1952: Porsgrunn, Mosseveien og psykiatri
Sjeldent: Det eneste brudebildet som ble tatt av min mor og min far. Mormor var slett ikke begeistret for skjeggete kunstnertyper og skalv med vilje på hånden da hun knipset. (Protestfoto: Sigrid Tholander)
Man husker ingen ting fra sine første leveår. Jeg kan riktignok skrape frem ørsmå fragmenter av noe som jeg kanskje erindrer eller kanskje er blitt fortalt. Blant annet fødselsdagen da jeg tok feil glass med Cola, og fikk i meg noen skarpe slurker av en drink, og datt på baken mens jeg utbrøt "Sett på maken. Sett på maken." Men jeg må minst ha fylt 3 den gangen. Fylla hadde uansett skylda.
Da verden tok fatt på året 1952 var jeg ennå ikke født, men på gang. Derfor hastet det å gifte seg for min mor og hennes kjæreste Gösta. De hadde lagt grunnlaget på tampen av 1951, og nå var det om å gjøre å få det praktiske gjort.
Så ble de gift. Det kostet 20 kroner.
Bryllupet ble holdt på min mors 21 årsdag, 4. februar 1952, hos hennes foreldre i Mosseveien 241, en diger hvitmalt sveitservilla like ved “Katten” badestrand, hvor de leide hele 2. etasje. Da min mormor slett ikke godkjente bohemerier og kunstmalere med skjeggkvast, ble det ingen minnerik stund for de to. Mormor unngikk behendig å fange min far med kameraobjektiver, nesten samtlige eksponeringer er av bordet, oppdekningen, kransekaken og noen av min mor. Gösta dukker bare opp på ett foto, det som ble tatt etter at min mor, drevet av rettferdig harme, forlangte at det ble tatt et ordentlig foto av brudeparet. Og boms satt de i sofaen. Mormor tok bildet, men sørget for at det ble grundig uskarpt. Det er alt man har.
Mosseveien i 1959. Jeg tilbragte mye av min barndom hos besteforeldrene mine (jeg kalte dem Momo og Bipan) i nr. 241. Sveitservillaen skimtes til venstre på bildet. Vi ser kjøkkenvinduet. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)
Bruden, tydelig preget av stundens alvor og sin mors motstand mot brudgommen.
1952 begynte med vinter, kulde og et Norge som fremdeles levde i skyggen av krigen. Seks og et halvt år etter frigjøringen var samfunnet fortsatt preget av rasjonering, reguleringer og knapphet, men samtidig vokste en forsiktig optimisme fram. Nye boligområder skjøt opp rundt de større byene, industrien gikk for fullt, optimismen begynte så smått å bruse med fjærene.
Året startet dramatisk. Allerede 1. januar ble det meldt om munn- og klovsyke i Østfold, en påminnelse om hvor sårbart det norske landbruket var. Få dager senere, 7. januar, omkom 15 mennesker i en gruveeksplosjon på Svalbard. Den 24. januar grunnstøtte snurperen «Linesøy» utenfor Fosnavåg på Sunnmøre, og ni mennesker mistet livet. Norge lå utsatt til for havet og naturkreftene, slik hadde det alltid vært.
Samtidig rettet verden blikket mot Oslo. Den 15. februar ble de 6. olympiske vinterlekene åpnet av kong Haakon. Det var første gang vinter-OL ble arrangert i Norge, og hovedstaden opplevde noen eventyrlige februardager: flagg i gatene, fremmedlandsk ble snakket overalt, fulle tribuner på Bislett og i Holmenkollen. Hjalmar «Hjallis» Andersen vant tre gullmedaljer (1500, 5000 og 10 000) og ble nasjonalhelt. For første gang i vinter-OLs historie ble den olympiske ild tent i Morgedal i Telemark. Gjenreisningen av Norge hadde skutt fart. Vi var med i verden igjen.
Plassen foran Østbanen pyntet for OL i februar 1952. (Foto:Tore Linderud)
Kanskje de to viktigste dagene i vinter-OL 1952. Hjallis vinner 10 000 meter 19. februar, og tar sitt tredje gull på tre dager, og hopprennet i Holmenkollen 24. februar. Folkehav er bare fornavnet.
Men bak folkefestens begeistringsfasade lå fortsatt et samfunn preget av nøysomhet og knapphet. Utedo var vanlig, også i hovedstaden, man fyrte med kull, og leilighetene var trange. Folk reparerte klær, sparte på emballasje, fyrte med ved og parafin. Norge var fortsatt et fattig land.
Og i samme utgave som Arbeiderbladet feiret Hjallis’ gull på 10 000 meter, noterte man at en annen gigant hadde brutt målsnøret for siste gang. Knut Hamsun var død.
Samtidig fortsatte Arbeiderpartiet under sin parlamentariske leder Einar Gerhardsen arbeidet med å bygge det sosialdemokratiske Norge. Staten styrte økonomien gjennom reguleringer, avgifter og planlegging. Industrien ekspanderte, nye boliger ble reist, og ideene om folketrygd, helsevesen og sosial trygghet fikk stadig sterkere fotfeste. Velferdsstaten var ennå ikke fullt utbygget, men retningen var klar: Barna skulle få det bedre enn sine foreldrene.
Den kalde krigen dominerte internasjonal politikk. Korea-krigen fortsatte uten løsning, mens USA og Sovjetunionen rustet opp i et tempo verden aldri tidligere hadde sett. I februar døde kong George VI av Storbritannia, og prinsesse Elizabeth ble dronning Elizabeth II mens hun oppholdt seg i Kenya.
Den 6. februar 1952 døde kong George VI av Storbritannia, og hans datter Elizabeth ble dronning Elizabeth II. Fotografiet er tatt i april 1945, da hun tjenestegjorde som sjåfør og mekaniker i hæren (ATS). Kroningsseremonien ble holdt i juni 1953. (Foto: Wikipedia / iwm.org.uk)
Samme måned ble Hellas og Tyrkia medlemmer av NATO, et tydelig tegn på hvordan Europa og Middelhavsområdet ble dratt stadig dypere inn i øst–vest-konflikten.
Den 5. april forsvant fem norske selfangstskuter i Vestisen øst for Grønland under en voldsom storm. 78 fangstmenn omkom. Ulykken gjorde dypt inntrykk og ble stående som en av de største katastrofene i norsk fangsthistorie.
Den 25. juni vedtok Stortinget norsk tilslutning til Nordisk råd, et uttrykk for ønsket om tettere samarbeid mellom de nordiske landene i etterkrigstiden. Bare få dager senere, 4. juli, mottok Thor Heyerdahl Oscar i Hollywood for Kon-Tiki-filmen. Den norske eventyreren hadde allerede fascinert verden med ferden over Stillehavet, og Oscar-prisen gjorde ham til et internasjonalt navn, og Norge enda mer synlig.
Vi var stolte av Kon-Tiki. Kon-Tiki-museet på Bygdø var et av de mest populære søndagsutflukt-stedene i Oslo-området.Jeg var alvorlig fascinert og sto og betraktet flåten fra alle vinkler. Det var magisk lys der, og dunkle skygger, og jeg hadde ikke noe problem med å akseptere illusjonen, at flåten svevde på vann og at den frykinngytende hvalhai-modellen nede i blådypet var ekte.
Verden ble mindre, passasjerflyene større og raskere, og internasjonale flyruter bandt kontinenter sammen på en måte som tidligere hadde virket utenkelig.
I juli ble sommer-OL arrangert i Helsingfors. Det var ikke så spennende som vinter-OL. Ikke for nordmenn.
Koloni-rikene begynte å slå sprekker. USA var slett ikke interessert i å hjelpe Det Britiske Samveldet på bena igjen. I Kenya utviklet Mau Mau-opprøret seg til åpen konflikt mot britisk styre, og i Egypt vokste uroen som snart skulle føre til kong Farouks fall og Nassers maktovertakelse. Verden var i forandring, ikke bare teknologisk, men også politisk og kulturelt.
I Norge gikk hjulene saktere rundt. For folk flest var vinduet mot verden radioapparatet og morgenavisen. Fjernsyn var bare et amerikansk rykte. Men da rasjoneringen av kaffe og sukker ble opphevet 1. september, oppfattet man det som et håndfast tegn på back to normal, endelig var krigen over og morgendagen her.
Morgendagen beveget seg riktignok under mørke, skumle skyer. Mennesken levde med frykten for atomkrig. 1. november detonerte USA “Ivy Mike”, verdens første hydrogenbombe, på Eniwetok-atollen i Stillehavet. Sprengkraften var enorm – mange ganger sterkere enn Hiroshima-bomben – og menneskeheten tok enda et skritt nærmere sin egen undergang.
Ivy Mike skremmer nattesøvnen av menneskeheten. Ferden mot den totale selvødeleggelse er i gang.
Samme måned vant general Dwight D. Eisenhower presidentvalget i USA. Du kunne ikke få en bedre valgkamp enn å ha vunne en verdenskrig. Amerikanerne ville heller ha generaler enn politikere.
I Sovjetunionen hadde de ikke noe valg. Det styrte Stalin med jernhånd, og Europa ble revet i to mellom øst og vest. Vest-Tyskland ble stadig sterkere integrert i Vestens forsvarssystem, mens Øst-Europa lå under sovjetisk kontroll. To fronter, to verdenssyn, på kollisjonskurs.
I Norge gikk året mot slutten med både kultur og dramatikk. Folketeateret åpnet i Oslo 24. november, som et nytt samlingspunkt for hovedstadens kulturliv.
Vitenskap og teknologi skjøt fart i 1952. Nye medisiner, nye elektroniske hjelpemidler og nye industriprosjekter. Nyvinninger på løpende bånd. Men samtidig levde millioner fortsatt i en hverdag som lignet mer på 1930-årene enn på 1960-årene. Hestekjerrer skranglet langs veiene sammen med folkevognen. Folkelyden var trekkspill, ikke amerikansk rhythm & blues. Ikke ennå. På langt nær.
Cleveland 21. mars 1952. Verdenshistoriens første rock’n’roll-konsert. I Norge trøstet vi oss med Jularbo.
1952 var et år mellom to tider. Etter krig og før normal. Mellom rasjonering og overflod. Mellom radio og fjernsyn. Mellom kullfyring og panelovn. Mellom ærverdige Europa og underholdningsparadiset Disneyland. Frykten vandret blant oss uten å skjule hverken sitt ansikt eller sine intensjoner. Avisene og nyhetssendingene på radio fortalte i det uendelige om katastrofer og politiske konflikter, men de var fjernere nå, tenkte europeerne og amerikanerne, de angikk oss ikke på samme måte. Afrikanere og asiater følte neppe samme ro.
Men selvfølgelig, vi brygget jo på den kalde krigen, den skulle bli virkeligere for hver kjernefysiske ladning som gikk av. Selv om det var langt frem til U2, Cuba og Vietnam. Foreløpig.
Det var inn i den overgangstiden jeg ble kastet.
13. august 1952
Jeg kom til verden på Rikshospitalet 13. august 1952. Det er som de fleste vet, de keivhendtes dag, kvinnedagen (i Tyrkia) og ikke minst Filet Mignon-dagen (i USA). Og jeg var ikke alene om denne bursdagen. Samme dag som jeg pludret og puppet på Rikshospitalet feiret Fidel Castro sin 26 årsdag mens han rekrutterte soldater til revolusjonsgarden, og Alfred Hitchcock fylte 53, og var i gang med innspillingen av sin film noir "I Confess" med Montgomery Clift i hovedrollen.
VG s forside 13. august 1952 gir et nesten brutalt presist bilde av landet og verden jeg kom inn i. Ikke det senere velstands-Norge med motorveier, charterturer og fjernsyn i alle stuer, men et samfunn som fremdeles levde halvveis mellom krigstid og modernitet.
Forsiden er full av uro.
Øverst handler det om Lahaugmoen-ulykken og spørsmålet om skyld etter at soldater druknet under militærøvelse. Lensmannsforhør og gransking pågår fortsatt. Bare syv år etter krigen var militæret en tung del av hverdagen, og Korea-krigen gjorde alt som handlet om forsvar ekstra følsomt.
Ved siden av står den store overskriften om det svenske skipet «Anna Salén», med 800 mennesker om bord, som kolliderte med norske «Thorshovdi» i tett tåke utenfor den engelske østkysten. Ingen liv gikk tapt, men dramatikken fylte avisene. Havet var fortsatt Nordens motorvei, arbeidsplass og dødsfelle på samme tid.
Lenger nede protesterer tyske myndigheter mot flyttingen av den tyske æreskirkegården på Ekeberg. Krigen lå fremdeles synlig i landskapet og i menneskene. Bare syv år var gått siden frigjøringen.Men man må kunne stille seg noe forundret over at tyskerne ikke skjønte at nordmenn ikke ønsket noen nazi-æreskirkegårder i Ekeberg-åsen.
Og nederst på siden: «Ny bilkvote i dag». Bare 238 kjøpetillatelser i Oslo-området. 3500 søkere. Personbilen var på vei, men bare for de priviligerte foreløpig. .
Arbeiderbladets forside gir et like presist og koksgrått bilde av samtids-Norge.
Midt på siden spør avisen: «Ingen interesse for å få brakt melk hjem til døra?» Bare overskriften sier mye om tiden. Oslo vokste raskere enn infrastrukturen. Nye bydeler manglet butikker, folk måtte gå langt for melk, og Fellesmeieriet forsøkte å finne ut om hjemmelevering kunne fungere i moderne storbyformat.
I dag høres det nesten gammeldags idyllisk ut med melk på døren. I 1952 var det først og fremst logistikk.
Avisen skriver at enkelte melkebutikker solgte under hundre liter om dagen, mens andre gikk tomme før stengetid. De våget ikke å ta inn for mye. Melk sto i varme rom hele dagen fordi butikkene manglet kjølemuligheter, ergo var melken gått ut på dato før døgnet var over. Det moderne Norge slet med å få tingene på plass.
Været sto langt oppe på listen over emner nordmenn var opptatt av. Det hadde vært en møkkamåned så langt.
Været denne augustdagen fikk egen optimistisk notis: «Endelig mot normalt vær». Meteorologene lovet at regnperioden var på vei bort, temperaturen skulle stige og komme «opp i det normale». Selv været ble formulert som en slags gjenreisning. Mens jeg illskrek fra en barneseng på Rikshospitalet.
Dette var underholdningstilbudet i de tusen hjem. Det eneste. Man kan i hvert fall ikke klage over mangel på programvariasjon.
Radiooversikten fra samme dag viser rytmen i et norsk døgn før fjernsynet. Folk våknet til værmelding, andakt og dagsnytt. Midt på dagen kom landbruksmeldinger og grammofonkonsert. Om ettermiddagen kunne man høre «Robin Hood» som hørespill for barn - på nynorsk. Klokken 20 holdt Hauk Aabel kåseri om Christian Krohgs 100-årsdag. Senere på kvelden kom lett musikk, værmelding og dansetonene fra Reg Wales’ orkester på M/S «Corona».
Radioen sendte ikke bilder. De måtte man lage selv.
Kinoprogrammet samme dag viser et samfunn uten ungdomskultur i moderne forstand. På Klingenberg gikk den store kongefilmen «Haakon VII» i forbindelse med kongens 80-årsdag. På Eldorado kunne man se en ny John Garfield-film. Bob Hope og Dorothy Lamour gikk på Kino-Paléet. Robin Hood-eventyr med Errol Flynn fylte Sentrum kino. På Saga gikk den canadiske filmen «Gråt mitt elskede land», basert på Alan Patons roman om Sør-Afrika.
Krigen lå fortsatt like under overflaten. Ikke nødvendigvis den andre verdenskrigen alene, men følelsen av uro og overgang. Korea-krigen raste. Den kalde krigen hadde begynt å feste seg som permanent tilstand av uro. Samtidig handlet norske hverdagsnyheter om melk, vær, biler og trikkelinjer.
Og man røkte sigaretter. Alle spennende mennesker gjorde det. Og detektiver. Og divaer. Og Frank Robert. Her fra Vi Menns julenummer.
Bilannonsene denne dagen sier også mye om landet.
Sørensen og Balchen reklamerte for Vauxhall (med rattet på høyre side), Opel Kaptein og Opel Olympia med «moderne kortslagsmotorer». Volkswagen-annonsene forsøkte å overbevise nordmenn om at Boblen både var trygg og lettkjørt. Hillman Minx ble markedsført som komfortabel familiebil. Men bilen var fortsatt ingen selvfølge. De fleste nordmenn eide ikke bil. Mange så dem bare i annonser eller parkerte utenfor butikker.
Likevel var drømmen der.
Det var på dette nivået det lå. Det er vår 1945 og min morfar får tilbake Plymouthen (jeg tror det er en Plymouth) som nazistene hadde beslaglagt noen år tidligere. På grensen til vrak, nedslitt og fæl, men en bil. Få hadde egen bil. Og denne fikk de i gang, ved hjelp av noen kyndige soldater. Min onkel Jørgen i passasjersetet, min mor titter ut mellom ham og en kamerat. Gleden er stor. De har fått bilen igjen, og det er fred. Jeg skal ikke dukke opp før om syv år.
En annen liten notis annonserte Braathens SAFE-ruter «til Østen» via Hamburg, Roma, Kairo, Bombay og Bangkok. Bare navnelisten lød eksotisk i et norsk arbeiderklassehjem i 1952. De fleste kom aldri lenger enn Sverige. Men verden var i hvert fall der ute. Som en mulighet.
Man kunne drømme. Avgang hver fredag.
Og midt i dette levde mine foreldre.
Begge var malere. Begge forsøkte å skape noe annet enn det samfunnet forventet av dem. Hun hadde brutt med tryggheten i sitt borgerlige opphav gjennom kunst, kjærlighet og sigaretter. Han passet aldri ordentlig inn i etterkrigstidens ideal om den stabile familieforsørgeren. Det var ikke ondskap. Det var ung, opprørsk integritet levd gjennom kunstens åndedrett og den opprørtes glødende blikk for Bakunin og Marx. Og med en ikke ubetydelig niste Hans Jæger i sekken.
Sosialdemokratiet og byråkratiet vokste frem og gjennom illusjonen om det store fellesskap. Ved å falle for det konforme, ble man en del av den vidunderlige nye verden, Torbjørn Egner-Norge personifisert av Ola-Ola på gården Heia og søsknene Petter, Kari og Brumle Grønn i Humlegata (som lignet veldig på Kampen i Oslo), som man skjønner: By og land, hand i hand. Og samnorsk-terroren var i sin glansperiode. Og Egner frontet som deres sprogbøddel.
Fra wikipedia:
“Halvdan Koht innrømmet at da han mange år tidligere utformet programmet for Noregs Mållag hadde han sørget for ordlyden «det norske folkemål skulle bli Norges eneste riksmål». Han lyktes i en slik grad at Oslos skolestyre vedtok å foretrekke de radikale formene, også på bokmål. Dermed ble forlagene nødt til å trykke lærebøkene med den nye rettskrivningen, for skolebøkene måtte godkjennes av departementet om de skulle bli solgt. Til langt ut på 1950-tallet ble norske skoleelever utstyrt med lærebøker med slike nyord.”
Det gikk særlig ut over bergenserne:
“Spesielt merkbar var tvungen a-endelse i mer enn tusen hunkjønnsord. I Bergen der hunkjønnsord ikke brukes overhodet, opplevde folk at skriftspråket deres var forbudt fra 1938 frem til språkreformen i 2005.”
Presset var sterkt. Man skulle være vanlig. Og ydmyk. Og lojal. Krigen var over, tid for å bygge landet i landsfaderens bilde.
To ferske ukeblader som lå i kiosken da jeg ble født.
Men Karin og Gösta var ikke konforme. De spilte ikke spillet. De leide husrom i Porsgrunn. Han tok jobb som laboratoriearbeider ved Hydro på Hærøya. Tidlig opp. Svært lite bohemeri. Fryktelig trettende når man samtidig forsøker å etablere seg som kunstner. Snakk med Kafka om det.
Det lille han gjorde av kunst i denne tidlige fasen, var portretter. Det fantes alltid en jålebukk som ønsket sitt eget portrett på stueveggen. Men de var ikke rause med honorarene. Likevel skulle portrettmalingen bli en viktig innkomst når livet knep og spisskammeret var tomt i de neste årene.
Mine besteforeldre kunne ikke forsone seg med at datteren hadde falt for denne tølperen, denne fattigfransen, denne grusomme representanten for asosialt bohemeri. De kontaktet en psykiater, og ville ha ham til å erklære min blivende far som forrykt. Gösta møtte opp til timen, helt frivillig, og hadde en lang samtale med legen. Mine besteforeldre satt utenfor, på venteværelset. Så ble de innkalt, mens min mor og far tok plass på venteværelset. Etter noen få minutter gikk døren opp, og min mormor og morfar trampet gjennom venteværelset og ut, sprut røde. Hun først. Trampende. Han etter, med senket blikk og hatten på skjeve.
Etterpå fikk mamma vite hva psykiateren hadde sagt: Om noen er forrykte her, så ver det dere to! Skam dere! Herr Calmeyer er en meget oppvakt og dannet ung mann! Jeg kan ikke nok rose Deres datter for hennes valg av ektemann!"”. Han skulle nok gjerne hatt papir på det, min pappa: Rolf Gösta Calmeyer erklæres herved for å være en begavet og svært åndsfrisk ung mann.
Et halvt år senere kom jeg.
Født inn i et land som fortsatt luktet kullfyring, våte frakker og tobakk, men som samtidig drømte om flyruter til Bangkok, moderne biler og en enklere fremtid.
I Liverpool var John Lennon snart 12, og Paul McCartney ti. Everton hadde rykket ned, Liverpool var middelhavsfarer i ligaen, fremtiden grim. Ingen av guttene på Merseyside kunne drømme om at fattige, skitne Liverpool skulle bli verdens sentrum for rock’n’roll og fotball.
I Norge hørte man på trekkspill, radioorkestre og croonere.
Dagen jeg ble født hadde Arbeiderbladet et intervju med Calle Jularbo, den svenske trekkspillkongen som helst ville spille fiolin. Nå var han i Oslo. Les gjerne intervjuet under, det gir et herlig tidsbilde.
“Det går ikke med Beethoven og Mozart på belg. Jeg kaller slikt for musikalsk vandalisering.”
Dette var landet jeg kom til. Et Norge som hadde evnen til å se det storslåtte i det lille. Hvem bryr seg vel om Korea når man har Boysen?
Jeg havnet altså i Porsgrunn, hvor min mor og far holdt hus. For hennes del begynte livet som mor og husmor med skrøpelige midler, og for ham livet som laboratoriearbeider (på Herøya) og familieforsørger.
MIN MOR: Min mor Karin var 21 da hun fikk meg. Her fotografert hos Momo og Bipan (som jeg kalte mine besteforeldre) på Ljan i 1952. (Foto: Sigrid Tholander)
Musikk i 1952
Med utgangspunkt i det som regnes som verdens første hitliste, den som ble trykket i New Musical Express i 1952. Min mor og far var ingen tilhenger av disse låtene. De hørte heller på jazz og klassisk musikk.
Da New Musical Express begynte å publisere britiske singellister høsten 1952, var det egentlig ikke rockens tidsalder som ble dokumentert, men slutten på en eldre populærmusikalsk epoke. Hitlistene viser et England som fremdeles levde i etterkrigstidens følelsesklima: sentimentalitet, trygghet, hjemlengsel og høflig romantikk. Dette var musikk for radio, dansesaler og stuer – ikke for tenåringsopprør. Faktisk var selve begrepet «teenager» ennå lite brukt i Storbritannia.
Det mest slående ved listene er hvor dominerende croonere, orkesterballader og «novelty songs» er. Al Martino, Bing Crosby, Vera Lynn, Jo Stafford, Frankie Laine og Rosemary Clooney representerte alle en vokaltradisjon med røtter i 1930- og 40-årene. Arrangementene var elegante og konservative: store orkestre, strykere, diskret rytmikk og tydelig artikulerte melodier. Jazzens innflytelse var sterkt nedtonet sammenlignet med amerikansk rhythm & blues som samtidig vokste fram i USA. Det britiske publikummet foretrakk varme stemmer, sentimentalitet og sanger som kunne nynnes hjemme ved radioapparatet.
Hitlistene viser også hvor internasjonal britisk populærmusikk allerede var blitt. Mange av de største navnene var amerikanske: Al Martino, Jo Stafford, Nat King Cole, Frankie Laine, Doris Day og Bing Crosby. Samtidig holdt britiske artister som Vera Lynn stand med en stil som fortsatt var nært knyttet til krigsårene og BBC-tradisjonen. Vera Lynn var fremdeles et moralsk og følelsesmessig samlingspunkt for store deler av publikum, og hennes plasseringer på de første hitlistene sier mye om hvor nært 1940-tallet fortsatt lå i britisk bevissthet.
Det er også påfallende hvor lite rytmisk aggressiv denne musikken er. Selv de mer drivende låtene – som Guy Mitchells «Feet Up» – er muntre og ufarlige. Det finnes ennå ingen Elvis Presley, ingen Bill Haley og ingen ungdomskultur som krever sitt eget uttrykk. Det skulle endre seg dramatisk bare få år senere. Derfor fremstår 1952-listene som et siste øyeblikksbilde av et voksent, høflig og etterkrigsmerket Storbritannia før rock’n’roll rev opp hele lydlandskapet.
Av låtene på disse første listene er det særlig tre som peker seg ut som kunstnerisk og historisk sterke:
«Here In My Heart»
– Al Martino
Dette er selve ur-singelen i britisk hitlistehistorie: den første offisielle nummer én på NME-listen i november 1952. Sangen ble skrevet av Pat Genaro, Lou Levinson og Bill Borrelli. Den lå ni uker på toppen i Storbritannia og ble også en stor amerikansk hit.
Martino var italiensk-amerikaner fra Philadelphia og tilhørte crooner-tradisjonen etter Perry Como og Frank Sinatra. «Here In My Heart» er nærmest prototypen på den tidlige 1950-tallsballaden: langsomt tempo, brede strykerflater og en vokal som balanserer mellom operatisk kraft og populær sentimentalitet. Innspillingen er ekstremt kontrollert og elegant, uten improvisasjon eller råhet. Nettopp derfor traff den etterkrigspublikummet så sterkt. Dette var trygg, romantisk musikk i en tid da verden var preget av Korea-krig og atomfrykt.
Det er interessant at sangen allerede var stor som noter før den ble en hitplate. Det forteller hvor sterkt det gamle markedet for pianospill hjemme fortsatt sto. «Here In My Heart» markerer derfor både begynnelsen på den moderne hitlisten og slutten på en eldre musikkultur.
«The Isle Of Innisfree»
– Bing Crosby
Bing Crosbys innspilling representerer den nostalgiske og hjemlandsorienterte siden av britisk smak i 1952. Sangen var skrevet av den irske låtskriveren Dick Farrelly og ble kjent gjennom John Fords film «The Quiet Man». Crosby gjorde den til en internasjonal hit samme år.
Musikalsk er dette en svært tradisjonell ballade, nesten uten spor av moderne populærmusikk. Arrangementet er mykt og flytende, med en nesten drømmende stemning. Teksten uttrykker emigrantens lengsel etter hjemlandet, og akkurat dette traff et britisk og irsk publikum som fortsatt levde tett på minner om krig, emigrasjon og sosial uro.
Crosby var allerede en gigantisk stjerne – en av verdens mest populære artister gjennom flere tiår. I «The Isle Of Innisfree» synger han med en ro og varme som virker tidløs. Det er en innspilling som peker bakover mot 1930-årene snarere enn fram mot rocken. Samtidig forklarer dens popularitet hvorfor rock’n’roll senere måtte oppleves som et sjokk: dette var fortsatt lyden av det etablerte voksenpublikummet.
«Forget Me Not»
– Vera Lynn
«Forget Me Not» – Vera Lynn
Vera Lynn hadde vært «the Forces’ Sweetheart» under krigen, og hennes plass på de første britiske hitlistene viser hvor sterkt hun fortsatt sto i folks følelsesliv. «Forget Me Not» nådde topp fem i Storbritannia i 1952 og ble værende seks uker på listene.
Sangen er typisk for Lynns stil: enkel melodi, høflig orkesterakkompagnement og en stemme som formidler trygghet og inderlighet snarere enn dramatikk. Hun sang aldri med den amerikanske croonerens teatralske kraft. Styrken hennes lå i det intime og troverdige. Under krigen hadde hun blitt et symbol på stabilitet for britiske soldater og familier, og den følelsesmessige forbindelsen levde videre lenge etter 1945.
I ettertid kan slike innspillinger virke sentimentale eller gammeldagse, men i 1952 representerte Vera Lynn kontinuitet. Hun var lyden av hjem, radio og gjenkjennelse i et samfunn som slet med rasjonering og etterkrigsslitasje. Nettopp derfor er «Forget Me Not» kanskje den mest typiske britiske hitlåten fra de første listene: ikke ungdommelig, ikke opprørsk, men varm, høflig og nostalgisk.
Spilleliste 1952-1953
Dette er hva som ble spilt i de tusen britiske hjem da jeg kom til verden. Spillelisten på Spotify heter "1952-53 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 12 i New Musical Express de årene. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert, enkelt tilgjengelig her.
Tre bøker i 1952
BØKER
Jens Bjørneboe – Før hanen galer
Ernest Hemingway – The Old Man and the Sea
John Steinbeck – East of Eden
1952 almanakk:
Januar
Korea-krigen fortsetter uten løsning. Opptøyer bryter ut i Kairo under den såkalte «Black Saturday». I Norge rammes Østfold av munn- og klovsyke. 15 mennesker omkommer i en gruveeksplosjon på Svalbard, og ni dør da snurperen «Linesøy» grunnstøter utenfor Sunnmøre.
Februar
Kong George VI dør 6. februar, og prinsesse Elizabeth blir dronning Elizabeth II. Vinter-OL åpner i Oslo 15. februar. Hjalmar «Hjallis» Andersen tar gull på 5000 meter, 1500 meter og 10 000 meter skøyter i løpet av få dager, og Norge blir beste nasjon med 16 medaljer og 7 gull. Mot slutten av måneden skyter politiet mot studenter i Øst-Pakistan som krever bengali anerkjent som nasjonalspråk.
Mars
New York får sine første fotgjengersignaler med «Walk» og «Don’t Walk» på Times Square. Fulgencio Batista tar makten på Cuba gjennom et militærkupp. På Réunion settes offisiell nedbørsrekord med 1870 millimeter regn på ett døgn. Det amerikanske senatet godkjenner fredsavtalen med Japan.
Banebrytende for trygge fotgjengere. (Foto: media.streets.mn)
April
Fem norske selfangstskuter går ned i Vestisen under en voldsom storm. 78 fangstmenn omkommer. I Bolivia bryter revolusjon ut. San Francisco-traktaten trer i kraft, og den amerikanske okkupasjonen av Japan opphører.
Mai
Verdens første faste jetflyrute åpnes mellom London og Johannesburg. Øst-Tyskland varsler oppbygging av egen hær. Amerikanske flygere lander for første gang på Nordpolen.
Juni
Stortinget vedtar norsk tilslutning til Nordisk råd. Anne Franks dagbok utgis på engelsk. Et svensk militærfly skytes ned over Østersjøen av sovjetiske jagerfly.
Juni: Miss Universe arrangeres for første gang, og finske Armi Kuusela vinner tittelen. Ved kroningen var hun bare 17 år gammel, veide 49 kg og var 1,65 meter høy.
Juli
Thor Heyerdahl mottar Oscar for «Kon-Tiki»-filmen. Sommer-OL arrangeres i Helsingfors. Kong Faruk styrtes i Egypt under et militærkupp. Den europeiske kull- og stålunionen trer i kraft.
Da Norge vant en Oscar. Et stort øyeblikk. Bare uker før jeg ble født.
August
Store oversvømmelser rammer Lynmouth i England. Vest-Tyskland blir medlem av IMF og Verdensbanken. John Cage urframfører det eksperimentelle verket «4′33″».
September
Rasjoneringen av kaffe og sukker oppheves i Norge. Den første åpne hjerteoperasjonen gjennomføres i USA. Den europeiske parlamentariske forsamling åpner sitt arbeid.
Oktober
Det holdes valg til nasjonalforsamlingen i Japan. Storbritannia sprenger sin første atombombe utenfor Australia. Tre tog kolliderer ved Harrow utenfor London; 112 mennesker omkommer.
November
USA sprenger verdens første hydrogenbombe på Eniwetok-atollen i Stillehavet. Dwight D. Eisenhower vinner presidentvalget i USA. Et kraftig jordskjelv og tsunami ved Kurilene tar flere tusen liv.
Desember
Albert Schweitzer mottar Nobels fredspris. Amerikanske kirurger lykkes for første gang med å skille sammenvokste tvillinger. Fraktefartøyet «Eira» driver på land ved Skjervøy, men hele besetningen reddes.
Fredprisvinneren i 1952, Albert Schweitzer. Han mottok ikke prisen før året etter.
Mitt liv som pjokk: Sommerverandaen til mormor og morfar på Ljan, med utsikt Bunnefjorden og myriader av seilbåter. Min mors personlige pute er tydelig merket med navn. Jeg aner ikke hvor den anden er i dag. (Foto: Sigrid Tholander)
NOBELS FREDSPRIS
Albert Schweitzer (men utdelt i 1953).
HOLMENKOLLEN 6. – 9. MARS 1952
Vinnere: Hallgeir Brenden, Vestre Trysil (18 km), Magnar Estenstad, Leik (50 km), Gunnar Gundersen, Frisk (kombinert), Arnfinn Bergmann, Freidig (hopprennet).
SKØYTE-VM PÅ HAMAR 1.-2. MARS 1952
Hjallis suveren verdensmester, over to tidspoeng foran Parkkinen. Ivar Martinsen på 3.
NORSK FOTBALL.
Sparta blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Solberg 3–2 i finalen.
Fredrikstad blir seriemester i fotball etter å ha slått Brann 3–1 i seriefinalen.
ENGELSK FOTBALL
Manchester United blir seriemester.
Newcastle vinner FA-cupen etter å ha slått Arsenal 1-0 i finalen.
Den første julen: Fire generasjoner, og bare en mann - selveste meg. Min mormor, min mamma og min oldemor julen 1952, Mosseveien 241 på Ljabru. Hvor hadde pappa gjemt seg? Kanskje hos sin søster Lita. (Foto: Reidar Tholander)
Og vi glemmer ikke Tarzans julenummer, gjør vi vel? Selv om jeg var alt for liten til å vite at de fantes. Donald visste jeg heller ikke mye om. At jeg skulle jobbe for Vi Menn i over 30 år kunne jeg ikke drømt om engang.
Julen 1952 i Mosseveien 241.