1965, året da Amerika våknet av tornerosesøvnen og popmusikken ble en verdensomspennende bevegelse, breddfull av farverike drops og nye lyder. Popsinglen som pop-art, og Beatles i tet, men konkurrentene begynte å bli veldig spennende, og beatlene hadde ikke lekerommet for seg selv lenger.

JANUAR – PER IVAR, INGEN KUPPER’N

Min Royal: Der har vi skrivemaskinen som ble mitt levebrød helt til K’en brakk under anmeldelsen av Kinks’ “Low Budget” i 1979. Bildet er tatt 14. januar 1965, og jeg skriver av Beatles-tekstene i det hendige, lille heftet. (Foto: Sigrid Tholander)
Restene: Slik ser de sørgelige restene av heftet ut i dag.

Året begynte godt for en 12 år gammel skøyteentusiast som nettopp hadde flyttet fra Prinsdal til Avløs i Bærum. Fred Anton Maier ble norgesmester. Han måtte slå Per Ivar Moe med drøyt 10 sekunder på 10 000, han moste ham med over 20. Det var ikke starten på en ny æra, dessverre. Jeg måtte vente helt til 1968 før Fred Anton tok sitt neste mesterskap, men da ble det også de gjeveste, EM og VM.

Jeg var som sagt 12, så det sier seg selv at jeg ikke var noen storforbruker av LP-plater. Jeg fikk riktignok "With The Beatles" (uten cover) av min onkel og tantes tyske au pair, men ellers var formatet helt uoppnåelig og overhodet ikke på radaren.

Min nye amerikanske venn Junior ga meg riktignok en viss tilgang til LP-platens verden, da vi ble kjent på tampen av vinteren, men bare den amerikanske. Faren hans jobbet i NATO på Kolsås, og NATO-folkene var privilegerte, de fikk billig vinyl flysendt fra hjemlandet. Han hadde f.eks. ikke "Rolling Stones No. 2", den hadde han aldri hørt om, men han hadde "12x5" og "The Rolling Stones Now!". Men mest av alt hadde han Beach Boys i bøtter og kar. Verdens beste band, mente afroamerikaneren Junior. Søstrene sverget til Motown.

FEBRUAR – SLÅTT NED I SKOLEGÅRDEN

Bislett 1965, Norge fikk sin andre verdensmester på rad. Kupper'n la opp etter mesterskapet i 1964. Nå var det kronprinsens tur, Per Ivar Moe. Jeg klarte ikke å mobilisere den store entusiasmen. Moe var ikke min favoritt. Mellomdistanseløpere gjelds ikke på samme måte som de store milslukerne. To av dem barket sammen her, og Jonny Nilsson seiret i begge bataljene. Han vant 5000 på ny verdensrekord og tok 10 000 så lett som bare det. Mens Moe og de andre drev med tøysedistanser, og tøffet seg (var det her han holdt Matusevitsj i siste ytre på 1500?). For meg var det Fred Anton Maier det dreide seg om. Akk så nær på 5000 da han hadde Jonnys tider å gå på, men ingen sigar. På 10 000 ble han slått med nesten 11 sekunder. Hvem tenkte på Moe da? Ikke jeg.

Det gikk veldig tregt med å få venner på skolen. Det måtte faktisk en skikkelig smell til. Utført av Henrik med hjelp av Jattebeinet. Sistnevnte sto på alle fire bak meg. Henrik dyttet, og dermed gikk jeg over ende i sneen. Jeg forsøkte fortumlet å stable meg på bena igjen, men kom aldri så langt, for Henrik hadde sett Detektimen med Simon Templar, og nå flettet han fingrene i høyre og venstre hånd sammen, håndflate mot håndflate, så hendene dannet et hardt og V-formet våpen. Dette hugg han med all kraft i nakken på meg. Jeg gikk rett i bakken. Alle lyder ble fjerne. Så husker jeg ikke så mye før jeg lå i sengen hjemme. Lam i halve ansiktet. Nakkestammerystelse tror jeg legen kalte det.

Og så kom Helgenen frem. Eller Henrik. Dermed var jeg ute av spillet i flere uker. (Skjermbilde fra TV-serien “The Saint”, brukt som dokumentasjon av scenen omtalt i teksten. Opptak funnet via YouTube.)

Foreldrene mine hadde bekymrede øyne, og legen stakk en nål i ansiktet mitt og spurte «Kjenner du dette?». Det gjorde jeg ikke. Hjernestammerystelse tror jeg han kalte det. Jeg måtte holde sengen. Det var kjedelige uker. Jeg kunne jo ikke få nye tegneserier hver dag. Airfix-modellen av Mauretania bygget jeg alt for fort. Ikke kunne jeg stå opp. Ikke kunne jeg spille plater. Bare ligge. Så arrangerte jeg rallyløp med Dinky Toys og Corgi Toys-modellene som stort sett tilhørte mine brødre. Ikke mye til kjøring på en dyne, kan man kanskje innvende, med det var ikke så viktig, det viktige var tidene. Jeg fantaserte rundetider, og noterte flittig i oppsatte skjemaer. Jeg elsket statistikker. Og denne holdt meg sannelig beskjeftiget i de lange ukene.

En dag spurte min mor om det var noen i klassen jeg ønsket besøk av. Det var et vanskelig spørsmål. Jeg var alt for fersk i den klassen, jeg hadde ingen venner der. Karategutten hadde selvfølgelig vært på besøk med godterier og tegneseriehefter og vært lei seg. Men det holdt med den ene gangen. Jeg syntes han var en feig drittsekk. Så kom jeg på Per. Jeg kjente ikke Per heller, men han hadde et sympatisk vesen, han var godt likt av alle og hadde uoppfordret vekslet ord med meg. Så sa jeg Per.

Og Per kom. Det var et pinlig øyeblikk. Jeg var avkledd. Jeg tagg om vennskap, og han kunne jo ikke avslå. Slik følte jeg det og var flau. Men Per var en prins. Og vi ble venner.

Per hadde luftgevær som han skjøt med inne på rommet sitt uten at foreldrene protesterte. Han hadde en eldre bror, en skikkelig tøff eldre bror som manglet en finger og som ofte stakk innom og snakket voksent og skjøt litt han også. Per likte The Beatles, men han hadde en langt romsligere smak enn meg og fulgte bedre med. Jeg var fortsatt som novise å regne når det gjaldt andre navn enn The Beatles. Det var helt tilfeldig hva jeg kom over, og jeg hadde også en fiendtlig skepsis i meg, jeg så konkurrenter i alle, og særlig i Stones. De var en trussel.

Kjedelige dager. Og det mens Oslo sitret. Der ute holdt Granatmannen på. Hvor ville han slå til neste gang? De voksne snakket lavt sammen. Når det mørknet, holdt man øye med veien. Riktignok bodde vi i Bærum, men det var ingen garanti mot at neste smell kunne komme i Vallerveien. Skumle dager og kvelder.

Skumle, ja, men jeg hadde jo også Lux. 1965, året da populærmusikken fant nye lyder hele tiden. Snart skulle jeg svimeslås av "The Last Time". Der snakker vi lyd.

MARS – GRANATMANNEN TERRORISERER OSLO, SNABELSKAPET VÅKNER

***Beatles og “Granatmannen” slo til samtidig! (Fra egen samling, Odeon/EMI)***

«Rock And Roll Music» ble utgitt nesten på dagen samtidig som «Granatmannen» slo til på Skøyen i Oslo. Om morgenen torsdag 4. februar snublet en 19 år gammel gutt i en tråd som var festet til støtfangeren på en parkert bil, og BLAM! gikk granaten av. Gutten var heldig som slapp unna med en rift i korsryggen. Samme kveld skjedde nøyaktig det samme på Ila. Det 25 år gamle offeret ble truffet i bakhodet av splinter, men igjen var skaden ubetydelig. Oslo skalv. En forrykt person var løs. Bare tilfeldigheter hadde gjort at han ikke allerede var drapsmann.

22. februar slo «Granatmannen» til for tredje gang. Nå på Vinderen. Han var så frekk at han har festet utløsningssnoren til haveporten til en bolig, men den ble oppdaget. Ingen eksplosjon, men desto større massefrykt. At han lusket helt innunder vinduene til folk gjorde alle byens innbyggere til potensielle mål. Foreldrene til oss som bodde i Bærum utvidet dessuten mannens operasjonsområde til vårt eget nærmiljø. Det ble skummelt å gå utendørs. Man måtte være tidlig hjemme.

Jeg hadde en passiv rolle i første del av dramaet siden jeg var sengeliggende, men så snart jeg kom meg på bena var jeg like meget Hardy-gutt som de andre. Foreldrene var redde. Vi var oppglødde. Så jeg ikke en snubletråd der borte i buskene ved postkassene? Hardy-alarmen gikk ustanselig.

4. mars fikk «Granatmannen» en fryktinngytende silhuett: En mystisk mann med hatt og frakk var blitt observert ved gangstien på Grefsen hvor granat nummer fire gikk av rett over hodet på to løpende gutter. Nå ble det skikkelig vrient for Hardy-gutter på 12 å gå fritt. «Granatmannen» var der ute og lusket. I havene, ved postkassene, på gangveiene, nede ved hoppbakken. Vi tittet ut bak kveldsgardinene. Smarte herrer la igjen hatten hjemme.

***Arbeiderbladets forside 2. april 1965. (Faksimile hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)***

Det siste fremstøtet fra «granatmannen» skjedde 1. april og var et par granater pakket inn i en avis og plassert under en bil utenfor Colosseum kino. Pakken ble funnet av en gatefeier. Det var nok sprengkraft til massemord. Fire Oslo- aviser utlovet en belønning på 10 000 kroner for opplysninger som kunne føre til pågripelse. Vi var både redde og begeistret. Vi var i Norges sentrum, døden ruslet rundt i nabolaget. Hvor ville den neste granaten dukke opp? I Vallerveien? Jeg håpet det.

Russetoget på Solli Plass 1965. Ingen ante at en anonym innringer, kanskje “Granatmannen”, hadde truet med å angripe barnetoget 17. mai. Politiet valgte å ignorere. Det ville de ikke gjort i 2026. (Foto: Henrik Ørsted / Oslo Museum, CC BY-NC-ND.)

Men det dukket ikke opp flere granater. Likevel. Jeg vedder på at politiet hadde hjertet i halsen 17. mai under barnetoget, for en person hadde ringt flere ganger og truet med å drepe ungdom denne dagen. Publikum ble ikke informert, og de lot barnetoget gå. En uansvarlig avgjørelse sett fra Breivik-perspektiv. Men dette var Norge i 1965. Slemme ting skjedde ikke hos oss. «Granatmannen» virket ikke så skummel etter hvert som dagene og ukene gikk. Seks granater, bare tre smell, og ingen skader av betydning. Han kom fra intet og forsvant i intet. Og etterlot seg en myte. Begikk han selvmord? Var han en politimann eller kanskje offiser i forsvaret med vondt privatliv og en skrue løs? Uansett. Uttaler jeg ordet, "Granatmannen", sitrer det i kroppen. Jeg er tilbake i noen skumle vinterkvelder i 1965.

(Ovenstående er et lett redigert parti fra boken «Beatles og jeg».)

Det var også i mars Bob Dylan fikk sine snerpete tilhengere til å rope-buuuue. På "Bringing It All Back Home" stilte han med elektrisk gitar og band. Uhørt! Svik! Akkurat som om Dylan brød seg. Han gikk opp i tet, og skulle bli der en stund.

Mars var også den måneden da jeg oppdaget hva man kunne finne på for skurkestreker nedentil. Det var The Rolling Stones' "The Last Time" som hadde skylden. Jeg tror ganske mange unge gutter oppdaget hva jofseskaftet var til da de hørte den.

Eller for å sitere fra «Beatles og jeg» (kapittelet om «Ticket To Ride»):

Det var på denne tiden jeg klippet ut bittesmå bilder av nakne damer funnet i forbudte bladet på papirinnsamling, og limte dem opp på en liten papplate som akkurat fikk plass under noen papirer i skrivebordsskuffen. En hemmelighet. En mørk hemmelighet. Av og til, når jeg var alene hjemme, tok jeg den frem og studerte bildene, ett for ett. Det svimlet for meg, det dirret, jeg ble redd og stakk platen fort tilbake i skuffen.

En senvinters formiddag mens jeg studerte papplaten, reiste jeg meg som i transe og gikk ut på badet, låste døren, slapp buksene ned, hjelpeløst fanget av bildene og med skrekkblandet fryd, tok jeg de første skrittene over terskelen og inn i erotikkens lystkammer. Jeg gjorde hva jeg måtte uten å fatte hvorfor jeg måtte, og så falt himmelen sammen i et regn av lysfragmenter, og jeg svevde. Akkurat da veltet angsten inn over meg, sort av skam og gispende i panikk tenkte jeg: Nå, nå besvimer jeg, og mamma og pappa vil komme hjem og finne meg på gulvet med buksene av og papplaten i hånden! Jeg hadde aldri følt slik angst og skam i mitt liv. Men ingen ting skjedde, jeg sto fortsatt oppreist, hivende etter pusten, men med dalende puls. Jeg var reddet. Ingen skandale, ingen sykebil, ingen avsløringer.

Slik debuterte jeg. Og om jeg skulle sette en musikkmerkelapp på tildragelsen, så var det en Rolling Stones-opplevelse. Det var dette stedet «The Last Time» kom fra.

***Det var ikke meg! The Rolling Stones fant på alt sammen! “The Last Time” tvang meg! (Fra egen samling / Decca)***

APRIL – REDAKTØR, AMERIKANERVENN OG TI I SKUDDET

Tyske soldater etter senkingen av Blücher i Drøbaksundet, 9. april 1940. Foto: Ukjent / Riksarkivet. CC0.

***Rart å tenke på: Det er nøyaktig 25 år mellom de to motivene, “Blücher” og “Ticket To Ride” - på dagen. (Cover fra egen samling / Parlophone/EMI)***

9. april 1965. 25 år siden krigen og 20 år siden tyrannens død. Det ble bredt markert. De amerikanske NATO-ungene gjorde det på sin måte. Tidlig på formiddagen 9. april stormet de gjennom havene i Vallerveien iført tro kopier av tyske uniformer, med hjelmer og granater og maskinpistoler og ikke minst nazi-faner. Min stefar Aage (som mistet sin bror under krigen; han ble skutt av tyskerne) ble så rasende at han jaget tyskerne hele veien tilbake til Berlin alias NATO-rekkehusene. Tyskerne kom ikke ut mer den dagen.

Det gikk for seg på den tiden. En gang ertet jeg på meg en amerikaner fordi jeg hevdet at baseballen ikke var en ordentlig ball, men en trekule med lærtrekk. Dessuten syntes jeg det var teit å fly rundt med én hanske. Han kastet ballen etter meg da jeg plutselig begynte å småspringe hjemover, jeg mente jeg hadde hørte min mor rope. Ballen traff meg i skulderen og gjorde svinaktig vondt.

- Does it feel real? ropte han etter meg. jeg kommenterte aldri baseball etter det. Men jeg syntes fortsatt det var den teiteste idretten jeg hadde sett.

Jeg forsøkte å drikke øl til baseball på TV i en bar i Boston en gang. Umulig. Det var så kjedelig at øl’en døde og jeg gikk.

Når jeg kjedet meg, produserte jeg små håndlagde aviser i A5-format. «Proffen» het de to første utgavene, men da hadde allerede Jakob startet en kopi som han kalte «Ekspress». Jeg truet ham ganske enkelt til å godta at vi slo sammen avisene, og ga ham tittelen redaksjonssekretær, som han trodde var nesten like fint som redaktør. Avisen fikk nå navnet «Proffeksen», et navn den beholdt i fire dager før den gikk tilbake til «Proffen». Hvorfor? Redaksjonssekretæren hadde fått sparken.

Hvert nummer kom i to eksemplarer takket være bruken av blåpapir. Avisen kostet 15 øre innledningsvis og kom svært ujevnt. De først åtte utgavene ble pøst ut i løpet av en drøy uke i april. Så kom et avbrekk frem til juli, og så haglet det igjen. På og av helt frem til sensommeren 1966. I starten inneholdt avisene små nyhetssaker, ofte fra ekstrem-nærmiljøet innenfor husets fire vegger, og noe Beatles, men etter hvert ble det bare musikk, korte notiser og veldig mange tegninger av kjente popnavn. Jeg tegnet oppå fotografier med blåpapir under. Det ble ikke like vellykket hver gang. En tegning av Paul McCartney er forsynt med følgende billedtekst: «Paul McCartney i karikatur».

***Hjemmelaget: Jeg presterte en imponerende bunke utgaver av denne håndskrevne hjemmeavisen. Den kom ut i et opplag på to (blåpapir), og inneholdt minimalt med lesestoff.***

Sen vinter, tidlig vår fikk jeg en venn. Han var amerikansk, endog afroamerikansk, het Junior Parker, hadde tre søstre, en soldatfar og en misfornøyd mor som drakk. Familien Parker bodde i et av de tre Selvaag-rekkehusene som lå på nedsiden av vårt. Det var NATO-boligene, og alle familiefedrene jobbet på Kolsås hvor NATO-hovedkvarteret lå.

Junior og jeg møttes på nøytral grunn, ved de parkerte bilene som skilte deres område og vårt. Han sto og hang ved en bil og så meg utfordrende i øynene. Blikket var hånlig og uten tegn til å ville vike. Jeg svarte med samme mynt. Slik sto vi mens sekundene tikket. I taushet. Jeg var ukomfortabel, det innrømmer jeg, for jeg hadde aldri vært i konflikt med en afroamerikaner, og jeg visste at de ofte kunne bokse. Men så røk vi omsider på hverandre. Kampen var jevn, han var sterk, men ikke så sterk, og smidig, men ikke så smidig. Plutselig spurte han hva jeg het. Jeg slapp taket. Og så var vi venner.

Juniors favorittband var Beach Boys. De sto over alle. Ikke minst The Beatles. Det var ikke til å tro. Samtidig førte jo det til at jeg ble svært tidlig innviet i Beach Boys’ ganske vidunderlige verden.

Moren til Junior likte Supremes. De ble ofte spilt oppe i stuen hvor hun regjerte. Vi satt i kjellerstuen der klesvasken og Juniors plater bodde. Hans storesøster Penny likte gutter og soul. Jeg husker ikke hva den yngste søsteren het, bortsett fra at hun likte å gå med stramme Pippi-fletter og være rampete. Men jeg husker den nest yngste søsteren. Sharon. Jeg var så forelsket i henne at jeg nesten ikke turte møte blikket hennes. Sharon hadde et stort rosahvitt fødselsmerke på det ene kinnet. Det plaget henne sikkert. Det plaget ikke meg. Hun fikk det til å kile i hjertet mitt. Hun skrev til og med et brev til meg med rødt blekk. Det leste jeg mange ganger om dagen mens hendene skalv. Men så flyttet vi fra Avløs til Høvik. Og så mistet jeg kontakten.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg fikk treffe dem igjen, Junior og Sharon. Men Parker er et veldig vanlig etternavn i Amerika, og Junior er ikke noe navn, det betyr bare at han deler fornavn med sin far eller bestefar. Og jeg vet ikke hva noen av dem heter. Faren lignet litt på Floyd Patterson og brukte hatt når han dro på jobben. Det er alt jeg vet.

Årets største begivenhet? Ti i skuddet, tenk, et pop-program for unge i NRK?! Jøss og jøss! Det var hellig, men, viste det seg, også irriterende. Ungdomsjuryene på alle de forblåste småstedene som var med i programmet (jeg mener, Vadsø og Lahaugmoen, give me a break!), gjorde hva de kunne for å disse Beatles med mentometerknappene sine. Verdens mest populære orkester i Norge gjorde det underlig middels i Ti i skuddet. Jeg hadde også programlederen mistenkt for å slite med ualminnelig dårlig smak (og ha et horn i siden til Beatles, ja, kanskje var avstemningen rigget), låtene som ble hentet inn som nykommere var mistenkelig teite og gammelmodige – og bare Vidar Lønn-Arnesen kan forklare hvordan en støvete Everly Brothers-slager fra 1962 kunne herje med den norske folkesmaken i hele 1966

***En vårdag hos mormor og morfar. Bipan til venstre, jeg bak, Mikkel foran, stefar Aage, mamma og Jakob. Dachsen Tina er også med. Bunnefjorden i bakgrunnen. (Foto: Sigrid Tholander)***

MAI – STILLE FØR STONES-STORMEN

20 år etter at freden kom til Norge. 25 år etter kongens nei. Krigen var ganske nær. Men det tenkte jeg ikke på da. Jeg var 12, og betydelig mer opptatt av andre ting. Beatles for eksempel. Og det rare som foregikk nedentil når jeg tenkte på nakne damer (eller studerte en av de samtidige forsidene på Vi Menn - forsider som Facebook ikke tillot meg å gjengi uten strategisk plasserte sensur-kvadrater).

***Slike forsider vil ikke Facebook ha noe av i 2026. I 1965 kunne man studere dem i kioskvinduet på Avløs. (Fra vimennpluss.no)***

Beatles eide Norge. Men det var mye Stones-prat også. Gruppen var jo meldt. Det samme var en ny EP. Og sannelig måtte man innrømme at "The Last Time" var en helvetes herlig innspilling, en rus for transistorradioer. Nede hos min amerikanske kamerat Junior var det Beach Boys og Stones for alle pengene, amerikanske LP'er i tykk, uglanset papp. Spennende. Jeg lånte alle Stones-LP'ne hans, men ble skuffet. Ingen ting av "The Last Time"-format, egentlig ganske kjedelige plater, syntes jeg.

Det foregikk alvorlige ting også, kriminalitet med skikkelig mørke understrømmer. Det var den nevnte Granatmannen, det var den mystiske Hollekim-saken og jammen var ikke Schnitler ute og åsted-spaserte (med hatt) i Bergen (i november). Gys i nyhetene.

Han hadde gjort unvenelige ting med en pike i Bergen i 1963. Jeg husker Dagsrevyen den dagen de hadde funnet henne i en kum. To år senere var det åstedbefaring, og Schnitler-saken ble forsidestoff igjen. Jeg var blitt to år eldre og studerte fotografiene av drapsmannen med gys og hat. Hvordan kunne han? Og tenk, en sånn spjæling. (Fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)

Jeg gikk i sjette klasse og følte meg stor. Til høsten skulle vi begynne i syvende og være skolens eldste, nærmest for frimurere å regne. Kineserne hadde akkurat sprengt en atombombe. De var altså også å regne med.

56 år senere landet de på Mars, så man må si de har fått opp farten. Vår kontakt med kineserne var skrumpet inn. Foreldrene mine hadde utviklet et nært vennskap til ambassaderåden og ambassadøren, og de ble ofte invitert på mottagelser og spennende bespisning. Noen ganger fikk jeg være med. Da ble jeg plassert i et ørlite kinorom og fikk kaker og brus mens jeg så på kinesiske dukkefilmer.

Vi hadde til og med kineserne på besøk i romjulen i 1964, og da gikk de fordundre meg rundt juletreet med oss. Men det var hardnet i folkerepublikken, og de frivole andrepulje-diplomatene ble hjemkalt og erstattet med uttrykksløse partibroilere som ikke menget seg med spedalske kapitalister mer enn de måtte.

Nå overdriver jeg litt, for vi forble på mailinglisten til ambassaden, og bladet "Kina i dag" kom jevnt og trutt i postkassen langt ut i 70-tallet. Hva dette har med Beatles å gjøre? Ingen ting. Men vi kan jo feire at "Ticket To Ride" fortsatt topper både i Norge og England en maidagen for 61 år siden.

Ukene leverte gjennomført elendige Donald-blader, fra forsiden og hele veien tvers igjennom. Jeg må innrømme at jeg ikke lenger leste Donald med entusiasme, bare av gammel vane, og uten fnugg av lyst til å presse meg foran mine yngre brødre i Donald-køen. Jeg leste krigstegneserier, og de lånte jeg, ingen vits i å kjøpe. Og James Bond-bøkene og MacLean og alt jeg kom over av spøkelsesromaner. Allerede en hyppig gjest hos Deichmann på Bekkestua. "Apehånden". "Edderkoppen". Gys. Jeg elsket å gyse.

29. mai 1965. Stones nærmer seg, men Arbeiderbladet tiet. Det må ha vært billetter i salg nå? Ellers er det rart å tenke på at "Ticket To Ride" er en vår- og forsommer-single. I "Help!"-filmen er den jo så veldig vinter, og de bildene har lett for å blande seg inn. Video-syndromet. Dette var også uken da Beatles' mest solgte single i Norge, "Rock And Roll Music", kvalifiserte til sølv. Popnytt var fortsatt et blad som kom svært sporadisk, så man måtte lese det ganske mange ganger. Jeg begynte å få brukbar oversikt over samtids-pop'en da Junior var ajour med det meste. Ikke minst med Beach Boys og deres "Help Me Rhonda" som sparket ned "Ticket To Ride" fra 1. i USA. Gjett om jeg fikk høre det.

***For en introduksjonsforside! Popnytts aller første utgave. Klart jeg måtte ha! (Fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)***

JUNI – STONES, ELISABETH OG KUENE I FJØSET

Så måtte "Ticket To Ride" gi seg, og det for en av de luneste countryvisene jeg vet om. Det gikk ikke an å mislike Roger Millers bekymringsløse, rekende fant som trallet en trall av det hele. Hamsun møter amerikansk storytelling. «King Of The Road».

***Verdens luneste countryvise. Alle gutta likte den. (Fra egen samling / Philips)***

Folk snakket om Stones nå. Om to uker skulle verdens nest mest berømte poporkester stå på scenen i Oslo. For mange nesten helt ufattelig stilig. For meg ... sånn passe. Jeg var ikke fan, og jeg kom garantert ikke til å få lov til å gå, og dermed angikk det meg ikke. Tror ikke Junior skulle dit, heller. Han var jo tross alt Beach Boys-fan, og selv om han hadde alle de amerikanske Stones-LP'ne, ble de sjelden spilt. Afroamerikaneren i Vallerveien foretrakk hvite, amerikanske middelklassegutter i stripete strandklær, fremfor en gjeng snørrete oppkomlinger fra London.

Min afroamerikanske venn foretrakk hvite middelklassegutter i stripete strandklær fremfor riffraffet fra London og moptoppene fra Liverpool. (Foto: ukjent fotograf, Det Nye, 1965. Fra Yan Friis’ Det Nye-arkiv.)

Men Elisabeth skulle på Stones. Hun bare skulle, hun. Hun spurte ingen om lov. Hun regjerte fra enden av rekkehuset vårt. Hun var blond og vakker og så ut som en popjente fra de utenlandske bladene. Jeg var heldig som bodde i samme rekkehus som henne. Hun lot meg til og med få låne Beatles-LP'ne sine. Samtalene våre på trappen utenfor inngangsdøren hennes varte aldri så lenge som jeg håpet. Men så var hun et helt år eldre enn meg. Hun fylte 14 uoppnåelige år om en snau uke, jeg var ikke tenåring engang, ikke før om to måneder. Og da må man ta det man får. Noen ord på en tram.

Jeg ser oss nå, herfra, mens jeg skriver dette, en maidag i 2026 - to prikker på den andre siden av tidshavet. Elisabeth gikk bort for ti år siden. Når man ser livet slik, blir man lett forunderlig trist. Likevel: Selv jeg, som bare var noen flyktige glimt i dette menneskets liv, bærer på ørsmå erindringsfragmenter om henne. Så tenker jeg godt om Elisabeth som skulle på Stones, og deler noen forte minutter en junidag for 61 år siden med deg som leser dette. Og føler meg forunderlig glad.

Regndråper drysset over Vallerveien, og jeg satt i stuen med terassedøren åpen og studerte musikksiden i Arbeiderbladet mens løvet raslet i trekronene. "Ticket To Ride" var tilbake på toppen. Nå var den ikke lenger bare en vårsingle, men en vaskeekte sommersingle, og det bare uker før Rolling Stones skulle ta Oslo i besittelse. Bare kom. "The Last Time" lå nede på 5.

Gullet jeg fikk av min stefar Aage. (Olga Records)

Min stefar hadde nettopp overrasket meg. Han tok en tur innom sine gamle arbeidskolleger på NRK, og de ga ham en bunke splitter nye singleplater. Nå var de mine. Ferske saker! To Hep Stars-singler, "Farmer John" og "Cadillac", utrolig tøffe begge to. Ikke fullt så gøy med Finn Eriksens "Lappland", to Kirsti Sparboe , tre Jim Reeves og èn Sandie Shaw. Jeg var uansett fornøyd. Hep Stars mer enn veide opp for bestemorpopen.

Jeg unngikk Elisabeth disse dagene. Jeg vil ikke høre om Stones. Hege hadde forresten et norsk Rolling Stones-blad og "The Last Time". Jeg følte meg omringet.

***Så fikk Rolling Stones sitt første norske blad. Hege hadde både det og noen engelske. Stones’ tilstedeværelse i nærmiljøet begynte å bli truende. (Fra Yan Friis’ private samling)***

***Ankomsten til popstjernene var ikke så hemmelig før i tiden.***

Pressen var redd for hærverk. Dagbladets utsendte hadde på seg hjelm. Men, altså, “Pussy-fans”?

Man var flinke til å smugle Stones i sikkerhet. Veldig få fikk se snurten av dem.

“Betagende ben og hoftearbeid” - ikke noe særlig nedlatende, sier vi. (Faksimiler fra Arbeiderbladet, hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)

Så kom de, spilte, snudde Oslo opp-ned. Og dro sin kos. Til Finland. Vi levde i etterskjelvet av The Rolling Stones. Plutselig kunne Norge regnes med. Verdens nest mest populære har spilt her. Og borte i enden av rekkehuset gikk Elisabeth fortsatt med drømmende øyne og hevdet at Mick pekte på henne da han sang "I need you, you, you!".

***Pekte Mick på Elisabeth da han sang “I Need you, you, you”? Ville ikke overrasket meg. (Foto: ukjent fotograf, Det Nye, Oslo 1965. Originalnegativ i Yan Friis’ Det Nye-arkiv.)***

Senere skulle Dag Spantell peke på henne og si det samme. Det var stil over Elisabeth.

Nå er også Dag reist over elven. Jeg sender ham gode tanker. Rekkene tynnes ut.

Om jeg husker riktig skulle vi snart av sted til Telemark. Vi leide en hytte der, like ved Lunde. Det bodde en gutt en halv times spasertur eller så ned landeveien, og han hadde komplette årganger av Præriebladet og Vill Vest. Jeg fikk låne dem, en eske av gangen.

Ellers husker jeg at man fikk roen over seg der ute på landet, og at fluene surret på en egen måte, og man måtte holde utkikk etter kleggen. Bonden lot oss leke på høylåven og hilse på kuene i fjøset så ofte vi ville. Det luktet så bondegård-godt der, litt stramt, litt søtt, med et skarpt krydderdryss av høy og halm over det hele. Noen ganger nøs jeg. Det luktet helt annerledes i hønsehuset.

Vi lekte med bondebarna, men følte at de så ned på oss. Vi var liksom husmannsfolk fra Østlandet, innlosjert i en trang hytte uten dass og strøm, og med en upålitelig vannpumpe koblet mot brønnen. Franser. Pføy! De inviterte oss aldri inn.

***Hytten i Telemark.Uten strøm, uten do. De kalte det sjarm. Mikkel i midten. Jakobs hånd og kne til venstre. Et ekte Instamatick-snapshot. (Foto: Privat)***

JULI – VIDUNDERLIGE «HELP!»

***Jeg var forelsket i “Help!” (Foto og montasje: Yan Friis)***

Sommeren eller snarere sensommeren 1965. «Help!». Ingen Beatles-single har gledet mitt tenåringshjerte mer. Følelsen sitter der ennå, like bedøvende hver gang koret anført av George begynner sin dialog med John. Låten var, tross sin tittel og tekstens sårhet, så mild og varm og nær og vemodig. Akkurat da det så ut som om konkurrentene var i ferd med å ta dem igjen, så bare trakk de på skuldrene og leverte denne magiske sangen som lever og puster og trollbinder uten å strekke seg så mye som en millimeter etter lure lyder og innfall. «Help!» lever i kraft av sitt veveteppe av stemmer, mykt støttet av akustiske gitarer. Et stykke briljant løst teamwork, helt uanstrengt fremført.

«Help!» har en tiltrekkende smak av folk music. Lennons verselinjer er horisontale og uvant ordrike, men han fraserer fint og gynger stavelsene mot rytmen. Det som gjør sangen så melodisk er korets rolle, det kommer Lennons strofer i forkjøpet og lage en kontramelodi til ledevokalen. Denne måten å bruke koret på var Pauls idé, og den er helt utslagsgivende for lytterens opplevelse av innspillingen. Du overmannes av vemodig skjønnhet.

Gruppen sørger med enkle grep for at låten ikke står seg fast. Hvert refreng utløses av en rapp slagserie fra Ringo som gir Johns stemme fart i det den klatrer oppover, hver fortvilede strofe elegant avløst av tre nedadstigende toner fra elgitaren før alle tre samles flerstemt rundt refrengets sluttstrofe «won’t you please, please help me». Så trekker sangen pusten, og neste vers kan begynne.

Flo og fjære-dynamikken er gjennomført hele låten igjennom. Ingen bro, ingen solo. Bare vers-refreng-vers-refreng-vers-refreng.

Det eneste bruddet er åpningssekundene, også de smart uttenkt da sangen trengte en slags fortale for å komme i gang. Den består av fire flerstemte rop om hjelp. Ikke høye rop, men inderlige. De tre første kommer som korte blaff med hver sin Lennon-kommentar som hale. Det siste blir hengende over elgitarens nedadstigende klimpring (som dukker opp igjen i slutten av hvert refreng). Så er tonen satt og sangen kan begynne.

John var med god grunn stolt av teksten som beveger seg langt utenfor den vanlige kjærlighetstematikken. Ropet om hjelp kommer fra et menneske som kjemper med indre traumer, forsvarsmekanismene er i ferd med å kollapse, han er naken og alene, og trygler etter nærhet og omsorg gjennom et himmelropende «hjelp!». Den ellers tøffe og skruppelløse Lennon våger å fremstå som svak og sårbar. Patriarken og bøllen som myk mann.

Hvor bevisst han var tekstens tolkningsdybde er jeg usikker på. «Help!» var et bestillingsverk. Det var sannsynligvis regissøren Dick Lester som foreslo at filmen og dermed også tittellåten skulle hete «Help!». Da det var bestemt, hadde gruppen bare tiden og veien til å skrive og spille den inn. Det skjedde 13. april 1965, mens de var midt inne i en travel periode med filmopptak. John skrev altså sangen under tidspress og med ferdigbestilt tittel.

Mange år senere, etterpåklok og ruset på sitt ego, uttrykte Lennon misnøye med The Beatles’ behandling av sangen. Han syntes den gikk for fort og at man ofret ærlighet for kommersialitet. Jeg ser ikke helt hva han mener med det. «Help!» i Plastic Ono primalskrik-versjon virker lite tiltalende. Lennon tok feil. «Help!» er perfekt. Gruppens avdempede arrangement kombinert med korets kontrapunkt skaper to magiske minutter som formidlet all den smerte Lennon ønsket å uttrykke, men kontrapunktet gir sangen en ekstra dimensjon, koret kommer ham i møte, det legger armen rundt John og holder ham oppe. Det er en sang om å våge å blottlegge seg selv. Men det er også musketerne og vennskapets sang. Enda mer når man ser gruppen fremføre låten på filmduken. Et av de fineste Beatles-øyeblikk jeg vet om.

Jeg tror jeg var forelsket i «Help!». Ja, egentlig er jeg det ennå.

B-siden «I’m Down» blir likt av mange. Det er en av de råeste låtene gruppen spilte inn. Paul var bevisst ute etter en erstatning for «Long Tall Sally». Låten tok da også umiddelbart over som sistelåten på konsertene deres. Den har all råskapen Paul var ute etter, og du hører at de andre tre er minst like entusiastiske som ham.

For et øyeblikk er de viltert upretensiøse, Pauls innledende krigsrop antenner bandet, og så er det bare full fart fremover. Lennon tar omtrent av bak Vox-orgelet – hvor gøy han syntes det var å spille denne låten ser man av filmkuttet fra Shea Stadium hvor han fremstår som Liverpools Jerry Lee.

«I’m Down» er en rock’n’roll-pastisj og oppsummerer The Beatles’ musikalske utgangspunkt. Den bruker et smart stopp-start mønster ved at bandet holder igjen når Paul bæljer versene, og formelig eksploderer inn i refrengene, for å gå aldeles fra konseptene i avslutningen for Paul river stemmebåndene i filler (mens en bekymret George Martin står med hakeslepp og tenker på at de skal spille inn «Yesterday» etterpå).

McCartney har uttalt at rene rock’n’roll-låter som denne er noe av det vanskeligste som finnes å skrive. Han har også en selvironisk distanse til det de er i gang med og mumler «plastic soul, plastic soul» mellom opptakene. Han trengte ikke bekymre seg. «I’m Down» fremstår som det den er, noen minutters upretensiøs og tøylesløs moro. Det er på ingen måte min favoritt, men den mer enn duger til sitt bruk, og den har også oppnådd status som en klassiker innenfor sitt felt.

Teksten er ren fleip. Lennons hudløse alvor på A-siden byttes ut med en stabel bevisst teite klisjeer (den parodierer ikke minst «Can’t Buy Me Love»), det er sangen om den svikefulle jenta som hiver alle ringene han gir henne i søpla og som smekker ham over hånden når de er alene og han gjør et aldri så lite fremstøt. Da blir selvfølgelig jeg-personen ordentlig lei seg. Tull og tøys. Antagelig kastet ut mer eller mindre som det falt ham.

Det er en lettvekter, men også en kraftig kinaputt.

For meg hadde uansett singlen 2. prioritet. For første gang fokuserte jeg 100% på LP’n. Den havnet mellom hendene mine 13. august, dagen jeg fylte 13. Her fikk jeg «Help!» og 13 magiske låter til. Men det ergret meg selvfølgelig at «I’m Down» manglet. Ergo ble jeg nødt til å krype til korset utpå høsten. Coveret var jo nesten verdt prisen, et stilig og skøyeraktig foto av gruppen på Bahamas.

Ute i den nære verden hadde jeg omsider innsett at det var Lyn som var laget. 4-0 over Frigg 5. september var det som skulle til. Jeg var på transfer.

Junior fnøs av mitt «Help!»-album, ikke bare fordi han syntes Beach Boys var mye bedre enn Beatles, men også fordi han syntes at hans eget amerikanske «Help!» med utbrettcover og greier, var mye stiligere enn enkeltcoveret mitt. At det var dobbelt så mange Beatles-innspillinger på min plate falt på stengrunn. Amerikansk var alltid best.

***Ikke alle er klar over at vikingene hadde sleik. Jeg oppdaget det på NATO-kinoen på Kolsås.*** *(Filmplakat til “The Vikings” (1958), United Artists. Gjengitt som eksempel på Hollywoods visuelle vikingfremstilling på 1950-tallet.)*

En søndag tok han meg med på kino på NATO-hovedkvarteret på Kolsås. Der viste de Kirk Douglas som viking i «The Vikings» fra 1958. Den imponerte ikke meg. Det gjorde derimot «Help!» da jeg så den på Sandvika kino. Bare tilløp til hyling i salen, og litt tramping. Jentene hadde roet seg. Og der var de, beatlene i farver. Fortsatt er det åpningsminuttene som henger i: The Beatles som fremfører «Help!» i sort/hvitt mens den forrykte Clang kaster dartpiler (i farver) på lerretet. En tredimensjonal start på en fantastisk reise.

En vond dag i slutten av august opplyste en ekkel type som holdt med Stones at Sonny & Cher hadde vippet «Help!» ned fra 1. plass i England. Han godtet seg. Enda mer uken etter for da nådde Stones 1. med «Satisfaction». Ting skjedde fort. I «Ti i skuddet» (jeg tror det var der) spilte de «Like A Rolling Stone». Jeg misforsto og trodde Stones hadde enda en låt ute. Den var mye tøffere enn «Satisfaction».

Dette møtet med Bob Dylan gjorde meg nysgjerrig. Jeg hadde noen overraskelser i vente, en av de store guttene i nabolaget lot meg låne et par av Dylan-LP’ne sine. De inneholdt ingen «Like A Rolling Stone», men akustiske viser sunget av en knirkete og ergerlig stemme. Det som forundret meg enda mer var at min mor ga meg et «Twist And Shout» deja vu, hun ba meg slå av den forferdelige musikken, det var det styggeste hun hadde hørt noen gang. At en samling nakne viser kunne utløse et tilnærmet apoplektisk anfall fascinerte meg. Bob Dylan var tydeligvis en man burde holde øye med.

(Delvis hentet fra "Beatles og jeg")

AUGUST – LP TIL BURSDAGEN OG EN HALV LOFF I STOREFRI

Første uken i august, og ingen "Help!"-single ennå i Norge. Da fikk den ikke noe forsprang på LP'n, for den var ventet om en snau uke. Jeg visste det, for vi hadde kontakter i en musikkforretning og hadde allerede bestilt et eks, til bursdagen min. Tror vi fikk dugelig avslag, for jeg mener vi betalte 25 kroner. Det var mye, selv det, og derfor ble LP'er en svært sjelden gave i mine barneår.

Det skulle bare skje én gang, nemlig nå, da jeg fylte 13. Tenåring. Nesten voksen. Brydd når man skulle dusje etter gymtimen. Noen var mer brydd enn andre. Sjelden har hårvekst større betydning enn under kjønnsmodningen. Alle ville se ut som en bulgarer. Bortsett fra det lurte Finn Eriksen seg til topps. I Beatles fravær. Men det skulle snart bli andre boller.

***Endelig: Beatles-LP til bursdagen min. Og for en LP! (Fra egen samling / Parlophone/EMI)***

Solskinnsdag i enden av en ellers ganske kjølig sommer. Jeg hadde fått min første og eneste bursdags-LP som barn og ungdom, overlevert rett i hånden. 13 år, og fylt av et gys så overveldende at hjertet nesten brast av lykke. Så hvit, så glansende hvit, og så blå beatler og hele 14 friske, deilige låter å knytte livet til.

Albumet skuffet meg ikke en eneste gang i løpet av ferden, selv om kjeftesmelle-gitaren i "Dizzy Miss Lizzy" skulle begynne å gå meg på nervene ganske snart. Etter det syntes jeg det var slemt gjort å plassere coverlåten etter "Yesterday".

Jeg tror albumet faktisk kom ut 13. august i Norge, for vi kjøpte det gjennom en bekjent som jobbet i musikkforretning, og platen kunne ikke leveres før den ettermiddagen. Rykende fersk.

Min pressing var norsk og i mono.

Ingen LP har vel egentlig gitt meg større gleder enn "Help!". Den var først. Den var mitt kjæreste eie. Helt til "Sgt. Pepper" kom. Men selv ikke "Sgt. Pepper" klarte å matche lykkebruset "Help!" utløste i meg 13. august 1965.

Listen fra Arbeiderbladet viser at "Help!"-singlen var svært forsinket i Norge. Den debuterte på en ultrabeskjeden 18. plass i lørdagsavisen 14. august. Bare noen få av landets forretninger hadde fått den da opptellingen begynte. Hva som forsinket utgivelsen vet jeg ikke. Hadde folkene hos Carl M. Iversen prioritert ferien sin?

Hep Stars var tilbake på toppen. Men allerede neste uke fikk Beatles farten opp. Vekk med seg, svensker!

Så var 7. klasse i gang. Vi var eldst. Jeg gikk på Bryn skole mellom Kolsås og Rykkinn. Jeg ble skolepatrulje-konstabel, fikk hvite mansjetter og flagg, og passet på at elevene kom seg trygt over fotgjengerovergangene. Jeg sto oppe ved butikken, rett nedenfor Bryn kirke.

Der hadde de fersk loff. Vi pleide å kjøpe en halv. Smakte mye bedre enn den dumme matpakken. Lykken var å grave innmat ut av en halv loff med deilig sprø, varm skorpe. Det luktet så godt.

En gang iblant kjøper man skolebrød. Jeg tror aldri det gule i midten var større, tykkere og deiligere enn på disse skolebrødene hos handelsmannen nedenfor Bryn kirke. Skoletannlegen, derimot, var som alle skoletannleger. Fryktinngytende, brutal, ufølsom og tungt bevæpnet med gjenstander som gjorde vondt.

En ting som plaget var at det drøyde med filmen. Hvor ble det av "Help!"? For et år siden hadde "A Hard Day's Night" premiere på Sentrum kino. Nå gikk "Storm over Jamaica" der. Ja, virkelig, hvor ble det av "Help!"??

Det ble mye å håndtere for en gutt på 13. Så hva gjorde jeg? Begynte i speideren. Like greit det.

Der var det en snill gutt som het Even. Han lurte på om jeg ville ha en Beatles-plate han hadde fått, men som han ikke spilte. Og det ville jeg jo. Og slik gikk det til at jeg endelig ble den lykkelige eier av "Love Me Do". Det var ikke så mange som hadde den, faktisk.

***Gave fra Even tidlig på høsten. Ikke mange hadde denne singlen. (Fra egen samling / Parlophone/EMI)***

SEPTEMBER – SPEIDER, FANKLUBB-PRESIDENT OG HANS OLAVS ANGER

Jeg ble speider 1. september under Stig, en nesten voksen ungdom og patruljefører (snart rover), og en helteskikkelse i nabolaget. Tenk at en så stor gutt gadd å snakke med oss. Men det gjorde store gutter når de var speidere.

Jeg husker ikke lenger hvordan jeg ble speider eller hvem som foreslo det, kanskje Erik-Otto som bodde i Kitty Kiellands vei. Uansett var dette nye kameratskapet og ryggsekkturene til Grønland i Vestmarka av stor verdi for meg. Selv om jeg ikke for mitt bare liv kunne skjønne hvordan jeg skulle greie prøvene til 2. og 1. graden, særlig den. Klare meg alene i skogen i 24 timer. Tenk om det knaket - midt på natten!?!

3. graden skulle nok gå greit. men jeg husker ikke hvordan den aldrende troppsføreren kontrollerte og bekreftet innslag 9c.

Jeg tror at om en eldre mann i 2026 ga seg til å kontrollere om guttunger på 13 praktiserte personlig hygiene ville han fått besøk av politiet lenge før de tre ukene var omme. Men jeg har i hvert fall svart på hvitt og signert (20. november 1965) at jeg har praktisert personlig hygiene gjennom et tidsrom på minst tre uker. Det er ikke dårlig.

Creepy: Punkt 9 c var creepy, og jeg er ikke kar om å huske hvordan undersøkelsen foregikk.

Men tilbake til september. I England seilte Stones forbi alle og erobret 1. plassen med "Satisfaction". Tøff låt, men et vanskelig øyeblikk. Det er første og eneste gang jeg følte Beatles' posisjon truet av Rolling Stones.

Det ble en del turer til Grønland skistue, beliggende i skogen mellom Sandvika og Tyrifjorden. Et godt stykke å labbe fra veien. Det var ikke strøm der, og det luktet parafin og rødsprit. Lampene våre oste. Det var rått i veggene, og fjærene i køyesengene var slakke.

Men jeg likte villmarkslivet, selv om det påfallende ofte var utrygt for regn. Når det strømmet ned, var det vanskelig å få fyr på bålet. Rødsprit forbudt. Men noen jukset. Vi gjorde det ganske bra i konkurranser. Vi hadde Stig. Vår Biggles. Stig jukset aldri. Han hadde et alvorlig ansikt og årvåkne soldatøyne, men var snill.

Vi øvet morse. Jeg syntes det var vanskelig å huske, og enda verre å skille signalene. Jeg ville aldri fått jobben som radiooperatør for gutta på skauen.

I Amerika hadde Beatles nettopp avsluttet sin USA-turné. Nå hadde de ferie. I seks uker. I England rulet Stones. I Norge rulet "Help!". Alt vel.

Ti i skuddet 10. september 1965

Juryene i Lillehammer og Oslo, og The Pussycats var gjester!

***1 Help!, The Beatles 146 (Fra egen samling / Parlophone/EMI)***

2 Bird Dog, The Everly Brothers 117
3 The Birds And The Bees, Alma Cogan 89
4 Baby Elephant Walk, Kjell Karlsens orkester 44
4 Blue Skies, Jim Reeves 44
6 Blue Blue Day, The Spotnicks 41
7 Lappland, Finn Eriksen 35
8 I'll Be There, Gerry & The Pacemakers 28
9 Il silenzio, Nini Rosso 27
10 Yellow Bird, Tre Tainers 24

Hvis man gidder bla seg gjennom Ti i skuddet-listene fra denne perioden, blir man mistenksom. Det er påfallende lite aktuell samtidspop her, og veldig mye husmor og gammelmann og rent ut sagt harry. Hvem valgte ut kandidatene? Hvorfor er låtutvalget så ekstremt fjernt fra salgslistene i Norge og enda mer England? Hvor er Stones? Og Dylan? Og Who? Og Small Faces? Og Kinks? Mistenkelig. Ti i skuddet for 10. september 1965 kunne vært stemt frem av bestemoren min. Med unntak av "Help!". Og hvordan i all verdens rike kunne NRK forsvare at Vidar inkluderte plater med sitt eget band, Tre Tainers, i programmet?

Norge var høsten 1965 rammet av en rar og annerledes følelse. Arbeiderpartiet hadde tapt et valg, deres første etter krigen, og vi skulle få noe vi knapt visste hva var: En borgerlig regjering. Det korte øyeblikket tilbake i 1963 gjelds ikke, det var ikke et valg, men Finn Gustavsen som tøffet seg. John Lyng varte vel i en måned. Så var Einar tilbake.

Men i 1965 var alt annerledes. Og navnet var Borten, Per Borten. En traust bonde med rolig gemytt og en ganske gjennomsnittlig smak i underbukser.

Per Borten blir Norges statsminister. Mange har glemt at han var landets leder også da “Sgt. Pepper” kom og hasjpipene herjet, sommeren 1967. Og under månelandingen og Woodstock og da Beatles sprakk. Borten varte lenge. (Foto: Bjørn Glorvigen / Riksarkivet, via Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.)

Jeg var bare mildt interessert i politikk. Det var noe som opptok meg langt mer. Og jeg var utålmodig. Hvor ble det av "Help!"? Skulle den da aldri komme på kino? Hele verden så den, bare ikke vi.

Det ble en del speiding og skogvandring i Vestmarka i september. Og viktige møter hos patruljefører Stig. Etter at jeg så Lyn slå Frigg 4-0 noen uker tilbake, ble jeg Lyn-fan. Trengte en ny klubb nå som Kniksen hadde forlatt Brann. 21. september så jeg Lyn nedsable Fredrikstad 3-1.

***Jeg ble Lyn-gutt i 1965. Bildet er tatt noe senere. (Foto: Håkon Bonafede)***

Dessuten toppet The Beatles fortsatt. Speidergutt, Lyn-patriot, Beatles-entusiast og president i Vallerveien Beatlesfanklubb.

Det siste er verdt en historie i seg selv:

***Bare 186 medlemmer. Det var ikke spesielt imponerende.***

Like før vi flyttet til Bærum, tidlig i 1965, meldte jeg meg inn i den norske Beatles-fanklubben. Det kostet 5 kroner. Forventningene var enorme. Jeg visste at medlemmene av den engelske fanklubben ble traktert med plate til jul og eget magasin. Jeg hadde store skuffelser i vente. Konvolutten som omsider datt ned i postkassen inneholdt bare et medlemskort (jeg var medlem nr. 186), et standard sort/hvitt promobilde fra Parlophone i postkortstørrelse og et stensilert brev på en A4-side som ønsket meg velkommen og ellers frarådet meg å kjøpe plater gjennom klubben da disse ville bli dyrere enn i butikken. Klubben kunne selge meg Beatles-bilder i forskjellige størrelser, disse kostet fra 2 til 7 kroner pr. stykk. Fanklubbpresidenten kunne ikke love nyhetsavis så ofte da hun gikk på skole og hadde mye å gjøre, men «Engang iblant kommer det nok en overraskelse». Det gjorde det aldri.

Jeg visste at fanklubb-medlemmene i England fikk spesialinnspilt juleplate i posten, og fantaserte om at også jeg skulle få det. Det skjedde ikke. Her platen fra julen 1965. (Fra egen samling / Parlophone/EMI)

De hadde ikke engang skrevet navnet mitt riktig. Medlemsskapet ble ikke fornyet. Men høsten 1965 hadde jeg slått såpass rot i nærmiljøet i Vallerveien på Avløs at jeg hadde fått venner – som delte min Beatles-fascinasjon – og følgelig startet jeg en lokal fanklubb, bare for oss. Inspirert av Elisabeth Oraug (president) og Gørli Skaug (sekretær) i den norske Beatles-fanklubben, var jeg svært gjerrig på medlemsfordeler. Medlemkontigenten var et farvebilde (minst helside) som presidenten ikke hadde fra før. Det eneste de fikk var et medlemskort, designet og utført av meg for hånd. Portrettet til deres favoritt-beatle ble limt på kortet. De kunne ikke velge favoritt-beatlen selv da presidenten ville ha en jevn fordeling av John, Paul, George og Ringo’er slik at han kunne briljere med sine kopierte autografer. Mitt kort var svært staselig, jeg var tross alt president.

***Et skikkelig presidentkort, og som jeg elsket å signere.***

Klubben hadde en relativt kort levetid da det tidlig fremkom at presidenten først og fremst var ute etter å mele sin egen kake. Medlemsmøtene, i den forstand man kunne kalle dem det, var bytte-seanser hvor man hadde med seg en pose av sine Beatles-bilder og postere fra magasiner og ukeblader, og byttet med hverandre. Presidenten kunne være relativt manipulerende på disse møtene da noen av medlemmene var mye yngre enn ham, og ved et tilfelle grep foreldre inn slik at presidenten måtte levere tilbake et flott bilde han hadde truet til seg. Klubben raknet allerede etter en måned og forsvant for presidentens del inn i glemselen, inntil han mottok en A4-konvolutt i posten en sommerdag i 1974.

Konvolutten inneholdt et helsides bilde av The Beatles fra Fabulous i 1965, og et lite brev. Det var fra Hans-Olav. Han hadde båret på en tung byrde i ni år, og nå klarte han det ikke lenger. Han viste til et av byttemøtene i Beatles-fanklubben som hadde foregått hjemme hos ham i oktober 1965. Mens jeg hadde vært på do og dermed etterlatt ham helt alene med presidentens fristende godbiter, klarte ikke Hans-Olav å stå imot, men grep altså bildet som jeg nå hadde fått tilbake, og gjemte det under madrassen sin. Jeg hadde ikke merket noe, og jeg hadde antagelig så mange bilder at jeg aldri savnet denne flotte helsiden fra Fabulous, og om jeg gjorde, var jeg tydeligvis ingen Sherlock Holmes. Hans-Olav var blitt kristen, forklarte han i brevet, og nå ba han om min tilgivelse.

Det var en sterk opplevelse. Hans-Olav var 18 år og ryddet opp i sitt unge liv. Hvert sandkorn var viktig. Selv en tilsynelatende verdiløs papirbit fra et ukeblad. Hans-Olav staket ut sin kurs i livet tidlig. I dag er han prest og visesanger, og mannen bak teksten til vinnermelodien «Duett» i Melodi Grand Prix 1994. Han hadde neppe nådd så langt uten Beatles-fanklubben i Vallerveien

OKTOBER – STONES RULER, FLAGGTRENING OG TRIKKEKORT-HANDEL

Mange lurer nok på hvordan det gikk med den unge speideren som ble innmeldt i 1. Rykkinn 1. september 1965. Vel, etter en måned hadde han allerede vært på en rekke patruljemøter hos Stig, som minnet ham litt om Biggles, og som derfor ble tildelt både beundring og heltestatus. Jeg var helt sikker på at om Stig hadde levd under krigen, ville han vært nazistenes skrekk.

Jeg hadde også vært ute i skogen - hvor speidere ofte oppholder seg - og sovet i køyeseng i en tømmerkoie uten strøm. Jeg hadde allerede erfart parafinlampens ulemper - sotingen og lukten.

Jeg hadde flunkende ny speiderdrakt, og var stolt som en hane. Det vil si, det fulgte ikke bukser med, og det var jeg egentlig skuffet over. Men skjorten veide opp for mye, med sin militærgrønne farve, sine snodde snorer og de to stoffbitene i sort og oransje som var festet til venstre skulder, og signaliserte at jeg var en grevling. Det cowboyaktige skjerfet var jeg også glad i. Men luen virket barnslig og teit, en slags iskremselger-lue i slapp fasong. Bedre enn Ole Dole Doffen-luene til ulvungene, men ikke i nærheten av rover-hatten. Den gledet jeg meg til jeg ble gammel nok til å bære.

Som speider var jeg fortsatt et ubeskrevet blad. Sidene i "Mitt speiderliv" med alle oppgavene man måtte fullføre for å oppnå 3. graden, sto fortsatt tomme. Det skulle gå enda 24 dager før jeg fikk troppssjefens signatur under den første oppgaven jeg dro i land, oppgave 7a, "Kan huske 12 av 16 ting i Kims spill etter 30 sekunders iakttagelse, fem minutter til å skrive ned."

Antagelig husker jeg bare 7 ting såpass tidlig i speiderkarrieren. Men Even hadde gitt meg "Love Me Do"-singlen sin, og det kompenserte for alt annet.

Jeg var på vei inn i mystikken. Forelsket i søsteren til min amerikanske venn Junior, hadde oppdaget Bob Dylan for alvor med "Like A Rolling Stone", var rasende på min stefar som hadde revet i stykker popbladet mitt med The Who fordi diskusjonen ble overopphetet da han hevdet at det ikke gikk an å hete The Who (hvorpå jeg la på sprang gjennom hele nabolaget med ham etter ("Vent! Vent! Jeg mente ikke å rive i stykker bladet ditt!"), fikk snart høre "My Generation" og "It's My Life" og smakte for første gang opprørsbrannen.

Junior hadde dessuten åpnet øynene mine for amerikanske tegneserier, de var på dårlig papir, men i farver, og de flommet over av superhelter.

Ellers var speideraktiviteten brukbar. Men jeg vilel helst ha med en voksen hvis vi gikk speidertur i skogen om kvelden.

Jeg husket nå 11 av 16 ting i Kims spill og nærmet meg den første av prøvene til 3. graden i speideren.

Og for de som lurer på det, her er den ferskeste Ti i skuddet-listen, stemt frem av Fagernes og Holmestrand 8. oktober 1965:

***1 Bird Dog The Everly Brothers 133 (Fra egen samling / Warner Bros.)***

2 Ebb Tide The Pussycats 112
3 Gonna Make You Mine The Dynamites 91
4 Help! The Beatles 75
5 Pretty Blue Eyes The Scavers 41
6 The Birds And The Bees Alma Cogan 40
7 Blue Skies Jim Reeves 37
8 Engine Engine #9 Roger Miller 32
9 Lappland Finn Eriksen 27
10 Alltid nåt som får mig att minnas Lill Lindfors 8

De som som valgte ut de fleste platene til Ti i skuddet måtte være veldig gamle og antagelig svenske. Vet ikke hvor jeg fikk det med svensker fra, men slik forestilte jeg meg det. Og de var ikke på vår side. Jeg visste om ganske mange låter som ble spilt på Lux denne høsten som glatt danket ut alle søppellåtene som klenget seg innpå her. Jeg mener, "Blue Skies" og en utgammel Everly Brothers-sak?

Og endelig nådde The Rolling Stones 1. plass i Norge. Og ikke uventet med signaturlåten "Satisfaction". Det skulle imidlertid gå hele 8 år før de greide å få en ny single til topps. Det ble "Angie", for de som ikke husker det. I samme periode hadde Beatles 24 1. plasser. Så mye for den tette konkurransen mellom Stones og Beatles. Eller Torstein Seiersten og Fred Anton Maier, for å snakke skøytesprog.

På tampen av måneden. Hektiske dager for en ung speider. Nå lå jeg i flaggtrening. Måtte lære heising og nedhaling av det norske flagg - på korrekt måte.

Jeg var ikke klar over at flagget var så stort. Men det er altså flaggstang-flaggene. Kjempestore, og ganske ondskapsfulle, særlig når det blåser. Det finnes regler. De måtte jeg huske. Og jeg måtte kunne flaggets historie. Og så var det hardtrening på speiderhilsen, speiderhurra, forbundsropet, valgsproget - og ikke minst å ha kjennskap til speidermerket. Alt dette skulle jeg opp i om fire dager. Klart jeg var nervøs. Hva jeg kunne klart i dag? Speiderhilsen, uten tvil. Bunnsolid. Det andre nekter jeg å svare på ...

(Står det virkelig "Forbundsropet" ... ?)

Endelig “Help!”

Over på den hyggeligere siden av virkeligheten var det endelig duket for premiere på Beatles-filmen "Help!". I mellomtiden hadde min stefar foretatt et aldri så lite yrkeshopp og inntatt Oslo Sporveier som informasjonssjef. Dermed mistet han billettkontaktnettet sitt, så jeg måtte nøye meg med å se filmen i Sandvika, for egne penger. Jeg husker ikke om salen var helt full, men jeg reagerte på at jentene var mye stillere enn året før. De trampet og småhylte ved nærbilder, særlig av Paul, men ellers var det ganske rolig. Det skuffet meg, merkelig nok. Selv om jeg elsket filmen.

Foto av lobbykort fra 2007 relanseringen: Yan Friis. Svart-hvitt-bilder skannet fra Kommunenes Filmcentrals originale pressemateriale fra 1965.

Forøvrig ga stefars stilling i Oslo Sporveier helt nye fordeler. Vi fikk digre bunker med gratis klippekort til trikken. Da hverken mor eller stefar holdt regning med nøyaktig antall, ga det strålende muligheter for forretningsvirksomhet, og jeg solgte de attraktive kortene på skolen, til en billig penge. Meget populært. Ingen foreldre ble orientert, ergo var det noe å hente for alle - både til snop, popmagasiner og singleplater.

NOVEMBER – ENDELIG EKTE SPEIDER OG MØRKEGJEMSEL

November var alltid innspurt-måneden før de nye Beatles-platene. Også i år. Men jeg ante ikke hvor langt inne det satt for gruppen denne gang. De hadde fortsatt ikke bestemt titlene på singlen, og det gjenstod fortsatt låter å spille inn før hele albumet var komplett. Noen av sangene var ikke engang skrevet ennå. Først 11. november fullførte de innspillingene. De var blitt slappere og mer udisiplinerte. De skøyeraktige sigarettene gjør som kjent noe med deg. Men de kom i mål. Så vidt. Og jeg ventet. Mens Stones strøk til topps i England med en ny single. Tøff som bare det.

Stones til topps i England med tøff, ny single (Decca), Pussycats til topps i Norge med sin instrumental-klassiker (Karusell). (Begge covere fra egen samling)

Uken etter snappet Pussycats toppen fra Rolling Stones og nyheten om snarlig Beatles-plate kom sivende. Jeg lå i hardtrening for å klare de siste kravene til 3. graden i Speideren. Det var mye skogvandring, båltenning, knuteknyting, parafinlampe-velting, klam sovepose og speiderlov-pugging. Jeg har ikke noe imot skogen, men høsten er fuktig og sur, gøyere med stekende sommer. Dessuten er det kjipt med sekk.

Hjemme i Vallerveien var mørkegjemsel høstens slager. Lommelyktene blinket, nabolaget gjenlød av oppspilt latter - og skremte skrik når en infam rakker plutselig plasserte lykten på hakespissen og lyste rett opp i sitt eget ansikt, gjerne med grønnfilter. Det korte glimtet av djevel utløste alltid høylytt angst, særlig jenteangst. Jentene var mye mer skvetne sånn.

20. november gikk det unna på speider'n. Jeg raste gjennom hindrene mot 3. graden:

2 b) Kan speiderbønnen.
4. Kan slå båtmannsknop, flaggstikk, halvstikk, pålestikk og vise hvordan de brukes.
5. Kan lage et brukbart ildsted, gjøre opp varme og koke en drikk. (Det kan jeg fortsatt.)
6. Kan lage en nytte- eller prydgjenstand av billig materiale. Hvis innkjøpte materialer benyttes, skal han ha tjent pengene selv. (Husker ikke hva jeg laget.)
7 b) Kan legge og følge et spor hvor de fire vanlige speidertegn forekommer. (Hvilke er det igjen?)
8. Er så godt kjent på sitt hjemsted at han kan hjelpe en fremmed til rette.(Jeg kan bare navnet på noen få av veiene i nærmiljøet mitt i dag.)
9 a) Kan vaske opp og har gjort dette hjemme minst 10 ganger. (Ti får holde.)
9 c) Kan re opp og holde orden på sine klær og kjenner de vanlige regler for personlig hygiene, samt har praktisert dette gjennom et tidsrom av minst tre uker. (Oj! Oj! Denne er vrien. Hvordan sjekket den aldrende troppsføreren dette - og over et tidsrom på hele tre uker. Det var da veldig hyppig. Nå tror jeg at jeg må lese et Beatles-blad, eller noe ...)

Uansett, det gjensto bare to punkter, så hadde jeg 3. graden og var ekte speider. Samtidig gikk "Yesterday" til topps i Norge og fikk Stones-fansen til å banne.

27. november 1965. Stor dag i mitt speiderliv. Jeg ble opptatt som speider av 3. grad etter snaut tre måneder som aspirant. Troppsfører Haugen signerte 3. gradens siste nåløye, punkt 10: Har vært aspirant i minst tre måneder, har deltatt i minst 10 samlinger, hvorav to utendørs, samt i denne tid har vist godt forhold.

***På tampen av 1966 meldte jeg overgang til 1. Stabekk og ble bjørn. Så oppdaget jeg narkotikamusikken, og ble aldri en rover.***

Tiden var kommet for å avlegge det høytidelige speiderløftet:

På æresord lover jeg etter beste evne å:
1. gjøre min plikt mot Gud og fedrelandet.
2. hjelpe andre.
3. lyde speiderloven.

Litt usikker på hvilke plikter jeg utførte som kristen nasjonalist. Men jeg hadde tross alt vist godt forhold over en periode på tre måneder.

Dagen før var det Ti i skuddet, med brennhete mentometerknapper i Raufoss og Oslo. Resultatet:

***1 Eve of Destruction Barry McGuire 125 (Fra egen samling / RCA Victor)***

2 Message Understood Sandie Shaw 75
3 All Over The World Francoise Hardy 71
4 Catch Us If You Can The Dave Clark Five 70
5 Exodus Song Finn Eriksen 69
6 Gonna Make You Mine The Dynamites 66
7 Ebb Tide The Pussycats 56
8 Og så kom Helgenen frem Key Brothers & The Quivers 37
9 Sunshine, Lollipops and Rainbows Lesley Gore 28
10 Jeg ser i din hånd Grynet Molvig 5

Et utrolig skjevt bilde av samtidens hete pop. Så mye å velge i, og man går for Grynet (5 stemmer, bunnrekord til da), den utrangerte Gore og Eriksen, for å nevne tre løspatroner.

DESEMBER – EKTE JUL HOS MOMO OG BIPAN

***Julaften var vi hos mormor og morfar på Mosseveien, her er det romjul hjemme i Vallerveien. Jeg brenner etter å spille “We Can Work It Out” igjen. (Foto: Sigrid Tholander)***

Denne julen var hos Momo og Bipan i Mosseveien 241, stor, hvit sveitservilla like ved Katten badestrand. Det var slapsete i Mosseveien. Du hørte bilene på lang avstand. Vi parkerte langs fortauet. Hadde huseieren latt oss få lov, ville vi neppe kjørt ned likevel. Det var fordømt bratt opp igjen, og slaps er et fryktelig glidemiddel under spinnende hjul.

Momo og Bipan leide andre etasje, og hadde gjort det siden før krigen. Det var en stor leilighet med tre verandaer og et luftig sommerværelse, rene lysthuset, som vendte ut mot Bunnefjorden og solnedgangen, med vinduer hele veien og elendig isolering, så det ble ikke benyttet til annet enn spiskammers om vinteren. Kjøkkenet inneholdt skap med hemmeligheter, her var kakebokser og rare overraskelsesleker kjøpt på Standard (som ormen som sprang ut av et sennepglass) og de små nissene som la verdens lengste kabler når man tente på lorten i buksebakene deres, et syn for begeistrede barneøyne. Der var sukkerbitene også, som Bipan lot meg få dyppe i kaffen sin når det var skøyteløp i Kureren.

På julaften slapp vi inn hoveddøren, den doble med glassruter, som førte inn i en smal entré med toalettet på høyre side. Til vanlig smatt man bare inn kjøkkeninngangen. Men ikke på julaften. Da var kjøkkenet Momos enemerker og forbudt område for oss andre. Derfra spredte de fristende duftene av svor og rødkål og medister seg over hele boligen. Og Bipan hadde Sølvguttene klar på 78-plater som ble spilt med nyskiftet stift.

Jule-snapshots fra Mosseveien 241. Det var bare der man feiret ekte jul. Hjemmejul sugde. Mine foreldre var ikke innviet i julefeiringens mysterier. (Foto: Sigrid Tholander og Reidar Tholander)

Innenfor entreet var mellomstuen med høye bokyller, et skrivebord, dørene til det stengte sommerværelset, nissehuset med elektrisk lys (tvilsom kobling) og bomullsne på taket, og midt i mellomstuen, selve julegranen. Overpyntet med skinnende trompeter og glassfugler og danske og norske flagg og julekurver skapt av kyndige bestemorhender og ikke fullt så kyndige guttehender. Og under, en bugnende mengde pakker i gildt papir, store pakker, små pakker, myke pakker, harde pakker.

***Nissehuset til mormor og morfar. Nå er det mitt. Og jeg holder tradisjonen ved like. (Foto: Yan Friis)***

Mellom kjøkkenet og mellomstuen lå selve storstuen, romslig og overstrømmende med møbler som hadde vært Slottet verdig (og som også var det den gang de kjøpte dem i 1928), juledekket spisebord, nytente sigaretter (sigarene kom frem etter maten), lukten, forventningene.

Og etter hvert maten og de voksnes glade omgang med akevitten som Bipan hadde sørget for at hadde en kappe av is. Jeg var bare 13, og sto ikke på akevittlisten. Men så glade og blide som mødre, fedre, besteforeldre, tanker og onkler (og særlig onkel Einar) ble, så skjønte jeg at jeg hadde noe til gode.

Men det var slik, i denne elskelige stuen, at vi feiret julen 1965. Og det spraket i peisen, og det ble gått rundt juletreet, mest for mine yngre brødres skyld, men jeg sang med, jeg elsket å gå rundt treet og jeg elsket å høre bestefars røst, han sang av sjel og hjerte, og det var vakkert. Og ingen gikk seg over sjø og land som han.

Jeg visste hva som ventet. En ny Beatles-single. Og ikke noen hvilket som helst single, men en dobbel A. Jeg satt lenge og studerte sort/hvitt-fotografiet fra "Help!"-filmen. Forestilte meg hvordan sangene lød. Det var selvfølgelig umulig å gjette. Og den kunne ikke spilles på trekkoppfonografen for 78-plater.

Men for en åpenbaring da å løpe ned i kjellerstuen på Avløs og sette på platen umiddelbart da vi kom hjem, sent på kveld. "Day Tripper", tøff, riff-drevet og sunget av Paul og John i en slags stafett. "We Can Work It Out", kanskje den fineste låten jeg hadde hørt i mitt liv. Paul sang den så følsomt og varmt. Og så kom John inn i valsetakt.

1. juledag bodde jeg ved grammofonen. Beatles-jul med alle platene mine. "Help!"-LP'n, "With The Beatles" (uten cover), "All My Loving", "Please Mr. Postman", "If I Fell", "I Should Have Known Better", "A Hard Day's Night", “I Feel Fine”, "Love Me Do, “We Can Work It Out” / “Day Tripper”". Hep Stars-singlene jeg nylig hadde fått av min stefar fikk ikke være med på denne flotte Beatles-dagen.

1. juledag 1965, Beatles-dagen! Men jeg hadde ikke coveret til “With The Beatles”. (Alle platene fra egen samling)

Storbritannia 1965

Bruker man NMEs ukentlige TOP 30 som underlag, tegner bildet av popmusikk i ultrahurtig forvandling seg klart og tydelig. På vårparten finner musikken et nytt gir, og så er det gassen i bånn. Rolling Stones legger coverbandet til side og oppfinner det ljomende, tårnende mesterstykket «The Last Time», The Who gir tenåringsfrustrasjonene hovedrollen i «I Can’t Explain», Dylan kverner ut en to minutters strøm av samtidsrealisme og rock’n’roll i «Subterranean Homesick Blues», og Beatles skaper et kimende, hardrock-monster med allverdens tid i «Ticket to Ride». Folk, blues, rock - genrene glir over i hverandre. Båsene blir irrelevante, alt er vidunderlig pop i fire farver.

Sommeren og høsten blir årets virkelige vendepunkt. The Byrds blander Dylan, Bach og en 12 strengs Rickenbacker i tidenes sommer-trip, folkrock, The Kinks skapte tanpuradur med elektrisk gitar, og berørte tabubelagt kjønnsidentitet med «See My Friend(s)», og det var The Animals og deres skarpe bidrag til verdensuroen og den kommende generasjonskonflikten - “We Gotta Get Out Of This Place” og “It’s My Life”, Yardbirds som fant nye lyder og eksotiske løsninger fra single til single. Og det var de ikoniske låtene som fortsatt ruver over verdensarven, hugget i sten: “Satisfaction” og “Like A Rolling Stone”. Herregud for et år!

Ved årets slutt var 1964 plutselig en mannsalder unna. «My Generation» eksploderte ut av transistorradioene og skremte vettet av foreldregenerasjonen. «Get Off of My Cloud» fulgte i hælene og ba gamlisene og teitingene komme seg unna. «Positively 4th Street» kommanderte alle den foraktet til å tømme giftbegeret. Og Beatles var så proppfull av samtiden, at én sang ikke var nok, de måtte ty til dobbel A-side-formatet for å få ut alt de hadde på hjertet: «Day Tripper» / «We Can Work It Out».

Fremtiden var uten grenser.

Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1965, i kronologisk rekkefølge. Klikk på link under:

LP-utgivelsene fra 1965

Omtaler av de mest sentrale LP-utgivelsene i 1965 finner du her.

Fem av de beste singlene fra 1965

OBS. Rekkefølgen er tilfeldig.

1. The Rolling Stones – «(I Can’t Get No) Satisfaction» (Decca)

Og her gikk The Rolling Stones fra å være et ganske populært orkester til å bli et supermonster med injurierende kraft. Gitarattakket, det knudrete, tørre, fuzzrautet, gikk rett i strupen på alt som hadde ører og serverte 3 minutter og 45 sekunder med filleristing. Da var det gjort. Riffet åt hjernen, det hjemsøkte deg i søvne. Det var agnet og kroken.

Så begynte selve sangen å bearbeide lytteren. Ord som nesten, men ikke helt, druknet i den huggende larmen (Charlie på bankekjøtt). Sinte ord utløst av de unge britenes møte med det gjennomkommersialiserte Amerika. Radio- og TV-reklamens terror. Men det var ikke Micks hudfletting av kommersialismen som opprørte det etablerte USA, det var det snikende tredjeverset, et turnélivets hjertesukk over groupien som trakk seg fordi hun hadde eller lot som hun hadde mensen. Her fikk TV-stasjonene med gode ører det travelt med å kappe eller legge støy over strofene.

Man skjønner hvorfor Andrew var så opptatt av å mikse låten så vokalen delvis druknet i kompet. Det gjorde at de som oftest slapp unna med det. Radiostasjonene pumpet jo ut «Satisfaction» som bare det.

Mick Jagger hadde aldri skrevet en slik tekst før. Han var definitivt influert av Bob Dylan, hvilket er helt påtagelig i de to protestversene, men det provoserende lumre tredjeverset var helt hans eget, og uttrykker et kvinnesyn som skulle bli gruppens varemerke i mange år fremover.

Låtens totalbudskap var uansett ungt, friskt, opprørsk og fant veien rett inn i samtidens tenåringshjerter. Man var dønn lei etterkrigstidens gledesløse voksengenerasjon, og hva den representerte av dobbeltmoral og tyngende overformynderi. Popmusikken hadde i løpet av to begivenhetsrike år samlet ungdomskullene og gitt dem identitet og tro på seg selv som en kraft å regne med. 1965 var året da ungdomsopprøret startet. Anført av Dylans «don’t follow leaders» og Stones’ «Satisfaction». Man viste fingeren til en verden så slem. Rasehatet i USA, den kalde krigen som delte Europa fysisk i to, den eskalerende Vietnam-konflikten, det var nok å ta av.

«Satisfaction» ble et triumferende kallesignal, først i USA hvor låten også ble Stones’ første nr. 1, men så også i Europa og egentlig over hele kloden hvor det fantes unge mennesker som var lite fornøyd med måten de voksne styrte verden. Utålmodigheten videreført utover i 60-tallet av band som The Doors og deres oppsummerende «We want the world, and we want it NOW!»

Men låten ble ikke født sånn. Riffet kom til Keith Richards mens han sov, kanskje hjemme i London, kanskje i Florida, kildene, inkludert Keith selv, er usikre. Han våknet i hvert fall, og tapet det på kassett. Spilt på en kassegitar. Og siden utviklet til noe han mente kunne være en vise i folk-genren. Teksten ble til bare dager før gruppen spilte inn låten, antagelig ved swimmingpoolen i Clearwater, Florida. Jagger ønsket fart og tyngde, noe teksten også la opp til, så Keith omarrangerte låten. Han ville imidlertid erstatte gitarriffet med blåsere, ikke ulikt Otis Reddings senere tolkning på «Otis Blue». I stedet ble riffet tydeliggjort ytterligere og stylet med en Gibson Maestro fuzzboks. Første gang jeg hørte den ikoniske introduksjonen, skjønte jeg ikke engang at det var en gitar.

Det er ganske mye du ikke hører i den innspillingen. Monomiksen begraver det som finnes av keyboards. Du skal være ganske oppmerksom for å fange opp at det er vispende kassegitarer i sving her, og de, kanskje mer enn noe annet, er med på å skape det fyldige lydbildet. Det skal også være munnspill, orgel og marimba her.

Det du helt klart fanger opp er lyden av et rock’n’roll-band som fyrer på alle sylindre. Fuzz-riffet går og går under en huggende beat, Charlie mer banker enn spiller rytmen, Bills bass er veldig hørlig, og foretar vandringer som bidrar til låtens dynamikk. Angivelig er det Jack Nitzsche som rasler tamburin på tilmålte steder, det lyder som barberblader i tinnkrus. Det er dessuten en elgitar som pludrer sentralt i lydbildet med romklang som i en dryppstenshule.

Og til dette får man altså en Mick Jagger i sin beste form, bæljende teksten i et tonefall som ligger et sted mellom hån og triumf. Det er umulig ikke å følge ham inn i refrengene. Millioner av unge gjorde det sommeren og høsten 1965.

2. Bob Dylan – «Like a Rolling Stone» (CBS)

Den starter som et pistolskudd. Så skjærer de skramlende, dansende metall-akkordene inn over et sprelsk honkytonk-piano og den nye tidsregning er igang: "Like A Rolling Stone". Maken til kickstart - både på en single og et album (kutt 1 på "Highway 61 Revisited" som ble utgitt to måneder senere)! Villskapen er etablert og stemningen definert før Dylan har åpnet munnen. Endelig kommer ordene, arrige, hånlige:

Once upon a time you dressed so fine
You threw the bums a dime in your prime, didn't you?

Vi trekkes hurtig inn i skjebnehistorien til frøken Ensom, en jente av beste familie, sølvskje i munnen, nesa i været, men som har havnet på alle fire i rennestenen. Dylan lener seg over sin kreasjon og snerrer: Åssen føles det nå? Som om han har noe å hevne.

Som sangen utvikler seg - det er fire lange, ordrike vers (spekket med formuleringer som kan rives ut og trykkes på T-skjorter) - tetner plottet, det samme gjør musikken. Denne rus av en ensemble-sound som musikerne deler, er inspirert galskap. Når de stuper ut i refrengene blir orgelbruset orgasme. Det eneste som holder stykket fra å eksplodere i ren selvnytelse er Dylans gneldrende stemme og hans metalliske rytmegitar dansende i dobbelttakt, ikke et øyeblikk gir de slipp på sin funksjon: Å jage musikerne videre og sangen triumferende i mål. Hvor ville han med ordene? Det er ikke så viktig som hvordan de virker på lytteren. "Like A Rolling Stone" får deg til å leve, den er et adrenalinkick hver eneste gang.

Ingen hadde hørt noe lignende sensommeren 1965. Den elektriske rocken fra "Bringing It All Back Home" virket plutselig tam og puslete i forhold. Dette var uran. En sånn tekst. En sånn "sound". Og en sånn lengde - på en single!

3. The Who – «My Generation» (Brunswick)

Det kom ut mange tøffe, hardtslående singler i 1965 - bl.a. fra navn som Them, Rolling Stones, Animals, Pretty Things, Yardbirds, ja også fra The Beatles. Men ingen av dem var i nærheten av så skremmende kompromissløse som The Whos "My Generation". En krigserklæring, intet mindre, og det med fråde rundt kjeften.

De ultrabrutale, hamrende gitar-akkordene, det massive, tordnende slagverket, basstonene, så dype og feite at det spraker i høytalerpappen, du får det midt i trynet. Jeg har aldri, hverken før eller senere, hørt et komp så på nippet til å eksplodere. Ut av støyen kommer Roger Daltrey med flyvende knyttenever:

People try to put us d-down (Talkin' 'bout my generation)
Just because we get around (Talkin' 'bout my generation)
Things they do look awful c-c-cold (Talkin' 'bout my generation)
I hope I die before I get old (Talkin' 'bout my generation)

Stammingen var et inspirert påfunn av Daltrey (Townshend skrev ikke teksten sånn). Det gjorde sangen enda farligere, og utløste et hylende protestkor i britiske massemedia.

Låtens finale er uforglemmelig: Et kaotisk inferno av gitarer, trommer, koring og feedback. Generasjonsopprøret startet her.

Strofen "hope I die before I get old" har selvfølgelig hjemsøkt Townshend siden.

Kinks oppdager den indiske raga? Det hevdes av rockhistorikerne at de med denne låten gjorde akkurat det. At de var før dem alle, inkludert The Beatles. Noen har til og med antydet at "See My Friend" influerte The Beatles til å plukke opp sitaren.

Vel, den løsstrengede, kveilende duren som går hele låten igjennom kan meget vel ha hentet sin lyd fra indisk musikk. Kinks hadde ingen tanpura eller sitar for hånden, så de måtte klare seg med gitar og ekko, og det holdt, det. Den søvnige, nesten dopete stemmen til Ray formidler en spartansk, men meget gåtefull tekst om å være forlatt av en jente, og sitte alene ved elvebredden og se alle sine venner leke på den andre siden, så nær, og likevel så uoppnåelig. Mange har siden tolket dette som skaphomsens sang.

Opprinnelig ble den lansert med vennen i entall, “See My Friend”, ikke “See My Friends”. Det forsterker den sørgmodige, bifile understrømmen. Kanskje det var grunnen til at Ray forandret tittelen til “Friends”, som er blitt brukt siden. Han skyldte på trykkfeil. Det var det neppe, for låten omtales som “See My Friend” lenge før den ble utgitt, ble markedsført som det, var bokstavert slik på etiketten i flere opplag. Kanskje Ray angret, tvetydigheten ble for tydeliggjort, sangens budskap for nærgående og personlig.

Uansett er det en sang som hypnotiserer deg med sin overveldende monotoni. Et vågestykke også, for man forventet absolutt ikke det uventede og sære fra et band som The Kinks.

The Beatles oppdaget selvfølgelig sitaren lenge før Kinks laget "See My Friend". Ikke bare hadde handlingen i deres "Help!"-film (filmet vinteren og våren 1965) bærende indiske elementer, men det er en restaurantscene der, innspilt 9. mai 1965, hvor et indisk orkester sitter og spiller Beatles-klassikere med indiske instrumenter, bl.a. sitar. George Harrisons interesse for indisk musikk ble vekket under filminnspillingen. Faktisk hadde "Help!" premiere nøyaktig samtidig som "See My Friend" ble utgitt.

5. The Beatles – «We Can Work It Out» / «Day Tripper» (Parlophone/EMI)

«Day Tripper» er igjen konstruert rundt et gitarriff. Det åpner låten og driver den hele veien hjem. Ikke glad og vilter som i «I Feel Fine», men dvelende og illevarslende brutalt i klangen. Lennon låner trikset til Stones i «Satisfaction» og dels Animals i «We Gotta Get Out Of This Place» og bruker det til å introdusere bandet instrument for instrument, først riffet spilt av elgitaren alene, så i duett med Pauls bass, i tredje og fjerde runde får de to selskap av en raslende klapperslange av en tamburin og løse, skranglende elgitarakkorder, og endelig, da riffet skal starte for femte gang, er Ringo der med en rapp slagserie før han låser elementene i et groove med spikerfeste.

Det er et funky bluesrigg, og de kunne kanskje gjort mer ut av det enn de gjør. Paul åpner låten med sitt «Got a good reason», lagt så høyt at det forklarer hvorfor John venter med å falle inn til den lavere andrestrofen som de synger sammen: «for taking the easy way out». Bluesstrukturen beholdes ved at de to strofene gjentas en gang før vi presenteres for refrenget, og nå er John den toneangivende mens Paul går opp og tar 2. stemmen. «She was a day tripper, one way ticket, yeah! It took me so..... long to find out, and I found out», hvorpå låten stopper helt opp, og kjører to riff-runder igjen, en kortversjon av introen.

Hadde det ikke vært for det lange solopartiet etter andre vers og refreng ville man kunnet beskyldt «Day Tripper» for å være tam. The Beatles etablerer et fett og herlig kontrollert groove i introen og under versene, men de har ingen smart løsning på refrengene som John og Paul skråler over en Ringo som begrenser seg til bare å hamre eller snarere slamre takten. Refrengets eneste lille godbit er sistestrofen som avleveres som en inside-joke, limt på nærmest ved ettertanke og med et skjevt, konspiratorisk flir: «And I found out…» Ellers er det ikke et refreng av de store i Beatles-sammenheng, det utløser ikke spenningen som den tunge rotasjonen av riffet legger opp til. Man kan mistenke John for å ha hatt «Satisfaction» i tankene da han konstruerte innspillingen, konkurransemann som han var, men det er ingen tvil om at denne gangen kom han til kort.

At «Day Tripper» likevel slipper unna med det skyldes partiet med gitarsoloen, et strekk på 20 sekunder som åpner låten med repriser av introen, bare løftet ut og opp og med romklang, før det bryter ut i en ilter og målrettet følelsesutladning badet i John og Pauls ordløse koring. Under soloen vandrer en annen elgitar tone for tone oppover skalaen, det lyder som om effektpedalen fra «I Need You» er involvert. Det er 20 sterke sekunder som gir en smak av fremtidens tyngre, gitarbaserte rock. Folk klarer ikke å bli enige om hvem det er som leverer soloen. Som oftest krediteres den John, men det hvitglødende løpet i siste halvdel er mer i nabolaget til George. Og samtidig, den rå tonen har mye til felles med Pauls gitar i «Ticket To Ride» og «Another Girl». Strange…

Uansett. De 20 elektriske sekundene booster «Day Tripper» slik at når gruppen faller ned på riffet igjen i et dryss av klapperslange-tamburin, er både lytteren og låten klar for å hentes tilbake til groovet som innevarsler neste vers. Som for å understreke slektskapet til «Ticket To Ride» går John og Paul opp i falsett når de synger «so long» for siste gang.

Så langt Johns favoritt til neste single.

Hva var Pauls kandidat? Jo, en ordentlig sint rapport fra en krangel så heftig at bitterheten fortsatt hang igjen i ordene. Her er de tre versene:

Try to see it my way,
Do I have to keep on talking till I can't go on?
While you see it your way,
Run the risk of knowing that our love may soon be gone.

Think of what you're saying.
You can get it wrong and still you think that it's all right.
Think of what I'm saying,
We can work it out and get it straight, or say good night.

Try to see it my way,
Only time will tell if I am right or I am wrong.
While you see it your way
There's a chance that we might fall apart before too long.

Jeg-personen er ubøyelig, han søker ikke noe kompromiss, om så forholdet må ryke, dette er kniven på strupen, han holder på sitt. Det geniale er at teksten ikke nødvendigvis handler om kjærlighet, det kan like meget dreie seg om vennskap. Legg den oppå de interne konfliktene i gruppen i årene 1968-71, og den funker så det suser. Det er kanskje de beste tekstlinjene McCartney hadde skrevet til da. De er like nakne og ekte som noe Lennon fyrte av i starten av solokarrieren. Ekstra elegant er innsmettet «only time will tell if I am right or I am wrong», derved erkjenner han svakheten ved argumentasjonen, den er farvet av øyeblikkets anfektelse.

Versene synges med stor hast, ordene snubler nærmest i hverandre hvilket forsterker opplevelsen av en pågående konflikt, og når han endelig og andpusten faller ned på det enkle refrenget som bare er tittelstrofen sunget to ganger, oppleves utbruddet som resignert ønsketenkning, han tror ikke at det kommer til å gå bra i det hele tatt. Dette hadde Lennon glemt da han snakket om sangen på 70-tallet.

Man hører av den ferdige versjonen at «We Can Work It Out» kunne levet et liv uten broen, og da som en akustisk vise i folk-genren. Det ville ikke blitt single av det, den ville snarere fått omtrent samme funksjon på «Rubber Soul» som «I’m A Loser» har på «Beatles For Sale». Men Paul ville mer med låten. Han visste bare ikke helt hva. Og slik kom John inn. Sammen utarbeidet de broens tungsindige melodilinjer og filosofiske budskap, ordene er nok hovedsakelig Johns, det er også hans stemme som dominerer:

Life is very short, and there's no time
For fussing and fighting, my friend.
I have always thought that it's a crime,
So I will ask you once again.

Strofen sunget med sørgmodig ømhet, akkompagnert av et pumpeorgel som slår over i valsetakt i andre og fjerde strofe, det gir en bremsende effekt, fascinerende nær full stopp. Det er som om sangen trekker pusten og gir både lytteren og konfliktens hovedpersoner et øyeblikks tid for ettertanke. John er ikke kynikeren her, han er i aller høyeste grad sangens positive og konstruktive stemme. Broen gjør sangen større enn livet, som det heter. Den har meglerens rolle i en hver konflikt, stor som liten. Den er mer moden og relevant enn en annen sang fra de samme innspillingene, «The Word», men har ikke fått samme status.

John led åpenbart av hukommelsessvikt da han en gang på 70-tallet uttalte: … you've got Paul writing, 'We can work it out / We can work it out'—real optimistic, y'know, and me, impatient: 'Life is very short, and there's no time / For fussing and fighting, my friend”. Det finnes ikke snev av optimisme i Pauls tekstlinjer. John husket feil.

«We Can Work it Out» er spartansk instrumentert, men duverden hva de får ut av det. John spiller den akustiske gitaren som legger inn rappe, rytmiske kommentarer til noen av versestrofene. Han er også mannen bak pumpeorgelet som gir sangen sitt genuine særpreg, diskret blåtoner i versene, åpent spjel i broene – og i valsepartiene gir han oss sannelig en forsmak på Mr. Kite. George gjør angivelig ikke annet enn å slå på tamburinen som til gjengjeld har en viktig rolle i innspillingen. Ellers er det bare Pauls bass og Ringos trommer. Resten tar Pauls dobbelsporede ledevokal i versene og refrengene og Johns saktmodige vokal (fulgt av Pauls 2. stemme) i de to broene seg av.

Resultatet er en bittersøt lekkerbisken fremført unplugged og med stor innlevelse. Ingen triks i introen, for første gang velger gruppen å starte en single rett på verset, åpningsstrofen er over deg før du får tid til å reagere: «Try to see it my way…» Som om du uforvarende kom over noen som var midt i en opprivende krangel.

(Alle coverne fra egen samling.)

USA 1965

Billboard-listene speiler et enda mer sammensatt musikkår enn det britiske. Den britiske okkupasjonen er fortsatt merkbar, men nå konkurrerer britene direkte med Motown, soul, folk-rock, California-pop, country og samlebåndet til Brill Building.

Motown står særlig sterkt. The Temptations får sitt store gjennombrudd med «My Girl», The Supremes’ strøkne hitrekke av listetoppere stopper riktignok etter seks, men etter bruddet med “Nothing But Heartaches” (#11), er de tilbake på 1. med “I Hear A Symphony” utpå senhøsten, og 7 av 8 er bedre enn Beatles til og med. Four Tops er Motown-stallens neste superlag og topper med «I Can’t Help Myself». Den råere soulmusikken vinner også land gjennom legender som Wilson Pickett og James Brown. Soul musikk er blirr mainstream.

Mot høsten blir Billboard nærmest et veikryss for hele tiåret: «I Got You Babe», «Help!», «Eve of Destruction», «Hang on Sloopy», «Get Off of My Cloud», Motown-hits og Byrds’ «Turn! Turn! Turn!» ligger side om side.

Fem sentrale amerikanske hits fra 1965

1. The Righteous Brothers – «You’ve Lost That Lovin’ Feelin’» (Sonet)

«You’ve Lost That Lovin’ Feelin’» toppet Billboard Hot 100 i to uker i februar. Selv om singelen ble utgitt mot slutten av 1964, tok den ikke fyr før i 1965. Skrevet av Barry Mann og Cynthia Weil sammen med produsent Phil Spector, og om du lurer på hva Spectors Wall of Sound er for noe, setter du på denne låten … høyt. Det er instrumenter på instrumenter, tonnevis av instrumenter og stemmer dynget på hverandre i en romklangskatedral kalt Studio A hos Gold Stare i Los Angeles. Spector tenkte ikke stereo, han tenkte alt på én gang, og du kan ikke spyles mer grundig enn gjennom én kanals mono. Som å bli rammet av hele Niagara falls gjennom en overdimensjonert brannslange

Spectors lek med lys og skygge gir full uttelling i “You’ve Lost That Lovin’ Feeling”. Kontrasten mellom den intime, dempede innledningen (som gradvis vokser) til dramaets kaskadeklimaks når refrenget foldes ut og hele produksjonen står i flammer. Det er ikke en vanlig treminutters popplate som viser alle kortene i første refreng; produksjonen er et stykke genial arkitektur, akkurat så himmelropende overdimensjonert oppleves øyeblikket da den du elsker ikke lenger elsker deg tilbake.

For en låt!

Den 6. mars 1965 nådde «My Girl» 1. plass på Billboard og gjorde The Temptations til Motowns neste nye. Smokey Robinson skrev sangen sammen med Miracles-kollega Ronald White og har fortalt at den ikke ble skrevet om en bestemt jente, men for en bestemt sanger: David Ruffin. Robinson mente at Ruffins lett hese tenor kunne bli gruppens hemmelige våpen bare han fikk den rette sangen. Og det fikk han.

Oppbygningen er ren klasse. James Jamersons bass begynner med den gjenkjennelige tre-toners-temaet, så smyger Robert White inn det like gjenkjennelige gitarmotivet, akkompagnert av fingerknips (med romklang), forventningene stiger, trommene faller inn og endelig Ruffin selv. Og så kan koringene og strykerne komme, og vi har noe så mirakuløst som den perfekte innspilling av den perfekte sang.

Otis Redding gjorde en veldig fin versjon, men han greide ikke å gjøre den til sin. Temptations eier “My Girl” til solen slukker og tiden stopper. Rolling Stones gjorde også et forsøk, de valgte et lavt toneleie som tydelig gjorde Jagger ukomfortabel, men egentlig er det ikke noen dårlig versjon, de klarer å lage pop av sangen, helt på sin måte. Og garderte seg mot kritikk ved å gi den en slags uoffisiell status som outtake ved å gi den til den amerikanske oppsamleren “Flowers” (1967). Britisk utgivelse fikk den ikke før i 1971 på Deccas fæle hevn-samler “Stone Age”.

3. The Byrds – «Mr. Tambourine Man» (CBS)

Dette kunne vært tidenes beste debut-single (med et forbehold for "A Whiter Shade Of Pale"). Men Byrds hadde allerede et stykke plastikk på samvittigheten. Tidenes beste andre-single er jo heller ikke å kimse av.

Jeg misunner dem som hører den for første gang. Det blir selvfølgelig ikke det samme som å høre den for første gang i mai 1965. Den gang skjønte man ikke hva som traff en fordi man hadde ingen referanser. "Mr. Tambourine Man" kom ut av intet. OK, så hadde Byrds hørt masse på Beatles og Searchers, og OK så sang de en Dylan-låt. Men "Mr. Tambourine Man" var ikke bygget med legoklosser. Den var ny, den var frisk, den var fra en annen planet.

Den kimende klangen av en 12 strengs Rickenbacker, sangharmoniene, enkeltmedlemmenes bakgrunn fra amerikansk folk, deres felles kjærlighet til britisk beat. Ja, alt det. Og så var det Dylan. Britiske The Animals hadde allerede gnaget på Dylan et par ganger. Men det var The Byrds som forløste ham, det var de som maktet å overføre skjønnheten og rytmen i ordene hans til soniske omgivelser som matchet.

Det Bach-influerte introet får deg til å spisse ørene, ennå i 2026, og så bare tar stemmene av...

Hey Mr. Tambourine Man, play a song for me,
I'm not sleepy and there aint no place I'm going to.
Hey Mr. Tambourine Man, play a song for me,
In the jingle jangle morning I'll come followin' you.

... over avgrunner svever de, selv grunnkompet letter, bassen, rund og feit, skyver, skyver, trommene og tamburinen aksentuerer det sørgmodige tempoet, et underlig kjipp ligger bak jingel-jangelet til McGuinn og låter som noe midt i mellom blåsere og slag på ambolt - men mer enn noe er det stemmen til Roger McGuinn da den trer ut i lyset, vekk fra korharmoniene - den er undrende, døsig og kjærtegner strofene, disse forunderlig skjønne, surrealistsiek strofene som henter deg inn i eventyret:

Take me for a trip upon your magic swirlin' ship,
All my senses have been stripped, and my hands can't feel to grip,
And my toes too numb to step, wait only for my boot heels
To be wanderin'.
I'm ready to go anywhere, I'm ready for to fade
Onto my own parade, cast your dancing spell my way,
I promise to go under it.

Den ga sommeren 1965 lyd og ansikt. Og den klinger like høytidsstemt deilig den dag i dag.

4. James Brown – «Papa’s Got a Brand New Bag» (London)

«Papa’s Got a Brand New Bag» ble James Browns første TOP 10-hit på den amerikanske poplisten. Innspillingen ble gjort i Charlotte i North Carolina og kom ut sommeren 1965. Innspillingen ble kraftig redigert for singleutgivelse ved at man ganske enkelt delte sangen i to. Part 1 på side 1, part 2 på side 2. Ganske irriterende, da innspillingen jo så absolutt er laget for å høres i ett.

Det som gjør platen historisk, er dens unike fokus på rytme. Gitar, bass, trommer og blåsere er der ikke for å funke som akkompagnement for en melodi, de er alle deler av en regelrett rytmemaskin. En motor. Med vanvittig trekkraft. Selv Browns stemme tilhører maskinen, et stykke vokal perkusjon, støtvise rop, aksenter og korte fraser låst til rytmen. Dette er ikke bedehusgospel, for å si det mildt, dette er hardcore, inngangen til det som senere skulle defineres som funk. Rytmen er ikke bakgrunnen, den er komposisjonen.

5. Sam the Sham & the Pharaohs – «Wooly Bully» (MGM)

«Wooly Bully» nådde aldri førsteplassen på Hot 100 – den stoppet på 2. plass – men Billboard rangerte den likevel som årets fremste single i 1965, foran Four Tops, Rolling Stones, We Five og Righteous Brothers. Platen representerer en helt annen side av USA anno 1965 enn den raffinerte Motown-maskinen eller Phil Spectors studioarkitektur. Sam the Sham & the Pharaohs var en av de tidlige tex-mex suksessene. Meksikanske aner, amerikansk stolthet, og humor i bøtter og kar. Så hvorfor ikke blande inn Egypt! Domingo «Sam» Samudio forklarte at navnet The Pharaohs var inspirert av Cecil B. DeMilles storfilm The Ten Commandments (1956), særlig Yul Brynners framstilling av farao Rameses og de spektakulære egyptiske kostymene.

Det er rhythm & blues av amerikana-tapning, flersproglig, på pipende orgel, saksofon og en drivende danserytme med herlig tilslag. Hva er en “Wooly Bully”? Amerikanerne var usikre, og enkelte radiostasjoner nektet å spille låten for sikkerhets skyld. Tekstens beskrivelse: a thing she saw [that] had two big horns and a wooly jaw tyder på at de snakker om en bison. Uansett en herlig leken rhythm & blues-reise gjennom americkana. Og tro meg, Sam the Sham hadde mye mer på gang, så invester gjerne i noen av LP’ne deres.

(Alle coverne fra egen samling og 45cat.)

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1965:

Januar

Den 14. januar – Vietnamkrigen trappes opp. Amerikanske fly angriper mål i Laos for å ramme forsyningsrutene som gikk sørover mot kommuniststyrkene i Syd-Vietnam. Den såkalte Ho Chi Minh-stien gjennom Laos og Kambodsja skulle bli avgjørende for Nord-Vietnams krigføring og et stadig viktigere mål for amerikanske bombeangrep.

Den 20. januar – Lyndon B. Johnson innsettes som USAs president for en full periode. Johnson hadde overtatt presidentembetet etter drapet på John F. Kennedy i 1963 og vunnet en overlegen valgseier høsten 1964. I årene som fulgte skulle hans presidentskap bli preget både av store sosiale reformer og av den kraftige amerikanske opptrappingen i Vietnam.

Den 30. januar – Winston Churchill begraves i London. Den tidligere britiske statsministeren, selve symbolet på Storbritannias motstandskamp under annen verdenskrig, får en storslått statsbegravelse.

Den 31. januar – Fiskefartøyet «Boye Nilsen» forsvinner utenfor Troms. Fartøyet er på vei fra Myre til fiskefeltet på Svensgrunnen da det forsvinner ved Fugløybanken. Alle de 14 om bord omkommer, i en av årets alvorlige norske fiskerulykker.

Februar

Den 1. februar – Martin Luther King jr. og flere hundre borgerrettsaktivister arresteres i Alabama. Arrestasjonene skjer under kampanjen for svart stemmerett i Sydstatene.

Den 4. februar–1. april – «Granatmannen» sprer frykt i Oslo. Saken får omfattende medieoppmerksomhet og blir stående som en av de mer særpregede kriminalsakene i norsk etterkrigstid.

***Fra Arbeiderbladets forside 6. mars 1965. (Faksimiler fra Arbeiderbladet, hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)***

Den 18. februar – Gambia blir selvstendig. Den tidligere britiske kolonien blir en selvstendig stat med Dawda Jawara som statsminister.

Den 21. februar – Malcolm X blir drept i New York. Den svarte borgerrettsforkjemperen og tidligere talsmannen for Nation of Islam blir skutt under et møte i Harlem.

Scenen hvor Malcolm X ble skutt. Hvite sirkler tegnet inn rundt kulehullene i bakgrunnen. (Foto: Stanley Wolfson, New York World-Telegram & Sun / Library of Congress. Ingen kjente publiseringsrestriksjoner.)

Mars

Den 2. mars – USA innleder den langvarige bombekampanjen Operation Rolling Thunder mot Nord-Vietnam. Målet er å svekke Nord-Vietnams militære kapasitet og støtte til FNL, ofte kalt Viet Cong, men kampanjen fører ikke til den raske politiske eller militære virkningen USA håper på.

Den 7.–25. mars – Borgerrettskampen i USA når et historisk vendepunkt. Den 7. mars angriper politi demonstranter som forsøker å marsjere fra Selma til Montgomery i Alabama, en dag som blir kjent som «Bloody Sunday». Bildene av volden vekker sterke reaksjoner. Senere i måneden leder Martin Luther King jr. en ny marsj, og den 25. mars når rundt 25 000 demonstranter delstatshovedstaden Montgomery. Kampen bidrar direkte til gjennombruddet for en ny føderal stemmerettslov.

Den 8. mars – De første regulære amerikanske bakkekampstyrkene ankommer Sør-Vietnam. Om lag 3 500 marinesoldater går i land ved Da Nang. USA går dermed fra å være rådgiver og støttespiller til å delta direkte med store kampstyrker på bakken.

Den 10. mars – Norge og Storbritannia undertegner en delelinjeavtale for kontinentalsokkelen i Nordsjøen. Avtalen avklarer hvordan havbunnen mellom landene skal deles. Dette får stor betydning få år senere, da olje- og gassfunn gjør den norske kontinentalsokkelen til en av landets viktigste økonomiske ressurser.

Den 18. mars – Aleksej Leonov blir det første mennesket som beveger seg fritt ute i verdensrommet. Den sovjetiske kosmonauten forlater romfartøyet Voskhod 2 og oppholder seg rundt tolv minutter utenfor kapselen.

Den 19. mars – Stortinget vedtar militærnekterloven. Loven gir adgang til fritak fra militærtjeneste av alvorlige overbevisningsgrunner og regulerer ordningen med alternativ samfunnstjeneste.

Den 23. mars – Gemini 3 skytes opp. Ferden er USAs første bemannede romferd med to astronauter i samme romfartøy. Gemini-programmet skal lære NASA blant annet manøvrering, sammenkobling og langvarige opphold i rommet – ferdigheter som er nødvendige før en bemannet månelanding kan gjennomføres.

Den 30. mars – En bilbombe eksploderer ved den amerikanske ambassaden i Saigon. Angrepet dreper mer enn 20 mennesker og skader langt over hundre.

April

Den 12. april – En voldsom tornado-serie rammer Midtvesten i USA. Et stort antall tornadoer feier gjennom flere delstater og dreper over 250 mennesker. Katastrofen blir en av de dødeligste tornadohendelsene i amerikansk historie.

Den 23. april – «Ti i skuddet» sendes for første gang på norsk radio. Programmet lar unge lyttere være med på å rangere populære plater og blir raskt en viktig kanal for den nye ungdoms- og popkulturen.

***Ti-i-skuddet-mannen Vidar Lønn-Arnesen, her fotografert med ferske kandidater til programmet tidlig i 1967.(Foto: Rigmor Dahl Delphin / Oslo Museum)***

Den 24.–28. april – Den dominikanske republikk kastes ut i borgerkrig, og USA griper inn. Et opprør forsøker å gjeninnsette den avsatte presidenten Juan Bosch, men kampene utvikler seg raskt. Den 28. april sender USA militære styrker inn i landet, offisielt for å beskytte liv og hindre kaos, men også av frykt for at en ny kommunistiskorientert regjering skal oppstå i Karibia.

Mai

Den 2. mai – Kommunikasjonssatellitten Early Bird tas i bruk. Satellitten, også kjent som Intelsat I, gjør regelmessig kommersiell satellittkommunikasjon mellom Europa og Nord-Amerika mulig.

Den 12. mai – En voldsom syklon rammer Øst-Pakistan. Titusener av mennesker mister livet eller hjemmene sine, og lavtliggende kystområder blir hardt rammet. Området, som i dag utgjør Bangladesh, er blant verdens mest utsatte steder for tropiske sykloner og stormflo.

Den 25. mai – Muhammad Ali beseirer Sonny Liston i en av boksehistoriens mest berømte kamper. Ali vinner returkampen om tungvektstittelen allerede i første runde. Det lynraske slaget som avgjør kampen blir kjent som «the phantom punch».

Juni

Den 3. juni – Edward White blir den første amerikaneren som “går” i rommet. Under Gemini 4-ferden beveger White seg utenfor romkapselen og følger dermed etter sovjetiske Aleksej Leonov, som hadde gjennomført historiens første romvandring bare noen måneder tidligere.

Den 5. juni – De første Festspillene i Nord-Norge åpner i Harstad. Festivalen blir et viktig møtested for musikk, teater og annen kunst i landsdelen og utvikler seg til en av Norges sentrale kulturfestivaler.

Den 19. juni – President Ahmed Ben Bella styrtes i Algerie. Forsvarsminister Houari Boumédiène overtar makten i et nesten blodløst kupp. Algerie hadde bare vært selvstendig fra Frankrike siden 1962.

Den 21. juni – Stortinget vedtar lov om folkepensjon. Vedtaket er et viktig ledd i den videre utbyggingen av den norske velferdsstaten og i arbeidet med å sikre eldre en mer forutsigbar økonomisk trygghet.

Den 22. juni – Japan og Sør-Korea normaliserer forbindelsene. En grunnleggende avtale mellom landene etablerer formelle diplomatiske forbindelser to tiår etter slutten på Japans kolonistyre over Korea. Avtalen er omstridt i Sør-Korea, men får stor økonomisk og sikkerhetspolitisk betydning.

Den 23.-24. juni, The Rolling Stones i Oslo.

***Rolling Stones i Messehallen på Sjølyst 24. juni 1965. (Foto: ukjent fotograf, Det Nye, Oslo 1965. Originalnegativ i Yan Friis’ Det Nye-arkiv.)***

Juli

Den 14. juli – Mariner 4 passerer Mars. Den amerikanske romsonden sender de første nærbildene av en annen planet tilbake til jorden. Bildene viser et kraterfylt og tilsynelatende øde landskap og forandrer forestillingene om Mars som en mulig jordlignende verden.

Den 16. juli – Mont Blanc-tunnelen mellom Frankrike og Italia åpnes. Den 11,6 kilometer lange veitunnelen under Alpene har tatt flere år å bygge og skaper en ny, viktig transportforbindelse mellom Nord- og Sør-Europa.

Den 23. juli – Trollveggen bestiges for første gang. Leif-Norman Patterson, Ole Daniel Enersen, Jon Teigland og Odd Eliassen når toppen etter å ha klatret Europas høyeste loddrette fjellvegg. Bestigningen blir en milepæl i norsk klatrehistorie.

Den 26. juli – Maldivene blir selvstendige. Øyriket i Indiahavet avslutter sin status som britisk protektorat.

Den 28. juli – President Lyndon B. Johnson varsler en kraftig amerikansk styrkeoppbygging i Vietnam. Antallet amerikanske soldater skal økes til rundt 125 000.

Den 30. juli – Medicare og Medicaid blir vedtatt i USA. De nye ordningene gir henholdsvis eldre og mange lavinntektsgrupper langt bedre tilgang til helsetjenester. Reformene blir blant de viktigste og mest varige delene av Johnsons omfattende «Great Society»-program.

August

Den 3. august – Et Vietnamkritisk verk av Kjartan Slettemark angripes med øks i Oslo. Kunsten og Vietnamkrigen kolliderer bokstavelig talt da en mann går løs på Slettemarks politiske bilde. Hendelsen viser hvor sterke følelser den amerikanske krigføringen i Vietnam allerede vekker også i Norge.

Den 6. august – USAs Voting Rights Act blir undertegnet. Loven forbyr en rekke metoder som i sydstatene er blitt brukt for å hindre afroamerikanere i å stemme, blant annet diskriminerende leseprøver.

Den 9. august – Singapore blir en selvstendig stat. Etter en konfliktfylt periode i den malaysiske føderasjonen skilles Singapore ut fra Malaysia. Under statsminister Lee Kuan Yew begynner den lille øystaten en utvikling som i løpet av få tiår gjør den til et av verdens viktigste handels- og finanssentra.

Den 11.–16. august – Watts-opptøyene ryster Los Angeles. Uroen begynner etter en politiarrestasjon og utvikler seg til seks dager med vold, branner og plyndring. 34 mennesker mister livet.

Luftfoto av to bygninger i brann på Avalon Boulevard, mellom 107th og 108th Street, under Watts-opptøyene i Los Angeles. (Foto: George R. Fry / Los Angeles Times, 15. august 1965. UCLA Library via Wikimedia Commons. Lisens: CC BY 4.0.)

Og så var det min tur - fylte 13 den 13. august 1965:

Overtallig politi i Oslo for første gang siden jeg ble født. Ikke dårlig. Det kan man vel ikke si i dag. Tror ikke jeg så den berømte chimpansefamilien på Sirkus Berny. Har sett en del av de klassiske filmene som gikk på kino den fredagen i 1965, men stort sett i ettertid og mange år senere. “Roy Rogers og urantyvene” kan jeg ikke huske. Detektimen fikk jeg sikkert med meg, men at dramaet utspilte seg i internasjonalt miljø, var jeg ikke klar over. (Faksimiler fra Arbeiderbladet, hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)

NÅ er på saken, badedrakt-skandalen ryster antagelig Norge. På forsiden av Vi Menn er samtidig en streng Mentz Schulerud tydelig oppbrakt over Kari Simonsens ekspansive baug. Donald Duck er denne uken tvers igjennom elendig. (Faksimiler hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search, vimennpluss og bind 5 av Donald Duck & Co samlede årganger 1965)

Den 18. august – Åtte selskaper får konsesjon til oljeboring på norsk kontinentalsokkel. Norge befinner seg ennå før de store oljefunnene, men tildelingene markerer starten på en letevirksomhet som snart skal forandre landets økonomi og samfunn på en måte få kan forestille seg.

September

Den 6. september – Krigen mellom India og Pakistan utvides kraftig. Kampene, som har sitt utspring i konflikten om Kashmir, sprer seg til den internasjonale grensen da indiske styrker går fram mot Lahore. Begge land setter inn store hær- og flystyrker i den alvorligste krigen mellom dem siden delingen av Britisk India i 1947.

Den 13. september – Stortingsvalget gir borgerlig flertall i Norge. Arbeiderpartiet mister regjeringsmakten, og valgresultatet gjør det mulig å danne en bred koalisjon mellom Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Den 22. september – Våpenhvile trer i kraft mellom India og Pakistan. Etter flere ukers harde kamper stanser krigen under sterkt internasjonalt press og etter vedtak i FNs sikkerhetsråd. Grunnkonflikten om Kashmir forblir imidlertid uløst.

Den 30. september – Et kuppforsøk utløser en politisk katastrofe i Indonesia. Etter at flere høytstående offiserer blir drept, slår general Suharto og hæren tilbake mot det som hevdes å være et kommunistisk kuppforsøk. I månedene som følger blir kommunister og mennesker som mistenkes for å stå dem nær utsatt for omfattende massearrestasjoner og massedrap. Flere hundre tusen mennesker blir drept.

Oktober

Den 4. oktober – Pave Paul VI besøker USA og taler i FN. Han er den første regjerende paven som besøker USA og bruker talen i FN til å appellere om fred i en verden preget av kald krig og atomvåpen.

Den 8. oktober – Masseforfølgelsene i Indonesia tiltar. Hæren og allierte grupper setter i gang systematiske arrestasjoner og drap på medlemmer og antatte sympatisører av Indonesias kommunistparti. Voldsbølgen fortsetter langt inn i 1966.

Den 12. oktober – Per Borten blir statsminister. Han leder en borgerlig firepartiregjering bestående av Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Regjeringsskiftet markerer et viktig brudd med Arbeiderpartiets langvarige dominans i norsk etterkrigspolitikk.

Øyeblikket. Borten overtar Norge. Han beholder makten til lenge etter at The Beatles var oppløst. Utklipp fra forsiden av Arbeiderbladet 13. november 1965. (Faksimile hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)

Den 28. oktober – Det andre Vatikankonsilet vedtar erklæringen Nostra aetate. Dokumentet endrer den katolske kirkens forhold til andre religioner og tar tydelig avstand fra tanken om kollektiv jødisk skyld for Jesu død. Erklæringen blir et historisk vendepunkt i forholdet mellom katolikker og jøder.

November

Den 8. november – Storbritannia avskaffer dødsstraffen for mord i en forsøksperiode. Reformen innebærer i praksis slutten på henrettelser for ordinære mordforbrytelser i Storbritannia og blir senere gjort permanent.

Den 11. november – Rhodesia erklærer ensidig uavhengighet fra Storbritannia. Statsminister Ian Smiths hvite mindretallsregjering forsøker å sikre fortsatt politisk kontroll uten å innføre flertallsstyre. Storbritannia og FN nekter å anerkjenne uavhengigheten. Konflikten varer i mange år før landet i 1980 blir internasjonalt anerkjent som Zimbabwe.

Den 14.–18. november – Slaget ved Ia Drang blir den første store trefningen mellom regulære amerikanske og nordvietnamesiske styrker. Kampene i Sør-Vietnams sentrale høyland er svært blodige og viser hvordan helikoptre og massiv amerikansk ildkraft kan settes inn i krigen. Samtidig viser slaget at Nord-Vietnam er villig til å tåle store tap i en langvarig konflikt. Slaget er udødeliggjort i filmen “We Were Soldiers” med Mel Gibson i hovedrollen (2002).

Soldater fra den amerikanske hærens 1. bataljon, 7. kavaleriregiment, løper ut av et Bell UH-1D Huey-helikopter ved landingssone X-Ray under slaget i Ia Drang, november 1965. (Foto: United States Army, november 1965. U.S. Army Center of Military History, via Wikimedia Commons. Public domain.)

Den 24. november – Mobutu griper makten i Kongo. General Joseph-Désiré Mobutu styrter president Joseph Kasavubu og tar kontroll over landet, som senere får navnet Zaïre og i dag heter Den demokratiske republikken Kongo.

Den 26. november – Frankrike skyter opp sin første satellitt, Astérix. Med en fransk Diamant-rakett blir Frankrike den tredje nasjonen etter Sovjetunionen og USA som selv klarer å sende en satellitt i bane.

Desember

Den 8. desember – Storbritannia får sin første moderne lov rettet mot rasediskriminering.

Den 15. desember – Gemini 6A og Gemini 7 møtes i rommet. De to amerikanske romfartøyene gjennomfører historiens første kontrollerte møte mellom to bemannede romskip i bane rundt jorden.

Den 21. desember – FN vedtar konvensjonen mot rasediskriminering.

Den 30. desember – Ferdinand Marcos blir president på Filippinene. Han tiltrer som landets tiende president. Marcos begynner som demokratisk valgt leder, men skal senere innføre unntakstilstand og utvikle et langvarig autoritært styre som varer frem til 1986.

Den 31. desember – Jean-Bédel Bokassa tar makten i Den sentralafrikanske republikk. Militærkuppet avslutter året med enda et maktskifte i et nylig avkolonisert afrikansk land. Bokassa utvikler etter hvert et beryktet diktatur og lar seg senere krone til keiser.‍

Lesestoff til jul

Arbeiderbladet på julaften 1965. Husmødre på ski, en bataljon for evigheten. Sjekk 2. juledag premierene, Operasjon Tordensky (utsolgt) og Helter i Telemark. Tidløst. Flipper og sjørøverne står jeg over. (Faksimiler fra Arbeiderbladet, hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)

Beatles eier 1965 i Norge. Nesten dobbelt så høy poengscore som Stones og Jim Reeves. Barneskrirenn. Sten Ekroth fornekter seg ikke, nå avslører han planer om en helaftens spillefilm med Pussycats. Hvor ble det av den? Jule-TV med Ragne Tangen. Ellers lite å bruke tid på. Vi skulle til mine besteforeldre på Ljan, så julen var garantert i boks. Beatles-plate under treet og alt mulig. (Faksimiler fra Arbeiderbladet, hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)

Kiosklektyre i julen. Jeg mislikte Jonny Nilsson så sterkt at jeg vel knapt var villig til å ta i NÅ den uken. Donald var sørgelige greier også. Vi Menn kjører den utslitte slipsvitsen på forsiden. Arve Opsahl spiller mellomfornøyd ektemann. (Faksimiler hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search, vimennpluss og bind 7 av Donald Duck & Co samlede årganger 1965)

Fred, litteratur og sport

Nobels fredspris:

FNs barnefond (UNICEF)

Fire viktige bøker fra 1965

Holmenkollrennene 1965

15 km: Lorns Skjemstad

Dieter Neuendorf, Øst-Tyskland, vinner hopprennet, og Arto Tiainen, Finland, 50 km.

VM skøyter på Bislett:

Per Ivar Moe blir verdensmester, han tar også distanseseieren på 1500 m.

Engelsk fotball:

Liverpool FC blir engelsk FA-cup-mester for første gang etter å ha slått Leeds 2-1 på Wembley.

Serien vinnes av et uinteressant lag fra Manchester.

Norsk fotball:

Vålerengen blir seriemester i fotball.

Skeid blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Frigg 2-1 i finale-omkamp. (Første og andre kamp: 2-2 og 1-1)

1965 - Speider og Amerika-venn