Livsfilosofi og luremus
We Can Work It Out / Day Tripper (Parlophone, R5389)
Fredag 3. desember 1965 er ikke bare dagen da det var min tur til å åpne en luke i julekalenderen, det er også dagen for The Beatles’ julebonanza 1965: ny single, ny LP, ny EP. I en alder av 13 var jeg betraktelig mer opptatt av denne begivenheten enn av Tarzan-heftet som sto i bladhyllene og som forestilte jungelhelten sittende overskrevs på en tiger han hadde lagt på ryggen og var i gang med å nedkjempe med kniven – farvevalget gult gress mot grønn himmel var mildt sagt gyselig. Jeg visste uansett at heftet kom til å ligge rullet sammen i en knickersstrømpe med snop ved sengen min julaftens morgen. Like sikker var jeg på at julen ville være LP-fri. Med tre sønner i huset var LP-platen fortsatt for dyr for familieøkonomien. Det måtte nok bli med single denne julen også.
Jeg var fortsatt ikke fast lytter av Radio Luxembourg. Heller ikke klarte jeg å time tilværelsen så jeg fikk med meg alle Ti i skuddet-sendingene. Da julaften opprant hadde jeg derfor ennå ikke hørt «We Can Work It Out» og «Day Tripper». Ikke kjente jeg noen som hadde den heller. De fleste måtte nok finne seg i at nye Beatles-plater så tett opp til jul automatisk fikk status som «julegave» og dermed ble satt på vent.
Hva jeg definitivt ikke visste var hvor på håret The Beatles klarte deadlinen denne gang. Siste dag i studio, 11. november, var deres enten eller. Kvelden før, i en session som varte fra 9 om kvelden til 4 om morgenen, hadde de prestert «The Word» og en siste runde med «I’m Looking Through You». Etter endt økt ga George Martin dem beskjed om at albumet var tre låter short, de hadde en overligger fra «Help!»-innspillingen som kunne fiffes opp, «Wait», men John og Paul var simpelthen nødt til å ha med seg to nye låter til kvelden, ellers sprakk timeplanen og risikoen for utsettelse var overhengende.
John og Paul forlot studioene i Abbey Road klokken 4 om morgenen den 11. november med beskjed om å skrive to nye låter. De var tilbake i studio 14 timer senere med «Girl» og «You Won’t See Me». Vi må regne med at de brukte noen av timene denne dagen til å sove. Det er ikke bare imponerende, det er skremmende.
Snaue fire uker tidligere hadde det sett noe lysere ut. De hadde tre låter i boks da de begynte på «Day Tripper» lørdag 16. oktober, og ytterligere to da «We Can Work It Out» ble spilt inn fire dager senere. Singlen var altså under kontroll.
Lennon mente bestemt at han hadde sikret seg A-siden med «Day Tripper». Skrevet og skrudd sammen på bestilling. Og et bevisst forsøk på å matche riffsterke og kraftfulle utfordringer fra Stones som hadde levert «Satisfaction» (fortsatt på Top 20 i England) og «Get Off Of My Cloud» (på vei oppover Billboard-listen) og Animals’ «We Gotta Get Out Of This Place» (en stor hit denne sensommeren) og dessuten Dylans syrlige, elektriske put-downs med «Like A Rolling Stone» (fortsatt Top 20 i England) og «Positively 4th Street» (på vei oppover Billboard-listen). Lennon forsøkte også å matche seg selv og den knallharde «Ticket To Ride» fra hvilken han beholder reisemotivet.
«Day Tripper» er igjen konstruert rundt et gitarriff. Det åpner låten og driver den hele veien hjem. Ikke glad og vilter som i «I Feel Fine», men dvelende og illevarslende brutalt i klangen. Lennon låner trikset til Stones i «Satisfaction» og dels Animals i «We Gotta Get Out Of This Place» og bruker det til å introdusere bandet instrument for instrument, først riffet spilt av elgitaren alene, så i duett med Pauls bass, i tredje og fjerde runde får de to selskap av en raslende klapperslange av en tamburin og løse, skranglende elgitarakkorder, og endelig, da riffet skal starte for femte gang, er Ringo der med en rapp slagserie før han låser elementene i et groove med spikerfeste.
Det er et funky bluesrigg, og de kunne kanskje gjort mer ut av det enn de gjør. Paul åpner låten med sitt «Got a good reason», lagt så høyt at det forklarer hvorfor John venter med å falle inn til den lavere andrestrofen som de synger sammen: «for taking the easy way out». Bluesstrukturen beholdes ved at de to strofene gjentas en gang før vi presenteres for refrenget, og nå er John den toneangivende mens Paul går opp og tar 2. stemmen. «She was a day tripper, one way ticket, yeah! It took me so..... long to find out, and I found out», hvorpå låten stopper helt opp, og kjører to riff-runder igjen, en kortversjon av introen.
Hadde det ikke vært for det lange solopartiet etter andre vers og refreng ville man kunnet beskyldt «Day Tripper» for å være tam. The Beatles etablerer et fett og herlig kontrollert groove i introen og under versene, men de har ingen smart løsning på refrengene som John og Paul skråler over en Ringo som begrenser seg til bare å hamre eller snarere slamre takten. Refrengets eneste lille godbit er sistestrofen som avleveres som en inside-joke, limt på nærmest ved ettertanke og med et skjevt, konspiratorisk flir: «And I found out…» Ellers er det ikke et refreng av de store i Beatles-sammenheng, det utløser ikke spenningen som den tunge rotasjonen av riffet legger opp til. Man kan mistenke John for å ha hatt «Satisfaction» i tankene da han konstruerte innspillingen, konkurransemann som han var, men det er ingen tvil om at denne gangen kom han til kort.
At «Day Tripper» likevel slipper unna med det skyldes partiet med gitarsoloen, et strekk på 20 sekunder som åpner låten med repriser av introen, bare løftet ut og opp og med romklang, før det bryter ut i en ilter og målrettet følelsesutladning badet i John og Pauls ordløse koring. Under soloen vandrer en annen elgitar tone for tone oppover skalaen, det lyder som om effektpedalen fra «I Need You» er involvert. Det er 20 sterke sekunder som gir en smak av fremtidens tyngre, gitarbaserte rock. Folk klarer ikke å bli enige om hvem det er som leverer soloen. Som oftest krediteres den John, men det hvitglødende løpet i siste halvdel er mer i nabolaget til George. Og samtidig, den rå tonen har mye til felles med Pauls gitar i «Ticket To Ride» og «Another Girl». Strange…
Uansett. De 20 elektriske sekundene booster «Day Tripper» slik at når gruppen faller ned på riffet igjen i et dryss av klapperslange-tamburin, er både lytteren og låten klar for å hentes tilbake til groovet som innevarsler neste vers. Som for å understreke slektskapet til «Ticket To Ride» går John og Paul opp i falsett når de synger «so long» for siste gang.
I vanlig skrytestil var 70-tallets etterpåkloke Lennon ivrig etter å fremstille «Day Tripper» som et pionerarbeid innenfor dop-rocken. McCartney må ha lest noen av disse intervjuene, for også han har senere gitt det inntrykket. Sant nok hadde John og George spist LSD og vært ute på noen reiser. Men tripsjargongen var ikke innarbeidet i 1965, LSD var fortsatt forbeholdt de få. Det er da heller ingen ting i teksten som peker mot dop. «Day Tripper» er en ikke alt for subtil grisevise, strofene ganske sikkert skriblet ned på papiret i kollektiv, fnisende cannabisrus. Tekstens hovedperson er en jente som er stor i kjeften, men som trekker seg når det gjelder, og temaet er selvfølgelig sex. Hun er en «prick-teaser» som tok ham «half the way there», som det het i det opprinnelige utkastet, moderert til «big teaser» av forståelige grunner. Denne erotikkens søndagsbilist ble altså senere til en weekendhippie i Johns reviderte.
Sant eller ikke, «Day Tripper» er en syrlig porsjon Lennon-forakt med glimt i øyet, og er tross sitt erotiske emnevalg åpen for andre tolkninger. Slik sett er teksten tidløs og handler om mennesker som vil være med på leken uten å måtte smake steken. Sosialisten og agitatoren John Lennon var definitivt en «day tripper».
Lennon var hissig på at «Day Tripper» skulle ha single-status. På dette tidspunktet, 16. oktober, hadde gruppen bare noen få låter i boks, «Run For Your Life», «Nowegian Wood» og «Drive My Car». Av disse representerte vel bare sistnevnte en eventuell utfordrer, men jeg tror neppe McCartney tenkte i de banene. Fire dager senere var imidlertid situasjonen en ganske annen. Den dagen hadde Paul med seg «We Can Work It Out» i studio, og alarmen må ha gått i Lennons hode. Det luktet hitsingle lang vei. Det sier litt om gruppesamholdet i 1965 at det ikke kunne falle Lennon inn å sabotere makkerens låt, selv om den utfordret hans egen. Tvert i mot inkarnerte han 100% i «We Can Work It Out» og bærer en vesentlig del av ansvaret for sangens guddommelige bro. Det var for øvrig George som foreslo at broen skulle avslutte i valsetakt, et viktig element i innspillingen. «We Can Work It Out» er altså et ekte teamwork. Lyden av et band som har fått en lovende utfordring mellom hendene og koser seg med å løse den.
Hva hadde Paul med seg? Jo, en ordentlig sint rapport fra en krangel så heftig at bitterheten fortsatt hang igjen i ordene. Her er de tre versene:
Try to see it my way,
Do I have to keep on talking till I can't go on?
While you see it your way,
Run the risk of knowing that our love may soon be gone.
Think of what you're saying.
You can get it wrong and still you think that it's all right.
Think of what I'm saying,
We can work it out and get it straight, or say good night.
Try to see it my way,
Only time will tell if I am right or I am wrong.
While you see it your way
There's a chance that we might fall apart before too long.
Jeg-personen er ubøyelig, han søker ikke noe kompromiss, om så forholdet må ryke, dette er kniven på strupen, han holder på sitt. Det geniale er at teksten ikke nødvendigvis handler om kjærlighet, det kan like meget dreie seg om vennskap. Legg den oppå de interne konfliktene i gruppen i årene 1968-71, og den funker så det suser. Det er kanskje de beste tekstlinjene McCartney hadde skrevet til da. De er like nakne og ekte som noe Lennon fyrte av i starten av solokarrieren. Ekstra elegant er innsmettet «only time will tell if I am right or I am wrong», derved erkjenner han svakheten ved argumentasjonen, den er farvet av øyeblikkets anfektelse.
Versene synges med stor hast, ordene snubler nærmest i hverandre hvilket forsterker opplevelsen av en pågående konflikt, og når han endelig og andpusten faller ned på det enkle refrenget som bare er tittelstrofen sunget to ganger, oppleves utbruddet som resignert ønsketenkning, han tror ikke at det kommer til å gå bra i det hele tatt. Dette hadde Lennon glemt da han snakket om sangen på 70-tallet.
Man hører av den ferdige versjonen at «We Can Work It Out» kunne levet et liv uten broen, og da som en akustisk vise i folk-genren. Det ville ikke blitt single av det, den ville snarere fått omtrent samme funksjon på «Rubber Soul» som «I’m A Loser» har på «Beatles For Sale». Men Paul ville mer med låten. Han visste bare ikke helt hva. Og slik kom John inn. Sammen utarbeidet de broens tungsindige melodilinjer og filosofiske budskap, ordene er nok hovedsakelig Johns, det er også hans stemme som dominerer:
Life is very short, and there's no time
For fussing and fighting, my friend.
I have always thought that it's a crime,
So I will ask you once again.
Strofen sunget med sørgmodig ømhet, akkompagnert av et pumpeorgel som slår over i valsetakt i andre og fjerde strofe, det gir en bremsende effekt, fascinerende nær full stopp. Det er som om sangen trekker pusten og gir både lytteren og konfliktens hovedpersoner et øyeblikks tid for ettertanke. John er ikke kynikeren her, han er i aller høyeste grad sangens positive og konstruktive stemme. Broen gjør sangen større enn livet, som det heter. Den har meglerens rolle i en hver konflikt, stor som liten. Den er mer moden og relevant enn en annen sang fra de samme innspillingene, «The Word», men har ikke fått samme status.
John led åpenbart av hukommelsessvikt da han en gang på 70-tallet uttalte: … you've got Paul writing, 'We can work it out / We can work it out'—real optimistic, y'know, and me, impatient: 'Life is very short, and there's no time / For fussing and fighting, my friend”. Det finnes ikke snev av optimisme i Pauls tekstlinjer. John husket feil.
«We Can Work it Out» er spartansk instrumentert, men duverden hva de får ut av det. John spiller den akustiske gitaren som legger inn rappe, rytmiske kommentarer til noen av versestrofene. Han er også mannen bak pumpeorgelet som gir sangen sitt genuine særpreg, diskret blåtoner i versene, åpent spjel i broene – og i valsepartiene gir han oss sannelig en forsmak på Mr. Kite. George gjør angivelig ikke annet enn å slå på tamburinen som til gjengjeld har en viktig rolle i innspillingen. Ellers er det bare Pauls bass og Ringos trommer. Resten tar Pauls dobbelsporede ledevokal i versene og refrengene og Johns saktmodige vokal (fulgt av Pauls 2. stemme) i de to broene seg av.
Resultatet er en bittersøt lekkerbisken fremført unplugged og med stor innlevelse. Ingen triks i introen, for første gang velger gruppen å starte en single rett på verset, åpningsstrofen er over deg før du får tid til å reagere: «Try to see it my way…» Som om du uforvarende kom over noen som var midt i en opprivende krangel.
John skjønte at «Day Tripper» var i trøbbel da «We Can Work Out Out» kom rekende. Men ikke pokker om han ville gi seg. Selv om resten av gruppen og også George Martin anså Pauls låt for å være den klart sterkeste av de to, sto John på sitt. «Day Tripper» skulle være deres neste single. Til slutt ble man nødt til å inngå et kompromiss, de to låtene fikk likeverdig status, det ble en dobbel A-side. Noe John aksepterte. Om man sjekker nummereringen på labelen vil man imidlertid oppdage at «We Can Work It Out» er den egentlig A-siden. Det var også den som fikk høyest radiorotasjon. I USA toppet den Billboard-listen mens «Day Tripper» måtte ta til takke med en 5. plass.
John kom senere i livet til samme konklusjon. Han var misfornøyd med «Day Tripper» og skyldte på tidspress. Han var ikke misfornøyd med «We Can Work It Out». Ingen er misfornøyd med «We Can Work It Out». Den danner en magisk avslutning på The Beatles’ midtperiode.
Samme dag som singlen kom ut, 3. desember 1965, startet The Beatles sin britiske turné i Glasgow. 12. desember avsluttet de turneen i Cardiff. De skulle aldri reise Storbritannia rundt som turnéband igjen. 1966 lå rundt hjørnet. En ny tid var i emning.
Singlen kom i sort/hvitt-cover i Norge med motiv fra «Help!»-filmen. Jeg fikk ikke høre den før vi kom hjem fra julefeiringen hos mine besteforeldre. O glede! Jeg hadde aldri hørt noe mer fantastisk. Jeg elsket begge låtene, men det var noe eget «We Can Work It Out». Pauls jagende stemme, pumpeorgelet, det nedtrimmede kompet. Det var så vakkert og så trist. Det var magi fra den andre siden.
Den romjulen spilte jeg singelen om og om igjen. Av og til bladde jeg i Tarzans julenummer og leste de to historiene om Tarzan og urfolket og Tarzans eventyr blant araberne (og den onde sykepleiersken Marie) om igjen. Jeg begynte nok å vokse litt fra jungelmannen, men det var noe formildende ved ham fortsatt, han hadde nemlig Beatles-hår.
(Fra “Beatles og jeg”, Spetakkel forlag 2014)
Utgitt: 3. desember 1965
Inn på NME-listen: 8. desember 1965
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på NME-listen: 1-1-1-1-1-2-2-5-17-27
Antatt salg i UK: 1,385,000
Inn på listen i Norge: 11. desember 1965
Høyeste plassering i Norge: 1
Plasseringer på listen i Norge: 6-1-1*-1*-1-1-1-1-1-1-2-6-14-19-20-26
* Ikke liste 25. desember 1965 og 1. januar 1966, så førstnevnte repeterer listen fra 18. desember og sistnevnte listen fra 8. januar.
The Beatles’ Million Sellers, EP (Parlophone) UK EP #1
Denne EP’n dukket opp sammme dag som «We Can Work It Out» / «Day Tripper» og «Rubber Soul» og virket aldeles malplassert. To hits fra 1963 og to fra 1964. Julen 1965 kunne de like gjerne vært fra forrige århundre. De eneste som kjøpte den til barna og barnebarna sine må ha vært bestemødre og distre fedre som trodde at ny Beatles var ny Beatles. Hadde jeg fått denne til jul i stedet for «We Can Work It Out» ville jeg grått meg i søvn.
Min teori er at EMI hadde panikk da arbeidet med «Rubber Soul» lå langt etter timeplanen. Angsten for en jul uten ny Beatles-LP drev dem til ekstremløsningen: En EP med gamle hits. De klarte ikke engang å bli enige med seg selv om hva den skulle hete, så etiketten har en tittel og coveret en annen. Fotografiet på forsiden er for så vidt tidsriktig i og med at det ble tatt rundt innspillingen av «I Feel Fine», men da de likevel gikk inn i Robert Whitakers fotoserie «Årstidene», ville nok bildet vintermotivet (som forestiller gruppen med paraplyer mot det engelske vinterregnet) passet bedre enn vårmotivet (spingfjærer for «spring», vittig…).
Det aller merkeligste er at denne EP’n ikke bare toppet EP-listen, men den holdt seg på denne listen helt frem til sommeren. Kanskje var det rett og slett slik at mange hadde spilt de opprinnelige singlene i filler, og her fikk de sjansen til å erstatte noen av dem. Og i et stilig billedcover til og med. Britiske singler hadde som kjent ikke billedcover.
EP’n ble markedsført sammen med de to ekte Beatles-nyhetene. Lurer på om gruppen syntes det var så stilig.
Jeg har noen ganger lurt på om EP’n var en panikkløsning, resultatet av worst case scenario-tenkning hos EMI. EP’n som inneholder fire hits fra 1963 og 1964, virker jo helt irrelevant i den eksplosivt kreative inngangen til 1966. Det gikk så fort for seg at platen fikk to forskjellige titler, på coveret heter den «The Beatles’ Million Sellers», på etiketten «Beatles’ Golden Discs». Gikk alarmen hos EMI: «Katastrofe, The Beatles greier ikke å få den nye LP’n ferdig til jul, vi har bare en single!» Det lukter hyperhastverk av EP’n. Resultatet av et kollektivt drypp?
Fra “The Beatles Book”s julenummer 1965 - engelsk utgave øverst, japansk under (Beat Publications Ltd.)