Rosie!
Ingen sommeropplevelse slår denne, Rose Vela på Folkemuseet på Bygdø. Herlige vanvidd, hvilken kvinne!
Foto: Bo Mathisen
Rosie Vela var en av verdens ledende modeller i ti år. Med klippekort på forsiden av Vogue. Ifjor hoppet hun av for å satse på en karriere som komponist og sanger. De som ventet seg nok en dum, pen jente uten talent, fikk seg en på trynet. Jenta synger så det kiler i kroppen, og sangene hennes er breddfulle av øm, øm kjærlighet og erotikk. DET NYES Yan tok Rosie med på en spasertur på Bygdøy i Oslo, og fikk raskt åndenød..
Det er sol. Det er Norge fra sin mest prangende frodige side. Og Rosie Vela, denne absolutt hinsides nydelige amerikanske eks-modellen, bare gisper.
— Å herregud! så vakkert! Så grønt, så mye gress, så skjønne mennesker. Og så ren luften er! Slik er det ikke i Statene!
Rosie drikker inntrykkene inn med barnets åpne sinn. Det er Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Det er gressenger og løvskoger. En liten elv svinger seg hemmelighetsfullt mellom trærne der nede. Vi spaserer gjennom sommerettermiddagen. Og Rosie tindrer.
— Om jeg er en country girl? Vel, litt. Arkansas — der jeg kommer fra — ser sånn ut, ikke riktig så vakkert som her. Men det er trær og bekker og fjell, kjører du i 30 minutter, er du ute på landet. Men du må ganske langt av sted for å finne gårder, for det meste er villmark. Jeg var mye ute, selv når det var vinter og sne og klokken var to om morgenen.
Å, så du gikk på ski?
(ler) Nei, aldri. Jeg har aldri prøvd. Ikke på sneen. Men jeg kan stå på vannski.
Hva gjorde du om vinteren da?
— Vel, skrev sanger. Som «Fool's Paradise».
(ler)
Er det en gammel sang?
— Den eldste sangen på LP'n. Jeg skrev den etter å ha ligget innesnedd i åtte måneder eller noe sånt. Du må holde deg innendørs fordi det er sne, sne, sne — og himmelen er grå, grå, grå. Og kanskje forholdet til den du er glad i ikke er det beste den dagen ... (ler), og plutselig er det ... (synger med en dyp, sensuell stemme:) oooh living is only a fool's paradise.
— Hva gjør de der nede!
(Ved elven sitter et lite blåserorkester på en flåte. Et uvirkelig romantisk syn i all denne idyll av sol og grønn, grønn sommer. Rosie setter opp farten.)
— Kanskje vi oppdager noe som intet annet menneske har sett før.
(Orkesteret begynner å spille, en spinkel, melankolsk melodi.)
— My God! Isn't that beautiful! Åh, jeg skulle gjerne dratt ned den elven i kano, se hvor den ender. Hva slags band er det der? La oss se, de har tuba — da må det være norske folkesanger, marsjer ... (ler)
— Hva var det vi snakket om? Jo. Oh God! Når skrev jeg «Fools»? 80 ... 81? 80, tror jeg.
Så hele tiden mens du var modell, i alle de ti årene, var du aldri i tvil om at musikken skulle bli din fremtid?
— Aldri! Men jeg stresset ikke, jeg tok min tid. Når jeg kom hjem fra jobben, satte jeg i gang. Og hvis jeg hadde fri, satte jeg i gang. Jeg gjorde ikke noe annet. Det føles godt å uttrykke det du har i sjelen ... om jeg kan si det sånn. Lete opp melodier og akkorder i eteren (usynlig stoff som tenkes å fylle verdensrommet). Jeg sier ikke luften, for det låter så stivt og sier så lite. Eter er bedre. Det lyder mer åndelig.
John Lennon sa også noe slikt. Han mente at låtene han skrev egentlig ikke var hans. Han hadde bare denne evnen til å peile seg inn og fange opp alle disse sangene som flyter der ute i eteren. Han så seg selv som et medium.
— Ja! Det er akkurat slik det er! Og det var derfor jeg takket Gud på coveret. Det som skjedde i meg når jeg skrev, var ... ja, ta «Tonto»; det var sunset, water, breeze blowing ... jeg satt der på verandaen, og plutselig var melodien der i hodet mitt. Du planlegger ingenting, du lytter. Det høres kanskje latterlig, men … Jeg er ikke utdannet sangskribent, jeg har ikke gått på noen skole for å lære det. Jeg skriver bare slik jeg føler. Og når det skjer, er det som en gave. Det er ikke meg, men noe annet. Jeg blir på en måte koblet til noe og når det er overstått, føles det så herlig. Det er som sjeleføde...
(Bandet bryter ut i en lystig marsj. Og jeg føler meg som midt i stemningene til Woody Allens «En midtsommernatts sexkomedie».)
— Så gøy! Wow! Vi burde danse! Vi burde danse! Du hører sikkert den musikken ofte, men for meg er det helt nytt. Om jeg bare hadde hatt en kano.
Folk oppfatter jo modeller som pene dukker uten noe i hodet. Men det kan man ikke avfeie deg med. Du har helt åpenbart noe i hodet, og med platen din viste du at du har andre talenter også.
— Å være modell er en veldig fysisk sak. «Stå der, er du snill!» «Bare se pen ut!» «Flott!» «Gjør det, flott!» Klokken fem drar du hjem med sjekken. Og da begynner du å gjøre det som virkelig teller ... (konspiratorisk:) sjeleføde.
Modellyrket er OK, det er penger som gir deg frihet, så du kan betale husleien, så du kan kjøpe elektrisk piano og synthesizer, og ... vel, det er en ni til fire jobb. OK, men det er bedre enn å jobbe som serveringsdame. Du tjener mer.
Magisk på Bygdø.
Hva skjer i hodet ditt når du står der foran kamera og fotografen kommanderer både deg og uttrykkene dine hit og dit?
— Vel, ofte får de deg til å se ut som noe du ikke ønsker å se ut som. De får deg til å ta på klær som du ikke ville blitt funnet død i. Og de gjør ting med håret ditt som de påstår gjør det «sofistikert». Jeg har naturlige krøller, og jeg elsker håret mitt. Du føler at du er et skjell, du oppfyller et annet menneskes fantasier, og de synes du er «beautiful». Jeg føler det som en ære at jeg fikk holde på såpass lenge i den bransjen. Jeg syntes aldri jeg var spesielt vakker. I starten tvilte jeg til og med på om jeg ville være modell, men så tenkte jeg pokker heller! Hva har jeg å tape? Min mann hadde nettopp dødd av kreft.
Du var ung.
— Ja, jeg var 18 da vi flyttet sammen. Nyforelsket og ... Da jeg var 21, døde han. ...
Men det er så lenge siden! Du er jo 32 nå og ...
— 34. (ler) Oops! Nå har jeg sagt det! Herregud!
Det er da ikke så farlig. Jeg er også 34.
— Hva? Jammen da har vi opplevd de samme sterke tingene med musikken. Husker du Hendrix' første single? Husker du da The Cream kom med «Strange Brew», hvordan føltes det, heh? «Sgt. Pepper»? Herregud! Første gang jeg så Beatles på TV. Herregud, jeg ble helt ... Det var vidunderlig. Slikt skjer ikke i dag. Første gang jeg hørte «Strange Brew». Jeg ble helt bergtatt, hypnotisert av disse merkelig eksotiske melodiene som Clapton spilte, som Bruce spilte. En fantasiverden.
På platen din synger du veldig dypt og kontrollert. Hvorfor tar du ikke mer i?
— Fordi det er personlige sanger. Slik synger jeg når jeg sitter ved pianoet og en sang dukker opp i meg. Jeg setter ikke i gang å WAAAAAAAAAH! veldig høyt. Dette er personlige ting, eter-ting.
Skriker du aldri?
— Nei … sjelden. Kanskje for moro skyld. Jeg kan hvine — iiii-ah! Ved bestemte anledninger. Men ikke når jeg synger. Skulle jeg synge en kjærlighetssang til deg om deg, ville jeg ikke brøle; jeg ville synge den i øret ditt.
(Hun synger — Da-ba-da-ba så vidunderlig deilig, og ansiktet er bare ti cm fra mitt, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av øynene mine så jeg putter dem i lommen, og svetten pipler og hjertet banker og Rosie synger Da-ba-da-ba ...)
— «Interlude» er akkurat som da jeg skrev den. Du må slippe deg løs når du skriver, ellers får du ingen ting. Du må være villig til å masse feil. Det er da du lurer ut nye sider ved sangen du jobber med.
— Ta «Business Of Truth» (?). Jeg kjedet meg, jeg var frustrert, jeg hadde det vondt, jeg satt der på Barbados og det var natt, gresshoppene gnisset og ingen ting skjedde, og jeg er vant til New Yorks voldsomme tempo.
Barbados?
— Jeg har et lite sted jeg drar til så ofte jeg kan. Og der satt jeg og så (synger) Da-ba-da-daa-ba-da.
Hvem gjør sånt? Det løt bare fullstendig idiotisk, spar meg. Klokken er tre, du er helt nede, hører noe jazz, og så kommer det ... Jeg lot som jeg var en jazzbass, dampa-dampa ... Så dro jeg tilbake til New York og sang den på masse andre måter. I denne haugen av feil, finner du diamantene.
— I'm in the da-ra-ra business. (synger sløret:) too much time, no time for games, I wanna real... (hvisker:) love.
— Alt jeg kan er å utføre min kunst som best jeg kan. LP'n består av mine favoritter. «Interlude» var den siste jeg skrev. Min favoritt. Den kom fra et annet ... sted. Jeg skrev den på Barbados, og vinden blåste, og jeg hadde denne følelsen, denne hungeren etter kjærlighet, kanskje etter én bestemt, hvilket det var — definitivt ubesvart — så jeg sang den til vinden. Kanskje vindmolekylene ville ta den med seg til ... Ikke sant, det er dette kosmiske, denne eter-greia ...
Noen timer senere møttes vi igjen på den andre siden av byen i like magiske sommeromgivelser. Akkurat da Rosie skulle hviske meg noe skikkelig hemmelig i øret, dukket Diesel Dahl opp og brølte “Alle mot alle!”.
Hva tror du på?
(hun stopper brått)
— Tro? Vet ikke. Drømmer. Ja. Ting skjer overalt rundt meg. Utrolig. Men herregud! jeg er en rastløs sjel. (sukker og går videre) Jeg tror på Gud, jeg gjør det. Og alt det der. Jeg vet ikke hvorfor ting skjer, men det skjer virkelig saker med meg som er helt utrolig ville, og de stemmer overens med drømmer jeg har. Drømmer som kommer tilbake og kommer tilbake og har gjort det i ti år. De slutter ikke godt som i eventyrene. De stopper bare i løse luften. (fraværende:) Mmmmmm ...
— Drømmene ... jeg henter ting derfra til sangene; det er derfra følelsene kommer.
— Jeg er ikke noen sosial person. Jeg er ingen ekshibisjonist. Jeg har det mer her inne. (peker på tinningen)
Leser du mye?
— Nei, jeg tenker mye.
— (fniser) Love. Yeah. Og de sprø drømmene, de sprø, sprø drømmene. (sukker)
Er du forelsket?
— (nøler lenge) ... yes. Sure I'm in love. Jeg er forelsket i forelskelsen. Love — det er mer tvetydig enn man tror. I love to be in love. Jeg er en romantiker, går jeg ut fra.
Er du lykkelig?
— Ja ... og nei. Ja, jeg er lykkelig. Og ja, det skjer et eller annet her inne i hodet mitt som jeg ikke klarer å få orden på. (Et nesten umerkelig drag av smerte går over ansiktet hennes.) Og jeg lurer på om jeg noen gang skal klare det. Så jeg skriver sanger for å få det ut.
Et eller annet i hodet ditt? Kanskje det er demoner?
— Kanskje. (ler) Jeg vet ikke hva det er. Jeg tror mer det er ... minner.
Gamle?
— (bekreftende:)
— Mmmmmm.
Barndom?
— Nei.
Kjæresten din?
— (langt, fraværende sukk)
— Jeg er både 15 og 85. I sted var jeg bilsyk og svimmel og 85. Men når jeg sklir inn i fantasiverdenen min, er jeg 15 igjen.
Når ble du født?
— 18. desember 1952. Og du? Er du løve? That's cool. Min avdøde ektefelle var også løve.
Tror du på astrologi?
— Nei, synes bare karakteristikken av de forskjellige personlighetene er interessant. At de stemmer overens med stjernetegnene. Om skytter sies det: Gi dem en liten ting, og de bygger et fjell av det; still dem et spørsmål og de setter i gang å fortelle en haug historier. Det stemmer sikkert på meg.
(avbryter seg selv med et hvin og slår hendene begeistret sammen:)
— Iiih! Det er så kuuult å være i lysets land! Jeg kan ikke få forklart hvordan det føles, jeg har aldri opplevd noe lignende. Det er lyst midt på natten!
Kan du gi en karakteristikk av deg selv?
— (tenker:)
— Mmmmmm ... Varm. Snill.
Rastløs?
— Rastløs … frustrert, antagelig. Så jeg vil gjerne kunne spille keyboards som en av de store musikerne. Jeg er fornøyd om jeg klarer å skrive gode sanger …
Som?
— Som? Åh ... om jeg bare kunne skrive en så god sang som «Everybody Wants To Rule The World». Jeg elsker den.
(Og slik fortsetter det mens vi spaserer inn i den lyse, lyse sommerkvelden. Men kassetten er slutt, og jeg er forelsket.)
Etterord
Dessverre har denne historien et etterord. Det kom ikke med i Det Nye, av svært forståelige grunner. Marguerita er en farlig venn, særlig når den tar med seg Tor Milde på kjøpet. Her er epilogen:
Å vandre rundt i sommerlige Folkemuseet ute på Bygdø sammen med det vidunderlige vesenet, Rosie Vela, kan knapt beskrives.
Og etterpå, på den andre siden av byen, hvor hun skulle delta i et TV-arrangement, fortsatte samtalen. Alt såre vel og jeg så forelsket at diksjonen begynner å trutne da han som ikke måtte dukke opp dukket opp. Diesel Dahl. Han oppdaget meg og kom stormende med et "Alle mot alle!" og slo den magiske stemningen til pinneved.
Jeg introduserte ham uvillig for Rosie og forsøkte å styre henne forbi. Men Diesel lot seg ikke avfeie uten videre. Og så ble Rosie hentet. Kameratid. Opptak. Jeg snerret til Diesel. Han virket godt fornøyd. "Du skulle nok fått i gang den berg-og-dalbanen likevel", sa han.
Kongeparken natt til 1. mai 1987. Diesel sitter klar i berg-og-dal-bane-vognen, jeg drar i spaker, det gnistrer og durer, men jeg får ikke vognen til å gå. Noen måneder senere minner Diesel meg på det. Dermed var veien kort til demonen Marguerita og dens sidekick, Tor Milde. (Foto: Yan Friis)
Senere på kvelden hadde jeg med meg Tor. Ikke noe sjakktrekk. For vi var stinne av marguerita. Og vi visste at Rosie satt på Ludvig, for det hadde Erling tystet om - riktignok uten å være klar over at jeg bælmet marguerita med Tor. Orientekspressen om igjen.
Nå kom vi drivende. Fine i farten. Rosie så meget bekymret ut da hun gjenkjente meg. Etter formiddagens idyll hadde jeg ikke gjort annet enn å demontere meg selv. Hun var ikke så fornøyd med vennene mine, skjønte jeg.
- De tvinger meg til å drikke, de tvinger og tvinger, slavret jeg med så slapp diksjon at det hørtes som gurgling.
Tor hadde i mellomtiden bestilt øl og akevitt, og da vi skulle ta bomben, bommet jeg på ølglasset og slapp akevitten rett opp i sjokoladedesserten til Rosie.
Både Erling og Rosie mente at jeg kanskje burde gå hjem og sove litt. "Takk for meg", sa jeg, bukket, snudde på hælen, og forsvant ut av livet til Rosie Vela for alltid.
Vi tok en drosje ned til Universitetsgaten, for der var det en grill med gode burgere, mente Tor. Vel ute av drosjen ble vi provosert av de doble radioantennene på drosjens bagasjelokk, og tilegnet oss hver vår. En hektisk duell med radio-korder utspant seg på åpen gate, inntil drosjesjåføren kom byksende som en annen Richelieu med et HEI DER!
Ingen av oss var noe særlig raske til bens på det tidspunktet. Jeg tror han fikk navnene og adressene våre. Men jeg husker ikke at vi betalte. Uansett måtte jeg løpe likevel. For mens jeg godsnakket med sjåføren, så Tor sitt snitt til å gå på grillbar, der ble han ikke lenge, og gudene vet hva han kan ha sagt, men ut stormet han, brølende "LØP FOR LIVET!", og lo en nervøs liten latter, antagelig ved tanken på hvordan han så ut med grillbar-kokken i hælene nedover Universitetsgaten. Og grillbar-kokken hadde kjøttøks. Jeg løp jeg også. Alt jeg kunne.
Jeg tror ikke Rosie har spurt etter meg siden. Eller? Erling? Er du der?
Det Nye 14. juli 1987.