Sucking in the seventies
Tunga ut av kjeften-årene. Kreativt vulkanutbrudd etter Decca. Intern misnøye etter “Time Waits For No One”. Audition-albumet, og Ronnies ankomst. Og endelig bråkjekk konfrontasjon med New Yorks klubbmiljøer og Londons punkere. (Og Lucille Ball.) Dette er del 2 av reisen gjennom The Rolling Stones single-diskografi.
Spesielt interessert finner komplett Spotify-spilleliste for hele 7”-karrieren her.
Dette innslaget dekker perioden som ga oss følgende LP’er:
April 1971
Engelsk fabrikkpose og billedcover.
Brown Sugar / Bitch / Let It Rock ******
(Rolling Stones, RS 19100) UK #1, USA #1
Det var gått nesten to år siden “Honky Tonk Women”. Stones hadde etablert sitt eget selskap, tatt kontroll, lagt Decca bak seg. Så kommer denne. Første single på Rolling Stones Records. En sansenes eksplosjon, med et av de mest brutalt deilige gitar-røskene som finnes på vinyl, det kommer i brutte klyv, og nærmest rygger over deg.
Drivet føles fysisk, kroppslig – som tung, stillestående nattluft i et rom opplyst av en dinglende lyspære. Rommet svetter, luften renner, det er friksjon og bevegelse. Trommene skyver, gitaren hugger, og saxofonen spjærer lydbildet som et skingrende varsel.
Og så er det teksten.
Gold coast slave ship bound for cotton fields
Sold in a market down in New Orleans
Historien er ingen kulisse. Den tar rommet. Slaveskipet, bomullsmarkene, pisken. Og forskyvningen som utløser vantro i lytteren ved det første møtet:
Brown sugar how come you taste so good
Brown sugar just like a young girl should
Her ligger myten om den sorte kvinnen som sexobjekt, som smak, til konsum. Erotisk sprog lagt over en historisk beretning om undertrykkelse. Seksualiseringen av voldens struktur. Stones opparbeider ingen moralsk avstand. De bare serverer det som et levende bilde og blåser av et av rockens mest uimotståelige refrenger. Du kan ikke verge deg mot “Brown Sugar”.
Hvilke kontraster: Overgrep og triumf. Historisk brutalitet pakket inn i et groove som eier deg med hud og hår før tanken rekker å protestere.
Vi kan ikke omskrive den etter 2026-normer. “Brown Sugar” er et dokument fra 1971 – slik William Faulkners sørstatsromaner er dokumenter over sin sproglige og mentale samtid. Å fjerne det ubehagelige ville være å forfalske historien. “Brown Sugar” er ikke dydig. Den brenner, den er full av motsigelser, og er så til de grader barn av sin tids blindsoner og Rolling Stones’ monster-image.
B-siden forsterker inntrykket av overskudd. “Bitch” gir deg ikke tid til å puste, den går rett i angrep. Et stramt, riffdrevet stykke rock der blåserrekken presser lydbildet fremover så dampventilen rister. Ordene er knappe, direkte, som uppercuts – “I’m feeling so tired, can’t understand it…” – og grooven er alt annet enn sliten. Dette er i sannhet lyden av det nye Rolling Stones, en helt maskinrom i virksomhet og den feteste punch som var å få tilbake i 1971. Om “Brown Sugar” er rastløs, varm natt, er “Bitch” dvelende, høylys dag, asfalten koker under skosålene.
Og så har vi Chuck Berrys “Let It Rock”, live fra Leeds 1971, rått og upolert, en direkte linje tilbake til utgangspunktet. Det var dette de ville den gang de var unge og ute av kontroll: Rhythm & blues spilt med hastverk og hunger. Bonus-låt på den britiske singlen. I Norge måtte vi nøye oss med den tyske pressingen, uten live-kuttet.
Men det er A-siden som dominerer. Tabubelagt. Erotisk. Brutal. Uimotståelig.
Kanskje er det nettopp derfor den fortsatt lever – ikke som ukomplisert festlåt, men som en påminnelse om at rockens historie ikke bare er riff og opprør, men også fantasier, makt og mørke.
Og den brenner fortsatt.
Alle illustrasjonene over er engelske utgaver.
Juni 1971
Fra venstre: Japansk cover, japansk tekstinnsmett, amerikansk label.
Wild Horses / Sway ******
(Rolling Stones, RS 19101) USA #28
Etter den brennende, kontroversielle eksplosjonen som var “Brown Sugar”, kom en helt annen side av Stones. “Wild Horses” åpner ikke med et huggende riff, men med en åpen, nølende 12-strengs gitarfigur. Luften er ikke klam her. Den er vid. Varm. Støvete. Avstand mellom tonene. Som telegrafstolper over prærien.
Låten ble skrevet i en periode da Gram Parsons hadde sterk påvirkningskraft på Keith Richards. Parsons – med bakgrunn fra The Flying Burrito Brothers (og The Byrds) – hadde allerede vært med på å trekke Stones dypere inn i countryens formspråk under Beggars Banquet og Let It Bleed-perioden. Det var også Burrito Brothers som først spilte inn “Wild Horses”, på albumet Burrito Deluxe i april 1970 – et helt år før Stones selv ga den ut på Sticky Fingers. Det sier noe om hvor sterkt dette musikalske fellesskapet var. Man gir ikke fra seg en låt som “Wild Horses” til hvem som helst.
Parsons besøkte dem også i Sør-Frankrike under arbeidet med Exile On Main St. Ånden hans ligger ikke konkret i selve innspillingen av “Wild Horses” – gjort allerede i 1969, arkiverte inntil videre. Likevel er slektskapet til Parsons der allerede. Den åpne, sørgmodige klangen. Den avkledde sårbarheten.
Wild Horses couldn’t drag me away
Det er en enkel strofe, men den bæres frem uten ironi. Uten kynisme. Uten seksualisert overstyring. Bare avstand, sorg og tap. Gitarene ligger bredt og mykt i lydbildet, støttet av kriblende, glassklare pianotoner, og den pludrende elgitaren. Sangen har et tydelig country-sig. Jaggers vokal er vidunderlig kontrollert. Han viser sin storhet gjennom evnen til å holde igjen.
Etter “Brown Sugar” føles dette som en bevisst kontrast. Der A-siden på forrige single var tett, kroppslig og in your face, er “Wild Horses” romslig. Der “Brown Sugar” presset fremover, sleper denne seg motvillig avsted. Og den er mørk, veldig mørk, og uten annen forløsning enn livets ende.
I know I dreamed you a sin and a lie
I have my freedom but I don't have much time
Faith has been broken, tears must be cried
Let's do some living after we die
Men så snur du platen.
“Sway” er ingen ballade. Den er tung, elektrisk, og langt mer tradisjonell Stones i uttrykket. Riffet ligger mørkere, gitarene er tettere, piano-anslagene vrimler, Charlie er i kalasform, og låten bygger seg opp mot en dramatisk avslutning der slidegitaren tar over rommet. Mektig.
Teksten er mer fragmentert, mer indre uro enn ytre landskap.
One day I woke up to find
Right in the bed next to mine
Someone that broke me up with a corner of her smile, yeah
It's just that demon life that got me in its sway
Det er interessant hvordan disse to låtene står mot hverandre:
– “Wild Horses” – åpen, country-inspirert, skjør.
– “Sway” – elektrisk, kompakt, dorsk, rastløs.
Begge hentet fra Sticky Fingers. Begge uttrykk for et band i utvikling.
Fra venstre: Min britiske maxi fra London i 1971 (for spesielt interesserte: Ja, John Lennon så den, men tok ikke på den), den italienske utgaven av samme, og endelig etiketten på den britiske normal-singlen.
Street Fighting Man / Surprise Surprise /
Everybody Needs Somebody To Love ****
(Decca Maxi, F 13195) UK: #17
Street Fighting Man / Surprise Surprise ***
(Decca, F 13203) UK
Å miste The Rolling Stones falt Decca tungt for brystet. Det slo dem aldri at det var deres egen skyld. De rike popstjernene var ikke lenger redde for konsernene. De var nærmest blitt konserner selv. The Rolling Stones Records var med andre ord en supersuksess allerede før de hadde gitt ut en eneste plate. Jeg tror det neppe har vært noe album verden har ventet mer på enn “Sticky Fingers” (med forbehold for “Sgt. Pepper”, selvfølgelig).
Så der satt Decca med åpen smekk, og det var svært lite de kunne gjøre med det. Bortsett fra å pakke sammen gamle sanger og gi dem ut om igjen. Både på LP og single.
I juni 1971 lekte Decca moderne og kastet seg på den nye maxi-single-trenden. De kjørte ut “Street Fighting Man” som toppkuttet, tre år etter at det var aktuelt, og spedde på med en skranglete sak med muskelkramper kalt “Surprise Surprise”, tidligere bare tilgjengelig på veldedighets-samle-LP’n “14” (utgitt i mai 1965) i Storbritannia, men nå altså “endelig” tilgjengelig for alle briter, og dermed maxi-singlens agn. Agnet ville ikke funket på amerikanerne, for de fikk låten på “The Rolling Stones Now!” allerede i februar 1965. Alle gutta hadde den .
På B-siden la man fullversjonen av “Everybody Needs Somebody To Love” fra “Rolling Stones No. 2”.
Jeg kjøpte singlen i juli 1971, den uken i London da jeg traff John Lennon. Jeg hadde nok større glede av Lennon-møtet enn av singlen. Men det ble uansett en liten hit i Storbritannia - #17 på NME-listen som bestenotering.
Bare noen uker etter maxi-singlen ga Decca ut “Street Fighting Man” igjen, nå som normal single, og med skrangle-agnet “Surprise Surprise” på B-siden. Veldig uforståelig utgivelse. Den ble ikke registrert på hilistene.
NME-lesernes mening om 1971
1972
April 1972
Excerpts From Exile On Main Street /
Phantasmagoria / Blind Alley
(Sound For Industry, SFI 107)
The Rolling Stones / Curved Air / Fanny
Ganske mange sikret seg opptil flere eksemplarer av NME 29. april. Man fikk nemlig noe skikkelig godt med på kjøpet: En flexi-single med utdrag fra det kommende albumet "Exile On Main St", utdragene bundet sammen av en unik pianoblues fremført av Mick Jagger.
Fra venstre: Engelsk utgave i nøytral pose, to spanske forsider.
Tumbling Dice / Sweet Black Angel ******
(Rolling Stones, RS 19103) UK #5, USA #7
Det går lang tid mellom hver Stones-single i England. Deres bidrag til 1972 kan meget vel bli stående som en av deres aller beste, skjønt den bruker litt tid på å feste seg. Drivet fra den superkommersielle "Brown Sugar" erstattes av en vuggende, skyv-støt chugga chugga-rytme og sanglinjer som løftes på et brusende gospelkor. "Tumbling Dice" ligner ikke på noe gruppa har gjort før.
Det er en spesiell type Stones-singel som ikke slår deg i bakken ved første gjennomlytting, men som i stedet bukter seg inn i kroppen som en vane du aldri blir kvitt. “Tumbling Dice” er akkurat en sånn plate: tilsynelatende laidback, nesten nonchalant, men med en groove, som støter motstrøms, så snedig kalibrert at den suger deg ned i gulvplankene og nekter å slippe taket. Du er fortapt.
Bakgrunnen er ikke samtids-glam, men logistikk og flukt. Stones var blitt skatteflyktninger, de var på vei ut av England og inn i den sydfranske nattøkonomien rundt Villa Nellcôte: innspillinger på merkelige tider, et band som spilte ting om og om igjen til låtene “marinerte”. Charlie Watts’ egen beskrivelse av “Exile”-metoden er nesten komisk nøktern, men den forklarer mye av følelsen i “Tumbling Dice”: den er ikke skrevet ferdig, den er slitt ferdig.
Riffet ble ifølge Keith funnet “oppe i den elegante frontstuen”, før de bar det ned samme kveld og “kuttet det”. Det høres ut som en av hans skrøner, men det låter faktisk sånn. Bill Wyman var borte da grunnsporet ble tatt opp, så Mick Taylor endte med å spille bass. Det gir mening når du hører hvor “annerledes” bunnplanken oppfører seg; den går ikke bare rett frem, den lunter og vipper, som om den alltid er et halvt sekund på vei til å falle fra hverandre, men aldri gjør det.
Og så: trommene. Charlie Watts’ backbeat , slentrende synkopert med ryggmargsautoritet. “Tumbling Dice” går ikke; den spankulerer, med hoftene først. Og som om ikke det var nok, så slet Charlie med avslutningen, og overlot den til Jimmy Miller. Selv la han i stedet på et ekstra trommespor, for å forsterke Millers, hvilket gjorde lyden monumental.
Det som gjør singlen til en pose dop, er måten refrenget åpner seg på: bandet slipper taket et øyeblikk, og plutselig velter kvinnestemmene inn med en episk, dirrende gospelfryd, de drysser gullstøv over innspillingen, og du kjenner grøsset. Hvilket løft! Det er et enkelt grep, men det føles som en port som åpner seg. Du svimler inn, og du vil ikke ut igjen.
Teksten er klassisk Jagger i denne perioden: maskulin mytologi, spill, lyst, utroskap, selvrettferdighet – en gambler som ikke kan holde seg til én kvinne. Jagger var ingen gambler, han mestret ikke terminologien, men han hadde til gjengjeld en i husert som kunne hjelpe ham: Hushjelpen, en lidenskapelig gambler, og fra henne fikk han bl.a. den klassiske fjerdelinjen her:
Always in a hurry, I never stop to worry
Don't see the time flashin' by
Honey, got no money
I'm all sixes and sevens and nines
At låten var et helvete å få i boks, er godt dokumentert av folkene rundt dem. Andy Johns kalte prosessen “like pulling teeth”, med snakk om timevis, dusinvis av tape-ruller, og forflytning til Hollywood, hvor innspillingen omsider ble fullført.
B-siden, “Sweet Black Angel”, er en helt annen gate: mer dunkel, mer suggererende, nedstrippet, men tilført hissig perkusjon - güiro, marimba, treblokker. Det skraper og rasler som en gresshoppesverm av metall. Et typisk “Exile”-øyeblikk hvor bandet virker som om de spiller for seg selv i et kjellerrom; du kikker inn i gjennom en sprekk i treverket. Låten er dessuten lastet med samtid (referansen til borgerrettighetsaktivisten og feministen Angela Davis) og politikk på en måte A-siden kamuflerer bak erotikk og spill.
“Tumbling Dice” er en av de aller mest slitesterke låtene til The Rolling Stones. Dens oppjustering er gått jevnt og gradvis, og den bare fortsetter å gro.
Juni 1972
Fra venstre: Japansk cover, japansk innsmett og Thailandsk EP-cover.
Happy / All Down The Line *****
(Rolling Stones, RS 19104) USA #22
Britene fikk som nevnt bare én single i året nå. Resten av energien ble sluppet løs i USA. “Happy” kom sommeren 1972 og var hentet fra Exile On Main St. For første gang en single med Keith Richards på hovedvokal.
Det var i utgangspunktet også hans låt. Ifølge Richards ble den skrevet og spilt inn i løpet av én ettermiddag sommeren 1971 i Villa Nellcôte: “At noon it had never existed. At four o’clock it was on tape.” Mick mente at han ikke ville fikset låten, ikke så bra som Keith, så han tok frivillig plass som korgutt.
Grunnsporet ble tatt opp i kjelleren med Richards på bass, gitar og vokal, Jimmy Miller på trommer og Bobby Keys på maracas – et improvisert maskinrom, her tok man dem som var for hånden. Mick Jagger var det ikke. Hans bidrag, koringene, kom senere.
Resultatet er en rett-frem rockelåt med en løs, uanstrengt energi. Gitarene er ikke monumentale; de arbeider som et team, skramlete rytme, pludrende vandringer, alt fremoverrettet - et effektivt kjøretøy for Keiths lyse, ivrig strevende vokal. Rytmen er tett, men ikke tung. Bobby Keys’ barytonsax og Jim Prices trompet og trombone legger et kompakt trykk over refrenget uten å gjøre det teatralsk. Det er rått, men ikke brutalt. Med et flir på lur.
“Happy” ble raskt en signaturlåt for Richards på scenen. Siden 1972 har han jevnlig sunget den live, og den dukker opp på konsertalbum som Love You Live og Live Licks, samt i en rekke konsertfilmer fra 70-, 80- og 90-tallet. Det er som om låten alltid har tilhørt ham mer enn bandet.
B-siden, “All Down The Line”, representerer en annen type Exile-energi. Den er mer konsentrert, mer riffbåren, mer rettet mot scenen enn mot kjelleren. Der “Happy” ble født i løpet av fire timer og bærer preg av det spontane, er “All Down The Line” mer gjennomarbeidet i strukturen, men like fremoverlent. Gitarene hogger hardere, rytmen er mer presis, og låten ble raskt en live-favoritt nettopp på grunn av versenes rytmiske, huskende driv.
“All Down The Line” er likevel en låt som er mer populære enn den egentlig fortjener. Refrenget er rent slurv, gruppen går seg fast hver gang de kommer dit, og må reddes av neste vers for å komme helskinnet ut igjen. Først da skyter de fart. Avslutningen svinger ikke i det hele tatt. Det mest overvurderte innslaget på “Exile On Main St.” - og med god margin.
“Happy” er kanskje ikke den mest ikoniske Stones-singelen, men den er like fullt et improvisert blinkskudd. Her møter vi et band som kunne gå ned i kjelleren etter lunsj og komme opp igjen med en hit før ettermiddagen var over.
1973
April 1973
Fra venstre: Dansk forside, dansk bakside, og min norske pressing i fabrikkpose.
Sad Day / You Can’t Always Get What You Want ***
(Decca, F 13404) UK
I 1973 sto Rolling Stones foran utgivelsen av Goats Head Soup og en ny æra på eget selskap. Decca satt igjen med katalogen – og brukte den. “Sad Day”, B-side på den amerikanske utgaven av “19th Nervous Breakdown” i 1966, hadde aldri vært utgitt i Storbritannia. Syv år senere ble den løftet frem som A-side. Ikke fordi tiden var moden. Ikke fordi bandet ønsket det. Men fordi rettighetene tillot det.
“Sad Day” er ren mid-sixties Stones: melodisk, snev av folk, sjenert i uttrykket, mer pop enn farlig. Den har alltid hatt en viss eleganse, men den var aldri ment som hovedlåt. Den var en B-side. Og den låter fortsatt som en B-side.
B-siden på 1973-singelen er derimot alt annet enn perifer. “You Can’t Always Get What You Want” er her i sin nedredigerte single-versjon – den samme som lå bak “Honky Tonk Women” i 1969. Det betyr at mye av tekstmaterialet er borte. Flere vers er kuttet. Den lange oppbygningen er strammet inn. Det episke forløpet er redusert.
LP-versjonen på Let It Bleed er noe helt annet – en bred, langsomt voksende komposisjon som åpner med London Bach Choir mutters alene i katedral romklang, vakkert og høytidelig, før bandet gradvis trer inn. På single-versjonen forsvinner denne dramaturgien. Den fungerer, men den mister tyngde. Det som på albumet føles som en vandring gjennom tap, tro og desillusjon, blir her mer en konsentrert hitkonstruksjon.
De klassisk skolerte stemmene gir åpningen dens særegne, sakrale tone. Nettopp derfor føles nedredigeringen enda mer merkbar; den kutter i arkitekturen.
Sammen sier de to sporene mer om plateselskapslogikk enn om Stones’ kunstneriske utvikling i 1973. Decca hadde mistet fremtiden, men satt på fortiden. “Sad Day” var ubrukt i UK. “You Can’t Always Get What You Want” var kjent, men kunne selges på nytt i singleform. Dens andre runde som B-side. I kompaniskap med “Sad Day” ble det jo egentlig en fornærmelse.
August 1973
Fra venstre: Engelsk plate i fabrikk-cover, svensk for- og bakside.
Angie / Silver Train ******
(Rolling Stones, RS 19105) UK: #2, US: #1
“Angie” ble hentet fra Goats Head Soup og sluppet som single i august 1973. Den har en helt egen plass på albumet, som dets forløsende og mest melodiske øyeblikk. Store deler av platen ble spilt inn i Kingston, Jamaica, under varme og fuktige forhold som på ingen måte sto tilbake for Nellcôtes ulmende kjellerhete. Forskjellen ligger ikke i temperaturen, men i uttrykket. “Goats Head Soup” er i langt større grad en produksjon, det merkes i instrumentbalansen, i groovet og i detaljene som brått kan åpenbare seg i den disige atmosfæren.
Selv i denne omskifteligheten, kommer “Angie” brått på. Den skiller seg ut. Den er tatt helt ned og plassert i et vakkert arrangement som balanserer en tett mikket akustisk gitar mot Nicky Hopkins tangentpoesi og det vidunderlige slepet av strykere som med mørke purpurstrøk varsler torden over horisonten. Dette maleriet av lyd får sin sjel av en melodi som må være noe av det vakreste Keith Richards har skapt, og som ivaretas av Mick Jaggers største vokalprestasjon noensinne. Det er torch med franske understrømmer.
Komposisjonen ble skrevet i Sveits høsten 1972. Keith Richards slet, det var en periode preget av avrusning og fysisk kollaps. Om sangen ble oppkalt etter Keiths datter Angela eller ikke - han har vært ganske selvmotsigende der - er av mindre betydning. Den handler uansett ikke om henne, men snarere om Marianne Faithfull. Ja, for det er Mick som har levert sentrale deler av tekstlinjene, og bruddet med Marianne var akkurat så sårt og vondt som “Angie” beskriver.
Keiths del og Micks del har altså to helt forskjellige utgangspunkter, vevet i hverandre skaper de en juvel som alle kan forholde seg til. “Angie” er universell. Og vil for all tid ha en selvfølgelig plass på The Rolling Stones’ TOP 10. Og for de som ikke visste det: “Angie” var Stones’ første listetopper i Norge siden “Satisfaction”.
Det at man ikke slettet Micks guide-vokal fra en av de første tagningene, men lot den leve sitt eget liv dypt inne i miksen, som en skygge, som en gjenganger, tidvis gaulende som en ulv, ga innspillingen sitt helt unike fingeravtrykk. Man merket det ikke først, man merket bare uroen, en krusning i underbevissthetens overflate, nok til at man aldri opplevde “Angie” som bløt. To parallelle virkeligheter gir akkurat den rette dosen gåsehud.
The Beatles oppnådde litt av det samme på “Can’t Buy Me Love” hvor George Harrisons første forsøk på solo lever sitt eget skranglete liv, dypt inne i miksen, som en gjenstridig gjenferd, bak den senere innspilte og pådubbete soloen.
Tematisk handler “Angie” om avslutning. Ikke raseri. Ikke hevn. En sliten erkjennelse av at noe er over.
Oh, Angie, don't you weep
All your kisses still taste sweet
I hate that sadness in your eyes
But Angie, Angie
Ain't it time we said goodbye?
“Angie” ble en radiolåt med en breddeappell som ingen Stones-låt før den.
På baksiden – men markedsført som dobbel A-side – finner vi “Silver Train”.
Den har en annen opprinnelse. Påbegynt i Sticky Fingers-perioden rundt 1970, men satt på vent inntil man hentet den frem igjen til Goats Head Soup. Velkjent landskap: elektrisk blues, vilter slide, munnspill, Jagger i mer direkte modus. Teksten beveger seg i Stones’ tradisjonelle univers og handler ikke uventet om en slem dame.
Det er en lurvete innspilling og en lurvete låt, noe man forventer å finne på en B-side, men å gi den dobbel-A-status? Det må ha vært for Nick Kents skyld (han foretrakk den for «Angie»). Men alle hører at «Silver Train» sliter big time. De pisker løs på låten, men den orker ikke å levere. Den forblir et hult øyeblikk i Rolling Stones’ diskografi. Gruppen kopierer seg selv og havner urovekkende nær parodien.
Antagelig turte ikke Stones å kjøre 100% på «Angie». Det var for perfekt. Noen kunne beskylde dem å være bløte. De burde uansett heller gått for «Starfucker». Men da ville det vel blitt bråk.
Nick Kent i NME 25. august 1973
Desember 1973
Coverne fra venstre: Spansk for- og bakside, italiensk forside.
Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker) /
Dancing With Mr. D ******
(Rolling Stones, RS-19109) US: #15
Dette er en reportasje forkledd som groove. “Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker)” er skrevet i direkte dialog med amerikansk samtid: vold, politibrutalitet og storbyangst. Teksten peker mot konkrete hendelser:
The police in New York City
They chased a boy right through the park
And in a case of mistaken identity
They put a bullet through his heart
som drapet på ti år gamle Clifford Glover i New York 28. april 1973; han ble skutt i ryggen av en spaner da han forsøkte å rømme. Det utløste raseopptøyer i Queens.
Musikken er alt annet enn moraliserende: den går på en funky, mørk motor der clavinet-temaet og blåserarrangementet presser låten fremover som en semitrailer på høyt turtall med sirener i bakgrunnen. Og i smuget bak søppel containeren setter en ti år gammel jente sitt siste skudd:
A ten-year-old girl on a street corner
Sticking needles in her arm
She died in the dirt of an alleyway
Her mother said she had no chance, no chance!
Rått, skarpt og frastøtende skildres New York-natten, fremragende taklet av Billy Prestons clavinet og de heftige blåserstøtene til Jim Price, Bobby Keys, Jim Horn og Chuck Findley. Kombinert med gitar bidragene fra Keith Richards og Mick Taylor, blir dette en formidabel innspilling. Dens status som single A-side var fullt fortjent. Rart den ikke nådde enda høyere på Billboard-listen. Dette er urbant gull.
På B-siden flørter gruppen med djevelen, selveste Mr. D., og hans frue. Dette er klassisk rampe-Stones i okkult setting.
Down in the graveyard where we have our tryst
The air smells sweet, the air smells sick
He never smiles, his mouth merely twists
The breath in my lungs feels clinging and thick
But I know his name, he's called Mr. D
And one of these days he's gonna set you free
Human skulls is hangin' right 'round his neck
The palms of my hands is clammy and wet
“Dancing With Mr. D”, drar i en annen retning enn skuddsalvene i Central Park. Mer seig, mer tung og slepende, mer suggererende, og en perfekt åpning på “Goats Head Soup”-albumet. Mindre radiovennlig enn A-siden, men umulig å bli kvitt når den har fått kloa i deg.
Dette er en av de mest vellykkede av alle de “amerikanske” Stones-singlene.
Tysk cover og plate.
Star Star /
Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker) ****
(Rolling Stones, RS 19108) Tyskland #32
“Starfucker” ble ikke en tittel Atlantics sjef Ahmet Ertegun var villig til å godta. Han hadde problemer med teksten også, da den navngir flere virkelige personer, ikke noe sjakktrekk i en ganske nedlatende sang om groupies. Særlig dette partiet skremte Ertegun:
Yeah, Ali McGraw got mad with you
For givin' head to Steve McQueen
Yeah, you and me we made a pretty pair
Fallin' through the Silver Screen
Honey, I'm open to anything
I don't know where to draw the line
Yeah, I'm makin' bets that you gonna get
(You man) before he dies
(John Wayne)
Yeah! You're a star fucker, star fucker, star fucker, star fucker, star
Yeah, a star fucker, star fucker, star fucker, star fucker, star
A star fucker, star fucker, star fucker, star fucker star
Steve McQueen ga imidlertid grønt lys, så da fikk den passere, og ble umiddelbart en konsertfavoritt. Noen land ga den endog ut på single, blant annet Tyskland.
Det er en veldig safe innspilling, om man ser bort fra enkelte tekstlinjer, den er tatt rett ut av Chuck Berry-skolen, innledningen er lånt fra “Johnny B. Goode”. Det er en rullende gitarrocker med et uimotståelig allsang-refreng, Keith tar de lekne løpene og sidekommentarene, mens Mick Taylor tar hånd om rytmen. De pumper det ut, de har det gøy. Og det gleder dem ekstra at temavalget vekker anstøt blant gamlisene på 50+, særlig de fine fruene. Her er gruppen i karakter, de spiller rollen: værsågod, en fortelling fra vår verden: groupies, hintene om virkelige personer, det røffe refrenget og det underliggende skrytet. Rolling Stones tøffer seg og lever opp til myten de selv har skapt med en plump begeistring. Jagger-land. Han elsker å være grisegutt.
En vinner i albumets programoppsett, selv om den må kunne kalles en lettvekter. De er ikke farlige i “Starfucker”, de morer seg.
Tyskerne paret groupie-tøyset med formidable “Doo Doo Doo Doo Doo (Heartbreaker)”, og valgte altså å degradere samtidsreportasjen fra New York til B-siden. Det var neppe den smarteste avgjørelsen. Singlen nådde bare #32 i Tyskland.
1973 oppsummert i henhold til NMEs lesere.
1974
Juli 1974
Fra venstre: engelsk for- og bakside, tysk forside.
It's Only Rock'N Roll / Through The Lonely Nights ******
(Rolling Stones, RS 19114) UK: #10, US: #16
“It’s Only Rock ’N Roll (But I Like It)” startet som en jamsession i Ronnie Woods hus i Richmond, med Wood og David Bowie til stede. Det finnes godt dokumenterte historier om hvordan låten ble formet utenfor den vanlige Stones-strukturen før den senere ble fullført av bandet selv. Ronnie Wood spiller tolvstrengs akustisk gitar på innspillingen, selv om han ennå ikke var offisielt medlem.
Singelen ble den siste med Mick Taylor før hans avgang. Gitararbeidet er mer sammenvevd enn på Goats Head Soup – mindre tungt, mer åpent, med en skjødesløs, pub-aktig fremdrift. Produksjonen markerer også et skifte: det var første gang Jagger og Richards selv sto som produsenter (under navnet “The Glimmer Twins”), etter bruddet med Jimmy Miller.
Tekstlig speiler sangen den frustrerte rockestjernenes følelse av avmakt slik den ble formulert i da seks år gamle “Street Fighting Man”:
Well now what can a poor boy do
Except to sing for a rock n' roll band?
Mye vann hadde strømmet ut i havet siden den gang. Det nye Rolling Stones, slik de fremsto i glamrockens høysesong, var fri for illusjoner, den gryende selverkjennelsen fra 1968 var overtatt av en brautende, fandenivoldsk selvtilfredshet. Fra pinglete resignasjon til arrogant kynisme - i silke og make-up. “It’s only rock ’n roll, but I like it.
Og fuck you utakknemlige fans og besserwisser-journalister som håper at vi skal tryne:
If I could dig down deep in my heart
Feelings would flood on the page
Would it satisfy ya, would it slide on by ya
Would ya think the boy's insane? He's insane
I said I know it's only rock 'n roll but I like it
De håner, de er sarkastiske, og de har David Bowie på kor. Det er en sabla god låt, ikke deres beste på langt nær, men likevel unik og umistelig. Den er et udyr på sakte ferd gjennom samtiden. De har aldri rocket saktere, seigere og mer skjødesløst. Den ultratypiske åpningslåt på en hvilken som helst artists album, og derfor måtte de selvfølgelig plassere den midt på side 1 bare på kødd. I seg selv et valg som gir låten et ekstra lag storhet.
På B-siden lå en overraskelse, “Through The Lonely Nights”, fra “Goats Head Soup”-perioden, men aldri utgitt før nå. Det er ikke noen mindreverdig innspilling, ikke i det hele tatt, men et dykk inn i natten, saktmodig vandrende over glassklare brosten av klaver og rislende akustiske gitarer, unektelig country i draget, og med en kort, skurvete gitarsolo, og en herlig pratsom slide innom som snarest på den ene fløyen, antagelig spilt av Mick Taylor.
Single-formatet var ikke så populært blant voksne unge på den tiden, albumformatet eide platehyllene, derfor var det ekstra gildt å eie denne singlen når det brygget opp til nach spiel i Harald Hårfagres gate 12C. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det vantro utropet “Hæh! Er det Stones? Hvilken LP er den på?” lød ut i natten fra sjette etasje.
Annonse NME, 27. juli 1974
Oktober 1974
Coverne fra venstre: Tysk front, tysk plate, fransk front.
Ain’t Too Proud To Beg / Dance Little Sister *****
(Rolling Stones, RS 19302) US: #17
Med “Ain’t Too Proud To Beg” gjorde Stones noe de sjelden hadde gjort i 70-årene: de ga ut en ren cover som A-side. Låten er en Temptation-klassiker fra 1966, skrevet av Norman Whitfield og Eddie Holland. Stones elsket Motown og amerikansk soul, så repertoar-valget kom definitivt ikke som en overraskelse.
Det mange ikke visste var at “It’s Only Rock’n Roll”-albumet egentlig skulle vært helt annerledes: Én siden live-innspillinger fra gruppens siste Europa-turné, én side cover-versjoner av gruppens favoritter innspilt i studio. Den planen røk ganske tidlig, men ikke før de hadde tapet “Ain’t Too Proud To Beg”, “Drift Away” og “Shame, Shame, Shame”. Temptations-låten var de så fornøyd med at de inkluderte den på LP’n, selv om de da egentlig hadde bestemt seg for bare å bruke helt ferske egne komposisjoner.
“Ain’t Too Proud To Beg” er raskere og betydelig mer gitarbasert enn originalen. Gruppen er til de grader på hugget, de trenger ingen Temptations-koreografi for å få dette reisverket til å funke. Det er rått, det ruller, det har kolossal fremdrift, kort sagt: Stones klarer, i hvert fall nesten, å gjøre låten til sin.
Den gjorde det bra som andresingel fra albumet i USA. England nøyde seg som vanlig med bare én single.
B-siden, “Dance Little Sister”, er også fra It’s Only Rock ’N Roll-albumet. Den drives av et nervøst, funky gitar-riff og en hektisk vokal fra Jagger. Jeg er ikke veldig glad i gruppens etter hvert tallrike forsøk på å erobre diskotekene, og dette er ett av de første. Det lyder overtent, og etter hvert bare slitsomt, spør du meg. Men det finnes også mennesker som synes “Dance Little Sister” burde fått A-side-status. Ikke minst fordi Mick Taylor gjør mye fint her.
Når det gjelder Taylor, så skinner vel han på sitt aller sterkeste i “Time Waits For No One”. Det er hans bidrag som gjorde den innspillingen til et av gruppens mektigste og vakreste øyeblikk, og likevel ble han ikke kreditert som opphavsmann. Det var dråpen for Mick Taylors del, og “It’s Only Rock’n Roll” ble hans siste LP med bandet.
1974 oppsummert av NMEs lesere.
1975
Mai 1975
Coverne fra venstre: Nederlandsk, fransk og japansk.
I Don’t Know Why / Try A Little Harder ****
(Decca, F 13584) UK: #-, US: #42
Et av de mer inspirerte forsøkene til Decca/ABKCO på å utnytte arkivet The Rolling Stones etterlot seg da de gikk til fienden (Atlantic) og ble enda større. Bill Wyman hadde en idé til et samle-LP med outtakes. Han ble grundig overprøvd av Allen Klein som snøftet foraktelig av Wymans gjennomtenkte forslag. Klein-versjonen er fortsatt upubliserte opptak, men helt fri for plan og estetikk. Det virker og lyder sammenrasket. Materialet sprikte for mye, ikke bare i tid, men også i stil og kvalitet. Det er øyeblikk hvor det er umulig å skjønne at det dreier seg om samme band.
Det man fikk var demo-innspillinger som egentlig var myntet på ukjente, håpefulle sangere, og som gjerne ble fremført av Mick med innhyrede studiomusikere. Resten er outtakes med gruppen, noe av det kom veldig nær utgivelse. Det gjelder i sannhet “I Don’t Know Why” (en beskjeden hit for Stevie Wonder våren 1969), som ble innspilt av Stones 3. juli 1969, bare timer før de fikk høre at Brian Jones var død.
De gjør en sterk tolkning av låten, sterkere enn Wonders original, særlig takket være inspillingens flo & fjære-arrangement med mektige crescendoer hvor Mick Taylors iltre slidesolo får låten til å sveve rett til himmels.
Egentlig var innspillingen blinket ut for den planlagte andre-LP’n i 1969, den som de trodde skulle ut i desember, oppfølgeren til “Sticky Fingers” (ja, det var arbeidstittelen) som de planla å gi ut i september.
To-LP’er-på-fire-måneder-planen endte som kompromisset “Let It Bleed”, og en rekke låter havnet på vent. Blant annet “I Don’t Know Why” Og her var den, mal-apropos-sommeren 1975.
Det var fem år for sent, la oss være enige om det. Men det er absolutt en innspilling som fortjente utgivelse.
B-siden “Try A Little Harder” er ikke av samme klasse. Langt ifra. Det er en demo fra tidenes morgen, 13. februar 1964 i Regent Sound i London, produsert av Andrew Oldham. Mick med hjelpemusikere. Trampende ekko-pop uten synderlige fremtidsutsikter. Kladdebok-stoff. Du spiller den sjelden, om aldri.
September 1975
Covere fra venstre: Tysk, spansk og belgisk.
Out Of Time / Jiving Sister Fanny ***
(Decca, F 13597) UK: #45, US: #81
De hadde litt større suksess med dette utdraget fra “Metamorphosis”. “Out Of Time” var jo kjent stoff, ikonisk låt fra “Aftermath”. Men her fikk man en annen versjon, det lett overproduserte orkesterarrangementet med ledevokal fra Mick, utgangspunktet Chris Farlowe brukte da han spilte inn sin note-for-note-kopiversjon og tok den hele veien til nr. 1 i England.
Micks demo er akkurat det, en demo. Men den er interessant fordi den viser hvor stor kontroll han og Andrew hadde over Farlowes hit. Og fordi den viser komposisjonens allsidighet. Den kunne danse dunkelt med Brian Jones marimba, og i neste øyebllikk spyles ut som et siste rop før døden, destillert desperasjon, barbert for nyanser. Begge deler funker. Og demoen funket godt nok til å gi sangen enda en runde liv sensommeren 1975.
B-siden “Jiving Sister Fanny” er nok et offer fra det kasserte, doble “Let It Bleed”-prosjektet. Ikke i samme klasse som “I Don’t Know Why”, den strever for å finne fotfeste, og har ikke mye mer å bidra med av øreflørt enn et stadig tilbakevendende uhu-hu-hu-kor som vel egentlig bare er der av mangel på noe bedre å si. Med låter som dette ville det desember-albumet blitt en avgjort nedtur.
Now, Jivin' Sister Fanny got the brain of a dinosaur
Uh, huh, huh, huh
Well, she hocked my fancy mother
And she hocked my electric guitar
Det ville ikke tålt å måle seg mot samtidige “Abbey Road”. Tro meg.
NME-leserne oppsummerer 1975.
1976
April 1976
Covere fra venstre: Engelsk, tysk for- og bakside.
Fool To Cry / Crazy Mama **
(Rolling Stones, RS 19121) UK: #4
Da Fool To Cry dukket opp sommeren 1976, var det mange som fikk hakeslepp. Ikke minst jeg. Vel visste man at “Black And Blue” egentlig var en audition for Mick Taylors erstatter. Han sa jo opp jobben omtrent i samme sekund som de skulle begynne på dette albumet, ergo valgte de å teste gitarister på det nye stoffet, og heller ta konsekvensene - som betydde et famlende ensemble på leting etter “the lost chord” for å parafrasere Moody Blues. Musikalsk måtte det sprike, men det svekker egentlig ikke albumet som har vist seg å være overraskende slitesterkt.
Mange gitarister - inkludert Jeff Beck - ble testet, men bare noen få fikk være med såpass på leken at de bidro på de ferdige innspillingene: Wayne Perkins, Harvey Mandel og Ronnie Wood. Sistnevnte fikk jobben - og ansiktet sitt på coveret. Han var sikkert glad for at han slapp “Fool To Cry”. Om noen Stones låt kan beskyldes for å kunne forårsake diabetes, er det den. Den kveler deg i falsettsutring og sukkerlake.
Billy Preston er innspillingens kaptein på Fender Rhodes – og legger en seig, halvt svevende harmoni under Jaggers vokal. Dette instrumentet gir låten sin umiskjennelige lunk: ikke blues, ikke ballade, men noe som ligger mellom R&B, soul og sentimental pop. Ytterligere forsterket gjennom Nicky Hopkins piano og stringsynth. Det er cellophan, det er konfekt. Wayne Perkins’ snirklete gitarløp er ornamenter på en fasade av tangenter. Det er mjukt, det er elastisk, det er søtt og sakte - det er soul i smoking, og Mick i rollen som den mykeste mannen verden har sett. En mann ruset på selvmedlidenhet og tilgjort empati, en mann du gjør lurt i å holde deg langt unna, om du er kvinne.
Det er en sutresang med tvilsom moral. Sangens alterego jobber nattskiftet og tar datteren på fanget når han kommer hjem, og synes så synd på seg selv at han begynner å grine. Ja, så synd er det på ham at han må søke trøst hos en ung dame med dårlig råd som bor nede i slummen, og sannelig sutrer han for henne også. Vi får ikke vite hvem som tar seg av datteren mens dette foregår. Ja, han griner når han treffer vennene sine også.
Det gråtes og snufses og klynkes, veldig mye i falsett. Det skal sikkert fremstille sangerens sorg og pine ekstra tydelig. Dette er en sårbar kar. Han må trøstes. Og det grundig.
Egentlig får du bare lyst til å fike ham opp. Ta deg sammen!
Og alt det fine som musikerne leverer her, særlig Preston og Hopkins, er perler for svin.
Jeg har aldri latt meg fange av “Fool To Cry”. Mick overspiller rollen, og låten er for stillestående og selvnytende til å bære ham. Likevel førte Gary Holton dette opp som sin favoritt Stones-låt gjennom alle tider. Strange.
B-siden, “Crazy Mama”, er en velkommen kontrast. Et gitardrevet kongespor med herlig driv og kimende toneløp, full kraft i skyvene, deilig snert i Charlies håndledd, det låter hit lang vei. Dette ville vært mitt single-valg. Og svært passende også, da tvillinggitarene trakteres av nettopp Keith og Ronnie. The Rolling Stones’ siste hovedfase starter her, med denne låten, med dette sagende siget.
Og teksten? Konfronterende. Rå. Brutal. Og den gale damen vil du definitivt ikke møte i et mørkt smug. Ikke på åpen gate engang.
Well you're crazy Mama
With your ball and chain
And your sawn off shotgun
Your blown out brains, yeah
You can scandalize me
Scorn my name
You can steal my money
And that don't mean a doggone thing
Cause if you really think you can push it
I'm gonna bust your knees with a bullet
You're crazy mama, ah yeah
For en kickstart på en klassisk Stones-rocker! Hadde de snudd singlen, ville jeg gitt en blank 6’er!
Fool To Cry / Hot Stuff **
(Rolling Stones, RS 19304) US: #10 / #49 (double A)
Den amerikanske utgaven er interessant av én grunn: “Hot Stuff” ble løftet opp ved siden av Fool To Cry som likeverdig A-side. Det sier noe om hva Stones – eller mer presist Atlantic – trodde om markedet i 1976.
“Hot Stuff” ble til under Black and Blue-innspillingene i München (Musicland Studios) og Montreux i 1975. Harvey Mandel er kreditert for gitararbeid på dette funky discofrieriet med sin saftig, tilbakelente markeringe av rytmen. Billy Preston spiller clavinet og piano, og Ollie E. Brown gir ekstremt viktige bidrag på ekstra perkusjon.
Her går Stones inn i New Yorks klubbverden - som eide siste del av 70-tallet, - med en viss referanse til München og Europa, og som skulle få sitt fulle fokus med åpningen av Studio 54 tidlig i 1977. “Hot Stuff” gikk garantert i loop der. De hadde funnet den riktige basslinjen allerede, pulserende, repetitiv, hypnotisk. Charlie slo strammere enn vanlig, med med en saftig punch. Her er Stones helt i tet i sin samtid, to år før “Miss You”.
“Hot Stuff” er den beste klubb-danselåten i The Rolling Stones’ diskografi. Enkelte kritikere mente de hadde tatt seg inn på fremmed territorium. Og det hadde de forsåvidt. Men det har alltid vært gruppens drivkraft, søk og absorber. Og som alltid når det klaffet, maktet de å gjøre det til sitt eget.
“Hot Stuff” er nøkkellåten på “Black And Blue”.
Illustrasjonene fra venstre: Portugisisk cover, engelsk label, jugoslavisk cover.
Honky Tonk Women / Sympathy For The Devil **
(Decca, F 13635) UK
Decca/ABKCO var ikke helt tapt bak en vogn. For hva gjorde de da Stones var klare med sitt første studio-album på to år? Jo, de sendte ut en samler, doble “Rolled Gold”, som presenterte 60-tallets The Rolling Stones fra sin aller beste og mest legendariske side. Smakfullt og lekkert. All gutta måtte ha den.
Et smart trekk som helt sikkert lysket lommebøkene til både Allen Klein og Decca. Men å følge opp med denne singlen, var både dumt og unødvendig. Vanvittig sterke innspillinger, selvfølgelig, vi snakker menneskehetens arvesølv, men som single? I 1976? Jeg tror ikke det.
Veldig få trodde det, faktisk.
Legger man det til side et øyeblikk, så passer disse låtene hverandre som hånd i hanske: Verdens beste bar room bluesrocker møter Ahrimans samba. Perfekt. Spill høyt.
Desember 1976
Fra venstre: Coveret og platen jeg fikk av Jake Riviera i Amsterdam, og tysk boks fra 1983 med den sjeldne bonus-singlen.
Cocksucker Blues / Brown Sugar **
(Hard-On Records, SPE 4504) Bootleg UK
Dette var The Rolling Stones hevn, innspilt i mai 1970, en aldri så liten håndgranat servert til Sir Edward Lewis morgente. Decca hadde vært i tottene på gruppen hyppig de siste årene, og nå skiltes deres veier. Kontrakten utløp, bordet ryddet og, trodde Stones, alt oppgjort. Decca hadde fått den siste LP’n gruppen skyldte dem, «Get Yer Ya-Ya’s Out». Nå kunne de gå videre og konsentrere seg om sin første LP på egen label, «Sticky Fingers». Well, not so fast boys, dere skylder oss en single.
Selvfølgelig lå det noe dritt i kontrakten. Det gjør alltid det. Og Decca-lorten var en formulering som ikke kunne tolkes på annen måte enn at gruppen ikke kunne forlate bygningen før de hadde gitt selskapet en Jagger/Richards-komposisjon som skulle utgjøre A-siden på en siste Decca-single.
Lovlydige og snille som de var, oppfylte gruppen kontrakten, og presterte samtidig å utløse den store te-i-vrangstrupen-tildragelsen hos Sir Edward Lewis. Han hadde fått sin single, og han visste, like godt som utøveren, Mick Jagger, at den aldri kunne utgis.
«Cocksucker Blues» må ha forårsaket serier av latteranfall i Stones-leiren helt frem til vår tid.
Det er en blues. Ingen tvil om det. En akustisk blues. Antagelig en ren Mick Jagger solo-greie, og det lyder som om den ble innspilt i en telefonkiosk. Jeg tror Neil Young må ha hørt opptaket så tidlig som i 1974, for låten «On The Beach» låner en god del av lyden og fraseringen (men selvfølgelig ikke teksten) fra «Cocksucker Blues». Neil elsket å gå motstrøms, mens alle andre skapte champagnelyd for champagneanlegg, gikk han ned i garasjen på leting etter sitt «exile on main st.». Som han siden porsjonerte ut biter av på det som er mine Neil Young-favoritter: «On The Beach», «American Stars ’n Bars» og «Hawks & Doves».
Min teori er altså at Mick Jaggers kostelige rampesang til Decca fikk konsekvenser for en sær, begavet fyr fra Canada. Bortsett fra det levde sangen i mange år som et rykte, inntil den dukket opp på bootleg-single en gang i 1976. Jake Riviera ga meg et eksemplar i Amsterdam i januar 1977. Han hadde sendt ut singlen som julepresang til engelsk musikkpresse julen 1976, og plutselig dukket han altså opp i Amsterdam og ville en norsk journalist alt godt. Han stakk også til meg en hjemmesnekret kassett med Stiff-artistene The Damned, Tyla Gang, Pink Fairies, Plummet Airlines, Roogalator, Lew Lewis og Nick Lowe (jeg har den ennå).
Jeg var i Amsterdam for å møte David Byrons Rough Diamond og de nye lovende rabagastene Ultravox. Jake Riviera var en gledelig bonus. Jeg husker nok ham best i dag. Ikke minst på grunn av «Cocksucker Blues».
Hva kan man si om låten? Vel, den er i sannhet rampete, lagt i munnen på en landsens skolegutt hvis seksuelle erfaring begrenser seg til grisene på gården, og som er reist til storbyen for å tjene penger på kåte menn. Men i stedet for å fange innbringende kunder ved Nelson’s Column på Leicester Square, blir han innbragt av en politimann som er så elskverdig å voldta ham med batongen sin.
Versene sunget lavmælt og klagende, refrengene kylt mot lytteren som desperate utbrudd. Du får det ikke mer snuskete enn dette. Micks infame humor tråkker langt inn i tabuland. Det kommer nok aldri til å bli en radioslager. Men låten lever videre som en god historie, og dukker tidvis opp under en mindre provoserende tittel, «Schoolboy Blues», når andre synger den.
Man skulle kanskje tro at Mick glemte låten like hurtig som han skrev den. Men det gjorde han slett ikke. Det finnes en elektrisk versjon med hele bandet innspilt i Todd Rundgrens Bearsville studio i Woodstock, New York i 1978. Mick ommøblerer og improviserer deler av teksten, de gjør låten som en sakte blues med ulende munnspill og inspirert dialog mellom gitar og orgel. Versjonen varer i nesten syv minutter og ligger på YouTube.
B-siden på bootleg-singlen er forøvrig en fest-versjon av «Brown Sugar» fra 18. desember 1970. Keith og Bobby Keys feiret dobbelt bursdag med en løperekke av musikervenner. Blant de inviterte var Al Kooper, George Harrison og Eric Clapton. Det ble hasj-kaker og løyer og ikke minst jamming. Hvem som spiller sliden er et mysterium. Noen tror det var Harrison, selv om han nektet på at han spilte noe som helst den kvelden.
Decca kunne ikke krangle mer. De hadde fått låten sin. Antagelig valgte de å regne «Memo From Turner» som kontrakt-slageren fra Jagger/Richards. Bare for å redde ansikt. De kunne ikke godt godta «Little Queenie» (fra “Ya-Ya’s”), for den var signert Chuck Berry. End of story.
(Utdrag fra “Da verden kom til Sjølyst”.)
Eller. Egentlig ikke. I 1983 ga tysk Decca ut en vinylboks på fire LP’er, kalt “The Rest Of The Best”, en veritabel single-parade gjennom gruppens Decca-katalog pluss enkelte rarities - OG bonus-singlen “Cocksucker Blues”. Hvit label, hvit pose, - og kritthvite Decca-ansikter i London. Singlen ble umiddelbart tilbakekalt, og skandalen avverget. Men ganske mange eksemplarer nådde butikker rundt i Europa, inkludert Utopia i Pilestredet, hvor jeg fant min boks. Da jeg seks år senere solgte det meste av vinylen min, røk den boksen også - og jaggu var jeg så gem at jeg ikke beholdt bonus-singlen.
I dag synes jeg ikke jeg var gem i det hele tatt, bare dum. På grensen til forrykt.
NME-leserne oppsummerer 1976.
1978
Mai 1978
UK-utgaven avbildet.
Miss You / Far Away Eyes ******
(Rolling Stones, EMI 2802) UK: #3, US: #1
The Rolling Stones’ siste #1 i USA, og perfekt timet mot sin samtid. Hentet fra albumet “Some Girls” som ble mottatt som om det dreide seg om den gjenoppståtte Lazarus. Her var de, knitrende av provokasjonslyst, i en dis av pulver, danserytmer, pornofilmer, blodige gjengoppgjør, flakkende neon i trange smug, og drevet frem av en maskin kalt Charlie, som på dette albumet oppfant den tikkende tromme-grooven som han skulle holde seg til i de neste 10-15 årene.
Dessuten spilte de rock’n’roll igjen. Sint, gnidrete og skitten - med rust i munnvikene.
Det var lett å la seg forføre. En gjeng gæmliser, og likevel makter de å fremstå som så bråkete, relevante og nedlatende at de matchet de nye opprørerne. Sex Pistols traff aldri dronningen. Stones ikke bare traff den kanadiske statsminister-fruen Margaret Trudeau, det gikk rykter om noe ganske mye mer enn det. Og de ryktene lusker fortsatt rundt i massemedia den dag i dag. Det ga låten “Respectable” et deilig krydder av snusk.
Første single fra albumet fridde ikke til punkerne, men til discokulturen som hadde langt bredere appell enn guggende tre-greps-låter om hat.
“Miss You” tar deg med inn i New York-mystikken med et eggende rytmespor som ingen ved sine fulle fem kan motstå. John Travolta-land. Hvite nesebor, sorte drømmer. Og en lengsel, et tilintetgjørende sug i brystet, som følger hjertets rytme og bassens dype sukk inn i natten. Kvinner kommer og kvinner går, men hans fokus er bare på den ene, savnet som gjør den tause telefonen til en fiende og sender ham ut i klubbland, på rastløs leting.
I've been walking Central Park
Singing after dark
People think I'm crazy
Stumbling on my feet
Shuffling through the street
Asking people, "What's the matter with you boy?"
The Rolling Stones skaper et praktfullt og heftig suggererende underlag for Micks briljant turnerte, andpustne lengsler. Motoren i låten er bassløpet til Bill Wyman, like sentralt for denne låten som rytmeløpet som skapte og er “Jumpin’ Jack Flash”, men heller ikke denne gang ble han kreditert. Faktisk begynte “Miss You” med noe Billy Preston drodlet på sammen med Jagger. Men slik operert gruppen, og derfor skapte det vonde følelser - for Brian, for Bill, for Mick Taylor, for Billy Preston - hver gang de så seg avspist av den tradisjonelle Jagger/Richards-signaturen.
Uansett er det ferdige resultatet et state of the art klubbmesterverk med lekre detaljer levert fra the usual suspects, og inviterte gjester som Ian McLagan på elpiano, Mel Collins (sax-solo) og gatemusikanten Sugar Blue (munnspill) som Jagger plukket opp på vei til studio.
Ellers må man si at Jaggers fremstilling av myk mann i denne lengselsfulle danselåten er langt mer sympatisk og troverdig enn sutrekoppen i “Fool To Cry”.
“Miss You” ble redigert ned et drøyt minutt på 7” singlen (fra 4’48” til 3’35”), mens 12”-versjonen ble utvidet til 8’26”. Alle variantene funker.
B-siden er en fleip, arrangert som en country-pastisj, og blander satire med en underliggende kjærlighet til musikkformen, ikke ulikt det Keiths avdøde kompis Gram Parsons gjorde med “Drug Store Truck Drivin’ Man”. Denne sangen kjører gjennom Bakersfield (Buck Owens-byen) i California med gospel-radioen på full guffe. Mick kødder med innringernes blinde gudstro ved å forsere 20 veikryss på rødt, men egentlig handler sangen om savn og ensomhet, og lar håpet fremstå i skikkelsen til jenta med det fraværende blikket. Antagelig en han har funnet i en eller annen suspekt annonse, han er sent ute og regner med at hun har stukket med første og beste trailersjåfør, men der sitter hun og venter, fraværende, men tålmodig. Sikkert en hyggeligere dame enn Øystein Sundes viltre frøken Bibelstripp.
Mick har stor glede av å synge den luntende og rendyrkede countryballaden, og fremfører teksten på breial southern drawl.
“Far Away Eyes” fikk status som dobbel A, men det har den egentlig ikke rygg nok til å bære. Det er en fleip, og fleipelåter har begrenset levetid. Selv om det må innrømmes at akkurat denne fortsatt har imponerende mange tilhengere, også i bandet. Men Gram Parsons er det ikke.
August 1978
Amerikansk utgave avbildet.
Beast Of Burden / When The Whip Comes Down ******
(Rolling Stones, RS 19309) US: #8
Keiths låt, et takk for støtten til Mick etter en vanskelig tid, men teksten omformulert av Mick så den ble en vakker dialog om respekt og sanselighet i et parforhold. Nydelig følsomt sunget, vekslende mellom kraft og sårbarhet, og styrt av gitardialogen mellom Keith og Ronnie, som er helt eksepsjonell. Legg så til groovet, skapt av Bill og Charlie, som får hoftene dine til å vugge, enten du vil eller ikke, det soul-suget med et herlig reggae-kjipp, det er magisk. Og “Beast Of Burden” er magisk, ikke bare skiller den seg ut på “Some Girls”, den skiller seg ut fra det meste Stones gjorde på 70-tallet. Den har litt av det samme uimotståelige skyvet som “Tumbling Dice”, og tåler sammenligningen.
I'll never be your beast of burden
So let's go home and draw the curtains
Music on the radio
Come on, baby, make sweet love to me
De to første singlene fra “Some Girls” mer enn balanserer ut alt skrammelet som ligger igjen i resten av albumet. Så kan man lure på hva som gikk av EMI i England da de ignorerte Stones’ egne ønsker og gikk for “Respectable” som andresingle i stedet. Det var nærmere punk, tenkte de, mer i tråd med britisk samtid, og drepte en garantert TOP 10.
“Beast Of Burden” fikk en ny runde berømmelse i 1984, da Bette Midlers versjon (med Mick på gjestevokal) gikk i tett rotasjon på MTV.
B-siden “When The Whip Comes Down” brukes ofte som dokumentasjon på at Stones tok punkrocken på strak arm, kom ikke her gutter, her har dere to akkorder og en trøkk 16. Låten er et gneldrende larmtroll av gitarer, sydd rundt fortellingen til en homofil kar på eventyr i storbyen …
Yeah, I go to 53rd Street
And they spit in my face
But I'm learning the ropes
Yeah, I'm learning a trade
The East River truckers
Are churning with trash
I've got so much money
But I spend it so fast
When the whip comes down, yeah
Låten er akkurat det, to akkorder og en omgang med pisken. Jeg kan ikke huske at jeg har satt den på med glede en eneste gang. Det er bare skrammel og bråk. Og ja, jeg er gammel nå, men jeg var ikke gammel da, og den bråkte like uskjønt og enerverende i 1978. Gi meg Sex Pistols og Ramones når som helst.
September 1978
Svensk utgave avbildet.
Respectable / When The Whip Comes Down ***
(Rolling Stones, EMI 2861) UK: #23
EMI mente dette måtte slå an i Storbritannia, voksenpunk fra de opprinnelige rampegutta, eller noe sånt. “Respectable” tikker av sted, på grensen til løpsk, og har slemme meldinger med i hanskerommet, teksten skrenser Micks ex-kone Bianca så den etterlater skrubbsår:
Well, now, we're respected in society
We don't worry about the things that we used to be
We're talking heroin with the president
Yes, there's a problem, sir, but it can't be bent
Ah, yes
Well, now, you're a pillar of society
You don't worry 'bout the things that you used to be
You're a rag-trade girl, you're the queen of porn
You're the easiest lay on the White House lawn
Get out of my life, don't come back
med et aldri så lite hint i retning den kanadiske statsminister-fruen Margaret Trudeau også, som kanskje, kanskje ikke hoppet høyet med både én og to rullestener, i hvert fall Ronnie. Sa ryktene.
“Respectable” peker nese av borgerskapetrs diskret sjarm, som det heter, etablissementet, de hovne nesa-i-været-folkene som fnøs forarget av unge gitarslingere, mens de selv dyrket dekadansen og dobbeltmoralen.
Nå som gunslingerne var blitt verdensstjerner, fikk pipen en annen lyd. Nå var det rød løper over alt hvor de viste seg. De var i ferd med å bli det de foraktet, respektable.
Derfor denne sangen, og i grunnen det meste av LP’ne den er hentet fra.
Det er en stram og støyende låt, med tilløp til et minneverdig hook. Hilst velkommen av mange og klassifisert som et opprøret og rock’n’rollens come-back.
Jeg har aldri forstått den svermingen for “Some Girls”. Albumet er i det store og det hele sjarmløst og skrallende. De beste bitene er til gjengjeld helt outstanding. Om de hadde tauet inn noen av låtene som ble arkivert og først dukket opp mange år senere i deluxe-boksen til “Some Girls”, ville mye vært reddet. Det kunne blitt et album med en tydelig dreining mot country og americana, et landskap som The Rolling Stones er og var skapt for, og som hadde bidratt til å gjøre de klassiske albumene mellom 1968 og 1972 så magiske. Men de var dessverre alt for opptatt av å tøffe seg for punkerne i 1977-78. En tapt mulighet, altså.
Når du ber om mer substans, er det fruktbart å sette “Respectable” inn i den historiske rammen kritikere stadig vender tilbake til: Some Girls-perioden blir ofte lest som Stones i samtale med et nytt klima – punkens tempo, discoens gulv, og hele ideen om at “dinosaurbandet” måtte demonstrere reaksjonsevne. Dem om det. Jeg likte uansett coveret bedre enn brorparten av musikken. Enda mer da de måtte sensurere det. Gruppen risikerte en svimlende erstatningskrav fra representantene for Lucille Ball, Farrah Fawcett, Judy Garland, Raquel Welch og Marilyn Monroe. Alle kjendisene ble fjernet. Heldigvis var den svenske pressingen lett å få tak i mange år.
“Some Girls” er forøvrig det andre Stones-coveret som inkluderer et portrett av George Harrison. De øvrige beatlene fikk bare være med på ett (“Satanic” for de uvitende).
Tilbake til “Respectable”-singlen. Britene valgte samme B-side som amerikanerne, “When The Whip Comes Down”. Den er like ulekker og slitsom her, men blir likevel en dobbel nedtur fordi A-siden er såpass blek. Og hvis du protesterer høylytt på at “Respectable” er blek, så legg den ved siden av “Get Off Of My Cloud”, “Satisfaction”, “Jumpin’ Jack Flash”, “Brown Sugar” og “Tumbling Dice” og fortell meg hva den har - om enn bare en ørliten detalj - som matcher noe som helst av det de leverer. Svaret er så vidt jeg begriper: Ingen ting.
November 1978
Amerikansk utgave avbildet.
Shattered / Everything’s Turning To Gold ***
(Rolling Stones, RS 19310) US: #31
“Shattered” er Stones’ hyllest til dekadansens høyborg, New York, delvis influert av black out’en som rammet byen sommeren 1977 og som utløste masseplyndring i forretningene. Det er en by, en tilværelse og en tilstand som befinner seg på grensen.
Det gjør også det nyskapende arrangementet denne låten har fått. Kickstartet med det bølgende tåketeppet av gitarlyd som Keith får ut av sin MXR effektpedal, og brodert og trukket videre av en usedvanlig aktiv Ronnie Wood, som betjener elgitar, pedal steel, bass og endog basstromme, og som med en hamrende Charlie i ryggen skaper en rytmisk åpenbaring av en kulisse for Mick Jaggers vokalgymnastikk. Mick veksler mellom sang og resitasjon, på autentisk gatespråk, rytmisk presis og leken, det er rap før man visste hva rap var.
Don't you know the crime rate's going up, up, up, up, up? (Shadoobie, shattered)
To live in this town you must be tough, tough, tough, tough, tough, tough, tough (Shadoobie, shattered) (Shadoobie, shattered, shattered)
We've got rats on the west side, bed bugs uptown (Shadoobie, shattered)
What a mess, this town's in tatters, I've been shattered (Shadoobie, shattered)
My brain's been battered, splattered all over Manhattan (Shadoobie, shattered)
EMI England gad ikke gi den ut på single. Og i USA havnet den utenfor TOP 30. Så hvor nyskapende den enn fremsto i 1978, kan jeg ikke si at den står igjen som spesielt slitesterk. Jeg fikk min dose shadoobie veldig tidlig, og det hendte ikke sjelden at jeg tok av platen når den kom. “Shattered” er ikke låten du har lyst til å høre når “Beast Of Burden” toner ut.
B-siden “Everything’s Turning To Gold” er Ronnies første kredit på en Stones-låt. Skapt som en reaksjon på fødselen til hans første sønn, Jesse James Wood, 1. november 1976. Det var en ganske dramatisk affære, og Mick var med i drosjen da Krissy Wood ble kjørt til fødeavdelingen. Fødselen varte i 20 timer og endte med keisersnitt. Ronnie fikk ideen til melodien og refrenget, Mick hjalp ham med teksten.
Don't care if your love grows cold
Found love in someone else's home
Don't like standin' in the snow
Everything is turning to gold
Det er ingen spesielt interessant låt, den er ensformig og repetitiv til det kjedsommelige. Teksten er mørk, og speiler et forhold i oppløsning, et tema som Ronnie sto midt oppe i da de spilte inn låten, og som Mick ikke hadde noe problem med å sympatisere med - han sto midt i oppløsningen av ekteskapet med Bianca. Så ja, det er en låt med et sterkt utgangspunkt, men den tar aldri ordentlig form, og det er ingen overraskelse at den ble holdt unna “Some Girls”.