Begynte som cowboy
En samtale med Arne Bendiksen, Asker, desember 1994.
(Publisert i Vi Menn, 23. januar 1995)
Første slager
“Cowboy” var Arnes første slager. Han hadde egentlig kontrakt med Philips som arrangør, men tvang igjennom en klausul om at han skulle få spille inn plate. Philips sa motstrebende ja, men da platen var ferdig presset, ble den ikke sendt ut – ja, for det sto det ingenting i kontrakten om! Ved en feiltakelse kom imidlertid en butikk i Stavanger til å skrive feil nummer da de bestilte Søstrene Bjørklund. De fikk 500 Arne Bendiksen i stedet. Platene ble stablet på disken, og hver gang en kunde kom innom og spurte etter noe nytt, noe cowboy f.eks. (den tids uttrykk for country, noe Arne var svært klar over da han skrev sangen), svarte ekspeditrisen at ja, den har vi. På kort tid ble alt blåst bort. Til Philipsdirektørens vantro ergrelse. NRK hatet imidlertid jodlingen til Arne, så når lytterne forlangte “Cowboy”, spilte de heller B-siden, “Tømmer-Jon”. Så ble den en slager også. Over 50 000 solgte denne 78-platen som kom ut 17. april 1955.
Fra “Operasjon Løvsprett” (1962):
Navn: Arne Joachim Bendiksen
Født: 19. oktober 1926 i Solheimsviken, Bergen.
Barn: To sønner, Tore (35) og Rune (32).
Første profesjonelle opptreden: Dirigent for munnspillorkesteret Crescendo i 1940.
Yrker: Kapellmester hos Sirkus Arnardo, revystjerne på Chat Noir, jazzmusiker på Nalen i Stockholm, medlem av Monn Keys, filmstjerne, popstjerne, manager, komponist, tekstforfatter, arrangør, plateselskapdirektør, fem ganger vinner av Melodi Grand Prix.
Død: 26. mars 2009 i Bergen.
Arnes største bragd
Arne går på en svindel når han kjøper selskapene Talent og Disco; med det som resultat at selskapet hans slås konkurs i 1983, etter at Elektra Union hadde overtatt ledelsen. Arnes selskap har pant i alt han eier.
Fra null kommer Arne seg på bena igjen, bl.a. ved å kjøpe tilbake sine egne innspillinger og studio fra boet. Gjelden til banken på tre millioner blir tilbakebetalt over tre år.
I 1985 rammes han av et alvorlig hjerteinfarkt. Han gjennomgår en stor bypass-operasjon som gir ham et liv til låns. Setter seg fra sykesengen inn i dataprogrammering med en slik begeistring at han i dag regnes som en av vårt kulturlivs største eksperter på bl.a. databaser.
Sitter med eiendomsretten til brorparten av det som er innspilt av norsk musikk fra 50-tallet og inn i 80-tallet. Skjenker alle originalbåndene til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Jobber på spreng for å gjøre stoffet tilgjengelig på CD.
Har siden 1987 drevet hektisk lobbyvirksomhet for norske utøvere, komponister og tekstforfattere slik at de i dag har fått forbedret sine rettigheter til samme nivå som andre kunstnere.
Jobber fremdeles døgnet rundt, selv om det foregår hjemme i Asker, tross legenes advarsel og tross sviktende helse.
Bildet fra Arnes og mitt arkiv. Bilder fra en begivenhetsrikt liv. Faksimile fra Vi Menn.
Han er den største allrounder norsk populærmusikk har fostret. En energibunt uten av-knapp. Selv ikke hjertesvikten i 1985 stoppet Arne Bendiksen (68). Fremdeles går han på jobb klokken to om natta, til legenes fortvilelse. Han begynner å få dårlig tid.
Alle har sitt bilde av Arne Bendiksen. Det kommer bare an på hvor gammel du er. De med kortest hukommelse har bare sett ham i avisene den siste måneden. En gammel skjeggenisse på 68, fotografert i sitt tørrlagte svømmebasseng foran reol på reol med spolebånd-esker. Visstnok det meste av det som ble innspilt på plate i Norge fra 1950-årene og fram til CD-alderen. En jævla haug av feldig steinaldermusikk som han sitter der og katalogiserer og gir bort til ett eller annet kulturbibliotek i Mo i Rana. Javel, javel. Og hva så?
Vokt deg! Denne stillfarne skyggen er den største allrounder norsk populærmusikk har fostret. Han var elsket og han var hatet, en enestående livsnyter og arbeidsnarkoman som drev seg selv til det ytterste og sine omgivelser til fortvilelse. En flammende energibunt og enerverende trassig pomp som har betydelig mer til felles med teksten i My Way enn Frank Sinatra har.
Arne hadde (og har) et lidenskapelig kjærlighetsforhold til folkesmaken og rampelyset. For ham er ingenting kommersielt nok og ingen utfordring for stor nok. Eller for å sitere en av hans tidligere medarbeidere:
– Arne var en grenseløs stuntmann som balanserte helt på kanten hele tida. Det er ingen jeg har ledd så mye av og vært så forbanna på. Han er en utrolig generøs figur, inspirerende å være sammen med – i korte perioder.
Arne var jazzmusiker og popstjerne, revyartist og filmstjerne, arrangør og produsent, komponist og tekstforfatter, manager og platedirektør. Men mest av alt var han opptatt av at musikken er for alle.
– Jeg må ha kontakt med publikum, aller helst også dem som sitter på bakerste benk. Jeg kan gå hjem og spille mine Stan Getz-skiver. Men som musiker må du aldri stille deg på en pidestall. Den som går og kjøper en plate som han er glad i – en plate med Sputnik – han må ta opp lønningsposen sin og legge pengene på disken. Han har like stor glede av den platen som en som tar med seg en plate med Karajan, Getz, Beatles eller Rolling Stones. Folk er like mye verdt selv om de liker musikk som bare har tre akkorder. Som musiker er det kanskje ikke like mye verdt, men menneskene som kjøper den, er det.
Norges beste jazzbassist
Selvfølgelig kan en slik innstilling skape irritasjon. Per Asplin, hans gamle kollega fra sangkvartetten Monn Keys, forteller at de to var motpoler.
– Arne var mye mer kommersiell enn meg. Det verste vi gjorde? Å Marie jeg vil hjem til deg. En lidelse!
Men det var også hjemme hos den samme Asplin at jazzbassisten Arne røk ut i en kokende jamsession med to av verdens fremste jazzmusikere: Ella Fitzgerald og Dizzie Gillespie.
– På 50-tallet ble jeg kåret til Norges beste jazzbassist noen år på rad. Men at jeg ble bassist, skyldes som alt annet i livet mitt tilfeldigheter. Jeg var engasjert av Einar Rose som gitarist i Rosekjelleren. Under et Hawaii-nummer, kun iført bastskjørt og blomsterkrans, brølte han: Spill bass! Riktignok sto det en kontrabass der, men jeg hadde aldri spilt på noe sånt før, så jeg fortsatte å spille gitar. Da ble han rasende. Jeg slapp gitaren, grep den ustemte bassen og gjorde mitt beste.
Fra et Hawaii-nummer med Einar Rose til Norges beste jazzbassist, fra den legendariske jazzklubben Nalen i Stockholm til firstemt sangpop med Monn Keys. Allerede på 50-tallet var veien fra det såkalt seriøse til det ultrakommersielle kort – i Arne Bendiksen. Og det ble ikke bedre da han dro i gang plateselskapet sitt i de gyldne 60-årene.
Arne var sentral i starten på karrierene til Wenche Myhre og Kirsti Sparboe. (Foto: Det Nyes arkiv)
– Jeg opererte som et slags kulturfond. Alt jeg tjente på salg av utenlandske plater, brukte jeg til å spille inn norsk musikk. NRK betraktet folk som meg som en motpart, en kapitalist som sugde pengene ut av publikum. Og det på tross av at vi sto på harde livet med å spille inn folkemusikk, barneplater, jazz og klassisk også. Slagerne finansierte jo det seriøse. Jeg følte meg fryktelig alene den gangen.
Arne er nok mer kjent for sin «blå ballong» og Tømmer-John, for oppdagelsen av Wenche Myhre (han skrev bl.a. hennes La meg være ung), Kirsti Sparboe og Hans Petter Hansen, og for sine mange deltakelser og seirer i de norske Melodi Grand Prix-finalene. Men han spilte faktisk også inn Arne Nordheim.
Så snill at du kan melke’n
Artist til fingerspissene. Men som familiefar? Sønnene lærte mer om faren sin fra avisene og ukebladene enn fra personlig erfaring. Eller som sønnen Tore sier:
– Han var rett og slett aldri hjemme. Det var mor som måtte holde familien sammen.
– Men slik er det vel alltid med kunstnere, lyder Arnes forsvar.
– Selv om Grieg bare gikk ned i sin komponisthytte, var han borte i de timene, han også. Jeg var på Copacabana, i Florida, i Venezia, Amsterdam, Cannes …
Hjerteinfarktet i 1985 sendte imidlertid Arne hjem for godt.
Tore:
– Han prøvde plutselig å være litt far igjen. Det ble gær’nt for meg i begynnelsen. Men ikke lenger nå. Og det vil jeg si at i løpet av de siste ti årene har han tatt igjen for all den tida han ikke var der. Selv om han er sånn at han blir glassaktig i blikket hvis du snakker om noe som ikke interesserer ham, barnehager og barne-barn-problematikk og sånt. Egentlig er han verdens snilleste mann. Han er ingen lur rev, sånn som noen har hevdet, han er så snill at du kan melke’n.
Tore henter også fram en stygg episode fra konkursen. Arnes gamle kompanjong fra Monn Keys-tiden, Oddvar Sanne, eide 20 % av aksjene i plateselskapet. Da det gikk konkurs, viste det seg at selskapet hadde pant i Oddvars hus – et hus han hadde bygd med sine egne hender. Arne fikk skylden. Da man arrangerte støttekonsert for Oddvar, ble Arne nektet å delta.
– Fatter’n var knust. Han hadde aldri bedt Oddvar om å pantsette huset sitt. Jeg tror den episoden er den vondeste i fatter’ns verden.
Fra venstre: Arne, Sølvi, Per og Oddvar, Norges første superpopgruppe. (Foto: Det Nyes arkiv)
Punch hele livet
Arne har et stort ego. Dette egoet skapte imperiet hans. Det samme egoet dro ham gjennom den økonomiske smellen og hjertesykdommen – og ut igjen på den andre siden.
– Jeg må kjøre meg selv hardt. Slik har det alltid vært. Selvfølgelig burde jeg være forsiktigere nå, gå tur hver dag og sånt. Men jeg har ikke tid. Det er for mye som må gjøres. Jeg har aldri røkt, drikker bare litt ekstra god vin til maten iblant. Jeg er ikke ute etter å kjenne noen form for beruselse, jeg har vært mer enn punch nok hele livet, både morgen og kveld.
Egoet driver ham videre. Slik det i sin tid drev ham ut av Monn Keys i 1962.
– Vi hadde vært på sommerturné i Stockholm og Göteborg. Jeg hadde et nummer, The Story Of My Life, som gikk så bra at avisene skrev veldig mye om det, en avis hevdet det var det beste nummeret de hadde sett på en svensk scene. Jeg gledet meg til å få det nummeret når vi kom tilbake til Chat Noir. Så fikk jeg ikke lov. Da sluttet jeg etter én måned av engasjementet – jeg ville jo ikke ødelegge for de andre.
Etter hjerteinfarktet har Arne vært mer eller mindre media-usynlig. Men imponerende aktiv. Han startet Gramofonartistenes forening, og han grunnla Tekstforfatterfondet.
– Jeg gjorde alt alene i starten, drev hektisk lobbyvirksomhet. Nå er organisasjonen sterk, og vi har sikret at også solister blant utøverne blir skikkelig betalt når en plate spilles i radioen. Tekstforfatterfondet har sikret sangtekstforfattere samme rettigheter som forfattere av lyrikk og skjønnlitteratur. Dette er organisasjoner som vil overleve meg.
Arne er en mann som aldri bruker mer penger enn han har. En nøktern kar, så nøktern at han ifølge sønnen Tore ikke engang kaster binders.
– Ja, men det er riktig. Noen har laget bindersen for at vi skal bruke den. Den er en del av vår verden. Resirkulering var viktig for meg mange, mange år før begrepet ble født. Det er ikke noe argument å kaste bindersen fordi den er billig. Av samme grunn bruker jeg baksiden på kladdepapiret også. Men jeg bruker gjerne 200 000 kroner på en plate som ikke selger hvis jeg synes det er viktig å lage den.
Mot seg selv er han ikke snill. Arne kan stå opp om natta og gå rett til computeren for å jobbe. Nye planer, nye ideer. Det er alltid noe som skulle vært gjort.
– Med min erfaring i denne bransjen er det viktig at jeg gjør nytte for meg.
Alle har sitt bilde av Arne Bendiksen. Jeg velger dette: Mens jeg tar en røyk ute på gårdsplassen, har jeg fullt innsyn til den bendiksenske stue. Halvt skjult bak plantene i vinduet ser jeg en annen mann enn han som nettopp ga inntrykk av å være den samme, gamle friskusen, hans skingrende bergensk er full av løfter om noe storartet. Men der inne, alene med seg selv, er han en aldrende, hvithåret og sliten mann. Hva er det som driver ham videre? Hva annet enn besettelsen, denne altoppslukende kjærligheten til noe man brenner for, og som aldri gir en fred før Gud Fader selv griper inn.
Jeg ser den klassiske heltefiguren. Han som dør med støvlene på.
The Monn Keys, Norges beste jazzbassist til høyre. (Foto: Det Nyes arkiv)
Vi Menn komplett finner du her.