Fra Al Capone til Fornebu

Ralph Lysell (1907-1987), min farfar,
Forrykt designer, mannen bak kobratelefonen og flyaluminiums-bilen m.m.M.

Artikkelen ble publisert i Vi Menn 16. juli 2012.
Takk til Maria og Joachim Calmeyer for uvurderlig hjelp med bildene.

Slik skal kontoret til en mann som aldri går tom for ideer være.

Jeg har ikke en eneste erindring om farfaren min. Det er til og med bare et familierykte at jeg i det hele tatt traff ham. Faren min var nemlig ikke som andre farfedre.

Hans tid var knapp. Han kjørte sportsbil, giftet seg syv ganger (kanskje åtte) (første gang da han var 17) og var altfor travelt opptatt med å finne opp og designe moderne ting. For eksempel aerodynamiske bilmodeller med selvtømmende utblåsningsaskebeger, kobratelefonen (som ble verdensberømt), veltesikre livbåter, katamaran undervannsbåter, husholdningsartikler og endog hus og fabrikkbygninger med en design som fortsatt ville passert i science fiction-filmer fra Hollywood.

Ralph Lysell uten sportsbil var utenkelig.

Fremtidsmannen

Da han lå for døden i 1987, trodde han at hans livsverk hadde vært forgjeves og at han ville forsvinne i glemselen. Det ville gledet hans forfengelighet å se at han i dag fremholdes som Sveriges første og største industridesigner. Hans liv er utstilt på et museum i Stockholm. Ralph Lysells ettermæle er altså ikke brydd taushet, men svensk stolthet: Han var fremtidsmannen.

For meg var han gåtefulle farfar, en mytefigur som ingen helt klarte å fange. Han het egentlig Rolf Åke Nystedt. Som 16-åring reiste han til USA for å gjenforenes med sin mor (som hadde forlatt ham syv år tidligere). Stefaren var ikke begeistret, og unge Ralph måtte klare seg på egen hånd. Han forandret fornavn til det mer amerikanske Ralph og tok morens familienavn Lysell, meldte seg på kveldskurs i design mens han brukte dagene til å trene seg opp som bokser. 17 år gammel giftet han seg.

Han planla å bli profesjonell bokser i New York. Og fløy smuglersprit for Al Capone.

Det er mye dunkelt og uklart rundt Lysells år i USA. Selv hevdet han med overbevisning at han etter å ha tatt flysertifikat (bekreftet) fløy brennevin fra Canada til Chicago for Al Capone.

Al Capones pilot. Det er ikke småtterier.

Han designet også en fremtidsbil som det ble bygget en prototype av, finansiert av en rik enke i henhold til myten. Den hadde ikke pedaler, man bremset og akselererte ved å skyve rattet fremover eller bakover, vindusviskere var unødvendig da lufttrykket ville holde frontruten klar. En av de meget interesserte, både i bilen og Ralph var Celia Villa, datteren til den meksikanske geriljalederen Pancho Villa. Hun designet bilens interiør.

Det er så man nesten ikke kan tro det. Tenk, min farfar!

Jobbet for nazistene

Lysell hevder at amerikansk bilindustri følte seg truet av visjonsbilen, kjøpte ham ut og fikk blokkert hans videre muligheter for bildesign i USA. Han reiste så til Tyskland med en koffert stappfull av egne patenter, ble mottatt med åpne armer av Hitlers bilindustri, startet som prøvekjører for Mercedes, men steg raskt i gradene.

Ifølge min far, kom Lysell veldig høyt opp i nazistenes autohierarki inntil han og hans daværende kone sa hva de mente om behandlingen jødene ble utsatt for i Frankfurt. De ble umiddelbart sparket ut minus alt de eide.

Kurre var dressert til å blidgjøre Der Führer om han skulle stikke innom. Men så kom Ralph og hans daværende kone i skade for å si hva de mente om nazistenes behandling av jødene - mens nazister hørte på. Da bar det på hodet ut og hjem til Sverige. Uansett hva Kurre gjorde.

Hjemme i Sverige fikk han i 1939 jobb som ingeniør hos LM Ericsson. Prototypen til kobratelefonen sto klar i 1941, men selv om han var produktiv, opplevde han det som begrensende å være fast ansatt og ikke sin egen herre. Så i 1945 grunnla han AB Industriell Formgivning. Et superkreativt selskap med et fantastisk futuristisk studio hvor Ralph tronet fra sitt modernistiske arbeidsbord med en aggressiv pipe stukket inn i det velpleide skjegget.

Rømte fra rasende bønder

Han kunne solgt sand til en beduin i Sahara.

I en periode formelig boblet selskapet over av fantastiske designpåfunn, noen smarte, andre komplett vanvittige, og det skortet aldri på oppdragsgivere og sponsorer, for Ralph Lysells talegaver og overbevisningsevne var pur magi. Han kunne solgt sand til en beduin i Sahara. Men hans svakhet var manglende evne til å beholde fokus når idé skulle omsettes i praktisk virkelighet.

Fatal ble hans idé om en revolusjonerende klesklypemaskin. Lysell overbeviste lokale bønder i Torsby om at de burde satse betydelige midler på mirakelmaskinen. Det endte imidlertid med fiasko, rasende bønder som ville ha pengene igjen og en Ralph Lysell som hurtig rømte landet og slo seg ned i Paris hvor talegavene og de fremragende skissene hans kjapt ga uttelling.

Satset på Norge

Hvorfor han bestemte seg for å reise til Norge er uklart, men han kom i 1949 med en bunke fantasifulle skisser av biler. Han ville starte bilproduksjon. Flaggskipet var sportsbilen Rally, prototypen bygget med liv og lyst ute på Fornebu av flyaluminium. Planen var 15 slike sportsbiler og 70 enklere drosjer av samme materiale, spesialkonstruert for norske veier og klima.

Nok et banebrytende prosjekt som aldri ble ført hele veien. 85 vogner endte med én. Så var Ralphs tanker andre steder. Nye planer, nye prosjekter. Men Rally overlevde sin skaper og ruller fortsatt. Den var nylig utstilt på Fornebu.

Det var en dristig plan å lansere i et land hvor regjeringen ikke bare hadde innført importforbud på privatbiler, men hvor privatbilisme uten særlig tillatelse var forbudt. Man skulle bygge landet, ikke sløse bort pengene på luksus.

Samme bakstreverske innstilling skulle noen år senere ta livet av det helnorske bilprosjektet Troll. Man var livredd for å tråkke russerne på tærne, de tok norsk fisk i bytte mot enerett på det norske privatbilmarkedet.

Muligens skjønte Lysell at Norge ikke var rede for fremtiden. Da den første og eneste prototypen på hans Rally sto klar i 1951, var han allerede i gang med noe helt annet: En veltesikker og usynkelig livbåt av et tonn aluminium. Han var selv med på «Svelvik»s jomfrutur fra Drammen til Göteborg påsken 1953, i sterk sjø og snødrev, og da varmesystemet om bord ikke virket, kjølnet Lysells engasjement merkbart.

Hva han etterlot seg i Norge var en aluminiumsbil som fortsatt eksisterer og er i nordmannen Eirik Bøles eie, og et forbedret design på et Regna kasseapparat.

Drama i Afrika

Eventyreren og bilfantasten Lysell var aktiv på 60-tallet da han bl.a. kjørte Europa rundt i en Austin Healey. Han skal ha dukket opp hos Electrolux i Alingsås en gang og spurt om de trengte en designer. Det gjorde de ikke. Lysell ble observert idet han forlot bygningen og forsvant i en sportsbil med en ung dame i passasjersetet.

Mottager av verktøyet fra Sverige ser ikke ubetinget begeistret ut. Jeg har en mistanke om at de opplevde gaven som i overkant beskjeden, og at lastebiler, medisiner, dieselgeneratorer, skoleutstyr, utstyr til boring av brønner eller reservedeler til traktorer var mer i deres gate. Farfar pakket sin enkle bistand inn i en ramme av eventyr og drama som vel fikk ham til å minne mer om Don Quijote enn om Fridtjof Nansen.

I 1968, i en alder av 61, la han av sted sammen med sin hustru Inga-Lisa i en hvitmalt Volvo fra det svenske forsvaret tvers igjennom Afrika, fra Kairo i nord til Cape Town i sør, for å dele ut verktøy til de innfødte. Han hadde ikke råd til hotell, så han sov i bilen i 40 grader, på ryggen. Det siste fordi han var stolt av sitt skjegg og ikke tok sjansen på tilbusting i stabilt sideleie. Om morgenen lå det løver utenfor. Da ventet han litt før han gikk ut for å tisse.

Turen var slett ikke ufarlig da flere av områdene han kjørte igjennom var krigssoner. Blant de mange problemene han støtte på – foruten et vekttap på 11 kilo – var et ublidt møte med fengslene i Etiopia, og en svært dramatisk togreise da bilen hans ble festet på en åpen godsvogn med lianer, disse røk etter noen svinger, og Lysell ble nødt til å starte bilen og bruke både gass og bremser for å holde bilen på vognen – i de skarpeste kurvene måtte han henge ut av vinduet som i en seilbåt. De fleste av de 11 kiloene forsvant antagelig den natten.

Nødmappen til Afrika-prosjektet. Lykkepenge, P-piller og kart. Så er man reiseklar.

En meget sjalu mann

Folk forteller at Ralph hadde en magnetisk personlighet, og at kvinner pustet hurtigere når han kom inn i rommet. Syv (kanskje åtte) ekteskap tyder på et visst drag. Han var også en meget sjalu mann, og min far forteller at han klatret opp fasaden på den amerikanske ambassaden i Stockholm for å sjekke at hans daværende kone ikke drev med noe tull.

Min farfar og kvinner var en selsom kombinasjon som neppe applauderes i dag. Men det skal han ha, han var brutalt selvutleverende.

Han var gift med min bestemor, Bell Calmeyer, i 1927–1933. Hun var det eneste mennesket han fryktet. Da han oppholdt seg i Oslo, 20 år etter skilsmissen, var han meget nøye med å holde lav profil så hun ikke skulle oppdage at han var i byen.

Farfar døde i 1987, 80 år gammel. Han trodde han var glemt.

Neste
Neste

1952: Porsgrunn, Mosseveien og psykiatri