***Verdens-nordmannen poserer i Shanghai-smug sammen med sin forlovedes onkel i februar 1991. Han la like etter ut på en ekspedisjon med avbildede sykkel. Det gikk fint.***

Selg alt - slipp bremsene

Så solgte jeg resten av platene mine, og ommøblerte livet fullstendig. Arbeidsplassen min, Det Nye, gjorde det mulig for meg å holde kontakten med Kina. På telefon. Det var gjennom den jeg fridde, og fikk mitt ja. Og da friing og hva det fører med seg, er kostbart og tidkrevende, særlig hvis den man frir til er kinesisk statsborger som befinner seg i Kina, var støtten fra arbeidsgiver uvurderlig. Jeg kunne ikke mistet hodet så gjennomført uten dem.

Da dette ville ta tid, minst et par uker, kanskje mer, var dealen at jeg forsøkte å gjøre noen redigerings- og oversettelses-jobber (fikk med meg en haug innkjøpte artikler), gi Det Nye førsterett på min romantiske galskap gjennom en eksklusiv two-part story i bladet + at jeg skrev en bok om dette for vår utgiver, forlaget Mortensen, som skulle utgis i god til før jul i 1991.

Dette for å kompensere for arbeidsdagene som gikk tapt. Jeg ble nødt til å finansiere en god del selv, så det innebar at jeg solgte de siste 2000 vinyl-LP’ne mine, de mest ettertraktede eksemplarene, inkludert hele Beatles-samlingen.

Jeg søkte om visum og fikk det innvilget i desember 1990. I nytt pass, uten påtegnelser om at jeg var journalist. Så bar det avsted mot det uvisse. 27. januar 1991 landet jeg i Shanghai. Jeg så frem til et par uker med familiebesøk og byråkrati med umiddelbart påfølgende triumfferd hjem som nygift. Hvor feil kan man ta. Jeg landet ikke på Fornebu før 9. mars.

Every picture tells a story. 1) Panikkangst-mannen nyfotografert for sitt nye pass, etter at Den kinesiske ambassaden hadde gjort det forrige passet ubrukelig. 2) Optimistisk turistvisum for maks én måneds opphold. 3) Vellykket forlengelse, fremskaffet etter en nerveprirrende dueller med de motvillige og nedlatende representantene for det kinesiske byråkratiet.

Polaroidkameraet mitt var i flittig bruk. Det fokuserer ikke så godt, men gir brukbare og raske minner. Her et stilstudie i spisepinne med risbolle, ofte et C-moment for utlendinger. Til høyre har verdensnordmannen plassert seg inntil en svært gammel sten, en gnudresten, intet mindre.

Før avreise hadde jeg gitt et intervju til Natt og dag, det hippeste av de hippe publikasjonene i Oslo. Jeg fremsto som bråkjekk, på grensen til kjepphøy, en fyr med noe å bevise, og som kokettere med sin angivelige tendens til å ta til tårene hver gang livet bød på motstand. Egentlig sa jeg ja til dette intervjuet for å stenge retretten. Jeg var i ferd med å oppgi noe som hadde vært en viktig del av mitt liv helt siden jeg ble spist opp av The Beatles og rocken i 1964, platene, tingene, besettelsen, for et nytt liv som ektemann og kjærlighetens ridder. En rolle jeg vanskelig kunne fylle, med mindre jeg tvang meg selv. Å selge mine kjæreste vinylplater, var mer enn en symbolsk handling, det var selve paradigmeskiftet. Den nye Yan Friis’ livsmotto ble sjøsatt i Natt og dag:

“Selg alt - slipp bremsene!”

Tanken var å brenne broer og stenge retrettmulighetene. Hvem vant?

Vel, jeg er fortsatt gift, og jeg har opparbeidet en vinylsamling på snaut tusen titler (komplett Beatles, selvfølgelig) og noen tusen singler. Det ser ikke ut som et lagerlokale hjemme. Men jeg sverger til vinyl.

La oss si uavgjort.

Til Natt og dag forteller jeg at samlingen min var på 15 000 enheter, det var faktisk en forsiktig anslag. Da alt var solgt, stoppet telleverket på rundt 20 000. Det sier seg selv at en familie ikke kan leve sammen med 20 000 LP-plater i en treroms på Hovseter.

Her er i hvert fall Natt og dag-intervjuet:

***Natt & Dag nr. 5, 1990***
***Tekst: Andreas Wiese***
***Foto: Christin Skjønberg***

SVAR OSS

YAN!

– IKKE SØREN

DEN GAMLE I DET NYE SLENGER MED LEPPA SOM ALDRI FØR.

Yan Friis har et talent for å være ufordragelig. Og det har han skjøttet vel i sin rockeskribentvirksomhet i Det Nye. Til tider har man ment mer om andre norske rockeskribenter enn skivene han skulle anmelde. Han har Norgesrekord i egen-PR. I gode gamle dager var det flere bilder av Yan Friis i Det Nye enn av Kim Il Sung i Korea. Her er Friis – ufrisert i fri dressur.

YAN FRIIS HAR 17 ÅRS FARTSTID I UKEBLA-DET DET NYE.

Han fulgte bladet til topps i syttiåra (130 000 eksemplarer solgt pr. uke i 79), og han fulgte det til bunns i åttiåra (under 60 000 i opplag i 89) og han er fremdeles med som nissen på lasset inn i nittiåra – med det nye Det Nye – redesignet for kvinner over den første puberteten.

NATT & DAG: 17 år med rock i Det Nye. Går du aldri lei, Yan Friis?

YAN FRIIS: Joda. Når jeg så lei dumme popmusikere at jeg ikke orker å snakke med dem mer. Det å være popjournalist er virkelig ikke noe å hige etter – man er jo nødt å snakke med så mange dumme mennesker at man ikke utvikler seg i det hele tatt.

NATT & DAG: Er det det som er ditt problem?

YAN FRIIS: Nei, slik Det Nye er nå slipper jeg – jeg kan skrive om andre og nye ting – og det er mer inspirerende. Problemet med pop er at hver gang en ny generasjon musikere går av moten dukker det opp en ny gjeng med 17–18-åringer som vil redde verden uten å ha lest noe og uten å ha skjønt noe. Det blir deprimerende i lengden.

NATT & DAG: Så hva vil du gjøre nå?

YAN FRIIS: Jeg er 38 år, og mottoet har blitt "Selg alt – slipp bremsen".

NATT & DAG: Og hva har du solgt?

YAN FRIIS: Platene mine. Nå har jeg snart bare CD’er. Man blir jo gal av å samle plater – man må ha alt. Det holder.

NATT & DAG: Hvor mange plater hadde du?

YAN FRIIS: 15 000 i alt. Jeg ga opp å samle den dagen hylla brakk. Det er jo ikke noe hyggelig i en stue med 15 000 plater. Det ser stygt ut. Mørkt og utrivelig. Plater er oppskrytt. Vi blir hengende ved gamle ting for lenge. Når man et øyeblikk ser på seg selv utenfra der man sitter på gulvet og kjæler med favoritt-LP’en ser det ikke pent ut. Det blir å runke til gamle minner. Så jeg solgte alt. Det er jo likevel bare et par navn som fortjener å bli stående i historien.

NATT & DAG: Og hvem er de to?

YAN FRIIS: Bob Dylan.

NATT & DAG: Og den andre?

YAN FRIIS: Det er ingen andre. Alle andre står på venteliste.

NATT & DAG: Hvordan startet du?

YAN FRIIS: Jeg troppet opp i redaksjonen en dag. Med skjegg, langt hår og saueskinnspels med faglig 1.mai-front merket på, skilte jeg meg litt ut fra dameredaksjonen på Det Nye den gangen. Men redaktøren, Rigmor Foss, ga oss frie hender. Vi fikk alle skrive det vi ville. Hun drev Norges mest suksessfulle anarkistiske blad helt frem til begynnelsen av åttitallet.

NATT & DAG: Vi snakker fortsatt om Det Nye?

YAN FRIIS: Jada. Og vi gjorde alt mulig – og ertet på oss andre pressefolk. De syntes vi drev en gigantisk egotripp. Vi profilerte oss – det vil si vi kjørte en hel masse bilder av oss selv i bladet. Reiste land og strand rundt og traff lesere. På en måte var vi vel en trygg norsk versjon av Hunter S. Thompson. (Vi snakker fremdeles om “Det Nye”. Red. anm.)

NATT & DAG: Og før Det Nye?

YAN FRIIS: Jeg prøvde meg så godt jeg kunne som politisk engasjert. Meldte meg inn i SUF-laget på Nadderud. Det holdt ikke lenge. Alle Høyre-gutta sto og så på da jeg skulle melde meg inn. De trodde jeg skulle fleipe - så jeg meldte meg inn. Og jeg var jo radikal. Leste alt i “Orientering”. - til og med statsannonsene.

NATT & DAG: Annen politisk aktivitet?

YAN FRIIS: Gikk på møte på Dovrehallen og knyttet neven, men egentlig kom jeg for å drikke øl og sjekke damer. Og så var jeg kasserer for Folkeaksjonen mot EEC og dyrtid, men det skar seg da jeg tok kassen og dro på fylletur til Fredrikstad.

NATT & DAG: Til Fredrikstad?

YAN FRIIS: Det var ikke så mye penger i kassa. Og jeg betalte det tilbake etterhvert. Egentlig så klarte jeg ikke være så engasjert i de greiene der. Det var så provoserende humørløst.

NATT & DAG: Og så?

YAN FRIIS: Så gråt jeg meg til å slippe militæret. Jeg er flink til å gråte meg til ting. Først fikk jeg utsettelse, men da det ikke gikk mer ble jeg nødt til å bli militærnekter. Det gikk fint helt til jeg ble utkalt til siviltjeneste. Da ble jeg nødt til å begynne å gråte. Så jeg slapp fordi jeg var så nervøs og nedfor.

NATT & DAG: Og så?

YAN FRIIS: Så gråt jeg meg til å studere. Falt ut av gymnaset i annen gym, så jeg prøvde å ta realartium som privatist. Det gikk som det måtte gå. Strøk i matte, og før fysikkeksamen var jeg så nervøs at jeg fikk noen valium av mor som jeg skulle ta for å roe meg utover dagen. Jeg tok alle på en gang på morgenkvisten og sovnet. Det ble null i fysikk. Men – jeg gråt meg til studieplass. Tre uker på historie, som var kjedelig, tre uker på norsk, som var verre – og så havnet jeg på folkeminnevitenskap. Det skulle være det letteste faget på hele universitetet. Så jeg satt og hørte på alt om norske brudeferder - da det kom et tilbud fra Det Nye om faste musikk-sider som gjorde at jeg kunne hoppe av. Jeg begynte fast i 1977 – og vi kjørte full punk rock dekning. Det var ikke blitt skikkelig sving på musikkpressen ennå da – så en stund fungerte Det Nye som rene undergrunns-bladet. Vi anmeldte alle nye norske singler – det var bare å sende inn.

NATT & DAG: Punk til alle jentene som leste Det Nye?

YAN FRIIS: Vi skaffet oss guttelesere på det. Det var en periode hvor jeg kunne se gutter kjøpe Det Nye i kioskene og bære det åpenlyst ut. Vi var virkelig med på å kanalisere smaken til folk.

NATT & DAG: Men så kom de andre musikkbladene.

YAN FRIIS: Ja. Men problemet er at musikkjournalistikken er full av viktigperer som ikke skriver så bra. Sånn var det jo med Tore Olsen også. Han hadde 100 prosent idealer, men var bare 0,5 prosent skrivefør. Vi hadde våre feider. Det er sånn som frisker opp.

NATT & DAG: Og du har kranglet med flere?

YAN FRIIS: Jada. Morten Jørgensen hater meg. Han angrep folk under pseudonym. Det likte jeg ikke, så jeg tok ham for meg over to sider og var like usaklig som han. Tok for meg utseendet hans, skonummeret og vonde anekdoter fra realskolen. Han følte seg krenket og truet med advokat, men jeg hørte ikke noe mer.

NATT & DAG: Ingen måte å skaffe seg venner på.

YAN FRIIS: Litt av poenget er jo at man må være ufordragelig – og det passer jeg godt på.

NATT & DAG: Og når skrev du om navnet Jan til Yan?

YAN FRIIS: Det er bare noe Morten Jørgensen har funnet på. Han fant noen dikt jeg hadde signert Jan fra skoleavisen – men grunnen til det var at jeg ble så mobbet for Yan at jeg skiftet over en tid. Navnet skyldtes at foreldrene mine trakk det ut av en hatt. Det er visst belgisk eller noe.

NATT & DAG: Og hvor mange ganger skrev du “Svar oss Søren”?

YAN FRIIS: Aldri. Ikke en eneste gang. Det er egentlig den største fornærmelse jeg kan få at folk tror det var jeg som skrev den spalten. Min skrivestil er helt annerledes.

NATT & DAG: Hva gjør du om ti år?

YAN FRIIS: Da er jeg kanskje ferdig med boken jeg skriver på.

NATT & DAG: Da har vi vel nok –

Vi stiller tidsmaskinen på februar 1991 igjen. Jeg er i Shanghai. Jeg forsøker å bli gift, men møter en lei motstander i mannen-i-luken på ekteskapskontoret. Han har bare ett våpen til rådighet, men det er til gjengjeld formidabelt: Retten til å si nei! Igjen og igjen. Her skildret gjennom et redigert utdrag fra min bok “Med rett til å elske” (Mortensen, 1991):

Den fjerde februar er tiden kommet for ekteskap. Tror jeg. Det haster å få papirene våre godtatt. Den 15. februar innleder man feiringen av Det kinesiske nyttår, og da stopper det meste opp. Er ikke registreringen i gang innen den tid, risikerer jeg et maraton-opphold som vil knekke både lommeboken og alt som finnes av goodwill hos min arbeidsgiver.

Jin Jiang Tower, Shanghais stolthet i 1991, hypermoderne luksus. Fotografert av meg i februar 1991. Frokosten ble servert i toppetasjen, og den trillrunde restauranten roterte sakte, sakte, men fort nok til at du fikk en 360 graders forestilling. Det står der ennå, men er havnet kraftig i skyggen av alle de himmelhøye glasspalassene som har gjort byen aldeles ugjenkjennelig.

Fra det sentralt beliggende Jinjiang Tower til det skumle ekteskapskontoret for utlendinger er det litt av en avstand. Og boligstandarden synker jevnt og trutt for hver kilometer mens veiene blir trangere og menneskene flere. Lave, halvmorkne trebygninger (som på sitt beste minner om fraflyttede og oppgitte norske løer) klynger seg til de skitne gateskuldrene. Selve gaten er et friområde for et totalt trafikkaos der tunge, istykkerslåtte lastebiler og sinte drosjer med hornene på fullt, konkurrerer nådeløst med sykler og fotgjengere – og lekende barn som springer ut og inn av de filsete rønnene.

På det snorsmale beltet mellom vei og husvegg, lever menneskene sitt dagligliv. Gamle, furete menn i blå jakker, bukser og skyggeluer grubler over et parti kinesisk sjakk. Vaskemaskiner humper og går, mens unge kvinner og gamle kvinner samtaler rundt strikketøy, oppvask eller hva det måtte være. Her er håndverkere i fullt arbeid, skomakere, sykkelreparatører, låsesmeder og snekkere. Her er bittesmå forretninger nærmest sparket inn i trefasadene; noen selger frukt, noen freser løs på deigboller og smultkaker (deres versjon av gatekjøkken), noen selger sigaretter og drikkevarer.

Skjønt hverdagen griner grå mot drosjens flekkete vinduer, er det ikke et fargeløst syn som krabber forbi. Solen varmer og shanghaineseren utnytter som tidligere nevnt, denne naturens tørketrommel uhyre effektivt – fra stenger, vinduer og møner henger klesplagg, lakener og madrasser i tungsindig forhåpning om at de rå, fuktige nettene som eter hver trevl av shanghaineserens hjem i vintermånedene, skal fordampe. Luften er så skitten at den virker kornet. Ti kvadratmeter av dette strøket kunne beskjeftiget Bellona i mange år fremover.

Midt i hjertet av dette yrende stykke Shanghai ligger ekteskapskontoret for utlendinger. Så lite sentralt og så forstemmende plassert som mulig. Du går duknakket inn i et venteværelse som tar sånn ca. seks besøkende, og de er der allerede når du kommer. I sofaen sitter en stupforelsket kinesisk gutt med myke øyne og sluker sin blivende hustru, en ikke alt for vakker, ragende kvinne fra Europa. Bak skranken drukner to herrer i papirer og løssigaretter.

Jeg står der som en annen blåøyet dustemikkel i dress og lakksko. Min forlovede stikker papirene våre inn til mannen-i-luken. Han kaster et kjapt blikk på dem, og fnyser foraktelig. Helt feil papirer, mener han. De mangler jo stempelet til Den kinesiske ambassaden i Norge. Men han er jo her i Shanghai, innvender hun. Det kan ikke mannen-i-luken noe for, men OK, da får Den norske ambassaden i Beijing utstede nye papirer. Men det er jo Den norske ambassaden som har stemplet og oversatt og attestert papirene! Så stygt! Innvender han, peker på det håndskrevne kinesiske dokumentet og vinker oss vekk. Neste!

Han liker ikke at det er håndskrevet. Det må se fint ut, sånn som de trykte papirene fra Norge.

Drosjen ventet ikke. Det tar oss en times spasertur gjennom de trange, bråkete, stinkende gatene å finne en ny. Det er én times utholdelig spissrotgang i blådress og slips. Med fiendtlige blikk i ryggen og hatske tilrop i ørene. Vinden biter som haier gjennom skjorten og nesen min er rødere enn Rudolfs.

*

Det er ufattelig hvor ensom man kan føle seg i et hotellrom på den andre siden av jordkloden. Solen har klatret og bader Shanghai. Jeg skotter ut på det veldige panoramaet og klarer ennå ikke å bestemme meg for om det er praktfullt eller kvalmende.

***Byliv ved tårnets fot. Utsikten fra mitt vindu. Gammel bebyggelse, hektisk gateliv. Og veldig bruk av alt som finnes av ledig plass til å tørke klær og sengetøy.***

Jeg har ikke lyst til å gjøre noe som helst. Jeg bare sitter her og pimper vann. Jeg føler meg lite tilpass. Jeg er overgitt et system som jeg ikke klarer å finne ut av. Det er gjennomsyret av mistenksomhet, uvillighet, fremmedhat og spedalsk logikk. Men utenpå har det trukket en servil maske. Det gjør meg redd. Jeg lever i en Kafka-roman.

I hodet snurrer alle sangene jeg savner. Et stereo-anlegg, hva som helst for et stereo-anlegg! Have a cup of tea, for God's sake have a cup of tea! Om jeg bare kunne høre Ray Davies og hans Kinks!

Jeg sitter og jeg sitter. Telefonen er stum. Når ryddegutten kommer og ser spørrende på meg mens han peker på visittkortet jeg har lagt ved telefonen, orker jeg nesten ikke le. Han tror jeg er den norske ambassadøren!

Ambassaden tar nyheten om at papirene mine ikke duger med ro.

– Han er sikkert banditt, mener min venn i nøden og sikter til mannen-i-luken.

– Vi sender deg nye papirer nå. Godtar han dem ikke, tar vi det opp med kinesisk UD.

Problemet er å få papirene frem i tide. 15. februar nærmer seg med stormskritt. Ambassaden velger tre veier. Deler av papirene kommer på telefax. Ett dokument (den engelske oversettelsen) sendes med kurér (som bruker et par dager på å huske at han skulle levere fra seg konvolutten). Og den kinesiske oversettelsen sendes med ekspresspost (den er til dags dato ikke kommet frem).

***Shanghais skyline i februar 1991. Drar du dit i 2025, vil du ikke kjenne deg igjen. Jeg vet, for jeg var der i fjor.***

Det tar noen dager. Vi bruker ventetiden til å oppsøke ekteskapskontoret igjen – denne gang med min forlovedes servile onkel som tolk og hjelper. Han lider av kronisk allergi mot bråk, alt må gjøres på den myke, høflige tjenestemannen-har-alltid-rett måten.

Så der sitter vi, da, ved det digre bordet til ekteskapsrådgiveren, en kvinne i 50-årene. Det koster et par yuan for en time. Men hun gir deg valuta for pengene. Damen er verdensmester i the bleedin’ obvious, og har ikke til hensikt å gi slipp på tittelen. Hun nikker og maner til forsoning og tålmodighet. Det er klart vi skal gifte oss når vi absolutt vil. Men vi trenger de riktige papirene.

Og siden hun ikke er urimelig, ser hun ikke bort fra at Den norske ambassaden kan utstede noen nye, fine papirer som mannen-i-luken kan godta. Jeg kunne kvele henne. Men jeg nikker og smiler som henne. Fluene på veggen tror vi er gamle venner.

I rommet ved siden av sitter den sure mannen-i-luken og ruger over kjærlighetens kår, mens de håpefulle står med hodene sine tvers igjennom luken og snakker og snakker med veldig lave, bønnfallende røster, samtidig som fingertruppen deres diskret dytter en (amerikansk) sigarett eller to ned på skrivebordet hans. Skrivebordet er et hav av papirer og amerikanske sigaretter.

To dager går. Så er det vår tur til å stikke hodene inn til ham. Vi står der med komplette dokumenter og en pakke Marlboro. Mannen-i-luken knurrer svakt mens han blafrer gjennom papirene. Da han ikke finner noe å sette fingeren på, blir han sittende formørket og tverr i ti sekunder, før han lyser opp:

– Skilsmisseattesten! Hvor er den?

Skilsmisseattesten? Men i alle dager! Det står ingen steder at du må medbringe den! Ingen myndigheter utsteder ekteskapsbevilling uten at du er lovlig skilt! Jeg rister vantro på hodet. Men han er urokkelig. Da smiler jeg. Så sukkersøtt at han blekner. Og så trekker jeg papirer opp av lommen. Har man vært i kontakt med kinesiske myndigheter én gang, lærer man seg til å være føre var. I mitt stille sinn takker jeg min egen fremsynthet, jeg hadde egentlig tenkt å la papiret ligge igjen i Norge.

Mannen glor vantro på papirlappen.

Det går noen triste sekunder før han kommer på at han jo er mannen-i-luken, med rett til å si nei:

– Men dette er på norsk! Vi må ha engelsk oversettelse! Skriker han opprømt.

Den norske ambassaden står den kjekke bi. De faxer på harde livet. Igjen. Dagen etter står jeg atter ved luken. Vi er ordentlig lei av hverandre, begge to.

– Tre uker.

Sier han mutt, og stikker til meg en seddel med adressen til Sjømannshospitalet i Shanghai.

– Men du må ned her og levere legeattest før de tre ukene er gått. Ellers kan vi ikke utstede ekteskapspapirene.

Jeg gliser og gir ham min beste revolvermann-hilsen. Uvitende om at rett bak svingen venter de onde vokterne over Kinas dyd.

*

Jeg skal ikke trette leseren med mitt møte med Sjømannshospitalet. Bare nøye meg til å si at sykehusets venerolog begrenset sine intense studier av mistenkelig, utenlandsk snabelskap med kjapp nedhuking på en meters avstand, og hurtig retrett, mens pasienten ble stående med buksene rundt anklene for åpent, gardinløst panoramavindu ut mot en ganske befolket gårsplass. Venerologen kunne så fortelle min forlovede og hennes onkel at utlendingen var meget syk og burde sendes hjem. At blodtrykket gikk i taket under angrep fra pumpehissig blodtrykkslege, styrket ikke aksjene. Disse nådde bunnen etter at blodprøven var tatt og angivelig viste at den vemmelige nordmannen nesten hadde AIDS, prøven var riktignok negativ, men legene noterte likevel noen mystiske tall med blyant på baksiden av testen. 0,7 ett eller annet, nok til at jeg burde forlate landet av fri vilje.

Fra den norske legestand ble det kontret gjennom rikstelefon at det ikke fantes noe som het litt AIDS, det var bare enten eller.

Kinesisk nyttår, 15. februar 1991. Jeg trodde himmelen skulle eksplodere i en intergalaktisk fyrverkeri av en annen verden. Jeg mener, det var jo her i Kina at de oppfant fyrverkeriet. Og så ble det akkurat som du ser på bildet. En og annen rakett greide å komme seg over hustakene, men ikke mange. De fleste sa bare spjong og føk ti meter opp, og datt ned igjen. Restriksjoner. Fyrverkeri tenner branner. Katastrofalt for en millionby med så mye brennbar bygningsmasse. Jeg godtok den begrunnelsen. Utsikten var uansett fin.

Så ting gikk seg til, og mannen-i-luken måtte strekke våpen. Han hadde vært en formidabel motstander og kostet meg flere never med Marlboro. Men nå var kampen over. Og jeg fant tiden moden for litt egenfeiring. Her et utdrag fra “Med rett til å elske”:

Visions of China 1991

Quando paramucho mi amore defelice corazon

Mundo paparazzi mi amore chicka ferdy parasol

Cuesto obrigado tanta mucho que can eat it carousel

The Beatles

Den kvelden klarer jeg ikke å legge meg. Jeg føler at jeg må feire. Alkohol er omtrent det verste du kan bøtte i deg når du lider av nerver og søvnproblemer. Men du kan ikke alltid være fornuftig. Og jeg elsker hotellbarer.

Det er noe eget ved den dunkle belysningen, de smakløse dekorasjonene, de dempede samtalene, den fjerne muzak'en, den svale luftkondisjoneringen. Bartenderne er velkledde og upersonlig høflige. De setter skålen med peanøtter foran deg sammen med den første drinken og blir usynlige igjen. Og gjestene, det er stort sett herrer, enslige viktigeperer med penger å brenne og en sykelig dragning mot sidesprang.

Du kan sitte midt i forestillingen og bare være der.

Ingen plager deg. Ingen rører deg. Alt er noe dritt, og det får du mene i fred. Skulle noen brøyte seg innpå deg, blir bartenderen din medsamensvorne, og plageånden fjerner seg. Jeg liker meg i slike barer fordi ingenting der inne har noe med meg å gjøre. Ingenting står på spill.

Baren på Jinjiang er som suget ut av dreieboken. Og enda litt til. Langbente kineserinner med sidesplitt i skjørtet dytter den stoppede barkrakken inn under deg mens bartenderen er der som et lyn. Jameson & cola, javisst. Belysningen er svakt solariumslilla, tenner og skjørt er lilla. Og borte ved flygelet sitter en italiener med gitar. Han kan alle de verste sangene du vet, og mishandler dem som best han kan, mens rytmeboksen går tsssj, dok-dok, tsssj, dok-dok.

Jeg har sett ham før. På plakater som henger over hele hotellet. Mannen presenteres som en internasjonal superstjerne. Antagelig har de ikke hørt om ham hjemme i hans italienske landsby engang. Spiller ingen rolle. Internasjonalt er internasjonalt. Men han er her for gjestenes skyld. Egentlig foretrekker kineserne at deres egne radbrekker Vesten.

For et par dager siden satt en kinesisk kvartett med en sjeletung sangerinne i spissen her og lirte av seg klassiske jazzballader med en slik ubehjelpelig innlevelse at til og med veggene gråt sine modige tårer. Og hva så jeg på TV forleden, om ikke en diger militærparade som marsjerte dansende til janitsjar-versjonen av Rock Around The Clock. Kineserne har ikke akkurat popmusikken i blodet. Men de forsøker.

130 millioner mennesker eier en kassettspiller i Kina. Det er litt av et marked, selv om Jørn Hoel neppe kan regne med å gjøre noen spesielt stor suksess her. Kineserne elsker popmusikk, men den skal synges på kinesisk av kinesere. Og i øyeblikket bør de helst være fra Taiwan.

Det er selvfølgelig en liten hodepine for fastlandets myndigheter som helst ser at alt godt kommer fra Midtens rike.

For fem år siden var alt såre vel. Da hadde man maktet å møte det forferdelige vestlige presset av elektroniske dunkerytmer med en folkelig og politisk forsvarlig kombinasjon av Peking Opera (der aktørene synger med noen helsefarlig høye brystrøster mens de utfører innviklede hånd- og øyebevegelser), tradisjonell kinesisk folkemusikk og et forsøk på discorytmer som låter omtrent som slag av våt torsk mot marmorgulv. Stjernen het Wen Zhongjia. Men hvor er han nå?

***Peking-opera i Shanghai. Det var ikke oppvarmet, jeg hadde hverken frakk eller genser, og frøs så hele seterekken ristet.***

I Kina lever stjernene kort. Det er ikke måte på hvor stor man er hvis man holder ut et års tid, og det er det nesten ingen som gjør. Så mens stakkars Wen gikk i glemmeboken, forsøkte fastlandskinesere som Cui Jian seg med «Mannen som ikke har noe» og «Kjemp deg tappert fremover, kjære søster». Den siste ble veldig populær, fordi det var tittelmelodien i en av de utallige såpeoperaene som kineserne bombarderes med daglig og som de elsker til døde.

Men nok er nok. Og i Kina er det dessverre slik at slår noe an, så forsøker alle å låte likedan. Det blir man fort lei av. Og hva annet kunne frustrerte kinesiske tenåringer gjøre enn å hige og halse etter noe som gjenspeilet deres egen om ikke livsstil, så i hvert fall ønsket om en. De krevet popsanger om jobben sin (!), om dansetilstelninger, karaoke (kineserne har svelget akkurat det japanske påfunnet med hud og hår), om å tjene penger (veldig viktig!) og slike ting.

Inn suste Taiwan som vet litt av hvert om både det ene og det andre, samtidig som det jo er kinesisk. Den berømte Fei Xiang (hvem?) slo til så det virkelig monnet med sin debut i «Vinterbrannen» som lekende lett solgte to millioner kassetter. Fei Xiang vant publikums hjerter ikke bare på grunn av sine popmusikalske blødmer, men også på grunn av sin «fabelaktige dansing» (hvilket betyr tilstrebet rytmiske skibevegelser under et stivt smil).

Å se popmusikere fra Kina, Taiwan og Hong Kong opptre er i det hele tatt en usedvanlig pinlig opplevelse. De kaster seg skamfullt og stivt ut i noe de har sett på MTV, og havner ubehjelpelig i noe som ligner mest på et refusert bidrag fra Melodi Grand Prix.

Akkurat nå er Taiwan toppen. Spesielt svymannsgruppen Crazy Teenagers som består av syv gymnasiastser som ikke engang ville fått lov til å stemme gitaren til Sputnik. Men som de bekymrede kinesiske musikkjournalistene skriver: Kinesisk ungdom tørster uavlatelig etter nye navn og nye idoler, og ingen kan føle seg sikre på varig suksess.

Man håper at det store og uutgrunnelige kommunist-Kina skal gjenvinne markedet og dominere slik det gjorde i begynnelsen av 80-årene den gang Teresa Deng slo an tonen med behagelige kjærlighetssanger. Riktignok var også hun fra Taiwan, men hun ansporet hjemlige kinesere til å ta sats og erobre markedet med sødmefylte kopier som Li Guyi og Hu Fengbo, som hentet inn tradisjonell kinesisk folkemusikk i sine melodier. Og ingen kan krangle med titler som «Tårefylt søster på leting etter sin bror».

Svartedauden i kinesisk popmusikk inntrådte egentlig allerede i 1981, da Jean Michelle Jarre iført hvit smoking bombarderte et sjokkert publikum i Beijing og Shanghai med sine dundrende syntetiske rytmer og laserharper. Siden kom Wham! Og så har kineserne mer og mer peilet radioene og TV-apparatene sine mot Hong Kong og Taiwan, der man tilbyr danskebåt-versjonen av det kineserne tror er ekte Vestlig pop og – Gud-forby-det – rock’n’roll.

Så lenge kineserne ikke klarer å stokke tungen til å velge L og R på riktig tidspunkt når de forsøker å snakke engelsk, er fastlandet trygt for Vestlig dekadanse. I Kina foretrekker man nemlig i aller høyeste grad popsanger som har tekster man forstår (og de bør være svært, svært sentimentale). Det kinesiske øre makter ikke å høre hvordan Taiwan og Hong Kong fører det bak lyset med sitt ynkelige og hjelpeløse surrogat for vestlig musikk. Og det smakløse kan alle kopiere. Først når du sitter i Kina, skjønner du hvor «god» Sputnik egentlig er.

Men det er ikke den egentlige tragedien. Kina har en kulturell bakgrunn så svimlende at en nordmann bare kan krype opp i nærmeste tre og ule mot månen. Men de skjønner i øyeblikket ikke hva de skal gjøre med den. De sender hele stasen med danskebåten tur-retur København, mens det de egentlig trenger er det Waterboys og Van Morrison har gjort for irsk musikk.

Jeg er nordmann. Igjen og igjen har jeg sittet i kinesiske hjem og sett hvordan man skifter kanal og skifter kanal til man finner det de tror er det kinesiske møtet med Vesten, mens jeg hele tiden nesten feller tårer fordi de hopper over den kanalen som sender smakebiter av det som er ekte kinesisk musikk og kultur. Det er forstemmende at en tredjerangs bebartet italiensk restaurantmusiker har levert de beste musikalske opplevelsene jeg har hatt i dette utrolig fascinerende landet.

Jeg løfter glasset til hans skål. Og går og legger meg.

Visions of China. 1) Et fryktelig hønse- og andeståk hver eneste natt de første ukene i februar. Men plutselig, 16. februar, var det stille. Hva skjedde? Se bildet øverst til venstre. De ble spist, som tradisjonen krevet. Godt nyttår! 2) Mat tilberedes fra bunnen ute på gatemarkedet. Her noodle-mannen. 3) Klassisk møtested i Shanghai, Yu Yuan Garden. Jeg var der i 1981, i 1990 og sannelig igjen i 1991. 4) Verdensmannen håndterer sine spisepinner med største eleganse.

Det ble ikke så mye fokus på rock’n’roll i 1991, jeg må innrømme det. Jeg ble gift i mars, hentet min kone på Fornebu i mai, og hadde en ny bryllupsseremoni hos min mor på Svinesund i juni. Og min far kunstmaleren, gikk rundt hjemme i Skåne, stolt som en hane og skrøt: “Min son är gift med en kines!”

Innimellom gjorde jeg så godt jeg kunne for månedsmagasinet Det Nye. Det begrenset seg til portrettintervjuer av den seriøse sorten. Jeg husker Kristin Clemet ble ordentlig sur på meg fordi jeg gjenga at hun snakke brei Oslo-dialekt, og fordi jeg stilte et og annet upassende spørsmål. Det siste kunne jeg forstå, men at hun ønsket å skjule at hun snakket bredt, kunne jeg ikke forstå, det er jo en viktig del av hennes personlighet. Det var ellers et godt intervju, selv om jeg ble ganske sur på sjefsredaktøren, som gjorde de forandringene Clemet forlangte. Det var utidig.

Marguerita-kveldene var nå blitt historie, og ville aldri igjen oppstå.

Jeg begynte også å kikke over gangen til Vi Menn. Lurte på om det kunne bli en fremtid der. Portrettintervjuene og de halvhjertede plateanmeldelsene på alt for liten plass, og med endeløs trykningstid ga ingen tilfredsstillelse. Og vinylen var borte, helt borte. Jeg var CD-mannen og merket at jeg egentlig ikke syntes det var så stilig.

Men de holdt liv i gulebøkene til Tor og meg, og det satt vi pris på begge to. Vi kunne utveksle siste nytt om anskaffelser, og terge hverandre med å være sååå lei av den godbiten den andre nettopp hadde skaffet seg.

Men etter sin dramatiske start var 1991 et stille år for meg. Jeg må si det.

Dette skjedde også i 1991

9. januar - Sovjetiske styrker stormer Vilnius i et forsøk på å hindre Litauens løsrivelse fra unionen.

**16. januar** – Gulfkrigen: «Operation Desert Storm» begynner.

27. februar – Gulfkrigen: Den amerikanske presidenten George H.W. Bush erklærer at «Kuwait er befridd».

1. juli – Militæralliansen Warszawapakten blir formelt oppløst (inngått 1955).

**10. juli** – Boris Jeltsin ble Russlands første president.

**23. august** – Kuppet i Moskva kollapser. De baltiske landene Litauen, Latvia og Estland får reell selvstendighet fra Sovjetunionen.

21. oktober – Enighet mellom EF og EFTA om opprettelse av «Det europeiske økomiske samarbeidsområde» (EØS).

31. desember – Den offisielle oppløsningen av Sovjetunionen.

31. desember/1. januar 1992 – Orkan herjer Vestlandet. Minst én person omkommer i Trøndelag. Mange hus ble totalskadd.

Nobels fredspris:

VM Hurtigløp skøyter:

Verdensmester Johann Olav Koss i Heerenveen, Nederland.

Langrenn

Vladimir Smirnov, Kasakhstan, vinner verdenscupen i langrenn for menn.

Jelena Välbe, Sovjet, vinner verdenscupen i langrenn for kvinner

Holmenkollrennet

Vegard Ulvang (50 km klassisk)

Jelena Välbe (5 km)

Trond Einar Elden (kombinert)

Ernst Vettori (hopprennet)

Norsk fotball

Strømsgodset blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Rosenborg 3–2 i finalen.

Viking blir seriemester i fotball for menn.

Asker blir Norgesmester (cupmester) i fotball for kvinner. De slår Sandviken 8–0 i finalen.

Asker blir også seriemester i fotball for kvinner.

Engelsk fotball:

Uavgjort-laget Arsenal blir seriemestre foran Liverpool.

Manchester United vinner den europeiske cupvinner-cupen.

1991 - Visions of China og verdensmannen