Sangen om agnar mykle
Venstre: Min mor og jeg på Prinsdal i november 1963, antagelig rundt den tid hun hadde sin konfrontasjon med Agnar Mykle. (Foto: Sigrid Tholander)
Høyre: Agnar Mykle fotografert i 1956. Fra Gyldendals portrettarkiv. (Nasjonalbiblioteket / Fred Monclair)
Min mor (Karin Friis, født Tholander) var livsnyter og kunstner. Hun uttrykte seg først og fremst gjennom sine malerier. Men i perioder på 60-tallet livnærte hun seg som oversetter og petitskribent for ukepressen. Tidlig på 70-tallet var hun en kort stund også journalist (for Asker og Bærums Budstikke), før hun omsider satset 100% på malerkunsten. Siden levde hun av sin pensel.
Blant hennes etterlatte papirer fant jeg mye rart. Blant annet en skriftlig unnskyldning fra Odd Eidem, som tydeligvis hadde vært ufin mot henne på et selskap, noen muntre tusjtegninger signert VGs Pedro (alias Salo Grenning), hauger av utklipp (hun var produktiv) og en imponerende bunke almanakker fra årene 1980-2015, alle smekkfulle av hverdags-rapporteringer og filosoferinger. Det mest uventede - fordi jeg ikke ante noe om dette møtet - var likevel et maskinskrevet manuskript på manusarkene til Norsk Dameblad. Det var opprinnelig på 5 sider, men den første siden mangler. Øverst på den første siden (altså side 2) har hun skrevet med blå kulepenn: "Et tilfeldig møte med Agnar Mykle" ("tilfeldig" innskutt, som ved ettertanke). Min mamma har med andre ord ikke bare møtt legenden Mykle, men også gjort et forsøk på å intervjue ham!
Så her er manuskriptet hennes. Gudene vet om det noen gang ble publisert. Og det er umulig å se når det ble gjort. Sikkert er det at hun innledningsvis fremstiller det som en samtale med flere til stede, men gradvis skjønner man at dette kun handler om henne og ham og hennes fascinasjon med ham og forbitrelsen over at han har overtaket, hun er ikke vant med å være på defensiven overfor menn, og det er nok hennes (sjalu) ektemann som er skyld i samtalen/intervjuets brå avslutning.
Altså:
ET TILFELDIG MØTE MED
AGNAR MYKLE
Av Karin Friis
... smilende ansiktet innimellom de alvorlige skiftningene. Han får en voldsom lyst til å trenge igjennom dette - og se hva som ER - vite hva han tenker innerst inne, der han sitter og ironisk kaster inn de villeste problemstillinger og sammenlikninger i diskusjonen - bare for å kose seg enda mer over virkningen av sine ord.
Han kan faktisk sette opp paralleller mellom Kennedy og Hitler - hvis man ser det på den spesielle måten! Hvis man ser det rent litterært - ja - hvis man ser det slik at ingen av dem vel KUNNE ha nådd lenger enn de gjorde? Kunne de det? Kunne Kennedy ha gjort ENDA en gjerning uten at det på en eller annen måte ville synes galt eller skjevt? Det stemmer liksom slik det ble. Han sto øverst oppe - han sto på tærne til slutt - han kunne ikke ha nådd lenger!
Ikke Hitler heller. Det MÅTTE stoppe der det stoppet - jo - man KAN trekke parallelle linjer - de hadde begge komplekser - de kom begge nedenfra - på forskjellige måter, naturligvis, men allikevel!
Han koser seg over den forargede, sjokkartede reaksjon. Han smiler så øynene nesten forsvinner og ser seg triumferende rundt. Så - han har oppnådd virkning!
Og inne i en vokser lysten til å si imot. Alt det han sier - alt det han mener - fordi han slett ikke mener et eneste ord der han sitter. Han leker. Katt og mus! Han skal være katt, da liksom.
- Ja, se på Jesus! Det er det samme med ham! Kunne han ha gjort et eneste under til uten at det ville blitt noe galt ved det hele? Kunne han? Han ser seg rundt i stillheten som følger, og vi tenker alle nøye over hans ord. Kunne Jesus ha gjort flere under? Kanskje ikke, sier en nølende.
- Jo, sier en annen. Det kunne han vel. Det er bare fordi vi er så innforstått med de undere han gjorde - at det virker umulig å legge til noen flere.
- Men tenk på en opera, da. Hvis vi nå ser det helt litterært ... det ville bli som en alt for lang siste og femteakt - stykket ville miste sin spenstighet!
Kanskje det ... diskusjonen fortsetter omkring emnet uten noen konklusjon.
Men han fortsetter sitt spill. Han er en glimrende skuespiller.
Han smatter nytende på sitt glass, legger hodet på skakke og beundrer åpenlyst enhver attråverdig eller vakker kvinne som går forbi.
Og innimellom i selve diskusjonen - eller samtalen kommer det alvorlige, forskende blikket. Det treffer en selv, og man ser trassig tilbake:
- Jeg tror deg ikke! Jeg tror ikke blikket og ordene og faktene. Du vet for lite om kvinner, til tross for at kvinner og menn har fått for seg at du vet alt.
Og kvinnene går forbi. De drøyer et øyeblikk da de ser hvem som sitter i sofaen. De kaster halvt sjenerte - halvt nysgjerrige blikk ned mot ham. Noen er veldig modige også - de som stopper, strekker hånden ut og hilser.
Da kan de si etterpå:
- Jeg traff Ham i går - jeg hilste på ham og snakket med ham!
Han - trollmannen som vet alt om kvinner. Men jeg tror ikke han gjør det.
(Vi kommer inn på dette med et intervju igjen, og han slår fra seg med begge hender etter et øyeblikks betenkning.
- Nei, sier han, - Nei, jeg kan ikke. Jeg føler meg brydd og besværet - jeg kan ikke være meg selv under et intervju, tror jeg.)
- Jeg er i det hele tatt ikke meg selv annet enn i bøkene mine!
Blikket hans borer seg mørkt inn i mitt.
Jaså - bare i bøkene? Men det er jo kanskje sant.
- Det føles som jeg er skuespiller når jeg sitter og snakker om mennesker, fortsetter han. Jeg spiller en rolle hele tiden - jeg er ikke ærlig!
- Nei, sier jeg. Det tror ikke jeg heller. At han er ærlig. Men han spiller vel fordi han vil?
- Fordi jeg alltid ser det hele litterært, sier han.
- Men kan man ikke slappe av og bare prate sammen?
- Man er litterær da også!
- Vel, men anstrengt eller uanstrengt - det kan man vel delvis kontrollere selv?
- Jeg tør ikke slappe av eller være meg selv i samtale med en kvinne! Og jeg tør heller ikke gi noe intervju, kanskje nettopp av samme grunn?
Han (Agnar Mykle), den kjente forfatteren med sitt delikate rykte, sitter i sofaen rett overfor meg og påstår at han ikke tør slappe av i samtale med en kvinne! Kanskje føler han det hele som et til tider uutholdelig press - å være den han er? Det er kanskje derfor han må slippe små bomber inn i diskusjonen for å se hvordan alle spreller forarget foran ham.
Men han er en mann man får lyst til å riste og slåss mot. Man har lyst til å riste ham slik at det ekte og virkelige kom frem. For det er ikke det han viser oss. Det er bare det man har gjort ham til.
Stakkars mann - han står der med sitt så altfor kjente ansikt - han må spille en rolle fordi man venter det av ham. Og kvinnene ...? De rister seg løs av sine menns faste grep, går frem mot ham og SER. De får ta ham i hånden og veksle et par ord. De står der tafatte og usikre overfor denne mann som de frykter og allikevel ikke klarer å holde seg borte fra, fordi han står for dem som noe syndig og frydefullt noe. Men kanskje er de takknemlige over sine ektemenns inngripen når de har stått der tilstrekkelig lenge til at de føler seg urfjollete og ute av stand til å få frem et ord mer.
Det er nemlig da den harmdirrende ektemannen ikke vil stå alene noen meter borte lenger. Rød i hodet går han skrittene frem til sin hustru, rykker henne hårdt i armen og drar henne bort.
Et øyeblikk snur han seg og kaster et blikk tilbake mot den mannen som vet alt om kvinner.
Og Agnar Mykle står tilbake og smiler høflig.
(Følgende avsluttende setning har hun strøket over: "Men jeg tror han vet alt for lite om kvinnene!")
Agnar Mykle (helt til venstre). Fra behandlingen av ankesaken i Høyesterett 9. mai 1958 i forbindelse med utgivelsen av “Sangen om den røde rubin”. (Riksarkivet / Foto: Bjørn Fjørtoft)