Sommeren 1964
Filmen over alle filmer. Alle unge syntes det i 1964. Ganske mange gamlinger synes det ennå.
Sommeren 1964 var Beatles-sommeren. Gruppen erobret verden. Og jafset med seg Norge i samme slengen, selv om de aldri kom hit. Sterkest inntrykk gjorde selvfølgelig gruppens første film, den ultrastilige “A Hard Day’s Night”. Riktignok kom den ikke til Norge før på tampen av august, men vi var til gjengjeld blitt grundig varmet opp. Av platene, bladene, tyggegummi-samlekortene, og filmens første forvarsler, musikken.
Jeg skal ikke gå i dybden her, for jeg er på ferie og har begrenset tilgang til minnearkivene. Men vi ligger ikke på latsiden i yanfriis.no, vi bare jobber på. Så mitt bidrag til denne sommerdagen er en spilleliste på 40 låter som alle spant på grammofonene i de tusen verdenshjem sommeren 1964, lydsporet til ferden mot Sentrum kino og møtet med urhylet som bare jenter kan utføre mens de tramper hysterisk med de små føttene sine.
Det kan du eventuelt lese om her på denne nettsiden i innslaget om 1964 som er rikt på både ord og illustrasjoner: 1964 - DA BEATLES EROBRET NORGE OG LYN BLE SERIEMESTRE.
Spotify-spillelisten som er linket rett under her, gir deg den helt riktige sommerstemningen, 1964-sommerstemningen. Sol, regn og løvetann fra 62 år tilbake. Rene tidsmaskinen.
Jeg har også hentet inn alle platecoverne, så du får den visuelle feelingen.
Katten badestrand.
SLAGERPARADEN SOMMEREN 1964
Fra venstre øverst: 1)“La meg være ung” (Wenche Myhre), (nesten) mer populær enn The Beatles, og en skam at ikke dette arrangementet ble brukt i Grand Prix-finalen. 2 & 3) Paradelåtene fra The Rolling Stones’ debut-LP. 4) Herlig smakløs Hot Rod-klassiker, overdrysset med groteske lydeffekter, unggutt kjører seg i hjel, man kommer aldri levende tilbake fra dødemannssvingen. 4) Roys fantastiske operaklimaks i en ballade av den aller mørkeste sorten.
Fra venstre nederst: 1) Italias vinnerbidrag fra Melodi Grand Prix, og den stadig tilbakevendende flapp-flapp synth-lignende effekten gir låten smak av det innovative. 2) Cliff trives best i smygeballader som gir stemmen hans alle muligheter til å skinne, som lakkert mahogni. 3) Britene med Beatles og Stones rehabiliterte Chuck Berry, og han var ikke den som takket nei. Kalaslåt. 4) Bandet Decca foretrakk fremfor The Beatles. Ikke akkurat talentspeiding i verdensklasse. Men det ble noen hits før Brian Poole gikk av moten. 5) “My Guy” er klassisk Motown før Motown var blitt klassisk, og Mary synger med en stemme som får en til lure på om hun er Marvin Gaye i drag.
Øverst fra venstre: 1) The Hollies leter etter sin egen lyd, og finner deler av den her. 2) Dave Clark Five forsøker desperat å smi mens jernet er varmt, men mister øyekontakt med dunderdrops-formen som ga dem deres to første hits. Denne singlen var bare sånn passe, OK på en absolutt hyggelig måte. 3) Tidlig Yardbirds med Eric Claptons vandrende signaturgitar som agn. 4) I Norge var Swinging Blue Jeans hete som værkartene til VG, men det dabbet fort av, som mange av sine Merseybeat-kolleger kunne de ikke skrive låter, og coverband gikk fort av moten. “You’re No Good” er dog en utmerket versjon. 5) Blueskjempen John Lee Hooker fikk også et velfortjent come-back takket være den britiske bølgen. “Dimples” er klassisk stoff.
Nederst fra venstre: 1) De gamle ble yngst igjen etter at de unge britiske orkestrene skrøt sine forbilder opp i skyene. Sannelig benyttet Little Richard sjansen også. 2) Mega-hit om et horehus, det gitartemaet, det jagende hammondorgelet, den stemmen og ikke minst den spillelengden! Guttene fra Newcastle fant låten på Dylans debut-LP. 3) Frisørfalsettens konger leverer en knall dobbel-sider. B-siden ble senere en superheat for The Tremeloes (uten Brian Poole). 4) Gifte-seg-sanger sunget av lengselsfulle ungjenter, midt i blinken for det unge Amerika nå som de først kistene kom hjem fra Vietnam. 5) Styggere enn Stones, mer bråkete enn Stones, lengre hår enn Stones, The Pretty Things gikk all-in på provokasjon, ertet på seg de voksne og ble tenårings-helter.
Øverst fra venstre: “It’s All Over Now” er monumental, og Brian Jones’ romklangsgitar styrer skipet. Men nr. 1 ble den aldri på noen av listene som var de ledende i 1964, bare på Record Retailer som få eller ingen brukte. 2) Norge valgte å plukke to låter fra “Long Tall Sally”-EP’n og heller gi dem ut på single. 3) Men vi fikk den danske versjonen av EP’n også. 4) Og like etter kom selveste “A Hard Day’s Night”, kickstartet med verdens mest spektakulære gitarakkord. 5) Popungdommen fikk selvfølgelig også med seg Manfred Manns megagjennombrudd.
Nederst fra venstre: 1) Hot Rod og frihet med vinden ruskende i hårert og de friskeste koringene verden hadde hørt. Beach Boys ble verdensstjerner. 2) I Norge snurret “A Hard Day’s Night”-LP’n som bare det for dem som var så heldige å få LP. Vi andre måtte vente på smaksprøvene som ble porsjonert ut på single og EP utover høsten. Først “I Should Have Known Better”, 3) Så “If I Fell”, med et cover som bare avbildet to av beatlene, Paul og George, dobbelt opp. Trodde plateselskapet at alle beatler var like? 4) The Impressions, et av de store soul-bandene, ledet av legenden Curtis Mayfield. 5) Stones hørte The Drifters’ versjon av “Under The Boardwalk” i juni, og gikk rett i studio. Deres versjon kom på LP i oktober.
Øverst fra venstre: 1) Kvinnelig trommeslager, bare det en sensasjon. Sterkt band, mange gode singler. 2) El-gitar-rautet som oppfant heavymetal, hardrock og gjerne punk også. “You Really Got Me” er virkelig one of a kind (bortsett fra at oppfølgeren, “All Day And All Of The Night”, kom svært nær). 3) “Five By Five”-EP’n inneholdt fem vinnere. Inkludert “If You Need Me”. Ingen av låtene ble singler, bortsett fra 4) “Around And Around” som kom på single i Nederland. 5) Fabelaktig LP-kutt fra Elvis (1960) som omsider kom på single sommeren 1964.
Nederst fra venstre: 1) Studenter som både kunne musikkteori og synge. Colin Blunstones følsomme, røkhvisk av en stemme var signaturlyden. 2) Mick og Keith ville skrive hits for andre, akkurat som John og Paul. Unge Marianne Faithfull var nummer to i rekken (etter Gene Pitney) som nøt godt av det. En følsom, stille ballade, full av sorg og lengsler, sunget av en pikestemme som klemte deg rundt hjertet. 2) Peter Noones gjennombrudd som alle mødres favorittsvigersønn. Elegant flanerende poplåt som bare skulle ett sted, to the toppermost of the poppermost. I USA syntes de han lignet på Kennedy. Det skadet ikke. 4) The Supremes’ gjennombrudd, en drøm av en låt drevet frem av taktfast tramping på høye hæler, veldig aktive koring og Diana, helt i tet, populærmusikkens mest sexy stemme. 5) Roy, tøff og beatle-smart, velger takt og tempo, et gitarriff som hekter deg - og lar stemmen ta seg av resten, med innlagt grugleknurr. Hans største hit antagelig.