Det nærmer seg 1. mai 1965. En stor dag for Arbeiderbladets lesere, må man anta, gitt at forsiden ser slik ut. Man blir egentlig mer nysgjerrig på moderniseringen av teletjenestene i verden som vil gjør at man kan ringe til Amerika på 15 sekunder. Ikke før i 1968, men likevel. Den lett absurde Hollekim-saken går sin gang. Merkelige tider. Vi hadde flyttet til Avløs i Bærum. Det var her man fant sine nye venner, bl.a. Junior Parker, afroamerikaneren som elsket Beach Boys.

Jeg kjøpte neppe denne ukens utgave av NME da det ikke var bilder av Beatles der. Da ble en krone i meste laget. Men hvis jeg hadde, ville jeg oppdaget en munter rapport fra Bob Dylans ankomst til London. På nyhetssidene fikk man bl.a. vite at

… norgesaktuelle The Animals var booket for Ed Sullivan-Show i New York senere i mai.

… Donovan spiller gitar på debut-singlen til den 16 år gamle visesangerinnen Dana Gillespie.

… Mick Jagger og Keith Richard skriver også sanger til andre artister enn Stones. Siste nytt er “Each And Every Day” med Thee, hvis manager og producer er Andrew Loog Oldhams sjåfør, Reg King. En annen Jagger/Richard-låt, “Some Things Just Stick In Your Mind”, er spilt inn av Dover-bandet Vashtie, produsert av Oldham. *

… P.J. Proby vurderer å spille inn Lennon/McCatymey-originalen “That Means A Lot” som sin neste single.

… Ray Davies skriver The Honeycombs’ neste single. Joe Meek produserer.

* (Vashtie er egentlig den kvinnelig sangerinnen Vashti Bunyan. Disse Jagger/Richards-innspillingene ligger i vedlagte spilleliste. )

***En ekte TOP 30 liste fra New Musical Express. Og Beatles topper, selvfølgelig.***

***En vaskeekte LP-liste. En god del tøffe LP’er på den TOP 10-listen, faktisk.***

Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler en slik utfordring. Ikke så veldig bra, skulle det vise seg. ChatGPT er en døgenikt som ofte velger lettvinte løsninger, og som kan finne på å skrøne sammen facts som ikke er facts, men altså rene skrøner. Utfordrende, med andre ord. Vi har kranglet oss gjennom denne morgenen, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen. Resultatet av morgenrunden finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte forslag, ikke alltid til det bedre, fra GPT. Jeg må rett og slett holde lømmelen i ørene, og selv da kan jeg aldri føle meg for sikker.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.

Stjernene er mine. Kommentarene i kursiv/halvfet er også mine. Og en del rettelser og omformuleringer i hovedteksten.

Bob Dylan: “Subterranean Homesick Blues” (CBS) ******

Da Bob Dylan slapp "Subterranean Homesick Blues" som singel 8. mars 1965, markerte det et dramatisk stilskifte både for ham selv og for populærmusikken generelt. Dette var Dylans første elektriske singel(om vi ikke regner med den atypiske “Mixed Up Confusion” fra 1962), og den åpnet albumet Bringing It All Back Home. Med en spilletid på 2 minutter og 20 sekunder, produsert av Tom Wilson og spilt inn i Columbia Studio A i New York, representerte låten et brudd med Dylans tidligere akustiske folkstil.

Musikalsk sett er låten en energisk blanding av rock, blues og "talking blues", med klare inspirasjoner fra Chuck Berrys "Too Much Monkey Business" og beatpoetene Jack Kerouac og Allen Ginsberg. Dylans hurtige, rytmiske vokal og den elektriske instrumenteringen var banebrytende og pekte frem mot senere genre som rap og punk.

Tekstlig er "Subterranean Homesick Blues" en assosiasjonsstrøm, fylt med kryptiske bilder og samfunnskritikk. Åpningslinjen, "Johnny's in the basement mixing up the medicine / I'm on the pavement thinking about the government", setter tonen for en tekst som tar for seg temaer som narkotikakultur, politisk overvåkning og ungdomsopprør. Linjen "You don't need a weatherman to know which way the wind blows" ble senere et slagord for den radikale gruppen Weather Underground, som opprinnelig kalte seg Weathermen.

Låten ble også kjent for sin innovative musikkvideo, som viser Dylan i en bakgate i London mens han holder opp og slipper ned store que cards med stikkord fra tekstlinjene. Denne videoen, regissert av D.A. Pennebaker, regnes som en av de første moderne musikkvideoene og har blitt hyllet for sin enkelhet og effektivitet.

Kommersielt sett nådde "Subterranean Homesick Blues" 6. plass på den britiske singellisten og 39. plass i USA, noe som gjorde den til Dylans første topp 40-hit i hjemlandet. Til tross for suksessen, ble låten møtt med skepsis fra noen av Dylans tidligere fans, spesielt de som foretrakk hans akustiske, politisk agiterende folkstil.

Kritisk sett har låten blitt anerkjent for sin innflytelse og originalitet. Den er inkludert i Rolling Stones liste over de 500 beste sangene gjennom tidene og har inspirert utallige artister og band. Dens kombinasjon av sosial kommentar, poetisk kompleksitet og musikalsk innovasjon gjør den til en milepæl i rockehistorien.

New Musical Express:

I’m a little surprised that CBS has issued Bob Dylan’s “Subterranean Homesick Blues” while his current single is still riding high — maybe it’s because this one is such a contrast.

An up-tempo track, more r-and-b than folk, it features a wild beat, harmonica and the familiar steel guitar.

Melody is almost non-existent, much of it being sung on the same note, but he generates a tremendously electrifying atmosphere.

Tempo slows to a medium-paced jog-trot for the more tuneful “She Belongs To Me,” in the 12-bar format. Both numbers self-penned, of course. (Derek Johnson, NME)

The Searchers: “Bumble Bee” EP (Pye) ****

The Searchers' EP Bumble Bee, utgitt tidlig i 1965 på Pye Records, representerer et interessant, men også smått ujevnt kapittel i gruppens karriere. Tittellåten, "Bumble Bee", er en cover av Lavern Bakers 1960-innspilling, og viser Searchers' evne til å hente materiale fra amerikanske rhythm and blues-kilder, en metode som tidligere hadde tjent dem godt. På dette tidspunktet befant The Searchers seg i en overgangsfase: deres tid som hitmaskin nærmet seg slutten, og de slet med å tilpasse seg det raskt skiftende musikalske landskapet etter Beatlemania.

"Bumble Bee" er på sett og vis typisk for Searchers: melodisk, harmonibasert og fremført med en letthet som minner om deres tidligere suksesser. Likevel er det tydelig at de ikke helt klarer å tilføre låten den samme gnisten som de tidligere hadde brakt til covers som "Needles and Pins" eller "Sweets for My Sweet" eller “When You Walk In The Room”. Der Lavern Baker ga originalen en rå, vokalsterk og rytmisk intensitet, fremstår Searchers' versjon polert, men også litt tannløs. Harmoniene er som alltid velsmurte, og lyden er ren, men det mangler den nødvendige driven og karakteren som kunne gjort "Bumble Bee" til en minneverdig nytolkning.

Gruppen har her også mistet noe av den distinkte energien som preget de første platene deres. I stedet for å fremstå som et friskt pust i britisk beat, begynner de nå å høres ut som et band som forsøker å holde tritt. Samtidig skal det sies at deres tekniske utførelse fremdeles holder høy klasse: trommene er presise, gitarene har den karakteristiske jangle-klangen, og vokalharmoniene er plettfrie.

I 1965 var The Searchers' posisjon i britisk pop en skygge av hva den hadde vært to år tidligere. Nye aktører som The Who, The Kinks og Rolling Stones var i ferd med å definere en røffere og mer urban tone, mens Searchers holdt fast ved en renere, mer ungdommelig form for pop. Dette gjorde at de fremsto som konservative i en tid da popmusikken krevde innovasjon.

Det er også påfallende at "Bumble Bee" ikke ble en større hit for dem; den nådde ikke engang Top 40 i Storbritannia, noe som speiler publikums sviktende interesse. Sammenlignet med de elektriske gjennombruddene til samtidige band, høres Searchers her nesten provinsielle ut, mer komfortable med å polere gamle ideer enn å presse grensene. De avslører mangel på risiko, mangel på råskap og en tydelig usikkerhet i møte med en ny musikalsk tid.

Til deres forsvar må nevnes at ”Bumble Bee” nådde 21. plass i USA, som må regnes som brukbart. De kom aldri så høyt i USA igjen.

New Musical Express:

Although their latest release is an EP, the Searchers’ “Bumble Bee” qualifies for review in this column. It is being treated to full-scale singles promotion, and will most probably register in the NME Top Thirty.

Title track is the group’s U.S. hit — a fluffy, medium-fast opus, with a gimmick novelty lyric handled as a duet, hand-claps, an absorbing guitar figure and a compulsive beat. Extremely catchy!

That whistleable Bacharach-David number “Magic Potion” makes ideal material for these boys, and the set is completed by two Chris Curtis compositions — the snappy-go-lucky “Everything You Do,” and the absorbing, well-harmonised “If I Could Find Someone.” It’s on Pye. (Derek Johnson)

Marianne Faithfull: “This Little Bird” (Decca) ****

Nashville Teens: “Little Bird” (Decca) ***

"This Little Bird" er blitt en uventet slagmark mellom to av Andrew Loog Oldhams klienter. På den ene siden finner vi Marianne Faithfull, den eteriske, skjøre sangfuglen som allerede hadde erobret listene med "As Tears Go By". På den andre, The Nashville Teens, best kjent for sitt energiske utbrudd "Tobacco Road", men her ute på dypt, uvant vann.

Marianne Faithfulls versjon er i tråd med forventningene: luftig, melodiøs og båret frem av hennes karakteristiske, nesten barnslige stemme. Arrangementet er sparsommelig, men elegant – en diskret gitar, et lett plukkende komp, og vokalen i sentrum, svevende som fuglen hun synger om. Det er en tolkning som lykkes i å formidle en bittersøt skjørhet, en følelse av uskyld på terskelen til tap.

The Nashville Teens angriper samme sang med en langt tyngre hånd. Andrew Loog Oldham, som altså både produserte denne versjonen og forvaltet Faithfulls karriere, gikk så langt som å involvere seg personlig i Deccas annonse for Teens' single (se lenger nede) – en pikant detalj som sier noe om hans tro på deres innspilling. Resultatet er en mer robust, litt klosset utgave av "This Little Bird". Deres versjon låter som et band på feil jaktmark. Den opprinnelige enkelheten og poetiske lengselen i låten kveles av et tungt arrangement og en vokal som mangler den nødvendige nyanseringen. Der Faithfull får fuglen til å virke levende, nærmest magisk, fremstår Nashville Teens' fugl som en sliten spurv som aldri kom seg ut av regnværet.

Oldhams forsøk på å selge begge versjoner samtidig minner om en gambler som satser på to hester i samme løp. "This Little Bird" er en nydelig låt, men den krever en letthet og en ektefølt melankoli som bare Marianne klarer å fange. Teens' versjon beviser snarere at ikke alle sanger er laget for tunge støvler.

New Musical Express:

MARIANNE & TEENS SHARE SAME 'BIRD' SONG

RATHER surprisingly, Decca puts two of its main attractions in competition with each other on the same song. Written by John D. Loudermilk, MARIANNE FAITHFULL sings “This Little Bird,” and with a subtle change of title, the NASHVILLE TEENS offer “Little Bird.” It has a distinct folksy feel, which is underlined by the lyric.

Due to a combination of her vibrato and delicate charm, Marianne’s voice is ideally suited to this type of material. She’s aided by a walking-pace rhythm which builds throughout, plus a fascinating harp figure, strings, and group chanting the title phrase.

Not so commercial as her recent hit, but a mature and captivating styling.

After a drum roll, the Teens settle into a clip-clopping rhythm, with acoustic guitar, unobtrusive organ and tambourine, and strings coming in towards the end.

The boys harmonise most pleasantly on a song which is unusual for them. But I reckon Marianne will capture a lot of their sales.

Flips: Marianne’s “B” side is a good ’un — tinkling rhythm and crashing tambourine contrast with the plaintive feel of “Morning Sun.”

The Teens revert to their familiar twangy, strident style for the raucous r-and-b shaker “Whatcha Gonna Do.” (Derek Johnson)

The In Crowd: “That’s How Strong My Love Is” (Parlophone) ****(*)

The In Crowd, med røtter i Londons mod-scene, grep tak i "That's How Strong My Love Is" i 1965 og ga den et forsøk som både overrasker og frustrerer. Originalen, først gjort kjent av O.V. Wright og senere udødeliggjort av Otis Redding, er en sjelden perle av sjel og rå følelse, og en målestokk for enhver som våger å røre den.

The In Crowds versjon er selvsikker, men også preget av en viss stivhet. Der Otis Redding river sjelen ut av kroppen med hver strofe, virker The In Crowd mer opptatt av å opprettholde en stilig fasade. Vokalist Keith West (som senere skulle få en større karriere i Tomorrow) har en klar og kompetent stemme, men mangler den lidenskapelige desperasjonen som låten egentlig krever. Han synger pent, men for kontrollert, som om han er redd for å miste grepet om melodien.

Instrumenteringen er ren og stram, med gitararbeid som nikker respektfullt mot Stax-lyden uten å fullt ut mestre dens tette groove. Rytmeseksjonen holder det gående i en jevn takt, men det mangler tyngde, det mangler den suggererende, seige driven som gjør originalen nesten fysisk å lytte til.

Samtidig skal det gis honnør til The In Crowd for at de har klart å skape en ganske frisk og tidsriktig beat/mod-løsning på en låt som i utgangspunktet ikke lar seg temme så lett. De prøver ikke å etterligne Otis – noe som ville vært dømt til å mislykkes – men gir "That's How Strong My Love Is" et lettere, ungdommelig preg, passende for Londons klubbscene i 1965. I mod-kretser ble låten godt mottatt – en soulklassiker, filtrert gjennom engelske gitarer og skarpe dresser.

Sammenligner man med The Rolling Stones’ tolkning, er forskjellen tydelig. Stones gikk dypere inn i låtens sjel, med full respekt og innlevelse. Mick Jagger, fremdeles på vei til å finne sin ultimate vokalidentitet, leverte en tolkning som hadde både kraft og sårbarhet, uten at Otis Redding trengte å sove dårlig av den grunn. Stones spikret sin versjon på en måte som The In Crowd ikke helt maktet.

New Musical Express:

Not surprising after Dobie Gray’s recent hit that a new group should call themselves the In Crowd! “That’s How Strong My Love Is” is a pounding, walloping blues-ballad, with the soloist doing an Eric Burdon, aided by humming and chanting support.

The r-and-b feel is quite compelling, and it’s a pretty good disc of its kind.

Tempo speeds for strident shaker “Things She Says” with semi-shout vocal, harmonica and crashing cymbals. (Derek Johnson)

Jackie Edwards, født Wilfred Gerald Edwards i Jamaica i 1938, var en sentral figur i overgangen mellom karibisk musikk og britisk pop på 1960-tallet. Han skrev flere hits for The Spencer Davis Group, inkludert "Keep On Running" og "Somebody Help Me", som begge toppet de britiske listene i 1965 og 1966.

I 1965 ga Edwards ut singelen "Hush" på Aladdin-etiketten. Låten åpner med en dempet rytme og en melodi som bærer preg av både soul og tidlig reggae. Edwards' vokal er myk og innbydende, og han leverer teksten med en ro som står i kontrast til den mer energiske stilen som preget mange av hans samtidige.

Produksjonen er enkel, men effektiv. Arrangementet gir plass til Edwards' stemme, og instrumenteringen er tilbakeholden, noe som understreker låtens intime karakter. Det er en låt som inviterer til ettertanke snarere enn dans, og den viser en annen side av Edwards' musikalske talent.

Sammenlignet med hans arbeid for The Spencer Davis Group, hvor låtene hadde en mer umiddelbar appell og energisk fremtoning, er "Hush" en mer tilbakelent affære. Den mangler kanskje den kommersielle slagkraften til hans mest kjente komposisjoner, men den kompenserer med en sjarmerende enkelhet og følelsesmessig dybde.

New Musical Express:

Here’s a good disc from JACKIE EDWARDS, simply titled “Hush” — a bouncy jog-trotter, with chanting group and organ enhancing the soloist’s infectious approach. And you can sing along with it, too. Cute! (Derek Johnson)

The Rockin’ Berries: “Poor Man’s Son” (Pye) ****

"Poor Man’s Son" var en av The Rockin’ Berries’ mest ambisiøse singler, utgitt i 1965 midt under bandets korte, men livlige periode som britiske poplistespillere. Mens gruppen ofte er husket for lette popsingler som "He's in Town" og humoristiske innslag på albumene, viser "Poor Man’s Son" en mørkere, mer alvorlig side av bandet.

Låten åpner med en klagende, nesten dramatisk gitarlinje, satt mot en insisterende trommepuls som gir låten en tyngre grunnfølelse enn mye av datidens britiske beatpop. Vokalprestasjonen er lidenskapelig, nesten desperat, med en sårbarhet som kler tekstens tema perfekt: kampen mot sosial urettferdighet og følelsen av å være fanget i sin egen klassebakgrunn.

"Poor Man’s Son" har en klar, nesten teatralsk produksjon. Arrangementet bygger seg opp i lag, med koringer som nesten minner om tidlig The Walker Brothers i sitt store, svevende lydbilde, men uten å bli like fullstendig orkestralt. Den dramatiske oppbyggingen understøttes av bruk av pauker og en fyldig bassgang som gir hele låten en viss majestetisk tyngde.

Vokalen – som bæres av Geoff Turton – kombinerer renhet og kraft, med små utbrudd av emosjonell råskap. Der mange av Rockin’ Berries’ hits var preget av en nesten komisk letthet, gir "Poor Man’s Son" inntrykk av ekte alvor og musikalitet. Det er en låt som vitner om at bandet kunne mer enn bare underholde; de kunne formidle ekte følelser når de ville.

Teksten setter også "Poor Man’s Son" i en spesiell kontekst. Den handler om stolthet og bitterhet, om å vokse opp med lite og bære med seg både skammen og styrken det gir. I en britisk popverden som fortsatt i stor grad var preget av artister fra arbeiderklassen som sang om kjærlighet på enkle premisser, stikker "Poor Man’s Son" dypere.

Kommersielt ble ikke låten en stor suksess – den nådde ikke de øverste lagene av listene slik "He’s in Town" gjorde. Men blant de som lyttet, ble den sett på som et høydepunkt i The Rockin’ Berries’ katalog. Kanskje var låten for mørk, for alvorlig til å slå bredt an i en tid da publikum fremdeles ville danse og drømme, ikke nødvendigvis konfronteres med sosial realisme.

I dag står "Poor Man’s Son" som en av de mest interessante britiske popsinglene fra 1965 – et lite stykke dramatisk beatpop som med sin mørke tekstur og genuine følelse bryter med det glade, til tider forutsigbare uttrykket mange av deres samtidige holdt seg til.

New Musical Express:

Combination of a highly original lyric and a melody that's eminently whistleable — that's "Poor Man's Son" by the Rockin' Berries.

The boys' polished harmonic blend is again in evidence, though this time without the falsettos and upper registers.

Set to an easy-paced, jog-trotting rhythm, and enhanced by effective guitar work and a faint folk tinge, I like it better than their last effort, even though the styling's not so distinctive.

John Schroeder wrote the soothing beat ballad, "Follow Me," which is a showcase for the lead singer, with added strings. Piccadilly label. (Derek Johnson)

***Arbeiderbladets 20-toppen var som vi ser, egentlig 30-toppen. Mye morsommere enn den ynkelige VG-listen i bittelille Verdens Gang. Dobbel Beatles foran dobbel Sven-Ingvars. Norge våren 1965.***

The Beatles: “Ticket To Ride” (Parlophone) ******

"Ticket to Ride" markerte et tydelig skifte i The Beatles’ musikalske uttrykk da den ble utgitt i april 1965. Låten, hovedsakelig skrevet av John Lennon, men kreditert Lennon–McCartney, introduserte en tyngre og mer kompleks lyd enn det publikum tidligere hadde hørt fra bandet.

Trommemønster og rytmisk struktur

Ringo Starrs trommespill på denne låten er bemerkelsesverdig. Han benytter en uvanlig rytme med synkoperte slag og bruk av gulvtom-tom, noe som gir låten en drivende, nesten hypnotisk kvalitet. Dette rytmemønsteret var en av de første indikasjonene på bandets eksperimentering med mer komplekse rytmiske strukturer, og det bidro til låtens unike karakter. Det er verdt å merke seg at det var Paul McCartney som utviklet dette synkoperte trommemønsteret og lærte det til Ringo, som syntes det var utfordrende å mestre.

Gitarsolo og instrumentering

George Harrison spiller hovedriffet på en Rickenbacker 12-strengers gitar, som gir en klangfull og fyldig lyd. Paul McCartney bidrar med en kort, men effektiv gitarsolo, noe som var uvanlig, da han vanligvis spilte bass. Denne kombinasjonen av gitararbeid gir låten en rik tekstur og bidrar til dens distinkte lydlandskap.

Vokaler og harmonier

Lennons hovedvokal er uttrykksfull og bærer en underliggende melankoli, som understrekes av McCartneys og Harrisons harmonier. De skarpe koringene i refrenget gir en kontrast til versenes mer dempede tone, og sammen skaper de en dynamisk vokalprestasjon som forsterker låtens emosjonelle dybde.

Produksjon og lyd

Produsent George Martin og lydtekniker Norman Smith skapte en produksjon som var både kraftfull og nyansert. Låten ble spilt inn i Abbey Road Studios den 15. februar 1965, og produksjonen fremhever de individuelle instrumentene samtidig som den opprettholder en balansert helhet. Den tyngre lyden og den lengre spilletiden – over tre minutter – var uvanlig for singler på den tiden, og demonstrerte bandets vilje til å utfordre etablerte normer.

Lyrisk innhold og tolkninger

Teksten beskriver en kvinne som forlater fortelleren, noe som kan tolkes som en kommentar på forhold og tap. Lennon har antydet at tittelen "Ticket to Ride" refererer til helseattester som prostituerte i Hamburg måtte bære, mens McCartney har hevdet at det refererer til en togbillett til byen Ryde på Isle of Wight. Uansett tolkning gir teksten en følelse av avstand og emosjonell kulde.

Mottakelse og betydning

"Ticket to Ride" toppet listene i både Storbritannia og USA, og ble en kommersiell suksess. Musikalsk representerte den en overgang fra bandets tidligere, mer pop-orienterte stil til en mer eksperimentell og tyngre lyd. Ian MacDonald beskrev låten som "psykologisk dypere enn noe The Beatles hadde spilt inn tidligere" og fremhevet dens betydning i utviklingen av bandets musikalske stil.

Brian Epstein var vettskremt og fryktet det verste. Han kunne snart puste lettet ut.

Som B-side til den mektige og aggressive "Ticket to Ride" valgte Beatles å slippe "Yes It Is" – en låt som på mange måter står som en rolig, melankolsk motpol. Der A-siden dundrer frem med ny tyngde, trekker "Yes It Is" lytteren inn i et mørkere, mer kontemplativt landskap.

"Yes It Is" er en av de mest sørgmodige og vakre låtene Beatles laget i sin tidlige periode. Bygget på rike trestemte harmonier mellom John Lennon, Paul McCartney og George Harrison, minner den umiddelbart om "This Boy" fra 1963, men i en dypere og mer moden form. Lennons lede-vokal bærer en tung resignasjon, en følelse av å være fanget i fortidens minner som han ikke klarer å slippe.

Den musikalske settingen er dempet og subtil. George Harrisons bruk av en volum-pedal på gitaren skaper en svevende, nesten drømmende effekt som gir låten en ekstra dimensjon av lengsel og uvirkelighet. Klangbildet er enkelt, men mettet med emosjonell tyngde.

Særlig slående er bruken av fargesymbolikk i teksten - rødt, skarlagen og blå. Ganske elegant penslet inn i denne spartanske teksten. “Please don't wear red tonight/This is what I said tonight/For red is the colour that will make me blue/In spite of you, it's true" Et tidlig eksempel på Lennons bruk av symbolikk for å uttrykke følelsesmessige komplekser, en teknikk han senere skulle perfeksjonere. Rødt blir ikke bare en farge, men en påminnelse om smerte, om tap, om kjærlighetens ettermæle. I grunnen akkurat som svart ble det i “Baby’s In Black”.

"Yes It Is" er trist uten å være sentimental, vakkert uten å være søtladen. Den gir et klart innblikk i den melankolske siden av Lennons kunstnerskap, som på denne tiden begynte å bli mer fremtredende. Selv om den aldri ble en hitsingle i seg selv, står "Yes It Is" som et tidlig eksempel på Beatles’ evne til å bruke popformatet til å uttrykke langt dypere og mørkere følelser enn de fleste av deres samtidige.

Den dunkle skjønnheten i "Yes It Is" gir B-siden en egenverdi som går langt utover rollen som supplement til "Ticket to Ride". Sammen speiler de to sidene av platen en gruppe på terskelen til sin mest kreative og grensesprengende fase.

New Musical Express:

BEATLES SOUND DEPTH IS FANTASTIC!

THE depth of sound which the Beatles create is quite fantastic, and is again in evidence with “Ticket To Ride” (Parlophone).

It bounds along at a jaunty pace and with tremendous drive, with tambourine for added effect, at about much the same tempo as “I Feel Fine.”

John takes the solo, aided by Paul’s colourful harmonies and occasional falsettos in some passages. Catchy, too — you soon pick up the tune. Yes, they’ve done it again!

Pace drops to a slow rockaballad for “Yes It Is.” Melodic, with a plaintive quality. John leads with harmony supplied by Paul and George. Both sides Lennon-McCartney compositions, of course. (Derek Johnson)

Her har du spillelisten. De fleste av de nevnte singlene. Fint til kaffen, akkurat passe lengde (omtrent en LP-plate). Velkommen til tidsmaskinen. 50 år tilbake i tid.