- Jeg juger og bedrar
En samtale med Jack Nicholson i London, juli 1994
57 år er ingen alder for Jack Nicholson, skuespiller og skjørtejeger. Han nedlegger filmroller og skjønnheter i et tempo som ville knekket en 20-åring. Og skjønt han innrømmer at han juger og bedrar, anser han seg for å være en stor humanist og optimist. Misfornøyde surmulere er det verste han vet.
Han fingrer med et lite lommeskebeger, plasserer det på bordet, og lener seg tilbake. Han er velkledd, i kortermet skjorte, slacks og sorte sko med hvite kapper. Han virker sterk i kroppen og bærer sin mage med ære. Likevel ligner Jack Nicholson mest av alt et demonisk snerr i menneskeham.
Han setter opp sitt mest sukkersøtt vennlige uttrykk. Det er ikke lett å kjøpe det. Det er som om alle hans uforglemmelig farlige rollefigurer sitter foran meg og patter fornøyd på en sigarett. Allerede halvt i sin egen verden. Blikket sløvt; lepper og tunge holder dugnad over fortennene. Det perfekte bildet på bakrus slik Nicholson lanserte det som forfyllet advokat i «Easy Rider» (1969).
“Easy Rider”, fra venstre: Peter Fonda, Jack Nicholson og Dennis Hopper. (Columbia Pictures 1969)
Bordet er stort og tomt. Jacks askebeger lite. Jeg spør forsiktig om det er meningen at bare han skal røyke.
– Nei, nei! Absolutt ikke! Men hvis vi hadde vært på fest, ville jeg vært den eneste som ikke sto og lurte på om jeg skulle slå asken på teppet eller i bokhyllene.
Stemmen er grumsete, lav og doven.
– I våre dager er pederasten helt og sigarettrøkerne skurker. Det viser hvor hurtig alt har forandret seg på 20 år.
Han lener seg frem, demonen er ute. Han puster og peser og hveser:
– Det er en liten verden, det kan jeg si deg.
Og ler med lange, skumle utover-pust.
Kanskje er han i bakrus. Ifølge britiske sladreaviser bør han i hvert fall være det. Jack er i London som frimann. I våres forlot Rebecca Boussard ham. Nå kjører han alt remmer og tøy kan holde natt etter natt på byen. Hver natt en ny skjønnhet. Naomi Campbell. Kate Moss. Tabloidpressen gasser seg. 57 år gammel, og fremdeles en skjørtjeger som drypper av testosteron.
Alle sviker deg
Det gjør han også i sin nye film «Wolf». I denne høyst originale versjonen av varulv-myten deler Jack seng og replikker med Michelle Pfeiffer.
“Wolf”, Nicholson som varulv. Ikke mer skremmende enn i “The Shining”, men skummel nok.
– Vi er veldig gode venner. Michelle er et flott menneske. Hun holder kanskje kortene sine vel tett inntil brystet, men det ville nok jeg også gjort hvis jeg var kvinne i dag. Hvorfor? Fordi det er farligere når det lyves om en kvinne. Jeg tror folk tar det mer alvorlig. Hun har ikke mange venner, hun er meget selektiv når det gjelder mennesker. Og det skal man være. Alle sviker deg i livet. Sjekk historien, sjekk mytene. Napoleon, Jesus, hvem som helst. Alle bedras av nesten alle de kjenner, bevisst eller ubevisst. Jeg juger og bedrar med de beste. Men du må behandle denne erkjennelsen på en slik måte at du ikke går rundt og hater alle.
Han glipper med øynene, blåser en stripe røyk i himmels og avsporer majestetisk:
– Jeg er en stor humanist og en gjennomført optimist. Folk har det med å klage over at det er så mye krig og forurensning. Vel, det er færre kriger og mindre forurensning. Så enkelt er det.
Det siste kommer med et aggressivt knips!
– Det har ikke vært en eneste internasjonal konflikt siden 1972. Mitt hovedargument mot menneskeheten er at folk henger seg opp i det negative. Først må man løse de internasjonale konfliktene, og så tar det en viss tid å løse alle lokale uoverensstemmelser – de fleste av dem religiøse kriger. Jeg er amerikaner. Vår forfatning er det første dokument som tillater deg å være en borger uten å måtte knele for Gud. Det er et stort fremskritt for menneskeheten.
Hater misnøye
Han maler på nå. Nicholson er i sitt ess:
– Det finnes ikke noe folk som virkelig mener at de liker å myrde barn og kvinner. Hverken i gamle Jugoslavia eller andre steder. Men man må forstå at det tar mer enn en uke å løse konflikten mellom f.eks. arabere og israelere. Det verste jeg vet er denne konstante misnøyen du møter over alt. Har du det sånn, er det vanskelig å oppdage at det faktisk går ganske bra. Det finnes en fenomenal bok om det der skrevet av den australske forfatteren Robert Hughes: ”The Culture Of Complaint”. Vi er en massekultur av utakknemlighet fordi vi føler oss så tomme.
Han assosierer seg rett ut på centercourten i Wimbledon:
– Noe av det som moret meg mest under finalen mellom Pete Sampras og Goran Ivanisevic, var at alle som ikke vet noe om tennis ikke likte kampen. Jeg drar ikke på tenniskamper for å se en såpeopera, men for å se idrett. Noe av det vanskeligste som finnes i idrett er å etablere en margin på én millimeter og holde den hele ettermiddagen gjennom i 190 km/t. Har du ikke greie på tennis, legger du ikke merke til sånt. Du ser på hatter, og ditt og datt, og noen klager over at de har vondt i rumpa.
Med et bredt ulveflir:
– Men jeg går for å se det jeg går for å se. Det samme gjelder alt annet i livet. Jeg er stolt over min evne til å observere.
Denne hyller av Den amerikanske forfatning var i 60- og 70-årene en rabulist og opprører og innbitt tilhenger av å gjøre akkurat det motsatte av hva alle rådet ham til. I 1968, da den snille amerikanske popgruppen The Monkees definitivt var på hell, sa Jack ja til å produsere og skrive manus til deres første (og eneste) spillefilm ”Head”. Antakelig det minst kule han kunne gjort.
Han ler takknemlig av påminnelsen.
– Jeg var ikke bare opprørsk som ung, jeg var lederen for den opprørske generasjonen. For meg var det å gjøre det forventete… jeg mener, folk sa du kan ikke jobbe med The Monkees, og det var akkurat det som gjorde meg interessert. ”Head” var en utfordring. De ringte meg med at jeg hadde uttalt at jeg kunne lage en film om hva som helst med hvem som helst, så hva med dette? Jeg tenkte, vel, jeg får stå ved mitt ord. Jeg drømte ikke om at det var mulig å få ”Head” i boks. OK, det er lenge siden nå, men det er fremdeles det sprøeste manus som noengang er blitt filmet i et større studio. He he.
Filmen var et meget absurd møte mellom de dalende tenåringsheltene The Monkees og personer som Dennis Hopper, Frank Zappa og bokseren Sonny Liston.
– De har aldri laget noen film hverken før eller senere som manglet en rettlinjet handling. Siden den gang er vi falt tilbake til den mer fortellende stilen – til publikums glede og lettelse. Men når det gjelder å lage en film uten handling der historien skapes av enkeltstående bilder, er ingen kommet lenger enn vi gjorde med ”Head”. Det oppdager jeg akkurat nå fordi du fikk meg til å tenke på filmen.
Jack Nicholson med The Monkees under filmingen av “Head” i 1968.
Nervøs av Streisand
Du har spilt mot lassevis av store skuespillere opp gjennom årene. Gjorde noen av dem deg nervøs?
– Fordi vi ikke gikk bra sammen i starten, hadde jeg to nervøse minutter med Barbra Streisand. Jeg gjorde en musical med henne, av opplagte grunner ga det meg nerver. Jeg tok jobben på grunn av pengene. Jeg hadde gjort ”Easy Rider”, men den var ikke ute ennå.
Jack tenker brummende etter.
– Jeg er nervøs foran hver eneste film. Ikke nødvendigvis på grunn av menneskene. Jeg har jo en historie om meg og min nabo, Marlon Brando. Vi spilte sammen i ”The Missouri Breaks” (1976). I den første scenen skulle jeg spille en fyr som var vettskremt for ham. Vi gjorde opptaket, og så skulle jeg forsvinne bak en haug der det ikke var mennesker. Men der sto sekretæren min og ventet bekymret.
Hun var sänn halvt sekretær, halvt skuespiller rett fra teaterskolen. Hun tok skjelvende tak i meg og sa: Jack! Du må gjøre noe! Marlon Brando skremmer jo vettet av deg!
Det rystet meg, det tok faktisk noen sekunder før jeg kom på at jeg jo skulle være vettskremt for ham i den scenen!
Sigaretten sneier sint askebegeret.
Naboer og kompiser privat, fiender på film.
– Anspenthet er nøkkelen til godt eller dårlig skuespill. Sjekk sexlivet ditt for å se hvor anspent du er. Vi snakker om håndverk, her. Når du spiller, skal du ikke tenke på noe. Det handler om å nå en følelse av avreise og å håpe på at noe uforutsett skal skje. Det skjer ikke hvis du er anspent. Da gjør du bare hva du mener du burde gjøre.
Hva liker du best ved det å være skuespiller.
– Jeg liker å late som om. Jeg liker vakre ting. Jeg liker å være involvert i dem, og det er ikke fullt så enkelt for en som bare spaserer rundt.
Jack går som han kom. Sakte, med 180 cm patos blåst hele veien fra de elegante skoene til den stadig mer grissgrendte, men like bakovergredd bustete issen. Plutselig får han det lure, gule uttrykket, lener seg mot meg og hvisker konspiratorisk:
– Hvis du drar noe sted, så ta aldri med kamera. Det kommer bare i veien for opplevelsen.
Og borte er han. Klar for en ny natt på byen.
Jack Nicholson-facts (i 1994):
Navn: Jack Nicholson.
Født: 22. april 1937 i Neptune, New Jersey, USA.
Yrke: Filmskuespiller.
Barn: Jennifer (30), Caleb (23), Lorraine (4) og Raymond (2).
Ekteskap: Sandra Knight (1961–66).
Samboerskap: Flere, det lengste med Anjelica Houston, det siste med Rebecca Boussard, mor til hans to siste barn.
Hobby: Golf, tennis, basketball, boksing.
(Intervjuet publisert i Vi Menn, 1. august 1994)
vil kvele sine fans
Jeg holdt igjen deler av London-intervjuet med Nicholson til “Wolf” hadde premiere i Norge. Her er resten av samtalen. Opprinnelig publisert i Vi Menn 3. oktober 1994.
”Wolf” er Jack Nicholsons nye storsuksess. En ny vri på den gamle varulvmyten. Nå på kino i Norge. Vi Menn traff Jack i London der han snakket om filmen, karrieren og sitt klart demoniske forhold til innpåslitne fans.
Jack Nicholson er på det norske lerret igjen. I ”Wolf” spiller han ut hele sitt demoniske register. Han er forlagsredaktøren som blir bitt av en ulv. Gjennom filmen forandres han gradvis fra å være en engstelig, lett kynisk middelaldrende mann på vei ned, til en viril og livstørst varulv som rirver strupen over på sine fiender og elsker Michelle Pfeiffer med et snerr av smerte og lyst.
At Nicholson kan dette med demoniske roller, har vi fått utallige eksempler på siden han slo igjennom i 1970 i ”Easy Rider”. Det som imponerer mer i ”Wolf”, er hans betagende innsats den første drøye halvtimen som forfrossen, middelaldrende mann i ferd med å bli sparket fra jobben han har gitt sitt liv til.
– Flott skuespill, hva? sier Nicholson med et flir og tenner en sigarett.
– Det var lett å finne ham. Det er jo det klassiske skuespill dreier seg om: Å vite hvor du kommer fra og hvor du ville endt om ikke den scenen du er midt i, hadde oppstått. Jeg måtte vite hva slags film vi hadde laget om ikke disse bizarre ulvegreiene hadde skjedd. Jeg tilbrakte en dag i et forlagshus i New York. Dessuten har jeg mange forfattervenner. Det er alltid mye du kan bygge karakteren din på.
Hans forhold til det å være middelaldrende:
– Vi kalles de ”nygamle”. Min aldersgruppe har aldri skapt mye – verken moter eller trender. Den middelaldrende passer seg selv og lar ting falle der de faller. Trendene kommer fra de unge. Men vi er den første generasjonen middelaldrende som tar det opp.
Suksess som fiende
I ”Wolf” er Jack forlagsdirektøren Will Randall. En mann som har drevet forlagshuset til store høyder takket være sin nese for kvalitet. Kvalitet er imidlertid ikke lenger det som selger bøker. Nå gjelder trender, fart og minst felles multiplum. Og det handler om makt og penger. Forlaget etter sine omgivelser med ett mål for øyet: Monopol.
– Å ha monopol på noe, er i konflikt med livskvalitet. Produktet forringes i samme øyeblikk som du får kontroll over markedet. Ubrukelig emne kanskje, men jeg har faktisk vært opptatt av ganske lenge. Amerikanerne bryr seg ikke noe om at det er i strid med forfatningen, for ”alle” gjør det.
Randall er blitt en anakronisme i dette spillet. Forlaget presser ham ut.
– Tiden løper så fort at det er vanskelig å forandre seg, men vi gjør det jo, litt etter litt. Du oppdager at du er et offer for fiasko, eller suksess, kanskje begge deler samtidig. Randall har hatt en forbildelig stor suksess i livet, og likevel får han sparken for de samme kvalitetene som brakte ham dit. Det finnes et latinsk ord for det, som jeg har fryktet de siste årene. Du får slå det opp. Det betyr i hvert fall: Det som gir deg suksess i livet, vil plutselig begynne å virke mot deg.
Vil kvele folk
”Wolf” handler også om dyret i mannen.
Replikken får Nicholson til å flire gult:
– Er det ikke noe dyr i kvinnen?
Var rollen i ”The Shining” (Ondskapens hotell) en slags generalprøve for det du gjør i ”Wolf”?
Fliret blir enda smalere, øynene bare et par streker.
Han hveser:
– Jeg er større enn som så. He he he!
Han lener seg fornøyd bakover i stolen, med glippende øyne og hevet sigarett.
Sjefen gir ham sparken. Kona bedrar ham. Og plutselig befinner han seg i seng med Michelle Pfeiffer. Ingen dårlig dag.
– Jeg har alltid hatt lyst til å skyte en film i ett jafs, uten klipp. Da måtte jeg også ha gjort alle forvandlingene foran kamera. Ingen avbrudd for sminke, bare la kameraet rulle. En stor utfordring. Ideene piplet inn i ”Wolf”, derfor bruker jeg veldig lite sminke. Litt ekstra hår, et par kontaktlinser og litt falske tenner, det er alt.
Hvor mye Jack Nicholson finner man i Will Randall?
– Randall er litt lysere til sinns enn meg, mindre forstyrret. Kommer noen bort til meg og sier: Hei, er ikke du…?, svarer jeg jo, men har egentlig lyst til å kvele dem. Randall er ikke sånn.
Er ikke historien om Will Randalls vekst og fall så god i seg selv at den kunne vært fortalt uten at varulv blandet seg opp i det?
– En hvilken som helst historie kan fortelles med eller uten noe.
Svarer han kort. Nicholson liker ikke spørsmål som direkte eller indirekte kritiserer ham eller det han gjør.
Satser livet
– Når du tar en rolle, må du koble inn underbevisstheten. Når du leser en bok, føler du gjerne at en av personene i handlingen er deg. Denne prosessen er typisk for skuespill. Karakteren snakker til deg gjennom underbevisstheten. Så må du lære å frigjøre deg og uttrykke det på din individuelle måte. Det verste du kan gjøre er å imitere deg selv istedenfor å spille den rollen du har fått.
Er det noe Nicholson mener man bør passe seg for, er det karrierejag.
– Karrierejag er den verste distraksjonen en skuespiller kan bli utsatt for. Han tenker: Hva gjør dette for min karriere? istedenfor: Hvordan vasker denne karen gulvet? eller: Hvordan kysser han jenta? Plasserer du deg selv og karrieren din midt oppi alt sammen, bevisst eller ubevisst, går det utover spillet. Jeg behøver ikke tenke på det nå lenger, men jeg måtte det absolutt før, da jeg var fersk. Det finnes ikke noe sikkerhetsnett for skuespillere, du satser livet ditt.