1959 - MÅNERAKETTER, SATELLITTER OG fortsatt tysker-ELVIS
Første klasse. Jeg var selvfølgelig hjelpeløst forelsket i lærerinnen, som vi bare fikk beholde dette første året. Jeg er nr. 4 fra høyre i bakerste rekke (regner ikke med frøken). Sjur, min nabo er nr. 5, og Kai, som også var nabo er nr. 6 i første rekke. Begge to er dessverre reist over elven.
Det er imponerende hvor god AI kan være til å farvelegge, men risikoen er at AI også foretar ørsmå, men også større justeringer av selve bildet også. Så jeg er usikker på om denne farveversjonen er godkjent. Gi gjerne tilbakemeldinger.
Det var året da jeg begynte på skolen. Flunkende ny skotskrutet ransel i rødt, plastbelagt, og med hemmelighetsfull "ny ransel"-lukt. Tror vi var første kull i Prinsdal skoles nye bygning. Mener at Roger, som gikk i klassen over meg, måtte ta 1. klasse i Prindals velhus.
Det luktet betong og maling-rent av nybygget som huset skolekjøkkenet og vårt klasserom - og verdens søteste frøken (som jeg ikke uventet forgudet fra første sekund).
Bessa var ganske enkelt gymsalen i den gamle hovedbygningen. Den ga meg ingen gleder. Brødskiver med leverpostei og nypesyltetøy, melk i blikkrus og strenge damer på patrulje mellom bordene. Jeg eide ikke matlyst og hadde vondt i maven. Hvorfor måtte man gå hjemmefra på tom mave og starte dagen slik?
Bessa: Bessa på Prinsdal skole, fotografert året før jeg begynte. Det var akkurat sånn det så ut. Og jeg fikk maveknip av å stå opp tidlig for å spise frokost på skolen. (Foto: Randulf Kure / Oslo Bymuseum) (Farver AI)
Bessa levde heldigvis ikke lenge. Tror matpakken gjorde sin seierssikre entré med eseløre-gulost og servelat allerede i 2. klasse.
Litt barnslig må man kunne være, selv om man er blitt skolegutt i første klasse. Fantomet og Robin, den ikke fullt så berømte duoen. (Dette fotografiet og de seks følgende ble alle tatt av Sigrid Tholander)
1) Folkevognen. Den gikk av og til. Andre ganger ikke. Men den tok oss til Sverige en gang iblant også. Da røkte de fært i forsetene.
2) Spent. Veldig spent. Med flunkende ny sekk som luktet flunkende ny plast når man stakk hodet inn i den og inhalerte med lukkede øyne.
3) Første skolevinter, i skolegårdmarsj foran den flunkende nye bygningen. Jeg først, til høyre.
4) Første skolevinter i gymsalen. Veldig vanskelig å drive med ballspill da de bærende søylene var plassert midt på gulvet. Jeg marsjerer fortsatt i første rekke til høyre. Bukseseler er tingen.
Stolt og engstelig. Første skoledag. Augsut 1959.
Skoleveien sett fra krysset Nedre Prinsdals vei / Høydalsveien. Esso-stasjonen og bussgarasjene på høyre side, lillejordet på venstre.
Jeg kunne allerede lese. Mange av oss kunne det. Vi hadde lært det av Donald. Og Jukan. Sjekkhefte-tegneserien med blå trykk var jeg nesten besatt av i barneårene - etter at en bussjåfør ga meg et hefte en sommerdag i 1958 (tror jeg). De var fortlest, særlig fordi Jukans assistenter, apen Zig og gorillaen Kar, snakket lite. Dessuten var heftene gjerrige på sider. 20 mot Præriebladets 36.
Arbeiderbladets forside på første skoledag. Og to utgaver av min favorittlektyre - nest etter Jukan.
At Elvis befant seg i Tyskland og avtjente verneplikt, sa meg ingen ting. Jeg var 7 år og helt fri for interesser for musikkidoler. Jeg fant meg i det som dukket opp i radioen når min mor skrudde på søkeren, men oppsøkte ikke noe selv. Bortsett fra sent på kveld. Jeg hadde overtatt en gammel radio med tung, elektrisk støvlukt og et grønt øye, som lyste lenge etter at jeg hadde slått av, så det var lett å bli knepet. Jeg oppsøkte ikke musikk, men rare lyder og gåtefulle stemmer som snakket uforståelige sprog, og noe som lød som fjern hvisking i støyregn - kanskje fra verdensrommet. Der oppe svevde satellittene og månerakettene.
Mellombølgen hadde mye å by på for gutter med fantasi.
Helt: Jeg var fullstendig opphengt i jungelhelter. Tarzan rulet, men kom bare en gang i året - til jul. Jukan, derimot, kom hver uke.
Og her, litt julestemning fra en som ikke vet bedre. Mosseveien suser forbi utenfor kjøkkenvinduet i 241, og jeg baker julekaker med mormor. Sirupssnipp-deigen ble ikke bare brukt til snipper (med mandel), Momo hadde nemlig mange former, hjerte, hane, nisse, stjerne, you name it. Deigen var ganske god rå også.
Spillelisten på Spotify heter "1959 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 9 låter fra VG-listen! Søk på "1959 England NME Complete" eller klikk på linken under.
LP’er som gjorde livet verdt å leve i 1959. Vi hadde ingen av dem. Og min mors sans for popmusikk var ganske gjennomsnittlig. Det var ingen skatter i musikkabinettet, for å si det slik. Med mindre du definerer “Come Prima” med Marino Marini som en bit av udødeligheten.
Rocken treffer Norge:
Artikkelen i Arbeiderbladet 24. august 1959.
Svakt benbruk på Roald, altså. Og flaskeregn. Eat your heart out, Jens Pikenes!
Musikk 1959
NME-listene for 1959 viser et Storbritannia som gjenvinner troen på seg selv. Markedet domineres fortsatt av amerikanske artister, men nå har man virkelig fått sine egne også: Cliff Richard, Adam Faith, Emile Ford, Russ Conway, Chris Barber, Lonnie Donegan og Marty Wilde fremstår alle som regelrette hitmaskiner. Og de er britiske.
Året åpner med Conway Twittys “It’s Only Make Believe”, Jane Morgans “The Day The Rains Came”, Elvis Presleys “I Got Stung”/“One Night”, Shirley Basseys “As I Love You” og Buddy Hollys “It Doesn’t Matter Anymore”. Utover våren blir listen mer broket: Tradjazz (mektig populært i England) med Chris Barbers “Petite Fleur”, country-/skiffle-/novelty-humor med Lonnie Donegan og Slim Dusty, teenybop med Marty Wilde og Cliff Richard, amerikansk rock’n’roll med Elvis (remote fra Tyskland), Eddie Cochran, Lloyd Price og Duane Eddy.
Ingen stilart eier året. Alle befinner seg på bussen og kjemper om de samme setene. Voksencroonerene og de unge rabagastene. De store rock’n’roll ikonene gjør mindre av seg. Elvis, Jerry Lee og Little Richard forsvant ut av samtidsbildet allerede i 1958. I 1959 røk Buddy Holly i en flyulykke, og Chuck Berry i en kjedelig straffesak. Dermed var det ryddet plass for nye navn, og mer kontroll for bransjens del. Man ryddet bordet for neste tiår.
Fem sentrale singler
“It Doesn’t Matter Anymore” - Buddy Holly
Buddy Hollys “It Doesn’t Matter Anymore” er en av 1959s høyest elskede plater. Det var som om Buddy visste at det ble hans farvel da han sang den inn. Holly omkom sammen med Big Bopper og Ritchie Valens i en flyulykke under en voldsom snestorm nær Clear Lake, i Iowa 3. februar 1959. Verden gråt, og denne sangen hadde en samlende og helende virkning. En vakker og trist trøst. Den toppet de engelske listene i tre uker.
“It Doesn’t Matter Anymore” er ikke noen typisk Holly-innspilling. De lystige hulkene og hikkene, det nervøse, knappe gitararbeidet, livsgleden, det er et godt stykke Fra “Peggy Sue” og “That’ll Be The Day” til dette fjerne vinket fra den andre siden. Sangen ble skrevet av Paul Anka, arrangert med orkesterkomp av Dick Jacobs, og beveger Holly inn i popballadenes verden. Gudene vet hvor han egentlig ville gå herfra, han hadde mange tanker og bunker med demoer, og “It Doesn’t Matter Anymore” ble festet til tape i oktober 1958. Drøyt to måneder senere ble den utgitt. Da hadde Buddy bare noen uker igjen å leve.
Kanskje ville han blitt overgangsfigurene mellom femtitallets rock’n’roll og sekstitallets mer sofistikerte popproduksjoner om han hadde fått leve. Han hadde mye som talte for seg, ikke minst at han var helt selvgående. Så ja, “It Doesn’t Matter Anymore” peker mot en annerledes Buddy Holly: mindre gitarhelt, mer sanger; mindre Lubbock, mer Brill Building; mindre nervøs tenåring, mer erfarent pophåndverk.
Som popplate er “It Doesn’t Matter Anymore” bemerkelsesverdig enkel. Melodien har Ankas klare, skolebokaktige melodiske logikk, men Holly gjør den sårbar. En konvensjonell crooner ville lett havnet på et såpestykke, Holly er en luring, han lar stemmen ligge på kanten av å briste, det gjør den autentisk ungdommelig. Han er ikke tøffingen som hever seg over hennes avvisning med et skuldertrekk, nei han synger som en tenåring som forsøker å late som om det ikke gjør vondt, og som er helt på bristepunktet, men svelger tappert, mens livet kjører videre. Sangens tittel formidler likegyldighet, stemmen røper det motsatte.
“It Doesn’t Matter Anymore” representerer rock’n’rollens første martyrdannelse. Det skulle bli en genre. Buddy Holly var der først.
“Living Doll” - Cliff Richard & The Drifters
Hvis Buddy Hollys “It Doesn’t Matter Anymore” avslutter én historie, representerer Cliff Richards “Living Doll” starten på en annen. Cliff slå på gonggongen for sekstitallets ankomst.
Cliff Richards posisjon våren 1959 var usikker. Han hadde hatt stor suksess med “Move It”, men det kunne virke som at hans 15 minutter allerede var over. Oppfølgerne hadde ikke innfridd forventningene. “Livin’ Lovin’ Doll” nådde bare nummer 20 på NME-listen, og “Mean Streak” stoppet på nummer 10. Han var havnet i Tommy Steele-land, uten å ha Tommys anlegg for kabaret og revy. Var det allerede over?
Så kom “Living Doll”.
Singelen ble spilt inn i april 1959, skrevet av den senere musikalkongen Lionel Bart og produsert av Norrie Paramor. Da den ble utgitt som singel sommeren 1959, gikk den helt til topps og ble liggende seks uker på førsteplass. Med 770 000 solgte eksemplarer, ble det årets mest solgte single i Storbritannia.
“Living Doll” markerer et dramatisk stilskifte. Cliff Richard hadde frem til da vært markedsført som en britisk Elvis-skikkelse. Lærjakker, rock’n’roll, energi og ungdommelig opposisjon skulle være en viktig del av identiteten. Men Cliff hadde det ikke naturlig i seg, slik Elvis hadde, han imiterte, ofte imiterte han godt også, men villskapen trodde ingen på. Dessuten beveget han seg så keitete når han skulle forsøke hoftevrikkene til Elvis.
“Living Doll” er redningen. Den henter Cliff inn der han er født til å regjere. Fraseringen og toneleiet er bemerkelsesverdig mykt, ja elegant, og Cliff beveger seg bekymringsfri og slentrende gjennom teksten. Når man hører “Living Doll”, føler man seg vel. Cliff synger med sympatisk ro og varme. Arrangementet er lett, luftig. Akustiske gitarer dominerer lydbildet. Tempoet er avslappet. Innspillingen er mer opptatt av melodi enn av driv.
Med “Living Doll” fant ikke Cliff bare en mykere, mer behersket stil, han fant seg selv. Den Cliff som verden skulle lære å kjenne og ofte elske i de neste tiårene. Etter “Living Doll” kom “Travellin’ Light”, “I Love You”, “A Voice In The Wilderness” og andre elegante popinnspillinger. Og han var av de få fra dette kullet popstjerner som ikke ble marginalisert og langsomt faset ut av The Beatles. Tvert imot. Cliff tok utfordringen, og profitterte på å variere repertoaret etter Beatles anvisninger. “I Could Easily Fall In Love With You” kunne vært en hit med The Beatles også. Der og da, på tampen av 1964, var The Beatles og Cliff naboer i samme gate.
Et annet viktig aspekt er bandet bak ham. I 1959 het gruppen fortsatt The Drifters, men måtte like etter skifte navn til The Shadows for å unngå forveksling med amerikanske Drifters. Hank Marvin, Bruce Welch, Jet Harris og Tony Meehan er alarkitektene bak det veldreide lydbildet til nye Cliff. The Shadows gjorde karriere som instrumentalgruppe på egenhånd parallelt med samkjøringen med Cliff. Deres instrumental-attakk dannet skole for alle europeiske unggutter med ambisjoner og sparepenger nok til en billig gitar. De skapte shadowsband-genren, og den rulet herfra, i 1959, og hele veien frem til da Beatles slo gjennom bredt i 1963-64. Ingen ting var tøffere enn å spille i band og kunne de riktige, unisone moves’ene, akkurat som Shadows. Spør Terje Rypdal. Spør Øystein Sunde.
“Petite Fleur” - Chris Barber’s Jazz Band
Hvis man skulle peke på én singel i 1959 som ingen kunne ha forutsett ville bli en av årets største suksesser, måtte det være “Petite Fleur”.
I en hitliste dominert av rock’n’roll, tenåringsidoler, croonere og sentimental pop dukket plutselig klarinettversjonen av en jazzlåt opp og tok alt folket med storm.
“Petite Fleur” ble skrevet og innspilt av den legendariske New Orleans-musikeren Sidney Bechet i 1952. Da Chris Barbers band spilte inn sin versjon allerede i oktober 1956, var det neppe noen som trodde opptaket skulle bli en million-selger tre år senere. Men da Pye ga den ut som singel i 1959, eksploderte interessen. Singelen nådde nummer 3 i Storbritannia, nummer 5 i USA. Det siste er veldig sterkt da britene ikke hadde for vane å gjøre suksess i Amerika. Cliff klarte det aldri..
Selv om det er Chris Barbers band, er det klarinettisten Monty Sunshine som eier innspillingen. Hans lyriske solo smyger seg rundt i sentrum av lydbildet. Sunshines bidrag ble velfortjent belyst, og suksessen gjorde det mulig for ham å starte egen gruppe året etter.
Storbritannia hadde et merkelig softspot for tradjazzen, de var helt førkrigs der, og det helt til et par år inn på 60-tallet. Samtidig med at rocken herjet, fantes en enorm bevegelse som svermet for stråhatter, klarinetter og banjo og et uubegripelig savn etter New Orleans hvos de færreste egentlig hadde vært. Chris Barber var en av de viktigste skikkelsene i denne bevegelsen. Han hadde allerede vært sentral i skiffle-boomen gjennom samarbeidet med Lonnie Donegan, Barber fungerte som et bindeledd mellom trad-jazz, skiffle og den britiske beatbølgen som skulle komme.
Musikalsk er “Petite Fleur” nærmest det motsatte av samtidens rock’n’roll.
Det finnes ingen aggressiv rytme. Ingen sint understrøm. Ingen seksualisert energi. I stedet får man en enkel, melankolsk melodi som flyter med bemerkelsesverdig eleganse. Sunshines klarinett synger mer enn den spiller. Det er en prestasjon som gjør platen tidløs.
Platen demonstrerte hvor internasjonal britisk populærmusikk var i ferd med å bli. Dette var ikke amerikansk rock. Ikke britisk pop. Ikke klassisk jazz. Det var en europeisk tolkning av en amerikansk jazzkomposisjon skrevet av en kreolsk New Orleans-musiker, framført av britiske tradjazz-musikere og elsket av et massepublikum på begge sider av Atlanteren, som kunne enes om at selv om fish’n chips og burger ikke går bra sammen, så er musikken en god fellesnevner.
Og det skal “Petite Fleur” ha , det er en av de vakreste melodiene som noen gang har ligget på en britisk hitliste.
Det er en av platene vi hadde hjemme før Beatles. Min mor ble sentimental og fikk det fjerne blikket, nå hun satte på “Petite Fleur”. Det var årsaken til at jeg begynte å spille klarinett. Jeg ville gjøre det for henne. Dessverre var klarinettvirkeligheten noe helt annet enn de lengselsfulle tonene til Monty Sunshine. Det var terping av skala nede i fyrrommet på konservatoriet i Oslo, det regnet ute og læreren var gammel og sur. Til slutt ga jeg opp. Og byttet klarinetten til gitar. Akustisk. Elektrisk kom ikke på tale.
“A Teenager In Love” - Marty Wilde
Hvis Cliff Richard var den britiske rockens store kommersielle seier i 1959, var Marty Wilde dens mest overbevisende tenåringshulker.
“A Teenager In Love” ble hans største hit noensinne og nådde 2. plass på de britiske listene, hvor den ble liggende i hele 17 uker. Samtidig lå tre forskjellige versjoner av samme sang inne på listen. Man kunne ikke få nok.
Sangen ble skrevet av det legendariske låtskriverparet Doc Pomus og Mort Shuman, som allerede var i ferd med å etablere seg som noen av populærmusikkens viktigste komponister. Originalversjonen med Dion & The Belmonts var en amerikansk doo-wop-klassiker, men Marty Wildes versjon traff den britiske ungdomskulturen langt mer direkte.
Marty Wilde var annerledes. Han fremstod som en genuin tenåringshelt, med lærjakkeimage, rockebakgrunn og et uttrykk som samtidens unge oppfattet som hypermoderne.
Teksten er bemerkelsesverdig enkel:
«Why must I be a teenager in love?»
Men nettopp enkelheten er styrken. Pomus og Shuman fanget den følelsesmessige ustabiliteten i ungdomsårene med en presisjon som gjorde sangen universell. Versene beveger seg mellom lykke og fortvilelse, mellom håp og frykt. Det skiftet hurtig i en tenåring. Wilde gir oss destillert,ungt følelsesliv, en svimlende berg-og-dal-bane-reise på to bristeferdige minutter.
Musikalsk er dette mjukt som gummisåler i tropene. Jerry Lee og Little Richard ville aldri gått hit. Arrangementet bygger på doo-wop-tradisjonen, med vokalharmonier som gir melodien varme og romantikk. Men Wildes fremføring er pur drama. Han tar det også mye lenger enn originalversjonen gjør.
Marty Wilde var ikke bare en kopi av en amerikansk stjerne. Han var en av de første som fungerte på egne premisser i hjemmemarkedet. Uten slike artister ville veien til Cliff Richard, Billy Fury og senere Beatles vært langt vanskeligere.
“A Teenager In Love” er kanskje ikke den mest innovative platen fra 1959. Men som uttrykk for tenåringspop er den nær perfekt. Den kombinerer en eksepsjonell melodi med en tekst som innbyr til hulk og ekte tårer.
“Lipstick On Your Collar” - Connie Francis
Connie Francis sto i 1959 alene som kvinnelig superstjerne.
“Lipstick On Your Collar” viser hvorfor hun var så stor.
Connie Francis sa i et intervju fra 1959 at mange kvinnelige sangere gjorde feil ved å forsøke å konkurrere direkte med mannlige rockesangere. Hennes løsning var å finne en kvinnelig synsvinkel og bygge sanger rundt den. Hun nevnte selv “Lipstick On Your Collar” som et eksempel.
Historien er enkel: En jente oppdager leppestift på kjærestens skjortekrage og skjønner umiddelbart at han har vært utro. I dag høres det komisk uskyldig, men i 1959 var dette ungdomsdrama i konsentrert form. På to minutter forteller sangen en hel historie om kjærlighet, svik og … avsløringen.
Musikalsk representerer platen også en interessant blanding av pop og rock'n'roll. Produsent Ray Ellis bygget arrangementet rundt en drivende rytme, anført av bankende trommer og heia-koring, mens den legendariske jazzgitaristen George Barnes leverte de blendende gitarimprovisasjonene.
Connie Francis' vokal er likevel aller viktigst.
Hun synger ikke som en tradisjonell crooner eller en jazzsangerinne. Hun synger som en tenåringsjente som nettopp har oppdaget at kjæresten lyver. Hun har det vondt, og kamuflerer det ikke.
Før jentegruppenes gjennombrudd tidlig på sekstitallet var Connie Francis nærmest alene om å være idolisert kvinne. Og hun leverte hits på rekke og rad. I en periode var hun en av de mest stabile hitmakerne på begge sider av Atlanteren, uansett kjønn.
Det er også noe bemerkelsesverdig moderne ved “Lipstick On Your Collar”. Historien fortelles fra kvinnens perspektiv. Mannen blir avslørt. Kvinnen er ikke passiv. Hun gjennomskuer ham. Hun sitter bak rattet.
Som popsingle er “Lipstick On Your Collar” ulastelig konstruert: Fengende refreng, sterk historie, glimrende vokal og et tidløst arrangement som låter friskt. Alltid.
USA
Dersom vi ser på USA og Billboard-listene i 1959, var dette et år da rock'n'roll fortsatt dominerte overskriftene, men hvor pop, country, rhythm & blues og vokalgrupper levde side om side. Året markerte også overgangen fra den første rockegenerasjonen til et mer polert tenåringsmarked. Elvis var i militæret, Buddy Holly døde i februar, og Motown var nettopp etablert. Samtidig var Billboards Hot 100 bare ett år gammel og ferd med å bli den definitive målestokken for amerikansk populærmusikk.
“What'd I Say” – Ray Charles
Ingen amerikansk singel fra 1959 peker sterkere mot fremtiden enn «What'd I Say». Den oppstod nærmest ved en tilfeldighet da Ray Charles trengte noe å fylle de siste minuttene av en konsert med, men resultatet ble en av de mest revolusjonerende platene i populærmusikkens historie. Charles kombinerte gospelmusikkens ekstase og rhythm & bluesens driv og spisset effekten med en åpenlyst erotisk framføring som utfordret grensene for hva som kunne spilles på radio. Flere radiostasjoner blokkerte den fra eteren, mens ungdomspublikummet omfavnet låten umiddelbart.
Musikalsk bygger innspillingen på et hypnotisk elektrisk pianoriff og et stadig mer intenst samspill mellom Charles og korjentene, kjent som The Raelettes. Call-and-response-partiene hadde røtter i afroamerikansk kirkemusikk, men teksten og fremføringen flyttet uttrykket inn i nattklubben. Det var nettopp denne spenningen mellom det hellige og det verdslige som gjorde innspillingen så kontroversiell og samtidig så uimotståelig.
Platens betydning kan knapt overvurderes. Den bidro til å definere soulmusikken før begrepet egentlig var etablert, og dens innflytelse kan spores videre til både James Brown, Otis Redding og Motown-generasjonen. Dersom man skal velge én amerikansk singel som fanger energien, dristigheten og nybrottsarbeidet i 1959, er «What'd I Say» det mest naturlige valget.
“Mack the Knife” – Bobby Darin
Mens rock'n'roll ofte dominerer fortellingen om slutten av 1950-årene, viser «Mack the Knife» at amerikansk populærmusikk hadde langt flere ansikter. Sangen stammet opprinnelig fra Bertolt Brecht og Kurt Weills teaterstykke “Tolvskillingsoperaen”, men i Bobby Darins hender ble den forvandlet til en elegant og fengende popplate.
Det bemerkelsesverdige er kontrasten mellom innhold og form. Teksten handler om en brutal morder, men framføres med et smil, et swingende orkester og en bekymringsfri letthet. Darins avslappede vokal og innspillingens sofistikerte arrangement gjorde den til en enorm suksess både blant ungdom og voksne.
Platen ble en av årets aller største hits og vant Grammy for årets innspilling. Samtidig markerte den begynnelsen på en bølge av mer voksenorientert pop som skulle få økt betydning utover 1960-tallet. Der rock'n'roll representerte opprør og ungdommelig energi, representerte «Mack the Knife» urban eleganse og ultramusikalsk raffinement.
“Kansas City” – Wilbert Harrison
«Kansas City» er en av disse innspillingene som i ettertid virker større enn den kanskje gjorde i øyeblikket. Sangen var opprinnelig skrevet av Jerry Leiber og Mike Stoller, men det var Wilbert Harrisons versjon som gjorde den til en klassiker. Før Beatles fikk hendene i den i 1964.
Innspillingen har en jordnær og avslappet kraft. Harrisons vokal er full av bluesfølelse, mens rytmen ruller fram med en selvsikkerhet som peker både bakover mot rhythm & blues og framover mot rockens videre utvikling. Teksten er enkel: fortelleren vil tilbake til Kansas City. Likevel rommer framføringen en livsglede og energi som gjorde sangen tidløs.
Dens virkelige betydning ligger i påvirkningen på kommende generasjoner. Britiske musikere som senere skulle dominere verdensmarkedet, lyttet nøye til slike amerikanske plater. «Kansas City» ble årets største R&B-hit i Wilbert Harrisons innspilling, men den versjonen som senere ble kjent gjennom The Beatles bygde først og fremst på Little Richards omarbeidede utgave, der «Kansas City» var slått sammen med hans egen «Hey-Hey-Hey-Hey».
“Sleep Walk” – Santo & Johnny
Blant alle vokalhitene i 1959 står «Sleep Walk» som noe helt eget. Instrumentalen fra brødrene Santo & Johnny mangler tekst, men formidler likevel mer stemning enn hundre ord.
Kjernen er Santo Farinas steelgitar (som lå flatt i fanget), som svever gjennom innspillingen. Noen kaller det lyden av Hawaii. Lydbildet er drømmende, melankolsk og romantisk, med en atmosfære som fortsatt virker kontemporær. Musikken gir inntrykk av natt, ensomhet og dirrende lengsel.
At en instrumental kunne nå førsteplassen på Billboard-listen i rock'n'rollens tidsalder var bemerkelsesverdig. Enda mer bemerkelsesverdig er hvor godt platen har tålt tidens tann. «Sleep Walk» har dukket opp i utallige filmer, TV-serier og dokumentarer, og brukes ofte når filmskapere ønsker å skape en følelse av nostalgi eller gi stemning til drømmesekvenser.
“Personality” – Lloyd Price
I 1959 var Lloyd Price blant de mest populære artistene i USA, og «Personality» ble hans signatursang. Der mange rockeplater på slutten av 1950-årene bygget på rå energi, satset Price på sjarm, humor og karisma.
Arrangementet er rikt, med blåsere, kor og en drivende rytmeseksjon. Price synger med en selvtillit og varme som gjør at lytteren umiddelbart forstår hvorfor sangen fikk nettopp denne tittelen.
Teksten er en enkel, men effektiv kjærlighetserklæring der fortelleren innrømmer at han gjerne gjør seg til narr for kvinnen han elsker. Hennes «personalighet» – måten hun går, snakker, smiler og møter verden på – fremstilles som en uimotståelig kraft som gjør ham fullstendig betatt. På grensen til besatt.
Låten representerer et viktig øyeblikk i amerikansk populærmusikk, da svarte artister i stadig større grad nådde det brede poppublikummet uten å måtte gi avkall på sitt musikalske særpreg. «Personality» står derfor som en av de viktigste crossover-hitene i 1959 og et tydelig varsel om den soulbølgen som snart skulle skylle over USA.
Ja, egentlig er den renspikket soul og kunne vært plassert rett på hvilken Stax-LP som helst.
1959 – måned for måned
Januar
Den 1. januar flyktet Cubas diktator Fulgencio Batista fra landet da geriljastyrkene til Fidel Castro nærmet seg Havanna. Den cubanske revolusjonen var dermed vunnet, og Cuba gikk inn i en ny epoke som snart skulle gjøre landet til en sentral aktør i den kalde krigen.
Castro (høyre) sammen med revolusjonskamerat Camilo Cienfuegos, dundrer inn i Havana 8. januar 1959. (Foto: Luis Korda / Wiki)
Den 2. januar ble Luna 1 skutt opp av Sovjetunionen. Planen var at den skulle treffe Månen, men på grunn av en liten feil i hastighet og bane passerte den omtrent 6 000 kilometer fra Månen. Det historiske var at den hadde oppnådd unnslipningshastighet fra Jorden. Etter passeringen av Månen ble den derfor ikke fanget inn igjen av Jordens tyngdekraft. I stedet fortsatte den rundt Solen i en egen bane. Selv fiaskoer setter rekorder.
Den 3. januar ble Alaska innlemmet som USAs 49. delstat.
Den 7. januar anerkjente USA den nye cubanske regjeringen, som på dette tidspunktet ennå ble betraktet med en viss optimisme i Washington.
Den 8. januar ble Charles de Gaulle innsatt som den første presidenten i Den femte franske republikk, en ny statsordning som styrket presidentmakten etter den politiske ustabiliteten i etterkrigstidens Frankrike.
Den 12. januar grunnla Berry Gordy plateselskapet Motown i Detroit. Selskapet skulle bli den viktigste drivkraften bak svart amerikansk populærmusikk på 1960-tallet.
Den 21. januar ble Den europeiske menneskerettsdomstolen opprettet.
Februar
Den 2. februar omkom ni erfarne skiløpere under en ekspedisjon i Uralfjellene i Sovjetunionen. Da leiren deres ble funnet flere uker senere, var teltet skåret opp fra innsiden og deltakerne hadde flyktet ut i vintermørket uten tilstrekkelige klær. Noen døde av kulde, mens andre hadde alvorlige indre skader. De uklare omstendighetene gjorde Dyatlov-passet-hendelsen til en av det 20. århundres mest omdiskuterte og myteomspunne ulykker.
Den 3. februar omkom rockestjernene Buddy Holly, Ritchie Valens og The Big Bopper i en flyulykke i Iowa. Dagen ble senere kjent som «The Day the Music Died» fra Don McLeans “American Pie”..
Den 16. februar ble Fidel Castro formelt innsatt som Cubas statsminister.
Den 17. februar ble værsatellitten Vanguard 2 skutt opp. Den var verdens første satellitt som var laget for å observere skyer og værmønstre fra rommet.
Den 19. februar ble Kypros formelt tilkjent uavhengighet etter lange forhandlinger mellom Storbritannia, Hellas og Tyrkia.
Mars
Den 6. mars vedtok Stortinget den nye folkeskoleloven som innførte niårig skolegang for alle norske barn.
Den 9. mars lanserte leketøyprodusenten Mattel den første Barbie-dukken i USA. Barbie skulle bli verdens mest kjente leketøy for jenter.
Den 10. mars brøt det ut opprør i Tibet etter frykt for at kinesiske myndigheter ville arrestere Dalai Lama.
Den 11. mars avviste Stortinget et mistillitsforslag mot Einar Gerhardsens regjering. Bakgrunnen var den såkalte Cuba-saken, en politisk konflikt om regjeringens håndtering av informasjon knyttet til den nye revolusjonsregjeringen til Fidel Castro på Cuba.
Den 15. mars gjeninnførte Norge sommertid for første gang siden andre verdenskrig.
Den 17. mars flyktet den 14. Dalai Lama, Tenzin Gyatso, fra Tibet etter kinesisk militær undertrykking. (Foto: Wiki)
Den 18. mars vedtok USAs president Dwight D. Eisenhower loven som åpnet veien for at Hawaii kunne bli delstat.
29. mars: Den legendariske filmkomedien «Noen har det hett» har verdenspremiere.
Den 31. mars fikk Dalai Lama politisk asyl i India. Samme dag ble Tibets tradisjonelle regjering oppløst av kinesiske myndigheter.
April
Den 6. april vant filmen Gigi hele ni Oscar-priser, rekord på den tiden.
Den 8. april ble Den interamerikanske utviklingsbanken opprettet for å fremme økonomisk utvikling i Latin-Amerika.
Den 9. april offentliggjorde NASA de syv første amerikanske astronautene, kjent som «Mercury Seven». De skulle bli ansiktene på USAs bemannede romprogram.
Den 10. april giftet kronprins Akihito seg med Michiko Shōda. For første gang giftet en japansk tronarving seg med en kvinne uten adelig bakgrunn.
Den 30. april forbød Norges Høyesterett Henry Millers roman Sexus og rubriserte den som utuktig litteratur.
Mai
Den 7. mai omkom ni mennesker i et leirskred i Sokkelvika i Nordreisa.
Den 23. mai begynte borgerkrigen i Laos mellom den kongelige regjeringen og den kommunistiske Pathet Lao-bevegelsen. Konflikten ble en viktig del av den kalde krigen og maktkampen om Sørøst-Asia.
Den 28. mai sendte USA apene Miss Baker og Miss Able ut i rommet. Begge overlevde ferden, og ble de første levende vesener som kom trygt tilbake etter en romreise.
Juni
Den 3. juni fikk Singapore selvstyre innenfor det britiske imperiet, med Lee Kuan Yew som regjeringssjef. Han skulle senere gjøre Singapore til en av verdens mest velstående stater.
Den 12. juni skiftet Bondepartiet navn til Senterpartiet.
Den 22. juni brant Stalheim Turisthotell på Voss. 25 mennesker mistet livet i en av de alvorligste hotellbrannene i norsk historie.
Den 29. juni ble atomreaktoren i Halden satt i drift. Den var verdens første kokende tungtvannsreaktor og ble et viktig internasjonalt forskningsanlegg.
Juli
Den 2. juli giftet prins Albert av Belgia seg med Paola Ruffo di Calabria.
Den 17. juli fant ekteparet Louis Leakey og Mary Leakey et viktig fossil i Olduvai-kløften i Tanzania. Funnet styrket forståelsen av menneskets evolusjon.
Den 22. juli slo japanske forskere fast at den fryktede Minamata-sykdommen skyldtes kvikksølvforgiftning fra industriutslipp.
Den 24. juli møttes USAs visepresident Richard Nixon og Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov til den berømte «kjøkkendebatten» i Moskva, et symbolsk oppgjør mellom kapitalisme og kommunisme.
August
Den 7. august skjøt USA opp satellitten Explorer 6.
Her kommer min dag, 13. august 1959:
Jeg fylte 7, det var en uke igjen til skolestart og min første skoledag. Akkurat den dagen så Arbeiderbladet ca slik ut:
Helvetessvingen ved Gjersjøen, alle fryktet den. Den gamle Mosseveien buktet seg langs sjøen, med fjell på den ene siden og grøft og sjø på den andre. Raggarene brukte å kjøre styggfort i Volvoene sine her. Gjestegiveret Sandvigen ligger fortsatt ved den nå så øde veien. Jeg syntes det så så koselig ut der når de hadde alt lyset på.
Sandvigen ved Gjersjøen i dag. (Foto: Yan Friis)
Ikke noe å utsette på kinotilbudet. Nordstrand kino viste til og med boksekampen mellom Ingo og Floyd Patterson. Rasehatet i USA var skremmende å lese om for en liten gutt som foretrakk Donald.
Bursdags-Præriebladet. Her kan gode råd være dyre, tre mot én, og Davy har bare ett skudd.
Billedbladene leverte ikke forsider etter min smak. Jeg ga blanke i Søgnfrøkenen som ble fru Rockefeller. Enda verre var det at ukens Donald var fri for Carl Barks. Det var en utgave helt uten sjarm, stil og spenning.
Den 14. august sendte Explorer 6 det første fotografiet av Jorden tatt fra bane rundt planeten.
Den 15. august ble Kypros en selvstendig republikk.
Den 21. august ble Hawaii opptatt som USAs 50. delstat.
Den 26. august ble den originale Mini lansert i Storbritannia. Den kompakte bilen skulle bli et av de mest ikoniske kjøretøyene i etterkrigstiden.
September
Den 4. september forliste sildebåten «Myrnes» utenfor Island. Ni norske sjøfolk omkom.
12. september: Den sovjetrussiske romsonden Luna 2 krasjlander på Månens overflate, like øst for Mare Serenitatis. Dette var den første «landingen» av et menneskeskapt romfartøy på et annet himmellegeme.
.Den 15. september startet Nikita Khrusjtsjov et historisk besøk i USA, det første av sitt slag under den kalde krigen.
Den 16. september ble verdens første vanlige kopimaskin, Xerox 914, presentert.
Den 26. september traff tyfonen Vera Japan og drepte over 5 000 mennesker. Det ble landets verste naturkatastrofe siden andre verdenskrig.
Den 30. september begynte Norges første kvinnelige politikonstabler i tjeneste.
Oktober
Den 1. oktober feiret Folkerepublikken Kina sitt tiårsjubileum med store militærparader og massearrangementer.
Den 6. oktober sendte månesonden Luna 3 de første bildene av Månens bakside tilbake til Jorden – et område ingen mennesker tidligere hadde sett.
Den 21. oktober åpnet Solomon R. Guggenheim Museum i New York. Bygningen regnes som et av arkitekt Frank Lloyd Wrights mesterverk.
Den 29. oktober gjorde tegneseriefiguren Asterix sin første opptreden i et fransk tegneserieblad.
November
Den 5. november startet Fjernsynsteatret prøvesendinger i Norge, et viktig skritt i fjernsynets etablering som massemedium.
Den 18. november hadde storfilmen Ben-Hur premiere i New York. Filmen ble årets største kinosuksess og vant senere rekordmange Oscar-priser.
Den 20. november vedtok FN De forente nasjoner erklæringen om barns rettigheter, et viktig forstadium til dagens barnekonvensjon.
Den 30. november presenterte forskerne Mohamed Atalla og Dawon Kahng MOSFET-transistoren. Den ble grunnlaget for nesten all moderne elektronikk, fra datamaskiner til smarttelefoner.
Desember
Den 1. desember undertegnet tolv land, blant dem USA og Sovjetunionen, Antarktistraktaten. Avtalen forbød militær aktivitet på kontinentet og reserverte Antarktis for fredelig forskning.
Den 2. desember brast Malpasset-demningen i Frankrike. Flodbølgen som fulgte drepte 412 mennesker. (Foto: Herbert Maeder / Wiki)
Den 10. desember vedtok Stortinget å tillate lagring av NATO-materiell i Norge, et viktig sikkerhetspolitisk valg under den kalde krigen.
Den 29. desember undertegnet Norge frihandelsavtalen som etablerte EFTA. Medlemskapet ble et av de viktigste trekkene i norsk handelspolitikk etter krigen.
Arbeiderbladet julaften 1959
Fylleran av gammelt merke, det vet vi alt om. Armbåndsuret har alltid en viktig rolle. Julebord med narkotika-servering er imidlertid ikke hverdagskost. Også i Fredrikstad, da! Ellers er det mye fint på kino i romjulen. Jeg fikk ikke sett noe. Prinsdal kino holdt i massevis for meg, de viste Tarzan og Zorro og Hopalong Cassidy og Roy Rogers og Skipper’n. Hva mer kunne man begjære? Og sjekk, det er prøvesendinger på TV, selve julaften. Vi hadde bare radio og 78-grammofon hos Momo og Bipan. Men så hadde vi jul. Og det kunne de.
Fred, bøker og sport
Nobels fredspris
Philip Noel-Baker
Fire bøker
SKØYTE-VM PÅ BISLETT 14. – 15. FEBRUAR 1959
Dobbelt finsk i skøyte-VM på Bislett. Juhani Järvinen vinner foran Toivo Salonen. Kupper’n på 4. plass etter å ha vunnet 10 000.
HOLMENKOLLRENNET 5.-8. MARS 1959
Vinnere: Kalevi Oikarainen, Finland (15 km), Sverre Stensheim, Norge (50 km), Sverre Stenersen, Norge (kombinert), Arne Hoel, Norge (hopprennet) og Jedokija Smirnova, Sovjet (10 km, kvinner).
Arne Hoel kliner til. Her i Hannibalbakken i Kongsberg. (Foto: Norsk Bergverksmuseum)
NORSK FOTBALL
Viking ble norgesmestre etter å ha slått Sandefjord 2-1 i cupfinalen.
Lillestrøm vinner hovedserien 1958/59 etter å ha slått Fredrikstad 4-1 i omkampen.
ENGELSK FOTBALL
Wolverhampton Wanderers vinner serien, Aston Villa og Portsmouth rykker ned.
Liverpool ender på 4. plass i 2. divisjon.
Nottingham Forest vant FA-cupen etter å ha slått Luton 2-1.
NÅ knaller til med en vanvittig sterk forside. Litt vel dramatisk til julenummer å være. Donald varter opp med en av de mindre populære forsidene, men til gjengjeld er Carl Barks klar med en fin åpningshistorie med juletema. Ingen ting er koseligere enn stuen til Donald Duck når togsettet til guttene har overtatt gulvet.
Spenning på høyeste nivå når Davy Crockett møter Spøkelseskladden. Da holdt det med 51 utgaver i 1959.
Julen 1959: Heller ikke denne julen fikk jeg Tarzan i strømpen. Men som jeg begjærte forsiden der bladet hang i vinduet til kiosken rett overfor Velhuset, og jeg maste til jeg endelig fikk det. O himmel! O lykke! Fra da av var det Tarzan hver eneste jul til og med 1973