1992 - Plateomtalene
Så var det teppefall. Det ble aldri fasong på musikksidene i månedsmagasinet Det Nye. Plateanmeldelser var og ble et fremmedelement. Trykningstiden tok resten av motivasjonen. Jeg kjente ingen vemod da jeg forlot bladet ved årsskiftet 1992-93, og tok fatt på mitt nye liv i Vi Menn. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok skrittet. Årene i Vi Menn ga nye og spennende utfordringer, jekket meg ned og gjorde meg sikkert til en bedre journalist.
Det Nyes desembernummer i 1992 var det siste med mine plateanmeldelser. Det hadde vært en lang reise.
De 54 utgivelsene som omtales her gir på ingen måte noe riktig bilde av musikkåret 1992. Hva jeg fikk til anmeldelse var helt tilfeldig. Plateselskapene forsøkte å gi meg sjansen til å være relativt aktuell ved å gi meg forhåndskassetter. Men de virkelig store utgivelsene fantes det sjelden slikt på, og dermed ble de ofre for Det Nyes dødelig lange trykningstid, og forsvant. Det var ganske frustrerende å komme så sent med R.E.M. at jeg likegodt kunne nøye meg med et parlinjer. Det Nyes plateanmeldelser spilt uansett ingen rolle for den jevne platekjøper lenger, jeg tror de fleste av de som leser disse anmeldelsene fra 1992 nå, ser dem for første gang.
Januar
Tribe: “Abort” (PolyGram) *****
Vellyd fra Boston. Sunget av en av de mest spennende kvinnelige popsangere vi har hørt på lenge (sterk og skarp som barberkniv, søt og mjuk som honning), og blåst ut av et band som vet å økonomisere virkemidlene, men som også elsker fullt øs. Og øs blir det når gitarene åpner slusene i en skog av orgelbrus, hvit larm på sandpapir.
Men de gjør det ganske rart, for øs slås like brått av som om de brukte bryter. Av og på. Av og på. Og innimellom tripper bandet lunt og fortrolig som en hyggelig popmelodi fra 60-årene, mens hvit larm går av og på, av og på.
Tribes er kontrastpop, svart/hvitt, surt/søtt i en evig strøm som er ualminnelig fascinerende. Som å høre Blondie og Doors og et par dråper heavyrock silt gjennom Bowies særeste vrengebilder på “Scary Monsters”. Masse døsig og vakre melodilinjer i disse skakke byggverkene.
(Det Nye, mars 1992)
Kerri Anderson: “Labyrinth” (EMI) *****
Kerri entrer popverdenen med et fullmodent album i den amerikanske singer/songwriter tradisjonen. Hun har en kraftfull stemme som blir raggete i rockerne og nesten vektløst vakker i de svale balladene. Hun stiger frem i arrangementer som er wosj-feite og velpleide som Fleetwood Mac i form, trolsk stemmebruk og klangfulle gitarer og alt herlig i livet. Litt mer A4 når hun vil rocke. Men jeg gir «Labyrinth» min stemme og tror at vi har funnet en av årets jenter, allerede.
(Det Nye, mars 1992)
Smokey Robinson: “Double Good Everything” (EMI) *****
Fløyelsrøsten er tilbake. Honninggylden og overmannet av følelse gjenoppdager han kjærlikens mysterier, i dempede arrangementer som på sitt mest sprelske lar en glad, men høflig saxofon komme til orde. Men som oftest går det i slake buer der koret suser henført og alt er natt, natt, vin og Smokey. Han har vært soulballadens konge i snart 30 år, og har ikke mistet ett gram av sin begavelse. Dette er musikk å bli forelsket til – og av. Og har du ingen, kan du jo gå ned i knestående og hulke himmelhøyt over livets urettferdighet. Smokey forstår.
(Det Nye, mars 1992)
Buffy Sainte-Marie: “Coincidence And Likely Stories” (EMI) *****
Det gåtefulle, vakre ansiktet har fått de dype livstegningene nå, men håret er like tykt og ravnsort. Og stemmen. Den stiger og synker med det samme underlige mjuke hulket, den samme fremmedartede vibratoen, og den når uventete toner med en krigersk følsomhet som reduserer «Danser med ulver» til den tegnefilmen den egentlig er.
Buffy er indianer og stolt av det. Hennes skarpe tunge, hennes skjønne melodier og bruken av indianske klanger og rytmer har holdt liv i musikken hennes, fra protestvisenes tid («The Universal Soldier») via det rå indianerdokumentet «Soldier Blue» (filmen og sangen) til filmsvisker som «Up Where We Belong». Men hun har måttet slite med dårlige rådgivere og slette plateselskaper.
«Coincidence» er hennes første plate på alt for mange år, men den låter som om hun aldri var borte. Selv moderne studioteknikk og fullmodne arrangementer fjerner ikke ett gram av hennes indianske særpreg. Dansene og besvergelsene er gudenes tale blant vidunderlige melodilinjer, en stemme som ikke er av denne verden og ord så såre, så bittersøte at du kan grine — if the bad guys don’t get you, baby, then the good guys will. Løp og kjøp!
(Det Nye, april 1992)
The Cavedogs: “Soul Martini” (EMI) *****
Et eller annet sted mellom The Beatles og punk lever The Cavedogs. Adrenalin og rustent gitarøs finner lekende lett sin plass blant sterke melodilinjer, døsig koring og en presset Lennon-røst. Det er ualminnelig rått og vakkert, med kolossalt trøkk. Samtidig er oppfinnsomheten stor i arrangementene, bandet leter frem nye lyder og temaer og broderer det suverent inn i helheten. Cavedogs leverer flott og fargerik popmusikk som river. Det er Crowded House med tabasco-saus.
(Det Nye, mars 1992)
Februar
James: “Seven” (PolyGram) ****
Ljomende britisk widescreen-band med solid støtte i det hippe rockemiljøet. De har allerede åtte år på baken, men har først det siste året klart å frigjøre seg såpass fra det sære at det lukter masseappell av dem. Basis er som før bass, trommer og en himmelropende kombinasjon av gitar og vokal. Til dette har de lagt orgel og blåsere. Med andre ord feit lyd.
«Seven» er full av denne lyden, og låtene antar hele tiden episke dimensjoner. Ikke uten slektskap til salig U2, selv om de utnytter de veldige dybdene i lydbildet på en litt annen måte – de kan dempe seg ned mens mjuke detaljer stryker sakte forbi i yre mønstre før bandet samler skjørtene rundt seg og spruter ut i klimaks-eksplosjoner som truer ethvert naboforhold.
Gitarristen Larry Gott vil nesten for mye av det gode, og gjør hver eneste låt til en oppvisning i bredde og variasjon – med fare for å miste seg selv i det svimle mangfoldet.
(Det Nye, mars 1992)
Eddi Reader with the Patron Saints Of Imperfection: “Mirmama” (BMG) ****
Stemmen fra Fairground Attraction har samlet nye folk rundt seg og synger like vevert. En sval, skjønn røst som henger perfekt i klarluften blant akustiske gitarer og ensomme feler og ståbass og hvispetrommer. Og kanskje en tinnfløyte. Og kanskje klimprende el-gitar. Hun trår mark som mange store har gjort før henne, fra Sandy Denny til Kate & Anne McGarrigle. Skjønt hun aldri kommer i nærheten av dem, har hun levert en plate som tåler støyter.
Svakheten er tonløsheten på melodisiden, styrken er stemmen og arrangementene. Det er lette, luftige viser i omgivelser så delikate at du… eh… sovner.
(Det Nye, april 1992)
Anja Garbarek: “Velkommen inn” (BMG) ****
Anja er 21 år gammel, datter av Jan Garbarek, spiller ingenting, men har komponert alle låtene, skrevet alle tekstene, deltatt i miksing og produksjon. Hun er modig og ubarmhjertig naken i sin debut. Tekstene flyter over av erotikk og lengsler, ikke helt overbevisende formulert, riktignok. Det er for mye ungpike og klisjébruk her, men ordene får liv når stemmen hennes tar dem og arrangementene bølger mot deg. Dette er sanger og musikk som aldri søker opplagte veier.
Det rytmiske underlaget er spillvende, lydveggene har dybde og dimensjoner; det er bevegelse her, hele veien. Bakgrunnskor skifter brått posisjon og blir manende forgrunnskor. Gitarer og keyboards velter mot deg i brottsjøer av klangfarver. Og i dette magiske lydlandskapet reiser Anjas stemme, snart kraftfull og bydende, snart sårbar og vever. Hun har dessuten en eksplosiv turbo som får blodet til å fryse.
Skal man sammenligne henne med noen, må det bli Kate Bush. Anja har et godt stykke igjen før hun matcher Kate, men hun snuser på de samme demonene og har den samme trolske evnen til å fascinere lytteren. En spennende debutant, altså, og la meg ikke glemme å rose Håkon Iversen som har en ruvende rolle i dette produktet.
(Det Nye, april 1992)
Tony Hadley: “The State Of Play” (EMI) **
Spandau Ballets grå, men sympatiske sanger går ut på egenhånd og brøyter seg rydning i det store og utforskete landskapet som heter tradisjonell popmusikk. Store, velklingende lydvegger roterer sakte og klebrig rundt mannens ikke alt for sterke, men velmenende stemme. «The State Of Play» har skrikende gitarer, hyggelige rytmer, bløte ballader og alt søtt. Og den har omtrent like mye personlighet som et offentlig kontor.
(Det Nye, april 1992)
Yoko Ono:
Ono Box (Nonstop) ****
Walking On Thin Ice (Nonstop) ****
Yoko Ono: Det tonedøve geni?
Yoko Ono er ikke akkurat hverdagskost for enhver. «Sær og eksentrisk» er noe av det peneste folk har sagt om henne. «Gal og maktsyk,» sier andre. Hun fikk skylden for at The Beatles ble oppløst i 1970, og ble etter hvert tildelt ansvaret for at også John Lennon gikk mer eller mindre i oppløsning gjennom 70-årene. Ja, enkelte vil til og med hevde at hun var på nippet til å oppløse hele rocken og sivilisasjonen slik vi kjenner den.
Som kunstner har hun fått en viss oppreisning det siste tiåret. Selv om billedkunstneren Yoko Ono heller ikke er hverdagskost for enhver. Men musikeren og sangeren Yoko Ono får neppe noen bred plass i historien, selv om enkelte forsøker å geniforklare henne.
Sangeren Yoko var influert av John Coltranes frie og banebrytende omgang med saksofonen, og av japansk sangtradisjon. Tør du høre på henne, oppdager du at ordene som strømmer ut av den skjelvende strupen gir fascinerende glimt av en tankeverden og et sjelsliv som har lite med vårt tradisjonelle bilde av Yoko Ono å gjøre. Hun er en rar kvinne som ofte ser livet fra totalt uventete vinkler og som i prosessen stiller seg selv og sin lett betente fantasi ganske naken. Iblant blir det bare søkt, andre ganger rammer det.
Jeg skal ikke påstå at dette er musikk du kommer til å spille ofte, til det lyder hun altfor sær, nesten tonedøv og på sitt verste skrikende heslig. Men det kan bli musikk du vender tilbake til med ujevne mellomrom og inntar i små porsjoner.
Yoko Ono er en sterk kvinneskikkelse. Er det noe denne boksen understreker, så er det nettopp det. Seks CD’er kan selvfølgelig bli i meste laget. Men det finnes et billigere alternativ: «Walking On Thin Ice» som samler høydepunktene fra boksen på én CD.
(Det Nye, august 1992)
Mars
Concrete Blonde: “Walking In London” (EMI) *****
Walking in London, talking Italian! roper Johnette Napolitano bredbent og seiersvant mens bandet hennes gynger som beruset bak henne, og gitaren tar av og tar av og tar av og de har all verdens tid. De er igang igjen. Med det beste reisedokumentet siden «Ben Hur». Med rockens røtter i bagasjen.
Det er dunkel musikk, svakt ute av fokus, men med en veldig sprengkraft i det usagte. Enten de tikker som en rockabilly bombe eller svaler ut som måker over hav. Svir de som Velvet Underground. Og Johnette er bare en av rockens mest vidunderlig begavete kvinner.
(Det Nye, april 1992)
Cracker: “Cracker” (Virgin) ****
David Lowery ledet i sin tid det litt skeive Camper Van Beethoven. Nå leder han trioen Cracker, og skjevhetene er borte. Cracker spiller rett opp og ned-rock med trøkk i balladene og 98 oktan i fartslåtene.
Det er veldig levende musikk, plassert bak ordrike, men velskrevne tekster som er lekne, blide, kåte og rasende – alt ettersom. Det er sånn brennende musikk som du vet du liker og synes du kjenner allerede etter de ti første sekundene.
(Det Nye, juli 1992)
Barbie Bones: “Death In The Rocking Horse Factory” (EMI) *****
De er fra Bergen, men det skulle man ikke tro. Viktige ingredienser i heksebrygget deres er Led Zeppelin, Ziggy Stardust og 70-talls Iggy Pop. De bygger gitardur som Detroit bygget biler, og for noen riffs de skyller mot oss før kakofonien sprenger alt i stumper og stykker!
Når de er gode, er de formidable. Saker som «Captain Nemo» og «Slipstream» er bare den beste glamrocken 90-årene har hørt. Men Barbie Bones er vaksinert mot å spille safe – følgelig kan de også være særere enn Birthday Party, og da kan uviljen mot rene linjer ta så overhånd at det låter helsefarlig sølete.
(Det Nye, mai 1992)
Spinal Tap: “Break Like The Wind” (BMG) **
Det er fremdeles krutt i de gamle heltene fra den snart ti år gamle filmen om et heavyrock-orkester i fritt fall fra berømmelse til fiasko. Fremdeles eksploderer trommeslagerne deres. Fremdeles skriver de verdens teiteste tekster. Fremdeles melker de hysteriske gitarsoloer av ingenting. Fremdeles går gitarforsterkeren til 11.
Men er det morsomt uten ledsagende bilder? Selvfølgelig ikke. Spinal Taps comeback-CD er en heavyrockparodi som holder én gjennomspilling, etterpå kommer hodepinen.
(Det Nye, april 1992)
Pops Staples: “Peace To The Neighbourhood” (Virgin) ****
Staples Singers er gospelsoulens Rolls-Royce. Og her er sjefen selv, Pops, en sjokkerende vital 77-åring som gjør velsignelse av blues og blues av velsignelse. Stones’ 65-slager «The Last Time» fremstår med nye vers i glidende, avslappet bluesdrakt med ildfull gospelkoring, mest av alt låter det som en dempet versjon av Bob Dylans «Trouble In Mind» fra 1979.
Det er samme saftige Memphis-groove, de samme mektige sjelsutgytelser, og skjønt Pops’ musikere nok ikke helt klarer å matche Dylans, har mannen en gudbenådet stemme, varm som lava, mjuk som fløyel, infernalsk som en predikants og med en evne til å belive ordene som gir nonstop gåsehud.
(Det Nye, mai 1992)
April
Annie Lennox: “Diva” (BMG) *****
Hvorfor er du så slem mot meg, spør Annie Lennox i «Why». Dave Stewart svarer ikke. Så Annie rusler videre på såre føtter, mens regnet faller. Hun har the blues. Og for første gang siden hun så dagens lys, formidler Annie Lennox’ stemme noe som ligner på menneskelig varme, soul.
Isdronningen (eller «the Queen of Doom» som hun kaller seg i «Legend In My Living Room») foretar en emosjonell striptease på sin første solo-plate. Mye vondt kommer for dagen (dying is easy / it’s living that scares me to death).
Det er en gebrekkelig kvinne som deler seg selv med sitt publikum. I dryppstensgrotter av lyd der pulsen slår mot barberblader, og synth-arrangementene er fuktige som gråt og ekko. Det er fint lite her som minner om Eurythmics’ aggressive omgang med synth-genren, Annies versjon er rundere, slakere, mjukere, dunklere – selv når tempoet drives opp, tilrettelegges alt for torch-sangerinnen.
Og kanskje kan hun bli nettopp det. «Diva» viser at hun er i ferd med å skape noe som kommer innenfra, og ikke bare fikse fakter og tillærte manerer.
(Det Nye, mai 1992)
Leon Russell: “Anything Can Happen” (Virgin) ****
Leon spretter rundt på tangentene og breker nasalt som den svette og storvokste fetteren til Dr. John – og strever like sjarmerende med å holde tonen som Willie Nelson. New Orleans-groovet får iblant en skrå, litt sær dreining – som var Prince på besøk.
Pianoet er ankerfeste i disse arrangementene av blås og kor og dyp, elastisk bass og saftige trommer. Russell har rytmen noe så innmari i blodet, «Too Much Monkey Business» er f.eks. overpotent som løpske superballer på marmor.
Platen er en lekkerbisk for dere som liker musikk av den tradisjonelle, amerikanske sorten. (Kommer i løpet av de nærmeste ukene!)
(Det Nye, mai 1992)
ZZ Top: “Greatest Hits” (WEA) *****
To knelange skjegg på gitar og bass og en glattbarbert herre ved navn Beard på trommer, det er krafttrioen ZZ Top i et nøtteskall.
De er morsomme (sjekk videoene deres, sist «Viva Las Vegas»), spiller med et trøkk som flytter fjell og ryster slager etter slager ut av ermet med samme ukompliserte, glade selvfølgelighet som Status Quo.
18 låter, partymusikk fra start til mål.
(Det Nye, juli 1992)
Lou Reed: “Between Thought And Expression, The Lou Reed Anthology” (BMG) ******
Fra livets skyggeside
Tør du krype inn i Lou Reeds verden, kommer du rystet og beriket ut. Ingen annen av rockens kunstnere har klart å fange livets skyggesider som ham: Sprøytenarkomane, gale, lovløse, avvikere, utskudd; persongalleriet er enormt, og alle får de liv gjennom Reeds økonomiske, men farlig effektive bruk av ord og lyd.
Reed kan fortelle disse menneskenes historie fordi han har vært der selv. At han i dag er rusfri, skyldes en oppvåkning og en hard personlig kamp som du også kan følge gjennom sangene hans. Enten de foregår i tredjeperson eller førsteperson.
Og blir du først fortrolig med Reeds verden, oppdager du også skjønnheten i sangene hans. I alle disse skakke skjebnene og tragediene finner han livskvaliteter som kan få deg til å grine (prøv de vanvittig triste «Caroline Says II» og «The Kids», og se om du klarer å stå imot!). Av og til strekker sangenes personer seg etter det umulige, og fanger det. Andre ganger går de til grunne under forsøket. Men de lever så det dirrer.
Og som han kan skremme vettet av deg. «Kicks» er f.eks. en massemorders visjoner sunget fra innsiden av hodet hans. Disse seks minuttene er sterkere kost enn to timer med Jack Nicholson i «The Shining».
Lou Reed er imidlertid ingen direkte kynisk kunstner. Som sagt strekker han seg etter livskvaliteter. Og i de senere årene har han lykkes bedre og bedre i å fange dem.
Jeg kan ikke nok få anbefalt samlingen «Between Thought And Expression – The Lou Reed Anthology» som BMG nylig ga ut. Tre CD’er med til sammen 45 låter hentet fra årene 1972–1987, samlet og tilrettelagt i samarbeid med Lou Reed selv.
(Det Nye, juni 1992)
Chris de Burgh: “Power Of Ten” (PolyGram) *****
Slipp Rupert Hine løs med sine melodramatiske og veldige lydmalerier, plasser Chris De Burgh i midten, og la båndet gå. Du har en automatisk vinner. Med en sånn stemme – så vakker, vemodig, høytflyvende, ensom og lei seg – og slike svulmende omgivelser, kan ingenting slå feil. «Power Of Ten» er De Burgh slik alle sentimentale stearinlys-romantikere ønsker ham.
En endeløs reise i skjønnhet og savn, gjennom et hav av natt og bevrende følsomhet. Absolutt alt lyder perfekt. Det er rett inn i øret. Mektig. Stemmen hans gir deg lyst til å grine – og til å se «Tid for ømhet». Mens Hines svulmende lyd innbyr til å prøve stereoanlegget – og naboene.
Innsigelsene kan selvfølgelig være mange. Ja, for platen låter ubeskrivelig snufsete kalkulert. Men godt håndverk er godt håndverk. Og Chris De Burgh leverer varene.
(Det Nye, juni 1992)
Mai
The Neville Brothers; “Family Groove” (PolyGram) ******
Nok et fantastisk album fra New Orleans’ musikalske kjøkken. Gryten putrer. Afrikanske, karibiske, amerikanske ingredienser i en pumpende blanding som henvender seg til hode, hjerte og føtter – samtidig.
Neville Brothers lager den beste dansemusikken i dag, og serverer den med skarpskårne sosiale kommentarer og dunkel mystikk, for iblant å svale lytterens panne med vinfriske kjærlighetshymner (de siste sunget av guddommelige Aaron Neville).
«Family Groove» er en komplett vinner, stinn av bydende rytme og glad lek. Og for en versjon de gjør av Steve Millers «Fly Like An Eagle» (med Steve selv som gjestevokalist og gitarist)! Likte du «Yellow Moon» og «Brother’s Keeper», kan du trygt investere. «Family Groove» er minst like god!
(Det Nye, juni 1992)
The Black Crows: “The Southern Harmony And Musical Companion” (PolyGram) *****
Rotfast og hardrockende boogieblues fra Atlanta, Georgia. De suger fra samme muld som The Rolling Stones anno 1968–71. Det er flisete, møkkete, på skjærende gitarer og utbrente stemmebånd.
Fenomenalt driv nesten nonstop. Men også overraskende nedbremsninger som den gospel-influerte versjonen av Bob Marleys «Time Will Tell». Black Crows spiller tett, rått og brutalt (iblant får de meg til å minnes salige Free).
De styrer langt unna polerte kompromisser, så du bør være innstilt på bakoversveis når du kjøper platen.
(Det Nye, juni 1992)
Ringo Starr: “Time Takes Time” (BMG) ****
Ringo Starr var en gang mer berømt og definitivt mer populær enn USAs president. Han klarte seg også ganske bra rett etter at The Beatles sprakk. Albumet «Ringo» (1973) er muligens den beste platen noen av eks-beatlene har laget.
Men så bar det utfor med gamle Ringo. Mellom avvenningskurene fra kokain og sint drikke, mistet han platekontrakten sin og etter hvert også interessen for det meste. Høydepunktet i hans senkarriere er jobben som barnetimeonkel i engelsk fjernsyn og en gjesteopptreden i «The Simpsons».
Men nå gjør han noe med saken. «Time Takes Time» er et gledelig comeback, frembragt av håndplukkede musikere og komponister som Brian Wilson, Waddy Wachtel og Tom Petty – og produsert av Don Was med hjelp fra bl.a. Jeff Lynne og Peter Asher.
Vekten er lagt på lett fordøyelig popmusikk av den glade og ruslende sorten, litt Petty/Lynne/Wilbury i smaken, med glimt i øyet og referanser bakover i Ringos liv – og sunget av verdens triveligste og mest utilstrekkelige vokalist.
Dessuten trommer Ringo selv, støtt og tungt, uten fiksfakserier. På sitt beste nærmer platen seg «Ringo» (for dem som har hørt den), og det sier ganske mye. Hygg deg med Ringo. Det er ikke flaut.
(Det Nye, juni 1992)
Los Lobos: “KIko” (PolyGram) ****
Los Lobos lager fortsatt uovertruffen texmex rock der tradisjonelle instrumenter og indianermessing går hånd i hånd med elektriske gitarer og et lass keyboards. «Kiko» biter og svinger og alt annet godt.
(Det Nye, august 1992)
The Cages: “Hometown” (EMI) *****
Oj! Dette er et hyggelig bekjentskap! Et lunt band som velger seg et akustisk lydbilde dominert av akustiske instrumenter, og med en vokalist som kan minne både om Neil Finn (Crowded House) og Michael Stipe (R.E.M.). Sistnevntes skygge hviler definitivt over den smektende folkballaden «Peace And Rain». «Dirge» låter som en fetter av Dylans «Desire» med skeiv fele og ustøtt munnspill. Og alt låter så fortrolig og vakkert at du bare blir glad i platen og liker sommeren enda mer.
(Det Nye, juli 1992)
Kim Wilde: “Love Is.” (BMG) ****
Denne platen er laget på samlebånd, den putrende rytmen, de hissige, ekkobelagte skarptrommene, det blinkende, svaie synth-landskapet, de rustne og harde, men veldig høflige gitarene.
Alt danner en enhetlig og ensformig ramme rundt Kim Wildes hjertehulk. Den store fordelen er at samtlige kutt, hvor uniformerte de enn låter, er uhyggelig iørefallende. Kim har en sval, fulldimensjonert lydtank å flyte rundt i, og stemmen hennes får perfekte oppstigninger i refrengene – hver gang!
CD’n låter som en fullblods greatest hits-samling, og da har man nok oppnådd det man var ute etter.
(Det Nye, juli 1991)
Juni
Del Amitri: “Change Everything” (PolyGram) ****
«Change Everything» byr på sulten, amerikanskinfluert rock av godt merke, med vekt på sterke og iørefallende låter (krysning mellom Lennon, Dylan og f.eks. Green On Red), og sunget av en hes, litt sprukken stemme som både er sint og lei seg.
(Det Nye, august 1992)
Wilson Phillips: “Shadows And Light” (EMI) ***
Døtrene til Brian Wilson (Beach Boys) og John Phillips (Mamas & Papas) gir oss en ny runde lekker, solfrisk popmusikk – en slags lettvekterversjon av Fleetwood Mac.
Jentene er flinke til å finne iørefallende veier og vinner voldsomt på sine sangarrangementer, så mye at du nesten ikke legger merke til at låtene i seg selv er ganske alminnelige, noe substansløse og som oftest altfor lange.
(Det Nye, juli 1992)
Faith No More: “Angel Dust” (PolyGram) ****
FAITH NO MORE får uttelling nå som tiden er moden. Hardhendt og trashy rock med metallsmak og et glimt av Nirvana. «Angel Dust» (river ned huset).
(Det Nye, august 1992)
Lindsey Buckingham: “Out Of The Cradle” (PolyGram) ****
Han var eksentrikeren og popgeniet i Fleetwood Mac. På egenhånd er han like eksentrisk og genial. Problemet er at Lindsey alltid smaker best i små porsjoner. Rett og slett fordi Lindsey er for leken, han skal på død og liv overraske deg hver eneste gang.
Stereo pingpong-koring, fordreide gitardetaljer, perkusjon med en klang du aldri har hørt før, et refreng som kommer inn gjennom taket når du holder øye med døren. Tar du litt av gangen, er det briljant, tar du hele CD’en i ett jafs blir du bare svimmel.
(Det Nye, oktober 1992)
Grenn Frey: “Strange Weather” (BMG) ******
Om du ikke husker The Eagles har du i hvert fall hørt «Hotel California», deres mest berømte sang. Glenn Frey bor fremdeles på det hotellet, litt mer finslepen nå, men fremdeles med den samme veldig vakre og triste stemmen og med en sann sans for velpleid gitararbeide. “Strange Weather” er typisk Vestkyst-rock, sval og svermerisk på overflaten, illevarslende og skummel under idyllen. It’s gonna be a long hot summer, lover Frey, og tenker ikke akkurat på badelivet.
“Strange Weather” er en vellykket plate som nok gleder seg over det vakre i livet og er ordentlig lei seg når jenta går sin vei, men som mest av alt bryr seg om problemene som slår inn over oss med større bølger enn Stillehavet kan oppvise. Stor spennvidde, sterke låter, mange med episke kvaliteter (sjekk guddommelige «River Of Dreams»!), jeg tror den havner på min TOPP 10 for 1992.
(Det Nye, juli 1992)
Elton John: “The One” (PolyGram) ***(*)
Elton John har ingen problemer med å gjenta seg selv. Her gjør han det igjen og igjen, i overproduserte ballader og honkende rockere og Nox-funk (lakriskaramellen, du vet). “The One” er ganske bra, og helt typisk Elton.
(Det Nye, august 1992)
Was (Not Was): “Hello, Dad … I’m In Jail” (PolyGram) *****
Was’ene er så opptatt med å produsere andre nå at de ikke har tid til å lage noe selv. Derfor en samle-CD med kjente og kjære dinosaur-funkere, noen i nymikset stand – pluss en helt ny innspilling, deres versjon av INXS’ «Listen Like Thieves».
Det er den sorteste musikken hvite mennesker kan lage; veldige bassynkoper, dundrende perkusjon, hoiende kor – og ut av det kokende kompet velter saksofoner og tangent-kling-klang og femten bøtter svette. «Listen Like Thieves» er en bulldozer dansegulv-vinner.
Og ingen kan vel egentlig argumentere mot saker som «Spy In The House Of Love» og «Walk The Dinosaur», for å nevne to.
(Det Nye, juli 1992)
Juli
George Harrison: “Live In Japan” (WEA) ****
Eric Clapton lurte George Harrison ut av eneboerhulen og inn på scenen – i Japan. Han ga ham hele bandet sitt, inkludert seg selv, og resultatet ble en forbløffende vellykket flørt med fortid og nåtid.
Harrison synger ikke helt patent, det er så, men det gjø’kke no’ når kompet er så bunnsolid som her. Clapton og Harrison utveksler solo-løp, og koser seg glugg ihjel med en haug klassikere – inkludert ni fra Beatles-perioden. «While My Guitar Gently Weeps» har aldri vært bedre – og «Piggies» aldri rarere. “Live In Japan” er 19 låter fordelt over to CD’er, en fin souvenir.
(Det Nye, oktober 1992)
Morrissey: “Your Arsenal” (EMI) ****
Morrissey, den gudbenådete stemmen og særingen fra The Smiths, klarer seg utmerket på egenhånd. Hjertebristende, himmelropende gir han seg sin weltschmerz i vold, pakket inn i lyden av gitarer (durende, trippende, glidende) og tusen tårer. Han kan være både nakent nær og overprodusert fraværende, og kommer hele tiden ut med en lyd som er klart beslektet med R.E.M. generelt og Michael Stipe spesielt.
Men kompet har ikke R.E.M.s homogene kjemi. Morrissey må nøye seg med en studiokalkulert variant som bygges rundt ham i stedet for å springe ut av ham. Dessuten er han britisk, og med det følger store doser pop og pomp – med en eksentrisk dreining.
Få av låtene står på egne ben, men samlet danner de likevel en ganske betagende CD. Og med snertne titler som «We Hate It When Our Friends Become Successful», «Seasick, Yet Still Docked» og «You’re The One For Me, Fatty» blir dette umiskjennelig Morrissey. På godt og ondt.
(Det Nye, august 1992)
Barenaked Ladies: “Gordon” (WEA) ***
Canadas kritikerbejublete nerder har hørt på Housemartins, Madness og til dels Kinks så lenge at det nesten tyter ut av ørene på dem. De er proppfulle av tenåringsblues, dette er gutta med dårlig kroppsholdning og tykke briller og usunn hudfarge som var ubehjelpelig avstandsforelsket i alle jentene de ikke kunne få og som snek seg rundt i ytterkantene av barndommen din og forsøkte å være usynlige.
De har laget en 15 kutts CD om sine opplevelser. Det er vemodig sjarmerende og med-glimt-i-øyet selvironisk. Men de mangler evnen til å redigere tekstene sine og skriver ikke allverdens låter. Nettopp det musikalske gjør at det ikke bærer på “Gordon”. Ruslende sjarm i massevis, smakfulle arrangementer (med fin bruk av blåsere), det er så, men helt uten melodier som fester seg (og forsøkene på å være Kid Creole er ikke gode). Morsom første gang.
(Det Nye, oktober 1992)
T Bone Burnett: “The Criminal Under My Own Hat” (Sony) *****
Burnett er kjent både som katalysator og produsent for andre artister og som utøvende artist og komponist. Hans nye plate er en til dels herlig sak som smaker av landeveiens støv og storbyens glam. Mest det første. Stemmen hans er røff, lett nasal – plassert et sted mellom Warren Zevon og Neil Finn. Musikken er en blanding av blues, country og Crowded House, med enkelte barokke arrangementer. Den akustiske delen dominerer, med smakfull instrumentering og intrengende tekstformidling. Innimellom smeller det. Definitivt en plate å ta med hjem.
(Det Nye, oktober 1992)
August
INXS: “Welcome To Wherever You Are” (PolyGram) ***
Et oppblåst stykke kraftpop stint av hojende sanglinjer og høyoktangitarer all over the place. Det er platen for deg som venter på nytt fra Simple Minds og U2, og som synes det er OK med vokalister som har hørt litt for mye på Iggy Pop. Velkalkulert støy, pomp og prakt, men INXS er dessverre på full fart mot noe aldeles alminnelig. Det er ikke mye særpreg igjen i bandet.
(Det Nye, oktober 1992)
Blue Rodeo: “Lost Together” (WEA) *****
Blue Rodeo slår luften ut av deg fra første tone. De treffer deg umiddelbart et sted i sjelen der alle rockens myter og legender lever, det ømme og det brennende, det himmelstormende og det ydmyke – i et klassisk lydlandskap av orgel, elektrisk gitar og en dash country. De er like mye Doors som de er Flying Burrito Brothers, like mye Dylan som Beatles.
Kompet er et vepteppe av gitarer og brusende orgel; dette er et band som har gått til sengs med Dylans “Highway 61 Revisited”, og her snakker vi ikke om sex, men pur episk kjærlighet. Om Dylan er utgangspunktet og referanserammene står i kø fra 1965 og frem til idag, klarer Blue Rodeo å komme ut i 1992 med seg selv i behold.
En storartet plate!
(Det Nye, oktober 1992)
Roxette: “Tourism” (EMI) ***
“Tourism” er, og er ikke, en «live»-plate. Den er innspilt både på og bak scenen, på hotellrom og i studio verden rundt. Den er altså en ekte på-veien-plate. Problemet er at Jackson Browne gjorde det samme for nøyaktig 14 år siden med “Running On Empty”, og med et langt mer fascinerende resultat.
“Tourism” er best de gangene Roxette jobber i studio, koselig når de er nakent til stede på hotellrommet og lammende kjedelig med én gang teppet går opp for fotballstadion og allsang. Bitene sitter ikke i hverandre, de er bare rystet sammen. “Tourism” er storartet pop og pop på sitt verste.
(Det Nye, november 1992)
Eriksen: “Two Blue” (NonStop) *****
Selvfølgelig ligger Stavanger midt i Nashville. I hvert fall den snaue timen det tar å høre to blad Eriksen fremføre grøftet, saftig, rullende, gitarnøkkende countryblues på "Two Blue".
Søster Rita har en røst med bredt nedslagsfelt og høyt løft, kraftfull og notorisk blå (med det ekstra lille hulket som får mannfolk til å grine). Broder Frank har et tett og livlig kjærlighetsforhold til sin akustiske gitar, men kan også dra de pludrende, lekne løpene på elgitaren. Og bak synger om ikke skogene, så i hvert fall en gjeng nordmenn som er like stilsikre og sprudlende som noe du kan finne i en honkytonk-bule i Nashville.
Og når Delbert McClinton går inn i sin gjesteduett med Rita i "Movin' Time", viskes de siste grenser ut. "Two Blue" er en flott plate. Og den er norsk.
(Det Nye, november 1992)
September
Roger Waters: “Amused To Death” (Sony) ****
Mer Pink Floyd enn noe han har gjort siden "The Wall". Suveren lyd. Mange døsig-stemningslåter som henger på pludrende, forsølvede gitarsoli (med Jeff Beck i rollen som David Gilmours dobbeltgjenger). Massevis av pompøse utbrudd.
Og innimellom eksploderer lydeffektene, mens et TV-apparat ustanselig skifter kanal i bakgrunnen. Og i forkant: Waters’ gebrekkelige stemme, utlevd, sliten og lei seg. Det er en pretensiøs plate som forsøker å si masse om verdenssituasjonen.
Innimellom ligger kruttsterke poenger, men de må slåss mot en rekke selvfølgeligheter. Waters er dårligst når han hever sin forargete pekefinger, best når han glir inn i melankolsk koma ("Watching TV", som kommenterer massakren på Den himmelske freds plass i 1989, er aldeles praktfull).
Konklusjon: Humørløst og alt for ordrikt, men slett ikke ille likevel.
(Det Nye, november 1992)
2025-kommentar:
Denne hadde jeg med da jeg traff igjen Chai Ling i Florida tidlig i 1994. Vi cruiset rundt i leiebilen min langs beachen i Fort Lauderdale, med åpne vinduer og Waters’ “Watching TV” på høyt volum. Plutselig skvatt hun. Kupeen ble fylt av en snatrende megafon-kvinnestemme, klippet fra en eller annen nyhetskanal våren 1989. “Det er meg!”, ropte Chai Ling forbløffet, “det er jo meg!”. Hun lurte på hvem Roger Waters var, og hadde aldri hørt om Pink Floyd. Hun ville gjerne møte Waters. Jeg kontaktet Sony hjemme i Norge, og ba dem videreformidle henvendelsen. Det kom aldri noe svar fra Waters.
(Hvis du spiller av “Watching TV”, kommer Chai Ling inn rundt 3’10’’.)
Suzanne Vega: "99.9 F°" (PolyGram) *****
Coveret leker med sirkustemaet – både i tekst og bilder (og jammen er Suzanne et sørgelig syn i trapesbadedrakt og sorte høstsko). Ideen er god, men musikken har lite med sirkus å gjøre.
Suzanne har fremdeles helt rett hår og lager helt rette sanger som mumler og går. Mangelen på melodi skjules bak døsig visejazz-frasering. Noe har tempo, det meste rusler. Det blir Joni Mitchell med litt færre akkorder.
Om man vil være stygg: Suzanne er heller ikke mye til vokalist. Så hvorfor klarer hun å lage en så inn i granskauen god plate?
Det må være coolheten hennes kombinert med tekster proppet med slående bilder som knar fantasien, det må være de utrolig smakfulle arrangementene (og lydeffekten) som danner ornamenter av harmoni (og disharmoni).
"99.9 F°" er en berikende tur gjennom samtiden, sett gjennom øynene til en av 90-årenes frodigste fortellere.
(Det Nye, november 1992)
The Black Sorrows: "Better Times" (Sony) *****
Poesi som drypper av hjerteblod og samtidig er så virkelig som tenner i grus. Frekke polynesiske håndbevegelser og en røst vi ikke har hørt maken til siden Van Morrison fant sin brunøyde pike.
(Det Nye, desember 1992)
Steinar Albrigtsen: "Bound To Wander" (Norsk Plateproduksjon) *****
Jeg har fremdeles problemer med å fatte at det er nordmenn som spiller her. "Bound To Wander" er rene oppslagsboken i amerikansk country – med alle tidlige og sene avarter: countryrock, western swing, rockabilly, honky tonk, roots, blues, ja, til og med svulstig snørr-og-tåre-country som bader i (ekte) strykere. Musikerne fikser alt med den samme følsomheten i fingerspissene, den samme evnen til å tenke økonomisk og ekte. Denne gjengen har ingenting å skjule, og det åpne, luftige lydbildet gjør da heller ingen forsøk på det.
De 17 låtene er håndplukket av Steinar (noen er skrevet spesielt for ham også), signert folk som Tom Pacheco, Ron Hicks, Erik Moll og Van Morrison (at Steinar får "Brown Eyed Girl" til å leve så naturlig i disse omgivelsene, er nok et tegn på karakter og pondus). Alle har historier å fortelle, enkle, hverdagslige, men med et dypt, alment budskap som er lett å forholde seg til. Klassisk country.
Min eneste lille innsigelse er Steinars stemme. Pen er den, med bærekraft og uttalesikker innlevelse, men den mangler karakteren og temperamentet som man forbinder med de ramsalte personlighetene denne musikken har fostret. Kanskje han ikke har funnet sin lyd ennå.
(Det Nye, november 1992)
ABBA: “ABBA Gold - Greatest Hits” (PolyGram) *****
19 av deres store slagere. Men hvorfor enkel-CD, når en dobbel-CD ville fått med seg alt? (Inkludert «Summer Night City», «Ring, Ring» og «I Do, I Do, I Do, I Do».)
(Det Nye, desember 1992)
Oktober
Tasmin Archer: “Great Expectations” (EMI) ***
Hun kompes av en habil gjeng, inkludert noen av bakmennene til folk som Paul McCartney, Elton John og Pet Shop Boys. Hun har en sval, eterisk stemme som snuser litt på Enya. Hun kan også ta i så det river i strupen.
Og slik er albumet, vekslende mellom det lengselsfullt gjennomsiktige og det kantet rockende (selv om kantene er fóret med folk og fløyel). De fleste ville kalt Tasmin Archer lovende, og det gjør jeg også. Men det er hverken kjøtt nok på melodiene eller sting nok i arrangementene til at platen løfter seg over det jevne.
(Det Nye, august 1992)
Bob Marley: “Songs Of Freedom” (8xLP)(BMG) ******
Bob Marley er reggaemusikken. Han plasserte musikken på kartet og gjorde den til en hjørnesten i 70-tallets rock. Før ham hadde Jamaica levert en og annen slenger av en hit på verdensmarkedet, fra navn som Millie, Desmond Dekker, Johnny Nash. Men det var med Bob Marley & The Wailers at det ble alvor. Han hadde en like ruvende posisjon i samtidsrocken som Bob Dylan da han døde i mai 1981.
Etterpå forsvant nesten reggaemusikken. Ikke fra Jamaica. Men fra de internasjonale hitlistene. Ingen av Marleys samtidige, og heller ingen av hans etterkommere klarte å holde på verdens oppmerksomhet. De ble isteden kultfigurer, helter i små miljøer og trange dansegulv.
Høsten 1992 gjorde Bob Marley reggae til internasjonal suksess igjen. “Iron Zion Lion” (et uutgitt funn fra arkivene) strøk oppover hitlistene. Og plutselig gynget verden atter til den svale rytmen, de buktende synkopene og den såre, klagende honningrøsten.
Bob Marleys musikk er intet annet enn pur magi. Og nå i den søte juletid bør gavetipset være klart: Bob Marley: “Songs Of Freedom”. I tørre tall 78 låter fra årene 1962–80, fordelt over fire CD’er (eller åtte LP’er), og pakket inn i en usedvanlig smakfull høyformats bok på 64 sider med masse bilder, artikler og kommentarer til alle låtene. Du får med deg alle klassikerne hans, og også de spede første skrittene han tok tidlig på 60-tallet. Dessuten er her en haug låter som aldri har vært utgitt tidligere.
Rett og slett et makeløst portrett av en stor kunstner. Lurer du på hva som menes med udødelig musikk, kan du begynne her.
(Det Nye, desember 1992)
Bob Marley: “Songs Of Freedom” (4xCD)(BMG) ******
R.E.M.: “Automatic For The People” (WEA) ******
De gikk i studio for å lage en slags hardrock-CD, og kom ut med de mest guddommelig vakre visene de har gjort siden “Wendell Gee”. Suksessen har ikke skadet dem en millimeter.
(Det Nye, desember 1992)
Madonna: “Erotica” (WEA) *****
Hun vet mer om sex enn Berthold Grünfeld, og er en mye flinkere formidler. Greit nok at musikken låter vel mye maskin. Maskiner må jo også ha et sexliv. En feiende flott plate, og hennes beste på mange år.
(Det Nye, desember 1992)
Simple Minds: “Glittering Prize 81/92” (Virgin) *****
16 låter, inkludert bandets største slagere fra 1981 og frem til idag. Himmelropende, overdådig popmusikk der gitaren glitrer som stjerner, soler og måner. Med årene ble de mer og mer lik U2. Men det låter så flott at de får lov.
(Det Nye, desember 1992)
November
Bob Dylan: “Good As I Been To You” (Sony) ****
Ned til grunnmuren. Bob Dylan i studio alene, med sitt munnspill og sin kassegitar. 30 år etter hans første LP, som ble laget på akkurat samme måte. Som da blander han selvkomponerte og tradisjonelle viser. Vandringsmannen og trubaduren er tilbake. Med depresjonstidens Amerika og Woody Guthrie i bagasjen.
Skakk og glødende avleverer han historier om skjebner – Jim Jones, Little Maggie, Frankie & Albert, Diamond Joe m.fl. – persongalleriet er rikt. Men det er ikke bare bakgatene og de nedlagte farmene som danner utgangspunktet for 1992-versjonen av "Bob Dylan". Han kan også bli nesten sjenerende kjælen og fordrukken på klisjeer ("Tomorrow Night" er ubetalelig).
Støtt gitarkomp, uten at han briljerer, hvinende munnspill, uten at han leker, og innlevet stemmebruk, uten at det tar helt fyr. Ja, summen av alt gir en hyggelig plate som mangler det store løftet. Plater som denne kunne han sikkert ha spilt inn hver dag i ti år fremover.
(Det Nye, desember 1992)
Leonard Cohen: “The Future” (Sony) ******
Stemmen blir bare dypere og dypere, snart når den havets bunn og fjellene vil revne. Han er dystrere enn på "I’m Your Man", men også lysere. Ordene, om ikke akkurat arrangementene, i låtene "Always" (Irving Berlin) og "Be For Real" (Frederick Knight) vitner om det, og også forløsende sluttstrofer som du bl.a. finner i "Light As The Breeze".
Men mest er han besk og brummende mørk, klyngende seg til håp og tro med hvitnende knoker.
"Democracy" er en av hans sterkeste sosiale og politiske kommentarer, selv om den selvfølgelig tar mytologiske og magiske retninger som alt Cohen berører gjør. Låtene er overveiende lange, og noen av dem skjemmes av programmert rytme som skaper klaustrofobi der den yngre, akustiske Cohen skapte rungende åpne landskap.
Men hovedinntrykket er skjønne, dunkle låter sunget med det dypeste raspet av en stemme noe mennesket eier, og tekster fordrukne på atmosfære. Praktfulle bilder avløser hverandre ustanselig; jeg tror aldri Cohen har skrevet bedre. Og aldri har vel kvinnen hatt en tydeligere rolle som engelen i tilværelsens mørkeverden.
(Det Nye, desember 1992)
J.J. Cale: “Number 10” (BMG) *****
Cale er den definitive representanten for tilbakelent gyngestol-rock. Der Mark Knopfler strekker seg etter det store, overblomstrete drama, nøyer Cale seg med å mumle/humlebrumle uhørlig bak morkne skjeggstubber mens gitarkompet bare skyfler og skyfler videre som søvnige landstrykere langs øde landeveier.
Hans siste plate byr ikke på noe som helst nytt, bortsett fra et par forsøk på forvrengt digitalvokal druknet i gitarer. Det er akkurat like lefsete, trygt og varmt og jordfast som alt mannen har gjort. J.J. Cale gir deg en sakte besettelse som brenner over lavt bluss, lenge.
(Det Nye, oktober 1992)
Thanks for the memory. Anmelderen i sitt rette element. Det Nye i 1985.