***Jeg tror ikke det går an å oppsummere sommeren 1965 bedre enn dette. Og hvis dukjenner noen som kan hjelpe meg til å få den grammofonen til å virke igjen, så gi beskjed! (Foto: Yan Friis)***

Sommeren 1965 ble populærmusikken bedre, bredere, mer innovativ og mektigere. Fortsatt med Beatles i tet, men nå også med Dylan som shotgun og Stones i baksetet. Stones kom dessuten til Norge, og plutselig var vi med i verden.

Jeg skal ikke gå i dybden her, for jeg er på ferie og har begrenset tilgang til minnearkivene. Men vi ligger ikke på latsiden i yanfriis.no, vi bare jobber på. Så mitt bidrag til denne sommerdagen er en spilleliste på 65 låter som alle spant på grammofonene i de tusen verdenshjem sommeren 1965, lydsporet til ferden mot Sandvika kino (hvor de satte opp “Help!”) og møtet med NATO-amerikanerne i Vallerveien, særlig min venn Junior, som hadde de siste nye platene fra Amerika.

Spotify-spillelisten som er linket rett under her, gir deg den helt riktige sommerstemningen, 1965-sommerstemningen. Sol, regn og løvetann fra 61 år tilbake. Rene tidsmaskinen.

Jeg har også hentet inn alle de 65 platecoverne, så du får den visuelle feelingen. Og jeg kommenterer hver bidige plate.

Fra venstre:
1) En gebrokken stemme så sårbar at man fikk uimotståelig lyst til å holde rundt den, og så sløret erotisk at man slett ikke burde. Francoise Hardy fikk veldig mange unggutter til å oppdage hva som befant seg i snabelskapet.
2) Merkelig leken og sofistikert låt til britisk R&B å være, glimrende ivaretatt av Van Morrisons røst med et vandrende gitar-tema som følgesvenn.
3) The Animals følger blues-losen etter vellykkede “Don’t Let Me Be Misunderstood”. “Bring It On Home To Me” er ikke like god, men fortsatt kul nok.
4) Pete Townshens og hans The Who tar testosteronstøy og tenåringskvaler genialt på kornet. For en ankomst, og for en låt! Dizzy in the head indeed.
5) The Supremes konsoliderer posisjonen som den fineste jentegruppen av dem alle. De har Motowns beste på komp, tar seg av de svevende korlinjene selv og overlater tømmene til en røst så sexy at det burde stått en vakt utenfor og nektet alle under 18 adgang.

Fra venstre:
1) I Norge var dette tenåringenes første møte med country. Men uten at de visste det. Millers røst er så sympatisk, og den knipsende fortellingen så bekymringsløst smittende at du bare måtte ha platen.
2) Det kimende gitarriffet, det utradisjonelle trommemønsteret, Johns skimrende røst og Pauls brutalt høytflyvende harmonier, (og den skjenende gitarsoloen) det er en mektig innspilling, noe av det sterkeste Beatles hadde gjort til da.
3) Lettvekter, men med sjarm. De gjør strålende pop av Sam Cookes soulklassiker.
4) De største hitsene deres ble tatt imot med åpne armer av de amerikanske soldatene i Vietnam. Særlig denne som sa nøyaktig hva ungguttene følte når kulene svirret og det var “nowhere to run”.
5) Honeycombs gjorde en brukbar versjon, og fikk en mindre hit for bryet, men det er The Kinks’ original innspilling av “Something Better Beginning” fra “Kinda Kinks” som ruler: Veldig mange hadde LP’n den sommeren.

Fra venstre:
1) For mange av oss er Hep Stars’ versjon av “Cadillac” den definitive. Det er smakk, smakk og bølje-orgel i mesterklassen. Dessuten verdens tøffeste bandbil før Pussycats kom durende i sin London-buss.
2) Selv jeg var svak for enkelte av Sven-Ingvars’ tallrike slagere. Mye skyldtes “Fröken Fräken”. Til gjengjeld skyldtes svært lite “Det var i vår ungdoms fagraste vår”.
3) The Drifters var alltid gledesspredere. Her slås det taktfast på melkespannet mens gruppen besynger nattklubbens fortreffeligheter.
4) Smokeys røst er selve definisjonen på smooth, og Miracles’ korstemmer og det utsøkte arrangementet gjør denne innspillingen til en regelrett kjærlighetserklæring til livet.
5) Trioen til Curtis Mayfield i en storband-hyllest til en helt spesiell kvinne, en kvinne med sjel, hva skal man med gull og diamanter da? Han svarer for henne, så det er ikke sikkert hun er enig. Men låten svinger skikkelig, fullt trøkk i blåserrekken.

Fra venstre:
1) Bob Dylan overtar stafettpinnen etter Chuck Berry og avfyrer en porsjon halsbrekkende reglerock med elektriske gitarer (2), bass og trommer i ryggen. Hver strofe er som skapt for T-skjorter.
2) “Farmer John” er ikke like definitiv som “Cadillac”, men har både sjarm (Svenne Hedlunds svenske uttale av John) og garasje-atmosfære. Herjet som bare det på norske hitlister.
3) Brødrene Everly får sitt store comeback med en rak og feiende rocker. Det ble også deres siste storslager.
4) Kinks gikk på trynet med hastverksinnspillingen “Everybody’s Gonna Be Happy”, og safet med oppfølgeren, “Set Me Free”, veldig kommers, nærmest bare en stabel refrenger og en glidende gitarfigur.
5) The Who overgår “I Can’t Explain” med et drønnende frihetsrop dynket i feedback og rabalder.

Fra venstre:
1) The Hollies når slagerhimmelen med dette jubelropet av en låt. Vokalharmonier av stål.
2) Donovan følger opp “Catch The Wind” med en hyperenkel, velspilt og velsunget ditty. Kassegitarpop var aldri bedre enn dette.
3) Brian Wilson var bare sånn passe fornøyd med “Help Me, Ronda”, et av kuttene på albumet “Beach Boys Today”, så gruppen spilte den inn omigjen for single-markedet, lett omarrangert og ombokstavert, og ble betalt med sine andre #1 på Billboard.
4) Johnny Cash og Bob Dylan hadde enorm respekt for hverandre og ble også nære venner. Cash’ spenstige duett med June Carter i en av Dylans signaturlåter ble en kjempehit.
5) Med sin nye gitarist, Jeff Beck, om bord, klarte Yardbirds en stund å være både innovative og hyperkommersielle. Alle singlene deres i 1965-66 hadde noe spesielt for øret. Som den orientalske gitarklangen i “Heart Full Of Soul”.

Fra venstre:
1) Dramakongen med operetterøsten i en storslagen ballade. Herlig.
2) Country-orkestret til Doug Sahm og Augie Meyers skjøt blink med texmex-influerte “She’s About A Mover”. En evig klassiker.
3) Stones var på Europa-turnè (inkluderte Oslo), og sendte i den anledning ut en live-EP (med bl.a. “I’m All Right”) på markedet. De holdt igjen “Satisfaction” til høsten, så den var bare å få i USA den sommeren.
4) EP-formatet var særlig populært i England og Frankrike. Manfred Mann brukte formatet helt bevisst, så EP’ne var selvstendige, unike utgivelser. Som denne. Den solgte til og med mer enn den samtidige Stones-EP’n.
5) Nok en låt fra den elektriske delen av “Bringing It All Back Home”. Jagende låt med Dylan i gneldreform. Gjorde det sånn passe på hitlistene.

Fra venstre:
1) The Pussycats først hit i Norge var ikke “Ebb Tide”, selv om den ble utgitt først. Deres skranglete versjon av R&B semiklassikeren “Gonna Send You Back To Georgia”, var så vidt innom Arbeiderbladets liste like etter Sjølyst-konserten med Stones.
2) Dustys rungende pop-drops “In The Middle Of Nowhere”. Stort lydbilde, men Dusty har full kontroll.
3) Phil Spectors klassiker smurt inn i romklang og orkester, herlig overprodusert, og vakkert sunget. En av mine favoritter med duoen.
4) Skøyeraktig gøy, merkelig tekst, énfingers farfisa, sax, alt plassert i et texmex blues-rigg. Ingen kan mislike “Wooly Bully”.
5) O himmel! Den jinglende janglende perfekte lyd av sommer. Svale sangharmonier og et tema lånt av Bach. Verdens beste cover av en Dylan-låt.

Fra venstre:
1) Verdens vakreste soulballade? Rolling Stones var så raskt ute med å covre den at de nesten kom Otis i forkjøpet.
2) Først breddefulltreffer for Four Tops, plutselig utfordret de Supremes i popularitet. Tidløs og smittende glad.
3) Stones’ versjon av “Cry To Me” er desperat på grensen til selvantenning. Pretty Things gjør ingen forsøk på å overgå den innfallsvinkelen. De drar i stedet låten helt ned, på hviskenivå over en stødig beat med etterhengende gitar-kjipp, og lar det heller flomme hver gang de når refrenget (med kor). Vel så fint, faktisk.
4) Searchers nærmer seg slutten som hitmaskin. “He’s Got No Love” er et ljomende romklangs-vågestykke, aggressivt, i nabolaget til “The Last Time” (de låner til og med det roterende gitarløpet). Mektig. Jeg rangerer den høyt i Searchers katalog.
5) Må ha med en av tidenes mest minimalistiske popsanger, udødeliggjort av Herman’s Hermits, og siden brukt som fundament for Ramones’ eksistens: “second verse, same as the first …” Og ja, Ramones elsket Herman’s Hermits.

1) Herlig gjennomarbeidet komposisjon som utvikles gjennom flere trinn, og med et forløsende refreng som umiddelbart ble annektert av de amerikanske Vietnam-soldatene. Jeg elsker denne singlen. Og oppfølgeren, “It’s My Life”.
2) Dempet intro med rytmiske knips, ingen kan stå imot sånt, særlig ikke når det fører rett inn i et av de mest iørefallende og enkle refrengene som er laget. Tittelkuttet fra gruppens svært tamme film. De må nøye seg med birollene, Jaguaren overskygger dem fullstendig.
3) Rope-i-kor-sang og Bo Diddley-jungelbeat, en hel genre i seg selv. Brian Poole & The Tremeloes covret den lynraskt, og ble foretrukket i England. Jeg gir den amerikanske originalen forkjørsrett. Bow Wow Wow hadde suksess med sin versjon 17 år senere.
4) Mer svensktoppar fra Sven-Ingvars. Flinke folk, men “Jag älskar dej ännu” var ikke min favoritt.
5) Liverpool-stjernens karriere går mot slutten. “In Thoughts Of You” var det siste skuddet i revolveren. Absolutt brukbar finale.

Fra venstre:
1) “Help!” er kongekuttet som åpner gruppens svært undervurderte film ved samme navn. Herlig film, herlig låt, herlig dialog mellom Lennon og koret. Sommer.
2) Ja verdensrommet ble erobret, og putselig dro alle til månen, og Jonathan King ble igjen alene. Artig start på karrieren til en mann som hadde genial teft for hits, ikke nødvendigvis med kvalitet.
3) Den svarteste soul-pop som noen hvit sanger har kunnet prestere. Liksom-brødrene Righteous ble selvfølgelig hjulpet i gang av Phil Spector. Bare han kunne skape et lydbilde som ytet dem rettferdighet.
4) Her justerte Beach Boys siktet, og ble et internasjonalt fenomen. Sangen er bare glad, elgant skrudd sammen og med et hook som aldri slipper taket i hjernen din.
5) Four Tops’ produksjonsteam Holland–Dozier–Holland forsøkte seg på det gamle trikset, skriv den samme sangen en gang til, da Motown satte dem under tidspress: Skriv en ny hit på 24 timer. De skrev “I Can’t Help Myself 2”. Ekstra morsomt at Paul McCartney under tidspress (måtte skrive en ny låt i løpet av en natt da “Rubber Soul”-deadlinen var gått ut), i ren desperasjon tok han “It’s The Same Old Song”, omjusterte den, og kalte den “You Won’t See Me”. Én sang - tre liv.

Fra venstre:
1) De virket mer som tegneseriefigurer enn virkelige mennesker, og ekteparpar-idyllen var en fasade, men sannelig greide de å utføre kunster. “I Got You Babe” er den fineste, men de hadde faktisk mer å gå på. Min favoritt er “The Beat Goes On”.
2) Var “See My Friend” (som den het først, og som Ray kalte den i de første intervjuene i 1965) skaphomsens sang, eller bare en trist kommentar til ensomhet og livets forgjengelighet - badet i en gitardur som minner om klangen fra en indisk tanpura? Uansett er “See My Friends” en unik perle fra sommeren 1965.
3) The Byrds fulgte opp fabelaktige “Mr.Tambourine Man” med nok en Dylan-låt, deilig gjennomført. Den havnet i direkte konkurranse med Chers versjon, og tapte i USA. Det likte Dylan dårlig.
4) “Help!”-LP-n solgte så godt at den ble registrert på singlelisten i England. Derfor noen smakebiter. “The Night Before” er at av albumets høydepunkter.
5) Coveret til en fransk EP som bl.a. inneholder “You’re Going To Lose That Girl” fra “Help!”-albumet.

Fra venstre:
1) En av Smokeys signaturlåter, kjempehit i USA i 1965. I England solgte den ikke, men ble gjenutgitt i 1969, og da nådde den Top 10.
2) Jeg tar med “Ebb Tide” selv om den ikke begynte å selge for alvor før i september. Ganske pussig at oppvarmingen for Stones på Sjølyst ikke ga noen effekt. Pussycats var trolig alt for ukjent. Det måtte Ti i skuddet og Vidar Lønn til for at låten tok av.
3) Den første storslageren for liksom-brødrene Walker. Ingen kunne runge som Scott Engel, og her tar han av så stormasten knaker.
4) James Brown finner opp funk, og det så svetten spruter. Vanvittig innflytelsesrik innspilling. Og for noen moves!
5) En av de fineste soul-låtene i verdenshistorien. Så bevegelig, så gjenkjennelig, så brennende sensuell.

Fra venstre:
1) Ikonisk låt, ikonisk fuzzriff, ikonisk hele veien. Men egentlig ikke en del av den norske sommeren 1965, da den ikke kom før mot slutten av august, etter skolestart. I USA var den ute allerede i juni. Jeg hørte den tidlig da jeg hadde en amerikansk venn.
2) Også en sensommer-sensasjon, verdens absolutt mest brennende intense seks minutter i 1965, ingen hadde hørt maken til låt og lyd, og orgelet var til og med en blindpassasjer.
3) Halvgamle Sonny opptrer som talsmann for kidsa og den nye tid, på grensen til patetisk, men ganske stilig i all sin naivitet også.
4) Donovans tid som folk- og protest-sanger ble avrundet med denne EP’n. Tittelkuttet, skrevet av Buffy Sainte-Marie, fikk nesten like stor betydning for ung protest som “Blowin’ In The Wind”, og Donovans versjon er fremragende.
5) Mer protest, og nå av den krasse sorten, skrevet av P.F. Sloan. McGuire synger sinte ord med sint stemme og får med seg borgerrettighet, atomkappløp, Vietnamkrig og kinesisk kommunisme mens lydkulissene pulserer i nabolagene til Byrds og Sonny & Cher. Flott låt, og ganske spekulativ. Sloan gikk fra surf til protest uten å blunke. Han fulgte pengene. En tidvis genial sangsmed.

Sommeren 1965

Sommeren 1964

YANFRIIS.NO