Legenden Bob Dylan
Da Rigmor oppdaget Dylan, Sørkedalsveien 10A, desember 1976
Publisert i Det Nye, 15. mars 1977
Min sjefsredaktør i Det Nye, velsignede Rigmor Foss, var norsk ukepresses hemmelige anarkist, hun tillot det meste, og trodde på dem som hun styrte - ganske enkelt ved at hun lot dem styre seg selv. Hun hadde imidlertid ingen tro på knirkestemmen til Bob Dylan da jeg foreslo å skrive en artikkel om ham i bladet. Inntil en desemberdag i 1976. Hun lyste opp da hun oppdaget meg i korridoren i Sørkedalsveien 10A, 6. etasje, og vinket opprømt.
— Kunne du tenke deg å skrive en artikkel-serie om Bob Dylan?
Hva kunne denne helomvending skyldes? Tenkte jeg forvirret.
— Du skjønner Guri er blitt så begeistret for ham.
La hun forklarende til. Guri var hennes unge datter. Guri ville ha artikkelserie. Jeg sendte Guri varme tanker, noe jeg skulle komme til å gjøre ganske ofte de neste ti årene.
— Klarer du tre artikler, sa Rigmor.
Og slik ble Bob Dylan en del av Det Nyes redaksjon - uten selv å være klar over det. Rigmor ante nok ikke hva hun hadde satt i gang.
I tre artikler vil vi fortelle historien om den forgudede amerikanske sangeren Bob Dylan. Vi får høre om jødegutten som fornektet seg selv, hans strev med å nå toppen i popverdenen, hvordan populariteten tok knekken på ham, hans lange, tause periode med rykter om motorsykkelulykke og død — og så hans triumferende tilbakekomst.
Da Bob Dylan i all hemmelighet la ut på en USA-turné i 1976, nådde han på mange måter toppen av sin nyoppblomstrende karriere. By etter by ble oppsøkt av «The Rolling Thunder Revue», til publikums store glede.
For det var litt av et stjerneoppbud en fikk møte: Joan Baez, Roger McGuinn, Emmylou Harris, Richard Danko (fra Band), Mick Ronson. Og selvsagt sjefen selv: Bob Dylan.
Han hadde nettopp gitt ut singlen «Hurricane», en forsvarstale for bokseren Hurricane Carter som satt inne for mord. Uskyldig dømt, mente de fleste. Ikke minst Muhammad Ali, som til alles forbauselse dukket opp på scenen under en av konsertene. Han holdt en beveget tale på vegne av Carter og takket alle musikerne for deres støtte.
— Men hvem er denne Bob Dylan? spurte han nysgjerrig da han så hvor mange mennesker som befant seg i lokalet. — Han er da på langt nær så vakker som meg!
Det var to hardtslående legender som delte sceneplass den kvelden. To guder av kjøtt og blod som har stått modig fram gjennom 15 år, som har kjempet mot aviser og forfatning. Som er blitt forsøkt tiet i hjel, men som aldri har gitt seg.
Den ene høy, kraftig, bredskuldret og vakker.
Den andre liten, lut, rundkinnet og sky.
Nå er ikke Muhammad Ali den en behøver å gå inn på, han har gjennom årene vært sin egen storkjeftede PR-agent. Han elsker overskrifter og presse.
Med Bob Dylan er det noe annet. Han hater pressen, forteller lite eller intet om seg selv, og det lille han forteller er som regel ikke sant.
Jødegutten som fornektet seg selv
Robert Zimmerman (Dylan’s egentlige navn) ble født 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota. Hans foreldre er jøder.
I 1947 flyttet familien til Hibbing, en grå trist gruveby. Familien Zimmerman hadde godt tak på byens forretningsliv, Bob’s onkel eide blant annet teatret. Økonomien var med andre ord bra, og lille Robert led ingen nød.
Som tolvåring begynte han å slå akkorder på sin første gitar. Men han fant pianoet mer fascinerende.
På skolen anså lærerne ham som en oppvakt gutt, og karakterkortet var upåklagelig.
Men Bob’s hovedinteresse lå langt fra skolebøkene. Han elsket den nye rock’n rollen som raserte hitlistene i 50-årene. Little Richard ble hans første store idol, men også Chuck Berry og Jerry Lee Lewis sto høyt i kurs.
Han hang rundt platespilleren til sin kjæreste, Echo Helström (som han senere komponerte «Girl Of The North Country» til). Bob sugde til seg inntrykkene fra den aggressive, rå rocken.
— Det er livet, sa han henrykt. — Rock’n roll! En gang skal jeg bli like stor som Little Richard.
To av rockens største profiler forgudet Little Richard: Bob Dylan og Paul McCartney.
Hibbing var ikke noen by for drømmere. En grå trøstesløs hverdag i kullstøv. En lav, klumpet samling hus, det var alt. Her kunne Bob vente seg en støvete jobb i gruvene og ti halvlitere i baren hver lørdag kveld. Håpløst. Nei, han ønsket seg ikke noe slikt.
Ved enhver tenkelig anledning sto han ved skolens piano og hamret løs på tangentene, etterlignet Little Richard i ett og alt. Rock’n roll — det var det som telte.
Robert Zimmerman kom seg gjennom skolen med middels bra karakterer. Han dro til Minneapolis for å begynne på Minnesota University. Det holdt ikke lenge.
Bob søkte sin omgangskrets i byens beatnick-kvarter. Her blomstret visesangen. Han gled raskt inn i miljøet, og fant fram sin gamle gitar. Viser, hvorfor ikke?
Etter seks måneder på College sluttet han. Ikke mer studier for ham, takk! Visesangen opptok all tid, han ble som besatt av tanken på å slå igjennom.
Allerede på den tiden var han kjent som litt av en særling. Glad i å skryte, full av småløgn og meget selvopptatt. Han var livredd for at folk skulle finne ut at han var jøde, og skjulte sin bakgrunn i tåkelagte historier han fant opp i farten.
Til og med navnet forandret han. Zimmerman døde, og Bob Dylan ble født (antakelig lånt fra forfatteren Dylan Thomas).
Iblant likte han å innbille folk at han var pop-stjernen Bobby Vee, og de mest blåøyde svelget gjerne den historien!
Det store omslaget kom i 1960. 19 år gamle Bob Dylan fikk da fatt i en av Woody Guthrie’s visebøker.
Guthrie var en folkehelt blant arbeiderklassen i USA. Han sang dem gjennom de harde 30-åra, gjennom verdenskrigen og Korea-krigen. Han sang om enkle mennesker, farmere, arbeidsfolk. Og han reiste rundt med sin gitar, pratet med dem han traff, sang for dem. Men i 1960 lå han for døden i New York. Det var plass til nye folk.
Bob Dylan ble helfrelst Guthrie-fanatiker. Han lærte seg alle sangene utenat, lyttet til gamle 78-innspillinger for å kopiere Woody’s stemme. Han ble Woody. De som kjente ham syntes han hørtes mer lik Guthrie enn Guthrie selv.
Og Dylan kastet ikke bort tiden. Han snekret sammen historier om seg selv og sitt forbilde. Påsto at han hadde reist på loffen sammen med Woody, at de kjente hverandre godt.
— Jeg skal til New York og treffe Woody Guthrie, sa han.
Woody Guthrie, med sin legendariske, håndskrevne melding klistret på gitarkassen. (Foto: Wiki / New York World-Telegram & Sun)
Dylan’s siste idol
Han kom seg bare til Chicago. Det første møtet med en storby ble nok for sterkt. Her forsvant lille Bob i massene mellom skyhøye bygninger, fabrikker og forretninger.
Gitaren skaffet ham noen slanter når han spilte i småkafeer. Men verden var absolutt ikke rede for Bob Dylan. En umusikalsk skrikhals fra Minnesota har ingen ting her å gjøre, mente folk.
Like fullt komponerte han en av sine første gode sanger i Chicago, «Song to Woody», som senere dukket opp på hans debut-LP.
Bob vendte tilbake til Minneapolis for å fordøye minnene om en storby. Han skrøt av sine bravader og unnlot ikke å smøre tykt på. Så tok han farvel med sine venner.
— Jeg må til New York. Skal treffe Woody og bli stjerne.
Og i januar 1961 dro han virkelig til New York. Han nærmest tok seg inn til Guthrie’s sykeseng og pratet med den døende sangeren. Woody likte til og med Bob. «Han er virkelig en folksanger,» sa Guthrie.
Bob var i fyr og flamme. Han hadde nådd ett av sine store mål. Men brannen sluknet snart. Tross alt, Woody var bare et vanlig menneske, og Dylan ville nå lenger enn ham.
Ett år senere uttalte han:
— Woody var mitt siste idol.
Fra statist til platestjerne
Dylan’s første tid i New York var langt fra rosenrød. Han hang rundt i kunstnerkvarteret Greenwich Village med visesangere som Ramblin’ Jack Elliot, Cisco Houston, Dave Cohen (kaller seg nå David Blue) og Phil Ochs (tok livet av seg i 1976).
Han lyttet til sine eldre og mer rutinerte visekolleger og suget opp inspirasjoner som en svamp.
Penger var det dårlig med, noe sted å bo hadde han heller ikke. I stedet levd han på sine venner, snoket mat og sang der det bød seg en anledning.
Gitaren ga ikke store inntektene. Greenwich Village var nærmest oversvømt av folksangere. Ofte måtte han spille gratis, de fleste hadde ingen tro på den benete puslingen med ukjemmet hår.
Bob gikk alltid i de samme klærne: En skitten, fillete jakke, en blek, skitten cap, hullete turnsko og ola-bukser. Munnspillstativ hadde han ikke råd til, så han brukte en kleshenger av stål!
Bob Dylan tilhørte nå en fast gjeng av folksangere, men de ble aldri gode venner, og han var selv skyld i det. Hans særhet, dårlige humør og mystiske løgnhistorier var beryktet. En fikk liksom inntrykk av at Bob Dylan betraktet seg selv som verdens navle, alle andre var statister.
— Vi satt igjen med en følelse av å være brukt, kan en av hans gamle «venner» fortelle. — Det virket som om Bob suget det han trengte fra et menneske, og vendte ryggen til når det ikke var mer å hente. Han elsket å sette i gang diskusjoner, men trakk seg alltid tilbake når folk begynte å engasjere seg. Han sa aldri hva han selv mente, men elsket å finne ut hva vi andre tenkte og trodde på.
Hans mangel på åpenhet har sikkert bekymret mange av vennene. Han snekret sammen løgner om sin bakgrunn og fornektet sitt jødeblod.
— Jeg er foreldreløs og kommer fra New Mexico, løy han. — Har bodd hos utallige fosterforeldre, og har reist landet rundt med et tivoli. Det var der jeg lærte å synge.
Det var tilsynelatende ikke noe system i hans løgner. For han kunne godt forandre historiene og motsi seg selv.
En av hans yndlingspåfunn var historien om hans mange reiser rundt i USA.
— Jeg har rømt hjemmefra et dusin ganger helt fra jeg var 10 år gammel. Mine foreldre kan ikke fordra meg, og det er gjensidig.
Denne historien er det mange som tror ennå, og vondest må det være for Bob’s foreldre.
Nå svelget ikke vennene hans dette. De gjennomskuet løgnene fort. Særlig da de fant ut at han reiste hjem til Hibbing med jevne mellomrom.
— Vi brydde oss ikke om disse småløgnene, sier Dave Van Ronk, — for på scenen fortalte han alltid sannheten.
Og Dylan begynte virkelig å få et navn nå. Hans hese, skrikende nasale stemme og primitive akkorder, hans vimsete bevegelser, men bitende klare tekster grep lytterne.
Allerede da hadde hans personlighet en utstråling som trollbandt folk. Han fikk fram morsfølelsen hos kvinnene og det myke, vare hos mennene. En kunne ikke annet enn synes godt om denne nittenåringen som beveget seg så klosset, pratet for mye mellom sangene, mistet munnspillet til stadighet og avbrøt seg selv.
Men sangene fant frem. Til å begynne med gamle Guthrie-melodier, men snart også egne ting. Triste, vemodige låter eller krasse, rasende om undertrykking og fattigdom.
— Bob Dylan var noe helt nytt den gangen, sier Joan Baez. — Han skrev og sang tekster som ingen hadde laget maken til før.
At han iblant stjal andres låter er så, «Girl From The North Country» og «Don’t Think Twice, It’s All Right» er f.eks. rene tyverier.
Dave Van Ronk hadde laget et eget (nytt) arrangement på den tradisjonelle låten «House Of The Rising Sun». Dylan spurte om han kunne få bruke den på sin første LP. — Nei, sa Van Ronk, — jeg vil bruke den på min egen plate. Litt senere spurte Dylan igjen. — Nei, svarte Van Ronk.
— Søren, det var synd, sa Dylan. — For nå har jeg spilt den inn.
11. april 1961 hadde han sin første skikkelige opptreden, riktignok som «oppvarmer» for den kjente blues-gitaristen John Lee Hooker.
Plateselskapet Vanguard var til stede, men fant ikke Bob Dylan særlig interessant. (Hva tenkte de et år senere?)
Dylans debut på vinyl skjedde på dette albumet.
I studio kom han likevel. Først på en Harry Belafonte-LP. De trengte en munnspiller, og valget falt på Bob. 350 kroner pr. melodi. Men han orket ikke perfeksjonisten Belafonte.
— Spille inn samme spor om og om igjen, hva er vitsen med det? Musikk er det i hvert fall ikke!
«The Midnight Special» heter denne LP-platen fra 1961, og Bob spiller bare på tittesporet.
Bedre lykke hadde han hos blues-sangerinnen Victoria Spivey (det er bilde av dem sammen bak på LP’en «New Morning» fra 1970). Her spilte han både gitar og munnspill og tjente noen etterlengtede kroner.
Dylans bidrag på Victoria Spiveys “Three Kings And The Queen” er han stolt over den dag i dag. Foto fra studio i 1961. (Foto: Reddit)
Det var bare et tidsspørsmål nå. Alle ventet på Bob’s gjennombrudd. Han var godt stoff i New Yorks «underground». Pressen begynte å snuse. En radiostasjon intervjuet ham, og her opprettholdt han sin løgn: jeg kommer fra Gallup i New Mexico.
Og så skjedde det. John Hammond i CBS skrev kontrakt med Dylan. Endelig skulle han få lage sin egen plate.
— Nyheter selger, ikke sant?
Vinteren 1961 traff Bob sin store kjærlighet, Suze Rotolo. Hun kan fortelle at Bob nærmest så på seg selv som en blanding av Woody Guthrie/James Dean/Marlon Brando. Hun ble forelsket i denne sammensatte villstyringen, fikk lyst til å ta vare på ham, stelle ham, vaske klærne, kjemme håret hans.
— Han var som en liten unge. Dylan elsket henne heftig og intenst. Han gikk fullstendig opp i henne, og var livredd for å være alene. Sutret som et barn om hun forlot ham om kvelden.
Men han fikk til slutt makt over henne, og dette likte ikke Suze. Hun følte seg presset opp i et hjørne.
Musikken kom først, hun måtte finne seg i å spille annen-fiolin.
— Han eide meg, sier hun. — Og vi kunne ikke kommunisere. Når han ikke klunket på gitaren, satt vi klistret foran TV-skjermen. Jeg var tilskuer til hans utvikling, mens jeg selv sto stille.
I februar 1962 debuterte Bob Dylan på platefronten. Han skapte ingen sensasjon. De fleste av visene var tradisjonelle, bare et par selvkomponerte. Bob akkompagnerte seg selv på munnspill og gitar.
Ikke alle fikk med seg at Dylans første single (utgitt i desember 1962) var elektrisk, kompet er drivende, viltert, og rocker som bare det. Låten ble ikke inkludert på debut-albumet, og døde døden. B-siden, “Corrina, Corrina”, som slentrer avsted på et subbende jazzkomp, havnet på “The Freewheelin’ Bob Dylan” i 1963. “Mixed Up Confusion” hadde sin europeiske debut i Nederland i 1966. Norge fulgte i 1967.
Nå var ikke 1962 musikkhistoriens største år. Faktisk befant popmusikken seg på et uomtvistelig bunnivå. Rock’n rollen var død, Beatles hadde ennå et år igjen før de slo igjennom i England. Folk hørte på smørsangere, langtrukne seige ballader. Ungdom hadde lite eller intet å identifisere seg med. Slagerfabrikken Tin Pan Alley komponerte brorparten av tidens popmelodier.
Lille Bob Dylan dukket opp i dette med musikk som svært få lyttet til utenfor Greenwich Village. Hans første solo-konsert i Carnegie Recital Hall trakk 53 mennesker! Intet å hoppe i taket for.
Da platen solgte så dårlig, mistet også CBS troen på ham. De ville gi ham sparken. Men dette gikk ikke John Hammond med på. Han hadde produsert Dylans debut, og visste at det bodde noe i «gutten». Johnny Cash og Pete Seeger tok også Dylan i forsvar, og CBS ga seg.
Dylan gjennomgikk nå en utvikling. Han ble mer selvstendig, laget mer og mer selv. Begynte til og med å hetse folk som Jack Elliot og Van Ronk, syntes de var dårlige. Han glemte at det var takket være deres innflytelse at han selv blomstret opp.
Suze påvirket Bob, og han ble politisk interessert for alvor. Han engasjerte seg i borgerrettighetene og skrev mye om de svartes problemer i USA. Det var i denne perioden han laget «Blowin’ In The Wind».
Ingen tviler på at Bob Dylan virkelig mente det han skrev. Det raseri og den smerte han formidlet gjennom sine sanger var dyp og ekte. Men det står likevel ikke til å nekte at han brukte protestsvisene som han brukte mennesker. Han så noe nytt i dem, et middel for å nå berømmelsens tinder. For han så det dyptfølte engasjement i unge øyne som vandret gatelangs i de demonstrasjonstogene, han så en ny tid i emning, og hvorfor ikke bruke den til sin egen fordel?
— Nyheter selger, ikke sant? uttalte han kynisk.
Og det var nok ønsket om kommersielt gjennombrudd som brant sterkest i den unge Dylan. Rock’n rollen var død. Det eneste som sto igjen var protest- og visesang. Han ønsket ingen musikere bak seg, han ville klare det alene.
Suze orket ikke samlivet med Dylan. Han trakk seg mer og mer inn i seg selv, og fant lite eller ingen plass til hennes liv. Hun ble som så mange andre en statist. Men han elsket henne, og da hun dro til Italia med sin familie, var han sønderknust.
Ikonisk coverfoto. Suze og Bob vandrende arm i arm utenfor 4–6 Jones Street i Greenwich Village, New York, i februar 1963.
“Skrikhalsen fra Minnesota” blir idol
Legenden Bob Dylan del 2
Fra pressemappen til filmen “Don’t Look Back”.
Publisert i Det Nye, 22. mars 1977
Bob Dylan har nådd det målet han satte seg: Å bli større enn Elvis Presley. Han feiret store triumfer med sine viser, men samtidig ble han om mulig enda mer innesluttet. Han stolte ikke på noen — følte at alle var ute etter ham, smisket med ham, brukte ham. Han gjemte seg bak store solbriller. Vennene hadde vanskeligheter med å omgås det humørsyke idolet. De forlot ham en etter en …
I forrige uke fortalte vi om den ukjente Bob Dylan og hans spede forsøk på å bli hørt innen popverdenen. Ingen hadde imidlertid noe særlig til overs for den spinkle jødegutten som gjorde alt for å skjule sin herkomst. Han byttet til og med ut etternavnet Zimmerman med Dylan for at ingen skulle oppdage hans jødiske opprinnelse. Han diktet også opp mange underlige historier om seg selv og barndommen. Dylan ble sett på med skepsis og betraktet som en umusikalsk og humørsyk skrytepave. I 1961 traff han sin store kjærlighet — Suze Rotolo. De var dypt forelsket, men Dylans svingende humør tok knekken på forholdet. De brøt med hverandre — Suze dro til Italia …
Etter at Suze Rotolo brøt med Dylan, begynte han å skrive en rekke kjærlighetsviser — bl.a. «Boots Of Spanish Leather» og «Don’t Think Twice, It’s Allright» (basert på «Don’t Look Twice»).
Men de politiske stridigheter verden over krevde mest tid. Vi må huske at verden befant seg på randen av katastrofe. Russerne hadde opprettet rakettbase på Cuba. President Kennedy ønsket ikke atomraketter i hodet, og satte Krustsjov kniven på strupen. Enten måtte rakettene fjernes, eller: krig.
Verden holdt pusten i disse dramatiske døgnene. Med den tredje verdenskrig som et spøkelse over hodet, skrev Bob Dylan «A Hard Rain’s A-Gonna Fall».
— Jeg skrev som om det skulle bli min siste sang, uttalte Dylan.
Og da en endelig kunne puste lettet ut, rettet han blikket på de sortes problemer igjen. «Oxford Town» er et typisk eksempel.
I desember 1962 dro Dylan for første gang til England. Han hadde fått tilbud om å spille inn et TV-program. “The Madhouse On Castle Street”. Noen suksess ble det ikke, men han fikk sett litt av London — «Swinging London» — som snart skulle bli pop-musikkens Mekka.
Utklippet funnet på nettsiden dylanlondon.blogspot.com (anbefales!)
Suze var vendt tilbake, da han kom hjem igjen. Bob tryglet om en ny sjanse, og de flyttet sammen. Noe nytt oppsto ikke mellom dem, og snart satt de igjen og stirret på TV-skjermen i taushet.
Dylan var nå en visesanger i voldsom utvikling. Han sugde inspirasjon overalt, leste Kerouac og Rimbaud. Og resultatene lot ikke vente på seg.
Peter, Paul & Mary, som var store stjerner på den tiden, brukte enhver sjanse til å reklamere for ham. De sang «Blowin’ In The Wind» til topps på hitlistene. Melodien ble borgerrettighets-folkjempernes kampsang på linje med «We Shall Overcome».
Han var nesten like kjent som folkmusikkens «dronning» — den vakre Joan Baez.
De unge ventet på en ny Dylan-LP. Det samme gjorde CBS, som nå virkelig øynet inntekter.
Men Dylan fikk problemer. Han skrev skarpere og skarpere, det var bare et tidsspørsmål før han fikk kommunist-stemplet på seg. På Ed Sullivan Show (et meget populært TV-program i USA) ble han nektet å oppføre «John Birch Society Blues», et angrep på en mørkeblå anti-kommunistbevegelse. Dylan var rasende, men kom ingen vei. CBS rettet seg også etter denne sensurlysten hos bevegelsen, og sporet ble nektet tatt med på hans nye LP «The Freewheelin’ Bob Dylan».
Han måtte gi seg.
Likevel ble det sluppet noen hundre eksemplarer med den forbudte melodien før fadesen ble oppdaget. De er i dag verd mangfoldige tusener hos samlere.
Selv om han måtte fire, var Dylan nå for fullt det han hadde satt seg: bli større enn Elvis. «Freewheelin’» som har et bilde av Suze og Bob på omslaget, gikk unna i forrykende tempo, 10 000 eksemplarer pr. måned. Det ga ham en månedlig inntekt på kr. 17 500!
Alle armer åpnet seg for den nye stjernen — «skrikhalsen fra Minnesota». Joan Baez tok ham med på sine turneer for å introdusere ham for et større publikum. En tjeneste som fikk snøballen til å rulle for alvor.
Det offisielle gjennombruddet kom i juli 1963 på Newport Folk Festival foran 46 000 vise-elskende mennesker. Alt var bygd opp for ham. Samtlige artister skrøt av Dylan, og når navnet hans ble nevnt, jublet publikum.
Da han endelig snublet inn på scenen, ville jubelen ingen ende ta. «Folkmusikkens kronprins» var født.
Dylan så ikke bra ut. Han var sykelig tynn, mørk og dradd i ansiktet. Nærmest et spøkelse, en skygge av sitt gamle jeg. Men det var en stor dag for ham.
Publikum sang med i «Blowin’ In The Wind» og Joan Baez deltok begeistret. En ny tid var i emning, de kjempet alle for en sak: likhet og fred. Denne dagen så det ut til at de skulle kunne nå målet.
Et live-album fra festivalen ble gitt ut. Vi kan høre Dylan og Baez i «Blowin’ In The Wind» og «We Shall Overcome». Albumet finnes ennå i butikkene.
Men nå da gjennombruddet endelig var en realitet, ble Dylan skremt. For første gang møtte han massehysteriet, og det var intet vakkert møte. Han måtte beinfly mot bilen og unnslapp hylende fans i siste liten. Et forvarsel om hva som skulle komme …
Det hadde vært et hektisk halvår for Bob Dylan, og det fortsatte i samme tempo. 28. august gikk 200 000 mennesker i demonstrasjonstog for borgerrettighetene i Washington. Martin Luther King jr. holdt sin berømte tale: «I have a dream … I have a dream … Free at last».
Dylan sang. Et samhold mellom publikum og sangerne blomstret som aldri før. En varme som fikk tårene fram i Joan Baez’ øyne. Denne følelsen av endelig å være på vei ut av en mørk tunnel.
Hans navn var på alles lepper, men Bob forandret seg ikke nevneverdig. Han gikk fremdeles i de samme lurvete klærne, sløvet rundt i Greenwich Village, spiste lite, drakk mye vin, sov nesten aldri.
I september/oktober laget han sin tredje LP: «The Times They Are A-Changing». Tittelsporet var allerede nesten like godt kjent som «Blowin’ In The Wind».
Men det skulle bli hans siste politiske plate. Samlingen avsluttes med «Restless Farewell», hvor han som tittelen tilsier tar farvel med sin image som politisk guru.
Inntektene var økt til kr. 35 000 i måneden.
— Jeg tjener penger, men det bekymrer meg, uttalte han.
At noe nytt var i gjære er sikkert. Dylans tanker forlot gradvis den politiske arena. Han orienterte seg mot mer åndelige sysler, Zen Buddhisme blant annet.
Men det viktigste av alt var narkotikaen! Hasjish, marihuana og LSD. Dylan tok det han fikk tak i, og tekstene ble plutselig tåkete, surrealistiske. «Mr. Tambourine Man» og «Chimes Of Freedom» er typiske eksempler på hans første møte med «stoffer».
Dessuten hadde han Suze, selv om hun tydeligvis ikke hadde ham. Dylan skrev i hvert fall en masse kjærlighetstekster med grunnlag i deres forhold.
De hadde det ikke bra sammen, det var ingen hemmelighet. Og ryktene gikk allerede om et forhold mellom Dylan og Baez. Ryktene fikk senere rett. Men foreløpig var det bare musikken som bandt de to sammen, «Folkmusikkens Konge og Dronning» ble de kalt.
Farvel Kennedy, farvel politikk, velkommen Beatles!
Dylan-feberen rullet videre. Foran et smekkfullt Carnegie Hall ble han hyllet av hysterisk gråtende fans. Pressen var etter ham som ulver, og han hatet «disse bladsnorrerne som snoker i ens privatliv». Han forvirret pressefolkene med sine svar, som ofte besto av ren løgn eller meningsløse setninger. Og igjen fornektet han sin familie og sitt navn.
22. november 1963 ble president Kennedy myrdet i Dallas, Texas. Denne hendelsen hadde en nesten lammende virkning på alle borgerrettighetsforkjemperne. Kennedy var deres mann. Nå var han død.
Dette mordet skrinla også Dylans politiske ambisjoner for alvor. Han ble livredd for å bli skutt selv.
Det definitive bruddet kom da han mottok en pris fra Borgerrettighetskomitéen for sin innsats. Dylan holdt en tåket tale som forvirret tilhørerne. Han reagerte på de dresskledde menneskene i salen. Følte seg ikke hjemme. Skandalen kom da han innrømmet at han hadde noe av Lee Harvey Oswald i seg selv. Publikum pep, Dylan forlot møtet.
Lei av alt bråket rundt sin egen person, og sugen på nye impulser, bestemte han seg for å reise rundt i USA på måfå.
I januar 1964 pakket han sakene sine, hovedsakelig en gitar og en skrivemaskin, og la i vei på en 6 ukers tur i en ny Ford sammen med noen venner.
Reisen ble en suksess. De dro fra stat til stat, spilte på småsteder, pratet med «mannen i gata», noe Dylan virkelig satte pris på.
Men han var en annen mann nå. Mer sky enn før, gjemt bak et par mørke solbriller og med mistenksomme sideblikk. Han stolte ikke på noen, følte at alle var ute etter ham, smisket med ham, brukte ham.
Vennene falt fra én etter én da han var vel tilbake i New York. De orket ikke anklagene, hysteriet og raserianfallene hans. Også Suze fikk nok. Hun forlot ham — denne gang for godt.
Det syntes som om Dylan befant seg i en annen verden. Han ga stort sett blaffen i hva vennene mente. For ham var musikken alt.
I begynnelsen av 1964 slo Beatles igjennom i USA, og med dem våknet plutselig rocken til live igjen. Dylan likte denne engelske kvartetten, kanskje var ikke rockemusikken så dum likevel?
I mai la han ut på en liten Englands-turné. Popmiljøet der slo nesten lufta ut av ham. Alt var forandret siden sist. Støyende, rå elektrisk musikk strømmet mot ham. Langhårete piggtrådgrupper så langt øyet rakk. Og da han hørte Animals’ versjon av «House Of The Rising Sun», var han frelst. Rock! Det var den eneste riktige veien å gå.
Og den politiske bevisste Bob Dylan forsvant i en narkotisk tåke. Han søkte innover i seg selv, og kniste fornøyd mens «jointen» gikk rundt mellom ham, Paul McCartney og John Lennon.
— Politikk er tull, det eneste som teller er det som er inne i deg selv. Verden er absurd. Jeg må skrive for meg selv nå.
Inn i pop-karusellen
Dylan ga seg ikke i kast med rocken umiddelbart. Han lagde først «Another Side Of Bob Dylan», som sjokkerte hans tilhengere. Kjærlighet og personlig frihet! Han har sviktet sine idealer, han har sviktet oss!
Budskapet var klart nok. Han ville være fri. Ikke fungere som andre menneskers gallionsfigur, ikke smile fremt under profetens glorie.
— Jeg vil være meg selv, og ingen andre!
Klarest kommer dette oppgjøret fram i «My Back Pages», der han synger: «I was so much older then, I’m younger than that now».
Kritikken fra alle hold fikk ham til å lukke seg enda mer. Han ba om fred, og folk vendte det døve øret til. Han var bitter og misforstått. Selvopptatt og narkotisert. Dylan kjente at han hadde mistet kontrollen, han falt og kunne ikke komme opp igjen.
Bob var inne i sin kanskje mest produktive tid nå. Skrivemaskinen spyttet sanger som en mitraljøse, og i fritiden skrev han på sin første roman «Tarantula».
Norsk utgave fra 1972, fryktelig oversatt av Jan Erik Vold. Den engelske originalen ble publisert første gang i 1971.
Da gruppen Byrds fikk en kjempehit på begge sider av Atlanteren med «Mr. Tambourine Man», var han ustoppelig. Dylan blåste en lang marsj i kritikerne og begav seg inn i rocken.
I mars 1965 kom hans første bidrag: «Bringing It All Back Home», en side akustiske viser og en side beinhard nevrotisk rock’n roll.
Han ga seg ikke engang tid til å lese kritikkene, men la ut på en ny Englands-turné.
Joan hjalp Bob da han var fersk og ukjent. Hun trodde han ville gjengjelde tjenesten da hun ble med til England. Særlig. Etter noen dager var forholdet over, og Joan reiste hjem, ydmyket og sønderknust. (Foto: Vanguard Records)
Dylan var fremdeles sammen med Joan Baez, men hadde begynt å kritisere henne for å være naiv. Hun ble med til England. I 1963 hadde hun introdusert ham for sitt publikum. Nå ventet hun at han skulle gjøre gjengjeld og hjelpe henne i England.
Men langt ifra. Han hetset henne, forlot rommet hver gang hun gjorde mine til å spille gitar og synge. Alt dette finnes forøvrig i den dokumentariske spillefilmen «Don’t Look Back», som virkelig viser Dylan fra hans verste side.
Irritabel og kverulerende. Skjellende til alle kanter, enten det er venner, fans, studenter eller presse. De minste bagateller blir blåst opp til abnorme dimensjoner. En fornemmer at Dylan er på god vei til å bli paranoid. (Misbruk av narkotiske stoffer kan utløse slikt om du har anlegg).
Det var ikke for ingenting at Dylan flere år senere kjøpte rettighetene til filmen «Don’t Look Back», og la den på is.
Stills fra pressemappen til “Don’t Look Back”. Donovan til høyre. Han sang “To Sing For You” for Bob. Bob kvitterte med “It’s All Over Now, Baby Blue”. Donovan ble sprutrød og ønsket at gulvet skulle åpne seg og sluke ham.
Joan Baez forlot ham i England, forståelig nok. Han skrev senere en sang om denne avskjeden i «Visions Of Johanna».
På kjærlighetsfronten led han likevel ingen nød. Bob hadde allerede møtt Sarah Lowndes, som skulle bli hans kone.
25. juli 1965 gjorde Dylan for alvor klart at hans periode med viser akkompagnert av akustisk gitar var over. På Newport-festivalen dukket han opp med Paul Butterfield Blues Band i ryggen og lammet det vise-elskende publikummet. De pep, hojet, brølte av raseri. Å stille med «pop» på Newport var intet mindre enn vulgært!
Først da Dylan etter pausen entret scenen med sin akustiske gitar, roet folk seg. Men en sint og såret Bob Dylan avsluttet konserten med «It’s All Over Now, Baby Blue». Han forlot dem, snudde ryggen til sitt publikum. Heretter ville han ikke ta hensyn, bare spille det han selv hadde lyst til.
Disse problemene var på langt nær så store i England. Der hoppet hans nye single «Like A Rolling Stone» helt opp til 3. plass (Stones toppet med “Satisfaction”). Den drivende rytmiske melodien med Dylans anklagende stemme ble akseptert som det den var, en god rock-melodi, bedre enn de fleste.
Dylan skaffet seg en fast backing-gruppe: Hawks. De forandret senere navn til The Band.
Så gikk han i studio og lagde en av historiens kanskje beste rock-album «Highway 61 Revisited». Platen var skremmende perfekt, og hans venner ble faktisk redde. Det var noe overnaturlig i måten Bob Dylan utviklet seg på. På under ett år hadde han klart å komme utenfra og mestre rocken til det fullkomne, han ikke bare mestret denne musikkformen, han ledet den!
Rolling Stones, Beatles, ja, nær sagt alle popmusikere stoppet opp et øyeblikk. Den lille amerikaneren med solbriller, tjafsete krøller og krum nese hadde passert dem. De måtte lytte og lære for å kunne følge med.
Teksten ble plutselig en viktig del av melodien. Det holdt ikke lenger å rime plattheter. Sløyf gjerne rimene, men si noe! Det var hans budskap.
Dylans 1965 møter AI i 2026.
En hel verden åpnet seg gjennom Dylans sanger. En fargerik verden befolket av helter, skurker, vakre ting, stygge ting. Tanker og følelser, og det var en verden av realiteter. Selv om hans tekster var aldri så surrealistiske, så sto de opp som et banner. Alle fant seg selv i denne fossen av ord. Bob Dylan var en poet, rockmusikkens første.
Han var snart like populær som både Beatles og Stones. Men suksessen ga ham ikke noen glede. De paranoide tendensene økte til stadighet. Han ble et nådeløst menneske. De få vennene han ennå hadde, beveget seg på tynn is. De fungerte som livvakter og diskret fans. Ingen av rollene måtte overspilles, da eksploderte Dylan. Phil Ochs ble kastet som en epleskrott høsten 1965.
Phil Ochs syntes ikke dette var noe særlig. Da ble Dylan rasende.
Bob hadde nettopp spilt inn «Can You Please Crawl Out Your Window?», som skulle ut på single. Han lot sine venner få høre den, og ville ha deres mening. Ochs klarte ikke å styre seg.
— Den er OK, men jeg tror ikke den blir noen slager.
Dylan ble rasende, og brølte:
— Du er en journalist, ingen visesanger!
Litt senere ble de hentet av en drosje. Etter noen hundre meters kjøring, dirigerte Bob bilen inn til fortauet. Han åpnet døren, og skrek til Phil Ochs:
— Se til å dra deg ut!
De ble aldri venner igjen.
Fra pressemappen til “Don’t Look Back”.
Utfor stupet
Legenden Bob Dylan del 3
Fra “Eat The Document”, filmet under Dylans 1966-turné i England. (CBS)
Publisert i Det Nye, 29. mars 1977
Denne uken bringer vi tredje og siste avsnitt i artikkelserien om Bob Dylan. Vi har fulgt den unge jødegutten Robert Zimmerman — som tok navnet Bob Dylan for å skjule sin jødiske herkomst — fra hans første vaklende steg inn i popverdenen og fram til gjennombruddet på Newport Folkfestival. Dylans vei til toppen var langt fra rosenrød. Han var dessuten dårlig likt — ikke minst på grunn av sitt skiftende humør. Forholdet til Suze Rotolo — hans første store kjærlighet — går over styr. Dylan kaster seg over arbeidet. Hans viser treffer et lydhørt publikum. Bob Dylan er blitt hele verdens idol. Joan Baez som hjalp ham fram, får en kald skulder da hun trenger hans støtte. Vennene forsvinner, men det er kommet en ny kvinne i Dylans liv: Sarah Lowndes . . .
22. november 1965 giftet Bob seg med Sarah. Hun var en myk kvinne som tok ham slik han var. Hun krevde intet, og fascinerte Bob med sitt mystiske vesen og interesse for Zen. Han trengte henne desperat, for popkarusellen var i ferd med å tære ham i stykker.
Han var blitt en slags gud for unge mennesker verden over. Hans sanger og hans person ble tatt til inntekt for hele den radikale politiske bevegelse som vokste opp i midten av 60-årene. Han var blitt alt det han trodde han hadde kvittet seg med — en profet, en messias fastlåst i en myte.
Antakelig ble han påvirket av det bildet folk skapte av ham. Rollen som religiøs frelser må ha vært et tungt kors å bære, men han svingte frivillig inn på Golgata.
Pressen var hans fiender. Han var mistenksom og hatsk i de få intervjuer han ga. Vi skal gi noen eksempler:
Turné 1966. Pressen - Bob Dylan 0-7
— Mr. Dylan, hvordan vil du definere «folkmusikk»?
— Som en naturlig reprise av masseproduksjon.
— Vil du kalle dine egne sanger, «folksanger»?
— Nei.
— Er protestsanger «folksanger»?
— Jeg går ut fra det, hvis de er en naturlig reprise av masseproduksjon.
— Foretrekker du sanger med et skarpsindig eller klart budskap?
— Med hva-for-noe???
— Et skarpsindig eller klart budskap?
— Eh — jeg foretrekker ikke den slags sanger i det hele tatt. «Budskap» — mener du . . . hva slags sanger med budskap?
— Tja, som «Eve Of Destruction» og den slags.
— Foretrekker jeg det fremfor hva?
— Jeg vet ikke, men dine sanger skal visstnok ha et skarpsindig budskap.
— Skarpsindig budskap???
— Ja, de skal visst det.
— Hvor har du hørt det?
— I et film-ukeblad.
— Å . . . Tja, vi skal ikke . . . Vi skal ikke diskutere de tingene her.
Fra et annet intervju:
— Har du noen gang angret på at du ikke fullførte college?
— Det ville være latterlig. College er som gamlehjem. Bortsett fra at det dør flere folk på college enn på gamlehjem, er det ingen forskjell.
— Enkelte mener at du prøver å unngå å kjempe for de tingene du tror på?
— Det er folk som mener at jeg har et slags ansvar overfor dem. De vil antakelig at jeg skal hjelpe dem med å få venner. Jeg vet ikke. Antakelig vil de ha meg i huset, og så skulle jeg komme ut hver time og fortelle dem hvor mye klokka er, hvis de da ikke bare vil ha meg under springmadrassen. Hvordan i all verden skal de kunne skjønne hva jeg tror på?
— Selv om du mer eller mindre har trukket deg tilbake fra politikk og sosial protest, kan du tenke deg noen omstendighet som ville engasjere deg på nytt?
— Nei, ikke med mindre alle mennesker i verden forsvant.
Som en ser, var han ingen lett mann å intervjue. Allerede som 24-åring (1965) var han journalistenes skrekk. Den rene mester i å målbinde, snakke rundt grøten eller gjemme seg bak masse ord.
Men det kunne ikke holde i all evighet. Det livet Bob levde var i ferd med å ta knekken på ham. Ingen steder fant han ro, over alt dukket «fienden» opp.
Kanskje var han større enn Elvis, men han satt i sin egen felle. Det fantes ingen vei ut. Bob Dylan hadde frynsete nerver og var jagd opp i et hjørne av sin karriere, omverdenen og seg selv.
I 1966 la han ut på en verdens-turné, en herjet ung mann som vrøvlet usammenhengende. Gitaren var ustemt, munnspillsoloene hørtes som når et barn for første gang prøver instrumentet.
Totalt utslitt, proppfull av narkotiske stoffer og ute av balanse entret han Royal Albert Hall i London (det skulle senere fremkomme at konserten som omtales var fra Manchester Trade Hall, ikke London). Her fantes ennå noen hardkokte fans fra hans akustiske periode. De pep og buet.
— Judas! ble det ropt fra salen.
— Jeg tror deg ikke, svarte Dylan monotont.
Han slo noen akkorder på el-gitaren.
— Du er en løgner! skrek han og dundret i vei med en hatsk og brutal versjon av «Like A Rolling Stone» som tok pusten fra publikum.
— Thank you! sa han sarkastisk under applausen og strenet ut av scenen.
Det skulle bli lenge til nesten gang han spilte offentlig.
Ain’t it just like the night …
Ut på sensommeren kom en av rockens første dobbeltalbum, «Blonde On Blonde», et mesterverk som ennå i dag snurrer rundt på tusener av platespillere. En merkelig plate som får lytteren til å fryse på ryggen. «I Want You», «Just Like A Woman», «Sad Eyed Lady Of The Lowlands». Rock-musikk i særklasse.
Bob Dylan sto i spissen for pop-musikkens utvikling mot avanserte eksperimenter. Han sto ikke tilbake for Beatles’ «Revolver», Beach Boys’ «Pet Sounds», Rolling Stones’ «Aftermath» og Who’s «A Quick One». Pop-musikken var på gli mot psykedeliske tider, flower-power og hippie-bevegelsen. Og Dylan var en av pionerene. Hva blir det neste? spurte folk.
Så forsvant Dylan.
Ingen hørte noe på lenge. Ryktene begynte å svirre. Var han død? Jo, lenger stillheten varte, jo sikrere ble ryktene. Rockens store profet var død. Bob Dylan kunne erklæres som helgen, en manglet bare dødsattesten. Den kom ikke.
I stedet ble det servert en merkelig historie. Dylan skulle etter sigende ha kollidert på sin motorsykkel 29. juli 1966 og brukket nakken. Han lå på sykehus med store kvestelser, og kom kanskje til å miste stemmen.
Var dette sant?
I dag er denne historien fremdeles den offisielle grunn til Dylan’s forsvinningsnummer, men mange mener at den bare er en av hans mange løgner.
Ingen har funnet ut hvilket sykehus han lå på, ingen har observert ham med gipskrage.
Mest sannsynlig er det at han trakk seg tilbake til sitt hjem i Woodstock for å slippe unna popkarusellen. Men å gjøre noe slikt er ikke så enkelt for en stor stjerne. Platekontrakter, konsertprogrammer, presse og fans krever alle sitt: penger, intervjuer, nye plater osv. Bob Dylan var nødt til å finne på noe. Det enkleste var å ta livet av myten. Og nettopp dette skjedde, den sinte unge mannen fra Minnesota «døde» i juli 1966.
Og hvorfor skulle han ikke gjøre det? Dylan var på grensen av sammenbrudd. Hans beinharde levesett og stoffmisbruket ville bli hans bane om han ikke bremset.
Noe svar på hva som egentlig skjedde, vil vi nok aldri få. Det eneste vi vet med sikkerhet er at Bob Dylan forsvant i midten av 1966, og dukket opp først et år senere.
Den lovløse strekker våpen
Hva gjorde Bob Dylan fram til sommeren 1967? Dette er en av de største mysteriene innen pop/rock-musikken. En kan bare tippe.
En ting er sikkert. Da han dukket opp igjen, var han totalt forandret. Tynn og lut som før. Men ikke fullt så blek. Et glissent skjegg kranset ansiktet hans. De lange, tjafsete krøllene var borte.
Han kuttet ut de harde stoffene. Antakelig tok denne kampen mesteparten av det mystiske året. Å snu ryggen til hard narkotika er ikke som å slutte å røyke — det er hundre tusen ganger verre.
Bob klarte det. Antakelig med sin kone Sarah’s hjelp. De bodde landlig og idyllisk med sine to barn Jesse Byron og Anna.
Dette livet roet Bob. Han ble familiefar og farmer. Etablert og «borgerlig». Nå fikk han freden, friheten som ingen ville gi ham. Men det kostet.
Popmusikken var i rivende utvikling. Grensene var borte. Jazz, klassisk/rock og pop beveget seg nesten parallelt. Elektronikk og avansert musikalsk innsikt preget musikken. Men Dylan sto stille. Han fulgte ikke med, hvilte ut.
Imens slapp Beatles historiens kanskje mest avanserte rock-LP «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Jimi Hendrix slo gjennom, Cream, Jefferson Airplane, Grateful Dead, Doors. Psykedeliske toner, eksploderende farger, narkotika og blomster.
Dylan fikk høre «Sgt. Pepper». Etter noen få minutter brølte han rasende:
— Ta den av! Kutt ut!
Dylan følte seg utenfor, uten mulighet til å henge med på karusellen.
Ikke akkurat Bob Dylan …
Sommeren 1967 spilte han inn et snes nye melodier sammen med Band i kjelleren hjemme i Woodstock. Men han følte at noe var galt. Han mestret ikke den moderne rocken, og skrinla hele prosjektet.
Disse sporene dukket likevel opp på piratplater i USA. Noen hadde antakelig stjålet en kopi av lydbåndene. «Great White Wonder» ble piratplaten kalt.
Noen av sangene ble slagere for en rekke artister. Blant annet «Mighty Quinn» (Manfred Mann), «You Ain’t Goin’ Nowhere» (Byrds), «I Shall Be Released» (Band) og «This Wheel’s On Fire» (Julie Driscoll).
Først i 1976 kom melodiene ut offesielt med tittelen «The Basement Tapes».
I oktober 1967 gikk Bob så i studio igjen. Ryktene flommet øyeblikkelig. Over et år var gått siden «Blonde On Blonde», og folk var sugne på nytt Dylan-stoff.
«John Wesley Harding» ble utgitt i januar 1968. Akkompagnert av en håndfull Nashville-musikere viste Dylan seg fra en helt ny side. Stemmen var mykere, melodiene enkle og tekstene klart religiøse. Det virket som han tok et oppgjør med sin popstjernetid og forklarte sin utvikling.
John Wesley Hardin var en kjent lovløs fra forrige århundre, en revolvermann på linje med Jesse James. En utstøtt blodig helt som senere ble lovlydig, studerte jus og ble religiøs.
På omslaget ser vi Dylan med et sjenert lite smil flankert av noen indianere. Ingen arroganse, bare et vanlig stille menneske. Joda, ungdomshelten var forsvunnet.
Dylan er ikke western-genren fremmed, han liker både filmene og musikken. Her som Alias i “Pat Garrett & Billy The Kid”.
Country & Western
I januar 1968 sto Dylan igjen på en scene. Han deltok i en stor veldedighetskonsert til minne om avdøde Woody Guthrie.
Og da «John Wesley Harding» ble godt mottatt, pustet han lettet ut. Venner av ham fortalte siden at han var vettskremt ved tanken på hvordan presse og fans ville reagere.
Men han hadde ingen grunn til å engste seg. Popmusikken hadde allerede stagnert. Eksperimenter og flower-power rant ut i sanden. En tilbakevending til det enkle fulgte. Rolling Stones hoppet av den psykedeliske vogna, det samme gjorde Beatles. Uten å vite det datt Dylan rett i smørøyet, han var à jour igjen.
Høsten 1968 dro han til Nashville for å lage et nytt album. Platen bar et sterkt preg av hans nye livsstil. Asketisk ikke-røyker, vegetarianer, farmer, familiefar. Rund i kinnene, solbrent med et bredt selvsikkert glis. Dylan dro til Nashville for å spille inn country & western.
«Nashville Skyline» forvirret kritikerne. Dylan’s dype, vanskelige tekster var forsvunnet. I stedet sang han mykt og fyldig i rene ord om «elske», «kjærlighet er det som teller, det er det som får jorden til å snurre».
Han sang til og med duett med Johnny Cash på en ny versjon av «Girl From The North Country»!
Og som om ikke dette skulle være nok — han begynte å få venner! Borte var hans usympatiske ytre, raserianfallene, skjellsordene. Han tok seg til og med tid til å dra på en fest med sin gamle klasse i Hibbing, der han møtte Echo Helstrom igjen.
Dylan fortsatte sitt rolige liv. Han levde godt, solgte bra med plater, og lot pop-musikken seile sin egen sjø.
Kone og barn var viktigere.
Men hva han drev med, vet vi lite om. Dylan holdt seg nemlig langt unna pressen. Han hater den intenst, og gir bare intervjuer når CBS maser ekstra mye.
Western-Bob og Mantovani-vennene hans. En periode i Dylans karriere som krevet en viss egenaktivitet fra hans tilhengere.
I august 1969 dukket han i hvert fall opp på Isle Of Wight-festivalen i England. Over en halv million kroner tok han for å spille for de 250 000 fremmøtte.
Han sang sine gamle klassikere, men uten det raseri hans fans forbandt dem med. Den lille hvitkledde mannen smilte blygt, bukket og spilte «Like A Rolling Stone».
Så gikk Dylan til studio igjen. Han lagde dobbelt-albumet «Self Portrait», og malte selv omslaget. Albumet inneholdt en samling eldgamle melodier fra Hollywood-filmer — sanger som Frank Sinatra, Dean Martin og Bing Crosby har på repertoaret. Myke arrangementer, Mantovani-stoff og andre låter Dylan satte høyt.
Kritikerne raste. Nå hadde han gått for langt.
Dette er Dylan slik han er når han synger i badet, skrev en amerikansk avis sarkastisk.
Bob fikk det travelt, og allerede i oktober kom et nytt album — «New Morning». Denne platen ble vel mottatt, ingen ting kunne bli verre enn «Self Portrait». Men om en lytter til den nå, virker ikke Dylan videre inspirert. Mesteparten av innholdet er platt og uinteressant.
Han hadde i hvert fall forlatt western-musikken.
De stille årene
Nå fulgte noen lange år for Dylan-tilhengerne. Han trakk seg tilbake og kuttet ut plateinnspillinger. Antakelig følte han at han hadde stagnert.
Disse årene brukte han til å høste nye erfaringer. Dylan reiste mye. Dro rundt i Europa med en campingvogn, gjestet blant annet Jugoslavia.
Han aksepterte også sin jødiske herkomst. Var flere ganger i Israel, og støttet en sionistisk organisasjon økonomisk.
I august 1971 dukket han opp på George Harrisons konsert til inntekt for Bangla Desh. Publikum var i ekstase da Dylan sto mysende på scenen i olabukser og olajakke. Han sang, akkompagnert av seg selv, George Harrison, Leon Russell og Ringo Starr. Alle trodde at han nå endelig ville dra ut på en turné. Men det skjedde ikke.
To singler fra den stille perioden. “What’s the matter with me, I don’t have much to say …”
I november kom en «Greatest Hits»-plate som inneholdt noen få nye innspillinger, blant annet den ferske singlen «Watching The River Flow». Denne sangen åpner betegnende nok med følgende ord: — Hva er det som feiler meg, jeg har jo ingen ting å si.
Det er tydelig at han begynte å bli frustrert. Inspirasjonen lot vente på seg, han klarte ikke å komponere det som hadde kommet så lett før.
Dylan bestemte seg for å prøve noe nytt. Han ville bli filmstjerne, og sa ja-takk til en rolle i «Pat Garrett & Billy The Kid» der Kris Kristofferson spilte hovedrollen. Bob’s debut på lerretet var svært anonym. Han kalte seg «Alias», gjorde lite, sa lite, puslet rundt i bakgrunnen og flirte.
Han sto også for filmmusikken.
Den meste hørbare melodien er vel «Knockin’ On Heaven’s Door» som ble hans største hit til dags dato.
Fra “Pat Garrett & Billy The Kid”.
Så virket det endelig som om «de stille årene» gikk mot sin slutt. Dylan var i studio igjen, og spilte inn en plate — «Love Songs». Ryktene kunne også fortelle at han skulle starte sitt eget plate-selskap «Ashes And Sand.»
Et come-back som verden husker
Dylan skrinla planene om eget selskap, men han sa takk for seg hos CBS. I stedet tegnet han kontrakt med David Geffen’s Asylum Records for et år fremover.
Første plate kom i desember 1973 med tittelen «Planet Waves». Dylan var tilbake igjen med Band i ryggen. Albumet ble ekstatisk mottatt av kritikerne, men solgte temmelig dårlig.
3. januar 1974 reiste Dylan ut på sin første USA-turné siden 1965. Fra stat til stat gikk showet. Tusenvis møtte opp for å høre og se legenden Bob Dylan og Band. Texas, California, Oklahoma. Overalt hutret folk i billettkøene. De ville inn for enhver pris.
Og Dylan ga alt. I god gammel form kastet han seg gjennom sine klassikere. Aggressiv. Hes. Mysende. Men forandret. Det var ingen paranoid ungdom som skulte ned fra scenen. Tvert imot. Folk møtte en voksen mann, med kruset nyvasket hår, og tynt skjegg. Han var liten, men sunn. Publikum kom for å høre de kjente visene, og Dylan var villig.
Folk ville ha show, og han ga dem det. Dylan 1974 var en god entertainer.
Denne turnéen er foreviget på dobbeltalbumet «Before The Flood».
Dylans ferie fra CBS varte bare i et år.
Bob Dylan smiler
Så var han altså tilbake igjen, aktuell som aldri før. Pressen forfulgte ham, men ble høflig avvist. Han trengte ikke å eksplodere mer; nå var han omgitt av trofaste venner som respekterte ham og beskyttet ham.
Dylan kunne slappe av. Han hadde tatt en sjanse i 1966 ved å hoppe av karusellen. Nå så han at sjansen hadde vært verdt å ta.
Men med ekteskapet gikk det ikke fullt så bra. I 1974 forlot Sarah ham, og den lune tilværelsen fikk en brå slutt. Dylan begynte å henge rundt i Greenwich Village igjen. Festet og ranglet rundt i gatene arm i arm med en skokk venner.
Noen fillefrans ble han selvsagt ikke. Greenwich Village er et kunstnerkvarter, og mange en velstående musiker bor der. Dylan ble blant annet observert sammen med Joni Mitchell og James Taylor.
Ifølge ryktene ble han for øvrig forelsket i en av sekretærene hos CBS, derfor vendte han tilbake dit. Helt riktig er det nok ikke, for plateselskapet hadde flere ganger truet med å slippe ut en del av Dylans gamle uferdige låter. De gjorde alvor av trusselen i 1973 med en grotesk dårlig LP kalt «Dylan».
Bob ønsket ikke at dette skulle gjenta seg. Han ble tilbudt en stor sum, og undertegnet kontrakt med CBS igjen.
I 1975 kom så «Blood On The Tracks», en av hans beste plater. Den er faktisk fullt på høyde med perioden 1965/66. Albumet er inspirert av Sarah som forlot ham (de ble gjenforent året etter sier ryktene) og mange av sangene var bitre, triste og hatske. Han benyttet også sjansen til å komme med utfall mot pressen i «Idiot Wind».
Platen ble en kjempesuksess. Noen mente at den «gamle» Dylan var tilbake igjen, men der tok de heldigvis feil. Dylan gjemmer seg ikke bak mørke solbriller lenger. Han viser seg ofte offentlig, drar på popkonserter, vinker til kjente og smiler. Ja, Bob Dylan smiler, og det gjorde han aldri før.
Hardt regn
I januar 1976 slapp Dylan nok et album — «Desire» — der Emmylou Harris var annen-vokalist på samtlige spor. På denne platen fantes blant annet den tidligere nevnte «Hurricane».
Dylan har noe å si oss igjen, og musikken hans ligger ikke noe tilbake for det han spilte før. Tidene er forandret, og det er Bob Dylan også — takk og pris!
Han har nådd et nytt publikum med sine nyere ting, og har samtidig klart å holde på sitt gamle. Dette så en ikke minst under Rolling Thunder Revue, der publikum var forbausende variert.
Dylan har tilført pop/rocken så mye grunnleggende at uten ham ville antakelig alt vært annerledes. Det er ikke å ta for hardt i om vi plasserer ham ved siden av Beatles.
Han bryr seg ikke så mye om politikk lenger. Mange kritiserer ham for det. Men han har hele tiden tryglet, bedt, krevet og grått for å slippe dette tunge politiske korset. Han orket det ikke. Han ville være seg selv. Og det er han nå.
Hva han driver med akkurat nå, er det bare hans nærmeste venner som kan svare på. Men vi kan i alle fall slå ettertrykkelig fast at Bob Dylan er kommet for å bli. Vi kunne ha sagt det for femten år siden, men hans uryddige karriere, hans forvirrende utvikling har gang på gang nøret opp under alt snakket om at «nå er han ferdig, nå er Bob Dylan ute av bildet».
Ingen annen artist har gått så mange veier, og overlevd. Se bare på musikken hans: Rock’n roll, folk-musikk, protest, kjærlighetsviser, beinhard rock, myk rock, pop, country & western, kommersiell Mantovani, muzak. Bare nevn det, han har vært der. Og det han spiller nå? Nei, det får vi rett og slett kalle «Bob Dylan-musikk».
Han er et helt utrolig menneske, elsket av millioner — både unge og gamle. Burde vi ikke egentlig takke ham for alt han har gjort?
Han har åpnet våre øyne. Legenden Bob Dylan lette etter et fritt, trygt, varmt og rolig sted, et sted der det harde regnet ikke faller. Nå har han funnet det.
Isis oh Isis you're a mystical child / What drives me to you is what drives me insane …