Da Åge fikk angst
Stjernene gir stjerner 3
Publisert i Det Nye 2. mars 1982
Tekst og disc-jockey: Yan Friis
Foto: Arne Nordtømme
Nidaros Studios lyste forlokkende gjennom mørket, slapset og de piskende stormbygene som gjorde Trondheim usedvanlig utrivelig. Vårt mål var varmen og Åge Aleksandersen. Han satt ivrig opptatt bak studioets digre miksepult mens Sambandet sto fremoverlutende, oppmerksomt lyttende. Ny LP var på gang.
Et stolt smil fra «kaptein» Aleksandersen blendet oss idet vi gjorde vår entré.
— Vil dere høre litt, spurte han og satte båndene i gang uten å vente på svar.
Feit, klangfull rock fylte kontrollrommet. Totalt uventet, for Åge og Sambandet har hittil foretrukket trangt og lurvete lydbilde. På den nye LP'en (studio-delen; det blir en «live»-plate også) er det bredde, dybde og de mest utrolige små delikatesser å høre.
— Vi har hørt litt på Byrds i det siste, flirer Åge.
Imponert og halvt svimeslått satt man tilbake. Hvilken LP dette må bli! Jeg var faktisk litt brydd da jeg trakk fram de 18 singlene Åge skulle «anmelde» i vår nye serie. Lite her som kunne måle seg med den majestetiske rock Åge nettopp hadde latt oss oppleve. (Jeg snakker om det som skulle bli “Dains med mæ”, som i 2025 står igjen som det beste albumet i norsk rock ever.)
Vel, vel. Ingen vei tilbake. Jeg la første plastbit på tallerkenen. Åge satt med lydkontrollen. Og dermed strømmet musikken ut gjennom Nidaros' gigantiske studio-monitors. Ingen kunne klage på lydkvaliteten her! (NB! I følgende tekst er kommentarene i parentes mine.)
CLASSIX NOUVEAUX, «Never Again» (Liberty BP 406) ★★★
(En meget kommersiell danse-låt fra et typisk engelsk synthesizer-band:)
— Gitar / synthesizer-riffet va' fint. Æ hæng mæ opp i arrangement og bass-riff, legger han forklarende til.
— Flott dansemusikk. Men litt vel mye disco i kompet.
HUMAN LEAGUE, «Don't You Want Men» (Virgin VS 466) ★★★
(Synthesizerne og rytmeboksene setter i gang, og Åge får høre Englands kanskje mest populære gruppe.)
— Historia er usannsynlig tåpelig, sier han og skrur ned lyden.
— Han (sangens hovedperson) har plukket opp jenta i en cocktail-bar og har lært henne alt hun kan. Det må være 1982-utgaven av «My Fair Lady»!
(Han skrur opp lyden igjen, lytter.)
— En snev av kvinnefrigjøring i tillegg. Fin dansemusikk. Men det blir litt for likt innen denne synthesizer-genren.
CHAS JANKEL, «Questionnaire» (A&M AMS 9176) ★★
(Jeg forteller Åge at jeg gir ham riktig svar om han klarer å gjette hvem som har skrevet låten, og hvilken gruppe musikeren kommer fra. Han klarer det!)
— Ha'kke peiling, men det minner meg om Ian Dury i starten.
(Riktig, Åge! Han har skrevet den. Og Jankel kommer fra Blockheads.)
— … men så blir det meir funk, amerikansk, Earth Wind & Fire-liknende. Likte'n itj noe sånn spesielt.
SHAKIN' STEVENS, «Oh Julie» (Epic A1742) ★ ★ ★ ★ ★ ★
(Trekkspill og drivende, glad, gammeldags rock fyller rommet. Åge tramper og hiver på seg, meget fornøyd.)
— Når det er så lite ambisiøst og så herlig som det herre, glømme æ tæksten. Det e' liv i denne låten. Seks stjærna!
NORDENS PARIS, «Nordens Paris» (Nortalent, NTS 8101). 0
(En langtekkelig instrumental-låt.)
— Har Titanic begynt på igjen?!
(Tiden går, Åge blir utålmodig.)
— Er'e sang på'n? Ikke? Er norske, konstaterer han.
— Ikke rare greiene. Gammeldags. «Echoes From Outer Space, Part One». Kan æ gi null?
GARY U.S. BONDS, «Jolé Blon» (EMI America 006-86410) ★ ★ ★ ★ ★ ★
(Åge er med fra første tone, smiler salig, kan låten utenat for lengst.)
— Ska' æ søng'en te dæ? Kan æ gi sju stjærna?
(Bruce Springsteen synger et vers, Åge smiler igjen.)
— Skriv at æ like vokalisten ganske godt.
POLICE, «Spirits In The Material World» (A&M AMS 9186) ★ ★ ★ ★
(Til min overraskelse ser Åge uforstående ut!)
— Jeg synes det høres ut som en blanding av Crosby, Stills, Nash & Young og Bob Marley! Jævlig skikkelig, men jeg får ikke no' sånn råfot på det.
ABBA, «One Of Us» (Polar POS 1291) ★ ★
— Det herre … ja, æ veit at det e ABBA! Har ingen motforestillinger, men de gir meg ingen angst, og ikke blir jeg noe spesielt glad heller. Kunne like gjerne gi + 15 som - 15 stjerner. Flott gjort … Jeg sier to, jeg.
FUN BOY THREE, «The Lunatics Have Taken Over The Asylum» (Chrysalis CHS 2563) ★ ★ ★ ★ ★
(Tre utbrytere fra The Specials gir oss en rar, dunkel sak med et ikke altfor fjernt slektskap til «Ghost Town».)
— Er det Madness? Specials, da. Ja, den likt æ ber.
(Underlige rytmer avløses igjen av det spøkelsesaktige refrenget.)
— Det syntes æ va' tøft. Snedig. Fire, nei fem stjærna!
BILLY JOEL, «You're My Home» (CBS A-1808) ★★★
(En ganske tradisjonell ballade.)
— Nei, hvem er dette?
(Jeg viser ham coveret.)
— Ja. Kurant. Fin … eeeh … Sjølve musikkformen … æ veit om mye anna, amerikanske folk som spiller sånn musikk vel så bra.
(Pause.)
— Pent.
HOLLIES, «Take My Love And Run» (Polydor POSP 379) ★★★★
(Denne trodde jeg ikke han skulle klare.)
— Det kunn ha vorre Hollies med funky komp.
(Hvilket det er!)
— Det lukter Benny Andersson av det herre. Fint.
PHILIP RAMBOW, «A Star» (Parlophone R 6048) ★ ★ ★ ★ ★
(Ukjent fyr med en usedvanlig god og særpreget stemme.)
— Jævlig go' te å syng, utbryter Åge og nikker bifallende.
— Det synes æ va' bra. Vokalmessig får æ sånn gammel Foundations / Four Tops-feeling. Kompet er litt mer up to date. Svinger fint.
JAPAN, «I Second That Emotion» (Hansa ARI 8116) ★ ★ ★
(Engelsk, modernistisk gruppe som gjør sin versjon av en gammel soul / pop-klassiker.)
Fin.
(Nikker)
— Husker jo låta, men ... Æsj. Hakke no' å utsette på arrangementet. Korrekt nok. Men litt … sjelløst.
(Det ordet la jeg ham i munnen.)
ELECTRIC LIGHT ORCHESTRA, «The Way Life's Meant To Be» (Jet JET 809) ★ ★ ★ ★
(Denne var jeg sikker på at han skulle klare, men nei da!)
— Smokie, eller? Sånn Chinn / Chapman-sak.
(Jeg viser ham coveret.)
— Ah! ELO! Smokie kunne gjort den låten der. (Småironisk!) Fin produksjon, fin låt, fin musikk, fin sang.
ADAM & THE ANTS, «Ant Rap» (CBS A-1738) ★ ★ ★ ★ ★
(Voldsom tromming og perkusjon fyller kontrollrommet, på grensen til kaos. Ingen andre instrumenter foreløpig. Åge slenger inn en kommentar:)
— Strykeran va' jævlig fin!
(Kompet fylles mer ut, men fremdeles druknes det i rytme.)
— Veit itj, æ.
(Åge tar seg til hodet og flirer.)
— Æ får angst, klart og tydelig. Samtidig synes æ det er veldig snedig, så æ sei fem stjærna. Pluss litt ekstra for strykeran, da!
DOBBEL V / HISS, «Geometri» (Zado Z 005)
(Nå druknes vi i et regelrett inferno av sprikende lyder og skakke rytmer. Eksperimentelt er en mild beskrivelse. Jeg sier fort at det er norsk.)
— Ja, æ kun tænk mæ det, sku' akkurat til å sei det. Hvis du sku' gå langt og si at det er sånn folk har det i 1982, da ... Nei, jeg synes ikke det er riktig av meg å si noe, måtte ha hørt mer på det. Kan ikke bare kaste meg ut i det og si noe sånn uten videre. Folk har jobbet jævlig seriøst med dette ... kan ikke si noe uten videre.
(Åge slipper å gi karakter.)
JONA LEWIE, «Rearranging The Deck-chairs On The Titanic» (Stiff BUY 131) ★ ★ ★
(En lang, melankolsk instrumental ... nesten tåkete vakker.)
— Ja, det va' veldig pent.
(Han trekker på skuldrene.)
Vet da f ... Tre stjærna og ... huff!
DELTA CROSS BAND, «Legionaries Disease» (Medley MdS 176) ★ ★ ★ ★ ★ ★
(Dette er bandet til gitaristen Billy Cross som kompet Dylan på hans 1978-turné. «Legionaries Disease» fikk han nærmest som gave av Dylan. Arrangementet ligger et sted mellom «Like A Rolling Stone» og «Baby, Please Stop Crying» — veldig Dylansk. Åge liker det.)
— Dansk? Ja, æ visst at dem hadd' spilt inn en Dylan-låt.
(Åge ser glad ut.)
— Ja! Flott! Her kan du snakke om å gå nye veier. Her har du en sammensmeltning av tekst og musikk som går inn i en høyere enhet, legger han halvt spøkefullt, halvt alvorlig til.
Som en svar-fleip setter jeg på Dylans «The Groom's Still Waiting At The Altar», og spør om han vet hvem det er?
— Er det alvor? Ketil Stokkan og Tore Hansen, er det ikke det 'a?
Dermed var audiensen over. Åge og Sambandet benket seg for en pep-talk. En ny låt til den kommende LP'en skulle spilles inn. Og jeg gikk gjennom notatene mine for å oppdage at Åge hadde klart å gjette riktig artist på seks av de 18 singlene. Hvilket plasserer ham på en foreløpig 1. plass foran Alex (5) og Casino Steel (2).
Følg med i serien. Nestemann er Jahn Teigen, og siden han allerede er publisert i “Teigen-krønikene”, får han følge av Ketil Stokkan. God underholdning og fine platecovere.
På slakteriet med casino steel!
Stjernene gir stjerner 2
Publisert i Det Nye, 16. februar 1982
Tekst og disc-jockey: Yan Friis
Foto: Arne Nordtømme
Casino Steels glis var bredt da jeg ankom hans tilholdssted i Trondheim, Bajazzo, med en bunke ferske single-plater under armen. Han så nok fram til å forsøke seg som plateanmelder for én dag. Selv ventet jeg at Norges nye idol hadde lommene fulle av stjerner, ferdig til utdeling. Han er jo ikke av dem som tar seg selv og popmusikken altfor høytidelig. Når det gjaldt stjernene, tok jeg imidlertid feil. Casino var bemerkelsesverdig gjerrig. Ikke bare holdt han seg på de laveste karakterene. Han gikk endog til det skritt å innføre tre klasser under én stjerne: null, minus en og minus to!
Som mange vet har Casino bodd i England i flere år. Han ble endog en respektert musiker derover i gruppa Boys midt under punk og new wave eksplosjonen. Følgelig regnet jeg med at han skulle få en lett match når det gjaldt å gjette hvilke artister som spilte. Også der tok jeg feil. Casino avskyr det som skjer på hitlistene i England akkurat nå og hører så lite som mulig på det. Kun to av de 18 artistene klarte han (den ene av dem, Squeeze, var til og med på kan…). Vel, her er Casinos kommentarer:
OLIVIA NEWTON-JOHN, «Physical» (Polar) ★
— Olivia, verdens fineste rype. Det er nesten synd å gi ’a bare én stjerne. Skulle gjerne møtt henne, gliser han. Og det skulle vært flere naken-bilder av henne på coveret!
JAPAN, «Visions Of China» (Virgin) ★
— Kan godt tenke meg at det er en hit i England. Jeg klarer ikke det som er pop der for øyeblikket. Denne låten høres ut som Roxy Music krysset med noe helt moderne.
J. GEILS BAND, «Centerfold» (EMI America 006-86454). ★★
— Ha! Velbrukte, gamle klisjeer. Veldig kommers, men absolutt ingen kjempe-komposisjon.
(Hvor kommer de fra? spør jeg.)
— Tja . . . Det er ikke noe utprega engelsk eller amerikansk. Men jævla kommers, ingen tvil om det. Det er første gang jeg hører J. Geils Band.
JOHN FOXX, «Dancing Like A Gun» (Virgin VS 459). 0
(Synthesizerne spiller opp, og Casino skjærer øyeblikkelig grimaser.)
— Jeg hater det! Huff!
(En gitar faller inn, Casinos ansiktsuttrykk mildnes, men bare en kort stund.)
— Typisk synthesizer-band. Gary synes sikkert det er ål’reit. Null! (0 stjerner)
DURAN DURAN, «My Own Way» (EMI 006-64656). -1
(Nok en populær synthesizer-gruppe. Casino ler oppgitt mens et lystig, lite tema danser over den bastante disco-rytmen.)
— Verste jeg har hørt! Slå av! Jeg vil ikke vite hvem det er . . . hvem er det?
THE CLASH, «Radio Clash» (CBS A 1797) ★
(Et blodisnende skrik sparker i gang Clash’ funk-stomper.)
Ål’reit. Fin innredning, ler Casino.
— Men jeg hater rytmen. Hvem det er? Ha’kke peiling. The Clash? Javel. Jeg har aldri likt Clash. Har alltid syntes de har vært noe sarv. Et av de mest talentløse band som noengang har slått igjennom. Teksten er sikkert ål’reit, men.
THOMAS DOLBY, «Europa And The Pirate Twins» (Parlophone, R 6051) 0
(Mer synthesizer-pop, romantisk og velklingende. Men Casino lar seg ikke forføre.)
— Sku’ ønske de banda kunne spille gitar. Maskinmusikk! Så lett å slippe unna med. Skjønner ikke at folk orker å høre på det!
ERIK MØLL, «Richter skala rock» (Møll Music, EMØLL 777) ★★★
(Helt tradisjonell rock’n’roll-låt. Casino lysner.)
— Her er det gitarer i hvert fall. Ingen kjempelåt. Den viser at det er mye likar musikk i Norge enn i England for tiden. Et lite lyspunkt. (Lytter igjen.) Velkjent låt, egentlig. (Latter.) Har nå hørt den før. De har det artig, de som spiller. Rocker litt. Men jeg skjønner ikke hva’n sier. Er’n fra Bergen, Stavanger?
DET PENE BÆN!, «Voksent liv» (Rille Records, RRS 81 IS) ★★
(En slags vilter ska fra Stavanger toner ut av anlegget.)
— Hm. Forstår ikke ett ord hva’n sier. Jeg er litt overvelda. Ska’ få to stjerner siden de ikke bruker synthesizer. Ja, dette er ikke min smak, og jeg må få gi stjerner etter det!
JOHN WATTS, «Speaking A Different Language» (EMI 006-07570) 0
(Amerikaner med Jim Morrison-røst synger «poetisk» tekst over et rock-komp som stiger og synker.)
«Red in my face / red in my soul».
(Casino ler hysterisk.) Dette må være norsk! Teksten er fullstendig talentløs, i alle fall to år for seint. Synge som at alt er så forferdelig i verden, dødskjedelig! (Casino ser aggressivt på meg.)
— Jeg er overraska over at’n ikke er norsk. Null! Det er bra å få null her! (Ny latter.)
QUARTER FLASH, «Harden My Heart» (Geffen GEFA-1 838) ★
— Fin stemme på jenta. Så speller dem jo reint! Ikke noe å bli overvelda av, men. De får én stjerne pga. stemmen, og saksofonen.
ALTERED IMAGES, «I Could Be Happy» (Epic A-1 834) 0
— Etter å ha hørt det jeg har hørt hittil, er det ikke noe rart vi har suksess! Er det hun med «Japanese Boy»? Ikke? Kan godt tenke meg det er en hit i England. Huff! Sikkert bra spilt; brukbart så de får null. Totalt likegyldig plate.
SQUEEZE, «Labelled With Love» (A&M AMS 9181) ★★★★★
(Det tegner til å bli en smygende, kommersiell country/pop-ballade, og for første gang blir Casino glad.)
— Det like æ! (Flirer.) Tøff, topp tekst! Flott piano også. (Etter en liten pause:) Den like æ faktisk jævlig godt! Flott stemme på vokalisten. Men æ savne et lite refreng så vi kjenner’n igjen. Hælvete at æ ikke huske hvem det e? Seks stjerner, nei, fem siden den mangla et catchy refreng.
SPANDAU BALLET, «Paint Me Down» (Chrysalis CHS 2560) -2
(Dunkende, bastant modernisme. Casino ser i taket.)
— Slå av!
THE KNACK, «Pay The Devil» (Capitol, 006-86447) ★★
(En ganske straight Beatles-inspirert pop-låt.)
— Brukbar. Eneste grunn til at jeg orker å høre på’n er at det andre er så dårlig.
(Mens jeg skifter plate, skyter han inn: «Æ like ikke musikk generelt».)
GARLAND JEFFREYS, «Lover’s Walk» (Epic A-1 470) ★
— Hvit reggae! Verste jeg hører! Slå av! Forferdelig!
(Men Garland er ikke hvit, innvender jeg.)
— Spiller ingen rolle. Slå av!
NEW JORDAL SWINGERS, «Fortidas labyrinter» (On ONS 701) ★★
(Uvant Jordal-låt, rytmisk ganske med dyktig bruk av blåsere.)
(Casino ler.)
— Hva ska en sei te det? Sikkert folk som like det òg. Litt ål’reit at dem har blåsere, og det andre instrumentet, hva er det? Piano? Jeg liker ikke den typen rytme. Men, men.
(Jeg forteller hvem det er.)
— Jeg så New Jordal Swingers på Skansen — dette må du få med! Der gjorde de en jævlig god versjon av «Goodnight Irene». Jeg gir to stjerner, siden de er flinke til å spille og gjør det litt annerledes enn vanlig.
JOHNNY YEN BANG, «Folk på gata» (Zado Z 004) ★★★
(Meget eksperimentell sak, masse rare lyder. Johnny er fra Trondheim, det hjalp ikke Casino. Mulig at producer Helge Gaarder fra Kjøtt hadde gjort Johnny Yen Bang for ugjenkjennelig?)
— Hvilket land de kommer fra? Aner ikke! Norsk?! Sier du det. Det er for mye rot. Forsøk på å gjøre noe annerledes. Originalt til å være norsk.
(Jeg forteller hvem det er.)
— He he, jeg tror ikke de kan vente seg noen stormende salgssuksess.Johnny Yen Bang har en kult-tilhengerskare i Trondheim, og kanskje i resten av landet også. Vanskelig å uttale seg om’n. Han har jo nytt band hver uke! Nytter ikke å si hvilken stil han spiller. Han forandrer seg hele tiden. Seriøs fyr! Han fortjener bedre enn dette. På denne plata er’n under dårlig Oslo-påvirkning, så det er ikke hans feil at’n bare får to stjerner.
Dermed var seansen over. Casino påtagelig lettet, hiver seg på beina og strener mot Bajazzo igjen. Klar og rede for en ny kopp kaffe. Pop-idolet som ikke liker musikk. Skjønt, Inge hvisker meg i øret at fyr’n slenger på Jim Reeves med en gang han kommer hjem. Og sier du George Jones høyt, skvetter’n Casino salig til. For med country er det noe annet, eller hva, mister Steel?
Alex anmelder plater!
Stjernene gir stjerner 1
Publisert i Det Nye, 12. januar 1982
Tekst: John Smith
Foto: Petter Berg
Disc-jockey: Yan Friis
Vi begynner en ny serie. Med jevne mellomrom får en popstjerne anledning til å sitte på «riktig» side av platespilleren. I stedet for å få stjerner, kan de gi stjerner. Eller for å si det rett ut: De kan forsøke seg som plateanmeldere!
Første i ilden er Alex. Vi plukket ut 18 aktuelle singler. Hun skulle si hva hun mente om dem. Men. Det er et lite ekstra poeng med denne nye serien, en liten felle. Både Alex og hennes etterfølgere må nemlig forsøke å finne ut hvilken artist det er som spiller. Vi sier ingenting før de har gitt opp eller gjettet riktig. Hvert riktige svar gir ett poeng. Når året er omme, ser vi hvilken stjerne som vet mest om, jeg hadde nær sagt, sitt eget yrke.
Alex ble skrekkslagen da hun hørte om konkurransen.
— Å, håper ikke det er sånn moderne musikk, da dauer jeg!
Stakkars Alex. Det ble masse moderne saker. Britisk fortrinnsvis, hvilket gjorde det enda vanskeligere for henne. Alex foretrekker nemlig amerikansk musikk.
Vel, her. ser dere hvordan det gikk. Alex begynte bra, men så raknet det.
(Stjernene har hun satt selv.)
GENESIS – «Keep It Dark» (Charisma CB 391) ★★★★★
— Det er Phil Collins — Genesis! Helt fantastisk innspilling — jeg er absolutt en tilhenger av Phil Collins. Jeg kan ikke si noe mer om denne plata, den var ny for meg, men jeg gjettet etter sounden, stemmen hans, og måten å synge på.
HEADACHE – «Maridalsrock» (Strawberry KJØP 3) ★★★
— Det må være den gamle vokalisten i Broadway News, gjetter Alex. Men så får hun se plateomslaget:
— Når man hører norsk, så begynner man å grave blant de norske artistene man kjenner, men i det siste har det kommet så mange nye så det er ikke så lett å gjette. Låten burde ha vært lagt mer vekt på arrangementet, formen på låten.
— Det var en slags reggae, synes du ikke? spør Yan.
— Nei, det var langt ifra reggae, svarer Alex.
BILL WYMAN – «Come Back Suzanne» (A&M AMS 9173) ★★★
Alex lytter intenst. Skakker på hodet som for å høre bedre og spør:
— Hvem er det?
Så reiser hun seg, går bort til den ene høyttaleren og legger hodet inntil.
— Jeg vet ikke hvem det er, sier hun, men det er ganske monotont.
Hun får coveret:
— Nei, jeg synes dette var monotont. Jeg liker den ikke. Han forsøker å gå mot new wave, selv om han sier at new wave ikke er noe nytt fordi den slags musikk spilte Rolling Stones for mange år siden. Jeg har respekt for denne gruppa, men Bill Wymans låt var kjedelig.
NEW ORDER – “Everything’s Gone Green” / “Procession” (Factory FAC. 53) ★★★★
A-siden begynner med et langt instrumentalt forspill, og Alex spør:
— Er det en instrumentallåt?
Yan rister benektende på hodet.
— Jeg vet ikke hvem det er, sier Alex, — jeg hører så mange synthesizere som går rundt omkring.
B-siden spilles, men Alex rister igjen på hodet:
— Hjelp meg, sier hun.
— De skiftet navn da sangeren hengte seg, forklarer Yan. — Gruppa er engelsk og het tidligere Joy Division.
— Når hengte han seg? spør Alex.
— For snart to år siden, svarer Yan. — De heter New Order.
— Det er så mange engelske band, derfor blir det umulig å holde seg underrettet om hva som skjer der borte, hvis du da ikke har det som yrke, ler hun mot Yan.
— Jeg likte iallfall «Procession» best. Vokalisten minner meg om Bruce Springsteen. Fin låt, og jeg likte også gitaren. På A-siden synes jeg synthesizerene var overeksponert, slik at det ble en syntetisk sound. Dessuten var de monotont brukt, det får meg til å fryse på ryggen — jeg blir skremt av den slags — minner meg om atomkrig.
ROLLING HITS – «Rolling Hits Medly» (Mercury 6000 721) ★★★
— Å, nei, det er ikke sant! sier Alex når Stones-låten «Satisfaction» tordner ut av høyttalerene. — Skal vi danse? spør hun.
Og Stones-potpurriet fortsetter:
— De er flinke til å kopiere, sier Alex. — Når man hører de første tonene, kan man tro det er Rolling Stones, men etter hvert hører du at lyden er bedre og ikke så rå som Stones. Jeg vet at denne typen plater er populære, men det er som muzak for meg, og for folk som er glade i musikk, er originalene et mye bedre tilbud.
KIM WILDE – «Cambodia» (RAK RAK 336) ★★★
— Det er så mange låter som begynner slik, sier Alex da de første taktene spilles.
— Jeg tror jeg har hørt det før. Joda, jeg har henne på video, med «Kids of America».
— Kim Wilde heter hun.
— Jeg synes det er hyggelig at det kommer damer igjen i pop-bransjen, men jeg foretrekker «Kids of America», fordi den var mer new wave, fremfor denne som er mer disco.
STRAY CATS – «You don’t believe me» (Arista SCA T 4) ★★★★★
— Virkelig fin. Jeg digger den, sier Alex og synger med. Hun vet også hvem det er.
— Sounden deres kommer fram når de korer, sier hun. — Jeg har absolutt sans for Stray Cats. Det svinger. Gammeldags, javel, men det er tidløst. Jeg synes også at folk som er glad i musikk, burde gå tilbake til 50-åras artister og høre på dem. Fin groove og slide-gitar på denne låten.
HEAVEN 17 – «Penthouse And Pavement» (B.E.F./Virgin VS 455) ★★
Igjen synger Alex med i de første taktene, men blir tankefull og stille etter hvert. Lytter.
— Veldig mye ekko, sier hun og tar seg undrende til haken. — Jeg vet ikke hvem som synger, men jeg liker ham ikke. Jentekoret og bass-spillet er topp. Ellers foretrekker jeg amerikansk og norske artister innen denne typen musikk.
BOOMTOWN RATS – «Never In A Million Years» (Mercury MER 87) ★★★★★
— Det låter Phil Spector i sounden, en vegg av lyd, kommer det kontant fra Alex. — Men det er vanskelig å høre hvem det er, det kan være så mange.
— Det er Boomtown Rats, sier Yan.
— Er du gæern, har de forandret seg så mye?! Forsøket er iallfall verd å belønne. De går nye veier, eller rettere sagt gamle, men det låter bra.
SKIDS – «Fields» (Virgin VS 401) ★★★★
— Dette er pop med elementer fra skotsk folkemusikk. Jeg respekterer alltid musikk med folkelige elementer, men jeg hører ikke noe særlig på det selv. Det er originalt, sier Alex.
HUMAN LEAGUE – «Open Your Heart» (Virgin VS 453) ★★
— Der har du den rytmeboksen igjen, og er det noe jeg ikke liker, så er det det. Nei, jeg liker ikke denne låten.
Yan forklarer hvem det er og at de er store i England for tiden.
— Det hjelper ikke, sier Alex, — jeg liker vokalmuligheter i en låt, og jeg hadde blitt gæern om jeg bare skulle synge i kor slik som denne gruppa gjør det. Det blir for kjedelig, for sterilt.
ALTERED IMAGES – «Happy Birthday» – (Epic A 1522) ★★★★
— Er det hun kjerringa som synger på kinesisk? spør Alex. Men Yan avkrefter og forteller at denne låten nettopp lå på første plass på de engelske hit-listene.
— Det er originalt, sier Alex.
— Ja-ja-ja, det er mange rariteter i musikken. Stemmen minner litt om Jannicke, sounden er myk og barnslig, men jeg synes Jannickes stemme er mer sexy.
DOLL BY DOLL – «Caritas» – (Magnet MAG 195) ★★★ (eller ★★★★★)
— Dette er amerikansk, er det ikke?
Yan rister på hodet.
— Ikke???
Yan forteller henne hvem det er.
— Denne gruppa er noen luringer, sier Alex. — Det er originalt, og han tjukken på cover-bildet likner på Gary Glitter (ha-ha). Stemmen likner på vokalisten i Toto — fin, sterk stemme. Det er amerikanskinspirert musikk, så amerikansk at det er forbløffende at de er engelske.
DR. FEELGOOD – «Waiting for Saturday Night» (Liberty BP 404) ★★★★
— Denne har jeg hørt tidligere. Det er slik musikk som vekker folk og som du spiller ute til dans for å piske opp stemningen. Mens den forrige plata, Doll By Doll, var en amerikansk kopi, så er dette opprinnelig, og jeg må gå lavere i karakter på Doll By Doll, for Dr. Feelgood er jo bedre. Denne typen musikk går hjem hos de fleste. Den er alltid anvendelig.
QUEEN / BOWIE – «Under Pressure» (EMI 006-64626) ★★★★★★
— Er det Police? spør Alex.
— Har du ikke hørt det før?! spør Yan tilbake.
Alex er tydelig forvirret.
— Virkelig fin låt, sier hun. — Show. Er det Bee Gees — Nei!?? Hun ser i bordet. Smiler, tar seg igjen til haken. Tenkende. Rister på hodet og sier:
— Det skremmer meg at jeg ikke vet hvem dette er.
— Det er en gruppe og en soloartist, forklarer Yan.
— Ja — jeg har hørt noe av det der før, sier Alex.
— De er engelske begge to, fortsetter Yan og sier hvem det er.
— Å, jaaaaa, stønner Alex.
— Jeg synes det var meget bra. Avansert låt. Queen og Bowie er ganske forskjellige, derfor er det koselig at de samarbeider. Jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke klarte å gjette hvem dette var.
— Ville du ha tørt å synge den? spør Yan.
— Ja, hvorfor ikke, svarer Alex.
THE JAM – «Absolute Beginners» / «Tales From The Riverbank» (Polydor POSP 350) ★★★★★
— Denne minner om så mye. Det er helt sikkert engelsk med en sammenblanding av engelsk og amerikansk musikk, blant annet disse Earth Wind and Fire-liknende blåserne. Jeg kan ikke forstå hvorfor de blander inn dette amerikanske i musikken sin. Blåserne virker som et fremmedelement, dessuten er de brukt i alt fra Bee Gees og utover. B-siden var bedre, en virkelig fin låt.
GJENNOMSLAG– «D.J.» (Parlophone) ★★★★★
— Det er vanskelig å høre dialekten, sier Alex mens hun retter øret mot høyttaleren. — Men det er en tøff låt og fint spilt. Vokalisten har en litt monoton stemme, men det funker siden den er så mørk.
BOB DYLAN – «The Groom’s Still Waiting At The Altar» (Columbia 18-02510) (amerikansk utgave) ★★★★★★
— Det er iallfall Bob Dylan! Den er topp og en slik låt som jeg digger. Jeg føler meg hjemme i denne låten. Blues, rhythm & blues. Det er helt topp. Sånn kunne jeg laget også!
Seansen endte altså med at Alex anbefalte Bob Dylan og Queen / David Bowie i særdeleshet. Hennes poenghøst ble 5 av 18 mulige (juryen Yan & John var muligens uanstendig snille, men …).
Første artist ut i noe som skulle bli en serie på 12. Populær blant leserne også. Alex’ score: 5/18. Neste deltager ble Casino Steele, også kalt “Stein den Fryktløse”. Følg med.