En dag i april, for eksempel lørdag den 26. i 1975. Dagen etter at jeg hadde cashet ut 750 kroner hos Arne Bendiksen AS for pressemeldinger på Countryrock, King Crimson, Bjørn “Bøx” Larsen og noe som jeg ikke klarer å tyde (det står i almanakken min). Jeg minner dessuten meg selv på at jeg må skrive noen saker for Det Nye: Glitter Band, Bay City Rollers og Rubettes. Cash er en mangelvare i 1975, og jeg er desperat.

Jeg er også eieren av ovenstående eksemplar av New Musical Express. Kjøpt på Narvesen på Majorstuen fredag. På nyhetssidene finner man følgende interessante info:

#1 Pink Floyd topper plakatene i det som blir massemønstring i Knebworth Park på Hertfordshire den 5. juli. 25 000 tilskuere forventes, og arrangementet vil pågå i 12 timer – med Pink Floyd som hovedtrekkplaster. Gruppens neste LP – oppfølgeren til «Dark Side Of The Moon» ventes utgitt i løpet av sommeren, men har ikke fått noen tittel ennå.

#2 The Who planlegger come-back som live-band et eller annet sted I sommer, og går snart i studio for å spille inn ny LP.

#3 Captain Beefheart har på eget initiativ blitt medlem av Frank Zappas Mothers.

#4 Bob Dylans planlagte utendørskonsert på Wembley i september er blitt kansellert.

Ting å snakke om den siste uken i april 1975, der, altså.

50 år siden: Bay City Rollers toppet både single- og LP-listene i England denne uken. Som vi ser.

Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler en slik utfordring. Ikke så veldig bra, skulle det vise seg. ChatGPT er en døgenikt som ofte velger lettvinte løsninger, og som kan finne på å skrøne sammen facts som ikke er facts, men altså rene skrøner. Utfordrende, med andre ord. Vi har kranglet oss gjennom denne morgenen, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen. Resultatet av morgenrunden finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte forslag, ikke alltid til det bedre, fra GPT. Jeg må rett og slett holde lømmelen i ørene, og selv da kan jeg aldri føle meg for sikker. Stjernene er mine. Kommentarene i kursiv/halvfet er også mine.

Etter en serie store hits skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman, gikk Mud i 1975 for en ren coverversjon. De valgte «Oh Boy!», opprinnelig utgitt av The Crickets i 1957, skrevet av Sonny West, Bill Tilghman og Norman Petty. Valget signaliserte en bevisst tilbakevending til rockens enklere røtter, samtidig som det var et forsøk på å bevare bandets brede appell.

«Oh Boy!» ble utgitt i april 1975 og kapret førsteplassen på den britiske singellisten i to uker. Muds tredje nummer én-hit i Storbritannia, etter «Tiger Feet» og «Lonely This Christmas».

Innspillingen ble produsert av Mike Chapman, uten Nicky Chinn, og var holdt enkel og tett på originalens ånd. Samtidig bar den preg av 70-tallets produksjonsstandarder, med tyngre trommelyd og et fyldigere komp. Les Gray leverte vokalen med en blanding av respekt for originalen og den karakteristiske, småfrekkheten som kjennetegnet bandets uttrykk.

Her måtte jeg arrestere Chat GPT da Mud-versjonen egentlig er veldig atypisk både for bandet og og 70-talls glam da de har valgt en overraskende tilbakeholden tolkning som nesten grenser til a cappella. GPT fortsatte imidlertid ufortrødent:

«Oh Boy!» åpner rett på refrenget, som i originalen, men med større kraft og energi. Gitarriffene er løftet frem i lydbildet, og koringen er gjort strammere og mer prominent. Mud gjør ingen forsøk på å modernisere låten; de spiller den som en hyllest, men med tilstrekkelig driv til at den føles relevant for 1975-publikummet (særlig de yngste som jo ofte sto i fruktkø, har jeg tilføyet her).

Det finnes få dramatiske anekdoter rundt innspillingen, annet enn at bandet ønsket å gi ut noe publikum umiddelbart ville kjenne igjen og kunne synge med på. Valget av «Oh Boy!» ble derfor sett på som et trygt, men taktisk smart i en tid hvor glamrocken var på vei ut.

B-siden til singelen, «Watching the Clock», var en original Mud-komposisjon. En mer tilbakelent låt, der bandet viste at de også kunne skrive egne, små popperler uten Chinn/Chapmans hjelp.

John Lennon: “Stand By Me” (Apple) ******

John Lennons versjon av «Stand By Me», utgitt som single i april 1975, var hentet fra albumet “Rock 'n' Roll”, et prosjekt født både av lidenskap for gammel rock og av juridisk nødvendighet. Innspillingen skjedde under Lennons kaotiske «Lost Weekend»-periode i 1974, da han var separert fra Yoko Ono og tilbrakte mye tid i Los Angeles omgitt av svært dårlige venner, men herlige typer som Ringo, Harry og Keith.

Bakgrunnen for “Rock 'n' Roll” var blant annet en rettstvist med musikkforleggeren Morris Levy. Levy eide rettighetene til Chuck Berrys «You Can't Catch Me», og mente at Lennons «Come Together» (fra “Abbey Road”, 1969) plagierte tekstlinjen «Here come ol’ flat-top». For å unngå en langvarig rettsprosess inngikk Lennon et forlik hvor han forpliktet seg til å spille inn tre sanger fra Levys katalog på sitt neste album.

Innspillingen av “Rock 'n' Roll” begynte med Phil Spector som produsent, men utviklet seg raskt til kaos og ladd revolver. Ifølge Lennon selv:

«It started in '73 with Phil and fell apart. I ended up in the middle of a mad, drunk scene in L.A. and finished it off on my own. And there were still problems with it right up to the moment it came out. I can only say it's mad, the album is cursed.»

Spector forsvant med masterbåndene, og Lennon måtte senere spille inn store deler på nytt i 1974. Albumet ble til slutt en blanding av klassiske rockelåter Lennon elsket, og de låtene han juridisk var forpliktet til å inkludere.

«Stand By Me» ble skrevet av Ben E. King sammen med Jerry Leiber og Mike Stoller i 1960. Ideen kom til King spontant etter en konsert med The Drifters, og teksten bygget på en gammel gospelhymne, «Lord Stand By Me», samt bibelske referanser fra Salme 46:2. Da The Drifters avslo sangen, tok King den videre som soloartist, og utgivelsen i 1961 ble en av soulens udødelige klassikere.

Sangen dannet i 1986 utgangspunktet for Stephen Kings fantastiske oppvekstdrama med samme navn, og her ble sangen brukt for alt den var verdt, og fikk et nytt liv på hitlistene også.

Lennons tolkning av «Stand By Me» er helt sentral på “Rock 'n' Roll”. Der Ben E. Kings versjon har en majestetisk ro, fremfører Lennon sangen med rå sårbarhet. Vokalen hans vibrerer av desperasjon og fortvilelse, som om han virkelig ber om støtte i en vanskelig periode. Musikalsk holder Lennon seg tett på originalens struktur, men uttrykket er helt hans eget – preget av den emosjonelle tyngden han bar på dette tidspunktet.

Singelen nådde 20. plass på Billboard Hot 100 og ble en av Lennons siste store utgivelser før han trakk seg tilbake fra offentligheten for å fokusere på familien.

B-siden til «Stand By Me»-singelen var Lennons egen «Move Over Ms. L», en humoristisk, ustyrlig låt skrevet under “Walls and Bridges”-perioden, antatt å være en spøkefull og syrlig melding til Yoko Ono. Keith Moon fra The Who spilte inn sin egen versjon av «Move Over Ms. L» i 1975 for sitt soloalbum”Two Sides of the Moon”.

Videre ble forliket mellom Lennon og Levy ytterligere komplisert da Levy, etter å ha mottatt en uferdig versjon av albumet, forsøkte å gi ut en uautorisert LP kalt “Roots: John Lennon Sings the Great Rock & Roll Hits”. Lennon og hans plateselskap saksøkte Levy, og Lennon vant saken.

Slik står John Lennons «Stand By Me» i dag som mer enn bare en cover – det er en personlig bønn, en refleksjon av en mann som på mange måter sto alene, men som gjennom musikken søkte trøst og fellesskap i en verden som stadig truet med å falle fra hverandre.

(Her nøyde jeg meg med å gi GPT en frisk ørefik.)

Genesis: “The Carpet Crawlers” (Charisma) *****

Genesis' «The Carpet Crawlers», utgitt som singel i april 1975, er en av de mest stemningsfulle og gåtefulle låtene fra bandets tematiske album “The Lamb Lies Down on Broadway” (1974). Dette var den siste singelen med Peter Gabriel som vokalist før hans avgang senere samme år.

Sangen utgjør en sentral scene i albumets fortelling om Rael, en ung mann fra New York som gjennomgår en surrealistisk og symboltung reise. I denne delen befinner Rael seg i en korridor med rødt teppe, omgitt av mennesker som kryper mot en dør i enden. Han passerer dem og går gjennom døren, hvor han finner et rom med et festmåltid og en spiraltrapp som leder videre oppover. Denne sekvensen er rik på symbolikk og er blitt tolket på ulike måter, blant annet som en metafor for fertilisering eller som en allegori inspirert av gnostiske ideer, hvor menneskeheten blir villedet av falske løfter om frelse.

Peter Gabriel skrev teksten til «The Carpet Crawlers» og utviklet melodien på et ustemt piano i huset til sin svigerfamilie i Kensington. Musikken ble komponert av Mike Rutherford og Tony Banks, med bidrag fra resten av bandet. Sangen skiller seg ut med sin myke, hypnotiske atmosfære og kombinerer elementer av progressiv rock og soul, noe som gir den en tidløs kvalitet.

Singelversjonen av «The Carpet Crawlers» ble utgitt med en liveversjon av «The Waiting Room (Evil Jam)» som B-side. Sangen har siden blitt en fast del av Genesis' konsertrepertoar og finnes på flere livealbum, inkludert “Seconds Out” (1977) og “Live over Europe” (2007).

I 1999 spilte Genesis inn en ny versjon kalt «The Carpet Crawlers 1999», som ble utgitt på samlealbumet “Turn It On Again: The Hits”. Denne versjonen er bemerkelsesverdig ved at både Peter Gabriel og Phil Collins deler vokalrollen, og markerer det siste studioopptaket med den klassiske femmannsbesetningen av Genesis.

«The Carpet Crawlers» står i dag som et av Genesis' mest ikoniske verk, kjent for sin dype symbolikk og følelsesladde fremføring. Sangen representerer et høydepunkt i bandets kreative periode på 1970-tallet og fortsetter å fascinere lyttere med sin komplekse fortelling og musikalske dybde.

(Bla-bla-bla, Chat GPT er virkelig dårlig på avrundinger.)

Ian Hunter: “Once Bitten, Twice Shy” (CBS) *****

Ian Hunters første solosingel etter bruddet med Mott the Hoople starter akkurat slik en plate som dette burde: Hunters nonchalante «’Ello!» og et skarpt gitarriff før rytmen slår inn. Rammen er klassisk rock and roll, men med en røff, urbant New York-farget holdning.

Låten ble skrevet etter Hunters flytting til USA, på en tid da han hang rundt på klubber som Max’s Kansas City, omgitt av unge musikere og folk som drømte om å finne snarveier til berømmelse. Teksten skildrer en ung kvinnes vei inn og ut av rockmiljøet, fortalt med tørt smil og mild resignasjon.

Hun lærer fort, men ikke fort nok: «once bitten, twice shy». Hunter synger hver linje med et syrlig flir, han kjenner spillets regler ut og inn.

Melodien er enkel, men smart bygd opp. Versene veksler mellom nærmest resitering og sang, mens refrenget griper tak deg med et insisterende rykk.

Mick Ronsons gitar er herlig dominerende. Lydbildet stramt og luftig, uten å ty til overproduksjon. Det lyder som resultatet av maks to-tre tagninger, med bevisst vekt på å bevare spontaniteten.

Humoren i låten er åpenbar, men aldri på bekostning av karakterene. Det er hverken skadefryd eller kynisme her, bare en slags oppgitt kjærlighet til miljøet og menneskene som befolker det.

Singelen nådde 14. plass på den britiske listen. I USA fikk den ikke mye oppmerksomhet før Great White plukket den opp og gjorde en langt glattere versjon i 1989.

B-siden, «3,000 Miles from Here», er mindre umiddelbar, men komplementerer hovedsiden godt. En rastløs, melankolsk sang om avstand, både fysisk og emosjonell, levert uten sentimentalitet.

Clifford T. Ward: “Jigsaw Girl” (Charisma) *****

«Jigsaw Girl», utgitt i 1975, er en av Clifford T. Wards mest fengende og samtidig bittersøte singler. Sangen ble skrevet av Ward selv og utgitt på Charisma Records, og ble også inkludert på albumet “Escalator” samme år.

Med sin karakteristiske melodiske følsomhet og poetiske presisjon bruker Ward i «Jigsaw Girl» bildet av et puslespill som metafor for et fragmentert forhold. Kvinnen i sangen var en gang en viktig del av hovedpersonens liv, men nå har bitene som utgjorde forholdet sklidd fra hverandre, slik at bildet fremstår ufullstendig.

Innspillingen av «Jigsaw Girl» ble holdt bevisst enkel. Clifford T. Wards vare vokal og akustiske gitar står i sentrum, ledsaget av et diskret strykerarrangement som gir sangen en følelse av intimitet og sårbarhet. Denne minimalistiske tilnærmingen forsterker sangens emosjonelle dybde og underbygger tekstens stille tristhet.

Clifford T. Ward var usedvanlig privat og skydde offentligheten, ofte utelot han å promovere sine singler gjennom vanlige TV-opptredener. Dette gjaldt også «Jigsaw Girl», noe som kan ha bidratt til at den ikke fikk den kommersielle oppmerksomheten den forjente.

B-siden på singelen, «Cellophane», er en mer eksperimentell låt som utforsker temaer som isolasjon og følelsen av å være gjennomsiktig og sårbar i møte med omverdenen. Her leker Ward seg mer med uvanlige akkordskifter og produksjonsteknikker.

The Kinks: “Ducks On The Wall” (RCA) ***

Det eneste nesten-dugelige kuttet fra det jeg (altså ikke GPT, som er alt for diplomatisk) anser for å være The Kinks’ svakest album: “Soap Opera”.

«Ducks on the Wall», utgitt som singel i april 1975, klarer å fremstå som frittstående, og vinner litt i hvert fall på det. Skrevet av Ray Davies, tar sangen for seg en hverdagssituasjon med humoristisk brodd: En mann irriterer seg grenseløst over sin hustrus forkjærlighet for pyntegjenstander – spesielt de karakteristiske andefigurene som prydet veggen over peis eller kamin i mange britiske arbeiderhjem på 1950- og 60-tallet.

Musikalsk kombinerer «Ducks on the Wall» elementer av 1950-talls rock and roll med britisk musichall-tradisjon, komplett med humoristiske lydeffekter. Det er trommeslager Mick Avory som er ansvarlig for Donald-kvekkingen i bakgrunnen, hvilket gjør dette til hans eneste vokale bidrag på en såkalt offisiell Kinks-innspilling.

Singelen ble sluppet midt i bandets eksperimentelle periode, da Ray Davies leflet med musikalen som form. Selv om «Ducks on the Wall» ikke ble noen hit, finnes det faktisk Kinks-fans som setter pris på dens absurde humor og skarpe observasjoner av britisk hverdagsliv.

B-siden, «Rush Hour Blues», viderefører albumets gjennomgående tema om stress, monotoni og småborgerlige frustrasjoner. Den beskriver i livlige detaljer de daglige utfordringene ved å pendle til og fra jobben, satt til en energisk boogie-woogie-rytme. Sangen fungerer som kontrast og supplement til A-siden, ved å sette mannens livssituasjon i en større sosial sammenheng.

Liker jeg låten? Nei.

Nazareth: “My White Bicycle” (Vertigo) *****

Nazareths versjon av «My White Bicycle», utgitt som singel i 1975, er en dugelig tolkning av en psykedelisk klassiker fra 1967. Originalen ble skrevet av Keith West og Ken Burgess, og fremført av legendariske Tomorrow. Sangen var inspirert av den nederlandske Provo-bevegelsens initiativ i Amsterdam, hvor hvite sykler ble gjort tilgjengelige for alle som et symbol på frihet, fellesskap og en utfordring til etablerte samfunnsstrukturer.

Tomorrow spilte inn originalversjonen i Abbey Road Studios samtidig som The Beatles arbeidet på “Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band”. Innspillingen inkluderte flere eksperimentelle elementer, som baklengs gitar og bruk av politifløyte – ifølge bandmedlem John 'Twink' Alder blåst av en ekte politimann de hentet inn direkte fra gaten for anledningen. Sangen fanget tidsånden, med sin blanding av psykedelisk naivitet og samfunnskritikk.

Da Nazareth valgte å spille inn sin versjon i 1975, gjorde de betydelige endringer. Under ledelse av gitarist og produsent Manny Charlton forvandlet de «My White Bicycle» fra psykedelisk pop til en hardrock-låt, preget av Dan McCaffertys rust-raspende-skjærebrenner-vokal og et tungt, drivende gitararrangement. Resultatet var en versjon som bevarte ånden i originalen, men som samtidig er veldig Nazareth.

Singelen ble utgitt på Mooncrest Records i England og Vertigo i Norge. Den oppnådde en 14. plass på den britiske singellisten, hvor den holdt seg i åtte uker. Dette var en periode hvor Nazareth for alvor hadde slått igjennom internasjonalt, særlig med albumet “Hair of the Dog” og hitversjonen av «Love Hurts».

B-siden til singelen, «Miss Misery», var en annen energisk låt som demonstrerte bandets evne til å kombinere hardrock med melodiske trekk.

Justin Hayward & John Lodge: “I Dreamed Last Night” (Threshold) ****

Utgitt i mars 1975. «I Dreamed Last Night» er en drømmende og melankolsk ballade fra Blue Jays-samarbeidsprosjektet mellom Justin Hayward og John Lodge fra The Moody Blues. Sangen ble skrevet av Justin Hayward, mens produksjonen ble håndtert av Moody Blues-producer Tony Clarke.

Bakgrunnen for Blue Jays var at The Moody Blues hadde tatt seg en uformell pause etter at de hadde slitt en del med samhandlingen etter en ganske intens periode (1967-72) med turneer og LP-utgivelser. Interne spenninger, utmattelse og et behov for å hente seg inn førte til at et planlagt Moody Blues-album ble skrinlagt. Hayward og Lodge ønsket likevel å fortsette å lage musikk, og samarbeidet utviklet seg til et fullverdig albumprosjekt med en mer personlig og rolig tone.

«I Dreamed Last Night» reflekterer denne nye, mer intime retningen. Teksten beskriver minner og savn, kombinert med en drømmelignende musikalsk bakgrunn preget av Haywards følsomme vokal, Lodges varme basslinjer og subtile orkestreringer. Stemningen i låten understreker følelsen av stillstand og refleksjon som preget perioden for både artistene og fansen som ventet på ny musikk.

B-siden til singelen var «Remember Me (My Friend)», også hentet fra “Blue Jays”. Denne låten, skrevet i fellesskap av Hayward og Lodge, er mer energisk og en tekst som handler om vennskap og lojalitet, noe som gir en naturlig motvekt til den mer ettertenksomme A-siden.

Gary Glitter: “Love Like You And Me” (Bell) ***

Utgitt i mars 1975, representerer «Love Like You and Me» en av de siste store singelsuksessene til Gary Glitter i hans glamrock-epoke. Sangen ble skrevet av Glitter selv, sammen med Gerry Shephard og produsent Mike Leander, og ble utgitt på Bell Records. Med sin karakteristiske blanding av glamrock og pop, preget av tung rytme, fengende refreng og enkle, direkte tekster, nådde «Love Like You and Me» 10. plass på den britiske singellisten. Dette markerte Glitters 11. topp-10-hit i Storbritannia og demonstrerte hans evne til å levere kommersielt vellykkede singler.

B-siden til singelen, «I'll Carry Your Picture (Everywhere)», ble senere inkludert på Glitters tredje studioalbum, “G.G.”, utgitt i desember 1975. Dette albumet representerte et forsøk på å endre musikalsk retning, med innslag av funk og rhythm and blues, og produsert av Mark Munro, Bert De Coteaux og Tony Silvester. Glitter hadde imidlertid begrenset involvering i låtskrivingen på albumet, med kun én kreditering på «I'll Carry Your Picture (Everywhere)».

Til tross for den sterke singelprestasjonen, oppnådde ikke “G. G.” samme suksess som Glitters tidligere utgivelser, og ble ikke utgitt i USA. Likevel har albumet senere fått en viss kultstatus, spesielt på grunn av dets avvik fra Glitters tidligere glamrock-stil.

Men la det være sagt, ønsker du å høre en brukbar versjon av Sam Cookes “Cupid”, går du ikke her.

Her har du spillelisten. De nevnte singlene. Fint til kaffen, akkurat passe lengde (omtrent en LP-plate). Velkommen til tidsmaskinen. 50 år tilbake i tid.