Unnfangelsen
22. november 1951
Mosseveien 241, 4. februar 1952 - jeg er allerede på gang, og min mamma er 10 uker på vei og gifter seg på sin 21 årsdag. Pappa er 24 og ille til mote. Bohemene er fanget i hennes barndomshjem. Grillet under morens misbilligende blikk. Det finnes bare ett fotografi av brudeparet. Min mormor skalv med vilje på hånden, så bildet ble uskarpt.
Om vi holder oss til regnestykket +- og vet at 13. august 1952 var min fødselsdag, begynner historien om meg under en heftig omfavnelse omkring 22. november 1951. Ikke som person, ikke som hukommelse, men som gnist av ånd i villig materie. Et biologisk slumpetreff i et dystert, vått og regulert Norge. Et ungt par opplevde sanselig skjønnhet sammen og satte noe i gang, mens verden utenfor forsøkte å komme seg etter én krig og samtidig hadde mareritt med tanke på den neste.
Den 22. november, ligger Arbeiderbladet på bordene i Oslo med en forside som godt tåler å bli kalt et konsentrat av tiden: Lønnsforhandlinger, omsetningsavgift, flom i Italia, bruktbiler, Korea, strømkrise og dødsseilaser. Det er ikke en avis fra en verden i fredelig balanse. Det er en avis fra et samfunn som forsøker å gjenvinne fotfestet mens det regner på ørene, føler på utfordringene fra byråkratiet, forhandler og håper, og kjenner angst. Disneyland er ikke her.
Arbeiderbladet den dagen jeg sannsynligvis ble unnfanget.
Været er en oppsummering så god som noen. . I Oslo hadde det falt 3,7 millimeter nedbør siste døgn, og hele 101 millimeter siste 30 døgn, mot normalen på 64. Temperaturen kvelden før hadde vært seks grader. Lavtrykket lå over Nordsjøen og flyttet seg langsomt østover. Varslet lød på skyet vær, regnbyger og snø over 900 meter. Dette var ikke hvit førjul. Det var rå november. Våt ull, mørke trapperom, tunge frakker, dugg på vinduene og den typen kulde som siver inn i rommene før frosten egentlig kommer.
Den store verden var dominert av Korea. Krigen begynte sommeren 1950, og høsten 1951 var fronten i praksis stivnet rundt den 38. breddegrad. Våpenhvileforhandlingene pågikk, men krigen var ikke over. Amerikanske og FN-ledede styrker sto mot nordkoreanske og kinesiske styrker, og bak det hele lå Sovjetunionens illevarslende skygge. I november 1951 dreide forhandlingene ved Panmunjom seg blant annet om demarkasjonslinjen og spørsmålet om tilbaketrekking fra fronten; amerikanske dokumenter beskriver perioden 25. oktober til 27. november som en fase der partene gjenopptok forhandlingene og nærmet seg enighet om en linje, mens krigsfangeproblemet fortsatt lå uløst foran dem.
Tre fotografier fra krigen i Korea. Verden fryktet atomrakettene. Amerikanerne slet i starten, de hadde nærmest lagt ned forsvaret etter krigen. Nå måtte de gjenoppbygge. (goodfreephotos.com)
I Arbeiderbladet het det likevel optimistisk: «Stadig bedre håp i Korea». Det er en rørende forsiktig overskrift. Ikke fred. Ingen løsning. Bare bedre håp. Bedre enn i går, kanskje. Avisen skrev at delegasjonene sto «meget nær hverandre» i spørsmålet om demarkasjonslinjen, men at kineserne og nordkoreanerne ville ha en betingelse om at det ikke skulle gjennomføres tilbaketrekning før hele våpenstillstandsavtalen var ferdig. Slik var den høsten. Fred som et rykte, mens krigen fortsatte.
Også Norge var trukket inn i Koreakrigen, ikke med kampstyrker, men humanitært og politisk. I samme avis står notisen «Et nordisk sykehus med klinikk i Korea». Professor Carl Semb fortalte at det ble arbeidet med planer om en stor nordisk innsats for gjenoppbyggingen av helsevesenet i Korea «når freden en gang kommer». Formuleringen sier nesten alt: man planla for freden, men den var ennå hypotetisk. En gang i fremtiden.
Fra Arbeiderbladet 22. november 1951.
Europa var i ferd med å reise seg, men gjenreisningen hadde ikke gitt den velstanden som senere generasjoner la i ordet. Marshallhjelpen hadde vært avgjørende for Vest-Europas økonomiske gjenreisning, og det offisielle European Recovery Program var i virksomhet fra 1948 til 1951. OECD beskriver programmet som et sentralt bidrag til import, gjenreisning og modernisering i Vest-Europa. Men 1951 var også året da den kalde krigen endret økonomiens retning. Vesten prioriterte ressursbruken. Midlene gikk til forsvar, beredskap og militær oppbygging. Korea var en vekker.
I Storbritannia hadde Winston Churchill nettopp kommet tilbake som statsminister etter valget 25. oktober 1951. Han var krigshelten som vendte tilbake i en ny urolig tid, som ikke på noen måte matchet krigsdramaet han hadde trosset og løftet ut av håpløshet til seier. Etterkrigstidens Storbritannia var fortsatt preget av rasjonering og nøysomhet. Det var køer, knapphet og statlig styring av hverdagsvarer; te ble først frigitt fra rasjonering i 1952, egg, søtsaker og sukker i 1953, og de siste matrasjonene først i 1954. Det sier noe om tempoet i etterkrigstiden. Seks år etter freden fikk krigen fortsatt handlekurvene til å se puslete ut.
I Liverpool gikk John Lennon rundt som elleveåring, Paul McCartney var ni, George Harrison åtte, og Ringo Starr elleve. De var skolebarn i et krigsmerket land, men helt uten betydning for nyhetsbildet. Liverpool, en fattig filleby. Men i ettertid er det umulig ikke å se dem som små, usynlige varsler. Verden som i 1951 ennå lyttet til croonere, militærorkestre, salongmusikk, sentimentale ballader og alltid Vera Lynn, skulle snart få en helt annen lyd.
Fotballen betydde mer for disse guttene enn pophistorien ennå gjorde. I sesongen 1951–52 endte Liverpool på niendeplass i førstedivisjon. Arsenal ble nummer fem, mens Everton havnet sist og rykket ned. Det var lagene som senere skulle følge Beatles som små identitetsmerker: Ringo med Arsenal (p.g.a. onkelen hans som bodde i London), Paul med Everton, George antagelig Liverpool, mens John var vanskeligere å plassere, kanskje både Liverpool og Everton, kanskje egentlig Newcastle (en barnetegning av George Robledos avgjørende 1-0 scoring i det 88 minutt mot Arsenal fra cupfinalen 3. mai 1952 pryder coveret på hans på “Walls And Bridges”).
Robledos (nr. 9) scorer. Motivet som gutetn John Lennon tegnet i juni 1952.
Slik var også Liverpool før popen gjorde byen til myte: fotball, krigsruiner, skoleuniformer, rasjonering og gutter som ikke hadde noe annet å se frem til enn at de skulle få se nakne damer om ikke så alt for lenge. Og ende som dølle menn med unger og kjeftesmellekoner og ubetalte regninger i en haug på skatollet.
Norge var på sin side et sosialdemokratisk byggeprosjekt under Einar Gerhardsens Arbeiderparti. Staten planla, fordelte, prioriterte og begrenset. Det var ikke bare ideologi; det var nødvendighet. Landet manglet valuta, import måtte styres, boliger måtte bygges, industrien måtte opp, Nord-Norge skulle gjenreises, og vanlige mennesker måtte finne seg i at mange ønsker sto i kø bak samfunnets behov. En amerikansk samtidsrapport fra 1951 beskrev hvordan Norges militærutgifter ble fordoblet etter Koreakrigens utbrudd, og at forsvarsutgiftene i 1952 ville ta en svært stor del av statsbudsjettet. Samme rapport beskrev et Norge der folk fortsatt måtte klare seg med lite, mens eksportinntektene var nødvendige for å betale for varene landet selv ikke kunne produsere.
Byggeboom på Prinsdal. Ganske trange, men gode tomannsboliger spratt opp, svenskehus. Vi skulle etter hvert havne i et av disse husene - i 1956.
Dette var landet mine foreldre var unge i. Ikke det senere Norge med fjernsyn, Saab, fryseboks og Syden-drømmer. Fjernsyn eksisterte ikke som norsk medium. NRK hadde radiomonopol; Stortinget hadde gitt Norsk rikskringkasting enerett på kringkasting i 1933, og fjernsynet kom først med prøvesendinger i 1954 og regulære sendinger i 1960. I 1951 var radioen selve nasjonens elektriske peis. Man hørte nyheter, værmelding, hørespill, musikk, andakter og meldinger. Hjemmet hadde lyd, men ikke bilde.
Man samlet seg rundt radioeapparatet. Gamle som unge. Her er det nok lørdagsbarnetime på gang. “Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj! hysj! hysj!, - så stille som mus, det skal bli hørespill og viser og mere til …” (Foto: Sigrid Tholander)
Men fantasien fantes. Den kom på kino, i ukeblader, i julehefter og i tegneserier trykt på papir som senere fikk nytt liv i barndommens skattejakter. Flere år etterpå skulle jeg finne rester av denne verdenen i papirbunkene som sto ved postkassene før papirinnsamlingene. Alle husstander satte ut aviser, ukeblader og tegneserier i stabler. Omkringkjørende lastebiler hentet dem. Hva papiret ble brukt til etterpå, ante vi ikke. For oss barna var det uvesentlig. Bunkene var eventyrhauger.
Fant man tegneserier, var det gull. Fant man et Cocktail, ble man både skremt og opphisset og gjemte bladet på et hemmelig sted. Det var en annen type forbudt verden, mer hvisket enn forklart, langt unna 1951s offentlige moral. Tegneserier fra storebrødres barndom fant man også på loft, og i skap som luktet støv og gammel forventning.Jeg ble aldri imponert av Lyn Gordon. Men Tarzan. Akk og ve! som jeg elsket, beundret, ja, var besatt av jungelmannen.
Tarzans julehefte hørte til årets faste mirakler. Fryktinngytende, spennende, eksotisk. Jeg elsket Tarzan. Også de gamle Johnny Weissmuller-filmene som gikk på Prinsdal Vel.
I november kom de avbildede Donald Duck og Alice i Eventyrland , små fargeeksplosjoner i et Norge som ellers var grått, regulert og la seg tidlig. Donald representerte trygg amerikansk kaoskomikk: familie, temperament, små katastrofer og ordenen som alltid vendte tilbake. Alice åpnet en verden der logikken kunne oppløses. Det var egentlig så surrealistisk at jeg egentlig opplevde det som tøysete da jeg fant heftet på et loft. Filmtegneserieheftene til Disney vendte man sjelden tilbake til.
Men Tarzan var noe annet. Tarzan var kropp, frihet, jungel, styrke og liv utenfor systemet. Å finne et gammelt Tarzan fra før jeg hadde tanker i hodet, var ubegripelig herlig.
To menn som prydet Vi Menns forside i bladets første årgang. Kronprins Olav på det aller første nummeret og hertugen av Edinburg på november-utgaven. Einar Gerhardsen nådde ikke opp.
Bilen var heller ikke et selvfølgelig familieobjekt. Arbeiderbladet hadde denne dagen en artikkel med tittelen «Hva med brukte biler?» Den er nesten komisk presis som tidsdokument. «Lekre dollargrin “flyter” omkring i byen», heter det i ingressen, men for folk flest var ikke ny bil et vanlig kjøp. Artikkelen handler om brukte biler, priser, slitne vogner og et marked der mange forsøkte å finne noe som kunne holde noen år til. Dette stemmer godt med den større historien. Statistisk sentralbyrå skriver at det per januar 1951 var en samlet lisensiert import på knapt 11 000 person- og varebiler, omtrent som i 1938, og at restriksjonene på import av personbiler først ble opphevet åtte år etter at lastebilimporten ble frigitt i 1952.
I avisen blir dette konkret. En av de intervjuede sier at han ikke vil kjøpe brukt bil, mens en annen mener det er «tull» å holde prisene kunstig høye. En tredje sier at verkstedene kan holde gamle biler i live, men at det også finnes mye skrap. Dette er et Norge der bilen ennå ikke er frihetssymbol for folk flest, men et knapphetsobjekt, et teknisk problem, et importproblem og en klassedrøm.
Kinoprogrammet i Oslo 22. november gir et annet bilde av hverdagen. Det er en by med mange kinoer, men uten ungdomskultur. Ingen rockefilmer, ingen tenåringsmytologi, ingen Elvis. På Klingenberg gikk Ukjent mann, en norsk kriminalfilm fra 1951, regissert av Astrid Henning-Jensen, basert på Arthur Omres roman Flukten, med Alfred Maurstad i hovedrollen. Norsk filmografi beskriver handlingen: Erik Dahl flykter fra fengselet, oppsøker sin kone, blir avvist og forsøker å skape seg et nytt liv under ny identitet. Det er nesten uhyggelig passende for tiden: mannen på flukt, mannen uten plass, mannen som ikke kan vende tilbake til den ordenen samfunnet krever.
På Verdensteatret gikk The Kid from Texas med Audie Murphy, Hollywoods dekorert krigshelt forvandlet til westernstjerne. Filmen var en Technicolor-western fra 1950, der Murphy spilte Billy the Kid. Krigen var altså ikke bare i avisene; den var også i mytedannelsen. Heltene fra 1940-årene ble ansikter på kinoplakater. På Ringen gikk Flukten fra Dakar, en norsk film fra 1951 om M/S Lidvards flukt fra Dakar under krigen, basert på en dokumentarisk krigshistorie. Også når folk gikk på kino for å slippe hverdagen, traff de krigen igjen.
Min far var ikke en av kundene. Aldri. Bohemer brukte ikke Bryl. Annonsen er fra Vi Menn i november 1951.
Mine blivende foreldre befant seg i dette grå, våte, regulerte Oslo som unge kunststudenter. Statens håndverks- og kunstindustriskole hadde røtter tilbake til Tegneskolen fra 1818 og var i 1951 den naturlige institusjonen for unge mennesker som ville inn i kunst, håndverk, form og tegning i Oslo. Han var 24 år, født i september 1927. Hun var 20, født i februar 1931. Etter at jeg ble født flyttet de til Porsgrunn og han tok jobb i Hydro for å livnære familien. Han tok løftet. Han forsøkte ansvaret. Men han ville kunsten mer. Men ikke ennå, ikke i november 1951 da jeg ble unnfanget. Definitivt ikke planlagt.
Hun kom fra en borgerlig familie og hadde valgt opprøret: Kunst- og håndverksskolen, malingen, det frie livet, sigarettene, mannen familien ikke kunne godta. Han var outsideren, maleren, snadderøkeren, en som ikke passet inn i trygghetens skjema. Mellom dem lå både forelskelse og fare. I et samfunn som dyrket orden, arbeid, ansvar og gjenreisning, valgte de noe mer ustabilt: kunst, kropp, lidenskap, frihet, farvetubene og lyset. Det fikk dem til å brenne. Senere skulle det også bli kulde, sult og kollaps.
Det er her «Blåmann»-skyggen kommer inn, et uttrykk jeg tyvlåner, det er tittelen på en av Jens Bjørneboes romaner. Og for meg handler den om kunsten og kallet både som realitet og klisjé, og om mine tidlige leveår.som kunstnerbarn.Kunstneren kunne ikke underordne seg konformiteten. Familiefaren kunne ikke bære rollen. Kvinnen som var den som måtte ta de voksne valgene, hennes opprør gikk gjennom kunsten og kjærligheten, men hennes oppvåkning smakte bittert av nederlag og sorg, hun måtte forlat den hun elsket for å redde seg selv og sine barn. Ingen moralsk dom kan felles over henne.
Avisen fra 22. november har også en stor økonomisk førsteside: «Skarp duell om omsetningsavgift og lønnsutligning i Lønnsnemnda». Det handler om øre per time, om statens inngrep, om hvordan lønn og priser skulle holdes i balanse. En av overskriftene lyder: «28 øre pr. time fra 13. oktober.» Dette er et samfunn der små beløp er store nyheter. Øre er politikk. Øre er brensel. Øre er mat. Øre er anstendighet.
En annen artikkel forteller at «all nedbøren har gjort strømsituasjonen lysere». Det er nesten poetisk i sin nøkternhet. Et klimavarsel. Regnet som gjør menneskene våte, gjør magasinene fulle. Norge var et vannkraftland, men også et knapphetsland. Selv naturen ble lest gjennom forsyning og regulering.
Og så finnes de små annonsene: tobakk, lys, sport, restauranter, film. Et samfunn som forsøker å være normalt. Folk gikk på kino, kjøpte aviser, diskuterte bilpriser, fulgte Korea og været, fyrte i ovnen, tok trikken, sto i kø, drømte om bedre tider. Det moderne Norge var på vei, men ennå ikke ankommet.
En tur med Holmenkollbanen så ca. slik ut i 1951. (Foto: Rolf Erik Næss / fra Digitalt Museum).
Der, omtrent der, i dette våte novemberdøgnet, begynner min historie. Ikke dramatisk i verdensmålestokk. Ingen overskrift. Ingen notis. Bare to unge mennesker som ennå ikke vet hva de setter i gang. Rundt dem: Korea, Churchill, Gerhardsen, regnet, bruktbilene, lønnsnemnda, kinomørket og radioen. Og et sted ute i den trykte undervegetasjonen: juleheftene, Tarzan i jungelen, Donald i Andeby, Alice i eventyrland, gamle aviser og tegneserier som senere skulle bli funnet i papirbunker av barn som ennå ikke fantes.
Verden håpet på våpenhvile. Norge håpet på strøm, lønn, boliger og bedre tider. Mine foreldre håpet kanskje bare på hverandre.
Og det var nok. For en stund.
Bryllupet 4. februar 1952. Litt dempet stemning i Mosseveien 241. Min mor fikk den hun ville ha. Hennes mor fikk ikke viljen sin. Den uendelige historien. (Foto: Sigrid Tholander)