Den helvetes naturen

Norderhov 1966. En vordende klimaentusiast i nærkontakt med Guds frie natur. Obligatorisk luftmadrass-pumpe og parafinlampe. Alltid beredt. (Foto: Sigrid Tholander)

Tanker og agoni ved klimaentusiast og villmarksskofter Yan Calmeyer Friis

Naturen er pen. Det vet jeg alt om. Jeg har tross alt vært speider. Patruljefører til og med. Man får gjort unna en god del naturglede, plumping og svidd risengrynsgrøt når man er gutt og alltid beredt.

Ja, egentlig får man unnagjort alt sammen. Det er ikke mer å hente der ute i myrene og granskogene – eller oppe på snaufjellet – etter at man har tatt 2. graden (med eller uten juks). Da er man ferdig med den ytre villmarken og har tatt fatt på den indre der skjøgeri og lumre saker foregår, håper man, og voksne damer bare kler av seg uten forvarsel. Den ytre prospektkortnaturen er egentlig bare guffen. Den ser godt ut, men den byr kun på ubehag. Den indre, derimot, åpner i hvert fall for positive overraskelser.

Den ytre villmark suger. Småbarnsfedre får bekreftet dette igjen og igjen da de enten bevisst eller ubevisst lurer seg selv til å tro at hei! så gøy det er å pakke kone og barn og sette av sted ut i det fri. Hvis de setter avsted på sykkel (med henger), ønsker vi dem lykke til. Klimaet merker nok lite til deres heroiske innsats, men de blir skikkelig gode på late-som-idyll. Så får man se om barna deres er villige til å tilgi dem når de havner i tung terapi som voksne.

De som setter av sted i bil har i hvert fall en mer behagelig reise. Men når de er fremme, er de fremme. Og der biter vinden like skarpt i kinnene til bilisten som syklisten. Det er vind og vær og barnål­er og kjempelange spaserturer på dårlig underlag. Om vinteren går man gjerne gjennom skaren og man veksler mellom å svette og fryse. Om sommeren er det for varmt eller for vått, gummistøvlene sitter igjen i myra, du risikerer skogbjørn og brunbjørn og hauger av ekle insekter, klegg, veps, mygg, spyfluer, nattsvermere, marihøner, øyenstikkere (finnes det noe skumlere navn?)... Listen er lang og kan med hell gjøres lengre.

Hva får man igjen for dette? En øl i solveggen. Ja vel. Og så? Jeg vet om mange gode øl, og de får man uten anstrengelse over hele byen. Man orker mye mer også. På hytta er man gjerne sliten og har ikke noe annet å slå tiden i hjel med enn sutreunger og en kone som man i grunnen ikke har noe usnakket med – men det må man fra morgen til kveld i dagevis, ja, kanskje ukevis.

Hvor mannen er tålmodig. Han er hverdagshelten over alle hverdagshelter – når han er på ferie eller på tur.

Det er politisk ukorrekt å si at naturen er oppskrytt. Men den er det. Og dette fra en som aldeles ikke er mot natur. Tvert imot. Jeg er jo klimaentusiast, en naturens store forkjemper. Så lenge jeg slipper å gå rundt i den. Naturen har alltid gjort seg best på folkemunne, prospektkort, film og TV. De som sier noe annet, juger.

Her sammen med Steinar ute i villmarken. Sensommer 1974. Som man ser, natur så det holder lenge.

Ingenting slår et ordentlig spennende naturprogram fra National Geographic med kanopadling inn i jungelen, trykkvarme og mygg og krokodiller og grinete ekspedisjonsdeltagere – mens man selv sitter trygt i sofaen, perfekt luftkondisjonert, med en fersk drink skranglende i neven. Så mye opplevelse uten behov for å frigjøre så mye som en ørliten svettedråpe. Luksus.

Poenget er at de man ser på TV har det ubehagelig. De lurer ikke meg. Noen er til og med redde. Det ville jeg også vært. Lenge før flyet landet. Men vi som ser på, vi har det utmerket. Det beste av to verdener. Intet mindre.

Jeg utelukker imidlertid ikke helt ekspedisjoner utenfor barene, byene og sofakrokenes verden. Det heter biltur. Smak på ordet. Det smaker koselig. Og hvis det ikke gjør det, er du for ung. Få spør barna sine om de vil på biltur i dag. Da jeg var liten gjorde foreldrene det ustanselig, for bilen var en ny ting for alle mann – akkurat som smartphones er det i dag. Det skulle ikke mye til for å overtale far. Da trev han hatten, mens mor smurte brødskiver og blandet saft, og så bar det av sted.

Man får sett mye god norsk natur fra riksveiene. De moderne bilenes store frontruter er helt fenomenale. Det gir naturopplevelser som til og med overgår OLED- og QLED-skjermer med 4K/8K-oppløsning, HDR og Dolby Vision-kalibrering. Frontruten blir et fantastisk panorama i bredformat. Med tilleggsinformasjon fra sidevinduene og baksetet mens man farer vosj! gjennom idyllen. Man behøver ikke engang rulle ned vinduene hvis det er sol og varmt, for dagens biler har aircondition. Ved å legge seg i overkant av fartsgrensene kan man få med seg mange flotte naturopplevelser i løpet av noen få timer. Jeg har sett opptil flere kuer bare noen kilometer fra Røa, og i går så jeg en høne. Den gikk fritt i fotgjengerovergangen på Makrellbekken. Så naturen har mye å by på.

Nå trenger man ikke smøre niste engang, for de har baconpølse og kaffe på bensinstasjonene.

Og når man merker at synsinntrykkene begynner å bli vel overveldende, det er jo grenser for hvor mye destillert nærnatur man orker å fordøye, da kan man kjøre hjem. Og kose seg.

Bilen er velsignet sånn. Den sørger for at du alltid har krefter til å kose deg. Ny episode i min favoritt-serie er det også. Velstand.

Når mørket senker seg, sitter man trygt i huset og vet at naturens skumle skapninger, bjørnene og grevlingene, er der ute, men de kan ikke komme inn.

Det er jeg nesten helt sikker på.

Akk ja. Natur gjør seg bedre på skjerm og vindu.