John gambler
Utdrag fra boken “Beatles og jeg”
15. februar 1965: Dagen etter at Per Ivar Moe ble verdensmester på Bislet, samme dag som John fikk lappen, Canada byttet til sitt lønneblad-flagg og Nat King Cole døde, spilte The Beatles inn «Ticket To Ride».
Det var en og en halv uke før “The Last Time” ble utgitt. De hadde altså neppe hørt låten, og det er heller ingen ting ved «Ticket To Ride» som tyder på det. Låten er riffbasert, men ikke som «I Feel Fine» eller «The Last Time» - begge låter hvor riffet eier oppmerksomheten din fra start til mål. Den jinglende riffet som åpner «Ticket To Ride» fortsetter å gå, men det får likevel en birolle når det kraftfulle kompet faller inn, tungt tøft og gitarheavy.
Til en forandring spiller alle tre elgitarer, kassegitarene får hvile. John spiller antagelig riffet, George legger inn den tunge akkordduren som følger bassen, Paul står for de pludrende og bluesy solostikkene. Ringo skaper låtens uvanlige rytmemønster, han dropper cymbal og hihat og slår i stedet bare en hard stakkato taktmarkering med begge hender i versene og refrengene, synkopert så slagene liksom blir hengende etter vokalen og gitarene, det gir innspillingen en eiendommelig dynamikk. Det var ikke Ringo som fant på det, men Paul. Det tok også Paul en stund å instruere den noe motvillige batteristen før det satt. Til gjengjeld får Ringo åpne opp og slå normalt i broene, hvilket han gjør med påtagelig svingende lettelse. Trommene er en genial detalj som gir illusjonen av at «Ticket To Ride» beveger seg i rykkvise klyv, den husker og hiver på seg, den er ute på tur. Charlie Watts brukte noe av den samme teknikken i «Honky Tonk Women» fire år senere.
Trommedetonasjonene og de durende og klangfulle elgitarene skaper en hard ramme rundt Johns skarpe og nasale vokal som igjen skygges av Paul som utfordrer sitt høyeste register så hardt at stemmen nesten ryker. Dette er ikke en av de vakre John & Paul-duettene, her leverer de råskap. Og hvorfor skulle de ikke det? Jenta John klager sin bitre nød over er i ferd med å forlate ham, hun har kjøpt billett, det dreier seg antagelig bare om timer, og ingen ting biter på henne, «she don’t care». Det er ikke din gjennomsnitts poptekst-jente, dette,
She said that living with me,
Was bringing her down, yeah
She would never be free
When I was around
Her flagger John både sitt patriarkalske «jeg» og presterer samtidig i løpet av noen gjerrige strofer å fremstille både en voksen konflikt og en troverdig og selvstendig kvinneskikkelse. Vokalen balanserer mellom resignasjon og sinne, og broene, med sine tettpakkede og selvmedlidende strofer sunget i duett, gir illusjonen av fartsøkning, hun haster mot døren, hun snur seg antagelig ikke engang. Men hvor lei seg er han egentlig? Ut over sin sårede stolthet virker han nesten lettet, noe totallyden av «Ticket To Ride» signaliserer, for innspillingen er sannelig en triumfferd hele veien fra første kimende tone til den fadende korgjentagelsen av «my baby» i ironiserende falsett. Denne låten er høy på noe, ikke minst på seg selv. Det er lyden av et band som har skrådd ut i uventet terreng, proppfulle av selvtillit, og nyter hva de skaper.
«Ticket To Ride» er en deilig tung og intens låt. Den forteller konkurrentene hvor skapet skal stå. Det var en tøffere tone i mange av platene som kom utover i 1965. The Beatles tar utfordringen uten å blunke. De går ikke etter massivt lydbilde og oppdrevet tempo, i stedet legger de seg bakpå, «Ticket To Ride» er ikke en rask låt, tempoet er snarere bedagelig og det er så mye luft i produksjonen at du kan skille låtens elementer fra hverandre, alt virker gjennomtenkt og leveres med stor presisjon, totaleffekten er monumental med punch som en tungvektsbokser. «Ticket To Ride» er en maktdemonstrasjon.
I dag tar man «Ticket To Ride» for gitt, det er nok en av The Beatles’ utallige klassikere. I april 1965 stilte saken seg noe annerledes. Man var usikre på om låten var kommersiell nok, og det var faktisk uenighet i bandet også om dette var et lurt singlevalg. John Lennon har nok insistert, han tenkte single fra første stund, og han ble nok ikke noe mindre ivrig da han hørte «The Last Time» ete radiotid og eie hitlistene. Akkurat da var det nok viktigere for John å vise konkurrentene at The Beatles lå i forkant enn å tekkes tenåringsmarkedet.
John var utrolig stolt av låten. I senere intervjuer kalte han den en forløper til heavy metal. Det er ikke noen dum observasjon. Det er også en modnet og smart videreutvikling av det de var inne på med «You Can’t Do That». John ville snart oppsøke det igjen med «Day Tripper». Men hvor meget Lennon enn solte seg i glansen av dette vellykkede eksperimentet, kan han ikke underkjenne Paul McCartneys bidrag. Som innspilling er «Ticket To Ride» like meget hans låt som Lennons. Den stakkato rytmen, bass og elgitar-duren i bånn av låten, den bristeferdig høye 2. stemmen, den sårt pludrende sologitaren – alt sammen var Pauls ideer, og det er nettopp disse elementene som gjør låten.
Pauls status som Johns likemann i The Beatles begynner her.
I filmen “Help!” ble “Ticket To Ride” spilt mens gruppen klovnet rundt i Alpene.
Lennon var ganske fornøyd med «This Boy», B-siden på «I Want To Hold Your Hand». En melankolsk ballade med et voldsomt utbrudd i broen. «Yes It Is» er et forsøk på å skrive en moden versjon av denne. «This Boy» var lei seg, men hadde likevel en viss freidighet i fremdriften takket være Lennons muntert løpende rytmegitar. «Yes It Is» forsøker seg ikke på noe sånt. Her er alt nede, så nede at man føler stikk av ubehag når sangen sleper seg av sted og pakker ut en tekst som er merket av døden. Lennon er på vei til å møte en jente, men hun er ikke kvinnen i hans liv, kvinnen i hans liv er borte for alltid, han sier det ikke rett ut, men det er ikke urimelig å anta at hun er død. For alt vi vet kan han sikte til sin mor, Julia. Det er en vond tekst på alle måter, jeg-personen lider, hans drømmekvinne må ha gjort det, og den nye kvinnen som klart og tydelig får vite at hun bare er et surrogat, lider selvfølgelig hun også. Et tragisk trekantforhold som handler om noe helt annet enn tekstens stadig tilbakevendende tema om kjolevalg.
Broen fungerer akkurat som i «This Boy» som et følelsesutbrudd, igjen berører John grensen for sin rekkevidde, utbruddet er en forbannelse, og den er rettet mot ham selv og hans manglende evne til å løsrive seg fra den mørke besettelsen. Usedvanlig sterke saker, og igjen et eksempel på at John hadde hevet listen som tekstforfatter, og det kraftig. Dødsmotivet og bruken av farver i teksten, skarlagensrød for kjolen, blå for jeg-personens sinnsstemning, kan meget vel ha gitt Jagger/Richards idéen til «Paint It, Black», også en «farvesang» om døden.
Jeg har aldri helt klart å falle for «Yes It Is». Det er noe trått og tannløst over melodien selv om den er fremragende sunget, flerstemt i versene, John alene i broen. Kompet er akustisk, med avdempede dask fra Ringo, og de kunne gjerne latt det være med det. Bruken av effektpedalen som George lekte med i «I Need You» (som de sluttførte samme dag som de begynte på «Yes It Is») virker unødvendig. Synes også det er rart at Lennon avstår fra å finne et ord som rimer på «tonight» og i stedet lar ordet rime på seg selv, ikke bare en gang, men tre ganger i løpet av teksten.
Da «Ticket To Ride» knallet rett inn på 1. plass i NME 14. april 1965, ble den målt mot samtidige TOP 20 hits fra The Yardbirds, Them, The Animals, The Who, The Kinks og ikke minst «The Last Time» som fortsatt befant seg på Top 10. Den besto prøven med glans. John Lennon hadde valgt riktig låt. Skeptikerne fikk imidlertid rett, de også. For med antatte salgstall på 580,000 står «Ticket To Ride» som gruppens klart svakeste selger siden «Please Please Me». Det bekymret neppe Lennon.
For egen del husker jeg aller best frustrasjonen over ikke å ha hørt låten ennå da jeg i storefri på Bryn skole i Bærum ble utsatt for hånende etterligninger av refrenget fra et par Stones-fans i klassen. Møkkalåt, mente de. Hva kunne jeg si til det? Jeg husker ikke når jeg hørte «Ticket To Ride» første gang, men det må ha vært i radioen. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe singlen, og det første låneeksemplaret havnet ikke på min platespiller før sent i mai. Jeg syntes det var en vanvittig tøff låt, det mer enn holdt mot «The Last Time». Jeg pustet rolig igjen. Da jeg fikk «Help!»-LP’n til fødselsdagen min i august, droppet jeg å skaffe meg «Ticket To Ride»-singlen inntil videre. Det sier litt om mitt forhold til «Yes It Is». Dessuten syntes jeg det norske coveret, «Beatles For Sale»-forsiden i grumsete oransje og sort, var ulekkert.
En kuriositet: «Ticket To Ride» ble utgitt 9. april 1965, nøyaktig 25 år etter at Hitler angrep Norge og Blücher gikk ned i Drøbaksundet. Samme dag, altså 9. april 1965, strømmet amerikanske unger inn i felleshaven i Vallerveien iført tyske uniformer, hjelmer, trokopivåpen og nazifaner og lekte krig. Jeg har aldri sett beboerne i rekkehuset så kollektivt harme. Ungene ble jaget tilbake til NATO-området på nedsiden hvor de hørte hjemme. Amerikanere har alltid vært gode på timing.
“Ticket To Ride” verden rundt, fra venstre: England, Sverige, Frankrike, Danmark og USA.
Utgitt: 9. april 1965
Inn på NME-listen: 14. april 1965
Høyeste plassering: 1
Plasseringer på NME-listen: 1-1-1-1-1-4-10-18-28
Antatt salg i UK: mellom 580,000 og 700,000
Inn på listen i Norge: 17. april 1965
Høyeste plassering i Norge: 1
Plasseringer på listen i Norge: 10-4-2-1-1-1-1-2-1-2-3-5-5-9-8-10-21-23-30
8. mai 1965: Det tok sin tid for “Ticket To Ride” å nå 1. plass i Norge. Den måtte bl.a. kjempe mot “Rock And Roll Music”, Beatles mest solgte single i Norge på 60-tallet, og den eneste som kvalifiserte til gullplaten.