1958 - MANCHESTER UNITED-KATASTROFEN OG tysker-ELVIS
Katastrofen: 6. februar 1958 var Manchester United på vei tilbake til England med fly etter å ha spilt kvartfinale i Europacupen i Beograd dagen før, mot Crvena Zvezda (Røde Stjerne). I tillegg til lagets spillere og trenerteam var også en rekke engelske sportsjournalister blant passasjerene. Flyet landet i München for å fylle drivstoff, og da det skulle ta av igjen i tett snøvær, gikk det i bakken. 23 av de 44 passasjerene og mannskapet mistet livet i styrten (tre av dem døde på sykehuset). Åtte av de omkomne var Manchester United-spillere. Avisen skriver syv, men det skyldes at Duncan Edwards døde av skadene to uker senere. (Utklipp fra Arbeiderbladets forside 7. februar 1958)
Jeg husker ikke flykatastrofen som tok livet av åtte Manchester United-spillere. Jeg var tross alt ikke fylt seks, og engelsk fotball var noe man bare kjente til fra tippekupongen, og radiooppleserens kodesprog, "tippetegn 2".
Men verdensrommet visste jeg alt om, både fra Donald og fra de stadige sputnik-rapportene som ble heftig debattert blant smårollingene på Prinsdal. Man var umettelig der, selv mødre med krøllruller i formiddagshåret, ble tappet for mulig informasjon om verdensromrakettene, selv om de øyensynlig ikke hadde peiling der de satt og stelte negler og pattet på en Craven med "kork-tupp".
Mutter'n røkte Plaza, når jeg tenker meg om. Tenker jeg meg enda grundigere om, går det opp for meg hvorfor vi barna foretrakk å leke utendørs. Hjemmene våre var jo like innrøkt som skorstenspiper, røken drev mellom stolene, øynene sved, det var bare å trekke på seg skibukser, vams og beksøm, og gi seg polarklimaet i vold.
Vi barn røkte ikke, bortsett fra noen veldig slemme, og dem skydde man som pesten. Mest fordi de faktisk ikke nølte med å gi deg juling hvis de fikk sjansen.
Sigarettmerkene: Teddy ble sett litt ned på. Men den kom godt med når rampete gutter tøffet seg, for ti Teddy kostet nesten ingen ting. Craven var voksen dame-sigarett, Blue Master en herreting. Mens Plaza la seg litt midt mellom. Moren min røkte Plaza.
Vi holdt likevel nøye regning med hvilke sigarettmerker som var de foretrukne. Og der fulgte man nesten alltid sine foreldre - eller til nød besteforeldre. Følgelig hevdet jeg med viters mine, særlig overfor de som var yngre enn meg, f.eks. Petter, at Plaza var merket - med Pall Mall (uten filter) på sølvplass, for det røkte morfar til sin pjolter når han kom hjem fra jobben. Sjur og Jon holdt skråsikkert på Craven. Og slik kunne vi holde det gående, South State, Blue Master (utrolig kul pakke), Camel, bråsikre uten å ha smakt annen røk enn det vi fikk i oss som passive røkere, og det smakte kvalmende uansett merke.
Jeg tror ikke foreldre røkte riktig så tett som man får inntrykk av i serien "Mad Men", men tett nok til at inneklimaet var synlig svekket. Man måtte av og til blunke for å se klart. Bilkjøring var noe man fryktet, særlig om vinteren og i heftig regnvær. Da røkte foreldrene med begge hender og nektet å åpne så mye som en glippe av sidevinduet. Vi var bare barn. Vi hadde ikke stemmerett i en sliten Folkevogn, engang.
1958-galleriet
1) Min undulat het Finbeck, og var uimotagelig for hengivenhet. En hver tilnærmelse ble belønnet med stålnebb-klyp ispedd lynrask hakking. Veldig vondt. Et skuffende kjæledyr. 2) Veldig lite i livet slo skøyteløp på radio og fyr på peisen hos mormor og morfar. 3) Vi gikk alltid rundt juletreet, og morfar kunne mange vers. Det er ham til venstre. Deretter min mor, min stefarmor, og bak henne, tante Aslaug. 4) Jakob og jeg på verandaen på Prinsdal. Donaldbladet gjør det mulig å tidfeste bildet. Se nedenfor.
Donald-bladet Jakob sitter med rett over, er altså nr. 17, og ble utgitt onsdag 13. august 1958, på min seksårsdag. Donald kom fortsatt hver 14. dag. Men noen uker senere gikk de over til ukentlige utgivelser.
1) Og så kan man studere fullvinter, ski med kandaharbindinger, og inngangsdøren vår. 2) Min første venn på Prinsdal, Kari. Her med dukkevogn. 3) Et bilde av meg før jeg går om bord i danskebåten hører med. Koffert, kamera og reiselue. Bildet lyser av forventning. Vi besøkte noen venner av mormor. En het Folmer, i hvert fall har jeg alltid trodd det, hadde tykke gudfaren-lepper, polert isse og kjederøkt fete sigarer. Det forårsaket at oppholdet for min del ble skjemmet av kvalme og rennende øyne. Folmer var ellers en vennlig, noe overvektig mann, og gikk i mørk dress (slik jeg husker det).
Favorittlektyren til en femåring vinteren 1958.
TOP 30 i England ante jeg ikke engang at fantes. Noen av låtene fant vel veien inn i vårt hjem også. Jeg husker fortsatt mutters versjon av "Volare". Den var mye mer følsom enn Monn Keys treige norske versjon, “Vi svever, å åå, vi synger, a aaa”
Uansett, 1958 var det første tunge året for Elvis-fansen. Militæret tok ham i mars det året, og seks måneder senere ble han shippet til Vest-Tyskland. Verden ble imidlertid slett ikke kvitt ham, for RCA sørget for at han sang inn et lite lager som kunne spres jevnlig ut på markedet de neste to årene, og skape illusjonen av at Elvis fortsatt befant seg i bygningen. Det var faktisk et vellykket stunt.
RCA fortsatte å pumpe ut hits. Hele åtte var innom Englands TOP 30 I løpet av 1958: “I’m Left, You’re Right, She’s Gone”, “Jailhouse Rock”, “Don’t Leave Me Now”, “(You’re So Square) Baby I Don’t Care”. “Don’t”, “Wear My Ring Around Your Neck”, “Hard Headed Woman” og “King Creole”. Og enda hadde RCA mer.
Spillelisten på Spotify heter "1958 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 7 låter fra VG-listen (som ble lansert i uke 42 det året). Søk på "1958 England NME Complete" eller klikk på linken under.
Godbiter på LP som kom i 1958. Alle er verdt pengene dine. Husk original vinyl-utgave.
Musikk 1958
Britene oppdaget rock'n'rollen i 1957. I 1958 flyttet musikken inn på alle pike- og gutterommene, og sivilisasjonen slik britene kjentev den var på hell.
De ukentlige NME-listene speilet et musikalsk landskap i voldsom bevegelse. På den ene siden etterkrigstidens trygge underholdningsindustri: Perry Como, Michael Holliday, Pat Boone, Frankie Vaughan og et utall coverversjoner. De hadde lite å stille opp med mot det siste nye, de unge og vitale som ikke hadde skuddsår i sjel og sinn etter en verdenskrig. De hadde da sannelig annet å tenke på. Hold kjeft, Yakety yak!
Storbritannia hadde ennå ikke produsert egne Elvis’er. Lonnie Donegan representerte ikke det opprøret, selv om han vant unge hjerter og antente spillgenene i tenårings-England. Skiffle var for de ubemidlete og håpefulle, alle kunne starte et band, og Lonnie hentet et vrimmel av sanger fra den amerikanske landeveien og den svarte blues. Han pekte ut veien. Men han så ut som en grei onkel.
Det var Amerika-banden som gjaldt. Anført av Elvis. Selv om Elvis nå hadde fått konkurranse av en drøss andre (og skulle til Tyskland), amerikanere hver eneste en, svarte som hvite. Buddy Holly knatret ut av alle jukebokser. Det samme gjorde Everly Brothers. Fats Domino, Chuck Berry, Jerry Lee Lewis, Little Richard. Og så hadde du alle instrumental-hitsene, som «Tequila» og «Raunchy». Amerikansk, amerikansk.
Utpå sensommeren skulle alt forandre seg. Da dukket en 18 år gammel brite med Elvis-sleik og brune dåre-øyne opp og utfordret pikehjertene med et erotisk stykke rock’n’roll kalt “Move It”. Og plutselig hadde Storbritannia fått sin egen Elvis. Cliff hadde the looks, og til dels the moves (selv om han beveget seg mye stivere enn kongen fra Tupelo). Og “Move It” var heltbritisk, skrevet av Ian Samwell som spilte rytmegitar i Cliffs kompgruppe The Drifters (de måtte forandre navn da det allerede fantes et Drifters i USA, så de ble The Shadows, men da var Samwell allerede ute og i gang med å skape seg en karriere som meget vellykket bakmann).
“Move It” viste at briter også kunne. Det ga dem trua. Den fungerte som kickstarter for den britiske rocken.
John Lennon oppsummerte det ganske klart senere: I think the first English record that was anywhere near anything was 'Move It' by Cliff Richard, and before that there'd been nothing.
Fem singler som definerer UK 1958
«Move It» – Cliff Richard and the Drifters
.Historien om britisk rock kan deles i to: Før og etter «Move It».
Mens store deler av den britiske hitparaden fortsatt var fylt av høflige croonere og amerikanske coverlåter, kom Cliff Richard og hans The Drifters (snart omdøpt til The Shadows) med en plate som faktisk var ekte rock'n'roll, ikke en britisk imitasjon. Sunget av en brite, skrevet av en brite, spilt av briter. Makeløst.
Det er som Lennon sa, det fantes ingen britisk ungdomsmusikk før “Move It”. De trodde alt godt kom fra Amerika, landet for alle unggutter og ungpiker hadde sin egen bil, sin egen telefon, sitt eget rom. Amerika hadde musikken, idolene, filmene, TV-teknologien. Britene var en rusten Bedford med defekt varmeapparat på forblåste vinterveier.
Så kom Cliff. Og plutselig var de med i verden.
The Beatles hentet sin inspirasjon og sine coverlåter fra USA. Men det er ingen tvil om at de også skylder den unge Harry Webb en takk. Han og John Lennon var jevngamle, “Move It” ga Cliff litt av et forsprang.
«All I Have To Do Is Dream» – Everly Brothers
Og der ble harmonipopen sjøsatt som et ekte barn av rock’n’rollen. Don og Phil ga virkelig ungdomsopprøret skjønnhet. Hvilke harmonier de to røstene frembragte! Everly Brothers dannet skole, og blant elevene som gikk der kan man nevne Simon & Garfunkel, John & Paul og The Hollies.
Det var ikke Don og Phil som oppfant tostemt sang, men de gjorde den til et viktig element i rock’n’roll-paletten. Brødrene trengte ikke trommekanonader for å bli hørt, de gikk for det florlett svevende uttrykket av behersket gitarspill og tett sammenvevde stemmer. De formidlet bittersøt skjønnhet, de gjorde gull av drøm, lengsel og melankoli.
Bob Dylan løftet hatten for dem tidlig, og du finner spor av dem i hans egne plater. Ikke minst på “Self Portrait” (1970) som henter “Take A message To Marie” og “Let It Be Me” fra Don og Phils repertoir.
«Rave On» – Buddy Holly
Buddy Holly erobret ikke verdensherredømme i 1958. Men han satte sitt merke på rocken, et merke som er like gyldig den dag i dag. Han var alt-i-ett-artisten, en selvdrevet organisme. Han skrev selv, sang selv, kunne forsåvidt spille alt selv også selv om han frontet bandet The Crickets. Han kunne også produsere, arrangere. I det hele tatt - en fantastisk inspirasjonskilde for unge musikere som til da hadde vært marionetter i plateselskapene og forleggernes slagerfabrikk, musikkindustrien.
Keith Richards har kreditert Holly mange ganger. Og Paul McCartney er hans selvoppnevnte ambassadør. Hadde han ikke omkommet i flyulykken 3. februar 1959 (“the day the music died”), må gudene vite hvor langt Buddy Holly ville drevet det. Han ble bare 22 år.
«Rave On» er en destillasjon av hans talent. Energisk, personlig, umiddelbar, utålmodig og leken - helt ulik den glatte popen som ellers dominerte listene. Han ga britiske unggutter lyst til å starte band (og bruke briller). Forbildet. Med hornbrillene. Elvis Costello bare rappet utseendet hans. Egentlig rappet begge det fra faren til tegneseriefiguren Dennis.
Dennis’ debut som avistegning 12. mars 1951. Bak rattet Buddy Holly alias Elvis Costello alias John Lennon (ja han brukte også sånne briller) alias faren til Dennis.
«Tequila» – The Champs
Tre minutter som beviste at en hit ikke trengte en sanger (bare en kommentator med litt fordreid woke-stemme).
«Tequila» var en musikalsk anomali i 1958: en instrumental rockplate med latinamerikansk rytmikk og ett eneste ord som refreng. Likevel ble den et fenomen.
Dens betydning ligger ikke bare i suksessen, men i hva den åpnet for. Britiske tenåringer oppdaget at gitarer, rytmer, stemninger og en dritings jazz-saksofonist (som blåser sitt insisterende og eviggående gjennomgangstema) kunne bære en plate helt uten tradisjonell vokal. Veien mot The Shadows, Ventures og hele instrumentalbølgen på begynnelsen av sekstitallet har sitt utspring i «Tequila» (shots).
Selv er jeg enda mer begeistret for den senere “Sombrero” med sitt trippende gitartema og sine glade saksofonstøt. Her får vokalisten en hel linje å spinne på: “Where is my sombrero?”, spørsmålet stilles to ganger. Svaret får vi da låten stopper: “It’s on my head.” Sangeren virker brydd. Tequila er ikke for pyser.
«Who's Sorry Now?» – Connie Francis
Herlige Connie Francis. Selve dronningen av amerikansk pop sent på 50-tallet og tidlig på 60-tallet. Hun kom ikke lett til det. Plateselskapet hadde ingen tro på «Who's Sorry Now?», Det var så vidt de ga ut platen, og planen var egentlig å droppe unge Connie. Men så tok platen fyr, og svosj! #4 på Billboard-listen og hele veien til #1 i England! 19 år gamle Concetta Rosa Maria Franconero var stjerne.
“Who’s Sorry Now?” traff de voksne også. Den forener tradisjon og ungdomskultur. Opprinnelig skrevet i 1920-årene, men Francis ga den et løft og en sårbar kjerne som traff tenåringene hjemme. Da hun senere fulgte opp med «Stupid Cupid», skrevet av detlovende låtskriverparet Burt Bacharach og Hal David, ble forbindelsen mellom femtitallets pop og sekstitallets moderne sangkunst enda tydeligere.
Kvinnelige popartister skulle snart få en langt større rolle enn de hadde hatt i rockens første år. Connie Francis var den første av de store.
USA 1958: Året da rock’n’rollen havnet i trøbbel
Billboard-listene dette året er allsidig, variert og spudlende på hugget. En overflodens tabloid av fremtidige legender, tenåringshysteri, skandaler, dødsfall, doo-wop, rhythm & blues, rockabilly og tenåringsballader. Elvis konge, men tronsalen er ikke fattig på utfordrere. Buddy Holly, Everly Brothers, Jerry Lee Lewis, Chuck Berry, Little Richard, The Coasters, Fats Domino, Platters. Samtidig kommer tenåringspopens første store bølge gjennom artister som Connie Francis, Ricky Nelson og Bobby Darin. Og sannelig banker den unge Phil Spector på også, først som sanger i trioen Teddy Bears.
USA i 1958 er også alt det vidunderlig uforutsigbare også: operainspirert italiensk pop, novelty-låter om lilla menneskeetere og fresende tenårings-raseri over kjærlighetens brutalitet. Det er kaotisk. Ustabilt. Og sprell levende.
1958 er også året da alt gikk galt på toppen. Elvis ble hentet av militæret og sendt til Tyskland. Jerry Lee Lewis giftet seg i 1957 med Myra Gale Brown, den 13 år gamle datteren til hans fetter J.W. Brown, hvilket utløste skandale og massiv indignasjon I England da Jerry Lee var på turné der i 1958. Det ga karrieren hans en fatal smell som det tok lang tid å jobbe seg ut av. Samtidig var Little Richard i ferd med å trekke seg ut av rock’n ‘rollen og heller satse på gospel. Rundt hjørnet ventet ytterliger tragedier og skandaler. Buddy Holly, Big Bopper og Ritchie Valens døde i flyulykke 3. februar 1959, Chuck Berry ble arrestert for å ha smuglet en 14 år gammel jente over delstatsgrensen og endte til slutt med å sone et og et halvt år i fengsel.
Som vi ser, bunnen gikk ut av rock’n’rollen. Mange av dens viktigste profiler var enten borte (temporært) eller døde.
Det viste seg selvfølgelig at rocken var mer enn en håndfull konger og prinser. Rocken var blitt noe i seg selv, en kraft, ja, et helt samfunn, som begynte å bli seg selv bevisst.
Fem sentrale amerikanske singler fra 1958
«Johnny B. Goode» – Chuck Berry
Om rock’n’roll hadde skrevet sin egen nasjonalsang ville det blitt «Johnny B. Goode».
Chuck Berry tok blues, country og tenåringsfantasier og kokte det ned til tre minutter konsentrert amerikansk energi. Åpningsriffet er ikke bare berømt; det er hellig.
Teksten om bondegutten som lærer seg å spille gitar «just like ringing a bell» ble samtidig den definitive rock’n’roll-fortellingen: Outsideren som spiller seg ut av anonymiteten og inn i stjernehimmelen. Ikke minst takket være sin inspirerende optimistiske mutter:
His mother told him, "Someday you will be a man,
And you will be the leader of a big ol' band
Many people comin' from miles around
To hear you play your music when the sun go down
Maybe someday your name'll be in lights
Sayin' 'Johnny B. Goode tonight!'"
Hver eneste britiske gitarist på sekstitallet lærte seg triks fra denne platen. Hver eneste en.
John Lennon: «If you tried to give rock and roll another name, you might call it Chuck Berry.»
«Poor Little Fool» – Ricky Nelson
Ricky Nelson hadde fordelen av TV-berømmelse gjennom The Adventures of Ozzie and Harriet, men «Poor Little Fool» er ikke bare en gratis kjøretur for kjendiser. Det er en bemerkelsesverdig elegant tenåringsplate. En klassiker.
Der mange hvite popartister på slutten av femtitallet fortsatt sang enten som croonere eller som bleke Elvis-kopier, hadde Nelson en avslappet, helt ujålete tilstedeværelse. Stemmen er myk og kontrollert, men aldri glatt på den irriterende Pat Boone-måten. Han høres ung. Er ung, ikke en voksen mann som spiller tenåring. Ricky er ekte, han forsøker å forstå følelsene sine mens han synger dem.
Det gir platen en oppriktighet, en stemning av melankoli og sårbarhet, som skiller den fra mye annen pop i 1958. Arrangementet er dempet, gitarene diskrete, tempoet drømmende.Endog fraværende, i egne tanker. James Burton legger allerede her grunnlaget for den elegante gitarlyden som senere skulle få enorm innflytelse på både countryrock og pop.
“Poor Little Fool” var forøvrig den først #1 på den nyutvidete Billboards-listen Hot 100 da den ble lansert i august 1958.
«Summertime Blues» – Eddie Cochran
Ingen tenåringsplate fra femtitallet fanget frustrasjon bedre.
Mens tidlig rock’n’roll handlet om dans, biler og romantikk, sang Eddie Cochran om arbeidsgivere, foreldre og autoriteter som behandlet ungdom som om de var midreverdige vesener. «I’d like to help you, son, but you’re too young to vote.» Proto-punk in your face.
Låten ble populær å covre, men bare The Who greide å komme på nivå med originalen. Deres utbrudd fra “Live At Leeds” tilhører evigheten. Cochran leverte tenåringsopprør uten filter. Sinne, driv og gitarer. Og et rungende fuck you NAV.
«Yakety Yak» – Coasters
Velkommen til tenåringslivets komiske kaos. «Yakety Yak» er egentlig en tre-minutters sitcom satt til rhythm & blues: sure foreldre, frustrerte ungdom, husarbeid, kjefting og tenåringenes kollektive himling med øynene. «Take out the papers and the trash / or you don’t get no spendin’ cash.»
Det som gjør platen historisk viktig er måten komponistene Jerry Leiber og Mike Stoller bygger den opp på. Dette er ikke bare en sang – det er karakterteater. Dialog, humor, timing og lydeffekter blir integrert i popmusikken på en måte som peker mot senere popsatire, fra Zappa til 10cc.
Frank Zappa kalte Leiber og Stoller «my heroes», og Beatles-medlemmene elsket Coasters-platene nettopp fordi de kombinerte humor med rå rhythm & blues. Deres “Rubber Soul”-album hadde som utgangsplan å skape et slik hele ved å sammenføre humor, satire og soul. Gummi-sjel i høyeste grad.
Coaster leverte de gjenkjennelige hverdags-situasjonene, King Curtis’ legendariske tenorsaxofon gjorde resten. Soloen hopper rundt som en tegnefilmfigur høy på sukker.
Tenåringsopprør tar et skritt videre. Rock’n’roll hadde allerede skremt foreldregenerasjonen. Nå begynte den å le av dem også.
«Sweet Little Sixteen» – Chuck Berry
«Sweet Little Sixteen» er ikke bare en hitplate. Det er nærmest rock’n’rollens første veikart over tenårings-Amerika.
Chuck Berry ramser opp by etter by — «Boston and Pittsburgh, P-A / Deep in the heart of Texas» — punktene på et kart over ungdomskultur som eksisterer over hele USA, og binder nasjonen sammen. Før var tenåringene et marked. I Chuck Berrys salmebok var de en egen nasjon.
Det geniale er hvordan han kombinerer observasjon og energi. Jenta i sentrum av sangen er ikke fremstilt som glamorøs moden erotikk, slik voksenskapt populærmusikk foretrakk kvinner. Hun er en fan. Hun kjøper plater, samler bilder og skriker på konserter. Berry synger om tenåringslivet fra innsiden.
Musikalsk er platen like avgjørende. Drivet i gitaren, den rastløse rytmen og den på grensen til resiterte vokalfraseringen blir grunnstoff for sekstitallets beatmusikk. Brian Wilson rappet melodien, kalte den «Surfin’ U.S.A.», og fikk svi. Beatles, Stones og Dylan ville aldri i verden blitt hva de ble uten onkel Chuck.
Gitarintroen er selvfølgelig en signaturlyd i seg selv: skarp, fremoverlent, full av selvtillit. Klar for løyer.
Det er sangen om en søtnos som har planer om å overta verden.
Dette skjedde i 1958:
Januar
Den 1. januar trådte Det europeiske økonomiske fellesskap i kraft, forløperen til dagens EU. Samtidig ble Vestindiaføderasjonen opprettet som et forsøk på å samle britiske kolonier i Karibia.
Den 2. januar la Norsk språknemnd fram ny læreboknormal og utløste en bitter språkstrid. Snart kunne man skremme barn til å spise opp grønnsakene sine bare ved å si “samnorsk”. D
Den 4. januar brant Sputnik 1 opp i atmosfæren etter tre måneder i bane rundt Jorden.
Den 8. januar vant Bobby Fischer det amerikanske sjakkmesterskapet som 14-åring, et tidlig tegn på at han ville bli en av historiens mest omtalte sjakkspillere.
Samme dag omkom 14 mennesker da det oppsto brann om bord på hurtigruteskipet «Erling Jarl» i Bodø
Den 23. januar flyktet Venezuelas diktator Marcos Pérez Jiménez etter omfattende protester og generalstreik. Dagen etter tok en militærjunta makten.
Den 31. januar skjøt USA opp Explorer 1. Den kunne med letthet bæres av tre mann, og lignet på en fyllepenn. Oppskytningen markerte USAs første seier (over seg selv) i romkappløpet mot Sovjetunionen. Satellitten oppdaget senere Van Allen-strålingsbeltene. Det er områder rundt jorden hvor elektrisk ladede partikler – hovedsakelig elektroner og protoner – blir fanget av jordens magnetfelt. Partiklene kommer for en stor del fra solen og fra kosmisk stråling i verdensrommet. Strålingen kan være svært skadelig både for mennesker og elektronikk, så romfartøy oppholder seg så lite som mulig i beltene.
Er det en satellitt, er det en banan? Nei, det er Supermanns fyllepenn. Litt.
Februar
Den 1. februar slo Egypt og Syria seg sammen til Den forente arabiske republikk, et panarabisk prosjekt ledet av Gamal Abdel Nasser. Unionen ble kortvarig, men symboliserte arabisk nasjonalisme i den kalde krigen.
Den 5. februar mistet et amerikansk bombefly en hydrogenbombe utenfor Georgia-kysten. Bomben er aldri funnet.
Den 6. februar styrtet et fly med Manchester United i München. Åtte spillere døde i ulykken, som fortsatt er en av fotballhistoriens mest traumatiske hendelser.
Utklipp fra Arbeiderbladet.
Den 6. februar brant deler av Bryggen i Bergen igjen (det var tre år siden sist). Brannen styrket debatten om hvorvidt den gamle trehusbebyggelsen burde bevares eller rives, en strid som skulle prege Bryggens videre skjebne i årene som fulgte.
Den 6. februar:George Harrison ser The Quarry Men for første gang. (Antagelig)
Den 14. februar inngikk Irak og Jordan en føderasjonsavtale som svar på den egyptisk-syriske unionen.
Den 23. februar kidnappet cubanske opprørere racerkjøreren Juan Manuel Fangio under et Grand Prix-arrangement i Havanna. Han ble løslatt uskadd dagen etter.
Den 25. februar startet Bertrand Russell kampanjen for atomnedrustning i Storbritannia. Fredssymbolet som senere ble verdensberømt, ble tatt i bruk samme uke.
I Norge ble februar preget av ekstremkulde. På Tynset ble det målt minus 44,5 grader (Wiki). Dagens klimakadetter var ikke født ennå, så de har nok ikke hørt om 1958.
Mars
Den 2. mars fullførte en britisk ekspedisjon den første kryssingen av Antarktis over land via Sydpolen.
Den 11. mars mistet et amerikansk bombefly ved et uhell en atombombe over South Carolina. Bomben manglet atomkjerne, men eksplosjonen ødela et hus og skadet flere mennesker..
Den 17. mars skjøt USA også opp satellitten Vanguard 1, som faktisk fortsatt befinner seg i bane rundt jorden i 2026.
Den 27. mars ble Nikita Khrusjtsjov regjeringssjef i Sovjetunionen og befestet sin makt i Kreml. Bildet er fra 1954. (TASS/Wiki)
April
Den 14. april vant den amerikanske pianisten Van Cliburn Tsjajkovskij-konkurransen i Moskva. Midt under den kalde krigen ble han et symbol på kulturell avspenning mellom USA og Sovjet.
Den 17. april åpnet verdensutstillingen Expo 58 i Brussel. Atomium-bygningen ble stående som et ikon for etterkrigstidens tro på teknologi og atomkraft.
Den 21. april kolliderte et amerikansk passasjerfly med et militærfly over Nevada. Alle 49 om bord omkom.
I Norge undertegnet 45 Arbeiderparti-representanter den såkalte Påskeopprør-resolusjonen mot atomvåpen i Vest-Tyskland. Hendelsen viste de voksende spenningene rundt NATO og atompolitikken.
Mai
Den 1. mai kunngjorde fysikeren James Van Allen oppdagelsen av jordens magnetiske strålingsbelter.
9. mai: Høyesterett opphever dommen i saken mot Gyldendal og Agnar Mykle. Beslaget av romanen «Sangen om den røde rubin» oppheves. (Foto: Nasjonalbiblioteket/Wiki)
Den 13. mai startet en alvorlig krise i Frankrike da franske offiserer og kolonister i Algerie gjorde opprør. Krisen førte til at Charles de Gaulle vendte tilbake til makten.
Den 15. mai skjøt Sovjetunionen opp Sputnik 3.
Den 28. mai vant Real Madrid Europacupen i fotball igjen og befestet sin dominans i turneringens første år.
Juni
Den 1. juni ble Charles de Gaulle hentet tilbake som Frankrikes sterke mann under Algerie-krisen.
Den 16. juni ble Ungarns tidligere statsminister Imre Nagy henrettet for sin rolle under oppstanden mot Sovjet i 1956.
22. juni: Kong Olav 5. signes i Nidarosdomen. Her fotografert 17. juni under signingsferden på veien mot Trondheim. Oppland, Øyer, Tretten. Prinsesse Astrid fulgte sin far. De hilser på Sverre Opjordsmoen, Ottar Stende og ordfører Einar Bræin. (Foto: Maihaugen)
Den 29. juni vant Brasil VM i fotball i Sverige etter 5–2 mot vertslandet. Den 17 år gamle Pelé slo igjennom internasjonalt.
Juli
Den 9. juli rammet et enormt jordskred Alaska og skapte historiens høyeste registrerte tsunami i Lituya Bay. Bølgen nådde over 500 meter opp langs fjellsidene.
Den 14. juli ble Iraks konge Faisal II drept i et militærkupp som avsluttet det hashemittiske monarkiet.
Den 15. juli sendte USA 5000 marinesoldater til Libanon for å støtte den pro-vestlige regjeringen.
Den 29. juli vedtok den amerikanske kongressen opprettelsen av NASA, som raskt ble sentrum for USAs romprogram.
I Norge varslet LO storstreik med 220 000 medlemmer før konflikten endte i Rikslønnsnemnda.
August
Vi begynner med meg. 13. august 1958 fylte jeg 6 år, var misunnelig på Roger som begynte i førsteklasse allerede nå, denne sensommeren. Jeg tror klasserommet var provisorisk, for det var mitt kull som innviet den nye skolebygningen til Prinsdal skole, i august 1959. Jeg mener Roger hadde sin førsteklasse i lokalene til Prinsdal Vel. Vi i 52-årgangen gikk i dag-barnehave på tomten til velet. Og var forbitrende små. Nedenfor er Arbeiderbladets rapporter for denne dagen.
Arbeiderbladet på bursdagen min. En kriminalhistorie med med høy promille og lykkelig slutt! Dessuten en ganske avslørende rapport fra Kronprisens dramatiske bilulykke. Avslørende i den forstand at de tre passasjerene omtales som Kronprinsen, en dame og en politimann. Man lurer jo på hvordan denne tydeligvis helt tilfeldige damen havnet i kupeen. Ellers er fortsatt Deep River Boys pluss “et kjempeprogram av attraksjoner” klare på Chat Noir. Og så er en grammofon programleder klokken 11.35, mens den fremfører en helt egen grammofonkonsert klokken 13.30. Så radio var ikke småtterier.
Vitenskapen når stadig nye høyder. Nå et meterologisk mirakel plassert på et lasteplan som gjør det mulig for husmødrene i Oslo å slå et tresifret hummer og få greie på om det er trygt å henge opp klesvasken med én gang, eller om de bær vente et par timer.
Billedbladene gir sommerlige signaler, og dessuten er Ingrid Bergmann i byen. Vi Menn-damen er vel litt … eh … raff? Dagens Donald må med, det kom faktisk ut denne dagen. 13. august 1958 falt nemlig på en onsdag.
Sjekkhefte-vinnerne ble slukt, som vanlig. Jeg ønsket meg alltid samme bukse som Jukan har her. Fikk det aldri.
Den 3. august ble atomubåten USS Nautilus det første fartøyet som passerte Nordpolen under isen.
Den 23. august startet den andre Taiwanstredet-krisen da Kina bombarderte øyene Quemoy og Matsu, kontrollert av Taiwan. Krisen ble et alvorlig spenningspunkt mellom USA og Kina.
Fra slutten av august brøt det ut rasemotiverte opptøyer i Notting Hill i London, et tidlig tegn på Storbritannias voksende konflikter rundt innvandring og rasisme.
I Oslo omkom fem mennesker i trikkebrannen i Strømsveien.
September
Den 1. september startet den første «Torskekrigen» mellom Island og Storbritannia etter at Island utvidet fiskerigrensen til 12 nautiske mil.
Den 2. september startet Kinas første regulære TV-sendinger i Beijing.
Den 12. september konstruerte Jack Kilby den første integrerte kretsen hos Texas Instruments. Dette ble grunnlaget for moderne mikrochips og all senere datateknologi.
Den 18. september ble BankAmericard lansert i California, forløperen til dagens Visa-kort.
Den 28. september stemte Frankrike ja til Charles de Gaulles nye grunnlov. Resultatet åpnet veien for Den femte republikk, som formelt ble opprettet få dager senere.
I Norge eksploderte et ammunisjonslager på Trondenes Fort ved Harstad. Fem mennesker mistet livet.
Oktober
Den 1. oktober begynte NASA (National Aeronautics and Space Act) formelt sin virksomhet.
Den 2. oktober erklærte Guinea seg uavhengig fra Frankrike, som den første franske kolonien i Afrika sør for Sahara til å gjøre det.
Den 4. oktober ble Frankrikes nye grunnlov undertegnet, og Den femte republikk var opprettet.
Den 4. oktober gjennomførte BOAC den første kommersielle transatlantiske jetflyvningen.
Den 18. oktober ble «Tennis for Two» demonstrert i USA, ofte omtalt som verdens første rene dataspill for underholdning.
Den 28. oktober ble Johannes XXIII valgt til ny pave etter Pius XIIs død tidligere samme måned.
I Norge vedtok Stortinget ny skoleboknormal etter den langvarige språkstriden. Samnorsken holdt det norske sprog i et kvelertak.
November
Den 10. november donerte juveleren Harry Winston den berømte Hope-diamanten til Smithsonian Institution i Washington.
Den 20. november etablerte Jim Henson og Jane Nebel selskapet Muppets, Inc., forløperen til dagens Jim Henson Company.
Den 30. november vant gaullistene parlamentsvalget i Frankrike og styrket Charles de Gaulles nye regime.
I Norge ble Nordlandsbanen fullført frem til Fauske.
Desember
Den 1. desember omkom 95 mennesker, de fleste barn, i en skolebrann i Chicago.
Den 15. desember publiserte Arthur Schawlow og Charles Townes teorien bak laseren, en teknologi som senere fikk enorm betydning innen medisin, kommunikasjon og elektronikk.
Den 18. desember skjøt USA opp SCORE, verdens første kommunikasjonssatellitt.
Den 21. desember ble Charles de Gaulle valgt til president i Frankrike.
Den 31. desember flyktet Cubas president Fulgencio Batista fra landet etter opprørernes framrykking. Dette åpnet veien for Fidel Castros maktovertakelse ved inngangen til 1959.
Arbeiderbladet 24. desember 1958
Værmeldingen gir ikke løpende skøyteis-informasjon lenger. Ellers er julekriminaliteten i full gang. Tyven som hoppet av toget i over 70 km/t topper dramatikken, mens den elegante damen på Eidsvoll benyttet kløkt og frekkhet.
Planla man kinobesøk i romjulen er vel “Indiskret” med Cary Grant og Ingrid Bergman en sikker vinner. Den byr jo på “spill i stjerneklasse”. Eller kanhende “De dødes tjern” på Klingenberg. Hadde jeg vært et år eller så eldre, ville jeg definitivt valgt Bomba på Sinsen og Zorro på Victoria. De kom sikkert til Prinsdal Vel etter hvert. Jeg må eller innrømme at jeg i 2026 nok ble særlig nysgjerrig på “Guds lille åker”, for der kan man møte Tina Louise som Griselda - “kvinnen som vekker mennenes begjær”. Radioen byr på mye musikk, og den sto gjerne litt lavt på i bakgrunnen på julekvelden i Mosseveien. Tror ikke vi skrudde opp lyden da Hauk Aabel leste folkeeventyr. De voksne var sikkert i gang med nippe-nullan og Akevitten. Ikke for det, jeg vokste ikke opp i et hjem hvor alkoholen satte noe preg. Verre med sigarettrøken.
Jul i Mosseveien. Jeg beundret onkel Jørgen, han hadde Elvis-sleik og kunne tysk.
NOBELS FREDSPRIS
Dominique Pire
Fire viktige bøker:
SKØYTE-VM HELSINGFORS, 15.-16. MARS
Dobbelt russisk med Oleg Gontsjarenko som vinner.
Roald Aas beste nordmann på 3. plass.
HOLMENKOLLEN 13.-16. MARS
Vinnere: Pavel Koltsjin, Sovjet (15 km og 50 km), Tormod Knutsen (kombinert), Nikolaj Kamenskij, Sovjet (hopprennet) og Radja Jerosjina, Sovjet (10 km kvinner).
NORSK FOTBALL
Skeid norgesmester etter å ha slått Lillestrøm 1-0 i cupfinalen.
Viking seriemester 1957/58 etter å ha slått Skeid 2-0 i seriefinalen.
ENGELSK FOTBALL
Wolverhampton Wanderers blir seriemestre.
Bolton slår Manchester United 2-0 i FA cupfinalen.
Julelektyre
Kostelige forsider på billedbladene. Det Donald-bladet var dessverre ikke av de bedre.
Sjekkhefte-formatet rulet. Jeg kjøpte Jukan og Donald. Præriebladet måtte lånes. Jeg var like hektet på det. Ja, er det ennå, må jeg innrømme.
Juleheftenes konge eier en lekker forside. Dessverre nok et feiende flott Tarzan som ikke havnet i julestrømpen min. Jeg måtte nok smøre meg med tålmodighet. Min mor syntes bladet var for dyrt. 2,50 var mye i 1958.