Jeg anmeldte plater som bare det mitt første år i Vi Menn. Men ikke uten motstand. Bladet var ikke vant til plateanmeldelser, og gamle Martinsen mente vi skjøt over hodet på leseren. Kanskje hadde han rett. Kanskje kom vil aldri til å venne folk til å oppsøke Vi Menn for å lese om musikk. Men ingen skal si at vi ikke forsøkte. En stund. Her er kanskje årets tre beste plater. Hele 151 enheter omtales - inkludert samlere og bokser. God tur.

Januar

Blomster i håret

THE MONTEREY INTERNATIONAL POP FESTIVAL (Rhino/import) (4CD box) ★★★★★

I dag er de døde eller gamle eller begge deler, men for drøye 25 år siden var de alle samlet på ett sted, i et hav av blomster og farger og hasj og røkelse og gode vibrasjoner: 200 000 blomsterbarn og noe av det beste den tids rock kunne oppvise av stjerner. Vi snakker om festivalenes festival, den i Monterey, California i de bekymringsløse dagene 16.–18. juni 1967.

Den lille landsbyen gjorde i buksene av angst på forhånd, men roet seg snart ned da de så hva hippier egentlig var for noe: Snille, greie ungdommer som gjorde hva du ba dem om med et smil, og som pyntet både sheriffen og politimennene hans med blomsterkranser.

I tre dager fantes ingen Vietnam-krig, det var slett ingen konflikt i Midtøsten, det var bare Monterey og den barnlige troen på at blomster og kjærlighet kunne forandre verden.

Festivalen ble filmet, og noe av stoffet har også dukket opp på plate opp gjennom årene. Men aldri så fyldig og grundig tilrettelagt som nå. Selskapet Rhino har nemlig skummet fløten av festivalen og samlet opptakene på fire CD’er og pakket dem i en smakfull boks med en enda mer smakfull, fargesprakende bok stinn av intervjuer, kommentarer og historikk. «The Monterey International Pop Festival» heter flottenfeieriet.

La gå at en god del låter både klossete og surt (og ikke fullt så avansert som man trodde den gang) – Mamas & Papas er verst, de hadde ikke øvet på lenge, og det høres! Likevel er dette et utrolig fascinerende historisk dokument. Med mengder av tidløse opptak innimellom.

Best av alt er selvfølgelig Jimi Hendrix’ forrykende sett på ni låter (alt er her), akkurat her tok han spranget fra å være popkjendis i England til å bli en verdensstjerne. Otis Redding og Janis Joplin får også gåsehuden fram hos lytteren, 25 år etter.

Det var en naiv tid. Oppvåkningen ble desto vondere. I dag er skremmende mange både av publikum og utøverne døde. Men akkurat der og da var alt love & peace. Festivalens maskotlåt, «San Francisco» med Scott McKenzie, klatret oppover listene, The Beatles hadde gitt ut «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» for to uker siden (og hadde «All You Need Is Love» klar for utgivelse om to uker), og over hele verden hørte man de svale, magiske tonene fra Procol Harums «A Whiter Shade Of Pale». Er det rart alle smilte?

(Utgitt i 1992)

JOHNNY CASH – THE ESSENTIAL JOHNNY CASH (Sony) (3 CD box) ★★★★★★

Johnny Cash på boks, det er saker! 75 låter fra perioden 1955–1983, det lyder kanskje mye, men er det ikke. Cash er og har alltid vært countrymusikkens beste og mest særpregede forteller. Herjet ansikt, en grøtet røst som får fjell til å smuldre. Du tviler aldri på Johnny Cash. Mannen vet hva han snakker/synger om fordi han har vært der selv. Over et diltende komp ledet av den karakteristiske ompa-gitaren.

«The Essential Johnny Cash» (Sony) gir deg flådd liv. Selv de eldste opptakene låter som en kule. Nesten alt du trenger er her, fra «I Walk The Line» via «Ring Of Fire» og «Folsom Prison Blues» til «Man In Black» og «Highway Patrolman». Fint hefte også.

(Utgitt i 1992)

Wild thing!

THE TROGGS – ARCHEOLOGY (1966–1976) (Fontana USA/import) ★★★★★

Et sted mellom punken og R.E.M. ligger The Troggs, bortsett fra at de kom først. 1966 ga tre klassikere, «Wild Thing», «With A Girl Like You» og «I Can’t Control Myself». Siden gjorde bandet mye rart, bl.a. tidenes snodigste versjon av Beach Boys’ «Good Vibrations».

Denne doble CD’en inneholder 52 låter fra årene 1966–1976 (inkludert nesten alle singlene), et OK hefte og – hvis du er heldig og får fatt i første opplag – en bonus CD med de legendariske «The Troggs Tapes», en drøyt 11 minutters studiorangel som setter ny verdensrekord i bruk av fryktelig stygge banneord.

(Utgitt i 1992)

BUCK OWENS – THE BUCK OWENS COLLECTION (Rhino/import) (3CD box) ★★★★★★

Vi hatet kanskje livet av Buck Owens i 60-årene (altfor mange Harry-folk med 8-spors bilstereo og digre never likte ham). Men som vanlig tok vi feil. Buck Owens står der oppe blant de aller største. En briljant musiker og komponist, sprelsk, fandenivoldsk og sentimental.

Dessuten var han smart. Buck eier selv alle innspillingene sine, og han var selv med på å sette sammen CD-boksen «The Buck Owens Collection» som Rhino nå har utgitt. 62 låter fra perioden 1959–1990 (den slutter med «Act Naturally», sunget som duett med Ringo Starr), inkludert megaklassikere som «I’ve Got A Tiger By The Tail», «Love’s Gonna Live Here», «My Heart Skips A Beat», «Only You (Can Break My Heart)» og «Cryin’ Time».

Kjempeflott bok følger med også der Owens i fire farger til stadighet overgår seg selv i smakløse showdresser.

(Utgitt i 1992)

KATHY MATTEA – LONESOME STANDARD TIME (PolyGram) ★★★

Noe nytt får vi også plass til, nemlig Kathy Matteas «Lonesome Standard Time». En fersk CD fra en godt innarbeidet og populær amerikansk artist. Hun har en sterk stemme som bærer, den forteller røffe og rare historier – og plasseres i helt tradisjonelle countryomgivelser av feler og steelgitarer og lun nærhet. Litt vel standard, kanskje, men fordømt trivelig.

(Utgitt i 1992)

Luksus

PINK FLOYD – SHINE ON (EMI) (8CD box) ★★★★★

Pink Floyd er champagnenektar for champagne-stereoanlegg. Nå gjør gruppen sin eksklusive status enda mer synlig med boksen «Shine On». En fryd for øyet og stereoanlegget, et sjokk for lommeboken. Boksen inneholder en innbundet bok som gjennom tekst og bilder gir grundig informasjon om alle de medfølgende CD’ene, og alle tekstene til sangene (men trykkfeil og unøyaktigheter trekker ned). Her er også en pakke postkort (hva man nå skal med dem) og et lite pappbyggesett som ferdig oppsatt blir en ugrei bordpakning for CD’ne.

Så var det musikken. «Shine On» gir ikke utdrag fra artistenes samlede verker (slik denne typen bokser vanligvis gjør). «Shine On» tilbyr isteden syv originalalbum i sin helhet, nemlig «A Saucerful Of Secrets» (1968), «Meddle» (1971), «Dark Side Of The Moon» (1973), «Wish You Were Here» (1975), «Animals» (1977), «The Wall» (1979) og «A Momentary Lapse Of Reason» (1987). Alle pakket i flotte, sotete plastesker hvis rygger, om de plasseres side om side i CD-hyllen, gjenskaper covermotivet fra «Dark Side Of The Moon». Lyden er renset og gir garantert store lytteropplevelser.

Men hvorfor utvidet man ikke boksen med fire titler til? Da ville den vært tilnærmet komplett (og du ville ikke gått glipp av gruppens fabelaktig spennende debut, «Piper At The Gates Of Dawn» (1967)). Likevel. Som det er får du litt av en tur gjennom stereofoniens himmel via nøkkelstasjoner som «Set The Controls For The Heart Of The Sun», «Echoes», hele «Dark Side Of The Moon», «Shine On You Crazy Diamonds» og deler av «The Wall».

Dessuten får du en bonus-CD med på kjøpet: «The Early Singles». Her er A- og B-sidene fra de fem singlene gruppen ga ut i perioden 1967–68. Klassisk stoff som til nå har vært omtrent umulig å oppdrive på CD. Hvor mange av dere har f.eks. hørt «Point Me At The Sky»?

«Shine On» er et stykke umåtelig luksus. Du pakker opp esken, tennene løper i vann, og du er en liten gutt igjen, med jubel i brystet. Og skjønt den koster flesk, føles det godt å være litt eksklusiv (og blakk) iblant.

Innhold:

A Saucerful of Secrets
Meddle
The Dark Side of the Moon
Wish You Were Here
Animals
The Wall (dobbel)
A Momentary Lapse of Reason
The Early Singles (bonus CD)

(Utgitt i 1992)

Bonus-CD’n med gruppens første singler. Ettertraktet sak.

Bond, James Bond …

THE BEST OF JAMES BOND, 30TH ANNIVERSARY LIMITED EDITION (EMI) (2CD) ★★★★

Her har du tittelmelodiene fra samtlige James Bond-filmer samlet på en CD, fra det berømte Bondtemaet som første gang dukket opp i «Dr. No» til Gladys Knights kraftfulle utblåsning i «Licence To Kill». Og mellom ligger bl.a. nesten-klassikere som Shirley Basseys «Goldfinger», Nancy Sinatras «You Only Live Twice», Paul McCartneys «Live And Let Die», Duran Durans «A View To A Kill» og a-has «The Living Daylights».

I tillegg får du en CD med annen musikk fra filmene, bl.a. den drøyt 21 minutter lange suiten fra «Thunderball» som aldri har vært utgitt tidligere, og et par radioreklamer. Pluss et hefte med bilder og historikk. Ikke så spennende som filmene, selvfølgelig, men musikken står bedre på egne ben enn ventet.

(Utgitt i 1992)

DONOVAN – TROUBADOUR / THE DEFINITIVE COLLECTION 1964–1976 (Sony) (2CD box) ★★★★★★

Du kan uten blygsel gjenoppfriske gamle minner med «Troubadour» som inneholder 44 låter inkludert alle hans mest kjente, og også noen nyoppdagelser gravd fram fra arkivene. Donovan var (er) en helt unik trubadur som nektet å la seg stenge av musikalske båser, og som skjønt han ble litt for glad i hippinaivismen, kom seg ut av det med låter som aldri mistet melodien, i arrangementer som aldri var kjedelige, sunget med verdens mest sympatiske stemme.

(Utgitt i 1992)

ÅRETS PLATE?

Matt Johnson er en underlig sær og tiltalende figur i den kaotiske verdenen vi kaller pop. Platene hans kommer når du minst venter det, akkurat da du trodde at han hadde gitt seg for dagen. Og her er han igjen, som alltid skjult bak gruppenavnet The The. På «Dusk» bruker han samme band som fulgte ham på den store verdensturneen i 1990. Et homogent og veldig samspilt lag som uten anstrengelser finner groove og stemninger du må lete lenge etter.

Johnsons sanger er tilsynelatende nakne, dempete saker, sunget med en dunkel, lett plaget stemme (Morten Harket låner lyden hans når han synger stille, følsomme ballader). Det kunne blitt bløtt, var det ikke for detaljene i arrangementene. Et ulende munnspill, en astmatisk elektrisk gitar, alltid veldig synlig i det åpne lydbildet. Enkle effekter som gir visene brodd og ikke minst individuelle trekk.

Johnsons tekster er ualminnelig velkonstruerte, ikke ett ord for meget. Det er poesi fra et brennende hjerte og en feberhet hjerne. Han strekker seg høyt, også når han befinner seg inne i seg selv, og kommer ut av sine sjelekvaler med den vidunderlige avslutningen «Lonely Planet», som bak sin resignerte fasade tindrer av håp og livsmot. Definitivt en av årets plater!

DATA-POP

ERASURE – POP! THE FIRST 20 HITS (Sonet) ★★★★

Erasure er Vince Clark (synthtrollmannen fremfor noen i nyere britisk pop) og Andy Bell (tidligere korgutt). Siden de debuterte i 1985, har de gjort unna nøyaktig 20 iherdig iørefallende popsingler, alle sunget med veldig innlevelse over drivende synthkomp i arrangementer så smarte at du aldri merker at dette er mer datateknologi enn soul.

«Pop! The First 20 Hits» inneholder hele rekken av hits i kronologisk rekkefølge, inkludert duoens modernisering av ABBAs «Take A Chance On Me».

(Utgitt i 1992)

Dette skulle være en slags best of fra Neils fem år lange tid med Geffen Records på 80-tallet. En schizofren tid som ga hans tilhengere atskillig hodebry. Neil hoppet uten forvarsel fra synthrock til rockabilly til storbandblues til lun country & western. Og ingen kjøpte det.

«Lucky Thirteen» samler imidlertid ikke inn toppene fra disse platene, en stor del av innholdet består av innspillinger (live og i studio) som ble gjort i perioden, men som aldri kom ut. Det er Young selv som har satt sammen platen, og den er blitt overraskende god.

Dansk duo. Lyder som Eagles med tennene i et vannglass på nattbordet.

(Utgitt i 1992)

februar

VERDENS DEILIGSTE GRÅTEKONE

TAMMY WYNETTE – TEARS OF FIRE (Sony) (3CD box) ★★★★★★

Hun kalles «The First Lady of Country Music». Hun er en flott dame, selv nå rett innenfor terskelen til 50-årene, vannstoffblond og rak med kom-igjen-blikket og linjene i munnvik og rundt øyne som gjør en moden kvinne vakker. Men mest av alt er Tammy Wynette stemmen du aldri har hørt maken til. Det er lyden av stolthet, tross, styrke og hellig gråt. Det beste eksempelet finner du i klassikeren «Stand By Your Man», den vakreste og mest desperate countrysangen jeg vet.

Tammy ble født i 1942 i Tupelo, Mississippi og vokste opp på besteforeldrenes farm i Birmingham, Alabama. Hun var fattigjenta som søkte lykken, og gikk på trynet. Igjen og igjen. Bak seg har hun havarerte ekteskap, hard motgang og sangene som forteller hennes historie. Tammy Wynettes liv er en countrysang. Fra oppvekstens armod til det turbulente ekteskapet med George Jones, «Countrymusikkens Rolls-Royce». Ingen ektepar har vel grått og smilt mer på plate, og dengt hverandre så gule og blå bak kulissene. Skilsmissen kom i 1975, akkurat da «Stand By Your Man» toppet listene i England.

I dag er hun lykkelig gift og bor i Hank Williams’ gamle bolig. Man kan kanskje si at hun endelig fant sin drøm. Men sporene fram hit går gjennom tornet landskap, som er tatt vare på for evig og alltid i Tammy Wynettes innspillinger. Når den stemmen tar av i en tårefoss av steelgitarer og synger duett med seg selv, tror jeg på Gud Fader.

Sony/Epic ga nettopp ut en tre CD-boks med henne kalt «Tears Of Fire». Det inneholder 67 låter innspilt i perioden 1964—1991 og favner alle klassikerne (som «Stand By Your Man» og «D.I.V.O.R.C.E.» og en rekke av duettene med George Jones) så vel som til nå upubliserte saker og det svært overraskende og bisarre samarbeidet med rap-gjengen KLF, «Justified And Ancient». Boksen inneholder også et hefte som er kjekt å ha. Hele stasen koster snaue 400 kroner, og det er billigere enn et dårlig skipar (og hva skal du nå med det?). Få det over på kassett i bilstereoen, og du kjører 30 mil uten å stoppe. (Skyld på meg hvis kona hadde middagen klar.)

(Utgitt i 1992)
(Vi Menn 2. februar 1993)

SPIN DOCTORS – POCKET FULL OF KRYPTONITE (Sony) ★★★★

Ingen hadde hørt om dem for et halvt år siden. I dag er de nesten like store som Bill Clinton i USA. Grunnen heter «Little Miss Can’t Be Wrong», en sugende boogie-låt med buldrende, flappende bassganger og stikkende gitarløp. Albumet deres gir mer av det samme. Det svinger som pokker over ganske avanserte rytmemønstre. Mye boogie, litt funk og noen dypblå, melankolske øyeblikk.

Bandet liker å jamme, og til tider kan de trekke det litt vel langt ut, som i «Skinbone Alley/Hard To Exist» som liksom aldri blir ferdig. Spin Doctors er spillekåte som pokker, og det er tross alt et godt tegn. Sin egen lyd har de ikke klart å skape ennå, men de er veldig flinke til å låne Steve Miller Bands lyd, flinkere enn Miller selv.

(Utgitt i 1991)

Gammelt nytt

(Vi Menn 9. februar 1993)

For dem som fremdeles husker Jonny Nilssons skurkeaktige opptreden i Karuizawa og Per Ivar Moes dans på såpestykker, er det havnet noen godbiter i de gode musikkforretningene som driver med import.

THE STANDELLS – DIRTY WATER / WHY PICK ON ME (Big Beat, import) ★★★★★

Det amerikanske garasjebandet spesialiserte seg på rølpeversjoner av Stones-låter dagen etter at Stones ga dem ut selv, og står også igjen med en slags kultstatus for «Sometimes Good Guys Don’t Wear White» og «My Little Red Book». Plateselskapet Big Beat (i London) har nå samlet bandets to 1966-produksjoner «Dirty Water» og «Why Pick On Me» på én CD. Det er rått og flott og står ikke tilbake for noe av det som lages i dag.

(Utgitt på CD i 1992)

Amerikansk balladesanger med hestehale og altfor trange bukser. Han var fabelaktig populær i England på 60-tallet. Innspillingene hans tåler faktisk dagens lys. Mer i slekt med Scott Walker enn Tom Jones. «Rough Velvet» samler 51 kutt fra 1964–70 fordelt på to CD’er.

(Utgitt i 1992)

IRISH ROVERS – THE UNICORN (MCA, USA) ★★★

En irsk kameratgjeng som utvandret til Canada og fant lykken i California. De hadde en kjempeslager med «The Unicorn» i 1968, og forsvant ganske hurtig. Albumet «The Unicorn» er nå gjenutgitt i USA (av MCA), og bør finne flere venner i dag enn for 25 år siden. Det låter som en blanding av The Dubliners og Lonnie Donegan, og ja, de gjør en feiende versjon av «Black Velvet Band».

(Utgitt på CD i 1992)

SJEKK JAYHAWKS!

JAYHAWKS – HOLLYWOOD TOWN HALL (PolyGram) ★★★★★

«Hollywood Town Hall» ble utgitt på tampen av 1992, men veldig få er klar over den — utenom rockejournalistene. Ta derfor turen innom din lokale platebutikk og kjøp den usett. Jayhawks er alt det fine ved den ekte countryrocken. Forbildene heter Flying Burrito Brothers og Gram Parsons. De fanger inn Parsons’ ustø, sårbare vokal, men legger den i et lydbilde som er betydelig mer velpleiet, uten at det blir tapetmusikk.

Jayhawks har øset, klangene, motorvei-suget, den klimprende detaljrikdommen — og samtidig en melodiøsitet som får meg til å tenke på bandet America (er det ikke på tide at de rehabiliteres nå?). Førsteinntrykket er litt snilt, men du oppdager raskt at det brenner under overflaten.

(Utgitt i 1992)

(Vi Menn 16. februar 1993)

SÅ BLE PUNK NOSTALGI

VARIOUS ARTISTS – D.I.Y.-SERIEN (Rhino, USA/import) ★★★★★

Da punkrocken brøt ut i England i 1976/77 syntes de fleste av oss at det var på tide at rockebransjen fikk seg en på tygga. Punk og new wave-artistene blåste liv i den stivnete og gudsjammerlig kjedelige rocken. Her var adrenalin, raseri og ikke minst sanger som fattet seg i korthet, spilt med gitar, bass & trommer (og kanskje et vindskeivt orgel). Akkurat da føltes det som om det hadde gått et liv siden 60-tallet.

Det setter liksom tingene i perspektiv når vi nå motvillig fastslår at det er gått 17 år siden Sex Pistols debuterte med illsinte «Anarchy In The UK». Det like lenge siden som det den gang var siden Elvis var i militæret. Tid er et relativt begrep, men om vi fortsetter tankeleken, så hadde The Beatles vært oppløst i seks år da Sex Pistols debuterte, mens Sex Pistols har vært oppløst i 15 år pr. i dag.

Platebransjens beste arkeologer, Rhino Records i USA, synes det er på tide å behandle de begivenhetsrike årene 1976—80 med den omtanke de fortjener: Som pur, gyllen nostalgi. Derfor lanserer de nå serien «D.I.Y.» (Do It Yourself), en rekke CD’er som følger utviklingen fra London til USA. De fire første CD’ene er kommet. To tar for seg punkutgivelsene i England, to tar for seg de britiske new wave-artistene fra samme periode.

Hver CD inneholder et velskrevet og informativt hefte. Og det er faktisk veldig morsomt og forfriskende å få disse årene tilbake på spilleren. Mye var glemt, men mye huskes også — med stor glede. Her er en bunke av singlene som aldri ble hits (men som burde blitt det), og de som ble det.

Teenage Kicks (UK Pop Vol. 1) inneholder bl.a. høydepunktene «So It Goes» (Nick Lowe), «2–4–6–8 Motorway» (Tom Robinson Band), «Another Girl, Another Planet» (The Only Ones), «Airport» (The Motors), «Teenage Kicks» (Undertones) og «Into The Valley» (Skids).

Starry Eyes (UK Pop Vol. 2) inneholder bl.a. «Is She Really Going Out With Him?» (Joe Jackson), «Life Begins At The Hop» (XTC), «Up The Junction» (Squeeze), «Back Of My Hand» (The Jags), «Starry Eyes» (The Records), «So Good To Be Back Home Again» (The Tourists) og «Ever Fallen In Love» (Buzzcocks).

Anarchy In The UK (UK Punk Vol. 1) inneholder bl.a. knall demoversjoner av «Anarchy In The UK» & «God Save The Queen» (Sex Pistols), «I’m Stranded» (The Saints), «New Rose» (Damned), «Looking After No.1» (Boomtown Rats), «Gary Gilmore’s Eyes» (The Adverts), «Oh! Bondage Up Yours!» (X-Ray Specs), «No More Heroes» (The Stranglers) og «12XU» (Wire).

The Modern World (UK Punk Vol. 2) inneholder bl.a. «The Modern World» (The Jam), «Shot By Both Sides» (Magazine), «If The Kids Are United» (Sham 69), «Alternative Ulster» (Stiff Little Fingers), «Hong Kong Garden» (Siouxsie & The Banshees) og «Homicide» (999).

Bortsett fra Elvis Costello og The Clash kan jeg ikke finne noen åpenbare utelatelser. En meget sterk åpning på Rhino-serien, altså. Interesserte må belage seg på å bestille CD’ene på import fra USA. Er du i tvil, ring Akers Mic i Oslo (tlf.: 22 33 03 30).

(Vi Menn 16. februar 1993)

ROCKENS MARVE FLEKSNES

PAUL McCARTNEY – OFF THE GROUND (EMI) ★★

Mange journalister var snar til å skryte Paul McCartneys «Off The Ground» opp i skyene. Kjenner de bakrusen nå? Velanrettede arrangementer, den tilnærmete «live»-følelsen (platen er mer eller mindre spilt rett inn), og McCartneys melodiske instinkt, det er ikke nok til å plassere «Off The Ground» foran eller bak platene McCartney har gjort siden «Tug Of War».

Alminnelig er hva dette er. Lett slitne sanger som gir musikerne en melodi eller et riff å jobbe med, men som mangler det ekstra løftet, det gamle sprutet av McCartney-geni, som kunne gitt dem liv og fremdrift. Låtene virker uferdige, musikerne virker mette. Rockerne drar liksom på årene og orker ikke å sparke der de skal sparke. Balladene er fryktelig fine og fryktelig forutsigbare. På sitt beste er de resirkulert McCartney.

Og hva har mannen på hjertet, bortsett fra en drøss hule floskler om universell lykke og retningsløs positivisme. Når McCartney vil uttale seg om verden, blir han så generell at det blir meningsløst. Når han vil fortelle historier, mangler de i beste fall et poeng, og har de et poeng, er det så selvfølgelig at du bare kan si «javel ja». Og den engasjerte McCartney? Vel, jeg ser ingen forskjell på hans gråtende kaniner og malerier av elg i solnedgang eller sigøynerpiker som «følger deg med øya» (for å sitere Fleksnes).

To av tekstene skiller seg ut. Begge er skarpere og betydelig bedre utviklet. Og begge har han skrevet sammen med Elvis Costello. Costello gir McCartney den utfordringen han tydeligvis trenger. Han bør besøke Elvis oftere, ellers står han i fare for å bli populærmusikkens Marve Fleksnes.

(Vi Menn 23. februar 1993)

Mars

HØYPOTENT BLUESROCK

JOHN CAMPBELL – HOWLIN’ MERCY (WEA) ★★★★★

Villskap, kåtskap. John Campbell har en grumsete røst, viril og jævlig rauter den over et gitarkomp så slingrete brutalt at Dovreekspressen blir en sinke (og du må hente fram Juicy Lucys «Who Do You Love» for å finne rettferdige referanser). Bootlenecken er telegraftrådene i stive vindkast over prærien, dunka-dunka-dunk går kompet. «Howlin’ Mercy». Høypotent amerikansk bluesrock så nervene singler og magen må ta trøkken. Campbell gir deg ti tette og ei badehette. Og den mjukeste blues

.(Vi Menn 2. mars 1993)

GOD STING, UTEN STING

STING – TEN SUMMONER’S TALES (PolyGram) ★★★★

Melankolsk og drømmende. Eksperimentell i den blåtonede, delikate enden av skalaen. Det er jo pussige omgivelser for en realist som Sting. Men det er der han liker seg, og det er der han blir. «The Soul Cages» gikk til bunns etter en dregg av depressive hav- og farsmetaforer. «Ten Summoner’s Tales» spanderer på seg både solskinn, fleip og yr forelskelse. Selv om den musikalske innpakningen er den samme svale: halvt flytende, halvt svevende. Døsig stemmebruk, rare temposkift som bringer oss fra new age-ballade til jazz til pop, alt i én og samme sang.

Delikat som pokker er det. Rundt den basiske kjernen av bass, trommer og gitarer myldrer lekre innslag fra blåsere, strykere, fløyter, munnspill og steelgitar. Iblant husker det på seg (mjukt!), iblant trekkes det ut i elastiske og svært behagelige lydbuer.

Hva har han å fortelle? Jo, svært meget om kjærligheten. Men tekstene er fulle av poetisk sprengkraft og pussige digresjoner som gjør dem veldig annerledes. Han skaper fine, vare stemninger og klarer også å formidle det han har av «budskap» uten å bli belærende. «Heavy Cloud No Rain» handler om tørkekatastrofene i verden, men klarer å maskere budskapet i en visjonær poesi som tar deg langt forbi utgangspunktet. Det skal en mester til for å skrive en protestsang av et slikt kaliber.

Det eneste som bekymrer meg med denne platen, er at den mangler temperatur. I all sin delikate flinkhet har Sting igjen glemt at en god pop-plate bør ha noe som hekter seg fast i øret.

(Vi Menn 2. mars 1993)

”Dark Side Of The Moon” fyller 20!

PINK FLOYD – DARK SIDE OF THE MOON (Twentieth Anniversary Edition, EMI) ★★★★★★

8. mars 1973 ble «Dark Side Of The Moon» utgitt. I dag selger den fremdeles som et uvær. Som The Beatles’ «Sgt. Pepper» har den tilsynelatende evig liv.

I går, 8. mars, fylte Pink Floyds «Dark Side Of The Moon» 20 år. Ved siden av «Sgt. Pepper» er dette tidenes mest berømte LP. Platen var så suverent produsert, så forut for sin tid, at den ikke bare solgte seg selv, den solgte stereoanlegg, spesielt dyre stereoanlegg.

Pink Floyd dro også rockekonserten som medium noen syvmilsskritt videre da de overførte platen til scenen. Lys og laser, bomber og granater, det spektakulære gjorde sitt blendende inntog. «Dark Side Of The Moon» var ikke bare en plate, den var en form, et multimediashow, en totalhappening. Alt du i dag ser og hører fra rockens yppersteprester, fra U2 til Michael Jackson, begynte her.

Mange hevder at Pink Floyd aldri klarte å overgå «Dark Side Of The Moon». «The Wall» var dyrere, mer overdådig, men den vervet ikke noe generasjoner slik «Dark Side Of The Moon» har gjort og gjør. Mager hippie eller squashsvett børsmegler. Alle har minst ett eksemplar av «Dark Side Of The Moon» hjemme. Du kan til og med høre den i heiser og på supermarkeder.

EMI feirer 20-årsjubileet med en ny praktutgave av platen — på CD, selvfølgelig. Den er renset og remikset, pakket i et lekkert futteral sammen med et råflott firefargers hefte og en bunke postkort. Den får garantert ben å gå på, selv om alle har platen fra før.

(Vi Menn 9. mars 1993)

7 Nye plater

(Vi Menn 9. mars 1993)

THE SEPTEMBER WHEN – ONE EYE OPEN (WEA) ★★★★★

Ganske mange tusen hjem har denne allerede. Jeg slutter meg nesten til hylekoret, selv om det nok er i drøyeste laget å si at Norge har fått sitt R.E.M. De låter riktignok som amerikanerne innimellom, de får den langstrakte, feberaktige rusen som kjennetegner R.E.M. på sitt mest uimotståelige. Morten Abel har vokst seg formidabelt til som vokalist. Han klarer å maskere at bandet som ensemble fremdeles er litt for høflige, litt for finpleid flinke til å våge å lete etter sin egen lyd. Men det kommer. «One Eye Open» er en veldig lovende start på kapitel 2 i The September Whens karriere.

MICK JAGGER – WANDERING SPIRIT (WEA) ★★★★

Med sitt tredje forsøk klarte endelig Mick Jagger å lage en god solo-plate. Og det fordi han lot ambisjoner være ambisjoner og gikk etter det han kan best: The Rolling Stones. 90 % av «Wandering Spirit» kunne vært på en Stones-LP. Det ville kanskje blitt røffere, men klangen og formen og stilen er Stones. Oppskrift-Stones. Rockeren avløses av funkkuttet som avløses av balladen osv. «Wandering Spirit» sparker når den skal og når betagende høyder når Jagger blir vever. Full klaff og gratulerer!

ELVIS COSTELLO & THE BRODSKY QUARTET – THE JULIET LETTERS (WEA) ★★★

En annerledes plate basert på en helt annerledes historie, nemlig den om en italiensk professor som kom over en rekke brev adressert til Juliet (fra Romeo & Julie). Han begynte å besvare dem. Underlige brevvekslinger oppstod. I samarbeid med en strykerkvartett har Elvis Costello laget sine versjoner av disse brevene. Det beste jeg kan si er at det er et spennende prosjekt for et ganske smalt publikum. Vakkert på den krevende måten.

Veien går videre. Nashville og Drammen glir i hverandre, nåtid og barndom dobbelteksponert i en vuggende, pludrende krybbe. Gitarene og Jonas’ sotsvarte stemme. Helt under huden din kommer de med «Texas Jensen». Det er så forfinet og likevel rykker landeveien i musikkens sjel. Der inne sitrer også Ole Paus’ tekster. Ingen andre klarer å få det norske språket til å leve så skjønt, så poetisk i dette minelagte klisjélandskapet: Popteksten.

Det er ingenting på «Texas Jensen» som virker teit. Alt er vart betagende. Men også så tilbakelent at det nesten havner i forrige ukes utgave av Vi Menn. Musikalsk kan platen virke litt kjedelig, melodiene er liksom for rett fram, akkurat som Jonas’ stemme som ikke makter å belive tekstene tilstrekkelig.

Det er en myte at heavyrock bare kan spilles av hvite. Helsorte Living Colour spiller skjorta av de fleste. «Stain» er nok en runde kolossal panserrock fra gjengen. Variert fra det forrykende løpske via kontrollert, bombastisk Zeppelin-rock, til en gyngende variant som kombinerer tungmetall med Prince. Rått og flådd, definitivt med egenart.

VAN MORRISON – THE BEST OF VAN MORRISON VOLUME TWO (PolyGram) ★★

15 låter, brorpartene hentet fra siste halvdel av mannens karriere. Det er også hans svakeste periode, hvilket forklarer hvorfor denne CD’en virker som en musikalsk tolkning av et IKEA-tapet. Perfekt anrettet, musikalsk lekker ned til minste detalj, men uten nerve, uten guts. I dag lager Van Morrison plater som bare likner på hverandre. Denne ligner mer enn vanlig.

DOLLY PARTON – SLOW DANCING WITH THE MOON (Sony) ★★★

Countrymusikkens vakreste, vevreste røst viser vilje, men ikke mot til å la seg lure vekk fra midten av veien. Det blir for mye krem, for mye søtsaker, for mye frieri til popmusikk-kjøperen. Dolly kan bedre, og viser det bare i ørsmå glimt. En hyggelig CD. That’s all.

STORARTET FRA SKOTTLAND!

DEACON BLUE – WHATEVER YOU SAY, SAY NOTHING (Sony) ★★★★★

Deacon Blue er en skotsk lekkerbisken som har holdt det gående siden 1985. Navnet er tatt fra en Steely Dan-låt, og antyder både kvalitet og musikalitet. Men det er ingen laidback-gjeng. «Whatever You Say, Say Nothing» er faderlig full av adrenalin og gitar. De blåser det opp i en vibrerende ensemble-sound som kveiler seg utover og innover i lydbildet, med skjelvende gitarklanger både fjern og nær, og en vokalist som veksler mellom uttrykksløs, nesten hviskende resitering og hudløse følelsesutblåsninger som skyter tvers gjennom himmelen.

De har snev av U2s (og også Simple Minds’) hellige overdådighet, og er også en brukbar målestokk for hva The September When forsøker å fange. De er bedøvende vakre, de skjærer deg i filler med en fraværende sødme som gjør deg tullete.

(Vi Menn 16. mars 1993)

Liv etter døden

JIM CROCE – THE 50TH ANNIVERSARY COLLECTION (Non Stop) ★★★★★

Det er 20 år siden han datt ned i et fly. I dag ville han vært 50 år gammel. Kona, Ingrid, markerer jubileet med denne sjenerøse 49 kutts dobbel-CD’en. Croce var en uhyre sympatisk storyteller, med mjuk sjel, nasal røst, og låter som kom rett fra undersiden av buken på lavere middelklasse-Amerika. Det smaker støv, whisky og landeveis-blues av låtene hans (i balladene også en god del James Taylor). De gjelder i dag som da, og du gjør deg selv en ordentlig god tjeneste ved å kjøpe denne samlingen.

Ikke bare p.g.a. «Time In A Bottle», «You Don’t Mess Around With Jim», «I Got A Name», «Workin’ At The Car Wash Blues» og andre nøkkelkutt fra hans karriere, men også for de skjulte skattene og de mange låtene som aldri har vært utgitt tidligere.

(Vi Menn 2. mars 1993)

MER PUNK

VARIOUS ARTISTS – BLANK GENERATION (Rhino, USA/import) ★★★★★

CD nr. 5 i Rhinos serie om punkrocken og kraftpop’en er kommet. Blank Generation (distribuert av Amigo i Norge) heter den og tar for seg det som foregikk i New York i årene 1975—78. Amatørbandene spratt opp som paddehatter, heftig influert av alt fra surfmusikk til Velvet Underground og New York Dolls.

Det var sprintmesterne The Ramones («alt som varer over to minutter er symforock»), det var feberhete, Rimbaud-influerte Patti Smith, det var vargene Television, det var dødsflorten Johnny («Born To Lose») Thunders og hans Heartbreakers, det var sodapop-punkerne Blondie, transvestitten Wayne County og mannen med det latinske temperament, Willie DeVille. Klassisk stoff.

(Vi Menn 2. mars 1993)

The Rutles møter Prince

LENNY KRAVITZ – ARE YOU GONNA GO MY WAY (Virgin) ★★★★

Lenny Kravitz er en pastisjmaker, en håpløs nostalgiker, men han er dyktig. Han leker med 60-tallet slik andre leker med storebroren sin. Og storebror nikker vennlig til lille Lenny. For han er en flink kar. Han kan lage låter som nesten kunne fått være med på en Jimi Hendrix LP. Han skaper lydbilder som for 25 år siden ville blitt beskyldt for å være klåfingra tjuverier fra The Beatles. I dag sier man ikke det. Man tipper hatten og sier jøje oss for en mangfoldig og frodig fyr!

Gitarlinjene hans er Hendrix, Alvin Lee og Eric Clapton (anno «Layla») kokt sammen til en lyd som ikke tøyer grensene, men som er så gjenkjennelig at det kiler på den trygge måten. Stemmen og stemningene ligger og dupper et sted mellom Lennon og — Prince. For Kravitz er smart nok til å vise at jada, han vet godt at vi lever i 1993.

«Are You Gonna Go My Way» er derfor en plate som treffer bredt. Akkurat som forgjengerne gjorde. Oppsiktsvekkende er det imidlertid ikke. Det er musikk som likner på noe stort fra fortiden, men som neppe ville fått være med på forbildenes plater. Bland The Rutles med Prince, og du nærmer deg Lenny Kravitz.

(Vi Menn 23. mars 1993)

Jackson Browne vender tilbake, og hans navn er Darden Smith. Little Victories (Sony) er full av Browneske ruslerockere som tyner det maksimale ut av flate melodilinjer, og sper på med ord som gir stemning der underlaget svikter. Smith kommer seg imidlertid ut i lyset innimellom, med et komp som biter og låter som svinger. For sjelden riktignok. Platen er koselig og velspilt på den puslete måten.

(Vi Menn 23. mars 1993)

The Kinks. Venter du som meg fremdeles på at Ray Davies skal ta opp tråden etter «Autumn Almanac», venter du forgjeves. «Phobia» (Sony) er akkurat den samme runden sjarmløs muskelrock med underfundig alibi som The Kinks har spydd ut siden 1977. Dave Davies sprader rundt med sine hardrock-klisjeer, Ray veksler mellom rop og lune historier, resten av bandet dunker og sjangler uten å finne verken melodier eller arrangementer som redder dem ut av det alminnelige.

«Phobia» har mange tilløp, men det har alle de nyere Kinks-platene. Varmen, den genuine atmosfæren, de magiske ordene — alt som gjorde The Kinks til The Kinks — hører du bare et svakt ekko av!

(Vi Menn 23. mars 1993)

The Monroes. «Long Way Home» (EMI) er et trygt, men svært lite spennende comeback for Lage og Eivind. Det er pop grundig behandlet med bonevoks. Omspunnet av akustiske gitarer, vakkert pyntet med keyboards som kan programmeres til å spille alt unntatt fotball, og med en ryggrad av bass, trommer og eggende el-gitarer.

Temposkift, skiftende stemninger. Her foregår mye rart rundt Lages upåklagelige engelskutttale. De er flinke, og «Long Way Home» er godt håndverk. Den plasserer de riktige tonene i den riktige rekkefølgen, den har refrenger som sitter og melodier som bærer, men den mangler fullstendig gnisten som får hele greia til å gå i lufta. Jeg er redd ordet «kjedelig» er svært dekkende her.

(Vi Menn 23. mars 1993)

Rod Stewart. Rod Stewart, lead vocalist (WEA) er tidenes mest halvhjertete album. Den begynner som en slags «greatest hits», men mister både tråden og oversikten etter syv låter, og hopper derfor rett inn i fem helt ferske innspillinger, hvorav kun Tom Waits-låten «Tom Trauberts Blues» fortjener dine ører.

(Vi Menn 23. mars 1993)

LYNYRD SKYNYRD – THE LAST REBEL (WEA) ★★★★★

Selv om halve bandet ble utradert i en flyulykke i 1977, nekter Lynyrd Skynyrd å gi seg. The Last Rebel (WEA) er deres bidrag nr. 2 til 90-årene, en samling tett, sparkende bluesrock med så mye guts og gitarer og herlige trommer/bass-kombinasjoner at du bare kan flire lykkelig.

(Vi Menn 23. mars 1993)

April

MER PYNT ENN NERVE

Johnny Cash er ansvarlig for mye fint. Rosanne Cash er nok et eksempel på det. Hun mangler farens skarpskårne egenart, men legger seg pent til rette et sted mellom pop og country, mellom roots og singer-songwriter-tradisjonen. Hun har en stolt og feminin røst som beliver tekstene med følelser og sensualisme.

Hun rusler uanstrengt rundt i de meget delikate arrangementene av gitarer og tangenter og mjuk beat. Faren er at det blir rent for tilbakelent til tider og at melodiene ikke akkurat svir seg fast i bevisstheten din. Mer pynt enn nerve.

WILLIE SKYTER BLINK!

WILLIE NELSON – ACROSS THE BORDERLINE (Sony) ★★★★★★

Willie nr. 1. For det seige Nashville var Willie Nelson bråkmakeren, the outlaw, som gikk sin vonde vei for å tvinge lukta av hestemøkk, synd og hjerteblod tilbake i countrymusikken. Han vant duellen. I dag er såkalt outlaw country alle tings målestokk og Willie en av Amerikas høyest respekterte musikere.

Og nå setter han seg endelig på hesteryggen og rir inn på rockens beitemarker. Der står de i kø for å omfavne ham, med låter og instrumenter og stemmer: Paul Simon, Bonnie Raitt, Sinead O’Connor, Bob Dylan, David Crosby, Benmont Tench, Jim Keltner, produsent Don Was og en haug andre.

«Across The Borderline» er den fineste plata jeg har hørt på år og dag. Det er røft og hudløst og uutholdelig vakkert. Det duver som hjertesorg, det sprekker som treverk, alt med denne eiendommelige røsten og det like eiendommelige gitarspillet i sentrum. En Willie Nelson gitar-solo er mer poesi enn ferdighet. Bob Dylan lar seg endog lokke til å synge, og da mener jeg synge, igjen i duetten «Heartland» — hans beste låt så langt i 90-årene.

Og tittelkuttet — innspilt i Dublin av alle steder — røsker hjertet ut av kroppen din. 14 utsøkte låter, 14 utsøkte tekster, alt samlet på én utsøkt CD med teksthefte og bilder. Én time med Willie Nelson lærer deg mer om Amerika enn 12 år på skolen.

WILLY NR. 2

WILLIE NELSON – WHO’LL BUY MY MEMORIES / THE IRS TAPES (Sony)
★★★

Som tidligere nevnt på disse sidene gikk Willie Nelson på en real skattesmell i fjor. Kemneren godtok etter mye om og men knurrende en betalingsordning. Her er Willies løsning: En i all hast innspilt dobbel-CD. Inntektene går i sin helhet til nedbetalingen av restskatten.

Det er ingen møkkasamling, dette. Westerntrubaduren setter seg i sofakroken med sin akustiske gitar og klimprer seg lunt gjennom 24 originallåter. Det tar ham en drøy time. Og det orker du, selv om Willies nasale gammelmannsrøst og avventende gitarkomp ikke akkurat skaper de store variasjonene.

FLAT MAGI

DANIEL LANOIS – FOR THE BEAUTY OF WYNONA (Warner Brothers) ★★★★

Mystikeren og magikeren Daniel Lanois har begått nok en fascinerende produksjon. Lydmaleriene hans er dunkle, drømmeliknende og litt skumle. Forvrengte gitarlinjer kommer ut av stillheten som demoner ut av natten. Men mest er dette en svært dempet, manende plate. Tekstene tar deg med gjennom mytiske deler av den amerikanske drøm og sjel.

Det rent ut sagt tindrer i låter som «Death Of A Train» (en av de vakreste og vondeste blues-ballader du får høre i år), «Messenger», «Unbreakable Chain», «Sleeping In The Devil’s Bed» og «Rocky World». Men her er også likegyldige innslag. Og det melodiske landskapet kombinert med arrangementene gjør platen som helhet veldig flat. Lanois har også en tendens til å gjenta seg selv, og det er en god del her som låter som kopier av Dylans «Oh Mercy» (også en Lanois-produksjon).

ZEPPELIN VENDER TILBAKE

DAVID COVERDALE & JIMMY PAGE – COVERDALE/PAGE (EMI)
★★★★★

Jimmy Page & David Coverdale er ingen nok-en-god-på-papiret-men-fæl-i-praksis-konstellasjon. Med et disiplinert band i ryggen gjør de akkurat det du ikke våget å håpe på, men håpet likevel: Lager et Led Zeppelin-album. Så bra er det nemlig. Pages gitarklanger får plata til å bule av velvære. Han tar deg opp i symfoniske høyder og ned igjen til bluesens grunnfjell.

Låtene tar hele tiden de krevende veiene, musikerne er på tå hev til stede, overgangene, harmonivalgene, de rytmiske løsningene, den «rare» blandingen av elektrisk drønn og akustisk luftighet, gitarsoloen som prikker deg og prikker deg i ryggen — det er så du blir svimmel. Presisjon og lekende musikalitet forankret i et knasende grunnfjell av et komp.

David Coverdale tar sin oppgave som Robert Plants stand in på alvor, han har en utlevd røst som ligger som rust i dypet, men som går rett gjennom taket som en hvinende laser når klimaks pakker seg på. Kombinasjonen Page/Coverdale er dynamitt. Nærmere en ny Led Zeppelin-CD går det ikke an å komme.

GRÅ TAXI

Bryan Ferry har med «Taxi» laget sin første plate på mange år. Synd derfor at det er det kjedeligste han har satt stemme til noen gang! Vammel og seig musikk tyter som tjære over et polstret komp som bare er der. Ferry sukker og ynker seg flatt gjennom en rekke mer eller mindre velvalgte coverversjoner (med «Amazing Grace» som definitivt bunnpunkt) og noen like kraftløse originaler. Saften har rent ut av smokingmannen.

KNALL-DEBUT!

Suede. Det nye «in»-bandet blant dem som vet. Flasket opp på klassisk glamrock fra David Bowie og Roxy Music og Marc Bolan. Det hører du med én gang. I det drivende, iblant nesten buktende, kompet og de brennende, lurvete elgitarene. Det er Ziggy Stardust på crack. Det er The Smiths uten sutring. Flammende, forførerisk diabolsk. Men musikken er mer monumental — og lydmessig og teknisk betydelig mer velpleiet.

Tekstene skildrer gjerne følelser og erotikk og sex i grenseland — med en poetisk kraft som får deg til å grine. Gjennomgangstemaet er androgynt. Jeg er imponert. Suede byr på 45 minutter nonstop gåsehud. Du får ikke bedre debut-album enn dette.

SEKKEPIPE-GITAR (IGJEN)

BIG COUNTRY – THE BUFFALO SKINNERS (EMI) ★★★

Big Country laget sin egen lyd, en stormende foss av stolt, episk gitarrock dominert av Stuart Adamsons ringlende melodilinjer rappet rett ut av de skotske sekkepipe-heder. Problemet er at bandet aldri klarte å utvikle seg videre. «The Buffalo Skinners» er blitt noe så bedrøvelig som nok-en-Big Country-plate.

Det hjelper ikke at Adamson tar av i feiende, flotte soloer i hver eneste låt. Han har gjort dette før og kan gjøre det igjen i søvne. Denne platen er kun for folk som elsker gitarrock og skotsk atmosfære — og aldri har hørt Big Country før.

DEPECHE MODES BESTE

DEPECHE MODE – SONGS OF FAITH AND DEVOTION (Sonet) ★★★★★

Depeche Mode er blitt voksne. Der det før var viktigper-påståelighet møter du nå erkjennelse. Der arrangementene før var stive og syntetiske, finner du nå en trolsk, nesten svai blanding av maskin og levende materie. Dype understrømmer, skumle silhuetter. Gruppen er midt i en slags religiøs periode — preget av bunnløs tvil og glødende besettelse. Musikken kveiles ut med inspirert inderlighet.

Synthesizer møter elektrisk gitar, ekte trommer og en David Gahan som har utviklet seg enormt som vokalist. Det kan låte farlig og stygt, det kan låte katedralsk vakkert. Dette er Depeche Modes beste plate.

SVAK WORLD PARTY

Karl Wallinger tar World Party med videre inn i snurrige landskap av florlette sangharmonier, skrudde gitarlinjer, lirumlarum-melodier og kinesisk-eske-arrangementer. Det er The Beatles og ELO front-mot-front med vår moderne tid representert ved lydcollager og gummisåle-funk à la Prince.

Det er ikke lett å vite hvor man har ham. Det gjør «Bang!» spennende, men bare sjelden tilfredsstillende. Der Wallinger blir for rendyrket funky, faller han klart igjennom. Egentlig er bare «Kingdom Come», «Is It Like Today?», «Sunshine» og «All I Gave» i nærheten av World Party på sitt beste — rett og slett fordi de har en melodiøs, ubesværet sjarm som resten av platen mangler.

Mai

Lyden av stor Bowie

David Bowie, «Black Tie, White Noise» (BMG) ★★★★

Etter en to-CD’ers flørt med anonymiteten i Thin Machine, børster Bowie støvet av sine mange imager og lager et oppslagsverk i sin fortid, tillempet lyden av nåtid. Det er Ziggy møter den tynne, hvite greven møter Berlin-depper’n møter danseløven.

Det er svevende sorgfulle låter med monumentale innspill, det er funk så stygg og fæl at du lengter etter Salhuskvintetten, det er rock’n’roll med riv og røkk gitar, det er ventede og uventede coverlåter (fra Creams «I Feel Free» til Morrisseys «I Know It’s Gonna Happen Someday»), det er Bowies primitivt etniske bært-bærtsaksofon all over the place, det er sjelemosaikk så typisk Bowie at du tar’n på første beat selv om du er døv.

Men jeg opplever platen som retningsløs i sin altfor store spennvidde og vag sammenliknet med forbildene. Det er lyden av stor Bowie, men det er ikke stor Bowie. Noen ganger kan det likevel være nok.

(Vi Menn 11. mai 1993)

Glad igjen!

Dave Clark Five, «Glad All Over Again» (EMI) ★★★★★

Alt det beste fra 60-tallet er nå tilgjengelig på CD. Det siste hullet ble fylt da Dave Clark Five omsider havnet i butikkene. «Glad All Over Again» består av 26 låter, de fleste av dem store slagere fra årene 1963—1970.

De eldste låtene (som «Glad All Over» og «Any Way You Want It») får Sex Pistols til å låte som visesang. Deres rock’n’rollpastisjer (som «Over And Over», «Catch Us If You Can», «Reelin’ And Rockin’» og «Good Old Rock’n’Roll») låter fremdeles herlig friske. Og de bløtere popsidene (som «Everybody Knows» og «Red Balloon») er heller ikke verst. Når man hører Dave Clark Five i 1993, forstår man at bandet var sørgelig undervurdert.

(Vi Menn 11. mai 1993)

Rock og tårewestern

Dwight Yoakam er av de nye, unge countrynavnene. Han har litt av rockens arghet med seg i bagasjen samtidig som han kan dra tåredrypperne langt inn i George Jones’ land. «This Time» er en fin og variert prøve på hva han kan. Honky tonk, dyvåte ballader og sint svingende rock.

Han er best når han er som mest tradisjonell, ironisk nok (sjekk «Two Doors Down» og «Try Not To Look So Pretty»).

(Vi Menn 11. mai 1993)

Makeløs country

Guy Clark, Amerikas fineste historieforteller, er her med sitt syvende album, «Boats To Build». Ti lune låter i kruttsterk språkdrakt lunter din vei på et luftig, nedstrippet klimprende komp. Stemmen hans, røff og gruslagt, får ordene til å smake av støv, whisky og hjertesorg. Hver sang er en novelle. Hvert ord er veid.

Dette er møtepunktet for Nashvilles country og Ramplin’ Jack Elliott & Woody Guthries landeveisviser. «Boats To Build» rager et hode høyere enn det meste som er utgitt hittil i år.

(Vi Menn 11. mai 1993)

Skuffende Jim Reeves

Jim Reeves, «Welcome To My World: The Essential Jim Reeves Collection» (BMG/import) ★★★

Jim Reeves’ mjuke plysjbaryton formidler mer gråt og lengsel enn noe menneske kan bære. «He’ll Have To Go» er kanskje den mest geniale og hjerterå av alle countryballader. Jim Reeves var countryballadens konge. Når BMG (i samarbeid med Reeves’ enke) nå endelig lager en dobbel-CD (med bok) som de kaller «The Essential Jim Reeves Collection», har man lov til å ha store forventninger.

Utvalget strekker seg hele veien fra tidlig 50-tall til opptak som kom etter hans død i 1964. Men at man bare har tatt med 30 låter som samlet har en spilletid på drøye timen, er svært skuffende — det var plass til mer enn det dobbelte! Og skjønt de selvfølgelige innslagene som «Mexican Joe», «I Missed Me», «Welcome To My World», «Is It Really Over», «I Won’t Forget You» og «He’ll Have To Go» er med, kan man ikke kalle samlingen essensiell så lenge «Four Walls», «Blue Side Of Lonesome», «Adios Amigo» og «Distant Drums» mangler. Heftet er heller ikke all verden. Et skuffende utgivelse. Særlig målt mot nylig utgitte (og svært gode) samlinger fra Johnny Cash, Buck Owens og Tammy Wynette.

(Vi Menn 18. mai 1993)

Paul Rodgers’ blues

Paul Rodgers, «Muddy Water Blues» (PolyGram) ★★★★

Han var stemmen i Free og Bad Company. Nå er han på solo-tokt med en hyllest til bluesgiganten Muddy Waters. Og «Muddy Water Blues» er ingen dårlig plate fra Paul Rodgers. Han har en stemme så rusten, kraftfull og levende at du får gåsehud.

Bortsett fra det selvkomponerte tittelkuttet, er alt cover-stoff. Av ypperste merke. Du skal ha gått ganske døv gjennom tilværelsen om du har noen år på baken og ikke kjenner «I’m Your Hoochie Coochie Man», «The Hunter» (som Rodgers i sin tid også gjorde med Free), «Good Morning Little Schoolgirl», «I Just Want To Make Love To You», «Rollin’ Stone» og «Born Under A Bad Sign».

Rodgers holder seg stort sett tett opp til det forventede, selv om et par av arrangementene overrasker. Det er stor tyngde over produksjonen, og på gitarist-siden står kjendisene formelig i kø: Jeff Beck, David Gilmour, Gary Moore, Slash, Steve Miller, Buddy Guy etc. Rene oppslagsboken. Resultatet står kanskje ikke helt i forhold til kjendisoppmøtet, men jeg vender likevel tommelen opp. Så sterke låter kombinert med en så rå stemme kan ikke slå feil.

(Vi Menn 18. mai 1993)

Neville-sviske

Aaron Neville, «The Grand Tour» (PolyGram) ★★★

Den vevre balladesangeren Aaron Neville er her igjen, med sine mjuke støt, sine forplantningssukk, sine falsetterte skjelvetokter — alt under kontrollerte former i et komp så gjennomdelikat at det leveres i cellofan. Han er definitivt mer sviskete alene enn når han leker med brødrene sine. For meget av det gode, spør du meg.

Men han viser svært god smak i valg av låter. Her er stoff signert folk som Leonard Cohen, Bob Dylan og Chuck Berry. Og tidenes seigeste versjon av «These Foolish Things».

(Vi Menn 18. mai 1993)

God Waterboys

Mange syntes «Room To Roam» ble en altfor sær Waterboys-plate. Det var mange låter, men de fleste virket mer som skisser enn som ferdige arbeider. Vel, da bør «Dream Harder» komme som en positiv overraskelse. Bandet forlater Irland, folkemusikken (nesten) og skisseblokken til fordel for lyden av den episke rocken — hengt på en flådd elektrisk gitar. Det er mye gitar, men uten at de mister kontakten med de veldreide, luftige popmelodiene.

Romantikeren Mike Scott albuer seg imidlertid godt frem. «The New Life», «Preparing To Fly» og «Love And Death» er vosj! til himmels vakre. «The Wonders Of Lewis» er bergtatt hviskende skjønn. Bedugget skildrende saker som «The Return Of Pan» og «The Return Of Jimi Hendrix» hekter deg i kraft av sine feberhete arrangementer av løpende tekststrofer og gnudrete el-gitarstikk. Her er også partier som med sine sitarer og baklengsgitarer godt kunne vært på en plate med World Party.

Jeg er mer enn tilfreds med resultatet. Det låter stort, varmt og viktig. Nettopp det siste er noe av hemmeligheten ved Waterboys. De har sin egen lyd, og det er lyden av at noe stort står på spill uansett hvor banal problemstillingen kan være. Dessuten er Mike Scotts stemme og tekster en nytelse å følge i disse frodige arrangementene. Det er kontrasten mellom skjønnheten og udyret slik Dylan fremla den på «Desire» og «Rolling Thunder» — bare snillere. Og årets beste refreng lyder: Hey ho! Ska-diddle-lay-lo!

(Vi Menn 25. mai 1993)

Gull-CD’en er her

Bob Dylan, “Blonde On Blonde” (Sony)
Bruce Springsteen: “Born To Run” (Sony)

Nå har aldri jeg vært noen lydfreak. For meg er den eneste hørbare forskjell på CD og vinyl at CD’en ikke knitrer, og at den iser litt i ørene. Likevel våger jeg å fortelle om at Sony har nye Master Sound-serie med gull-CD’er. Platene har såkalt Super Bit Mapping, en 20 bits oppløsning mot den konvensjonelle CD’ens 16 bits oppløsning. Spør ikke meg hva den setningen egentlig betyr. Men resultatet er i hvert fall mer detaljert og klarere lyd.

Jeg sammenliknet et par titler med de gamle CD’ene mine. Og jeg kan faktisk merke forskjell! Bob Dylans «Blonde On Blonde» er på gull-CD så renskurt og knivskarpt fokusert at du får bakoversveis. Blant annet oppdager du i enda sterkere grad hvor akustisk dominert denne platen er. Og de snedige hi hat-kombinasjonene i «Sad Eyed Lady Of The Lowlands» er så spisse at de balanserer på en knivsegg. Først nå ble jeg klar over at trommeslageren ikke bruker trommene sine annet enn i refrengene, og da bare så vidt.

En som har vunnet enda mer på gull-CD-utgivelse er Bruce Springsteen og hans «Born To Run». Det platen var så søplete produsert i utgangspunktet at den omtrent døde da den kom på CD (en brødrister låter bedre). Gull-CD’en fjerner noe av tåken og blåser såpass mye luft inn mellom instrumentene at det ikke låter fullt så stikkende overprodusert og flatt. Men fremdeles savner lydbildet dynamikk, og trommene har samme klang som pappesker.

Prisen på CD’ene ligger i underkant av 200 kroner, og er altså ikke direkte avskrekkende. Men vær klar over at innpakningen er kriminell. CD’ene leveres i avlange pappbokser som inneholder en utbrettreproduksjon av det gamle LP-innercoveret i full størrelse, mens CD’en ligger i den vanlige plastesken, men uten coverhefte.

(Vi Menn 25. mai 1993)

Juni

Moro fra Seattle

Stone Gossard fra Pearl Jam laget dette albumet sammen med noen kamerater i fjor høst i Seattle. Det er blitt en upretensiøs tur gjennom hodene deres. De spiller søvnig blues, de trøkker til i et galopperende riffraseri, de kjører syngende oktan-gitarer som Gary Glitter bare kan drømme om. Kort sagt: de leker seg.

Iblant tipper det over i ren særhet. Andre ganger er det rene rock’n’roll-rusen. Og innimellom kommer noen ordentlig velpleide låter, rå på den vene måten, med dirrende gitarsolo som Neil Young ville vært stolt av. Et lappeteppe, altså, men ganske fascinerende.

(Vi Menn, 1. juni 1993)

________________________________________

En liten sommerdings

The Last James, «The Last James» (Sonet) ★★★

Når Lars Lillo-Stenberg vil synge Neil Young og spille bråkete gitar, opptrer han under navnet The Young Neils. Når han vil synge på engelsk og spille søt, sval pop, stiller han i The Last James, sammen med Haakon Ellingsen og Lars Pedersen.

Her er deres plate. 13 låter uten tyngde, men med mye søtt over seg. Lett og ledig pop med masse gitar, tangenter og finvevede stemmer. De har sommerlyden og 60-tallssmaken. Upretensiøst og smilende. Men egentlig ganske likegyldig.

(Vi Menn, 1. juni 1993)

Fetter’n til Prince og Lenny

Terence Trent D’Arby, «Symphony Or Damn» (Sony) ★★★

Terence Trent D’Arby sliter for å holde seg inne blant de store. Litt for lite egenart, litt for mye Prince og Lenny Kravitz, det er problemet. Men han er dyktig. Og på denne sin tredje CD viser han sin spennvidde fra rock via funk til sløye ballader.

Det skjer mye rart i arrangementene. «She Kissed Me» f.eks., løfter på tung gitardur, med barokke tangent-riff både foran og bak, mens Terence krøller stemmen i røksvart ekstase. En av platens mest vellykkede låter.

Som vanlig er ambisjonene større enn evnene, og denne todelte «symfonien» er både for lang, ordrik og uoriginal til at den klarer å holde på lytteren. Men han fører en ganske sinna gitar.

(Vi Menn, 1. juni 1993)

Kupper’n, Maier & Koss

A-ha, «Memorial Beach» (Warner Brothers) ★★★★★

«Memorial Beach» kommer temmelig nøyaktig to og et halvt år etter «East Of The Sun», platen som rykket A-ha løs fra tenåringsmediet og inn i de voksnes rekker. Og de har fortsatt å vokse.

«Memorial Beach» er for voksne folk som liker U2, R.E.M., dystre lyrikere og fargen blå.

Om A-ha fremdeles har noe synth-stempel, forsvinner det nå. «Memorial Beach» puster og vibrerer i kraft av Pål Waaktaars fabelaktige evner som riff- og klang-gitarist. Gitarene gir platen ansikt og sjel. Selv om tangentene fremdeles bidrar til disse monumentale lydbildene som er A-has spesialitet, er det gitarene som skaper dimensjonene – og bakkekontakten. Det er riff som røsker, det er riff som kommer krasjende ned fra de høye tindene. Det er et mylder av klangfarger, skinnende, forsølvete, syngende, kneppende – de fanger inn og formidler skjønnheten i musikken.

Morten Harket er også en vinner. Mindre affektert nå, han tyr sjelden til falsetten, men synger desto mer. Med kontroll og følelse våger han å utfordre sine egne grenser, spesielt i det midtre registeret. Så er det også et takknemlig landskap Pål Waaktaar og Magne Furuholmen maler for ham. Som skapt til å dvele ved, smake på, leve i. Iblant kurrer Morten nesten av velvære. Han våger til og med å være svett når groovet får tak.

Men. Platen er ikke noen 100 prosent vinner. Til det er selve materialet for ujevnt. Det er mye groove og fine klanger, men iblant er sangenes melodiske konturer så utvisket at de savner egenart. A-ha er verken new age eller soul, de er et popband, og de er best når de har en sterk melodi å henge geberdene sine på.

Halve platen står som en påle. De fire første kuttene er den beste inngang på en CD jeg har hørt (litt). «Dark Is The Night» er den fineste U2-balladen U2 ikke har laget. Den nye versjonen av «Move To Memphis» er tøff, med svett, rullende groove, snedige keyboarddetaljer og aggressive gitar-riffs som får hele stasen til å sitre (og si goddag til The Doors). «Cold As Stone» er et vidunderlig lydmaleri som stadig veksler, og som får tid til å utvikle seg og sakte utånde i henført stillhet. «Angel In The Snow» er pur, fortrollet skjønnhet med rim i hjerteroten – perfekt som julesingle.

Så stivner liksom bandet. Og kommer bare sporadisk tilbake. I Magnes «Lamb To The Slaughter», dyster, lite kommersiell, men farlig fascinerende. Og i det nydelige (men litt veike) tittelkuttet som avslutter platen.

Konklusjonen må bli at «Memorial Beach» på sitt beste viser oss et A-ha som vi tidligere bare kunne drømme om. Her står ikke deres evner tilbake for noen som helst i verden. Men som alle andre har også A-ha sine dårlige dager, og da burde de (som alle andre) tatt en pause og heller satt seg ned og hørt litt på Herman’s Hermits (verdens mest undervurderte popband).

Men. Jeg er sjåvinist, for meg er A-ha rockens Johann Olav Koss, Kupper’n og Fred Anton Maier. Derfor overser jeg softicen på Nya Ullevi, Låftmans høvlemaskin, juksesvensker i Karuizawa og lei formsvikt – og husker kun og bare verdensrekorder, laurbærkranser og olympisk gull. «Memorial Beach» har alt sammen.

(Vi Menn, 8. juni 1993)

Fremtiden heter Maria

Maria McKee, «You Gotta Sin To Get Saved» (BMG) ★★★★★

Maria McKee mangler bare litt på å bli rockens fremtid. Hun tar noen saftige spatak på «You Gotta Sin To Get Saved». Og slår som så mange før henne fast at rockens fremtid for evig og alltid vil ligge i fortiden.

Dette er en klassisk rockeplate på alle måter. Rå, kantete arrangementer, basisk instrumentering der gitarer, tangenter og bærtende blåsere tar spotlighten. Og når det gjelder stilarter putrer gryten over av soul, blues, rhythm & blues, Phil Spector-pop og pur country & western. Fra det ene til det andre i jublende driv.

Hele tiden trukket av Marias stemme. Hun har Linda Ronstadts diamantharde egg, Emmylou Harris’ svale feminitet, Chrissie Hyndes vulgaritet – og et hulk som gir sterke karer hjertesvikt. «You Gotta Sin To Get Saved» er proppfull av alt det beste ved rocken. Selv tittelen på platen søker ut i bakken.

(Vi Menn, 8. juni 1993)

Machomannens sjel

Chris Isaak, «San Francisco Days» (WEA) ★★★★★

Chris Isaak er en vinnende kombinasjon av Elvis’ «Heartbreak Hotel» og Roy Orbison. Rockabilly i dempet, blåtonet belysning. Twangy, pludrende gitar, et komp som hvisker og en stemme som gråter ryggraden din til mos.

«San Francisco Days» er et talende bevis på at machomenn også har sjel.

(Vi Menn, 8. juni 1993)

Skånes Bob Dylan

Mikael Wiehe, «30 sånger 1971—92» (Nonstop) ★★★★★

Tidlig på 70-tallet hadde den revolusjonære bevegelsen et slags Beatles i svenske Hoola Bandoola Band. Bandet kombinerte sinte politiske meninger med skjør poesi og nydelige folk-influerte melodier. Bak sangene sto deres Lennon/McCartney: Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius.

Drøyt 20 år senere er det Afzelius folk kjenner. Wiehes solo-karriere preges i større grad av prøve og feile. Han søkte lenger ut på sidene og rotet seg skrekkelig bort i sin flørt med computere. Men hans beste låter fra disse årene blåser Afzelius av banen. Mer hudløs, skarpere egg, og skjønnere enn Himmerike. Wiehe på sitt beste er helt oppunder jakkekraven på Bob Dylan.

Den doble CD-samlingen «30 sånger» er en praktfull introduksjon til mannens produksjon. Den favner hele veien fra Hoola Bandoola Band (bl.a. «Jakten på Dalai Lama») til i dag. På veien får vi med alle nøkkelkuttene. Det er melankoli og raseri, det er de vakreste kjærlighetssanger og de vidunderligste livsfunderinger — og alt roterer rundt «Flickan och Kråkan», den skjønneste og mest rystende livsallegori jeg kjenner til.

Mikael Wiehe, Skånes høyst egenartete bror av Bob Dylan og John Lennon.

(Vi Menn, 15. juni 1993)

Plant gjør det igjen

Robert Plant, «Fate of Nations» (PolyGram) ★★★★

Han kritiserte Jimmy Page for å melke fortiden med platen «Coverdale/Page». Plant melker nå ganske friskt selv på sin syvende solo-LP, «Fate of Nations».

Platen gir den vante blandingen av raga-rock, isfriske akustiske gitarer, døsige elektriske ballader og front-mot-front-kollisjonene mellom Fairport Convention og Led Zeppelin.

Det er fram med røkelsespinnene og nei til økokatastrofen.

Stemmen er unik og absolutt intakt etter alle disse årene. Kombinert med dønn solid tromming, stadig veks¬lende (og spennende) gitar-klanger og ekstra krydder (som Nigel Kennedys fele i «Calling To You»), gjør han absolutt dette til en plate å dykke ned i. Selv om han har vært her før. Utallige ganger.

Ekstra pluss for platens organiske lydbilde.

(Vi Menn, 15. juni 1993)

Utsøkt David Crosby

David Crosby, «Thousand Roads» (WEA) ★★★★★

Han er muligens alltid bedre sammen med andre (dvs. The Byrds, Stills, Nash & Young) og har ennå til gode å lage den store showstopperen av et soloalbum. Men han kommer ganske nær. «Thousand Roads» er nær.

En blanding av selvkomponert og selvplukket (fra sangbøkene til John Hiatt, Jimmy Webb, Marc Cohn, Noel Brazil, Paul Brady m.fl.). Han omgir seg med såkalt kremmusikere (bl.a. Dean Parks, Bernie Leadon, Andy Fairweather-Low, Leland Sklar, Jeff Porcaro, Phil Collins, Jim Keltner, Jackson Browne, Graham Nash).

Resultatet er vakkert, smygende vakkert. Arrangementene de reneste delikatesser, Crosbys stemme, som lær og honning, røklett med drømmende fraseringer. Og hver sang en historie. En plate for søvnige sommerdager.

(Vi Menn, 15. juni 1993)

Hyggelig fra Bergen

Art By Accident, «Art By Accident» (Norske artister) ★★★

Fra Bergen kommer Art By Accident med hyggelig bluesrock med trøkk og sjel. Gitararbeidet er upåklagelig, bruken av blåsere øker slagkraften, sangkoringen gjør låtene ekstra iørefallende. Disiplinert og solid håndverk.

(Vi Menn, 15. juni 1993)

For mange ord

Tom Russell, «Box of Visions» (Sonet) ★★

Tom Russell er en glitrende forteller og har stemmen til Johnny Cash. Han er en storartet konsert-artist (hør ham på Cruise i Oslo hvis du har sjansen!). «Box of Visions» viser imidlertid mest hans svake sider, dessverre. For mange ord, for få melodier — og et komp som sjelden blir noe annet enn alminnelig. Her har fortelleren Russell fortrengt musikeren, og du sitter igjen med en ganske kjedelig plate.

(Vi Menn, 22. juni 1993)

Sengetid!

Dire Straits, «On the Night» (PolyGram) ★★

En time og et kvarter med Dire Straits. Live in concert, som de sier i utlandet. Ikke altfor mange låter, men de som er, utsettes for det gode, gamle dumt-å-slutte-når-vi-er-så-godt-i-gang-trikset. «Calling Elvis» åpner og dreper deg lenge før den passerer åtte minutter.

De etablerte klassikerne, som «Money ' For Nothing» og «Private Investigations», kommer best fra det. Men det blir aldri bedre enn søvndyssende rutine, lysår fra de originale studio-innspillingene. Førsteopplaget av CD’n markedsføres som «spesialutgave». Det spesielle er at det er gjort plass til en ekstra CD i esken, nemlig singlen «Encores». Men den må du kjøpe i tillegg. Og hva gjør du da med single-esken? Hiver den? Ring Bellona, og meld Dire Straits på i konkurransen om årets dummeste reklamefremstøt.

(Vi Menn, 22. juni 1993)

Farvel

The Rainmakers, «Best of the Rainmakers» (PolyGram) ★★★★★

Amerikanske The Rainmakers ble først og fremst verdensberømte i Norge. Nå er moroa over, men her er i hvert fall en fin liten «best of» laget for oss nordmenn. 18 låter, hvorav et par er hentet ut fra arkivene.

«Shiny Shiny» er fremdeles en av de flotteste party-sangene i solsystemet, akustiske «Small Circles» er så ven og tander at du griner, «Let My People Go Go» er allsang rock’n roll. Takk for turen Bob Walkenhorst & Co.!

(Vi Menn, 22. juni 1993)

Barrett - et sinn i oppløsning

Syd Barrett forlot Pink Floyd i 1968. Han har ikke gitt fra seg en lyd siden 1970. Likevel er han en av rockens mest omtalte legender. Geni? Gal? Narkovrak? Gåten Barrett svever over rocken generelt og Pink Floyd spesielt som en gigantisk albatross.

Skyggene flakker over de gamle fotografiene av denne unggutten som aldri landet. Ansiktet er blekt og plaget. Øynene sorte, glødende. Demoner herjer der inne. Syd Barrett er ennå i dag, 25 år etter at han forlot Pink Floyd, en gåte, et mysterium.

Hva skjedde med ham? Hvorfor gikk han så kjapt i oppløsning?

Det handler om et urolig sinn, en personlighet i gråsonen som vippet over da inntaket av narkotiske stoffer øket. Du kan si at stoffmisbruket har to sider. Den smilende ga The Beatles’ «Sgt. Pepper». Den mørke heter Syd Barrett.

Syd Barrett var Pink Floyd. Han skrev deres første hitsingler. Han laget hele debut-LP’n deres, «Pipers At The Gates Of Dawn». Hans gitar, hans stemme, hans vanvittige ideer som vekslet mellom nesten-infantile viser og storslagne, overstyrte maratonturer ut i de ukjente. Han gjorde Pink Floyd til en rystende opplevelse.

Så bare forsvant han. Eller snarere, sinnet hans forsvant. Gruppen ble tvunget til å sparke ham tidlig i 1968. Da var han umulig å samarbeide med. Uberegnelig, uetterrettelig, ikke til stede. Om han i det hele tatt møtte opp til en konsert, kunne bandet risikere at han bare satt der umælende og stirret ut i mørket. Som en voksdukke i en Vincent Price-film.

Syd Barrett laget to soloplater. Begge kom i 1970. Begge gir deg den samme ubehagelige følelsen av å være stengt inne sammen med en vanvittig. Sangene er skisseaktige, vimsete, tidvis både falske og atonale. Stemmen hans strekker og vrir seg over et vispende, nakent komp av akustisk gitar (på «The Madcap Laughs») og et usedvanlig vennlig, men anonymt komp av trommer, bass, orgel og elgitar (på «Barrett»). Tekstene er surrealistiske med slektskap til mareritt og hallusinasjoner. Men med en underliggende sårhet som både er vakker og vond.

Etter dette mistet Barrett de siste forbindelsene med virkeligheten. Han forsøkte sporadisk å gjøre mer i studio, men maktet aldri å fullføre en eneste idé.

Siden har myten vokst. Ikke uten hjelp av Pink Floyd selv, som har samme forhold til Barrett som en eksorsist har til en demon. «Shine On You Crazy Diamond» (fra «Wish You Were Here») er f.eks. ene og alene tilegnet Barrett.

I dag bor så vidt jeg vet Barrett hos sin mor. Ingen vet hva som foregår i hodet hans.

Barrett virket bare i noen få år. Men det han festet til vinyl har fått svært stor betydning for alt som er kommet senere. Fra David Bowie til Nirvana.

Er du nysgjerrig, bør du skaffe deg den første Pink Floyd-LP’n, «Pipers At The Gates Of Dawn» og holde utkikk etter en samle-CD som får med seg singlene «Arnold Layne», «See Emily Play» og «Apples And Oranges».

Gir det mersmak, kan du legge hundrelapper til side og sikte mot boksen «Crazy Diamond», nettopp utgitt av EMI. Den inneholder de to nevnte soloplatene «The Madcap Laughs» og «Barrett». Og den inneholder samlingen «Opel» (utgitt i 1988) som består av skisser, demo-opptak og alternative versjoner, alt hentet fra innspillingen av «The Madcap Laughs» og «Barrett». De tre CD’ene er utvidet med til sammen 19 bonus-låter. Men her dreier det seg bare om variasjoner over de samme låtene enda en gang, et slags «Opel Vol. 2». Boksen er med andre ord for opphengt i detaljene. Bonusstoffet har bare interesse for nesegruse Barrett-tilhengere. Men samlet er dette soundtracket til et sinn i oppløsning. Skremmende, magisk, mektig og fryktelig trist. En slags Edgar Allan Poe-novelle fra virkeligheten.

(Vi Menn, 29. juni 1993)

Hyggelig fra bestemor

Tina Turner, «What’s Love Got To Do With It» (EMI) ★★★

Filmen om Tina Turner ligger klar. Her er soundtracket. Sunget av Tina. Hun beveger seg sikkert og trygt gjennom sentrale låter i sin karriere, alle nyinnspilt i det delikate softsoul-kompet hun foretrekker i dag. Noen ferske låter er også med. Så liker du dagens Tina, er dette et trygt kjøp. God stemme, lekkert håndverk, men ingen vulkanutbrudd.

(Vi Menn, 29. juni 1993)

Helgelands Waylon Jennings

Bjørn Jens, Helgelands Waylon Jennings (litt), har vært i Nashville og laget plate. Dennis Locorriere (Dr. Hook) bidrar med noen låter og mye koring (på nordnorsk!).

Det er sinte sanger (mot Se & Hør), det er tragedie i massevis (krigsseilerne er med) og tapre hverdagshelter ("Du sku ha møtt mor mi"), og det er hjerterå depping i den lokale bar.

Høflig, stilsikkert komp, noe ubehjelpelig på tekstsiden, og sant å si ganske trivielt.

(Vi Menn, 29. juni 1993)

Juli

Tre og en halv time hos psykologen

Richard Thompson, «Watching The Dark» (Nonstop) ★★★★★

Han var den stygge, langhårete og veldig unge gitaristen i Fairport Convention. 60-årene ebbet ut; Sandy Denny sang som en gudinne, og Richard Thompson spilte gitar som en djevel. Senere. Ut på egen hånd, og rett i armene på Linda. Richard & Linda Thompson var den store duoen i britisk folkrock på midten av 70-tallet. De fikk litt trøbbel da de konverterte til islam, og siden skiltes (som venner).

Derfra har Richard Thompsons ferd gått dypere og dypere inn i menneskesinnet. Dunkel pessimisme preger de fleste av sangene hans. Kjærlighet er i Thompsons hender noe som grenser mot sinnssykdom og selvmord. Og når ordene svikter ham, tar gitaren over. Skarp, pludrende, syngende, stinn av frustrasjon, angst & beven, med en intensitet i løpene som får hjernen til å koke og håret til å reise seg.

Hans eneste svakhet er stemmen. Så trang at Ole Paus fremstår som en Sølvgutt. Det reduserer melodiøsiteten etter at Linda forsvinner. Men han kompenserer med briljant gitarspill, betente tekster og en innlevelse som gjør hans konserter til mental terapi. Du føler deg lykkelig utmattet etter et møte med Richard Thompson.

Nå kan du få møte ham over tre CD-plater, 47 låter plukket over 23 år, fra 1969 til 1992. 22 er enten uutgitte opptak eller nye versjoner av kjente låter. Konsert-artisten Thompson får rikelig med plass (16 låter). Synd bare at man ikke har plassert låtene kronologisk. Isteden er de 20 årene delt opp i ni bolker på noen år hver, og disse bolkene igjen er plassert ganske tilfeldig om hverandre. De tre Fairport Convention-låtene fra 1969—70 kommer f.eks. rett etter fem kutt fra 1987—88.

Den ellers fine boken mangler dessuten tekstene, og det grenser mot forbrytelse. Men ellers yter samlingen ham full rettferdighet. Nok kuriositeter til at svorne fans jubler. Og så mye bra (inkludert kuriositetene) at den uvitende her står overfor en stor oppdagelse. Jeg misunner virkelig den som hører Richard Thompson for første gang. Britisk folkrock møter The Band møter Franz Kafka møter gitaristen som får Mark Knopfler til å låte som en nybegynner.

(Vi Menn, 6. juli 1993)

Zzzzzzzz …

Marc Cohn er blitt en ettertraktet komponist og har mange venner i den etablerte, voksne rocken. Når han nå lager sin egen plate, dukker selvfølgelig en del av vennene opp: Jim Keltner, Crosby & Nash, Benmont Tench. Det redder ikke platen. Cohn skriver gode tekster, men velger en musikalsk innpakning som er så luntende lun at du sovner. Selv i heisen blir dette for kjedelig.

(Vi Menn, 6. juli 1993)

NOSTALGI

For deg som vokste opp i 60- og 70-årene

Jeg har vært i importbutikken og snust. Der fant jeg disse CD’ene for svært spesielt interesserte:

Diverse artister: As Years Go By (Deram, England). ★★★★
28 låter fra selskapene Decca og Deram, innspilt i perioden 1961—69. Masse hits fra Billy Fury til Amen Corner, men også rariteter som Tom Jones’ demo-innspilling av «It’s Not Unusual», Mare Bolans «The Wizard» og David Essex’ «So Called Loving». Artig tidsdokument. Beste sangtittel: «Oh Morn (Teach Me How To Uncle Willie).»

Twinkle: Golden Lights (RPM, England). ★★
Engelsk tenåringsjente som sukket seg gjennom morbide «Terry» i 1964, og ble stjerne i ca. ett kvarter. CD’en inneholder den, oppfølgerne og en EP — alt dubbet fra vinyl (mastertapene er kastet). Kun for folk med dårlig smak.

Frijid Pink: Frijid Pink (Repertoire, Tyskland). ★★★
Frådende bluesrock fra Detroit. Platen kom i 1970 og inneholder bandets fenomenale versjon av «House Of The Rising Sun». Men: CD’en er dubbet fra vinyl.

Terry Jacks: Into The Past... Greatest Hits (A&M, Canada). ★★★
Kanadisk sukkerpop med understrømmer av storartet tragedie. «Seasons In The Sun» og «If You Go Away» er her selvfølgelig.

Jona Lewie: Heart Skips Beat (Repertoire/Stiff, Tyskland). ★★★★★
Jonas LP nr. 2 fra Stiff, med hele ni bonus-låter. Masse lystig og rart popstoff, bygd rundt billig synthkomp og uimotståelige refrenger. LP’n kom i 1980, bonuslåtene er plukket fra 1980–83.

Alle platene kunne bestilles fra Akers Mic, tlf.: 22 33 03 30.

(Vi Menn, 6. juli 1993)

PER HOPPER FRA TIER'N

Per Vestaby: 10 000 Flowers And One B (Sonet) ★★★★

Per Vestaby, den spretne lille bassisten i Mercury Motors, har så lang fartstid i norsk rock at han nesten kom før «Jeg vil ha en blå ballong». Endelig tør han hoppe fra tier’n og lage sin første solo-plate.

Fra skrivebordskuff og baklomme kommer disse 13 låtene. Per synger dem, men kompet overlater han hovedsakelig til venner — blant andre Jørn Christensen og Lars Lillo-Stenberg. De overjordisk vakre korstemmene til Somebody’s Darling er også med. Det er blitt en lett og ledig pop-plate med pludrende refrenger og mye fin gitarstøtte. Her er deLillos sødme, Young Lords’ yrhet og Saturday Cowboys’ melankolske blåtoner.

Samtidig har platenen gjennomtenkt og moden «sound» (det merkes spesielt i gitararrangementene) som slekter på en annen gammel ulv, Jeff Lynne. Per Vestaby fremstår som en «moody guy», men har en velsignet evne til å fatte seg i korthet. Alle låtene legger seg rundt tre minuttersgrensen. Dermed får de dårligere innslagene aldri tid til å ødelegge for de gode.

(Vi Menn, 20. juli 1993)

PAUL MCCARTNEY SER TILBAKE

Paul McCartney feirer i disse dager seg selv ved å utgi de fleste solo-CD’ne sine på nytt, digitalt remikset, med mange bonuslåter og forbedrede omslagshefter. Den første puljen på åtte titler kom nettopp. Den neste kommer i august. Siden han ber om det, kan vi ta et tilbakeblikk på McCartneys karriere. Vi nøyer oss foreløpig med de åtte titlene som nettopp ble nyutgitt.

McCartney (1970). ★★★★
Pauls første solo-plate ble lansert samtidig som The Beatles sprakk. Hjemmesnekret produkt, røff der Beatles var polert. Han trakterer samtlige instrumenter selv, og det høres! Inneholder noen av Pauls fineste låter i «Maybe I’m Amazed», «Junk» og «Every Night».

Ram (1971). ★★★★★
Innspilt i USA med gode studiomusikere. Kvaliteten på låtene er ujevn, men stilmessig er platen velsignet variert og så full av overskudd at den er en av Pauls mest vellykkede.5

Wings Wild Life (1971). ★★
Den første Wings-LP’n, innspilt på sparket. Rølpete, men fattig på melodier. En katastrofe som det tok lang tid å reparere. CD-utgaven er forsterket med bonuskutt. Det hjelper litt.

Red Rose Speedway (1973). ★★★
Et klart løft. Wings er mer samspilt, og flere av låtene sitter som et skudd. Bl.a. «My Love», «One More Kiss» og «Big Barn Bed». Men McCartneys sviskete lalling får også sjenerende bred plass.

Band On The Run (1973). ★★★★★
Kalt McCartneys mesterverk. Det er i hvert fall hans mest homogene og jevne plate. Men tidens tann har ikke vært like snill mot alle innslagene. Blant toppene er tittelkuttet, «Jet», «Bluebird», «Let Me Roll It» og bonuskuttet «Helen Wheels».

Venus And Mars (1975). ★★★
Et forsøk på å lage «Band On The Run» én gang til, men svakere i absolutt alle ledd. Best: «Letting Go» og «Listen To What The Man Said». Selv bonus-kuttene er for øvrig mindreverdige.

Wings At The Speed Of Sound (1976). ★★
En demokratisk Wings-plate. Alle medlemmene får synge, og dermed ble verden belemret med Linda McCartneys «Cook Of The House». Bare to gode kutt: «Silly Love Songs» og «Let ’Em In». Pluss det ualminnelig fine bonuskuttet «Sally G».2

Wings Over America (1977). ★★★★
Dobbel konsertsamling innspilt i 1976. En OK suvenir som har mer nerve enn det mannen gjør «live» i dag. Albumet er ikke med i puljen av nyutgivelser. Det betyr kanskje at McCartney synes det er godt nok som det er.

London Town (1978). ★★★★
Klar fremgang, selv om en viss matthet preger mange av låtene. Det blir mer håndverk enn inspirasjon. Ganske koselig likevel — med topper som tittelkuttet, «With A Little Luck» og bonus-kuttene «Mull Of Kintyre» og «Girls School».4

For deg som liker McCartney er spørsmålet nå: Er forbedringene på nyutgivelsene så avgjørende at du må bytte ut originalene?

Vel. De første åtte titlene gir følgende svar: Lyden er bedre. Jeg kan ikke underslå det. Det samme er coverheftene som nå yter de gamle LP-omslagene full rettferdighet. Men det er ikke nødvendig å bytte ut originalene (hvis du ikke er helt lydgal). Et forbehold for «Ram» som nå låter som en kule. Der er forbedringen mest merkbar. Frimerkesamlere kan nøye seg med «Wild Life» på grunn av «Give Ireland Back To The Irish» og «Mama’s Little Girl». Det er de eneste bonus-nyhetene på de åtte første nyutgivelsene. Det blir flere når neste pulje kommer i august. Da dukker bl.a. «Goodnight Tonight» og «Spies Like Us» opp på CD for første gang.

(Vi Menn, 20. juli 1993)

VAN PÅ GODT OG ONDT

Van Morrison, «Too Long In Exile» (PolyGram) ★★★★

Gjennom 15 låter viser Van Morrison sine beste og dårligste sider. Iblant henfaller han til tapetmusikk, glatt, men håndverksmessig upåklagelig. Så tar inspirasjonen over, og stemmen leker med fraseringer og trekker stavelser og ordløs-mumling så langt ut at hele greia er i ferd med å falle fra hverandre. Vokal dans på line!

Så klemmer han til med rå, rullende rhythm & blues; i den nye versjonen av «Gloria» så svett at selv John Lee Hooker må holde på hatten. Så slipper tungetaleren til, eksil-poeten som minnes sitt Irland under Guds hårde blikk.

I det ene øyeblikket totalt likegyldig, i det neste så elektrisk til stede at du mister underkjeven i gulvet. «Too Long In Exile» er Van på godt og ondt. Og CD’er kan som kjent programmeres.

(Vi Menn, 27. juli 1993)

J-ABBA-D-ABBA-DOO!

Det var ikke helt hipt å like ABBA for drøyt ti år siden. Litt for mye rumpevrikk og discobeat og teite kostymer. I dag, derimot, genierklæres de. Selv U2 fremfører ABBA-låter når konsertstemningen blir høy. «ABBA Gold» samlet kvartettens største slagere og solgte millioner i fjor. Her er «More ABBA Gold». Ikke så mange slagere, ikke så jevn, men nok av nøkkellåter til at også denne samlingen gjør deg yr.

Det er noe eget ved ABBAs bombastiske sound. Vokal-arrangementene er pur skjønnhet, flerfoldige og høytflyvende sklir de rundt i Benny Anderssons svulstige blanding av svenske fol-ketoner og kontinental disco. Det er overveldende, og det har gjennomslagskraft som en rambukk.

I «The Way Old Friends Do» smelter korharmonier og musikalitet sammen i en høyere enhet; ABBAs mest praktfulle øyeblikk som sanggruppe. «The Day Before You Came» er en ukebladnovelle, en melodistump med evig repetisjonstegn, så frekt gjort at du blir hjelpeløst huket. «I Do, I Do, I Do, I Do, I Do» er så Connie Francis-på-danskebåten at du bare gir deg over. Og slik kan jeg fortsette.

«More ABBA Gold» er rett og slett en oppvisning i klassisk popmusikk. Og da tilgir vi innslagene med såkalt rock’n roll, der svinger de omtrent som en sementblander.

(Vi Menn, 27. juli 1993)

SÅ TÅRENE SPRUTER

Tears For Fears: Elemental (PolyGram) ★★★★

Med «The Seeds Of Love» (1989) var Tears For Fears inne på en vei som pekte rett til himmels. I praktfulle kaskader av lyd bæljet de som om de spilte med Guds drakter, og satte ball etter ball i åpent mål. Fire år senere er duoen splittet, og Roland «den unge Odd Nerdrum» Orzabal bærer navnet videre alene. Han har beholdt lyden også, ruvende og svær. Men der det løp uanstrengt og naturlig for fire år siden, virker resultatet nå forsert, nesten desperat.

Jeg synes likevel han ofte er inne på noe, og gir halvparten av låten mer enn godkjent. Mannen kan drama, og når stemmen tar himmelveien og gitarer og keyboards myldrer mot deg på en feit, sugende backbeat, gir det gåsehud og stereofonisk velvære. Den pludrete og ganske innviklete «Brian Wilson Said» er dessuten en av de finere Bruce Johnston-pastisjer jeg har hørt.

(Vi Menn, 27. juli 1993)

August

Maskara og tatoveringer

**Manic Street Preachers, «Gold Against The Soul» (Sony)** ★★★★

Maskara og tatoveringer, glam og power-gitar. Manic Street Preachers er rasende på det meste og kaster det mot deg med en form for smakløs finesse. Gitarriffene nøkker og skraper all over the place, vokalisten skummer rundt kjeften. Og likevel er her alltid melodilinjer som hekter deg. Bandet er urtypisk britiske. Du hører ekko av forbildene deres bak hver akkord, hvert brutale himmelløft. Litt Thin Lizzy (tvillinggitarer), litt Queen, litt av hvert. I «Life Becoming A Landslide» snuser de til og med på symforocken. Men stort sett er det monumentale riffs og freidige allsangrefrenger. Verken låtene eller lydbildet gir bandet særlig egenart, men det er etter læreboken effektivt og vanskelig å motstå.

(Vi Menn, 3. august 1993)

IKKE BARE FRU SPRINGSTEEN

**Patti Scialfa: Rumble Doll (Sony)** ★★★★

Patti er ikke bare kona til Bruce Springsteen. «Rumble Doll» viser at hun kan selv. Lyden er stor og rungende, det er alt-står-på-spill-soundet til Bruce. Glitrende gitarer (i «Lucky Girl» så ringlende 12-strengs-overdådig at det låter som The Byrds og The Searchers på en gang), fløyelsblå keyboards og trommenes veldige pulsslag. Her er uro, rastløshet, kamp og renselse, sunget med en nasal, hulkende røst som iblant får meg til å tenke på Nils Lofgren. Musikerne er plukket fra samme univers som Springsteens (han er selv med på to av låtene). Det låter selvstendig nok likevel. Patti har mye på hjertet, henfaller litt for lett til overmodne klisjeer, men kommer stolt og veldreid ut av kruttrøyken. Platen har suget, men mangler de helt store melodiene.

(Vi Menn, 10. august 1993)

EN EKTE «OUTLAW»

David Allan Coe: Willie Waylon And Me (Sony) ★★★★★

Om noen fortjener betegnelsen «outlaw» i countrymusikken, er det David Allan Coe. En skummel type som vet hvordan innsiden av fengselet ser ut, og som det etablerte Nashville ikke akkurat omfavner med utpreget glede. Coe ser seg selv som en del av samme tradisjon som Willie Nelson og Waylon Jennings, bortsett fra at han nok har levd et betydelig røffere liv enn dem. Coe er en harding, men han kan grine i glasset med de beste, og han greier lekende lett å overgå Buck Owens i smakløse dresser. Han liker å dvele ved sin egen myte i tekstene sine, og det bare styrker mannens særpreg. Så får man bære over med at stemmen hans ikke er all verden. «Willie Waylon And Me» er en meget fin introduksjon, 17 opptak fra årene 1976—86. Blant dem er «The Ride», et møte mellom Coe og Hank Williams’ spøkelse, som toppet countrylisten i USA i 1983.

(Vi Menn, 17. august 1993)

SUVEREN JERRY LEE LEWIS

Jerry Lee Lewis: Anthology: All Killer, No Filler! (Rhino) (USA import, ring Akers Mic, 22 33 03 30) ★★★★★★

Jerry Lee Lewis er først og fremst kjent som rock ’n’ rolleren fra 50-årene. Mannen som hamret flygelet i filler mens fetter Anton-luggen tok fyr. Mannen som ertet på seg det konservative Amerika og Europa med sanger som var så utilslørt sex at de burde hatt 18-årsgrense. Mannen som giftet seg med sin mindreårige kusine, en hendelse som omtrent pulveriserte karrieren hans. Mindre kjent er Jerry Lees innspillinger fra 60-, 70- og 80-årene. Det er synd, for Jerry Lee Lewis er kanskje en av de beste country-artistene på planeten, i hvert fall når han vil og prøver.

George Jones og Buck Owens er to av referansepunktene som nevnes i den nye antologien til plateselskapet Rhino: «All Killer, No Filler!». Like kildefrisk, like inn i sjela naken, like egenartet i sin omgang med selv de mest utslitte klisjeer. At pianoet får en særlig fremtredende rolle, sier seg selv, her må gitarene innordne seg «the Killers» løpske lek over tangentene.

Antologien er dobbel, inneholder 42 låter og et fint hefte. Det er den første Jerry Lee-samlingen som både inneholder høydepunktene fra rock ’n’ roll-årene hos Sun og country-innspillingene fra Smash og Mercury.

(Vi Menn, 17. august 1993)

FINT FRA 70-TALLET

Diverse artister: Million Sellers Vol. 1—21. Distr.: Jono, Kristiansand. 60-tallet ★★, 70-tallet: ★★★★

Vokste du opp i 60- eller 70-årene? Er hodet fullt av minner, men bankkontoen nesten tom? Da er du sikkert av dem som går på gummisåler i musikkforretningene. Å kjøpe CD er ingen spøk. Og selv om du gjerne skulle hatt en del av de gamle låtene du husker den gang da, er det grenser for hvor mye du tåler å kjøpe.

Million Sellers er en serie på foreløpig 21 CD’er. Hver inneholder 18 låter, og serien er bolket sånn noenlunde kronologisk, dvs. at én bolk er fra 50-årene, én fra 60-årene, én fra 70-årene og én (foreløpig bare CD nr. 21) er fra 80-årene. Riktignok er det lille som finnes av opplysninger på innlegsarkene både villedende og mangelfullt. Men de har flotte covermotiver, og inneholder så vidt jeg kan høre (jeg har forsøkt å sjekke nøye) kun originalinnspillinger.

Serien er svak på 60-tallet, her er utvalget plukket av en person som tydeligvis ikke har noe forhold til perioden (eller han har operert med et altfor dårlig budsjett). Men den kommer veldig stødig fra 70-årene. Her dominerer discomusikken. Men det dukker også opp rare og glemte hits og glampop og annet snask.

Se igjennom serien neste gang du er i platebutikken. Du kan få deg noen gledelige overraskelser.

(Vi Menn, 24. august 1993)

SÅ GODT HAN KAN

Lurveleven, det er hva Billy Joel innleder med når han omsider får ut finger’n og gir ut sin første LP på fire år. En pretensiøs affære som følger en slags hovedperson gjennom aggresjoner og eksistenskrise og ut på den andre siden der han finner meningen med livet og alt sånt. Når det står på som verst, er savnet etter gode melodier stort. Men Joel er Joel, og han har så mye Broadway og patos i seg at de svulstige rockeballadene og vispende ruslerockerne må komme til slutt. Og da stemmer det i den grad det kan stemme for Billy. Selv synes jeg det meste er drepende kjedeiig

(Vi Menn, 24. august 1993)

EKKOET AV ET GENI

The Beach Boys: Good Vibrations (EMI) ★★★★★★

Beach Boys er en gjeng patetiske gamlinger som aldri har klart å slippe tenårene. De står ennå i 1993 på scenen og synger om brusende bølger og blonde jenter fra California, blant plastpalmer og dustete og-go girls.

Musikken i originaltapning har i motsetning til gruppen, tålt tidens tann. EMI ga nettopp ut en CD-boks, «Good Vibrations», som først og fremst er rettet mot gruppens inngrodde fans. I tillegg til de mange klassikerne, er nemlig boksen pepret med alternative opptak, skisser, tidligere ikke utgitte spor, rare mikser, radioreklamer og mye, mye mer. Boksen gir gjennom 142 kutt et bredt og dyptgående bilde av gruppen. Her er knasende frisk popmusikk fra 60-tallet, og her er også haugevis av eksempler på at gruppen faktisk en stund ble voksen og laget strømlinjeformet voksenrock (på 70-tallet) før de ramlet ned i mimreskuffen hvorfra de bare ytterst sjelden glimtet til med noe av verdi (på 80-tallet).

Det som gjør boksen mest interessant, er at den inneholder en drøy halvtime fra innspillingene av LP’n de aldri ga ut: «Smile». Den ble til i en kort periode (1966/67) da The Beach Boys var i ferd med i distansere The Beatles som verdens mest avanserte poporkester. «Smile» skulle liksom være kronen på verket, og ville nok blitt det om den hadde kommet etter planen, tidlig i 1967 — nesten halvåret før «Sgt. Pepper». Da ville neppe Beatles-albumet fått den status det har i dag.

Det er nesten skummelt å høre disse fragmentene nå, 26 år etter at de ble skapt. De tegner konturene av et geni: Brian Wilson, den gang The Beach Boys’ ubestridte leder, komponist og arrangør. Han hadde akkurat lagt den ubeskrivelig vakre LP’n «Pet Sounds» og singlen «Good Vibrations» (de mest gjennomarbeidede tre minuttene verden har hørt) bak seg. Singlen tok seks måneder å skape, seks måneder med prøving og feiling inntil den perfekte detalj, den perfekte overgang, det perfekte brikke falt på plass.

Han gikk løs på «Smile» på samme måte. Og det ligger egentlig i kortene at han aldri kunne fullføre «verket». Løftet var for stort, planene for veldige, samtidig som Wilsons evne til å refusere seg selv gikk i oppløsning i takt med hans personlige problemer, hans usikkerhet, hans bleke selvbilde og hans økende misbruk av narkotiske stoffer.

Det gjorde ikke saken bedre at resten av The Beach Boys og plateselskapet Capitol motarbeidet ham av all makt. De ville tilbake til de enkle, greie popslagerne om jenter og biler og surfing. Fragmentene vi hører i den nye CD-boksen er lyden av en personlig tragedie, et genis fall ned til de dødelige. Det er vakkert, det er sårt, det er nakent og komplisert, det er ekkoet av et ensomhetens mesterverk som aldri ble fullført.

Brian Wilson kom seg aldri etter dette kreative personlige nederlaget. Innimellom var han mer grønnsak enn menneske. I dag går han rundt som en levende legende og en håndfast tragedie av kjøtt og blod. Fremdeles håper man på at geniet skal våkne igjen, men ventingen fortoner seg mer og mer som ventingen i det berømte Samuel Beckett-stykket «Mens vi venter på Godot».

Som historisk dokument kan CD-boksen «Good Vibrations» ikke overvurderes. Opptakene fra 1966/67 (inkludert et drøyt kvarter fra tilblivelsen av «Good Vibrations») er grenseløst fascinerende. Det som ble gjort før og etter kan selvfølgelig ikke måle seg med dette i vågemot, men det blir aldri dårligere enn god popmusikk, tidvis briljant popmusikk.

Man skylder Brian Wilson og historien å la dette veldige dokumentet være The Beach Boys’ ettermæle, og ikke det håpløse Husker du-laget som reiser rundt i verden og fornærmer vårt intellekt.

(Vi Menn, 31. august 1993)

September

Robin Zander, vokalist i Cheap Trick, er ute på egen hånd og låter mer Jeff Lynne enn Jeff Lynne. En hyggelig søknad til Travelling Wilburys, men avslått.