1957 - LAIKA, ELVIS OG PRINSDAL-TRAGEDIER
5 år: Jeg fyller fem, 13. august 1957, og de nærmeste nabobarna er invitert. Fra venstre: Fødselsdagsbarnet, Jon (som skjuler storebror Lars), Jan, Sjur, Kari og Petter. Roger, Bibbi og Kai var antagelig på ferie. (Foto: Sigrid Tholander)
Livet på Prinsdal går seg til. Masse barn i nabolaget, perfekt for utendørslek. Sisten, gjemsel, ping-pang-blikkboks, vannpistol-slagene (om sommeren), cowboy og indianer, kaste på stikka, klinkekuler, lange kjeder av plast-S'er og C'er i alle regnbuens farver. Vi sto aldri fast.
De fleste lekene foregikk i havene og på den lille gruslagte plassen mellom husene. Vi hadde også stor glede av “lillejordet” tilknyttet Lerdal gård, som hadde stabbur. Det bodde to gutter på gården, og de hadde TV, men var gjerrige på å dele “Robin Hood” med oss som bodde i svenskehusene. Jeg hadde egentlig veldig lite med dem å gjøre.
Men vi brukte lillejordet for alt det var verdt. Særlig om vinteren da det både innbød til miniskirenn og miniatyrhoppbakker som selv jeg våget å sette utfor. Vi laget også egne bakker for brusflasker. Og bobbaner for de små, men tunge lekebob’ene som alle gutter hadde. De kunne kjøpes i jernvarehandelen.
Om sommeren duget jordet til papirdrager og papirfly. Stefar Aage kom tikbake fra en reise til Polen med et flyvidunder av stram, hvit plast strukket over en metallramme. Ingen hadde sett noe sånt før. Det hadde formen til en jetjager, og var det også, fant jeg ut, da jeg sendte det ut på sin jomfrutur. Utskytingen foregikk med en kraftig, sprettert-lignende strikkanordning. Effekten var sjokkerende. Flyet nærmeste eksploderte ut av “rampen” og smadret lydmuren før det nådde fem meters høyde. Hastigheten var svimlende, det samme var løftet. Flyet var for perfekt. Det bare reiste sin vei, en prikk på himmelen - langt forbi flaggstangen i Sveavegen, og så var det borte. Jeg fant det aldri igjen.
Men ellers var ikke lillejordet så veldig festlig om sommeren. Gresset var ganske høyt og engen ustelt, så man hadde ikke store gleden av å løpe rundt der. Etter at jeg tråkket gjennom en kattelik og stakk meg på et av de skarpe ribbena, skydde jeg egentlig sommer-lillejordet. Man visste aldri hva som skjulte seg under vegetasjonen. Bedre om vinteren, da var lillejordet tamt.
Nå er det utslettet. Hele engen er bebygget. Det knekket sjelen til Prinsdalen. Det og Holmlia med omegn. Skog ble bebyggelse, villmark drabantby. Og plutselig gikk det ikke lenger Tarzan-filmer på Prinsdal Vel.
Et eller annet sted mellom Prinsdal og Værnes ligger restene av verdens beste miniatyrseilfly og forvitrer.
Brevet fra Skåne. Datert Borrby 30. januar 1957, et brev fra “Astrid o Bernt”, muligens paret hun og pappa leide huset av i 1955. Det underlige er at mamma tok vare på dette lille brevet i et helt liv. Det lå trygt og godt blant hennes kjæreste fotografier og papirer.
1957-galleriet:
Fra venstre mot høyre øverste rekke:
1) Sammen med mormor på trappen til Nedre Prinsdals vei 62D, 17. mai 1957. Folkevognen var brun. Det var de første SAAB’ene våre også. Kanskje det var tilbud på brune biler? Pene er de ikke. 2) Nudist på Katten badestrand. Bildet ga en ukes utestengelse på Facebook. 3) Biltur og rast sammen med mamma og stefar Aage. Jeg har alltid syntes at mamma så ut som en filmstjerne på dette bildet. 4) Nok en gang mislykkes prosjekt “lære å svømme”. Det skulle det fortsette med helt til 1964. Legg merke til svømmebeltet. På grunnen.
Midtre rekke fra venstre:
1) Bursdag. Femårsdagen min. Jeg ser at lampen rett bak hodet til Jon (til høyre), er den samme som opptrer i 1955-bildene fra Skåne. 2) Telt i haven. Tror ikke det levde lenge da jeg ikke har noen erindringer om det, og jeg holdt tross alt med indianerne. 3) Sengen hos mine besteforeldre. Mye å ta seg til. Et godt sted å være. 4) Egentlig var vel pottetiden over, men skitt au!
Nederste rekke fra venstre:
1) Julen 1957. Jakob er fjetret og lettlurt. Jeg forsøker å avsløre julenissens identitet. 2) Kjelke til jul. De var ikke ufarlige i bruk. To liv gikk tapt med ganske kort mellomrom på Prinsdal og Hauketo. Jeg ønsket meg alltid rattkjelke. Fikk det aldri. 3) Julebakst med mormor på kjøkkenet i Mosseveien 241, blant mine kjæreste minner. 4) Vi hadde barnepike en kort periode. Gudene vet hvordan vi hadde råd til det. Hun var dansk, så ut som en Hollywood-skuespiller og het Birthe.
Nedre Prinsdals vei. Vårt hus med rød ring rundt. Bussgarasjene og Esso-stasjonen rett bortenfor. Et vidunderlig friområde for barnelek, bare man passet seg for veien. Ikke mye igjen av sjarmen i dagens Prinsdal.
Nedre Prindals vei snodde seg gjennom dalen, og var en utfordring. Man måtte passe seg for bilene, veien var smal. Men trafikken heldigvis beskjeden - jeg ser av bilnummer-notisboken min at det tok meg flere timer å få tilstrekkelig mange nummer til å fylle en notisbokside.
Likevel representerte veien fare, stor fare, spesielt om vinteren. Nede ved Hauketo var det en spesielt fristende forhøyning i terrenget som ga rattkjelker og kjelker stor fart. Her ble en gutt truffet av bussen og drept. Han greide ikke å stoppe. Det samme skjedde med lille Svein som bodde over veien for oss. Han greide ikke å stoppe kjelken i bakken ned fra Rosenberg og Bergan, og omkom av skadene etter at han ble truffet av en bil.
Jeg husker at sjåføren gikk langs veien med den lille bylten i armene, den lyseblå kjeledressen var blodflekket, mannen gråt. Et sterkt bilde. Han spurte om noen visste hvor gutten bodde. Lille Svein som spiste myk nyasfalt rullet til små, sorte kuler når sommersolen stekte, enda han visste at han ikke fikk lov. Nå var han ikke mer.
Ulykkesbilen ble stående i veikanten i mange dager. Det gikk rykter om at sjåføren hadde levert inn sertifikatet og aldri ville kjøre mer.
Jeg husker ikke popmusikken fra det året, så den gjorde ikke inntrykk. Året da Elvis nådde toppen i England med "All Shook Up", Buddy Holly leverte "That'll Be The Day", Little Richard demonstrerte vokal villskap og skifflefeberen herjet England. Vi hadde Barnetimen. Og aller høyest sto selvfølgelig Egners Lørdagsbarnetime-sang som lovet "hørespill, viser og mere til" og det bare var å "hysj! hysj! hysj! Vær stille som mus!". Og så gledet man seg til et nytt kapittel fra barnetimeboken, "Petter på Ruskøy".
Aller best likte jeg Eventyrvisa. Den ga en sånn magisk, kriblende følelse av forventning.
Og nå begynte rock’n’rollen for fulle mugger. Klassiske LP-plater fra mestrene kom på rekke og rad.
1957 komplett
Spillelisten på Spotify heter "1957 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Søk på "1957 England NME Complete" eller klikk på linken under.
Musikk - 1957
Basert på NME-listene for 1957, tegner det seg et langt mer nyansert bilde enn den vanlige historien om at «Elvis’ verdensherredømme». Han eide ikke Storbritannia i 1957. Ikke ennå. Han var viktig, men året tilhørte mange flere.
Storbritannia befant seg fremdeles i overgangen mellom den gamle populærmusikken og rock'n'rollen. Da året begynte, var det Guy Mitchells «Singing The Blues» og Tommy Steeles versjon av samme sang som dominerte. Frankie Vaughans «The Garden Of Eden», Pat Boones «Friendly Persuasion», Bing Crosby og Grace Kellys «True Love» og Malcolm Vaughans «St. Therese Of The Roses» fløt seigt og foreldreaktig ut av radioapparatene og grammofontutene.
Men de britiske utøverne slet med den amerikanske offensiven. Elvis Presley var vel knapt ute av listene en eneste uke. «Hound Dog», «Love Me Tender», «All Shook Up», «Teddy Bear», «Paralysed», «Party», «Got A Lot O' Livin' To Do», det bare strømmet på. Toppen nådde han bare to ganger, med «All Shook Up» og «Party».
Britenes svar het Lonnie Donegan. Han sang ikke rock’n’roll, men rotekte amerikansk folk og blues, som ble utsatt for den primitive, men vavittig medrivende skiffle-behandlingen. «Cumberland Gap» toppet listen i april, og senere kom dobbel A-siden «Puttin' On The Style» / «Gamblin' Man». Selv i 1957, mens rock'n'rollen eksploderte i USA og sendte tsunami-bølger over Europa, holdt en engelsk skiffle-konge fortet i Storbritannia.
Ellers var det britiske musikkåret 1957 preg av coverversjoner. Gjerne flere toppnavn om det samme beinet. Pat Boone, Tommy Steele, Guy Mitchell, Frankie Vaughan m.fl. levde godt på å spise av hverandres marked ved å konkurrere med den samme sangen. «Singing The Blues» er det mest ekstreme eksempelet. Guy Mitchells versjon erstattet Tommy Steeles versjon på toppen før Steele gjenerobret førsteplassen.
Den sommeren fikk Elvis endelig nakkegrep på britene. Hvis du ikke hadde «All Shook Up» i huset, var du å regne som mistenkt alien.Platen lå dog side om side med Pat Boones «Love Letters In The Sand», så folk var ikke helt til å stole på. Og så kom Paul Anka med “Diana”. Tenårings-hulket over alle hulk. Den solgte rundt 1,18 millioner eksemplarer, og lå 9 uker på førsteplass .
Høsten ga også britene Buddy Holly og hans The Crickets med «That'll Be The Day», Everly Brothers slo igjennom med «Bye Bye Love» og fulgte senere opp med «Wake Up Little Susie», Jerry Lee Lewis stormet inn like vill bak og på tangentene som Little Richard med «Whole Lotta Shakin' Goin' On» og «Great Balls Of Fire». Rcok’n’rollen viste leveringsvilje. Den nye oljen gikk aldri tom for sanger og utøvere.
Harry “Calypso” Belafonte hadde sin egen tallrike fanskare. Marve Fleksnes anekterte hans Day-o! fra “Banana Boat Song”. Det var han faktisk ikke alene om.
Fem sentrale
“Diana” - Paul Anka
Paul Ankas «Diana» kom ikke bare til å bli den største singelen i Storbritannia i 1957. Den markerte også et dramatisk skifte i populærmusikken: tenåringen som selv skrev sine egne følelser, og solgte dem tilbake til andre tenåringer med en intensitet voksne croonere ikke kunne matche. Anka var bare 15 år da han skrev sangen om Diana Ayoub, storesøsteren til en venninne i Ottawa. Mange år senere innrømte han: «I was a 15-year-old kid in love with an older girl.» Det var ikke en poetisk konstruksjon, men sangens motor.
Innspillingen ble gjort i New York 20. mai 1957 med Don Costa som arrangør. Platen kombinerer rhythm & blues med den melodiske disiplinen fra Tin Pan Alley. Den har ikke brutaliteten til Little Richard eller Elvis, men heller ikke den voksne kontrollen til Perry Como eller Pat Boone. Den høres som en tenåring med følelsene ute av kontroll.
Teksten er pinlig direkte: «I’m so young and you’re so old / this, my darling, I’ve been told». I 1957 var dette nytt. Ikke fordi tenåringsforelskelse var nytt, men fordi ordene faktisk tilhørte en tenåring. Før rock’n’roll hadde populærmusikken stort sett vært dominert av voksne som sang for voksne. Anka sang sitt unge hjerte rett ut av kroppen. «Diana» traff voldsomt i Storbritannia. Den eide sensommeren og høsten, og fortsatte å selge inn i 1958 da den passerte millionen.
Produksjonen er bemerkelsesverdig stram. Stemmen ligger ekstremt langt fremme i miksen, mens arrangementet formidler sårbar forventning. «Diana» er ikke aggressiv. Den ber nesten om tillatelse til å eksistere.
Samtidig peker platen direkte fram mot 60- og 70-tallets singer-songwritere. Anka skrev ikke bare sin egen hit; han slapp følelsene fri i full offentlighet. Ingen James Taylor uten “Diana”.
“All Shook Up” - Elvis Presley
«All Shook Up» ble innspilt i Hollywood 12. januar 1957. Elvis var nå den mest eksplosive figuren i vestlig populærkultur. Singelen viste hans allsidighet. Elvis kunne være både rå og dødelig presis samtidig. Og det med en eleganse som lød som lek.
Sangen ble skrevet av Otis Blackwell. Han fikk ideen da forleggeren hans ristet en Pepsi-flaske og utfordret ham til å skrive en sang rundt uttrykket «all shook up». Teksten er absurd enkel, og lekkert skjødesløs. «Well, bless my soul, what’s wrong with me? / I’m itching like a man on a fuzzy tree», linjene levert med en rytmisk selvsikkerhet som gjør dem uimotståelige.
Innspillingen samlet kjernetroppene: Scotty Moore på gitar, Bill Black på bass og D.J. Fontana på trommer, sammen med The Jordanaires på kor. Innspillingen er bygget rundt tomrom like mye som lyd. Lurer på om det var Greil Marcus som beskrev Elvis’ vokal som «a hiccup, a moan and a grin at the same time». Det er vanskelig å si det bedre. Elvis synger ikke bare melodien; han tar den i bakhold.
Scotty Moore har fortalt at gruppen jobbet med ekstrem disiplin i studio på denne tiden. RCA visste at hver Elvis-singel var en kulturell begivenhet. Likevel låter «All Shook Up» nesten avslappet. D.J. Fontanas trommesett er nedstrippet, men herregud hvor presis han er, og hvilken snert! Jordanaires-gutta er en opplevelse i seg selv, enda mer hvis man kan se de muntre karene i f.ek.s Ed Sullivan Show. Sjekk på YouTube.
«All Shook Up» er for kort, for effektiv og for perfekt konstruert til å avfeies som ungdomshysteri. Samtidig er innspillingen fiull av humor. Elvis høres leken ut, en topptrent skøyteløper på vei inn i første sving, kroppen beveger seg raskere enn tankene. Den eldre generasjon syntes han var vemmelig. Han sang ikke som Sinatra. Han sang som om han ville røve hver tenåringsjente i nabolaget.
Det var hans først #1 i Storbritannia. Han var fremme.
«Love Letters In The Sand» – Pat Boone
Da Love Letters in the Sand gikk til topps i Storbritannia sommeren 1957, var det som om etterkrigspopen gikk til motangrep. Smørklysenes hevn. Høflig, sentimental, teknisk plettfri. Akkurat da Elvis, Little Richard og skiffle begynte å rive opp det gamle systemet.
Sangen var gammel allerede da Boone spilte den inn. Den stammet opprinnelig fra 1931 og var skrevet av J. Fred Coots, Nick Kenny og Charles Kenny. Boone la sin mjukeste stemme inn i det veldreide karamell-arrangementet. Ung, tekkelig romantikk som også appelerte til tenåringenes foreldre og besteforeldre. Pat Boone var trygg. Ulastelig. Han var så til de grader Elvis’ motsats.
Det fascinerende med platen er hvor lite aggressiv den er. Samme år som Jerry Lee Lewis hamret løs på pianoet og Little Richard skrek så mandlene sto som tromboner ut av gapet, serverte Boone linjer som:
“On a day like today
We passed the time away
Writing love letters in the sand”
Det er en trist sang, og en enkel intrige. Den tar ikke mange linjene. Det forelskede par skriver kjærlighetserklæringer i sanden. Bølgene vasker dem vekk. Med andre ord, alt er forgjeves. Og ganske riktig, teksten avslutter med at sangens hovedperson står alene igjen på stranden og sutrer.
Akkurat «Love Letters In The Sand» er egentlig ikke opportunistisk i samme grad som mange av hans coverversjoner av svarte artister. Den tilhører snarere tradisjonen av amerikanske standardballader som britene var så glad i. Innspillingen har dessuten en teknisk kvalitet som ofte undervurderes. Produksjonen er usedvanlig balansert for perioden: vokalen ligger varmt og tett i miksen, ekkoet er kontrollert, og arrangementet er bygget slik at ingenting distraherer fra melodien. Det er voksen pop laget med kirurgisk presisjon. Et lekkert stykke såpe.
«Young Love» – Tab Hunter
Det er vanskelig å tenke seg en mer typisk 1957-suksess enn Young Love. Filmstjernepop. Drevet frem av pin-up trynet til Tab Hunter snarer enn av hans vokalprestasjon. De britiske tenåringer kjøpte ikke bare en sang; de kjøpte en drøm om amerikansk ungdom, kino og glamour. Hollywood heaven.
Platen er på grensen til ufrivillig komisk. Sammenlignet med Elvis eller Little Richard låter «Young Love» bedøvet. Arrangementet er enkelt, tempoet rolig, stemmen blyg. Hunter synger:
“Young love, first love
Filled with true devotion”
som om han leser fra et valentinkort han er for sjenert til å overrekke. Men nettopp dette traff noe i tiden. Mange britiske tenåringer i 1957 levde fortsatt i et kulturelt landskap dominert av rasjonering og streng sosial kontroll. Og ingen av dem hadde egen bil. «Young Love» tilbød en trygg, romantisk tenåringsfantasi uten rock’n’roll-seksualiteten.
Samtidig viser platens suksess hvor tett sammenvevd popmusikken og filmindustrien var blitt. Hunter var Warner Bros.-stjerne før han ble popsanger. I Storbritannia, hvor amerikanske filmer fortsatt hadde enorm kulturell gjennomslagskraft, ble slike figurer automatisk popnavn.
Plateselskapene hadde oppdaget at tenåringer kunne mobiliseres som egen kjøpergruppe, og at visuell appell var viktigere enn musikalitet. På mange måter peker «Young Love» fram mot hele idolindustrien som skulle dominere de neste tiårene.
Innspillingen i seg selv er nesten asketisk produsert. Halv-akustisk klimpre-gitar, lett snatrende trommer, diskret kor og Hunters tørt klagende vokal helt fremme i lydbildet. Det finnes ingen dramatikk i miksen, ingen eksplosjoner, ingen rytmisk voldsomhet. Alt er designet for nærhet og trygghet.
«Mary’s Boy Child» – Harry Belafonte
Da Mary's Boy Child gikk til topps i Storbritannia på tampen av 1957, var det mer enn bare en juleslager. Det var et kulturelt jordskjelv. Ingen hadde forventet at en temporær julesang med salme-ambisjoner og karibisk rytmeunderlag skulle gå hele veien til #1, men det gjorde den sannelig i Storbritannia. Harry Belafonte var mannen som så potensialet. Gjennom TV-opptredener, konserter og tidligere hits som «Banana Boat Song» og «Island In The Sun» var han det siste nye.
Jester Hairston skrev låten, egentlig som en bursdagssang. Utkastet ble liggende i skuffen inntil han ble spurt om han hadde noe de kunne bruke i et TV-program med karibisk tema. Da skrev han om bursdagsteksten i en fei, og vips var en slager født. Belafontes innspilling kombinerte spirituell julefortelling og calypso. Resultatet var både høytidelig og eksotisk.
“Long time ago in Bethlehem
So the Holy Bible say…”
Helt atypisk innspilling for hitlistene i 1957. Harry skynder seg aldri. Stemmen hviler bedagelig over arrangementet, mens kor og perkusjon gir innspillingen en seremoniell fremdrift. Vokalen ligger dypt og resonant i miksen, mens akkompagnementet er luftig nok til å gi teksten rom.
NME-listene i 1957 vrimler av tenåringsidoler, filmtemaer og rock’n’roll-rabagaster, men «Mary’s Boy Child» er noe helt annet — en global samtidssalme som ved et mirakel havnet midt i popmarkedet på julekvelden. Platen passerte millionen i Storbritannia. Et utenkelig og svimlende høyt opplag.
Belafonte forberedte de britiske og amerikanske markedene for det karakteristiske, karibiske rytmegynget lenge før sekstitallets reggae- og ska-bølge. «Mary’s Boy Child» er den perfekte introdusjonen, den ultratradisjonelle, britiske julehit fremført med eksotisk, karibisk puls.
I 1978 blåste Boney M nytt liv i sangen. Fortsatt karibisk i uttrykket, men nå som blanding av reggae og disco. Knallsuksess.
USA 1957
Hvis Storbritannia i 1957 fortsatt var dominert av filmtemaer, TV-profiler, croonere og varietéartister, var situasjonen i USA en helt annen. Rock’n’roll var ikke bare det siste nye, men populærmusikkens lokomotiv. Elvis Presley bar kronen, men rundt ham vokste hoffet: Jerry Lee Lewis, Buddy Holly, Everly Brothers, Fats Domino, Little Richard, Sam Cooke og Chuck Berry. Rhythm & blues, country og gospel ble smeltet sammen til en ungdomsmusikk som ikke lignet noe foreldregenerasjonen hadde hørt. Veldig mange ble skremt og lurte på om man kunne forby bråket.
Billboard-listene i 1957 viser et marked i rask endring. Platesalget flyttet seg mot tenåringer. Radio-DJ-er fikk stadig større innflytelse. Samtidig begynte låtskrivere og produsenter å forstå hvordan det nye markedet fungerte. Resultatet ble et av de mest kreative årene i amerikansk populærmusikk.
Fem sentrale singler
«That'll Be The Day» – The Crickets
Når man hører «That'll Be The Day» i dag, kan det være vanskelig å forstå hvor radikal den virket sommeren 1957. Den mangler Elvis' erotiske snerr og Little Richards ekstatiske energi. Likevel representerte den noe nytt: Et lite, ungt ensemble spilte som en enhet. Med fenomenalt attakk i gitarklangen.
Buddy Holly og The Crickets skapte lydbildet som ble malen for sekstitallets beatgrupper. To gitarer, bass, trommer - tett samspilt, og med et kick som smadrer dører. Slipp oss inn! Du får ikke en smørsanger med akkompagnement på besøk. Du får et band.
Trommene ligger langt framme i miksen etter datidens standard. Gitarene driver sangen framover med skarp og kimende romklang som lyder like friskt i dag, 70 år senere. Holly synger ikke som en crooner. Han glir ikke langs tonerekkene, han bryter dem opp med sin hikkende fraseringer og sine plutselige aksenter. Det er en utrolig ung og livsfrisk stemme, den gir deg følelsen av at ordene blir til mens den synger.
The Hollies oppkalte seg etter Holly. Stones hadde sin første store hit med Hollys “Not Fade Away”. Beatles elsket ham over alt på jord (og gjorde en guddommelig versjon av “Words Of Love”). Paul McCartmey kjøpte hele katalogen hans, og har holdt Buddys minne og musikk levende siden.
"It was Buddy Holly who made it all possible." (John Lennon)
«Jailhouse Rock» – Elvis Presley
“Jailhouse Rock” er attitude, ungdom, og fingeren ganger ti, den tar med seg hele partyet inn i fengselet. Der går dansen for samfunnets verste. Til 1957 å være er dette rene molotov-cocktailen. Men koreografert og formidlet med et smil, det skjeve, uimoståelige Elvis Presley-smilet. Han låter som kongen av sitt eget rike. Forbryternes konge. Men puh, det er jo bare en film. Og hvem kunne motstå den stramt koreograferte og visuelt forbløffende dansescenen!
Jerry Leiber og Mike Stoller skrev låten. Vanligvis var filmlåter noe man bare kastet inn med et skuldertrekk, et lite pausetriks for å få lengde nok på en ellers tynn handling. “Jailhouse Rock” var ikke venstrehånds. Den var målrettet, ferdigdefinert og klar for verdensherredømme.
Innspillingen er ekstremt stram. Scotty Moores gitar angriper fra første takt og har kapteinens rolle, Bill Blacks bass er en formidabel hjertepumpe, og D.J. Fontana er bare hinsides forut sin tid, trommene driver alt framover med, han selvantenner. Men innspillingens hemmelige våpen er jazzpianisten Dudley Brooks som gir kompet et sprelsk driv som matcher salige Jerry Lees akrobatikk og vel så det.
Ingen overflødige elementer. Ingen strykere. Ingen pynt. Alt du hører, hver detalj, har en bevisst funksjon. Elvis står midt i lydbildet og leverer teksten med en blanding av humor, arroganse og rå kraft. Og Dudley Brooks traller livet en trall.
I filmen fungerer sangen perfekt, men den er faktisk enda sterkere uten ledsagende bilder, som en kraft, en lyd, en slagserie presset inn på 7 tommer vinyl. 155 guddommelige sekunder for evigheten. Mer eksplosiv enn dette får du ikke Elvis.
«Great Balls Of Fire» – Jerry Lee Lewis
Elvis på sitt villeste representerer kontrollert kaos. Jerry Lee Lewis er på sitt villeste representerer den totale mangel på kontroll. Mannen med fetter Anton-frisyren tok fyr. Og da var det ingen ting som kunne stoppe ham.
Som Fats, var han en tangentspillende sanger, men som Little Richard lot han seg ikke begrense av det. Tvert imot. Det ulykksalige instrumentet ble inkorporert i sceneshowet som underlag for brå utbrudd av dans og akrobatikk og generell mayhem.
«Great Balls Of Fire» er en plate som høres som om den er sekundet fra å implodere. Sun Studios-produsent Sam Phillips jaktet alltid på rå energi. Her fant han den mest ekstreme versjonen.
Pianoet er motoren. Lewis hamrer løs på tangentene som om instrumentet skylder ham penger. Trommene er bare passasjerer på reisen. Jerry Lee leker med teksten og lytteren, han balanserer mellom sang, rop og latter.
Han forsøker ikke å skjule sin bakgrunn fra pinsemenigheten, han lar det heller stå til, på sitt mest forrykende gir han inntrykk av å befinne seg i et bedehus som rister, det ekstatiske pianoet, de plutselige tempoøkningene, ropene som kom de fra en besatt.
Når han traff ekstasen ytterpunkt, ble Jerry Lee skremt. Han fryktet at han var djevelens våpen snarere enn Guds, at han bedrev synd. Og om noen innspilling fikk ham til å tvile, var det nettopp den kolossale “Great Balls Of Fire”. Sangens seksuelle innhold gjorde ham urolig. Under innspillingen diskuterte han faktisk med Sam Phillips om det var syndig å spille inn slike tekster.
«Peggy Sue» – Buddy Holly
«Peggy Sue» viser Buddy Hollys allsidiget og innovative instinkter. Han å tenker ikke bare som utøver og opphavsmann, men som produsent og arkitekt.
På overflaten er sangen enkel. Men jo dypere man gransker, dess mer uvanlig blir den. Jerry Allisons trommer spiller et mønster som hypnotiserer lytteren. En seremoniell grottedans med skyggene dansende på veggene i bålets flammelys. Gitarene etablerer spenningsbølger. Hollys vokal flyter inn og ut av rytmen.
Sangen mangler egentlig refreng. Den bygger i stedet på atmosfæren som skapes, og på gjentagelsens hypnose. Dette er ikke 1957. Det er fremtiden. Den eksperimentelle pops fødsel.
Historien bak tittelen er forøvrig velkjent. Arbeidstittel var “Cindy Lou” (oppkalt etter Buddys niese). Men trommeslager Jerry Allison ville noe annet, så oppkalte de den etter hans kjæreste, Peggy Sue Gerron. Dermed fikk vi en av verdens minst sentimentale og mest besettende kjærlighetssanger.
Den kommer svevende, roter med hjernen din og forsvinner, alt i løpet av to minutter og 29 sekunder.
«School Day» – Chuck Berry
Hvis noen ville forstå amerikanske tenåringer i 1957, kunne de nøye seg med å høre «School Day».
Chuck Berry hadde en unik evne til å beskrive ung hverdag på en måte som både voksne og tenåringer forsto. Her skildrer han skole, lærere, lekser og friheten som kommer når klokken endelig ringer for siste gang.
Berry åpner med et av rockens mest berømte gitar-riff. Det er enkelt, aggressivt og umiddelbart gjenkjennelig. Gjennom hele innspillingen fungerer gitaren som en andre fortellerstemme. Den kommenterer ordene.
Berrys storhet ble bygget på hans geniale evne til å skape riffs som limte seg til hjernen, og til hans like uforlignelige evne til å observere (og formulere observasjonene). Han skrev om biler, skolen, musikk, dating og drømmer om frihet. Han var den viktigste sangsmeden i den første rockegenerasjonen. Ingen Dylan uten Berry.
I «School Day» finnes også det som må kunne kalle rock’n’rollens livsmotto:
Hail, hail rock'n'roll
Deliver me from the days of old
Long live rock'n'roll
The beat of the drum is loud and bold
Chuck oppsummerer ikke bare en genre, men en hel ungdomskultur som nettopp var i ferd med å ta over makten i amerikansk populærmusikk.
Verden rundt i 1957
Januar
Den 1. januar ble Saarland formelt innlemmet i Vest-Tyskland etter flere år som fransk-kontrollert område. Samtidig ble Sudan fullt selvstendig etter å ha vært styrt av Storbritannia og Egypt.
Den 3. januar introduserte Hamilton Watch Company verdens første elektroniske armbåndsur. Dermed var starten gått for overgangen fra mekaniske klokker til elektrisk og senere digital teknologi.
Den 10. januar overtok Harold Macmillan som britisk statsminister etter Anthony Eden, som hadde fått karrieren ødelagt av Suezkrisen året før.
I Japan hadde Throne of Blood premiere, Akira Kurosawas mørke samuraiversjon av Shakespeares Macbeth.
Den 31. januar ble selskapet Noratom opprettet som et samarbeid mellom staten og norsk industri for å utvikle norsk kompetanse innen atomenergi. På 1950-tallet trodde mange at kjernekraft ville bli fremtidens store energikilde – billig, nesten ubegrenset og teknologisk revolusjonerende. Også i Norge hersket sterk optimisme rundt atomforskning. Institutt for atomenergi på Kjeller hadde allerede startet forskningsreaktorer, og vi var i aller høyeste grad med.
Februar
Den 4. februar nådde den atomdrevne ubåten USS «Nautilus» sin 60 000. nautiske mil – samme distanse som i Jules Vernes roman En verdensomseiling under havet.
I Norge fritok myndighetene mindre boliger fra å søke om byggetillatelse 5. februar, et uttrykk for den store boligbyggingen i etterkrigstiden.
Den 6. februar erklærte Sovjetunionen at den svenske diplomaten Raoul Wallenberg døde i sovjetisk fangenskap allerede i 1947. Mange tvilte på om dette var sant, og meldingen vakte sterke reaksjoner internasjonalt.
Den 16. februar hadde Det syvende segl premiere i Sverige. Filmen, med ridderen som spiller sjakk med Døden, ble et av europeisk films mest ikoniske verk.
Mars
Den 6. mars ble Ghana selvstendig fra Storbritannia som det første afrikanske landet sør for Sahara som oppnådde uavhengighet etter kolonitiden. Kwame Nkrumah ble landets store nasjonale symbol.
Den 8. mars åpnet Egypt Suezkanalen igjen etter krigen året før, og Ghana ble samme dag medlem av FN.
I Norge ble Kongsberg Sølvverk lagt ned 16. mars etter mer enn 330 års drift. Sølvverket hadde vært en av Norges viktigste industribedrifter siden 1600-tallet.
Den 21. mars sendte Sovjetunionen en skarp note til Norge med advarsel mot utenlandske militærbaser og atomvåpen på norsk jord. Den kalde krigen var kommet til Norge.
Den 25. mars undertegnet seks europeiske land Romatraktaten i Roma. Dermed ble Det europeiske økonomiske fellesskap, EEC, etablert – forløperen til dagens EU. Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg ønsket å knytte Europa økonomisk tettere sammen for å hindre nye kriger.
April
I april tok moderne databehandling et viktig steg framover da IBM begynte å selge den første kompilatoren for programmeringsspråket FORTRAN. Det gjorde det langt enklere å bruke datamaskiner til vitenskapelige og tekniske beregninger.
Den 9. april åpnet Egypt Suezkanalen fullt for internasjonal trafikk igjen etter oppryddingen etter Suezkrisen.
Den 15. april overtok amerikanske og canadiske militærmyndigheter ansvaret for Distant Early Warning Line – en kjede av radarstasjoner tvers over Arktis. Systemet skulle oppdage sovjetiske bombefly og varsle et mulig atomangrep over Nordpolen.
I Norge ble Sangen om den røde rubin sentrum i en av landets mest omtalte sedelighetsdebatter da Agnar Mykle og Gyldendal-direktør Harald Grieg ble tiltalt 29. april for utgivelse av «utuktige skrifter».
Her fra behandlingen av ankesaken i Høyesterett 9. mai 1958 i forbindelse med utgivelsen av Sangen om den røde rubin. Mykle helt til venstre. (Wiki / Fotograf: Bjørn Fjørtoft)
Mai
Den 11. mai beslagla norske myndigheter importerte eksemplarer av Henry Millers roman «Sexus», som ble ansett som pornografisk. Saken ble et nytt kapittel i den opphetede norske debatten om sensur, litteratur og seksualmoral.
Den 15. mai gjennomførte Storbritannia sin første prøvesprengning i forsøket på å utvikle en hydrogenbombe. Testen, som var del av Operation Grapple i Stillehavet, ga ikke helt resultatet britene hadde håpet på, men markerte landets ambisjon om å bli en fullverdig atomstormakt.
Den 30. mai vant Real Madrid Europacupen i fotball for andre år på rad og befestet sin posisjon som Europas ledende klubb.
I Sør-Afrika ble «Die Stem van Suid-Afrika» nasjonalsang, et symbol på apartheidstatens stadig sterkere nasjonalistiske profil.
Juni
Den 21. juni ble John Diefenbaker statsminister i Canada.
Den 25. juni vedtok Stortinget å innføre regulære fjernsynssendinger fra 1960. Beslutningen skulle forandre norsk kultur- og medieliv dramatisk i løpet av få år.
Den 27. juni traff orkanen Audrey Louisiana og Texas og tok flere hundre menneskeliv. Mange ble fullstendig tatt på senge fordi varslingen fungerte dårlig.
27. juni: Orkanen Audrey dreper 500 mennesker i Louisiana og Texas. (Wiki)
Juli
Den 1. juli startet Det internasjonale geofysiske året, et enormt internasjonalt forskningssamarbeid om jord, vær, atmosfære og verdensrommet.
Det historiske møtet slik AI ser det. Apple tar jo en trillion for retten til å publisere ekte bilder fra 1957-seansen.
Den 6. juli fant en av populærmusikkhistoriens mest berømte tilfeldigheter sted. Den 15 år gamle Paul McCartney møtte John Lennon og bandet The Quarry Men under en kirkefest i Woolton i Liverpool. McCartney imponerte Lennon ved å spille Eddie Cochran- og Little Richard-sanger på gitar, og møtet ble starten på samarbeidet som senere utviklet seg til The Beatles.
Den 25. juli ble Tunisia republikk med Habib Bourguiba som president.
Den 29. juli ble Det internasjonale atomenergibyrået IAEA opprettet for å kontrollere og fremme fredelig bruk av atomkraft.
August
Den 4. august sikret Juan Manuel Fangio sitt femte verdensmesterskap i Formel 1 – en rekord som sto i flere tiår.
Og her kommer jeg inn
Den 13. august 1957 (fem uker og tre dager etter at John Lennon og Paul McCartney traff hverandre) fylte jeg fem år. Ikke uventet kan jeg by på bilder fra fødselsselskapet på Prinsdal, og fra dagens Arbeiderbladet. Dagen før hadde Oslo vært utsatt for tidenes flom. Vi snakker ekstremvær og klimakrise allerede for 69 år siden.
Skikkelig klimakrise og ekstremvær på Østlandet. Oslo fikk en kraftig dose 12. august, Arbeiderbladet rapporterte om millionskader og viste også et bilde av Lijordet-banen som sto fast i tunnelen ved Volvat, nå omgjort til en flod.
Oslo var ikke i beit for filmtilbud. Kinosalene var innbyggernes vindu mot verden og Hollywoods deilige virkelighetsflukt. Som man ser hadde ikke radioen mye å stille opp med der. På Casino kunne man dessuten møte Norges-vennene Deep River Boys. Vanvittig populære i hovedstaden.
Avtagende regn og til dels pent vær. Puh.
Bursdag på Prinsdal. Jeg fyller 5 og er travelt opptatt med kake og eventyrbrus. Deltagere i selskapelighetene er, om vi tar fotoet helt til venstre: Fra venstre: jeg, Sjur, Jon, Petter, Jan og Lars. Piken som dukker opp på de andre bildene er Kari. Roger, Bibbi og Kai var høyst sannsynlig på ferie. Det siste bildet viser andre bordsetning. De voksne kom om ettermiddagen. Jeg gjenkjenner mammas tanter, Dagny og Aslaug, og stefarmor Helena. Hun var ikke slem. Men ikke snill, heller.
Nye blader den uken jeg fylte fem. En pussig Vi Menn-forside, en ung prins Harald, og et av de få Donald-bladene som brukte sort bakgrunn på forsiden. Carl Barks introduserer damen med de gjenstridige barna som hun holder i bånd.
På denne tiden begynte Jukan å gjøre seg gjeldende. Jeg kunne allerede lese selv, og det hadde åpnet verden og vist meg uendeligheten. Men hvorfor måtte alltid disse kvinnene på død og liv elge seg innpå jungelheltene mine og forårsake masse problemer og stopp i handlingen? Forsiden på nr. 33 hadde jentelus.
Den 31. august ble Malaysia selvstendig fra Storbritannia. Uavhengigheten markerte enda et viktig skritt i oppløsningen av det britiske imperiet i Asia.
September
Den 5. september bombet styrkene til Cubas diktator Fulgencio Batista opprørere i byen Cienfuegos. Den cubanske revolusjonen skjøt fart.
Den 9. september vedtok USA Civil Rights Act of 1957 – den første borgerrettsloven siden gjenoppbyggingstiden etter den amerikanske borgerkrigen.
Den 21. september døde Haakon VII etter 52 år på tronen. Hele Norge stanset opp i sorg, og kronprins Olav ble konge som Olav V. Haakon VII var blitt et symbol på motstandsviljen under krigen og hadde en nesten unik posisjon i norsk offentlighet.
Kong Haakon VIIs begravelse. (Foto: Wiki / Jac Brun)
Samme dag sank seilskipet Pamir i Atlanterhavet under en orkan. Lasten hadde forskjøvet seg. Bare seks av 86 om bord overlevde.
Den 26. september hadde West Side Story premiere på Broadway. Musikalen moderniserte Romeo og Julie til et voldelig ungdomsmiljø i New York.
Oktober
Den 2. oktober lanseres Præriebladet i Norge. Jeg er allerede hektet.
Den 4. oktober skjøt Sovjetunionen opp Sputnik 1 – verdens første kunstige satellitt. Den lille metallkulen sendte radiosignaler rundt jorden og utløste sjokk i USA. Sovjetunionen hadde tatt ledelsen i teknologi- og romkappløpet. Sputnik markerte i praksis starten på romalderen.
I Norge beholdt Arbeiderpartiet rent flertall ved stortingsvalget 7. oktober, mens statsminister Einar Gerhardsen befestet sin posisjon som landets dominerende politiker.
Den 10. oktober oppsto en alvorlig brann i atomreaktoren Windscale i England. Radioaktivitet lekket ut i omgivelsene, og hendelsen ble en av verdens første store atomulykker.
November
Den 1. november åpnet Mackinac Bridge i USA. Den enorme hengebroen over Mackinac-stredet knyttet for første gang Michigans to halvøyer tett sammen med bilvei, og var da verdens lengste hengebro mellom tårnene
Den 3. november sendte Sovjetunionen opp Sputnik 2 med hunden Laika om bord. Laika døde få timer etter oppskytningen. I mange år hevdet sovjetiske myndigheter at hun levde i flere dager før hun ble avlivet smertefritt, men dette viste seg senere å være usant.
Det som tok livet av henne var sannsynligvis en kombinasjon av ekstrem varme, stress og svikt i kjølesystemet om bord. Etter at romkapselen nådde bane rundt jorden, førte tekniske problemer til at temperaturen inne i kapselen steg kraftig. Laika ble utsatt for intens varme og panikk, og døde trolig av overoppheting og stress etter bare fem til syv timer i rommet.
Laika, verdens mest berømt og uheldige hund. Russerne hadde ingen planer for å få henne tilbake. (Foto: NASA)
Den 13. november førte store oversvømmelser i Italia til omfattende skader, særlig i Venezia.
Desember
Den 6. desember mislyktes USAs første forsøk på å skyte opp en satellitt da Vanguard-raketten eksploderte på oppskytningsrampen foran TV-kameraene. Kontrasten til Sovjets Sputnik-suksess var pinlig for USA.
Den 10. desember mottok den canadiske diplomaten Lester B. Pearson Nobels fredspris for arbeidet med FN-styrken under Suezkrisen.
Den 20. desember foretok passasjerflyet Boeing 707 sin første flytur. Jetflyet kom snart til å revolusjonere internasjonal lufttrafikk og gjøre verden langt mindre.
I Norge erklærte statsminister Einar Gerhardsen under et NATO-møte i Paris 16. desember at Norge ikke ville tillate atomvåpen eller utenlandske baser på norsk jord i fredstid. Denne linjen kom til å prege norsk sikkerhetspolitikk gjennom hele den kalde krigen.
Julelektyre
Arbeiderbladet 24. desember 1957, på selveste julaften. Kuldegrader på lur. Har litt sans for de tre karene som begikk innbrudd i et bakeri i Ålesund, rappet 5000 kroner og bestilte drosje til Oslo.
Storveis med kinotilbud i Oslo. Og her kan man se hva folk hørte i De tusen hjem før juletregangen.
Litt av en juleforside på Aktuell. må jeg si. Ja, på Vi Menn også, må ChatGPT si, for den nektet å rengjøre og lysne forsiden da den angivelig er i strid med deres snerpete retningslinjer, så jeg måtte gjøre det selv. Julens Donald er en heftig klassiker, her begynner føljetongen Jul på Bjørnefjell. Den er helt der oppe sammen med firkanteggene og historien om gullhjelmen. Jeg glemmer aldri synet av Donald som gjemmer seg i taklampen.
Fred, sport og bøker
FREDSPRISEN
Lester Bowles Pearson
Viktige bøker i 1957
James Bond og Jack Kerouac, en skikkelig dose rock’n’roll.
VM PÅ SKØYTER ÖSTERSUND 16.-17. FEBRUAR 1957
Kupper’n blir mester etter å ha vunnet både 5000 og 10 000; slår faktisk andremann i sammendraget, Boris Sjilkov, med over 36 sekunder på tier’n.
Kupper’n verdensmester for første gang, fotografert 17. februar 1957 i Östersund. (Foto: Dagbladet / Norsk Folkemuseum)
HOLMENKOLLEN 1.-3. 1957
Vinnere: Veikko Hakulinen, Finland (15 km), Eero Kolehmainen, Finland (50 km), Paavo Korhonen (kombinert), Helmut Recknagel, Øst-Tyskland (hopprennet), Anna-Lisa Eriksson, Sverige (10 km kvinner).
NORSK FOTBALL
Fredrikstad blir Norgesmester (cupmester) etter å ha slått Sandefjord Ballklubb 4-0 i finalen.
Fredrikstad blir også seriemester, etter å ha slått Odd 6-1 i seriefinalen.
ENGELSK FOTBALL
Manchester United vinner serien.
Aston Villa tar FA cupen, slår Manchester United 2-1 i finalen.
Og Davy, Tim og professor Occultis er allerede i full gang med å gjøre livet surt for de dumme britene.
Nok en Jukan-forside med jentelus. Og så til jul, a’ gitt. Tsk tsk. Hva er det krokodillene holder på med, forresten?
Julen 1957: Jeg var for liten til å få Tarzan i julestrømpen. Men det stopper ikke meg fra å legge ut forsiden her. Og denne forsiden har definitivt ikke jentelus.