60 år siden våren 1966
Hvorfor fikk ikke denne en Oscar. Undervannsballetten er jo episk! Så gir de prisen til “Sound Of Music”. Dustemikler!
Det er lov å tenke litt bakover, særlig når verden er slem. Og det er den i 2026. I 1966 visste jeg nesten ingen ting.Verden bare foregikk, og alt roterte rundt The Beatles - og Fred Anton Maiers legendariske verdensrekord på 10 000 - 15.32,2 - satt på Bislet 6. februar 1966, i samløp med superfienden Jonny Nilsson som hadde sittet på 15.33,0 i tre vonde år. Nå var rekorden på norske hender og Beatles toppet.
Mars 1966 - klippekortkongen gjør sin entré
Senvinter og litt vår på Bryn skole i Bærum og noen av guttene provoserte meg med å synge refrenget (med basstemaet) i "19th Nervous Breakdown". Beatles hadde ikke noe nytt ute. De toppet riktignok i Norge med "Michelle", men det syntes jeg egentlig bare var flaut. Jeg hadde ingen planer om å skaffe meg den singlen. Bløte Beatles-sanger gjorde seg best på LP og i single-mappene til jenter. Husker ingen gutter som eide “Michelle” i 1966, så her har det vært solid mye jentelus på ferde.
Det var forresten 4. mars at John Lennon uttalte i et intervju med London Evening Standards reporter Maureen Cleave, at The Beatles var mer populære enn Jesus. Amerikansk presse ignorerte hvilken sammenheng det ble sagt i og klasket til med skandaloppslag som hisset opp bibelbeltet i syd.
Man sto ikke i skolegården og forsvarte “Michelle” når Stones-bermen brisket seg med stupbomber-bassen til Bill. Man gjorde ikke det. Selv ikke jeg. Men man kunne pirke litt i “As Tears Go By”. (La ved beviset på at “Michelle” ble gitt ut på single i England også, men kun for eksport.)
Ellers gjorde jeg en del penger på å selge klippekort til trikken. Min stefar Aage var informasjonssjef i Oslo Sporveier, og fikk utlevert bunker med klippekort til sine barn. Han holdt ikke regning med antallet, dermed kunne jeg holde en ganske god forretning gående. Alle på skolen tok Kolsåsbanen, og når klippekortet nærmet seg slutten, fikk de penger hjemme til å kjøpe nytt. Jeg solgte billig, og følgelig kunne kjøperne beholde overskuddet til eget bruk. En populær vinn-vinn-situasjon som både kjøper og selger hadde stor glede av lenge. Det ble Black Cat-tyggegummi (min favoritt) på Kolsås, popblader på Avløs og singleplater på Bekkestua av slikt.
April 1966 – Jeg mister hodet til Hans Conrad
Det var endelig slutt på vinteren og snart folkeskolen. Jeg kjente at jeg begynte å bli skikkelig stor. Bare sommerferie nå, så var jeg klar for realskolen, tenk det! Tenkte jeg.
Men først måtte man komme seg gjennom de siste ukene som folkeskoleelev på Bryn skole i Bærum. Skolen var oppsatt med den obligatoriske brutale tannlegen, så man gjorde hva man kunne for å unngå innkalling. Jeg tror faktisk jeg stakk av fra min siste tannlegetime på Bryn. Skyldte sikkert på hodepine. Det pleide å virke på skoler. Jeg unnslapp tannlegen på Nordstrand på samme måte to år tidligere.
TYSTING OG BRENT BEN: Det foregikk mye tysting på tannlegekontorene på 50- og 60-tallet, da små gutter oppga gradert informasjon om både slekt og venner bare ved synet av disse stolene, uten at det hjalp. Og snart fylte lukten av svidd jeksel rommet og man hørte barnegråt fra venteværelset. (Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum)
Det var på denne tiden at jeg kom i skade for å miste Hans Conrads hode i asfalten - eller var det på gulvet i gymgarderoben? Jeg husker at vi tøyseslåss, Hans Conrad var egentlig en veldig fredsæl fyr - ja, det er han helt garantert ennå. Men altså, jeg hadde fått overtaket, han var på vei ned, jeg sto bøyd over ham og sørget for at han ikke gikk i bakken, men så glapp taket, og bang! hørte man den vemmelige lyden av bakhode mot sten. Alle var sinte på meg. Hans Conrad var kvalm. Hans Conrad hadde fått hjernerystelse og måtte hjem. Jeg måtte til rektor. Han lot meg gå. Det var jo et uhell.
Så besøkte jeg Hans Conrad. Hadde sikkert med noe godteri og et tegneseriehefte til ham. Det var obligatorisk ved sykebesøk. Han var blek og sengeliggende. Men lastet meg ikke. Jeg fikk endog låne "The Beatles' Hits"-EP'n hans. Jeg har alltid forbundet den med hodepine. Nå skjønner jeg hvorfor. Ikke min hodepine. Hans Conrads. Tenk at det skulle ta meg over 50 år å regne ut det.
Jeg har alltid forbundet denne EP’n med hodepine. Først i nyere tid er det gått opp for meg hvorfor.
Vi skulle ta en vaksine, helt på tampen av skoleåret. Husker ikke hvilken, bare at den gjorde vondt. Kanskje stivkrampe? Da vi nærmet oss avgang og vitnemål, må det har vært noen prøver. Matte og norsk og sånn. Men det husker jeg faktisk ingen ting av. Tror jeg hadde et ganske ubekymret forhold til vitnemål. Jeg fant det forresten i en loftsbod forleden. Et ganske gjennomsnitts vitnemål. Sg i norsk, det var jeg stolt av.
Favoritt-snopet var en halv fersk loff, kjøpt i butikken halvveis opp til Bryn Kirke. Glemmer aldri lukten av sprø, nystekt loffskorpe, og den enda deiligere smaken av fersk loffinnmat, hvit - nesten som sne - og fortsatt varm. Klebrig, nesten som sticky rice. Jeg klemte det sammen til en klump og spiste med velbehag. Man trengte ikke matpakke og pålegg når man hadde en halv fersk loff.
Får man kjøpt halve loff ennå? Og er de like gode? Neppe.
VURDERINGSPLASS: I gamledager var bakeriene utstyrt med egen vurderingsplass for kunden. Der kunne man sitte og studere fristelsene, og lure på om man skulle velge fersk loff eller hveteboller mens man røkte en sigarett.(Foto: Wilhelm Råger / Oslo Museum)
Ellers var april måneden da russerne som de første i historien lyktes i å få et romfartøy, Luna 10, inn i bane rundt månen. Og “Sound Of Music” vant en Oscar for beste film i 1965. Jeg holdt “Help!” og “Operasjon Tordensky” klart foran den enerverende kalkunen.
