- Beauty is only skin deep
En samtale med The Rolling Stones i Toronto, 20. juli 1994
(Intervjuet ble publisert i Vi Menn 15. august 1994)
Charlie er grå. Mick ser ikke ut på nært hold. Keith har sluttet å drikke. Ronnie ligner på en snurpenot. Ingenting er som det var. Men når The Rolling Stones plugger inn, er alt ved det gamle: Sex, dop & rock’n’roll. Vi Menn så dem spille skjorta av en klubb i Toronto. Dagen etter møtte vi bandet – som eneste norske publikasjon.
Toronto koker. Luften kan skjæres med kniv. Heit og møkkete kleber den seg til kroppen og får stein til å svette. Utenfor rockeklubben rpm koker det litt mer. Tusen ulykkelige mennesker har sett tusen lykkelige mennesker trøkke seg forbi sperringene og inn i mørket. Klubben tar tusen. Alt er utsolgt. Til 30 kroner billetten stiller The Rolling Stones på scenen. Nyheten gikk på lufta via lokale radiostasjoner for 24 timer siden. Billettene forsvant så hurtig at de tok fyr.
Nå ulmer hele klubben. Scenen er trang som et garderobeskap, Charlie Watts må lene seg over trommene for ikke å få lysanlegget i skallen. Keith Richards henger som en skeiv staur over gitaren. Bleik som et lik, med et flir som bare den har som har sett døden i hvitøyet og vunnet. Han danser som en døv, høyrearmen gjør rare, sakte utfall mot strengene. Men lyden han skaper, mann! Den eter beinmargen din, den flerrer årringene av hver jævel som står på tærne og gauler i mørket. Her er alle 20 år igjen. Aller mest den ulenkelige fyren som spretter hyperaktivt over scenen med kokette rumpevrikk og hissig pekefinger. Mick Jagger åpner gummkjeften og får blod til å fryse:
My best friend he shoots water rats and feeds them to his geese
don’cha think there’s a place for you in between the sheets
Å se The Rolling Stones spille i en klubb i 1994 er et privilegium. Det vet alle i brakka. Fra tjukken som kælver over øl’en nede i hjørnet, til snuppa som sitter på skuldrene til typen sin og hiver klær opp på scenen (Mick stapper trusen hennes ned i buksa). The Rolling Stones er for svære til sånne jobber. Denne dunderkulen av en kveld er en gave. Når du leser dette, er alvoret i gang: The Rolling Stones’ verdensturné. Fra fotballstadion til fotballstadion. Kloden rundt.
(Faksimile fra Vi Menn, 15. august 1994)
Alder
I Torontos utkant ligger et digert skoleanlegg i praktfulle parkomgivelser. Her har The Rolling Stones øvd og øvd foran verdensturneen, gjennom sommer og fotball-VM hele veien mot august. Vi Menn møter gruppen her dagen etter den hete klubbkonserten.
Det er et sjokk å se dem på en halv fots avstand. Når solen renner, sprekker trollet. Mick Jagger (51) er gammel. Ansiktet er en herja klippevegg av mager diett, nedsunkne kinn og skrukker. Ron Wood (47) ser ut som en lærsnurpe. Charlie Watts (53) er grå og lut. Bare Keith Richards (50) ser ut som man tror: Kjørt helt ut og taua inn igjen. Men blikket hans er påfallende direkte, muntert og levende.
Mick: – Journalister er alltid opptatt av alderen vår. Det er greit nok. Da jeg var 22, trodde jeg ikke folk over 30 hadde sex – og enda mindre at de spilte i rockeband. Du er nødt til å huske hvordan du selv tenkte i den alderen. Det gjør meg ingenting om en 22-åring sier: Dra til helvete, gammer’n! Du er ferdig! Akkurat sånn følte jeg det også. Det er mye verre når feite, utflytende, alkoholiserte gamle rockejournalister som aldri klarte å bli noe annet enn elendige gitarister, sier sånt. Det er de som skulle trukket seg tilbake, ikke vi!
Keith: – Kanskje viser det seg at også rock’n’roll-musikere kan bli gamle med ære, slik bluesgutta gjør. Muddy Waters er min idealmusiker. Måten han levet på. Han gikk hele veien og leverte fremdeles varene til han falt om. Med oss er det so far, so good.
Ron: – Det at de kastet BH’er opp på scenen i går åpnet nye dører for meg. Jeg så trynet på Keith. Han lyste opp!
Mick: – Hva skulle jeg si? Slutt å kaste de BH’ene på oss! De tilhører mødrene deres!
Charlie (mumler): – De burde passe bedre på døtrene sine.
Keith: – BH’er har ingen respekt for alder! John Lee Hooker er 79 og har masservis av jenter. Det er oppmuntrende.
Mick: – Livet er ikke som da vi var 19, men vi holder ennå. Det er ingen forskjell på å være rockemusiker i 50-årene og å være forfatter. Eller skuespiller.
Charlie: – Duke Ellington holdt jo bandet sitt gående i 50 år!
(Foto: Virgin)
Dop
Narkotika er ikke veien å gå. Keith Richards var definitivt den hardeste brukeren i bandet. Han var på dødskursen da skjebnen grep inn nettopp her i Toronto i 1977. Da ble han tatt på flyplassen med lommene fulle av heroin og kokain. Han risikerte lang fengselsstraff, men slapp med skrekken, og best av alt: Han måtte la seg innlegge og gjennomgå en tøff avvenningskur.
Keith: – Mange tror at bare det å være her i Toronto gir meg sjelven. Slik er det ikke. For meg representerer Toronto ikke noe negativt. Det var her jeg møtte veggen og ble nødt til å forandre livet mitt. Jeg er takknemlig for det.
Mick: – Mitt råd til alle som er på vår alder er: Slapp av og ta en øl til! Ikke stress, ikke bekymre deg, og tro for all del ikke på din egen presse! Det som teller, er en sunn sjel i et sunt legeme.
Keith: – Dop er ikke noe must for å bli rock’n’roll-musiker. Men dop er absolutt en del av bransjen og var det lenge før rocken kom. Jeg mener, jazzgutta gikk gjerne på speed for å komme seg gjennom konsertene. Dop er musikerens hemmelige våpen. Ikke sant, ah, var det sånn du fikk til den låten! Men dop er ikke nødvendig. Du kan gjøre akkurat det samme på vann og brød.
Ron: – Til barna våre sier vi: Hold dere unna det og det, og bruk heller det, hvis dere må. Det nytter ikke å skremme dem med at marihuana er farlig, den går de ikke på. Bedre å si at hvis du på død og liv må røke noe, så røk heller det, rydd opp etter deg og hold deg unna trøbbel…
Keith (avbryter ergerlig): – Hold kjeften din! For noe surr! Sånt snakk gir meg lyst på dop.
Ron: – Meg også. Har du noe?
Keith: – Jeg har til og med kuttet kraftig ned på alkoholen. Jeg oppdaget at jeg alltid drakk. Særlig når vi laget plater hev jeg i meg drinker i ett kjør, slo albuen i ting, fikk blåmerker både her og der. Måtte bli en slutt på det, ja.
– Men du går med en skjorte overdrysset med dødningehoder!
Keith: – Det, kjære, er for å minne meg selv på at – som de sier – beauty is only skin deep!
Rock’n’roll
The Rolling Stones er umåtelig stolte av sin nyeste plate, “Voodoo Lounge”.
Keith: – Men jeg fryktet det verste da vi skulle begynne, for Bill Wyman sluttet. Men det løste seg vidunderlig med Darryl Jones. Når du lager en plate, føles den bare som en samling låter. Men når du får den i hånden, flerrer av plasten, setter ’n på og oppdager at det faktisk er en ordentlig Stones-plate… Og det er “Voodoo Lounge”.
– Hvordan definerer du The Rolling Stones?
Keith: – Det vet sikkert du bedre enn meg! Vi merket det i hvert fall under arbeidet med denne LP’n. Fra første dag var det rett i fokus, som jeg sier. Alle platene våre har energi, men iblant er de ute av fokus. Særlig i 80-årene var de det. Og ikke spør meg om hvilke Stones-LP’er som er dårligst, vær så snill! La meg heller si det sånn: Jeg går ikke ofte tilbake til “Undercover” (1983) og “Emotional Rescue” (1980) for å hente inspirasjon! På “Voodoo Lounge” føles det som om alle for en gangs skyld ser gjennom samme teleskop.
The good, the bad and the ugly …
– Og hva er rock’n’roll?
Keith: – Det er umulig å sette fingeren på. Begrepet dekker så mange forskjellige typer musikk. Hva de nå enn driver med, er det basert på rock’n’roll. Det er som jazz. Rock’n’roll er hva du ønsker det skal være. Mange tror det nødvendigvis må ha med opprør å gjøre. Jeg vet ikke. Vi blir alltid assosiert med opprør på grunn av det vi alle var en del av i 60-årene. Men jeg tror ikke opprør er noen nødvendighet. Opprør hører ungdommen til. Det er ikke noe poeng for oss i å synge om gatekamper i dag, langt mindre å skrive om det.
– Og likevel fremfører dere “Street Fighting Man” ennå!
Keith (litt defensivt): – Ja, men det er mer sånn-var-det-da-og-la-oss-aldri-glemme-det.
Mick: – Vi skriver ikke mange politiske sanger, men noen. “Blinded by Rainbows” for eksempel. Den skrev jeg mens krigen i Bosnia var på sitt verste, mens de plaffet ned bestemødre. Hvilket kaos verden har havnet i nå som den kalde krigen er over! Nå har vi en helt annen type konflikter, og vi mangler mekanismer å møte dem med. Det begynner i det små, og så akselererer det inntil det er for sent, mens alle sitter og ser på og lurer på hvem som skal gjøre hva.
– Hvorfor snakket dere ikke slik i 1965/66, mens Vietnamkrigen tok av? Ingen rockegrupper åpnet kjeften før flere år senere.
Mick: – Jeg husker ikke om du har rett i det eller ikke. Noen sa helt sikkert noe. På den tiden tok man det for gitt at alle var imot Vietnam-krigen. Det som er så synd, er måten de amerikanske soldatene ble behandlet på da de vendte hjem. Ungdommene skjelte dem ut på gata. Stopp krigen! skrek de, men det kostet ikke mye å si det. Det verste er at det var Nixon som måtte til for å stoppe krigen.
Amerikanerne har vært ute en vinternatt før. Her får en student bank under en demonstrasjon mot Vietnam-krigen i 1968.
Sex
– Tekstene dine er også fulle av sex?
Mick (uskyldig): – Folk over 30 har ikke sex, har jeg jo sagt, så det er bare noe jeg leser meg til! Neida, sex har alltid vært en viktig bit av bluesen. Mens The Beatles, jeg mener, de var litt vel sånn Moon in June, la meg holde hånden din. De listet seg rundt grøten. Vi har alltid vært mer direkte.
Charlie: – Mange spør hvorfor det er tunger på tunge-logoen på den nye LP’n. Vel, det er designerens skyld. Han la ut på den derre sex-leke-turen sin.
– Er dere verdens største rock’n’roll-band?
Mick: – Det er en sånn pressegreie. Det er farlig å høre på hva folk skriver. Skryter de av deg, er det lett å bli høy på pæra.
Charlie: – Du kan ikke vurdere livet ditt gjennom øynene til en tredjemann. Selv når journalisten har de beste intensjoner, er det han skriver fullt av feil. Og Mick, det finnes hauger av bøker om ham. Om jeg har lest dem, nei, erru gær’n!
Mick: – Vi leser aldri det som skrives om oss. Men jeg var høy på pæra en gang. Jeg var fæl. Ja, Charlie også!
– Nå legger dere ut på nok en endeløs verdensturné. Er det ikke tøft å være borte fra familien så lenge?
Ron: – Tuller du? Nå er vi lykkelige igjen! Endelig hjemmefra!
Keith: – Du lærer deg å leve som en nomade, og det gjør familien din også. De blir med oss innimellom. Kanskje noen uker, kanskje en måned. Så det er ikke sånn at de sitter hjemme og vi bare forsvinner. Jeg mener, alle kan være far. Hva om faren din er sjømann? Det er ikke noe nytt at fedre er hjemmefra i lange perioder. Så lenge du vet hvor faren din er, er det greit.
Sjølyst i Oslo i juni 1965. (Foto: Det Nye)
Frankenstein
– Hvorfor er The Rolling Stones så bra i dag?
Mick: – Det har hjulpet enormt for oss at alle har vært ute på egen hånd og gjort solo-greier.
Keith: – Ja, da vi gikk i studio denne gang, var vi godt oljet. I 80-årene og sent i 70-årene var det altfor mye stopp og start. Vi var bare The Rolling Stones. Så måtte vi liksom sette sammen greia igjen etter to års pause. Mens nå. Jeg har for eksempel aldri sett Charlie så entusiastisk!
Charlie: – Nei, nå må du gi deg. Jeg var jo ikke til stede mer enn halvparten av tiden. Satt hjemme og ventet, jeg, med koffertene ferdigpakket.
Keith: – Ikke hør på ham. Noe annet som er veldig viktig for bandet, er at rivaliseringen mellom Mick og meg er borte. Vi fant ut at det vi slåss om, ikke lå mellom oss, det dreide seg mer om hvordan skal vi klare å kjempe oss fri fra dette monsteret vi skapte: The Rolling Stones. Det føltes som om vi jobbet for Frankenstein. Hele denne stopp-start-greia som jeg snakket om, var veldig frustrerende. Vi kunne ikke se fienden. Og så endte det med at vi for i strupen på hverandre. Hadde vi løst det der, ville det ikke engang blitt noe av “Steel Wheels” (1989).
– Og nå er det 31 år siden gruppen debuterte.
Keith: – 31 år (knips!), det var jo ingenting. Vi har mye å se fram til.
– Hvis du måtte velge, hvem ville du hatt med deg som gjestemusiker, Bill Clinton eller Linda McCartney?
Keith: – Det var vanskelig. Hm… Jeg tar Linda og skrur ned lyden!
THE ROLLING STONES 1994
KEITH RICHARDS (50), gitarist & komponist. Sympatisk. Fandenivoldskheten gjør ham generøs. Sier det han mener og gir blanke i konsekvensene. Hele skikkelsen lyser: Hei! Jeg overlevde, og jeg virker! Ta meg som jeg er, eller dra til helvete!
MICK JAGGER (51), sanger & komponist. Høy guard, flåsete og glatt om man blir nærgående. Samme type som Paul McCartney.
CHARLIE WATTS (53), trommer. Malplassert i intervju-situasjonen. Mumler og tøver, misliker å formidle klare standpunkter, glad i ikke altfor vellykkede tørrvittigheter. Vil mye heller snakke om cricket.
RON WOOD (47), gitarist. Forsiktig og snill, klart i skyggen av de andre. Selv etter 20 års fartstid i The Rolling Stones oppfører han seg som den nye i bandet.
(Foto: Virgin)
“Satanic” får sin oppreisning …
På tampen, da intervjuet egentlig var over, benyttet jeg sjansen til å konfrontere Keith med brannfakkelen: “Their Satanic Majesties Request” er en klassiker! Han så forbløffet på meg, jeg utnyttet forvirringen og la i vei, ordene fosset, jeg forklarte og gestikulerte, det hastet, galaksene holdt pusten, vi var ved et dreiepunkt i verdenshistorien, tidenes mest utskjelte og uglesette Stones-album (ikke minst av gruppen selv) sto foran sin oppreisning, bare han lot meg fullføre.
Slik ble Keith utsatt for mine semi-legendariske redigeringsforslag (du finner dem i full bredde og dybde i boken “Da verden kom til Sjølyst”). Bort med “Sing This All Together (See What Happens)”, kapp “Gomper” etter to minutter, inn med “We Love You”, “Dandelion” og “Child Of The Moon” - “som dere kunne ha fullført i tide, den hører jo hjemme på “Satanic”, ikke på baksiden av “Jumpin’ Jack Flash”’, sa jeg, og hørte Ron Wood fnise. Panegyrisk hyllest av “She’s A Rainbow” (“Beatles bedre enn Beatles”) og vidunderlige “Citadel”. Det kunne vært en verdenshit, “Sgt. Pepper”s overmann (jeg tok i, jeg gjorde det).
Keith fant ordflommen svært underholdende. Jeg har aldri sett en ansikt med så mange smilerynker noen gang. Og så lo han rustlatteren sin, klukkende, raspende, durende så skuldrene ristet.
— You are right, sa Keith. — Men vi tenkte ikke så klart den høsten.
Han visste at det lå låter der inne som gikk steder de aldri hadde oppsøkt før, og heller aldri kom til å oppsøke igjen. De fant mye der inne i villniset, noe spennende, noe ren dritt, nyttige erfaringer – i hvert fall de han husket, for de var veldig dopet mens alt dette foregikk, og masse var helt svart.
— Jeg er glad vi ikke ble der inne, sa Keith.
Og så lo han så rustflakene føk igjen.
Verdens mest undervurderte LP.