1
Historiens første pop-konsert i Kina
Jean-Michel Jarre gjorde oss alle til latter
Publisert i Det Nye, 26 januar 1982
Jarre og hans daværende hustru, skuespilleren Charlotte Rampling, foran inngangen til Den forbudte by.
Tekst og foto: Yan Friis
Med brask og bram reiste den franske musikeren Jean-Michel Jarre til Kina. For første gang i historien skulle kineserne få oppleve en vestlig pop-konsert. Jean-Michel ventet seg en triumf-ferd. Han kom raskt ned på jorden. Under første konsert i Peking forlot 2/3 av publikum salen i god tid før slutt. Vi kunne like gjerne ha vært på en annen planet. Så forskjellig er Kina fra Vesten. Og Jarre var ingen god ambassadør . . .
Den unge kineseren piller seg i nesen og ser spørrende opp på meg. Pekings dimme gatebelysning skaper en uvirkelig stemning. Men gutten er virkelig nok. Korthåret, høflig og iført den enkle, blå uniformen som de fleste kjenner igjen fra bilder de har sett.
— Hvem er Jean-Michel Jarre? Er han kjent? Jeg vil så gjerne vite det, skjønner du.
Engelsken hans er lett haltende, men svært korrekt og gammeldags.
Jarre, ja. Den franske synthesizer-musikeren som har begeistret Europa med tre LP-plater. Nå er han i Kina. Selve Kina. Og han skal som første vestlige populær-musiker innvie det kinesiske folk i vår ungdomskulturs hjørnesten.
Den unge kineserens forventning gjør meg imidlertid ubehagelig til mote. Jarre er på ingen måte noen typisk eksponent for det vi kaller rock, og han er lysår fra å være den beste. Men i lang tid fremover vil han for tusener av kinesere stå som den eneste — han vil være porten inn til vår ungdomskultur. Jeg synes det er trist. For jeg vet med sikkerhet at de ikke kommer til å like det de får høre, og dermed låses porten.
Men gutten vil ha et svar. Og jeg forsøker forsiktig å helle ham litt isvann i blodet. — Du må huske, sier jeg, — at det finnes millioner i Vesten som verken liker eller har noe forhold til Jarres musikk.
— Det spiller ingen rolle, smiler han vennlig, — jeg lover deg at jeg skal gå til denne konserten med en åpen, positiv innstilling. Hvordan musikken enn er, så blir det en opplevelse for oss kinesere.
Hvilket er helt riktig. Fra det fjerne Frankrike har 68. mennesker ankommet — musikere, teknikere, TV-folk, journalister og medlemmer av Jarres familie og vennekrets. De skal erobre Kina. Og våpenet er tonn på tonn på tonn med utstyr; quadrofonisk anlegg,. en mengde laserapparater, elektroniske instrumenter som gjør scenen om til et stykke science-fiction, et romskip.
Brosjyren til det massive Friendship Hotel. To konsertbilletter og bagasjemerket.
Hva har vi her å gjøre?
Jarre har satset voldsomt på denne prestisje-turneen. I nesten to år har han forhandlet med kulturministeriet. Frem og tilbake. Sendt over plater til godkjennelse. Ja, han har endog komponert en egen kinesisk-inspirert låt som skal fremføres sammen med kinesiske musikere, et orkester som kun bruker tradisjonelle kinesiske instrumenter. De har øvet inn stykket ved hjelp av kassetter sendt frem og tilbake mellom Peking og Paris.
Det høres fint. Men for hver dag som gikk i det høstlige Peking, steg spørsmålet i meg med sterkere og sterkere kraft: Hva har Jarres elektroniske musikk her å gjøre?
Man kunne like gjerne ha vært på en annen planet. Så fjernt fra det vestlige lynne virker Kina. Dette mylder av arbeidsomme, høflige mennesker med en kulturbakgrunn som får den franske solkonge til å likne en vissen, flattrampet løvetann. «Som barn» omkranser de europeeren der han sprader rundt i gatene, et hode høyere enn dem alle. Med store, nysgjerrige og vennlige øyne iakttar de dine bevegelser, dine klær, din hud og ditt ansiktstrekk. Noen drister seg til å ta på deg. Og smiler du forsiktig, utløser det er skred av glede; nikkende, smilende hoder.
Kineserne vet bedre enn alle at de bebor et u-land. Men deres vilje og evne til å lære er grenseløs. Og den vennlighet som stråler ut av disse menneskene, kan (og bør) bevege den mest forherdede europeer.
— De er som barn, bemerket en franskmann der han sto midt i et smilende mylder . . . i ferd med å kjøpe seg en jakke.
Jeg vet ikke om det er dekkende, selv om det er besnærende å bruke barnets åpenhet som beskrivelse av kineseren (slik vi opplevde ham i Peking og senere Shanghai, vel å merke). Det er likevel en nedlatende beskrivelse. Det man egentlig observerer, er det fremmedartede, en slags renhet og kyskhet i folkesjelen som ikke (ennå) er blitt besmittet av den vestlige kynisme og personlige grådighet. Kineserne er et sosialt folk. De tenker annerledes enn oss, de har andre begreper. Når vi opplever dem som barn, kan hende, eller som forunderlig fremmedartede, er det fordi vi leter etter oss selv, vårt eget tenkesett, i kineseren . . . og ikke finner det. Hvilket lett kan føre oss på villspor. Kineseren, på sin side, bruker seg som målestokk når han møter oss. Og forskjellen gjør ham like forundret. Derfor kan den vestlige turist med bekymring etterlyse friheten, og få et uforstående, høflig kinesisk skuldertrekk til svar.
To verdener. To verdener som trenger tid og tålmodighet på å lære hverandre å kjenne. Og midt oppe i denne forsiktige, nesten sjenerte tilnærmings-prosess kommer Jarres bombastiske elektronikk-muzak ramlende.
Kineserne fikk sjokk. Det samme fikk Jarre.
For halvtom sal
En stor, moderne 18 000 arena var åstedet for den historiske debut. Peking sydet ikke akkurat av spenning. Men det var i hvert fall omtrent smekkfullt. Litt rart for oss konsert-travere å se et publikum som også talte eldre mennesker. På «æres»-tribunen var det mye grått hår å se, en hel rekke prominente personligheter innen Pekings kultur- og politiske liv. Alle nippende til sine tekopper (på ærestribunen er der nemlig te-servering). Og på de beste plassene nærmest scenen lå gjennomsnittsalderen uventet høyt. Disse menneskene kunne umulig vite hva de gikk til!
Venstre: Nysgjerrige kinesere sitter benket, ventende på sjokket. Midten: Jarre ga publikum full dose. Uavlatelig spilte laserstrålene, tynne som blyanter, brede og skarpe som knivblader. Til høyre: Jarre i den famøse laserharpen. Innretningen ga fra seg elektroniske toner når en lysstråle ble brutt.
Etter hvert som konserten skred fremover, sank imidlertid gjennomsnittsalderen i salen. Man kunne se flere og flere tomme seter.
Gjorde Jarre noe galt? Sikkert ikke. Han ga publikum full dose. Båndene med ferdiginnspilte lydeffekter rullet, det enorme elektroniske batteriet blinket og hveste, de elektroniske trommene larmet som kjøkkentøy for kjemper, og uavlatelig spilte laser-strålene ut i salen, tynne som blyanter, brede og skarpe som knivblader, virvlende over et lerret — så hurtig at et vell av rare figurer oppsto; mot slutten begynte laserne endog å skrive ord som China, France, Peking 1981 etc. både på kinesisk og fransk (da hørte man det første sukk av undring fra publikum). Jarre entret noe han kalte laserharpen, en ny oppfinnelse som gir fra seg toner når en lyskrets brytes. Og for å øke effekten ble det med jevne mellomrom pumpet røyk inn i lysshowet, hvilket ga det hele en ko(s)misk effekt. Da Jarre etter to endeløse timer endelig begynte å nærme seg slutten . . . blippende seg gjennom noen infantilt enkle versjoner av «Oxygene» og «Magnetic Fields», kunne han bare konstatere at kineserne for lengst hadde fått nok. 2/3 av publikum hadde forlatt salen. Den resterende delen satt igjen fordi de ikke hadde noe valg — politiet og vaktene blokkerte nemlig utgangene! Det måtte jo være folk igjen når de kinesiske æresgjester entret scenen for å utdele blomster og håndtrykk!
Hvilken fadese! Jarre var påtakelig rystet. Men presset frem et smil og hevdet at dette likevel var en suksess. Han hadde jo gjennomført historiens første popkonsert i Kina.
Et digert romskip
Så hvordan forløp Jarres turné? Som man skjønner kunne det ikke bli stort verre. Det ble det heller ikke. Men det er ikke Jarres skyld. Jeg har kineserne mistenkt for å ha svingt høflighetspisken over sine egne. De ansvarlige for konsertene — både på kinesisk og fransk side — liker ikke å miste ansikt. Særlig virket det som om det var viktig for kineserne at de utenlandske gjestene ble godt behandlet . . .
Men likte de det de hørte, selv om de applauderte?
— Musikken var uvant for oss. Ganske kjedelig. Men det er en opplevelse for oss å se et slikt show, vi har aldri sett noe liknende før.
Laserne vakte interesse. Og all elektronikken.
— Han gjorde idrettshallen om til et digert romskip. De som befant seg på scenen, var mer piloter enn musikere. Det var som å høre musikk fra månen.
Andre igjen stilte seg mer skeptisk.
— Han forsøker å vise den vestlige teknologis overlegenhet. Egentlig gjør han narr av oss.
Seansen med det kinesiske orkester vakte harme:
— Det var forferdelig. Som å se vår egen kultur bli valset ned av Vesten. Måten han druknet hele orkesteret i støy . .
Jeg fant faktisk ikke en eneste kineser som virkelig likte det han hadde hørt og sett.
Det pinligste jeg har opplevd
Shanghai mottok Jarre med åpne armer.
Det første tegn på gjestfriheten fikk vi allerede første kveld. Kineserne inviterte til stor bankett (noe slikt opplevde vi ikke i Peking). Problemet var bare at franskmennene ikke respekterte kinesisk tradisjon ved slike anledninger. Man skal nemlig møte til rett tidspunkt, ellers mister vertskapet ansikt. Og det gjorde de. Vårt store følge kom dryppende inn i små puljer, de siste tre kvarter for sent. Ikke for å skryte, men jeg var i den første puljen sammen med fem engelske TV-folk. Vi trodde de andre allerede var kommet, og hastet inn i lokalet kl. 19.00 presis. En øredøvende applaus møtte oss. 30—40 kinesere sto der inne, forventningsfulle, applauderende æresgjest med følge — trodde de. Stillheten som fulgte og de neste tre kvarterene er noe av det pinligste jeg har opplevd.
Under nest siste konsert sjokkerte Jarre de kinesiske sikkerhetsvakter (som det var svært mange av) og ansvarlige med å styrte ut i salen bevæpnet med et lite lommekalkulator-orgel. Han fikk dem på de første benkene til å prøve det, rødmende og sjenerte lot de seg overtale. Og som avslutning hoppet Jarre ut til fløyene for å utveksle håndtrykk med publikum . . . alt mens han spilte sin enkle melodi på mini-orgelet. Det oppsto nærmest tumulter, folk stormet ned fra benkeradene, klumpet seg sammen mens vaktene fortvilet (og temmelig hardhendt) forsøkte å få dem tilbake til plassene.
Politiet bruker køllene
Om stemningen var høy i salen, var den ikke mindre høy utenfor etter konsertene. Ved utgangsporten sto det hver kveld en gruppe ungdommer, ca. 50, som huiet og vinket gledestrålende til Jarre og oss andre idet vi oste forbi. Allerede første kveld forsøkte vakter og politi å stoppe dette. De ventet til vi var ute av syne, så brøt helvete løs. En italiensk journalist, som tilfeldigvis ble igjen, var vitne til en regelrett massakre av de ulykkelige ungdommene. Lange køller smalt i skaller, der var skrik og spetakkel. Fem minutter senere var det tomt og stille . . . alle var kjørt bort i politibiler. Avisene skrev om det neste dag, en slags advarsel. Men det stoppet altså ikke tilstrømningen. Kanskje sto disse unge der i en slags trass mot systemet, hva vet jeg.
Da kineserne ville avkreve Jarre et løfte om å ikke fly rundt i salen på den siste konserten, svarte han mens han affektert tok seg til pannen: — Jeg er kunstner, derfor kan jeg ikke love slikt. Det kommer helt an på stemningen. Slikt gjør du helt spontant . . .
Sier en mann hvis show er så «spontant» at store porsjoner av musikken er ferdiginnspilt på bånd — konsertenes første låt ble endog fremført uten at det fantes en eneste musiker på scenen!
Og da kineserne ikke ga seg:
— Jeg kan i hvert fall si dere at hvis flere ungdommer blir slått ned av politiet etter konsertene, avlyser jeg den siste.
En utrolig tom trussel. Jarre sa nemlig dette da han kun hadde én konsert igjen.
Til venstre: Kunstneren og idioten, Jarre og Det Nye-mannen. Glade i det lunere Shanghai - etter det forblåste Beijing. Plakaten i bakgrunnen har følgende tekstbiter: Jean-Michel Jarre. Elektronisk synthesizermusiker. Jarres Kina-turné. «Dagens musikere bruker ultramoderne instrumenter.» «Elektronisk musikk besøker Kina for første gang.» «Turné fra Frankrike til Beijing og Shanghai.»
Til høyre: «Jean-Michel Jarre». «Konsert med elektroniske synthesizere». «Jean-Michel Jarre – China Tour 1981». Filmplakaten som vi ser litt av på venstre side: «Hjørnet som kjærligheten glemte» (en kinesisk film fra 1981).
En gutt får juling
Slått ble de. Det var jeg personlig vitne til siste kveld. En uhyggelig opplevelse. Det var stummende mørkt ute. Noen kinesiske ungdommer (mest gutter) hadde klumpet seg sammen og strakte seg for å få et glimt av oss. Vaktene sto som en levende mur. Nærmet vi oss, ble de unge skjøvet tilsvarende vekk. Ingen sa noe. Jeg smilte til noe av de nærmeste. De smilte øyeblikkelig tilbake, for i neste øyeblikk å bli lempet hardhendt vekk. Stillheten ble enerverende.
Plutselig så jeg en brå bevegelse i klyngen. En gutt forsøkte å komme forbi. Tre vakter var på ham som et lyn. Han løp. De etter. I neste øyeblikk var han innhentet. Vaktene dro ham ubarmhjertig med seg mot de mørkeste skyggene innved idrettshallen. Lyden av slag nådde oss, og lyden av en som falt. Vi hastet mot åstedet. Stillhet. Vaktene sto gruppert om offeret, mørke og livløse som statuer. De likte ikke at vi utlendinger sto der.
Gutten lå på asfalten, halvveis støttet opp mot et lavt gjerde. Han blødde fra nesen og munnen. Han snufset inn i hånden. Det var den eneste lyden vi hørte. En frosset scene, stoppet av vårt nærvær, klar til å rulle igjen så snart vi fjernet oss. Et indre kinesisk anliggende. Jeg tror ikke Jarre eller Vesten har noe med dette å gjøre. Opprøret som ligger i noen av Kinas unge, benyttet bare Jarre-konsertene som en anledning. Hvorfor jeg tror dette? Vel, det er bare en følelse, men jeg syntes å merke at heller ikke den forslåtte gutten hadde noe ønske om vår tilstedeværelse.
Ungdommen er apatisk
— Kinesisk ungdom er apatisk i dag, fortalte en student meg. — Vi ble lovet materiell velstand innen få år da Firerbanden ble styrtet. Nå forsøker regjeringen å trekke seg fra løftene, de har innsett at de lovet mer enn de kunne holde. Målet er nok det samme. Men det vil ta lang, lang tid å nå det. Skuffelsen over denne erkjennelse har tatt hardt på mange av oss. De som er verst angrepet, har mistet troen på fremtiden, og ikke minst på politikken. De lar dagene gå og lever i øyeblikket, og kun for det. Resignerte og apatiske. De gidder ingen ting. Og de krever det umulige. Det skaper en del gnisninger.
Det er disse gnisninger vi var vitne til i forbindelse med Jarres konserter. Publikum jublet ikke egentlig for ham, de demonstrerte sin misnøye ved å overøse en vestlig musiker med begeistring.
— Om jeg likte det jeg hørte og så? Nei, kjedelig musikk . . . ensformig. Men det var gøy å være der.
Det var reaksjonen fra en kineser som tilsynelatende applauderte så begeistret at han nesten falt over gjerdet som skilte ham fra scenen.
Eller studenten jeg snakket med før en konsert. En artig type med sort alpelue flott på snei.
— Det er ikke viktig om jeg liker dette. Det viktige er at jeg har vært her.
Sprøyte gal?
Jarre skal for øvrig ha uttalt at kineserne var så primitive at de ikke har hørt om annen vestlig musikk enn Beethoven og Mozart. Er det en stormannsgal kvasi-messias som skimtes her? Jeg mener, om Jarre virkelig mener at han har høynet kinesernes musikksmak ved å «erstatte» Beethoven med rumlende elektronikk og en-finger-toner, må han være sprøyte gal!
Men ta for all del disse Jarre-uttalelsene med en klype salt. De ble snappet opp i triumfens øyeblikk av diverse journalister som på ingen måte var spesielt positivt innstilt til ham og hans musikk. Særlig engelskmennene som er og bør være kresne når det gjelder rock (med deres bakgrunn!) sukket oppgitt over Jarres tomme, effektsøkende show.
Har så Jarre åpnet dører? Det betviles. Kineserne er ikke rede. Tro endelig ikke noe på Mick Jaggers planer om Kina-turné. Mannen som har med slikt å gjøre i Kina, sa at han aldri har fått noen henvendelse fra Stones. Og om de får det, er svaret nei. Den slags musikk er for dekadent!
Den jevne kineser har for øvrig aldri hørt om verken Beatles eller Elvis. Heller ikke Stones. Det var ganske merkelig for undertegnede å oppleve det. Så selvsagte navn for oss. Totalt ukjent i Kina! Så er verden likevel større enn vi tror.
Med Jarres fem konserter vel unnagjort, tror jeg min konklusjon må bli at Kina forblir uerobret. Om han har avstedkommet noe, så må det være å lukke dører . . . for lang tid fremover. Kineserne mistenkte Vestens pop for å være både kjedelig og enkel. Nå har de ved selvsyn kunnet konstatere at propagandamaskineriet hadde rett. Hvilket må glede de kinesiske myndigheter.
Det rørende er at det kinesiske publikum mottok oss utlendinger så varmt, så vennlig og åpent som de gjorde. Vi fortjente det ikke. I London ville Jarre ha blitt pepet ut . . .
Kart over Shanghai, inngangsbilletter, boarding pass, utreiseskjema, turistpenger, jakkenål (med påskrift «universell kjærlighet», og signaturen til Sun Yat-Sen, en av hovedskikkelsene bak revolusjonen i 1911), sukker (til teen på flyet), tyggegummi (mot ørepropper under flyreisen, gikk i oppløsning etter to tygg), negleklipper med flyselskapets emblem (hilsen flyvertinnen) og serviett (også hilsen flyvertinnen).