (Ser på coveret som forestiller et bilskilt over en highway.) «Jeg er trucksjåfør fordi det er så hipt!»
Benedicte: Ta det av!
Ingrid: Kan vi ikke få en single med Stavangerensemblet, så vi får tatt igjen for det der Froddi sa om fysikken vår!

The Clash, «Rock The Casbah» (CBS A 2479) ★★
(Stamper og hugger gjennom en sidevind av gitarer og rytme; refrenget sitter.)

Benedicte: (Mumler.) Noen som forsøker å låte gammelt …
Ingrid: Norsk? Nei, jeg synes de guttevokalistene begynner å høres helt like.
Benedicte: Vi begynner å bli for trøtte – vi liker ikke no’. Kjedelig.
(Jeg avslører at det er Clash.)
Benedicte: Jeg sa på forhånd at vi ikke kom til å klare Clash! Bedre cover enn på Cut-singlen! (Ingrid protesterer.)

Bill Nelson, «Eros Arriving» (Mercury WILL 4) ★(★★★★★)
(Et tett, hvesende komp på grensen mot det kaotiske, men innimellom stiger et dansende pentatont, kinesisk mellomspill fram.)

Benedicte: Ikke det verste jeg har hørt.
Ingrid: Typisk kjedelig!
Benedicte: Men det pentatone temaet likte jeg. Gir fem for den kinesiske skalaen, den stjeler vi, og null for resten.

Genesis, «3×3»/EP (Charisma GEN 1) ★★★★
(En EP med tre kutt. Vi spiller «Paperlate», kommersiell og belivet av Earth Wind & Fires blåsere, og litt av «You Might Recall».)

Benedicte: (Før sangen begynner.) Nåde deg hvis det ikke er en jentestemme.
(Collins blåser liv i mikrofonen, Inge gliser mot Yan: «Nåde deg!».)
Ingrid: Jo, det er en av Genesis-gutta. Jeg synes alltid Collins stemme minner om Cat Stevens.
(Lytter.) Du hører med én gang at det ikke er sånn new wave-inspirert.
(Låt nr. to begynner.) Typisk Genesis. Sånt du setter på full guffe og bare …
(hiver seg bakover i sofaen mens hun ruller med øynene).
Benedicte: Jeg begynner å like dem, men … synes de maler litt på det samme.

Cure, «The Hanging Garden» (Fiction FICG 15) ★
(Voldsom tromming, intens vokalist breddfull av angst.)

Benedicte: Det var en MANN! Nei, nå gidder jeg ikke mer!
Ingrid: Jeg begynner å bli lei av disse guttestemmene. Han høres ut som … ja, Andrej Nebb.
(Låten tiltar i intensitet.) Hm ja, den er representativ for det vi skal ha på vår neste plate! Hadde jeg vært 50, ville jeg sagt…
Benedicte: … det er jo marsj alt sammen! (Ler.) Er veldig … jeg får lyst til å gi fem for trommer og lyd.
(Ser coveret, et overeksponert fargefoto av tre uhyrlig utseende karer. Benedicte får latteranfall.)
— Det er jo det verste … jeg har sett!!! De ser jo så dumme ut. Plata skulle vært kalt «BØH!» Skaff dere en hobby, gutter!
(Jentene begynner av en eller annen grunn å krangle om hvorvidt Polices «Invisible Sun» - som ikke er med i vår bunke - er verdt seks stjerner. Benedicte elsker låten. Men Cure, da? I kor: Én!)

The Jam, «Just Who Is The 5 O’Clock Hero» (Polydor 2059 504).
(En relativt fengende låt fra «The Gift», med liflig bruk av blåsere.)

Benedicte: Engelsk … new wave igjen. Hvorfor kan de ikke la det låte ål’reit??! (Mumler) Teknikeren er trommeslager.
Ingrid: En forkledd teeny-bop-sang. De har laget Beatles-lyd, med Ringo-trommer og det hele … Skjønner ikke at det er «in» å lage dårlig lyd. I 60-årene gjorde de sitt beste for å lage god lyd, men hadde ikke godt nok utstyr. Nå er det omvendt.

Boomtown Rats, «Charmed Lives» (Mercury MER 1062) ★★★
(Tja, en slags buldrende bossa nova. Det klaprer og tuter, og Geldof synger som en gummi-olding!)

Ingrid: Ja! Den har jeg hørt! Det er Boomtown Rats. Husker den fra Kalvøya. Men den var bedre der. Det beste med Geldof er sceneopptredenen hans.
Benedicte: Tøft …
(De blir ikke enige om karakteren. Til slutt gir de fem for Kalvøya-konserten og tre for platen!)

Adam Ant, «Goody Two Shoes» (CBS A2367) 0
(Blåsere, sure strenger og krigstrommer driver på, men kamuflerer ikke at dette er en ganske gammeldags svingende rocke-låt. Jeg hinter at artisten var Englands mest populære i fjor, at bandet hans er oppløst …)

Benedicte: (Forsiktig.) Ian Dury & The Meatloafs?
Ingrid: Det er ikke nok personlighet i musikken. Utrolig at denne fyren er så stor!
(Jeg sier hvem det er.)
Benedicte: (Vantro.) Adam! Men han er jo dust, kjempedust!
Ingrid: Fyren er jo pen, og så tror’n at’n har charisma, men det har’n ikke! Dette er standard opplegg fra 50-årene, bare forkledd.
Benedicte: Bare staffasje. Totalt likegyldig.
(De gir minus to for charisma og image og null for låten.)

ABC, «The Look Of Love» (Neutron NT 103) ★★
(Svær låt, masse lyd helt opp i loftet, eggende disco-beat og alle detaljer og triks fra hele pop-ABC’en smurt på. Jeg elsker den, og ville gitt seks.)

Benedicte: (Spydig, henvendt til meg.) Du digger bare mannfolk, du!
(Jeg forsvarer meg med at det ikke var noen aktuelle singler med jenteartister blant de ferskeste utgivelsene. Samtidig hjelper jeg Dollie på vei ved å si at gruppa har det enkleste navn som tenkes kan, enklere enn ABBA, og bare tre bokstaver.)
Benedicte: (Gjetter.) ABC? Jo, jeg har hørt navnet. Ål’reit navn.
(Lytter.) Bra arrangert … Men vi hadde aldri fått omtalt den låta om vi tok den med på neste LP. Det er massivt, sånn Village People. Kjedelig.
Ingrid: Tøft arrangert …

Lite likte de, Dollie. Men de klarte langt flere navn enn de selv hadde ventet. Etter intens rådslagning kom juryen (Yan & Inge) fram til at Dollie oppnådde 7 poeng. (Det var kanskje vel snilt å gi riktig på XTC, men.) Og det plasserer dem på 3. plass.

Rekkefølgen: 1) Stavangerensemblet 9,5 p 2) Jahn Teigen 7,5 p. 3) Dollie 7 p. 4) Andrej Nebb 6,5 p. 5) Åge Aleksandersen & Ketil Stokkan 6 p. 7) Alex 5 p. 8) Casino Steel 2 p.

Da Andrej Nebb trodde Terje Tysland var junta og Casino Steel Frelsesarmeen!

Stjernene gir stjerner 7

***Publisert i Det Nye 20. juli 1982.***

Tekst & foto & plater: Yan Friis

Dadaist eller jadaist. Spiller det noen rolle? Andrej Nebb (27) gjør hva han gjør. Han gjorde det med DePress. Nå gjør han det med Holy Toy. Norsk rock trenger sårt til eksentrikere. Andrej er én. Polakk og kosakk i norsk fjellanorakk. Nå sitter han foran meg på mitt kontor. En solo i hånden og ørene rettet mot stereo-anleggets kommende prøvelser. Andrej skal si sitt om 18 singler jeg har plukket ut.

I den følgende tekst er alle kommentarer i parentes mine.

The Clash, «Know Your Rights», (CBS A 2309) ★★★★(★)
(Stålhardt markert etterhengende rytme sparker Clash’ nye hit i gang.)
— Clash? Hører det er dem. Han forsvant plutselig, han fyren …(latter) … til Paris. (Andrej sikter til Joe Strummers forsvinningsnummer i mai/juni.) Jeg kunne jo ta toget til Moskva! Vel, musikken er som før. Bra energi. Fint at de synger om det som skjer i samfunnet, nå som England er hvor de er … Øl. Svinger.

Terje Tysland & The Game, «Nå går de’ på rævva!», (Norsk Plateselskap AS N SI) ★★
(Terjes trekkspill-ompa fyller rommet. Andrej kjenner tydeligvis ikke til denne trønder-eksentrikerens humor. Han ser lamslått ut, ler litt, drikker solo, nikker.)
— Jeg har ingen svar på den. Folkemusikk på Bygdø — ja, ja. Akkurat passe for turistene, det er jo sesong nå. (Hva med teksten? spør jeg.) Sånne tekster opptar meg ikke. Ridderhallen tjo hei! Langt fra Tibet! Er det Junta som spiller? To stjerner for trekkspillets skyld.

Japan, «Ghost» (Virgin VS 472) ★★★
(Seigt og dvelende. Elektroniske lyder og en hulkende depressiv stemme. Nesten stillestående, men med fin effektbruk.)
— Roxy Music? Nei, Japan! (Fortenkt igjen. Drikker solo.) Tre stjerner. Ganske … polert ting, der er … litt sånn eksotisk over det, en del å gi. OK at de bruker instrumentene på en annen måte, selve skjemaet er ikke vanlig. Høres spennende ut. Litt new romantics. Men engasjerer meg ikke. Vet du, jeg skrev en gang en sang om Valentina Teresjkova, russerinnen, historiens første kvinnelige romfarer. En historie om at hun rømmer til Kina … (???)

Queen, «Body Language» (EMI 006-64788) ★★
(Dyp, rumlende disco-beat med piskesmell og stønn.)
— Queen! Jeg synes ikke han er så sexy på scenen, han sangeren. (Med andre ord, Andrej synes Freddie Mercury er ekkel.) Jeg likte ikke dette … minner meg om sånn operetka … opere … hva heter det? Operette? Litt Broadway … og sånn «klaffet alt dette»? Slitsomt. Kjedelig.

Alle Tiders Duster, «Lillegutt», (Apollon A.P.2) ★★★
(Barnestemmer og akustisk gitar, seigt, før sidrumpa komp drar seg langsomt inn i et monotont tema som vokser og vokser, el-gitaren spruter utover sideflatene.)
— Bergensk? Litt gammeldags. Nei … (Andrejs hode går fra side til side) … gir meg veldig lite. Protest … (hører på teksten) … lengsel, ja. Han kommer muligens fra en sånn etablert familie, vanskelig å si. (ler) Litt new wave, litt punk. Tre stjerner, det er norsk, vet du. (Smiler)

Tina Turner, «Ball Of Confusion», (B.E.F./Virgin VS 500) ★★★★
(Tina Turner kompet av Heaven 17 m.fl. gjør en dristig og moderne versjon av Temptations gamle slager.)
— Soul kommer tilbake. Er det Franklin, nei … (ler) Kjent person, hm? (Jeg avslører hvem det er.) Hun kommer tilbake. Jeg likte henne før, hun var bedre da. Men det er OK at de bruker elektronikk, den kan gjerne brukes i soul, for soul lever hele tiden, de har ikke flippet helt ut, og munnspillet er der det skal være.

Motörhead, «Iron Fist», (Bronze BRO 146) ★★★★★
(Ikke meget å si om denne — rasende, kompromissløs, brølende heavyrock som slår til og forsvinner før du får sukk for deg.)
— Motörhead! (Andrej smiler opprømt.) Fem stjerner (han illustrerer ved å holde opp hånden, som mangler to fingre). Jeg hadde LP’en deres i 1977, veldig bra! Han har ikke tann, han heller. (Andrej peker mot sin egen munn) derfor fem.

One Hundred, «Fantastic Day», (Arista ARI 8222) ★
(Taktfast, leken pop med blåsere og frisør-sang.)
— Nordmenn? Ikke det. Hm, kjenner det ikke. OK når man kjører til hytta i weekenden. Ikke for det, jeg har ikke hytte … vil ikke ha heller. Haircut One Hundred? Aldri hørt om dem. Pop-bransje.

Squeeze, «Black Coffee In Bed», (A&M AMS 9207) ★★
(Snedig pop-melodi, herlig sunget. Men Andrej lar seg ikke hekte, selv ikke når jeg betror ham at Elvis Costello korer.)
— McCartney? Nei? Jeg skjønner ikke at sånt kommer på hit-listene. Er det tekstene, kanskje? Perverst komp. Squeeze, sier du! Det hadde jeg aldri trodd. De har forandret seg voldsomt siden første LP. Det er galt å tenke slik som de gjør, de tenker hit på forhånd. Da blir det ikke naturlig.

Ph.D., «I Won’t Let You Down», (WEA 79209) 0
(Klebrig pop over en umerkelig reaggae-beat, og på topp: Ph.D.s lyse, affekterte stemme. En stor hit i England, men verken Andrej eller jeg likte den — beklager Erling!)
— Jeg foretrekker Public Image Ltd. (Latter) Hvis sånt selger i England, har Anita Skorgan en sjanse i London!

Junior, «Mama Used To Say», (Mercury MER 98) ★
(Voldsom, eggende funk-beat som driver og ruller fremover, og Juniors stemme er høytflygende soul-honning. Meget kommersielt. Fem stjerner fra meg!)
— Jeg har ikke vært på diskotek på ti år. På tide at jeg tar meg en tur, hva? Jeg forsøkte på Radio Nova, men de slapp meg ikke inn. Er ikke nok kjendis. Det hjalp ikke at jeg viste dem fingerstumpene mine! (Men låten, Andrej! Jeg viser ham coveret som forestiller Junior med en cocktail i hånden.) Junior … ha! ha! Junior med cocktail! Det er så dårlig at jeg ikke har noe å tilby.

Bananarama & Fun Boy Three, «Really Saying Something», (Deram X NANA 1) ★★★★
(Jentegruppa som koret på Fun Boy Threes LP, her betaler Fun Boy Three tilbake. Tjohei jentekor over et forvridd, buklet FB3 komp — både gammeldags og nytt samtidig.)
— Bow Wow Wow … nei, forresten. 60-årene med litt sånn eksotiske trommer. (Jentene faller inn i refrenget.) Jeg likte det bob-shu-a … (jubelhyl fra jentene) og ooaaaou!

Fra Lippo Lippi, «Now And Forever», (Uniton 005) ★★★★★★
(Betent basstromme og sviende piskesnert rammer inn de svevende, svermeriske drømmende, dunkle synthesizerne.)
— Ja! Fra Lippo Lippi! Det er stemning over det. Musikken trekker deg som person inn i et annet rom. (Andrej illustrerer med kryptiske armbevegelser.) Vi er redde av og til for det rommet, derfor sier vi NEI! det er altfor depressivt! Tibetanerne sier på den annen side at den største kunst er å dø …

Elvis Costello, «I’m Your Toy», (F-beat XX21) ★★★★★
(Elvis «live» i Albert Hall med strykere, steelgitar og cocktail-piano — smørsangeren våkner i Nashville!) (Andrej tar seg til hodet.)
— Det gjør vondt et sted med én gang, og jeg tenker på henne i Kina, og jeg er her i Oslo! (Det er Costello, svarer jeg.) Hva! (Andrej ler vantro.) It’s beautiful! Gi ham fem! (Liker du country, prøver jeg.) Det country? Nei, det er det ikke!

David Bowie, «Cat People (putting out fire)», (MCA MCA 770) ★★★★
(Bowie messer dypt og illevarslende over et dvelende synthesizer-intro, før låten klikker i gir og raser ut i en bastant, fremoverrykkende rocker som hypnotiserer deg!)
— Bowie! (sagt med andakt). Har hørt den før. Mye går på at det er Bowie. Selve låten er ganske tradisjonelt utført. Introet likte jeg, men så stikker låten ut i … straight.

Gary Holton & Casino Steel, «What Looks Best On You», (Polydor 2052 205) 2 hester
(B-siden på «No Reply», tung-lett-lett country sipping med deltakende steel-gitar.)
— Er det Frelsesarmeen? Nok! (Andrej ber meg ta den av. Jeg snur singelen, etter to takter av «No Reply» vet han hvem det er.)
— Casino Steel. Bra jeg ikke visste det. Jeg vil ikke uttale meg, ønsker ikke å bli drept når vi kommer til Trondheim. Jeg hører ikke på sånt, country. Kjedelig. De får to hester!

The Passage, «XoYo», (Cherry Red Cherry 35) ★★★
(Robot-stemmer over slamrende synth-komp og dunketrommer, deretter en lengselsfull stemme som klager sin nød.)
— Kjenner ikke til det. Det er mektig som lyd, mye ekko sikkert. Likte det ikke. (Jeg sier hvem det er.) Passage!?! Jeg hørte dem da de var her. Tror nok de har langt bedre låter.

Endgames, «We Feel Good», (Mercury GAME 1) ★★★★
(Klinge-linge-ling piano, funky gitar-komp og hoiende tilrop. Relativt kommersielt og moderne.)
— Typisk hit. Jeg er lei av den stilen. New romantics. Gøy å høre et par låter, men så …

Andrej titter gjennom singlene, mens jeg tar bilder. “Mye søppel, heh?”, kommenterer han. Et smil bryter frem når jeg setter på den siste Residents-LP’n. Det har Andrej sansen for. Og Frank Sinatra, da! Andrej er lidenskapelig ***beundrer av Frankie boy.***
Vel, Andrej klarte å score 6,5 poeng av 18 mulige. Rekkefølgen i vår spennende konkurranse: 1) Stavangerensemblet 9,5 p. 2) Jahn Teigen 7,5 p. 3) Andrej Nebb 6,5 p. 4) Åge Aleksandersen & Ketil Stokkan 6 p. 6) Alex 5 p. 7) Casino Steel 2 p.
***Og fotografiet til venstre ble til slik:***
***— Jeg vil stå under Munch! KNIPS! Ja, fikk du med Munch da?***

Bildene ble tatt på mitt kontor. Her snakker Andrej med Nixon, bildet malt av min far Gösta Calmeyer på tampen av 60-tallet. Årsaken til at Andrej gumler på Wings’ “Back To The Egg” er at det ødelagte eksemplaret bare lå der og slang. Så fikk han noe å gnage på.
***Dessverre kan jeg ikke finne originaldiasene.***

Stavangerensemblet feier til topps (men er det juks?)

Stjernene gir stjerner 6

Tekst & plater & foto: Yan Friis

Velkommen til Stjernene gir stjerner — den kombinerte konkurranse- og singlekritikk-serie. Foreløpig har bare enkeltpersoner fått lov til å delta. Men med Stavangerensemblet gjorde vi et unntak. Med 18 singler under armen entret jeg Froddis leilighet i en høyblokk i Sandnes utenfor Stavanger. Frode Rønli (30) var ikke alene. Knut Kønigsberg (31) og Øystein Eldøy (25) skulle også delta. Men Anders Bru (32) måtte melde forfall. Han var i Trondheim og så på kunst. Tre mann skulle vise seg å være sterkt nok. For sterkt, vil Jahn Teigen og alle de andre som har deltatt sikkert innvende. Muligens med rette. Stavangerensemblet gikk ganske lett opp i ledelsen, og skjøv Jahn ned på 2. plass. (Jahn! Eventuell protest må være meg i hende innen 14 dager.)

I den følgende tekst er alle kommentarer i parentes mine, mens Stavangerensemblet satte stjernekarakterene.

Dramatis, «Face On The Wall» (Rocket XPRES 69) ★★

(Hutrende synthesizers, oppskriftsmessig moderne — uten særpreg.) — Human League, mumles det.
Knut: — Jævla tregt . . . sier meg ikke noe særlig. Upersonlig . . .
Froddi: — Ingen fengende syklus.

Steve Miller band, «Circle Of Love» (Mercury 6000 802) ★★★★★

(Myk, rund og smygende amerikansk rock — delikat koring. Ingen klarte å høre hvem det var!)
Knut: — Amerika . . . forbinder det med Amerika.
— Jævla bra, flott, kommer det samtykkende fra de andre.

Betong Hysteria, «Spontan abort» (Mind Expanding MES 04) ★

(Hysterisk banke-punk på lykke og fromme.)
Knut: — Jævlig masete. De slår liksom bare ut håret. Helt ukontrollert. Jeg finner ikke noe holdepunkt. Jævlig.

Anette Peacock, «Sky-Skating» (Ironic IRONIC No. 1) ★★★

(Synthesizerne jobber, men Anettes sensuelt hviskende stemme og tilstedeværelsen av en melodi gjør at den skiller seg ut.)
Knut: — Damestemme (konstaterende). Alt dreier seg om det svære . . . (han sikter til det svulmende synthesizer-temaet). (Øyvind mumler noe negativt om rytmeboksen.)
— Akkurat selve melodien kunne vært tøffere, bedre . . . med et annet komp,

Def Leppard, «Bringin' On The Heartbreak» (Vertigo LEPP 3) ★★★★★

(Et av Englands unge heavymetal-band med en uventet sval, sakte ballade. De forsterker den dog med heavy komp på strategiske steder.)
Knut: — Ganske tøff.
Øyvind: — Svinger.
Knut: — Energi . . . (han knytter neven i mangel av dekkende ord). (Froddi nikker fornøyd.)
Froddi: — Jævlig tøff, 5 stjerner. Jeg likte'n jævlig godt.

David Bowie, «Baal» (RCA BOW 11) ★★★★★★

(En EP fra Brechts «Baal»-stykke der Bowie har hovedrollen. Typisk Brecht-arrangementer med piano og strykere, ganske nakent lydbilde. Jeg spilte «Baal’s Hymn» og «Remembering Marie A».)
Øystein: — Bowie! (Fornøyd latter fra alle tre.)
Knut: — Jeg har ikke ord. Det den mannen gjør . . . (sukker henført). — Han er enorm! (Froddi bare smiler)

ABC, «Poison Arrow» (Neutron NT 102) ★★★★★

(Lydrikt, disco-beat, masse klingklang, en vokalist som glir over i falsett når koret strømmer på — skreddersydd engelsk pop.)
Øystein: — Jeg synes det var tøft, jeg.
Knut: — Må være en hit. Har alle ingredienser. Liksom noe sånn funky, Stax-aktig. Høres amerikansk ut.

The Aller Værste!, «Hakk» (Den gode hensikt DGH 04) ★★★

(Funk for Televerket. Buktende lyder over markert rytme. Atypisk TAV!)
(Forvirring kan spores i Stavangerensemblet.)
— Kjøtt (Nei, sier jeg, de er ikke fra Østlandet — men kanskje er de det likevel.)
— Vestlandet! TAV! (Det er Øyvind som avslørte det.)
— Kjente igjen skarptrommen. Holder de på ennå?
Froddi: — Én sluttet. Jeg traff ham i Bergen. Hadde barnevogn og greier. Så ut som han kom rett fra kontoret.
Knut: — Jeg har hørt bedre viser av dem.
Froddi: — Det er ikke mye TAV der, ikke energi heller, ikke det «scoopet» de pleier å ha. Tre stjerner, Lasse må få det.

Graham Parker, «Temporary Beauty» (RCA PB 5464) ★★★★★★

(Ett slag på tam-tam’en er nok for Øystein.)
— Parker. (Øystein smiler salig.)
Knut: — Stjernevise.
Froddi: — Jeg så video-tape’n med den visa. Den sitter! Intens, kjølig — det var en sånn isblokk .. (Froddi gestikulerer vilt.)
Froddi: — Seks i bingen.

Dollie, «Det er deg jeg skal ha» (NB! NBS 804) ★★★

(Det fete korintroet får Knut til å tenne.)
— Det var jævlig svært! (Men så gjenkjenner han låten.)
— Å javel. Dollie. (Knut ler, Øystein stønner.)
Froddi: — Første strofen minner om Kim Wilde, men så kommer de med det typiske Dollie-opplegget. De er for deilige! Vi må gi dem litt for stilen og seks stjerner for fysikken. Det er noe ungpikeaktig eggende verdt seks. Musikken er verdt tre.

Dexys Midnight Runners, «The Celtic Soul Brothers» (Mercury DEXYS 8) ★★★★★

(Min favoritt. Lystig, markert rytme med strykere og keltiske strengeinstrumenter der de før benyttet blåsere. Meget fengende.)
Øystein: — Høres beatlesk ut. McCartney?
Froddi: — McCartney??
Knut: — Flott, gledelig musikk. Men hvem er det?
(Avsløringen utløser ergerlige brøl.)
— Vi har jo spilt med dem!

Zimmerman, «Russerne Kommer» (NB! NBS 803) ★★★★★

(Raskt, pumpende disco/synthesizer-komp og tinnaktig, forvrengt stemme. Den flygende nordmann har flakset langt siden hine stetson-dager!)
Knut: — Han bruker i hvert fall skikkelige trommer. Jævlig solid vise.
Froddi: — Russerne kommer, for helvete!
Knut: — Men hvem det er
Froddi: — Hold an; Jarle Zimmerman!

Paul McCartney m/Stevie Wonder, «Ebony & Ivory» (Parlophone 006-64749) ★★★★

(Jeg lurer dem og spiller baksiden, «Rainclouds», først.)
Froddi (nynner med): — Beatlesk som f … Minner om den «Admiral Halsey» fra «Ram».
Knut: — McCartney får seks. ★★★★★★
(A-siden spilles.)
Knut: — Lett å høre at han har laget sanger før.
Froddi: — Men den er vel litt standard. Laget med det for øyet at den skal rett inn. «Rainclouds» hadde mer spesielt preg.
(A-siden får bare fire.)

Boomtown Rats, «House On Fire» (Mercury MER 91) ★★★★

(Salsa-horn og feit reggae gir et fengende hele.)
Øystein: — Boomtown Rats! Reggae er herlig! (Unisont fra Knut og Froddi.)
Knut: — Du begynner å hoppe med.
Froddi: — Men det er akkurat som om du har hørt det 1000 ganger før. Dung dung-da-dung. Tre stjerner.
Knut: — Si hva du vil, men kompet var jævlig bra!

Monsoon, «Ever so Lonely» (Mobile Suit Corp. CORP 2) ★★

(Milde skaper, gjør deg klar George Harrison! Sitaren har fått sin renessanse! Sitar og rytmeboks og indisk stemmebruk. 1967 og 1982 på kollisjonskurs. Artig.)
— Østerlandsk preg. (Froddis geniale observasjon.)
Øystein: — Bygd opp på en raga.
Knut (tvilende): — Har vel visse muligheter, vet ikke, jeg
Froddi: — Er en stemning der, men jeg kan ikke klare å fremkalle noe spesielt i meg selv. Har bare sett det på kino og i bøker. Får den kamel-følelsen. (Kamel i India????) Jeg for min del, er et stemningsmenneske
(Jeg kommer til å si at «30-årskrigen» fikk to stjerner i DET NYE. Monsoon får unngjelde.)
— Den er ikke bedre enn «30-årskrigen».

10CC, «The Power Of Love» (Mercury MER 95) ★★

(Åpner med piano og avventende gitar, utvikler seg til å bli en stubbneset ompa-reggae.)
(Lang stillhet.)
— Er det 10CC?
(Knuts forsiktige spørsmål får Froddi til å reise seg i ergrelse.)
— Ja, for helvete!
Knut: — Jeg torde ikke si det før jeg hørte bassen.
Froddi: — Det er så programmert. Hver jævlige LP er likedan. Det er pinadø likt alt. Smør på flesk. Koringen og alt det der. Du får det hver enestegang! To!

Thin Lizzy, «Hollywood» (Vertigo LIZZY 10) ★★★★★★

(Feit, brøytende rocker. Og Froddi er på bordene, veivende en diger Lizzy-poster over hodet. Men Knut rakk å plumpe: — Er det norsk? før han slo panisk kontra: — Nei! Nei! Thin Lizzy! Da var allerede Froddi tapt for denne verden.)
Froddi: — Seks stjerner, uten tvil. Steintøft band. De har den satans … Det er greit nok å være demon, men av og til har du lyst til å x&% (sensurert!) og kjøre noen ballader. De har den herlige variasjonen, den lyriske stemningen som de andre heavymetal-bandene pokker ikke har, altså!

Elvis Costello, «Psycho» (fra «Good Year For The Roses» EP) (F-Beat XX22E) ★★★★★★

(Elvis country-boy. To låter fra «Almost Blue»: «Good Year For The Roses» og «Sweet Dreams» pluss «Your Angel Steps Out Of Heaven» og live-versjonen av «Psycho». Sistnevnte er sensasjonell! Det er den jeg spiller.)
(Stavangerensemblet ramler over hverandre i superlativenes verden. Fnyser indignert over kritikere som mener Elvis ikke fikser country & western etc. Med andre ord: De stormdigger!)

Endt dyst. Og Stavangerensemblet kom fra det med 9,5 riktige svar av 18 mulige, hvilket er ny rekord. Rekkefølgen: 1) Stavangerensemblet 9,5 p. 2) Jahn Teigen 7,5 p. 3) Åge Aleksandersen & Ketil Stokkan 6 p. 5) Alex 5 p. 6) Casino Steel 2 p.
Og igjen. Protester mot Stavangerensemblets mannsterke oppmøte innsendes innen 14 dager. Skynd deg, Jahn. Juryen venter. Laurbærkransen er i fare!

Ketil skyter revolveren varm

Stjernene gir stjerner 5

***Publisert i Det Nye 20. april 1982.***

Tekst og plater: Yan Friis
Foto: Liv Claussen

Mil etter mil på veiene i nord. Over fjell og hav. Fra Harstad til Stokmarknes. Til Zoos hule. DET NYE på besøk hjemme hos Ketil Stokkan (25). 18 singler hadde vi med oss. 18 singler som skulle parteres og klassifiseres av Zoos sanger, gitarist og hoved-komponist. Ketil var lutter øre. Men på forhånd en smule betenkt. Hans musikksmak omfatter ikke de syntetiske rettene som serveres i England for tiden. Han fryktet at mange av singlene var hentet fra den menyen, hvilket ville redusere hans sjanser til å gjette riktig artist betydelig. Les videre, og se hvordan det gikk.

I den følgende tekst er alle kommentarer i parentes mine, mens stjernekarakterene ble gitt av Ketil.

THIRD WORLD, «Try Jah Love» (CBS 2063) ★★★
(Denne Jamaica-gruppa er blitt mer og mer funk/Motown-orientert. Reggae-elementene er omtrent helt fjernet. «Try Jah Love» har de for øvrig komponert sammen med ikke ukjente Stevie Wonder. Det høres. Men Ketil lot seg ikke imponere.)

— Intetsigende låt. Godt spilt; hører at det er folk som kan spille. Men vokalisten og teksten er intetsigende. Låten går inn i vanlig amerikansk genre: A/S Venner og Bekjente, laget for diskoteket. Tre stjerner til guttene som spiller, ingen til vokalist og sang.

STRAY CATS, «Little Miss Prissy» (Arista ARI 8202) ★★★★★
(Ingen rockabilly her, men rå, sprutende rhythm & blues. Ketil gjetter på at de er engelske (hvilket de ikke er), men finner omsider fram til riktig gruppe.)

— Henter instrumentering og riff fra 1967–1968. Låter Fender Stratocaster. Jeg liker det, og gir glatt fem stjerner. Rocken har sine røtter.

TIGHT FIT, «The Lion Sleeps Tonight» (Jive JIVE 009) ★★
(Gammel pop-låt i ny innspilling. Toppet nettopp i England. Et svensk band hadde en slager med den i Skandinavia i slutten av 60-årene; var det Slam Creepers mon tro?)

— Jeg kjenner ikke låten. Du skjønner, jeg begynte ikke å like rock før i 70-årene. Det finnes ikke Beatles eller Stones i min plate-samling! (Ketil lytter igjen.)
— Gøy trommer, minner om Adam & The Ants, men kjedelig låt. Det blir sånn Stars On 45 hvor de legger på ny bass.

ORCHESTRAL MANOEUVRES IN THE DARK, «Maid Of Orleans» (DinDisc DIN 40) 0
(Første smak av britisk synthesizer-pop. Veldig romantisk, svevende bruk av synthesizers, mens trommene snatrer militært. Ganske pent.)

— Ultravox?
(Jeg forteller hvem det er.)
— Å, de selger masse plater i England, vet jeg. Kjedelig. Jeg har ingen sans for den instrumenteringen. Kald musikk. Jeg liker den ikke i det hele tatt! De feier av alle menneskelige elementer. Én mann kan klare alt det der alene. Onani — ingen verdi. Null stjerner.

BEACH BOYS, «Come Go With Me» (Caribou A-2015) ★★★
(Denne skulle være grei nok, en lystig slentrende pop-låt stinn av Beach Boys’ karakteristiske sangharmonier. Men Ketil klarer ikke å høre hvem det er!)

— Har aldri hatt noe forhold til Beach Boys heller. Var før min tid. Låten er show som festmusikk. Nostalgi. Fungerer som muzak.

DEPECHE MODE, «See You» (Mute 018) ★★★★
(Elektronikk for fulle mugger. Klikk klakk, ding dong! Men «See You» har noe som alt for mange av denne typen låter mangler: god, kommersiell melodi.)

— En-mannsband igjen. Litt mer pop’et melodiføring. Minner faktisk om Squeeze. Jeg gir fire stjerner til selve melodien. Den er kommersiell på en god, gammeldags måte.

MIKE OLDFIELD, «Five Miles Out» (Virgin VS 464) ★★★★★
(Virkelig et studio-produkt, en låt som skifter stemning og temaer i en foss av effekter — en slags romfartspop med funk-beat og utrolig skitten gitar-«sound». Oldfields mer karakteristiske gitar og hans bruk av folkemusikk-elementer dukker også opp der inne. Det var nok for Ketil, han knekket nøtten, selv om det tok litt tid.)

— Spennende. Moderne produsert. Trommene tar kaka. Og så er det veldig spesiell klang på gitaren. Her har Oldfield brukt masse spor ... og masse penger! Fem stjerner. Siste stjernen mangler fordi det er så mye elektronikk i bruk. En slik låt er umulig å lage i Norge. Det vil koste så meget at intet selskap ville spyttet penger i prosjektet.

UB 40, «I Won't Close My Eyes» (Epic A-2071) ★★★
(Blytung, sakte reggae med blafrende trommer og en bass som gjør livet utrygt for naboen ti etasjer under.)

— Han synger surt. Nei, jeg liker ikke sånn reggae-revival. Bob Marley hadde jeg sans for, men det som kom etter …

— UB 40, sier du. Jo, jeg har hørt om dem. Hva jeg skal si om låten? Tja, litt artig arrangert. Specials-blåsere … Tre stjerner for instrumentering og arrangement. Men melodilinjen er kjedelig, og han synger surt!

SPANDAU BALLET, «She Loved Like Diamond» (Chrysalis CHS 2585) 0
(Uvant til dem å være. Ganske normale instrumenter og småpen melodi.)

— Hm. Noen som prøver å etterlikne sangstilen til Bryan Ferry. Liker det ikke. Kommer ikke til å kjøpe plata. Dårlig spilt. Kjedelig. Dessuten er plata lavt skåret.

BLAUPUNKT, «Maskin Maskin» (Sonet T 9591) 0
(Moderne rock, norsk variant. Egenartet sangerinne. Mange ventet seg meget av dem, nesten like mange ble skuffet da debut-LP’en nettopp ble utgitt.)

— Det er Blaupunkt fra Trondheim. Liker ikke låten. Drivende trommeslager, men kjedelig melodilinje. Etterlikner engelsk nåtidsmusikk. Likner litt på Toyah. Dette har ingen ting med Norge å gjøre. Med en så fargerik historie som vår, bør en kunne forvente musikk og tekster som representerer noe eget, noe norsk. Men her i landet skal alle kvinnelige vokalister låte som Toyah og alle mannlige som Springsteen. 0 stjerner!

RHODA with Special A.K.A., «The Boiler» (2 Tone CHS TT 18) ★★★★
(Umiskjennelig Specials-komp bak kvinnen Rhoda som mer resiterer enn synger teksten. Uhyggelig historie om en voldtekt, jenta som blir spandert på på diskoteket og som tvinges til å «betale tilbake» med kroppen sin. Låten toner ut med grusomme redsels-hyl, skremmende livaktig.)

— Hører at Specials-folkene er med. Organisten og «Ghost Town»-hornet. Melodilinjen minner om Grace Jones — samme atmosfære. Artig arrangement, men melodien fester seg ikke. Tre stjerner.
(Det begynner å skje mer i kompet.)
— Nei, fire stjerner! Fint komp!
(Så kommer hylene. Ketil vrir seg.)
— Nei, det likte jeg ikke!

MICKEY JUPP, «Modern Music» (A&M AMS 8208) ★★★★★★
(En særdeles smakfull laidback låt med skikkelig grasrot-stemning og klaprende kastanjetter.)

— Jeg får Ry Cooder-feeling. Likte’n. Jævlig fin. Flott, ren sang, smakfullt arrangert. Denne har alle ingredienser til en god pop-låt … og så har den god tekst.

THE BEAT, «Hit It» (Arista ARI 8121) 0
(Uvant The Beat-låt. Det skjer for meget uten grunn. Og funk-rytmen blir bare krampaktig.)

— Nå har de oppdaget at diskoteket er veien mot berømmelsen! Rotet instrumentering. Kjedelig blåser-riff. Null verdi … for meg! The Beat? Nei, det hørte jeg ikke.

JAHN TEIGEN, «Bli bra igjen!» (RCA PB 9805) ★★★★★★

— Ja! Den liker jeg! Fem stjerner til musikken. Minus 1 for teksten som er for svak. Eller, forresten. Fullt hus! Det er jo en kjempefin pop-låt. Vel er jeg litt reservert pga. teksten, men alle tekster kan ikke være sosialt engasjert. Det svinger ordentlig! Jeg har låten på kassett, spiller’n om og om igjen. Det er en av Jahns desidert beste sang-prestasjoner. Straight rocke-låt, svinger, har alle elementer.

MEN AT WORK, «Down Under» (CBS) ★★★★★
(Rastløst komp. hes, sjelfull sang. En svak fornemmelse av Dire Straits. Meget forheksende. Gruppa kommer for øvrig fra Australia, og låten er fra LP’en «Business As Usual» CBS 85423.)

— Fin. Rar uttale, høres nesten skotsk ut. Koret er bygd opp med irske folkemusikk-stemmer. En bra pop-låt.

WALTER NEGRO & THE LOOSE JOINTZ, «Shoot The Pump» (lsland/Zoo York WIP 6765) 0
(En såkalt funk-«rap» som går over stokk og stein med singlende lydeffekter og et par støvete gitar-soli som er tatt fra Hendrix- og Santana-skolen. Ketil smiler ikke.)

— Jeg likte Sugarhill Gang med disse ordspillene. Men ellers er ikke «rap» noe for meg. Denne låten har null verdi. Bortsett fra på diskoteket, der kan den spilles.

XTC, «Senses Working Overtime» (Virgin VS 462) ★★★★
(Nok en liten pop-genistrek. Lett krevende her og der, men vender alltid tilbake til dette uimotståelige refrenget som skyter fart med et 1-2-3-4-5 og bølger i en gyllen kappe av akustiske gitarer.)

— Den synes jeg er artig. Refrenget er som en single-låt fra 60-tallet. Kombinasjonen av akustisk gitar og 12-strengs gitar. Men låten har for mange partier til at den kan bli en kommersiell suksess hos det brede lag av folket. Hadde bare versene vært av samme kvalitet som refrenget, da hadde den vært fullkommen.
(Lytter.)
— Skikkelig gammeldags tromme-«sound». Tamburiner lagt helt fremme. Det gir meg Small Faces-assosiasjoner.

DARYL HALL & JOHN OATES, «I Can’t Go For That» (RCA PB 2357) ★★★★★★
(Ketil rykker til, og smiler.)

— Jeg er en stor Hall & Oates-fan. Jævlig fint. Fullt hus! De er 32—33 år gamle begge to, så de har drevet på ganske lenge. Jeg har stor fot for måten de lager melodilinjer på. De hadde noen store slagere før denne.
(Ketil graver fram noen pop-blader. Finner det han leter etter.)
— «Sarah Smiles» og «Rich Girl».

Dermed var vi ved veis ende. Ketil pustet ut. Klaget over all den dårlige musikken de lager i England («Alle skal henge seg på den synthesizer-bølgen!») Dessuten bekjenner han at han er en stor heavymetal-digger. Abonnerer endog på et spesielt heavymetal-magasin. Pat Travers er blant favorittene.

— Han har ripet inn navnetrekket sitt på gitarkassen min, sier han og nikker mot en akustisk gitar som står lent opp mot veggen.

Men tilbake til våre 18 singler. Ketil klarte seg langt bedre enn han fryktet. Den nådeløse jury ga ham seks riktige svar. Det holdt ikke til ledelse, men delt annen plass er vel heller ikke å forakte? Stillingen: Jahn Teigen (7,5), Åge Aleksandersen og Ketil Stokkan (6), Alex (5) og Casino Steel (2).

Teigens stjernedryss

Stjernene gir stjerner 4

***Publisert i Det Nye 23. mars 1982.***

Tekst og plater: Yan Friis
Foto: Petter Berg

Jahn Teigen (32) tar jobben som plateanmelder alvorlig. På bordet foran seg har han et rutepapir med kolonner til stjerner og små kommentarer. Vel, han er nødt til å ta det alvorlig, for da han sa ja til å bli med, hevdet han overmodig at han fulgte såpass godt med i dagens rock at han nok skulle klare å gjette de fleste artistene. Vi får se, vi får se, tenkte jeg. 18 singler hadde jeg tatt med. Nå satt vi i Teigens stue.

I den følgende tekst er alle kommentarer i parentes mine, mens stjernekarakterene er Jahns. OK, vi setter i gang:

U. K. SUBS, «Countdown» (NEMS NES-304). (Et av de få gjenlevende punkband som klarer å selge plater. Denne låten går på halvtempo, ganske forseggjort til dem å være.)
— Høres ikke akkurat ut som Hollies! Er litt tidlig punk i det. Jeg må tenke stilart . . . en smule Stranglers på en måte. Jævlig lav sang, hører ikke hva de synger om. Engelsk, selvfølgelig. ★★★(★)

TOYAH, «Four More From Toyah» EP (SAFARI TOY 2). (Vi spiller låtene «Good Morning Universe» og «Urban Tribesmen». Space-arrangement og Toyahs lyse stemme fyller stuen. Jahn aner ikke hvem det er.)
— For pent til å være . . . nesten som Blondie . . . Bow Wow Wow. Engelsk. (Jahn blar opp i New Musical Express, titter på hitlisten.) Den e’kke her. Ganske fine begge låtene. ★★★★★

DEPECHE MODE, «Just Can’t Get Enough» (Mute MUTE 016). (Masse synthesizers og rytmebokser tar av i en spretten popcorn pop-låt.)
— Bare synthesizere. Hm, er det Human League? Tøffe lyder, fin rytme. De bruker sånne gamle orgler også. ★★★★

STRANGLERS, «Golden Brown» (Liberty BP 407). (Svært uvanlig Stranglers, søvnig monotont komp med svak jazzy undertone à la Donovan 1966. Jahn tar den ikke, og begynner å bli litt urolig — null riktige hittil!)

— Det er nesten Beatles! Har ingen anelse om hva det kan være. (Titter i avisen, men finner den ikke — den ligger på 3. plass!) Veldig fin låt, soft, ensformig komp, men likevel går det. (Jahn ler.) Hank Marvin på gitar! ★★★★★

ALVIN STARDUST, «A Wonderful Time Up Here» (Stiff BUY 132). (God gammeldags pop med alle ingredienser dyttet inn, spesielt rockabilly, og med en helt halseløs bruk av akustiske gitarer. Uhyre kommersiell. Jahn tar den med én gang.)
— Er det han som har holdt på hele tiden under forskjellige navn … Alvin Stardust? Nesten rockabilly. (Jahn synger med.) Bra, tøft gjort, rent produsert. (Ler igjen idet effektbruken blir rent for meget av det gode.)
— Litt gospel på slutten til og med! ★★★★

FOREIGNER, «Waiting For A Girl Like You» (Atlantic). (Fet, melodisk rock med hard undertone — typisk amerikansk.)
— Det der liker jeg! Amerikansk. Jævlig fin! Det likner litt på det jeg driver med. Nesten straight, bare med gitarene byttet ut med andre instrumenter. ★★★★★

MANFRED MANN’S EARTH BAND, «I (Who have nothing)» (Bronze BRO 137). (Voldsomt komp skrider fett og majestetisk ut av høyttalerne, en gammel klassiker i nytt arrangement.)
— Forenkla Genesis-komp, liksom. Er det den gamle låten (han er forbløffet)? Tøft når de gjør om sånne ting. Denne var fin. Jeg er inne i en sånn periode selv — i stedet for gitarer vil jeg bruke synthesizer. (At det var Manfred Mann klarte han først å gjette da det ikke lenger var andre å gjette på!) ★★★★★

BEE GEES, «Living Eyes» (RSO 2090 571). (To sekunder, og Jahn tar den.)
— Bee Gees. Jeg liker LP’en deres veldig godt. De behøver ikke bevise sine musikalske evner, de har gjort det for lengst. Plata er vel så bra som det de har gjort før. Det er Bee Gees uten noe til eller fra. Mye mindre skarptrommer og trommer enn før. Stilmessig ganske likt det de gjorde før «Saturday Night Fever»-perioden. ★★★★★

HUMAN LEAGUE, «Being Boiled» (Fast FAST 4). (Gruppas første single fra 1978 som nylig ble nyutgitt og ble TOP 10-hit i England. Enklere og mindre umiddelbar enn det de lager nå.)
— Jaha, der har vi rytmeboksen. Amerikansk? Engelsk, da! (Det innledende tema varer og varer.)
— Kommer de aldri i gang? (Det begynner å blippe og bloppe; Jahn flirer.)
— Tror ikke jeg klarer denne. Eller er det de som hadde «Vienna»? Ikke? (Jeg avslører det.)
— Ja, jeg hørte det egentlig på stemmen, litt sånn depressiv. Monotont og likevel fengende. Godt i øret i små porsjoner. ★★★★

FOUR TOPS, «Don’t Walk Away» (Casablanca). (Gamle kjemper fra 60-årene som nå har gjort comeback med polert og mesterlig sunget funk.)
— Four Tops! Jeg ha’kke hørt den før, men visste at de kommer igjen. Hørte nettopp på «Baby I Need Your Loving» (fra 1964) — samme stemmen og samme svaringen i koret. (En synthesizer plirer innom.)
— Akkurat! De har fått med det også! Jeg var helt frelst på dem da de slo igjennom. (Lytter.) Hør bass-riffet! Tøft, sånt Lava-opplegg. ★★★★

RÅSTOFF, «Tidevann» (Vektor 001). (Litt stolpret og ustø i fremføringen, men egentlig en veldig fin melodi.)
— Rart å høre. Mindre gjennomtenkt enn de andre, så stressa, så veldig markert. Døng, døng! Søtt sunget, nydelig sunget! Men faktisk ikke så bra produsert. Alt i alt ganske ål’reit likevel, den va’kke negativ. Det er så mange norske singler som er utrolig negative. ★★★★

PRETENDERS, «I Go To Sleep» (Real ARE 18S). (Mektig intro med horn og krislende gitarer med ekko, før låten stabiliserer seg på en gjennomvåt, besnærende ballade med Chrissie Hynde i fin form. Jeg avslører for Jahn at Ray Davies i Kinks har skrevet låten.)
— Kunne tenke meg det, der har du det gamle Kinks-hornet . . . «Deadend Street». Vent litt . . . hvem er det nå . . . JO! Det er hun som er sammen med Ray Davies. Chrissie Hynde! Låten kunne vært gjort for veldig mange år siden; egentlig en pop-låt. ★★★★

ROLLING STONES, «Waiting On A Friend» (Rolling Stones 006-64659). (Jinglende gitar-intro. Mick tar mikrofonen, og Jahn stønner pinefullt.)
— Åååh! Hvem er det? Jeg vet det, jeg vet det! Søren! Jernteppe! (Stillhet.)
— Stones! Stones! (Jahn er både lettet og redd.) Låter gammelt, men er krydret med moderne ingredienser. Monoton den og, men melodien spenner over mer enn tre toner. ★★★★

LINDSEY BUCKINGHAM, «Trouble» (Mercury 6000 758). (Låten suger tak i deg umiddelbart, sparsom, enkel og svimeslående attraktiv! Jahn er også forhekset, så forhekset at han tok den opp på bånd etterpå!)
— Tøft! Tøft! Og jævlig tøft med den koringa, det skal jeg også bruke mer av! Kommers, men ikke sånn straight kommers. Litt Lennon på en måte. Amerikansk «sound». California. Eagles? Beach Boys? Gitarist? Beste låta hittil! ★★★★★★

INGER LISE RYPDAL, «Kontakt» (Talent TS 125). (Norsk versjon av Dan Hills overveldende ballade «Sometimes When We Touch». Absolutt noe for Jahn.)
— Å — den bassen! Det er Inger Lise. Ordentlig fin låt. Helt annerledes enn alt det andre, mye mer tradisjonelt gjort. Straightere, men likevel fungerer det bra. ★★★★★

THE JAM, «Town Called Malice» / «Precious» (Polydor POSP 400). (Jam blir bare mer og mer funky. Her spruter det soul og blåsere. Og rytmen hugger avsindig. Dog, gruppas melodiske særpreg har måttet vike, dessverre.)
— Sånn Tamla soul-intro. Hørte ikke om det var norsk eller engelsk. Er det Geldof? Låter litt sølete.
(Vi snur platen. Rastløs stakkato funk.)
— Annerledes. Ikke så åpent. (Jeg avslører hvem det er.)
— The Jam!? Sjokkbehandling! Sterkt, sånn Tamla, disco med wah-wah-gitar og greier. Gruppa jobber som bare det, alle står på. Intens, men selve låta er ikke så fin. ★★★★

SHIRROWS, EP (Lyn + Torden GULP 80008). (Trondheimsgruppe som var stor rundt 1964/65. Dette er innspillingene fra den tiden. Vi hørte på «Shakin’ All Over» og «Jenny Jenny». Jahn trodde det var noe nytt engelsk.)
— Nei, dette er for sterkt for meg! Må være en ny engelsk artist som prøver å få en slager.
(Jeg peiler ham inn mot Norge.)
— Er det Vazelina?
(Enda et hint, nå henimot midten av 60-årene.)
— Janne Løseth? Shirrows, da, fra Trondheim! Hva jeg synes? Veit ikke hva jeg skal si. Gå’kke an å gjøre sånt i dag. Til å være 1964 er det ganske bra, fullt på høyde med Dave Clark Five! ★★★★

DAVID BOWIE, «Wild Is The Wind» (RCA BOW 10). (En av Bowies store ballader, hentet fra LP’en «Station To Station», og nylig inkludert på «Changestwobowie».)
— Kan være norsk. Det hører du faktisk. Gitar-lyden, litt sur E-streng. (Men Jahn, da!)
(Bowie begynner å synge.)
— Ikke norsk, sier han mørkt. Amerikansk? Hm … er det Bowie, eller? Gammal Bowie. Minner litt om perioden rundt «Aladdin Sane»… Lydkvaliteten er helt krise. Der hører du hvor mye stemme og melodi betyr, det kan godt være helt krise bak. ★★★★★

Og det var det. Jahn gjorde det ikke så verst. Selv håpet han på ti riktige. Men juryen var strengere enn som så. 7,5 poeng stoppet vi ved. Det bør han være fornøyd med. Jahn Teigen har nemlig tatt ledelsen. Bak ham følger Åge Aleksandersen (6), Alex (5) og Casino Steel (2).

Da Åge fikk angst

Stjernene gir stjerner 3

Tekst og disc-jockey: Yan Friis
Foto: Arne Nordtømme

Nidaros Studios lyste forlokkende gjennom mørket, slapset og de piskende stormbygene som gjorde Trondheim usedvanlig utrivelig. Vårt mål var varmen og Åge Aleksandersen (32). Han satt ivrig opptatt bak studioets digre miksepult mens Sambandet sto fremoverlutende, oppmerksomt lyttende. Ny LP var på gang.

Et stolt smil fra «kaptein» Aleksandersen blendet oss idet vi gjorde vår entré.

— Vil dere høre litt, spurte han og satte båndene i gang uten å vente på svar.

Feit, klangfull rock fylte kontrollrommet. Totalt uventet, for Åge og Sambandet har hittil foretrukket trangt og lurvete lydbilde. På den nye LP'en (studio-delen; det blir en «live»-plate også) er det bredde, dybde og de mest utrolige små delikatesser å høre.

— Vi har hørt litt på Byrds i det siste, flirer Åge.

Imponert og halvt svimeslått satt man tilbake. Hvilken LP dette må bli! Jeg var faktisk litt brydd da jeg trakk fram de 18 singlene Åge skulle «anmelde» i vår nye serie. Lite her som kunne måle seg med den majestetiske rock Åge nettopp hadde latt oss oppleve. (Jeg snakker om det som skulle bli “Dains med mæ”, som i 2025 står igjen som det beste albumet i norsk rock ever.)

Vel, vel. Ingen vei tilbake. Jeg la første plastbit på tallerkenen. Åge satt med lydkontrollen. Og dermed strømmet musikken ut gjennom Nidaros' gigantiske studio-monitors. Ingen kunne klage på lydkvaliteten her! (NB! I følgende tekst er kommentarene i parentes mine.)

CLASSIX NOUVEAUX, «Never Again» (Liberty BP 406) ★★★

(En meget kommersiell danse-låt fra et typisk engelsk synthesizer-band:)
— Gitar / synthesizer-riffet va' fint. Æ hæng mæ opp i arrangement og bass-riff, legger han forklarende til.
— Flott dansemusikk. Men litt vel mye disco i kompet.

HUMAN LEAGUE, «Don't You Want Men» (Virgin VS 466) ★★★

(Synthesizerne og rytmeboksene setter i gang, og Åge får høre Englands kanskje mest populære gruppe.)
— Historia er usannsynlig tåpelig, sier han og skrur ned lyden.
— Han (sangens hovedperson) har plukket opp jenta i en cocktail-bar og har lært henne alt hun kan. Det må være 1982-utgaven av «My Fair Lady»!
(Han skrur opp lyden igjen, lytter.)
— En snev av kvinnefrigjøring i tillegg. Fin dansemusikk. Men det blir litt for likt innen denne synthesizer-genren.

CHAS JANKEL, «Questionnaire» (A&M AMS 9176) ★★

(Jeg forteller Åge at jeg gir ham riktig svar om han klarer å gjette hvem som har skrevet låten, og hvilken gruppe musikeren kommer fra. Han klarer det!)
— Ha'kke peiling, men det minner meg om Ian Dury i starten.
(Riktig, Åge! Han har skrevet den. Og Jankel kommer fra Blockheads.)
— … men så blir det meir funk, amerikansk, Earth Wind & Fire-liknende. Likte'n itj noe sånn spesielt.

SHAKIN' STEVENS, «Oh Julie» (Epic A1742) ★ ★ ★ ★ ★ ★

(Trekkspill og drivende, glad, gammeldags rock fyller rommet. Åge tramper og hiver på seg, meget fornøyd.)
— Når det er så lite ambisiøst og så herlig som det herre, glømme æ tæksten. Det e' liv i denne låten. Seks stjærna!

NORDENS PARIS, «Nordens Paris» (Nortalent, NTS 8101). 0

(En langtekkelig instrumental-låt.)
— Har Titanic begynt på igjen?!
(Tiden går, Åge blir utålmodig.)
— Er'e sang på'n? Ikke? Er norske, konstaterer han.
— Ikke rare greiene. Gammeldags. «Echoes From Outer Space, Part One». Kan æ gi null?

GARY U.S. BONDS, «Jolé Blon» (EMI America 006-86410) ★ ★ ★ ★ ★ ★

(Åge er med fra første tone, smiler salig, kan låten utenat for lengst.)
— Ska' æ søng'en te dæ? Kan æ gi sju stjærna?
(Bruce Springsteen synger et vers, Åge smiler igjen.)
— Skriv at æ like vokalisten ganske godt.

POLICE, «Spirits In The Material World» (A&M AMS 9186) ★ ★ ★ ★

(Til min overraskelse ser Åge uforstående ut!)
— Jeg synes det høres ut som en blanding av Crosby, Stills, Nash & Young og Bob Marley! Jævlig skikkelig, men jeg får ikke no' sånn råfot på det.

ABBA, «One Of Us» (Polar POS 1291) ★ ★

— Det herre … ja, æ veit at det e ABBA! Har ingen motforestillinger, men de gir meg ingen angst, og ikke blir jeg noe spesielt glad heller. Kunne like gjerne gi + 15 som - 15 stjerner. Flott gjort … Jeg sier to, jeg.

FUN BOY THREE, «The Lunatics Have Taken Over The Asylum» (Chrysalis CHS 2563) ★ ★ ★ ★ ★

(Tre utbrytere fra The Specials gir oss en rar, dunkel sak med et ikke altfor fjernt slektskap til «Ghost Town».)
— Er det Madness? Specials, da. Ja, den likt æ ber.
(Underlige rytmer avløses igjen av det spøkelsesaktige refrenget.)
— Det syntes æ va' tøft. Snedig. Fire, nei fem stjærna!

BILLY JOEL, «You're My Home» (CBS A-1808) ★★★

(En ganske tradisjonell ballade.)
— Nei, hvem er dette?
(Jeg viser ham coveret.)
— Ja. Kurant. Fin … eeeh … Sjølve musikkformen … æ veit om mye anna, amerikanske folk som spiller sånn musikk vel så bra.
(Pause.)
— Pent.

HOLLIES, «Take My Love And Run» (Polydor POSP 379) ★★★★

(Denne trodde jeg ikke han skulle klare.)
— Det kunn ha vorre Hollies med funky komp.
(Hvilket det er!)
— Det lukter Benny Andersson av det herre. Fint.

PHILIP RAMBOW, «A Star» (Parlophone R 6048) ★ ★ ★ ★ ★

(Ukjent fyr med en usedvanlig god og særpreget stemme.)
— Jævlig go' te å syng, utbryter Åge og nikker bifallende.
— Det synes æ va' bra. Vokalmessig får æ sånn gammel Foundations / Four Tops-feeling. Kompet er litt mer up to date. Svinger fint.

JAPAN, «I Second That Emotion» (Hansa ARI 8116) ★ ★ ★

(Engelsk, modernistisk gruppe som gjør sin versjon av en gammel soul / pop-klassiker.)
Fin.
(Nikker)
— Husker jo låta, men ... Æsj. Hakke no' å utsette på arrangementet. Korrekt nok. Men litt … sjelløst.
(Det ordet la jeg ham i munnen.)

ELECTRIC LIGHT ORCHESTRA, «The Way Life's Meant To Be» (Jet JET 809) ★ ★ ★ ★

(Denne var jeg sikker på at han skulle klare, men nei da!)
— Smokie, eller? Sånn Chinn / Chapman-sak.
(Jeg viser ham coveret.)
— Ah! ELO! Smokie kunne gjort den låten der. (Småironisk!) Fin produksjon, fin låt, fin musikk, fin sang.

ADAM & THE ANTS, «Ant Rap» (CBS A-1738) ★ ★ ★ ★ ★

(Voldsom tromming og perkusjon fyller kontrollrommet, på grensen til kaos. Ingen andre instrumenter foreløpig. Åge slenger inn en kommentar:)
— Strykeran va' jævlig fin!
(Kompet fylles mer ut, men fremdeles druknes det i rytme.)
— Veit itj, æ.
(Åge tar seg til hodet og flirer.)
— Æ får angst, klart og tydelig. Samtidig synes æ det er veldig snedig, så æ sei fem stjærna. Pluss litt ekstra for strykeran, da!

DOBBEL V / HISS, «Geometri» (Zado Z 005)

(Nå druknes vi i et regelrett inferno av sprikende lyder og skakke rytmer. Eksperimentelt er en mild beskrivelse. Jeg sier fort at det er norsk.)
— Ja, æ kun tænk mæ det, sku' akkurat til å sei det. Hvis du sku' gå langt og si at det er sånn folk har det i 1982, da ... Nei, jeg synes ikke det er riktig av meg å si noe, måtte ha hørt mer på det. Kan ikke bare kaste meg ut i det og si noe sånn uten videre. Folk har jobbet jævlig seriøst med dette ... kan ikke si noe uten videre.
(Åge slipper å gi karakter.)

JONA LEWIE, «Rearranging The Deck-chairs On The Titanic» (Stiff BUY 131) ★ ★ ★

(En lang, melankolsk instrumental ... nesten tåkete vakker.)
— Ja, det va' veldig pent.
(Han trekker på skuldrene.)
Vet da f ... Tre stjærna og ... huff!

DELTA CROSS BAND, «Legionaries Disease» (Medley MdS 176) ★ ★ ★ ★ ★ ★

(Dette er bandet til gitaristen Billy Cross som kompet Dylan på hans 1978-turné. «Legionaries Disease» fikk han nærmest som gave av Dylan. Arrangementet ligger et sted mellom «Like A Rolling Stone» og «Baby, Please Stop Crying» — veldig Dylansk. Åge liker det.)
— Dansk? Ja, æ visst at dem hadd' spilt inn en Dylan-låt.
(Åge ser glad ut.)
— Ja! Flott! Her kan du snakke om å gå nye veier. Her har du en sammensmeltning av tekst og musikk som går inn i en høyere enhet, legger han halvt spøkefullt, halvt alvorlig til.

Som en svar-fleip setter jeg på Dylans «The Groom's Still Waiting At The Altar», og spør om han vet hvem det er?
— Er det alvor? Ketil Stokkan og Tore Hansen, er det ikke det 'a?

Dermed var audiensen over. Åge og Sambandet benket seg for en pep-talk. En ny låt til den kommende LP'en skulle spilles inn. Og jeg gikk gjennom notatene mine for å oppdage at Åge hadde klart å gjette riktig artist på seks av de 18 singlene. Hvilket plasserer ham på en foreløpig 1. plass foran Alex (5) og Casino Steel (2).

***Følg med i serien. Nestemann er Jahn Teigen, og siden han allerede er publisert i “Teigen-krønikene”, får han følge av Ketil Stokkan. God underholdning og fine platecovere.***

På slakteriet med casino steel!

Stjernene gir stjerner 2

***Publisert i Det Nye, 16. februar 1982***

Tekst og disc-jockey: Yan Friis
Foto: Arne Nordtømme

OBS! Casino var 29 da platene ble bedømt, men fylte 30 seks dager etter at artikkelen ble publisert.

Casino Steels glis var bredt da jeg ankom hans tilholdssted i Trondheim, Bajazzo, med en bunke ferske single-plater under armen. Han så nok fram til å forsøke seg som plateanmelder for én dag. Selv ventet jeg at Norges nye idol hadde lommene fulle av stjerner, ferdig til utdeling. Han er jo ikke av dem som tar seg selv og popmusikken altfor høytidelig. Når det gjaldt stjernene, tok jeg imidlertid feil. Casino (29) var bemerkelsesverdig gjerrig. Ikke bare holdt han seg på de laveste karakterene. Han gikk endog til det skritt å innføre tre klasser under én stjerne: null, minus en og minus to!

Som mange vet har Casino bodd i England i flere år. Han ble endog en respektert musiker derover i gruppa Boys midt under punk og new wave eksplosjonen. Følgelig regnet jeg med at han skulle få en lett match når det gjaldt å gjette hvilke artister som spilte. Også der tok jeg feil. Casino avskyr det som skjer på hitlistene i England akkurat nå og hører så lite som mulig på det. Kun to av de 18 artistene klarte han (den ene av dem, Squeeze, var til og med på kan…). Vel, her er Casinos kommentarer:

OLIVIA NEWTON-JOHN, «Physical» (Polar) ★
— Olivia, verdens fineste rype. Det er nesten synd å gi ’a bare én stjerne. Skulle gjerne møtt henne, gliser han. Og det skulle vært flere naken-bilder av henne på coveret!

JAPAN, «Visions Of China» (Virgin) ★
— Kan godt tenke meg at det er en hit i England. Jeg klarer ikke det som er pop der for øyeblikket. Denne låten høres ut som Roxy Music krysset med noe helt moderne.

J. GEILS BAND, «Centerfold» (EMI America 006-86454). ★★
— Ha! Velbrukte, gamle klisjeer. Veldig kommers, men absolutt ingen kjempe-komposisjon.
(Hvor kommer de fra? spør jeg.)
— Tja . . . Det er ikke noe utprega engelsk eller amerikansk. Men jævla kommers, ingen tvil om det. Det er første gang jeg hører J. Geils Band.

JOHN FOXX, «Dancing Like A Gun» (Virgin VS 459). 0
(Synthesizerne spiller opp, og Casino skjærer øyeblikkelig grimaser.)
— Jeg hater det! Huff!
(En gitar faller inn, Casinos ansiktsuttrykk mildnes, men bare en kort stund.)
— Typisk synthesizer-band. Gary synes sikkert det er ål’reit. Null! (0 stjerner)

DURAN DURAN, «My Own Way» (EMI 006-64656). -1
(Nok en populær synthesizer-gruppe. Casino ler oppgitt mens et lystig, lite tema danser over den bastante disco-rytmen.)
— Verste jeg har hørt! Slå av! Jeg vil ikke vite hvem det er . . . hvem er det?

THE CLASH, «Radio Clash» (CBS A 1797) ★
(Et blodisnende skrik sparker i gang Clash’ funk-stomper.)
Ål’reit. Fin innredning, ler Casino.
— Men jeg hater rytmen. Hvem det er? Ha’kke peiling. The Clash? Javel. Jeg har aldri likt Clash. Har alltid syntes de har vært noe sarv. Et av de mest talentløse band som noengang har slått igjennom. Teksten er sikkert ål’reit, men.

THOMAS DOLBY, «Europa And The Pirate Twins» (Parlophone, R 6051) 0
(Mer synthesizer-pop, romantisk og velklingende. Men Casino lar seg ikke forføre.)
— Sku’ ønske de banda kunne spille gitar. Maskinmusikk! Så lett å slippe unna med. Skjønner ikke at folk orker å høre på det!

ERIK MØLL, «Richter skala rock» (Møll Music, EMØLL 777) ★★★
(Helt tradisjonell rock’n’roll-låt. Casino lysner.)
— Her er det gitarer i hvert fall. Ingen kjempelåt. Den viser at det er mye likar musikk i Norge enn i England for tiden. Et lite lyspunkt. (Lytter igjen.) Velkjent låt, egentlig. (Latter.) Har nå hørt den før. De har det artig, de som spiller. Rocker litt. Men jeg skjønner ikke hva’n sier. Er’n fra Bergen, Stavanger?

DET PENE BÆN!, «Voksent liv» (Rille Records, RRS 81 IS) ★★
(En slags vilter ska fra Stavanger toner ut av anlegget.)
— Hm. Forstår ikke ett ord hva’n sier. Jeg er litt overvelda. Ska’ få to stjerner siden de ikke bruker synthesizer. Ja, dette er ikke min smak, og jeg må få gi stjerner etter det!

JOHN WATTS, «Speaking A Different Language» (EMI 006-07570) 0
(Amerikaner med Jim Morrison-røst synger «poetisk» tekst over et rock-komp som stiger og synker.)
«Red in my face / red in my soul».
(Casino ler hysterisk.) Dette må være norsk! Teksten er fullstendig talentløs, i alle fall to år for seint. Synge som at alt er så forferdelig i verden, dødskjedelig! (Casino ser aggressivt på meg.)
— Jeg er overraska over at’n ikke er norsk. Null! Det er bra å få null her! (Ny latter.)

QUARTER FLASH, «Harden My Heart» (Geffen GEFA-1 838) ★
— Fin stemme på jenta. Så speller dem jo reint! Ikke noe å bli overvelda av, men. De får én stjerne pga. stemmen, og saksofonen.

ALTERED IMAGES, «I Could Be Happy» (Epic A-1 834) 0
— Etter å ha hørt det jeg har hørt hittil, er det ikke noe rart vi har suksess! Er det hun med «Japanese Boy»? Ikke? Kan godt tenke meg det er en hit i England. Huff! Sikkert bra spilt; brukbart så de får null. Totalt likegyldig plate.

SQUEEZE, «Labelled With Love» (A&M AMS 9181) ★★★★★
(Det tegner til å bli en smygende, kommersiell country/pop-ballade, og for første gang blir Casino glad.)
— Det like æ! (Flirer.) Tøff, topp tekst! Flott piano også. (Etter en liten pause:) Den like æ faktisk jævlig godt! Flott stemme på vokalisten. Men æ savne et lite refreng så vi kjenner’n igjen. Hælvete at æ ikke huske hvem det e? Seks stjerner, nei, fem siden den mangla et catchy refreng.

SPANDAU BALLET, «Paint Me Down» (Chrysalis CHS 2560) -2
(Dunkende, bastant modernisme. Casino ser i taket.)
— Slå av!

THE KNACK, «Pay The Devil» (Capitol, 006-86447) ★★
(En ganske straight Beatles-inspirert pop-låt.)
— Brukbar. Eneste grunn til at jeg orker å høre på’n er at det andre er så dårlig.
(Mens jeg skifter plate, skyter han inn: «Æ like ikke musikk generelt».)

GARLAND JEFFREYS, «Lover’s Walk» (Epic A-1 470) ★
— Hvit reggae! Verste jeg hører! Slå av! Forferdelig!
(Men Garland er ikke hvit, innvender jeg.)
— Spiller ingen rolle. Slå av!

NEW JORDAL SWINGERS, «Fortidas labyrinter» (On ONS 701) ★★
(Uvant Jordal-låt, rytmisk ganske med dyktig bruk av blåsere.)
(Casino ler.)
— Hva ska en sei te det? Sikkert folk som like det òg. Litt ål’reit at dem har blåsere, og det andre instrumentet, hva er det? Piano? Jeg liker ikke den typen rytme. Men, men.
(Jeg forteller hvem det er.)
— Jeg så New Jordal Swingers på Skansen — dette må du få med! Der gjorde de en jævlig god versjon av «Goodnight Irene». Jeg gir to stjerner, siden de er flinke til å spille og gjør det litt annerledes enn vanlig.

JOHNNY YEN BANG, «Folk på gata» (Zado Z 004) ★★★
(Meget eksperimentell sak, masse rare lyder. Johnny er fra Trondheim, det hjalp ikke Casino. Mulig at producer Helge Gaarder fra Kjøtt hadde gjort Johnny Yen Bang for ugjenkjennelig?)
— Hvilket land de kommer fra? Aner ikke! Norsk?! Sier du det. Det er for mye rot. Forsøk på å gjøre noe annerledes. Originalt til å være norsk.
(Jeg forteller hvem det er.)
— He he, jeg tror ikke de kan vente seg noen stormende salgssuksess.Johnny Yen Bang har en kult-tilhengerskare i Trondheim, og kanskje i resten av landet også. Vanskelig å uttale seg om’n. Han har jo nytt band hver uke! Nytter ikke å si hvilken stil han spiller. Han forandrer seg hele tiden. Seriøs fyr! Han fortjener bedre enn dette. På denne plata er’n under dårlig Oslo-påvirkning, så det er ikke hans feil at’n bare får to stjerner.

Dermed var seansen over. Casino påtagelig lettet, hiver seg på beina og strener mot Bajazzo igjen. Klar og rede for en ny kopp kaffe. Pop-idolet som ikke liker musikk. Skjønt, Inge hvisker meg i øret at fyr’n slenger på Jim Reeves med en gang han kommer hjem. Og sier du George Jones høyt, skvetter’n Casino salig til. For med country er det noe annet, eller hva, mister Steel?

Alex anmelder plater!

Stjernene gir stjerner 1

***Publisert i Det Nye, 12. januar 1982***

Tekst: John Smith
Foto: Petter Berg
Disc-jockey: Yan Friis

Vi begynner en ny serie. Med jevne mellomrom får en popstjerne anledning til å sitte på «riktig» side av platespilleren. I stedet for å få stjerner, kan de gi stjerner. Eller for å si det rett ut: De kan forsøke seg som plateanmeldere!

Første i ilden er Alex (32). Vi plukket ut 18 aktuelle singler. Hun skulle si hva hun mente om dem. Men. Det er et lite ekstra poeng med denne nye serien, en liten felle. Både Alex og hennes etterfølgere må nemlig forsøke å finne ut hvilken artist det er som spiller. Vi sier ingenting før de har gitt opp eller gjettet riktig. Hvert riktige svar gir ett poeng. Når året er omme, ser vi hvilken stjerne som vet mest om, jeg hadde nær sagt, sitt eget yrke.

Alex ble skrekkslagen da hun hørte om konkurransen.
— Å, håper ikke det er sånn moderne musikk, da dauer jeg!

Stakkars Alex. Det ble masse moderne saker. Britisk fortrinnsvis, hvilket gjorde det enda vanskeligere for henne. Alex foretrekker nemlig amerikansk musikk.

Vel, her. ser dere hvordan det gikk. Alex begynte bra, men så raknet det.
(Stjernene har hun satt selv.)

GENESIS – «Keep It Dark» (Charisma CB 391) ★★★★★
— Det er Phil Collins — Genesis! Helt fantastisk innspilling — jeg er absolutt en tilhenger av Phil Collins. Jeg kan ikke si noe mer om denne plata, den var ny for meg, men jeg gjettet etter sounden, stemmen hans, og måten å synge på.

HEADACHE – «Maridalsrock» (Strawberry KJØP 3) ★★★
— Det må være den gamle vokalisten i Broadway News, gjetter Alex. Men så får hun se plateomslaget:
— Når man hører norsk, så begynner man å grave blant de norske artistene man kjenner, men i det siste har det kommet så mange nye så det er ikke så lett å gjette. Låten burde ha vært lagt mer vekt på arrangementet, formen på låten.
— Det var en slags reggae, synes du ikke? spør Yan.
— Nei, det var langt ifra reggae, svarer Alex.

BILL WYMAN – «Come Back Suzanne» (A&M AMS 9173) ★★★
Alex lytter intenst. Skakker på hodet som for å høre bedre og spør:
— Hvem er det?
Så reiser hun seg, går bort til den ene høyttaleren og legger hodet inntil.
— Jeg vet ikke hvem det er, sier hun, men det er ganske monotont.
Hun får coveret:
— Nei, jeg synes dette var monotont. Jeg liker den ikke. Han forsøker å gå mot new wave, selv om han sier at new wave ikke er noe nytt fordi den slags musikk spilte Rolling Stones for mange år siden. Jeg har respekt for denne gruppa, men Bill Wymans låt var kjedelig.

NEW ORDER – “Everything’s Gone Green” / “Procession” (Factory FAC. 53) ★★★★
A-siden begynner med et langt instrumentalt forspill, og Alex spør:
— Er det en instrumentallåt?
Yan rister benektende på hodet.
— Jeg vet ikke hvem det er, sier Alex, — jeg hører så mange synthesizere som går rundt omkring.

B-siden spilles, men Alex rister igjen på hodet:
— Hjelp meg, sier hun.
— De skiftet navn da sangeren hengte seg, forklarer Yan. — Gruppa er engelsk og het tidligere Joy Division.
— Når hengte han seg? spør Alex.
— For snart to år siden, svarer Yan. — De heter New Order.
— Det er så mange engelske band, derfor blir det umulig å holde seg underrettet om hva som skjer der borte, hvis du da ikke har det som yrke, ler hun mot Yan.
— Jeg likte iallfall «Procession» best. Vokalisten minner meg om Bruce Springsteen. Fin låt, og jeg likte også gitaren. På A-siden synes jeg synthesizerene var overeksponert, slik at det ble en syntetisk sound. Dessuten var de monotont brukt, det får meg til å fryse på ryggen — jeg blir skremt av den slags — minner meg om atomkrig.

ROLLING HITS – «Rolling Hits Medly» (Mercury 6000 721) ★★★
— Å, nei, det er ikke sant! sier Alex når Stones-låten «Satisfaction» tordner ut av høyttalerene. — Skal vi danse? spør hun.
Og Stones-potpurriet fortsetter:
— De er flinke til å kopiere, sier Alex. — Når man hører de første tonene, kan man tro det er Rolling Stones, men etter hvert hører du at lyden er bedre og ikke så rå som Stones. Jeg vet at denne typen plater er populære, men det er som muzak for meg, og for folk som er glade i musikk, er originalene et mye bedre tilbud.

KIM WILDE – «Cambodia» (RAK RAK 336) ★★★
— Det er så mange låter som begynner slik, sier Alex da de første taktene spilles.
— Jeg tror jeg har hørt det før. Joda, jeg har henne på video, med «Kids of America».
— Kim Wilde heter hun.
— Jeg synes det er hyggelig at det kommer damer igjen i pop-bransjen, men jeg foretrekker «Kids of America», fordi den var mer new wave, fremfor denne som er mer disco.

STRAY CATS – «You don’t believe me» (Arista SCA T 4) ★★★★★
— Virkelig fin. Jeg digger den, sier Alex og synger med. Hun vet også hvem det er.
— Sounden deres kommer fram når de korer, sier hun. — Jeg har absolutt sans for Stray Cats. Det svinger. Gammeldags, javel, men det er tidløst. Jeg synes også at folk som er glad i musikk, burde gå tilbake til 50-åras artister og høre på dem. Fin groove og slide-gitar på denne låten.

HEAVEN 17 – «Penthouse And Pavement» (B.E.F./Virgin VS 455) ★★
Igjen synger Alex med i de første taktene, men blir tankefull og stille etter hvert. Lytter.
— Veldig mye ekko, sier hun og tar seg undrende til haken. — Jeg vet ikke hvem som synger, men jeg liker ham ikke. Jentekoret og bass-spillet er topp. Ellers foretrekker jeg amerikansk og norske artister innen denne typen musikk.

BOOMTOWN RATS – «Never In A Million Years» (Mercury MER 87) ★★★★★
— Det låter Phil Spector i sounden, en vegg av lyd, kommer det kontant fra Alex. — Men det er vanskelig å høre hvem det er, det kan være så mange.
— Det er Boomtown Rats, sier Yan.
— Er du gæern, har de forandret seg så mye?! Forsøket er iallfall verd å belønne. De går nye veier, eller rettere sagt gamle, men det låter bra.

SKIDS – «Fields» (Virgin VS 401) ★★★★
— Dette er pop med elementer fra skotsk folkemusikk. Jeg respekterer alltid musikk med folkelige elementer, men jeg hører ikke noe særlig på det selv. Det er originalt, sier Alex.

HUMAN LEAGUE – «Open Your Heart» (Virgin VS 453) ★★
— Der har du den rytmeboksen igjen, og er det noe jeg ikke liker, så er det det. Nei, jeg liker ikke denne låten.
Yan forklarer hvem det er og at de er store i England for tiden.
— Det hjelper ikke, sier Alex, — jeg liker vokalmuligheter i en låt, og jeg hadde blitt gæern om jeg bare skulle synge i kor slik som denne gruppa gjør det. Det blir for kjedelig, for sterilt.

ALTERED IMAGES – «Happy Birthday» – (Epic A 1522) ★★★★
— Er det hun kjerringa som synger på kinesisk? spør Alex. Men Yan avkrefter og forteller at denne låten nettopp lå på første plass på de engelske hit-listene.
— Det er originalt, sier Alex.
— Ja-ja-ja, det er mange rariteter i musikken. Stemmen minner litt om Jannicke, sounden er myk og barnslig, men jeg synes Jannickes stemme er mer sexy.

DOLL BY DOLL – «Caritas» – (Magnet MAG 195) ★★★ (eller ★★★★★)
— Dette er amerikansk, er det ikke?
Yan rister på hodet.
— Ikke???
Yan forteller henne hvem det er.
— Denne gruppa er noen luringer, sier Alex. — Det er originalt, og han tjukken på cover-bildet likner på Gary Glitter (ha-ha). Stemmen likner på vokalisten i Toto — fin, sterk stemme. Det er amerikanskinspirert musikk, så amerikansk at det er forbløffende at de er engelske.

DR. FEELGOOD – «Waiting for Saturday Night» (Liberty BP 404) ★★★★
— Denne har jeg hørt tidligere. Det er slik musikk som vekker folk og som du spiller ute til dans for å piske opp stemningen. Mens den forrige plata, Doll By Doll, var en amerikansk kopi, så er dette opprinnelig, og jeg må gå lavere i karakter på Doll By Doll, for Dr. Feelgood er jo bedre. Denne typen musikk går hjem hos de fleste. Den er alltid anvendelig.

QUEEN / BOWIE – «Under Pressure» (EMI 006-64626) ★★★★★★
— Er det Police? spør Alex.
— Har du ikke hørt det før?! spør Yan tilbake.
Alex er tydelig forvirret.
— Virkelig fin låt, sier hun. — Show. Er det Bee Gees — Nei!?? Hun ser i bordet. Smiler, tar seg igjen til haken. Tenkende. Rister på hodet og sier:
— Det skremmer meg at jeg ikke vet hvem dette er.
— Det er en gruppe og en soloartist, forklarer Yan.
— Ja — jeg har hørt noe av det der før, sier Alex.
— De er engelske begge to, fortsetter Yan og sier hvem det er.
— Å, jaaaaa, stønner Alex.
— Jeg synes det var meget bra. Avansert låt. Queen og Bowie er ganske forskjellige, derfor er det koselig at de samarbeider. Jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke klarte å gjette hvem dette var.
— Ville du ha tørt å synge den? spør Yan.
— Ja, hvorfor ikke, svarer Alex.

THE JAM – «Absolute Beginners» / «Tales From The Riverbank» (Polydor POSP 350) ★★★★★
— Denne minner om så mye. Det er helt sikkert engelsk med en sammenblanding av engelsk og amerikansk musikk, blant annet disse Earth Wind and Fire-liknende blåserne. Jeg kan ikke forstå hvorfor de blander inn dette amerikanske i musikken sin. Blåserne virker som et fremmedelement, dessuten er de brukt i alt fra Bee Gees og utover. B-siden var bedre, en virkelig fin låt.

GJENNOMSLAG– «D.J.» (Parlophone) ★★★★★
— Det er vanskelig å høre dialekten, sier Alex mens hun retter øret mot høyttaleren. — Men det er en tøff låt og fint spilt. Vokalisten har en litt monoton stemme, men det funker siden den er så mørk.

BOB DYLAN – «The Groom’s Still Waiting At The Altar» (Columbia 18-02510) (amerikansk utgave) ★★★★★★

— Det er iallfall Bob Dylan! Den er topp og en slik låt som jeg digger. Jeg føler meg hjemme i denne låten. Blues, rhythm & blues. Det er helt topp. Sånn kunne jeg laget også!

Seansen endte altså med at Alex anbefalte Bob Dylan og Queen / David Bowie i særdeleshet. Hennes poenghøst ble 5 av 18 mulige (juryen Yan & John var muligens uanstendig snille, men …).

Trond tar gull!

Stjernene gir stjerner 12

Eigil kjenner lukten av sølv

Stjernene gir stjerner 11

Unit Five - foreløpig delt sølv (Sting ble deres Waterloo … eller clash)

Stjernene gir stjerner 10

Henning Kvitnes Opp på sølvplass

Stjernene gir stjerner 9

Dollie: Likte lite, klarte mye

Stjernene gir stjerner 8

Da Andrej Nebb trodde Terje Tysland var junta og Casino Steel Frelsesarmeen!

Stjernene gir stjerner 7

Stavangerensemblet feier til topps (men er det juks?)

Stjernene gir stjerner 6

Ketil skyter revolveren varm

Stjernene gir stjerner 5

Teigens stjernedryss

Stjernene gir stjerner 4

Da Åge fikk angst

Stjernene gir stjerner 3

På slakteriet med casino steel!

Stjernene gir stjerner 2

Alex anmelder plater!

Stjernene gir stjerner 1

YANFRIIS.NO

Trond tar gull!

Stjernene gir stjerner 12

Eigil kjenner lukten av sølv

Stjernene gir stjerner 11

Unit Five - foreløpig delt sølv (Sting ble deres Waterloo … eller clash)

Stjernene gir stjerner 10

Henning Kvitnes Opp på sølvplass

Stjernene gir stjerner 9

Dollie: Likte lite, klarte mye

Stjernene gir stjerner 8

Da Andrej Nebb trodde Terje Tysland var junta og Casino Steel Frelsesarmeen!

Stjernene gir stjerner 7

Stavangerensemblet feier til topps (men er det juks?)

Stjernene gir stjerner 6

Ketil skyter revolveren varm

Stjernene gir stjerner 5

Teigens stjernedryss

Stjernene gir stjerner 4

Da Åge fikk angst

Stjernene gir stjerner 3

På slakteriet med casino steel!

Stjernene gir stjerner 2

Alex anmelder plater!

Stjernene gir stjerner 1

Når nettene blir lange

Livsfilosofi og luremus

YANFRIIS.NO