Yan i Kina 4

Eldre kinesisk handels- og boligstrøk med frisørsalong. Det gamle Shanghai. Noe har de bevart, men veldig mye er revet for å gi plass til fremtiden, skyskraperhotellene, konsernpalassene, boligblokkene og motorveiene. I 1981 fantes knapt virkelig høye bygninger. Gatelivet blomstret, og de slitne, trekkfulle boligfasadene var et funn for et vestlig kameraøye. Vil helst ikke forestille meg hvor kaldt det var om vinteren.

Tekst og foto: Yan Friis
Publisert i Det Nye 2. mars1982

Shanghai er Pekings rake motsetning. Og det er ikke bare klimaet og sjøluften som gjør det. Menneskene virker varmere og gladere. Og folkelivet er virkelig et syn for øyet. De trange smug og gater med en handel uten like. De lave, pittoreske trebygninger i de gamle bydelene. I begynnelsen av århundret var dette verdens opium-slum. Nå preges atmosfæren av livslyst, overskudd og fargerik kinesisk tradisjon.

Setet sparket meg i ryggen. Motorenes torden fikk hele flykroppen til å vibrere. Fortere og fortere. Rullebanen slo mot hjulene. For fort! Flyet begynte å ta overhalinger. Skal ikke mannen få oss opp? Der! Et voldsomt eselspark mot betongen og vi steg, suste, rett opp som en rakett. Piloten hadde kjørt drag-race. Jeg satt i en kinesisk jumbo-jet, og jeg var tørr i munnen. HUH!

Ferdig med Peking for denne gang. Nå ventet Shanghai. Men først et par timers flytur med en gal mann ved spaken. Jeg forsøkte å nyte panoramaet under oss. Brune, kvadratiske åkrer fra horisont til horisont. Kanaler, brede mudrete elver. Av og til noen underlig utseende fjell som liksom bare pop'et opp av landskapet. Jeg forsøkte å smile til de kinesiske flyvertinnene som iført hvite forklær serverte kold lunsj og stakk til oss erkjentligheter — en liten negleklipper med flyselskapets røde emblem, tyggegummi som oppløste seg og fordunstet etter to tygg (Mickey Mouse på papiret!).

Så bar det ned igjen, i voldsomme, brutale steg. De kinesiske passasjerene jublet. Jeg var svett av redsel. Denne dalende følelsen i maven var mer enn jeg kunne klare. OPPS! Der strøk et tak rett under fly-vingen; piloten dro oss opp igjen med brølende motorer. Så ned, så opp, så ned. Skjenende fra side til side. «Gud, han holder altfor stor hastighet,» utbrøt en redd engelsk stemme bak meg. Jeg gjorde meg rede til å møte min Herre og Skaper. BANG! Der tok vi bakken. Setene vred seg, flykroppen ristet, hjulene skrek. Han kjørte virkelig for fort. Vi ble kastet hit og dit. Som en skute i storm. Men bølgene la seg ... omsider. Vi sto bom. Med flysnuten utenfor rullebanen. Jeg kravlet skjelvende ut. Sorte, stinkende bremsespor bakover så langt øyet kunne se. Vi var i Shanghai.

Varmere by

Borte var Pekings isnende vind. Her var sommerlig. Her var grønt. Her var frodig. Og gledeligst av alt: Vårt nye kinesiske vertskap var fast bestemt på å gjøre det koseligere for oss her enn de hadde gjort i Peking.

— Dette er en varmere by, sa de.

Og sant nok. Man merket det umiddelbart i gatebildet. Ingen soldater å se. Mer farger i klærne. Vennligere blikk. Det siste muligens fordi de ikke er så plaget av turister her. Dessuten er byen helt annerledes bygd. Mer intim. Trangere gater (og desto flere fotgjengere). Høyere hus. Havnen ved Whang-poo-elven ser endog ut som et mini-New York. Ragende forretningsbygg. Monumenter fra en tid da Vesten styrte Shanghai, den viktigste havnebyen mot Stillehavet. Reminisenser fra imperialismens gullalder. Og man har de gamle bydelene, de lave pittoreske trehusene, de smale smugene. En gang verdens opiums-slum. Slummen over all slum. Det ytre miljø står igjen. Men menneskene er annerledes. De lever. Og opiumspipene er knekket.

Det hule smellet fra en bøtte

Å gå gjennom de gamle bydelene er en opplevelse. Du føler på en måte historiens sus her inne. Det er en verden uberørt av den nye tid. Det skal ikke store fantasien til for å forestille seg at man befinner seg i forrige århundre. Dog uten opiumstragedien. Idyllen og roen har tatt dens plass. De smale smugene. De slitte brosten. Hønsene som går løs og løper stivbent langs husveggene. Bittesmå gårdsrom der familier tilbereder sin mat på et utendørs ildsted. Lukten av kjøtt og krydder. En svak, svak eim av urin. Lyden av latter og barnegråt. Synet av en kvinne som vasker klær i en balje. Den gamle mannen som pusser tenner i en av de mange utendørs stenvaskene. Det hule smellet fra en bøtte som trekkes møysommelig opp av en brønn.

Og det er mer, mer. Sansene drikker.

En smilende familie sitter og varmer seg i solstrålene som trenger ned i smuget. Kvinnene strikker, og nikker begeistret når man vil forevige det lille barnet som ligger i vognen. Bortenfor, i det gule sollyset blir en gammel krok raket av en like gammel barber hvis enkle forretning er en krakk på gaten. Og overalt farges smug og gater av klesvasken som henger til tørk på kryss og tvers. Store laken, fargesprakende undertøy. På gatehjørnene sitter gjerne et par eldre menn og utøver et edelt, gammelt kinesisk brikkespill. Eller der sitter kanskje en gjeng og spiller en sorts poker, tause, alvorlige; den eneste lyd er smellet fra kortbunkene som hives i bordet.

Det frie marked

Folkelivet blir rent eksplosivt i markedsgatene. Her selges alt. Fra leketøy til møbler. Fra klær til forfriskninger. Og mest av alt er her en torghandel uten like. Grønnsaker, fisk, kjøtt, levende høns og ender med sammenbundete ben; det ser rent grotesk ut når fjærkreet veies på de primitive vektene, en stang med et lodd i den ene enden — hønen henger etter bena og forsøker desperat å bringe hodet i riktig vinkel. Det frie marked, kalles det. En økende geskjeft i dagens Kina. Her får folk lov til å drive som selvstendig næringsdrivende på si. Myndighetene tillater det, for det resulterer i økt produktivitet.

Den gamle bydelen oppsøker man først og fremst for å se. Vil man kjøpe, er forretningsgaten Nanking målet. Her ligger bl.a. et av Kinas største varehus. Et gigantisk kjøpesenter i flere etasjer. Her selger de alt du kan ønske. Helt opp til stereo og TV. Akkurat den avdelingen var dog ganske tom. Et TV-apparat koster nesten like meget som i Norge, og gjennomsnittskineserens lønning holder ikke til en transistor engang. Men de kan drømme. Og drømme gjør de. Dette er fremskrittet. Det som venter kineseren når landet har nådd det mål myndighetene har satt seg.

***Morgenvandring i Shanghai. Jeg ble helt forhekset av murveggens levende overflate, den mørke døråpningen og den gamle damen i blått. Og hun fortrakk ikke en mine da jeg knipset.***

Tiggeren

I dette varehuset var jeg for øvrig ute for den eneste tigger jeg så i Kina. En ung, ganske velkledd gutt som gikk parallelt med meg et lite stykke, tilsynelatende kikkende på mine sko. Plutselig så han opp og sa ett eller annet bydende på kinesisk. Jeg skjønte selvfølgelig ikke et ord. Han ga seg ikke. Viftet med to fingrer i været og skjøt harde vokaler mot meg. Plutselig oppfattet jeg at han ville ha to yuan (ca. seks kroner). Meget dristig. Slikt ser kineserne alvorlig på. Og som ventet. Før jeg hadde fått sjansen til å reflektere mer over hans krav, kastet tre av varehusets ansatte seg over ham. Brutalt og hastig ble han trukket ut.

— I'm sorry, sa en fjerde kineser, nok en av betjeningen, for å glatte over det «pinlige» intermezzo.

«Er det mange homoseksuelle i Vesten?»

En annen overraskelse ventet meg i Ching Chiang Club, som tilhører Ching Chiang Hotel (der jeg bodde). Klubben er en etterlevning fra imperialismens dager, tidligere en dekadent fransk klubb. Glitrende lysekroner, fløyelstapet og tunge fløyelsportierer, tykke tepper, biljardrom, bar, pingpong-rom, en enorm oppvarmet svømmehall, overdådige spisesaler etc. Borgerskapets diskrete sjarm, min santen! Nå klubb for turister og privilegerte kinesere.

I denne bar traff jeg en pent antrukket og påfallende vennlig ung mann. Shanghai-kineser.

— Jeg har hørt at det er vanlig med biseksualitet i Vesten?

???

— Ja, at folk ikke liker å være gift. De foretrekker å gå til sengs med hvem de vil. Av begge kjønn.

Jeg forsøkte å dempe hans forventninger en smule. For det var virkelig sterke forventninger å spore i stemme så vel som ansikt. Men han ga seg ikke. Mente at den høye skilsmisse-prosenten hadde sammenheng med generell lidderlighet og lyst på begge kjønn. Deretter så han nesten beundrende på meg.

— Er det mange homoseksuelle i Vesten, spurte han forsiktig.

Samtidig dro han opp en pakke amerikanske sigaretter. Tente en selv og bød meg. Jeg kommenterte merket, for jeg hadde aldri sett en kineser røyke utenlandske sigaretter før.

Han slo ut med hånden som en verdensmann. Smilte.

— Jeg røyker aldri annet enn amerikansk.

Så, nesten smiskende.

— Vet du, jeg er av den oppfatning at dere europeere og amerikanere er mer intelligente enn oss kinesere. Se på oss. Et u-land. Se på dere. All velstanden. Deres overlegne teknologi.

Gutten så nysgjerrig på den svære utlendingen. Og utlendingen priset seg lykkelig over at han fikk tatt dette vidunderlige bildet. Det er antagelig guttens mor vi skimter der inne. Et øyeblikk i oktober 1981, fanget for evigheten.

En prostituert for et par jeans!

Senere på kvelden i en annen bar, inne på det store, monumentale hotellområde. Musikken de spilte, var en blanding av fem år gammel vestlig disco og danskebåt-pop (i den andre baren spilte de Linda Ronstadts «Mad Love» time etter time hver eneste kveld; de hadde bare den LP'en). Et sted kun for turister. Likevel. Det var kinesere her også. En del av dem turister fra Hongkong. Men også «innfødte». Fortrinnsvis jenter. Og nok et sjokk fulgte. De var prostituerte. Ansvarlige kinesere hevder at de ikke finnes. Men her var de. Åpne for litt av hvert. Skrå innbydende øyekast. En liten dans kanskje. Og så opp på rommet.

— Det er Hongkong-kinesere som bor i Shanghai, mente en fransk journalist. — Og vet du hva de forlanger i betaling?

Jeg visste ikke det.

— Et par jeans! Eller en T-skjorte!

Som man skjønner. Livet inne på selve turistområdet lukter simpelt og dekadent. Det er en karikatur av Vesten. Komplett innredet med spilleautomater (pesende «Space Invader» o.l.), dansebarer og andre forlystelses-muligheter. De kan ikke ha høye tanker om oss, de som har satt i gang dette!

Da er det bedre å gjøre som kineserne. Gå tidlig til sengs, og tidlig opp. Ikke sløse bort krefter og tid på lumre hotell-barer.

Perfekt i engelsk, ble bartender

Forresten. I et stort hotell ved havnen var der faktisk en artig bar. Hver kveld spiller et kinesisk trad-jazz-band. De pakket ned instrumentene da revolusjonen kom. Da den liberale vind tok til for fem år siden, pakket de dem opp og fortsatte som om ingen ting hadde hendt. Eldre er de selvsagt blitt, stivere i rytmen og mer kortpustet. Men dixieland er det like fullt. Her pratet vi for øvrig med en bartender som snakket et aldeles praktfullt engelsk. Hvordan han hadde lært det? Jo, han hadde studert engelsk.

— Jeg håpet å bli tolk eller diplomat etter studiene.

Så hvorfor står du her.

— Det var den jobben de ga meg. Du velger ikke i Kina. Myndighetene bestemmer hva du skal bli.

Men senere kanskje?

— Nei, bartender er jeg, og bartender blir jeg ... livet ut

Bitterheten i stemmen kan ikke misforstås.

Han legger til at ungdomskriminaliteten i Kina øker pga. det system han selv er blitt offer for. Etter ferdig utdanning må du vente til myndighetene finner det for godt å gi deg en jobb. Det kan ta år for papirmøllen er enorm. Noen søker inntekter på kriminell vis. Noen smugler. Noen driver svartebørs. Og mange stjeler. Men ikke fra turister. De stjeler fra hverandre i Kina.

Bartenderen bemerket videre at det er stor arbeidsløshet i de store byene. Man demper den ved å sette mange på én jobb. Gatefeiere f.eks. vrimler det av. Seks–sju stykker koster og koster dagen lang over et lite område. Faller et blad fra trærne, er de der øyeblikkelig. Det forklarer hvorfor gatene er så pokkers rene i Shanghai og Peking. Som skurt med kost. Hvilket de altså er.

En annen ting som skjer ofte; du kan passes opp på gaten av en kineser som ber deg kjøpe sigaretter eller liknende i turistbutikkene (det er bl.a. egne forretninger i hotellene). Turister får nemlig spesiallagede penger som gjelder overalt, mens kinesernes egne er ugyldige i disse eksklusive forretningene. Jeg kjøpte fem pakker amerikanske sigaretter for en gutt. Stakk innom et hotell mens han ventet utenfor, på den andre siden av gaten. Deretter lyssky vandring med kjappe sideblikk før han omsider tok mot til seg og stakk pakkene i lommen. Jeg ga ham dem som gave. Ulovlig det og, men. Han risikerte likevel bare å bli fratatt pakkene av en politimann som så beholdt dem selv.

Shanghai universitet

På slutten av mitt opphold tok jeg en tur til Shanghais universitet i utkanten av byen. Her var luften kvelende forurenset, og jeg skjønte hvorfor Shanghai ligger på topp blant verdens lungekreft-byer.

Å komme inn på universitetsområdet var ikke enkelt. Høye gjerder og strengt vaktsystem. For i det hele tatt å ha en sjanse, måtte du ha en student å besøke. Hvilket jeg heldigvis hadde. Dessuten måtte du oppgi at du var student selv. Et pressekort her ville ha stengt alle dører.

***Vignettbildet vi brukte på de fem første artiklene ble tatt ved inngangen til universitetet i Shanghai. Mao ruvet fortsatt, fem år etter sin død.***

Det var trøsteløst der inne. Fargeløst, goldt. Student-hybler der det bodde åtte på hvert rom. Kun ett vaskeri og ett dusj-anlegg for alle studentene. En utrivelig kantine med harde, smale benker. En gymsal som så ut som en utbombet jernbanestasjon i Berlin i 1945 — nesten alle rutene var knust. De utenlandske studentene hadde det bedre. De bodde i en egen bygning, de fleste med enkeltrom — et trangt lite betongkammer med utsikt mot en ås der det ligger en mengde nye boligblokker som ingen har flyttet inn i. En spøkelsesby som allerede har begynt å forfalle.

På tross av alt dette. Shanghai er en by jeg med største glede vender tilbake til. Gatene, menneskene, miljøet, atmosfæren — alt utstrålte en egen varme og et overskudd som ikke var å finne i skyggen av Pekings nådeløse byråkrati. Shanghai viste meg mennesker som hadde mat nok, og livsverdier som ga dem tillit til morgendagen.

Vel. Neste gang skal jeg fortelle om min utflukt til byen Soochow, Kinas Venezia, før turen går hjemover igjen til Norge, via Hongkong.