1991 - Plateomtalene

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Musikkanmeldelser var ikke høyt prioritert i månedsmagasinet Det Nye, forståelig nok, og den utrolige lange trykningstiden la da heller ikke forholdene til rette for brennferske CD-nyheter. Vi var nødt til å velge ett av to: de største og mest populære utgivelsene på trykk tre-fire måneder etter at de kom ut, eller ganske godt timede nyheter basert på de forhåndskassettene plateselskapene greide å hoste opp. Svakheten ved valg 2 var at det sjelden dreide seg om de heteste navnene, og det manglet gjerne informasjon om titler, musikere, cover etc. I verste fall risikerte man at platen ikke kom ut i det hele tatt. Det skjedde med Marteca Bergs “Bittersweet Surrender” på tampen av året. Anmeldt i Det Nye i november. Allerede skrinlagt av RCA.

Da jeg var mer opptatt av å reise til Kina og gifte meg og slike ting det første halvåret, synes jeg i grunnen det er bemerkelsesverdig at jeg klarte å fylle den siden i bladet i det hele tatt. Utvalget bærer preg av alt jeg har nevnt ovenfor, så man kan definitivt ikke si at de 49 albumene som omtales her alene kan representere musikkåret 1991. Men noen av høydepunktene er i hvert fall med. Og duverden så korte noen av omtalene var. Trangt om plassen så det holdt.

Januar

Roger McGuinn: “Back From Rio” (BMG) ******

KJEMPENS HJEMKOMST

The Beatles var ikke alene om å lage den vakreste popmusikken i 60-årene. De hadde sterk konkurranse fra Roger McGuinns The Byrds, som de også lot seg grådig influere av. Den vektløse jingle jangle-gitaren, de svale, nesten sakrale sangharmoniene. Selv i dag nupper rygghuden seg når 25 år gamle «Mr. Tambourine Man» svever ut gjennom høyttalerne.

90-årene ser ut til å bli de gamle kjempenes nye vår. Brødrene Wilbury har for lengst fanget verden. Ved juletider flokket musikkpressen seg rundt CBS’ fabelaktige CD-sett med gamle Byrds-innspillinger. Og nå, endelig, finner McGuinn tiden moden for sin første plate på mange, mange år.

«Back From Rio» har alle ingrediensene du forbinder med mannens storhet. Stemmen, trang og fortvilet følsom, en snillere og lettere fordøyelig versjon av Dylan. Gitaren, hellig jinglende. Melodiene, stigende og synkende i det duvende gitarkompet. Sangharmoniene. Alt sammen velter ut av denne platen som om tiden hadde stått stille, eller som om vår tid plutselig hadde tatt fornuften fangen.

Tom Petty har gjort karriere av å bære ånden etter The Byrds videre, så det er ingen overraskelse at de to møtes i vokal duett i den mektige «King Of The Hill». Mer underlig er det kanskje at Elvis Costello også bidrar med sang her, i den egenkomponerte «You Bowed Down». Det samme gjør Dave Stewart («Your Love Is A Gold Mine»). Men det sier da også en god del om hvilken innflytelse McGuinn har hatt på fortidige og samtidige og fremtidige musikere på begge sider av Atlanteren. At Dylan ikke deltar, er et godt tegn, det ville vært for selvfølgelig. Og i den formen han er nå, trenger ikke McGuinn Bob Dylans stemme eller låter.

“Back From Rio” er ikke bare McGuinns beste solo-plate siden «Cardiff Rose» (ja, kanskje hans beste noensinne), den er også en av de beste platene du får høre i år. Det er musikk som gjør deg oppstemt. Den er maskinfri og organisk, spunnet rundt melodier som er melodier, og klangen av det udødelige: McGuinns stemme og jinglende gitar. «Back From Rio» fanger hele mannens spennvidde, fra folkrockens honninggule gyng via protestrockens rått oppkastete grushauger («The Trees Are All Gone») til rockevisens nakne skjønnhet (sjekk «Without Your Love»). Velkommen tilbake, kjære venn! Kunne du nå også bare bli adoptert av familien Wilbury, så ville de kommende 90-årene fortone seg som et stråleregn av lykke.

Sting: “The Soul Cages” (PolyGram) *****

KANSKJE FABELAKTIG

Etter drøyt to års total skriveblokade, klarte Sting endelig å få igang pennen igjen. Han tok fatt på sin egen barndom, og tekstene er som en voksens barndomserindringer alltid vil være: en mystisk og drømmelignende blanding av traumer, følelser, bilder og former, halvt utvisket, men likevel skremmende nær. Allerede i første låt, "Island Of Souls", møter vi den rå halvluften og den skrinne hverdagen som preget guttens oppvekst i havnebyen Newcastle.

Det er sangen om en far som sliter livet av seg på skipsverftet, bare for å omkomme i en arbeidsulykke.

Et savn vekkes i den etterlatte gutten, et savn som utover i platen forsøker å redusere Gud til en myte og religion til et døende maktapparat, men som likevel ikke makter det fordi hovedpersonen igjen og igjen blir stående tilbake med dødsgåten. Mens vind suser og bølger bryter og døde sjømenn går i land. Og langt ute i horisonten skimtes Den flyvende Hollender, med hovedpersonens far ved roret.

Dette er sanger som desperat forsøker å finne hvile for de døde sjeler. Kanskje synes Sting han makter oppgaven. Selv synes jeg han oppnår å male et bilde av rungende stillhet i meningsløshetens torturkammer. Ofte resulterer det i makeløse poetiske bilder, som i den sprengkaldte "Why Should I Cry For You?", som gir oss havvisjoner under blødende himler og sprakende nordlys, eller i "Mad About You" der hovedpersonen vandrer rundt i et mystisk landskap av døde guder og smuldrende kulturepoker, gjennomboret av en brennende lengsel etter den han elsker. Sterke saker. Havet, naturkreftene, menneskene, Guds-tvilen og døden, døden.

Til disse ordene og denne svale mentolrøsten, er der lagt et glidende og usedvanlig lekkert musikalsk underlag. Nesten hele veien holdt døsig i tømme. El-gitaren får leke med hengende klanger og ekko. Trommene får kombinere det tilbakelente med det brått fremoverkastete. Bassen putrer. Og tangentene er kjølige som vinterhånd mot feberpanne. Imponerende velspilt og velarrangert. Men også på grensen mot tapet.

Altfor sjelden rykker kompet i lenkene, det er liksom litt for fornøyd med seg selv. "All This Time" er unntaket, en rullende og veldig umiddelbar sak som mest av alt minner om et polert The Police. Typisk single-kutt.

Resten er stort sett avansert voksen-pop. Lekre harmonier og klanger fremfor sterke, strukturerte og ikke minst enkle melodilinjer.

Kanskje er det likevel en fabelaktig plate. Jeg er usikker. Møtet mellom tekstenes marelignende kjærtegn og musikkens dunkle, skinnende melankoli skaper i hvert fall en totalopplevelse av tungsindig sårhet og ensomhet og skjønnhet som man ikke kan avfeie sånn uten videre. Disse sangene gjør noe med den oppmerksomme lytter. Og jeg finner platen absolutt mer interessant enn Stings to tidligere solofremstøt.

Jesus Jones: “Doubt” (EMI) ****

Plate nr. 2 fra et band som kriger med lydene i hodet ditt. De bygger ualminnelig aggressive låter der sampling og andre moderne tryllemidler er festet med slagdrill i det konvensjonelle gitar/bass/trommer-angrepet. De er både hardrock og iørefallende pop, og samtidig tilhører de med liv og lyst skateboard-generasjonen. "Doubt" låter som et uvær, og får du først foten for dette bandet, er du fortapt.

Maggie’s Dream: “Maggie’s Dream” (EMI) ****

Sjukkka sjukka sjukka! Maggie’s Dream er et lag som har groovet inne, enten de høvler gjennom bluesrocken, stapper i seg litt funky chicken eller flater ut i gitardominerte softrockere. Arg, durende elgitar balanseres lekkert mot kris­lende akustiske gitarer. Vokalisten er hes og veksler elegant mellom det sinte og det døsige. Mens trommene dunker spikerne inn med sleggeslag. Flott å høre på. Prince og South State for ikk­erøkere.

Terje Tysland: “Best i levende live” (Plateselskapet) *****

Oppdal-«bonden» Tysland innspilt «live» på sin egen låve, med venner og bekjente og god mat og sint drikke. Resultatet er et skikkelig fillete prospektkort fra dal og bygd, Tysland slik han har vært og alltid vil være på sin vei rundt i gamle Norge. Runddans og allsang og slemme ord og brede glis og et løpsk trekkspill og en gampebeat som går rett på samme hva den støter på. Kort sagt Tysland slik folk elsker og hater ham. Velkommen til festen.

Gloria Estefan: “Into The Light” (CBS) ***

Når man har sett Gloria Estefan posere i de flunkende nye paljettbuksene sine, blir man relativt beroliget. Så fæl kan umulig musikken hennes være! Det er den heller ikke. Befridd for all visuell kontakt, får du en viss opptur. Stemmen er klar, høytrekkende og emosjonell (uten å være spesielt bemerkelsesverdig). Kompet er smart nok til at det ikke dunker hodet ditt i veggen for lenge. Det tilbakeholdende, synkoperte arrangementet i "Close My Eyes" er til og med nesten magisk. Men platen er heller ikke det morsomste jeg vet. Når maskinene og musikerne forsøker å skape en slags kjemi og bare ender i en stakkato marionettedans, låter det som om de befinner seg i et helt annet rom enn Gloria.

Februar

Queen: “Innuendo” (EMI) *****

GUDDOMMELIG FLOTT

Nå er jeg sikkert kjempegær’n, men for første gang siden "Jazz" (1978) har jeg likt en Queen-plate fra start til mål! Og det er ikke fordi jeg lot meg forføre av den lekre innpakningen (Grandvilles bisarre tegninger, ekstra pappomslag, 1991-kalender). Det er musikken. 12 låter som hver og én representerer bandets mangfold og styrke. Det harde, nesten fresende trøkket i "The Hitman". De vidunderlig vakre melodilinjene som dukker opp både her og der. De spenstige og dristige arrangementene som ikke bare avslører at bandet er teknisk suverent, men at de også klarer å være nysgjerrige etter alle disse årene.

"Innuendo" gjør mye rart på sin vei, blant annet er den innom en litt sen gresk aften. "The Show Must Go On" tenner allsanglighterne for år fremover. Og i "All God's People" har Queen igjen med hell klart å leke opera.

Dessuten låter alt så guddommelig flott (Brian Mays gitarsymfonier gir totale lydopplevelser). Så får vi heller tåle at "Delilah" er den dummeste kjæledyr-låten siden Beatles’ "Martha My Dear".

Tomboy: “Read My Lips” (CBS) *****

SOUL UTEN SKARRING

Gampende jumpe-funk fra en øy utenfor Bergen, sunget av en kvinne som kan mer enn å friste sin ektemann med lekre dufter fra kaserollene. Bandet spiller med kolossal selvtillit nå og frembringer det ene rytmiske kompet mer kokende enn det andre, og slenger på jublende, hoiende koring som bare øker følelsen av spilleglede.

"Read My Lips" er mer enn brukbar soulmusikk selv om man trekker fra Torhild Sivertsen. Men det kan vi jo ikke gjøre, for det er nettopp Torhild som gjør Tomboy til Tomboy. Hun har definitivt modnet som sangerinne. Hun har funnet tonen sin og bruker ikke lenger affekt for å oppnå temperatur. Det ligger sjelig varme i hver strofe hun gir seg i kast med. Hun formidler ved å holde igjen, slørete, erotisk. Røsten er sort, det kalde drivet som minnet om Annie Lennox er blitt tilført noe som smaker av Randy Crawford.

Selv er jeg kanskje gladest i platens ballader, som "Ruler Of My Heartbeat", der bandets musikalitet får lekkert spillerom og Torhilds stemme bringer deg så nær den klassiske gåsehudfølelsen som det er mulig for et soulband som skarrer i det sivile.

Tre små kinesere: “Luftpalass” (CBS) ***

Akustisk trønderpop med beatles-truter. Kineserne fortsetter der de slapp. Underfundige, sorgmuntre og av og til spydige betraktninger om og rundt livet i sin alminnelighet. Her er øl og eplekake med krem, her er matematiske formler og kafeer, her er arbeidsløs ungdom som tviholder i kronestykkene sine, her er søte følelser, her er bitter avmakt, her er iii-ye-ye.

Alt halvsløvt og ruslende rapportert over et like ruslende komp av kassegitarer, ståbass, trillende pianotoner og nostalgisk trekkspill. Vise-pop med slektskap til Kinks og Beatles og Eiffeltårnet. Det har sjarm i massevis, men låtene og stemningene glir i hverandre, det er vanskelig å finne substansen som kunne gitt låtene individuelt liv. Jeg synes kineserne allerede er blitt kjedelige.

Mars

Bob Dylan: “The Bootleg Series Vols. 1-3 (Sony/CBS) ******

EN KLASSIKER I SKUFFEN

Når kunstneren dør, romsteres det i skuffene, og stakkarens etterlatenskaper blir flikket på og pusset på og til slutt utgitt som «sensasjonelle funn». Iblant er de det. Iblant ikke. Med Bob Dylan er vi litt heldigere, for han lever, og selv om det nå er blitt romstert grundig i skuffene hans (eller i plateselskapets arkiver), så er "The Bootleg Series" godkjent av kunstneren selv.

De tre CD’ene inneholder 58 låter fra hele hans karriere, de fleste av dem har sirkulert på piratplater i årevis, men ikke med denne lydkvaliteten. Samlingen dekker omtrent hele mannens 30 år lange karriere. Det er låter som ikke fikk være med på hans opprinnelige LP-plater. Iblant kan du lure på hvorfor, for en god del av dem er så gode at de fortjener en soleklar plass på Bob Dylans TOP 20 (og der er det trangt!).

Det ligger mye rart og slenger i Bob Dylans skuffer.

Blant de mest legendariske kan jeg nevne "If You Gotta Go, Go Now" (1965), "Talkin’ John Birch Paranoid Blues" (1963), "Mama, You Been On My Mind" (1964), "She’s Your Lover Now" (1966 – Dylans mest hudflettende tekst noensinne) og den rett og slett utålelig vakre "Blind Willie McTell" (1983).

Her er også alternative versjoner av kjente låter, noen av dem bare råskisser, andre fullverdige innspillinger. Blant de sistnevnte er "Idiot Wind" (1974), her en eksplosivt hviskende bekjennelse med en tekst som blør.

Det er ikke mange kunstnere som har så rikholdige skuffer som Bob Dylan. "The Bootleg Series" er bare toppen av isfjellet. Jeg håper dette er begynnelsen på en uendelig serie. Og det forteller litt om mannens styrke at denne samlingen av kasserte og refuserte opptak suser rett inn blant hans klassiske arbeider. Kjøp den selv om du ikke har råd.

Eurythmics: “Greatest Hits” (BMG) *****

Denne platen har både god lyd og et dekkende navn. Her er duoens 18 mest berømte låter samlet – inkludert superslagerne "Sweet Dreams", "Here Comes The Rain Again", "There Must Be An Angel" og "Thorn In My Side". Noe låter statisk, noe er veldig bråkete – og alt synges av den kaldeste soulrøsten på denne siden av Jostedalsbreen. Likevel må man innrømme at det er flott popmusikk.

Skal du ha noe av Eurythmics, skal du faktisk ha denne. Men duverden for et fattigslig og lite informativt cover-hefte!

The Doors: “The Doors” (WEA) (Soundtrack) ***

ET VAKKERT LIK

USA elsker vakre lik. Jim Morrison er ett av dem. Rock’n’roll-ypperstepresten som med sitt The Doors gjorde Amerika til et utrygt sted å være i årene 1967–71. Utrygt for besteborgerne, vel å merke, besteborgerne som fordreid av raseri så sine døtre lese skumle dikt og danse transelignende danser på rommene sine når de da ikke fløy rundt med ufridde herrer som røkte rare sigaretter og kledde av seg når det skulle være, og som opponerte kraftig mot den hellige Vietnam-krigen. Jim Morrison var omtrent det verste idolet god, renslig amerikansk ungdom kunne velge. En notorisk drukkenbolt, stoffmisbruker og kvinnejeger som gjorde sine konserter om til suggererende se­anser om sex og opprør og som ikke så et sekund la skjul på at han bar på tilværelsens mørke krefter. Og som nådde bunnen bokstavelig talt i et badekar i Paris der han døde av hjertestans, muligigens som følge av en overdose i juli 1971, drøyt 27 år gammel.

Jim Morrison ble for denne generasjonen hva James Dean hadde vært for ungdom i 50-årene. Idag har de begge for lengst oppnådd legendenes status. Og som James Dean har fenomenet Jim Morrison vist seg å kunne trollbinde de tilvoksende generasjonskull også. The Doors’ musikk er big business i 1991, akkurat som den var det for 20 år siden.

Oliver Stone vokste opp med denne musikken. Nå er han gammel nok til å lage film om idolet og fenomenet, og filmen ble en suksess. Det samme bør utvilsomt filmens plate bli, for man har gjort seg flid med å skape et representativt og godt "soundtrack" — selv om det på ingen måte erstatter det doble "Greatest Hits".

Film-CD’en inneholder 14 kutt, hvorav to ikke er The Doors-innspillinger (én orkester-låt pluss Velvet Undergrounds "Heroin"). LP-versjonen dropper disse to pluss The Doors nøkkel-klassiker "When The Music’s Over". CD’en er altså det beste tilbudet tross alt.

På minus-siden må vi anføre at låtene ikke løper kronologisk, men hulter til bulter, og at mange av The Doors’ beste og/eller mest berømte øyeblikk er utelatt, bl.a. "Hello, I Love You".

Det positive veier likevel tyngre. Man får sentrale kutt som "Light My Fire", "Riders On The Storm", "When The Music’s Over", "The End" og "Break On Through". Man får også flere smakebiter fra den posthume dikt-platen "An American Prayer" (det siste Morrison gjorde før han døde). Og man har ikke brukt Val Kilmers "skygge-vokal" fra filmen; dette er de originale innspillingene.

Men det er slett at coverheftet ikke inneholder tekster og annen informasjon. "Se filmen", vil vel Oliver Stone svare. Ham om det.

Diverse artister: “Deadicated” (BMG) ****

Grateful Dead er en amerikansk institusjon, nasjonalbandet til alle syre drop outs’ene fra 60-årene, verdensmestere i lange konserter og uendelige improvisasjoner. De er fremdeles crazy etter alle disse årene. Og her kommer en hyllest til bandet fra en haug artister hvis eneste fellesnevner er at de gjør en Grateful Dead-låt. Men duverden som enkelte av dem gir disse låtene høyspent og inspirert atmosfære.

Det er folk som Los Lobos, Bruce Hornsby, Elvis Costello, Suzanne Vega, Dwight Yoakam, Warren Zevon, Cowboy Junkies, Midnight Oil, Janes’s Addiction. Det ruller og det går gjennom et uramerikansk landskap av skeive melodilinjer der gitarene nøkker og drar all over the place.

Del Shannon: “Rock On!” (BMG) ****

Han skjøt seg gjennom hodet etter å ha kastet et siste tårefylt blikk på alle utklippene og fanbrevene fra fortiden. Slik forsvant Del Shannon ut av verden i 1990, 25 år etter at hans glansperiode som popstjerne ebbet ut. Han hadde nettopp gjort unna grovarbeidet til det som skulle bli hans siste LP.

Produsert av Jeff Lynne og med hjelp fra flere blad Wilburys (det ble til og med mumlet noe om at han skulle overta den ledige plassen etter Roy Orbison). Så sa det bang.

"Rock On" er ti låter som stilmessig legger seg trygt til rette et sted mellom Jeff Lynne og Roy Orbison, masse vispende gitarer og sær koring. Og med tekster som til tider overgår selv George Jones’ mest gråtkvalte stunder (sjekk "Who Left Who" — allerede en rungende klassiker!!).

Albumet er et ektefødt barn av Wilbury-familien. Iørefallende låter plassert i tidløs atmosfære. Koselig, uformell popmusikk som er veldig lei seg.

Willie Nile: “Places I Have Never Been” (Sony) *****

Han har vært med lenge, men har manglet gjennombruddskraften og særpreget. "Places I Have Never Been" fortjener imidlertid din oppmerksomhet, selv om lesere med god hukommelse vil oppdage at han låter som snytt ut av Steve Forberts høyre nesebor. En brennende, tynn og rastløs røst heller alt den har av triste skjebner og sinte bergprekner over deg mens det gitardominerte kompet ruller ut i deilig fire felts bredde. Akustiske og elektriske gitarer, sprøytende orgel og et rytmisk trøkk bakfra som gir deg bakoversveis og danseføtter.

Blant mine favoritter plasserer jeg "Everybody Needs A Hammer" og "Don’t Die" (et bittert oppgjør med rock’n’rollens parasitter).

April

Alison Moyet: “Hoodoo” (BMG) ***

Er dette tilstrekkelig for et comeback, eller er hun på vei ut i samme myr som Paul Young? Alison var det store hvite soulhåpet. Hun har fremdeles en røst så rå, diger og kraftfull at du mister pusten. Og hun hiver seg ut i hamrende komp som suser rundt i ingenmannsland mellom funk, heavy-metal og rock’n’roll med utrop som I don’t wanna take it easy!!!

Som oftest ender det med å låte som refuserte opptak fra de seneste Eurythmics-platene. Og skjønt Alison er en råere og mer autentisk sangerinne enn Annie Lennox, blir det for mye mas. Bedre fikser hun faktisk de roligere låtene, som også arrangementsmessig våger mer spennende løsninger.

Jeg er mellomfornøyd, og det burde også Alison være.

Michael Bolton: “Time, Love & Tenderness” (Sony) ***

TYSON MED LAKKSKO

Michael Bolton er hvit og ligner på en tennistjerne. Men når han får ånden over seg, er han svett som en italiensk kokk og sort som skokrem. Han kan ikke bare synge, han kan synge soul. På "Time, Love & Tenderness" gjør han det igjen. Han har en røst som dirrer av følelse, med en svakt skurrende undertone (en røykfri Joe Cocker) — og han kan ta i så pikehjerter går i knas.

For 20 år siden ville man gitt denne stemmen et komp som ga den noe å slåss mot. Men i 1991 velger man den motsatte veien. Kompet toner ned Boltons svette hudløshet i fløyel og plysj og dempete paukeslag og jamrende saksofoner i cellofan. Det låter selvfølgelig flott og lekkert, og mange kommer til å elske det. Jeg synes det låter som Mike Tyson i lakk­sko.

Bjelleklang: “Dæng dæng” (BMG) ***

Norsk accapellagjeng som bruker flerstemt sang der andre bruker instrumenter. Riktignok jukser de med litt rytmemaskiner og en og annen blåser. Men det er den avanserte bruken av stemmer som gjør dem artige. En liten stund. Tekstene leker med kjærleik og tidsriktige emner med en god porsjon gapskratt. Det låter som noe midt imellom Knutsen & Ludvigsen og Viggo Sandvik. Typisk en plate som mange kan falle for ved første ørekast og som de kaster opp av etter tre.

Hoodoo Gurus: “Kinky” (BMG) *****

Australsk rock som bruker alle gitarbandets triks for å frese rygghuden av deg. Iblant rapper de stoplete Motown-rytmer. Andre ganger durer gitarene rett i en eksplosiv garasjerock-kakofoni som ville skremt Saddam Hussein ut av bunkersen. Eller de sporer inn i de dypblå, sug­ende låtene som føles som en deilig rus når de spilles høyt. Litt av hvert, alt levert med kraft og en strupe som har snerr­et, forakten og brannen som kjennetegner all god rock’n’roll. Fra Lou Reed til R.E.M. til Hoodoo Gurus. De er i godt selskap.

Crash Test Dummies: “The Ghost That Haunt Me” (BMG) ****

BUNAD & SKINNJAKKE

Fra Canada med fløyter og mandoliner og trekkspill og folkedrakter og historieforteller rock’n’roll. Crash Test Dummies legger seg tett inntil øret ditt og velger den fortrolige veien. Sunget med Brad Roberts’ sterke og litt ru stemme, piffet opp med Ellen Reids koring, og bundet i et solid komp som leker med bunadene, men som aldri legger skjul på at det egentlig går i jeans og sort skinnjakke. De er ganske spøkefulle også, noe den triste "Superman’s Song" gir herlige eksempler på. Et band på vei mot det store? Det neste R.E.M.? "The Ghost That Haunt Me" er i hvert fall en solid start.

Mai

Marshall Crenshaw: “Life’s Too Short” (BMG) ***

Han ser ut som Buddy Holly, synger som en blanding av John Lennon og Squeeze og skriver iblant låter som en gud. Dessverre er han blitt mer menneskelig når det gjelder det siste. "Life’s Too Short" er full av skarpslepne gitarrockere sunget med det deilige hvinet, men bare tidvis finner han det magiske suget som får deg til å ønske at han aldri skal slutte. Prøv "Don’t Disappear" og "Delilah", så får du heller tåle at like meget av platen er melodi­fattig larm.

Holly Johnson: “Dreams That Money Can’t Buy” (BMG) **

Frankie Goes To Luton, eller noe sånt. Holly Johnson låter til og med som om han spiller på kunstgress. Hans nye album plasserer ham glatt inn i rekken av anonyme danse-artister som hyler og stønner sine visjoner over et buldrende, rykkende disco-komp. En og annen koselig sak, som "Boyfriend 65", klarer ikke å redde denne platen fra utsalgskassene.

Elvis Costello: “Mighty Like A Rose” (WEA) ******

ELVIS I FULL BLOMST

Han er besk, han er bitter, han er irritabel, han kan stå der kalvbent, som et frådende insekt, med gitaren på tvers. Men han kan også lene seg fortrolig over bordet og ta en kvinnes hånd mens stearinlyset blafrer … og synge, mjukere enn Crosby.

Han er manisk opptatt av den største motstands vei når han skriver melodier, iblant raser de hit og dit som en løpsk kvegflokk. Men han har også Cole Porter-tradisjonen i blodet, og kan skrive vakrere ballader enn Mozart.

Hjerteslag kan være mer øredøvende enn kanontorden. Der har du "Mighty Like A Rose". Den beste Costello-platen på mange, mange år. Variert, rik, full av overraskelser — og ved et par anledninger ikke bare skriver han sammen med Paul McCartney, men han låter til og med som ham.

Toni Childs: “House Of Hope” (PolyGram) ******

ROCKENS FØRSTEDAME

Toni Childs slo luften ut av noen og enhver med 1988-debuten "Union". Nå gjør hun det igjen. "House Of Hope" er en putrende gryte av soul, reggae og blodfulle ballader vidunderlig arrangert rundt vakre melodilinjer og sanselige overfall. Hennes tekster kan være ubehagelige situasjonsbeskrivelser, og de stiller spørsmål som gjør fysisk vondt. Samtidig har hun så makt over ordene at de antar en eterisk skjønnhet, selv når realismen blir direkte skremmende. Jeg mener, hvem andre har skrevet en vakrere låt om hustru­mishandling ("I’ve Got To Know")? Og bare de med hjerter av lær unngår å felle tårer over den aldrende kvinnen i "Heaven’s Gate" som har ventet et helt liv på å bli gjenforent med ektemannen som døde fra henne da hun var en 19 år gammel brud.

Men mer enn alt dette er Toni Childs en stemme som du ikke har hørt maken til. Sterk og vibrerende, med en diam­anthard strupelyd så desperat, så mørk, så erotisk bydende, så ut i natten jagende at den låter som noe midt imellom indianske åndemanere og ljomende messinghorn fra det hinsidige.

I øyeblikket er Toni Childs den mest bemerkelsesverdige og egenartete av alle rockens kvinner.

Gasolin’: “Rabalderstræde Forever” (Sony/CBS) *****

MUSKETERENE 10 ÅR ETTER

10 år etter, og Gasolin’s klassiske innspillinger låter like friske. De er som København. De tar imot oss med en bajer, en rusten latter og en vennlig bjørnelabb på skulderen.

Og tro meg, Kim Larsen — mannen som kan knekke kokosnøtter med kjeften — låter bedre her enn på noen av sine solo-plater. Det er en maskulin, grovkornet punch i musikken som hans egne plater mangler. Samtidig er lunheten der i rike monn i form av en hverdagspoesi så dansk, så dampende av bajer og søvnige dager i Nyhavn at det bare er å gi seg over.

Samtlige tekster er trykket i coverheftet, og ja, "Hvad gør vi nu, lille du" er selvfølgelig med.

Åge Aleksandersen & Sambandet: “… Dains me mæ” (Sonet) (CD) ******

Et stykke klassisk norsk rock, intet mindre. De beste låtene Åge skrev (inkludert den guddommelig "Hain va 7"), det beste bandet han spilte med (kjemien overskygger alle argumenter om musikalsk utilstrekkelighet). Prototypen på det-norske-orkester-på-landeveien. Gud vet hvor meget av seg selv de la igjen der ("En sang bakom fjellet" synger deres sang).

Halvparten av albumet er tatt opp "live" på Vestlandet høsten 1981. Og det låter akkurat så skjevt og surt og skramlete som det skal låte (inkludert tidenes mest feilfraserte versjon av Dylans "Love Minus Zero/No Limit").

"... Dains me mæ" er et autentisk og lysende dokument over en naiv, men blodig alvorlig epoke i norsk rocks historie. Det er samfunnshus blues som drømmer om solfylte Rio de Janeiro i sluddbygene og fergekøene. Det er den norske folkesjels møte med desperate lengsler og musketerenes samhold. Mot dette blekner alt Åge gjorde både før og senere.

Nå er den her på CD. Endelig.

Crowded House: “Woodface” (EMI) *****

New Zealands knakende kjekke sønner bærer Beatles-arven videre over på sitt album nummer tre. Sval koring, døsige melodilinjer, pludrende og jinglende gitartikk, isblå klangfulle baktepper av keyboards og enda mer gitarer og Neil Finns ensom-liten-gutt-i-en-slem-verden-stemme.

Dette er iørefallende popmusikk for voksne hoder som vet at livet er mer enn å gå med baseballue bakfrem i en verden som stort sett består av forbilder som bærer navnet MC ditt og MC datt. Crowded House synger hjertets sang.

Aaron Neville: “Warm Your Heart” (PolyGram) ****

Ankermann i Neville Brothers. Stemmen er et under — varm, følsom, og verdens bløteste falsett? Hans nye solo-album velger en bredere appell enn Neville-brødrenes New Orleans voodoo, selv om ingrediensene er her også. Gyng­et, de kriblende rytmemønstrene, mystikken (sjekk hans versjon av Randy Newmans "Louisiana 1927"!). Men det er definitivt en snillere og tryggere plate, dog med enkelte feilvurderinger (som "Ave Maria").

Bonnie Raitt: “Luck Of The Draw” (EMI) ****

Saftig er Bonnie. Og damen har boogie/soul/blues-musikken i blodet. Hun har en fenomenal evne til å holde igjen, selv når kompet ruller som heftigst og alt koker. "Luck Of The Draw" er i seg selv ikke mer bemerkelsesverdig enn de fleste av hennes foregående plater. Men den er suverent håndverk. Akkurat den riktige blandingen av oppdrevet tempo og ballader — kombinert med utsøkte musikere. En sikker vinner.

Juni

Tom Petty & The Heartbreakers: “Into The Great Wide Open” (BMG) ****

DEILIG OG DØSIG

Traveling Wilburys har gjort noe med nøkkelmedlemmene Jeff Lynne, George Harrison og Tom Petty. De er blitt musikalske tvillinger. Mens Bob Dylan er gjøken i redet. Petty trengte strengt tatt ikke Heartbreakers for å lage sitt nye album. Dette er Jeff Lynne-pop, slake, sløve melodilinjer, drømmende korharmonier, skyflende rytme, jinglende el-gitarer og spinkle vevtepper av kassegitarer. Deilig og døsig.

Men borte er de episke widescreen balladene og de stramme, sparkende rockerne som Heartbreakers kunne ryste ut av ermet i søvne. "Into The Great Wide Open" beveger seg aldri utenfor Wilbury-slektens nabolag. Dette begynner å smake svakt av identitetsproblemer. Første halvdel gir de beste låtene. Mot slutten går Petty tom.

YELLO: “Baby” (PolyGram) *****

MYE RART FRA SVEITS

Maskinpop som går og går og faktisk kommer til døren. Spettet med detektiv-gitarer og fjernt spøkelseskor og masse annet rart som bryter opp og tilgjengeliggjør de statiske rytmemønstrene. Yello beviser at programmert musikk er mer enn å trykke på en knapp.

Sjekk stemningsperlen «Who’s Groove» eller den sløye og veldig vakre balladen «Capri Calling». Yello gjør det elegant, overraskende og uimotståelig samtidig som de unngår alt som smaker av muzak og/eller matematisk hjernebry.

Og dette sier jeg som ikke engang liker å få computere inn i stereoanlegget mitt! Sveits—Silicon Valley 3—0.

LA GUNS: “Hollywood Vampires” (PolyGram) ****

Heavyrock som skrangler rundt i grenselandet mellom Zeppelin og Guns ’n Roses. Snerrende vokal og brutale, arbeidsomme gitarer over en bunnsolid, drepende backbeat. Det stikker og slår, det er drivende rock med tatoveringer og møkk under neglene — såpass løst sammenkastet at det ikke låter asfaltert. Og med en vilje til å variere uttrykket som gir rom for flisete og ganske betagende nesten-ballader som «It’s Over Now».

VAN HALEN: “For Unlawful Carnal Knowledge” (WEA) ***

Alle vet at Edward Van Halen er heavygitaristenes Rolls-Royce. Etter et avbrekk på tre år, gir bandet hans ham sjansen til å bevise det all over the place.

Det nye albumet stormer frem på larveføtter, i en tordenstorm av lynende gitarløp, bråstopper og tempovariasjoner. Rent teknisk er dette fullstendig uangripelig. Van Halen spiller så du blir liggende og gispe som en annen gullfisk på land. Men likevel minner dette sterkt om oppvarmet restemat.

Van Halen vil på død og liv bevise at Led Zeppelin lever i beste velgående. Det gjør de forsåvidt også, i en fire CD-boks som kom ifjor. Men ikke her.

I sin iver etter å bevise egen storhet, har Van Halen redusert seg selv til å bli storebrors veldig typiske lillebror.

FOREIGNER: “Unusual Heat” (WEA) ***

De traff innertier for noen år siden med balladen «I Wanna Know What Love Is». Siden har de forsøkt å finne hemmeligheten ved å følge opp en suksess. «Unusual Heat» forsøker med ny vokalist, men stort sett samme oppskrift. Krigersk og tung rock i Zeppelin-tradisjonen og tungsindig rugende ballader som ligner på den etter hvert ganske gamle slageren.

Det låter ikke dårlig. Til det er Mick Jones & Co. for rutinerte. Men Foreigner savner egenarten som skiller klinten fra hveten.

Juli

Toad The Wet Sprocket: “fear” (CBS) ******

DIN BESTE ELSKER

Når gitarene ringler, ringler og kompet går rastløst sjuggasjugga og vokalisten strekker seg etter de lyseste, døsigste, vakreste melodilinjene og koret renner over av klagende svarstrofer, smelter Toad The Wet Sprocket sammen med alt flott i livet. De er verdensmestre i å holde igjen, og er det musikalske svaret på den beste elskeren du har hatt. En dasj U2 og fryktelig mye R.E.M. og et par hingster i strak galopp over prærien. Det er vel ikke så ille? Fint. Utvidelsen av din platesamling starter her.

August

Squeeze: “Play” (WEA) ***

Sløye melodier sunget med døsige, lyse stemmer. Ord på ord om grå hverdag. Iblant tungsindig melankolske. Andre ganger på flukt inn i sødmefylte håp og drømmer om en annen virkelighet. Squeeze har vært formens mestere i over ti år nå. Men de likelydende Crowded House har likevel oppnådd mer, fordi de gjør låtene sine mer umiddelbare. Squeeze må liksom være litt Elvis Costello også. «Play» er veldig behagelig, og — er jeg redd — veldig kjedelig.

Terry Reid: “The Driver” (WEA) ****

Sympatisk kar med rusten strupe, flinke gitarer og bad luck stemplet over hele fortiden sin. Rockens uheldige Anton kunne sunget i Led Zeppelin, men fant Robert Plant til dem isteden. Han kunne vært 70-årenes største vidunder, men gikk på trynet i en knusende krangel med plateselskap og management. Og da han stormet tilbake i våres med singlen «The Whole Of The Moon», gikk Waterboys’ originalversjon til topps. Men Terry Reid smiler. Og «The Driver» smiler med ham. Det er en hyggelig og lun samling låter kantet med skarpe el-gitarer og ru røst. Uimotståelig velpleiete arrangementer, masse lur gitar og snedige detaljer. Når Reid synger the blues i dempete omgivelser, er det lekkert, og Paul Young kan bare gå og legge seg.

September

LYNNI TREKREM: “UT I VIND” (CBS) *****

Hun har liksom vært her hele tiden. Alle vet at Lynni er en vokal begavelse. Men hvor ble det av den forløsende platen? Den nærmer seg.

«Ut i vind» er en ujevn reise, på sitt beste briljant. Nakne og usedvanlig delikate arrangementer legger landskapet åpent for Lynnís stemme. Klar og ren får den dominere. Og den bærer til himmels. Sterk, sensuell med et hulk som treffer deg rett i ryggraden.

Alt hun har tilegnet seg fra country- og soul-musikken bobler ut av henne nå. Og den som ikke feller tårer over den vidunderlige «Skattejakt», vet ikke hva skjønn musikk er.

Tekstene er på nynorsk, og er veldig sangbare og velformulerte. Musikerne spiller på amerikansk – med islett av norsk visemiljø. Jeg tipper at Jonas Fjeld har hatt et par plektere med i spillet her, og duverden som sombreroene vipper bedagelig i «Mexico».

Yes, Norge har levert en av de beste platene fra en kvinne i år.

SMITHEREENS: “BLOW UP” (EMI) *****

En ukomplisert og luftig samling poplåter basert i ledige el-gitarer og masse sval koring. Det er slentrende, uten å bli bløtt. Og gitarsoloene er så psykedeliske som de bare vil for oss. Arven etter The Beatles og amerikansk 1966-pop er åpenbar. Fine greier.

PROCOL HARUM: “THE PRODIGAL STRANGER” (BMG) *****

Det tar tid før du oppdager det, men “The Prodigal Stranger” er et av de beste comeback-album hittil i 90-årene. Og også det mest uventete. Da de ga opp i 1977, var de så flatkjørt at det var umulig å tro at det var det samme bandet som ti år tidligere hadde frembragt vidundere som «A Whiter Shade Of Pale» og «Homburg».

Nå er de her, 14 år etter, med klassisk oppstilling: Gary Brooker (stemme & piano), Keith Reid (tekster), Robin Trower (gitar) og Matthew Fisher (orgel). Og de ruller inn på de høye notene med «The Truth Don’t Fade Away», svever videre ut i det mest klassiske Procol Harum-underverk som tenkes kan i balladen «You Can’t Turn Back The Page», gir referanser til «A Whiter Shade Of Pale» i den nesten like fine «The King Of Hearts» og har en mer moderne sak som hugger seg fast i bevisstheten i «Man With A Mission».

Det er i det hele tatt så mye fint her, så mye orgastisk orgel og kor, så mange fine piano-ganger og rusten blues-gitar – og beste av alt: Gary Brookers stemme har ikke mistet en millimeter av sin ru rekkevidde. Procol Harums beste plate siden “A Salty Dog” (1969). Hør og nyt!

Etterpåklok:

Gledelig comeback, tungt hemmet av samtidsproduksjonen som er tydelig datostemplet (skulle det vise seg). Jeg avfyrte superlativene i euforisk glede over at de var tilbake, bare for å oppdage at jeg spilte albumet veldig sjelden i 1992, og aldri etter tusenårsskiftet. Beste siden “A Salty Dog”? Særlig.

Og for et usselt cover!

BOB SEGER: “THE FIRE INSIDE” (EMI) ****

Stresslessene og skinnsalongenes Bruce Springsteen er tilbake. Med svær røst og brennende drømmer (og en liten John Cougar Mellencamp i ermet — sjekk «Sightseeing»).

Det er pompøs, amerikansk A4-rock. Viril, stinn av orgel og gitarer. Ualminnelig glad i chugga-chugga rytmer og klimaks som minner både om overdoserte kremkaker og svevende orgasmer.

Seger legger armen om skulderen din og fører deg gjennom alle neonpræriens og kjærleikens klisjeer. På jakt etter Kenny Rogers’ stambar.

Oktober

DANCE WITH A STRANGER: “ATMOSPHERE” (Norsk Plateproduksjon) *****

Jeg vet ikke hvordan de får det til, men Dance With A Stranger blir bare bedre og bedre. Og det passer jo fint nå som de skal lanseres i Tyskland.

Deres nye plate sparker fra med «In The Atmosphere», et sug­ende stykke groove med rum­lende vibratobass, glinsende gitarløp og veldig kortrøkk bak sortsvidde stemmebånd. Og det fortsetter i samme lei. Kokende, pumpende grunnkomp (er folk klar over hvil­ken formidabel rytmeseksjon det­te orkesteret har?), blåsere, kor, et vell av gitardetaljer og Elg, Elg, Elg.

Det er soul, funk, blues rullet i en uimotståelig og svingende feit pop-pakke som er omtrent like norsk som en bilfabrikk. Dance With A Stranger er mer enn mod­ne for utlandet. De mestrer ikke bare formen, de leverer også låtene. Faktisk finner jeg ingen svake spor her, selv ikke med stetoskop.

Åge Aleksandersen: “LAIKA” (Norsk plateproduksjon/BMG) *****

Advarsel: vemod!

“Laika” er voksenrock spilt av suverene håndverkere. Den stiller lekkert sine røtter til skue: The Beatles, The Beach Boys, Prøysen, Nordraak og Vømmøl. Og der kompet tidligere ville gampet, ruller og risler og nøkker og skyfler og svaier det. Ingenting er stygt. Dette er Åge i dempet tapning. Bølgene har lagt seg. Han forsøker ikke å fange månen, han lar den skinne stilt på sin grunnfjells-e­rkjennelse: Dagen er grå, men vi har alle fått utlevert fargestifter.

Så ser han seg tilbake med et snufs, på alle idealene, alle håpene, alle drømmene som altfor mange av oss har latt sildre ut mellom fingrene. Åge ser det han håper vi alle kan lære oss å oppdage: skjønnheten i det levde og levende liv — og han kombinerer det med en nesegrus kjærlighet til nasjonen Norge og folket som bygget og bebor det.

Det er blådis over land og hav. Det er blues for den seende. Det er ADVARSEL: VEMOD!!! (som det burde stått på coveret). Og mens vi står der og ser med store øyne på dette teknologiske mareritt av en verden som vi ikke forstår, legger en liten gutt ut på ferden for å finne sin egen melodi og det enkleste og viktigste av alle sannhetsord: Jeg er meg.

Enkelt og vakkert fra en mann på 42.

(Tekst: Sorkne)

Etterpåklok:

Med denne teksten valgte jeg altså å blåse liv i mitt alterego Sorkne igjen. Og for ordens skyld, Åge var 42 i 1991, jeg var 39.

deLillos: “VARME MENNESKER” (Sonet/PolyGram) ******

Alene på toppen

Første ørekast, hva er nytt? Ikke så mye. deLillos skriver de samme sjarmerende popmelodiene med de samme fine gitargangene og den samme muntre, slengende rytmen. De korer med de samme stemmene. Lars Beckstrøm skriver de samme umulige tre sangene med de altfor lange strofene og de altfor usynlige melodiene. Riktignok låter musikken fyldigere. Her er mange gjester og Lars Lillo er for alvor blitt en multiinstrumentalist.

Andre ørekast gir deg smaken for minst halvparten av sangene. Sikkerheten, presisjonen, klangrikdommen, de genialt enkle løsningene (som den fenomenalt velkomponerte «Vellykkete menn»). Og da er vi allerede fremme ved nok en god deLillos-plate.

Før vi gir oss ut på tredje ørekast og tekstene. Og her går jeg i bakken. Lars Lillo-Stenberg er alene på toppen i norsk rock nå. De som avfeier ham som en klossete og barnslig særing, har hodene sine fulle av fjær. Lars skriver verdens lettest tilgjengelige metafysikk. Han er farlig observant der vi andre er så sløve at vi burde vært hentet.

Lars ser poesien og sprengkraften og sannhetsdybden i det trivielle, tilsynelatende uten å anstrenge seg det aller minste.

En togtur, et sjalusidrama, en sen natt med øret mot radioen, en tur på Frognerbadet, en plutselig følelse av at ordet «kanskje» egentlig er litt skummelt, og denne vimsete evnen til å stå utenfor og observere ikke bare livet og menneskene rundt deg, men deg selv og dine egne tanker og følelser. Lars stiller spørsmål om det aller minste for å finne svarene på det aller største, og han gjør det med den underfundige evne til undring som man ellers bare finner hos barn og fulle folk.

Sangene på «Varme mennesker» er så breddfulle av overraskelser og nydelige undringer at man får lyst til å omfavne mannen. Han er en utømmelig formidler av aha-opplevelser. Og sannelig om han ikke overgår både seg selv og alle andre jeg kan komme på med den episke «Klokken er mye nå», som begynner så uskyldig, så uskyldig, men som brått utløser en farlig presis assosiasjonsrekke som munner ut i en vakker hyllest til … Dødens skjønnhet!

“Varme mennesker” er på sitt beste så god at det føles lumpent å bare kalle dette rock.

Lars Lillo-Stenberg hører hjemme et sted mellom Prøysen og Ibsen og Astrid Lindgren. Og fnyser du av det, så pilutta deg!

Etterpåklok:

Den glemte deLillos-klassikeren!

ROBBIE ROBERTSON: “STORYVILLE” (BMG) ******

Hviskets mester er tilbake med sine maleriske lydbilder og sine besvergelser. Det formelig damper av denne platen som fanger inn hjertet av New Orleans, mystikkens smeltedigel. Flere av Neville-brødrene bidrar med stemmer og stemninger. Instrumentene flyter omkring ham, nydelig arrangert (Robertson har lært mye av Daniel Lanois), og når rytmeseksjonen en sjelden gang nøkker tak i låtene, svinger det på en avventende, demonisk måte.

Det er ikke mye igjen av stemmen hans, mest låter den som lær, hviskelær, men duverden som den brenner når han halvt resiterer, halvt synger disse tekstene (sjekk «Day Of Reckoning», simpelthen noe av det mest magiske jeg har hørt på mange, mange år). Storyville forhekser deg. Den får hår til å stritte og hud til å nuppe seg. Ord og lyder fra den andre siden.

November

WENDY MAHARRY: “Fountain Of Youth” (PolyGram) ****

Hun har nesten stemmen Stevie Nicks mistet da hun ble innlagt på Betty Ford, eller den stemmen Melanie hadde hatt om hun het Chrissie Hynde. Og den bruker hun i velarrangerte popmelodier som iblant kan stryke like til himmels langs en bred trapp av pianotoner og sukkende koring.

Hun liker å virke litt skjør og lei seg, og det gir låtene en bittersøt atmosfære som ikke akkurat gjør vondt. Det gjør heller ikke det faktum at det er en viss bredde på materialet hennes. Alt er ikke like interessant, men her er nok av gleder — inkludert «Until Now» som kunne vært skrevet og arrangert av John Lennon, og den bikkende blues-gyngeren «Money».

COWBOY JUNKIES: “Black Eyed Man” (BGM) ***

De fremstod som en slags uvanlighet: slørete, dypblå musikk som ruslet usynlig bak Margo Timmins søndertriste stemme. Det var et bomulls Velvet Underground – siste stasjon før koma. Det viste seg også å være en vanskelig form å utvikle. De skjønner det nå, og prøver så godt de kan å skyte liv i den triste døsigheten med velpleide detaljer rundt gitarene, bassen og trommene, om det nå er prærie-munnspill, trekkspill, en fele eller blås. Og albumet er suverent arrangert. Men ensformigheten er og blir deres bane. Det er simpelthen ikke liv nok og melodi nok i Cowboy Junkies, og Margo Timmins har definitivt sine begrensninger, selv om hun låter aldri så klarblått vakkert.

Etterpåklok:

Hm, “Siste stasjon før koma”, hvorfor fikk jerg ikke Kåre Eide til å lage den T-skjorten?

STEVE FORBERT: “The American In Me” (BMG) ****

Gatesangeren som ble hyllet som den neste Bob Dylan. Ung, rastløs og sulten debuterte han i 1978 med «Alive On Arrival». Siden gikk det tyngre. Forberts problem var at han mestret bare én form. Og det gjør han forsåvidt fremdeles. De samme trippende, rastløse visene som er kledd i rock, men som beholder ekkoet av én-mann-med-kassegitar-på-gatehjørnet. Det hutrende munnspillet er der, og Steves hese, lille og veldig manende stemme. Born too late. Born too late, synger han – og mener det. Det er selvfølgelig et patetisk stykke livsvisdom. Likevel klarer jeg ikke å la være å like platen. Kanskje er det det at Forbert brenner like sterkt. For det gjør han. Patetisk eller ikke.

Etterpåklok:

Så glad som jeg var (og er) i Steve Forbert, og så ofte som jeg spilte ham, er det merkelig at jeg ikke skrev mer om ham. “Alive On Arrival” er en blinkende, glitrende 6-stjerner. Den burde anmeldes minst en gang i året! Og “Jackrabbit Slim” minst annet hvert år!

MATRACA BERG: “Bittersweet Surrender” (BMG) *****

En gjennomført positiv overraskelse. Matraca har Emmylou Harris’ ynde, Linda Ronstadts svale sensualitet og en stor porsjon leken egenart som gjør at dette countryalbumet blir så meget mer enn en representant for sin genre. Det er triste ballader med hulket plassert perfekt i refrengdoseringene. Det er saktmodige erindringer i nesten-klassisk arrangement. Det er saftig ruslejazz som oppfordrer alle til å spise på Joe’s kafé. Det er treffsikker omgang med sprog og klisjeer (bl.a. «More Or Less»). Og mest av alt er det rotekte musikk som er akkurat passe røff, akkurat passe vakker og aldri bløt.

Etterpåklok:

Flotte ord om et album som faktisk aldri ble utgitt. Ekstremtrykketiden til månedsmagasinet gjorde at plateselskapene forsøkte å strekke seg enda litt ekstra for å skaffe meg forhåndskassetter tidlig. Og denne fikk jeg så tidlig at RCA ennå ikke hadde vurdert det Matraca trodde skulle bli hennes andre album, og oppfølgeren til suksess-debuten “Lying To The Moon”.

Til tross for at albumet var ferdig produsert og hadde en planlagt utgivelse, ble det aldri offisielt lansert. RCA valgte å avvise utgivelsen, angivelig fordi de ønsket et mer kommersielt og radiovennlig produkt enn det Berg leverte. Enkelte spor, som singelen "It's Easy to Tell", ble sluppet og oppnådde en 66. plass på Billboard Hot Country Singles & Tracks i november 1991. Flere av sangene fra “Bittersweet Surrender” fant senere veien til andre artister. For eksempel ble "Wrong Side of Memphis" en topp 10-hit for Trisha Yearwood i 1992.