Sommeren 1966
Året da jeg begynte på realskolen, Beatles ga ut “Revolver”, POP-revyen ble født, og jeg serverte brent risengrynsgrøt på Norderhov.
Mens vi reiste nedover i Europa i en brun SAAB, to røkende voksne i forsetet, og tre kvalme gutter på 7, 10 og snart 14 i baksetet, sistnevnte også pottesur fordi han ble nektet å høre sin flunkende nye "Paperback Writer" før avreise, spilte England sin første kamp i VM og greide bare 0-0 mot Uruguay. Ikke engang det fikk jeg vite da bilen manglet radio og ingen, unntatt (snart) 14-åringen, var interessert i fotball.
Bortsett fra en utgave av Bravo med George Harrison på forsiden mot gullbakgrunn, har jeg ingen gode minner fra den sommerferien. Bare dårlige. Regnværet i Amsterdam, så pøsende at campingplassen lå under vann, og vi ble nødt til å søke losji - hvilket gjorde foreldrene enda mer gretne, da reisekassen var gjerrig nok allerede. "Help!" gikk på en av byens kinoer som vi passerte, men mitt rop fant ingen empatiske ører.
Jeg husker det pinlige øyeblikket da vi satt rundt kjøkkenbordet til min mors kusine, og ble fortalt at de nok ikke hadde plass til å la oss overnatte - alt mens regnet tordnet mot rutene og vi lot som om vi var mette etter én brødskive. De ville jo bare ha oss ut, det kunne alle føle.
Været bedret seg da vi var i Groningen, og vi besøkte et badeanlegg med stupetårn. Der sto jeg mutters alene mange hundre meter over vannflaten, blå og lumsk der nede, holdt pusten og tok spranget. Akk hvor det svimlet i maven, og hvor vannet kom susende mot meg med lysets hastighet. Jeg var livredd for å tippe over, men nedslaget var merkelig smertefritt. Jeg fikk vann i nesen, but so what. Jeg hadde hoppet. Jeg hadde turt.
I alle år siden har jeg trodd at jeg hoppet fra 7,5 meter. Men fantes 7-og-en-halv-metere? Det er jeg sannelig ikke sikker på. Kanskje var det bare fem. Kanskje jeg bare måtte overgå dem i venneflokken som jeg visste hoppet fra 5'ern. Jeg tror jeg hoppet fra 5’ern på Frognerbadet én gang. Men aldri mer. Bedre med 3'ern. Om den fantes. Jeg tror den gjorde. Den hadde litt svikt, som var vrient å takle.
Fortsatt helt uvitende om hva som foregikk i England. At de hadde slått både Mexico og Frankrike 2-0 og var videre. 23. juli slo de ut Argentina 1-0, og tre dager senere Portugal (med den fryktede Eusebio) 2-1. England var i finalen! Og det fikk jeg først vite da vi kom hjem. I tide.
Og for en hjemkomst! "Paperback Writer", endelig. Og England mot Tyskland (4-2) til dessert. Selvfølgelig var ballen inne. Jeg var aldri i tvil om det. Ikke mye i hvert fall.
Dagen etter dro jeg på speiderleir på Norderhov. Vi snublet inn i august, med skiftende vær, Nøtte på maten (kneip) og brent risengrynsgrøt - og snart duket for "Revolver" og realskole og en helt ny tilværelse.
1) Daydream: Semi-unplugged popmusikk lå i tiden, og denne stramt strengede, men deilig flanerende ode til dagdrømmerier var simpelthen umulig ikke å elske. John B. Sebastian vant Norge, og alle lærte seg å spille den på gitar.
2) Homevard Bound er som ovenstående, unplugged og fortrolig, lett å like, skjønt dens hjemlengsel er melankolsk og smertefull. Alle lærte seg denne på gitar også.
3) Walking My Cat Named Dog var en hit for Dusty Springfields kjæreste Norma Tanega i England, i Norge gikk vi for brumlebass Barry McGuires versjon. Jeg vokste opp med den, så da måtte Norma vike.
1) Gloria, Them-låten som egenhendig skapte den fascinerende amerikanske garasjerock-genren. Strittende piggtråd-rhythm & blues høy på flybensin og (etter hvert) syre. Shadows Of Knights versjon brenner.
2) Pretty Flamingo, Paul Jones’ siste bidrag til Manfred Mann tok dem helt til topps i England. En ukomplisert popsang med deilig, sval sommersmak, lett å like.
3) Sloop John B., første smakebit fra “Pet Sounds”, og ganske atypisk; en trad folk-låt, smuglet inn i repertoaret av Al Jardine. Brian ga den full studio-behandling, og skapte en sommerklassiker.
1) Shotgun Wedding, opp til alteret med en hagle i ryggen, denne karen skal gifte seg enten han vil eller ikke, bruden er godt på vei, og skyting må påregnes. En novelty-låt med frynsete moral som nådde Topp 10 i England to ganger, både i 1966 og 1972.
2) (You’re My) Soul And Inspiration er Righteous Brothers’ første single etter bruddet med Phil Spector, en fullkommen etterligning som tok dem hele veien til #1 i USA.
3) Lady Jane: En ganske brukbar cover av Stones-klassikeren fra “Aftermath”, solgte bra i Norge, og gjorde frittalende ABE (Per Arild Abrahamsen) til stjerne. Første mann i verden i miniskjørt.
1) Take It Or Leave It, er et av de mest pop’ete innslagene på “Aftermath”, og det er trolig at Jagger/Richards skrev låten med tanke på The Searchers. Den kler dem som hånd i hanske.
2) Sorrow er mest kjent i Bowies coverversjon fra “Pin Ups”, og for George Harrisons lån av strofer i “It’s All Too Much”. Men dette er hit-versjonen fra 1966, sval pop fra restene av Merseybeats som nå var nede i duo-format og kalte seg Merseys. De fant låten på McCoys’ debut-LP.
3) Come On Home, et av høydepunktene i Wayne Fontanas karriere etter at han brøt med The Mindbenders. Kalasarrangementet tar deg med markerte, slentrende steg, skritt for skritt opp trappen, med et lite pianotema som etterhengende kommentar, før refrenget kommer seilende og du kjenner forløsning og behov for en sigarett. Kjempelåt!
1) “Wild Thing”, et lakenbasketak av de helt store, spartansk arrangert, hamrende erotisk, her er det bare av med klærne og det litt fort, og verdens mest uventede leirgjøk-solo som bonus.
2) “Rainy Day Women No. 12 & 35”, åpningskuttet fra “Blonde On Blonde”, goodtime med trombonestøt og lystige tilrop, og en rad gøyale strofer som bare leder én vei: Everybody must get stoned! Marihuana-festen gikk utrolig nok under radaren. Single-versjonen fades etter to minutter og 26 sekunder.
3) California Dreamin’, mødrene & fedrenes gjennombrudd, en frisk bris av herlige sangharmonier, brusende folkrock, med en liten fløytesolo på kjøpet. Egentlig en trist sang om mørk og sur høst i New York, og savnet etter California, men veldig sommerlig likevel.
1) Strangers In The Night, jeg likte den ikke da, Sinatra var for gæmliser. Men idag kunne jeg ikke tenkt meg et sommerminne fra ‘66 uten Franks bekymringsløse da-ra-ra-ra-ra gjennom bynatten.
2) Just A Little Teardrop: Norske innspillinger virket pinglete mot de britiske og amerikanske storhetene. Men ikke denne. Pussycats var usedvanlig godt produsert, platene hadde flott lyd, og denne låten er iørefallende fryd på skøyeraktig orgel-gyng fra start til mål.
3) Did You Ever Have To Make Up Your Mind: Enda mer bekymringsløs good time fra Lovin’ Spoonful. De satte virkelig sitt merke på forsommeren i Norge i 1966.
Fire pusekatter og fire spyposer klar for take-off på Fornebu. What could possibly go wrong? Signert foto fra 1966, men signaturene er sørgelig utvisket. Bildet tatt i forbindelse med en reportasje for POP-revyen, om jeg husker rett.
1) Paint It, Black: Charlie banker, Brian danser, trommer og sitar i fire farger rammer inn en opprivende mørk sørgesang, piken er død, sangeren ønsker intet mindre enn verdens undergang. Fabelaktig låt og en velfortjent listetopper.
2) Monday, Monday: De slo gjennom med høsten i New York, omformulert til sommer i California. De fulgte på med en mørkesang om mandagens forbannelse, koret, sunget og spilt som om de personifiserte den perfekte sommeridyll. Hvordan klarte de å gjøre noe så tungt så vakkert? Alle i Norge hadde denne singlen.
3) When A Man Loves A Woman: En av tidenes ømmeste, mest selvutslettende soulballader (med en mørk kjerne, for en mann som elsker er forsvarsløs mot den troløse kvinne), og en injeksjon i Gary Brooker, som så lyset og begynte på det som skulle bli “A Whiter Shade Of Pale”. Percy Sledge låter akkurat som det - minus Bach.
1) Don’t Bring Me Down ble den siste Animals-singlen som hørtes som en The Animals-single, og det svekket den ikke i det hele tatt. Den svinger, den har hooks og Burdons stemme er sortere enn koks.
2) Stop Her On Sight (S.O.S.) lød som en Motown-single og ble også en Motown-single da Berry Gordy sikret seg Ric-Tic Records, og ga den ut om igjen i 1968. I England var den først hit for Polydor (1966) og så altså, Motown (1968).
3) Eight Miles High, jingel-jangel folkrock møter John Coltrane, og hjernen eksploderer. Innovativ single, fikk redusert spilletid på britisk radio da de trodde den handlet om å være høy. Og det gjorde den også. Det norske plateselskapet presterte å plassere den langt mindre essensielle “Why” på forsiden. Antagelig fordi de misforsto det amerikanske coveret som så ut akkurat som det norske, men bare på baksiden. På forsiden sto det “Eight Miles High”. Man snudde ikke covere i Norge på den tiden.
1) Over Under Sideways Down, var influert av “Rock Around The Clock”, og er bygget rundt Jeff Becks runddans av et gitarløp som åpner låten. Psykedelisk pop, et ekte barn av 1966.
2) River Deep - Mountain High, et av Phil Spectors mektigste lyddrønn, utfordret Tina Turner til å gi sin definitive vokaloppvisning. Megahit i Europa, men nesten ignorert i USA. Det såret Spector som trakk seg tilbake fra musikkbransjen i to år.
3) Sunny Afternoon; her presenteres Kinks' signatur-tema for første gang, den klangfulle nedadstigende tonerekken spilt på en elektrisk gitar. Den åpner "Sunny Afternoon", og hekter deg allerede før sangen egentlig er begynt, og den vender tilbake og skygger ordene i refrengene. Den sommervarme, døsige stemningen beholdes hele veien, rytmen lett slengete og akkord-markert, Rays stemme fortrolig, nesten innsmigrende. Og hvilken melodi han har skapt til å henge ingrediensene på!
Teksten forteller historien om en motløs rikmannsgutt som er ruinert på absolutt alle plan. Ligningsmyndigheten har tatt det meste av det han eier, jenta som forlot ham, resten, og i sin sakte oppvåkning til virkeligheten oppdager han at også livsinnholdet er borte. Nå sitter han og synes synd på seg selv over en øl i sommersolen.
1) Sweet Talkin’ Guy, klassisk sort jentegruppe-pop, og en solid winner i 1966 for jentene som ga George Harrison en (ubevisste) idé med “He’s So Fine” i 1963.
2) Opus 17 (Don’t You Worry ‘bout Me), var Four Seasons 17. single (derfor tittelen), og byr kun på Frankie Vallis signaturfalsett i avslutningen, han var lei av sangteknikken. Det er en fascinerende innspilling som bygger på den samme åttetakters akkordprogresjonen gjennom hele sangen. Den transponeres opp med et halvt trinn for hver av repetisjonene, og ender i H-dur i det avsluttende refrenget.
3) Paperback Writer er en psykedelisk protestsang, et stykke improvisert samfunnssatire og en pop-art statement. Låten detonerer med et pistolskudd av et slag fra Ringo tett fulgt av det skrallende, aggressive gitarriffet som gis to rotasjoner før bassen kommer boblende og gyver løs på låtene med tonekåt villskap. Basslyden er makeløs.
1) Rain leverer kolossalpunchen til «Paperback Writer» ganger tre. Det klassiske gitarbandet The Beatles fremstår som titaner, lyden er så stor at du kan veie den. Det er lyden av hallusinogener i arbeid. En hel syrekatedral av sagende, durende lyd. Dopet virker og John ligger på ryggen i marihuanaåkeren.
2) Hideaway befestet gruppens posisjon som det neste nye i tenåringspopen, rytmisk, velspilt, sterk vokal samhandling, en typisk kraftpakke fra Dave Dee & Co. Snart skulle de også inkorporere ørsmå worldmusic-elementer i hitsene sine, de ga hver låt sitt individuelle fingeravtrykk. Neste stopp: Zorba (“Bend It”).
3) It’s A Man’s Man’s World, alle patriarkers favorittsang, slipper fortsatt unna med det. Du kan ikke verge deg mot dette vakkert arrangerte, inderlige, sakte pulserende mannsropet til kvinnen, for ja, selv om mannen har skapt alt, ville han ikke klart det uten å være elsket av en kvinne. Det gir en ekstra dimensjon at teksten i sin helhet ble skrevet av en kvinne (Betty Jean Newsome).
1) Hanky Panky ble innspilti 1964, og utgitt to år senere. En primitiv låt som går og går rundt det samme temaet. Et ekte stykke garasjerock, gitaren skrangler, diksjonen blir utydelig, og alt peker mot soverommet. Denne jenta vet hvordan man danser hanky panky, nemlig. Uventet kjempehit.
2) Dirty Water er garasjerock-heltene Standells’ ganske grumsete liksom-hyllest til Boston, og er spikret i et vanvittig smittende gitarriff. En absolutt klassiker som matches av deres oppfølger, “Sometimes Good Guys Don't Wear White”.
3) Get Away nådde aldri #1 på de ledende hitlistene i England, bare hos Record Retailer, som Guinness insisterer på å bruke (siden de eier de listene). En lettbent poplåt med jazz-fraseringer, egentlig skrevet på bestilling for å brukes som reklamejingle for drivstoffet National Benzole. Elegant ditty, med innlagte stopp-start-sekvenser og hornstøt som gir deg trafikkfølelse.
1) Bus Stop: En aldeles fortreffelig popsang, skrevet av unge, lovende Graham Gouldman. I Hollies' hender blir den akkurat hva den var ment å være, en glad, luftig og ledig smak av sommer. Gruppens flerstemte harmonier utnyttes perfekt, og det lille klimprende gitar-temaet knytter elementene sammen. Man aner påvirkning fra folkrocken som preget popmusikken i 1965/66.
Hva den handler om? Gutt møter jente på bussholdeplass, det regner, han har paraply, bussen kommer og bussen går, de står fortsatt på holdeplassen, og nå er det like før de gifter seg. Ah, så deilig naivt det var i gamle dager!
2) Very Last Day: Knall-gospel fra gruppens 1965-album "Hollies". Ikke utgitt på single i England, men her hjemme tok vi vel imot den. Tror det var den Hollies-singlen som ble spilt mest i Norge det gylne året 1966.
3) I Need You, sjefslåten på EP’n som var deres oppfølger til #1-slageren “The Sun Ain’t Gonna Shine Anymore”. Scott Walker gir Gerry Goffin/Carole King-låten sin fulle bariton, og lydbildet svulmer. “I Need You” ville trolig nådd #1 om den hadde fått single-behandling. Nå måtte den ta til takke med å toppe EP-listen.
1) Young Man Cried; også fra EP’n. Skrevet av Scott sammen med John Franz. En selvutleverende, ultradepressiv oppsummering av en folhold som er gått i dass:
My own shadows surround me
They won't go away
I keep hearing your voice
And I cry out your name
You're gone again, and a young man cried today
2) I Am A Rock. Simon & Garfunkel var sensasjonen forsommeren 1966, og “alle” spilte inn Simon-låter. Hollies ville vel gitt ut sin versjon på single om ikke opphavsmennene hadde kommet dem i forkjøpet. En skinnende folkrock-perle med et refreng som løfter deg.
3) Sittin’ On A Fence. Komponist-duoen Jagger/Richards begynte å etablere seg som hitleverandører for andre artister, særlig de som deres manager Andrew Look Oldham hadde i sin egen stall. Duoen Twice As Much fikk gleden av å score på hitlistene med denne folkrock-visen med sin noe umodne tekst. Fin låt. Stones’ egen innspilling dukket opp året etter på det amerikanske albumet “Flowers”.
1) Out Of Time, mer dæljende og oppjaget enn Stones’ egen versjon, spisset for å funke som springbrett for Farlowes brøl av en stemme. Så vellykket at han gikk hele veien til #1 i England.
2) Black Is Black: Det korte, insisterende gitartemaet som åpner låten, er platens motor. Det ligger og pumper gjennom hele innspillingen med hypnotisk regelmessighet. «Black Is Black»s driv er både unikt og tidløst. Bandet var spansk, vokalisten av tysk opprinnelse, men de fleste musikerne var innhyrede engelskmenn (bl.a. John McLaughlin), og den ble spilt inn i London.
3) The More I See You, en sval easy listening-vinner, fremført med stor eleganse i bossa novaens nabolag. Jeg hadde sans for den selv om jeg bare var 14.
1) Goin’ Back, er en sang om tap av ungdomstid og uskyld, vakkert formulert gjennom vemodige strofer som vekker erindringer i lytteren som gjør både vondt og godt. Dustys versjon er magisk. Likevel synes jeg The Byrds’ versjon fra 1967 er enda bedre.
2) With A Girl Like You: Etter den spartanske lakendansen “Wild Thing”, går Troggs for en gladere og mer sommerlig versjon av seg selv, her er alt fryd og gammen, og endog et ekteskapsløfte, bare han får den siste dansen. Verdens mest smittende ba-ba-ba-ba-ba linjer også.
3) (Baby) You Don’t Have To Tell Me. En skuffende halv-flopp for brødrene Walker etter tre gigantiske top 3-slagere (to nådde #1). De burde nok heller gått for den mer iørefallende “I Need You”. Singlen hadde på alle måter lyden av noe stort, men manglet det vesentlige, en sterk melodi og et bærende refreng.
1) Summer InThe City, den perfekte sommersang, intet mindre, plassert i dirrende hete New York, lyden av bilhorn, boremaskiner og trafikk. Svett nakke, heit asfalt. Og endelig kveldene, når man trekker opp på takene hvor luften er svalere, og piken i ditt hjerte venter. Fantastisk innspilling med alle detaljer på plass. Dobbelt-trommevirvlene i utgangen er akkurat en sånn detalj som det er en glede å oppdage.
2) Visions. Cliff er ingen must for meg i denne perioden, men akkurat “Visions” fortjener en plass i sommerveven fordi han synger den så avslappet behagelig, og det er en melodi så smooth, ja nærmest glidende, at bare han kunne få den til å funke uten å skli rett ut i den bunnløse sirupsjøen.
3) Hi-lili, Hi-lo. Alan Price forlot berømmelsen og The Animals for en slags solo-karriere, som i flere år ble en vellykket tid som leder for Alan Price Set. Han hadde veldig god smak når det gjaldt valg av låter, og spilte inn en del av Randy Newman før folk kjente til ham. “Hi-lilli”, derimot, er en tøysesang fra en musikal, og han gir den strengt tatt mer enn den egentlig fortjener. Muntert og velspilt, men ingen sigar.
1) God Only Knows, den vakreste popsangen som finnes sunget av den vakreste stemmen som har bodd i et menneske, overveldende, katedral, euforiutløsende, simpelthen og absolutt … nirvana.
2) I Want You: Ny Dylan-single fra hans kommende album "Blonde On Blonde" som var ventet utgitt i begynnelsen av august. Det er noe av det mest fengende han har gjort. En popmelodi som danser lett og ledig avsted, svøpt i et herlig vevteppe av et arrangement hvor orgelet skygger Dylans stemme med lekne tone-løkker. Masse gitar. Trippende trommer. Røsten er doven, men fraseringen tydelig. Og det er like deilig hver gang han når refrengets tre titel-gjentagelser. En billedrik og ualminnelig fascinerende tekst gjør disse minuttene perfekte.
3) I Saw Her Again, ikke like berømt som sine to forgjengere, men minst like vellydende, og med noe ekstra. Ja, for denne har en fremdrift og et skyv gjennom brottsjøene av korharmonier, som får en til å tenke på The Beatles. Og det er nettopp dem John Phillips og Denny Doherty hadde i tankene da de skrev låten. Den kunne nesten vært med på “Rubber Soul”.
1) Loving You Is Sweeter Than Ever. Ikke askrevet av Holland-Dozier-Holland, men Stevie Wonder og Ivy Joe Hunter. Wonder slår trommene også. En glad pop-svinger, men ikke helt det som skulle til for å overbevise europeerne. Det skjedde til gjengjeld med neste utgivelse, “Reach Out (I’ll Be There)”.
2) Ain’t Too Proud To Beg, en gyvende funky klassiker fra Motown-stallens mest innovative vokalgruppe. Favorittene til Stones, Small Faces og Rod Stewart, for å nevne tre. Stones gjorde en versjon i 1974, og ga den ut på single i USA.
3) Eleanor Rigby var, er og vil alltid være en av The Beatles’ aller fineste låter. Å gi den ut på single i 1966 kunne nok karakteriseres som et vågestykke. Døds- og ensomhetsmotivene, det uvanlige arrangementet, det var ikke akkurat noen hitlåt etter boken. Men de gjorde det og det funket.
1) Yellow Submarine er en fest for øret, en happening stinn av humor og sprudlende full av gøyale lydeffekter. Sangens feel-good stemning er ekstremt smittende, og det skyldes selvfølgelig at The Beatles inkarnerer 100%. Dette var en låt de elsket å lage. Folk som klager over «Yellow Submarine» skjønner ingen ting. Det er jo Ken Keseys Merry Pranksters under vann.
“Revolver” solgte så godt at den ble registrert på siingle-listen også. Derfor følger nå to låter fra albumet:
2) Good Day Sunshine: Det rullende og skøyeraktige honky tonk-pianoet får den til å danse. Refrenget, begrenset til tittelen gjentatt tre ganger, synges flerstemt mens Ringo deiser til hver stavelse med fynd og klem, og midtveis dukker George Martin opp med en av sine karakteristiske pianosoloer. Befriende upretensiøst, Paul er glad, han synger sommer og ryster kløverenger uanstrengt ut av ermet.
3) Taxman funker perfekt som åpningskutt, den er hard og kantete, tett fremført, med knallende rytmemarkeringer, besk tekst, og en gnistrende gitarsolo fra Paul. Han plukket opp gitaren og spilte akkurat det vi hører, rett ut av luften, mens George deppet over at han ikke fikk til soloen.
1) They’re Coming To Take Me Away, Ha-Haaa!, en risky morolåt resitert av en fyr som går langsomy gradvis fra vettet og er moden for innleggelse. Teksten resiteres til et taktfast komp av trommer, klapping og ambulansesirener. Siste strofe avslører at hovedpersonen ikke synger om en kjæreste som hadde forlatt ham, men om en hund som hadde stukket av. Opphavsmann Jerry Samuels forklarte at han gjorde det for å dempe effekten og få innspillingen gjennom sensuren. Det ble en megahit.
2) Just Like A Woman: Mike d’Abos debut som vokalist i Manfred Mann. "Blonde On Blonde" var ikke utgitt i Europa ennå (det skulle gå ytterligere to uker før den kom). Manfred skapte en stor og sørgmodig lydrull av jinglende elgitar, stramt klimprende kassegitarer (veldig toneangivende) og fløytende orgel over trommenes sørgetakt. Bruken av ekko tar oppmerksomheten vekk fra d'Abos noe usikre fremføring, han lener seg innover i det omfangsrike kompet og får støtte av et klagekor.
3) All Or Nothing er en triumfferd fra start til mål. Du er hektet allerede etter de første taktene. Låten starter stille, duvende på en seng av gitarer og orgel, men girer opp og tar av i et vulkanutbrudd av et refreng. Det låter så fett, så berusende flott at singlen bare måtte nå 1. plass. Hvilket den også gjorde. Ingen hvite band har vært sortere enn Small Faces i "All Or Nothing". 50 år senere låter den like fordømt besettende og friskt.
1) Too Soon To Know, en av de siste større hitsene til Roy før han ble revitalisert på tampen av 80-tallet. Skrevet av Don Gibson, og utført i sakte tempo og lavmælt melankoli.
2) Barefootin’, rhythm & blues og soul på bare føtter, den nye dansen, den gamle rytmen. Kul låt.
3) Got To Get You Into My Life, salgsmessig den mest vellykkede av cover-låtene fra “Revolver". Produsert av Paul McCartney, men ganske tam i forhold til Beatles’ original. Jeg falt sjelden for cover-versjoner av Beatles-låter, heller ikke denne. Jeg tenkte alltid: Hvorfor? Hva skal vi med en dårlig kopi av en perfekt original?
1) Working In The Coal Mine, resultat av den legendariske kjemien som eksisterte mellom Allen Toussaint (producer og låtskriver) og Lee Dorsey, en beskrivelse av kullgruve-arbeiderens slitsomme og trøstesløse hverdag, innspilt i The French Quarters i New Orleans. Jeg ble Lee Dorsey-fan og ønsket meg oppfølgeren, “Holy Cow”, til jul.
2) How Sweet It Is To Be Loved By You, en Marvin Gaye-hit fra 1964, fikk nytt liv i Jr. Walker & The All Stars-versjon to år senere. Også den utgitt på Motown. Goodtime og eksellent håndverk.
3) When I Come Home, en skuffende oppfølger til “Somebody Help Me”. For enkelt løst, og mangler fremdrift. Låten tvang dem til å ta seg sammen, og det gjorde de sannelig med “Gimme Some Lovin’” (både britisk og amerikansk miks).
Distant Drums, den største hiten av dem alle i 1966, innspilt i 1963, og ikke ment for offisell utgivelse av Reeves selv. Men i 1966 kunne han ikke protestere, og med ekstra orkestepålegg, hadde man en saktmodig, stille, omtankens hit som passet perfekt inn i tidsbildet: Vietnamkrigen. Cindy Walker tenkte nok på Andre verdenskrig da hun skrev sangen, men i 1966 var den aktuell på en helt annen måte. Unngguttene fryktet å bli innkalt og sendt over havet til Asia. Kvinnene fryktet å miste sin kjære. Alle elsket “Distant Drums”. Selv jeg. Hvem kan verge seg mot ord som disse, sunget av den tryggeste røsten i solsystemet:
I hear the sound of bugles blow
Far away, far away
And if they call, then I must go
Across the sea, so wild and grey.
So Mary marry me, let's not wait
For the distant drums might change our wedding date
And love me now, for now is all the time there may be
If you love me Mary, Mary marry me
Bildet under er tatt samme dag som avisen over var i salg, 1. august 1966. Wembley-miraklet og Norderhov-nedturen, side om side, sommeren 1966.
