Mandag 27. april 1970, altså på dagen for 55 år siden, var jeg en 17 år gammel skroting som var kastet ut hjemmefra og bodde hos besteforeldrene sine på Ljan. Det var altså der jeg opplevde “Let It Be”-singlen og “McCartney”-LP’n for første gang. Begge viktige brikker som medvirket til at sommeren 1970 ble ganske fin (en stund).

Drillo herjet med Skeid på Ullevål den søndagen, og Sarpsborg vant 2-1. “Let It Be” var gått opp på 1. plass i Arbeiderbladet dagen før, og akkurat samtidig raste “McCartney” inn på top 10 i England. Jeg gikk med posten og hadde råd. Også til noen av nyhetene som ble omtalt i NMEs utgave 25. april. Uken da Norman Greenbaum og Simon & Garfunkel eide England.

Nyhetssidene melder bl.a.:

At The Beatles-filmen “Let It Be” har premiere 20. mai og at albumet kommer om to uker.

At The Who skal oppføre “Tommy” på Metropolitan Opera House 7. juni, og at det sannsynligvis blir siste gang rockoperaen fremføres fra en scene.

At radiostasjonen Geronimo i Monte Carlo har spilt det som angivelig blir side 2 på Stones’ kommende live-album “Get Your Ya-Yas Out”.

Omtrent slik skal ekte TOP 30-lister se ut. Flere av mine favoritter ligger her, nevner særlig Juicy Lucy, Frijid Pink og Bob & Marcia. Og The Beatles, The Who og The Band, selvfølgelig. 70-tallet begynte ikke dårlig.

***LP-listen i England. “McCartney” stormer inn på 6. plass, bare uker etter at Ringo stormet på dør da Paul truet ham med juling.***

Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler en slik utfordring. Ikke så veldig bra, skulle det vise seg. ChatGPT er en døgenikt som ofte velger lettvinte løsninger, og som kan finne på å skrøne sammen facts som ikke er facts, men altså rene skrøner. Utfordrende, med andre ord. Vi har kranglet oss gjennom denne morgenen, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen. Resultatet av morgenrunden finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte forslag, ikke alltid til det bedre, fra GPT. Jeg må rett og slett holde lømmelen i ørene, og selv da kan jeg aldri føle meg for sikker.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME.

Stjernene er mine. Kommentarene i kursiv/halvfet er også mine.

The Move: “Brontosaurus” (Regal Zonophone/Polydor) *****

Da The Move slapp «Brontosaurus» i mars 1970, var det tydelig at de var i ferd med å legge 60-tallets fargerike poplyd bak seg. Roy Wood skrev og produserte singelen selv, og det var han som sto for den brumlende, nesten overdrevent tunge gitarlyden som driver låta fram.

«Brontosaurus» var spilt innlike etter at Jeff Lynne begynte i bandet, men hans bidrag til “Brontosaurus” var kun som komp-musiker. “Brontosaurus” er Woods baby.

Musikalsk er låten en bro mellom psykedelisk pop og tidlig britisk hardrock. Tunge riff, forvrengt vokal og en nesten primitiv energi driver sangen, forrykende seigt. Teksten er enkel, nærmest absurd: en ode til en jente som beveger seg som en brontosaurus. Det er humor her, men også en bevissthet om at pop ikke lenger måtte være pent eller pyntelig.

Innspillingen skjedde i London, og ifølge samtidige intervjuer ønsket Wood å lage en låt som var «ren kropp» – et fysisk utbrudd, ikke en tankefull komposisjon. Resultatet ble en av de tidligste britiske låtene som fanget opp følelsen av hva som skulle bli 70-tallets hardere rockuttrykk.

«Brontosaurus» ble utgitt på Regal Zonophone i England og Polydor i Norge og klatret til 7. plass på de britiske singellistene. Den ble dermed The Moves siste topp 10-hit.

B-siden, «Lightning Never Strikes Twice», også skrevet av Wood, er mer tradisjonell. En energisk poplåt med sterkere vekt på melodi og harmoni, men uten samme kraft som hovedsiden.

NME:

MOVE MOVE ON!

THE Move’s first single for some considerable time, and its first since the departure of Carl Wayne. Written and produced by Roy Wood, this generates a much heavier and thicker sound than the group’s last few hits.

Gone is the commercial, almost teeny-bopper, approach of the past — and in its place we have what is virtually an underground sound. Raucous juddering twangs, a forceful beat, rattling piano and an uninhibited vocal create a blockbusting — almost mindblowing effect.

And there’s a catchy hook phrase in the lyric which is the only concession to the mainstream masses. An exciting ribald disc, which maybe won’t find widespread favour — but the initiated minority will support it wholeheartedly.

The Moody Blues: “Question” (Threshold) ******

«Question» var en sjelden single fra et band som i flere år hadde vært sterkt albumorientert og stort sett holdt seg unna hitlistene.

«Question» ble skrevet av Justin Hayward og etablerte seg raskt en av bandets mest populære sanger. Den bærer tydelig preg av uro: et raskt, hektisk gitarintro, nærmest som et oppjaget spørsmål, etterfulgt av en roligere, mer ettertenksom og svevende vakkere midtdel. Denne dynamikken speiler temaet i teksten, som søker etter svar på livets store, eksistensielle spørsmål, midt i en tid preget av Vietnamkrig, politiske omveltninger og sosial uro.

Innspillingen ble gjort på Decca Studios i London. Hayward hadde skrevet de to delene som separate låtskisser, men bandet, og særlig produsent Tony Clarke, oppfordret ham til å sy dem sammen for å skape en sterkere kontrast i uttrykket.

«Question» åpner med en akustisk gitar, men instrumenteringen vokser etter hvert til å inkludere strykere og Mellotron, et av The Moody Blues' varemerker. Lydbildet er rikt, men aldri overlesset – energien fra åpningen får stå i kontrast til den søkende roen i midtpartiet, før låten løfter seg mot en mer reflektert avslutning.

Singelen ble utgitt på Threshold, og nådde 1. plass på NME TOP 30, deres høyeste plassering siden «Go Now» i 1965. I USA gjorde den det mer moderat, men den befestet bandets status som albumorientert suksess i det voksende progressive rock-miljøet.

***The Moody Blues når 1. plass i England. Det er fem år siden forrige gang. Og det var med en helt annen besetning.***

B-siden, «Candle of Life», hentet fra albumet To Our Children’s Children’s Children, representerer den mer kontemplative siden av bandet. Teksten, skrevet av John Lodge, utforsker livets flyktighet med en nesten meditativ ro, og står i interessant kontrast til hovedsidens rastløse energi.

«Question» markerte et veiskille for The Moody Blues. Den var umiddelbar nok til å slå an som single, men kompleks nok til å understreke bandets ambisjon om å være noe mer enn leverandører av enkle pophits. En sang som speiler tiden den ble laget i, med uro, lengsel og et håp som ligger skjult mellom linjene.

Den var svært lindrende for en ung mann på 18, som hadde mistet kjæresten sin og forsøkte å orientere seg i en verden så slem den høsten. B-siden var like sterk, rene trøstehulket, bedre enn dritings på fastende hjerte til og med.

NME:

FIVE-MINUTE BARGAIN FROM MOODIES

THE Moodies are essentially an LP group, but now they’ve come up with a track designed specially for the singles market — and they may well make a profound impression with it even though, because of its violently contrasting tempos, it’s hardly danceable!

Opens at a frantic gallop pace, with the blistering rhythm strummed out by acoustic guitars and string bass. Then midway through, it changes to a slow and rather wistful ballad with a clinging melody — before reverting to the breathless up-beat, this time with full orchestral support.

A five-minute track it’s like two songs for the price of one — as was Mac’s “Oh Well,” but that was double-sided. The lyric is deep-thinking and absorbing. Altogether a remarkable piece of work.

Crosby, Stills, Nash & Young: “Teach Your Children” (Atlantic) *****

«Teach Your Children» ble skrevet av Graham Nash i 1968, mens han fremdeles var medlem av The Hollies. Låten ble først vurdert for The Hollies, men Nash valgte i stedet å utviklet den videre etter at han slo seg sammen med Crosby og Stills – og senere Young.

Innspillingen av «Teach Your Children» ble gjort til albumet Déjà Vu, utgitt i mars 1970. Jerry Garcia fra Grateful Dead bidro på pedal steel-gitar, etter å ha lært seg instrumentet raskt nettopp for denne innspillingen. Garcia har selv omtalt det som en "veldig lærerik prosess", og hans karakteristiske spill gir sangen et mykt country-preg som skiller seg ut fra bandets ellers folkpregede uttrykk.

Teksten er en stillferdig, men tydelig oppfordring til generasjonsforståelse. Nash ber foreldre om å veilede sine barn med kjærlighet, samtidig som han minner barna på at de må forsøke å forstå foreldrenes valg. På mange måter speiler den idealismen som preget overgangen fra 60- til 70-tallet, uten å virke påtatt eller svulstig.

«Teach Your Children» ble utgitt som single i mai 1970 og nådde 16. plass på Billboard Hot 100 i USA. Selv om den aldri toppet listene, ble den en av Crosby, Stills, Nash & Youngs mest tidløse sanger, stadig spilt på radio og brukt i filmer og dokumentarer som ønsker å fange tidsånden fra perioden.

B-siden til singelen var «Carry On», skrevet av Stephen Stills. «Carry On» har en langt mer kompleks struktur, med skiftende rytmer og psykedelisk-farget produksjon, noe som viser spennet bandet kunne operere innenfor på Déjà Vu.

«Teach Your Children» står igjen som et av CSNYs tydeligste musikalske øyeblikk: en sang som kombinerer harmonisk perfeksjon med en enkel, universell tekst – og som i dag kanskje sier enda mer om tidløs menneskelig sårbarhet enn den gjorde da den først ble spilt på amerikanske radioer våren 1970.

En strikkevante av en kampsang.

NME:

Don't ignore this

AFTER this group appeared in a London concert, one critic wrote that it made pretty and distinguished music, but had little depth of feeling and no soul. What a load of cod’s-wallop!

What makes him think that soul is the be-all and end-all of pop? This is a disc of sheer artistry — growing harmonies, a bouncy but controlled rhythm, and a pungent acoustic guitar sound giving it a slight folk-beat quality. The lyric is philosophic and the tune relatively catchy. A very good record, and I hope it’s a hit. But I’m afraid some of the d-j’s may ignore it.

«Today» var ingen åpenbar singelkandidat i en tid da hitlistene i stor grad krevde tydelige refrenger og kortfattet form. Sangen ble skrevet av Roger Chapman og Charlie Whitney, og følger ikke det tradisjonelle singleformatet. Åpningen er forsiktig, nesten tilbakelent, med akustisk gitar og sparsomme perkusjonsdetaljer. Chapman synger med sin karakteristiske røffe, vibrerende stemme, men uten det dramatiske anslaget som preget bandets mer kjente låter.

Produksjonen er dempet, med et tett lydbilde som inkluderer subtile fløyter og lavmælte rytmiske elementer. Stemningen er mer meditativ enn radiovennlig, og man kan undre seg over hvem i bandet eller plateselskapet som mente at «Today» hadde potensial som single.

Innspillingen ble gjort som en del av en rekke sanger Family jobbet på parallelt med albumprosjektet A Song for Me, men «Today» endte ikke opp på det albumet. Den dukket først opp i albumsammenheng på samleplaten Old Songs New Songs i 1971.

Låten oppnådde ingen plassering på de britiske singellistene. Det overrasker ikke, gitt hvor lite den bøyde seg etter tidens krav til tydelighet og umiddelbarhet. «Today» er mer en stemning enn en sang, og i singlesammenheng fremstår den som et vakkert, men håpløst upraktisk valg.

B-siden, «Song for Lots», fortsetter i et eksperimentelt spor. Kortere, mer rytmisk oppstykket, og med en nesten improvisert følelse, viser den fram bandets sans for avantgarde-elementer, men uten å gi lytteren noen lett tilgang til låten.

«Today» viser Family på sitt mest kompromissløse: sterke på atmosfære, lite interessert i kommersiell logikk. Som albumspor kunne den ha vært en poetisk pause. Som single ble den en kuriositet.

NME:

A mellow, soothing, almost dreamy track with a wispy, ethereal quality, rather like drifting along on clouds. A vocal that's virtually whispered, enhanced by some delicate — but really outstanding — guitar playing. Indeed, that guitar almost speaks! Towards the end, it breaks into tempo and there's a bit more “go” to it. Superficially, I wouldn’t have thought this was Chart material, excellent though it is. Still, you never know! It’s like a sort of vocal “Albatross” — and you remember how well that fared!

Ray Stevens: “Everything Is Beautiful” (CBS) ***

Våren 1970 overrasket Ray Stevens mange med «Everything Is Beautiful». Etter en rekke humoristiske og satiriske sanger som «Ahab the Arab» og «Gitarzan», tok han nå en langt mer alvorlig og sentimental retning.

Sangen åpner med barnestemmer som synger «Jesus Loves the Little Children», før Stevens selv kommer inn med en mild vokal over enkel, akustisk backing. Budskapet er en appell til toleranse, kjærlighet og aksept, formulert med strofer som «We shouldn't care about the length of his hair / Or the color of his skin».

Innspillingen er nedtonet og tradisjonell, preget av piano, strykere og lett korarbeid. Musikalsk sett er det lite innovativt her; fokus ligger på å formidle teksten så rent som mulig. Den varme produksjonen kler budskapet, men kan også gjøre hele uttrykket i overkant sukkersøtt for en del lyttere.

«Everything Is Beautiful» ble en massiv suksess. Singelen gikk til topps på Billboard Hot 100 i mai 1970 og ble liggende der i to uker. Den FIKK en Grammy for beste mannlige popvokalprestasjon året etter.

I Storbritannia oppnådde sangen en respektabel sjetteplass. Dermed sementerte Stevens seg som mer enn en humorartist, selv om han senere skulle vende tilbake til de mer satiriske uttrykkene han egentlig trivdes best med.

B-siden, «A Brighter Day», er en optimistisk, men mindre minneverdig låt som blekner i forhold til hovedsiden. Den følger samme grunnoppskrift, men uten den melodiske styrken som gjorde «Everything Is Beautiful» til en hit.

Som popkulturelt fenomen fanger «Everything Is Beautiful» en tidsånd preget av idealisme og ønsketenkning, men sett med senere øyne kan den fremstå både naiv og overtydelig.

Jeg synes bare den er teit, og er dessuten overbevist om at den gir hull i tennene.

NME:

Currently in the news by way of his guest spots with Andy Williams, and his forthcoming TV series with Lulu, this could bring Ray some overdue British recognition. Opens with a kiddies choir, then breaks into a toe-tapping sing-along like an up-dated revivalist song. Self-penned by Ray, it has a gospel-type choir joining in the immensely catchy chorus. Given air-play, I reckon this one could go places.

Om du syntes “Eloise” var overdådig, bør du spenne sikkerhetsselen her. “Kitsch” er overorkestrert og dynket i opera. Galaktisk veldig. Men hva sier GPT, mon tro?

I april 1970 ga Barry Ryan ut singelen «Kitsch» på Polydor Records. Etter den store suksessen med «Eloise» i 1968, fortsatte Barry samarbeidet med sin bror Paul Ryan, som skrev og produserte låten. «Kitsch» er en dramatisk og teatralsk poplåt som kombinerer barokkpopens overdådighet med en ironisk tekst.

Musikalsk sett er «Kitsch» preget av en rik orkestrering, med strykere, blåsere og kor, som gir låten en storslått og nesten operatisk følelse. Barrys vokal er intens og følelsesladet, noe som forsterker låtens dramatiske uttrykk. Teksten leker med begrepet "kitsch" og reflekterer over kunstens og kulturens overfladiske sider, med linjer som «Kitsch is a beautiful word, it’s a beautiful word, it’s a beautiful lullaby».

Til tross for dens ambisiøse produksjon og interessante tematikk, oppnådde «Kitsch» bare en 37. plass på den britiske singellisten. Låten hadde imidlertid større suksess på kontinentet, spesielt i Belgia og Nederland, hvor den nådde henholdsvis 10. og 3. plass.

B-siden til singelen, «Give Me a Sign», er en mer konvensjonell poplåt, men den ble overskygget av hovedsporets dramatiske natur.

«Kitsch» representerer en periode hvor Barry og Paul Ryan eksperimenterte med komplekse arrangementer og teatralske uttrykk. Selv om låten ikke oppnådde samme suksess som «Eloise», står den igjen som et eksempel på duoens vilje til å utfordre popmusikkens konvensjoner.

Jøss, var vi enige?!

NME:

Ryans together again

WELL now, the last I heard was that the Ryans had mutually agreed to go their separate ways. And yet, here we have another Barry single — written, produced and musically directed by Paul!

And it's typical of much that has gone before. A frantic beat like an orchestrated gipsy hora, a bustling accompaniment with a “2001” futuristic touch about it, and an urgent attacking performance by Barry.

The whole conception is startling, almost overpowering. My compliments to the twins for coming up with such a fantastic production. But I fear it may be beyond the grasp of many of today's fans.

Roy Orbison: “So Young (Theme From Zabriskie Point)” (London) ***

I 1970 spilte Roy Orbison inn «So Young» som en del av musikken til Michelangelo Antonionis film Zabriskie Point. Filmen er i dag mest kjent for bidragene fra Pink Floyd og Grateful Dead, og Orbisons bidrag gikk relativt ubemerket hen da filmen hadde premiere.

«So Young» er en lavmælt ballade, skrevet av Orbison selv, i samarbeid med Bill Dees. Musikalsk beveger den seg i velkjent Orbison-terreng: en myk, nesten resignert vokal over et sparsommelig, sørgmodig arrangement. Temaet speiler filmens generasjonskløft og ungdommelige fremmedgjøring, men låten i seg selv maktet aldri å løfte seg til noe som virkelig grep publikum.

Stemningsmessig ligger «So Young» tett opp til Orbisons arbeid fra midten av 60-tallet, men mangler både de dramatiske høydepunktene og de uforglemmelige melodilinjene som preget hans store hits som «Crying» og «In Dreams». Innspillingen bærer preg av en viss forsiktighet, som om både artist og produsent forsøkte å tilpasse seg filmens mer kunstneriske tone, uten helt å finne balansen.

Låten ble utgitt som single, men fikk ingen kommersiell respons. Den nådde verken den amerikanske eller britiske hitlisten, og forsvant raskt inn i katalogens mer bortgjemte kroker.

B-siden på singelen var «Love Star», en eldre Orbison-innspilling som heller ikke gjorde nevneverdig inntrykk. Det gir singelen som helhet et preg av å være en kontraktsmessig forpliktelse mer enn et lidenskapelig kunstnerisk utspill.

Zabriskie Point var ingen publikumssuksess ved lansering, verken som film eller som soundtrack, og Roy Orbisons tilknytning til prosjektet forble i praksis ukjent for de fleste.

Filmen er i dag en kult-klassiker. 18 år gamle jeg så den med stor interesse, og den kjedeeksplosive finalen, “Careful With That Axe Eugene” (kalt “Come In Number 51, Your Time Is Up” i rulleteksten) etset seg inn i bevisstheten for evig. At Roy Orbison bidro, merket jeg ikke i det hele tatt.

NME:

Co-written by the Big O, this is featured in the film “Zabriskie Point” — which, of course, guarantees it exposure in abundance. Typical Orbison material — in fact, it reminded me of a rather more beaty version of his “In Dreams” hit. Pleasantly hummable, with soaring strings and a throbbing beat, it enables Roy to build effectively to his famous belting climax. The combination of the powerful coda and the movie’s popularity could do the trick.

*I Norge reagerte vi alltid senere, og mange klassikere nådde ikke inn på listene en gang, mens mye møkkadritt gjorde. Som vi ser her. Men jeg krangler ikke med lister som har Beatles på 1. plass.*

Da «Let It Be» ble utgitt som single i mars 1970, var The Beatles i oppløsning. Stemningen mellom medlemmene var anstrengt, samarbeidet fragmentert. Likevel fremstår «Let It Be» som en av gruppens mest ikoniske øyeblikk – en stille bønn om aksept i møte med uunngåelig forandring.

Sangen ble skrevet av Paul McCartney, inspirert av en drøm hvor han så sin avdøde mor, Mary, som ga ham rådet om å "la det være" midt i personlig og profesjonell uro. Teksten speiler denne enkle, men kraftfulle trøsten, pakket inn i et språk som unngår svulstige religiøse undertoner, selv om den kan tolkes spirituelt.

Musikalsk bygger «Let It Be» på en tradisjonell balladestruktur. Paul spiller piano, støttet av George Harrisons dempede, men presise gitarspill og Ringo Starrs diskrete trommer. Singleversjonen skiller seg fra albumversjonen ved at den inneholder en tydeligere gitarsolo fra Harrison og en generelt mer direkte miks, produsert av George Martin, ikke Phil Spector.

Innspillingen foregikk over flere dager i januar 1969 i Apple-studioene. Bandet var tydelig preget av intern motstand, men McCartneys profesjonalisme og driv førte prosjektet frem. En anekdote forteller at Harrison måtte presses til å legge på den ekstra gitarsoloen for singleutgivelsen, et trekk som gir versjonen en mer klassisk Beatles-touch enn Spectors senere orkestrerte albummiks.

«Let It Be» gikk til topps på Billboard Hot 100 i USA, men nådde bare 2. plass i Storbritannia, slått av Lee Marvin av alle ting, med "Wand'rin' Star".

Som sang betraktet balanserer «Let It Be» på grensen mellom det genuint rørende og det nesten forenklede. Teksten er enkel, men det er kanskje styrken: i en tid da mye musikk ble stadig mer kompleks, sa McCartney noe universelt med få ord. Musikalsk kan låten kritiseres for å være for trygg, for pregløs sammenlignet med tidligere Beatles-høydepunkter, men dens emosjonelle klangbunn har sørget for at den ble stående.

B-siden var «You Know My Name (Look Up The Number)», et absurd humorstykke innspilt over flere år, som nesten virker som en kommentar på hvor ulikt Beatles-universet kunne være fra den høytidelige tonen i «Let It Be».

«Let It Be» er i dag mindre en avskjedserklæring enn en påminnelse om gruppens evne til å finne skjønnhet midt i kaoset – en siste store sang som evnet å snakke lavt og likevel bli hørt.

Her synes jeg GPT var ganske flink og ga vår venn en fantasi-banansjokolade (fersk).

NME (i februar):

AN inspirational ballad with a profoundly philosophic lyric, emotionally and expressively delivered by Paul McCartney. Opens with clanking piano, and maintains a steady beat behind the vocal.

Then, in the reprise section, there’s an instrumental passage with the accent on swinging organ (guess who!), in which the beat noticeably intensifies. Finally, Paul returns for the impassioned climax.

The vocal is supported throughout by heavenly choir, which emphasises the pseudo-religious nature of the lyric and its references to “Mother Mary.”

As ever with the Beatles, this is a record to stop you dead in your tracks and compel you to listen attentively.

Melodically, I don’t regard it as quite as catchy as some of their discs — “Hey Jude,” for instance — but it’s still unmistakably stamped with the hallmark of quality.

Her har du spillelisten. De nevnte singlene. Fint til kaffen, akkurat passe lengde (omtrent en LP-plate). Velkommen til tidsmaskinen. 50 år tilbake i tid.