1977 – HA DET BLINDERN, GI MEG PLATER, GI MEG ROCK’N’ROLL

Frokost med Zappa på Ambassadeur. 17. januar 1977. (Foto: Det Nye / Snapshot)

JANUAR – DEFINISJONEN PÅ DØNN KJEDELIG

Jeg hadde egentlig sluttet med journalistikk og startet på min nye ferd mot voksenhet og akademisk nirvana, trodde jeg, da Det Nye lurte på om jeg kunne snakke med Zappa. Jeg hadde jo snakket med Zappa før, så det mente de at skulle gå fint, selv om jeg egentlig burde fordype meg i historiebøkene mine.

Min mest karakteristiske egenskap som skoleelev og student, er døgenikteriet, evnen til å la seg distrahere av noe som er mye morsommere. Nå kunne riktignok intervjuer med Zappa være ganske utfordrende hvis han var i dårlig humør og man ikke stilte de riktige spørsmålene. Heldigvis var han alltid snille mot meg når vi møttes. Sikkert fordi jeg så tydelig signaliserte at jeg foretrakk onkel Frank fremfor en doserende gamling som skriblet ting på tavlene i auditoriet sitt og nektet å trekke pusten.

Zappa sa ja til en spasertur gjennom Oslo sentrum. Antagelig et smart påfunn av plateselskapet som glemte å tenke på at vinter er kaldt. Zappa hadde spilt i Ekeberghallen kvelden før, nå var det morgen, og det hersket ingen tvil omn at popstjernen savnet dynen sin.

Da jeg så den forfrosne amerikaneren stå på fortauet og hutre i januar-kulden, tynnt kledt og egentlig ganske trist, han hadde ikke spist frokost engang! - foreslo jeg at vi heller tok samtalen i den gode, varme matsalen mens han fikk i seg frokost. Jeg tror ikke Zappa hadde sett på en journalist med så takknemlige og blide øyne noen gang i sitt liv. Vi blandet ikke blod, men det var nær.

Intervjuet finner du her: Zappa-samtalene

I januar 1977 begynte jeg omsider på min akademiske karriere. Jeg hadde ønsket den lenge, men slet med en svært ufullstendig artium og en overveldende uvilje mot å forbedre den. Til slutt klarte jeg å lure systemet - ved hjelp av en forrykt psykolog og en melodramatisk søknad til Universitetet, nærmest en klynkende bønn skrevet i tårer, rene skillingsvisen, jeg antydet alkoholismen som neste stopp og dryppet, om jeg ikke husker feil, et par dråper rødvin på søknaden. De innvilget. Og inn føk jeg, tok forberedende da julen 1976 nærmet seg, og kunne endelig innta forelesningssalene på ordentlig i januar 1977. De første ukene gikk det i historie. My god! Går det an å gjøre et spennende fag mer dønn kjedelig? Øynene mine ville bare sove, og tankene mine hadde slått seg ned ved siden av kaffeautomaten ute i vestibylen.

Paradiset Blindern bød på grisefôr, doserende professorer, kaffeautomater og den fryktede øvelsen “sovning i auditorium”. Jeg klarte tre fag på tre måneder, ingen eksamener, 287 snork og en tiltagende Frederikke-angst. Bildet er fra 1978. (Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum, CC BY-SA.)

Det lokket frem dikterer i meg, selvfølgelig:

REISESKILDRING FRA BLINDERN (h-f)

Å hvorfor støve ned bak disse slitte lakkflater
Med blikket festet i en fettet hårmanke
Med pennen most ned i linjerte ark
Med øynene hovne for soloppgangen
Og kaffeautomaten lurende i bakhodet

Er det disse dagene vi kjempet for
Disse sprengkalde grålysninger
Med gummisålene knirkende gjennom sneen
Disse blodskutte kaffe-formiddager
Hvor overfylte spisesaler blir et paradis

Her tar vi fatt på livet
Og her kan vi strande
I grønne tavler og krittstøv
Med doserende ensformighet i ørene
Og en kilende fornemmelse av
Lukkede vinduer
Lukkede dører

Mens solen strekker seg
Forsiktig, forsiktig over sneen
Og pensler blå skygger i dype fotspor

I januar kom min rapport fra Jackson Brownes fantastiske Chateau Neuf-konsert på trykk i Det Nye. Og også en fin seanse med Ole Paus. Det Nye hadde tydeligvis en plan, for de brukte meg mer enn de hadde gjort før, men de fortalte meg ikke noe om det før jeg helt uventet ble innkalt til Annie og Søren (alias Jan Amundsen) og tilbudt to faste, ukentlige sider med plateanmeldelser pluss det som måtte komme av annet stoff, som intervjuer, reportasjer etc. Kunne jeg si nei? Kan griser fly?

Men dette visste jeg ingen ting om ennå.

Januar 1977, altså. En meget sterk måned når det gjaldt LP-utgivelser. En av mine absolutte favoritter kom da, Bowies "Low".

Norsk folder i anledning utgivelsen av “Low”. Disco A/S holdt den gang til på Økern.

FEBRUAR – KAFFEAUTOMATENS MAGI

Jeg hadde akkurat startet på mitt norskstudium etter å ha skrinlagt historie som jeg rubriserte under “altfor kjedelig”. Et springende fag. Skal man lære historie, må man begynne med starten. Smellet. Man kan ikke bare hoppe rundt omkring i verdensepokene og undervise litt her og litt der. Kronologi, for pokker. Ett skritt av gangen. Ellers mister man sammenhengene.

Innvendingene prellet av både på studieveileder og den grusomt kjedelige professoren som bare hadde hoppet over alt og satt i gang med Renessansen så det sprutet krittstøv fra de mange tavlene som han sendte opp og ned og hit og dit der nede i auditoriets sakresti. Fordi om han likte renessansen, er det ikke sikkert at vi andre gjorde det. Enten dinosaurer eller så fikk han ta noe om Vietnamkrigen, den hadde jeg interesse av.

Uansett. Det ble norsk. Jeg stablet bunken med historiebøker inn i kottet, og kjøpte noen hyllemeter med nye bøker til mitt nye fag. Og norsk er et stort fag. Mange bøker. Nå skulle det bli saker.

Men det ble det jo ikke. Fy pokker så kjedelig det var å studere norsk. Jeg har aldri gjespet så mye før 12. Det eneste som holdt hjernen murrende var tanken på kaffeautomaten ute i vestibylen. Kaffe er undervurdert. Ja, den gang var det jo til og med kaffe og sigarett. Enda bedre.

Min freelance-aktivitet lå noe nede, men ikke verre enn at jeg fortsatt klarte å hente plater hos plateselskapene. Jeg hadde jo Det Nye, selv om de ikke trykket plateanmeldelser. Og så var jeg freelance for Ungdommens Radioavis på NRK. Og NRK, det likte plateselskapene veldig godt. Jeg fikk ikke like stor forståelse for mine innslag i Presse 7. Platebransjen regnet ikke det som noen sentral trykksak i kulturlandskapet. Tror ikke det gjorde saken bedre at de trykket noen av diktene mine også.

Jeg måtte finne noe annet å studere. Noe bankers. Noe det var umulig å stryke i. Jeg spurte studieveilederen. Hun sa folkeminne. Man behøvde ikke gå i bunad.

Man behøvde ikke gå i bunad, men man kunne. Her en slags rekonstruksjon fra Spellemann-festen i 1984. Ungarsk folkedrakt. Hevdet utleier. Sæmund Fiskvik var meget skeptisk.

MARS – SATANISTER, SVEVE-DAMER OG SISTE VOGN I EN LSD-TRIPP

Jeg hadde akkurat lært om giftesyke herrer som red til gards for å fri med en skinke spent fast til sadelen som friergave.

Jeg kjente angst.

Det var da Det Nye innkalte meg til møte. De tilbød faste, ukentlige sider som plateanmelder, pluss rikelig med muligheter til å skrive artikler og intervjuer. Bare plateanmeldelsene ville gi meg en inntekt på 5000 i måneden. Om det kunne være noe?

Trygge og gode inntekter for å drive med hobbyen min, og gratis plater på kjøpet?

Nei, da var det viktigere å studere folkeminnekunnskap på Blindern sammen med anemiske satanister, voksne damer i svevende gevanter som kunne se ditt astral-legeme når de myste, uvennlige strikkemennesker som bekjente seg til Fremtiden i våre hender og vitenskap uten strøm, og en og annen forvirret reisende på siste vogn i en LSD-tripp. Kort sagt, utsikt til ingen jobber og risiko for å dø av kjedsomhet, om ikke de fæle potetene på Frederikke tok deg. Skulle jeg velge dette - eller plateanmelder, popstjernevenn og sporadisk togpassasjer i Europa (jeg turte ikke fly)?

Selvfølgelig sa jeg ja til Det Nye. Så lettet at jeg ikke solgte, men kastet bøkene jeg hadde kjøpt til de tre studiene jeg forsøkte meg på med korte mellomrom: Historie, norsk og folkeminne. Bort med seg. Velkommen fremtid. Jeg så meg aldri tilbake.

Og skrev opprømt et dikt, et rock’n’roll-dikt.

det er de som sier at denne byen er død som en sild
og det er de som vet bedre
de kjenner asfalthjertets pulsslag og at de er til

se, der går Joanna
hun har et øye til alle kvinner
som føler Julies pust på sitt kinn
og der borte kommer Johnny
han sier
«Hei, gutt, har du bruk for litt pulver
så hvitt som sne
og billigere enn din sjel?»

og noen snufser henrykt
og noen går forbi
for på hjørnet står Bjørn
og har fått tungen på gli

Marianne vet hva hun vil
hun kan danse ned Karl Johan
men bare om du betaler
og du vet at hun er
den beste i landet

og båndet går, båndet går


Jeg tror ikke dette rock’n’roll-diktet kan synges. Rytmen er liksom vanskelig å oppdage.

(P.S. Det går. Jeg ga diktet til Suno, og sannelig ble det til en låt. Gøy.)

APRIL – DA JEG BOMMET PÅ THAILAND MED 20 ÅR

Store tider for ex-studenten som slapp unna studentlivet før det slukte ham. I stedet hadde han nesten frie hender med egne platesider i ukebladet Det Nye - og kunne hente storforsyninger hos plateselskapene ukentlig, ja, nesten daglig. Og det ville han. Det var også lurt, da slusken Søren snek til seg platene som postbudet hadde med til Det Nye, selv om det sto ex-akademikerens navn på dem. Hente rett i hånden var avgjort smart. Så han ble en bereist ex-akademiker i Oslo. Polydor og Phonogram i Pilestredet, rett overfor Fagerborg kirke, CBS på Økern, hit hadde Disco (alias RCA) nettopp flyttet også (etter å ha vært naboen til Polygram), EMI på Frysja og velsignede Arne Bendiksen AS på Galgeberg (velsignede fordi de reddet ex-akademikeren mange ganger når økonomien var skral; jeg vet ikke hvor mange artistbiografier og pressemeldinger han skrev for dem i 70-årene).

Jeg ergrer meg ennå i dag over at jeg ikke slo til da Det Nye høsten 1976 ville ha meg til å reise til Thailand med Steinar Fjeld og Septimus. Jeg sa nei fordi jeg hadde begynt et nytt og bedre liv som student på Blindern. Noen måneder senere kunne jeg ikke komme meg bort derfra fort nok.

Septimus skulle til Thailand. Det Nye ville at jeg skulle reise med dem. Jeg sa nei takk. Thailand hørtes veldig langt og kunne neppe være noe hyggelig. Kanskje var det slanger der og alt mulig. Og fly datt ofte ned. I hvert fall i fantasien min. Kort sagt: Jeg var en idiot (da også).

Jeg hatet forelesninger. Jeg hatet studier. Jeg hatet fagene. Jeg hatet bøkene. Jeg hatet maten. Jeg hatet foreleserne. Jeg hatet studievillederne. Jeg hatet i grunnen hver sjel jeg kunne komme på som snirklet og snarklet rundt i korridorene i dette redselsfulle, søvnfremkallende Kafka-slottet.

Jeg gjorde kort prosess. Kastet bøkene. Kastet vettet. Alt for platene, pengene og rock'n'rollen. Hadde jeg fått det tilbudet et drøyt halvår tidligere ville mye sett annerledes ut. Og da mener jeg MYE.

Det skulle ta ytterligere 21 år før jeg satte føttene på thailandsk grunn for første gang. Enda noen år senere ble Steinar og jeg naboer på Jomtien, utenfor Pattaya. Vi kalte oss The Elderly Brothers ved helt spesielle anledninger, og fremfører populære sanger fra fortiden som duo, gjerne på nyttårsaften hos en hyggelig venn og slottsspeider, la oss kalle ham Jan Olav.

The Elderly Brothers, Jomtien 31. desember 2019.

Eller, som jeg så spartansk og treffende oppsummerte det i mitt ferske rock’n’roll-dikt (det begynte å bli noen av dem):

rock’n’roll
rock’n’roll
kroppen er sliten
og klokken er tolv

Herlig.

I april traff jeg både Ken Hensley og David Byron, tidligere kolleger i Uriah Heep, nå bitre fiender. Ken var i København med Uriah Heep. Jeg intervjuet ham for Ungdommens radioavis, og det var da han ga med adresse og telefoninfo til sitt management, en informasjon jeg siden fikk nytte av da vi ordnet ham som gjestreskribent i Det Nye senere på året.

Jeg tok tog den gang, var redd for å fly. Intervjuet ble tapet. Ken var ikke nådig mot Byron.

Etter å ha fått alt dette ned på tape, reiste jeg videre til Amsterdam. Her traff jeg og intervjuet Ultravox, Terje Engen knuste klokken min med skaftet på kniven mens vi spiste middag, PANG! helt ut av ingenting. Man visste aldri med Terje.

Costellos manager Jake Riviera dukket plutselig opp en formiddag og stakk en hjemmetapet kassett og en Stones-single i hånden min. Kassetten inneholdt låter med Stiff-artistene The Damned, Tyla Gang, Pink Fairies, Plummet Airlines, Roogalator, Lew Lewis og Nick Lowe. Stones-singlen var en levende legende. Rolling Stones’ hevn til Decca; “Cocksucker Blues”. Riviera hadde sendt den ut som gave til engelsk musikkpresse julen 1976. Han hadde noen få eksemplarer igjen, og jaggu ga han meg ett rett i lanken.

Mick Jaggers hevn. Rolling Stones skyldte Decca én single før de var fri. Mick spilte inn denne. Værsågod. Selvfølgelig kunne de ikke gi ut snusket. Men det var hva de fikk. Take it or leave it. Slik skiltes band og plateselskap som bitre fiender. Låten ble selvfølgelig lekket ut, og utgitt som bootleg.

Eh … Hvor var jeg? Amsterdam - ja, jeg skulle treffe David Byron, nå leder av det blodferske (men, skulle det vise seg, svært kortlevde) bandet Rough Diamond. De hadde album klart etc etc. Og jeg hadde opptaket med Ken Hensley hvor han fortalte litt av hvert om David. What?? Sa David. Og frem med Nagra’n. Og dermed fikk jeg to rasende Heepere på tape. Og sørget vel antagelig for at de to aldri snakket med hverandre igjen.

Litt usikker på om dette er fra Amsterdam. Men satser på det. Jeg deler sofaen med Lars Keilhau (som forlot oss i 2025, hvil i fred, kjære venn). Byron til høyre, selvfølgelig. De andre journalistene har jeg ikke navnet på.

Var jeg ond? You bet.

OK jeg angret etterpå. Enda litt nå som begge er borte. Jeg gikk bak ryggen på Hensley. På en måte, og på en måte ikke. Ken uttalte seg til en journalist, han visste at alt han sa kunne ende på trykk. Var det egentlig så mye verre å avspille det for Byron? La ham få det rett fra kilden. Uansett. Mitt bidrag til å løse konflikten mellom de to var altså å helle bensin på bålet og liste meg ut.

Men livet var begynt å løsne. Jeg ble innkalt til ekstraordinær legenemnd på Akershus og omsider kjent udyktig på et lite kontor tett befolket av tre menn, to i uniform, og en i hvit frakk. Jeg sto ikke høyt i kurs hos disse meget voksne og strenge herrene, og jeg ble utsatt for nedsettende og skeptiske tirader om min nå seks år lange vinglende ferd fra sytekopp til militærnekter via pasifist og tilbake igjen - alt for å vri meg unna min plikt for konge og fedreland.

Et øyeblikk trodde jeg de hadde tenkt å kaste meg i kasjotten. Men de hadde uttalelsene fra den forrykte psykologen i Ullevaalsveien på skrivebordet, og hun hadde tydeligvis virket også her. Endelig, etter alle hårde ord, ble jeg dømt ubrukelig og sendt på dør, farvel med deg Friis, og lykke på ferden. Vel, de sa vel ikke akkurat det. De snøftet. De grep etter pistolene sine. Men jeg var fri, og kjøpte meg et par høye støvler i brunt lær som premie. Så glad og fornøyd kan man altså bli av å rubriseres som ubrukelig.

MAI – DA CHAS VISTE MEG TOMMELEN

The Jam hadde forsiden i NME, og jeg hadde falt hodestups for dem. På min liste den gang ble de rangert godt foran både Clash og Stranglers. Sex Pistols var jeg usikker på. Ble det noe mer fra dem, eller var de bare tøysekopper som ranet plateselskapene for forskuddsutbetalinger?

Sex Pistols raner A&M for forskuddsbetalinger utenfor Buckingham Palace. Neste stopp Virgin. Malcolm McLaren nr. 5 fra høyre. (Faksimile fra New Musical Express 19. mars 1977, foto: Chalkie Davies.)

Jeg var spent på Eagles-konserten i Göteborg 18. mai. Der ventet en grusom skuffelse. Scenedekorasjonene var nedgradert for Skandinavia, det var nå én ting, men at gruppen skulle være så gudsjammerlig kjedelig live, det hadde jeg aldri trodd. Men det var (og er) de.

Jeg hadde også spilt meg varm på det nye, svært bråkete Slade-albumet, og møtte opp i resepsjonen på Continental. Der satt legenden selv, bjørnen Chas Chandler, sammen med Slade og ventet på meg. De lot ikke som om de husket meg fra 1973, men stilte det helt ærlige spørsmålet: Traff vi hverandre i 1973? Til det kunne jeg svare ja. Og så pratet vi litt om de ville tilstandene i 1973. Mens vi satt i limousinen på vei opp til Frognerseteren. Vanvittig hyggelig gjeng.

Jepp, whatever happened to Slade?

Chas var en rockens historiebok. Tidligere bassist i The Animals, senere manager for Jimi Hendrix og etter hvert Slade. Han viste meg den lange venstretommelen sin. Strukket av års tilværelse på halsen til en bassgitar, forklarte han, basstommel. Han holdt venstre og høyre tommel opp, side om side. Han hadde rett. Den venstre var tydelig lenger. Noddy kjørte thumbs aloft. Og alle var bergtatt av utsikten fra Frognerseteren. Slike ting. I 1977.

(Intervjuet, som omtales her, ble publisert i august 1977, og ligger nederst på denne nettsiden om året 1977.)

Blindern var history, livet som journalist blomstret. Jeg hadde en liten kult-favoritt på den tiden, Metro-LP'n, nettopp anskaffet. Den inneholdt «Criminal World».

Siste uken i mai. Andre trinn av Sex Pistols-raketten ble avfyrt: "God Save The Queen". Gøy.


Sommerslagerne fra april-september 1977:

JUNI – KAMPEN OM PLATEANMELDELSENE, SJOFLE DAGER FOR FREELANCEREN

Punk og new wave, særlig engelsk, dominerte mitt musikalske inntak. Men samtidig måtte jeg ta Det Nye-lesernes helter Smokie på alvor. Man kunne si mye slemt om Smokie, men man kunne ikke ta fra dem at de visste hva en slager var, og som de leverte!

Husker plutselig at mannen som kalte seg Søren, knabbet Muddy Waters-LP'n min. Jeg måtte bestille den på nytt fordi han hadde sneket inn en «anmeldelse».

Saker på min grammofon i Harald Hårfagres gate 12 C.

Planla ferie i Hellas. Men først skulle jeg få med meg Sex Pistols i Oslo. Og anmelde en kolossal mengde LP'er, da mine planlagte fire ukers ferie innebar at alt stoffet som skulle leveres fortløpende i de ukene jeg var borte, måtte leveres på forhånd. Jeg begynte å ordne de kommende drøyt to månedene i ukesbunker, 13 LP'er i hver. Best å være føre var.

Sex Pistols-sommeren. 18. juni gikk "God Save The Queen" til 1. plass, men bare i NME. Music Week, som trykket det som nå regnes som britenes offisielle hitliste, hadde Kenny Rogers' "Lucille" på topp, enda alle visste at Sex Pistols utklasset den i salg. I mange butikker som hadde ukens liste på veggen, sto Sex Pistols' plass tom. De lot som om Sex Pistols ikke eksisterte. Ikke en gang The Beatles greide å få så mye hat vendt mot seg fra etablissementet. Ironisk nok var det nettopp Beatles som toppet LP-listen i NME siste uken i juni.

Rettferdig hitliste. Alle visste at Sex Pistols solgte mest, men bare NME viste det.

Sex Pistols var den største musikk-utløste rystelsen siden den pur unge Elvis skremte vettet av Amerika. Avisene var fulle av stoff om gruppens båttur ned Themsen som ble brutalt klubbet ned av politiet. Jeg ville til England. Og det med en gang. Speilet den norske hitlisten hva som foregikk? Særlig! Men NME gjorde! Avisen var stappfull av herlig stoff.

Jeg slet litt med inntektene igjen. Livet som freelancer var et sjansespill, og akkurat nå drev noen mellomledere i redaksjonen og stakk kjepper i hjulene for meg på platesidene. Plateselskapene ble forvirret når de to bestilte anmeldereksemplarer som jeg allerede hadde hentet, og plutselig ville den ene mellomlederen ha eneansvaret for all bestilling av plater. Det gjorde min jobb vanskelig. Hele avtalen var jo at platesidene var mine. Mitt oppdrag og mine anmeldelser. Men de klarte ikke å akseptere at de da også mistet sine gamle privilegier (som de hadde misbrukt for alt det var verdt, sikkert i årevis, da de aldri anmeldte plater).

Jeg måtte snakke med sjefsredaktøren for å løse problemet. Og hun skulle ordne opp. Men i perioder fortsatte toerbanden å sette egne plateanmeldelser på trykk. Det svekket sidene, og det ga meg uventede kutt i inntektene, for jeg fikk betalt pr. flak (manusark).

I enkelte uker ble dermed forespeilede inntekter kappet til under det halve (noen ganger enda mer) fordi de to byttet ut mine anmeldelser med sine.

Et av disse tilfellene fikk man demonstrert i Plater i fokus for 28. juni hvor fem anmeldelser var fjernet og erstattet med slett håndverk. Det som sved mest var at Søren hadde erstattet min Gasolin'-anmeldelse med sin, bare for å få LP'n gratis. Selskapene visste ikke hvem de skulle forholde seg til. Det skjedde at jeg måtte gå med uforrettet sak når jeg kom for å hente nyheter, da de to allerede hadde bestilt til seg selv bak min rygg. En ubehagelig periode.

JULI – MØTE MED SEX PISTOLS OG SØRENS STYGGE PEK

Dramatisk i England. Volden var sluppet løs i ungdomsmiljøene. Punkrocken larmet. Men ut av dette kom noen av de mest spennende platene på mange år. Hitlistene speilte ikke det som foregikk, hverken i Norge eller England. Folk flest fortsatte å ha dårlig smak og kjøpe teite plater. Men vi som ikke gjorde det, hadde det faktisk ganske gøy nå og i noen år fremover.

Jeg vekslet mellom dager på min samboers familiehytte på Ringkollen og hektiske dager hjemme med LP'er og skrivemaskin for å levere stoff i forkant til platesidene de neste fem-seks ukene. Forsøkte å erobre masse ferie.

Samtidig fortsatte de to mellomledere å snike inn egne anmeldelser på sidene mine. Slik gikk det til at Delbert McClinton havnet i snapphansken til Søren, og ikke min. Neil Youngs "American Stars 'n Bars" greide de ikke å lure til seg. Det albumet er en av mine absolutte favoritter, og var en gjenganger i bilen på alle mine reportasjeturer i Norge i 70- og 80-årene.

Mellomlederne bestilte plater på harde livet hver gang jeg var på Ringkollen, og la omtalene inn. Mange fryktelige plater som jeg aldri ville rørt. Enn si nevnt. Men å erstatte Eddie And The Hot Roads-anmeldelsen min med en nyskrevet fra Søren, virkelig en horribel en, til og med, tok likevel kaka.

Det skulle bli enda verre.

20. juli kom Sex Pistols til Oslo. Jeg var på pressekonferansen, og konserten, og på Club 7 sammen med bandet etterpå. Saken min skulle settes på mens jeg var på ferie i Hellas. Den ble aldri publisert. Takk til Søren igjen. Jeg har dessverre ingen kopi av manus. Originalen var sporløst forsvunnet da jeg kom hjem fra Hellas. Høyst sannsynlig arkivert i Sørens søppelbøtte.

Det var tildragelser som dette som lærte meg at freelancere er jordens berme. Fast ansettelse er det eneste som gjelds. Det skulle gå ytterligere et år og fem måneder før jeg nådde dit.

22. juli gikk "God Save The Queen" inn på VG-listen! To dager etter pressekonferansen på Ambassadeur, den store Pingvin-konserten og nachspielet på Club 7. En selsomt fascinerende tre-trinns-rakett som får det til å sitre i meg, fortsatt, 49 år senere.

Pressekonferansen var dårlig i den forstand at den var meningsløs. Sex Pistols på rekke og rad i hver sin stol med ryggen mot veggen, og ansikt til ansikt med pressen som satt på egen stolrekke. Johnny Rotten leverte angreps-mimikk, perfekt til å drepe spørsmål; med en gang en journalist åpnet munnen, sperret han øynene krigersk opp og ga vedkommende "the look", vedvarende og uten å blunke, til journalisten mistet tråden eller motet og imploderte i mumling.

Av og til skvettet de øl på pressen, særlig på Tore Neset, om jeg husker rett. Sid Vicious var iført truse og raggsokker, han stakk gjerne foten opp i ansiktet på dem som satt nærmest – særlig hvis vedkommende forsøkte å si noe. Og bak, som et skummelt gjenferd fra Hjelmsgate, svevet Syphilia Morgenstjerne (alias Mari Toft) og tittet i notatblokkene til tabloidpressen. Hun hadde egen avtale med Sex Pistols, og var i full gang med å nyte sin 15 minutters berømmelse.

Et muntert Sex Pistols på Ambassadeur. Johnny Rotten har akkurat tegnet et hakekors på armen til Sid Vicious. Skikkelig gøy. Steve Jones helt til høyre. Meg (med bart, gudhjelpe) helt til venstre. Aner ikke hvorfor jeg går med skjerf og plateselskap-promo-skulderveske med alt for kort rem. Husker ikke hvem som tok bildet, så hvis noen vet, meld fra, så skal jeg få navnet til vedkommende på plass.

Konserten var en happening. Det var tettpakket, og jeg sto halvveis oppe på bardisken, lengst vekk fra tumultene, med hodet på skakke under taket, og fikk med meg virvaret.

Etterpå, på Club 7, fikk jeg også med meg siste del av et basketak mellom Rolf Recknagel og Sid Vicious (og antagelig en av de norske roadiene, for jeg tror ikke Sid var i stand til å skade Rolf, og Rolf blødde fra nesen, han var rettferdig forbannet, for Sid hadde knust klokken hans med bassen under konserten på Pingvinen).

Jeg grep fatt i Sid og skulle liksom forsvare Rolf ("he is nice!"), en fyr som tross alt var Lyn-mann og grusomt god i sjakk, og da er "nice" riktig. Jeg skjøv Sid bakover mot garderobedisken. Han var utrolig leddløs, som en tøydukke, gjorde ingen motstand i det hele tatt, veide tre kilo og ble halvveis liggende på ryggen over disken. Jeg husker øynene hans. De var kullsorte og helt tomme.

Senere, inne i lokalet, kom jeg i snakk med Johnny Rotten og Steve Jones, som signerte min "God Save The Queen". De var svært behagelige å prate med i den settingen. Rotten brukte ikke stirreblikket sitt da, han hadde de snille øynene på.

Egentlig følte jeg meg teit da jeg ba dem signere singlen. Så teit at jeg droppet å spørre Paul Cook. Sid Vicous regnet jeg ikke med i det hele tatt, han var aldeles tapt for denne verden da jeg forlot ham ute i garderoben.

Reportasjen min skulle i Det Nye over fire sider. Jeg leverte saken og dro til Athen. Den kom aldri på trykk. Jeg fikk heller aldri noen annen begrunnelse enn at Søren hadde noe på gang. Eksklusivt fra London. Bare piss. Noe innkjøpt søppel fra The Sun om de fæle punkerne. Jeg ble så sint at jeg bare pakket sammen og gikk hjem.

I Det Nye 19. juli skjedde der verste overgrepet på sidene mine til dags dato. Av de ni nyhetene, var bare omtalen av en K-tel-samler beholdt. Resten hadde de to mellomlederne erstattet med egne plateomtaler. Søren hadde bl.a. sparket ut min anmeldelse av Tom Pettys debut, og erstattet den med sin hårreisende kunnskapsløse sak. Det var simpelthen ikke til å holde ut.

Det Nye 19. juli 1977. De med rød ball har ikke jeg skrevet.

29. juli klatret Sex Pistols opp til 5. på den norske hitlisten. Jeg hadde intervjuer med Ruphus og Steinar Fjeld på trykk i Det Nye. De passerte Sørens falkeblikk uten problemer. Det var saker som (i hans eget hode) truet hans posisjon som Det Nyes kuleste dude, som satte ham i alarmberedskap. På platesidene ble jeg kuppet igjen, og noen underlige valg av plater og formuleringer albuet seg inn.

Jeg skrøt av Dr. Feelgood og var ganske glad i Ian Hunter. Det lot de i fred.

Avreisen til Hellas nærmer seg. Ferie i utlandet. Med toget. Det skulle bli saker.

AUGUST – ATHEN I EN FYKOMFEI OG HURRA ELVIS ER DØD!

Jeg var akkurat i gang med Hellas i en fykomfei. Etappe én: Athen. Etappe 2: Athen. Herregud så varmt det var, og for et kaos i gatene, alle tutet, til og med fotgjengerne tutet. Drosjer fikk du aldri alene, for ikke før hadde du satt deg, så ble dørene revet opp og nye passasjerer tøt inn. Og ingen skulle samme vei. Dekkene var så slitt at du kunne speile deg i dem mens du gredde deg, hvis du gredde deg.

Så dette er Akropolis. Javel. Fortsett. La oss finne skygge. Jeg spiste salat med blekksprut og feta på en takrestaurant og drakk avkjølet retsina som smakte friskt av Middelhavet og tungt av kvae. Vinen funket best om kveldene, og kunne med hell drikkes av blikkrus. Blekkspruten ble jeg plutselig veldig lei av da alle de løse sugekoppene begynte å vemme meg, og da var det bråstopp.

Idyll? Særlig. Athen gjør seg best på prospektkort. Det er noe alle vet. (Foto: George E. Koronaios / Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0)

Vi bodde på gjestehus uten aircon, det var ikke noe for meg. Takviftene bare dro den seige, heite luften så sakte rundt at den virket mer som dyne enn vinddrag. Jeg sov nesten ikke. Faktisk hatet jeg Athen. Fra første sekund. Med økende styrke for hver dag. Men orket ikke maset med å finne riktig ferge og riktig øy, selv om jeg egentlig ville til Lesvos og få Leonard Cohen-følelsen.

Enten var jeg for doven, eller så var fergene fulle, vi endte uansett på den kjappeste løsningen, Egina, rett utenfor Athen. Stranden så helt OK ut inntil jeg oppdaget at folk brukte badeskurene hvor man skulle skifte, til lorteboder. Hver eneste fuckings én! Ergo omdøpte jeg øya til Latrina, og returnerte til Athen. Det var den øyferien.

Nå ble det bare kvaevin i lumre kvelder, og for såvidt hyggelige samtaler med lokal ungdom, ja for jeg var snaut 25 og fortsatt ung. De spilte en gresk Dylan i restauranten, Dionysis Savvopoulos, jeg geniforklarte ham i velvillig vinrus, og våre lokale svirebrødre og sviresøstre lyste opp. Neste dag bunkret jeg fem-seks LP'er med mannen, for å være sikker. De ble spilt noen ganger etter hjemkomst, lød veldig bra bortsett fra at jeg ikke skjønte et ord, og så spilte jeg dem aldri igjen. Ja, ja. Been there, done that.

Dionysis Savvopoulos, den greske Dylan, og langt å foretrekke fremfor blekksprutsalat (med sugekopper).

Jeg merket en stigende kvelningsfornemmelse i løpet av disse dagene, uten først å skjønne hva årsaken kunne være. Da det begynte å demre, føltes det truende: Jeg likte ikke å reise med kjæresten. Hun hadde andre behov og definisjoner av ferie enn meg. Jeg ønsket brått og skremmende at jeg var alene.

Jeg ble jeg reddet av Elvis.

Antagelig var jeg den eneste i verden som jublet da Elvis døde. Og jeg gjorde det ikke for å være slem mot Elvis. Jeg bare klarte ikke parferie.

Nyheten om Elvis' død nådde oss 16. august. Hjemreise-billetten servert på et sølvfat. Jeg tok en rikstelefon til Det Nye. Meldte meg klar for oppdrag. Kommer med én gang. Så nødvendig var det da ikke, sa min leder, bare fortsett ferien du. Jeg måtte gå til uverdigheter og insistere på at mine tjenester var nødvendige. Det var jo Elvis. Jeg listet opp alt som måtte gjøres – ikke minst at Plater i fokus den uken måtte omdøpes til Elvis i fokus. Jeg skulle fylle sidene med omtaler av utvalgte Elvis-plater. Det syntes min leder at var en glimrende idé, vi hadde bare tiden og veien, jeg måtte hoppe på første og beste tog.

Til samboeren sa jeg at jeg ble kommandert hjem. Og av sted bar det. Puh! Møkka-Athen!

Satt oppe hele natten hjemme hos min leder (som bidro med kaffe og askebeger), og skrev plateomtaler så skrivemaskin-sverten sprutet. Alt ment for den ekstraordinære utgaven 27. september (trykningstid var et helvete), raskere greide vi ikke. Jeg skrev, dopet på kaffe, sigaretter og søvnmangel.

Da bladet kom, fikk jeg hakeslepp. Navnet mitt sto ikke der. Bare en hilsen fra Annie & Jan (Søren) på siden etter oppslaget, som om det var de som hadde skrevet alt sammen. Jeg kjenner at jeg fortsatt er forbannet. Men er også fortsatt glad for at jeg slapp unna Athen.

Bedre unnskyldning for å avbryte Athen-ferie med samboer enn dette, finnes ikke.

Hilsen fra Annie og Jan (Amundsen). Jeg hadde skrevet hvert ord, men ble ikke kreditert i det hele tatt.

Elvis' status i Norge da han døde? Sånn passe. Det ble ingen flom av Elvis-plater på VG-listen.

Gjorde Elvis' død meg trist? Ikke i det hele tatt. Hadde ikke hatt noe forhold til platene hans på år og dag, og den fete figuren jeg hadde sett i blader og aviser det siste året fremsto bare som patetisk. For meg betydde Elvis' død først og fremst redningen fra Athen. Jeg vil aldri tilbake dit.

Jeg hadde imidlertid fått ørene og øynene opp for den nye Elvis. Elvis Costello. Han og strømmen av nye særlig britiske navn, som veltet over meg i form av promosingler. Nesten bursdagsfølelse på hver ukentlige runde til plateselskapene.

Sterkt signal, et skikkelig blikkfang, og absurd godt timet mot den første Elvis’ forestående død. Man skulle nesten tro Jake Riviera (Costellos legendariske manager) hadde en finger med i spillet.

Promorundene til EMI, Polydor og Phonogram, CBS og Bendiksen. Saker. Det ble litt reisevirksomhet da EMI lå på Frysja og Bendiksen på Galgeberg. Senere het Bendiksen Virgin (og Sonet?) og flyttet ned mot Akerselven. (Terje Engen arresterer meg garantert i unøyaktigheter her.) Polygram var greiere - de lå i Pilestredet/Suhmsgate de første årene i min journalistkarriere - men flyttet etter hvert til Marcus Thranes gate, dog med gode parkeringsmuligheter. CBS hadde Clash og Police (og Dylan) og holdt til på Økern. Og jeg, jeg holdt til i en hvit Fiat 850 med en bilstereo som kun leverte diskant, blafrende, smertefull, ilter diskant av Henry Rinnan-format om man spilte "Born To Run". Jeg fikk gjort noe med anlegget, men ikke med "Born To Run".

Møkkamannen Charles Shaar Murray trodde han var universets sentrum i NME. Han var deres minst morsomme og mest usympatiske journalist - helt i særklasse. Og han skrev stort sett dritt. Her sender han Elvis over elven med et spark bak.

27. august 1977. Elvis tok forsiden på NME, og avisen var akkurat så forutsigbar som ventet. De hadde helt glemt 1969. Og 1960. I grunnen hadde de glemt det meste. Og Charles Shaar Murray slapp til med det selvhøytidelige sludderet sitt. Men det skulle mer enn én duste-Murray til for å ødelegge avisen, for det skjedde mye kult i England, og det speilet denne utgaven.

Jeg? Jeg anmeldte herlige LP'er i Det Nye. The Jam og Stranglers' første. Og ... eh ... Rubettes.

Og jeg hadde ikke høye tanker om kjærlighetens holdbarhetsdato:


DETTE HÅP, EN RIKOSJETT

Vi traff hverandre en gang
to Amors rikosjetter
Vi forsvant inn i natten
med et savn blekere enn
fullmånen

Da dagen grydde
var der kun riper tilbake
i asfalten
og en skammens
tindrende sølvdråpe
omspunnet av solstråler

SEPTEMBER - Dr. Hook offer for jeans-forbud i larvik

Jeg møtte Midge Ure for første gang, og opplevde Slik i Kjelleren på Chateau Neuf. Ikke ante jeg at mannen skulle bli verdensberømt og vel så det.

Det Nye 30. august 1977. Midge Ure på huk foran.

Dessuten så jeg rockens fremtid, og hans navn var ... Garland Jeffreys! «Ghost Writer» er fortsatt suveren, bare så det er sagt.

Jeg har snublet over rockens fremtid, og dens navn er … eh … Garland?

At jeg ga en dobbel live med Rainbow tommelen opp, overrasker, og at jeg falt pladask og vel så det for Jean Michelle Jarres "Oxygene" hadde jeg også glemt. Men albumet var veldig fascinerende den gang. Kanskje jeg bør høre på det igjen? På VG-lista hadde Sex Pistols to singler inne på Topp 10 den 2. september. I Norge! Fantastisk.

Så gikk Baccara gikk til topps. Jeg kunne ikke tro det, men det gjorde de. Og det skulle vare. Lenge.

Jeg møtte Smokie som skapte et pinlig øyeblikk på Josefine da de forlangte at alle fotografene måtte underskrive en kontrakt. Det ville de ikke. Så satt man der en stund. Jeg tror de ga seg, ellers hadde vi vel sittet der ennå.

Midtveis i september kom Dr. Hook til Norge. De skulle spille i Framhallen i Larvik, og Det Nye var invitert med. Møtte dem på Fornebu. Vi fikk god tid til å prate i bussen, og jeg lurte dem til å tro at det fantes et punkband i England som het The Baby Rapers; de trodde alt etter å ha hørt "Gary Gilmour's Eyes". “Wow!!”, sa Dennis og Ray, smått imponert. “Baby Rapers, now that is cruel!”

Oppslaget i Det Nye, 13. desember 1977.

I Larvik trodde befolkningen at de kjente igjen Dr. Hook-medlemmer hver gang noen med langt hår dukket opp. Ray Sawyer var den eneste de aldri tok feil av. Dr. Hook var i så måte den mest anonyme gruppen som har gjestet Norge. Ingen hadde noe forhold til de andre medlemmene. Ergo ble jeg behandlet som en Dr. Hook av lokalbefolkningen, jeg som de andre.

Og i motsetning til Rik Elswit, slapp jeg rett inn bakveien. Rik og rullebrettet hans ble nektet adgang av vaktene da de trodde han bare var en luring som forsøkte å snike seg inn, noe som igjen forårsaket at konserten ble forsinket da ingen kunne finne Rik.

Tidligere var gruppen blitt nektet servering i baren på sitt eget hotell da det var slips- og dress-tvang etter klokken 18.00. Da Dennis protesterte og sa at de hadde vært på turné verden rundt i en evighet, og hadde ikke anledning til å ta med seg penklær til enhver anledning, lo hovmesteren nedlatende og repliserte:

- Nåja, jeg har da reist litt rundt i verden, jeg også, og har aldri hatt noe problem med å kle meg anstendig. Så viste han dem ut av baren på deres eget hotell klokken 17.59. I Larvik i 1977.

Godt de ikke fikk se hva jeg skrev om LP'n deres i Det Nye 28. oktober. Ramones fikk langt bedre behandling. Det samme gjorde Dennis Wilson og Roy Harper.

Etter en ikke alt for lang spasertur stemte Ray for drosje tilbake. Så her står vi i drosjekø og venter. Det var like før jeg måtte skrive autografer. Støvlene er dem jeg kjøpte i eufori etter at jeg ble dimittert av legenemden på Akershus. (Foto: Det Nye / Snapshot)

Ken Hensley startet sin nye karriere som gjesteskribent i Det Nye denne måneden. Ekte som bare det. Jeg fikk manusene hans og genuine fotografier fra Kens private fotoalbum i posten ukentlig. Men husket jeg å returnere fotografiene? Slett ikke.

Ken Hensley-serien gikk hele september, og jeg oversatte brevene hans og valgte ut bilder. I en episode lovet han info om uvennskapet med David Byron i neste nummer. Jeg håpet han ikke visste at jeg hadde tystet på ham i april.

Fotografiene ble liggende og slumre i skuffen min i år etter år, inntil Morten Jensen, en marguerita-aften på Hovseter bar & dritings midt på 80-tallet, ble overrakt fotografiene under en enkel og relativt uverdig seremoni mens Tor lå i stabilt sideleie og gransket nederste platehylle, på leting etter neste låt på sin hemmelige spilleliste. Morten besørget senere fotografiene tilbake til Ken. Og alle var glade. En stund i hvert fall. Nå er både Morten og Ken reist over elven. Hvor tiden eter oss!

Klassebilde og babybilde. Ken Hensley var overraskende generøs og ujålete, og leverte selvskrevne tekster med unike originalfotografier til Det Nye. Jeg redigerte, men glemte å returnere fotografiene. Så det ordnet Morten.

I det Nye skrøt jeg av de nye LP'ne til Thin Lizzy og Can, og tok meg også av en ganske grundig presentasjon av Boney M. Var de kule eller ikke? Jeg klarte liksom ikke å bestemme meg. Det ble enda vanskeligere etter at de klappet meg på hodet og kalte meg gutten sin. Det var egentlig ikke lov, for jeg var jo gutten til Sandy Denny. Nå ble jeg usikker. Jeg var ganske billig. Det er ikke noe å skjule.

30. september 1977. Elvis-markeringen endelig ute, og jeg grinete over at jeg ikke var kreditert for så mye som et punktum, mens de to som hadde satt navnene sine på sidene ikke hadde skrevet så mye som et punktum. Fast jobb gjelds.

OKTOBER – DA sjefsredaktøren lurte på om dylan var noe

Resultatet av min maraton-session med skriving av plateanmeldelser i juli (før avreisen til Hellas) nærmet seg slutten. Ikke sikkert alle disse titlene ville blitt omtalt om jeg ikke hadde hatt så kort tid på å fylle så mange utgaver. Live-albumet med Steve Harley har jeg aldri fått sans for.

Et merkelig år i Norge. Baccara og Sex Pistols på hitlisten samtidig. Det var definitivt ikke de samme folkene som kjøpte de platene. En lidelse å forholde seg til mye av mjervet som jeg følte at jeg måtte anmelde. Og om ikke det var ille nok, så ble jeg av og til satt til å skrive om ting som jeg ikke ville tatt med på platesidene i det hele tatt. Som Harry Belafonte. Midt i punk og new wave-eventyret, ble jeg satt til å la ham være ukens utvalgte, bare fordi en mellomleder likte ham og skulle på konserten hans. Belafonte på en plateside for ungdom i 1977?

Nå var ikke Det Nyes platesider like spennende hver gang. Jeg ville nok heller lest NME som var smokk stappers av spennende annonser for ville plater som man bare måtte ha. Og som jeg fikk av de greie kontaktene jeg hadde i plateselskapene, både hjemme i Norge og i England.

Sex Pistols- og punk-året. Det ga et hyggelig om enn beskjedent utslag på VG-listen ved at "God Save The Queen" faktisk levde godt i flere måneder blant alle de fæle hitsene til folkebuken. Jeg fikk flettet noen av de kule engelske platene inn i Det Nye.

Sjefsredaktøren, elskelige Rigmor Foss, var glad til så lenge jeg leverte før deadline, og sørget for at bladet inneholdt noe med Baccara, ABBA og Smokie innimellom. Hun stilte seg skeptisk til Bob Dylan, men vendte på en femøring i 1978, da datteren hennes plutselig var blitt Dylan-fan og ønsket seg artikler i Det Nye.

Da ble jeg kalt inn på det hyggelige kontoret hennes, og så spurte Rigmor: Kunne du tenke deg å skrive en serie om Bob Dylan, Yan? Og det kunne jeg jo. Både fordi jeg elsket Dylan, og fordi jeg var freelancer og ble betalt pr. manusark. 100 kroner flaket. Langserie i farta!

Ellers ble det intervjuer med Thin Lizzy, Supertramp, Boney M, Terje Tysland, Kursaal Flyers, John Miles og ... selvfølgelig, Flamingokvintetten. Til og med dem. Bare ikke Sex Pistols. Takk, Søren.

NOVEMBER – UT KVINNE! PÅ ANTROPOSOFI-SEMINAR

Jeg hadde styrt musikksidene i Det Nye i et halvt år, og angret ikke et sekund på at jeg droppet ut av Blindern.

Christian måtte til Bergen, så det ble ikke mye aktivitet på bordhockey-fronten. Jeg hadde samboer, var inspirert og startet på lærerseminar på Steinerskolen. Det var svært interessant. Selv om antroposofene viste seg å være alt for diplomatiske og forståelsesfulle når de fikk direkte dustete kommentarer fra enkelte deltagere. For eksempel fra den forvitrede damen som ble opprørt over å høre at menneskene var smartere enn dyrene, nei, det stemte da slett ikke og tvert imot, og hunden hennes lå ikke under for instinktene, nei, den hadde brutt seg fri fra lenkene og ... improviserte. Den improviserende schäfer?!?

- Det var en svært interessant betraktning, sa ærverdige Torger Holtsmark og tenkte liksom grundig over sprøytet til den nevrotiske schäfer-damen.

Og hun fikk vann på møllen. Hunder var vel så flinke til å improvisere som mennesker, kanskje enda flinkere.

Hvorfor reiste ikke Holtsmark seg opp med et rykk, pekte mot døren, dirrende av harme og forkynte med tordenrøst:

- Ut kvinne! Ut herfra! Ignorante, åndsforlatte idiot!

Til tross for avbrytelsene og irritasjonsmomentene var jeg fascinert og leste kapittelet om Rudolf Steiner i Franz Kafkas dagbok om igjen. I fall jeg skulle få lyst til å bidra med en virkelig interessant betraktning. Jeg tørstet etter Holtsmarks anerkjennende blikk. Men Kafka forteller aldri hva Steiner sa til ham. Han beskriver i stedet starten på et antagelig episk antroposofisk nyseanfall, meget detaljert, hvordan mesteren ivrig arbeider snippen av et lommetørklæ opp i det ene neseboret. Notatet slutter der.

Jeg fryktet at mester Holtsmark ville vente med stigende utålmodighet på anekdotens punchline. En punchline som aldri kom. Så jeg holdt kjeft.

Rudolf Steiner’s eyes. Man kødder ikke når han setter det blikket i deg. (Rudolf Steiner, ca. 1905. Foto: Otto Rietmann / Wikimedia Commons. Public domain.)

I Norge herjet Baccara-viruset. Det hjalp ikke å barrikadere dørene. Vi var fortapt. Smokie lød som Pink Floyd i forhold. Men motgiften fantes heldigvis - anført av Bowies "Heroes" og Iggys "Lust For Life".

Med årene vokste Iggy-albumet til et monument. En av de aller største skattene fra 70-tallet. Jeg spiller det jevnlig, og ingen ting er mer avhengighetsskapende enn introen på "The Passenger". Um-da-ra-ra, um-da-ra-ra ...

Punken hadde herjet, litt. Men hitlistene levde videre, nesten uberørt. Egentlig var det vel bare The Jam som ble virkelige superstjerner, i hvert fall i England. Og de var ikke mye til punkere, akkurat.

Egentlig var svært få av navnene som tok sin selvfølgelige plass i rockhistorien, veldig punkete. Man hadde The Clash, Stranglers, Costello, Ramones, Television, Pistols. Essensielle rock’n’roll-navn. New wave. Men ikke punk, ikke for meg, og slett ikke nyveiv som norske journalister så lettvint døpte det. En ny bølge betyr noe. En ny veiv betyr ingenting. Uansett, disse heltene eide ikke eteren, og de styrte ikke folke-hverdagen. Det gjorde derimot høstens vinnere: "Mull Of Kintyre", "Name Of The Game", "We Are The Champions", "Daddy Cool" (Darts), Bee Gees og … heldigvis … Bowie.

Ja, ikke i Norge, da. Norge var fortapt. Dobbel Baccara på VG-listen. Er ikke mer å si om det. Men det var spennende å sitte i vannskillet og få ferske plater fra både etablerte navn og ferskinger. Musikk var gøy igjen. Men det skjønte ikke VG-liste-folket.

Inntektene av Det Nye-jobbene gjorde tilværelsen rausere. Husker jeg forlangte roastbeef i matbutikken over gaten. Innehaveren, fru Maltun, ristet advarende på hodet: “Den er nok i dyreste laget”, sa hun og anbefalte en rimelig skinke i stedet. Meget oppbragt (og tydeligvis med penger i lommen) hevet jeg stemmen:

- Slett ikke. Jeg vil ha roastbeef!

Hvor meget kunne det dreie seg om, hun foreslo 100 gram, jeg forlangte med harmdirrende røst en kilo. Det viste seg å være fryktelig mye, og med roastbeefen begrensede holdbarhet, innebar det også at jeg ikke fikk mye glede av den store og tunge pakken. Aller verst var det likevel å se beløpet. Det var bare så vidt jeg hadde nok i lommeboken.

Livet er en skole. Og her lærte jeg både det ene og det andre på én gang, inkludert det med hovmot.

Harald Are Lund betrodde meg for et par år siden.

- Jeg likte deg ikke på den tiden, for jeg var sikker på at du tjente mange ganger mer enn meg for å jobbe i et blad for tenåringsjenter, mens jeg slet for kronene i NRK. Og så anmeldte du Residents. I Det Nye?!? Ha ha, det var jo helt absurd!

Han var ikke alene om å tenke sånn. Det Nye var liksom fienden. Enkelte mente at det var bedre å jobbe gratis for idealistiske blader som ikke hadde råd til å lønne deg. Jeg så ikke logikken i det.

Gode tanker til Harald Are, nå er han også reist. Men jeg hadde gleden av å snakke mye med ham i de siste årene han levde. Like før han reiste, sa han ja til å bidra i minneprogrammet om Little Richard som jeg laget for Radio Vinyl sammen med Larks Eikanger. Det satte jeg stor pris på. Ja, Lars også. 

DESEMBER – PIZZA TIL JUL? JEG TROR IKKE DET.

Jeg hadde egen julekalender, gru ikke for det. Og jeg falt fortsatt ikke for fristelsen til å åpne alle lukene med en gang, noe mange tror de kan gjøre når de er voksne. Liksom for å markere at man er immun mot kristenskap og høytidstradisjoner.

Mange nyvoksne er nemlig veldig opptatt av å flagge julelede, tradisjoner er til for å brytes, pizza, gjerne det, gå rundt treet? Å nei, du, er ikke sikker på om vi gidder noe juletre. Julesanger, nei, det kan virke krenkende.

De vet ikke hva jul er, de har vokst opp i skrinne hjem med foreldre som svek sine foreldre (de virkelige bærerne av julegralen) bare for å tøffe seg. Og nå ser man hva det førte til. Julen er blitt en risikosone pepret med krenkeminer.

Julen blekner enda litt for hver generasjon. Hadde Kjakan levd, ville han ringt på og stått der når de åpnet, taus og anklagende, mens han tygget på en pastill.

Det var dagens ord.

En skarp plateside.

6. desember 1977 var en skarp uke på platesidene i Det Nye! «Heroes» som ukens utvalgte. Jeg var fartsblind og ennå overtent etter «Low» og Iggy, så jeg opplevde «Heroes» som enda bedre enn den egentlig var og er. I ettertid er det «Low» og «Lust For Life» som står igjen som søylene i 1977.

En tredje søyle var Elvis Costello. For et debut-album! Og sannelig kom Randy Newman ruslende med “Little Criminals”, en vaskeekte hit-LP! Go’e gamle kunne by på tre ikoniske klassikere - Stones, Cocker og Byrds. Og Eggum leverte et gnistrende album også, så den ukens Plater i fokus duger helt fint som handleliste den dag i dag, 49 år senere.

Det Nye 6. desember 1977.

Den høsten hadde jeg gleden av å intervjue Phil Lynott, og resultatet sto også i den ukens utgave av Det Nye. Han uttalte faktisk etternavnet sitt "Lynott", ikke "Lainott", og Thin Lizzy som "Tin Lizzy" (etter tegneseriefiguren) og ikke "Thin Lizzy". Han var ikke spesielt begeistret for punkrock i 1977, men der skulle han komme på andre (dog ikke nødvendigvis bedre) tanker senere i sitt altfor korte liv.

Memories.

1977 var ikke så julete. Eller kanskje det var. Jeg husker det ikke. Jeg var 25 og utenfor sonen. Man forlater den en eller annen gang i løpet av tenårene. Og det eneste som kan redde en inn igjen er at man får egne barn som man kan føre gjennom den magiske portal.

Det gjensto fortsatt noen år til jeg fikk den muligheten. Og la det være sagt, uansett hvor meget jeg forsøkte, klarte jeg aldri å matche mine besteforeldre i jul. Ja, ikke mine foreldre en gang.

Det går dessverre gradvis tapt fra generasjon til generasjon. Men det betyr ikke at ens anstrengelser er forgjeves. Så fatt mot.

Alle mine forsøk på å være julenisse endte med fiasko, og hva er vel mer nisseknusende enn det vantro barneutbruddet: "Pappa ...?", bare sekunder etter at den barnet har ventet på i en evighet endelig dukker opp i stuen. I det ligger all den bunnløse smerte som signaliserer svik og tapt barndom.

Bare fordi jeg hadde vært lettsindig og maskert meg for skjødesløst, og i befippelsen glemte å legge om stemmen da jeg lurte på om det var noen snille barn der (nisser skal ikke snakke med pappas hverdagsstemme).

Men jeg ga meg ikke, ikke før barna var nesten voksne og bare syntes jeg var teit.

I 1977 lå dette dramaet fortsatt et stykke inn i fremtiden. Så det er kanskje like greit at jeg ikke husker noe av denne julen. Kanskje den var skikkelig avslappende. Kanskje jeg var på Club 7 i romjulen. Tarzan-heftenes tid var uansett for lengst forbi.

Mitt første år som fast plateanmelder i Det Nye nærmet seg slutten. Det hadde vært et godt og spennende år. Med faste sider og ukentlige leveringer, hadde man jo nesten fast gasje. Samtidig var det ikke akkurat noe dårlig bonus at man fikk alle platene man hadde lyst på gratis.

Jeg var imidlertid ikke helt fri. Innimellom ble jeg pålagt å skrive om enkelte plater, og likte jeg dem ikke, måtte jeg pent stille viseren på nøytral. Denne julen kom en slik anmeldelse. Julie Felix.

Jeg hadde ikke noe forhold til henne. For meg sto hun som en slags tredjerangs Buffy St. Marie og Joan Baez. Trengte egentlig verden det? Men dette albumet hadde en norsk tilhørighet og ble utgitt av Arve Sigvaldsen på Talent, og Julie var venninne av sjefen min, og jeg oppdaget at hun faktisk var veldig hyggelig da jeg traff henne, så OK. Hota Chocolata i vei. Men gi meg Clash i morgen.

Men gi meg The Clash i morgen. (The Clash – «White Riot», CBS Records, 1977. Singelcover. Foto: Caroline Coon.)

Mange spennende singler fra England snurret på platespilleren i Harald Hårfagres gate. Jeg spilte Sex Pistols-singlene oftere enn jeg spilte LP'n. A-sidens magi var tilbake i singleformatet. Om man ser bort fra Norges Topp 10.

1977 var året da jeg så Sex Pistols live og traff dem. Det var også året da jeg så the Hollies live og traff dem. Stor spennvidde. Mye å holde rede på. Og det var den første julen uten Elvis. 

Fire uslåelige på rad. Sex Pistols er der oppe blant de største.


Tilhengere av LP-plater kan trygt klikke her - og lese omtaler av 104 viktige utgivelser fra 1977.

Musikk 1977 - Storbritannia

1977 var business as usual. I hvert fall innledningsvis. David Soul, Leo Sayer, ABBA, Julie Covington, Manhattan Transfer, Smokie og alle de andre usual suspects. Men Sex Pistols eide nyhetsbildet, både utenfor Buckingham Palace og på tur i Themsen. Dessuten feiret dronningen sitt sølvjubileum, og Sex Pistols ertet på seg halve England ved å gi sitt bidrag med «God Save The Queen» (“she ain’t no human being”). De ble så uønsket at de måtte søke utenfor England for å få spillejobber - blant annet til Trondheim og Oslo - og singlen deres ble boikottet av den offisielle britiske hitlisten (som ikke plasserte den på 1. plass, selv om den utklasset alle), og enkelte butikker nektet å selge den.

Selv om den nye, friske rocken ikke klarte å dominere britenes smak, solgte den bra nok til å registrere brukbare plasseringer på TOP 20. Stranglers, Ramones, The Jam og etter hvert Clash, Elvis Costello og Tom Robinson var de nye heltene. Men like viktig var Donna Summer, som med sin (eller snarere Pete Belotte og Giorgio Moroders) “I Feel Love” klarte mesterstykket å koble sanselighet og sex med elektronikk, og som det funket. Fremtiden var her, og dukket dermed opp fra uventet hold.

På tampen av året kom de etablerte navnene tilbake, og bidro med trygghet inn mot julen. ABBA, Rod Stewart, Bee Gees, Baccara, Queen og til slutt, og det med fynd og klem, Wings' «Mull of Kintyre». Den satte en tilnærmet uslåelig salgsrekord, og solgte mer enn noen Beatles-single. Beatles detronisert av Paul. Elvis detronisert av usunt kosthold. Det var et slikt år.

Fem sentrale singler

Sex Pistols – «God Save the Queen» (Virgin)

En uvanlig måte å markere dronningens sølvjubileum på. Sex Pistols kunne erte på seg en pose fish’n’chips. BBC nektet å spille den, gruppen ble fritt vilt, men greide i løpet av det snaue året de eksisterte å lage fire fryktinngytende herlige singler på rad. De var et fenomenalt rockeband, inntil alt falt fra hverandre og ble forsøkt erstattet med myteskaping og kødding. Mange mener “Pretty Vacant” er den beste singlen. Jeg elsker alle fire, hver har sine greier, og skal man først gå for én, tar jeg gjerne “God Save The Queen”.

Gruppens sjokkvirkemidler kamuflerte en gjennomtenkt sosial kritikk. Provokasjonen var bare et instrument, på linje med gitarattacket. Og ja, singlen funker like strålende spilt på 11 i 2026.

The Clash – «Complete Control» (CBS)

CBS ga ut LP-kuttet “Remote Control” på single. Det likte The Clash dårlig, spontan-innspilte reaksjonen og døpte den “Complete Comtrol”. En sinna vise i et øs av gitarer. Fingeren peker på den mektige popindustrien, plateselskapene, managerne, hamret på plass av Topper Headon som gjør sin debut i The Clash her.

En sang om kontroll og svik, fremført som en triumf. Clash var av de skarpere politiske kommentatorene i punk/new wave-perioden, og de var så til de grader det de sa. Mer enn noen av sine samtidige, omdefinerte The Clash rocken, som lignet på en slaskete dinosaur, og ga den nytt liv og noe å brenne for. Ingen Clash-plate er marginal. De brant ned hele bålet.

Jeg savner Joe Strummer. Han var unik.

The Stranglers – «No More Heroes» (United Artists)

Strangler begynte sterkt og leverte to fremragende album i 1977. De var litt eldre enn de andre punk- og new wave-bandene, du kunne lett oppdage at de hadde hørt på The Doors. De leste litteratur også. Jean-Jacques Burnel tar æren for “No More Heroes”’ riff og melodi, mens Hugh Cornwell leverte den brennende teksten med referanser til romanfiguren Sancho Panza (han hadde akkurat lest “Don Quixote”); og navn som Trotskij og Lenny Bruce. Stranglers var seriøst på hugget. Det gynget rundt dem.

Dave Greenfields orgel og Burnels bass gjør platen både tyngre og mer melodisk enn mye av samtidens new wave, samtidig som Cornwells oppsummerende refreng er umulig å misforstå. Det er ingen helter igjen.

Elvis Costello – «Watching the Detectives» (Stiff)

«Watching the Detectives» er en kriminalfortelling i film noir. Skrevet til lyden av The Clash’ debut-album som Costello spilte nonstop. Han var en lydvisjonær, og gikk for et mørkt, vippende reggae-arrangement, Steve Nieves piano og orgel utbrøt korte, urovekkende tonedrypp og signaler influert av filmkomponisten Bernard Herrmann. Nick Lowe sto for produksjonen og gjorde blandingen unik. En av 70-tallets aller beste singler, faktisk.

Kompet er sparsomt, med bass, slagverk, korte gitarangrep og keyboards som gradvis strammes og skaper den mørke, paranoide stemningen. Detaljene i det mesterlige kammerspillet er en fryd.

Wings – «Mull of Kintyre» (Capitol)

Skrevet av Paul McCartney og Denny Laine. Den akustiske åpningen vokser etter hvert til et arrangement dominert av sekkepiper og trommer. Det bygges langsomt ut, pastoralt, nostalgisk og sentimentalt. Konstruksjonen oppfordrer til allsang. Produksjonen er attarktiv for øret. Jeg husker første gang de spilte den for meg hos EMI på Frysja. Beatles-følelse. Litt sånn som da jeg hørte “Hey Jude” første gang. Den passet faktisk sømløst inn i det friske rabaldret til de nye bandene. Vi trengte ro også. Og her kom den.

Mange slaktet “Mull Of Kintyre”. Antagelig fordi det var viktig for dem å fremstå som i takt med sin samtid. Men all samtid har plass for godt håndverk, og “Mull Of Kintyre” er nettopp det. Ikke et milligram fett, spartansk arrangert, og toppet med lyden man enten elsker eller hater: Sekkepipen.

Mange surpomper valgte å snu singlen og heller spille den litt ordninære, men fortsatt svært underholdende “Girls’ School”. Mer futt, og rullende fremdrift. I USA kjørte de heller den som A-side. Det gikk ikke så bra.


Musikk 1977 - USA

Ikke akkurat britiske tilstander i USA i 1977. Trenden var kvinnelige vokalister og mjuke ballader. Ellers var det lure rever med lang erfaring fra populærmusikken som scoret stort i ‘77. Fleetwood Mac hadde sin nye vår med en henimot perfekt komponert besetning og den eventyrlige suksessen “Rumours” som bl.a. inneholdt “Dreams”. Eagles tok det ikoniske kuttet “Hotel California” fra albumet med samme navn hele veien. Bee Gees hadde sin andre eller snarere tredje vår som discoguttene verden elsket med lydsporet til “Saturday Night Fever” fra hvilket “How Deep Is Your Love” ble hentet. Stevie Wonder var på hugget også.

Men ingen engelske bråkmakere. Sånt ville ikke amerikanerne ha noe særlig av.

Eagles – «Hotel California» (Asylum)

“Hotel California” var en motstrøms-slager. Amerikanske radio likte ikke sanger som varte i over 3 minutter, og denne breiet seg i seks. Dessuten var introduksjonen lang og uten vokal, det var et plutselig stopp midt inne i låten, og en lang gitarsolo mot slutten. Og likevel, nettopp det at de brøt disse reglene gjorde innspillingen så elsket. Ja, så elsket at deres live unplugged versjon feide rent bord i verden 20 år senere. Jeg husker barjentene i Bangkok skrålte sorgmuntert i kor hver gang de kom til “You can check-out any time you like, but you can never leave!"

Platens mørke var ingen tilfeldig lyrisk staffasje. Don Henley kaller sangen en reise «from innocence to experience», en fortelling om den mørke siden av den amerikanske drømmen, narsissismen og musikkindustriens endeløse dekadanse.

Fleetwood Mac – «Dreams» (Warner Bros.)

Stevie Nicks skrev låten midt under de berømte samlivsbruddene som preget innspillingen av Rumours. Hun satt med et keyboard, fant en trommerytme og skrev sangen på omtrent ti minutter. Den hadde en sving i steget som var uvanlig for henne, men det var ikke nok til å vekke Christine McVies interesse. Hun syntes sangen var kjedelig. Lindsey Buckingham ordnet det, han bearbeidet de få akkordene, brøt sangen opp i seksjoner, og plutselig fant bandet magien. Den beherskede Nicks-vokalen og den glidende, hypnotiske instrumenteringen gir sangen sitt særpreg. Der Eagles gjorde sin slager større og mer monumental, gjorde Fleetwood Mac sin intim, luftig og nesten sirkulær. Forskjellige som bare det, med verdige representanter for det beste fra 1977.

The Emotions – «Best of My Love» (CBS)

Maurice White fra Earth, Wind & Fire skrev låten sammen med gitaristen Al McKay. Wanda Hutchinson tok utfordringen og presset stemmen opp i et høyere register enn hun var vant med. Og dermed entret Chicago-soulen disco-alderen. Likevel beholdt låten kontakten med klassisk, uptempo soul. Store deler av Earth, Wind & Fire medvirker, gospeljentene bæljer, og rytmen er organisk snarere enn maskinell. Nettopp derfor er kontrasten til Donna Summers «I Feel Love» så slående.

Donna Summer – «I Feel Love» (Atlantic)

Stjernetreff i den amerikanske klubbkulturen. Donna Summer skrev sangen med Giorgio Moroder og Pete Bellotte. De ville lage fremtidens musikk og plasserte en Moog-synthesizer i sentrum. Dens uttrykksløse, rytmiske monotoni funket mektig sterk som kontrast til Donna sensuelle, slørete vokal.

Brian Eno mente at platen kom til å forandre klubbmusikken de neste 15 årene. Det var definitivt døråpneren for synthpop, Hi-NRG, electro, house og techno. En av årets mest betydningsfulle amerikanske singler: ikke fordi den dominerte 1977 men fordi svært mye av pop- og dansemusikken etter 1977 hentet ideene herfra.

Bee Gees – «How Deep Is Your Love» (RSO)

Med “Saturday Night Fever” fikk Bee Gees sin tredje (eller kanskje fjerde) vår. Akkurat da det virket som discofenomenet var gått tom for ammunisjon, var de der, alliert med John Travoltas ikoniske positur under speilkulen og monstermanager Robert Stigwood, værsågod gutter, dere har rommet. “How Deep Is Your Love” var den første smakerbiten, atypisk fordi den var så laidback at man bare svakt tenkte dans. Her var det et øs av emosjoner, en hel galakse, og det vasket over deg.

Etterpå kom de strammere dropsene, da hadde folket ingenting de skulle sagt. “Night Fever” og “Stayin’ Alive” eide Billboardlisten og speilkuleverdenen. Soundtrack-albumet inneholdt enda noen godbiter, både ting de hadde skrevet og fremførte selv og ting de lot andre få gleden av (“More Than A Woman” med Tavares).

Man opplevde dobbelt-albumet som en Bee Gees-utgivelse. I virkeligheten fremførte de bare 6 av de 17 kuttene. Likevel tenker alle Bee Gees når de ser coveret. Og ja, det var deres maksimale høydepunkt.

Rundt svingen ventet “Grease” som de hadde lite å gjøre med, og den fryktelige “Sgt. Pepper”-filmen som verden ennå ikke har tilgitt dem.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1977

Januar

Den 8. januar eksploderte tre bomber i Moskva med 37 minutters mellomrom. Sju mennesker ble drept, og sovjetiske myndigheter knyttet senere attentatene til armenske separatister.

Den 18. januar kunngjorde forskere at de hadde identifisert bakterien som forårsaker legionærsykdom. Sykdommen hadde fått navnet etter et mystisk og dødelig utbrudd blant deltakere på en amerikansk veterankongress året før.

Den 20. januar ble Jimmy Carter tatt i ed som USAs 39. president etter å ha beseiret Gerald Ford i presidentvalget i 1976.

Den 24. januar ble fem mennesker drept under Atocha-massakren i Madrid, da høyreekstremister angrep et kontor tilknyttet venstresiden. Drapene fant sted mens Spania forsøkte å etablere demokrati etter Francisco Francos diktatur.

Den 29. januar skiftet Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep navn til Fremskrittspartiet.

Februar

Den 7. februar skjøt Sovjetunionen opp romfartøyet Sojuz 24 med kurs for romstasjonen Saljut 5.

Den 18. februar gjennomførte romfergen Enterprise sin første testflyging mens den var festet til et spesialbygget Boeing 747-fly. Enterprise kom aldri ut i verdensrommet, men ble brukt til å utvikle og teste det amerikanske romfergeprogrammet.

Den 18. februar oppsto også en katastrofal brann i Xinjiang i Kina da fyrverkeri antente dekorasjoner under kinesisk nyttår. 694 mennesker, mange av dem barn, omkom.

Den 23. februar ble Óscar Romero erkebiskop av San Salvador i El Salvador. Han skulle bli en internasjonalt kjent kritiker av politisk vold og undertrykkelse før han ble drept i 1980.

Mars

Den 4. mars rammet et kraftig jordskjelv Romania og andre deler av Øst- og Sør-Europa. Mer enn 1 500 mennesker omkom, de fleste i Romania.

Den 10. mars oppdaget astronomer at Uranus har ringer. Oppdagelsen ble gjort da man observerte hvordan planeten passerte foran en stjerne.

Uranus med ringer. (Foto: NASA, ESA, CSA, STScI)

Den 19. mars ble resultatet av parlamentsvalget i India klart, og Indira Gandhis Kongressparti led et stort nederlag mot opposisjonen.

Den 21. mars ble unntakstilstanden i India opphevet. Den hadde vært i kraft siden 1975 og hadde gitt regjeringen omfattende fullmakter, samtidig som politiske motstandere var blitt fengslet og pressefriheten begrenset.

Den 27. mars kolliderte to Boeing 747-fly fra KLM og Pan Am på rullebanen ved Los Rodeos-flyplassen på Tenerife. 583 mennesker omkom, og ulykken er fortsatt den dødeligste i luftfartens historie målt i antall omkomne om bord i fly.

KLM 747-vraket etter Tenerife-ulykken, 1977. (Foto: ukjent fotograf. Kilde: Nederlands Nationaal Archief / Wikimedia Commons. CC0 1.0.)

Den 28. mars søkte Portugal om medlemskap i EF, forløperen til dagens EU. Søknaden var en del av landets politiske og økonomiske orientering mot Vest-Europa etter at diktaturet falt i 1974.

April

Den 1. april ble den norske Kystvakten opprettet som en del av Forsvaret. Samme dag gikk avisen Klassekampen over til å bli dagsavis.

Den 7. april ble den vesttyske riksadvokaten Siegfried Buback og hans sjåfør skutt og drept av medlemmer av Rote Armee Fraktion, RAF. Den venstreekstreme terrorgruppen skulle prege Vest-Tyskland sterkt gjennom resten av året.

Den 9. april ble Spanias kommunistparti legalisert etter å ha vært forbudt siden 1939.

Den 22. april inntraff Bravo-utblåsningen på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Olje strømmet ukontrollert ut fra en brønn, og hendelsen ble den første store oljeutblåsningen på norsk sokkel.

NÅs forside 30. april 1977, dagen da Red Adair stanset utblåsningen, og Norge trakk et lettelsens sukk.

Den 28. april ble RAF-medlemmene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe dømt til livsvarig fengsel i Vest-Tyskland.

Den 30. april ble Bravo-utblåsningen stanset etter innsats fra brønndreperteamet til den amerikanske oljebrannspesialisten «Red» Adair.

Den 30. april utviklet samtidig den væpnede konflikten mellom Vietnam og Røde Khmer-regimet i Kambodsja seg videre mot den kambodsjansk-vietnamesiske krigen, som senere skulle føre til Vietnams invasjon av Kambodsja.

Mai

Den 1. mai ble 34 mennesker drept og flere hundre skadet under voldelige sammenstøt på Taksim-plassen i Istanbul under en stor markering av arbeidernes dag.

Den 6. mai ble nordmannen Lars Gule arrestert på flyplassen i Beirut med sprengstoff i bagasjen. Saken vakte betydelig oppmerksomhet i Norge og ble knyttet til hans kontakt med palestinske militante miljøer.

Den 17. mai vant Menachem Begins høyreparti Likud valget i Israel. Valgseieren avsluttet flere tiår der Arbeiderpartiet og dets forgjengere hadde dominert israelsk politikk.

Den 23. mai meldte forskere at bakterier for første gang var blitt brukt til å fremstille insulin ved hjelp av genteknologi.

Den 23. mai tok sørmolukkanske aktivister samtidig kontroll over en skole og et passasjertog i Nederland og tok nærmere 200 mennesker som gisler. Barna på skolen ble senere løslatt, mens togkapringen fortsatte inn i juni.

Den 25. mai hadde George Lucas' science fiction-film «Star Wars» premiere i USA. Filmen ble raskt et globalt populærkulturelt fenomen og starten på en av filmhistoriens mest innflytelsesrike franchiseserier.

Mitt første møte med denne multiklassikeren var en pressevisning på Colosseum kino. Jeg opplevde den som noe kvasi-filosofisk, pretensiøst vrøvl - “Ringenes herre” for Lyn Gordon-amerikanere, skrevet av en person med svært grunn forståelse av Tolkiens skaperverk.

Den 28. mai omkom 165 mennesker i en brann ved Beverly Hills Supper Club i Kentucky i USA, en av de dødeligste nattklubbbrannene i amerikansk historie.

Juni

Den 11. juni stormet nederlandske marinesoldater toget som hadde vært kapret siden 23. mai. Seks av kaprerne og to gisler ble drept.

En av kaprerne løper langs toget med et sørmolukkansk flagg. (Foto: Hans Peters / Anefo / Nationaal Archief, 5. juni 1977. CC0.)

Den 15. juni gjennomførte Spania sitt første frie parlamentsvalg siden før Franco-diktaturet.

Den 19. juni ble SI-systemet innført i Norge og gjorde det internasjonale systemet for måleenheter til landets offisielle standard.

Den 30. juni ble SEATO, den sørøstasiatiske forsvarsalliansen som var blitt opprettet under den kalde krigen som en asiatisk parallell til NATO, formelt oppløst.


Juli

Den 5. juli gjennomførte general Muhammad Zia-ul-Haq et militærkupp i Pakistan og avsatte statsminister Zulfikar Ali Bhutto. Zia skulle bli sittende ved makten fram til sin død i 1988.

Den 13. juli brøt det ut full krig mellom Somalia og Etiopia om Ogaden-regionen. Konflikten ble også en del av rivaliseringen mellom stormaktene under den kalde krigen.

Den 13. juli ble New York rammet av et omfattende strømbrudd som varte til neste dag. Mørkleggingen førte til omfattende plyndring, branner og ødeleggelser i en by som allerede var preget av økonomiske og sosiale problemer.

Dette Time-omslaget fra 25. juli 1977 viser kaoset som brøt ut i New Yorks gater under strømbruddet 13.–14. juli 1977. Da strømmen var tilbake neste kveld, var mer enn 1 700 butikker over hele byen blitt plyndret eller skadet, og over 3 000 personer arrestert.

Den 21. juli brøt det ut en kort krig mellom Libya og Egypt etter flere måneder med økende spenning mellom de to nabolandene. Kampene var over etter få dager.

Den 22. juli kom Deng Xiaoping tilbake til den politiske ledelsen i Kina etter å ha blitt fjernet under maktkampene mot slutten av Mao-perioden. Hans tilbakekomst ble avgjørende for de økonomiske reformene Kina innledet fra slutten av 1970-årene.

Den 28. juli søkte Spania om medlemskap i EF. Både Spania og Portugal var dermed på vei inn i det vesteuropeiske samarbeidet etter overgangen fra diktatur til demokrati.

August

Den 12. august gjennomførte romfergen Enterprise sin første frie glideflyging etter å ha blitt sluppet fra et Boeing 747-fly. Testene viste hvordan romfergen kunne fly og lande etter tilbakekomsten fra verdensrommet.

Min tur, 25 år - 13. august 1977

25 år, og på ferie i Athen som koker hodet og steker fotsålene, mens nettene er seig tortur i tung varme med et vifteanlegg som knapt orker å rotere. Jeg kommer aldri til å bo i et gjestehus igjen. Arbeidserbladet rapporterer at Elvis er i fin form og slankere enn på lenge. Snakk om å bomme. Tre dager senere døde Elvis, og ga meg akkurat det påskuddet jeg trengte for å reise hjem.

Lars Gule er hett stoff i Vi Menn. Akkurat da det bladet lå i kioskene, var jeg fortsatt i Athen. (Se forøvrig 6. mai)

Den 15. august registrerte radioteleskopet Big Ear i Ohio et uvanlig sterkt radiosignal fra verdensrommet. Signalet ble kjent som «Wow!-signalet» etter at astronomen Jerry Ehman skrev «Wow!» på utskriften, og det har aldri fått noen endelig forklaring.

Den 17. august ble den sovjetiske atomisbryteren «Arktika» det første overflatefartøyet som nådde Nordpolen.

Den 20. august skjøt NASA opp Voyager 2. Romsonden skulle senere besøke Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun og ble det eneste romfartøyet som har besøkt de to sistnevnte planetene på nært hold.

Den 26. august vedtok Quebec den såkalte lov 101, som gjorde fransk til provinsens offisielle språk og styrket fransk i skoleverk, arbeidsliv og offentlig administrasjon.

September

Den 5. september skjøt NASA opp Voyager 1, litt over to uker etter Voyager 2. Til tross for navnet ble altså Voyager 2 sendt opp først, mens Voyager 1 fikk en raskere rute forbi Jupiter og Saturn.

Den 5. september kidnappet RAF den vesttyske arbeidsgiverpresidenten Hanns Martin Schleyer i Köln og drepte sjåføren og tre politimenn. Kidnappingen ble starten på den mest dramatiske fasen av det som er blitt kjent som «den tyske høsten».

Hanns Martin Schleyer i 1973. (Foto: Engelbert Reineke / Bundesarchiv, B 145 Bild-F041440-0014 / CC BY-SA 3.0 DE.)

Den 10. september ble Hamida Djandoubi henrettet med giljotin i Marseille. Han ble den siste personen som ble henrettet på denne måten i Frankrike og den siste som ble lovlig halshogd i et vesteuropeisk land.

Den 15. september ble optisk fiber for første gang tatt i bruk til ordinær direkte telefontrafikk, da to telefonsentraler i Torino i Italia ble koblet sammen. Teknologien skulle senere bli grunnleggende for moderne telekommunikasjon og internett.

Oktober

Den 7. oktober vedtok Sovjetunionen en ny grunnlov, den tredje siden revolusjonen. Samme dag spilte Pelé sin siste profesjonelle fotballkamp, for New York Cosmos.

Den 13. oktober kapret fire palestinske militante Lufthansa-fly 181 og krevde at fengslede RAF-medlemmer skulle løslates. Kapringen var direkte knyttet til konflikten rundt Schleyer-kidnappingen i Vest-Tyskland.

Den 17.–18. oktober stormet den vesttyske antiterrorstyrken GSG 9 det kaprede Lufthansa-flyet på flyplassen i Mogadishu i Somalia. Alle gislene ble reddet, mens tre av de fire kaprerne ble drept.

Den 18. oktober ble RAF-medlemmene Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe funnet døde i Stammheim-fengselet. Dødsfallene ble offisielt fastslått som selvmord, selv om deler av RAF-miljøet senere hevdet at de var blitt drept.

Den 19. oktober ble den kidnappede Hanns Martin Schleyer funnet drept i Frankrike. Dermed fikk «den tyske høsten», en av de mest alvorlige terrorperiodene i Vest-Tysklands historie, en blodig avslutning.

Den 20. oktober omkom tre medlemmer av rockebandet Lynyrd Skynyrd, blant dem vokalist Ronnie Van Zant, da bandets charterfly styrtet i Mississippi.

Utgitt tre dager før tragedien, og coverfotoet ble tungt å svelge for mange. Plateselskapet erstattet det i en periode med et nøytralt foto uten flammer. (Cover: MCA)

Den 26. oktober ble det siste kjente naturlige tilfellet av kopper registrert i Somalia. Hendelsen markerte sluttfasen av den globale vaksinasjonskampanjen som førte til at Verdens helseorganisasjon i 1980 erklærte kopper utryddet.

Den 27. oktober ga Sex Pistols ut albumet «Never Mind the Bollocks, Here's the Sex Pistols». Noen murret over at alle singlene var inkludert. Uansett står det igjen som et ruvende monument over revolusjonen som gjorde rocken spennende igjen.

LP’n “alle” måtte ha høsten 1977. (Cover: Virgin)

November

Den 8. november kunngjorde den greske arkeologen Manolis Andronikos at han hadde funnet en kongegrav ved Vergina som ble identifisert som graven til Filip II av Makedonia, faren til Aleksander den store.

Den 19. november kom Egypts president Anwar Sadat til Israel og ble den første arabiske statslederen som besøkte landet offisielt. Besøket og møtet med statsminister Menachem Begin åpnet veien for fredsavtalen mellom Egypt og Israel i 1979.

Den 22. november startet British Airways regulære Concorde-flyginger mellom London og New York, slik at passasjerer kunne krysse Atlanterhavet i overlydshastighet på rundt tre og en halv time.

Den 22. november lyktes også en viktig test av TCP/IP mellom tre noder i ARPANET. TCP/IP ble senere den grunnleggende kommunikasjonsstandarden for internett og gjør det mulig for svært forskjellige datanettverk å kommunisere med hverandre.

Den 30. november gikk et stort leirras ved Tuve utenfor Göteborg i Sverige. Ni mennesker omkom, 67 hus ble ødelagt og rundt 430 mennesker ble hjemløse i det som regnes som en av Sveriges alvorligste naturkatastrofer i moderne tid.

Tuveraset utenfor Göteborg, 30. november 1977 eller kort tid etter. Ni mennesker omkom, 67 hus ble ødelagt og rundt 430 mennesker ble hjemløse. (Foto: Åke Hillefors / DigitaltMuseum. CC BY 4.0.)

Desember

Den 4. desember kronet Jean-Bédel Bokassa seg selv til keiser av Det sentralafrikanske keiserriket i en svært kostbar seremoni. Bokassa hadde tidligere vært president i Den sentralafrikanske republikk og hadde året før utropt seg selv til keiser.

Den 4. desember ble Malaysian Airline System Flight 653 kapret og styrtet i Malaysia. Alle de 100 menneskene om bord omkom.

Den 19. desember rammet et jordskjelv området rundt Bob og Tangol i Iran. Minst 584 mennesker omkom og rundt 1 000 ble skadet.

Den 20. desember ble Djibouti og Vietnam tatt opp som medlemmer av FN.

Julelektyre

Ingen tvil om kinovalg, “Exorcisten” utsolgt i fire uker på rad! Men hvorfor på Karl Johan Teatret? “Star Wars” eide Colosseum, men hvorfor ikke Klingenberg - eller Saga? Ubegripelig. Jeg så neppe “Gjest Baardsen” på TV julaften.

Det var triste tider for oss som var avhengig av ukens musikknyheter fra New Musical Express. Det var full streik i England, og avisen var borte fra bladhyllene fra 26. november og helt ut i februar 1978. Man fikk tid til å bli rimelig lei av den Wilko Johnson-forsiden.

Fred, litteratur og sport

Nobels fredspris

Betty Williams og Mairead Corrigan for 1976 og Amnesty International for 1977.

Fire sentrale bøker

World cup langrenn:

Thomas Wassberg, Sverige, tusket til seg den uoffisielle verdenscupen i langrenn for sesongen 1976-1977.

VM på skøyter i Heerenveen

Eric Heiden blir verdensmester, bare 3,4 10 000 meter-sekunder foran Jan Egil Storholt. Sten Stensen på tredje, med omtrent samme avstand til Storholt. Tett som en hamsterrumpe.

Det skulle det ikke bli de neste årene. Heidens gullepoke.

Engelsk football:

Liverpool FC x 3!

Engelsk seriemester (1976/77).

Vinnere av Serievinnercupen for første gang (smadret Borussia Mönchengladbach 3-1 i mai 1977).

Vant UEFA Super Cup (slo Hamburger SV med til sammen 7-1 over to finalekamper, 6-0 på Anfield i desember 1977).

Norsk fotball:

Lillestrøm norsk seriemester i fotball.

Lillestrøm norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Bodø/Glimt 1–0 i finalen.

Slade-intervjuet

For nye og entusiastiske lesere: Det store Slade-intervjuet fra Oslo-besøket i april 1977. Trykket i Det Nye 16. august 1977.

Slade ja! Hvor ble det egentlig av dem? Gruppa slo gjennom med et brak i 1971 med "Coz I Luv You". Siden fulgte en jevn strøm av slagere helt fram til januar 1976 – "Let's Call It Quits".

Vi husker særlig godt deres første Norges-besøk i 1973 da over 5000 unge fylte Ekeberghallen i Oslo til bristepunktet. Musikken brølte i lokalet, mens gråtkvalte fans fortvilet strakte hendene ut mot Noddy, Jimmy, Dave og Don. Et hysteri fullt på linje med Beatles-feberen i 60-årene.

Men i fjor forsvant Slade. Nye navn entret hitlistene, og støvet la seg rundt de fire engelskmennene.

Så kom albumet "Whatever Happened To Slade" i april i år, samtidig med deres annet Norges-besøk.

Benket rundt et bord på Frognerseteren restaurant i Oslo, sendte vi ballen tilbake. Hva skjedde egentlig med Slade?

Noddy Holder smiler. Det er et obligatorisk spørsmål, og han har hatt et helt år på seg til å tenke ut svaret.

– Vi gikk rett og slett trøtt. Fem lange år med jevn suksess, sølv-, gull-, platina-plater, fans, intervjuer, penger. Det var liksom ingen utfordringer igjen.

Vi skylder å gjøre oppmerksom på at Slade spilte inn filmen "Flame" i 1974. Den er aldri blitt vist i Norge, antagelig på grunn av for mye vold.

– Ja, vi forsøkte oss til og med som filmstjerner. Jeg er godt fornøyd med "Flame", fordi den er realistisk. Det er historien om en popgruppes reise mot toppen og sammenbruddet. Vi har nesten gått den samme veien selv.

Dave Hill bøyer seg fram. Han holder seg for det meste i bakgrunnen under samtalen, men avbryter når han vil gjøre ett eller annet helt klart. Ingen ting må misforstås.

– Vi brøt aldri sammen, understreker han med en lang pekefinger, – vi bare mistet den gnisten som brant i oss de første årene. Suksess er intet klimaks i en karriere, ingen kan leve på det. Du trenger utfordringer.

Og hva gjorde Slade? Jo, de pakket sakene og forlot Europa med kursen for USA. Verdens hardeste og vanskeligste marked. Slår du gjennom der, er du sikret millioner. Men du må jobbe som en hest, og de fleste sliter forgjeves.

– USA var noe helt nytt for oss, sier Jimmy Lea. – Ingen hadde hørt om oss, og vi måtte starte fra grunnen av.

Slade fristet tilværelsen som "oppvarming" for en rekke rock-storheter, blant andre ZZ Top.

– Det er en merkelig gruppe, sier Noddy. – De stiller med egen scene som består av en hel farm. Inngjerdinger, kaktus, kyr, sauer, hester og høns. Dessuten har de med seg koner og barn.

For første gang på mange år befant Slade seg i skyggen av andre.

– Navnet vårt sto som regel langt nede på plakatene. Oppvarmings-artistene har som regel lite med hovedattraksjonens musikkstil å gjøre. Derfor kunne et rent rock'n roll-band som oss ofte spille for country-publikum.

Slade klarte seg som regel bra. USA hadde gitt dem tilbake livsgnisten, og den entusiasmen de la for dagen rev publikum med.

 – De likte oss også fordi vi hadde lite utstyr med oss. De store gruppene stilte med egne scener, rådyre lysanlegg og teater-effekter. Denslags var vi blottet for, så kanskje minnet vi dem litt om de gode gamle 60-årene?

– Vi spilte over 400 konserter i USA, sier Noddy.

400 konserter på ett år! Det er nesten umulig å forstå hvor mye arbeid som ligger bak en slik turné.

– Det var et slit uten ende. Fra flyplass til flyplass, by til by, stat til stat. Aldri hvile, bare fortsette og fortsette.

– Men vi hadde godt av det, Dave Hill er der med pekefingeren igjen. – Og vi angrer ikke. Tiden i USA gjorde oss mer sammensveiset enn noensinne.

Nå bodde ikke Slade i hotellrom natt etter natt. Den slags er rett og slett umulig i et helt år. Da gir du opp. Intet er mer deprimerende for en popstjerne enn hotellene. Du blir besatt av hjemlengsel, ensomhet og melankoli.

Vi leide en stor leilighet i New York som ble vår base. Her hadde vi det utmerket. En stor del av jobbene våre var nemlig i, eller ved, New York. Og så fikk vi sjansen til å se litt nærmere på det legendariske Manhattan. Klubblivet, musikken og ikke minst kriminaliteten, sier Noddy.

New York er kjent for å være en farlig by. Etter mørkets frembrudd kryper suspekte elementer fram fra bakgatene. Voldtekt, ran, mord og mishandlinger florerer, og det kan slå ned på alle. For eksempel Noddy Holder’s kone.

– Hun var i en forretning for å handle, da en ung mann styrtet inn med revolver i hånden og brølte «hit med pengene!». Det ble panikk i butikken, og et skudd gikk av. Kulen passerte min kone med et par centimeter, og traff en annen kvinne rett bak henne.

I denne livsfarlige asfaltjungelen banker byens hjerte med taktfaste betongslag. Musikken som produseres her er ofte hard. Ut av dette har grupper som Velvet Underground, Lou Reed, New York Dolls og Television oppstått. John Lennon kaller New York for «vår tids Rom», og han anser oss for å være på grensen av Romerrikets fall. At Slade har reagert på sine omgivelser, er helt klart. De spiller i dag hardere, høyere og mer aggressivt enn noensinne.

– Men vi fremselsker ikke negative strømninger, sier Jimmy. – Vår musikk er positiv, den er underholdning og gøy.

– Egentlig har vi bare gått tilbake til det vi gjorde før gjennombruddet, understreker Dave Hill. – Slade har jo alltid vært et høytspillende rock’n’roll-band. Høy, taktfast musikk, det er det ungdom ønsker. Dans og gøy, er det ikke det tenåringene søker etter skoletid?

Før de dro til USA, var Slade inne i en eksperiment-periode med musikken sin. Mange kritikere applauderte begeistret for låter som «Far Far Away» og «How Does It Feel». Det nesten primitive bråket hadde forsvunnet til fordel for gode tekster og melodier som ikke hentet så lite fra Beatles.

– Men det var ikke Slade. Vi ble for opphengt i å arbeide i studio med nye effekter og en hel bråte hjelpe-musikere. Hadde det fortsatt slik, ville vi ikke være i stand til å holde det gående stort lenger. «Far Far Away» er for eksempel helt umulig å spille skikkelig ute. Vi ble rett og slett avhengig av utenforstående. Slade som kvartett hadde slått store sprekker, sier Jimmy.

I USA var de alene. Kameratskapet blomstret opp igjen, og inspirasjonen kom tilbake.

– Det var faktisk om å gjøre å «finne seg sjæl». Vi klarte det, og resultatet ble rock’n roll av god gammel klasse og LP’en «Whatever Happened To Slade», sier Noddy.

Ikke verdens mest innbydende LP-omslag. Det må nok ta noe av ansvaret for at albumet ble en solid salgsflopp.

Få er vel klar over hvor mye gruppa har satset, og hvilke sjanser de har tatt. Slade kunne fortsatt som før og snekrert sammen hit etter hit til det kjedsommelige. De var på toppen og hadde ingen andre steder å gå. Men de satset karrieren for å finne igjen gleden ved å spille.

Gruppas fremtid er nå uviss. Ingen av de fire medlemmene vet om de har mulighet til å gjenopprette plassen som Europas mest populære gruppe.

 – Vi står likevel sterkere nå enn for ti år siden. Den gang kalte vi oss In-Betweens og spilte rundt på kafeer i Tyskland – uten særlig hell.

– Senere forandret vi navnet til Ambrose Slade og fikk et engasjement i Bahamas, sier Don Powell. – Et flott, eksklusivt hotell og rike gjester. Vi fikk ingen lønn, bare kost og losji. Det var da vi klippet håret helt kort. Det var rett og slett for varmt for langhårete.

Da gruppa kom tilbake til England, ble de betraktet som en del av den militante «skin-head»-bevegelsen. Korthåret arbeiderungdom som banket opp hippier og fremmedarbeidere – og digget diskomusikk.

– Vi kan ikke akkurat si vi følte oss hjemme i det miljøet, sier Noddy, – så vi lot håret gro og pustet av lettelse da vi gikk til topps med «Coz I Luv You».

Nå prøver de seg for annen gang, og starten for det nye forsøket foregikk altså i Norge i midten av april.

– Vi regner med en del vanskeligheter i begynnelsen, sier Noddy. – Det er i grunnen helt naturlig. Vi har tross alt vært borte i et helt år. Men nå vet folk at vi er i live igjen. Vi håper det blir ny suksess for Slade i fremtiden. Vi vil iallfall satse det vi har for å komme med blant de grupper som teller i popverdenen.

Forrige
Forrige

1978 - den lange veien mot fast jobb

Neste
Neste

1976– DA SIGMUND HOFTUN FIKK LYST PÅ BRENNEVIN (og andre historier)