***Jakob, Mikkel og jeg i stuen hos Momo og Bipan i Mosseveien 241, romjulen 1966. Lynvingen på det lille bordet. Gjennomlest, men klar for en ny runde. (Foto: Sigrid Tholander)***

1966, året da singelformatet ble utsatt for svært spennende eksperimenter. Så spennende at mange popmusikere skjønte at LP-formatet måtte bli det neste nye. Brian Wilson leverte singelplatens "hit, men ikke lenger" med lommesymfonien "Good Vibrations" på tampen av året. Og så ventet et magisk Beatles-drops like over nyttår. Og Engelbert. Og "Sgt. Pepper". Ingen grunn til å se seg tilbake etter det.

JANUAR – LP DET NESTE NYE

Jeg tenkte ikke mye på dette i januar 1966. Faktisk ingen ting. Hvorfor skulle jeg det? Beatles toppet. Alt var såre vel. Snart ski-VM i Oslo. Og 6. februar ventet den store duellen mellom Fred Anton Maier og Jonny Nilsson på Bislett da Maier tok verdensrekorden på 10 000 i tett snedrev og distanserte svensken med en halv runde. 15.32,2. Vidunderlig.

LP-platen var fortsatt en luksusting, så de kom ikke tett ennå. Av månedens utgivelser som betydde noe for meg der og da, eller litt senere i tenårene, kommer jeg bare på tre. Og av disse tre er nok Simon & Garfunkels bidrag det jeg spilte mest. Them-LP'n kjøpte jeg mye senere.

Først og fremst var det vinter, og jeg gikk på breie, slitte ski med Kandahar. Noen av de tøffeste guttene på Bryn kom på skolen med hoppski. Det var et ordentlig hoppstillas nedenfor skolen, ut mot sletten hvor man kunne spille fotball og håndball om sommeren. De satte utfor. Helt uredde. Det var ikke lange hoppene, med det var kraft i virksomhet og mot, og om å gjøre å stå. Jeg trasket på plankeskiene mine hjemme. Tok ikke de lengste turene, for å si det sånn. Junior gikk aldri på ski.

FEBRUAR – FRED ANTON MOSER JONNY

Det viktigste som skjedde i februar 1966 hadde med sport å gjøre. Ski og skøyter. For mange det første, da ski-VM ble arrangert i Oslo, og Norge sikret seg en rekke svært gjeve medaljer. Gjermund på 50 km (da var jeg på speidertur, og vi satt rundt bålet og hørte innspurten på en medbragt Kurer; åndeløst spennende), stafett-gullet og Wirkolas hopp-suksess holdt nasjonen yr og varm. For meg skjedde likevel de mest dramatiske og interessante tingene på skøytebanen. Først i landskampen på Bislett hvor Fred Anton Maier ble superstjerne ved å vinne 5000, 1500 og 10 000, sistnevnte distanse ved å mose Johnny Nilsson i samløp, og i tett snedrev, OG smadre Jonnys verdensrekord fra Karuizawa. Endelig! Løpet ligger på YouTube. Det er episk.

HEVNEN: Jonny Nilsson hadde aldri tapt et samløp på 10 000 før. På Bislet tapte han så det sang og mistet Karuizawa-rekorden sin også. Møt supermann: Fred Anton Maier. (Skjermdump fra NRKs strålende dekning av Maiers fantastiske løp, funnet på YouTube)

Det lå an til et skikkelig VM i Göteborg med Maier i sin aller beste form. Etter første dag lå han og Verkerk omtrent likt, men begge et stykke bak Schenk. Ekstremt spennende foran søndagens finale. Men hva gjorde svenskene? Jo, de sjekket ikke værmeldingen (mildvær og tåke), lot fryseanlegget på Nya Ullevi stå avslått over natten, og serverte løperne softice. Det favoriserte lette, lille Verkerk som danset på overflaten, mens den tyngre og mer elegante Maier med sine fryktede, lange skyv gikk gjennom og ned på fryserørene. Han havnet på over 17 minutter på 10 000, Oscar Mathisen-tider, over 40 sekunder bak Verkerk. Det var helt håpløst. Mesterskapet burde annulleres. Det er ennå ikke for sent!

Også Schenk ble hemmet av forholdene, og måtte se seg klart slått av sin landsmann. Lille Per Willy Guttormsen gjorde sitt beste mesterskap og endte på 4. plass.

Annen dramatikk? Tja, to av årets største hits debuterer på TOP 30 i England, nemlig The Rolling Stones' "19th Nervous Breakdown" og "The Hollies' "I Can't Let Go". Begge når 1. plass i England bortsett fra på den latterlige og unøyaktige listen til Record Retailer som ingen fulgte, men som Guinness/Music Week bruker nå siden de eier den listen. Historieforfalskning. La oss gratulere Stones og Hollies med to velfortjente number ones som aldri blir notert i den liksom-offisielle listeboken..

MARS – KLIPPEKORT-KONGEN

Senvinter og litt vår på Bryn skole i Bærum og noen av guttene provoserte meg med å synge refrenget (med basstemaet) i "19th Nervous Breakdown". Beatles hadde ikke noe nytt ute. De toppet riktignok i Norge med "Michelle", men det syntes jeg egentlig bare var flaut. Jeg hadde ingen planer om å skaffe meg den singlen. Bløte Beatles-sanger gjorde seg best på LP.

Man sto ikke i skolegården og forsvarte “Michelle” når Stones-bermen brisket seg med stupbomber-bassen til Bill. Man gjorde ikke det. Selv ikke jeg. Men man kunne pirke litt i “As Tears Go By”. Tar med Hollies i samme slengen, da den og Stones-singlen begge toppet NME-listen i 1966, men ble snytt for gull-status av den såkalt offisielle listeboken til Guinness.

Ellers gjorde jeg en del penger på å selge klippekort, som nevnt tidligere. Min stefar Aage var informasjonssjef i Oslo Sporveier, og da fikk han utlevert bunker med klippekort til sine barn. Han holdt ikke regning med antallet, dermed kunne jeg holde en ganske god forretning gående. Alle på skolen tok Kolsåsbanen, og når klippekortet nærmet seg slutten, fikk de penger hjemme til å kjøpe nytt. Jeg solgte billig, og følgelig kunne kjøperne beholde litt til eget bruk. En vinn-vinn-situasjon som vi alle hadde stor glede av lenge. Det ble Black Cat-tyggegummi (min favoritt) på Kolsås, popblader på Avløs og singleplater på Bekkestua av slikt.

APRIL – DA JEG MISTET HODET TIL HANS CONRAD

Det var endelig slutt på vinteren og snart folkeskolen. Jeg kjente at jeg begynte å bli skikkelig stor. Bare sommerferie nå, så var jeg klar for realskolen, tenk det! Tenkte jeg.

Men først måtte man komme seg gjennom de siste ukene som folkeskoleelev på Bryn skole i Bærum. Skolen var oppsatt med den obligatoriske brutale tannlegen, så man gjorde hva man kunne for å unngå innkalling. Jeg tror faktisk jeg stakk av fra min siste tannlegetime på Bryn. Skyldte sikkert på hodepine. Det pleide å virke på skoler. Jeg unnslapp tannlegen på Nordstrand på samme måte to år tidligere. Tannlegen som drakk bokkøl på jobb.

TYSTING OG BRENT BEN: Det foregikk mye tysting på tannlegekontorene på 50-tallet, da små gutter oppga gradert informasjon om både slekt og venner bare ved synet av disse stolene, uten at det hjalp. Og snart fylte lukten av svidd jeksel rommet og man hørte barnegråt fra venteværelset. (Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum)

Det var vel på denne tiden at jeg kom i skade for å miste Hans Conrads hode i asfalten - eller var det på gulvet i gymgarderoben? Jeg husker at vi tøyseslåss, Hans Conrad var egentlig en veldig fredsæl fyr - ja, det er han helt garantert ennå. Men altså, jeg hadde fått overtaket, han var på vei ned, jeg sto bøyd over ham og sørget for at han ikke gikk i bakken, men så glapp taket, og bang! gikk han i bakken, bakhodet først. Folk var sinte på meg. Hans Conrad var kvalm. Hans Conrad hadde fått hjernerystelse og måtte hjem. Jeg måtte til rektor. Han lot meg gå. Det var jo et uhell.

Så besøkte jeg Hans Conrad. Hadde sikkert med noe godteri og et tegneseriehefte til ham. Han var blek og sengeliggende. Men lastet meg ikke. Jeg fikk endog låne "The Beatles' Hits"-EP'n hans. Jeg har alltid forbundet den med hodepine. Nå skjønner jeg hvorfor. Ikke min hodepine. Hans Conrads. Tenk at det skulle ta meg over 50 år å regne ut det.

***Egentlig fortjente jeg vel ikke å få låne denne. (Parlophone/EMI)***

Vi skulle ta en vaksine mener jeg å huske, helt på tampen av skoleåret. Husker ikke hvilken, bare at den gjorde vondt. Kanskje stivkrampe? Da vi nærmet oss avgang og vitnemål, må det har vært noen prøver. Matte og norsk og sånn. Men det husker jeg faktisk ingen ting av. Tror jeg hadde et ganske ubekymret forhold til vitnemål.

Favoritt-snopet var som tidligere nevnt en halv fersk loff, kjøpt i butikken halvveis opp til Bryn Kirke. Glemmer aldri lukten av sprø, nystekt loffskorpe, og den enda deiligere smaken av fersk loffinnmat, hvit - nesten som sne - og fortsatt varm. Jeg klemte det sammen til en klump og spiste med velbehag. Man trengte ikke matpakke og pålegg når man hadde en halv fersk loff. Får man kjøpt halve loff ennå? Og er de like gode?

VURDERINGSPLASS: I gamledager var bakeriene utstyrt med egen vurderingsplass for kunden. Der kunne man sitte og studere fristelsene, og lure på om man skulle velge fersk loff eller hveteboller mens man røkte en sigarett.(Foto: Wilhelm Råger / Oslo Museum)

MAI – OVERGREPET VED LOMMEDALSELVEN

Snart juni. Livet begynner. Jeg nærmer meg 14 og er ferdig med Folkeskolen. Jeg er blant de store nå. Jeg skal begynne på Nadderud Realskole og Gymnas til høsten. Jeg har vært på «Goldfinger» på Stabekk kino sammen med 13 år gamle Hege med puppene og sprettrumpen og den svaie korsryggen. BH’en hennes så stram at den ga meg skrubbsår på nesetippen da jeg forsøkte å lure munn og nese under høyre kopp akkurat i det bilopphuggeriet reduserte bilen til en av skurkene til en terning av metall – med skurken i – og som Oddjob kjørte vekk på en pickup. Smekk! smalt BH-skålen tilbake på plass. Tre ganger forsøkte jeg. Det luktet søtt. De røde fløyelsbuksene hennes var så stramme at fingeren nesten brakk da jeg gjorde fremstøt den veien. Voksne ting. Voksen film. Voksne drifter.

Et mørkere møte med erotikken skjedde bare noen uker tidligere. Jeg hadde alt for mange ganger i løpet av oppveksten kjent på kroppen hvordan det er å være mobbens offer. Det er nok en medvirkende årsak til at jeg alltid, så langt tilbake som jeg kan huske, helt bevisst har tatt offerets side. Jeg har aldri latt meg lokke av den kollektive blodrusen som driver mobben, demonterer individene og gir deltagerne et felles-kick, denne illusjonen av at man er fritatt for ansvar.

Jeg skriver «aldri», men det er et unntak. Og det skjedde nede ved kulpen ved Bryn skole. Et idyllisk badested med flate berg hvor Lommedalselven passerer. Klassen badet. Det var varmt i været og solen stekte. Elven gjenlød av fryd og sprutekrig. Men brått, uten at man egentlig oppfattet forandringen, pustet testosteron- og pubertetsdemonen på idyllen, og guttenes øyne ble mørke.

Spruteleken fikk en annen intensitet, latteren virket forsert, og blikkene brant. Jeg husker ikke om det var fem eller seks av oss, men vi gikk i ett og samme sekund over fra å være fem eller seks individer til å bli én kollektiv organisme som kommuniserte telepatisk og ikke lenger visste hvem de var. Så grep vi piken i den grønne bikinien, hun hvinte oppglødd og trodde vi skulle hive henne plump! ut i kulpen. Den vanlige leken. Men vi skulle ikke det. Vi trakk henne opp på det flate solvarme berget. Hun sprellet og buktet seg. «Slutt!» ropte hun, «dere er ikke noe morsomme!». Nei, vi var ikke det spor morsomme. Vi veltet henne over ende. Så, mens hun ble holdt fast som i en skruestikke, grep noen av oss, og jeg bekjenner at jeg var en av dem, bikinibuksen hennes og rev den ned, helt til knærne. Tiden stoppet. Vi så og så og så og så på den brune dotten mellom bena hennes. Det var det vakreste vi hadde sett. Den glitret i sollyset.

Så var øyeblikket over. Lydene og omgivelsene kom tilbake. Rasende jenter sto rundt oss og skrek «Hva faan er det dere gjør!» Demonen var borte, kollektivet oppløst. Vi var redusert fem eller seks grenseløst flaue individer som plutselig ikke kjentes ved hverandre, og gikk derifra hver for oss i taushet. Jeg husker fortsatt hulkene til piken mens klassevenninnene slo ring om henne og hjalp henne på bena.

Episoden ble aldri nevnt. Den fikk ingen konsekvenser. Men den etterlot et sår i min samvittighet som jeg fortsatt kjenner. Det var et overgrep. Utført mot et menneske i en svært sårbar alder. Ikke mange dagene senere var skolen slutt, vi var ferdig med Folkeskolen og ble spredd for alle skolevinder. Jeg husker hvor piken bodde, men jeg tror jeg aldri snakket med henne igjen.

(Fra "Beatles og jeg", nå som nettbok!)

***For å unngå alt for trist slutt på mai måned tar jeg med dette bildet utenfor Mosseveien 241, 17. mai 1966. Brown shoes do make it. (Foto: Sigrid Tholander)***

JUNI – DA «PAPERBACK WRITER» MÅTTE VENTE

Strålende, strålende, men huff så sønderrivende, sommeren 1966. Jeg visste det ikke da, men snart. Da jeg hadde pengene klare og endelig skulle kjøpe den nye Beatles-singlen, var familien på spranget. Tidlig sommerferie. Rett fra vitnemål-utdeling etter endt folkeskole. Biltur ned i Europa. Til Tyskland og Holland.

Og skjønt jeg smatt av sted og stormsyklet fra Avløs til Bekkestua for å sikre meg singlen, var nederlaget desto tyngre å bære. For jeg fikk ikke spille den. Bilen var pakket. Alle rasende over mitt forsvinningsnummer. Platen måtte legges på rommet i Vallerveien 69 F, uspilt. Jeg fikk ikke hørt den. Ikke før vi var tilbake, et stykke inn i juli.

Men 4. juni visste jeg ikke dette. Jeg hadde bare enorme forventninger som ikke akkurat ble stagget av helsides-annonsen i New Musical Express, som jeg var begynt å kjøpe fast. Beach Boys sikret seg samtidig 1. plassen i Norge med “Sloop John B.”, en låt som jeg slett ikke hadde noe imot. Det var mye fint på den listen. Jeg måtte ty til låning.

Enorme forventninger ble utløst av annonsen til venstre. I USA vakte samme foto avsky, da brukt som forside på hybrid-albumet “Yesterday And Today”. Georgie Fame, derimot, left me cold, som det heter, så den utgaven av Popnytt fikk henge i fred for meg i Narvesen-vinduet på Avløs stasjon. Jeg hadde bedre ting å bruke kr. 2,50 på.

Juni på Avløs. Spilte amerikanske plater hos Junior. Mens jeg så på søsteren hans, Sharon, med klynkende, betatte øyne. Kinks i Bergen og på Nordstrand. Jeg fikk ikke lov. Nordstrand var for langt, Bergen umulig. Men jeg har Det Nyes bilder fra Bergen. Det er jo noe.

Øverst til venstre, Flesland flyplass, 17. juni. Mick slapper av på hotellet. Ray synger i spisesalen. Under til venstre: John Dalton og Dave under lydsjekken. Midten Kinks i sving i Bergen. Høyre: Publikum ønsker seg Kinks. (Foto: Det Nyes arkiv)

Ray under lydprøven. Dave tar av under konserten. Og Ray vil ikke være noe dårligere. (Foto: Det Nye)

En tur ned til Narvesen-kiosken på Avløs. Jeg sparte til "Paperback Writer", så jeg hadde ikke råd til Popnytt. Georgie Fame på forsiden. Jeg hadde ikke noe forhold til ham. Man fikk ikke se i bladene og avisene. Ikke så rart, for da måtte de jo la deg bla i dem ute på perrongen.

New Musical hadde i hvert fall ingen Beatles-henvisninger på forsiden. Av dem jeg var opptatt av var det bare en henvising til Yardbirds. Jeg likte dem, låtene deres var ganske rare. Men med gitar. Uansett, ekspedisjonen til Narvesen endte med at jeg kjøpte en Lollipop.

Fruktis. Den beste. Så kald at solen får det til å dugge på sjokoladekappen. Jeg lot frostens møte med stekvarmen arbeide litt, slik at sjokoladehinnen langsomt glapp taket og lot seg skli av. Gnagde på det røde, nederste og minst attraktive partiet. Det smakte litt kunstig, men det var kaldt, iskrystall-kaldt og porøst og smeltet deilig frossent i munnen. Jeg spiste isen nedenfra. Man måtte være forsiktig på slike varme soldager, for saftis kan kalve, som isfjell, og da deiser godbiten, det gule, rett i asfalten og alt er tapt. Det var en balansegang.

Sjokoladekappen gled fort av og smeltet i munnen. Og så kunne man nyte fruktisens svar på det gule på skolebrødet, tuppen, den gule, fuktige, porøse, fortsatt iskalde tuppen som smakte sterkt av appelsin. Ren barnenarkotika. Jeg avsluttet med å knekke trepinnen mellom tennene. Mitt faste ritual. Jeg gjør det fortsatt, den dag i dag.

Og så. Ferdig med Folkeskolen for evig og alltid. Vitnesbyrd utdelt. Klar for "Paperback Writer".

Jeg hadde unngått platen for alt i livet, ville ikke høre den før den var min. Nå lå den på skrivebordet mitt. Uspilt.

***VENTEHELVETE:*** Kanskje den fineste singlen i historien. Men som jeg måtte vente før jeg fikk høre den. Ingen i verden har eid en Beatles-single så lenge og vært i så mange land før han endelig fikk spilt den. (Parlophone/EMI)

Og avstanden mellom "Paperback Writer" og meg ble en uendelig flod av asfalt og bitterhet. Uspilt. Uspilt. Jeg hadde kjøpt den nye Beatles-singlen, men fikk ikke høre den. Jeg tror ikke jeg snakket til mine foreldre før etter Strømstad. Og da bare med enstavelsesord. Dessuten var jeg kvalm. For de røkte i bilen. Tett.

Den forsmedelige sommerferien 1966. "Paperback Writer" på toppen av alle hitlister. Det skulle gå uker før jeg var tilbake igjen og kunne legge Parlophone-platen på grammofonen, holde pusten og vente på den første lyden fra den nyeste Beatles-platen for første gang. Et hellig og magisk øyeblikk.

Men først altså, denne fordømte familieferien med bil og camping i Danmark, Tyskland og Nederland. Kjederøkende foreldre i forsetet. Tre gutter i baksetet. Min plass er høyre side, og slik satt jeg, lent mot vinduet og så ut på sommer-Europa som suste forbi.

Jeg holdt en imaginær kjempekniv vannrett ut fra bilen i en halv meters høyde. Den kuttet tvers igjennom trær og busker og bena på en og annen utlending. Her kom vi. Nådeløse. Rasende. Bitre. Mens jeg forsøkte å finne på melodier til tittelen, "Paperback Writer". "Rain" var for kort, så der var det ikke plass til noen melodi å fantasere frem.

Slik var det i gamle dager, uten Internett og smartphones, Ja, vi hadde ikke bilradio engang. Bare en brun SAAB med tøff grill. I Tyskland kjøpte de Bravo til meg, med Beatles-artikkel. Det hjalp. Litt.

JULI – FRA WEMBLEY TIL NORDERHOV

Mens vi reiste nedover i Europa i en brun SAAB, to røkende voksne i forsetet, og tre kvalme gutter på 7, 10 og snart 14 i baksetet, sistnevnte også pottesur fordi han ble nektet å høre sin flunkende nye "Paperback Writer" før avreise, spilte England sin første kamp i VM og greide bare 0-0 mot Uruguay. Ikke engang det fikk jeg vite da bilen manglet radio og ingen, unntatt (snart) 14-åringen, var interessert i fotball.

Bortsett fra en utgave av Bravo med George Harrison på forsiden mot gullbakgrunn, har jeg ingen gode minner fra den sommerferien. Bare dårlige. Regnværet i Amsterdam, så pøsende at campingplassen lå under vann, og vi ble nødt til å søke losji - hvilket gjorde foreldrene enda mer gretne, da reisekassen var gjerrig nok allerede. "Help!" gikk på en av byens kinoer som vi passerte, men mitt rop fant ingen empatiske ører.

Jeg husker det pinlige øyeblikket da vi satt rundt kjøkkenbordet til min mors kusine, og ble fortalt at de nok ikke hadde plass til å la oss overnatte - alt mens regnet tordnet mot rutene og vi lot som om vi var mette etter én brødskive. De ville jo bare ha oss ut, det kunne alle føle.

Været bedret seg da vi var i Groningen, og vi besøkte et badeanlegg med stupetårn. Der sto jeg mutters alene mange hundre meter over vannflaten, blå og lumsk der nede, holdt pusten og tok spranget. Akk hvor det svimlet i maven, og hvor vannet kom susende mot meg med lysets hastighet. Jeg var livredd for å tippe over, men nedslaget var merkelig smertefritt. Jeg fikk vann i nesen, but so what. Jeg hadde hoppet. Jeg hadde turt.

I alle år siden har jeg trodd at jeg hoppet fra 7,5 meter. Men fantes 7-og-en-halv-metere? Det er jeg sannelig ikke sikker på. Kanskje var det bare fem. Kanskje jeg bare måtte overgå dem i venneflokken som jeg visste hoppet fra 5'ern. Jeg tror jeg hoppet fra 5’ern på Frognerbadet én gang. Men aldri mer. Bedre med 3'ern. Om den fantes. Jeg tror den gjorde. Den hadde litt svikt, som var vrient å takle.

Fortsatt helt uvitende om hva som foregikk i England. At de hadde slått både Mexico og Frankrike 2-0 og var videre. 23. juli slo de ut Argentina 1-0, og tre dager senere Portugal (med den fryktede Eusebio) 2-1. England var i finalen! Og det fikk jeg først vite da vi kom hjem. I tide.

Og for en hjemkomst! "Paperback Writer", endelig. Og England mot Tyskland (4-2) til dessert. Selvfølgelig var ballen inne. Jeg var aldri i tvil om det. Ikke mye i hvert fall.

***TRIUMFEN:Jeg holdt med England av hele mitt hjerte, og jeg var ikke i tvil om at den 3-2 ballen var inne. Tyskerne sutrer ennå. Grow up! (Faksimile av forsiden på Evening Standard)***

Dagen etter dro jeg på speiderleir på Norderhov. Vi snublet inn i august, med skiftende vær, Nøtte på maten (kneip) og brent risengrynsgrøt - og snart duket for "Revolver" og realskole og en helt ny tilværelse.

1966: Året i et lite nøtteskall. Semafor-beatler fire uker på rad som midtside i Fabulous ble en megaposter. Min kjære “Paperback Writer” blir jeg aldri lei av. Og velsignede POP-revyen gjorde livet levelig. På bildet ser vi første utgave. 35 øre. Og butcher-coveret (anskaffet noe senere i livet). Combifonen fant jeg på et loppemarked på 70-tallet. Nå får jeg den ikke til å virke. :(

AUGUST – TERJE MOSNES, MUSIKKJOURNALISTIKKENS YPPERSTEPREST

Jeg skulle aldri dratt på den speiderturen på Norderhov, for hva skjedde? Frank Sinatra dyttet Beatles ned fra første, og dessuten regnet det. Lommepengene forsvant allerede andre dag. En av speiderne falt i latrinen og måtte skylles i den iskalde elven. Jeg brente risgrøten jeg hadde ansvaret for, holdt urokkelig på at det ikke gjorde noe, og merket for sent at er det noe brent risgrøt gjør med deg, så er det å utløse kvalme. Kaste-opp-så-tårene-spruter-kvalme.

Her mine illustrasjoner fra leiren, inkludert i brevet hjem.

***ALDRI: Jeg skulle aldri dratt på den speiderturen på Norderhov. (Foto: Sigrid Tholander)***

Vel hjemme fikk jeg låne "Revolver" i noen timer. Portene ble åpnet til en verden jeg ikke ante eksisterte. Nå var det bare to ting som gjaldt: Å begynne på realskolen og å spare til eget eksemplar av vidunderplaten med de rare lydene. Samtidig var mine foreldre begynt å snakke om at de vil kjøpe hus og flytte. Jeg synes det var skummelt. Hadde vi ikke flyttet nok? Det var helt greit her i Vallerveien, selv om veggene var av papp og jeg kunne høre den gretne naboen snorke.

Husker ikke hva jeg fikk til bursdagen min. Så det kan umulig ha vært noe viktig. Jeg ønsket meg helt sikkert ikke "Yellow Submarine". Ikke fordi jeg mislikte den, men fordi begge singlens låter var inkludert på "Revolver". Jeg ønsket "Revolver" av alle krefter. Men kreftene strakk ikke til. Jeg fikk ikke "Revolver". Jeg måtte spare til den selv. Først 30. september nådde jeg målet. Åtte uker etter utgivelsen, det var lenge å vente, det!

Jeg var puslebesatt når det gjaldt Beatles, så det var ikke nok at “Revolver” kom i et strålende cover, jeg måtte lage mitt eget også. Takket være det, vet jeg også datoen for når jeg fikk LP’n: “30/9-1966!” står det øverst. Litt usikker på hva jeg tenkte, jeg skyter da vitterlig hele The Beatles tvers igjennom hodene deres. Legg merke til at det er mono-utgaven.

Samtidig gikk "Sunny Afternoon" til topps i Norge. Kinks var vel det eneste bandet i verden som jeg kunne godta at lå på 1. plass når Beatles var med. Fordi jeg elsket Kinks og samtidig visste at Beatles kom til å vinne til slutt.

Den mandagen 20. august må ha vært min første dag på Nadderud. Realskolen. Plutselig var vi yngst igjen. Men jeg følte meg stor. Tenk, realskolen! Jeg kjente ærefrykt.

"Eleanor Rigby" snatret over høyttaleranlegget ute i skolegården. Jeg tenkte neppe over at den nettopp var gått til topps både i Norge og England. Men det var helt riktig at vi ble mottatt som snart (nesten) voksne til gjallende toner av The Beatles.

Tror de spilte "Yellow Submarine" også. Vi fikk liksom folkeskole- og realskole-musikk på én gang. Det skulle ennå gå fire uker før jeg fikk råd til å kjøpe "Revolver".

Og så kom POP-revyen. Ikke til å tro. En popavis på norsk! Til gi-bort-prisen 35 øre. Jeg var vilt begeistret og ble en lidenskapelig og fast kjøper. Jeg ventet på POP-revyen med større forventninger enn NME til og med.

I ettertid kan man jo lure. POP-revyen leverte tynn suppe. Oppkok av nyhetsklipp fra bl.a. NME, enkelte korte og svært overflatiske intervjuer med lokale norske orkestre. Lite substans, svært få sider. Og likevel. Det var norsk.

***TOTALT AVHENGIG: POP-revyen, den største begivenheten i Norge siden … vel, siden Stones på Sjølyst. Jeg var totalt avhengig av avisen de neste to årene.***

Erling Borgen opererte som pop-reporter i starten. Men avisens store navn så lenge de holdt det gående, var Terje Mosnes. Heldiggrisen fikk anmelde et tårn av klassikere, og han anmeldte dem mens de var helt nye for verden. Det må ha vært utrolig spennende.

Terje hadde grep om musikkjournalistikken fra første linje og dannet skole. Alt det beste som kom etter Terje, har sitt utgangspunkt i Terje. Etter hvert også Harald Are Lund, egentlig radiomann og producer, med kolossal slagstyrke og deilig sær smak som han formidlet i fascinerende pratsomme vendinger på trykk i de siste utgavene av POP-revyen på tampen av 60-tallet.

Så om POP-revyen ser enkel og puslete ut med 2026-øyne, så kan avisens betydning for sin samtid og nære ettertid ikke overdrives. Og Terje Mosnes' plateanmeldelser og generelle betraktninger var i sannhet limet. St. Olav? Jeg tror det. Jeg stemmer for.

SEPTEMBER – Revolver og drukningsdød I «SUNNY»

***Verdens beste album? Jeg tror det. Unikt kunstverk både i lyd og innpakning. (Parlophone/EMI)***

Jeg husker sollyset som falt skrått inn i stuen, den skarpe refleksen i det glansede plateomslaget og forventningene og vissheten om at det hastet. Det var ikke min plate. Jeg hadde fått låne den, men bare i to timer. Mer enn nok og så alt for lite. «Revolver». Hvilket deilig ord å uttale. Jeg gjentok tittelen om og om igjen med og nøt hvordan ordet utløste usynlige bølger av forventning langt inne i sjelen. «Revolver».

Beatles-omslag virket alltid nøye planlagt, de syntes lang vei, du så dem med en gang. Men dette var jeg usikker på om jeg likte. Fire strektegnede og helt uttrykksløse nåtidsportretter på hvit bunn med en fotocollage fra fortiden (og noen svært lite portrettlike tegneserie-beatler) myldrende rundt i håret. Stilige farvefotografier var tingen. Ikke tegninger. Og slett ikke i sort/hvitt. Likevel. Jeg hadde ikke klart å ta blikket vekk mens jeg bar platen hjem. Øynene (og Georges lepper og Johns høyre øre) var ikke tegninger. De var klippet ut av fotografier. Det skapte en forstyrrende effekt av det groteske og ga de feminine portrettene liv. Alle ser i forskjellige retninger. Det skjer tydeligvis ett eller annet der ute, det er bare George som ikke lar seg distrahere, han ser på oss. Selv om ingen av beatlene virker spesielt engasjert i omgivelsene, gjør blikkene deres den flate tegningen tredimensjonal fordi det de er (sånn passe) opptatt av, men som vi ikke ser, befinner seg utenfor bildet og sprenger flaten.

«Revolver» kom i et cover som man måtte venne seg til. Det passet godt til musikken. Vel var jeg forberedt på et annet Beatles, «Paperback Writer»-singlen hadde snurret på platespilleren nonstop de siste ukene, men det var ingenting mot de to timene i selskap med lånt «Revolver» nede i kjellerstuen på Avløs denne august-ettermiddagen. Wow!

Man skal høre «Revolver» i mono. Selv om stereobildet er bedre enn på «Rubber Soul», svekker det opplevelsen av alle de nye lydene og klangfarvene som er vevet inn i produksjonen. De blir riktignok lettere å få øye på, men det er faktisk mer distraherende enn berikende. I mono jobber alle elementene sammen og treffer sansene dine som en rambukk.

Vi hadde ikke stereoanlegg. Ingen hadde det. Den eventyrlige seansen i kjellerstuen foregikk i mono gjennom en gjennomsnitts radiohøyttaler. Det var umiskjennelig Beatles, men sprangene fra låt til låt var så store, og de fremmedartede lydene så mange at det var umulig å sortere inntrykkene. Om jeg kan sette ord på det, må det første møtet med «Revolver» karakteriseres som en blanding av forvirring, fascinasjon og uro. Det er kanskje ikke så rart at jeg søkte tilflukt i «Good Day Sunshine», den eneste av låtene på LP’n som nøyer seg med å blunke vennlig og si «Hei!» («Yellow Submarine» var en tøysesang, så den gjaldt ikke.) Den neste som falt på plass var «Here, There And Everywhere». Mild og full av solskinn og skjønnhet. Akkurat som «God Only Knows», bare blidere.

Men resten av platen. Huh! Førsteinntrykket var bråkete. Uvørent. Røft. Beatlesmusikk uten den glansede fernissen. Gitarene angrep, de lød skarpt og metallisk, nesten sint, Pauls annenstemme råere enn jeg var vant til, det lå en udefinerbar dur i dypet av noen låter, det var indiske instrumenter, en skingrende blåserrekke, baklengsgitarene som dukker opp flere steder skjønte jeg ikke hva var i det hele tatt, selv strykerne i «Eleanor Rigby» lød harde og kantete, og alt munnet ut i den absolutt skremmende avslutningen «Tomorrow Never Knows». Jeg hadde bare to timer.

Først 30. september har jeg spart nok til å kjøpe mitt eget eksemplar. Jeg måtte avse penger til New Musikal Express, den var jeg dønn avhengig av, og dessuten at det dukket opp en ny norsk popavis i slutten av august som kom hver 14. dag og kostet 35 øre, den legendariske POP-revyen. Det kostet å følge med, og det var særlig viktig nå som jeg var begynt på realskolen og atter en gang skulle forsøke å bygge opp en bekjentskapskrets fra scratch. Det gjaldt å være orientert. Popmusikk var det viktigste samtaleemnet i storefri. Hvis du ikke kjente til ABE (Per Arild Abrahamsen) i Mojo Blues og uttalelser som «Vi er mer populære enn politiet», var du akterutseilt.

Det er ett år mellom innspillingene av «Help!» og «Revolver». Etter dagens målestokk ikke mer enn et lite kremt. Men det The Beatles som tok fatt på sin neste LP 6. april 1966 var et helt annet band. De hadde allerede brutt med tidligere rutiner. Årets første tre måneder benyttet de til alt annet enn å være The Beatles. Ingen konserter, ingen filmplaner. Men veldig mye kvalitetstid til å dyrke individuelle interesser. For Georges del betydde det ytterligere fordypning i indisk musikk og hinduisme. Pauls fascinasjon gikk i retning av klassisk og eksperimentell musikk og film. Ringo var først og fremst fornøyd med å dyrke rollen som familiefar, dessuten hadde han slått fra seg planene om å starte damefrisørsalong.

Dovne John fornektet seg ikke og brukte tiden hjemme. Ikke så mye på familieliv, men snarere på å eksperimentere med LSD. Det ble en besettelse for ham, han fordypet seg i Timothy Leary (hippienes store LSD-guru), Ralph Metzner og Richard Alperts svært egenrådige omgang med «Den tibetanske dødebok» (et over tusen år gammelt religiøst skrift): «The Psychedelic Experience: A Manual Based on the Tibetan Book of the Dead» (fra 1964). Det religiøse innholdet i originalen var av mindre betydning for forfatterne, det var det psykedeliske dopets angivelig frigjørende virkning på sinnet som opptok dem (meskalin, psilocybin og det kjemiske dopet LSD). Lennon leste inn biter fra boken på bånd og avspilte disse under syretrippene sine. Det må ha vært ganske fint å blåse ut hjernen på Weybridge. Det ble i hvert fall mange gode sanger av det. Den første verden fikk høre var «Rain».

Dopets ødeleggende virkning på jeg’et gikk Lennon hus forbi. Spissformulert mente Leary at syre åpner øynene dine for hemmeligheten ved all eksistens, nemlig at den er meningsløs, og ved å erkjenne det, finner man fred (i sinnet). Leary visste utmerket godt at LSD var en risikosport, men det tiet han om Er man profet så er man profet. Lennon skal være glad for at han overlevde syretrippene i 1966-67. Mange kom aldri tilbake.

Da gruppen møtte opp i EMI-studioene i Abbey Road 6. april, var John, George og Paul proppfulle av nye impulser, og disse skulle samlet komme til å sette avgjørende preg på det som til slutt ble legendariske «Revolver».

John var som vanlig fus. Nesten samtlige av Beatles’ albumsessions begynte med en av hans låter. Og denne gangen var engasjementet ekstra smittende. Han fant en medsammensvoren i George, selv om hans fokus ikke var på syre lenger, men på Østens mystikk og annerledesklanger. Det rimte likevel fordi Johns dødebok-fragmenter hadde et nærliggende opphav og brukte begreper som absolutt ikke var fremmede for George. Lennons kaotiske flørt med LSD-mystisismen gled sømløst inn i Harrisons nye musikalske fascinasjon. Selv om McCartney sto utenfor LSD-erfaringene som de to andre delte, betydde det ikke at det ikke interesserte ham. Han hadde sans for eksperimentell musikk, og her var et element som inspirerte ham.

De nærmet seg «Tomorrow Never Knows» fra tre helt forskjellige vinkler – vel, egentlig fire med Ringo, men alle ble like besatt av dette monsteret av en innspilling som nå begynte å ta form. Etter Johns noe tåkete anvisninger – han ville at det skulle lyde som om Dalai Lama og tusen munker messet fra en fjelltopp. Og om noen bar ved til det kreative bålet, var det Paul. Det var ham som fant på trommeriffet og lærte Ringo å slå det. Det var ham som foreslo båndløkkene (opptak på en kort tapebit som skjøtes sammen slik at den kan rulle evig på båndspilleren) som svirrer rundt i lydinfernoet, han hadde lekt med slikt i lang tid hjemme, nå ville alle beatlene prøve.

The Beatles hadde ikke noe referansepunkt i populærmusikken da de skapte «Tomorrow Never Knows». Det fantes ingen ting å sammenligne med. Den kom ut av deres kollektive hoder der og da. Det tordnende trommeriffet, den overveldende og fremmedartede duren, de utenomjordiske lydfragmentene som uavlatelig kom skrensende ut av høyttaleren(e), John Lennons ekkosvevende megafonstemme. En øredøvende og kompromissløs lydopplevelse som ikke tilbød så mye som en ørliten melodilinje å hvile ørene mot. Hardcore.

Ser man fremover i tid, finnes det drøssevis av innspillinger som slekter på den. Dansekulturen og musikken man forbinder med house, acid-house, trance og rave har et umiskjennelig slektskap til «Tomorrow Never Knows» (det er ikke vanskelig å forestille seg en 40 minutters-versjon). Den er alle ecstasy-happeningers mor. Men i april 1966 var det ingen ting der. The Beatles kunne like gjerne ha landet på månen. Det forteller litt om hvor grensesprengende innovativ låten var, og hvilken kolossal betydning den har hatt for ettertiden. Det forklarer også hvorfor jeg ble skremt da jeg hørte den første gang.

Ingen ting på «Revolver» ligner på «Tomorrow Never Knows», men de er likevel i større eller mindre grad farvet av den. Gruppen tok erfaringene med seg videre inn i utarbeidelsen av de andre låtene, slik at det ble naturlig å plassere «Tomorrow Never Knows» som siste kutt. Alle de fremmedartede lydene og klangfarvene som introduseres innover i platen samles her og spissformuleres tilsynelatende i et budskap. Lennons i utgangspunktet ukritiske lovsang til syretrippens magi forløser «Revolver». Men ikke helt som han hadde tenkt. Du får ikke lyst til å slå av hjernen og la deg flyte inn i dette redselskabinettet.

Selv om alle Lennons-låter på «Revolver» er dopsanger, handlet det om mye mer enn dop da gruppen jobbet seg gjennom april-, mai- og juni-ukene i 1966. «Revolver» var en musikalsk lystopplevelse, de kunne eksperimentere og skrive, prøve og feile, uforstyrret. For første gang lot verden dem i fred. Jo dypere inn i «Revolver» de kom, dess klarere sto det for dem at denne musikken hverken kunne de eller hadde de hjerte til å fremføre under de uverdige konsertforholdene som hadde dominert livene deres i tre år. Fantes det en tilværelse bortenfor hotellrommene, flyplassene, pressekonferansene og konsertarenaene sprengfulle av hylende jenter? En kraftkrevende siste runde gjensto, først noen konserter i Tyskland, så Asia og endelig, i august, den årlige USA-turnéen. Hvor de kviet seg, hvor de gruet seg, hvor de ønsket at dette var siste gang.

De som hadde skaffet seg «Revolver» hadde neppe noe større ønske om å høre Beatles koke opp de gamle konsertfavorittene fra 1963-65 en gang til enn Beatles selv hadde. Forskjellen fra dengang og 1966 anskueliggjøres før en tone er spilt. Både debutalbumet «Please Please Me» og «Revolver» åpner med et count in, men effekten er helt motsatt. «I Saw Her Standing There» styrter løs på deg, boblende av entusiasme, «Taxman» telles inn med rusten, sakte stemme, du faller bakover et øyeblikk før de skarpe, metalliske gitarkjippene til George får deg på rett kjøl og Pauls ultrafete bass-riff begynner å rulle. Den overstyrte gitarklangen skal man møte mange ganger den neste drøye halvtimen, den er et av «Revolver»s fingeravtrykk.

«Taxman» funker perfekt som åpningskutt, den er hard og kantete, tett fremført, med knallende rytmemarkeringer, besk tekst, og en gnistrende gitarsolo fra Paul. Han plukket opp gitaren og spilte akkurat det vi hører, rett ut av luften, mens George deppet over at han ikke fikk til soloen.

I was pleased to have Paul play that bit on 'Taxman'. If you notice, he did like a little Indian bit on it for me. (George Harrison, 1987)

Soloen var så sterk at George Martin limte den inn i sangens fade også. Et utsnitt ble dessuten benyttet, saknet og kjørt baklengs, i «Tomorrow Never Knows». Så her la Paul inn den første av ledetrådene som peker mot albumets finale.

Teksten er imidlertid underlig. Satire, men på grensen til sutring over skattevesenets grådighet. George må gjerne uttrykke seg på vegne av alt folket, men svært få briter kjente seg igjen i skattebrøken 1 shilling til deg og 19 til kemneren av hvert pund du tjener. Dette er rikmannssyting, for så vidt typisk for George som ikke bare var den mest åndssøkende av beatlene, men også den mest materialistiske. Teksten har ingen komfortabel plass i «Revolver»s univers. Man må se rundt den, for selve låten tar deg rett inn i den psykedeliske purpurtunellen på Pauls gitarsolo.

George har tre låter på «Revolver». Hans største andel på noe Beatles-album. Det er også den LP’n i gruppens katalog som han tydeligst setter sitt preg på. Alle kuttene hans utfordrer øret, og særlig gjorde de det i 1966. «I Want To Tell You» fades inn på et elegant, roterende gitartema som rygger ut av høyttaleren før den stabiliseres på et markant og hardt driv, i nabolaget til «Taxman». Det forstyrrende her er pianoets hamrende septimakkorder som skaper disharmoni, aller mest etter tredje strofe i hvert vers hvor akkorden treffer øret som en serie ubehagelige utropstegn. Spilt av Paul, men etter Georges idé, speiler dette trikset tekstens tema om metafysiske kommunikasjonsproblemer, universet fyller jeg-personens bevisstheten, men når han vil kommunisere det ut, strekker ikke ordene til. Korharmoniene gir innspillingen en orientalsk atmosfære, akkurat som gitarsoloen i «Taxman» gjorde.

I «Love You To» går George hele veien. Til å være så ny i faget viser han imponerende forståelse for klassisk indisk musikk. Den lange innledningen tempovariasjonene, improvisasjonene, låten fremstår som absolutt autentisk orientalsk. Det lille Paul (bass) og Ringo (tamburin) bidrar med er så ubetydelig at man opplever akkompagnementet som beatlefritt. Overraskende dristig plassert allerede som kutt 4 på side 1 av albumet. Tanpuraens bordunklang som ligger og summer hele veien gjennom innspillingen introduserer lytteren for nok et av de sentrale elementene i albumets finale. Utrolig fremmed for unge vestlige ører i 1966.

Teksten lever ikke opp til de musikalske ambisjonene, George vil for mye, det som i utgangspunktet er en erotisk lovsang til øyeblikkets gleder vimser også frem og tilbake mellom metafysisk undring og besk samtidskritikk. Følgende kuplett regnes neppe blant verdenslyrikkens mest elegante: «Love me while you can / Before I'm a dead old man».

Paul hadde hverken vært på syretripp eller fordypet seg i indisk raga. Det finnes ikke snev av Lennons dopromantikk eller Harrisons metafysikk i Pauls sanger, med et ørlite forbehold for cannabis-referansen i «Got To Get You Into My Life». Han var ikke der. Riktignok appellerte de fremmedartede klangene som George innførte i The Beatles’ univers til ham, og han var snar til å finne inspirasjon her som han brukte meget kreativt i sine bidrag til George og Johns låter. Johns diffuse ønsker om annerledesløsninger appellerte likeledes til Pauls fascinasjon med avantgardemusikk. Som musiker var Paul grenseløs.

Hans egne låter, derimot, beveget seg i andre landskap. De er mer konvensjonelle i den forstand at han tydelig vektlegger melodi og refreng. Han eksperimenterer med instrumenteringen, men det skal låte fint. John, som ikke delte Pauls interesser for klassisk musikk, syntes vel at han var en snobb som logret for finkulturen. Litt sjalusi glødet vel der inne også. Paul gjorde ting som John ikke kunne.

Første smak får man allerede på albumets kutt 2, «Eleanor Rigby», en vemodig og svært velkomponert ballade om ensomhet, helt uten Beatles-komp og plassert i George Martins fortryllende, men skjebnemørke strykerarrangement.

«For No One» er ikke like spektakulær, men en vel så fin komposisjon. Melankolikeren Paul streker opp et dypt pessimistisk kammerdrama om to mennesker som har tapt kjærligheten. Beskrivelsen av hennes følelsestomhet grenser mot horror. Det er få sanger Paul har sunget bedre enn denne. Og han gjør det over sitt eget pianoakkompagnement. Saktmodig beveger akkordene seg under versene og slår over i klassisk influerte triller under de bittersøte, oppadstigende broene. Bassen legger inn syngende kontramelodier, mens Ringo er så diskret at du nesten ikke merker ham. Det er smakfullt og fullendt, og man skulle tro at Alac Civils hornsolo som svever høyt der oppe i sørgmodig ensomhet, ville bli for meget av det vonde, men den oppnår det Paul ønsket, fortryllelsen.

«For No One» er den tredje og såreste biten i trilogien som begynte med «Things We Said Today» og fortsatte med «Yesterday». Sangen er også, sammen med «Eleanor Rigby», et forvarsel om ensomhetstemaet som skulle komme til å stå så sentralt på deres neste album, «Sgt. Pepper».

Pauls andre side kommer til sin rett i den bekymringsløse «Good Day Sunshine». Det er en pianolåt, akkurat som «For No One», men kunne ikke vært mer forskjellig. Det rullende og skøyeraktige honky tonk-pianoet får den til å danse. Refrenget, begrenset til tittelen gjentatt tre ganger, synges flerstemt mens Ringo deiser til hver stavelse med fynd og klem, og midtveis dukker George Martin opp med en av sine karakteristiske pianosoloer. Befriende upretensiøst, Paul er glad, han synger sommer og ryster kløverenger uanstrengt ut av ermet. Han byr på enda mer solskinn i honningmyke «Here, There And Everywhere» som er svøpt i de skjønneste korharmoniene The Beatles leverte på denne siden av «Because». Broene bryter versenes slake svevebue, med effektiv hjelp av en klimprende elgitar. Sukkersøtt, ja, men av og til byr livet på slike øyeblikk.

The Beatles elsket soulmusikk, både den rå Memphis-varianten og Motown-fabrikkens flørt med popen. De la inn mange subtile soulelementer på «Rubber Soul», men gikk aldri hele veien. Med «Got To Get You Into My Life» forsøker Paul å gjøre soul på ordentlig. Eksperimentet er ikke vellykket. Versene stamper, refrenget er bare et rop, og groove finner gruppen bare forbigående partiene som innledes med et «ooh…» hvor Pauls bass endelig begynner å vandre. Utgangspunktet er tafatt, og derfor virker den overivrige hornriffingen påklistret. Faktisk tar ikke låten fyr før den er inne i faden. Tekstens dopreferanser svekker snarere enn styrker den.

Da er Paul heldigere med låten han skrev for Ringo, «Yellow Submarine». I all sin barnlige og surrealistiske sjarm er dette den eneste av McCartneys innslag som berører den psykedeliske regnbuen som skinner så sterkt i John og Georges låter. Ellers funksjonerer Pauls saker som befriende edruelige øyeblikk på ferden mot infernoet «Tomorrow Never Knows». De skaper balanse og variasjon, og øker albumets slagkraft.

Johns låter, derimot, går på syre alle sammen. Den mest umiddelbare er «And Your Bird Can Sing» hvis melodiske, men fresende overstyrte gitartema (spilt av George og Paul samtidig) mer enn gjør opp for at teksten i følge John selv, bare er en meningsløs lek med ord. Jeg opplever dem snarere som fragmenter fra en dopet assosiasjonsrekke, og synes de funker som bare det. Om jeg skulle plukket en single fra «Revolver», ville jeg valgt den. «Doctor Robert» er smidd i samme form rundt et skarpt, overstyrt, men ikke like sterkt elgitar-tema. Pauls rå og høytflyvende 2. stemme er versenes trekkraft mot det det nedbremsende «Well, well, well»-refrenget, et slags forsøk på å resirkulere trikset med broen i «We Can Work It Out». Teksten handler om en New York-lege hvis B-12 vitaminsprøyter ladet med amfetamin var svært populære blant byens kjendiser. Venstrehånds fra John, og albumets svakeste spor sammen med «Got To Get You Into My Life».

«I’m Only Sleeping» er den eneste av Lennons «Revolver»-låter som er i nærheten av å lyde som om LSD er en god idé. I hvert fall om man ikke henger seg opp i at teksten mest av alt handler om å ligge og dra seg i sengen hele dagen. «Rain» i narkose, og en grei oppsummering av Lennons neddopede uvirksomhet ute på godset i Weybridge. Sangen har all verdens tid. Tre ganger stopper den helt opp, en gang for å gjespe. Den døsige stemningen brytes to ganger av den korte broen som klatrer så bratt at Paul må komme John til unnsetning, og et øyeblikk dominerer 2. stemmen: Keeping an eye on the world going by my window.

Det er en sjarmerende vise drevet av kassegitarer som får noen vennlige dult av bassen der den tusler rundt i bakgrunnen. Men det er også en vise som kødder med hjernen din. Her introduseres nemlig enda et av de sentrale elementene i «Tomorrow Never Knows». Det første dryppet kommer allerede etter 44 sekunder, en sånn ubestemmelig, men truende lyd som kan rive deg opp av innsovningen når du er overtrett. Halvveis inn i låten får man effekten i full bredde: En 12 sekunders gitarsolo avspilt baklengs. Et vakkert stykke pirkearbeid fra George Harrison som komponerte hele tonerekken slik den lyder, og spilte den inn «speilvendt» for at den skulle bli riktig når tapen ble kjørt feil vei.

Bevisst eller ikke, «She Said She Said» er den sterkeste anti-LSD sangen som er laget. Et badtrippenes armageddon. Pakket med kimende, metalliske elgitarer over manisk tordnende trommer (Ringo er fenomenal), vokalen drukner nesten i larmen, og du må høre låten noen ganger før du oppdager at det er George Harrisons stemme som overlapper Johns og at de i enkelte partier synger sammen. Paul er merkelig fraværende i dette monumentale eposet og nøyer seg med å spille bass (ifølge noen kilder var han ikke til stede i det hele tatt, men hadde stormet på dør etter en opphetet krangel, så det er George som spiller bassen også). Teksten står godt til skalleskrallet og er like skremmende som ordene må ha vært for Lennon den gang han var på LSD-tripp og Peter Fonda hvisket ham dem i øret: «I know what it’s like to be dead ». Lennon parerer med det enda mer illevarslende: «And she’s making me feel like I’ve never been born».

«Tomorrow Never Knows» er albumets sluttord og finale. Her samles trådene. Her samles også beatlene i et fellesløft som resulterte i en innspilling som det ikke fantes maken til i verden i 1966. Antagelig tolket de verket de skapte på hver sin måte. John promoverte dop som veien til erkjennelse. George promoverte sitt eksotiske verdensbilde, med særlig vekt på musikken (tekstene hans kunne virke litt gretne). Paul promoverte The Beatles som samtidens fremste pop-art kunstnere. Og Ringo, han promoverte strengt tatt ingen ting, men viste at han tok utfordringen når kollegene trakk ham ut i musikalske landskap hvor få, og i hvert fall ikke han, hadde vært før. Det ligger ingen motsigelse i det for «Revolver» er alt dette.

For meg var «Revolver» én komplett opplevelse. Den dag i dag merker jeg at så snart «Tomorrow Never Knows» forstummer er øret rede for starten på «Taxman». Jeg spilte og spilte og spilte albumet. Var side 2 ferdig, snudde jeg det og begynte på side 1 igjen. Jeg husker også at det var den første Beatles-LP’n jeg kunne stoppe kjeften på Stones-fansen med. Ja, ikke bare dem, men alle som rakket ned på Beatles og mente de bare spilte enkle popsanger og sørsuppeballader. Ingen av dem klarte å svare på «Tomorrow Never Knows».

Begynte å finne meg til rette på Nadderud Realskole og Gymnas. Kjøpte første nummer av skoleavisen Nadderusk, og leste hvert eneste ord, inkludert annonsene. Tror det var en artikkel om Spike Jones i det nummeret. Den fascinerte meg og gjorde at Spike havnet på radaren. Det skulle dog gå en stund før jeg fikk høre ham på ordentlig. Tror det var på svensk TV. Og plutselig hadde jeg fått en helt. En forrykt helt.

Ellers ventet jeg med spenning på neste nummer av POP-revyen. Den avisens ankomst var kanskje høstens største begivenhet, helt der oppe med "Good Vibrations" og "Reach Out (I'll Be There)". Samtidig spinket og sparte jeg til "Revolver". Enda noen uker igjen.

Livet som skolens yngste klasse er rar, en følelse jeg ikke hadde hatt siden 1959. Men nå var yngst ganske gammelt likevel, og det hjalp. Enkelte smugrøkte ute ved ståtribunen på Nadderud Stadion i storefri. Og sneipet fort som faan hvis en patruljerende lærer nærmet seg. Bortsett fra Einar Granum. Ingen var redd for ham.

De spilte fortsatt "Eleanor Rigby" over skolens anlegg. Og jeg hadde hverken den singlen eller "Revolver" ennå. Men det nærmet seg. Sparekampanjen øynet målet. Mindre enn tre uker igjen.

Det var på denne tiden jeg ble patruljefører, uten ferdig 2. grad. 14. september viste jeg at jeg kunne treffe mål på 10 m avstand med livlinen. Jeg klarte imidlertid ikke å gi et tilfredsstillende signalement av en person, ei heller var jeg i stand til å finne en person etter et oppgitt signalement (der røk mulighetene som skarpsindig privat efterforsker), så den prøven forfalsket jeg med troppsførers signatur og datoen 16. oktober.

Det hjalp uansett ikke, min 2. grad manglet fortsatt fire signaturer. Det stoppet liksom opp her. Så kom bannerkonkurransen og det høyst ufrivillige drapsforsøket på Carl-Erik (nedfiring av speider fra hyttetak). Og jeg flyktet til 1. Stabekk. It was all downhill from there.

Midtveis i september ble The Beatles dyttet ned fra 1. plass i England for ikke å vende tilbake på toppen før i juli 1967. Det var lang, forsmedelig ventetid. Men det visste jeg jo ikke da, og jeg hadde slett ikke noe imot "All Or Nothing".

Jeg hadde i grunnen veldig lite imot nesten hele TOP 30 i England på den tiden. Det så ganske fett ut i Norge også. Så ja, realskole, POP-revyen, et klassiker-dryss av single-utgivelser, Hørerøret i radioen, nytt Tempo hver uke. Det var ganske fint å være 14 år høsten 1966. Selv om Lyn tapte cupfinalen mot Fredrikstad. På juks i henhold til Harald Heide-Steen Jr.

Men jeg har aldri skjønt hvorfor det kom så mange versjoner av "Sunny". Cher, Bobby Hebb (originalen), Georgie Fame, Karin Krogh med Public Enemies, det rant inn. Til og med Boney M. fikk en hit med den. Det er jo en låt som ikke går noen steder, den bare snurrer rundt i en evig loop.

***BORING:*** *Kanskje en av verdens kjedeligste låter. Chers bidrag er hverken bedre eller dårligere enn de andre. (Liberty/EMI)*

Siste uken i september, og endelig ble "Revolver" min. Håpløst sent ute. Alle hadde "Revolver", bortsett fra meg. Men nå var jeg i mål.

POP-revyen skrøt av det nye Beatnicks. Jeg gikk ikke på konserter, så jeg ante ikke. Lux spilte ikke norske band. Og NRK spilte knapt nok Pussycats. Jeg fokuserte på England og USA. Ut fra det jeg leste spilte norske band bare coverversjoner av utenlandske hits uansett, og da foretrakk jeg originalene. Tenkte jeg. Heller Stones' "Lady Jane" enn Mojo Blues', for å si det sånn.

Jeg må innrømme at jeg likte Leroy Pullins' "I'm A Nut" ordentlig godt. Jeg trodde i mange år at han ikke fantes, men var aliaset til Roger Miller. Øystein Sunde korrigerte meg der under et intervju så sent som midt på 90-tallet. Han hadde nemlig sett LP'n i platebutikken på Lambertseter i 1966. Jeg ble så takknemlig at jeg logget meg på e-bay og kjøpte to av hver av de to LP'ne Pullins ga ut, ett sett til meg og ett til Øystein. Vi er nok de eneste i Norge med komplett Leroy Pullins. Spotify har i skrivende ingen låter med ham, ikke engang “I’m A Nut”. Skandale. Heldigvis kan YouTube hjelpe: her.

***POPULÆR SKØYER:*** ***Leroy Pullins var en stor favoritt i Norge. Få visste hvordan han så ut, og det var bare denne singlen som gjaldt. I dag har jeg begge LP’ne hans. Det samme har Øystein Sunde. (Kapp)***

OKTOBER – VERDENS STRAMMESTE BH BESØKER KJELLERSTUEN

1.oktober 1966. Stor stas i stuen. Dagen etter at jeg endelig fikk råd til å kjøpe "Revolver". Så lenge måtte jeg vente. En lidelse. Men akkurat nå føltes livet komplett. Det var ikke bare den flotteste, men også den mest spennende LP'n jeg visste om. Nå kunne Beach Boys bare komme. Jeg var ikke redd. Og Beatles skulle ikke oppløses. POP-revyen var på saken.

PUH!: POP-revyen har eksklusiv inside-information, her delt med oss engstelige sjeler over en hel halvside 5. oktober 1966. Tenk, de kunne bare ringe, så fikk de svar fra Beatles’ “hovedkvarter” og “annet vel underrettet hold”. Jeg trodde på det. (Faksimile fra POP-revyen)

Manglende prøver til 2. graden i speideren begynte å falle på plass. 16. oktober kjente jeg de alminnelige karttegn og kunne redegjøre for målestokk, høydekurver eller dybdekurver. Samme dag kunne jeg takle en tauende på minst to måter. Jeg kunne fire ned en person i tau. Jeg kunne gi et tilfredsstillende signalement av en person og finne en person etter et oppgitt signalement.

Det var alt sammen signert av troppsleder Haugen. Men jeg vet jo bestemt at dette var jug. Jeg holdt på å ta livet av en gutt da jeg skulle fire ham ned den kommende vinteren, under bannerkonkurransen. Jeg kunne det slett ikke. Jeg var en fare for speideromgivelsene. 16. oktober gjorde jeg ikke noe annet enn å FORFALSKE Haugens signatur, og det med alt for tykk og litt skjelvende svindel-strek. Hvordan kunne de la meg være patruljefører? Det er en gåte. Jeg burde vært avspeidet i full offentlighet.

I stedet tok jeg med meg patruljen til Brunkollen hvor vi overnattet i et av de små stabburene og lekte cowboy og indianer. Vi var ikke inne i den ekte skogen engang fordi patruljeføreren syntes han hadde sett en bjørn. Mine klassekamerater på realskolen fikk aldri se denne siden av meg. Heldigvis. Den var i ferd med å slukne også nå som Beatles var begynte å lage narkotikamusikk og alt mulig.

Spennende tider. Herlige nyheter på Lux og svensk radio. Og lånte singler. Snart fikk jeg kjøpt Pers "Rubber Soul". Det økte trivselen. Til gjengjeld var det ingen fremdrift med 2. graden i speideren. Jeg begynner å miste motet. Kom aldri til å klare det. Aldri. Patruljeføreren kjente gufset, de kom til å degradere ham, banna bein.

***JENS SLÅR TIL:*** *Norsk forfatter og ung norsk pike. Det kunne jo ikke gå galt. Eller kunne det? Omdiskutert bok i omdiskutert omslag skrevet av en omdiskutert forfatter.*

Jeg fulgte oppstyret rundt Jens Bjørneboe og "Uten en tråd" med lett duggete øyne. Bokens cover var eksplosivt. Jeg kunne det utenat. 14 år gamle gutter skulle ikke hatt lov til å sove med hendene under dynen.

En kveld da foreldrene mine var i selskap hadde jeg Hege i sofaen i kjellerstuen helt for meg selv. Brødrene mine sov. Trodde jeg. Det var lettere å komme innunder BH’en i horisontalt klineleie. Jeg fikk løsnet drapsvåpenet, den fryktede rygghempen, og alt lovet svært godt. Jeg øynet allerede saker og ting nedentil, fristende innpakket som de var i slacks av myk, burgunder fløyel. Men hun var ikke det spor medgjørlig. Vi visste lite, men begge ante at det gikk en usynlig grense der nede et sted. Jeg hadde mitt første møte med forplantningsrusens temporære hjernesvinn, og også med det brysomme jenteinstinktet som kniper knær sammen. Akkurat da, akkurat da jeg fikk min første tungekontakt med en nippel, hørte jeg fniselyden. Den kom fra trappen hvor mine onde brødre satt på huk og spionerte. Plageåndene gjorde at Hege tok med seg puppene sine og gikk hjem. I forbitrelse snek jeg til meg en klunk fra eggekonjakk-flasken i kjøleskapet og etterfylte med vann. Smertelig klok av skade visste jeg at det trikset ikke funket på Pernod-flasken.

Og jeg gikk inn i den tunge ventetiden som alle pubertetsgutter må gjennom før neste sjanse. Den skulle komme i august 1968. Godt jeg ikke visste det høsten 1966. For i 1966 var veien til august 1968 bare et synonym for evigheten.

Savnet etter Beatles-nyheter begynte å putre. Hva drev de med egentlig? Samtidig kom dette The Monkees rekende på en fjøl og lød slett ikke så ubeatlesk som man kunne håpet. Jeg ante uråd. Ut av intet, alvorlige konkurrenter?

Og disse "96 Tears"-folkene og The Seeds? Vekten i ferd med å vippe over Atlanteren. Jeg hadde ikke så god oversikt med Amerika. Men det jeg fikk hørt var urovekkende sterkt. Heldigvis hadde vi The Who, da, og The Kinks, og Stones' nye single, et herlig sagbruk av rautende støy. Vi skulle nok klare oss, vi europeere. Bare Beatles snart dukket opp.

I "Mitt speiderliv" var det stilnet i kampen om 2. graden. Det manglet fortsatt fire underskrifter. De kom aldri på plass. Det var jo omtrent slik min artium ble seende ut også. Ja, egentlig, det er oppsummeringen: Alt i livet mitt mangler fire underskrifter.

Det var en lidelse å følge den norske LP-listen i Arbeiderbladet. Ikke til å fatte. "Sound Of Music" motsto alle angrep fra The Beatles' vidunderlige "Revolver". Hvordan var det i det hele tatt mulig?

På Realskolen hadde jeg ikke klart å etablere noe nettverk ennå. Ingen nye venner. Så jeg lente meg på de gamle fra folkeskolen på Bryn. Per skulle imidlertid ganske snart flytte til Østerås, og da byttet han skole også. Gunnar hadde jeg det litt moro med, han introduserte meg for Paul Butterfield Blues Band og John Mayall's Bluesbreakers.

Jeg ble aldri superfrelst som ham, men de utvidet i sannhet horisonten min, og vekket interessen for sologitarister. Å låne LP-plater var det siste nye. Jeg satt litt kinkig til, for jeg hadde bare noen Beatles-LP'er, og de hadde alle andre også, så jeg måtte satse vilt på eierens godvilje og medlidenhet.

De som bekjente seg til smalere musikk, likte å misjonere. Jeg var en billig disippel. Rene skjøgen.

Jeg elsket LP-platenes eventyrlige verden. Slik dukket Cream opp. Og Buffalo Springfield. Mengder av Dylan. Lovin' Spoonful. The Who. Small Faces. Spencer Davis Group. Og Kinks' herlige "Face To Face".

Ufattelig at LP-eierne var så snille mot meg. Det gjorde høstmørket lyst og spektakulært. Takk, folkens. Og når jeg tenker etter, ingen jenter hadde LP'er. Ikke da. De hadde singlemapper som inneholdt mange fryktelige ting. Man lånte aldri plater av jenter.

NOVEMBER – «DEAD END STREET» PÅ LÅNT TID

Jeg var nå rammet av Beatles-bekymring, et farlig virus i 1966. Ingen nye plater meldt. John, Paul, George og Ringo var spredd for alle vinder og verdenshjørner. Samtidig var det alt Beach Boys-snakket. Og der kom "Good Vibrations". Jeg hørte den på Lux første gang. Det var mørkt og ensomt, og jeg kjente en beveget gråt i brystet da gruppen kom svevende på sitt flerstemte aaaaah.

For en magisk låt! Og så mange skuffer og dører den hadde. Jeg kjente misunnelse. Kunne Beatles klart dette? Det var første gang jeg virkelig følte at de ble truet. Samtidig var det mye snakk om Monkees, angivelig det nye Beatles i Amerika. Mye vondt.

Og nå skulle vi kanskje flytte også. Foreldrene våre hadde vært og sett på flunkende ny bolig i Kirkeveien mellom Haslum og Høvik. Jeg var ikke glad i å flytte. Da mistet man vennene i nærmiljøet. Man sier liksom at jøssda, du flytter jo ikke lenger bort enn at vi holder kontakten. Man gjør aldri det.

EP’n utgitt av Reaction i England, singlen av Polydor i Norge.

11. november leverte The Who den siste ordentlige EP'n før formatet visnet og døde – med unntak av super-EP'n "Magical Mystery Tour", formatets sene og overraskende finale i desember 1967, et fyrverkeri av hvalrosser og tryllerier. Men først, altså, The Whos "Ready Steady Who".

Jeg kjente noen som hadde den, og var jeg grønn av misunnelse? Ikke noe særlig, sier vi. Vi nordmenn måtte ta til takke med en skarve single fra det britiske fem-kutts-kalaset: "Bucket T". Keith Moon-show.

EP'n hadde to Keith Moon-skøyere til, "Batman" og "Barbara Ann". Og for de som ikke har fanget opp det, Keith Moon var lidenskapelig fan av tidlig Beach Boys og den eksentriske duoen Jan & Dean. Side 2 på EP'n var hans (og resten av bandets) lystige hyllest til Californias egne og en allerede avsluttet epoke.

Over på side 1 leverte Townshend. Det hjernerystende, psykedeliske utbruddet "Disguises", som høres som om det trekkes baklengs gjennom et nøkkelhull med jevne mellomrom. Zzzwupp! Og "Circles", singlen som aldri ble A-side (den levde en kort stund som B-side på "Substitute" under navnet "Instant Party").

En tidlig versjon av "Instant Party" levde som B-side på "A Legal Matter", en såkalt "hevn-single" fra gruppens første plateselskap, og som ble kastet ut på markedet samtidig med "Substitute". Det var mye fælt, også i 1966.

Nerderier? You bet! Og jeg elsker nerderier. I hvert fall sånne. "Little Man"? Alle skulle ha den. Jeg likte den bare sånn passe.

Vi flyttet til Kirkeveien mellom Haslum og Høvik. Ikke langt, men det kunne like gjerne vært på et annet kontinent. Noen kilometer ble omregnet til evighet da man var gutt og bare hadde en sykkel uten gir å forholde seg til. Jeg dro aldri til Avløs igjen, det var for langt og for kronglete, særlig da vinteren var i anmarsj.

Og slik mistet jeg kontakten med min amerikanske venn Junior, afroamerikaneren som elsket Beach Boys. Slik var livet.

På realskolen hadde ennå ikke ting satt seg, jeg famlet etter venner, men alle hadde etablerte bestevenner. Det ble mye hjemmesitting på kveldene. Med det lille jeg hadde av plater og Lux. Og "Fanny Hill" med engelsk-norsk ordbok. jeg slet med den. Den skuffet meg. Bosom lød liksom ikke så grisete. Og plutselig en dag kom min stefar inn og lurte, med streng stemme, på hvor "Fanny Hill" var. Så måtte jeg gi den fra meg med røde kinn, flau og utilpass. Hvordan oppdaget han det? Den hadde stått gjemt i øverste hylle, bak noen andre bøker. Gikk han rundt og holdt øye med den?

Jeg trodde på storeslem med Lee Dorsey (Stateside/EMI) og The Kinks (PYE) til jul. Men min bror, Jakob, ville noe annet. Sutrekoppen byttet Kinks i Herman’s Hermits (Columbia/EMI) i romjulen. Lee Dorsey var mitt førstevalg.

Siste uken i november lurte mine foreldre på hvilke plater min bror Jakob og jeg ønsket oss. Det var en tabbe. Jakob ønsket seg slett ikke The Kinks' "Dead End Street", men det måtte han siden jeg var den de spurte og dessuten hadde Lee Dorseys "Holy Cow" som førstevalg. Det var julen uten Beatles-singler, som noen kanskje husker.

Mine foreldre fulgte instruksene, og gjemte de flate pakkene øverst i sitt garderobeskap på soverommet. Lett å finne da jeg var hjemme fra skolen med forkjølelse (falsk). Lett å pakke opp også, så jeg fikk spilt dem ganske mange ganger fremover mot jul.

Julaften kom. Hjemmejul. Alltid nedtur. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor foreldrene mine på død og liv måtte begrense juleaften hos mormor og morfar til annet hvert år. Alle visste jo at det var de som hadde julaften i blodet. De var julens stormestre. De levde for den.

Min mor og stefar hadde ikke snøring. De forsøkte å etterligne, men på en litt sint måte, noe som avslørte dem. De visste at de ikke hadde det i seg. Det ergret dem. Så fjernet de noen av mine besteforeldres faste innslag uten å erstatte med noe annet. De hevnet seg på de kjempekoselige julene. Utrolig dumt.

Alle visste at julaften var beste hos Momo og Bipan (som jeg kalte dem), så hvorfor kunne vi ikke ta imot det de så gjerne ville velsigne oss med hvert år i de årene de orket? Det ville gledet dem, det ville gledet oss barn. Men nei. Vi kan da lage jul vi også, tenkte foreldrene rasende, og leverte deretter. Når de ikke respekterte julen, så jeg ingen grunn til å respektere dem, så jeg spilte julegavene i flere uker før jul. Det var enda morsommere enn å løpe med saks.

Moroa fikk en brå slutt på julaften da Jakob pakket ut Kinks. Underleppen begynte å dirre. Så stakk han i å gråte. "Jeg ønsket meg ikke den!", krampehulket han og måtte trøstes Jeg ble utsatt for rasende blikk. Jakob hadde ikke vært så lei seg siden han så "Laila" på TV i 1965 og måtte trøstes i søvn.

I romjulen byttet de Kinks med "No Milk Today".

Yngre brødre. Pføy! Dustemikler. Tenk å velge bort "Dead End Street" mot Herman’s Hermits.

Hvor "Good Vibrations" lå på ønskelisten min den julen? Femteplass, tror jeg. Etter "Reach Out, I'll Be There" og "I Can't Control Myself". Jeg fikk uansett ikke mer enn én single den julen. Leit, men sant. Og "Holy Cow" får meg fortsatt til å tenke på nøtter (særlig valnøtt og paranøtt) og sirupsnipper. “Holy Cow” er en koselig venn.

Splitter nye Bonna-ski kompenserte, med rottefellabindinger. Lakkert, lyst tre med blå fartsstripe. Jeg satte ualminnelig stor pris på det. Så var det 5 mils-konge jeg skulle bli. Og dermed ble det noen turer i lysløypa mellom Valler og Godthaab. Lett kupert, akkurat passe for en blivende olympier. Jeg beinfløy og fantaserte at jeg var Grønningen. På blåswix og med fart i skyvet.

Ikke var jeg redd for mørket, heller. Jeg la i vei på sene kvelden, mutters alene, mot Muren og Brunkollen, i månelys, med blå skygger og vanskelig dybdesyn, litt skummelt å sette utfor bratte bakker, over lange svakt hellende enger langs en løype som forsvant inn i mørket der nede i skogbrynet. Magisk. Å suse i blåskimmeret, og lete etter en hytte som jeg bare visste ca. hvor var. Men jeg fant den. Stolt. Til de andre speidernes overraskelse. «Kom du likevel. Og alene! At du turte.»

DESEMBER – NAKEN FRUE PÅ GUTTEJAKT

Vi var flyttet til Kirkeveien mellom Haslum og Høvik. Opp noen hakk. Fra Selvaag med pappvegger og snorkenabo til kjedet, kliss ny enebolig med ferske spor etter gravemaskiner i haven. Jeg fikk det eneste soverommet i 2. etasje, faktisk det største i huset, så jeg var ikke veldig negativ.

Hadde god utsikt fra vinduet mitt også og la fort merke til den vakre piken med det sorte håret som gikk tur med hunden sin et par ganger om dagen. Jeg så også over til en enebolig som skulle få eget liv i mine fantasier da en skandale kom for dagen et par år senere. Fruen i huset hadde forgrepet seg på en ung hybelgutt som var blitt observert naken, oppklort og redd, løpende i nabolaget, midt på natten, med henne etter seg.

Det ga meg meget sterke erotiske fantasier, og hver gang jeg møtte denne fruen senere, ble jeg rød, og så vekk på noe jeg håpet var en innbydende måte. Jeg bød meg frem som et annet fnask. Det var hva jeg gjorde. Helt skamløst. Og hun oppdaget det ikke. Eller kanskje hun gjorde.

Uansett. Tanken på en moden, ja, eldgammel kvinne på sikkert 40, som røvet en 15-åring med seg inn på sengekammeret sitt hvor hun utsatte ham for unevnelige deiligheter, det var ikke til å holde ut. Hun skulle bare ha visst. Eller kanskje hun gjorde.

I 1966 var det sne. Jeg hadde omsider resignert i håpet om en ny Beatles-single. Den kom aldri i verden før over nyttår. Men jeg visste i hvert fall at de holdt på. De hadde til og med dukket opp i et innslag i Dagsrevyen, på vei inn i EMI-studioene i London. Paul med bart. John med kort hår og runde briller. George med pelslue. Nesten ugjenkjennelige. Popstjerner hadde sjelden bart på den tiden. Og i hvert fall ikke skjegg. Bortsett fra Manfred Mann.

Desember gikk sin gang, og den pene piken likeså. Der nede i Kirkeveien sitt sorte hår og sin store hund. Jeg fantaserte om hvordan jeg verdensvant innledet en samtale med henne. I virkeligheten så jeg bare rett ned i bakken og var vettskremt for å snuble hvis jeg traff henne på gaten. Jeg kunne krysse over på motsatt side om jeg oppdaget henne tidlig nok. Jeg var så sjenert at stemmen bare ga fra seg et lite kvekk i det jeg passerte, enda jeg ikke hadde forsøkt å snakke i det hele tatt.

Skøyter var fortsatt forsidestoff for leselystne nordmenn. Nå nærmet vi oss nyttår og en ny sesong, og Maier var mitt nye idol. En svært verdig arvtager etter Kupper'n som la opp etter 1964-sesongen. Men Maiers tid skulle ikke komme ennå, den ventet på oss i 1968. Etter at han knekket Jonny på Bislett, hadde han gjennomført en ganske middels sesong.

Jeg var utrolig spent på hva The Beatles drev med. Stillheten etter USA-turneen i august hadde vært øredøvende, og spekulasjonene mange. Vi måtte smøre oss med tålmodighet til over nyttår. Da skulle den nye barte-Beatles-musikken komme. Jeg var superspent, og litt urolig over at The Monkees greide å være så gode. "I'm A Believer" kunne ingen mislike. Heller ikke jeg.

"Strawberry Fields Forever" og "Penny Lane" var nesten klare for utgivelse. Det var ikke bare Beatles som verden aldri hadde hørt dem før, det var popmusikk som verden aldri hadde hørt den før.

Nå ble det slutt på speideren. Jeg valgte narkotikamusikken. Den nye tidsregning begynte her.

Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1966, i kronologisk rekkefølge.

LP-UTGIVELSENE 1966

Det kom en rekke meget sterke LP-utgivelser i 1966. Du finner omtaler av de mest sentrale ved å klikke her.

Musikkåret 1966 i Storbritannia

1966 er året da pop-art og Swingin’ London er verdens navle. Beatles åpner året på topp med «We Can Work It Out» / «Day Tripper», men får langt mer konkurranse enn tidligere. Spencer Davis Group, Rolling Stones, Walker Brothers, Dusty Springfield, Manfred Mann, Kinks, Small Faces og Who preger også den unge folkesmaken. Og likevel, to av årets største slagere i England er definitivt husmorpop, Frank Sinatras «Strangers In The Night» og Jim Reeves’ «Distant Drums», to singler som gatecrasher festen til «Paint It, Black», «Paperback Writer» og «Good Vibrations».

Det store skiftet skjer i selve lydbildet. Sitar, strykere, studioeffekter, forvrengte gitarer, baklengsgitarer og stadig mer avanserte arrangementer bryter opp den enklere gitarpoppen fra 1963–65. «Eleanor Rigby», «God Only Knows» og «Good Vibrations» gjør singleformatet til et kunstnerisk uttrykk i seg selv, det legges like mye arbeid i en tre minutters popsang som i et helt album. Samtidig blir innslagene av svart amerikansk soul en maktfaktor i seg selv. Four Tops når førsteplass med fabelaktige «Reach Out I’ll Be There», mens Supremes, Temptations, Otis Redding, Wilson Pickett, Percy Sledge og James Brown leverer hit etter hit.

Country gjør seg også gjeldende, om enn i en noe gammelmodig drakt målt mot hva vi forbinder med musikkformen i dag. Jim Reeves er nevnt, Tom Jones avslutter året med «Green, Green Grass of Home». Og det er garasjerock, Motown, folkrock, easy listening og psykedelia. Og helt på tampen dukket The Monkees opp. Et strålende år.

Fem sentrale singler

Nancy Sinatra – «These Boots Are Made for Walkin’» (Reprise)

Singelen går til topps på NME-listen i februar og overrasker verden. Franks datter er den fødte stjerne, hun utstråler feminin stolthet og katteaktig fare. Perfekt ivaretatt av Lee Hazlewoods stramme, suggererende produksjon, den karakteristiske, nedadstigende bassgangen og Nancy Sinatras purrende, lekne, hånende fraseringer, dette er noe helt annet enn den tradisjonelle syngedame på vift. Denne kvinnen sparker mannen bak, ut med seg, og har full kontroll.

60-tallet i full blomst: Selvsikker, ironisk og visuelt bevisst.

Rolling Stones – «Paint It, Black» (Decca)

Så kom den, SINGLEN. Summen av hele «Aftermath»-reisen, destillert ned til 3 minutter og 15 sekunders eventyrlig bombardement av sanser og hjerne. «Paint It, Black» kommer i fem farver, det er gulltråd i veven. Og den dumper en haug ingredienser i fanget på deg som det er vanskelig å fordøye første gang.

Tross sin nesten monotone melodiføring, virker låten yr og sommerlig og full av livsglede. Produksjonen bobler av overskudd, og det kommer stadig nye overraskelser til, detalj på detalj. Det siste minuttet er simpelthen overveldende, en flod av lyd, dype sprettbass-støt (Bill på orgelpedaler med bare nevene), Keiths håndleddsrappe bolero på akustisk gitar, Brians evig vandrende melodilinjer på sitar, Charlies bankende tam tams, Mick & Keiths svaie nynning inn i faden, det er en pakke world music før begrepet fantes, med et slags eksotisk-tyrkisk slektskap. Det bare eser ut, mektig og storslagent, før lyset brått slukkes i den raskt dalende faden.

At det er et bukkeritt rett inn i fortapelsen oppdaget vel egentlig de færreste av oss den forsommeren. Tenåringer var ikke så stive i engelsk som de er i dag.

Tenk, Keith hadde ikke noen tro på låten til å begynne med. Han syntes den virket ordinær og var på nippet til å gi opp. Da begynte Bill å leke frem en tonerekke på Hammond-orgel hvilket inspirerte Charlie som svarte med rappe tam-tams, og så begynte Brians sitar å vandre. Bitene på plass, en av gruppens aller beste låter var født. Den burde vært signert Nanker Phelge, ikke Jagger/Richard. «Paint It, Black» er et fullblods teamarbeid.

Jeg vet ikke om mange låter som kickstarter følelsen av velvære så sterkt. Den nølende gitarintroen som Charlie brått tar tak med hamrende tam-tams, og den umiddelbare reaksjonen fra Keiths kassegitar og Brians sitar, de tar tak både i låten og lytteren, vennlig, men insisterende. «Paint It, Black» eier deg allerede, lenge før Mick åpner munnen.

Mange skryter av «Satisfaction», «Get Off Of My Cloud» og «19th Nervous Breakdown”. Det er liksom signatur-låtene til opprørsbandet The Rolling Stones. Men går du dem etter i sømmene er det ikke mye til opprør. Det er strofer og vendinger i dem alle tre som både er teite og uten egentlig poeng. Men «Paint It, Black» er hel-ved. Knappe strofer, sort atmosfære, en sang om sorg og samtidsangst. I det ene øyeblikket befinner vi oss i begravelsen til hovedpersonens kjæreste. I det neste roper han sin bunnløse smerte ut over hele solsystemet. Det er en sang aldeles uten håp eller forsoning. En nekrolog over tilværelsen. Hovedpersonen har ingen ting annet å se frem til enn slutten. Og han tar gjerne oss alle med seg i undergangen:

I wanna see the sun blotted out from the sky

Intet mindre.

Du kan skrive dommedagstrilogier basert på denne sangen. Den er sort som kull. Men den er også vakker som regnbuen. Kontrastene er enorme, detaljene myldrer. For en låt!

The Beatles – «Eleanor Rigby» / Yellow Submarine» (Parlophone/EMI)

«Eleanor Rigby» ble komponert på piano og levde en stund med en tulletekst. Da Paul presenterte den for de andre i bandet hadde han det første verset klart og høyst sannsynlig og en idé om hvor resten av teksten skulle ta veien. Eleanor Rigby het først Daisy Hawkins, og fader McKenzie var fader McCartney. Tekstens videre utvikling er et lite kriminalmysterium forårsaket av John Lennon som gjorde krav på stadig større biter av den jo eldre han ble. I 1980 var han helt oppe i 70%. Johns gode venn Peter Shutton som var til stede under arbeidet med teksten, hevder på sin side at Lennons bidrag var tilnærmet null. John hadde det med å ta kredit for Pauls beste låter. Han var generøs sånn.

Med «Eleanor Rigby»-teksten hever Paul listen i forhold til «Paperback Writer». Igjen operer han med et fiktivt persongalleri, men det er ingenting ved strofene som virker tilfeldig, her er ikke ett overflødig ord. Med elegante, presise bilder tegner han et gripende kammerdrama om to ensomme mennesker som skjønt de omgås daglig aldri treffer hverandre før den mistrøstige dagen kommer da presten står alene og kaster jord på Eleanors kiste. Det siste verset er vanvittig vakkert og fysisk vondt, et lyrisk mesterstykke som ikke bare handler om to hverdagsskjebner, men som henvender seg direkte til sin samtid. I denne sangen og disse ordene(med en viss forbindelse bakover til «In My Life» og «We Can Work It Out») ligger kimen til det samtidskritiske verket om ensomheten som skulle få navnet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band».

Eleanor Rigby died in the church and was buried along with her name
Nobody came
Father McKenzie wiping the dirt from his hands as he walks from the grave
No one was saved

«Eleanor Rigby» er også en musikalsk triumf. Fra klagekorets «Ah look at all the lonely people» via versenes hurtig trippende bevegelser opp og ned skalaen til det skjønne refrenget hvor Paul løfter blikket fra handlingen, retter det mot tidsånden og stiller sitt fortvilelsens spørsmål: all the lonely people, where do they all come from, all the lonely people, where do they all belong?Sangen får sin elegante avslutning ved at refrenget og åpningsstrofen/broen synges i perfekt kontrapunkt med hverandre.

Paul ønsket strykere som akkompagnement, og kun det. Oppgaven med å knekke den nøtten overlot han til George Martin som jo hadde mye av ansvaret for suksessen «Yesterday». Martins bidrag til komposisjonen er så avgjørende at han egentlig burde vært kreditert som medkomponist. Han valgte en oktett, men bruker den som to kvartetter som dobler hverandres instrumenter. De spiller tørt uten vibrato, med mikrofonene så tett på at buene nesten treffer dem. I første del av låten markerer de rytmen med kjappe stakkato hugg, enda tydeligere når fiolinene slår over i off-beat, etter hvert begynner de å brodere melodiske kommentarer rundt Pauls vokal, i siste vers hardner Martins arrangement, bratsjene, vel vitende om den forestående tragedien, bryter ut samtidig som fader McKenzie forlater graven, og skygger Pauls stemme de siste to strofene, et grep som gjør fortellingens avrunding enda mørkere. Og da strykerne setter punktum er det som om skjebnehjulet fullfører en ugjenkallelig omdreining. Arrangementet er en åpenbaring. Det er så velkomponert og vakkert utført at det tåler å stå alene, hvilket man kan nyte på «Anthology 2».

«Eleanor Rigby» var, er og vil alltid være en av The Beatles’ aller fineste låter. Å gi den ut på single i 1966 kunne nok karakteriseres som et vågestykke. Døds- og ensomhetsmotivene, det uvanlige arrangementet, det var ikke akkurat noen hitlåt etter boken. Men de gjorde det og det funket.

Desto mer irriterende at de garderte seg med «Yellow Submarine». Det er som om de sier «kødda!», slipper Ringo løs og inviterer til en storslagen flukt fra virkeligheten. Folk lot seg ikke be to ganger. Også New Musical Express listet opp «Yellow Submarine» først da singlen entret TOP 30 på en 2. plass 10. august. Og hvem kunne laste dem. Selv EMIs egne helsidesannonser plasserer «Yellow Submarine» først. Det er ganske eiendommelig, for hvis man studerer plateetikettene vil man med egne øyne kunne se at nummereringen av de to sidene plasserer «Eleanor Rigby» først. Den var det egentlige førstevalget, men noen fikk kalde føtter, og så, nesten umerkelig omprioriterte man.

Dette sagt, jeg setter stor pris på «Yellow Submarine», og jeg har ingen problemer med å skjønne at det ble en hit. Den selger seg inn på Ringos godmodige image, og leverer deretter varene så det lyser. Gruppen har ikke spart på noe. «Yellow Submarine» er en fest for øret, en happening stinn av humor og sprudlende full av gøyale lydeffekter. Når det tallrike følget marsjerer i land til full allsang med Mal Evans’ stortromme i spissen, kan du ikke unngå å bli revet med. Sangens feel-good stemning er ekstremt smittende, og det skyldes selvfølgelig at The Beatles inkarnerer 100%. Dette var en låt de elsket å lage. Folk som klager over «Yellow Submarine» skjønner ingen ting. Det er jo Ken Keseys Merry Pranksters under vann. (Forfatteren og dophodet Ken Kesey og en gjeng like dopede venner, de kalte seg Merry Pranksters, reiste i 1964 over det amerikanske kontinentet fra San Francisco til New York i en skolebuss de kalte «Furthur». De gjorde seg senere bemerket med sine syrefester døpt «Acid tests» i San Francisco-området i årene 1965-66.)

Dagen etter denne innspillingen kjørte John Lennon rundt i London sammen med Bob Dylan. Han hadde ingen ting å være flau over selv om han virker veldig på vakt. (Sjekk Youtubes outtakes fra «Eat The Document») «Yellow Submarine» er en syrereise forkledd som en barnesang. Og den slapp The Beatles unna med.

Four Tops – «Reach Out I’ll Be There» (Tamla Motown)

Da Four Tops nådde førsteplass denne høsten, var Motowns posisjon som maktfaktor i britisk musikksmak forløst. Plateselskapet var et helt imperium av slagkraftige artister, rett fra samlebåndet til hitfabrikken i Detroit, som var oppsatt med en stabel svært dyktige sangsmeder og det legendariske Funk Brothers. Supremes hadde allerede vunnet England. De trengte et mannlig motstykke, og her var de. Four Tops, med en av de flotteste singler som er gitt ut. Paul McCartney var bergtatt og grublet seg gal på den klaprende innledningslyden, hvordan fikk de til det? Svaret var vel et antiklimaks, trommestikker på en tamburin uten bjeller. Det var ikke bare Beatles som drev med Reodor Felgen-triks.

Sangen er et Levi Stubbs-glansnummer, han roper mer enn han synger den ganske desperate teksten, og hentet sin inspirasjon fra Bob Dylan. Komposisjonen er signert Motowns gulltrio Holland-Dozier-Holland. Resultatet er så nær perfekt som du kan komme. Det var en spennende tid, og nå foregikk kommunikasjonen på tvers av genreinndelinger og raser, alle lånte fra alle. Soul var rock og rock var soul. Og som vanlig var Beatles tidlig ute da de ga ut sitt “Rubber Soul”.

The Beach Boys – «Good Vibrations» (Capitol/EMI)

Magi. Det eneste ordet som duger. En revolusjon i platebaren. Større enn dette ble aldri det lille formatet, singleplaten. «Good Vibrations» er Brian Wilsons “lommesymfoni”, én låt i flere satser, skrudd sammen og skrudd fra hverandre igjen utallige ganger, til Brian var fornøyd. De store artistene brukte så lang tid på en hel LP den gang, Brian brukte det på en single. Oppfølgeren til det magiske mesterverket “Pet Sounds”, og ikke bare et lite skritt videre, som man trodde var utenkelig da albumet var nytt, men et kvantumsprang. “Good Vibrations” var helt uvirkelig. Å høre den på LUX i det sene høstmørket, det var som å havne i en dialog med gudene. En dialog som The Beatles snart skulle ta videre "med “Strawberry Fields Forever” og “Penny Lane”.

Det var en sånn tid.

Folk i dag kan vanskelig forestille seg hvordan det var å vokse opp midt i dette. Hvor priviligerte vi var, ungdommen av 50- og 60-tallet. Vi opplevde en periode i historien som forandret alt, noe helt unikt som aldri kunne skje igjen. Thereminen var som søkeren på mellombølgen, lyden vi hørte da vi trodde verdensrommet var koblet inn, og ikke bare Kalundborg eller Warszawa.

“Good Vibrations” er et tidløst mesterverk.

Musikkåret 1966 i USA

I USA viser Billboard-listene et 1966 der The Beatles og Rolling Stones fortsatt hadde fem topp-ti-hits hver, men nå hadde de amerikanske artistene tatt tilbake kontrollen: folkrock fra California, Motown fra Detroit, garasjerock fra hele det amerikanske kontinentet, «sunshine pop» (grøss), country og TV-produsert tenåringspop anført av det begavete The Monkees. Billboards opprinnelige årsoversikt datert 24. desember 1966 hadde «California Dreamin’», «96 Tears», «What Becomes of the Brokenhearted» og «Last Train to Clarksville» som de fire øverste låtene.

Mangfoldet er slående. Samme år kunne Nancy Sinatra, Frank Sinatra, The Supremes, The Monkees, ? and the Mysterians og en amerikansk elitesoldat nå helt til topps. Hele 16 artister fikk sin første Billboard Hot 100-ener i 1966, og listen viser et marked som var langt mindre stilbundet enn det britiske: Soul, garasjerock, folkrock og voksenpop, det var plass for alle, men de henvendte seg ikke til det samme publikummet.

Listen var dessuten ikke bare basert på salg, men også på radio-spilling.

Singelen var fortsatt popens foretrukne format, men markedet var splittet opp i et mylder av retninger. Nye tenåringskull ville ha det enkelt, og fant redningen i Monkees. Ungdom som hadde vokst opp med Beatles, var nå på vei inn i studentmiljøene, Vietnam eller arbeidslivet. De hadde andre smaker og forlangte mer, både til venstre og høyre. Derfor kunne Staff Sergeant Barry Sadler innkassere en av årets største slagere med sin ballade om Green Berets – sett i forhold til sin tid kanskje den mest reaksjonære listetopperen noensinne. Det var neppe Beatles-fansen som bar den til topps, for å si det mildt.

The Mama’s & the Papa’s – «California Dreamin’»
(RCA Victor)

Mødrene & fedrenes gjennombrudd, en frisk bris av herlige sangharmonier, brusende folkrock, med en liten fløytesolo på kjøpet. Egentlig en trist sang om mørk og sur høst i New York, og savnet etter California, men veldig sommerlig likevel.

Merkelig nok nådde den aldri høyere enn 4.-plass på den ukentlige Hot 100, men den lange levetiden gjorde den til nummer én på Billboards opprinnelige årsoversikt for 1966.

Det avgjørende er kontrasten mellom den varme, vakre musikken og følelsen av å være fanget et annet sted - i vinterkulde, omgitt av nakne trær og frossen lengsel. «California Dreamin’» gjorde California til mer enn et sted: Det ble Gullslottet som henger i luften, et løfte om et friere liv. På den måten peker sangen direkte mot den kulturelle tyngden vestkysten skulle få resten av tiåret.

? (Question Mark) and the Mysterians – «96 Tears» (Karusell)

Her er 1966 på sitt mest primitive og moderne samtidig. «96 Tears» nådde toppen på Billboard-listen, drevet av et enkelt, hypnotisk orgelriff, en amatørmessig rå produksjon og Question Marks enerverende trassige vokal.

En hit behøver ikke være elegant. Garasjeband kunne konkurrere med Motown og de store produksjonsselskapene. «96 Tears» ble et viktig forvarsel både om punk og den mørkere amerikanske garasjerocken: Få akkorder, sterk identitet og null respekt for musikalsk pynt. En videreføring av det viktige arbeidet band som Trashmen og Kingsmen hadde nedlagt.

Og den jenta Mark synger til får sannelig så det holder, han stalker henne med tårer og pisker seg selv med drømmer om hevn. En av dem må ha brutt sammen til slutt.

Jimmy Ruffin – «What Becomes of the Brokenhearted»
(Tamla Motown)

En av Motowns store tragedier i miniatyr. Ruffin synger ikke om forelskelse, men om hva som skjer etterpå, når kjærligheten er reist og den forlatte står igjen uten retning. Arrangementet er klassisk Motown: strykere, rytmeseksjon, kor og en melodi som vedvarende løfter sangen mens teksten synker dypere ned i sorgen. Ruffins tilbakeholdne, avslappede vokal gjør den sterkere enn om han hadde overspilt smerten. Det er voksen soul som går litt dypere

The Monkees – «Last Train to Clarksville» (RCA Victor)

The Monkees var skapt for fjernsyn, men «Last Train to Clarksville» beviste hvor effektiv den nye koblingen mellom TV og pop kunne være. Boyce og Hart skrev og produserte platen, som ble gruppens første amerikanske Billboard-ener. Det er ingen tvil om hvor de hentet hovedinspirasjonen fra. Låten er så lik “Paperback Writer” at du kan synge den til samme melodi.

Under den lyse popoverflaten ligger en urolig historie: en ung mann må rekke dette toget, og han aner ikke når – eller om – han kommer tilbake. Sangen nevner aldri Vietnam direkte, men i 1966 var undertonen vanskelig å overse. Samtidig varslet The Monkees en ny popindustri der man laget en serie om en fiktiv gruppe som var veldig berømt, og som spaserte rett ut av TV-ruten og ble det de spilte i virkeligheten: en ekte gruppe, enda mer berømt.

Monkees var et herlig stykke illusjon og virkelighet.

SSgt. Barry Sadler – «The Ballad of the Green Berets» (RCA Victor)

Ingen hit viser de amerikanske motsetningene i 1966 tydeligere. Mens protesten mot Vietnamkrigen økte, toppet den aktive soldaten Barry Sadlers patriotiske hyllest til de amerikanske spesialstyrkene Billboard Hot 100 i fem uker, fra 5. mars til 2. april.

Musikalsk er den gammeldags – en enkel, takfast marsjballade uten snev av rock i steget – men nettopp derfor historisk viktig. Den minner oss på at 1966 ikke bare var hippier, Dylan og antikrigsbevegelse. En stor del av USA støttet fortsatt soldatene og krigsinnsatsen. At denne platen kunne bli en av årets aller største hits, forteller minst like mye om Amerika i 1966 som “Blonde On Blonde” og “Pet Sounds”.

Mange glemmer at de brente Beatles-plater i sydstatene og fremsatte drapstrusler mot John Lennon. Frontene var steile. Ku Klux Klan nær.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1966:

Januar

Den 1. januar – Jean-Bédel Bokassa tar makten i Den sentralafrikanske republikk. Bokassa skal senere utvikle et brutalt diktatur og i 1976 utrope seg selv til keiser.

Den 3. januar – Bergen legger ned trikken. Etter nesten 70 års drift forsvinner sporvognene fra bybildet.

Den 15.–17. januar – Et blodig militærkupp velter Nigerias sivile regjering. Statsminister Abubakar Tafawa Balewa blir drept, og general Johnson Aguiyi-Ironsi overtar makten

Den 17. januar – Et amerikansk B-52-fly kolliderer med et tankfly over Palomares i Spania. Fire hydrogenbomber faller ned; tre havner på land, mens én forsvinner i Middelhavet.

***To av bombene, berget og på museum. (Foto: «NAM---Palomares-bombs», foto: Marshall Astor, via Flickr/Wikimedia Commons. Lisens: CC BY-SA 2.0.)***

Den 24. januar – Air India Flight 101, en Boeing 707, styrter i Mont Blanc. Alle de 117 om bord omkommer.

Februar

Den 2. februar – Norge opplever ekstrem kulde. Karasjok måler −50,0 grader, og kuldebølgen rammer store deler av landet.

Den 3. februar – Luna 9 blir det første romfartøyet som myklander på Månen. Den sovjetiske sonden sender bilder fra overflaten og viser at et fartøy faktisk kan lande uten å synke ned i et antatt dypt lag av månestøv.

Den 23.–24. februar – Militærkupp rammer både Syria og Ghana. I Syria overtar en ny Baath-fraksjon makten, mens president Kwame Nkrumah styrtes i Ghana mens han befinner seg i utlandet.

Mars

Den 1. mars – Sovjetiske Venera 3 når Venus. Sonden krasjer på planeten og blir det første menneskeskapte objektet som når overflaten på en annen planet. Ingen data blir sendt tilbake.

Den 2. mars – «Munken i Nidarosdomen» setter fantasien i sving. Filosofimagister Jon Medbøe forteller at han har hørt en uforklarlig munkeskikkelse i domen. Historien utvikler seg til en av vårens store norske avisføljetonge og blir også karikert i radioprogrammet “Hørerøret”.

***Her begynte spøkeriet allerede helt tilbake i 1920. (Wiki)***

Den 4. mars – John Lennons uttalelse om at Beatles er «mer populære enn Jesus» blir offentliggjort. Kommentaren står først i et britisk avisintervju uten særlig oppstyr, men skaper senere voldsom reaksjon i USA hvor uttalelsen blir trukket ut av sin sammenheng og slått stort opp.

Den 11. mars – Frankrike varsler uttrekning fra NATOs integrerte militære kommando. President Charles de Gaulle ønsker større fransk selvstendighet fra amerikansk dominans. NATO må senere flytte sitt militære hovedkvarter fra Frankrike til Belgia.

Den 16. mars – Gemini 8 gjennomfører historiens første sammenkobling mellom to fartøyer i rommet. Neil Armstrong og David Scott kobler romskipet til et ubemannet Agena-fartøy.

Den 23. mars – Vogt-komiteen legger frem sin vurdering av den norske språksituasjonen. Arbeidet søker å dempe den langvarige språkstriden mellom bokmål og nynorsk og markerer en gradvis overgang fra den tidligere samnorskpolitikken til større respekt for de to skriftspråkenes egenart.

April

Den 3. april – Luna 10 blir det første menneskeskapte fartøyet i bane rundt Månen. Sovjetunionen fortsetter dermed rekken av romfartsprestasjoner, samtidig som USA arbeider stadig mer målrettet mot en bemannet månelanding.

Den 7. april – Den savnede hydrogenbomben fra Palomares-ulykken blir hentet opp fra Middelhavet. Etter en omfattende leteaksjon finner amerikanerne bomben på stort dyp.

Den 8. april – Leonid Bresjnev blir generalsekretær i Sovjetunionens kommunistparti. Han utvikler seg til Sovjetunionens dominerende leder og skal prege supermakten frem til sin død i 1982.

Mai

Den 16. mai – Kulturrevolusjonen innledes i Kina. Kommunistpartiets såkalte «16. mai-notis» gir startskuddet til Mao Zedongs kampanje mot det han hevder er borgerlige og kontrarevolusjonære krefter. I årene som følger blir millioner forfulgt, skoler og universiteter lammet, og store deler av Kinas kulturarv angrepet.

KULTURREVOLUSJON:Slik ser det ut når man ikke har hørt om The Beatles. De hadde ikke hørt “My Bonnie” engang. Slagordet på bildet lyder:«En varm hyllest til gratulasjonstelegrammet fra Sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti, Statsrådet, Den sentrale militærkommisjonen og Den sentrale kulturrevolusjonsgruppen til de revolusjonære opprørsgruppene i Shanghai.» (Foto: China Pictorial, 1967 / Wikimedia Commons. Public domain.)

Den 22. mai – Oslos T-bane åpner. De østlige forstadsbanene knyttes til en moderne tunnelbane med Jernbanetorget som endestasjon.

Den 26. mai – Guyana blir selvstendig. Den tidligere kolonien Britisk Guyana løsriver seg fra Storbritannia og blir en ny stat på Sør-Amerikas nordkyst. Hendelsen er del av den store avkoloniseringsbølgen etter annen verdenskrig.

Juni

Den 2. juni – Surveyor 1 foretar USAs første vellykkede myklanding på Månen. Landingen viser at amerikanerne nå behersker teknologien som trengs for å sende fartøyer kontrollert ned på måneoverflaten.

Den 9. juni – Esso får tillatelse til å bore etter olje i Nordsjøen. Norge vet ennå ikke hvor store petroleumsmengder som finnes utenfor kysten, men beslutningen er et viktig skritt mot oljealderen som få år senere skal forandre norsk økonomi.

Den 13. juni – USAs høyesterett avsier den historiske Miranda-dommen. Politiet må heretter opplyse arresterte om retten til å tie og retten til advokat før avhør. Formuleringen «You have the right to remain silent» blir senere kjent gjennom utallige amerikanske filmer og TV-serier.

Den 17. juni – Stortinget vedtar loven om folketrygd. Ordningen samler og utvider en rekke sosiale trygder og blir en av bærebjelkene i den moderne norske velferdsstaten.

Den 28.–29. juni – General Juan Carlos Onganía overtar etter et kupp i Argentina. Dagen etter begynner amerikanske fly å bombe mål ved Hanoi og Haiphong, noe som markerer en ytterligere opptrapping av Vietnamkrigen.

Juli

Den 11. juli – Fotball-VM åpner i England. Turneringen blir en av årets største internasjonale sportsbegivenheter og ender med at vertsnasjonen når finalen på Wembley.

Den 19. juli – Norsk oljeboring begynner i Nordsjøen. De første leteboringene markerer begynnelsen på en virksomhet som i løpet av få år skal føre til store funn og endre Norges økonomiske historie.

Den 29. juli – Et nytt militærkupp rammer Nigeria. General Aguiyi-Ironsi blir drept, og Yakubu Gowon overtar makten. Motsetningene mellom landets regioner og folkegrupper skjerpes ytterligere og leder året etter til Biafras løsrivelsesforsøk og en katastrofal borgerkrig.

Den 30. juli – England vinner fotball-VM. Vest-Tyskland blir slått 4–2 etter ekstraomganger på Wembley. Det er fortsatt Englands eneste VM-tittel i herrefotball.

***Fra 0-0 kampen mellom Vest-Tyskland og Argentina. (Foto: ukjent fotograf, El Gráfico – História de los Mundiales, via Wikimedia Commons. Public domain i Argentina.)***

August

Den 1. august – En snikskytter åpner ild fra universitetstårnet i Austin, Texas. Charles Whitman dreper en rekke mennesker og sårer mange flere før han selv blir skutt av politiet. Massedrapet blir et av de første moderne amerikanske masseskytingene som får direkte og omfattende mediedekning.

Den 7. august – Sovjetunionen åpner grensen ved Boris Gleb. Den norsk-sovjetiske grensen er ellers blant de strengest kontrollerte grensene i Europa, og åpningen får derfor stor symbolsk betydning midt under den kalde krigen.

Den 12. august – Kulturrevolusjonen i Kina går inn i en mer voldsom fase. Mao Zedongs kampanje mobiliserer særlig unge «rødegardister», som angriper personer, institusjoner og kulturminner de mener representerer det gamle og borgerlige Kina.

Så var det min tur, 13. august - fyller 14

Arbeiderbladet 13. august 1966. Svensk økonomi i trøbbel, norsk stabil. Den triste historien om jenta som sa nei er tidløs. Marlon Brando både på Rosenborg og Symfra. Jeg ville valgt begge. “Flipper” og “Laramie” på TV, jeg valgte sikkert begge.

Bursdagslektyre fra den kulørte presse. Popnytt er selvfølgelig bankers.

Den 19. august – Et kraftig jordskjelv rammer det østlige Tyrkia. Flere tusen mennesker omkommer, og store områder rundt Varto blir ødelagt.

Den 29. august – Beatles holder sin siste ordinære konsert som turnerende band. Avskjedskonserten finner sted på Candlestick Park i San Francisco. Gruppen konsentrerer seg heretter om studioarbeid, noe som åpner for langt mer kompliserte innspillinger enn de kunne gjenskape på scenen.

***The Beatles’ siste konsert foran et publikum.***

September

Den 6. september – Sør-Afrikas statsminister Hendrik Verwoerd blir drept i parlamentet. Verwoerd var en av hovedarkitektene bak apartheid-systemet, den lovfestede rasesegregeringen som sikret det hvite mindretallet politisk makt.

Den 10. september – Forsøksgymnaset blir stiftet i Norge. Skolen bygger på alternative pedagogiske ideer, større elevmedvirkning og mindre autoritære undervisningsformer og blir et symbol på de nye utdannings- og ungdomsidealene som vokser frem i 1960-årene.

Den 30. september – Botswana blir selvstendig. Det tidligere britiske protektoratet Bechuanaland blir en selvstendig republikk med Seretse Khama som president. Landet skal senere skille seg ut som en av Afrikas mest stabile demokratier.

Oktober

Den 4. oktober – Lesotho blir selvstendig fra Storbritannia. Det lille fjellandet, helt omgitt av Sør-Afrika, går fra å være protektoratet Basutoland til en selvstendig stat.

Den 11. oktober – Jens Bjørneboes roman «Uten en tråd» blir beslaglagt av politiet. Den seksualåpne boken blir gjenstand for en omfattende sedelighetssak og setter spørsmål om sensur, seksualmoral og ytringsfrihet på dagsordenen.

Den 15. oktober – Black Panther Party blir grunnlagt i California. Huey P. Newton og Bobby Seale etablerer organisasjonen for å bekjempe rasisme, politivold og sosial nød i svarte amerikanske lokalsamfunn.

Den 21. oktober – Aberfan-katastrofen rammer Wales. En enorm masse av kullavfall raser ned over landsbyen Aberfan og begraver blant annet en barneskole. 144 mennesker omkommer, 116 av dem barn, og katastrofen blir et nasjonalt traume i Storbritannia.

***Fra forsiden på Arbeiderbladet 22. oktober 1966*** *(Skjermdump fra Nasjonalbibliotekets nettsted)*

November

Den 4. november – Firenze rammes av en katastrofal flom. Elven Arno går over sine bredder og oversvømmer store deler av byen. Millioner av bøker, manuskripter og kunstverk blir skadet, og frivillige fra hele verden strømmer til for å redde kulturarven. Venezia rammes samtidig av en svært alvorlig stormflo.

Den 8. november – Ronald Reagan blir valgt til guvernør i California. Den tidligere filmskuespilleren etablerer seg dermed som en betydelig konservativ politiker. Fjorten år senere blir han valgt til USAs president.

***Den nye guvernøren i California. Han hadde større ambisjoner enn som så. (Foto: Ronald Reagan Library, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0.)***

Den 15. november – Gemini 12 lander etter den siste ferden i Gemini-programmet. James Lovell og Buzz Aldrin avslutter programmet som har lært NASA å manøvrere, koble sammen fartøyer og arbeide utenfor romskipet – ferdigheter som er avgjørende for Apollo og månelandingen.

Den 30. november – Barbados blir selvstendig. Den karibiske øystaten avslutter mer enn tre århundrer med britisk kolonistyre og blir medlem av Samveldet.

Desember

Den 8. desember – Passasjerfergen «Heraklion» synker i Egeerhavet. Fartøyet går ned i kraftig uvær nær Kreta, og over 200 mennesker omkommer.

Den 16. desember – FN vedtar to grunnleggende menneskerettighetskonvensjoner. Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Den 26. desember – Kwanzaa feires for første gang i USA. Høytiden blir grunnlagt av Maulana Karenga som en afroamerikansk kulturfeiring med vekt på afrikansk arv, fellesskap og selvbestemmelse, midt i en tid med sterk svart politisk og kulturell mobilisering.

Julelektyre

Arbeiderbladet julaften 1966. Forsiden lover våpenhvile i Vietnam i julen. Smarte skapsprengere unnslapp med 70 000 kroner. Det gikk dårlig for den sørpe fulle restaurantgjesten som ble lokket ned i en kjeller og tildelt en omgang juling. Klokken 22.00 forteller en banksjef om sin barndoms jul. Skal vedde på at “Rosebud” ikke ble nevnt en eneste gang.

Julebonanza på Oslo-kinoene. Marlon Brando på Frogner og Eldorado! (Alle avisklippene fra Nasjonalbiblioteket www.nb.no)

De vanlige ukebladene feirer jul. NÅ-forsiden er ualminnelig farverik. Og ski-jentene trener i sjarm. Bjørn Staib i Vi Menn.

De virkelige godsakene. Ferske utgaver av hele Norges POP-revyen og Popnytt.

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS:

Ingen pris ble utdelt.

Fire bøker

SKI-VM I OSLO, 17-27. februar:

Gull til Gjermund Eggen (15 km og 50 km), Norge (4x10 km stafett) og Bjørn Wirkola (hopp normal bakke og stor bakke).

SKØYTE-VM I GÖTEBORG:

Verdensmester Kees Verkerk etter at arrangørene slo av fryseanlegget natt til søndag og ødela mesterskapet. Altså juks.

ENGELSK FOTBALL:

30. juli – VM i fotball 1966: England blir verdensmester i fotball etter å ha slått Vest-Tyskland 4-2 i finalen.

Liverpool FC blir engelsk seriemester. Ikke noe særlig fortjent, sier vi!

NORSK FOTBALL:

Fredrikstad blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Lyn 3-2 i finalen (med juks; alle vet at det ikke var straffe, ballen traff hoften, ikke hånden).

Skeid blir seriemester i fotball.

1966: Realskole, «Revolver» og panser-BH’ene

JANUAR – LP DET NESTE NYE

FEBRUAR – FRED ANTON MOSER JONNY

MARS – KLIPPEKORT-KONGEN

APRIL – DA JEG MISTET HODET TIL HANS CONRAD

MAI – OVERGREPET VED LOMMEDALSELVEN

JUNI – DA «PAPERBACK WRITER» MÅTTE VENTE

JULI – FRA WEMBLEY TIL NORDERHOV

AUGUST – TERJE MOSNES, MUSIKKJOURNALISTIKKENS YPPERSTEPREST

SEPTEMBER – Revolver og drukningsdød I «SUNNY»

OKTOBER – VERDENS STRAMMESTE BH BESØKER KJELLERSTUEN

NOVEMBER – «DEAD END STREET» PÅ LÅNT TID

DESEMBER – NAKEN FRUE PÅ GUTTEJAKT

LP-UTGIVELSENE 1966

Musikkåret 1966 i Storbritannia

Fem sentrale singler

Nancy Sinatra – «These Boots Are Made for Walkin’» (Reprise)

Rolling Stones – «Paint It, Black» (Decca)

The Beatles – «Eleanor Rigby» / Yellow Submarine» (Parlophone/EMI)

Four Tops – «Reach Out I’ll Be There» (Tamla Motown)

The Beach Boys – «Good Vibrations» (Capitol/EMI)

Musikkåret 1966 i USA

The Mama’s & the Papa’s – «California Dreamin’»
(RCA Victor)

? (Question Mark) and the Mysterians – «96 Tears» (Karusell)

Jimmy Ruffin – «What Becomes of the Brokenhearted»
(Tamla Motown)

The Monkees – «Last Train to Clarksville» (RCA Victor)

SSgt. Barry Sadler – «The Ballad of the Green Berets» (RCA Victor)

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1966:

Så var det min tur, 13. august - fyller 14

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS:

Fire bøker

SKI-VM I OSLO, 17-27. februar:

SKØYTE-VM I GÖTEBORG:

ENGELSK FOTBALL:

NORSK FOTBALL:

YANFRIIS.NO

1966: Realskole, «Revolver» og panser-BH’ene

JANUAR – LP DET NESTE NYE

FEBRUAR – FRED ANTON MOSER JONNY

MARS – KLIPPEKORT-KONGEN

APRIL – DA JEG MISTET HODET TIL HANS CONRAD

MAI – OVERGREPET VED LOMMEDALSELVEN

JUNI – DA «PAPERBACK WRITER» MÅTTE VENTE

JULI – FRA WEMBLEY TIL NORDERHOV

AUGUST – TERJE MOSNES, MUSIKKJOURNALISTIKKENS YPPERSTEPREST

SEPTEMBER – Revolver og drukningsdød I «SUNNY»

OKTOBER – VERDENS STRAMMESTE BH BESØKER KJELLERSTUEN

NOVEMBER – «DEAD END STREET» PÅ LÅNT TID

DESEMBER – NAKEN FRUE PÅ GUTTEJAKT

LP-UTGIVELSENE 1966

Musikkåret 1966 i Storbritannia

Fem sentrale singler

Nancy Sinatra – «These Boots Are Made for Walkin’» (Reprise)

Rolling Stones – «Paint It, Black» (Decca)

The Beatles – «Eleanor Rigby» / Yellow Submarine» (Parlophone/EMI)

Four Tops – «Reach Out I’ll Be There» (Tamla Motown)

The Beach Boys – «Good Vibrations» (Capitol/EMI)

Musikkåret 1966 i USA

The Mama’s & the Papa’s – «California Dreamin’» (RCA Victor)

? (Question Mark) and the Mysterians – «96 Tears» (Karusell)

Jimmy Ruffin – «What Becomes of the Brokenhearted» (Tamla Motown)

The Monkees – «Last Train to Clarksville» (RCA Victor)

SSgt. Barry Sadler – «The Ballad of the Green Berets» (RCA Victor)

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1966:

Så var det min tur, 13. august - fyller 14

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS:

Fire bøker

SKI-VM I OSLO, 17-27. februar:

SKØYTE-VM I GÖTEBORG:

ENGELSK FOTBALL:

NORSK FOTBALL:

1967 - psykedelia i de tusen hjem

1965 - Speider og Amerika-venn

YANFRIIS.NO

The Mama’s & the Papa’s – «California Dreamin’»
(RCA Victor)

Jimmy Ruffin – «What Becomes of the Brokenhearted»
(Tamla Motown)