1960 –TENNERS GNIDSEL OG VERDENSREKORD
Prinsdal: Rød X markerer hvor vi bodde i ni år. Huset ble malt grønt denne sommeren (tror jeg). Esso-stasjonen hvor man fikk klistremerker til sykkelen, og av og til en attraktiv cap med gjennomsiktig grønngul skygge, lå rett nedenfor. På den flate, asfalterte plassen ved bussgarasjene, lærte jeg meg å sykle. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek) (Farvelagt av AI)
Når man er 7 år er det mye man ikke får med seg. Jeg konstaterer at jeg overhodet ikke kan huske at det ble gjort noe spesielt ut av at vi gikk inn i et nytt ti-år natt til 1. januar 1960. Jeg sov sikkert. Eller var sjanglevåken noen strakser for å høre rakettsmell, og så bums! i seng. Min mor var sikkert ikke spesielt opptatt av festlighetene heller, hun hadde to gutter til å holde styr på, en ettåring og en fireåring. Det var sikkert en nyttårsaften hun kunne vært foruten. Egentlig husker jeg ikke så mye fyrverkeri fra barneårene. Vi var nok mye forsiktigere med raketter og sprengstoff den gang. Bortsett fra kinaputter. De var bankers, men helst natt til 17. mai.
Vi hadde lett ammunisjon også, de vidunderlige kasteknallene. Bittesmå poser med sprengstoff snurpet inn i et slags kreppapir i sterke farver, rødt, blått og grønt. De lå i små esker, på en seng av sagmugg, hos jernvarehandleren rett over veien for kiosken. Man kjøpte en håndfull som ble utlevert i et kremmerhus. Kasteknallene smalt meget skarpt når man kylte dem i asfalten, mye skarpere enn kruttlapper. De funket også utmerket om man lempet dem diskret høyt opp i luften med en rapp underarms-flikk, og så dalte de ned over jentene som hoppet tau, og skremte vettet av dem. KRAKK! IIIK! Umulig for jentene å knipe den skyldige. Man hadde ikke smarttelefoner i 1960.
Måkedugnad: Roger til høyre. Huset vårt til venstre, man ser veranda og stuevindu. Husfarven var lys hvitblå, ganske stilig. Men så malte de det grønt. Stussen på folkevognen vår skimtes også. (Takk til Roger Valderhaug for dette fotografiet.)
Høsten 1959 begynte jeg på Prinsdal skole i 1. klasse. Det var et meget stort øyeblikk for en nybakt syvåring. Skolen hadde et nybygg som luktet nettopp det, nybygg. Der fikk vi klasserom. Og en frøken som jeg fant så vidunderlig at jeg gjerne kunne blitt på skolen helt til det mørknet. Jeg hadde skotskrutet ransel som gikk i rødt, med gjennomsiktig plastbelegg. Den luktet ny ransel. I den hadde jeg penal med nyspisset blyant, og den tykke rød/blå-blyanten. Viskelær, selvfølgelig. Og kladdebøker. Jeg tror ikke vi hadde lesebok det første året, meningen var jo at vi skulle lære å lese, og mange kunne ikke bokstaver i det hele tatt. Jeg kunne, for jeg hadde lært meg det selv ved å følge oppmerksomt med når jeg ble lest for fra Donald. Etter hvert kunne jeg stave meg gjennom Donald-figurenes snakkebobler.
Samnorsk indoktrinering: Jeg mener vi ikke fikk lesebok før i andre klasse, men der kan erindringene spille meg et puss. Uansett er det ikke en bok man vender tilbake til som voksen. Samnorsk er ikke vakkert.
Om jeg husker riktig, dukket ikke Thorbjørn Egners «I byen og på landet» opp før i 2. klasse, altså sensommeren 1960. De første historiene om Ola-Ola Heia var kanskje ikke all verden, men man lærte etter hvert å sette pris på gutten med det pussige dobbeltnavnet, og også Petter, Kari og Brumle Grønn, som bodde i byen. Det var «by og land, hand i hand» – akkompagnert av Egners egne illustrasjoner. Jeg reagerte ikke på sproget enda ingen av oss snakket slik. Senere har jeg lurt på hvorfor Egner omfavnet samnorsken. Lesebøkene hans gjorde ham hovedansvarlig for at denne sproglige bastarden ble injisert i alle de forsvarsløse årskullene i 50- og 60-årene. Det måtte foreldreaksjoner og en titan som André Bjerke til for å demme opp for galskapen. At snille, gode Egner kunne avspore sånn. Og ja, man ble faktisk truet til å si blyantkvasser og vassfall på folkeskolene på Østlandet i 1960-årene.
Tallbilder: Slik lærte vi å regne.
Jeg likte regning. For å lære addisjon og subtraksjon fikk vi utlevert såkalte «tallbilder» (se illustrasjon). Med utgangspunkt i en 10’er, en rektangulær figur med ti prikker plassert parvis to og to oppover, som utgangspunkt. 9’ern fikk man ved å fjerne et kvadratisk hjørne med prikk på (denne ble da til en 1’er). 8’ern ved å fjerne raden med de to øverste prikkene på 10’ern (raden ble da til en 2’er). 7’ern ved å fjerne tre prikker (som da ble til en 3’er). Og videre nedover. Bevæpnet med et rikelig utvalg av de ti forskjellige variantene, kunne man utføre nær sagt alle pluss og minus-stykker. Det var bare å telle opp og sette sammen. Det gikk i en fei. Det var jo lett å se at 7’ern ble en 10’er hvis man la en 3’er oppå. 6’ern ble jo glatt en 10’er hvis man la en 4’er oppå. Kjempegøy.
“Kapselen”: Doen lå i skuret nærmest kamera, helt til høyre. Der ble det sunget om “kapselen”. Bildet er tatt før nybygget kom opp.(Foto: Randulf Kure / Oslo Museum) (Farvelagt av AI)
Doen i skolegården var ganske ekkel. Den lå under et overbygg helt for enden, borte ved flaggstangen. Det luktet tungt av urin. Det var ofte en stor gutt der inne, ja, kanskje ikke veldig stor, men eldre enn meg i hvert fall, han slet med hjerneskade og en overveldende besettelse for tissefanter. Han var utrolig ivrig etter å få øye på tissefantene våre, og hvis han greide det, gjorde han noen fornøyde hopp og sang «kapselen» om og om igjen. Tydeligvis hans kjælenavn på tissefanter. Jeg kjente ingen angst, han var ingen truende person, men han utløste ubehag. Toalettlukten og den evinnelige «kapselen»-mantraen var en kombinasjon som gjorde at jeg tidlig fikk avsmak for urinaler. Jeg foretrakk båser. De kunne låses. Så fikk man ha sin kapsel i fred.
Mellom toalettene og den gamle skolebygningen kunne man oppholde seg under tak når det regnet. Her parkerte man også syklene. Og det var en stor drikkefontene der, stor og flatbuet med flere utløp slik at mange elever kunne stille tørsten samtidig. Det var ganske folksomt her inne når det høljet. Gutter løp. Gutter slåss. Jenter hoppet tau. Bomma, gutten de fleste var redd for, turnet i tverrbjelkene oppunder taket. Og en eller annen drittsekk skumpet meg i bakhodet mens jeg drakk. Krakk! sa det. Der gikk en bit av venstre fortann. Den mangler den dag i dag. Et minne fra førsteklasse på folkeskolen.
Skrekkens trone: Her ble jeksler massakrert og amalgamen stappet inn over alt hvor det var plass. Bedøvelse var ikke engang et ord den gang. Her gikk det i brent ben og kjeft.
Prinsdal hadde som alle norske skoler med respekt for seg selv, egen skoletannlege. Jeg var en uskyldig, liten gutt uten erfaring med denne yrkesgruppen. Det skulle det snart bli en råd med. Jeg kom ikke først i alfabetet. I ettertid har det slått meg at det neppe var en fordel. Det ga meg nemlig rikelig med tid til å studere hvordan man så ut etter møtet med tannlegen. Det var akkurat slik jeg ville forestilt meg at torturofre så ut, og vi snakker her om torturofre som hadde tystet, og det i vilden sky, for ikke før var de innenfor døren, så satte de blikket i den skjelvende gutten som kom etter dem i alfabetet og sa f.eks. «Frank, du er neste» med en stemme som nøt øyeblikket, stemmen til en som nettopp hadde solgt sin bestemor og gått over til fienden. Og da var det like før Frank begynte å gråte.
Det verste øyeblikket var vel egentlig kakket på døren tidlig i første time. For da var det tannlegesøster som kom og ropte opp navn. Hun så ned på kortet hun holdt i hånden og leste opp navnet, nærmest som et spørsmål, med tydelig tannlegesøster-stemme. Og den ulykkelige reiste seg ustøtt og vaklet med tapre steg mot undergangen. Jeg var altså forberedt. Overforberedt, vil jeg si, for her hadde fantasien bearbeidet grunnmaterialet, synet av stakkarene og historiene de fortalte, og gitt det en ekstra touch av det grufulle, det usagte, det unevnelige. Jeg kjente svart angst da det var min tur. Så dette var døden.
Kosthold og tannleger var en dårlig kombinasjon på tampen av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Karius og Baktus elsket deilig loff med sirup på, og det gjorde dessverre små gutter også. Loff og sirup var ingen uvanlig kombinasjon. Jeg husker også at vinneren knekk, som stefar Aage laget med vekslende hell når man skulle kose seg og mamma var på venninnebesøk. Svidd, ja rent ut sagt brennende knekk, er ingen delikatesse. Aage lot seg lett avlede og glemte at han hadde noe i ovnen, inntil svartrøken veltet inn i stuen. Men når det satt, så satt det. Og vi knasket. Som vi knasket. Hjemmelaget godteri. For dem som ikke aner hva knekk er, kan jeg fortelle at det ganske enkelt er sukker som man smelter til det blir flytende, og så kjøler man det. Da er det knekk. Knask. I dag brukes det vel bare til å holde pepperkakehus sammen.
Men den sure svie heter altså «tannlegen». Og der, i dette skumle rommet, fikk jeg smake den sure tannsvie for første gang. I 1960 tenkte ikke tannleger at der er det tilløp til hull, nå må du pusse og stelle godt med tennene, så skal du se det går over. Nei, den tids tannleger tenkte bare på en ting: Her må vi borre. Så satt man der, ynkelig og tilbakelent i stolen med en lampe stor og skarp som solen over seg og måtte gape til kjevene omtrent røk ut av ledd. Og tannlegen snøftet og hmmm’et mens han pirket med digre instrumenter, sikkert av jern, i tennene. De laget en brutal lyd, og du skjønte det var et dårlig tegn når de liksom hang fast. Det var hull på hull. Selv der det ikke var hull, greide han å lirke inn et bor. Og så tråkket han på pedalen, og boret begynte å hvine inntil det traff ben så hele hjernekassen spraket, og du ble rammet av en smerte som du aldri hadde kunnet forestille deg, den vibrerte, den hylte, den fylte hele deg med hvitglødende, gjennomborende, knasende pine, og lukten av brent ben stakk i nesen. Det var ikke noe som het vannbor. Det var ikke noe som het bedøvelse. Dette var mennesker med krigsbakgrunn fra Rinnanbanden, Gestapo og KGB, sluppet løs på uskyldige barn som bare ville hjem nå, i galopperende behov for trøst og omsorg. Men det fikk man ikke på folkeskolen.
Etterpå fylte sadisten de digre gropene med amalgam. Da så du ut som en sjørøver i kjeften hver gang du sang eller gjespet eller smilte. Senere måtte disse tannlegene flykte til Argentina, og de nye, moderne kullene strømmet til med vannbor, koselige stemmer, bedøvelse, fluor og små plastikkdyr som de hadde i den øverste skuffen i tannlegekommoden sin. Så fikk man etter hvert skiftet ut kvikksølvklumpene med hvit plast og reparert hærverket.
Tannlegen var altså det verste som fantes i skolebarnets liv i 1960. På 2. plass kom helsesøster og sprøytene hennes. Vi hørte fæle historier om gaffelsprøyten, men innen vi skulle utsettes for den, var den blitt byttet ut med BCG-vaksinen, og det skal angivelig ha vært en fordel, selv om den var vond nok. Helsesøster var også arkitekten bak pirquetprøven, to skrap med en slags pennesplitt over huden på underarmen, og deretter dryppet hun ett eller annet i overflatesåret, og så skulle man se om det hovnet opp eller ikke. Den greia kunne man leve med, det gjorde bare litt vondt.
To risp: Pirquet-prøven tok vi på strak arm bokstavelig talt. To risp med en pennesplitt og noen dråper som ikke sved i såret. Og så var vi ferdig. Ingen gruet seg til pirquetprøven, bortsett fra Gunnar, som måtte inn til røntgen. Det var visst skikkelig skummelt, og legene snakket sammen med lave stemmer så man ikke hørte hva de sa.(Foto: Helge Reistad / Domkirkeodden)
Noe jeg likte ordentlig dårlig var bessa, eller skolefrokosten. Man skulle ikke spise frokost hjemme, men heller komme tidligere på skolen og sitte benket tett i tett nede i den trange gymsalen og spise grått grovbrød med ost eller nypesyltetøy (hvorfor nypesyltetøy, ingen liker nypesyltetøy!) og drikke melk med klumper fra tinnkrus. Det var en frokost som man slet med å få ned, men heldigvis kom skolen på bedre tanker. Og så var man over på matpakke hjemmefra. Den vanlige med gulost (som lett fikk eselører om sommeren), servelat og geitost, og Gud forby at mutter la agurk på noe, for da var brødskivene kliss og uspiselige.
Den høsten kom sjokket. Jeg begynte i 2. klasse og flyttet over i den gamle skolebygningen. Hjelming herjet der, husker jeg, men ikke med oss, heldigvis. Han så ut som Himmler og kunne løfte uskikkelige gutter etter øret så de hang der og sprellet i løse luften. Da vi stilte opp, var det ikke frøken som sjekket at vi sto i to snorrette rekker, men en småvokst mann ved navn Holen. Frøken var sluttet. Frøken var flyttet til Bekkelaget. Frøken skulle kanskje ha barn. Frøken var borte for alltid. Det var slutt på sivilisasjonen slik jeg kjente den. I hvert fall for en stund. Savnet gjorde fysisk vondt. Jeg gråt meg i søvn de første kveldene.
Forelska i lærer’n: Jeg var alltid forgapt i svømmelærerinnene mine, så jeg var ikke i stand til å holde meg flytende for egen maskin før i august 1964. Her ser man meg i full fart mot nok en katastrofe. På “Katten”. Jeg slukte henne med øynene, og sank, med et fjollete smil om munnen. Og måtte reddes. Hver gang.
Men så var alt ved det gamle igjen. Det morsomste jeg visste var å snike rundt i bussgarasjene til Prinsdalsruten AS, som var tilknyttet Prinsdal bensinstasjon. Det var lett å ta seg inn der og luske rundt i halvmørket. Snike seg inn i de tomme bussene. Trekke inn lukten av støv og olje og plast. Kjenne på girspaken. Holde i rattet. Åpne og lukke dørene. Og løpe som en rakett på gummisåler, hvis det kom noen, og gjemme seg noen rader lenger ned. Spennende ettermiddager. Det var et stort rom der uten vinduer fyllt med stabler av bussdekk. Lyset der inne var rart og lukten intens. Man ble svimmel av å oppholde seg der. Jeg skydde det rommet.
Dette bildet av bensinstasjonen fra 1960 fant jeg på Facebook-gruppen HAUKETO OG PRINSDAL FØR OG NÅ. Lillejordet til venstre er nå helt bebygget. På gården i det fjerne hadde de TV, men du skulle være passe heldig for å slippe inn og og se Robin Hood.
Mannen på bensinstasjonen var snill. Han gikk i arbeidsklær, var full av oljeflekker og brukte lue med gjennomsiktig grønn plastskygge. Han drev stort sett på med å mekke borte i smøregraven. Det luktet verksted, bensin og olje på bensinstasjonen. De solgte ikke pølser der. Det måtte du kjøpe i kiosken. Men han hadde klistremerker. Både oljelogoer som STP og Esso-merker. De klistret vi på bakskjermen og forskjermen. Av og til hadde han en lue med skygge til overs også, med Esso-reklame på. Heldig var den som sikret seg en slik godbit.
En gang gikk det rykter om at en full mann herjet i området. Han skulle visstnok gå rundt og lure barn til å grave i lommene hans etter godteri, og så fant de noe helt annet. Jeg skjønte ikke de historiene ordentlig, men de skremte meg. Fulle menn passet man seg for.
Gressklipperen: Som en miniSpitfire i luftkamp, den manuelle gressklipper. Den vanligste lyden i sommer-Norge på 60-tallet. (Foto: Olav Børresen / Maihaugen)
Jeg husker varme sommerkvelder. Mye bedre enn jeg husker de kalde. Det var forbitrende at man måtte legge seg så tidlig. Det var jo fortsatt lyst. Og så varmt at man måtte snu seg og snu seg. Og finne kjølig dyne å legge bena på. Det føltes som maur krøp over hele kroppen. Og likevel var slike kvelder så beroligende. Lydene bar lenger. Man kunne høre de voksne snakke sammen ute i havene eller på terassene. Kanskje klirret det i et glass. Alt var så såre vel. Og fra den andre siden av gjerdet kunne jeg høre naboen klippe gresset. Ikke noe elektronikk på den tiden. Dette var manuelle gressklipper som sa ra-ta-ta-ta-ta-ta-ta! som en miniSpitfire i luftkamp, og urrrrrrr! når man avsluttet en rad, og trakk klipperen brått mot seg igjen. Det var noe trygt over gressklipperlyden. Og så sovnet man.
Katten badestrand på Ljan. Min bror Jakob og jeg med ekte klassisk is med sjokoladetovertrekk. Legg merke til min teknikk. Jeg ser til min glede at jeg faktisk fikk Tarzan/Jukan-badebuksen jeg ønsket meg. (Foto: Sigrid Tholander)
U-2: U-2-affæren gjorde Khrustsjov rasende. Han var ikke redd for at amerikanerne skulle finne ut hvor mange atomraketter han hadde, men hvor få. CIA førte Eisenhower og siden Kennedy bak lyset.
Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke fikk med meg stort av det som foregikk ute i den store verden. U2-skandalen ligger langt ute i erindringen et sted, så jeg må vel ha fanget opp at de voksne var rystet og snakket en del om det. Norge var jo ikke uskyldig, så det har sikkert hersket en viss angst for konflikt. Khrusjtsjov var jo rasende. I voksen alder har jeg lest en del om spionflyet og russernes atomraketter. Hva man ikke visste da, men vet nå, er at Khrustsjov ikke var rasende ved tanken på at amerikanerne skulle finne ut hvor mange atomraketter han hadde, men hvor få. Han hadde bløffet, og CIA visste at han bløffet, men de orienterte ikke Eisenhower (og siden Kennedy) om det, tvert imot, de foret ham med fake news, de lot ham tro at det var russerne som lå foran amerikanerne enda de knapt hadde en rakett som funket. Like ille da som nå, altså. Man kunne ikke stole på noen.
Men dette visste ikke jeg noe om. Jeg var en liten skolegutt som leste tegneserier og lekte cowboy og indianer, og gikk på ski om vinteren, og hadde besteforeldre som han elsket og som elsket ham tilbake. Og så hadde jeg en helt, Kupper’n, som ble europamester på Bislett helt overlegent, nesten to hele tidspoeng foran Boris Stenin, og som vant både 5000- og 1500-meteren, og da gjorde det ikke noe om han bare tok bronse på 10 000, han hadde jo allerede gjort jobben.
Triumf: Kupper’n på Bislett 24. januar 1960. Europamester. Det lovet godt før OL i Squaw Valley. (Arbeiderbladet)
Dessverre slo Stenin grusomt tilbake under VM i Davos, og vant knusende klart foran franskmannen Kouprianoff. Kupper’n endte helt nede på 7. plass etter en fryktelig søndag. Og jeg gråt bitre tårer. Men jeg skulle snart nok glemme fornedrelsen i Davos, for tre uker senere var Kupper’n i Squaw Valley, og etter å ha måttet nøye seg med sølv etter Kositsjkin på 5000 (slått med drøye 9 sekunder), smelte han til med verdens mest berømte 10 000 meter, den vidunderlige 15.46,6 – han smadret Hjallis’ verdensrekord med 46 utrolige sekunder! Det slår alt alle senere skøytehelter har prestert. 46 sekunder! Jeg klippet ut bildet fra rekordløpet. Det er ikonisk i dag.
15.46.6: Jeg var så stolt og så begeistret. For en skøyteløper, for et løp - og for en tid! Antagelig verdens mest berømte verdensrekord gjennom tidene. (Arbeiderbladet)
Jeg var selvfølgelig ikke opptatt av musikk. Selv om vi holdt Arbeiderbladet husker jeg ikke en dritt av det som sto på musikksidene i 1960. At nordmenn foretrakk Cliff og Elvis. At presidenten i den norske Cliff-fanklubben, Eirik Wangberg, reiste til London og fikk treffe idolet. At Nora Brockstedt ble den første artist som fikk den norske sølvplaten, og den fikk hun for «Er du glad i meg ennå, Karl Johan», at Langesund var populærmusikkens sentrum i Telemark, med The Big Beat Band anført av John-Gerhard Steen i spissen, at Ragnar Asbjørnsen plutselig ble Ray Adams og ville ut i verden, at en ung Svein Finjarn reklamerte for sitt band The Rebels, angivelig bedre kjent som Lucky Boy And His Crazy Rockets (med bl.a. Reidar Myhre og Svein Boye Andersen i besetningen), at «en beundrerinne» etterlyste stoff om Skiffle-Joe, trubaduren på enhjulssykkel, (gad vite om ikke beundrerinnen var Skiffle-Joe selv da den vedlagte tegningen ligner svært på hans senere arbeider som egenillustratør), at en leser var svært kritisk til Elvis’ «It’s Now Or Never» som han kalte en «bånn-sirup-hulke-innspilling», at det var hyggelig å handle på Grünerløkka (der er blant annet butikken Tripp Trapp som bød på julegodter og lånte ut telefon og barbermaskin til kundene) og selvfølgelig at Jan Rohde var gått gjennom lydmuren. Jeg var helt blank på alt dette.
Brevet fra Arnie til Arnie (Ranger): Brevet fra “Pus”(19. november 1960), og svaret fra Skiffle-Joe (3. desember 1960). Skiffle-Joe er selvfølgelig opphavsmannen til begge de to sistnevnte brevene - og tegningen.
Og mellom 17. august og 30. november leverte The Beatles sin første maratonøkt i Hamburg, først 48 knallharde netter på Indra Club, og så ytterligere 58 netter på The Kaiserkeller. Hjulene var begynt å rulle, både for dem og for meg. Det skulle gå hele tre år før jeg oppdager at de fantes. Og tre år er som kjent en evighet når man er 8.
Indra Club: The Beatles på ankomstdagen til Indra Club i Hamburg, 17. august 1960. De gjorde sin første spillejobb - fire og en halv time fordelt på tre økter - samme kveld. Den første av totalt 48 kvelder i klubben. Fra venstre: John, George, Pete, Paul og Stuart. Legg merke til at Paul ikke var bassist opprinnelig. (Jeg fant bildet å beatlesbible.com, men det er ikke kreditert noen. Antagelig er det hentet fra Pete Bests arkiv/samling.)
Spillelisten på Spotify heter "1960 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 37 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1960 England NME Complete" eller klikk på linken under.
Musikk 1960
Ser man gjennom NME-listene uke for uke, er det vanskelig å trekke slutninger for hvor det egentlig bærer. Men det er uomtvistelig at rock’n’rollen går i nye og mer sofistikerte klær. Best illustrert med Elvis’ comeback på hitparaden etter avtjent verneplikt i Tyskland. Musikken var rikere, stemmen tryggere, karismaen mer blendende - og sannelig hadde han oppdaget lydstudioets muligheter også. Få Elvis-produksjoner, hverken før eller siden, kan måle seg mot mirakel-albumet “Elvis Is Back”. Hadde han bare ikke latt seg lokke av “oberst” Parker og hans pakketur til Hollywood, ville mye vært annerledes. Men dessverre ble det slette soundtracket “G.I. Blues” en større suksess enn den suverene kvalitetsinnspillingen “Elvis Is Back”, og filmen sopte dessuten inn dollars. Elvis var allerede tapt.
Men ikke ennå. “Elvis Is Back”-innspillingene var pur overflod, og man fikk nok låter til overs til å levere single-hits en god stund fremover. 1960 leverte dessuten veldig mye annet flott som NME-listene tydelig speiler. Roy Orbison fant sin egen stemme, Everly Brothers leverte sin største hit, og Cliff Richard befestet rollen som Storbritannias første virkelige tenåringsidol. Samtidig begynte britiske artister å dominere. Anthony Newley, Adam Faith, Cliff Richard, Johnny Kidd, Lonnie Donegan og The Shadows. Ja, særlig The Shadows. Hvilket band! De dannet skole, de skapte sin egen kategori. Blant håpefulle britiske (og norske) musikere var de det nærmeste man kom Gud på jord. “Apache” føk ut av startblokkene, og britisk rock var født. Selv det tøffe-i-trynet-Beatles erkjente det. De skranglet endog ihop en hyllest til Hank B. & Co med instrumentalen “Cry For A Shadow”
Om man skal plukke ut seks singler som virkelig forteller historien om året, ville jeg valgt disse (ja, jeg måtte ha med dødsballaden):
«Apache» – The Shadows
«Apache» åpnet dørene for den nye beaten, gitarinstrumentalen, fremført av en striglet combo i matchende dresser som beveget seg unisont til musikken. De bittesmå trinnene, et skritt til venstre, et skritt til høyre, med en frekk sleng på vristen, så mye stiligere ut på scenen enn det fremsto på papiret.Og selvfølgelig skulle det være romklang på sologitaren, masse romklang. Den var guden, født og skapt i Hank B. Marvins bilde. Han så ut som faren til Dennis, men han var det største gitaristen av dem alle, ufattelig presis i anslaget, og så elegant at tonene fremsto i farver for det blotte øyet.
Jerry Lordan skrev “Apache” etter å ha sett westernfilmen med samme navn, han forsøkte å formidle både den åpne, frie prærien og den tragiske skjebnen til urbefolkningen filmen handlet om. Førstemann til å prøve seg, var Bert Weedon. Men han var en lettvekter. Han fanget ikke låtens spektakulære hemmeligheter. Hank B. gjorde.
Hans karakteristiske Fender Stratocaster åpner med noen skjelvende toner badet i ekko og romklang, stemningsmettet, ghostrider-aktig, lett inspirert av Duane Eddy. Så folder melodien seg ut i all sin prakt, signatur-rytmegitaren til Bruce Welch, de hamrende trommene som gir innspillingen et seremonielt underlag, og så endelig tar Hank B. av og svever, som en drone over prærien. Magisk. En klassiker. Den beste britiske popsinglen ever pr. 1960.
Instrumental-gruppene var ikke noe britisk særfenomen. Amerikanerne hadde drøssevis, ikke minst The Ventures. Men ingen var i nærheten av The Shadows. De skinner. Ikke minst gjør lydkvaliteten på innspillingene deres det. EMI må ha vært verdensledende på lyd. Det er noe helt eget ved innspillingene som ble gjort i studioene deres i Abbey Road.
«Cathy's Clown»
– The Everly Brothers
Don og Phil Everly forlot Cadence Records og signerte med Warner Bros. Første frukt av det samarbeidet het “Cathy’s Clown”, deres største hit (av mange), og selve blåkopien for tostemt sangpop slik man siden skulle lære den å kjenne under navnet Simon & Garfunkel og The Beatles (tydelig i sangene hvor John og Paul synger tostemt, deres single nr. 2, “Please Please Me”, låner f.eks. fjær fra “Cathy’s Clown”).
Don og Phil synger melodien i tett harmoni, stemmene smelter sammen til én.
Samtidig er det et følelsesutbrudd med voksen smak. Sangen beveger seg rykkvis fremover, forsterket av trommevirvlene til et drillkompani. Teksten handler om ydmykelse, stolthet og kjærlighetssorg. Don Everly synger broen, han lyder som en mann som er blitt holdt for narr, og som knapt makter å bære det. Den følelsesmessige spenningen i innspillingen er umåtelig. Her tømmes giftbegeret. Dette er mektig pop for evigheten.
Ingen Merseybeat uten brødrene Everly.
«Please Don't Tease»
– Cliff Richard & The Shadows
I 1960 var Cliff Richard etablert som Storbritannias største tenåringsidol, men det var ikke mye rock’n’roll i ham lenger. “Move It” var et tilbakelagt stadium. “Please Don’t Tease” fremtiden. En smart og leken liten komposisjon som skapt for samspillet mellom Cliff og The Shadows. De kledde hverandre perfekt.
Sangen ble skrevet av Bill Crompton og Shadows’ rytmegitarist, Bruce Welch. Resultatet var en lett, melodisk flørt med øret. Ikke mye opprør og rabalder, «Please Don't Tease» er romantisk frustrasjon presentert med et smil. Behagelig og smittende. God pop.
The Shadows svar svært sentrale for Cliff i denne perioden. De ga tempolåtene sting, og de flanerende popdropsene sin eleganse. Hank B.s gitar er disse Cliff-innspillingenes signatur. Ikke fordi den tar stor plass, men fordi den leverer detaljene som gir hver låt sitt unike fingeravtrykk (tenk gitar-temaet i “Summer Holiday”, og du skjønner).
Cliff ga vel egentlig bare Shadows fri når han skulle gjøre orkester-arrangerte ballader. Det var noen av dem også.
«Only The Lonely» – Roy Orbison
«Only The Lonely» gjorde Roy Orbison til stjerne.
Egentlig skulle han ikke synge den i det hele tatt. Roy og komponistpartner Joe Melson forsøkte først å få Everly Brothers og Elvis Presley interessert i den. Begge takket nei. Dermed falt det på Orbison å teste sangen på verden. Verden skjønte ikke hva som traff den.
Innspillingen bygger seg opp gradvis. Klassisk spenningsøkning. Strengeinstrumenter, korstemmer (dum dum dum dumbi-dua), et dramatisk arrangement, men behersket turnert, vi aner konturene av opera. Og over denne fensglende lyden av kvalitet og velvære svever Orbisons ensomme tenor. Stemmen er magisk. Den har kraft, umenneskelig rekkevidde og en sårbar resonans som får englene til å gråte.
Ekte macho-menn så du vel egentlig bare i western- og agent-filmer. De var mørke, mystiske og farlige. Det var malen. Roy Orbison brukte utgangspunktet, han kledde seg i svart, gikk med mørke briller, sto som en saltstøtte på scenen, mørk og utilnærmelig, og kledde sin sjel naken. Dette var ingen seksløper-Joe, men machomannen som våget å være svak, sårbar og uendelig lei seg. Jentene besvimte som fluer, guttene fant et nytt forbilde og hang rundt i nabolaget med mørke briller og et lidende uttrykk. Det funket ikke så bra for dem. Men for Roy funket det, for han var hva han viste. Og han hadde stemmen som bar imagen hele veien til hjertesorgens mausoleum. Ingen hvemsomhelst kunne klart å fylle den macho-rollen. Men Roy kunne, for det var han som oppfant og levde den.
«Shakin' All Over»
– Johnny Kidd & The Pirates
Sangen åpner med et av rockhistorienes mest kjente gitar-riff, badet i romklang og ekko. Dette er forløperen til beatmusikken som akkurat da og samtidig ble formet i Hamburg. Det er også de første signalene om det vi kaller hardrock. Lyden er mørkere, mer aggressiv og mer fysisk enn sin samtid. Johnny Kidd var en innovatør. Selv om øyelappen var fake (og sikkert en forbannelse å måtte gå rundt med).
Teksten beskriver forelskelse som en elektrisk utladning. POFF! Kroppen rister. Hodet henger ikke med. Testosteron over alt. Kidds vokal er rå og selvsikker, og The Pirates (i sannhet et undervurdert orkester) leverer et supermegatonn-komp som får radioapparatene til å riste og foreldre til å gi døtrene husarrest på ubestemt tid. Det var en sånn plate.
Mange av samtidens britiske hits var inspirert av amerikanske forbilder. «Shakin' All Over» har britisk pass. Selv om man høretr gjenklangen av rockabilly og rhythm & blues, er den hjemmeavlet - med stolthet.
Den innbyr til coverversjoner også. The Who gjorde en formidabel versjon på “Live At Leeds”, og The Guess Whos versjon ga dem deres gjennombrudd.
«Tell Laura I Love Her»
– Ricky Valance
Ingenting var som teenage-dødspop.
Sangen om Tommy og Laura ble skrevet av Jeff Barry og Ben Raleigh i USA og først innspilt av Ray Peterson. Historien er enkel, men dødelig. Tommy elsker Laura og ønsker å gifte seg med henne. Problemet er at han mangler penger til forlovelsesringen. Løsningen blir å delta i et billøp med pengepremie. Under løpet mister han kontrollen, bilen krasjer, og med sine siste krefter ber han gjengen fortelle Laura at han elsker henne. Du får ikke tårer mer sentimentale enn det.
EMI nektet å utgi den amerikanske originalen i Storbritannia. De mente sangen var smakløs og uegnet som populærunderholdning. Det var ikke den walisiske sangeren Ricky Valance imot. Han fikk maks PR da også hans versjon ble forsøkt stoppet. Tenåringene måtte ha, og vosj! lå singlen på toppen av NME-listen.
Man kan smile av melodramaet i dag. Men i 1960 var ikke dette kitsch, men dødelig alvor. Privatbilen begynte å bli en del av britenes hverdag også, selv om tenåringen i huset bare fikk låne familiens stolthet en gang i blant. Bilen var et symbol på frihetet. Trafikkulykken i dødsballaden fremstod som den ultimate kjærlighetsseremoni. Tommys tragiske jakt på forlovelsesringen gjør ham til tenåringshelt, han ofret alt for kjærligheten.
Valance synger ganske behersket, han overspiller ikke følelsene. Stemmen er varm og trøstende. Tekstinnholdet og punchlinen oppført som en en liten readioteater-forestilling.
Dødspopen som genre hadde sitt høydepunkt i USA fra tampen av 50-tallet og frem til The Beatles feide bordet rent i 1964. Blant de meste kjente utgivelsene finner man: "Teen Angel" med Mark Dinning (1959), "Tell Laura I Love Her" med Ray Peterson og Ricky Valance (1960), "Ebony Eyes" med Everly Brothers (1961), "Last Kiss" med Wayne Cochran (1961), "Dead Man's Curve" med Jan and Dean (1964) og "Leader of the Pack" med Shangri-Las (1964).
USA 1960
Mens Storbritannia i 1960 fortsatt lette etter sin egen identitet, var USA allerede i ferd med å spre seg i flere retninger samtidig. Rock'n'roll var ikke lenger én sjanger – det var blitt et helt økosystem.
Elvis tilbake og på hugget. Innovative Ray Charles i storform. De første jentegruppene som Beatles ble så glad i, meldt. Mye å like.
Her fem sentrale singler:
“Georgia On My Mind”
– Ray Charles
Dette var øyeblikket da Ray Charles sprengte grensene mellom rhythm & blues, pop og voksenmusikk. Sangen var opprinnelig skrevet i 1930, men Charles gjorde den til sin med et arrangement som kombinerte gospel-følelse, bluesfrasering og orkestrert eleganse. Den toppet Billboard-listen i november 1960.
Det bemerkelsesverdige er hvor uanstrengt innspillingen virker. Charles eier sangen. Stemmen puster blåtoner og inderlighet.
“Will You Love Me Tomorrow”
– The Shirelles
Ca. her begynte sekstitallets jentegruppe-revolusjon. Sangen ble skrevet av Gerry Goffin og Carole King, og ble den første Billboard-topperen for en afroamerikansk jentegruppe. Teksten var uvanlig moden og handlet om en ung kvinnes usikkerhet rundt kjærlighet og seksualitet – et tema som gjorde enkelte radiostasjoner nervøse.
Shirley Owens' vokal balanserer solthet og sårbarhet perfekt, mens strykerarrangementet får låten til å sveve.
“Save The Last Dance For Me”
– The Drifters.
Ingen amerikansk gruppe traff 1960 med større eleganse enn The Drifters. Doc Pomus (som hadde polio) skrev teksten med utgangspunkt i sitt egen bryllup, der han måtte se sin nygifte kone danse med andre fordi han selv satt i rullestol. Historien gir sangen en emosjonell tyngde som ikke nødvendigvis høres ved første lytt.
Ben E. Kings varme hovedvokal løfter innspillingen langt over vanlig pop. Det er både romantisk og melankolsk på samme tid.
“Are You Lonesome Tonight?”
– Elvis Presley
Elvis hadde hatt store hits før militærtjenesten og store hits etterpå. Men få singler er mer innsauset i emotions enn denne. «Are You Lonesome Tonight?» vant hele verden og toppet over alt.
Sangen er helt fri for rock'n'roll-attityde. I stedet møter vi en moden vokalist som finner enestående mange nyanser i sin tolkning av den angrende make-up teksten med sitt desperate håp om forsoning. Den resiterte monologen kunne blitt komisk i feil hender, men Elvis får den til å funke. Med et nødrop. Det finnes tagninger hvor han bryter sammen i latter.
“The Twist” – Chubby Checker
«The Twist» er 1960 på sitt dansende beste. Skapt i en periode da alt dreide seg om å finne på nye danser med fantasifulle navn. “The Twist” ble skrevet og spilt inn av Hank Ballard, men det var Chubby Checkers versjon som utløste en regelrett twist-feber. Legene slo alarm og mente dansen var skadelig for hofter og ledd.
Musikalsk er den enkel. Historisk er den enorm. Dansegulvet ble plutselig viktigere enn partnerdans og koreografi. Folk kunne danse alene, og generasjoner som ellers aldri ville nærmet seg rock'n'roll, kastet seg ut i vridningene.
Oppfølgeren “Let’s Twist Again” gjorde det svært godt året etter, særlig i Europa.
DET SKJEDDE OGSÅ I 1960:
Januar
1960 ble «Afrikas år». I løpet av de kommende tolv månedene skulle 17 afrikanske kolonier oppnå selvstendighet, og det internasjonale maktbildet forandret seg raskere enn noen hadde forestilt seg bare få år tidligere. Samtidig gikk den kalde krigen inn i en ny og mer teknologisk fase, mens vitenskapen vandret inn i rom som til da hadde vært forbeholdt science fiction-litteraturen og Lyn Gordon.
Den 1. januar ble Kamerun selvstendig etter flere tiår under fransk administrasjon. Uavhengigheten var ikke problemfri; deler av landet var allerede preget av væpnet motstand mot både kolonistyret og den nye regjeringen.
Den 9. januar begynte byggingen av den store Aswandammen i Egypt. Et av de mest ambisiøse ingeniørprosjektene i det 20. århundre. Dammen skulle kontrollere Nilens årlige flommer, sikre vannforsyningen til millioner av mennesker og produsere enorme mengder elektrisk kraft. Etter at USA hadde trukket sin støtte til prosjektet, hadde Egypts president Gamal Abdel Nasser vendt seg til Sovjetunionen, noe som gjorde dammen til en sentral brikke i den kalde krigen.
Den 10. januar holdt Storbritannias statsminister Harold Macmillan den første versjonen av talen som senere ble kjent som «Wind of Change». Han fremførte den i Accra i Ghana, men den vakte først virkelig oppsikt da han gjentok budskapet i Syd-Afrika måneden etter. Talen var bemerkelsesverdig fordi den erkjente at afrikansk nasjonalisme var en kraft som ikke kunne stoppes, og at Storbritannia måtte tilpasse seg den nye virkeligheten. Uvante toner fra en britisk leder.
Den 19. januar undertegnet USA og Japan en ny sikkerhetstraktat. Avtalen sikret fortsatt amerikansk militær tilstedeværelse i Japan, men ble møtt med massive protester. Hundretusener av japanere fryktet at landet skulle bli trukket inn i supermaktenes konflikt. Protestbevegelsen, kjent som Anpo-bevegelsen, skulle prege japansk politikk gjennom store deler av året.
Den 21. januar inntraff en av de verste gruveulykkene i afrikansk historie da Coalbrook-gruven i Syd-Afrika kollapset. 435 gruvearbeidere mistet livet. Katastrofen avdekket alvorlige sikkerhetsproblemer i gruveindustrien.
Den 22. januar skrev to menn historie på bunnen av havet. Sveitseren Jacques Piccard og amerikaneren Don Walsh entret Marianergropen med undervannsfarkosten Trieste. 10 900 meter under overflaten. Dypere hadde aldri noe menneske vært.
Den 24. januar brøt det ut et alvorlig opprør i Algerie. Franske kolonister protesterte mot president Charles de Gaulles signaler om at Algerie en dag kunne få selvstendighet. Konflikten illustrerte hvor splittende avkoloniseringen var.
Februar
Den 1. februar satte fire svarte studenter seg ved serveringsdisken i en Woolworth-butikk i Greensboro i North Carolina og ville bestille. Etter datidens segregeringslover var dette forbudt. De ble nektet servering, men gjorde ikke mine til å gå. Den fredelige aksjonen utløste en bølge av tilsvarende sit-ins over hele Sydstatene. Seks måneder senere måtte den samme lunsjdisken åpne for svarte kunder.
Den 3. februar holdt Harold Macmillan den berømte versjonen av «Wind of Change»-talen i det sydafrikanske parlamentet i Cape Town. Han erklærte at «forandringens vind blåser gjennom dette kontinentet», en formulering som raskt ble stående som symbol på slutten av Europas koloniherredømme i Afrika. Talen vakte stor irritasjon blant tilhengerne av apartheidregimet.
Den 5. februar ble den første partikkelakseleratoren ved CERN satt i drift i Genève. CERN var fortsatt en ung organisasjon, men skulle etter hvert bli verdens ledende senter for partikkelfysikk og grunnforskning.
Den 8. februar ble Hollywood Walk of Fame etablert i Los Angeles. Joanne Woodward fikk den første stjernen. Det som opprinnelig var et lokalt markedsføringsprosjekt, utviklet seg senere til et av verdens mest kjente turistmål.
Første stjerne og litt av en ære. (SCMFT/Los Angeles Public Library)
Den 10. februar åpnet en konferanse i Brussel om Belgisk Kongos framtid. Belgierne hadde lenge motstått krav om selvstendighet, men presset ble stadig sterkere.
Den 13. februar detonerte Frankrike sin første atombombe i Saharaørkenen i Algerie. Prøvesprengningen, kalt Gerboise Bleue, gjorde Frankrike til verdens fjerde atommakt etter USA, Sovjetunionen og Storbritannia.
Den 18. februar åpnet vinter-OL i Squaw Valley i California. Lekene ble blant annet husket for omfattende bruk av datateknologi i resultatbehandlingen, noe som varslet en ny tid for internasjonale idrettsarrangementer.
Den 29. februar ble den marokkanske byen Agadir nærmest utslettet av et kraftig jordskjelv. Rundt 12 000 mennesker mistet livet, og store deler av byen ble ødelagt.
Mars
Det ikoniske fotografiet. (Foto: Alberto Korda / Wiki)
Den 5. mars tok den kubanske fotografen Alberto Korda det som skulle bli verdens mest kjente fotografi av Che Guevara. Bildet, senere kjent som Guerrillero Heroico, ble i løpet av de neste tiårene et globalt symbol på revolusjon, opprør og ungdommelig idealisme.
Hele filmrullen til Alberto Korda. (Wiki)
Den 6. mars kunngjorde USA at 3 500 amerikanske soldater skulle sendes til Vietnam. På dette tidspunktet var den amerikanske involveringen fortsatt begrenset. Samme dag innførte kantonen Genève kvinnelig stemmerett. Man kan lure på hvorfor det drøyde så lenge.
Den 17. mars godkjente president Dwight D. Eisenhower en hemmelig CIA-plan for å bygge opp en væpnet styrke av kubanske eksilpolitikere og soldater. Planen skulle senere ta form av Grisebukta-fiaskoen i 1961. Invasjonen ble tvunget på Kennedy. Han ga den liten støtte.
Den 21. mars fant en av de viktigste hendelsene i kampen mot apartheid sted. I Sharpeville i Syd-Afrika demonstrerte tusenvis av svarte mot passlovene som begrenset deres bevegelsesfrihet. Politiet åpnet ild mot den ubevæpnede folkemengden. 69 mennesker ble drept og hundrevis såret. Bildene av massakren vakte internasjonal avsky og trigget anti-apartheid arbeidet globalt.
Den 22. mars mottok Arthur Schawlow og Charles Townes det første patentet på en laser. På dette tidspunktet var laseren fortsatt en teoretisk og eksperimentell teknologi som først og fremste levde i science fiction-romaner og tegneserier.
Den 23. mars møttes Nikita Khrusjtsjov og Charles de Gaulle i Paris. De Gaulle likte å gå sine egne veier.
Den 29. mars vant den 18 år gamle Jacqueline Boyer Eurovision Song Contest i London med «Tom Pillibi».
April
Den 1. april sendte USA opp TIROS-1, verdens første operative værsatellitt. For første gang kunne meteorologer observere skyformasjoner og værsystemer fra verdensrommet. Selv om satellitten bare fungerte i noen få måneder, markerte den begynnelsen på moderne værvarsling slik vi kjenner den i dag.
Den 4. april vant storfilmen Ben-Hur hele 11 Oscars under utdelingen i Hollywood. Spektakulær var filmen i 1960, men den har ikke tålt tidens tann særlig godt.
Den 9. april ble Syd-Afrikas statsminister Hendrik Verwoerd, ofte omtalt som «apartheids arkitekt», skutt og alvorlig såret i Johannesburg. Han overlevde, men hendelsen viste at regimet begynte å leve på nåde.
Den 19. april brøt den såkalte Aprilrevolusjonen ut i Syd-Korea. Studentdemonstrasjoner mot valgfusk og autoritært styre utviklet seg til landsomfattende protester. President Syngman Rhee, som hadde styrt landet siden 1948, ble til slutt tvunget til å gå av.
Den 21. april flyttet Brasil sin hovedstad fra Rio de Janeiro til den ferske byen Brasília. Prosjektet var president Juscelino Kubitscheks mest ambisiøse satsing og skulle bidra til å utvikle landets indre områder. Byen, tegnet av Lúcio Costa og Oscar Niemeyer, ble et av modernismens mest berømte arkitektoniske prosjekter.
Den 27. april ble Togo selvstendig etter å ha vært administrert av Frankrike under FN-mandat.
Mai
Den 1. mai ble et amerikansk U-2-spionfly skutt ned over Sovjetunionen. Piloten, CIA-agenten Francis Gary Powers, ble tatt til fange. USA forsøkte først å forklare hendelsen som et meteorologisk fly som hadde kommet ut av kurs, men Sovjetunionen kunne presentere både piloten og vrakrester som bevis. Mange i administrasjonen ønsket nok at Powers hadde brukt den forgiftede nålen han hadde skjult i en sølvdollar. Det var imidlertid ingen ordre om at han måtte bruke den. Powers forklarte senere at da han klarte å skyte seg ut av flyet og overlevde, bestemte han seg for ikke å bruke giften.
Francis Gary Powers (høyre) sammen med U-2 designer Kelly Johnson i 1966.
Den 3. mai ble frihandelsorganisasjonen EFTA formelt etablert av Storbritannia, Norge, Sverige, Danmark, Portugal, Sveits og Østerrike. Organisasjonen ble et alternativ til det europeiske økonomiske fellesskapet og fikk stor betydning for norsk handelspolitikk.
Den 6. mai undertegnet president Dwight D. Eisenhower den amerikanske borgerrettighetsloven av 1960. Selv om loven var begrenset sammenlignet med reformene som skulle komme senere i tiåret, representerte den et nytt skritt i kampen mot rasediskriminering.
Den 10. mai fullførte atomubåten USS Triton den første jordomseilingen under vann. Ferden demonstrerte hvor langt atomdrevne fartøyer var kommet.
Den 11. mai ble den tidligere nazisten Adolf Eichmann kidnappet av israelske Mossad-agenter i Buenos Aires. Eichmann hadde vært en sentral organisator av Holocaust og levde under falskt navn i Argentina. Operasjonen ble gjennomført i dypeste hemmelighet og er fortsatt en av de mest berømte etterretningsaksjonene i historien.
Den 15. mai sendte Sovjetunionen opp Sputnik 4. Romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen fortsatte med uforminsket styrke.
Den 16. mai kollapset toppmøtet mellom Dwight D. Eisenhower og Nikita Khrusjtsjov i Paris. Khrusjtsjov krevde en offentlig amerikansk unnskyldning for U-2-flygningene, noe Eisenhower nektet å gi. Håpet om avspenning mellom supermaktene forsvant nærmest over natten. Samme dag demonstrerte Theodore Maiman verdens første fungerende laser. Det som få uker tidligere bare hadde vært et patent, var nå blitt virkelighet.
Den 18. mai vant Real Madrid Europacupfinalen med utrolige 7–3 over Eintracht Frankfurt på Hampden Park i Glasgow. Kampen regnes fortsatt som en av de største europacup-finalene i fotballhistorien. Alfredo Di Stéfano scoret tre mål, mens Ferenc Puskás scoret fire.
Den 22. mai ble det sørlige Chile rammet av det kraftigste jordskjelvet som noen gang er målt. Med en styrke på 9,5 utløste jordskjelvet enorme ødeleggelser og en tsunami som rammet områder rundt hele Stillehavet. Flere tusen mennesker mistet livet.
Sentrum i byen Corral i Chile ble mer eller mindre tilintetgjort av jordskjelvet og den påfølgende tsunamien. (Wiki)
Juni
Bodomsjø-mordene, aldri oppklart. Her teltet og etterforskerne. (Wiki)
Den 5. juni ble tre tenåringer drept under den såkalte Bodomsjø-tragedien i Finland. En fjerde ungdom, Nils Gustafsson, overlevde med alvorlige skader. Drapene ble en av Nordens mest berømte kriminalgåter og er fortsatt ikke oppklart.
Den 9. juni drepte tyfonen Mary rundt 1 600 mennesker i Kina.
Den 10. juni ble bilen til Eisenhowers pressesekretær James Hagerty omringet av demonstranter i Tokyo. Situasjonen ble så alvorlig at amerikanske marinesoldater måtte evakuere ham med helikopter.
Den 15. juni ble studenten Michiko Kanba drept under sammenstøt mellom politi og demonstranter i Tokyo. Hennes død gjorde henne til et symbol på protestbevegelsen og sjokkerte japansk offentlighet.
Den 19. juni trådte den nye amerikansk-japanske sikkerhetstraktaten i kraft til tross for de massive protestene. Konflikten tvang kort tid senere statsminister Nobusuke Kishi til å trekke seg.
Den 20. juni gjenvant Floyd Patterson VM-titteleni tungvekt ved å slå svenske Ingemar Johansson knockout i femte runde på Polo Grounds i New York. Patterson ble dermed den første tungvektsverdensmesteren som vant tilbake tittelen etter å ha tapt den i ringen året før.
Den 24. juni ble Joseph Kasa-Vubu valgt til den kommende Republikken Kongos første president.
Den 26. juni ble både Somaliland og Madagaskar selvstendige. Somaliland gikk få dager senere sammen med den tidligere italienske delen av Somalia og dannet den nye somaliske republikken.
Kong Baudouin av Belgia, president Joseph Kasavubu og statsminister Patrice E. Lumumba (nærmest kamera midt i bildet) i Léopoldville den 30. juni 1960. (Foto: africanarguments.org)
Den 30. juni oppnådde Belgisk Kongo sin uavhengighet og ble Republikken Kongo, senere kjent som Den demokratiske republikken Kongo. Patrice Lumumba ble statsminister. Uavhengigheten ble feiret som et høydepunkt i avkoloniseringen, men landet ble nesten umiddelbart kastet ut i politisk kaos og konflikt.
Juli
Den 1. juli ble Ghana republikk, og Kwame Nkrumah ble landets første president. Ghana hadde vært selvstendig siden 1957, men tok nå det siste skrittet bort fra det britiske monarkiet.
Den 1. juli skjøt et sovjetisk MiG-jagerfly ned et amerikansk RB-47 rekognoseringsfly over Barentshavet nord for Murmansk. Fire amerikanske flygere omkom, mens to overlevende ble tatt til fange og ført til Sovjetunionen.
Den 1. juli ble også Somalia til da den tidligere italienske delen av landet ble slått sammen med Somaliland, som hadde oppnådd sin selvstendighet fem dager tidligere.
Den 4. juli ble USAs nye flagg med 50 stjerner for første gang offisielt heist. Bakgrunnen var at Hawaii året før var blitt opptatt som USAs femtiende delstat. Flagget som ble introdusert denne dagen er fortsatt USAs offisielle flagg.
Den 10. juli vant Sovjetunionen den første europamesterskapet i fotball ved å beseire Jugoslavia 2–1 i finalen i Paris.
Den 11. juli erklærte Moïse Tshombe den mineralrike Katanga-provinsen i Kongo som en selvstendig stat. Belgiske interesser støttet i stor grad løsrivelsen fordi Katanga inneholdt noen av verdens viktigste kobber- og uranforekomster. Dette ble startskuddet for Kongokrisen, en konflikt som snart trakk inn både FN og stormaktene.
Den 14. juli vedtok FNs sikkerhetsråd å sende fredsbevarende styrker til Kongo. Operasjonen, kjent som ONUC, skulle bli en av de største og mest kompliserte FN-operasjonene til da. Norge bidro med soldater, og mange nordmenn kom til å få direkte erfaring med konflikten.
Den 20. juli ble Sirimavo Bandaranaike valgt til statsminister på Ceylon, dagens Sri Lanka. Hun ble verdens første kvinnelige regjeringssjef valgt gjennom demokratiske valg. Bandaranaike overtok etter sin ektemann, som var blitt myrdet året før.
Den 21. juli vant briten Francis Chichester den første transatlantiske regattaen for soloseilere. Etter 40 dager alene om bord på «Gypsy Moth III» ankom han New York som vinner av den første Observer Single-Handed Trans-Atlantic Race. Bedriften gjorde ham til en internasjonal kjendis og bidro sterkt til å popularisere havseilas som sport.
Den 25. juli serverte Woolworth-butikken i Greensboro sitt første måltid til en svart kunde ved den tidligere segregerte lunsjdisken. Bare fem måneder etter de berømte sit-ins-aksjonene var et lite, men viktig skritt tatt i kampen mot raseskillet i USA.
August
Den 1. august ble Dahomey, dagens Benin, selvstendig fra Frankrike.
Den 3. august ble Niger selvstendig.
Den 5. august ble Øvre Volta, dagens Burkina Faso, selvstendig.
Den 6. august erklærte Albert Kalonji den sørkongolesiske regionen Sør-Kasai som uavhengig stat. Kongo var allerede i ferd med å gå i oppløsning bare få uker etter selvstendigheten. Samme dag nasjonaliserte Fidel Castro-regimet på Cuba amerikansk og annen utenlandsk eiendom som svar på USAs økonomiske sanksjoner. Konflikten mellom Havana og Washington ble stadig skarpere.
Den 7. august ble Elfenbenskysten selvstendig fra Frankrike.
Den 9. august ble regjeringen i Laos styrtet i et kupp. Landet ble et nytt konfliktområde i den kalde krigen, og rivaliserende stormakter begynte raskt å interessere seg for utviklingen.
Den 11. august ble Tsjad selvstendig.
Og så var det min tur.
13. august 1960 fylte jeg åtte,
men var langt fra selvstendig.
Bladene som lå i kioskhyllen på bursdagen min den lørdagen. Tre teite voksenblader, i hvert fall forsidene, og et elendig Donald. Man begynte å gå tom for Carl Barks. Noen av erstatningsepisodene er bare helt fryktelige.
Men Davy skuffet aldri, selv om den hjemmelagete Batman-drakten hans ikke akkurat overbeviser. Og hvorfor beholdt han de svært gjenkjennelige, knallrøde buksene?
Jeg kunne absolutt tenkt meg på Colosseum for å se “Mellom spente revolvere”, men det var selvfølgelig bare å glemme. Vi hadde ikke TV, og ser man kveldens program, er det lett å forstå. Jeg mener to stive timer med “Prøvebildet”, er det mulig? Lørdagsbarnetimen, derimot, var alltid en vinner. Hørespillet lovet spenning, “Nummer 17”.
Jeg var dypt fascinert av biler og kunne alle modellene på lang avstand. Ford Consul var for de rike. Vi endte med SAAB. Ganske stilige de og, og de gjorde det alltid godt i rally. TV måtte vi vente med. Legg merke til artikkelen om Eirik Wangberg og hans hjemmesnekrede gitar. I egenskap av formann i The Norwegian Cliff Richard Fan Club fikk han møte stjernen i London. Tenkt det! Senere ble han en ganske dyktig studiomann i USA, og bidro på Paul McCartneys “Ram” som lydtekniker. Og før vi visste ordet av det hadde han i følge seg selv,produsert alt som kunne krype og gå av superdupermegalegendestjerner, og da var det bare ett sted å gå: Trondheim.
Jeg tror dette er mitt favorittutklipp fra Arbeiderbladet i 1960. Avisen kjører to hitlister, det fremkommer nemlig at forrige ukes liste uteble “på grunn av plutselig sykdom i jazzredaksjonen”. Bedre begrunnelser enn det, får man ikke. Jazzredaksjoner er da også svært utsatt.
Den 13. august ble Den sentralafrikanske republikk selvstendig.
Den 15. august ble Republikken Kongo, ofte kalt Kongo-Brazzaville, selvstendig.
Den 16. august ble Kypros selvstendig etter flere tiår som britisk koloni. Samme dag gjennomførte den amerikanske flyoffiseren Joseph Kittinger et av historiens mest spektakulære fallskjermhopp. Han steg opp i en ballong til over 31 kilometers høyde og kastet seg ut i fritt fall. Med en topphastighet på nær 1000 kilometer i timen satte han flere verdensrekorder som sto i over femti år.
Den 17. august ble Gabon selvstendig. Samme dag startet rettssaken mot U-2-piloten Francis Gary Powers i Moskva. Sovjetunionen brukte saken som propaganda mot USA.
Den 19. august ble Powers dømt til ti års fengsel for spionasje. Samme dag sendte Sovjetunionen opp Sputnik 5 med hundene Belka og Strelka, 40 mus, to rotter og planter om bord. Alle dyrene kom levende tilbake. Noe fortumlet, men likevel. Plantene hadde de vel spist.
Den 20. august brøt Senegal ut av Mali-føderasjonen og erklærte sin egen uavhengighet. Føderasjonen, som bare hadde eksistert i noen få måneder, kollapset dermed nesten umiddelbart.
Den 25. august åpnet sommer-OL i Roma. Lekene ble de første som fikk omfattende internasjonal TV-dekning og markerte begynnelsen på den moderne olympiske mediealderen.
Den 29. august traff orkanen Donna Florida og senere USAs nordøstkyst. Stormen ble en av de mest ødeleggende orkanene i amerikansk historie til da.
September
.Den 5. september vant Cassius Clay, senere kjent som Muhammad Ali, olympisk gull i lett tungvekt under lekene i Roma. Seieren var begynnelsen på en av de mest legendariske idrettskarrierene i historien. Samme dag avsatte Kongos president Joseph Kasa-Vubu statsminister Patrice Lumumba og satte ham i husarrest. Kongokrisen gikk inn i en ny og farligere fase.
Den 6. september vakte to amerikanske kryptologer oppsikt da de hoppet av til Sovjetunionen og holdt pressekonferanse i Moskva. Hendelsen ble et propagandakupp for sovjetiske myndigheter.
Den 10. september vant Etiopias Abebe Bikila maratonløpet under OL i Roma – barbeint. Han ble den første svarte afrikaneren sør for Sahara som vant olympisk gull og et symbol på det nye og selvstendige Afrika.
John-Gerhard, Langesunds rockekonge, og senere mannen bak Wrightegaarden. Sårt savnet, og vond å miste. Her i Arbeiderbladet 13. september 1960.
Den 14. september gjennomførte oberst Joseph Mobutu et statskupp i Kongo. Han skulle senere styre landet i mer enn tre tiår under navnet Mobutu Sese Seko. Samme dag ble OPEC grunnlagt av Iran, Irak, Kuwait, Saudi-Arabia og Venezuela.
Den 22. september erklærte Mali sin fulle uavhengighet etter sammenbruddet av Mali-føderasjonen.
Den 26. september møttes John F. Kennedy og Richard Nixon til historiens første direktesendte TV-debatt mellom presidentkandidater. Mange radiolyttere mente Nixon vant, mens TV-seerne stort sett mente Kennedy gjorde det best. Nixon med sin kjapvoksende skjeggrot så litt lurvete og skurkeaktig ut mot den elegante Kennedy. Kanskje tapte Nixon valget på skjeggroten.
Den 29. september skapte Nikita Khrusjtsjov overskrifter under FNs generalforsamling da han avbrøt talere, banket i bordet og skjelte ut vestlige ledere.
Den 30. september hadde den animerte TV-serien The Flintstones premiere i USA.
Oktober
Den 1. oktober ble Nigeria selvstendig etter nær hundre år under britisk kontroll. Med rundt 45 millioner innbyggere var landet den mest folkerike av de nye afrikanske statene som oppsto i 1960. Selvstendigheten ble feiret over hele landet, men de etniske og regionale motsetningene som senere skulle føre til borgerkrig, var allerede synlige under overflaten.
Den 3. oktober vant Jânio Quadros presidentvalget i Brasil. Han var kjent for sin uortodokse stil og sitt løfte om å bekjempe korrupsjon.
Den 7. oktober ble Nigeria tatt opp som medlem av FN, bare seks dager etter selvstendigheten. Hendelsen illustrerte hvor raskt de nye afrikanske statene ble integrert i det internasjonale samfunnet.
Den 12. oktober skapte Nikita Khrusjtsjov overskrifter over hele verden da han under et møte i FNs generalforsamling protesterte mot kritikk av Sovjetunionens politikk i Øst-Europa. Ifølge den mest kjente versjonen av historien tok han av seg skoen og hamret den i bordet. Det eksisterer ikke dokumenterte bilder av episoden.
Den 14. oktober lanserte presidentkandidat John F. Kennedy ideen om det som senere skulle bli Fredskorpset. Tanken var at unge amerikanere skulle reise til utviklingsland for å bidra med utdanning, helsearbeid og teknisk kompetanse. Organisasjonen ble etablert året etter og var et av Kennedys mest kjente initiativer.
Svein Finjarns legendariske leserbrev til Arbeiderbladet 22. oktober 1960. Han er 13 år og oppnådde 4. plass på rockestevnet på Bygdøy i 1959.
Den 24. oktober inntraff Nedelin-katastrofen ved Bajkonur-kosmodromen i Sovjetunionen. En rakett eksploderte under forberedelser til oppskyting og drepte minst 92 mennesker, blant dem marskalk Mitrofan Nedelin. Ulykken ble hemmeligholdt i flere tiår og var en av de største katastrofene i romfartens historie.
Den 31. oktober traff en kraftig syklon Øst-Pakistan, dagens Bangladesh. Stormen kom bare få uker etter en tidligere katastrofe og forårsaket store ødeleggelser og tap av menneskeliv i et av verdens mest sårbare deltaområder.
November
Den 8. november vant John Fitzgerald Kennedy presidentvalget i USA etter en av de jevneste valgkampene i landets historie. Han beseiret visepresident Richard Nixon med knapp margin og ble den yngste personen som noen gang var blitt valgt til president. Med sin ungdom, karisma og familiehistorie representerte Kennedy et generasjonsskifte i amerikansk politikk. Det var her 60-tallet begynte. Kennedy ryddet veien for The Beatles.
Mann inn, mann ut. Nyvalgt president Kennedy besøker sittende president Eisenhower i Det hvite hus, 6. desember 1960. (Wiki/Abbie Rowe (White House))
Den 14. november truet Belgia med å forlate FN etter sterk kritikk av landets rolle i Kongo.
Den 22. november besluttet FN å støtte regjeringen til Joseph Kasa-Vubu og Joseph Mobutu i Kongo. Beslutningen ble sterkt kritisert av Sovjetunionen og flere alliansefrie land som fortsatt støttet Patrice Lumumba.
Den 28. november ble Mauritania selvstendig fra Frankrike. Dermed nærmet «Afrikas år» seg sin avslutning. I løpet av 1960 hadde 17 afrikanske territorier oppnådd selvstendighet, en historisk omveltning uten sidestykke i moderne tid.
Desember
Den 1. desember ble Patrice Lumumba arrestert av styrker lojale mot Joseph Mobutu. Lumumba hadde vært den uavhengige Kongostatens første statsminister og var fortsatt en populær leder blant mange kongolesere. Arrestasjonen ble et vendepunkt i Kongokrisen og skulle få tragiske følger.
Den 2. desember godkjente president Eisenhower amerikansk økonomisk støtte til kubanske flyktninger som strømmet til Florida etter Fidel Castros revolusjon.
Den 4. desember la Sovjetunionen ned veto mot Mauritanias medlemskap i FN. Hendelsen illustrerte hvordan selv nye afrikanske staters internasjonale status kunne bli påvirket av stormaktenes rivalisering.
Den 7. desember krevde Sovjetunionen i FNs sikkerhetsråd at Patrice Lumumba skulle løslates umiddelbart. Kongo var nå hovedscenen i verdenspolitikken.
Den 9. desember ble president Charles de Gaulles besøk i Algerie overskygget av voldelige opptøyer mellom franske kolonister og muslimske algeriere.
Den 14. desember erklærte Antoine Gizenga at han hadde overtatt som statsminister i Kongo. Landet hadde nå flere rivaliserende maktsentre, og kaoset ble stadig dypere.
Den 15. desember oppløste kong Mahendra den demokratiske regjeringen i Nepal og tok makten selv. Samme dag giftet Belgias kong Baudouin seg med den spanske adelskvinnen Fabiola de Mora y Aragón i et bryllup som fikk enorm medieoppmerksomhet.
Den 16. desember kunngjorde USA at fem atomubåter og åtti Polaris-raketter skulle stilles til NATOs disposisjon innen få år. Samme dag inntraff en av de verste flyulykkene i amerikansk historie da et United-fly kolliderte i luften med et TWA-fly over New York. Alle 134 om bord og på bakken mistet livet.
Den 17. desember slo styrker lojale mot Haile Selassie ned kuppforsøket i Etiopia. Keiseren vendte tilbake til makten, men hendelsen avslørte dype spenninger i landet.
Den 19. desember brøt det ut en voldsom brann om bord på hangarskipet USS Constellation mens skipet fortsatt var under bygging i Brooklyn. Femti arbeidere omkom.
Og så ble det jul.
Arbeiderbladet valgte farven blå på sitt julaften-utgave. Uvisst hvorfor. Kinotilbudet bugner. Jeg hadde allerede sett “Petter fra Ruskøy”, som først hadde gått som hørespill i Barnetimen.”Paw - gutten fra urskogen” så jeg også, men jeg husker ikke så mye som en filmrute. Tror den egentlig var veldig kjedelig. “Pippi Langstrømpe” og “Rasmusog landstrykeren” kunne jeg også hake av. Så min kinotid i Oslo sentrum var så smått begynt, selv om Prinsdal Vel fortsatt rulet. Høydepunktet i dagens avis er den dramatiske notisen om to 16 år gamle pikebarn på vift som blindpassasjerer i en mannskapslugar. Resten må vi tenke oss selv. Men de kom hjem til jul.
Radio og TV var ikke tingen for åtteåringer i 1960. Ikke platene Erik Heyerdahl spilte, heller.
At ingen andre har oppdaget dette. Buddy Holly døde aldri, han kledde seg ut som konge og giftet seg med en guvernante som lurte ham på kroken med det eventyrlige navnet sitt. Treffer man en kvinne som heter Fabiola, er det bare å gifte seg, guvernante eller ikke. Donald-bladet var dessverre svake greier. 1960 ble et ujevnt år for oss Donald-tilhengere.
Godt nytt atomår fra NÅ. Kanskje ikke verdens mest smakfulle og optimistiske nyttårsforside. NÅ syntes vel de var moderne.
Fred, sport og bøker
NOBELS FREDSPRIS:
Prisen ble reservert til 1961.
Fire bøker
OL SQUAW VALLEY:
Norge tar tre gull: Roald Aass (1500 m), Knut Johannesen (10 000 m), Haakon Brusveen (15 km).
VM på skøyter i Davos 6.-7. februar:
Boris Stenin, Sovjet, verdensmester.
Norge gjør det helt fryktelig. Kupper’n bestemann helt nede på 7. plass.
Holmenkollen 17.-20. mars
Få utlendinger (bare svensker og finner) deltok i skiøvelsene, så det ble norske seire. Harald Grønningen (15 km), Sverre Stensheim (50 km) og Gunder Gundersen (kombinert).
Hopprennet ble vunnet av Helmut Recknagel (Øst-Tyskland), et halvt poeng foran Toralf Engan.
NORSK FOTBALL:
Rosenborg blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Odd 3–2 i finale-omkamp. (Første kamp: 3–3)
Fredrikstad blir seriemester i fotball etter å ha slått Lillestrøm 6–2 i seriefinalen.
ENGELSK FOTBALL:
Burnley blir seriemester.
Wolves vinner FA-cupen.
Davy skuffer aldri. Heller ikke her. Prærienytt er akkurat hva man trenger når man har lest ut årets Tarzan tre ganger.
Endelig: Endelig var tiden kommet. Jeg fikk Tarzan i julestrømpen. Og der skulle han fortsette å dukke opp hver julaftens morgen frem til og med 1973 - Hjemmets siste julehefte med jungelhelten.