1996 - Plateomtalene
Det siste året som Vi Menn anmeldte plater. Tilfeldigvis sammenfallende med høydepunktet og avslutningen på Beatles-antologien. Stor aktivitet blant de store plateselskaper på CD-boks-fronten. Og innimmellom dukket det opp plater som matchet det beste fra new wave-perioden, og så står igjen i dag som ekte klassikere. Og da tenker jeg blant annet på Lambchop. 62 enheter ble anmeldt i 1996, her er de alle sammen.
Januar
MED SPENT BUK
Joe Cocker: “The Long Voyage Home” (A&M) ★★★★
Joe Cocker skremte vettet av verden høsten 1968 da han gjorde Ringo Starrs glansnummer fra Sgt. Pepper om til det vondeste, mest drønnende brølet av angst og lede som har toppet en hitliste: “With A Little Help From My Friends”. Året etter tok han rotta på 500 000-eller-vel-så-det gjørmedryppende LSD-hippier på Woodstock med samme låt.
Cocker på scenen var et vondt syn, med spent buk og urolige føtter kastet han hodet bakover og lot det stå til mens armene hang og slang på spastikermanér. Man hadde verken hørt eller sett maken.
Cockers karriere har vært en berg- og dalbane som berørte både himmel og helvete. Nederst i tønna lå alkoholismen, ubarbert, blodskutt og pengelens. Men han dro seg opp igjen. Flere ganger. Og sto i god behold på Woodstock-scenen igjen i 1994, med den samme sangen og det samme brølet. Tynn i håret, noen kilo pluss og med stemmebånd som ikke lenger klarer å klemme seg opp i de blodisnende sfærene. Men han sto. Og han står.
The Long Way Home er antologien over denne merkverdige sangerens turbulente liv. 63 låter (en god del uutgitt) fra 1965 til i dag. Det krever sin mann å holde interessen for ham oppe gjennom fire fulle CD’er, men det er mye fint å hente her – særlig fordi han strødde fenomenale tolkninger rundt seg hele veien, også da det gikk som tyngst.
Platene er heftet på innsiden av omslaget til en delikat høyformats bok stinn av bilder og historikk. I meste laget for gjennomsnittslytteren, men like fullt et suverent dokument over en mann som overlevde med verdigheten intakt.
(Vi Menn, 1. januar 1996)
Petting
Tom Petty & The Heartbreakers: “Playback” (MCA) ★★★★★★
Merkelig hvordan tiden går. Tom Petty er allerede en så gammel ulv at han kan forsvare utgivelsen av en antologi på hele seks CD-er: Playback.
Petty gjør som alltid tingene på sin måte. Platene er usedvanlig lekkert pakket i hvert sitt utbrettcover i papp – med innerpose, akkurat som gamle, gode LP-er. Boksen inneholder videre et bilde, et backstagepass og en langstrakt, tjukk bok med bilder, Tom Petty & The Heartbreakers’ historie og en låt-for-låt-gjennomgang av CD-enes innhold i intervju- og anekdoteform. Dette toppes med et gledelig uforutsigbart låtutvalg.
Det forventede – altså nøkkelkutt fra alle LP-ene – ligger på de tre første CD-ene. CD 4 inneholder single B-sider (en blanding av outtakes, livekutt og cover-versjoner). Mens de to siste sender deg rett inn i det ukjente: 27 låter som til nå har ligget nedlåst i arkivene. Fra grytidlige, nervøse opptak med Pettys første band Mudcrutch til salige gullkorn unnfanget rett før han laget fjorårets suksess Wildflowers.
Det er utrolig hvor bra det ukjente stoffet står mot det kjente. Sleivete spilt, ja vel, men med den umiskjennelige Petty-faktoren som kiler sjelen og får foten til å gå. Den store andelen av ukjent kvalitetsstoff og B-sider (42 kutt av 92) gjør Playback til en nytelse på boks, som favner alle: både deg som kanskje ikke har så mye med Tom Petty & Heartbreakers fra før, og deg som har alt.
Jeg har bare et par innsigelser:
1. Den tidlige (og interessante) versjonen av Louisiana Rain erstatter på ingen måte versjonen fra Damn The Torpedoes.
2. Man kunne fint fått inn alt stoffet på fire CD-er (av de seks varer fire i mellom 40 og 50 minutter). Petty kunne altså enten ha begrenset antall CD-er, eller fylt på med mer musikk.
Bortsett fra dette er Playback mer eller mindre énveiskjøring gjennom et velspilt, samspilt, klingende landskap av amerikansk rock’n’roll med smaken av country, Byrds, trøkkrock, Dylan – og Jeff Lynne. Det er som petting: deilig, men ufarlig.
(Vi Menn, 1. januar 1996)
KLASSISK WHO
The Who: “Who’s Next” (Polydor) ★★★★★
Klassisk Who-LP fra 1971, den gang rocken var i full gang med å vokse langt ut i selvopptatt elefantsyke. Det skulle være stort, bredt, tungt, langt og seriøst. The Who lot seg også friste, men akkurat på Who’s Next holdt de balansen. Lange låter, ja vel, men ennå ikke bom fast i stillestående improvisasjoner.
Townshend malte lydbilder, og hans nyeste fargetube var en plirende synthesizer som boblet seg gjennom låtenes kast av lys og skygge, stillhet og himmelstormende kanongitar-vegger. Won’t Get Fooled Again er en av 70-tallets aller beste låter, et majestetisk og bittert stykke selverkjennelse bygd rundt et suverent gitarriff og forløst helt på slutten gjennom Roger Daltreys blodisnende hyl.
En god del på LP’n kommer ganske nær denne klassikeren, bl.a. Baba O’Riley og Behind Blue Eyes. I sin nye remastrede versjon er platen utvidet med syv bonus-kutt – bl.a. en pangversjon av Pure And Easy. Dessuten et flott coverhefte med kommentarer fra Pete Townshend selv. Deler av LP’n låter kanskje litt gammelmodig, men betydelig friskere enn alle filmene fra 1971.
(Vi Menn, 8. januar 1996)
RÅTT Og SØTT
The Highrollers: “Good Morning Little Schoolgirl” (Sonet) ★★★★
Det er ikke mye rust i rørene her. The Highrollers BRÅKER. Gneldrende sang, lefsete elgitarer, et bombardement av keyboards – over et grunnkomp av dynamittkubber og strikkhopp-bass. De spyler deg med sitt huskende inferno. Tett som ei badehette, og som det svinger!
Orkesteret bygger på en utprøvet grunnmur av basisk rock’n’roll. Brennende vill som 60-tallets rhythm & blues og garasjerock. Kaotisk larmende som new wave-rocken på vippen mellom 70- og 80-tallet. Gitarene trykker på med tordenriffs og solo-stikk som tar av i et regn av gnister. Innimellom pipler farfisa-orgelet fram.
Highrollers gir ikke ved dørene, men du verden så flott de kombinerer støy og råskap med honningsøte pop-linjer. Med Alex Roséns maniske stemme i spissen. Flott, spør du meg. De har til og med skrevet alle låtene sine selv.
(Vi Menn, 8. januar 1996)
SNILL UROKRÅKE
Diezel: “Willpower” (MTG) ★★★
Verden forandres og vi med den. For ti år siden var Diesel Dahl en gulhåret urokråke og hotellknuser fra TNT. I dag er’n ei flintskalla motorsyklist med svenskeskjegg. Han er ikke akkurat platesuksessen Dahl, men han lever. Med fortid i TNT og Tin Drum. Med fingrene i platebransjen og et MC-blad. Med sjela i Hells Angels. Og med et band, Diezel, som putrer og går.
Vent deg ikke de store opplevelsene. Diezel er et gammeldags heavyband. Tradisjonelle flimrende gitar-kor, høyspent vokal omsluttet av snille korharmonier, rolig bankende trommer (fra Dahl selv) – alt bygd rundt enkle melodier som myser mot den tradisjonelle power-balladen. Ikke truende, men ørevennlig.
Myke verdier slår ut i sanger som Hangin’ Round The Angels og When Sorrow Comes Alive. Sistnevnte en trist tekst til minne om Dahls avdøde spedbarn-sønn. Et pyntelig og ganske snilt heavyrock-album, altså, uten den store egenarten.
(Vi Menn, 15. januar 1996)
Filmmusikk: “Dead Man Walking” (Columbia) ★★★★★
En morder venter i dødscellen. En nonne vier sin tid og sin sjel til ham, slik hun har gjort til så mange, mange andre. Det er Dead Man Walking, et dystert, men oppbyggelig snapshot fra nåtids-Amerika, fanget på film av Tim Robbins.
Han ønsket et lydspor som passet filmen og historiens stemning. Han fikk hva han ba om. Skreddersydde, lavmælte, hovedsakelig akustisk baserte låter fra Bruce Springsteen, Johnny Cash, Tom Waits, Mary Chapin Carpenter, Steve Earle og Patti Smith m.fl.
Platens mest fremmedartede og fascinerende innslag kommer fra samarbeidet mellom Eddie Vedder og den pakistanske sangeren Nusrat Fateh Ali Khan. Dette er en utmerket filmplate, ikke bare fordi låtene er sterke, men også fordi de står perfekt til hverandre – og samlet forteller historier som lever uavhengig av kinolerretet.
(Vi Menn, 29. januar 1996)
Various Artists: “Not Fade Away (Remembering Buddy Holly)” (MCA) ★★★★
Det er for lengst gått inflasjon i såkalte hyllest-LP’er. Likevel: Buddy Holly fortjente én, og Not Fade Away kommer så nær blink at den forsvarer sin eksistens.
Ikke bare er spilletiden velsignet kort (36:54 akkurat som i gamle dager), men de 12 kuttene liker seg glugg i hjel i hverandres selskap. Hollys mangfold betones med en livsfrisk selvfølgelighet som både ivaretar mannens intensjoner (den gang han laget disse låtene på 50-tallet) og dagens lytters krav til et bredt og fett lydbilde. Pop, rock, folk, country – Buddy var den første roots-kongen for massene.
Her får vi historien gjenfortalt med liv, lyst og spilleglede fra The Mavericks, The Band, Mary Chapin Carpenter, Nanci Griffith, Steve Earle, Nitty Gritty Dirt Band, Waylon Jennings, Mark Knopfler m.fl. Roots er definitivt veien inn til Holly for de fleste av deltakerne.
Men champagne-låten her, CD’ens Free As A Bird, for å si det slik, er Peggy Sue Got Married sunget av Buddy selv fra hans egen demotape, yrende kompet og koret av et gjenforent The Hollies (med Graham Nash). En fin LP rett og slett.
(Vi Menn, 29. januar 1996)
Februar
PÅ TUR MED ROXY MUSIC
Roxy Music: “The Thrill Of It All” (Virgin) ★★★★★
Det han gjør i dag låter som koma i silke, men det var en gang Bryan Ferry fikk hjertepumpa til å gå. Han slapp Roxy Music løs på verden i 1972. Verden ble stående og gape.
Det var musikken, en underlig blanding av forloren smørsang, symfoniske utladninger, stakkato pop og betente overganger – lagt på understrømmer av pur avantgarde.
Det var gruppens klær, mye lånt fra billige science fiction-produksjoner, mens Brian Eno sverget til mascara og fjær og Ferry selv slentret rundt i sin Hollywood-smoking. Og det var etter hvert platecoverne – halvt avkledde modeller som bød seg fram med et våtleppet Marilyn Monroe come on-uttrykk.
Det smakløse, det stilige, det forlorne. Roxy Music beveget seg på tvers av båser og tidssoner og skapte sanselig magi. Selv musikken var visuell. Pirrende erotisk og skummel i sin dragning mot de mørke sidene i menneskesinnet. Velvet Underground i smoking.
Med Siren (1975) fikk gruppen en mer funky vridning. Discomusikken hadde tross alt et kvelertak på massene, og her kom Roxy Music med sin versjon. Resultatet ble underlig og fascinerende, men ikke alltid helt vellykket.
Samtidig sprengte indre uoverensstemmelser bandet. Da de fire år senere gjorde comeback, var egentlig den store Roxy Music-perioden forbi. De låt heftig moderne med sine tunge trommer og fett rullende bassganger. Men de sloss mot en ny generasjon musikksmak – filleristende punkrock og rett-på-sak new wave pop.
Roxy Music ga seg med LP’n Avalon i 1982. Nyskapende var den nok ikke, og på mange måter danner den utgangspunktet for den glaserte tomheten som skulle prege Ferrys musikk fremover. Men i 1982 klarte han å vri det i en kreativ retning. Avalon er den perfekte stemningsplaten, kanskje Roxy Musics flotteste LP. Instrumentene glinser og skinner i langstrakte, melankolske melodibuer – løftet av Ferrys klagende ekkostemme. Selv rike gutter kan ha the blues.
Historien om Roxy Music får du nå utmerket fortalt gjennom de fire CD’ne som utgjør The Thrill Of It All. Luksuriøst pakket i en høyformatsbok med CD’ne festet på innsiden av de stive, glansete permene.
Boken er stinn av bilder, sitater og informasjon, men mangler absolutt et grundig essay om bandet og musikken. Den fjerde CD’en er for øvrig viet gruppens singler – og spesielt B-sidene som ikke har vært ute på CD tidligere.
(Vi Menn, 5. februar 1996)
MER ENN “A WHITER SHADE OF PALE”
Procol Harum: “Grand Hotel” (Essential) ★★★★★
Procol Harum: “Exotic Birds And Fruit” (Essential) ★★★★★★
Procol Harum: “Procol’s Ninth” (Essential) ★★★
Procol Harum: “Something Magic” (Essential) ★★
Procol Harum er for de fleste synonymt med 1967-slageren A Whiter Shade Of Pale. Men gruppen gjorde betraktelig mer enn det. Gary Brookers ru og svært personlige røst, hans dovne, klassisk tinglende piano, det blå bruset av orgel, den finstemte balansen mellom pompøst drama, drivende rock og kilende pop, Keith Reids fascinerende, men ikke alltid like tilgjengelige tekster. Det var lyden av et av de virkelig store i rockens manesje.
De fire LP’ene de laget i perioden 1973–77, er nå ute på CD, med rikholdige coverhefter og remasteret lyd.
Grand Hotel (1973) gir og tar i form av bredt anlagte orkester-låter som tittelkuttet og snurrig beske vignetter som gonoré-sangen Souvenir From London.
Oppfølgeren, Exotic Birds And Fruit (1974), er muligens den beste LP’n de laget – mektig og deilig iørefallende ensemble-sound, feiende flotte melodier med brodd og punch.
Procol Harum’s Ninth (1975) er et dristig, men lite vellykket forsøk på å forandre sound – med slukøret hjelp fra rock’n’roll-komponistene Leiber & Stoller, som produserte bedrøvelighetene.
Mens Something Magic (1977) var så dårlig at gruppen sprakk – og ventet hele 14 år før de våget å gjøre comeback.
(Vi Menn, 19. februar 1996)
IKKE AKKURAT KELLOGGS
The Cornflakes: “The Cornflakes” (Vertigo) ★★★★
Coveret signaliserer noe midt imellom svensktoppar og coverversjons-serien Top Of The Pops fra sent 60- og tidlig 70-tall. Våre norske venner lar det imidlertid bli med det.
Selve CD’en er fylt med spretne, kortspilte rock’n’pop-låter med ettords-titler. Mudrete, lett overstyrte referanser til Nirvana finnes, men også ett og annet nikk til tomtene salig Saturday Cowboys/Young Lords harvet over for en mannsalder siden. Cornflakes er rett på sak-folk som vet hvor lenge et godt gitarriff varer (et sted mellom to og tre minutter) og hvilken betydning refrenget har for en sang som skal sitte. Det er bedre med mange korte låter enn med få lange (Gammelt jungelordtak). Arkiveres umiddelbart under "lovende”.
(Vi Menn, 26. februar 1996)
PÅ TRYNET VAKKERT
Lambchop: “How I Quit Smoking” (City Slang) ★★★★★
Det er lov til å slå seg ned i Nashville for å spille musikk som enhver cowboy med respekt for seg selv ville skutt rett ned uten å spørre verken først eller etterpå. Lambchop bruker steelgitar til begravelser. De er alt britiske Tindersticks også forsøker å være. Dystre, messende på en eterisk, funklende vakker måte. Sørgmodige stemmer, nydelige strykerarrangementer, fløyter, nevnte steelgitar og dumpe slag på begravelsestrommen – sammen danner de florlette ornamenter rundt vokalist & leder Kurt Wagners bristeferdige enetaler. Det gir en dempet skjønnhetsopplevelse som lett kan slå over i bunnløs selvmedlidenhet hvis det er søndag formiddag og du ikke har noen å ringe.
(Vi Menn, 26. februar 1996)
Mars
24 CARAT BEATLES
The Beatles: “Anthology 2” (Apple) ★★★★★★
Anthology 1 ga ikke det beste bildet av The Beatles. Til det var den for stappet med konsertkutt og tinnfolie-lydende opptak fra deres tidligste karriere. Anthology 2 setter imidlertid tingene på plass. Her åpnes dørene inn til de hemmelige rommene i gruppens mest magiske periode – studio-årene 1965–68.
Du har hørt mesteparten av stoffet før, men ikke i disse versjonene. Samlingen gir deg mulighet til å titte The Beatles over skulderen mens de jobber frem noen av de største klassikerne populærmusikken har hørt. Det eiendommelige er at selv i sine uferdige og forskrudde versjoner holder låtene hypnotisk mål. Du behøver ikke være over gjennomsnittet opphengt i The Beatles for å ha glede av disse 45 opptakene. Dette er med andre ord ikke CD’en du spiller et par ganger, og siden glemmer.
Hør “Strawberry Fields Forever” bli til, hør verdens steineste versjon av “And Your Bird Can Sing” (som ren The Byrds-pastisj), hør karaoke-versjonen av “Eleanor Rigby”, svøm inn i “Tomorrow Never Knows’” første inkarnasjon, hør rock’n’roll-versjonen av “Good Morning, Good Morning”, la deg vugge av den nesten fullbyrdede versjonen av “A Day In The Life”, og få med deg ukjente låter som “That Means A Lot”, “If You’ve Got Trouble” og verdens mest plattfote instrumental, “12 Bar Original”. Og rund det hele av med den vidunderlige “nye” innspillingen “Real Love” som plukker fjærene av “Free As A Bird”.
Anthology 2 er historisk uvurderlig – og like gyldig i 1996 som 24 karat gull.
(Vi Menn, 4. mars 1996)
I MORGEN VERDEN!
Motorpsycho: Blissard (Columbia) ★★★★★
Motorpsycho bør snart få treige engelskmenn til å skjønne at Norge er mer enn Morten Harket i lusekofte. Bandet har et enormt potensial. Villskapen, den brennende energien, evnen til å legge bitene sammen og skape et fykende mektig stykke bankende rock, lekenheten og motviljen mot selvredigering som gir låtene lange, lydmalende innganger og overganger, den skamløse kåtskapen som lar dem flørte med skjønnheten i stillheten (yes, de kan også være moody moody guys). Motorpsycho bygger like høye katedraler som U2, og tripper like dansende som The Cure. Men mer enn noe er de et kreativt uvær med arrogant egenart og farlig beregnende forhold til lydbildets muligheter. Blissard er deres mest disiplinerte plate (uten å tape noe i mangfold), og dermed også den som best kan selges ute i den store verden. Ja, for det er der de hører hjemme. Motorpsycho er en gullkantet eksportartikkel ladet med flammende gitarer og sanselige visjoner i widescreen.
(Vi Menn, 11. mars 1996)
MENS NEIL SÅ FILMEN
Neil Young: “Dead Man” (Vapor) ★★★
Noen ser film med en pose popcorn i fanget. Neil Young så Dead Man med sin elektriske gitar plugget inn. Slik satt han og drodlet seg gjennom handlingen i sitt private new age feedback. Neils ru og krasse forhold til den rene tone skaper alltid fascinerende lydlandskaper. Men å høre ham melke gitaren sin for stemningsladet bakgrunnsstøy, gir ingen totale smaksopplevelser.
Det er ikke musikk å anstrenge seg for, men lyd å hvile hodet mot. Mens du gjør noe annet. Iblant stiger bruddstykker av replikkvekslinger ut av den monotone sanseligheten, løftet ut av filmens handling, andre ganger kan Johnny Depp stige fram for å fremsi litt poesi. Fascinerende er ordet. Men skal du kjøpe din første Neil Young-plate, begynner du definitivt ikke her.
(Vi Menn, 18. mars 1996)
Fin britisk gitarpop
The Bluetones: “Expecting To Fly” (Superior Quality) ★★★★
Debutanter med øre for det elegante arrangement. Skjønt instrumenteringen er svært basisk (gitar, bass, trommer, sang), får de mye ut av materialet. Klangene vris mot mjuke kjærtegn og hengende ekko; stillhet og romdybde utnyttes til å forsterke dynamikken. Og når de øser på, så fosser hele hav av gitarer gjennom stuen. De er snillere enn Oasis og synlig influert av navn som The Byrds, The Buzzcocks, R.E.M. og The Smiths. Bandets smakfulle legning tar aldri overhånd, men viser vakre tilbøyeligheter i tre av låtene der instrumenteringen utvides med henholdsvis munnspill, cello og tangenter. Flott debut med løfte om en enda sterkere oppfølger.
(Vi Menn, 18. mars 1996)
PAULS FØRSTE BEATLESPLATE
Savoy: “Mary Is Coming” (Warner Bros.) ★★★★★
Ualminnelig fin er Paul Waaktaar-Savoys (han kaller seg så) tur ut på egen hånd. Riktignok med sin hustru Lauren som likeverdig medspiller. a-has John & Yoko har skaffet seg ytterligere to faste musikere, så Savoy er et band. Et helt annet band enn a-ha.
Det er ingenting ved Mary Is Coming som virker isklart perfekt. Lyden av gitarer og jumpende bassganger skaper en lurvete, men magisk stemning. Gitarene renner formelig ned veggene, de duver som flo og fjære, de lirker seg gjennom skyggene i kåte, vrengte og svært melodiske tonerekker, de pumper tungt på riffene. Det er i det hele tatt så mye gitar i alle valører og former her at du blir imponert – aller mest over Påls evne til å variere og utnytte dette rockens mest grunnleggende (og utbrukte) instrument.
Og hver gang stasen truer med å stivne, spreller bassen spenstig opp en oktav (på Beatles’ maner) og får fart på blodomløpet. Påls stemme er drømmeaktig, slørete, med en lennonsk sløvhet og metallisk egg i betoningen. Sammen med vevteppet av korstemmer svever låtene deg ut i overrumplende vakre og ekstremt iørefallende partier. Som produksjon er LP’n uovertruffen, den viser aldri alle kortene, men gir deg i stedet nye lytteropplevelser ved hver gjennomspilling. Dessuten er låtene nesten uten unntak sterke, selv om den slørete produksjonen gir dem en dunkel ensartethet.
Om jeg skal gå langt, vil jeg hevde at Pål Waaktaar (sammen med Savoy) har laget sin første Beatles-plate.
(Vi Menn, 18. mars 1996)
April
ØRE-ØS
Raga Rockers: “Alive Again” (Sonet) ★★★
Raga Rockers er spesialister på full gass. Her gir de det fra første sekund i et tettpakket konsert-kaos fra Stavanger i 1995. 21 låter på drøyt 48 minutter. Det er ikke noe å si på det. Om man skal holde noe imot gjengen, er det at Raga Rockers fra scenen kan bli i meste laget når de slippes løs på stereoanlegget hjemme. Det er nonstop øre-øs uten variasjoner. Selv om de holder balansen gjennom sitt umiskjennelig tyvaktige talent for søte melodilinjer, sitt arrige gitar-arbeid, og Michael Krohns alltid like gufsemørke stemme (han er en laidback Dracula selv når han roper).
(Vi Menn, 1. april 1996)
IKKE-LÅTER
Kiss: “MTV Unplugged” (Mercury) ★
Er det flere igjen som kan brukes i MTVs Unplugged? Øyensynlig ikke. For nå har Kiss (den klassiske besetningen) vært der også. De dunker på kassegitarer seg gjennom 15 biter fra fortiden med sleivete fraspark og skrøpelige stemmer. Det eneste de beviser er noe jeg har visst hele tiden: At Kiss ikke skrev gode låter. Kledd nakne – uten røyk, bomber og durende elektrisk komp – fremstår dette som det det er: Ikke-låter. “2000 Man” er platens eneste ordentlige “komposisjon”, og den ble ikke skrevet av Kiss, men av Mick Jagger og Keith Richards (i 1967).
(Vi Menn, 1. april 1996)
SOMMER FRA HAUGESUND
Vamp: “13 humler” (Major Selskapet) ★★★★★
Haugesund ligger bare et steinkast fra Irland. Og Vamp har øyekontakt. Deres LP nr. 3 er breddfull av den lune blandingen av bløde konsonanter i visetapning omgitt av norsk irsk-folkemusikk som får blodet til å strømme, tårene til å dryppe og foten til å gå. Luftig, vakkert, iørefallende, allsang-fremmende. Men selvfølgelig, uten tekstene stopper Vamp. Lyrikeren Kolbein Falkeid er gruppens hjerte. Hans underfundige betraktninger og knappe, men eksplosivt effektive stil gjør disse visene til noe langt mer enn populærmusikk. 13 humler er en venn å møte sommeren med.
(Vi Menn, 1. april 1996)
SLANGEBITT ON THE ROCKS
Sixteen Horsepower: “Sackcloth ‘n’ Ashes” (A&M) ★★★★★
Fra Denver kommer Sixteen Horsepower, en trio som er klar for å få fyr på luggen din. Ingrediensene er en underlig vridd blanding av country, blues og myrvann. Skliende slide-gitar, klirrende banjo og heftige trekkspillstøt raver som beruset rundt David Eugene Edwards’ coyotehyl av en stemme. Og bak sitter Jean Yves Tola med et trommesett som lever sitt eget liv, han akselererer, bråstopper, skyter ut til sidene og gir i det hele tatt disse låtene en forbløffende fremmedartet stakkatopuls som suger deg inn. Dette er en original og fascinerende roots/rockabilly-plate. Giftig som et slangebitt, klemt rett ut av nattemørket, prærien og en kagge moonshine. Professor Occultis anbefaler brygget på det skumleste.
(Vi Menn, 8. april 1996)
IKKE AKKURAT TABLOID
Mark Knopfler: “Golden Heart” (Vertigo) ★★★★★
Han er en av verdens minst produktive grammofonartister. Men når han omsider går inn i et studio, har han noe på hjertet. Mark Knopfler er vår mann. Om vi ser bort fra enkelte bidrag til filmer, er Golden Heart hans første solo-LP. Ikke at det gjør noe fra eller til. Mark Knopfler er Dire Straits. Og Golden Heart er absolutt der oppe i nærheten av Brothers In Arms (1985).
Vår mumlende venn har en god del romantiske strofer i bagasjen, strofer han svøper i varierte musikalske gevanter. Folk-elementene fra irsk musikk streifer stadig forbi. Men også det trøkksikre rock’n’roll-kompet som bl.a. gjorde “Money For Nothing” til en vinner. Alt er sydd rundt Marks gitar, den pludrende, forsølvete klimpringen og de lengselsfulle dragene. Han bruker instrumentet som følsom stemningsskaper og sprudlende rytmisk pådriver, og sikter bare unntaksvis mot gitarsoloenes paradis.
Knopflers sentimentalitet rår ikke grunnen alene. Her er stramt strikket humor (f.eks. “Cannibals”), sår personskildring med en mørk undertone (“Rudiger”), en sterkt krydret rapport fra uoverensstemmelsene mellom mann og kvinne (“Nobody’s Got The Gun”) og en noe oppramsende reise gjennom de styggere bitene av verdenshistorien (“Done With Bonaparte”). Knopfler er ikke verdens beste tekstforfatter, men ordene glir ham likevel lett av pennen. Musikken gir dem sprengkraft. Golden Heart er rik på stemninger og preges hele veien av eksellent musikalitet og lavmælte løsninger. Golden Heart er ikke tabloid, men en plate som varer.
(Vi Menn, 15. april 1996)
MICRO-BEACH BOYS
The High Llamas: “Hawaii” (Alpaca Park) ★★★★
Sean O’Hagan gledet i sin tid verden med bandet Microdisney. Nå gjør han det med High Llamas. Deres nye LP Hawaii byr på hele 29 låter, hvorav en rekke er korte, skisseaktige instrumentaler. Inngangen til dette mektige musikalske måltid legger seg farlig nær såkalt easy listening, i med deltagende taffelblåsere, mjukstryk og svaie melodiganger. Her er veien til de blå drinkene kort, uten at våre venner klarer å nå Burt Bacharach til knærne engang.
Men umerkelig og gradvis fokuserer High Llamas på sitt egentlige oppdrag: Å gjenskape søvnig-sære og svært behagelige musikken The Beach Boys skapte i årene 1968–73. Her er likhetene så åpenbare at man får lyst til å smekke O’Hagan over fingrene, var det ikke for det faktum at det nesten er umulig å ta ham i direkte tyverier. Det dreier seg mer om evnen til å kopiere atmosfæren, måten stemmene veves rundt det døsige kompet, måten de komplekse arrangementene likevel gir en velbehagelig effekt av det enkle og lett fordøyelige. Hawaii er ikke suget av eget bryst. Den kommer til kort overfor Bacharach (der den lukter på ham), men vinner på sine meget finstemte stemninger og sin melodiøse monotoni (om et slikt uttrykk finnes).
(Vi Menn, 22. april 1996)
UTROLIG FASCINERENDE
Guided By Voices: “Under The Bushes Under The Stars” (Matador) ★★★★★
Her er det mye mat! 24 låter avspilt i løpet av en snau time, pluss en bonus-CD som inneholder ytterligere ni låter (inkludert EP’n Tigerbomb).
Guided By Voices fyrer av to minutters kort-låter som en mitraljøse. Men det er ikke The Ramones vi møter. Selv om det går unna så asfalten spruter er nemlig Guided By Voices noen ordentlig sære raringer.
Taktskiftene høljer, stemningene varieres hurtigere enn du kan si Hallo?, og det eneste sammenbindende element er lurvete klimpring på elektrisk gitar og en megafonstemme som i det ene øyeblikk murrer dypt nede og i det neste tar av rett til himmels.
Rundt dette legger de et virvar av elementer. Noen ganger tungmetall trøkkriffs, andre ganger skranglete akkord-rekker, noen ganger faseforskyvninger og deilig psykedelisk klimpring, andre ganger et dirrende, støyende lurveleven der de enkelte faktorene er umulig å skille fra hverandre.
Platen er utrolig fascinerende. Den er stappfull av skisser som ikke likner på noe annet i dag, selv om du gjerne må si at det er like røft som Nirvana og like melodisk og gåtefullt som The Beatles.
(Vi Menn, 29. april 1996)
Mai
ORDENTLIG POP
Cracker: "The Golden Age" (Virgin) ★★★★★
Cracker er bandet til David Lowery, tidligere leder av Camper Van Beethoven. "The Golden Age" er ifølge ham selv gruppens første forsøk på å lage en ordentlig pop-LP à la Roxy Music. Med andre ord: Dyr lyd, strykere på fem låter, luftig produksjon og deilig iørefallende låter.
Cracker lykkes så til de grader (uten å likne på Roxy Music en eneste gang). En håndfull av låtene er tette, gitardrevne bråkebøtter. Men brorparten er lune, svale i den episke balladetradisjonen. Låter som bygges gradvis oppover mot finalen. Med veldige gitar-kor og tekster som synges med klump i halsen. Slidegitar som griner, tett skårne riff til å hekte den svulmende sentimentaliteten på, en ordentlig lurvete blanding av blues, country, Pink Floyd og The Shadows (tittelkuttet låter fordømrede meg som en krysning mellom Roger Waters og Hank B. Marvin!).
En ordentlig bestevenn av en plate. Kjøp og bli kjær.
(Vi Menn, 6. mai 1996)
MEN KJEDELIG …
Eric Clapton: "Crossroads 2" (Polydor) ★★★
"Crossroads" kom i 1988 og står fremdeles som en av de flotteste CD-boksene verden har hørt (og sett). Oppfølgeren er imidlertid skåret over en helt annen lest. Her oppsummeres ikke Claptons studio-karriere, men hans konsert-karriere i 70-årene.
Clapton på scenen kan være ganske trivelig. Mannen er høflig og velkledd som en kontorist, og når spotlighten treffer gitaren hans, leverer han solo-spill så smakfullt og lavmælt at man kjenner hvordan kroppen liksom tar sats for å kose seg.
Villmannen fra 60-tallet var ikke til å kjenne igjen da han relanserte seg selv i 1974 med LP’n "461 Ocean Boulevard". De endeløse og flashy soloene var borte, det samme var heroinsprøyten og alkoholproblemene. Den milde Clapton med det ærbødige forholdet til bluesmusikken ble født.
Og det er her "Crossroads 2" starter. Fra de første litt nervøse konsertene i 1974 og fram gjennom 70-tallet mens Claptons selvtillit økte i takt med hvert utsolgte hus. Stadig bedre band, stadig mer leken mann med gitar.
Opptakene er plukket fra 1974 (9 låter), 1975 (6 låter), 1977 (3 låter) og 1978 (17 låter). Fire av låtene er outtakes fra studio. Over fire CD’er gis du det du trenger med scene-artisten Clapton (og vel så det). Det er trivelig, det er spektakulært, det er til tider ren oppvisning i bunnsolid håndverk, og ingen kan ta fra Clapton at han har sin egen lyd. Mannen har fullstendig kontroll over den elektriske gitaren; den gjør hva han vil. Men du verden så man dupper av etter hvert som musikken ruller.
CD’ne skriker etter adrenalin. Enveiskjørt velpleid er det samme som innmari kjedelig.
(Vi Menn, 6. mai 1996)
GRUNGE BEACH BOYS
The Posies: “Amazing Disgrace” (Geffen) ★★★★
Seattle har mye å by på. Også The Posies, et slags grungy The Beach Boys som synger med lyse stemmer over en beat de nærmest pælmer mot deg, mens de sedvanlig møkkete, lurvete gitarene trøkker inn riffs og skjelvetokter. Gruppen elsker å variere virkemidlene, helst i én og samme låt. Således ender mjuk stillhet og hvitglødende larm som fettere og kusiner i gruppens verden. Amazing Disgrace er The Posies’ fjerde LP. Den bør bli deres gjennombrudd for massene. Her er alt du kan ønske av storøyde popmelodier med farlig punch og vridde marer.
(Vi Menn, 13. mai 1996)
EN TEQUILA TIL, TAKK
Todd Snider: “Step Right Up” (MCA) ★★★★★
Om du ble hektet på Todds debut Songs For The Daily Planet fra 1994, er du lykkelig nå. For her kommer den ualminnelig fine oppfølgeren. Snider har i sannhet entret den amerikanske fortellertradisjonen med brask og bram. John Prine, Kris Kristofferson, Guy Clarke, Johnny Cash, Woody Guthrie og han som begynner med D. Rekken er lang. Uttrykkene i aller høyeste grad forskjellige. Men de har alle det til felles at de kan dra en helvetes god historie med en punchline som smaker av chili. De har alle stemmer som knirker som gamle sko. Og alle som én legger sine historier på et musikalsk underlag som bryr seg døyten om båser. Country, bluegrass, viser, sprutende rock’n’roll. So be it. Bare det er amerikansk ned til siste lille sprukne flis.
Todd Snider har entret bygningen. Step Right Up breier ut mannens talent i stille viser, slentrende countryrock, eselspark-rock og infam talking blues. Han har glimtet i øyet, treffsikker sans for stemninger, han har røsten og bandet, og han har ordene og melodiene. Denne platen er rene gaven. Takk Todd, og en tequila til, takk.
(Vi Menn, 13. mai 1996)
SGT. PEPPER PÅ SALTKRÅKAN
The Sugarplastic: “Bang, The Earth Is Round” (Geffen) ★★★★★
The Sugarplastic fra den amerikanske solkyst er en fin, liten trio som leverer verden ren lyd, lune viser og snurrige betraktninger rundt det å komme seg gjennom ganske alminnelige hverdager. Uttrykket er lett barnslig, både i instrumentering og verseform, men bare tilsynelatende. For tross låtenes korte vignettpreg, er de såpass ute av balanse (på den dyktige måten) at man påfallende kjapt tenker på XTC, og eventuelt Talking Heads i kortbukser. Selv tenker bandet på The Beatles, for de har hentet veldig mye av inspirasjonen sin derfra.
Dette er sanger som går uforutsette veier på den snille, iørefallende måten. En slags blanding av Sgt. Pepper og Vi på Saltkråkan, om du skjønner. Og gjør du ikke det, tar jeg med meg Båtsmann og går hjem.
(Vi Menn, 13. mai 1996)
TIL Å BLI EDRU AV
Av to late: “Verdens beste drikkeviser - Allsang til fest og hygge” (TOLATE) ★★
Ompa-pa, ompa-pa. Ja, nå er’e øl igjen. Ti drikkeviser med lav IQ og høy promille, snekret for allsang, kompet av trekkspell og trommer.
Selv er jeg blant dem som forbinder drikkesang med grisefester i Spania. De hører kanskje hjemme når det går i øl og pizza og man ikke har så altfor mye morsomt å snakke om. Men det er avgjort ikke gangbar vare når gutta jeg kjenner fyrer opp stereoanlegget og setter en bøtte duggfrisk marguerita på bordet. Heller ikke er det hva vi gleder oss med når vi inntar høye krakker ved bardisken og bestiller sinte saker med is.
Så denne CD'n er myntet på helt andre enn meg. Jeg får bare hilse og si at den låter som en russefest i brunt lokale, og at spilletiden såvidt over 24 minutter er like snau som drinkene i en dårlig bar.
(Vi Menn, 20. mai 1996)
TÅREFULL SKJØNNHET
The Cranberries: “No Need To Argue” (Island) ★★★★★
Den berømte kvartett knaller til med sin tredje LP, og du verden som de varierer virkemidlene. Gnagende gitarer i et ekkokammer av støy («Hollywood»), gåtefull, atmosfærisk kor-drodling over tungsindig orgel – type Lille-My-møter-Vinterdamen («Electric Blue»), trøkkpop med episk svulmende refrenger i The Smiths’ gate («I Just Shot John Lennon») og ballader så vakre at store tårer renner ned kinnene til garvete herrer («When You’re Gone»).
Musikken domineres av to elementer, gitarene (i alle mulige klangvalører) og Dolores O’Riordans aldeles praktfulle stemme (uttrykksfull, heftig, mjuk og med en falsett som skreller rygghuden av deg). Hun er mer enn vokalist, hun er The Cranberries’ virkelige solo-instrument. Trist og yndig lydlegger hun bandets ganske overveldende viser – med gitarene og trommene som faste holdepunkter, og alt omsluttes av ringlende mandoliner, spinkle fløyter og dovne orgeltoner.
The Cranberries’ tredje LP er skjønnhet med temperament. Det er likevel en alvorlig innsigelse: Enkelte av låtene savner fullt realiserte melodier. Noe blir rent for vannaktig, noe virker for konstruert i all sin arrangementsprakt. Men så lenge jeg synes denne platen er fin, sier jeg meg innmari fornøyd likevel.
(Vi Menn, 20. mai 1996)
EVIG SOMMER
Mr. Tambourine Man (Columbia/Legacy) ★★★★★★
Turn! Turn! Turn! (Columbia/Legacy) ★★★★★
Fifth Dimension (Columbia/Legacy) ★★★★★
Younger Than Yesterday (Columbia/Legacy) ★★★★★★
For dem som aldri har hørt The Byrds før, sier jeg: “Younger Than Yesterday”, kutt 9. Åpne vinduet, la sommerbrisen leke med gardinene, len deg tilbake i stolen, tøm hodet og slipp døsigheten inn: Det trippende gitarintroet, Roger McGuinns søvnig bitende Crimson flames tied through my ears / rollin’ high and mighty traps..., korguttrefrenget: Ah but I was so much older then, I'm younger than that now... og 12 strengsgitaren klinger i feit, buklete harmoni, og sangen bare svulmer på og svulmer på inn i evigheten. Aldri har noen sunget Dylan bedre, aldri har popmusikk løftet deg inn i mer himmelske sfærer, aldri har repeat-knappen på CD-spilleren vært mer kjærkommen. I løpet av disse drøyt tre minuttene med “My Back Pages” gjør Byrds alle myter om 60-årene til sannhet. Solen skinner gulere på et gress som er grønnere, alle bekymringer forsvinner som vann på en kokeplate, fzzz, og du er fri.
The Byrds er det manglende bindeledd mellom Dylan og The Beatles. Og en forutsetning for alt fra R.E.M. til luggen til Jørn Johansen i Weld. Ingen band så stiligere ut på 60-tallet. Ingen laget mer bevisst fremtidsrettet popmusikk. The Byrds tok den amerikanske kulturarven til vandringsmenn og folkemusikere, pisket den sammen med Dylans beske ironi og poetiske sprengkraft, formet det – ikke uten takk til The Beatles – i en melodisk, gitarjinglende, kordøsig helhet som ikke var av denne verden. Og lot det stå til.
Med science fiction-romantikk. Western-elementer (lenge før popmusikken oppdaget Nashville). Indisk raga. Fri jazz. Psykedeliske fargestifter. Hver plate ble et frittstående, unikt stykke samtidig popkunst som våget å bore seg inn i virkeligheten.
Bedre enn noen andre speilet The Byrds amerikansk ungdomskultur og opprør på 60-tallet. Vietnamkrigen. Mordet på Kennedy. Borgerettighetskampene. Balansert mot tørsten etter åndelig erkjennelse, gleden over fri sex, og ikke minst den vantro omgang med hallusinogener.
Alle elementer samles i “Eight Miles High” med sitt høye løft og sin rystende, John Coltrane-influerte gitarsolo. Den låter faktisk like banebrytende i 1996 som den gjorde for 30 år siden (at man også hører en alternativ versjon av låten som er like god, om ikke bedre, er bare ett av mange eksempler på hvilke overraskelser CD’ne tilbyr). Og LP’n “Younger Than Yesterday” hører bare hjemme der oppe side om side med The Beatles og Dylans beste arbeider.
I løpet av 1965–67 ga gruppen ut fire strålende LP’er. Samtlige er nå gjenutgitt på CD, remasteret, med fyldige coverhefter og et lass bonuskutt (inkludert single A- og B-sider, alternative versjoner og låter fra de respektive LP-innspillingene som aldri ble utgitt). Fire CD’er. Samlet og hver for seg er de uvurderlig kulturhistorie med den unike egenskap at de låter like livsfriskt også i dag. Og så er de til og med billige!
(Vi Menn, 27. mai 1996)
Juni
3 nye plater
(Vi Menn, 3. juni 1996)
Manic Street Preachers: “Everything Must Go” (Epic) ★★★★★
Manic Street Preachers er kommet seg over sjokket etter at medlem Richey James forsvant sporløst i februar 1995. Gruppen leverer en CD som unngår depping, og gru. Mer tar den fatt på klyv i nærheten av den oppspritete og ganske glade 60-talls pop'en som så mange av oss liker. Til tider i episke arrangementer. Andre ganger ikke. Mye gitar, sterke melodilinjer og tekster som nok er mørkere enn musikken gir inntrykk av. “Everything Must Go” er en overraskende sterk plate.
The Cure: “Wild Mood Swings” (Fiction) ★★★
Robert Smith synger om det samme. Bandet skaper de samme gotiske stemningene (forsiktig start, svulmende utover, kold lyd). Alt som det skal være når The Cure har en ny LP klar. “Wild Mood Swings” mangler kanskje de spretne dropsene, men styrer også som oftest unna de verste depresjonene. En plate på det jevne.
Soundgarden: “Down On The Upside” (A&M) ★★★★★
Soundgarden bryter seg stadig friere fra Seattle-grunge’n. Mer musikk, økende spenningsmomenter i formen (les stilforvirringen), uten å miste det store stadion-gaulet av syne. Down On The Upside er et godt stykke håndverk med slektskap til alt fra Black Sabbath og Led Zeppelin via R.E.M. til The Beatles. Og CD’en er ladet med allsangrefrenger.
ELVIS VENDER TILBAKE!
Elvis Costello: “All This Useless Beauty” (Warner Bros) ★★★★★
Elvis Costello vender tilbake! Eh, vel, litt…. Det er i hvert fall lenge siden mannen har gledet så nonstop tvers igjennom en LP-plate (nesten ti år, for å være ganske nøyaktig). Det triste er at dette egentlig ikke er din typiske Costello-LP i det hele tatt, men snarere en form for samling i bånn.
Opp gjennom årene har vår bebrillede helt svevet i den villfarelse at han er en sangkomponist av rang, og følgelig en selvskreven leverandør av sanger til andre. Egentlig har han rett. Men veldig få artister oppdaget det. Derfor takket de nei da Elvis sto der med en flunkende ny låt skrevet bare for dem. Enten de het Frank Sinatra eller Johnny Cash. “All This Useless Beauty” blander en rekke av disse låtene (både de refuserte og de som virkelig ble satt pris på, f.eks. “You Bowed Down”, gaven til Roger McGuinn) med helt nye saker, og vips har du en LP. Fellesnevneren heter The Attractions, Elvis’ klassiske komp-band.
Med dem i ryggen trår han sjelden feil. Kombinert med høykvaliteten på sangmaterialet, er LP’n en sikker vinner. Her fremstår endelig Elvis som en skriver av individuelle låter igjen. Fremført med skarp egg, glimt i øyet og et umiskjennelig virilt overskudd. Eat your heart out, Johnny Cash, og få med deg hva du sa nei til i “Complicated Shadows”.
(Vi Menn, 10. juni 1996)
90-TALLETS MEN AT WORK
Hootie & The Blowfish: “Fairweather Johnson” (Atlantic) ★★★
Særamerikansk orkester. Brei, feit lyd dominert av hes vokal, sugende komp og skarp gitar. Veldig anonymt, men uomtvistelig dyktig ensemble. De kan opptre i Farm Aid hvilken dag som helst, pøser prærie og støvete landeveier gjennom sitt urbane trøkk, og har klar tilhørighet til Tom Petty & The Heartbreakers/Bruce Springsteen & The E Street Band-tradisjonen. Men egentlig er de 90-tallets svar på Men At Work.
(Vi Menn, 17. juni 1996)
ET SKIP I NATTEn
Grant Lee Buffalo: “Copperopolis” (Slash) ★★★★
Sanger som bryr seg i lydkulisser som fengsler. Som oftest dempet smak av dype skoger, et dryss av kassegitar, lett buktende bassfigurer, lavmælt og tilbakelukket steelgitar; og alt påført den elektriske gitarens svimerke. Sjef Grant Lee Phillips har en klagende, tilbakelent røst som smaker av røk. Han rusler gjennom disse trolske arrangementene med en skjelvende besettelse som vitner om en mann med et mål. Det er en fin plate, men den kan på ingen måte sammenliknes med den suverene forgjengeren, “Mighty Joe Moon”. Grant Lee Buffalo har nemlig et problem: De har funnet sin lyd, men de mangler denne gang evnene og melodilinjene til å skape de overraskende variasjonene. “Copperopolis” glir bare forbi som et (ørken)skip i natten.
(Vi Menn, 17. juni 1996)
SOMMER FOR POPH0DER
Porno For Pyros: “Good Gods Urge” (Warner Bros.) ★★★★★
Fra det stygge og betente til det stygge og vakre. Porno For Pyros viser et helt nytt format på “Good Gods Urge”. Musikken opphever naturlovene i sin higen etter det udefinerbare. Du møter låter der de snurrige løsningene uavlatelig øker spenningsnivået. Vokale raut og dirrende overstyrte gitarer benyttes som sporadiske triks i et vevteppe av snodig skjønnhet. Luftlette kassegitarer, bisarre innslag av snatrende blåsere, psykedelisk døsighet. Dette er låtene der alt skjer. Store variasjoner innenfor få minutter kan virke kunstig, men Porno For Pyros unngår fellene. De får det kunstferdige til å virke naturlig og oppnår at lytteren blir grundig , huket. Derfor er dette den virkelige sommerplaten for alle pop-hodene der ute.
(Vi Menn, 17. juni 1996)
RISTET KAMERATSLIG TIL BLODS
Metallica: “Load” (Vertigo) ★★★★★
Metallica er heavymetal ned til beinet. De er alle tings målestokk. Et tordengufs. Ærlig kompromissløs støy. Et stormangrep mot øre, mage og hode. Med Metallica på spilleren, er det deg mot nabolaget.
Men se, med sitt nye album “Load” tar gruppen et overraskende steg frem i lyset. Ikke det at de bråker mindre. “Load” går tvers igjennom betongvegger. Men den hvitglødende larmen og det veldige trøkket er plutselig formet rundt noe som ikke bare minner om, men som er melodier. Yes, Metallica former noe midt inne i riff-røyken og trommedetonasjonene. Dette er låter med doseringer. De griper selv genrens motstandere i kraven og rister dem kameratslig til blods. Og før du vet ordet av det, presterer bandet til og med en søt ballade (“Mama Said”) dominert av akustiske gitarer og – steelgitar! “Load” kunne vært Metallica-LP’n for de mer følsomme, og dermed et skammelig kompromiss. Den er ikke det. For “Load” trøkker deg like flat mot veggen som før. Den gjør det bare med litt mer stil.
(Vi Menn, 24. juni 1996)
FLAKNE-ADAMs, 1-0
Bryan Adams: “18 Till I Die” (A&M) ★★
Verden er ikke stor nok for to Torstein Flakner. Og siden vi er norske og Bryan Adams kanadisk, holder vi med Torstein. Så må folk gjerne hevde at Bryan kom først og at Flakne og hans Stage Dolls etterapet ham og alt sånt. Det biter ikke på meg. Adams låter nok feitere og dyrere. Han har ressursene som må til for å variere lydbildet. Men alt står og faller med melodiene. Og der må jeg nok si at Flakne er et par strå hvassere. Han presterer også en bedre variant av den lekne omgangen med gitarriffs.
Adams’ nye er som Adams’ gamle. En elefantoppblåst og medrivende veksling mellom riffbasert allsang-rock’n’roll og utbløtte kraftballader. Liker du ham, liker du dette. Synes du han er kjedelig, begynner du å snakke om Torstein Flakne isteden. Og da er vi på samme parti.
(Vi Menn, 24. juni 1996)
Juli
VOKSENT OG PERFEKT
The Blue Nile: “Peace At Last” (Warner Bros.) ★★★★★★
Vi kan absolutt koste på oss litt voksen musikk denne uken. The Blue Nile er verdt det. Bandet, som ledes av den begavete skotten Paul Buchanan, gir ikke ut plater i tide og utide. “Peace At Last” er deres tredje på 12 år. Som sine forgjengere gir den ikke ved dørene. Melodiene krever deg fordi de skjuler seg. Bak en veldig , luftighet, bak stille pludring, bak skjeve, men alltid like smakfulle skyggevirkninger. Iblant har de et kunstferdig visepreg, iblant grenser det nesten mot unplugged heismusikk – hadde det ikke vært for rykkene The Blue Nile foretar når du minst venter det. Om førsteinntrykket er veldig akustisk, bruker bandet også tyngre virkemidler som trommer og blåsere. Det er måten det porsjoneres ut på som skaper dynamikken. Kombinert med Buchanans stemme, det perfekte instrument for musikken og ordene. Ord fra grunnfjellet, fra den grå hverdag, fra folkedypet – men med innlagte åpenbaringer av noen strofer som løfter det dagligdagse opp i det hellige. Til tider er denne platen så vakker at det gjør vondt.
Og det har man godt av.
(Vi Menn, 1. juli 1996)
EKSENTRISK NEDTUR
Neil Young & Crazy Horse: “Broken Arrow” (Warner) ★★
Neil Young klarer til og med å gjøre det forutsigbare uforutsigbart. Broken Arrow er en slik plate. Bevæpnet med Crazy Horses lurvete, sleivete komp går han rett ut i de lange låters land der gitarsoloene regjerer. Han har vært her utallige ganger tidligere. Aller best i 1989 med Ragged Glory. Du tror du vet hva du får? Nei. Likevel er ikke Broken Arrow som noen annen Young-plate. Den mangler draget, punchen, det virile groovet, det medrivende riffet som alltid løftet Neil Young & Crazy Horse ut av øvingslokalet og inn på baren.
Broken Arrow sprer om seg med en planløshet som overrasker. Seks minutter inn i “Slip Away” er det f.eks. slutt på alle ideer, og likevel fortsetter kuttet på hva man i beste fall kan kalle et fade out-riff i ytterligere to og et halvt minutt.
Platen lider under mangelen på redigering. Dette er egentlig en halv LP dratt ut til en hel.
Mest mystisk av alt er den åtte minutter lange avslutningen, “Jimmy Reeds Baby What You Want Me To Do”, innspilt live med mikrofonene plassert bakerst i lokalet slik at publikum høres bedre enn bandet.
Mest atypisk for LP’n er den hypnotiske, akustiske balladen “Music Arcade” som med hell kunne vært plassert på “Hawks And Doves”.
Dette var rart, Neil Young.
(Vi Menn, 8. juli 1996)
FARVEL CROWDED HOUSE
Crowded House: “Recurring Dream (The Very Best Of) (Capitol) ★★★★★
Voksenpop kan være ganske fint. Crowded House fra New Zealand har gledet verden med fire LP’er av denne typen. Nå oppløses gruppen og markerer det med en samle-CD. Den inneholder de flotte beatlesaktige låtene som virker så godt om sommeren (Don’t Dream It’s Over, Into Temptation, Better Be Home Soon og alle de andre dyrene i Hakkebakkeskogen) – pluss et par flunkende nye som gjenforener originalbesetningen, men ikke helt gjenskaper dens opprinnelige standard. NB! Et lite opplag av samlingen inneholder en live bonus-CD!
(Vi Menn, 8. juli 1996)
LEGENDARISK DÅRLIG
The Kids: “Sønner av norske jenter” (Columbia) ★★
Legendarisk betyr nødvendigvis ikke god. The Kids herjet Norge i et års tid 1980/81 med bleket gult hår, noen fryktelige tekster og en skranglete musikalsk innpakning som kanskje kunne kalles trøndersk new wave (i betydningen klisjé-heavyrock møter Gluntan). Gruppen skulle snart tone flagg med avleggerne TNT og Stage Dolls, men akkurat i 1980/81 var drivkraften kynisme mer enn spilleglede. The Kids jaktet på Norges døtre (og ukepengene deres) og dro inn en del av dem også i virvaret av kraftakkorder, teite strofer, gult hår og posering galore. Men god musikk laget de ikke. Jeg kan love at disse gamle opptakene ikke er blitt bedre med årene. 1996 preges av gjenforeninger. I England er det Sex Pistols. I Norge er det The Kids. De smakløse fem er tilbake, 15 år etter. Denne gangen er de ute etter mor.Nå får vi bare be til Gud om at ikke 1997 blir året for et gjenforent Burn. Da utvandrer jeg til Aust-Agder.
(Vi Menn, 15. juli 1996)
August
LÅTER SOM EN KULE
The Who: “Quadrophenia” (Polydor) ★★★★
“Quadrophenia” (fra 1973) kom alltid i skyggen av “Tommy” (1969). Kanskje ikke helt uten grunn. The Whos andre og siste rocke-opera manglet forgjengerens Walt Disney-frierier til fantasien. “Quadrophenia” var like grim og grå som de kornete fotografiene i cover-heftet. Musikken strippet ned til det aller nødvendigste. Og når det gjelder The Who, betyr det ganske enkelt full gass fra trommene, gitarene, bassen og Roger Daltreys stemmebånd.
Energien og det kompromissløse trøkket kombinert med platens tema: En livstrett tenårings resignasjon overfor omgivelsene i en trøstesløs engelsk hverdag, var om ikke annet et forsøk på å gjenskape den bakgrunn, de miljøer og den tid som The Who opprinnelig krabbet ut fra med ubøyelig tross og kamplyst. Den nye remastrede og remiksede utgaven gir nye dimensjoner til verket. “Quadrophenia” anno 1996 låter simpelthen som en kule. Den mangler “Tommy”s beste låter, men lager hakkemat av de dårligste, og fremstår som en bedre plate. Men verken “Tommy” eller “Quadrophenia” er The Whos definitive plater. Gruppen var alltid best når den begrenset seg til tre minutters låter, og holdt Pete Townshends ambisjoner i sjakk.
(Vi Menn, 12. august 1996)
VELKOMMEN TILBAKE!
Sex Pistols: “Filthy Lucre Live” (Virgin) ★★★★★
Nyheten om et gjenforent Sex Pistols stinket av grådighet og kynisme. Granater kan som kjent ikke brukes to ganger. På papiret virket det like patetisk som om man skulle fyre opp San Francisco igjen med hippier, love-ins og et overforbruk av sandaler. Men da glemmer man én ting: Sex Pistols fikk aldri sjansen til å vise verden at de var et band. Konsertene deres var et inferno av spyttklyser, slåsskamper, larm og Sid Vicious.
Live i 1996 er uromomentene strippet ned, og scenen overlatt til en kvartett som er fullstendig klar over hvor gode låter de egentlig laget. De durer ut av stereoanlegget ditt med en kampvilje, kraft og energi som garantert tar deg på senga. “Filthy Lucre Live” er simpelthen en av de beste konsertplatene verden har hørt. Det er rock'n’roll i et øs av adrenalin. Pepret med låter som alle fortjener klassiker-stemplet. Ja, for det visste du kanskje ikke, men Sex Pistols var faktisk så konservative for 20 år siden at de laget steingode låter
(Vi Menn, 12. august 1996)
ORDENTLIG PETTY
Tom Petty & The Heartbreakers: “She’s The One” (Warner Bros.) ★★★★★
Et glimt av det perfekte: “Change The Locks” (skrevet av Lucinda Williams). Med den samme patetiske selvterapi som 10CC demonstrerte i “I’m Not In Love”, forsøker Tom Petty på en glimrende måte forgjeves å overbevise seg selv og oss om at han er ferdig med den jenta for evig og alltid. Men der 10CC grein floder i havet, tar Petty den steile, ramsalte holdningen. Du vet at det går gærn’t for ham også, men han går ned med stil (og et diabolsk glimt i øyet). Han har ikke bare byttet ut låsen på døra, fått nytt telefonnummer, ny bil og nytt navn – nei, han har til alt overmål forandret navn på byen han bor i. Ikke faan om jenta skal finne ham igjen, nei!
Med et truende, halvt dempet melodiunderlag og skrapende temperamentsfulle gitarriffs, er “Change The Locks” bare én av mange vinnere på “She’s The One”. Platen skulle egentlig være et Pettys pustehull: Soundtracket til filmen ved samme navn. Men jo lenger ned han grov seg i materialet, dess mer besatt ble han. Ikke av filmen, men av det han og The Heartbreakers vitterlig drev med: En ny plate. Dermed fremstår “She’s The One” som en fullblods Tom Petty & The Heartbreakers LP. Ja, ikke bare det, men en god Tom Petty & The Heartbreakers LP.
Om syntes du “Wildflowers” var en steril og tørr og matt greie som liksom ikke orket løpet (en slags “Harvest” light), kan du bevæpne deg med større forventninger nå. “She’s The One” glitrer. Og puster. Og vibrerer. Og swinger. Av emosjoner og tørr humor. Den har brodd og tyngde. Den har låter som kryper deg rett under huden, sunget med en mollstemt laidbackhet som balanseres perfekt mot gitarer med skrubbsår på knærne og en helvetes drink under snippen.
Aller mest i platens sentrale låt, “Walls” (som opptrer i to versjoner her). På stolprete trommer, en innpåsliten gitarklo og én-fingers elpianotoner tar han av og sveiper ut i historien om jenta som har et hjerte stort som en by. Der Rickenbackeren kimer og strykerne drar stakkato figurer rundt Pettys slepne uttale. Det er så man fryser på ryggen. Hadde ikke platen vært så pokkers varm og lun og organisk (for å bruke et moteord).
(Vi Menn, 19. august 1996)
VAKKERT?!
Pearl Jam: “No Code” (Epic) ★★★★
Neil Young lærte de kanskje ikke mye av, men litt, hvilket klarest fremgår av “Smile” som er “Harvest” (munnspill og alt) i rufsete Seattle-tapning. Men det er ikke Young som lurer bak låtene her. Det er Pearl Jam selv i en moden tapning. De er blitt et band som kan knepet med å holde igjen. Ikke det at de står på bremsen. Ta “Habit”, et forrykende gitarlurveleven med Eddie Vedder i rollen som Lemmy Kilmister. Eller gnistrende hammerrock i “Luke” og “Hail, Hail”. Nøkkelkuttet “Red Mosquito” fanger dem fra deres mest typiske anno 1996. Dempete, nesten sløve vers avløses av sitrende gitarøs, før de igjen flater ut i mjuke melodilinjer der gitarene pludrer og klimprer så delikat at du kan grine, før bandet omsider tar av i en finale av gitarer og kor og alt mektig (ikke helt ulikt The Beatles’ “I Want You”, bare kortere).
Ellers: Raga møter Bo Diddley i “Who You Are”. Jungelrytmen benyttes også med god effekt i den litt skumle “In My Tree”, som så mange av låtene her gradvis tar fyr og drønner ut i den store finalen.
“No Code” er en plate som spiller bevisst på spenningen mellom lys og skygge, bråk og stillhet, og som hovedsakelig legger seg et sted midt imellom. Og der stortrives Eddie Vedder. Stemmen hans sleper seg fra krok til krok i mørklagte rom der Pearl Jams instrumenter skinner som mahogni under blafrende stearinlys. Vedder har sin lyd, en røst som utgåtte lærsko, slurende, snøvlende, sprukken, men lun som et dansk smørbrød med leverpostei.
Aller mest i den dempete visen(!) “Around The Bend”, som avslutter platen. Her ligger Vedder trett på sengen mens kompet skyfler akustisk rundt ham, ledet av et klimprende piano – kun avbrutt av lekkert danderte blues-stikk fra elgitaren. Vakkert. At man skulle bruke slike ord om Pearl Jam!
Jeg gir også bandet poeng for coveret, en utbrettsake i papp overstrødd med 144 utsnitt fra Vedders egne polaroidbilder av absolutt alt mellom himmel og jord, med et lite futteral som inneholder ni forskjellige billedkort (de fleste med tekster fra platen på baksiden). Det er lagt ut 36 forskjellige kort, så du skal kjøpe ganske mange plater før du har serien komplett. Teit, ja vel, men de klarer i hvert fall som en av de ytterst få i dag å holde liv i det kostbare man på 70-tallet kalte cover-kunst, og det med et lekent glimt i øyet.
(Vi Menn, 26. august 1996)
September
GLAMROCK FOR 90-TALLET
Suede: Coming Up (Nude) ★★★★★
Suede er tilbake etter to års pause. Med ny gitarist og ganske mye å forsvare. Blur, Pulp, Oasis m.fl. har sørget for at Suede ikke akkurat kommer til dekket bord. “Coming Up” sørger for at konkurrentene går stille i dørene. Richard Oakes klarer på en imponerende måte å erstatte Bernard Butlers gitarer. Han låter faktisk så likt at man nesten føler seg snytt. Var det så lett å kappe av seg den ene armen? Samtidig sørger Brett Anderson for at Suede strammer seg selv litt opp. Utglidningene fra den svært vellykkete “Dog Man Star” er erstattet med konsis og rett-på-sak popmusikk. Glamrock for 90-årene vibrerende av affekt, i et lass av skinnende gitarer, trukket i mål av primadonna Andersons stemme. Om noen stemme i verden bruker mascara, er det Andersons. Og du verden som den bryr seg om alt ondt i verden.
Humoristen Anderson har ingen møtt. Han dukker ikke opp her heller. Suede mangler glimtet i øyet, deres drama skal tas på alvor. Når “Coming Up” likevel ikke blir noen prøvelse, skyldes det bandets utrolige begavelse innenfor denne genren. Alle løfter hver eneste låt til himmels i de deiligste refrenger og de mest doserte gitar-riffs som man kan ønske seg. Den unge Bowie, T. Rex mens de var i form, Ian Hunter når han tok av. Du finner gjenklangen over alt på “Coming Up”, uten at Suede et øyeblikk kan beskyldes for å være kopister. Dette er deres plate. Og den står som en påle.
(Vi Menn, 2. september 1996)
ALENE PÅ TOPPEN
R.E.M.: “New Adventures In hi-fi” (Warner Brothers) ★★★★★★
Det kunne ikke være noen andre enn R.E.M. Sånn smaker det allerede første gang man hører “New Adventures In hi-fi”. En bragd i seg selv i disse tider da alt låter som ett eller annet. R.E.M. er et av de ytterst få orkestrene i dag som kun låter som seg selv. Det var sannsynligvis livets om å gjøre for dem at trommeslager Bill Berry ble friskmeldt etter sin hjerneblødning. R.E.M. er nemlig også en kjemisk prosess som kun virker når de fire samme herrene entrer et platestudio eller en scene. Gruppen følte oppriktig angst for fremtiden da Bill var sykmeldt. Gitaristen Peter Buck gikk til og med så langt som å si: - Jeg trodde bandet var ferdig.
Det er det ikke. “New Adventures In hi-fi” er et naknere band enn vi er vant til. Det skyldes først og fremst omstendighetene rundt innspillingene. Dette er stoff laget på veien, hentet ned fra lydsjekker og øvinger. Man har kludret med resultatet, men ikke mye. Bucks gitarer er overalt. Hans mangfoldige omgang med lyd, riff, melodilinjer og bittesmå detaljer skaper magiske omgivelser for Michael Stipes manende stemme og halvt surrealistiske ordflommer. Alt forankret i en av rockens mest spennende rytmeseksjoner (Berry/Mills). Det slår gnister av hver eneste låt her. Til og med av en såpass trad rocker som “The Wake-Up Bomb”. Ble du skuffet over den merkelige “Monster”, kan du trygt ta fatt på denne nye. R.E.M. gjør aldri det samme to ganger. Nå har de ikke gjort det samme igjen.
(Vi Menn, 2. september 1996)
Video
BEATLES FOR SALE
The Beatles Anthology (TV series) (Apple)
Høsten 1996 skal tydeligvis stå i The Beatles’ tegn. Akkurat som høsten 1995. Til nå har de to antologi-samlingene deres solgt 12 millioner eksemplarer på verdensbasis.
I oktober kommer den tredje. Også den imøtesett med store forventninger. Her får man en haug tidligere ikke publiserte opptak fra gruppens siste periode, 1968–70 (perioden da de laget LP’ne “The Beatles” (White Album), “Let It Be” og “Abbey Road”).
Mens man venter på “Anthology 3”, kan man eventuelt investere i den store video-boksen, “The Beatles Anthology”, som ble utgitt denne uken. Den består av åtte videoer og har en samlet spilletid på nesten ti timer. Det er altså ikke bare en utvidet versjon av TV-serien fra i fjor, den er over dobbelt så lang! Og den er i eksellent lydkvalitet, stereo dolby surround og alt.
Av det nye stoffet vies heldigvis veldig mye plass til musikkinnslag. Men man får også mange nye biter fra intervjuene som ble gjort med Paul, George og Ringo under arbeidet med serien.
Hver videoeske inneholder et kort-essay av The Beatles' tidligere pressetalsmann Derek Taylor. De forteller gruppens historie kronologisk. Serien er altså delt opp i åtte videoer, hver prydet med et dekkende beatle-sitat fra den aktuelle perioden
Juli 1940–mars 1963. - Det var ikke mulig å få tak i en kopp sukker, for ikke å snakke om en rock'n’roll-plate. (George Harrison)
Mars 1963–februar 1964. - George og jeg delte en leilighet i Green Street, Park Lane... Wow! 900 kroner uken. En formue. (Ringo Starr)
Februar 1964—juli 1964. - Miami. Det var som å komme til paradiset, for vi hadde aldri vært et sted hvor det vokste palmer. (Paul McCartney)
August 1964–august 1965. - Hun (Dronningen) virket behagelig nok, om du skjønner; hun fikk oss til å slappe av. (John Lennon)
August 1965—juli 1966. - Vi ble mer modne, tror jeg. Jeg tror marihuana var enviktig innflytelseskilde til vår utvikling, særlig hos dem som skrev. (Ringo Starr)
Juli 1966—juni 1967. - Jeg skulle sagt at fjernsynet er større enn Jesus, da hadde antakelig ingen reagert. (John Lennon)
Juni 1967—juli 1968. - Vi stakk bak scenen for å treffe Maharishi, og jeg spurte ham: Har du noen mantraer? (George Harrison)
Juli 1968–slutten. -Jeg er virkelig fornøyd med at de fleste sangene våre handlet om kjærlighet, fred og forståelse. (Paul McCartney)
Har du en drøy tusenlapp å blåse av, vet du hva du bør gjøre.
(Foto: Anthology 2 / Apple Corps)
(Vi Menn, 16. september 1996)
BLODGYM
Di derre: “gym” (Sonet) ★★★
Di derre seiler i de samme vindene som de Lillos, men de har en annen type båt. De bittersøte erindringsbildene fra oppvekstens smertefulle prosesser er selve bjelkeverket i Jo Nesbøs sanger. Men han har ikke Lillo-Stenbergs forundrete, vimsete betraktningsevne. Det gjør ham mer tilgjengelig. Ja, for Lars kan virkelig virke fryktelig sær og privat for dem som ikke har latt seg sjarmere av hans manerer og utpregede originalitet. Jo går mye mer direkte løs på situasjonene og plasserer dem inn i svært tydeliggjorte paralleller til det voksne liv. Hans bruk av symbolikk er så klar at ingen kan unngå å skjønne hvor han vil. Likevel kan han oppnå resultater av en slik skjønnhet at det må ha kommet like overraskende på ham selv som på lytteren (sjekk bare sangen til Erik Vea som like meget er sangen til Jos far).
Den nye Di derre skiller seg ikke meget fra de gamle Di derre. Stilen er den samme. Fortellingene følger samme genre. Musikken holder seg innenfor de samme rammer, som syngespillunderlag for tekster mer enn som noe som lever av seg selv. Jos stemme har også en begrensning som ofte jobber mot ham. Han ender med å låte som en blanding av en typisk norsk visesanger fra midten av 70-tallet og Helge Gaarder, lett stakkarslig, ikke helt fortrolig med sin egen lyd, og derfor veldig anstrengt hver gang han strekker seg etter de vanskelige tonene. Han har ennå til gode å gli inn i ordene slik at stemmen blir teksten og teksten blir stemmen.
Men sjarmen kan ingen ta fra “gym”. Platen er et velgjort stykke håndverk med fin sans for detaljer, ned til Jos egne kommentarer til sangene og bildene som er lagt inn i cover-heftet. Det er lun visepop med klingende gitarer, enkelte vågale arrangementer (i form av blåsere og strykere) og gummisåle-spenst i kompet. Det slingrer og ruller behagelig av sted (uten de helt store melodiene) mens vi innvies i Jos erindringer om det samme som vi selv husker: Om avstandsforelskelser, skolekorps, gymtimer, pirquetprøver, fotball, skøyter, vennskap og denne gjenstridige kjærligheten.
Om jeg var Di derre ville jeg imidlertid begynt å engste meg for neste plate. Det er ingenting på “gym” som peker videre. Men samtidig kan neppe gruppen bli igjen her enda en gang, gympose eller ikke.
(Vi Menn, 30. september 1996)
November
4 NYE PLATER
(Vi Menn, 25. november 1996)
Wilco: “Being There” (Reprise) ★★★★★★
En utrolig fin dobbel-CD som fanger inn et vell av stilarter, basert i gitarer og plaget røst, fra country til dampende rock med blafrende blåserrekke. Av enkelte kalt 90-tallets ”Exile On Main Street”. Her er steelgitarer og mandoliner krysset med sjøsprøytorgel og klimprende piano – dratt til himmels av elektriske gitarsoli som kunne vart evig. Og alt er like rått ubehandlet og ekte som ditt første møte med Creedence Clearwater Revival var.
Filmmusikk: “Evita” (Warner Bros.) ★★
“Evita” var aldri spesielt plaget med spennende låter. Filmversjonen drar selvfølgelig på den samme bagasjen. Men man har forsøkt å modernisere noen av arrangementene gjennom litt heavy-metal og røff rock, som om det gjenskaper stemningene fra Argentina i 40-årene! De gode nyhetene er at Madonna gjør en utmerket jobb, hun har fått de beste låtene og har gode muligheter for å stå igjen med den definitive versjonen av “Don’t Cry For Me Argentina”.
Lightning Seeds: “Dizzy Heights” (Epic) ★★★★★
De er blitt sammenlignet med klassisk Kinks og sjef Ian Broudie med Ray Davies. Man kan forstå det fordi de er så urbritiske i sin omgang med lette, iørefallende melodier koblet med observante, bittersøte tekster om det dagligdagse. Men lyden ligger nærmere et modnet Housemartins tilsatt noen ørsmå dråper Turtles (for dere som husker dem). I stadig veksling mellom tempo-låter og ruslende funderinger. Sprudlende fullt av instrumentale detaljer og korstikk. Om det er bra? Det er storartet popmusikk!
The Beatles: “Anthology 3” (Apple) ★★★
Den svakeste av antologiene fordi nesten hele den første CD’en består av akustiske drodlerier (halvferdige melodier, uferdige tekster) rundt det som skulle bli låtene på “The White Album”. Men den tar seg opp når den dukker inn i “Let It Be”-utdragene og ikke minst Paul McCartneys “Come And Get It”. Pluss også for en fem’enal versjon av “Ob-la-di, Ob-la-da”!
Tor Tør og Yan Våger sier takk for seg på Stortorvet. Is the red light on?