Åge-krønikene - 50 år med nasjonalskalden

Og først:

Prudence

Veien til verdensherredømme - 1972-1975

***Det var en gang osv. Hardbarka gjeng med attitude: You talkin to us? (Foto: Det Nyes arkiv)***

Jeg oppdaget ikke Prudence sånn helt med én gang. Mange snakket om debut-LP’n deres, og jeg visste om den, selv om den ikke solgte allverden. Jeg jobbet jo i Musikkhuset. Og platen sto der oppe i hyllen for nyheter og så veldig The Band/Crosby, Stills, Nash & Young-aktig ut.

Prudence: “Tomorrow May Be Vanished Victoria ‘Så bærre pass dæ!’” (Polydor)

Coveret er langt bedre enn innholdet, det må innrømmes. Men det er noe sjarmerende over dette Namsos-laget slik de føler seg frem i skogsmodus - med ørene innstilt på internasjonale storheter som The Band og Jethro Tull og kanskje litt Lindisfarne. Og lar det stå til.

Engelsken sin har de antagelig kjøpt billig på postordre og fått utdelt hos handelsmannen som løsark i en bærepose. Men det er noe fandenivoldsk over dem, de slipper unna med det. De gjorde alltid det. Jeg mener, "The saw mill goes and goes"? (fra "Drunk And Happy" i 1973).

Det som sitter best igjen er "14 Pages", en av Åges tidlige signaturlåter. Men det er mye annet her å bli glad i. Jeg liker som sagt det fandenivoldske, deres blanding av norsk og britisk folk og amerikansk roots, instrumenteringen av musikken som både er hardtslående og luftig løs, med mandolin, langfløyte, fele og trekkspill, det siste levert av en Terje i fykende form. De havner i rene progpartier også, og spiller med stor presisjon og ruset gitarlyd. Tøft.

Mye er på plass. Det skulle levere betydelig mye bedre med neste LP. Veien fra Namsos til verdensherredømme var staket ut.

(Utgitt i november 1972)

***Erik Hansens sak om Prudence i Arbeiderbladet 25. april 1973. Jeg var ny i redaksjonen, så mitt ansvar var plateomtaler og 20 toppen.***

***Det var ikke mye jeg skrev om Prudences innsats på Ragnarock, bortsett fra at de overbeviste. Det var jo positivt. Fra Arbeiderbladet 20. juni 1973.***

“Drunk And Happy” har Prudence kalt sitt bidrag. Gruppa har etter hvert fått en stor tilhengerskare p.g.a. sine gode konserter og deres første LP. «Drunk And Happy» er viktig for Prudences videre karriere. Plata vil vise om de er så gode som folk etter hvert har trodd.

Det er med stor beklagelse jeg må si at den er altfor svak. Produksjonen er for det første meget dårlig. Bass og trommer er trukket så langt frem at det virker sjenerende. Trekkspillet er nesten umulig å høre. Noen av melodiene er riktignok gode, men de er altfor lange. Lytteren har mistet interessen lenge før Prudence gjorde det.

Gruppas voldsomme spilleglede skinner igjennom, men det er så langt fra nok til å gjøre albumet bra. Det hjelper lite at de kaller siste spor for «a joke». Om dette skal være en spøk, er den for dårlig.

(Arbeiderbladet, 12. september 1973)

Etterpåklok:

Må si meg sterkt uenig med meg selv. Anmeldelsen i Arbeiderbladet er gjort av en utålmodig viktigper som var opptatt med å spille alle de utenlandske platene sine. Han hadde ikke tid til trøndervrøvl. Tenkte han. Jeg har spilt albumet en del ganger i det siste, og det spørs om det ikke har seilt opp som min Prudence-favoritt. Røft og rocka, men med spennende løsninger og gøyale overganger. Åges stemme lyder som en ropert. Liker det også. De er en gjeng skogsfettere av The Band og Jethro Tull, og har så mye egenart at de lekende lett unndrar seg kopiststemplet. Ta vel i mot "Drunk And Happy". Ta deg noen skøyere og bli med på moroa. Fantastisk LP!

OBS! Inneholder den beste tekststrofen i norsk rock ever:
"And the sawmill goes and goes ..."

Festivaler 1974

***Ragnarock 2, en gedigen skuffelse. Men Prudence kunne altså vært med på å heve helhetsinntrykket hvis de hadde fått spille. Så jeg har tro på dem. Fra Arbeiderbladet 20. juni 1974.***

Her er jeg Det Nye-mannen og omtaler både Kalvøya og Ragnarock, mens min kamerat Eirik Hauge tok bildene. Min dom er krystallklar: Prudence og Fairport Convention var best. På Kalvøya. Publisert i Det Nye 5. november 1974 (evig trykningstid).

Prudence og Fairport best

Prudence fikk ikke spilt på Ragnarock. Denne gangen gikk alt bra, og de kunne entre scenen uten vansker. Namsos-gruppa spilte godt, og dro folk med seg i en glimrende avdeling. Dette gjorde at humøret hos tilskuerne steg.

Dette er så nær en konsertanmeldelse at den får vi godta.

Dessverre var jeg ute av Arbeiderbladet da “No. 3” kom ut, så den fikk jeg aldri anmeldt. Til gjengjeld kjøpte jeg Jahn Teigens eksemplar på Råkk & Rålls for et par år siden.

1975 - slutten

At jeg sto i et vannskille uten faste leveringsavtaler (1975 var et tøft år), gjorde at jeg heller ikke fikk anmeldt “Takk te dokk”. Ikke Ragnarock 3, som foregikk på Ullevål Stadion, heller. Her ga Prudence en av sine aller siste opptredner. Da hadde Åge allerede debutert som solo-artist.

Åge Aleksandersen: “7800 Namsos” (Polydor).

“7800 Namsos” (utgitt i mai 1975) var en skrangleplate med få låter og mye tomgang. Skjødesløst avfyrt fra hoften, helt uten ambisjoner, det virket ikke som om opphavsmannen tok fremstøtet alvorlig. Bortsett fra “Langt igjen til Royal Albert Hall” (omdiktning av Elton John og Bernie Taupins “Country Comfort”). Den låten var allerede blitt et glansnummer på Prudences konserter, og Åge skulle ta den med seg videre gjennom livet. Hele veien til Royal Albert Hall.

***Prudence på siste verset. (Foto: Det Nyes arkiv)***

Selv var jeg så blakk i 1975 at jeg valgte å bli konduktør på Kolsåsbanen. Men så kom henvendelsen fra Spellemann-komiteen, om jeg kunne tenke meg å sitte i juryen for Spellemannprisen 1975. Det kunne jeg. Og der fikk jeg æren og gleden av å sørge for at Prudence fikk sin velfortjente erkjennelse: Spellemannprisen. Jeg ble nemlig juryens rock’n’roll-alibi.

Spellemannprisen 1975

Det hadde ikke vært noen festlig opplevelse å kåre årets norske plater. Jeg ble sett på som en junior, en som burde være glad for at han fikk sitte i en jury sammen med så flotte, ærverdige kulturpersonligheter. Hva hadde vel jeg å vise til. De jekket meg ned, og det var vanskelig å komme til orde og ikke minst blir hørt.

Det var mange kategorier, og jeg skjønte fort at jeg måtte innskrenke meg om jeg i det hele tatt skulle kunne gjøre noen nytte. Jeg engasjerte meg innledningsvis i kategoriene årets vokalist (popavdelingen, liksom), årets viseplate og årets pop/rock-plate. Jeg kranglet umiddelbart på meg Øivind Bergh ved å foreslå at pop/rock var for vidt og at vi måtte ha to seksjoner til disse platene. Forslaget falt på stengrunn. Det kom ikke på tale.

Den eneste som snakker hyggelig til meg da var Yngvar Holm. Men han snakket jo hyggelig til alle. Dessuten var han menig, juryens sekretær.

Jeg regnet Prudence som en sikker vinner, men oppdaget til min overraskelse at det ikke vant gehør i panelet. Det var faktisk ingen i som syntes «Takk te dokk» utpekte seg som en klar vinner.

Jeg ble nødt til å kjøpslå, og antyde kabinettspørsmål. Ingen ønsket drama. Jurymedlem går i protest! var ikke overskriften de ønsket seg.

Så ble kompromisset: Jeg måtte avstå fra innblanding i vise- og vokalist-seksjonene. Jazz og slike ting var selvfølgelig også adgang forbudt. Så hvis juryen fikk viljen sin på en hyggelig og kollegial måte – uten min motstand, kunne jeg få styre pop/rock-avdelingen helt for meg selv. Så høyt i kurs sto rocken for landets kulturelite.

1) “Takk te dokk”, et nydelig farvel - med chili. 2) Åge fikk sin første Spellemann som medlem av det egentlig oppløste Prudence. Han ante lite om jurydramaet som hadde utspilt seg, og at det var en method actor fra Majorstuen som hadde kjørt kabinettspørsmål for å sikre dem prisen.3) Da Åge satte i med refrenget på “Æ e trønder, æ”, og Øivind Berg brukte de sinte øynene sine på meg, var jeg fornøyd. På riksdekkende fjernsyn.

Og slik gikk det til at Prudence ble tildelt Spellemannprisen 1975, med Folque på sølvplass. Og som en intern finger til hele greia, som vel de færreste oppfattet, plassert jeg et diverse artister-samlealbum med opptak fra 60- og tidlig 70-tall, som den tredje kandidaten til det beste av norsk pop/rock i 1975. Det kom noen reaksjoner. Og det ble stilt forsiktige spørsmål. Eh ... er ikke det et samlealbum? Ja, men det er godt skrudd sammen, repliserte jeg. Mitt budskap var ganske enkelt, se til helvete å ta norsk rock alvorlig!

Da Åge tro til i refrenget på "Æ e trønder, æ", ga Øivind Bergh meg et langt og anklagende blikk. Nesten som rektor på Nadderud etter min famøse epistel i skoleavisen tilbake i 1971. Krenket-blikket. Hvordan-kunne-du-gjøre-dette-mot-meg-blikket. Antagelig tilga han meg aldri at jeg slapp det skramlete fantefølget opp på scenen i hans regjeringstid.

Jeg var fornøyd.

Men ble utrolig skuffet av Åges reaksjon da jeg traff ham og bandet på festen etterpå. De trodde antagelig at jeg hadde sittet i den juryen siden prisen ble stiftet i 1972. Prudence hadde hatt ny LP ute hvert eneste år, ignorert hver gang, prisen gikk i stedet til Popol Vuh, Saft og i 1974 til visegruppen Stiftelsen.

Jeg hadde jo ingen ting med de utdelingene å gjøre, så kritikken var mildt sagt urimelig. Men det var så sårt for dem, de måtte ha noen å ta det ut på. Årets pris føltes vel som et overbærende klapp på skulderen. I seneste laget også da bandet egentlig var oppløst. Jeg kunne ikke avsløre hvor vanskelig det hadde vært å gi dem den fordømte prisen, det ville bare gjort vondt verre.

Det var jo noe poetisk over det også, da, at gruppens svanesang ble belønnet med en Spellemannpris, et bransjens takk te dokk.

Åge var aldri så sur på meg igjen. Bortsett fra den gangen jeg ville rette på «Lys og varme» da han ga meg en eksklusiv forhåndslytt i Nidaros studio.

***Legendene, Prudence. (Foto: Det Nyes arkiv)***

Så kom Sambandet

Juni 1976

Høsten 1976

Ikke akkurat en klassiker. Bråkete og vindskeiv og bråkjekk i tonen. Det overrasker ikke at han vifter med forstørrelsesglasset som fulgte med promoeksemplarene av Ringos samtidige debut for Polydor, “Rotogravure”.

1977 og Hotel Norge

November 1977

*Jeg er nok i 2026 veldig enig med Åge i karakteristikken av hans versjon av “Hotel California”:*
“Da kan jeg fortelle deg at jeg er ansvarlig for verdenshistoriens verste innspilling gjennom alle tider: Min versjon av «Hotel California». Du finner’n på «Lirekassa» (1977) … og så snakker vi ikke mer om det!”
*(Sagt i Vi Menn, februar 2003)*

Åge Aleksandersen med Sambandet: “Lirekassa” (Arctic)

Etterpåklok:

Vet ikke hva jeg så i Åges norske versjon av "Hotel California". Det gjensto i det hele tatt mye før Åge og Sambandet skulle slå ut i full blomst.

Fra Det Nye:

Med «Lirekassa» har Åge Aleksandersen tatt et skritt vekk fra den kantete rå stilen som preget forrige LP «Mot I Brystet». Men han har beholdt piskesnerten av ironi i tekstene. Ennå hangler det litt i musikalsk oppfinnsomhet. For mye ompa-rytmer.

Men stort sett er de 12 låtene av høy kvalitet og lett tilgjengelig. Bruken av trekkspill, akustiske gitarer og mandolin gir «Lirekassa» en dybde som lover godt for neste plate. Åges versjon av «Hotel California» («Hotell Norge») ligger tett opp til originalen og fungerer bra.

Vi likte også «Flinkaste Guten I Klassen», «Arild» og «Va Det Bærre Ein Drøm». Emner som hippiekultur, narkotika, gatemusikanter, homoseksualitet og kjernekraft besynges med stort vidd og alvor. Åge tilhører en frisk og original fløy i norsk musikkliv.

(Det Nye, 3. januar 1978)

Fransk åpning

Mai 1979

Åge Aleksandersen & Sambandet: “French Only” (Arctic)

Åge Aleksandersen & Sambandet er prototypen på en bulket, gammel rockgruppe. Alt spilles og synges etter eget hode. Tatt på sparket, svøpt i de muligheter (eller begrensninger) som nuet gir. Realisme og spilleglede uten sideblikk og skrå øyekast. Et møte med virkeligheten, på godt og ondt. Det er opp til lytteren om han vil ta dem eller ikke.

Ingen skal påstå at det alltid er lett å like Åges låter. Til det er han for mye av en individualist. Han synger råttent om han er i det humøret, og skriver knotete tekster om han er i det hjørnet. Iblant kan han bli virkelig irriterende. Det skjer dessverre ofte på «French Only» – oppfølgeren til den meget gode «Lirekassa» (1977).

Tekstene er platens svakhet. Åge vil gjerne være almen, og ofrer de personlig opplevde problemene til fordel for en slags skinnrealisme befolket av politikere og oppkonstruerte gjennomsnittspersoner. Vi bombarderes med klisjeer om det slipskledte borgerskap, falske prester, patetiske TV-slaver m.m. Åge forsøker å beskrive Norge. Men Åges bilder blir for lettvinte. Du klarer ikke å tro ordentlig på det du hører.

Best er «Hemmeligheta» og den ironiske «Gøril». Verst er «Kvalmen» og «Cleaners Work» som nærmest virker meningsløse.

Musikalsk er platen absolutt tilfredsstillende. Stilmessig mer uryddig og mindre preget av stramme rockere enn «Lirekassa». Sambandet humper og krøller seg fram over forholdsvis enkle grunntemaer. Norsk gråsteinsblues. Sjanglende trekkspill og en rytmeseksjon som smaker jord. Et orgel som bølger over dalførene og gir det hele en svak duft av Band. Litt sidesteppende reggae. Gunnar Andreas Bergs skarpe, inspirerte gitarsoli. Musikk som det pumpet et hjerte bak. En familiesammenkomst for rock-sjeler.

Det er ingen kommersiell plate i betydningen slagermusikk. Faktisk er det bare «Kvalmen» som besitter en tilnærmet pop-melodi. Men her er til gjengjeld teksten absurd (eller hva?). LP'ens beste kutt er «Evig Liv». Åges skjærende, lett nasale stemme blir nesten vever og gynger trist i akustiske gitarer, grumset bass og Ove Stokstads tørre, klagende saksofoner – som paniske skrik fra undergangen. Fantastisk ladet atmosfære!

Vel, vel. «French Only» gjør det ikke lett for en stakkar. Men med litt innsats kan en finne mye fint her. For selv om Åges tekster mangler den eleganse vi fant på «Lirekassa», så er han ærlig. Og Sambandet gir oss lurvete, skramlete trønder-rock – ærlig inn til benet. Og ærlighet varer som kjent lengst.

(Det Nye, 5. juni 1979)

Ramp!

September 1980

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Ramp” (Arctic) ******

Etterpåklok:

Han kunne trengt hjelp med coverne. Dette ser ut som en busstur til Arvika.

Fra Det Nye:

En brakke er det som skal til. Primitivt studio skaper uhøytidelig, røff rock. Og «Ramp» er kjemisk fri for posering. Det er brakkerock, hvori opptatt skogfunk og myrlendte ballader. Norsk med stolthet. Rock som skraper i girene, smeller i eksospotten og ruser gjennom fjellet så rustflakene spruter.

Grinete, skrapende gitar-riffs (et kjapt sideblikk til Rolling Stones), humpende saloonpiano (Leon Russells gjenferd), slørete Band-orgel (det er i det hele tatt mye Band her), Åges anstrengte, nedhøvlede stemme (fortvilelse, triumf og fandenivoldskhet i ett) og en skarp, oppflerret saksofon som med jevne mellomrom river seg løs fra det rustne, bankende ukekompet.

Bass og trommer slår med voldsom punch (trommene lyder som en mellomting av pappkasser og død fiskepudding). Tekstene er i sin dagligdagse form det beste Åge har begått; en fin veksling fra spydighet («Alle, men») til bittersøt varme (f.eks. den utsøkte kjærlighetslåten «Skin Sola»).

Litt pirk: «For sein» er vel en norsk versjon av «Lucille», Åge?

(Det Nye, 16. desember 1980)

Forvarsel

Åge anmelder singler, men har verdens beste norske album på lur, Nidaros Studios, januar 1982

Saken om singleanmeldelsene kan du lese her. Men det viktigste som skjedde ligger egentlig i innledningen på artikkelen. For Åge var ikke spesielt lysten på å anmelde masse singler med engelske og amerikanske artister. Han hadde noe helt annet på hjertet, men sa det ikke rett ut. Han ville gi meg en sniklytt på det nye albumet sitt, som fortsatt ikke var helt ferdigmikset. Han var stolt av plata, med god grunn. Og jeg ble tatt helt på senga:

Nidaros Studios lyste forlokkende gjennom mørket, slapset og de piskende stormbygene som gjorde Trondheim usedvanlig utrivelig. Vårt mål var varmen og Åge Aleksandersen (32). Han satt ivrig opptatt bak studioets digre miksepult mens Sambandet sto fremoverlutende, oppmerksomt lyttende. Ny LP var på gang.

Et stolt smil fra «kaptein» Aleksandersen blendet oss idet vi gjorde vår entré.

— Vil dere høre litt, spurte han og satte båndene i gang uten å vente på svar.

Feit, klangfull rock fylte kontrollrommet. Totalt uventet, for Åge og Sambandet har hittil foretrukket trangt og lurvete lydbilde. På den nye LP'en (studio-delen; det blir en «live»-plate også) er det bredde, dybde og de mest utrolige små delikatesser å høre.

— Vi har hørt litt på Byrds i det siste, flirer Åge.

Imponert og halvt svimeslått satt man tilbake. Hvilken LP dette må bli! Jeg var faktisk litt brydd da jeg trakk fram de 18 singlene Åge skulle «anmelde» i vår nye serie. Lite her som kunne måle seg med den majestetiske rock Åge nettopp hadde latt oss oppleve.

Jepp, jeg var nettopp blitt inviet i “Dains me mæ”, som jeg fortsatt, nå i 2026, mener er tidenes beste norske rockalbum - uansett legning og vektklasse.

***- Vi har hørt litt på Byrds i det siste. (Foto: Arne Nordtømme)***

20 - 20 - 19,5 - 19,5 - 20!
Åge du er verdensmester!

“Dains me mæ” anmeldt for evigheten, april 1982

Åge Aleksandersen & Sambandet: “.. Dains me mæ” (Norsk Plateselskap) ******

Vi er verdensmestre! Vi er verdensmestre! Bjørges brøl over eteren ljomer ennå. Fire skihopperes triumf innkassert på vegne av en hel nasjon. Var Bjørge interessert i rock, ville ropet tonet ut igjen – over berg og daler, fra Vinstra til Gol. For Åge Aleksandersen & Sambandet fortjener alt det gull du kan øse over dem.

«Dains me mæ» er kanskje den første norske plate som står distansen uten at kritikeren føler seg nødsaget til å trekke nisseluen over ørene og henfalle til patriotiske unnskyldninger. «Dains me mæ» er rock i verdensklasse. Den vibrerer i takt med rockens innerste vesen, og gir lytteren denne altfor sjeldne frysning på ryggen og saliggjørende aha-opplevelsen.

«Dains me mæ» er ingen moteriktig piknik ut i mørke blindgater av frykt, larm, kulde og svulmende oppkast. Den knerter ikke ut politiske resolusjoner på løpende bånd. Den gir ikke monotone surrogater for følelse. «Dains me mæ» er følelse. Den er trygg og varm fordi den bærer bud om å høre hjemme et sted. Og den er ekte fordi den gjennom angst-tåken evner å beholde troen og håpet. Åge er ikke blind for nåtidens redsler, men han ser litt lenger enn sine samtidige. «Dains me mæ» er mulighetenes dans, en oppreist hyllest til livet og mennesket; uten positivisme kan man intet utrette, uten kjærlighet blir hatet enerådende, uten håp blir resignasjonen (og destruksjonen) tidens herre. Åge er seg ANSVARET bevisst. Det er hemmeligheten.

Mye vann har rent gjennom Nidelva siden «Ramp». Og mangt har skjedd med Åge & Sambandets forhold til sin «sound». Ikke at de har kuttet kontakten med fortiden. Hvordan kunne de vel gjøre det? Åge & Sambandet har for lengst definert sin plass i rocken. De står hvor de sto og de alltid bør stå. For Åge & Sambandet er en del av rockens innerste, tidløse vesen – denne diffuse, men sterkt følbare tråd fra 50-årene og fram til i dag. Denne vei som også blir (eller er blitt) tråkket av The Band, Gary U.S. Bonds, Bruce Springsteen og ikke minst ringreven selv, Bob Dylan. Fellesnevneren er som man ser AMERIKANSK. Og det har noe med amerikansk myte og historie å gjøre. Igjen dunkle begreper. Men følbare for enhver som har kjent rockens brennende kyss på sin panne.

Men nå mister jeg nesten tråden. Det jeg ville si er at Åge & Sambandets «sound» er forandret. Tidligere foretrakk de en tørr, trang og røff «sound» som nådde sitt høydepunkt på «Ramp». Øvingslokale-lyden.

Den er her ikke lenger. Og jeg savner den ikke nå som «Dains me mæ» fosser ut av høyttalerne. Åge & Sambandet har vokst. Det samme har lyden. For første gang (?) tar de i bruk hele stereo-landskapets bredde. Og de smører med dødsforakt på med ekko og lyd, lyd, lyd. Faren er selvsagt smørje-syndromet, overdådighet henimot pinsel. Men så langt går aldri denne gjengen. Og tromme-sounden blir aldri så Spectorsk.

Nå skylder jeg å gjøre oppmerksom på at «Dains me mæ» er to LP-plater. En innspilt i studio, én live (Vestlands-turneen i november 1981). Den skamros jeg hittil har festet til papiret gjelder studioplaten. Konsertdelen betrakter jeg som en bonus, men det skal jeg komme tilbake til.

***Åge og Børre lurer på hva som går av han derre Det Nye-journalisten. (Foto: Arne Nordtømme)***

Altså. Studioplata. De beste låtene: tittelkuttet, «Hain va sju», «Rio de Janeiro», «Bærre liv», og «Det finns en sang bortom fjellet». Alle går i mellomtempo med rock-balladens gylne ingredienser til stede i rike monn. Bass-trommen trår inn høyttaler-pappen med taktfaste BUMP mens resten av trommesettet drønner og kastes i ekko mellom lydbildets bakre vegger. Resten av Sambandet pluss Åge «tar av» fra dette stø grunnkompet i en skjønn brottsjø av virvlende orgeltoner (som Al Kooper hos Dylan), glassklare pianotoner, glansfylt klingende 12-strengs gitar (McGuinn og Byrds revisited!), denne snatrende, fuktede rock'n'roll-saksofonen som kan spjære den sorteste natt, og første-gitaristens lekne vandringer (i «Han va sju» tørt, kneppende med lærsmak à la Robbie Robertson/Band og kanskje litt Knopfler). Det stiger, stiger og løfter Åges stemme mot til nå ukjente høyder. Mannen synger faktisk for første gang, med en vever, sår og klagende stemme som rommer alt denne platen formidler av fortvilelse og glede. Den som ikke blir grepet av Åges sang i «Bærre liv» er et kynisk, hårdhudet menneske!

Men ikke nok med dette. Disse fem låter hadde ikke fått undertegnede til å reagere så hysterisk begeistret om de ikke også hadde vært svøpt rundt noen aldeles uovertrufne MELODIER. Det er nemlig det som er så forheksende. Alt stemmer. Her er melodi og refreng, her er lidenskap og oppriktig følelse, her er stemning. Åge & Sambandet treffer lytteren akkurat der han er mest forsvarsløs.

Melankolien, gråten som ligger strofene, den milde deltakelse ikke minst den toneangivende hellige feiring av livet og håpet. Det angår deg så pokkers inn i sjelen. Og gjengen gjør det hele så enkelt og elegant at det får utøver og mottakers hjerte til å slå i takt. Samhørighet, det er hva disse låtene gir, og en oppløftet titt over åsryggen som skiller oss fra morgendagen.

Det gjelder også tekstene. Enkle, men aldri for konkrete strofer, som gir rom for mer enn grunne tolkninger. Tatt som de står på papiret, virker de kanskje mer negative og håpløse enn det jeg har skissert ovenfor. Men mellom linjene har Åge klart å legge igjen en menneskelig varme som Sambandet forsterker gjennom de enkelte sangenes arrangementer. Mesterlig er «Han va sju», der Åge skildrer den angst som den oppvoksende slekt føler i dag, angsten for noe de ikke forstår, noe som TV og aviser pøser over de tusen hjem, noe som selv ikke en sju-åring kan unngå å oppta i seg. I ren Dostojevskij-stil klarer imidlertid Åge å vende sangens stemning med en eneste linje, den siste. Sangen er mer enn søt. Den er svimlende!

Og når vi er inne på angst. Jeg tror sjelden jeg har sett noen klare å beskrive dette på en så fin måte som Åge gjør i «Bærre liv». Den teksten står utmerket også uten musikalsk innpakning. Poesi! Jeg har videre sans for «Det finns ein sang bortom fjellet», som ved første øyekast nok kan virke banal, men som snart vokser fordi Åge beskriver noe helt personlig på en gjennom ærlig måte — turnélivets pris for en som med desperat vilje også opprettholder et normalt familieliv.

Og «Rio de Janeiro», en kostelig sak om hva en musiker kan oppleve når han ligger på veiene på Vestlandet i tett og vått snødrev og alt kun er grått og trist: så toner Rio de Janeiro fram som et strålende fata morgana (og sangen skifter fra sitt rastløse klimprende rocke-sug til lystige latin-amerikanske rytmer og Åge synger «Rio de Janeiro, corcovado») — hvilken assosiasjon (hvor fikk du det fra, Åge?) — hvilken hallusinasjon!

Studio-LP'ens resterende fire kutt er av ringere kvalitet — skjønt dette på ingen måte ødelegger hovedinntrykket. Instrumentalen «Gamle Svarten» følger opplegget fra «Ramp» med «Alperosen», artig fyllkalk med sirkus-smak. «Barnehen- der» har en fin melodi, men litt for konstruert tekst som hevder at den forteller mer enn den gjør («du driv med din resolusjon/mens vi har nådd en konklusjon» … Hvilken?). Til slutt har vi to låter, «Rene Reidar» (neppe særlig vellykket tekst) og «Frihelga mi – uhr», som begge fremlegges i veldig standard rock'n'roll arrangement; intet til, intet fra — småanonymt.

Over til Vestlandet. Åge & Sambandet live. Kjent stoff spilt som ventet, får vi vel si. Aldri kjedelig. Men selvfølgelig helt overskygget av det studio-platen bød på. Gruppa jobber hardt, det rocker med sprut — men tendenser til mas og kjas kan iakttas. Åge & Sambandet er en flott live-gjeng, men du må se dem. Uten den visuelle kontakten får svakhetene plutselig betydning. «Gøril» med full allsang fant veien. Den søte ode til Halden-cowboyene våre, «Saturday Night Cowboys», likeså. Prudence-låten «14 Pages» blir godt tatt vare på. Og selv uten visuell kontakt, smitter moroa fra «Blue Moon Of Kentucky» (sunget av Bjørn Røstad) og «Promised Land» (sunget av Lasse Hafreager) over. Og fjorårets single-kutt «Blått Hav» og «Kom Bli med mæ no i natt» fremtrer i forbedrete utgaver. Førstnevnte fortjener endog en plass blant Åges klassikere. Like fortrolig blir jeg ikke med den heseblesende «Wash My Hands» og Dylans «Love Minus Zero/No Limit» (som Åge har stykket sjenerende opp). På den annen side. Finnes det noen norsk live-LP som er bedre enn denne? (Tyst i salen.) Enough said.

Avrundet gjentar jeg atter: «.. Dains me mæ» er rock i verdensklassen … med litt salt vestlandssludd på kjøpet. Åge & Sambandet har funnet den kongelige «sound», den ville, kvikksølv-skrimrende (sa ikke Dylan noe sånt om «Blonde On Blonde», hæ!) — Springsteen har noe av det, og i aller høyeste grad Dylans «Street Legal». Og likevel, «Dains me mæ» er så norsk som teleløsning og Bjørge. Gullet er på norske hender.

(Det Nye, 6. april 1982)

Av og til kunne Åge være verdens blideste popstjerne. (Foto: Arne Nordtømme)

— Stas! Åge får Sølvmikrofonen

En samtale med Åge Aleksandersen, Trondheim januar 1983

***Publisert i Det Nye, 22. februar 1983 (Foto: Arne Nordtømme)***

Det er bare å bøye seg i støvet. 1982 var Åge Aleksandersens år. Ikke bare laget han den beste norske LP’en. Den solgte også mest. Og da året var på hell, begynte innkasseringen av priser. Høyest rager selvfølgelig Spellemann-juryens Hederspris ... og DET NYEs Sølvmikrofon. Ja, endelig var det Åges tur. DET NYEs lesere har talt. Her følger en prat om Åges karriere — balansegangen mellom det å være en fullblods rock’n roll-gamp på veien og det å være familiefar (med kone og tre barn) i Trondheim ...

Innen tipping er det mulig å vinne en halv million bare ved å feste en hardangersøm til kupongen. Man kan slå terning. Man kan lukke øynene. Og vips er man på førstesida i VG med én million mellom fingrene. Det finnes mennesker som har utrolig flaks. Vi leser om dem og misunner dem der de jafser i seg av tipping og Rikstoto. Heldiggrisene!

I dette års første måneder er det også en annen vinner vi til stadighet har stiftet bekjentskap med. Åge Aleksandersen. Over det ganske land har han vunnet leseravstemninger, «årets LP» inntil krampa tar den arme leser. Hederspris fra Spellemann-juryen. Årets mest solgte norske LP. Og nå er’n da min santen i gang igjen! Åge har vunnet DET NYEs Sølvmikrofon! Blir det da aldri slutt?

Men i motsetning til alle disse heldiggrisene som håver inn i tipping og trav, er Åges endeløse seiersrekke ikke basert på flaks. Mannen har slitt sko, negler og stemmebånd av seg i årevis. En gamp av en rocker, en sliter. Nå står han der omsider, akseptert og respektert av de brede masser. Ingen misunner Åge hans posisjon. Gamlefar har fortjent den!

Vi sitter i Norsk Plateselskap A/S’ lokaler i Fjordgaten i Trondheim, da jeg avslører at Sølvmikrofonen er hans. Reaksjonen? Et latterbrøl. Åge hiver seg på beina, forsvinner hikstende inn døren til nabokontoret. «Hører du, Gunnar, æ har vånne Sølvmikrofonen!» «Dæven! Den og!» mumles det til svar. Åge vender tilbake, strålende glad.

— Kids snappa’n foran trynet meg ett år. Og i fjor vant Jannicke. Jeg har fulgt med, skjønner du!

Er stas!

— Men hva betyr det å vinne slike priser … hva betyr det for deg? (Åge blir alvorlig og tenksom.)

— Man skal være forsiktig med å … legge for mye i det, men … hm, jeg har jo ikke hatt noen aktiv fanklubb … Det er jo snedig at publikum gjør sånt mot meg til stadighet. Det mener jeg … eh … det er jo artig … ? Faan! Jeg synes det er litt stas! Jeg gjør det!

— Det heter Åge Aleksandersen & Sambandet. Så hvordan reagerer bandet på at du får all laurbær og heder og ære?

— … for bandet … Når det regner på presten, drøpper det litt på klokker’n og. Helt fra starten av har det vært klart at Åge Aleksandersen er hovedfiguren i bandet. Men uten Sambandet hadde jeg verken vunnet Spellemann-pris eller Sølvmikrofon. Ikke sant, jeg betrakter ikke disse prisene som bare til meg.

***Platetrofeene begynte å regne over Åge og Sambandet. Her “Dains me mæ”.***

Gamlefar

— Du fikk Hedersprisen i årets Spellemann (mens «Dains med mæ», etter manges mening årets suverent beste rock-LP, ikke engang ble nominert. Høl i hue? You bet!). Din reaksjon?

— Fikk sånn syvende-far-i-huset-følelse. Vet ikke, jeg. Om jeg fortjener’n? Vet itj … (kniser) … æ gjør itj det! Jeg fikk den vel som … en anerkjennelse av en del teorier som jeg har forfektet … anerkjennelsen av rock og det sånne folk som jeg står for.

— Føler du deg gammel nå?

— Akkurat i dag, ja … (flirer). Men folk må slutte å spørre om ikke sånne som jeg skal slutte å spille snart. Jeg tilhører liksom 1. generasjonen, men det er faktisk gamlekara som er størst på verdensbasis. Det der med at rock er musikk laget av unge mennesker for unge mennesker, det stemmer ikke helt lenger, da! Sammenlikner du rock med andre kunstformer, så, jeg mener, innen kunsten er det sjelden de gjør noe mens de er tenåringer.

— Men det hevdes dog at nettopp rocken er litt spesiell akkurat her, at utøverne faktisk når sitt kreative høydepunkt før de fyller 30.
— Nja, det ligger i livsformen og livsførselen. Vi veit at det er et beinhardt liv. I en gruppe lever man veldig nær innpå hverandre, det kreves så mye … Jeg skjønner godt at slike samarbeider sprekker, man vokser fra hverandre, blir utbrent ... Men det betyr også at du lever for hardt. Det blir ikke mye god rock’n roll av fyll og dop.

Voldsomme utblåsninger

— Vokser Sambandet fra hverandre?
— Du vet, dette med grupper. Enten sprekker det, eller det går seg til. Det er som med ekteskap. Man må være voksen nok til å ta opp problemene. Og man må komme seg over startvanskene.

He he. I Sambandet har vi hatt voldsomme utblåsninger mens utenforstående har vært til stede. De tror ikke vi kommer til å spille mer sammen når de hører slikt. Men det gjør vi jo.

— Sambandet pr. i dag, når kom de enkelte med?
— Tore og Knut i ’76. Lasse og Bjørn i ’79. Og Gunnar i ’81. Det var veldig mye gjennomtrekk før ’79. Jeg visste ikke hva jeg ville. Ta «French Only» — et band uten styring. Jeg var umyndiggjort og svak.

En annen merkelig LP er «Bomben Und Granaten», hard, stygg musikk. Uventet for mange den gang. Og med krasse tekster.

— Den representerte en bråvåkning for meg. Jeg hadde sittet i bussen med Prudence, år etter år, uten å ha sett hva som foregikk rundt meg. Så hørte jeg Hoola Bandoola Band, de influerte meg. Men «Bomben …» ble ikke helt slik, heh? Altfor store ord … gjørra måtte ut. Huff. Jeg skjønte ikke at Hoola Bandoola Band brukte språket, de fortalte historier … og de skrev melodier.

Ned på jorda igjen

— Det var med «Lirekassa» jeg kom ned på jorda igjen. Trekkspillet var tilbake. Ole Sørlie hjalp meg veldig under innspillingen … han nådde fram til musikken, han skjønte hvor jeg ville hen.

— Du bruker lang tid på å lage plater nå. Går det tyngre?
— Det har bestandig tatt lang tid. «Ramp» og «Dains me mæ» var det ett og et halvt år imellom. Men jeg jobber tungt, ja. Problemet er tekstene. La oss si at jeg skriver 50 tekster — når jeg går i studio sitter jeg bare igjen med seks. Så pleier jeg å lage et par låter i studio, og de bruker å bli bra.

— Hva er dine favoritter på «Dains med mæ»?
— Tja, jeg går ikke rundt og er stolt, men … «Berre liv», «Dains me mæ», «Sang bakom fjellet» …

Folkeviser fra Tibet

— Ny LP på gang?
— Jeg har åtte ferdige utkast til låter. Så jeg ligger langt foran det vanlige skjemaet mitt. 23. februar 1984, da kommer plate. Da er det nøyaktig to år siden «Dains me mæ». Jeg har en viss peiling på tittelen (plirer hemmelighetsfullt bak brillene) ... Jeg har mer styring på meg selv nå. Vi skal jobbe hele høsten med den nye LP’en.

— Jobber du seriøst her i selskapet (jeg nikker mot Norsk Plateselskap A/S’ — hm — ikke altfor travle kontorer).

— Nei, det er bare miljø for meg, jeg gjør egentlig ingen ting.

— Men hva kan vi vente fra selskapet med det første?

— Knut Stensholm skal jo lage en LP med folkeviser fra Tibet. Skjevik på gong. Det blir bare gong og sang. (Skriv det! hvisker Åge lattermildt.)

Kan ikke sitte på ræva lenge

— Du lever to liv. Rockeren stadig på veien. Familiefaren i hjemmets trygge hule. En vanskelig kombinasjon vil de fleste tro?

— Det er to liv … men … det er ikke noe verre for meg enn for handelsfolk, sjøfolk og pendlere. Jobben tar hele deg i perioder. Det samme gjør familielivet. Det med en gruppe som reiser rundt, det blir jo litt spesielt og. Du har et kjent fjes, ryktene går. Og da er det ikke alltid så lett for dem som sitter hjemme …

— Blir du rastløs hjemme? Jeg mener, denne reisingen fra sted til sted, stadig på farten … og så plutselig bråstopp: familiens ro. Kontrasten blir stor?

— Rastløs … jeg kan ikke sitte på ræva lenge, nei. Og sluttet jeg å spille, ville jeg gå på veggen. Sommerferien kan være hard nok, den. Musikken er blitt viktigere og viktigere for meg. Jeg synes jeg er kommet seint i gang med å reflektere, tenke ... Jeg hevdet en stund at det gikk an å jobbe fast i en forretning og spille på si. Jeg tror ikke på det lenger. Jeg er musiker, det er det jeg kan.

Åge smiler inn i seg selv.

Heksedans

— Musikken gir så utrolig mye positivt. Det er snakk om at folk er så mye sjuke og sånn … borte fra jobben, ikke sant? Men gjennom musikken er hele mæ vorte frisk. Siden Sambandet oppsto, har jeg ikke vært sjuk én dag. Misliker en arbeidet og blir stressa, ja, så blir en sjuk. Men musikken … den gir deg overskudd … du blir bra … så gjør du enda bedre jobb … føler deg enda friskere og bedre, og sånn fortsetter det: Til slutt letter du!

Det der med at stor kunst fødes gjennom lidelse, sult … det tror jeg ikke noe på. Det er en gammeldags oppfatning. Men å lage LP, det er som en heksedans … fra start til slutt. Jeg er veldig i det, lever med det. Mange lange netter og mye svette … en slags rus. Det vanskelige er å komme i gang, men så følger resten som et ras. Vet du, «Berre liv» skrev jeg rett ned, fra topp til bunn!

***Hyggeprat i Fjordgata. Men journalisten sliter med å akseptere at “Dains me mæ” ikke engang ble nominert til Spellemannpris. (Foto: Liv Claussen)***

Kong Åges planer:
- Ut og spæll!

Da Arne og jeg samlet Trøndelag i Kjøpmannsgata 28 - mars 1983

Siden jeg likevel var i Trondheim, tenkte jeg at vi kunne slå en haug fluer i ett smekk. Utgangspunktet var fotografiet du ser rett over. Fikk vi til det, var saken biff. Et slikt bilde var nemlig ikke lett å få til. Det er alltid noen det ikke passer for. Dessuten er Åge humørsyk på sånne mediapåfunn, og han var ikke veldig lett å få ned i fotoatelieret til Arne. Musikalsk er idéen bare tøys, selvfølgelig, for de seks på bildet er ikke engang fra Trøndelag, alle sammen. Alix, den gang Eirik Wangbergs kone, var jo amerikansk. Men hun bodde i Trondheim. Jeg intervjuet dem ikke samlet, men hver for seg.
Bildet viser fra venstre til høyre: Hans Rotmo (høyt savnet), Casino Steel, Alix Wangberg (også høyt savnet), Terje Tysland, Åge Aleksandersen, og lillegutt Dag Ingebrigtsen på huk og med tott. (Foto: Arne Nordtømme)

***Hva er rock? Ja, si det. Åge er sannelig ikke sikker. (Foto: Arne Nordtømme)***

1982 gjorde ham til norsk rocks ukronede (men beprisede) konge. Men hva ligger det nå i dette uklare begrepet rock, og hva skal man bruke det til. Her følger kongens egne refleksjoner . . .

Åge er «far sjøl». Kongen i norsk rock. Enten han vil eller ikke. Det må bli sånn med en fyr som skraper med seg alt som finnes av trofeer og priser i 1982. Og det i en tid der nye norske band yngler: likevel er det Åge, etablerte gamlefar, som ender som publikums guru. Kanskje han innledningsvis kan gi oss en definisjon på hva rock er?

Åge flytter seg i stolen.
— … aner ikke. Vanskelig å forklare. Jeg kan høre hva som ikke er rock. Men noen definisjon … nei.

— Bare geografisk . . . at det er trøndere som spiller det. (Ivrigere.) Det ligger kvalitet i begrepet . . . også noe i det tekstmessige som gjør at andre faller utenfor.

Stillhet.
— Roger Ruud er rock’n roll!

Sammen med Terje Tysland og Hans Rotmo har du dannet Norsk Plateselskap A/S. Men bortsett fra dere selv, har dere ikke viet noen plass til trønderartister. I stedet gir dere ut Program 82 fra Bergen, Bjølsen Valsemølle fra Oslo. Hvorfor?

— Trønder-bandene holder ikke mål. (Hurtig:) Men det er vår vurdering. Dog, vi er fire karer (inkludert Gunnar Hordvik) som har litt fagkunnskap. Gir vi ut plater med band fra Oslo og Bergen, kommer det av at de er bedre. Det var aldri meningen at vi skulle være et trøndersk plateselskap.

— Hvor viktig er egentlig rock?
— Rocken har jo . . . ikke akkurat nå, kanskje . . . men den har hatt evnen til å fornye seg, på en måte har den gått i front når nye uttrykk, protest og slikt har oppstått. Rock blir den fana man bruker . . . for alt som beveger seg i tida. Ikke nå, men det vil skje igjen. Det er i gang i USA, ikke sant, konserter mot atomvåpen og sånt. Såkalt protest, uten at man blir program-forpliktet. Jackson Browne, for eksempel, han spiller fordi han er god, og han spiller for saken. Det vil skje i Europa også. Kvinner for fred og slikt er allerede blitt maktfaktorer. Rocken bør være med der. Du behøver nødvendigvis ikke bare være deppa over atomtrusselen, man kan jo være litt glad . . . for livet.

Men rocken har flere sider?
— Ja, rock er en fin måte å uttrykke følelser på . . . sentrale uttrykk som kjærlighet/hat, liv/død . . . de beste hjerte/smerte-greiene . . . det er blitt laget utrolig fine greier om forholdet mellom mennesker. Når Lennon synger “Woman” . . . (sukk) . . . et skole-eksempel på hva rock også kan brukes til.

Ditt kreative mål som artist?
— Ikke showbiz, nei. Vanskelig å forklare . . . Modellen min er at jeg vil ut å spæll og møt publikum. Prosessen å lage musikk, å få det til er . . . fascinerende. Du kler på musikken, den skal stå der, fargesprakende. Men . . . den gjør ikke alltid det.

— Tekstene er også viktige. Jeg vil pirre folks nysgjerrighet, og for å kunne det må man beherske språket, formen . . . slik at lytteren ikke er ferdig med låten etter å ha hørt den én gang. Det er som forskjellen på fotball-låten på “Ramp” og “En sang bakom fjellet” . . . utviklingen fra “Ramp” til “Dains me mæ” antyder min videre utvikling . . . trur æ. Jeg har et oppriktig ønske om å nå fram til folk, ta opp . . . si ting som de kjenner seg igjen i. Ikke konkrete, stressede historier, men bilder folk kjenner seg igjen i.

— Nei du, det er vanskelig å forklare dette. Jeg er ikke klar over det selv, egentlig.

Samba i København!

Åge Aleksandersen og Sambandet på erobringstokt i København, mars 1983

Publisert i Det Nye 31. mai 1983. Surt i Køben. Det var ikke lett å få med Sambandet på sightseeing, for å si det mildt. Jeg må innrømme at jeg var minst like hissig som de andre på å komme meg innendørs og bestille en øl. (Foto: Bjørn Røstad)

De som er med:
Åge Aleksandersen — kaptein & strikkemaskin
Tor Evensen — bass, sjakk, bart (no style)
Lasse Hafreager — keyboards, defekt trekkspill, skjeggrot
Gunnar Pedersen — gitar, ny frisyre
Bjørn Røstad — sax & bart
Kåre Skjevik — tromme-lom & tidlig oppe
Knut Stensholm — trommer, hotell & bart
Børre — lyd (& bart)
Timo/Ragnar Aune — glattbarbert roadie
Per Vold Olsen — lys & lykte & TNT-trøye
Jens O. Sunde — road manager, sent oppe & Terje Tysland
Yan Friis — penn, papir, film & style

Statister:
Gunnar Hordvik — hodepine, fly-passasjer
Inge Lundereng — fjernkontroll & USA-ambassadør

Fra venstre: Bjørn låner kamera og foreviger Yan & Åge i danske omgivelser. KNIPS! 12-strenger’n får finpuss før konserten, mens København går to minutter for sent. KNIPS! Nyhavn. Tor, Kåre & Lasse forsikrer seg om at døren er lukket mellom dem og Tato Jørgen. KNIPS! Showtime. «Norge mitt Norge!» så svetten spruter. KNIPS!

Hvor ofte har vi ikke hørt at det og det norske bandet skal lanseres i utlandet? Og hva ble det til? Huff! Vel, nå er det Åge Aleksandersen & Sambandets tur. Skjønt, ikke helt. Det ble ikke slått på stortrommene da de gjorde unna en mini-turné i Danmark, «for å teste markedet». Åge vil ikke gå i den samme fellen som alle før ham. Vel, hvordan forløp denne første testen? DET NYE snek seg med og gir rapport: Da galehuset nådde København, og andre historier …

Det ble ikke den store sjøsprøyten. Skagerak lå dønn i tjukk tåke. Og danskebåten rullet dovent gjennom mørket. I baren var det nordmenn-på-tur. Drinker og rør. Bastante danseløver med knekk og kniks over rumpa la inn det forføreriske høygiret, skråsikre på at Alle Menn & Aktuell Rapport forteller den hele og fulle sannhet om livet om bord. Ut på natten skulle de samme rave rundt i korridorene i forfyllet desperasjon på jakt etter lugarfest, men ribbet for de fleste sex-illusjoner.

Men i baren. Nordmenn i bar, bestillende cocktails fra fargekartet eller bryskt forlangende whisky-on-the-rocks med Morgan Kane-geipen vridd inn i trynet. Båten rullende, og tomannsorkestret fabulerende over de siste hits, svøpt i klebrig stringensemble og fullt ekko rundt vokalisten. En forloren verden. Her satt vi. Åge & Sambandet m/følge med kurs for det ukjente. Duvende i den siste utpost, fremdeles kjendiser med «Checkpoint Charlie» og den totale anonymitet rett forut. Folk sirkler rundt. Mange hyggelige folk. Noen vil klappe’n Åge på hodet og ønske’n lykke til. Og Åge smiler over sin doble whisky. Autografer skrives, en jente fniser. Alt som det bruker å være når Åge & Sambandet er på turné. Men alle vet at når båten klapper til kai, er de et ukjent band i et ukjent land. Tilbake til utgangspunktet (som i Namsos i de gryende 70-årene). Tension, nerver og forventning.

— Vi stikker ned i lugaren og tar et slag poker, mumles det.

Timo livner til i sin Marlboro-jakke:
— OK, men bare dollar på bordet, andre myntenheter godtas ikke!

Bjørn:
— Kast Timo over bord!

Timo glipper med øynene, hører feil:

— Heh? Ska’ vi kaste kortene over bord? Da blir det itj no’ poker!?!
Mumle, mumle rundt bordet. Klespoker blir foreslått.

Timo:
— Men ska’ vi spæll klæspoker, fæm mannfolk??!!

Apati rundt bordet over midnatt. Bandet spiller «Words». Kåre og Bjørn har allerede tørnet inn.

Timo er fortrolig:
— Du må få med at jeg jobber i Renholdsverket. Har fått igjen jobben min, og den liker jeg godt. Kjøre full rute med svær bil hver morgen. Men jeg har så snill sjef, jeg får alltid fri når jeg skal ut på turné med’n Åge.

— KLIPP! —

Hutring på kaia. Køben en tidlig morgen i mars. Bildet til venstre viser (fra venstre) Åge, Knut, Kåre, Jens O. og Timo. Bildet til høyre (fra venstre): Kåre, Åge og bakhodet til Tor.

Kaia i København. Gråvær og frosne nordmenn. Hutrende inn i leiebussen. Lasse bak rattet. Alt utstyret i bilen foran. Vi kjører kolonne etter en drosje, på leting etter hotellet. Lasse mister dem i hvert lyskryss, tråkker feigt bremsen i bånn på gult. Arrige protester. Lasse kjører. Drosjesjåføren banner der foran. Samme gjør Åge, Børre & Timo i utstyrvogna. Lasse er en sinke. Men radioen står på og gir oss dejlige Danmark … varme, beroligende røster slurrer og fosser gjennom eteren. Et kutt fra den nye Pink Floyd-LP’en strømmer ut, i sax-breaket uler Bjørn av glede.

Knut og Bjørn putrer av forventning, endelig i utlandet.

— KLIPP! —

En tverrgate til Strøget. Vi vandrer og titter på det danske utvalg. Velter inn i en bar og ut igjen noen Hoff senere. Trafikkaos på gata. En søppelbil blokkerer den ene filen, en bryggerivogn fra Carlsberg den andre. Mellom bilene står kjørerne. Renholdsfolket i oransje kjeledresser, bryggerifolkene i lange forklær. Praten går, sigarettrøyken stiger, og alle bikker på hver sin øl. En pust i bakken. Midt i København.

Vi speider etter plakater, og finner dem. Åge Aleksandersen & Sambandet i kveld, forkynner de. Ingen dansker stopper opp. Men plakatene virker så trygt hjemlige på oss nordmenn, det kjente, kjære coverbildet fra «Dains me mæ», klistret opp på flekket mur midt i København — riktignok halvveis inne i oppganger og garasjer, men likevel. Vi er her for å erobre.

***Plakat som annonserer trønderkonsert 17. mars, limt opp på veggen i en sidegate til ”Strøget”.***

— KLIPP! —

«Huset». Rett nedenfor Strøget. En inneklemt bygning på flere etasjer, et slags motkultursenter med et par klubber og restaurant. Vi skal opp i tredje, Musikcaféen, der Åge & Co. skal Danmark-debutere. Noen punkere med gilde hårfarger og frisyrer bommer penger i oppgangen. «25 øre», forlanger de. Tor er ikke fortrolig med det danske mynt-system og gir dem en 10 krone-mynt. De ser forbløffet på ham. Men Tor er allerede forbi, mysende opp trappen.

Bang! Bang! på døren i tredje. Jeg vil inn. Sambandet er inne. En sløv fyr sitter bak meg, pakker ned en strikk og en sprøyte i vesken sin. Så begynner’n å krabbe på alle fire mot veggen. Døren går opp. Bak meg hører jeg sterke brekninger. Så er jeg inne.

En trang liten klubb, trebord av den grove sorten, dim belysning, en liten bar som selger øl, stygg graffiti på veggene, bl.a. BZs hyllest til Ulriche Meinhof. Hm.

Tid går. Sambandet slår tiden i hjel i garderoben. Klokken nærmer seg 22. Show time. Men der ute i salen blir du møtt av et forstemmende syn. Nesten ikke ett menneske.

Garderoben på “Huset”. Litt nerver. Litt øl. Og en jente fra Danmarks radio. Fra venstre: Bjørn (som må ha hjep til å få opp ølen), Gunnar H. (som gliser tross hodepinen), Tor (som kapret lenestolen), Gunnar P. (med ny frisyre) som blir beundret av den danske radiopiken, Timo (nærmest, som ikke ble kastet på sjøen), og Knut (som bodde på hotell).

Den danske arrangør gir beskjed om at bandet gjerne må drøye’n litt. Intet dumt forslag. Så sitter vi der. Gunnar Pedersen klimprer på akustisk gitar. Gunnar Hordvik har hengt på seg humørgliset på tross av hodepine og flytur med komplikasjoner: Trondheim–Gardermoen–buss Fornebu–tåke–forsinkelser. Den evige optimist lar seg ikke knekke.

Kåre skjener inn. Gliser:
— Dæven! Det er jo flere mennesker her inne enn der ute!

Åge virker bistert konsentrert. Hauker mot Timo:
— Få den raue 12-strenger’n og stemmeboksen!

Timo virrer.
— Hvor er stemmeboksen?

Børre irritert:
— På pianoet der den skal være, hvor ellers?

Timo opp trappen og ut med et «Bllblll!».

Tension og nerver. Åge tar rattet:
— OK. Vi tar «Dains me mæ»-stoffet i første økta: «Dains me mæ», «Rene Reidar» og «Rio de Janeiro». Og vi åpner med «It’s All over, Now».

Sambandet nikker med hengende nebb. Tom sal. Tom sal.

Åge kjører pep-talk:
— Dette visste vi, dette regna vi med! Bare spell, lat som ingen ting!

Samtykkende, men ikke helt overbevisende mumling til svar.

Frank Marstokk, nordmann, bosatt i København, ramler inn. Håndhilsing, skulderklapp. Det går bra, sier han, masse viktig presse der ute og flere musikere.

Men hvorfor kommer det ikke flere?
Vi får forklaringer. Echo & The Bunnymen spiller i by’n. Og nede i byen spiller Swinging Blue Jeans.

Jeg vet ikke om Åge likte det siste.
For en overskrift: Åge Aleksandersen danket ut av Swinging Blue Jeans! I 1983!

Den danske arrangør er innom igjen. Vent gjerne 15 minutter.
— Hva er’n? spør Børre.
— To over ti, svarer Timo.

I det samme begynner det å kime i et kirketårn.
Tørt fra Børre:
— København går for seint!

Åge opptatt med å konversere en jente fra Danmarks Radio. Så er’n i gang med pep-talk igjen:
— På den første turneen med Sambandet spilte vi for to personer i Ålesund. Og jeg har vært på en 14 dagers turné der gjennomsnittbesøket lå på seks! Så dette er ingenting, gutter!

— KLIPP! —

København møter Åge. Øverst til høyre, Åges selvportrett skriblet ned i journalistens notatblokk. (Er sikkert verdt en formue i dag.) Og til høyre: Sambandet foran det stengte tivoli. Minus Knut. «Hvor er Knut?» «Ikke på hotellet.» Vel, så fikk Jens være stand-in. KNIPS!

Showtime! Åge & Sambandet går på. Og Musikcaféen er faktisk ikke tom. På langt nær. Fullt borte i baren, og nok av folk ved alle bord. Rett foran miksepulten øyner jeg de sølvgrå lokkene til Billy Cross, sjef for Delta Cross Band, tidligere Dylan-gitarist, en meget innflytelsesrik danske. Og sølvlokkene hopper idet Sambandet fyrer av «It’s All Over Now». Drønn og eselspark. Og de bare strammer grepet. For første gang hører jeg dem spille «Love Minus Zero/No Limit» uten å trå igjennom — den banker og rykker så danskene ikke lenger klarer å stå imot. Håndflater smeller. Overkropper gynger. De første er allerede på dansegulvet. Og Billy Cross har begynt å dele sin begeistring med dem som sitter rundt. Gunnar Hordvik snur seg mot meg og gapskratter.

Dette sitter! Hvilket band! De spiller som gjaldt det livet. Hva gjør det om danskene ikke skjønner et kløyva ord. De ser jo. De hører jo. Åge med hodet brukket bakover, blodårene som tau i halsen og stemmen sprukken, fortvilet på jakt etter de høye tonene: «Æ har så løst te å dains med dæ …» Bjørns sax spjærende gjennom luften, Bjørn i kjapp marsj tvers igjennom lokalet og tilbake igjen … Og glisene te’n Knut og’n Kåre når samba’n river i Musikcaféen og vi øyner Rio de Janeiro! Hjertet svulmer, blodet bruser … Norge mitt Norge!

Garderoben. Pause. Stolte fjes. Folk fra EMI Danmark med gratulasjonshendene fremme. Nyheten om at folk fra Roskilde-festivalen er i salen, siver inn. De er i hundre, de vil ha Åge & Sambandet på hovedscenen. Kai Eide sitter i trappa og gratulerer. Rop og høyrøstet prat. I munnen på hverandre. Ha ha, for en jobb!

— KLIPP! —

Økt to avsluttet. Knall-suksess. Trampeklapp. Ekstranummer. Sambandet sildrer til alle kanter. Noen vil hjem. Andre vil på by’n. Viktig jobb i morgen, sier Jens, Loppen i Christiania, 800 mennesker, flott hall.

Natten går. I drosjer og på cocktailbarer og diskoteker og jeg vet ikke hva. De fleste ender på PUK, alle anbefalte Puk. Puk, Puk, Puk. En nattklubb? Ha, ha. En ganske alminnelig dansk kro med matservering og oppe til fem om mårran. Det er Puk. Og der sovna’n Bjørn, med spritlisten fra danskebåten på fanget. Stille og fredelig inntil Lasse begynte å hale og dra i’n.

— Kank’e gå nå, innvendte han.
Kom igjen, Bjørn. Tilrop og anrop.
— Men jeg har jo bestilt tartarsmørbrød!
— Det har du spist for lenge siden, repliserer Lasse tørt.

Bjørn opp, bordet på hell, jeg med fanget fullt av øl.

— KLIPP! —

Tidlig (?) en torsdags morgen. Jeg entrer Åge & Sambandets hotell med hovne øyne (Knut og jeg bodde på et bedre hotell nede i gaten, noe vi stadig ble refset for). Tom resepsjon. Tom spisesal. Klokken 10.00. Kåre inn fra gaten, morgenfrisk og blid.

Hvor de andre er? Han himler med øynene.
— Jeg tok en sjekk på rommene i sted, alle snorket.

— KLIPP! —

Klokken 14.00. Alle er oppe. Alle er klar for København. En kjapp sightseeing. Vi krysser rådhusplassen i sur vind. Fytterakker’n. Knips! Knips! Bandet vil allerede tilbake til hotellet. Går ikke, sier jeg, vi må ha bilder fra byen.

— Hæ! Jeg trodde vi bare skulle ut på gata og ta noen kjappe bilder, sier Tor fortørnet.

Gjennom jernbanehallen, ut i Istedgate. Den beryktede, syndens asfaltsti, sex-industriens tivoliverden. Forstemmende. Sprøytenarkomane og skumle aggressive individer vader rundt på fortauene. Snuskete, hatsk. Hele gaten brenner. Fasadene luter, sykelig bleke. En prostituert vakler mot Åge og byr seg fram. Hun har ingen tenner, blikket er bønnfallende, skrikende tomt. Vi skrår over gaten, forbi klubben med det forlokkende navn Sodoma & Gomorra, og kommer oss ut av Istedgate. Kvalme, rystet. Fytterakker’n! Livets rennesten. Fortvilende, fortvilende.

***Åge møter Tycho Brahe. Et kort møte.***

I stram marsj gjennom vinden, forbi Tivoli’s stengte porter og inn i drosjene. Vår sjåfør er James Bond, på svidd gummi raser vi gjennom gatene mens stereoanlegget spyr ut filmtemaet på full styrke med helikopterlyder og maskingevær krasjende igjennom. Huh!

— Fint, hva? smiler sjåføren, og betrør oss at han er videot. En kjernekar og humorist. Åge blir så oppstemt av mannen at han ikke engang mister humøret da han tråkker perfekt i bikkjelort i Nyhavn.

Istedgade. Skandinavias pornografiske pulsåre. Råttenskap fra ende til annen. Menneskelige tragedier sjanglende rundt på fortauene. Sprøytenåler, kjønnssykdommer, lurvete porno-klubber. Fornedrelse, fornedrelse. Og fare. Kåre, Jens & Åge kjenner kvalmen som en stein i maven og vil vekk. KNIPS! Københavns pølseboder byr på de reneste delikatesser. Ingen pølse smaker som den røde, danske wiener. Mmmm, sier Gunnar «Robbie» Pedersen og biter knakk! og tygger smatt! smatt! KNIPS! Stille timer over midnatt. Konserten unnagjort og Sambandet slumrende på Puk. Lasse er mild og hjelpsom og byr fotografen fyr. KNIPS! Intet glamour-hotell for Sambandet. Tre mann på hvert rom, dusj i gangen som ingen får bruke etter at Timo forårsaket lekkasje ned til fjerde etasje, skjeve gulv og tung, innestengt støvlukt. Sånn går det når man vil begynne fra grunnen igjen. Gunnar tar det med et flir, og Åge er for trett til å reagere. Døde timer på hotellet. Ja. KNIPS!

— KLIPP! —

Hotellresepsjonen. Mørk, dyster stemning. Kveldens konsert er avlyst. Opptøyer i Christiania. Fullt kaos på Loppen kvelden før, bandet som spilte banket opp, trommeslageren på sykehus med hodeskader og knivsår. Arrangørene kan ikke garantere Åge & Sambandets sikkerhet. Udiskutabelt avlyst. Apati i leiren. Noen drar på kino og ser den bestialske «Caligula». Andre blir sittende pal, noen så lenge at de får med seg «Lilla huset på prærien» på svensk TV. Tor og jeg tar ikke opp sjakkpartiet vi fikk avbrutt dagen før, på tross av at han hevder at han står så godt at det bare er å valse meg ned (Prøv! Tor, prøv! Jeg har fellen klar, mente jeg).

Det knitrer i aviser. Desperat leting etter sted å gå ut.
— Hei! Her er det en klubb som kaller seg Hawaii med toppløs servering.

Apatisk stirring.
— Jamen denne, da! «Oriental bar». De reklamerer med «opiumsstemning»! Hva med den?

— KLIPP! —

I drosje. Fra den ene ølbaren til den andre. Ikke no’ gøy. Vi ender atter på PUK. Evindelige Puk. Og spiser. Serveringsdamen kjenner oss igjen og smiler. En middelaldrende dame og hennes en god del eldre mor — begge noe påseilet — passerer oss på vei ut, begge får lyst til å lugge og dra i journalistens hår og spørre om han er pige eller dræng. Knis, knis. Noen jenter som så Åge & Co. kvelden før, setter seg ned og prater nytt. De kaller Åge for «Lille Åå’e».

— KLIPP! —

Fredag morgen klokken 10.30. Utstyret pakket. Bandet i bilene. Journalisten stående igjen på parkeringsplassen mens fartøyene manøvrerer seg dovent og tungt ut i trafikken — med kurs for Odense. Nye spillejobber. Men journalisten er skutt og vil hjem. Utgått som en skosåle, søvnig og grimet kan han se fram til en stille natt med søvn på båten hjem. Galehuset har forlatt by’n.

— KLIPP! —

Epilog. Rapporter fra de øvrige konsertene: Odense, masse mennesker og knallsuksess. Faktisk turnéens høydepunkt. Aarhus, ikke samme susen, langt færre mennesker — men det er da også en mer blasert by.

Oppsummering. Vellykket snus på det danske marked. EMI Danmark vil ha ut plate, om det blir en kombinasjon av det beste fra «Ramp» og «Dains me mæ» eller en rent engelsk-tekstet LP, vites ikke. Åge & Sambandet satte tydeligvis spor etter seg. Og den innflytelsesrike Billy Cross intervjuet Åge i sitt radioprogram og spilte kutt med bandet. Han ymtet frempå at han gjerne vil produsere deres neste LP.

Fallskjermhopping uten fallskjerm

En samtale med Åge Aleksandersen, Trondheim, august 1983

***Publisert i Det Nyes musikkavis-bilag, 20. september 1983. (Foto: Arne Nordtømme)***

***Musikken som formet den unge Åge Aleksandersen.***

Da vi ba Åge sette opp en liste over de platene han har satt og setter mest pris på, kom vi i snakk om fortiden, den gang Åge var en oppløpen tenåring i Namsos; hvordan skaffet han seg plater, hva likte han — og hva er forskjellen på tenåringene i slutten av 60-årene og tenåringene i dag?

Om vi ser på listen over dine favoritter, oppdager vi at der er fint lite som er utgitt etter 1975. Hm?
— Jaaa... faktisk. Nå sier vel det mer om musikken etter 1975 enn om mæ.

Så nyere rock engasjerer deg ikke?
— Nei, det er nok slik. Vel, jeg kunne jo tatt med Dire Straits...

Tradisjonell rock altså?
— Ja.

Ikke noe Kraftwerk?
— (ler) Nei, ikke noe Kraftwerk. Jeg prøver å jobbe med den nye musikken, kjøper plater og lytter, men de havner raskt ute på rommet til guttungene.

De liker det?
— Nåja, de har ikke noe voldsomt forhold til det.

Når begynte du å kjøpe plater?
— Tja, la meg se... en sånn tre... to år sida. Neida! (ler) Jeg tror den første singelen min var «Blueberry Hill» med'n Fats Domino. Jeg må vel ha vært en 8–10 år gammel.

Var det bra plateutvalg i Namsos?
— Nei. Men det snedige med Namsos var at alle de unge mannfolka reiste på sjøen. De kom tilbake med masse spennende musikk. Chick Berry og alt det der. Jeg byttet det til meg.

Mot hva?
— Nei, ha'kke peiling! Mange av slektningene mine reiste på sjøen. Fikk mye plater av dem. Hjemme hadde vi en sånn plateskifter, en bunke single-plater som falt ned etterhvert, vet du... Men det gikk mye i Harry Brandelius og søstrene Bjørklund...

Når tente du på rock for alvor?
— Da jeg var 13–14 år gammel. Rundt 1962.

Første idol?
— (nøler) Nei... hvem var nå det? Jeg likte jo'n Don Gibson. «Oh Lonesome Me» var en jævlig fin låt. Og jeg likte Jim Reeves og Fats Domino...

Beatles?

— Det var seinere det. Og da foretrakk jeg Rolling Stones. Av forskjellige grunner. Jeg hadde begynt å spille gitar, og Stones var mye lettere å få til enn Beat-

Men i ’67 sang du «love, love, love»?
— Ja. 1967. Da spilte jeg til dans. Hadde Small Faces, Rolling Stones og Bob Dylan på repertoaret.

Fikk Hippie-«ideologien» noen betydning i Namsos?
— Vi har jo 10 stykker som markerte oss solid i bybildet. Lot håret vokse nedenfor øra. Det ble ganske langt etterhvert. Men ideologien... ingen jobba vel egentlig bevisst med det. Vi fulgte de store strømningene.

Hvordan fikk 18-åringen Åge Aleksandersen dagene til å gå?
— Spilte mye, øvde mye. Og gikk på skole. I Oslo, faktisk.

Forskjellen på tenåringene i slutten av 60-årene og tenåringene i dag?
— Det er mye som er jævlig forskjellig. Jeg tror nok at tenåringene i dag på sett og vis er mye mer bevisst. Se bare på skolevesenet, fagene... det er lagt stor vekt på det som skjer rundt oss. Da jeg gikk ut av folkeskolen og realskolen og gymnaset, fulgte vi fremdeles de gamle metodene, pugging av gloser og salmevers, stiloppgaver som ikke var særlig samfunnsorienterte. Tenåringene i dag er mer samfunnsbevisste.

Har de også et mer intenst forhold til rocken?
— Nei, det tror jeg ikke. Der er forskjellen liten. Følelsen av å være i opposisjon, følelsen av å være utenfor, følelsen av å ha en helt egen kultur — den er den samme.

Bedre muligheter for rock i dag?
— Ja. Det er jo det. Men det har egentlig ikke skjedd så mye. Det er en del støtteordninger for rock... Men ofte skjer sånt som her i Trondheim hvor de bruker pengene til å støtte et alkoholfritt diskotek, et sånt sløvt diskotek som ingen bruker. Det er ren sløsing. Istedet kunne stat og kommune ha anvendt pengene til rockeklubber, ungdomsklubber eller noe annet med mening i.

Over til noe annet. Kommer den nye LP ’n din i februar?
— Ja, alt går etter planen. Jeg har komponert ferdig én låt pr. i dag, 11. august.

Flere jobber i utlandet?
— Ja, Danmarks-turné i høst. Så tar vi fire-fem jobber i Sverige.

Du har ingen av den norske rocke-musikkens mindreverdighets-komplekser?
— Nei, hvorfor skulle jeg ha det? Svenskene plages aldri av det. Der har du forskjellen på norske og svenske band. Selvfølgelig har jeg ingen tro på at vi skal selge 100 000 LP’er i Danmark, men vi opparbeider et navn, og kan etterhvert ta ut skikkelig honorarer.

Deklamerer du fremdeles «Kvalmen» for danskene (Det gjorde Åge da DET NYE fulgte Åge & Sambandet i København, og danskene skjønte ikke et ord!)?
— Har æ gjort det! (gliser) Det var vel et utslag av... Hara kiri. Jeg har alltid hatt lyst til å prøve fallskjermhopping.... uten fallskjerm.

Åge gikk i studio for Det Nye!

Åge ringer med godse nyheter, rikstelefon fra Trondheim, september 1983

***Åge forbereder seg til konsert i København, 17. mars 1983. (Foto: Yan Friis)***

DET NYE-kassetten ’83 består av 16 låter hentet fra de enkelte artistenes nyeste plater. Med ett unntak: Åge Aleksandersen. Til gjengjeld er hans bidrag det ferskeste. Åge gikk nemlig i studio og spilte inn «Positively 4th Street» for DET NYE, og han trakterte nesten alle instrumentene selv. Dette er det første Åge har gjort i studio siden suksess-albumet «Dains me mæ», og låten finner du bare på DET NYE-kassetten/platen ’83!

Åge på telefonen fra Trondheim. Sliten. Skurrete røst. Han har overraskelser på lager.
— Ja, du skjønner — den låten vi skulle ha på DET NYE-kassetten … «Positively 4th Street», live-versjonen fra Vestlands-turneen vår i 1981.
Jaaa? (bange anelser)
— Jeg droppet den, jeg!
Hva er det du sier?!!?
(Klukkende latter fra Trondheim.)

— Jeg var i studio i går, skjønner du, og da tok jeg like godt og spilte’n inn om igjen!
Heh? «Positively 4th Street»?
— Ja.. Kjempegøy! Holdt på fra ni om morgenen til åtte om kvelden — i ett. Leide trommeslager, han Steinar Krokstad som har spilt med Tysland og Holton/Steel. Så var det Bjørn da, på tamburin og saksofon. Og så var det mæ.— Gitar, orgel og BASS! He he! Jeg har aldri spilt bass på plate før. Det var artig!

Så DET NYE-kassetten ’83 inneholder altså en rykende fersk innspilling – din første på over ett og et halvt år?
— Yes!

«Positively 4th Street», Dylan-klassikeren, med alle versene?
— Jada, alle 12.

Går den fort eller sakte?
— Går fort ja, skikkelig rock’n roll.

Apropos rock’n roll; det ryktes at du og Sambandet skal lage en single eller EP med gamle rock’n roll-klassikere?
— Stemmer. Men jeg vet ikke helt når.

«Da Doo Ron Ron»?
— Den blir antakelig med. Og det er sikkert at plata kommer før den neste LP’en.

Og LP’en kommer fortsatt i februar 1984?
— Nnnnja. Vi legger’n trolig til månedsskiftet januar/februar pga. OL, skole, vinterferie og sånt.

Dere har snart Danmark for deres føtter — man skulle i hvert fall tro det skal man dømme etter de avisutklippene jeg har sett — men hva med Sverige?
— Vi drar over der snart. Fire konserter eller noe sånt, bare for å prøve markedet.

Og det er alt jeg får ut av’n Åge i denne omgang. Noen folk fra Norsk Film venter, og han har dårlig tid. Åge er jo involvert i en film også, skjønner dere. Mer om det senere.

Vi kan i hvert fall glede oss over at DET NYE-kassetten ’83 inneholder en rykende fersk Åge-innspilling som ikke er tilgjengelig noe annet sted. Og det var på tide at «Positively 4th Street» ble gjort tilgjengelig, for det er en av de aller største publikumsfavorittene når Åge spiller ute.

Forresten. Det var én ting til. Åge ville gjerne sende en hilsen til Inge Lundereng som nå er tilbake i USA etter en måneds opphold i «gamlelandet». Hilsen er sendt. Og Inge smiler.

Høsttakkefest og trøndersk galskap

Trøndertreff med Åge, Terje, Hans, Gunnar og Bjølsen Valsemølle, oktober 1983

***Kvesting av Oslo-journalist, utført av tre popstjerner og én direktør som liker trekkspill. Gunnar og Hans er ikke lenger blant oss. Gode tanker til dem. (Foto: Arne Nordtømme)***

Trønderne gjør nå alt til sitt eget. Også noe slikt som hosttakkefest. Fra gammelt av en feiring av at innhøstingen er overstått. Men i trøndersk regi også en feiring av Norsk Plateselskap A/S’ stall. Så hver høst er det rockemønstring i Studentersamfundet i Trondheim, med etterfølgende spise- og drikkeorgie for spesielt utvalgte — så som artister, presse, venner og fiender.

Det ble høsttakkefest også i år. Den siste i Norsk Plateselskap A/S’ regi, fordi selskapet nedlegges fra nyttår. Men ut av asken stiger Plateselskapet A/S, eller gammel vin i ny flaske. De samme nøkkelartistene — Rotmo, Tysland, Aleksandersen — men nå med Gunnar Hordvik som eneveldig diktator.

Nok om det. Årets høsttakkefest trakk fullt hus i Studentersamfundets amfi. Stor jubel, megen glede og masse rock og nogo attåt av høy kvalitet. Trist kanskje, at der ikke var ryddet noen plass for dans. Fra Oslo stilte Bygg Band med vaskebrett, ståbass, trekkspill og cajun-takter — og Bjølsen Valsemølle med brei, feit, urban rock. Sistnevnte gledet undertegnede stort, dette bandet har vokst siden debut-LP’en. For en gangs skyld fremførte de sin store slager «Soria Moria», og det skyldtes selvfølgelig at Åge Aleksandersen var til stede og kunne synge sin del av låten. Og det var en pussig konstellasjon — stakan Trond Ingebretsen og på en bruskasse ved siden av: vetle Åge!

***Vetle-Åge og Stakan på nye eventyr.***

Trøndernes egne musikanter var Terje Tysland med Røros’ The Game, Åge Aleksandersen & Sambandet, Hans Rotmo & The Valley Boys, og det feiende gammeldanslag Arnsteins som faktisk gikk godt hjem i denne rock-orienterte forsamlingen! Rotmo var kveldens konferansier — type prest — og klarte å terge på seg en ørefik i løpet av kvelden. Hvilket hører med.

Etterpå ble det spist og spist og spist. Noe salataktig med noe rekete og blåskjellete og litt av hvert annet i. Og noe suppete som sikkert kalles sodd. Det ble drukket også. Og skjønt der var mineralvann å få, var det ikke kø ved de kassene. I løpet av natten fikk vi også gleden av å overvære en jam med folk fra Arnsteins og Bygg Band. Da dagslyset sivet inn over Trondheim, var det nok noen hver som glippet med øynene.

***Trøndersodd i hatten. Gammelt jungeltriks for rekonstruksjon av mistet pannelugg.***

Norges beste høyrehånd

En samtale med Åge Aleksandersen, Nidaros Studios, Trondheim, januar 1984

Publisert i Det Nye, 7. februar 1984. Øyeblikket. Nidaros Studios. Åge har nettopp spilt “Lys og varme for meg”, og jeg lurer på om det burde vært mer saksofon. Åge reagerer med vantro. (Foto: Arne Nordtømme)

Atombomber, kvinnesak, politikk, kristen eller ikke kristen, gurgling, Madison Square Garden, Norges beste høyrehånd. Hva er på ferde? Jo, Åge Aleksandersen er aktuell med ny LP, og DET NYE har vært i tottene på ham. Da kommer man innom det meste.

To år etter gigantsuksessen «Dains me mæ …» er omsider en ny Åge Aleksandersen-LP i butikkene. «Levva livet», møtt med enorme forventninger. Forhåndsbestilling på 40 000 allerede i november. Garantert en av året 1984s store begivenheter.

Hva har så Norges superstjerne på hjertet? DET NYE våget en konfrontasjon på Åges hjemmebane, Nidaros Studios i Trondheim.

«Levva livet» presenterer oss for en litt ny Sambandet-«sound», synth og synth-trommer. Hvorfor?

— Jeg har registrert sånn underveis at det er skjedd en del på det tekniske området rundt omkring. Det er ikke lenger slik at jeg kan si at den gitaren jeg kjøpte i 1970 fremdeles er best. Det er blitt utviklet nye instrumenter som jeg synes er fine, som jeg kan tillate meg å bruke — som jeg synes jeg bør bruke. Det er akkurat som da el-gitaren kom, nå er det synthesizer og elektroniske trommer …

“Jeg har selv barn som har fått påskebudskapet slengt i trynet av ufornuftige lærere.”

Men synthesizeren har da vært på markedet siden slutten av 60-årene!

— Ja, det er jeg klar over. Men jeg har ikke vært moden for å bruke synth … før nå. Besetningen i Sambandet måtte «sette seg». Det har ikke vært utskiftninger siden «Ramp», men først på «Dains me mæ» fikk vi brukt besetningen skikkelig. Den gang var det overhodet ikke aktuelt med synth. Nå er det gått to år, og jeg hadde lyst på … ikke helt ny dress, da, men kanskje et nytt slips.

Mange kritikere betrakter Åge & Sambandet som håpløst gammeldagse, og nå vil de kanskje hevde at du har hengt deg på synth-bølgen … ti år etter?

— Mulig det. Eh … jeg tror jeg må forklare det der med synth. Den lyden man vanligvis bruker i synth synes jeg er stygg. En synthesizer er i utgangspunktet null, den er ikke mer enn du gjør’n til sjøl. Den kan bli et veldig personlig instrument. Den synthesizeren vi har her er … veldig personlig for meg. Jeg tok’n med meg hjem for noen måneder siden, slettet alt som var av program og laget mine egne klanger. Jeg ville lage klanger som på sett og vis var organiske, de skulle likne på det vi har av la oss si orgel eller flygel, men i tillegg skulle det ikke være orgel eller flygel, men lyder som folk kunne assosiere med akustiske instrumenter … fløyter og sånt. Derfor … når jeg bruker synth, er det min måte å bruke det på, og det likner selvfølgelig ikke på det andre gjør.

Synthesizeren er sentral på låten «Lys og varme»?

— Det var liksom de stemningene jeg hadde i meg da jeg laget den låten. På overflaten er teksten både blid og snill, og samtidig skal’n være trist — synthesizeren ligger truende under og forsterker min stemning slik den var da jeg laget låten.

Er du en relativt konservativ rock-musiker?

— (sukker) Nei, men jeg tror det er lurt av meg å ikke prøve noe først. For folk som følger trender og vil være veldig hippe og på’n hele tida, er det naturlig å eksperimentere. Og det må de gjøre. Mens jeg … e’ gamlar, jeg bruker mye lengre tid på å lage LP’er. Jeg må komme etter i denne sammenhengen.

Sambandets musikk har utviklet seg temmelig uavhengig av stilarter og trender?

— Men den har utviklet seg. Siden «Ramp» har besetningen vært stabil, og det har gjort at jeg har kunnet jobbe mer og eksperimentere mer. Selv om det kanskje ikke høres slik, så har vi gjort det. Steget fra «Ramp» til «Dains me mæ» var for meg veldig stort — ikke så meget for det store publikum, kanskje, men for mæ.

Ja, musikken er mer melodiøs og tekstene knappere.

— (med ettertrykk:) Ja! Det har jeg jobbet veldig med. Det synes jeg er … ja, det er veldig vanskelig å skrive tekster på den måten de bør skrives: det at de skal være så knappe. Det en forfatter bruker en novelle på, det skal du si på fire vers. Så skal du prøve å slå an strenger i folk så de kan begynne å tenke og få assosiasjoner. (Ironisk:) Det er jo ikke mer enn det!

Jobber du like meget med tekstene som med musikken?

— Mer. Tekstene er et helvete. (ler)

En Puls-journalist uttalte nylig: «Åge Aleksandersen kunne holde litt mer kjeft. Jeg er ikke så sikker på at de tekstene hans hadde vært så bra på Oslo-mål.»

— Det skjønner jeg ikke noe av. Jeg skjønner ikke hva han snakker om!

Hvordan opplever du den hippe rockjournalist-«mafiaen» i hovedstaden?
— Jeg faller utenfor den greia der. Jeg har ikke noe med det å gjøre. De som velger å omgås dem, velger å ta hensyn til dem — vel, det er dem som plages mest. De som omgås dem, prøver å være kompis med dem, de lager også de dårligste platene. Hele greia er meg fullstendig likegyldig. Hvis Puls skriver fint om meg og synes at det er OK, da synes jeg at det er OK. Hvis Puls skriver at dette er noe jævla dritt og dette har han ikke jobbet med, da bryr jeg meg ikke om det. Kort og godt.

Du er selvbevisst?
— Neeee … jeg mener oppriktig at det største problemet veldig mange norske artister har, er at miljøet i Oslo delvis ødelegger dem som artister. De blir altfor opptatt av å befeste sin stilling i den nye yrkesgruppa heltidskjendis i stedet for å konsentrere seg om det de i utgangspunktet en gang kom for å gjøre — og det var å lage musikk. Jeg vet om mange såkalte norsktopp-artister som en gang i tida var i stand til å slå an strenger som rørte folk, men som i dag ikke har forankring i noen virkelighet. De snakker om noe helt annet, og ergo treffer de ikke folk. Det er grupper og artister som før solgte 50 000–60 000 og som nå ikke selger i det hele tatt.

Man vil på død og liv kategorisere musikken i rock-pressen. Er dette eller er dette ikke rock? Tydeligvis et viktig spørsmål. Og Sambandet synes å falle utenfor den «ettertraktede» rock-båsen?
— Journalistene båser seg ut selv, de treffer ikke folk med det der. Jeg tror de sliter med oss. Jeg vet at det er en fraksjon som synes at Sambandet er OK. Andre vet ikke om de skal bruke storslegga og virkelig knuse oss, eller tie oss i hjel. Jeg tror ikke dette har noen betydning ute hos publikum …

En viss betydning vel, nå som NRK har lagt seg litt på Puls’ linje?
— Akkurat! Det er verre! Før … var det bare Pop Spesial på mandager, det var det eneste programmet, og vi gjorde det veldig godt i sånne avstemninger. I Oslo har man Sverige, P3, lokal-radio osv - mye bedre tilbud. Vi har ikke noe stort publikum der. Den gang det bare var Pop Spesial … fikk vi mye igjen for måten vi jobbet på - det at vi alltid var ute og reiste. Folk … i de avstemningene … ja, på en eller annen måte sa de takk! I dag er situasjonen den ast blir man dritt ut lenge nok i et sånt program, vil det merkes mye mer enn det som skrives i Puls og Nye Takter.

Hører du på programmene?
— (pause) … Har aldri hørt dem.

Ikke?!?
— Aldri! (ler) Jeg har aldri hørt dem, fælt å si det, men det er sant!

Da er du ikke så opptatt av om du er eller ikke er rock?
— Uinteressant! Båsene og stilgreiene de jobber med, er for meg et tilbakelagt stadium. Det var noe jeg holdt på med i 1969–1972 … mest. Prudence, hva? Så var vi Deep Purple ett år, så var vi Santana ett år, så var vi Jethro Tull ett år. Nå synes jeg at jeg er kommet fram til en grunnmur som jeg står på og som jeg kan bygge på.

Du lar deg ikke inspirere av andre artister?
— Jeg synes ikke det er riktig å sitte og høre på og digge andre artister. Det jeg lager musikk ut ifra, er helt andre ting … bøker, film, ting som skjer rundt omkring meg, mitt forhold til andre mennesker. Det er for meg det eneste riktige utgangspunktet — og ikke hvorvidt den siste LP’en til Elvis Costello er bra.

“Jeg tror ikke jeg drar til Moskva og spiller, nei. Nei til atomvåpen på Den røde plass!”.

Hvor viktig er rock?
— I enkelte tilfeller tror jeg at rocken har jævlig mye å tilby. Punken og det som skjedde i årene etter hadde for eksempel veldig mye å tilby … la oss si … forholdsvis store ungdomsgrupper i pressområder som Oslo. Man opplevde noe som jeg opplevde med … eh … Det de opplevde med Sex Pistols og The Clash var det samme som jeg opplevde da Dylan sang «A Hard Rain’s A-Gonna Fall». Sex Pistols og The Clash sier det samme som Dylan sa, Dylans form var annerledes, men budskapet er veldig likt.

Hva slags forhold har du til deg selv som musiker og privatmenneske — går de to tingene helt i hverandre?
— Jeg er blitt mer musiker enn jeg var for noen år siden, det må jeg innrømme. Det ligger der og gror hele tiden. Mitt yrke … det jeg gjør, gjør jeg mer bevisst enn jeg gjorde før. Før kobla jeg ut i lange perioder. Jeg bare spilte, eller jeg var bare hjemme.

“Jeg har ikke dårlig stemme, jeg har stygg stemme.”

I intervjuer med aviser og ukeblad har du en tendens til å bli veldig politisk. Er det din eller journalistens skyld?
— Æsj. Veldig mange av journalistene jeg snakker med er rekruttert fra en periode da man kanskje la mer i det enn man gjør i dag. Det er vel det du kan kalle SV-generasjonen. De har nok på sett og vis et ønske om at artisten skal være mer politisk orientert. Men det er ikke så mange som har standpunkter, jeg har en del … ja, politiske standpunkter. Jeg mener, jeg spiller på en del støttekonserter for forskjellige saker. Det er ikke så forbanna mange som gjør det lenger. Men det er altså journalistene som setter i gang den politiske praten, jeg gjør det aldri.

Men du lar det skje?
— Jeg lar det skje, ja. Jeg synes ikke det er så ukurant heller …

Men du er blitt mindre og mindre konkret politisk i det du skriver?
— Åh? (ler)

Ja, det er ikke lenger sak …
— Neida, nei … det jeg gjorde da var veldig nødvendig for min del, for hodet mitt … for at jeg skulle få ut en del greier …

Men de var ikke så imponerende de politiske sangene dine?
— For meg var det viktig å gjøre det!

Alle selvfølgelighetene … den fotballsangen … og …
— Ja, den var da ikke politisk!
… Mallorca … og gelé-sangen …
— Nei, men …!

Med en gang det blir en konkret sak, faller du ut i en selvfølgelig form.
— Jo, men politisk – det som hele tiden har vært viktig for meg når det gjelder det politiske … vel, jeg har sunget sånne fæle atomkrig-viser i mange år, mens nå begynner det å bli veldig «in». Jeg har holdt på med det i mange år, og det kommer av at jeg er synsk. (ler)

I dag er alle fryktelig opptatt av Polen og atomraketter og Latin-Amerika, mens de paradoksalt nok ikke greier å fikse de helt nære problemer, menneske mot menneske i sitt eget miljø.
— Når jeg lager låter, tenker jeg at storkonflikter – dem skal jeg ha med. Men i tillegg vet jeg at det finnes en del fine løsninger på slike tekster. Hvis man har det bra med dem man omgås nært, han eller hun man er glad i, i det ligger det en jævla bra vei ut av det der. Selvfølgelig synes jeg verdenssituasjonen er truende, men den er ikke håpløs. Jeg synes jeg bør lage låter om det truende, men i tillegg bør jeg fortelle at det finnes mye bra rundt omkring deg.

Har du noen tro på freds- og atom-marsjer?
— (bekreftende mmmm). Absolutt! Hadde det ikke vært for marsjene, ville vi aldri i verden fått oppleve den brede motstanden i Europa.

Er ikke alle mennesker mot atomkrig? Er det nødvendig å gå i marsj for å markere det?
— Hva skal du ellers gjøre? Hva skal du gjøre for å få dem til å se deg, for å få dem til å høre deg? Ringe i telefonen?

Selv en general i Pentagon er vel ikke interessert i å få en atombombe i hodet?
— Det skal du faan ikke være så sikker på! (ler) «Frys» i USA er også et eksempel på at en såkalt grasrotbevegelse får makt. Etter at «Frys»-bevegelsen begynte å jobbe skikkelig, var det jo en svær prosent i Senatet som skiftet mening.

Hva hjelper det oss når russerne ikke har noen tilsvarende bevegelse?
— Man kan bare jobbe med dem man når fram til. Jeg tror ikke jeg drar til Moskva og spiller, nei. Nei til atomvåpen på Den røde plass!

Og ekstranummer i Sibir?
— Æ og Alex!

Du uttaler deg sjelden om kvinnesak?
— Aldri!

Hvorfor?
— (ler) Jeg er ikke så veldig opptatt av det. Jeg er … nå begynner det å bli skummelt her! Eh, altså: lik lønn for likt arbeid, kvinnfolk skal ha samme muligheter til å få jobb som mannfolk, det er selvfølgelig. Men jeg synes det av og til kan gå litt over stokk og stein …

Kjønnskvotering?
— Nnnnja. Jeg synes ikke det er galt. I en periode kan man godt godta det.

Jeg var selvfølgelig erklært ateist i en periode … Men etter som årene er gått … så er jeg det ikke lenger.”

Men er ikke dette kjønnsdiskriminerende, å bli ansatt ikke på grunn av kvalifikasjoner, men på grunn av sitt kjønn?
— For å rette opp skjevhetene, er man nødt til å ty til sånne metoder. Dessuten er de selvfølgelig kvalifisert, her er det snakk om f.eks. 88 poeng i stedet for 92.

Er det egentlig ingen forskjell på kvinner og menn?
— Det er jeg ikke enig i, jeg vet at det er forskjell! (ler høylytt)

Gidder du å være sint på Kåre Willoch?
— Neeei. Jeg synes jo at’n er litt pussig, har ikke lyst til å sitte å skryte av’n, men han er for så vidt en skjerpet fyr. Det er’n jo. En del av metodene hans er litt rare … Nei! Nå begynner jeg å bli sånn profesjonell viter. Blir det Bibelen neste nå?

Ja, snart. Hva synes du om kulturpolitikken i Norge de ti siste årene?
— Jeg så et intervju med Bjarne Nerem på TV’n. Han sitter i dag og er arbeidsløs og sur. Dessuten kom han med en hel del beskyldninger. Han sa at unge folk ødelegger, at de spiller for vanskelig musikk. Det er greit, det må han jo gjerne mene, men i jazzens natur ligger det at den skal være utfordrende.

Han var sur?
— Sur fordi den typen musikk skremmer vekk publikum. Det tragiske er at en sånn fyr som ham, hvor gammel er han? 50—60 år? Jeg synes det er tragisk at det ikke finnes et system som sørger for at han har lønn. Det synes jeg er for jævlig!

“Kvinnesak? Jeg er ikke så veldig opptatt av det. Jeg er … nå begynner det å bli skummelt her!”

Da ville det bli mange om beinet?
— La dem som spiller i 1. divisjon få penger, og la dem i 2. og 3. divisjon sulte i hjel. Det må være en kurant metode! (ler) Nei, jeg synes det er synd at fyren ikke skal greie å livberge seg, at det ikke kommer folk, at han er fullstendig prisgitt publikum. Han har spilt saksofon i hele sitt liv. Når du blir såpass gammel, er det ikke så enkelt.

På «Leva livet» er det en sang som nevner Jesus flere ganger?
— I utgangspunktet tar sangen for seg tre begivenheter og personer. Første er Martin Luther King Jr. Andre er Jan Pallack. Og tredje er det som skjedde i Sabra og Chatilia (massakren i flyktningleirene i Libanon). Og … videre … så er det ei vise om vår evne til å ta livet av det som vokser opp og er bra. Jesus er for meg et bilde på noe som er fint. Akkurat denne låten har jeg jobbet desperat med — i ett år! Så ble det bare tre vers à fire linjer! (ler)

Hvor meget har du filosofert over Kristus-figuren? Går du ned i den, eller er du fornøyd med barnelærdommen?
— Det har jeg grublet en del på opp gjennom årene. Det med Jesus … jeg har vel en litt sånn naiv oppfatning av hva’n sto for. Det er den oppfatningen som passer meg best. Bibelhistorien slik den i sin tid ble fremstilt for meg, den gjorde inntrykk og var veldig fin.

Hva med kristen formålsparagraf i barnehagene?
— Det synes jeg er verre. Jeg har selv barn som har fått påskebudskapet slengt i trynet av ufornuftige lærere. Korsfestelse og arvesynden … det holder ikke.

Men da skyldes det uforstand. Det jeg lurer på er om man har noe å gi barna i stedet hvis det kristne element helt fjernes?
— Den lærerinnen jeg hadde på folkeskolen … eh … mitt møte med Bibelen og bibelhistorien var veldig OK. Min innføring var akkurat som den skulle være. Det tålte jeg godt. Men når de blander inn synden og blodet og alt det der, begynner det å bli vanskelig, selv for voksne folk. Og når du snakker om unger, da holder det ikke i det hele tatt.

Hva har barnekristendommen betydd for deg? Har den gitt deg et reflektert forhold til religion?
— Eh, ja, jeg har slitt mye med det. Jeg var jo selvfølgelig erklært ateist i en periode. Det måtte jeg være! Det skulle være sånn. Men etter som årene er gått … så er jeg det ikke lenger. Men jeg er ikke med på …

Organisert religion?
— Nettopp … Men jeg tror at det er noe mer enn … ingenting. Samtidig reagerer jeg på en del ting som f.eks. kristendom og det såkalt kristne folk har gjort opp igjennom tidene.

Såkalt kristne, ja, men ikke kristendommen! Dessuten står det ikke så bra til med andre religionsretninger heller! Indianerreligionene i Sør-Amerika, muhammadanismen — der har vært mye blod å vasse i som de kristne ikke har noen skyld i!
— OK. OK. Når det gjelder i dag … synes jeg de kristne har en egen evne til å diskutere for meg helt uvesentlige problemer. Hvorvidt det var jomfrufødsel eller ikke. De har iike … nåja. De kristne hjelpeorganisasjonene gjør sikkert en helt OK jobb. Men for å ta nært kristent miljø, da, i forhold til f.eks. kristent miljø i Latin-Amerika og Sør-Afrika. Jeg mener, de står på, de er på den siden de bør være på! Mens La Coste-kristendommen her hjemme — top fashion, veldig moderne og stort sett likegyldig.

— Det som betyr noe er mitt ansvar for dem som kommer etter meg. Dem jeg har vært med på å sette til verden … sviket mitt. Hvorfor er jeg ikke sterkere i mange situasjoner, hvorfor sier jeg ikke ifra? Hvorfor gjør vi det vi gjør, lar ting skje … hvorfor? Jeg er ikke så jævlig interessert i å forsvare kristendommen. Jeg vet bare om mine problemer, og de ligger på sett og vis på LP’en.

Blir det mye grubling når du er ute på turné?
— Hva sa du?! Gurgling??!? (latterbrøl)

Grubling!
— Åh, var det det du sa! Hvor skal du hen nå?

***Norges beste høyrehånd. (Foto: Arne Nordtømme)***

Tilbake til Sambandet. Hvor mange reisedager har dere på ett år?
— Sånn ca. 120 dager.

Ikke rekord?
— Nei, Prudence var oppe i 300 dager!

Og hva gjør du når du ikke er ute på veien?
— Jeg har brukt veldig mye tid på å administrere Sambandet. Men nå har jeg en egen mann til å ta seg av det, Jens O. Sunde.

Og dere nedla Norsk Plateselskap A/S?
— Ja, det brukte jeg også for mye tid på. Jeg hadde en del oppgaver i plateselskapet. F.eks. å høre på demo-opptak, å gi forhåpentligvis fornuftige svar og komme med konstruktiv kritikk. Etter hvert kom jeg i den situasjonen at jeg syntes veldig mye av det vi fikk var veldig bra og at veldig mye av det burde utgis på plate. Jeg var helt feilplassert. Jeg reagerer med hjertet, jeg tenker ikke på om det selger eller ikke. Om jeg hadde fått viljen min, kunne det bli den største konkursen i verdenshistorien. Det var en ubehagelig jobb å si til flinke folk at bla bla bla. Du blir sånn mini-Bendiksen.

Du hører sjelden på radio, det skjønner jeg, og følger lite med på hva som selger.
— Jeg hørte TOP 20 i går kveld. Eldste sønnen min hører på TOP 20. Jeg var nede på rommet hans, så tenkte jeg at jeg skulle høre jeg og. Det var OK. Forbausende mye bra.

Mer melodier igjen?
— Ja. Nå er det der. Nå er synth og trommeeffekter satt i system. Ringen er sluttet. Det er akkurat likedan melodier som før, men det låter 1984. Det låter space lab. Men de har ikke flere toner.

Norsk musikk?
— Det synes jeg ikke jeg skal si noe om. Men Marius Müller synes jeg var bra. Og Monroes … veldig bra. Skjønner godt at hele verden vil ha dem.

Du sikter ikke lenger mot Royal Albert Hall?
— Nei, nå er målet Madison Square Garden. Nei, du! jeg er ikke så opptatt av det. Norge er et like ubarmhjertig marked som det internasjonale markedet. Du må stå på, det nytter ikke å sette seg til å hvile på en suksess.

Din oppgave som musiker?
— Det å dra til Alta og holde konsert midt på vinteren, det synes jeg er OK gjort av meg! Ettersom vi jobber på denne måten i Norge, har vi det ansvaret at vi må dra dit.

Ansvar?
— Ja, for jeg vet at vi selger mye plater der oppe.

OK, så er du i Alta midt på vinteren, går du da rundt og tenker at nå, nå er jeg snill?
— Nei, det gjør jeg ikke. Men det er viktig å dra dit. Den sida av det er viktig for meg. Selv om det ikke er så god økonomisk politikk. Fullt hus er ikke nok til å dekke en slik turné.

Klarer du å være inspirert foran et fåtallig publikum?
— Både og. I Danmark, men ikke i Norge.

Møter du slunkne haller i Norge?
— Nei, aldri. Det er vel vi som opplever det minst!

Er konsertmarkedet blitt hardere?
— Ja, det merkes. Jeg har lenge vært klar over at vi har en helt annen konkurranse nå. Det går serier på TV som folk liker å følge, du har video, restauranter, puber, diskoteker i hver eneste bygd. Du er nødt til å finne på ett eller annet for at folk skal synes det er interessant å komme. Vi forsøker det hele tiden. Og når folk kommer og synes det er OK, da vet jeg at vi har forlenget vår levetid som musikere.

Dere kjører med ny scene i 1984?
— Vi har forandra littegrann. Flytta litt om på bandet, bygd opp en scene-rigg. Så blir det mye lys … og såpebobler og talekor og tigre og løver og klovner og snacks i pausen (sklir ut i latter).

Ditt største «kick» som artist?
— Tror det var Roskilde-festivalen nå sist. Sterk opplevelse. Mye folk og stor stemning; vi var fullstendig utslitt etter en lang turné, og så plutselig klaffer alt.

Du er kommet veldig langt til å ha så dårlig stemme?
— Ja, jeg har det. (ler) Nei, jeg har ikke dårlig stemme, jeg har stygg stemme.

Og du sliter fælt for å få lyd?
— Ja, men jeg er ganske god til å synge. Råmaterialet er ikke så veldig bra.

Har du alltid sunget i bandene dine?
— Ja.

Men hvordan kunne de la deg, jeg mener, det låt neppe vakkert de første gangene du forsøkte deg?
— Nei, men de hadde ikke peiling. Dessuten var anlegget så dårlig at de ikke hørte hvor jævlig det var. (flirer)

Hvordan er du på gitar?
— (tenksom) Er ikke no’n solist, nei, men jeg er en god komp-gitarist. Jeg tror ikke det er så mange som slår meg med høyrehanda, nei …

På gitar?
— På gitar, selvfølgelig. (ler)

Skal vi gi oss?
— Tja, vi har ikke vært inne på fiskeriproblemene ennå

***Og bilen går bra? (Foto: Arne Nordtømme)***

Den romantiske pessimist

“Levv’a livet” anmeldt i Det Nye, 7. februar 1984

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Levv’a livet!” (Plateselskapet) ******

Åge Aleksandersen har nådd dithen at utgivelsen av hans nye LP kan karakteriseres som en begivenhet. Det er et ord som vi nesten aldri har kunnet benytte i forbindelse med norske plateutgivelser; det er et ord som ikke tåler misbruk. Nå passer det, nå er «Levva Livet» ute, og landsfader Åge dissekeres i de tusen hjem. Skitt!. La oss ikke dvele mer ved dette. «Levva livet» er Åges beste LP. Innenfor hans egne definerte musikalske rammer kanskje den beste norske rock-LP overhodet. Den bryter nytt land for ham, men uten å bli radikal; Åge innordner elektronikken — synthesizers og synth-trommer — sitt etablerte uttrykk. Den inneholder kun to svake låter, den har et usedvanlig rikt lydbilde — og Åge synger med en stolthet og myndighet som jeg aldri tidligere har hørt.

Mange vil nok reagere ganske kjapt på den svake utnyttelsen av musikkens nye element: synth-trommer. Og det er riktig, de gjør ikke noe mer her enn å ha den lyden som synth-trommer har: dump og hard. De vet liksom ikke hva de skal gjøre med dem, så blir det med disse evinnelige ekstraslagene akkurat der du venter dem mest. Null spenning, null fantasi, null utnyttelse utover det man vente av instruksjonsboken. Og hva er da poenget? Synth-trommene har tilført musikken et irritasjonsmoment, ikke en berikelse.

Men det er så meget annet nytt her som drar den andre veien. Åges synthesizer-bruk er musikken overraskende kledelig, diskret flyter den med en «sound» henimot fløyter og trekkspill, naiv og besnærende søt. Dette er ikke Human League, men et speil av Åge selv: den romantiske pessimist. Jeg har allerede nevnt stemmen hans, myndig og selvsikker — ofte pålagt ekko og andre effekter, eller en slags dobbelteksponeringsteknikk (som cover-bildet, vil jeg si). Koringen er dessuten spennende arrangert, fjernt ligger den og roper som et metallisk ekko.

«Levva Livet» representerer videre Gunnar Pedersens gjennombrudd i Sambandet, hans gitararbeid hele LP'en igjennom er velsignet besinnet.

Det er nettopp disse ledd som «gjør» LP'en. Åges stemme, hans diskrete synth, Gunnars gitar — og selvfølgelig Lasses meget sofistikerte bruk av keyboards/trekkspill, og slikt som Bjørn Røstads ubehersket sterke sax-solo i «Fremmed fugl». Pluss selvfølgelig melodiene. Ved siden av stemmen er nemlig Åges evne til å lage sterke, bærende og stemningsfulle melodier også hans største styrke.

Hva Åge har på hjertet, har vel de fleste allerede sett i det store intervjuet i ukens nummer av DET NYE. Som så mange av oss er han bekymret for verden, og samtidig vil han ikke la denne bekymring frata ham evnen til å glede seg over livet. Eller for å bruke Åges egen terminologi: Jeg liker ikke politikerne, men jeg elsker månen. For eksempel.

Kjærlighet er her i det hele tatt mye av, kjærlighet til den (eller de) helt nære, kjærlighet til menneskeheten, kjærlighet til livet, kjærlighet til idealene og utopiene, drømmene og det umulige. Og det er en slags desperat med-ryggen-mot-veggen kjærlighet han formidler, samhørigheten på kanten av stupet. Den romantiske pessimist taler. Ikke uten å gripe deg. Slett ikke uten å gripe deg.

Åge er imidlertid ikke alltid verdens beste tekstforfatter. Han kan bli utålelig banal, ja, rent ut sagt intetsigende. Han er glad i store begreper og bilder, for store, vil jeg si. Og da blir det lett høyttravende generalisering, og man savner noe man kan forbinde seg med. Han har tidligere lagt for dagen en merkelig svakhet for oppramsende tekster, og vi får det igjen. «Æ like ikke» er en slik, kanskje hans dårligste. Jeg vil også rakke ned på første vers i «Va de du Jesus», et vers som skal omhandle Martin Luther King Jr., men som ikke et øyeblikk kommer i nærheten av mannen. I stedet dynges det på med floskler om storm og vind, brann og ild, blod og sår — det er ikke måte på. Til gjengjeld tar Åge seg mesterlig inn i resten av sangen. Han er ujevn, det er hva jeg vil fram til.

Og la meg nå endelig bekjenne: «Levva livet» traff meg som et hurtigtog. Jeg hadde forventninger, store forventninger. Likevel tok «Levva livet» meg på senga. Den er så forbasket jevn på et enda mer forbasket høyt nivå. Bortsett fra «Æ like ikke» og «Café farvel» (Brooker T og «Hang On Sloopy» møter Lava over en temmelig vissen og dels intern tekst om arbeidsløshet — NB! den er også inkludert som instrumental på kassetten «Levva livet», og vinner seg på det!), var det liksom ingenting å krangle med. Ja, selv den oversentimentale «Lys og varme» som følger oppskriften for den slags arrangementer med irriterende grundighet, har den berusende stemningen som preger LP'en. Og det er denne berusende — ja, besettende stemning som gjør at man uten å blunke svelger det Åge måtte ha av overmodne banaliteter.

Side 1 har tre fulltreffere på rad. Den feiende rockeren «Levva livet». Den nydelig løpende «Va de du Jesus» med sitt smertelig melankolske refreng (og en ypperlig gitar-solo fra Gunnar). «Regnbuen og luftslottet», som tross et distraherende monotont trommeriff bare gror og gror, Åges stemme i mektige kast over en vidunderlig synth/trekkspill-kombinasjon som danser, danser lik vemodige folketoner — og teksten, en krigserklæring mot avmakt og apati, her feires en new morning, en ny erkjennelse, en ny oppvåkning. Herlig låt. To svake kutt avslutter siden. Den oppramsende «Æ like ikke» som aldri blir bedre enn sentimentalt pen. Og «Café farvel».

Side 2 er ren enveiskjøring — om du er villig til å akseptere «Lys og varme». Jeg gjør det, sangens grenseløse håp for og kjærlighet til den oppvoksende slekt og de kommende generasjoner mister aldri sin troverdighet. Men det kunne vært gjort mer spennende ting i arrangementet.

Etter den kommer «Hvis du rekke ut ei hand», og det er knall. Rett inn i løpende, gyngende rytme, orgel/synth (?) i spillende stråler à la «Positively 4th Street» og Åge heseblesende på'n i stemmen. Tent som pokker. Og teksten er perfekt, en ru skildring av et kjærlighetsforhold der intet tas for gitt og hvor alt står på spill. Låtens store mann er Gunnar, sjekk hans briljante utporsjonering av detaljer, den ømme og sviende koloreringen og den økonomiske soloen som skrur inn enkelt-toner — rett i sjelen.

«Fire pils og en pizza» er på mange måter tradisjonell Åge, jumpende danseband-rytme (tilført synthtrommer, her meget effektivt), men teksten er moden og overskuddspreget nå: Her skildres paret som møter seg selv når alle illusjoner er borte og som oppdager og erkjenner at livet likevel ligger der for dem. Og dermed når vi slutten, «Fremmed fugl». En meget stemningsfull, fortettet «tango» som i sine virkemidler kan minne litt om svensk politisk vise-rock fra begynnelsen av 70-årene. Men den er noe langt mer. Allerede starten varsler noe nytt. Bjørns sax svaier i det fjerne og gir meg denne trolske stemningen som Specials var så flinke til å skape. Så går Åge fortrolig inn i teksten, mens et trekkspill begynner å leve rundt ham. Og vi sitter på dette toget gjennom Europa, tvers igjennom en frossen samtid, og fanger inn bilder av ensomhet, fremmedarbeidere revet ut av sitt miljø, utskuddet som ingen aksepterer, avmakt overfor krefter større enn en selv, ydmykelser — fortolkningsmulighetene er mange, veldig mange.

Åge har neppe skrevet en så spennende tekst tidligere. Og du hører på både ham og Sambandet at de vet det. Alt stemmer så forbasket. Dette heslige ekkoet som klipper Åges anspente da-ra-ra brutalt tvers av, en genial sjokk-effekt som utnyttes maksimalt hele låten igjennom — og som når sitt definitive klimaks når Bjørn sklir umerkelig inn over dette umenneskelige skriket helt på slutten, og bemektiger seg hele lydbildet med en sax-solo så sprutende av blod, tårer og følelse at du går rett på ryggen. Slikt har han aldri gjort på en Åge-plate tidligere!

Har jeg glemt noe? At lyden er suveren. Det er ikke noe å surmule over, ingenting å bortforklare — bortsett fra den merkelig uforløste trommingen, her har Sambandet noe å jobbe med fremover. Sluttelig, ingen norsk artist har noen gang laget en så jevn og sterk samling låter. «Levva livet» er styrke, håp, nytelse, beruselse — alt på ett brett. Om Åge er begavet? Jeg er stolt av ham, venner!

“Levv’a livet”

Åges påskekonsert i P2, rOYAL gARDEN, Trondheim, mARS 1984

***Publisert i Det Nye 13. april 1984 (Foto: Arne Nordtømme)***

I mars feiret Åge Aleksandersen & Sambandet de 100 000 første solgte av LP’en «Levv’a livet» med seierskonsert i luksushotellet Royal Garden, Trondheim. NRK var der og gjorde opptak. Resultatet får du høre nå i påskeuken i P2. DET NYE var der også. Og her er bildene og rapporten fra konserten du får høre!

Det er kanskje langt igjen til Royal Albert Hall. Men i Norge er det ikke stort mer Åge Aleksandersen & Sambandet kan erobre. Med største selvfølgelighet trår de til med seierskonsert i Trondheims nye luksushotell, Royal Garden (Åge endog innlosjert i Hjallis-suiten), alt mens «Levv’a livet» bare selger og selger der ute i Norge.

Verdensrekord!

8. mars i Trondheim. «Levv’a livet» passerer akkurat 108 600 eksemplarer. Det er gallastemning i Royal Garden. Travelhet over parketten. Det slites på scenen. Mens det smeller nede i salen fra stol-gjengen som skal omgjøre tom parkett til sitteplasser for nesten 700 mennesker.

Plateselskapet AS’ direktør, Gunnar Hordvik, smiler fullt i dressen. Ikke rart. Ved hans føtter monteres en haug platetrofeer opp på to tavler – sølv, gull, diamant, platina. «Levv’a livet» har rasket med seg absolutt alt på 29 dager (tiden det tok å passere 100 000) – ifølge VG er det verdensrekord, om man fordeler salg på innbyggertall. Og blant roadies og vakter og ryddemannskaper jobber også NRK på spreng. Kveldens konsert skal festes til tape, og sendes av P2 i påsken (hvilket vil si denne uken, kjære leser).

Lyset dimmes, suset forstummer. Det er showtime, og salen er sprengt. Folk står langs veggen. Håpefulle henger ennå utenfor hotellinngangen og drømmer om det umulige: billetter.

Introduksjon. Applaus. Bandet haster inn i rød spot. Bang! Der trår Åge utenfor scenekanten og går i gulvet. Krabber opp igjen og halter fram. Bandet på linje. Dypt, unisont bukk. Applausen ruller evig. Åge bort og henger på seg den sorte Fender’n. En-to-tre-firr: krasj! Og «Hvis du rekke ut ei hand» skyter ut i påtent jogg.

Det er skjedd ting siden sist vi så dem. Nytt sceneoppsett med trommeslagerne høyt plassert på hvert sitt podium. Lasses tangentbatteri midt på scenen. Og masse lys. En flod av lys som bader den heftige, pulserende, feite musikken i glinsende farger. Øye og øre bombarderes av en totalopplevelse, og man glemmer for et øyeblikk dette er Åge & Sambandet i meget uvanlige omgivelser (ingen fulle tilrop, ingen ravende dansere ved scenekanten, her sitter alle som én høflig på stumpen; konsert, må vite!).Publikums salige «aaaah», ledsager Sambandet inn i «Regnbuen og luftslottet», og Åge tillater seg noen luftige hopp i eksplosivt hvitt lys hver gang mellomspillets sleggebass sparker fra. Allerede hjemmeseier. Og Åge introduserer «Blått hav» som en antiatomvåpenvise («Vi spilte’n tre ganger på Youngstorget»). Enda bedre nå; koringen skyller over deg i blå dønninger. En glemt Åge-klassiker som utrolig nok ennå venter på å bli innspilt skikkelig i studio. Mer tradisjonell blir rockeren «Kom bli med mæ no inatt», men Åge liker seg glugg ihjel nå som hans trådløse gitar gir ham mulighet til å sprinte ut blant publikum mens høyrehanda pumper rytme.

Kabaret-tid. Bare Åge og Lasse igjen på scenen. Lasse slår an akkordene og ramler med jevne mellomrom inn i pompøse, klassiske partier – tilgjort dramatisk (og publikum lar seg lure), mens (kremt) Åge står der som et rustent sagbruk og deklamerer «Kvalmen». Og atter makter han kunststykket å få publikum til å le av denne håpløst teite teksten (Der fikk du den, Mr. Jones!). For meg blir det ikke bedre når «Æ Like ikke» svømmer ut av høyttalerne. Da straks fart på hjertepumpen når Åge hiver på seg den brune Fender Telecaster’n og river ut bjeffende, tørre riffs som introduserer «Fire pils og en pizza». Låten er blitt enda bedre «live», med et forrykende enkelt og effektivt gitar/sax-samspill mot slutten som nytt agn. Stor blir også «Fremmed fugl», og Bjørn tripper utålmodig mens han venter på saxsoloen. Og Gunnar overtar pinnen med en flengende, enorm gitarsolo.

Så langt: En utmerket konsert. Nå kommer imidlertid dødpunktene. Standardversjonen av «Blue Moon of Kentucky» (sunget av Bjørn) som nå er blitt så standard at man går på trynet av kjedsommelighet. Mer revy: Hele bandet fram til mikrofonen og gjør en parodi på såpeballaden «Beautiful Brown Eyes» (sunget a cappella med Åge som forsanger). Mer klovnerier. Sambandskoret ba-pa-ra-pa’er seg gjennom «You Are My Sunshine» med Knut Stensholm i spissen. Publikum skratter og Sambandet bryter ut i uhemmet latter. Åge henger på seg Mosrite 12-strenger’n og kjører bandet ut i «Rene Reidar». Surt, stygt og uinspirert. Og jeg geiper.

Men maven slår kollbøtte når «En sang bakom fjellet» fyller sjelen. Denne turnémusikerens hymne til dem som venter hjemme. En av Åges mest selvavslørende sanger. Og Gunnar gir låten alt, lesser toner ut av gitaren, og lar dem seile over horisonten inntil bare Lasses synth henger igjen. Stort. Og ikke mindre når Åge rasper ut et vers fra Dylans «Mr. Tambourine Man» som introduksjon til hans kanskje mest fullkomne låt, «Han va 7». Nydelig stigning mot slutten etter Gunnars myke, myke solo.

Publikum beveget. Uro i salen. Tilrop:
— Jesus er stor, men Åge er størst!

Åge myser etter lyden. Repliserer:
— Det var vel drøyt! Men vel, vel … OK!

Hvorpå publikum inviteres med på allsang. Selvfølgelig er det «Dains me mæ», og selvfølgelig runger det i salen. Sambandet slår bare takten. Og Åge synger versene omtrent uten komp. Alle venter på at bandet skal trå til, men de holder igjen og holder igjen med sadistisk nytelse. Først helt på slutten løses omsider låten ut slik vi kjenner den. Unektelig en effektiv vri i konsertsammenheng, men egentlig blir denne herlige låten ødelagt. Og jeg fester en tåre til papiret.

«Rio de Janeiro» i kjempeversjon følger, før vi atter må i gang med allsang. Publikumsfavoritten «Suttekluten». En fulltreffer på festivaler. Men i en konsertsal hvor folk sitter pent … vel, jeg savner runddansen og gledesutfoldelsen.

Åge rasper Telecaster’n, og vi kjører ut i «Va det du Jesus». Igjen slår det meg hvor godt det nye stoffet sitter. Det spruter liksom gnister av Sambandet, og man aner at to år med samme repertoar kan være for lenge. De trengte noe nytt nå. Bare hør Gunnar, gitarsolo’n er enda mer sønderrivende enn på plata, den flenger opp så blodet spruter.

Mer Telecaster. Rått og nølende drar Åge et kjent riff i gang, før hele bandet smeller inn. «Levv’a livet» eksploderer. Overskuddet spruter. Åge og Bjørn gir oppvisning i ikke altfor innøvde dansetrinn. Tor er så i steget at en streng på bassen ryker og han bytter gitar med febrilsk hastighet.

Når allsangen forstummer er der aktivitet rundt scenen. To store tavler på hjul, dekket med sølv-, gull-, diamant- og platina-trofeer, rulles… inn fra siden. Gunnar Hordvik entrer scenen, kremter og strunker seg stolt bak mikrofonen. Her skal utdeles. Men siden det dreier seg om så mange trofeer, må vi nøye oss med at Åge mottar platinaplaten (for 100 000 solgte) på vegne av hele bandet.
— Ellers hadde vi måttet holde på i hele kveld!

Hordviks kone, Elin, gir Åge den skinnende plata i glass og ramme.

Ny runde applaus. Åge henter sin akustiske Takamine, Lasse og Gunnar legger lyd bak klimpringen. Resten av bandet forlater plassene og stiller seg i samlet flokk bak én mikrofon. Sambandskoret er klar for «Lys og varme». Nydelig fremført, selvfølgelig. Og heltene bukker. Åge takker for seg og ønsker publikum: «Fred, frihet og alt godt». Og de er borte.

Hjem og tørkes opp

Vi hører taktfast applaus mens vi står på kjøkkenet bak scenen. Åge tørker svetten, men vil ikke ut igjen.
— Vi kan ikke spille noe etter «Lys og varme». Det finnes ikke mer å si etter den.

Hjallis-suiten. Yan og Åge og en flaske Canadian Club. Langsom samtale som hele tiden sklir ut.
— Dette skal sendes i radioen, Åge. Og i de 1000 hjem sitter folk klar med kassettopptakerne. Hva synes du om det?
— Helt OK for meg.
— Men tenk om NRK tabber seg bort med lydmiksen?
Åge flirer.
— Nei, det kan de ikke gjøre, for jeg skal mikse det selv – på 24 spor i Nidaros Studios. Jeg har full kontroll, skjønner du.
— Og nå blir det turnéliv de neste månedene?
— Ikke konstant, nei. 14-dagers økter og sånt. Jeg er ikke i stand til å turnere mer. Etter 14 dager må jeg hjem og tørkes opp.

To dager senere inntar Åge & Sambandet Konserthuset i Oslo. Og spiller for fullt hus. Nok en diamant i et seierskjede som ingen ville drømt om at var oppnåelig for tre måneder siden. Mens LP’en passerer 110 000 og gnager hælene av fjorårets storsensasjon, The Monroes. En lang natts ferd mot dag er ført til ende. Nå begynner den virkelige kroningsferden for Åge Aleksandersen & Sambandet. Spørsmålet er: Ønsker de å bli større enn smurfene? Følg med i våre spalter for et svar.

***Maestroen og skribenten roer seg etter konserten, snart nachspiel. (Foto: Arne Nordtømme)***

Åge åpnet triumfdagen i Trondheim med å signere plater i en av Narvesens forretninger. Voldsomt oppmøte, og stor rift om autografene. Også Yan måtte i ilden, og det var bare naturlig at han en stund byttet briller med Åge! (Det må innrømmes at Åge tjente mest på byttet …)

Åges verdensrekord

***Publisert i Det Nye, 24. april 1984. (Foto: Peter Nagy)***

Michael Jackson er en dverg i forhold til Åge Aleksandersen. For ingen annen artist har noensinne maktet å selge så mange plater så hurtig (fordelt på innbyggere) som Norges Åge. 100 000 eksemplarer – og platina-trofeet – på 29 dager! Og hvordan tar den olympiske mester det?

— Jeg har sluttet å skjønne noe. Jeg står bare på siden og ser at sånn er det. Jeg var jævlig glad etter de første 50 000. Siden er alt svart.

— Forskjellen på oppstyret rundt «Dains me mæ …» (som også var en knallsuksess, men selvfølgelig ikke av slike dimensjoner) og «Levv’a livet»?

— Forskjellen? Tja, akkurat det samme bare ganget med ti. Da kunne jeg gå i butikken og kjøpe melk. Det kan jeg ikke lenger. Pinlig. Jeg har ikke vent meg til å skrive autografer mens jeg betaler i kassa.

— Men jeg synes det er OK. Ja, heilt topp!! (skratter).

De to hip’e musikkavisene Nye Takter og Puls skar «Levv’a livet» mer eller mindre i filler. Malurt i begeret?

— To av 50 anmeldelser? Tuller du? Det har ingen betydning! At jeg beskyldes for å være «the establishment» og ukurant, må jeg finne meg i. Det er på sett og vis riktig.

Og neste LP?

— Der er jeg usikker. Om tre år? Om fem? Vi får se når «Levv’a livet» daler.

Åges fødselsdag

Tirsdag 20. mars fylte Åge Konserthuset for annen gang på kort tid. Og etterpå fylte han år. To langbord sto klar på Down Town. Champagne og alt tilbehør. Og da klokken passerte midnatt og man tok fatt på 21. mars, var Åge Aleksandersen blitt 35 år. DET NYE stilte blant gratulantene og kunne gledesstrålende overrekke Åge en Pusur, en Pusur T-skjorte og en DET NYE T-skjorte. Alt innpakket i Åges egen konsertplakat. Spør om han ble glad!

— Hvordan skal jeg komme meg til hotellrommet mitt med dette uten at noen ser meg? var hans første lykkelige replikk.

Et liv etter “LevVa Livet”

En samtale med Åge Aleksandersen i Kjøpmannsgata 28, Trondheim, februar 1985

***Publisert i Det Nye 9. april 1985. (Foto: Arne Nordtømme)***

Åge drømte ikke om hva 1984 skulle bringe da han møtte DET NYE i storintervju for et drøyt år siden. Nå møtes de igjen til en ettertankens prat. Mannen som slo alle rekorder, og bladet som spådde at han skulle gjøre det.

For et drøyt år siden møtte jeg Åge i Nidaros Studios, Trondheim. Mannen var den gang preget av en viss usikkerhet og forventning. «Levva Livet» skulle sjøsettes. Ville den klare å kopiere suksessen med «Dains me mæ …» og selge mer enn 50 000? Var det liv laga for Åge & Sambandet i 1984? I skyggen av disse forventningene og med LP’ens deadline som et spøkelse i korridorene, gjorde vi et langt og innholdsrikt intervju. Ingen av oss visste at vi satt på en vulkan like før utbruddet.

Men nå vet vi det. Den største platesuksess i norsk historie ligger vel forvart i Orwells 1984. Det står 1985 på kalenderen. Nidaros Studios heter ikke det lenger. En bemidlet artist og en like bemidlet platedirektør (Gunnar Hordvik) har reddet studioet fra undergangen. Og dets nye navn er Norsk Lydstudio. Her sitter vi nå. Åge og’n Yan. Tid for ettertanke.

Du har sagt flere ganger at du er lei av intervjuer der du skal mene noe?

— Jaaa, men jeg mener jo noe, lell’!

For ett år siden mente du masse i DET NYE?

— Det var fordi intervjueren ville ha meg til å mene veldig mye!

Du holdt på med å mikse «Levva Livet» og virket relativt optimistisk, men visste ikke helt?

— Visste … ka faan visst æ? Jeg visste at det var en OK LP.

Du hadde akkurat nok låter, ikke en eneste én til overs?

— Det har jeg aldri.

Du er derfor aldri i den situasjon at du kan komponere en LP, velge ut de låtene som best gir den helhetlige stemning du ønsker å formidle?

— Jeg lager aldri låter før jeg har en tekst, så silinga foregår tidligere for meg, jeg velger ut de tekstene som passer. Du snakker om artister med store bokstaver, du. Det er jo et økonomisk spørsmål også å gå i studio og spille inn 20–25 låter. Det var ikke bare en selvfølge at jeg kunne gjøre det da jeg gikk i studio sist.

Ja, LP’en oppsto i en tid da interessen ute for Åge & Sambandet lå på et veldig lavt nivå. Dere hadde spilt dere ganske grundig rundt i landet.

— Ja, det hadde vi.

Så den økonomiske kilden som livnærte dere var ikke lenger så flommende?

— Det var litt bedre enn før «Dains me mæ …». Men den nedturen før ny LP har vi alltid tatt med vilje.

Hvorfor kom «Levva Livet» akkurat da? Ja, for det virket jo meget planlagt?

— Jeg visste utgivelsesdatoen seks måneder før.

Men de siste låtene ble jo til over deadline – helt på tampen!

— Seks måneder før hadde jeg ingen låter å snakke om. Visste bare at LP’en skulle ut. Å gi ut LP henger for meg sammen med en del andre praktiske detaljer, for eksempel turnévirksomhet. Jeg må planlegge på forhånd, sette dato for turné og plate ganske tidlig. Dessuten har jeg godt av å ha en sånn dato.

Du er ikke typen som skriver og skriver inntil du har så masse stoff at du er nødt til å tenke plate.
— Jeg må sette dato for komponeringa og, jeg. Nå skal jeg begynne å jobbe, ikke sant. Jeg skriver ikke før det. Klart jeg har en del notater og stikkord, men …

Du finner det viktig at sangene låter relativt likt i studio og fra scene?
— Ja, men det kan tenkes at jeg har skiftet litt mening. Gradvis har jeg begynt å føle at det jeg gjør i studio er noe helt annet. Derfor kan det nok bli annerledes fremover. Ellers har det vært slik at den beste markedsføringa for oss er å reise rundt og spille. Plateselskapet hadde ikke ressurser til å annonsere så friskt som de ønsket. Nå stiller det seg jo litt annerledes!

Du ventet deg ikke en slik uttelling som du fikk?
— Nei.

Hvor meget har LP’en solgt?
— Vet ikke.

Blir det mer enn smurfene?
— Ja, det blir det.

Kan vi si at «Levva Livet» hadde et slags tematisk innhold, at den tok opp beslektede saker?
— Jeg har fått det spørsmålet mange ganger. Sammen med uttalelsen om fredsrush, Nei til atomvåpen og … Alle konsertene jeg har gjort for Nei til atomvåpen. Samlet kan gi et sånt inntrykk. Vi har i hvert fall fått den merkelappen hengt på oss. I utgangspunktet var ikke plata tenkt sånn, men den passer jo - hvis en ønsker det, er den midt i blinken.

Da du satt her for et år siden med «Lys og varme», ante du at du hadde et gullkantet papir mellom hendene?
— (ler) Nei, men vi skjønte jo etter hvert at det var en bankers, ja. Etter en stund visste vi at LP’en ville bikke over 100 000. Men resten var det vanskelig å si noe om – det blir Norsk Tipping, Rikstoto og Pengelotteriet – alt på én gang!

Stoppet du noen gang opp i løpet av året for å summe deg og se hva som var i ferd med å skje?
— Tilværelsen ble totalt forandra.

Hvordan?
— Fra å være et sånt normalt kjent tryne til å bikke over fullstendig! Jeg har jo fått tenkt meg om. Har jo hatt noen sånne sjukdomstilfeller som det har vært mye snakk om. Da tenkte jeg, satte meg ned, analyserte situasjonen, lærte meg til å takle den. Det var jo ganske tøft.

Musikkavisen Puls’ redaktør beskyldte deg indirekte for å være drevet av griskhet siden du jobbet så voldsomt i 1984.

— Det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg gjør ikke det! Ikke i det hele tatt. De er jo sånn. Gjø’kke meg noe. Men at jeg spilte for mye, er sant. Du mister jo litt kontrollen, blir rusa av suksessen …
Det skjedde ofte at konserter ble utsolgt før de var annonsert. Så ringer arrangøren og sier at vi må ha en konsert til. Klart, jeg gjorde ikke sånne ekstra konserter bare for å være snill, hadde jo et økonomisk motiv også. Men det var jævla show, du blir dratt med! Det innrømmer jeg var feil, jeg skulle ikke ha gjort det. Det ble bare sånn.

Syntes du det var moro å spille, da?
— Deler av tida. Men det var også jobber jeg helst så ugjort.

Det var en jobb i Moss der folk ikke kom?
— (knapp:) Ja.

Hva skyldtes det?
— Det skyldtes Moss.

Moss?
— (ler) Ja, det gjør det virkelig! (storflirer:) Vi kjørte en 10 dagers turné i den perioden, gjorde jobber i andre distrikter og fikk pakkfullt hus. Bare ikke i Moss. Vi kunne ha dysset det ned og gjennomført konserten. Men da måtte vi ha tatt betaling. Vi har gjerne på oss at vi ikke trekker folk, men vi vil ikke ha på oss at vi spiller gratis. Så vi avlyste konserten og droppet honoraret. Dermed slapp arrangøren med et lite underskudd. Så ble det pressekonferanse og store oppslag.

Hvordan oppleves det å møte tom sal midt i storsuksessen?
— (mørkt:) Jævlig krise!

Hvordan opplever du det personlig?
— Fælt!

Sammenliknet med liknende episoder fra tiden før du var særlig kjent?
— Det betydde ikke så mye nå, før var det snakk om smør på brødet eller ikke. I dag har vi råd til å oppleve det. Men fælt er det likevel. Nå vet jeg at det er enkelte steder jeg ikke bør spille, ikke sant?

Du har ingen annen forklaring på hendelsen i Moss?
— Jo, forklaringen er at folk ikke liker meg, ikke sant? Vanligvis er det et samsvar mellom salg og oppmøte, og …

Er de mindre redd for krig i Moss?
— (skoggler) Ja, det er ikke sikkert de skjønner så mye! Jeg tror ikke vi skulle legge mange spillejobbene ned den stripa der før vi måtte begynne å suge på tommelen. Det gjelder også Halden … regner jeg med.

Føles det tyngre enn før å gå i gang med en sånn turné-økt som ny LP innevarsler? Skal det mer til for å tenne entusiasmen?
(Åge tenner en røyk, damper den i gang)
— Ja, det trur æ. Tror jeg har fått dosen min. Har alvorlig lyst på forandring. Det må noe ekstra til for at det skal bli trivelig for meg å dra ut og spille. Det kan være forandring på management-sida, det kan være på det tekniske området, på sammensetningen av Sambandet …

De første tegnene på dette fant man vel på «Dains me mæ»?
Stemningen, den melankolske stemningen i «Sang bakom fjellet». Noe nytt. Det skjedde noe fra «Ramp» til «Dains me mæ .. .»?
— Nja. Nøkkelen ligger allerede på «Ramp» med visa «Skin sola». Det at jeg torde synge en sånn tekst.

Det var den visa du fremførte under Spellemannprisen i år?
— Ja, det gjorde jeg. Det er sirkelen, ringen sluttet. Visa er av samme type som «... bakom fjellet». Personlig, nesten privat. Det er veldig vanskelig å holde sånne tekster på riktig side av streken.

Var det en desillusjonert Åge Aleksandersen på ferde på «Dains me mæ .. .»? Jeg mener, «gi meg håpet, gi meg livet, gi meg trua igjen» … og slikt.
— Jaaa, det var nok det.

Du virker ikke så i drift, så sårbar på «Levva Livet»?
— Nei.

«Hvis du rekke ut ei hand» er riktignok klart i slekt med de før nevnte, men du virker sikrere på deg selv der, aggressiv, triumferende.
— Jo, men den tar opp samme samlivsproblematikk. Selv synes jeg at jeg er enda mer naken, enda mer sårbar i den låta.

Ja, men det høres ikke slik!
— Nei, det er sant! (Lurt:) Den er jo laget etter A4-kladden te’n…
(Åge sier det ikke, men mener Dylan)

Du virket så fryktelig ensom i «Sang bakom fjellet»!
— Jeg var mer ensom på den tida, men det har dokker ikke noe med!

Du er privat på en annen måte — utadrettet problematikk, men med utgangspunkt i din bekymring som far — i låter som «Han va’ 7» og «Lys og varme» …

— I retrospekt kunne jeg godt tenkt meg å forandre littegrann på den siste linja i siste refrenget på «Lys og varme». Tonen på «Levva Livet» ellers er jo nettopp at alt ikke er håpløst, mens «Lys og varme» på sett og vis ender håpløst. Nøkkelen til mitt syn på tilværelse og fremtid ligger i tittellåten.

Mange følte seg litt snytt fordi du aldri fulgte opp med noe det sprutet tilsvarende hardt av på resten av «Levva Livet» …
— Det er klart at når jeg hører på LP’en nå, synes jeg den er litt stiv her og der. «Dains .. .» var mer levende. Men samtidig er det ting på «Levva Livet» som tar igjen det.

«Æ like ikke» synes jeg var svak.
— Det vet jeg!

Og den Kafé-sangen sist på første side, og …
— Ikke minn meg på det!

Og det at du nevner konkrete politikere i tekstene. Andropov og Tsjernenko er jo allerede døde.
— (Plaget:) Ja, det er farlig. Du har rett i det.

Du binder tekstene …
— Ja. (Til motangrep:) Samtidig er dette forgjengelige greier, de skal brukes i en kort periode. Jeg skal lage en masse flere låter. Her og nå, der og da stemmer de låtene. Jeg kan ikke noe for at russerne baserer seg på halvsenile gamlehjem …

Men om du ønsker at en sang skal leve, så …
— (Avbryter:) Jeg er enig i det! Det er feil. Men det er også viktig at en sang fungerer nå.

Ja, det kommer selvfølgelig an på hvilke ambisjoner du har, ditt syn på deg selv …
— Det viktigste for meg – med «Levva Livet» og turneen – var å nå fram da og der. Tekstene byr ikke på problemer, jeg kan alltid rekonstruere dem.

Synes du det er rart å vite at 50-åringer går og kjøper Åge Aleksandersen-LP’er?
— Ikke nå, men for noen år siden ville jeg syntes det var pussig.

Du lurte deg inn bakveien med «Lys og varme», og nå sitter de pokker meg der og liker «Levva Livet» også!
— Ja, det er artig. Jeg var smart, jævla smart. (Ler)

Puls’ redaktør (igjen) hevdet at uten «Lys og varme» ville du solgt under 100 000 – sånn ca. 75 000 tror jeg han anslo.
— Det er jo mye det óg! Mange ville misunt meg det tallet, da! Dessverre for ham solgte jeg mer, dessuten vant jeg Puls’ leseravstemning. Det må ha vært krise! (Ler) Steike! (… og ler)

Du betrakter konserten foran et menneskehav i Spikersuppa i Oslo i august i fjor som en slags krone på verket.
— Ja, det gjør jeg!

Var du virkelig fornøyd med selve konserten?
— Ja.

Men det var da noe som liksom ikke stemte …
— (Puster tungt) Du skulle vært manageren min, du.

Det var for stort, for prangende. Åge & Sambandet er da tross alt et rockeband med sin store styrke i skikkelige klubb-jobber. Og der sto dere i full entertainment-glans …
— Jeg kan kanskje være enig. Men det å stå på scenen der var jævlig sterkt, altså! Vanskelig å forklare hvorfor – men veien fra ungdomshuset i Namsos og dit er plutselig ikke så jævlig lang likevel. Det gikk tross alt på relativt kort tid. Du får sånt kjempekick av å være der med alt oppstyret omkring det.

Jeg kan skjønne din helt private opplevelse av den ladete symbolikken. Men hva blir det neste? Alle artister har på en eller annen måte denne lysten til hele tiden å overgå seg selv.
— Ja. Klart at jeg også har lyst til å gjøre litt store ting på scenen … i norsk sammenheng. Jeg har lyst til å omgi meg med et lekkert, stort apparat lyd- og lysmessig. I Dylan-sammenheng blir det nok bare piss, men etter norske forhold store greier – også økonomisk.

Jeg synes det begynner å låte Yes.
— Nei! Det er ikke snakk om det!

Lasere og sånt.
— Nei, nei! Men jeg tror at det går an å dra rundt i Norge med et stort prosjekt … til normale billettpriser.

Jeg hører snakk om et utvidet Sambandet på 12 mann?
— Nei. 11. Blåset falt ut, bortsett fra Bjørn. Det blir tre gitarer, én trommeslager og to mann på perkusjon. Selve trommeslager-jobben skal gå på rundgang mellom de tre. Og så blir det fiolin. Samme mannskap som før pluss noen nye. Store greier, men vi har ikke bestilt sånne hvite håndklær til å ha på hodet!

Dyrt?
— Dyrt ja!

Du risikerer ikke å prise dere ut av markedet, da? Én turné er greit nok. Men hva skjer etterpå? Tilbake til hverdagen. Eller kommer den nye LP’en da og redder dere?
— LP’en kommer i 1986, høsten 1986. Skal du ha datoen? (ler) Vi er ikke helt ferdig med «Levva Livet» ennå. Så vi kan tillate oss dette i kjølvannet. I tillegg lærte vi i fjor at vi spilte for mye. Det tar vi konsekvensene av. I løpet av 1985 blir det bare 40 konserter. Det er alt.

40. Går det an å leve av det?
— Eh … ja, det gjør det vel sånn cirka.

For de andre i bandet, mener jeg?
— Ja. Det gjør det. I tillegg er masse folk i Sambandet involvert i andre ting, de spiller med andre folk, jobber her og der. Jeg har ikke noen tro på å ligge på veien hele tiden. Kort og godt, jeg greier det jo ikke! Fikser det ikke. Tør ikke.

Hvorfor fusket maskineriet ditt i fjor? Overarbeidet?
— Begynner å bli gammel, vet du. (ler) Det er tull å gjøre 150 konserter i året i dette landet. Det bor så få her. Andre artister har gjort samme feil. For oss blir det nå gradvis nedtrapping til neste LP. Da er det full rulle igjen.

Har du merket noen misunnelse i kjølvannet av suksessen?
— Ikke blant norske artister, nei, hvis det er det du tenker på. Jeg har inntrykk av at reaksjonene er: Går det for meg, så går det for andre også. Folk synes det er trivelig å få det bekreftet.

Går det virkelig for andre?
— Helt sikkert!

Er det ikke noe spesielt med’n Åge?
— (ler) Nei, det tror jeg ikke.

Ingen andre skrev «Lys og varme».
— Klart det kommer noen som gjør det. Suksessen har vært trivelig for både platebransjen og norske artister. Norsk var jo «ut» en stund, dårlig, man skulle ikke høre på det.

Er det ikke det, da?
— Norsk musikk dårlig?
Hva er bra?

— Tja, mye. Cirkus Modern er bra.
Drittsekk. Skal du gjengjelde Gaarders ros, nå?
— Can Can er bra.

Men plasser en hvilken som helst norsk LP ved siden av de engelske og amerikanske …

— Det kan du også gjøre med mine.
Ja, men det som skiller deg fra dem er …
— Jeg snakker ikke om i dag. Publikum forandrer seg stadig og godtar ting etter hvert. Jeg tror at Can Can kan komme til å selge jævlig mye. Det vil bli en trist dag for Tore Olsen. Men jeg tror det. Jeg kan nevne Can Can, Cirkus Modern, Henning Kvitnes.

Jo, men stort sett finner du engelske og/eller amerikanske navn innen samme genre som er mye dyktigere. Nettopp dette skiller Sambandet fra andre, dere kan ikke sammenliknes med utlendingene – ikke The Band. Prudence kunne, og falt igjennom.
— Jaaaa …

Dere har funnet noe som er helt deres eget. Ingen i England eller USA kunne skrevet dine låter, eller formidlet stemningen i dem. Skildringen av livet på veien – det norske livet på veien – er f.eks. helt unikt norsk.
— Det vil ikke si det samme som at ingen andre kan gjøre det. Dessuten tror jeg ikke at det bare er den modellen som selger. Jeg tror det er mange.

Jeg forsøker bare å lure ut av deg om du er blitt innbilsk!
— (ler) Klart at jeg har en større porsjon selvtillit enn for to år siden. Jeg vet mer om meg selv, mer om det å være i studio …

Hvordan føltes det å sitte på benken under Spellemannpris-utdelingen i Skien og gå glipp av den ene prisen etter den andre?
— Det var jævlig. Ikke på grunn av at jeg hadde forventet meg noe annet, men på grunn av at det var forventet at jeg skulle vinne. Pressen hadde gjort sitt på forhånd. Og der satt jeg og følte meg litt dust mens kamera var på meg til stadighet.

Følte du angst for skadefryden?
— Nei. Det eneste jeg hadde hetta for den dagen var at jeg skulle synge. Da jeg var ferdig med det, slappet jeg av. Jeg var jo klar over at selve prisutdelingen kunne ikke jeg gjøre noe med, den hadde jeg ingen innflytelse på likevel, derfor lot jeg det ikke gå inn på meg. Mange sa etterpå at jeg så nervøs ut. Men hvordan skulle jeg se ut, da! Jeg satt der med kamera på meg. Alle skjønner vel at det ikke var noe trivelig!

Du hadde med deg kona.
— Hadde vi tenkt oss litt bedre om, ville hun nok ikke sittet der.

Det var første gang dere sto fram sammen offentlig?
— Vi hadde en stilltiende overenskomst med fotografene om at de ikke skulle ta bilder. Men klimaet har dessverre hardnet betraktelig.

Ja, du ser hva som skjedde med Jahn & Anita. Hvordan reagerer du på denne utviklingen, på dette at kjendisene aldri kan føle seg trygge?
— Kjempekrise. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er en av dem som trodde at det gikk an å si nå gjør vi det sånn og sånn. (Galgenhumor:) Det er enkelt å unngå det, bare man holder seg hjemme.

Hvordan ville du reagert om du ikke fikk noen Spellemannpris?
— Vet ikke. Det er vel fare for at mange andre ville reagert verre enn meg! (ler) Jeg fikk telefoner fra hele landet etterpå. Folk ville komme ned til Oslo og banke opp NRK. NRK fikk skylda! (ler)

Her sitter vi i Norsk Lydstudio.
— Gunnar og jeg kjøpte det i høst.

Gambling?
— Nei, det vil jeg ikke si. Det som skjedde var at Nidaros gikk konkurs. Det var fare for at studioet skulle hugges opp og selges til Sverige. Katastrofe!

Du ville ikke det.
— Nei, jeg ville ikke det.

For dette er favoritt-studioet ditt.
— Ja, dette er favoritt-studioet mitt. Beste i Norge.

Og du jobber som producer her?
— Ja.

Er du så flink at folk har tillit til deg?
— Ja. (ler) Jeg kan ikke produsere alt. Men en del ting, for eksempel Bjølsen Valsemølle. Jeg begynner å lære en del. Kritikken mot meg som producer har gått på at «det ligner på Åge». Lyden og sånt. Det tar jeg som et kompliment.

Jobber du her fulltid?
— Ja. Akkurat nå har jeg havnet i en stim. Men utpå vårparten er jeg ferdig, og da blir det ikke noe mer før neste år.

Så du har lært. Det blir ikke sånn 30 timers døgn og 100 artister og vanvittig arbeidstempo for produceren Åge også?
— Nei. (Mumler:) Om en del artister hadde lært seg leksen sin på forhånd kunne det kanskje gått bra det også, så hadde jeg fått litt fri jeg også.

Klager Åge. (Eksplosive knegg)

— Nei, hovedårsaken til at jeg jobber mye i studio nå er at jeg er så jævlig grådig.

Norsk rocks Onkel Skrue. Apropos. Avisoppslag på avisoppslag gjør deg fryktelig, stinkende rik?
— Skriveriene er feil. Det er lett nok å finne ut hva jeg tjener, om folk er spesielt interessert. Men for å sette dette på plass en gang for alle kan jeg si at 2/3 av royalties for «Levva Livet» går til Sambandet.

Inkludert deg?
— Nei, bare Sambandet. Dessuten går deler av de resterende royalties også til roadies. Etc. Dermed ser du at jeg blir sittende igjen med helt andre summer enn dem avisene fabler om.

Men du har så du greier deg. Og befinner deg i en helt ny situasjon.
— Ja, jeg kan legge langsiktige planer nå. Jeg vet at jeg skal ha en del fri. Jeg kan disponere min egen tid fullstendig.

Musikken blir jobb?
— Det trenger ikke bestandig være så negativt. Å måtte gjøre noe med musikk kan være OK av og til — i hvert fall for meg. Det å stå opp og gå på jobb — det er ikke så negativt som mange vil tro. Jeg har ingen tro på den gudegitte inspirasjon i det riktige øyeblikk og alt det der. Teorien min er kontor, jobb, tekster — jeg fikk kick på det etter å ha lest et intervju med Randy Newman. Han jobber sånn.

Ibsen gjorde det. John Fogerty gjør det.

— Ja. Det viser at det er flere store menn … (ler)

Så du er ingen guru?
— He-he. Mange folk vil gjøre meg til noe annet enn det jeg er. Feilkoblingen — likhetstegn mellom idealbildet av menneske/samfunn og meg. Det tror jeg ikke noe på.

Skandalepressen har noen nøkkelbegreper som de helst vil trekke over kjendisene. Først og fremst «skandale». Hvorfor er det ingen skandaler rundt deg?
— Jeg er så mye smartere enn de andre. (Eksplosiv latter)

Også har vi begrepet «rik», men det har du jo svart på.
— Prøvde å unngå å svare.

Og «syk». Der satte du virkelig spekulasjonene i sving.
— Situasjonen var ganske enkelt at jeg var syk. Jeg fikset ikke å spille. Mange folk er syke og holder seg hjemme fra jobben uten at det resulterer i oppstyr. Jeg er forbauset over pressens evne til å henge seg opp i det. Det var sikkert 10 «intervjuer» med meg etterpå der jeg skal ha uttalt meg om det ene og det andre. Det er skjedd en forandring i pressen, og det er veldig lite man kan gjøre med det. Det er jo beklagelig at en skal måtte sende ut pressemelding om en må avlyse en spillejobb! Ellers får du ryktene på nakken! Og likevel er det ikke tilstrekkelig. Jeg hørte mye rart jeg også. Det kom blomster til meg på sykehuset! Jeg har aldri vært på noe sykehus! Men blomster kom og telegram og brev! (ler)

Så stor er Åge i mediabildet.
— Mindre da enn nå.

Si meg, hvordan ser egentlig verden ut gjennom de brillene der? Det er ett år siden du fikk dem, så hva med en oppsummering?
— Ikke spør meg om det, vær så snill!

Trøndersk i singler og pophistorie

Torstein og Dag mot Åge, et påfunn revet ut av luften av meg i Trondheim, i november 1985

***Green On Red falt i smak. (Foto: Arne Nordtømme)***

***Publisert i Det Nye, 7. januar 1986. Foto: Arne Nordtømme.***

Eldorado

Teaserne med mine smått surrealistiske tekster, publisert i Det Nye 22. og 29 august, og 5. og 12. september 1986

Velkommen til “sannheten om Eldorado”

***Bilag i Det Nye, 19. september 1986.***

De som er med:

Åge Aleksandersen

Sambandet:
Knut Stensholm (perkusjon)
Bjørn Røstad (saksofon)
Carl Haakon Waadeland (trommer)
Tor Evensen (bass)
Gunnar Pedersen (gitar)
Terje Tranås (keyboard)
Bill Booth (fele)

Roger Valstad (tekniker & lydmikser)
Gunnar Hordvik (plateselskap & fotograf i Øst-Europa)
Arne Nordtømme (fotograf i Trøndelag)
Yan Friis (krønike)

Åge Aleksandersen har nettopp sluppet «Eldorado» løs på Norge. Og media-showet er i gang. Men bare DET NYE kan fortelle historien om hvordan platen ble til. Helt siden i vinter har vi fulgt Åge som en skygge. Vi har sett ideer oppstå og modne, bare for å ende i papirkurven. Vi har sett Åge vill av pågangsmot, og vi har sett ham miste troen fullstendig. Her er rapporten: Den lange, tornefulle veien mot Eldorado.

FEBRUAR
Pilegrimsferd til Auschwitz

Det første møtet skjer en solskimrende vinterdag i Trondheim. På Åges kontor i Norsk Lydstudio A/S. Lyset reflekteres skarpt fra sneen utenfor. Pappkrusene fra ukegamle kafferasjoner vakler rundt omkring i skrivebordsrotet, muggen kryper lodden over kantene. Utriveligheten gjenspeiler litt av Åges egen sinnsstemning. Han skal snakke om en LP som han ikke aner noenting om. Ikke én sang festet til papiret. Og minnene fra Auschwitz-besøket skraper i sjela.

Men han prater. Skjønt konsentrasjonen flakker ut og inn. Plutselig kan han avbryte intervjuet for å åpne litt post, kikke på håpefullt innsendte demo-kassetter. Ved én anledning avvæpner han endog kassettspilleren min for å spille en av demo’ene. Lytter i 10,5 sekunder, flirer og slår av. Ikke bra, nei. Så går han fraværende inn i intervjuet igjen.

Nå er det 18. februar. Når bestemte du at plata skulle ut i september 1986?

— I september 1985. Siden har jeg jobba med nye LP’n. Æ har lest jævli my’, det har æ. En del ting (ler) … som jeg syns jeg skulle lese. Som Dostojevski-biografien. Den har æ ført gjennom to ganger no.

Har du hørt på mye plater for å holde deg à jour?

— (infam:) Æ har hørt på 20 singla’. (latterbrøl)

(Åge anmeldte 20 singler for DET NYE uken før.)

Tendensen i USA er mer rufsete lydbilde på tross av dyrt studio?

— Synes æ er jævlig fint. Farlig å sei, men målet pr. i dag er at æ skal lag en LP som sånn «sound»-messig skal låte som «Blonde On Blonde» — men at den er recorda i 1986. Nå snakke jeg ikke om kvaliteten på låtene.

— Jeg prata med Gunnar Pedersen (gitaristen i Sambandet) nå i helga. Det ska vær my gitara på LP’n, det kjem yte å bli mytji 12-strengere — som han òg ska spell.

Synth?

— Nei. Stort sett berre orgel på keyboardsida. Men det kommer til å være veldig moderne i måten å ta opp trommer og bass på — kjem te å bruk sequencer og sånne greier. Jeg har lyst på en akustisk levande tromlyd.

Du har altså lest en del. Og du har vært på ferietur til Øst-Europa.

— Tur har æ vært på, ja.

Hva fikk deg til det?

— Det va’ … eh … utgangspunktet for den turen var naivt og romantisk. At jeg helt sånn elementært følelsesmessig har et veldig sterkt forhold til deler av Øst-Europa. Dostojevski … Jeg ville oppsøke … landet om itj no’ anna. Og jeg var i Auschwitz.

Hva betydde det for deg på forhånd?

— Nei … aldri noengang har umenneskeligheta vært så til de grader satt i system som det var gjort under Hitler. Æ har lest utrolig mye materiale om det der, alt som er tilgjengelig på norsk. (desperat latter) Hadd’ lyst til å sjå det med egne øya. Va 10 ganger verre enn æ hadd forestilt mæ.

Hvordan var det å gå inn gjennom porten?

— Pussig. For det første så så det mer OK ut enn æ hadd trudd, da. Bygningsmessig høgare standard enn æ hadd forestilt mæ. Va litt rart. Men når æ kom inn i bygningan og fekk sjå hårhaugan og beinrestan og alt det der, så … Æ va jo i krematoriet, i gasskammeret. Det å sjå for eksempel den haugen med barnesko. Det reagerer æ på … plasserer meg sjøl i samma situasjonen, kjenner det jævlig sterkt. La oss si 5000 barnesko va stabla opp der, så veit æ at teoretisk, ungan min … det kunne vært deres.

— Gunnar (Hordvik, direktøren for Åges plateselskap) og æ alein gjennom leieren sammen med en guide. Hun fortalte mye vi ikke visste. Blant annet at det var satt så godt i scene at tyske jøder og jøder fra deler av Europa betalte billettene sine sjøl. Kjøpt togbillett til Auschwitz! Trudd det var omplassering, omskolering. Ikke noe trivelig, men dem trudd dem skull leve. Dem gikk på nazi-kontorene og kjøpt billett! Jeg føler at dette har … meir og meir … med LP’n å gjør.

Et gigantisk emne å gi seg i kast med?

— Joda, men hvis du begynner å sjå deg rundt idag, så finn du … finn du mang parallella tel det Hitler drev med, selv om ingen tar det så langt som han gjor.

— Æ hørt på propagandasendingen i Moskva — på engelsk — der dem snakk om den afghanske frihetskrigen, der propagandamaskineriet er så veltrimma og alt er så snudd på hauet, at det må være klare paralleller til det Hitler og Göbbels holdt på med. Når dem sleppe ut leketøybomba så veit æ itj om vi er kommet så mye lenger, da!

Det gjorde amerikanerne i Vietnam også. Har du sett Rambo?

— Nei, jeg har bare hørt Springsteen. (ler)

— Det forundrer meg veldig at man ikke er i stand til … at man aldri lærer. Det synes æ e tankekorset. Jeg kom til Vest-Tyskland, åpna avisa, og så at dem hadde en sånn kåring av tidenes tyske idrettsmann. Og det va Max Schmeling, han som slo Joe Louis i 1936 i boksekamp. Det tyske overmenneske som greid å ta det svarte undermenneske. Synes det er rart når en tenker på hvor mange store idrettsfolk tyskerne har hatt fra 1945 og frem til nå. Da kobler æ glatt, da e idean der ennå.

— Det andre jeg lært på denne turen var at Øst-Europa er mye mer nyansert og sammensatt enn det jeg hadde forestilt meg. Det er alt fra Polen — som klart og tydelig var lutfattig … Det så du bare ved å gå på gata, så det på klærne, butikkan, lange køer der det ikke var noe mat — det hang berre noen pølse-bita. Jeg skjønte ikke hvorfor de sto i kø. Mens når du kom til Moskva, så bugna det jo! Var tonnevis! Ingen mangel på noe … Æ reagere itj fornuftig, æ, veit du. Reager helt på feelingen heile tida, og æ syntes at Moskva va hæslig. Kort og godt.

Leningrad og Moskva. Åge suger inspirasjon. Moskva var ikke noe høydepunkt.

Kiev? (NB! Dette intervjuet foregikk i februar, og altså tre måneder før Kiev-ulykken!)

— Mye bedre. Folk påpekte at Ukraina var noe helt annet enn Moskva og Russland. Alle påpekt at dem hadde itj no med den bølinga borti Moskva å gjør. Ukraina va OK. Vi hadde ikke før kommet på toget i retning Kiev, før vi vart invitert inn i lugarn te no’n fra Kiev som merket at vi var utlendinger. Spandert vodka, hjemmelaga pøls, fullt selskap med ein gong.

***Når man skulle til Kiev i 1986, ble det ofte full fest i kupeen.***

Alle disse inntrykkene havner i smeltedigelen som skal bli din nye LP. Før du dro var det bare glade vibrasjoner i smeltedigelen?

— Ja. Jeg er litt usikker ennå, da, men trur nok at jeg tekstmessig kan ta denne LP’n lenger ut enn æ har gjort før.

Du hadde et ferdig utkast før du dro?

— Ja, men det stemmer fremdeles. Det er bare det at jeg hadde jo håpet at jeg skulle komme tilbake veldig lystig … (ler)

Trodde du det?

— Ja. Men glad over å komme hjem, var æ.

— Ellers så va vi jo i Praha. Skull besøk hjemmet te Franz Kafka. Det skar seg. Vi kom ganske nær, men gata var sperra … Så fortalte dama på turistbyrået at Kafka hadde bodd i 57 leiligheter rundt i Praha. (ler) Så vi kunne egentlig gå i hvilket som helst hus.

Hva var det med Kiev som betok deg sånn?

— Når du går på gata i Kiev, veit du at der va’ heile befolkninga med i skyttergravene. Etkvert menneske over — sei 55 år, var på en eller annen måte med i krigen. Byen ble fullstendig ruin. Følelsesmessig er det sterkt bare å gå gjennom den byen og vite det. De menneskene har gjort veldig mye for oss, føler æ. Hadd det itj vært for dem … Ikke sant, forløperen for norsk arbeiderbevegelse starta i det landet der.

Legger du opp til en mindre personlig og mer politisk LP?

(tenner røyk) — Nei, det e itj sekkert, altså. Alt ligg og flyt omkring den turen.

Du har fortalt meg at tekstene skrives som mini-noveller?

— Jeg skriver alltid historier på forhånd. Føler det e OK å utdyp og klargjør det for mæ sjøl, så æ skjønne ka æ held på med. E itj alltid æ gjør det, skjønner du.

— «Fremmed fugl» f.eks. Jeg har alltid veket unna når folk spør hva den handler om. Det er en sang som har mange sider. Flott hvis det går an. Likaste som fins.

***— Jeg hadde jo håpet at jeg skulle komme tilbake veldig lystig …***

Blir det dobbel-LP?

— Trur itj det. Men jeg leker med tanken. Gunnar vet itj det. Da får’n slag! Pr. 18 februar ska det vær dobbel-LP! Én LP med bandet, og én kun med flygel og orgel. Det er lenge til det trykkes, heh? For det er veldig stor sjanse for at det skjær seg.

Snart drar du til Namsos for å skrive. Og senere samles hele Sambandet der for å øve inn stoffet. Hvorfor Namsos som base?

— Praktiske årsaka. Hvis du husker, nei, det gjør du vel itj, men på «Prudence No. 3», så e det et coverbilde, vi er ute i en have; hvitt hus, svære trær. Det er det huset. Vi fikk låne hagen av de folka som eid det den gangen. Det huset har jeg nå kjøpt, ligger nede ved sjøen; i en liten park. (ler) Nei, det er ikke så gæli, da! Der er vi helt for oss sjøl. Ingen har telefonnummeret, det er langt fra journalistene, musikerne kan bo der. Vi får jobbe i fred. Sitte på stua og spell. Og dit reise æ no i 14 dager alein for å skriv.

Er du så disiplinert at du kan bestemme det på forhånd. 14 dager der og da. Punktum?

— Ja, no e æ heilt opplada. I natt fikk æ itj sove. Kunne ha stått opp og skrevet, men jeg venter. Har satt dato på alt for lenge siden. Blir nok my tunge stunder, og en god del whisky.

Helt alene? Med gitar …

— og munnspell, ja. Og så en synth.

Og bandet?

— Vi drar opp sammen 14. april. Da begynner vi å øve.

Det er nært. Og i øyeblikket finnes det ikke låter å øve på!

— Er to måneder da. Vi har aldri ligget så godt an som vi gjør nå. Men æ ser jo ganske svart på det, no. (ler) Har stunder hvor jeg er hellig overbevist om at æ faan itj får te no’n tekst. (ler)

— Før turen til Øst-Europa følte jeg at jeg må ha no kjøtt på beinet for å kunne være glad! Må ha noe ballast for å kunne glis. Bare glis for å glis, det kan æ itj.

Er du redd for ikke å få det til?

— Ja.

Inntektsmessig er du også nødt til å gi ut plate. Det forsvarer seg ikke økonomisk om du lar det gå fem år mellom hver gang!

— (ler) Det er sant! Men det har nå bare vært tre år, da.

Er ikke det likevel litt for lenge?

— Nei, og nå har jeg fått meg et fri-år. Det er uvanlig i Norge. Nei, æ glær mæ og gruer mæ, faan.

Ingen cover-versjoner på LP’n?

— Æ driv å tenke på ei uoriginal låt. På lørdag bestemte æ mæ for å ta’n med. Idag er æ meir i tvil. (ler) Æ og’n Bjørn Røstad satt på hotellrommet og diggan opp, gammel svensk vise som Dan Andersson har skreve, «Tiggar’n från Luossa».

(tar frem gitar’n, synger:)

— det fins något bortom bergen, bortom blommorna og havet
det fins något bakom heta hjärtat mitt

— Jævlig fin vise, æ får heilt … Visa e 150 år! Har hatt den rundt, oppå og inni mæ i mang år. Trur nok at æ kjæm te å gjør’n.

(Skifter brått:)

— Ska du kom te Namsos? Alle veit kor det e, om du spør. Men æ har telefon. (skribler) Guldholmstrand heter det.

MARS
På trynet i bardisken

Men å gjøre avtaler med Åge er ikke alltid like lett. Skjønt han tilsynelatende følger et stramt gjennomtenkt program, slingrer det både hit og dit bak kulissene. Det svinger med humøret. Åge er en slave av indre stemninger. Går han inn i tungsinnet, blir han svært sårbar og naken. Bak hver eneste åsrygg lurer usikkerheten. Og er han begeistret, vel så ligger ikke overmotet langt unna. Befinner han seg i følelsenes ytterpunkter, kan det få temmelig desperate utslag.

Plutselig kan han ringe, glødende oppspilt og klar for hva som helst.

— Jeg skrev tidenes beste låt i natt! 10 lange vers, og det blir flere. Vi drar på by’n! skråler telefonen.

Så deiser’n inn på Gatsby, en av nattklubbene i Trondheim. Fullstendig skitings, som det heter på godt trøndersk. Kaver seg gjennom folkehavet og tryner i bardisken. Bestiller triple campari, skrangler isbiter og briller i hytt og vær, ber meg passe på’n, kyler drinken i trynet på en eller annen utrivelig innpåsliten person, og snubler videre gjennom natten. Ut i sneværet, bablende om denne utrolig fantastiske låten. Overende i brøytekanten, spenna gæ’rn der’n ligger halvt begravet og strekker armene etter oss med sprikende fingre og leker vrak. Til ett eller annet nachspiel der’n blir sanseløst seriøs og skal diskutere verdenssituasjonen sett i lys av Auschwitz med alle, og blir selvfølgelig krakilsk når ingen vil snakke om den slags dystre ting på en sådan aften. For eksempel river’n i filler T-skjorten min og blir båret ut, sprellende under de digre armene til Foto-Arne som loser urokråka inn i drosjen. Og der sovner’n og lar seg lite villig vekke når de ruller rundt på Flatåsen og leter, ja for Arne aner ikke hvor Åge bor.

Én uke senere sitter han mutters aleine i Namsos. Ber meg komme fort som svint.

— Jeg er ensom! hulker telefonen.

Men jeg kan ikke komme, for avtalen var at’n ikke skulle dra til Namsos før neste torsdag. Men det har han blankt glemt. Og den flotte låten han skrøt livet av? Nei, den har’n kassert for lengst. «Bare skit.» Hvor mye han har skrevet? «Nei, ingenting.» Klynkes det deppa fra en rikmannsbolig i Namsos klokken ett om natten.

APRIL
«Rolling Thunder» i Namsos

Guldholmstrand er akkurat så idyllisk som Åges anvisninger lovet. En grusvei vekk fra Namsos’ tettbebyggelse, i ensomhet ned mot fjorden som ligger der i mektig widescreen. Pepret med uryddige fjellmassiver. Og sola ut til høyre, dens døende fargeprakt kastet utover himmelen, dryssende purpur over de snedekte fjelltindene. Hvithuset dovent i hagen. Blant frukttrærne. Med grusveien som eneste hindring mellom seg selv og sandstranden der nede.

Millionærhjem, spør du meg. Men ingen spør. For innendørs er det typisk forsoffen Sambandet-i-huset. Sokker her. Tomme ølflasker der. Bortpå stolen et eksemplar av «Billy». Halvveis under bordet et eksemplar av Knut Stensholm (med solbriller). Og rett rundt halvveggen en gigantisk haug instrumenter i uryddig orden. Tekstark overalt. Åge heseblesende på hjørnet, med runde bestemorsbriller og sigende påkledning. Sambandet rundt ham, klaprende papplyd i det uvanlige øvningslokalet.

— Hvis æ va’ 19 år, skurrer Åge.

Men utsikten er fin. Smårutete vinduer i hele stuens bredde. Gjennom hver lille glassbit flommer et naturpanorama så praktfullt romantisk at det kan matche «Brudeferd i Hardanger» hvilken dag som helst. Her i sofaen satt Åge mutters aleine i nesten 14 dager. Med whisky’n, naturen og stillheten. Og en stadig mer påtrengende ensomhet. Mens tekster ble skrevet og kassert. Mens angsten satte blodet i brann. Mens undringen skjøv avgrunner frem for føttene hans. Mens savnet etter de nærmeste rugget de søteste stenene i fjelldypet.

Og nå er de i gang. Med «Eldorado». Demo-opptak etter demo-opptak. Alt festet på fettete kassetter i en ynkelig bærbar mono-spiller. Åge er tent og sky. Eter korken av en splitter-ny flaske whisky og skjenker. Mens Sambandet forsvinner ut i Namsos-kvelden på vei mot nattklubben.

— Vi kjæm snart, kauker’n Åge.

Mono-spiller’n bærter metalliske lyder. Såre lyder. En underlig magisk blanding sjangler ut i den formørkete stuen. Fælen, sær og skjev. De rislende akustiske gitarene. Det slentrende grunnkompet. Det skjener, det hakker, det snubler — men det er stint av sjarm. Og jeg gjenkjenner følelsen jeg får når jeg hører Dylans demo'er fra «Desire»/«Rolling Thunder»-perioden. Et sted må noe begynne. Og i øyeblikket begynner «Eldorado» der.

Neste dag stikker alt lys feil. Men de er oppe tidlig. Åge & Sambandet følger programmet til punkt og prikke. Ingen fridag ennå. Et par blingser med kaviar. En bøtte kaffe. Mørke solbriller for de verst angrepne. Og så ny runde i stuen. Og ny. Og ny.

— Åh! va' æ 19 år, såg æ så gjerne at idag va' igår!!

Mai
Atomskyen på vei mot Norge!

13. mai 1986 i Norsk Lydstudio. Åge er stressa og fraværende under hele samtalen. Tekniker Roger Valstad går i sirkler utenfor. Begge vil i gang igjen med denne platen som de ennå ikke har fått skikkelig grep på.

— De første dagene i studio mista jeg fullstendig trua på meg sjøl. Er så tungt å komme i gang. Øver jo under forhold som overhodet ikke ligner det her. Du kjem hit, og så får du alt slengt i trynet, da hører du alt. Dessuten måtte vi lære oss en del tekniske greier.

I vinter virket det som om LP'n ville bli temmelig grå til sinns.

— Det er den fremdeles.

Nå har jeg som mål å skrive tre låter til. Har ideene. Vi har ni ferdig, og da kommer vi opp i en time musikk. Jeg fortalt'n Gunnar det i går kveld, da vart'n ikke så veldig glad. (ler) Dobbel-LP? Vi får se. Eller bonus-spor på kassetten og CD'n.

(Åge sitter urolig, og avslører hvorfor:)

— Får æ bom røk te dæ, så blir det perfekt? Thank you. (tenner)

Har røykeforbruket gått opp?

— Ja. Nå røker jeg opp kjærringas sigaretter også.

Du har behov for litt utblåsninger iblant.

(latterbrøl, Åge tenker på et par kvelder på trynet på by'n, … nødvendige utladninger for en som jobber så intenst som han gjør nå.)

— Jaaa. Heim te oss e det sånn at det her har vi gjort en del, så Torill veit at jeg e litt på tuppa i denne perioden her. Jeg jobber så mye at selv om jeg er ferdig med låtene og har øvd dem inn, så kjenner jeg ennå presset.

LP'n heter «Eldorado»?

— Ja. Det er den låta vi ikke har spilt inn ennå.

Har arbeidssituasjonen vært annerledes enn før?

— Jeg har brukt utrolig mye mer tid på forhånd. En ideell situasjon; jeg kunne gjøre dette og ikke noe annet. For første gang skrev jeg låter på dagtid. I stedet for å sitte på natta, og sove om dagen som jeg gjorde hjemme på grunn av … ja, familiesituasjonen.

Du satt i Namsos nå?

— Ja. Vart jo litt melankolsk ta det.

Virker omgivelsene sterkt på deg?

— Ja, det gjør de, men når jeg skriver, skriver jeg alltid om det som er lengst unna. Sitter jeg på stranda i Namsos, skriver jeg ikke om det. Sitter jeg på toget i Ukraina, skriver jeg om noe som ligger langt unna, da skriver jeg om noe som ligger hjemme.

Vi har fått hele Ukraina i hodet nå!

— (ler) Ja, fy faan. Jeg kjørte forbi det kjernekraftverket. Akkurat i dag, 13. mai, går jeg med tankene … greier ikke å unngå å ville skriv om den situasjonen vi er oppe i nå. Den forteller veldig mye om hva man holder på med når det gjelder kjernekraft, hva slags krefter som egentlig er i sving. Tror ingen har skjønt det før. Til og med hardbarka tilhengere har fått seg en på trynet. At et lite, gammelt kraftverk i Ukraina får sånne konsekvenser i Norge! Jeg synes det er uhyggelig! Dylan var forut for sin tid med «A Hard Rain’s A-Gonna Fall». Det regnet faller nå.

Unger som er så store at dem kan lese avisene, ATOMSKYEN PÅ VEI MOT NORGE, ikke sant, er ganske …

— Jeg trur det gjør noe forferdelig med ungan våres og med oss. Det lukter ikke, du kan ikke sjå det, du hører det ikke, det berre e her. Jeg sto ute og raka løv her tidlig i mai, og da regna det og jeg liker veldig godt å være ute og jobbe i haven når det regner. Trives godt med det. Plutselig, noen dager etter: Livsfarlig å rake løv! Krise.

Men over til noe annet. Hva synes du om kritikken — at du er musikalsk erke-konservativ og uspennende?

— Nja, det har jeg ikke tenkt å gjøre så veldig mye med, da. Jeg har funnet en musikalsk plattform, og den står jeg på. I tillegg så veit æ hva æ held på med tekstmessig, og nå har jeg skrevet en del bra tekster som ligger langt uttapå det der engelsknorske såkalt språklige «spennende» som en del holder på med.

Har du aldri i bakhodet at du har en potensiell lytter-skare på 1 million?

— Korhen da? Nei, jeg tenker ikke på det.

Aldri?

— Nei, Gunnar (Hordvik) tenker på det.

Veldig?

— Alltid. (ler)

Er det ikke vanskelig å henvende seg til en så bred masse?

— Jo, men det er det ikke jeg som velger, dem tar imot det jeg gjør. Jeg kunne ikke ane at det skulle selge 250 000 plater. Jeg mener sjøl det jeg gjør er ganske tungt og veldig på sida av det som selger mye ellers i Norge tekstmessig. Jeg ser det som et sunnhetstegn at så mange kjøper det.

Alle venter en ny «Lys og varme»?

— Ja. Men hvis nøkkelen med «Lys og varme» er at visa har ett eller annet som treffer folk sterkt følelsesmessig, så tror jeg at jeg har flere sånne viser nå. Sånne som kan få folk til å tenke at sånn har jeg det òg.

(tenner røyk) Musikken blir mer Nordfjord enn noen gang. Første norske country-LP som er laga. (flirer bredt)

Forhåndsbestillingene må vel minst ligge på 100 000?

(uinteressert:) Sikkert.

Du er ikke fulltidsmusiker på samme måte som før. Du har klart å føre et privatliv og et familieliv i lange perioder.

— Men jeg savner spillinga, det er klart. Samtidig er det sider som jeg ikke savner i det hele tatt. Dansespilling på lørdagskvelden … trur æ … ikke at jeg kommer til å gjøre noengang mer. Jeg kan godt spille til dans på Sulis eller på Røst, men ikke på festlokale A-B-C i tradisjonell sammenheng. Jeg er lei det der.

Du ser ikke på arbeidet med «Eldorado» som nok-en LP?

— Nei. Det er såpass lenge siden forrige LP. Men det er klart at hadde jeg ikke tatt fri, ville jeg følt det sånn. For ett år sida var jeg så drittlei at jeg … kan ikke få sagt det. Men nå har jeg fått tilbake.

Du er ikke verdens mest produktive artist. Du setter opp planer og strategi lang tid i forveien, og skriver aldri før du har planlagt.

— Ja, men jeg har tenkt på å forandre på det. Samtidig er det en intens prosess for mæ. Hans Rotmo har det annerledes, han skriver tre låter før frokost, for mæ tar det jævlig lang tid. Jeg jobber hele tida. Det går i notater og stikkord. Men om jeg skulle skrive hele tida, ville mye skjært seg. (mumler:) Det kan ikke være sånn som det er nå hele tida! Da ville jeg blitt sprø!

Om det nå skjærer seg, blir du stående igjen som mannen-bak-«Lys og varme»?

— Jeg veit at jeg aldri kommer til å selge så mye som «Levva livet» igjen, sier jeg til meg selv. Uansett hva jeg gjør, vil det bli skreket ut om fiasko. Selger jeg «bare» 100 000, er jo det anstendig. Lundell selger ikke i nærheten av «Öppna landskap» lenger.

Men han tok sjanser etter suksessen. Han spilte inn én akustisk LP, én LP med cover-versjoner, og et mammutverk om sin egen skilsmisse. Han har jo nesten vært bevisst destruktiv sånn sett. Hva med deg? Du har navnet, du har sjansen til å gjøre ting, ta sjanser — selv om det ikke blir store salgssuksesser. Du kan reise på veien aleine — bare deg og gitaren?

— Det skal du ikke se bort fra at jeg gjør. Men jeg betrakter ikke det som å ta sjanser. Og når det gjelder Lundell — vel, jeg synes Springsteen kunne fått gjort det der aleine. Min form er så begrensa at det er ikke mange andre måter å gjør det på. OK, jeg kunne gjort LP med akustisk gitar, men når sammenligninga ligger så opp i dagen som den gjør — i forhold til andre artister — så synes jeg det bare er tull å gjøre det. Jeg gjør det heller på min måte, skifter ut store deler av bandet, får inn nye folk og lar det være sjansen, som du kaller det. Det safe-ste jeg kunne gjort var å gå i studio med Sambandet og lage en glassklar oppfølger til «Levva livet» — med Lasse og hele greia … Det hadde bedre dø ikke vært no vanskelig heller.

Hva kan du si om den svenske-LP’n?

— Ikke det morsomste jeg har gjort, nei.

Solgte den?

— Har nå solgt en 30 000. Og 10 000 singlar. Og Vikingarna har solgt 200 000 «Lys og varme». Og Max Glad har solgt 50 000 «Lys og varme». Så det ligg en liten halvmillion og venter på mæ der borte. (ler) Verste jeg har hørt, den versjonen til Vikingarna. (ler)

Du har klart å holde deg lavt i terrenget når det gjelder kjendispressen det siste året?

— Det er så artig når jeg er bortifra alt, jeg sitter på Flatåsen og ser på TV og betrakt gærningan. Ene kjendisen etter den andre stiller opp i det ene TV-programmet mer idiotisk enn det andre og gjør alt, absolutt alt. Det forundrer meg. De er med på idiotleika som ikke ville gå hjem i et barneselskap engang. Jeg foretrekker å ikke være med i det hele tatt.

Det blir noe annet når plata er ute?

— Jo, men da er det nært kobla til spelling og det jeg gjør. Ikke noe annet. Jeg tenkte på det engang, at jeg ville hyre noen til å være kjerringa mi, en burugle på 65 år. Og så slippe et ukeblad inn! Det hadde vært noe! (ler)

En av fordelene ved å bo i Trondheim, e at det itj e så nær dokk, saint.

Er det ikke en svakhet å produsere seg selv?

— Nei, det synes jeg ikke. Æ har jo’n Roger Valstad. (gjesper) Dylan låter likt hele veien, bortsett fra at opptakerutstyret er blitt bedre. Ingen fancy produksjoner. Samme med Stones. Siste LP’n låt jo som den første. Får heller la ungkælvan gjør det der, så må vi som er voksen få verra i fred. Æsj, jeg synes ikke det er så interessant å gjøre ting i studio bare for å gjøre det. Jeg veit hvordan LP’n skal høres, og det finnes ikke så mange i dette landet som kan gå inn og …

— Hele Sambandet er produsenter. Vi har hatt friske diskusjoner både i Namsos og her. Vi hadde 80 % ferdig da vi gikk i studio, det er liksom bare finishen som gjenstår.

MAI – JUNI – JULI
Mismot, optimisme & uvisshet

Optimist i går. Pessimist i dag. Finishen og vel så det gjenstår når Åge står på skakke i Royal Gardens bar og bestiller en bataljon Jägermeistere. Det er gått en knapp uke. Han er deppa igjen, og føler at isen er tynn og tida kort.

— Jeg får det ikke til!

Det lyser fortvilelse av ham, selv om øynene også avslører at langt der inne ligger vissheten om at det skal gå seg til. Åge vet det. Det er bare veien fra famling til håndfast kontroll som innimellom kan være så tung, smertefull og ensom. Og artisten Åge Aleksandersen er et ensomt menneske. Selv om hans nærmeste elsker ham og tror på ham, så lever kunstneren Åge i total isolasjon; å skape er å gå alene. Det finnes ingen andre å vende seg til. Når du føler deg svak, ramler tungsinnet inn. Og skjønt det skjer uhyre sjelden, så kan Åge i slike situasjoner ende på by’n. Som denne kvelden. Ikke for å flykte, men mer for å erobre seg en liten, kjærkommen utsettelse.

Så går juni. Og dagene inn i juli. For Åge blir det nettene. Døgnet rundt. Øynene smalere og sårere for hver gang kalenderen feller blader. Totalt isolert i Lydstudioets innerste kammer sammen med Roger. Lappen på døren brøler «Ikke forstyrr! Ingen adgang!» og mener det. Musikken eter seg inn på de brede magnetbåndene.

— No mangle æ berre nån teksta, knirker Åge på telefonen — bakgrunnen prydes med metallisk klingende folketoner.

— Har itj tida te å prat meir, bryter han.

Bjørn Røstad og Knut Stensholm har slått røtter på Grenaderens uterestaurant. Halvliterne blinker i sollyset. Bjørn bøyer seg ivrig frem:

— Har du hørt noe av plata? Hvordan låter det?

Så viser det seg at de vet og har hørt mindre enn meg. For dem er «Eldorado» x-antall timer med en eller annen finpussing av akkurat den detaljen som de utgjør over et uferdig grunnkomp. Ikke én eneste ferdig låt har nådd ørene deres — bortsett fra øve-dagene i Namsos. De er Åges musikere. Men i plateprosessen er de mest av alt Åges musikalske kraner. Han tapper dem for det han trenger, og skrur av. Så er det Bills tur. Eller Carl Haakon. Eller Gunnar. Eller Terje. Det ferdige bildet er det bare to personer som ser og hører foreløpig: Åge og Roger.

Det er en arbeidsform. Men det kan iblant være frustrerende å utgjøre en brikke i spillet. Bjørn er frustrert akkurat nå.

— Jeg føler at jeg har mer å gi.

Sier han og lufter muligheten for å sadle mopeden, lade den med fire saksofoner, og putre opp til Lydstudioet. Knut synes ikke det lyder spesielt lurt.

En sen kveld i juli er jeg der oppe for siste gang. Natten før satt Åge oppe til 07.30 og skrev teksten til det viktige tittelkuttet, en tekst han har slitt med i flere måneder. Låten er nettopp ferdig innsunget når jeg sitter der. Åge stolt. Starter maskinen. Monitorene våkner til live.

Et sørgmodig, tjukt synthbasstema danser sakte ut i rommet, rammet inn av en hardt klimprende akustisk gitar. Trommen slår avmålt og rolig. Åges stemme sår og presset. Det er en naken låt, en fortvilet låt, en vakker låt. Vi ser hver vår vei når den er over.

Så gliser Åge.

— Likt du’n? He he! Du likt’n!

Men latteren dør like hurtig som Roger Valstad beveger blikket. Og nå står det i Åge. De har sin egen deadline som en rabies-kjøter i hælene, og jeg sitter i veien.

Juli
Døden, skammen, angsten & Eldorado

24. juli. Og nå får det være nok. Jeg sitter på DET NYE med en haug bilder. Fra Namsos. Fra studio. Fra Øst-Europa. Og kassettspilleren spyler ut de rykende ferske låtene som til sammen skal utgjøre «Eldorado». En hel times musikk, inkludert to forskjellige versjoner av «Til en venn» (teksten Åge skrev etter mordet på Olof Palme). Ennå ikke ferdigredigert, altså. Men vi er ved veis ende. Resten av arbeidet ligger i andres hender. Jeg tar en siste telefon til Trondheim, og treffer Åge i Lydstudioet.

Hvorfor fortalte du meg aldri om Palme-sangen?

— Æ tore itj. Det er en sånn tekst som ligger helt på kanten, og jeg var usikker på om jeg hadde fått den på riktig side. Vanskelig tema å skrive om — det at folk dør, opplevelsen av sorg.

Opplevde du mordet så personlig som teksten beskriver?

— Ja, det gjorde jeg. I tillegg var det for meg en måte å beskrive min egen sorg i andre sammenhenger. Jeg har jo opplevd noe av det samme i den nære slekta. Men jeg var i veldig affekt da nyheten om mordet på Palme kom. Jeg reagerte voldsomt og skrev teksten på fire minutter.

En gjennomgangsbilde i dine sanger er: En fars tanker mens barna sover og natten ligger mot ruten.

— Ja, det stemmer.

Du er ofte sent oppe, da?

— (latterbrøl:) Snakk om å komme ned på jorda med et brak! (roligere:) Nei, du må ikke ta det så konkret, det er mest bilder.

Men «tanker i natten» er ditt faste utgangsbilde?

— Ja, det er det eneste jeg kan.

«Voggevise etter Tsjernobyl» er også skrevet i skyggen av en konkret tragedie?

— Ja, men den opplevde jeg over mye lengre tid. I det første tilfellet var det helt konkret død, folk som skriker og masse blod. Mens Kiev. Det er så uvirkelig. Verden blir ikke forandret, det er ingenting rundt deg som tyder på at det er en katastrofe på gang. Kun eksperter med veldig avanserte apparater kan oppdage det. Jeg har ikke akkurat grønne fingre, men jeg synes det er stas å pusle i hagen, skjære egen rabarbra og lage suppe. Det gjorde vi i våres også, inntil det viste seg at det var skadelig. Jeg skammer meg overfor dem som kommer etter oss. Det er min generasjons ansvar — og generasjonen før.

Dette var konkrete saker, men turen til Øst-Europa har ikke fått noen egen sang, så vidt jeg kan se?

— Det var ikke meningen, heller. Men «Eldorado» kunne vært en russisk folkevise. Jeg er glad i den typen mollganger og viser. Mens jeg reiste rundt der nede som fremmed fugl hadde jeg for øvrig en sterk følelse av melankoli. Jeg fikk god tid til å tenke meg om. Og mange av de stemningene jeg hadde i meg er til en viss grad overført til LP’n.

Det ble ikke akkurat en rå rocke-LP!

— Helt bevisst. Jeg hadde lyst til å lene meg tilbake litt, være litt ettertenksom.

Du snakket i vinter om at du hadde en tekst fra i fjor sommer ferdig?

— Ble ikke noe av den.

Har du kassert mye på veien?

— Absolutt! Jeg har skrevet mye mer enn noengang. Veldig mange historier. De fleste havnet i papirkurven.

Hvordan føler du deg akkurat nå — etter vel endt løp?

— Nå begynner det å kjennes bra. Jeg har fått en del reaksjoner, har spilt låtene for folk som betyr noe for meg. Og når de liker dem, engster jeg meg ikke lenger.

Du snakket også i vinter om at du gjerne ville ha «en rufsat sound» — og tenkte vel helt konkret på amerikanske Green On Red?

— Ja, men jeg må lage lyd utifra de låtene jeg lager, og utifra de musikerne jeg har med meg. Sambandet e itj no’ Green On Red, guten min!

Over hvor lang tid har det intense arbeidet med plata pågått?

— Vel, jeg begynte så smått i fjor høst. Men kom ordentlig i gang 20. januar. Siden har det gått i ett.

Men nå er du ferdig med «Eldorado»?

— Langt ifra. Jeg greier ikke å gjøre meg ferdig. Derfor drar jeg hit til Norsk Lydstudio hver dag ennå. Bare tull, alt er ferdig. Og likevel sitter jeg her og liksom redigerer litt, hører, håper at det skal komme noen. Dessuten er Polet stengt, og da får jeg ikke gjort meg ordentlig ferdig med’n.

Har Sambandet hørt plata?

— Tor har hørt den, og er meget godt fornøyd. Gunnar Pedersen har jeg forsøkt å få tak i, men han jobber som snekker døgnet rundt. Bjørn og Knut har ikke hørt’n ennå.

Hva gjør du nå?

— Familien drar til Oslo på Norway Cup. Æ fær til Namsos. NRK kommer opp for å lage TV-program om LP’n.

Du sier du ikke gjør det, men ett eller annet sted inni deg må du da tenke salgstall, at «Eldorado» er oppfølgeren til en LP som solgte 260 000 eksemplarer!

— Nei, jeg gjær ikke det.

Jeg klarer ikke å tro deg!

— Og om jeg gjær det, så sier jeg det i hvert fall ikke til deg!

Når kritikerne i september kaster seg over LP’n. Hva skal de skrive for å få deg til å slå?

— Et uvær av en rock’n’roll-LP!

(Resten drukner i det lengste, tyngste og mest brølende latteranfallet Åge har hatt i disse seks månedene.)

**Kunstneren fra Namsos på vei mot noe episk.**

Et uvær av en rock’n’roll-LP?

“Eldorado” anmeldt i Det nye, september 1986

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Eldorado” (Plateselskapet AS, GHP 19) ******

«Eldorado» er en musikalsk nytelse. Overraskende rolig og avbalansert. Selv om mange vil etterlyse flere iørefallende låter. Tekstene er noe av det mest alvorlige og ambisiøse Åge har prestert. Men der lugger det til gjengjeld, for Åge er ikke den poeten han gjerne vil være.

Ettertiden viste at «Levvá livet» skjemmes av en klaustrofobisk «sound»; den stereotype, monotone dobbel-trommingen gjør musikken nummen. Den er polstret og dimensjonsløs i bånn.

«Eldorado» løser disse problemene. Befriende åpen «sound». Rik, fyldig og luftig klang på hvert instrument. Rom å puste i. Hver låt instrumentert og arrangert etter sitt gemytt. Og viktigst: Sambandets nye trommeslager, Carl Haakon Waadeland, gir musikken bevegelse og musikalitet der den trenger det mest. I det rytmiske. Ikke så å forstå at Åge tør ta for store sjanser. Han tøyer nok Waadeland mer enn nødvendig, og det kunne sikkert foregått mer eksplosive og frapperende saker her. Men til Åge & Sambandet å være er likevel «Eldorado» et syvmilssteg.

Samtidig har Åge ofret noe så betydelig som Samband-«soundet» for å nå hit. Den raklete, lett ubehjelpelige sjarmen er erstattet av (nesten) feilfri profesjonalisme. «Eldorado» er nummeret før hyret studio-mafia. Blir det neste skritt?

Om «Lys og varme» skilte seg ut på «Levvá livet», ville den ikke gjort det her. For «Eldorado» er i nettopp den låtens ånd, dempet og lengselsfull. Neppe hva den troende vil kalle rock’n’roll. «Eldorado» er så laidback at ryggen truer med å briste. En svakhet de første gangene du hører den. Ikke bare er platen (og kuttene) langspilt — så langspilt at flere låter gis anledning til å henfalle til regelrett selvbeundring — men den slipper aldri denne nedtonede atmosfæren av mjuk klynking. Det er langt, langt mellom Åges tradisjonelle, slarkete lyskespårk. Og når de kommer, er også de utført velbalansert og trygt på hælene.

Men stille, stille kryper platen inn i deg. Om du gir den sjansen. Og du begynner å fatte logikken samtidig som stemningen, lyden, ordene, melankolien danner et ferdig bilde av vår samtid. Åge vil synge om hesligheten sog håpet, men han gjør det med en smakfull musikalitet som mannen aldri tidligere har fremvist. Uten store overskrifter, uten svulmende biceps. Således blir også lengden på låtene meningsfull: de samme tingene sies om og om igjen uten hastverk, i en evig forvandling av nyanser. Vår tid er ikke bare standpunktenes tid, det er også ettertankens tid. Mens de unge, utålmodige og sinte leverer standpunktene så skarpt og eksplosivt krydret at tennene skrangler, erkjenner Åge at hans rolle ikke lenger er ungdommen, men ettertanken i livets senit.

Håndverk, ikke poesi
Tekstene på «Eldorado» tar opp fryktelig alvorlige temaer — noe du vel har kunnet lese i DET NYE de siste fem ukene. Åge har slitt med ordene, og det synes — på godt og ondt. Med ett unntak — «Bedre enn de fleste» (der Åge til alt overmål forsøker seg på ironi og humor, en blanding han aldri har mestret) — er dette tilstrebet dype tekster om vår tid og alle dens fasetter. Om nød, om krig, om angst, om sorg, om manglende evne til å vide følelser, om noe såpass konkret som arbeidsløshet, om det å bli eldre, om å være far i dag. Her er også en gjennomgang av Norges historie, skrevet mer med hjertet enn forstanden.

Svakheten er at Åge forsøker å gape over så meget i hver låt at han tvinges til å komprimere; med det resultat at den ferdige tekst gjerne blir vag og generaliserende — klisjeer og fraser benyttes for å sammenfatte det som ellers ville blitt spesifikke, personlige og sannsynligvis (men ikke nødvendigvis) meget lengre tekstblokker. Kanskje har den evige trussel om faren for å sprenge rammene spøkt i Åges bakhode. Likevel må jeg si at det er mer interessant å følge Ulf Lundells fiasko-pregede forsøk på å formidle noe så tilsynelatende begrenset som en skilsmisse over fire hele platestørrelser, enn å høre Åges forsøk på å favne hele verden over to. Rett og slett fordi det Lundell formidler er personlig, han formidler seg selv og sin splitter nakne sjel uten distanse.

Åge derimot, stiller frasene og budskapet mellom seg selv og lytteren. Han lar bildene stå som de er, uten å fylle dem ut, uten å trenge inn i dem. Det kunne i seg selv vært tilstrekkelig om strofene var knappe og presise og avstanden mellom dem lang, slik at der automatisk oppstod en spenning basert i det uuttalte. Som Åges beste tekst, «Han va 7» (fra «Dains me mæ»).

Men slik er det ikke her. Det belærende og moraliserende som burde ligget i det uuttalte, blir sagt, mens de fine snittene som danner en histories ramme og som er livsnødvendige for at lytteren skal kunne ha noe å forholde seg til og dikte videre på, blir uuttalt.

Selv når Åge skisserer opp personer, som den arbeidsløse mannen i «Arbeidsløshet», blir ikke personen en person, men en todimensjonal sentimentalisert klisjé. Samme med sangen til Olof Palme; hvorfor i all verdens rike måtte Åge ty til så utgåtte bilder som skuter som legger fra land? Det Åge bedriver her er håndverk, ikke poesi.

Til hans forsvar kan anføres at disse tekstene og denne teknikken har et langt større nedslagfelt enn Lundells svermeri for selvet. Åge er «safe», men folkelig. Det er ingen uviktig egenskap. Spesielt når det gjelder såpass alvorlige emner som de «Eldorado» besynger.

Verst er Åge når budskapet skal være mer eller mindre politisk. Da overforklarer han meningen bak det han synger. Gjennom årene har det gitt mange av sangene hans sterk slagside — de blir gjerne fryktelig tids-, steds- og/eller saks-bundet. Således makter han å redusere en av de fineste tekstene på den nye LP’n «Voggevise», skrevet i skyggen av Tsjernobyl. Den er så fin og var i bildene at det halvt snakkede midtpartiet slår beina under poesien og stemningen. Det samme gjelder det resiterte partiet i tittelkuttet som forflytter en innmari fin tekst om det å være far og se sine barn vokse opp i vår tid, til noe helt konkret: krigen i Afghanistan.

Med det samme det skjer, mister sangen brått dimensjonene.

Nå virker det som om jeg synes «Eldorado» er stinn av svake tekster. Men det mener jeg ikke. Kvaliteten på gjennomsnittet er høyere enn noen tidligere Åge-LP, dybden større og alvoret tyngre. Det irriterer meg bare at han av og til nesten er fremme ved noe stort, men svekker teksten ved å velge det halvgode, ved å overforklare, ved å henfalle til klisjeer eller ved rett og slett å unnlate å fullføre ideen. Det siste gjelder i sannhet «Mitt land, mitt land» som forteller norgeshistorie slik Mark Knopfler fortalte amerikansk historie i «Telegraph Road», men som plutselig slipper tempoet og utviklingen i skildringen ved å gjøre et veldig hopp frem til 1986 (der den for øvrig ender i et alt for spinkelt bilde).

Levende skjønnhet
Musikken har jeg ikke meget å utsette på. Den er så gjennomarrangert og gjennomtenkt, så breddfull av ømme, lengselsfulle melodilinjer, så levende vakker at du kan grine. Stryker-arrangementet i «Til en venn». Det dansende synth-bass-temaet og det spartanske arrangementet i det fenomenale og brennende tittelkuttet. Den nakne, akustiske «Tro håp og kjærlighet» som utspekulert sent slipper inn i resten av Sambandet.

Og mest av alt, mesterverket «Fra en mann», som varer og varer og varer mens instrumentene glir inn og ut av arrangementet — ren besettelse, og Gunnar Pedersens akustiske gitar-solo er simpelthen noe av det luftigste og vakreste jeg har hørt fra en norsk musiker. Utviklingen av låten kan i mangt og meget minne om nåtidens Dire Straits på sitt aller beste.

Ros også til den voldsomme snerten som ligger i «19 år» (en av LP’ns ytterst få tempo-låter), spesielt når perkusjons-gjengen i sangens klimaks ramler inn med kjetting og løpsk mishandling av luftekanaler. Og ros til alle detaljene du finner i hvert enkelt kutt. Bare noe så elementært som den dempede, men uhyre klangrike bruken av synth. Og Terje Tranås’ underfundige orgel-toner som du ikke engang oppdager før etter flere gangers lytting. Og Waadelands trommer igjen — bare det at han benytter ekte slagverk med ordentlig akustisk smell i skarptrommen. Og Tor Evensens meget bevegelige og musikalske bass-ganger (han er selve anker-mannen i dette laget, sammen med Waadeland). Bill Booths plass i bildet er jeg mer usikker på. Fela blir liksom hengende på utsiden her og der, den virker ikke skikkelig integrert i «soundet». Men den tilfører samtidig de mest vemodige tonene — hverken country eller norsk, snarere en slags svensk avart som får meg til å tenke på løvtrær og midtsommer, og den understreker at Åge & Sambandet i 1986 mer enn noe spiller folk-rock.

Sluttlig må jeg si at «Mitt land, mitt land» med sin besettende, rullende fremdrift har alt i seg til å bli en Åge-klassiker. Men de bør jobbe den opp live, for akkurat der hvor det er naturlig og hvor du venter at låten skal ta av, der gitar-soloen burde flenge himmelen i to, der får du bare et par usikre toner, før orgelet overtar og sangens liksom faller sammen. Arrangementet makter overhodet ikke å høyne låten mot det store klimaks. Og det er jævlig. For det er akkurat en slik låt. «Bare sei det du» er på sin side «Rio de Janeiro» for halv maskin, med en tekst som fanger inn erkjennelsen av å bli eldre. «Bedre enn de fleste» er en dum og typisk Åge ompa, uten det tillegget som gjorde «Fire pils og en pizza» til en vinner.

Likevel. «Eldorado» er Åges desidert beste LP til dags dato. Den er stinn av fin, varm og melankolsk musikk. Faktisk er dette den første Åge-plate som kan nytes i kraft av musikken alene. Så mangfoldig, så velklingende, så vakker og estetisk er den. Og hva man enn måtte mene om tekstene, så står de til musikken. Gjennom Åges stemme (sangene er lagt i et lavere toneleie enn vi er vant med fra Åge, og det gir stemmen hans betydelig større ro og nærhet) formidler de besinnelsen og håpet like sårt og nydelig som Gunnar Pedersens akustiske gitar.

(Det Nye, 30. september 1986)

Askeladden og journalist-trollet

Rapport fra Akersgaten i etterkant av “Eldorado”, november 1986

Publisert i Det Nye 11. november 1986.

Høstens store artister i Norge heter Åge Aleksandersen og a-ha. Åges «Eldorado» passerte 230 000 solgte eksemplarer etter snaue to uker, og a-ha lå sannelig ikke langt etter. Merkelig nok får disse populære navnene totalt forskjellig behandling i pressen, spesielt i musikkpressen. Åge dømmes nedenom og hjem, mens a-ha skrytes uanstendig høyt opp i skyene. Begge deler er like ille fordi pressen i begge tilfeller tøyer begrepene sannferdighet og rettferdighet — kort sagt god presseskikk.

Suksess. Eller ikke? Dagbladet og VG har kjempet hardt og prisverdig for å overbevise oss om at a-ha erobret USA med sin turné i sommer og høst. Spaltemeter på spaltemeter lot det runge om de tre norske askeladdenes ferd langs gullbeslått brosten.

Vi takker avisene for at de var hensynsfulle nok til å tie om konsertene som ble avlyst p.g.a. for dårlig billettsalg. Likeledes takker vi for de hysteriske forhåndsomtalene av to stk. konserter i New Yorks Radio City. Ifølge Dagbladet hadde det omtrent aldri vært maken til interesse for pop-konserter i verdensbyen. Etterpå innrømmet avisen at det nok ikke var utsolgt og at svartbørshaiene solgte billetter med store tap, men innrømmelsen var plassert såpass diskret at man nesten ikke la merke til den. Heldigvis.

Hvis nå virkeligheten skulle være en annen enn den avisene har formidlet, hvis LP’n «Scoundrel Days» ikke skulle nå Topp 10, vel, så nåde a-ha! VG og Dagbladet har spent forventningene til bristepunktet. Nå tolereres kun verdensherredømme.

a-ha er neppe tjent med at pressen gjør dem til keisere på forhånd. Eller for å si det på en annen måte, intet er billigere enn bjørnetjenester.

Åge Aleksandersen nøyer seg med å rote i den hjemlige grue. Men også han har fått erfare at norske journalister kan være noen troll. Skjønt det var ingenting som tydet på at det plaget ham da vi stakk innom øvingslokalet i Trondheim. Sammen med Sambandet la han siste hånd på verket foran den store landsomfattende turnéen som nå pågår.

Bjørn Røstad trakk i gang en parade-solo på saxen som kulminerte med et gapende Ha-ha-ha! Gunnar Pedersen skrøt av gitaranlegget sitt, men forbannet alle de dyre ledningene han hadde kjøpt til 250 kroner stykket — ingen av dem unnlot å sprake når det gjaldt som mest. Terje Tranås gjorde magiske ting med sine tangentmaskiner, og frembrakte noe som unektelig lød som ekte cello, hvor Åge begeistret utbrøt: «Jeg vil ha cello på alt!» Tor Evensen lå og sov på gulvet med smørsiden ned. Og Knut Stensholm leste avisen, i rute, med andre ord!

Men i rute var også musikkavisen Beat som brukte bred spalteplass på å forklare det norske folk at «Eldorado» er «en fryktelig dårlig plate». Anmelderen der i et anfall av klarsyn, mente at platen ville blitt forbigått i taushet om den var laget av en ukjent artist (man kan spørre seg hvilken ukjent artist som ville maktet å lage en slik plate?). Musikken sammenlignes med skillingsviser, den er lettvint, og anmelderen mener i vi-form at han har hørt alt før. Tekstene får også sitt pass påskrevet — hovedargumentet her er at anmelderen faktisk har vist «Til en venn» til en ekte dikter, en ekte forfatter, og begge så på vår helt «med såret blikk». Sluttlig innrømmer han at Åge tar opp fryktelig viktige emner, men Åge unnlater å gjøre politikk av dem — og det er tydeligvis helligbrøde (skjønt Beat lenger foran i avisen bruker flere sider på å dumme ut artister som i 70-årene nettopp gjorde politikk av viktige emner).

Alt i alt har Beat unnfanget nok et mesterlig journalistisk bestillingsverk.

Jeg har vist anmeldelsen til flere journalister som har noe å fare med, og de ble innmari lei seg. Kanskje følte de som jeg at de hadde lest alle Beats argumenter før. Men de forstår neppe skjønnheten og spenningen i gjentagelsen slik vi opplever den i folkeeventyrene hver gang det tre-, seks- eller ni-hodete trollet labber inn gjennom døren med følgende brøl: «Hu! Her lukter kristen manns blod!»

Så også med Beats behandling av Åge spesielt og trøndere generelt. Beat kjenner lukten av trøndere, «kristen manns blod». Selvfølgelig gjør de det, det er det som er deres oppgave. Så hugger Askeladden hodene av trollet. Og vinner det halve kongerike (eller en kvart million kjøpere av «Eldorado», for eksempel). Så møtes de ikke igjen, Askeladden og trollet, før i neste eventyr. Er du klar, Terje Tysland?

***Og Åge ville ha cello på alt …***
***(Foto: Arne Nordtømme)***

Når mørket no har senka sæ …

Med Åge og Sambandet til Svalbard, oktober 1986

***Publisert i Det Nye, 2. desember 1986. (Foto: Yan Friis)***

Tekst & foto: Yan Bjønne-Friis
Medvirkende: Åge & Villmarkskameratene

Det ser ut som ødemark. Men Longyearbyen på Svalbard er også et moderne samfunn; skole med nærmere 200 elever, barnehage med rundt 50 barn, kafé, restaurant, kino, kirke, bank, postkontor, sykehus og et økende antall familieboliger. Til dette gruvesamfunnet kom Åge & Sambandet. I chartret fly med bare en brøkdel av lyd-anlegget sitt i bagasjen. Det holdt til 100 % suksess. Vi kom som grønnskollinger. Men vi dro som menn.

— Vi kom fra hav …

Sambandet ligger murrende på spranget under Åges sotete stemme, røde lyskastere får rynket pannehud til å glitre. Svetten sildrer ned under kullsort skjortekrage. Det er hett som pokker.

Rytmen ruller, bandet tar tak. Og gulvet foran scenen eksploderer. Dansen går. Tiden opphører. Det er fest i Longyearbyen. Og det er tirsdag.

Svalbard. Det er den øygruppen vi ser i egen ramme øverst til venstre i Dagsrevyens værmelding. Et gruvesamfunn helt oppe ved randen av polarisen. Vi vet at det er kaldt der, at fjellene er forrevne og mange, at sommerfargen er nitrist grå — og vi tror at Longyearbyen er et primitivt brakkesamfunn der alt dreier seg om arbeid, hvor menn er mange og kvinner få. Dessuten er det russere i nærheten.

«Orions belte» ga riktignok en smakebit av Svalbard-naturens eksotiske polar-idyll. Men ingen kaller Svalbard Norges Hawaii.

Som en sten, som et løv

To timer 16 000 fot over havflaten. Og Alta forsvinner i natten, mens dagrøden smalner inn til en usynlig knivsegg i vest. Over Bjørnøya i total natten. Før vi taper høyde, raskere og raskere. Turbulent hoppende, med blikket låst i de opplyste vingespissene som skjærer seg gjennom frossen luft så iskrystaller og snepigger spruter. Langt der nede anes funklende nåleprikker i dalsvelget. Fjellsidene mer føles enn ses. Propellene brøler. Så stuper vi, som en sten mot bakken, som et løv i vinden, og tar Longyearbyens rullebane med et skjevt dunk.

Svalbard.

Uvirkelig er lyset fra hangaren. Uvirkelig er følelsene i kroppen. Men det er virkelige folk som står der og ønsker oss velkommen til Norges ytterste utpost. Det er ikke engang kaldt. Bare kjølig. Og mørkt som midnatt.

Svalbard holder sine hemmeligheter tett mot brystet mens vi humper langs tundraens grusveier, veier uten sidesikring. Frontlysene klipper hull i svartkvelden, men vi ser ingenting av naturen. Bare veien. Gruset. Og lysene fra bebyggelsen. En tett samling boliger. En kafeteria. Videre oppover inntil bilen stanger snuten mot en sneskavl. Og vi er fremme. Ved gjestebrakkene. Helt vanlige arbeidsbrakker. Her skal vi bo i fire dager. Åge Aleksandersen, Sambandet og jeg.

Ødemarken

Morgen i brakka. Og man blir stående og gape. Så det var dette mørket skjulte!

Dagslyset er bare på kort gjennomreise. Finnes ikke sol i mørketiden. Men det er lys. Og det sildrer ned snøspettede fjellsider som oser til vers med forrevne, takkete hilsener til Gud den allmektige. Jeg ser ut. Og jeg ser ødemark. Foten av en isbre flater ut i dalen. Sneen klarer ennå ikke helt å skjule den ujevne stengrunnen. Sten på sten. Og på kryss og tvers nedover mot de nye boligene (identiske bygninger i forskjellige beis-valører) som er Longyearbyens tyngdepunkt, merkelige renner, stillaser som bærer både vann- og strømledninger; i jorden kan de jo ikke legges, for den er som bein — den evige tele. Oppe i fjellsiden anes monumentale, raklete byggverk av tre — inngangen til en død gruve. Blikket vandrer nedover mot fjorden, og fanger … strålende vakre snefjell belyst av en purpurhimmel som allerede er sluppet opp for krefter.

***Lydsjekk. Her vindmølle-trikset. Journalisten ble nektet adgang til scenen fra og med 30 minutter før showtime. Det ble meldt om furting.***

I en roman

— Når mørket no har sænka sæ

Andakt og allsang i saler. Varmen stråler fra mange hundre sjeler. Like mange kvinner som menn. Det er et lykkelig publikum. Et takknemlig publikum. Et flott publikum.

— Vi har ikke hatt en sånn fest på så lenge jeg kan huske, jubler en kar.

Det er solgt over 700 billetter til de to konsertene, og det på en plass hvor det bor 1.200 sjeler!

Samfunnshuset heter «Huset» på folkemunne. Det ligger et stykke unna alt. En merkelig og solid bygning som rommer kiosk, restaurant, øl-pub og kinosal. Kinosalen har scene. Åge og Sambandet står der oppe. 3—400 mennesker i salen. En tredjedel av Longyearbyens innbyggere!

Backstage er Huset gjennomboret av korridorer og rom. Man leter etter toalettet og står plutselig midt inne i stua til folk. Ooops! Unnskyld! Man stikker opp til en av salens balkonger, velger feil dør, og står i enda en leilighet. Man sitter i garderoben sammen med et svett og halvnakent Samband, og plutselig trasker et par jenter inn, åpner en dør, og går inn i leiligheten sin. Garderoben er ikke bare garderobe, den er også entré.

Å labbe rundt i det snurrige bygget er som å labbe inn i en Kafka-roman. Huset er fullt av hemmeligheter, det er uendelig, og rett utenfor uler villmarken.

Svette popstjerner etter endt dyst. I entreen som de trodde var garderoben.

I fjellets kjever

— Fjell og stein det gav malm

Fridag. Det blir gruvene. Vi ramler inn i den moderne bygningen som rommer gruvearbeidernes flotte dusj/graderobe, Lompen - og Longyearbyens kantine, Busen. Garderoben sluker tøyet vårt, og ut spretter vi, nå en gjeng friske gruvekarer: kjeledress, hjelm og bange anelser. Jeg får mitt pass påskrevet av Knut Stensholm (perkusjon-drill) og Tor Evensen (bass-spett):

— Dårlig! Verste gruvearbeider jeg har sett!

Inn i brakkene ved Gruve 3. Alvorets formaninger ryster oss en smule. Vi skal 1000 meter inn i fjellet. Og det er ingen spøk. I beltet festes livredderen, et lite apparat man skal puste gjennom om alarmen går og kulloset strømmer fritt i gruvegangene. Knærne får beskyttere i tykk plast. Og hjelmen får hodelykt som grønnskollingene blender hverandre med uten nøling. I lommene ligger fyrstikker og sigaretter nedlåst. Intet er mer forbudt og farlig her nede enn fyr.

I skramlende, lukkede vogner bærer det mot bergets hjerte. Siste stopp: Klaustrofobi. Vi kravler ut og snubler nedover i mørket. Klatrer opp stigen, og begynner krypingen. 80 cm under taket.

En tett allé av kraftige stålstøtter så langt lykten kan lyse. Hver av dem skal tåle et trykk på 40 tonn. Brått oppfatter man fjellkjevenes kolossale trykk. Feltet sprer seg, flere og flere lar tetgruppen dra sin kos. Spredte etternølere forlatt og isolert i kølmørket. Jeg snur meg, og oppdager at jeg bare har krøpet 10–15 meter — det føles som 10.000. Ynkelige greier. Bare roadiene og Bjørn Røstad står distansen og kryper til de møter ekte gruvekarer på vei hjem etter endt skift.

Tøffe karer under tonnevis med fjell. Terje er mye reddere for å fly.

Utenfor. Luften er svær og frisk og berusende. Jeg kan aldri bli gruvearbeider. Aldri. Vi krøp bare på gruvenes highway. Disse gutta ligger mo aleine innerst inn i fjellmassivene, på alle fire mens 50 cm høye stålstøtter holder tonn på tonn av kull og stein i sjakk. (Det eneste jeg kan briske meg med, er at jeg krøp 20 cm lenger inn enn Åge.)

Døsige dager

— Hvis æ drekk for my’ og skjælven tar mæ

Men bortsett fra konsert og gruvekryping, er Svalbard-besøket en sakte forestilling. Man sitter på brakka. Man ser ut av vinduene. Man knekker omhyggelig de ti kassene pils som står ute i gangen. Man tar seg en tur nedom Busen for å spise, og venter på at turné-leder Anders skal komme tilbake for å kjøre oss opp igjen. Man sitter i brakka og ser «The Best John Belushi» på video.

Man mottar sysselmannens rekvisisjon til polet, og kjøper kjapt den avgiftsfrie kvoten av whisky og Martini. Så sover man, før Busen eller restauranten på Huset kaller igjen. Og innimellom trekker man luft ved å spasere 200 meter ned til Sundts lille varemagasin. Prisene her nede er på nesten halvparten av fastlands-nivå. Et og annet helautomatisk lommekamera blir omsatt, men ellers kjøpes det ikke så mye.

Øverste rad: Villmarkskameratene Knut, Håkon og Knut igjen. Nederste rekke: Polar-Gunnar,Åge møter lokalbefolkningen utenfor Busen, og dagligliv i brakka.

Så er det brakka igjen. En dusj. Endeløs venting på at vannet i blåkranen skal slutte å ryke — noe det aldri gjør; et glass kaldt vann er mangelvare i brakka. Telefoner hjem. Og til slutt den ekte natten. Rør og gauling og selvgod titting på alt roadiene har klart å filme av oss med det medbrakte video-kameraet. Jeg ler høyt av min improviserte sketsj med Stensholm og Røstad, historiene om Villmarkskameratene som skal grunnlegge Sambandsund helt der oppe hvor «polarisn slår mot våre friske panner». Og når man ler av seg selv, da er det på tide å tørne inn.

Siste natten går de fleste rundt. Sitter med gjengrodde øyne på Busen klokken 06.00, med tverr frokost på tallerkenen og ett kilo bomull i kjeften, mens Anders braker opp og ned korridoren i brakka og vekker oss fire som er igjen med spetakkelet.

— Hei! Flyet går! Kom dere opp! Få det beinet ut av vasken, vi har ikke tid til det nå! Drosjen venter!

Anders snubler oss inn i drosjen. Formen hans er urovekkende. Og Åge spidder ham med blikket når etternølerne kommer hutrende inn på Busen.

To av Villmarkskameratene, Terje og Knut, med Svalbard-bevisene sine. Tor-må-vi-opp-allerede-Evensen. Bjørn spiller oppglødd i en nedblåst gjeng som lider av både søvnmangel og flyskrekk. Og til høyre, Åges livvakt, Åge og den personifiserte flyskrekk.

***Terje lurer på hva nummeret til flyskrekk-telefonen var igjen.***

30 minutter senere. Terje Tranås finpusser flyskrekken sin. Vill rusing av propellene mens flyet stanger mot bremsene. Og svosj! til værs. Svalbard farvel i sving over Barentsburgs funklende diamanter, morgenrøden knivskarp over snetinder og bløte bremassiver. Terje svelger tungt og ofte bak meg. Sambandet slumrer snorkende inn rundt meg. Åge hviler hodet mot jakken sin og sover som et barn.

Der følelsene bor, Georg!

— De stolte ørnan flyg over hav og land, stille, stille …

Rytmen ruller. Bandet tar tak. Og gulvet foran scenen eksploderer. Dansen går. Tiden opphører. Det er fest i Longyearbyen. Og det er tirsdag.

— Æ vil så gjerne rør dæ, itj med hand men med ord, æ vil så gjerne nå dæ, der følelsan din bor

Det skjer der. Og det skjer nå. Men i Bergen sitter en gammel, slitt poet og skuler ned fra sitt bitre elfenbenstårn med pedantens finger i været. Georg bruker kanonen sin på spurven, Åge. Slik kan man ikke skrive! brøler den vrede mann. Det er riktig. Så skriver heller ikke Åge. Han står på scenen. Det som skjer i Huset denne kvelden er virkeligheten. Hit rekker ikke Georg Johannessens kikkert. Den som deltar forstår.

Svalbard-nytt

Nyhetsbulletin: Da Åge trakk seg og jeg var vikarierende manager - Svalbard, oktober 1986

Så langt, men ikke lenger. Jeg fotograferte Åge da han ikke hadde nerver til å krype dypere innover i fjellmassivet. Det var kaldt, mørkt og tonn på tonn med stein gjorde alt det kunne for å skvise oss som tannpasta. Likevel. Jeg krøp enda 20 centimeter. Jeg måtte slå Åge. Jeg holdt kjeft helt til vi var ute i dagsmørket igjen. Da lot jeg ham få høre det. Journalisten fra Oslo, gruvegangenes James Bond, snøftet nedlatende av pinglen fra Namsos. (Foto: Yan Friis)

Åges Svalbard-konserter ble en stor suksess. Heldigvis for kulturstyret i Longyearbyen som møtte mye motstand på forhånd. En del folk så nemlig med ublide øyne på at man satset såpass store summer som kr. 90 000 på ren underholdning nå som Store Norske Spitsbergen og dermed Kullkompaniet — hele Svalbard-samfunnets økonomiske grunnlag — står i alvorlig fare for å bli rammet av kraftige nedskjæringer. Det er fremtiden det gjelder, arbeidsplasser og livsgrunnlag. Men etter konsertene forstummet kritikken. Bare glade ansikter å se etter disse kveldenes brudd med hverdagen.

Oppstemtheten ble ikke mindre når kulturstyret gjennomgikk regnskapet. Med drøyt 700 solgte billetter à kr. 100,- på de to kveldene pluss omsetningen i baren, ble underskuddet langt mindre enn de 20 000 man regnet med.

Fra Svalbard-turen kan ellers fortelles at Åge & Sambandet naturlig nok følte en viss nysgjerrighet overfor det russiske gruvesamfunnet i Barentsburg. Men ingen drømte om at det var mulig å spille der. I Longyearbyen ristet man bare på hodet da DET NYE luftet ideen. Det tar minst en uke å få svar om Sysselmannen sender en henvendelse. DET NYE lot seg ikke stoppe og ringte russernes Aeroflot-kontor. Det viste seg å være en kjapp snarvei, for der tente man umiddelbart. Bare noen timer tok det før Aeroflot-karen ringte tilbake, takket for tilbudet og følte seg beæret over at en artist som Åge Aleksandersen ville opptre for dem.

— Men de har ikke budsjett til å betale ham, sa Aeroflots mann nærmest spørrende.

Mulighetene syntes åpne, om Åge var villig til å gjøre en gratis-konsert. Dessverre kokte hele greia bort i kålen fordi Åge aldri klarte å ta noen avgjørelse. Fristelsen var stor, men makeligheten større. Og den aktuelle dagen var lagt ut som Sambandets fridag i et ellers tettpakket turné-program. Følgelig fikk vi bare sett Barentsburg fra luften idet vi forlot Svalbard med kurs for Alta.

Ivan. Så nær, og likevel så fjern.

Den siste valsen

Det lange farvel, en samtale med Åge Aleksandersen, Trondheim, oktober 1987

***Åge og Bjørn i den første av de siste valsene. Artikkelen publisert i Det Nye, 11. november 1987. (Foto: Arne Nordtømme)***

Åge Aleksandersen & Sambandet er oppløst. For alltid. Dermed er en lang epoke i norsk musikkliv over. I dette vemodige intervjuet forteller Åge hvorfor det måtte skje, og hva slags planer han har for fremtiden. I tillegg til å sage ved …

Lysene blafrer, den siste gitar-tonen dør langsomt, langsomt. Stillhet. Så bryter applausen løs. Og skyller inn over scenegulvet. Det tomme scenegulvet. Åge Aleksandersen & Sambandet er gått av scenen for siste gang. Og mens publikum tappert klapper på et ekstranummer som aldri kommer, flyr tankene ned trappene og ut i Trondheims natteluft — på vemodets vinger.

Og bildene tar form. De norske veiene i sne og slaps i regn og sno i stekende sol. De blankeste sommerdager. De mørkeste, mest sprakende vinterkvelder. Langs fjorder, over fjell. I fergekø, i fritt fall ned Trollstigen. Under Svalbards golde himmel. Med Åge Aleksandersen & Sambandets oppløsning forsvinner et stykke Norge.

Stinne samfunnssaler i salig allsang mens luften dirrer av hemmelige ønsker — og en svai gjeng står der oppe på scenen og triller ut verdens skakkeste samba … «Rio de Janeiro!», eller skjærer tvers igjennom røk- og alkoholdisen med: «Ramp!», eller står der som andektige skolegutter og nynner «mytji lys og mytji varme» så tårene renner.

Åge & Sambandet var kameratgjengen som ble folkeeie. Deres kontakt med publikum var unik. Men deres evne til å holde sammen, selv når det knaket som verst i sammenføyningene, var enda større.

Fryktelig vanskelig

— Om det er vemodig? Ja, det har det vært ofte den siste tiden. Og ved halv to-tiden den siste natta var det like før jeg hyra hele gjengen på nytt.

Gliset sitter som vanlig løst i ansiktet. Men han er tydelig beveget når han prater om Sambandet, og vil nok helst ut igjen til sagkrakken som vi jaget ham inn fra. Det er frossen senhøst i Trondheim. Åge er hjemme, og virkelig føler at han er hjemme for første gang siden «Eldorado» kom høsten 1986.

— Jeg sager ved for vinteren.

Og reparerer taket og slikt?

— Ja, det blir slike ting i første omgang. Må liksom ta igjen noe av det forsømte. 1987 ble jo et hektisk år. Konsert hver dag.

Og følelsene nå?

— Nå har jeg det veldig bra.

Føltes det veldig bra å bli ferdig med «prosjekt Eldorado»?

— Det vanskeligste var å oppløse Sambandet. Jeg mener, de er jo gode kompiser … og nå er det definitivt.

Vet du ingenting om fremtiden?

— Jo, den vet jeg mye om … det blir store forandringer. Men jeg kan ikke bli for konkret ennå. Først må jeg snakke med de musikerne det gjelder. Sambandet er oppløst. Begrepet «Sambandet» begynte å bli ganske utvannet etter hvert. Det ble bare navnet på dem som jeg til enhver tid spilte sammen med.

Du fikk en del ris i forbindelse med «Eldorado», og utover i 1987 spilte du færre og færre låter fra platen. Hva var feil?

— Ingenting. Jeg vil ikke kalle det feil. Jeg synes at «Eldorado» er en OK LP. Men når vi var ute på veien og spilte, var det ett eller annet som ikke funket. «Eldorado»-låtene var liksom stillestående, melankolske, meditative og klagende. Sånn musikk som gjør seg best med lyset slått av og hodetelefoner på. Jeg burde kanskje ha reist på turné alene med det stoffet.

Et slit å skrive

Er du sliten?

— Nei. Det er bare en porsjon fornuft som stopper meg fra å fortsette å ligge på veien. Jeg kunne gjerne ligget på veien bestandig. Jeg har ikke noe spesielt lyst til å slutte å spille. Men det begrenser seg selv. Norge er et lite land.

1. november begynte forberedelsene til neste LP.

— Jeg kommer til å jobbe med tekstene i ett år… fremover. (tungt pust) Det er et forbannet slit å skrive tekster, et helvetes drittarbeide.

Vi blir avbrutt av høye barnerop. Åge rykker til. To av ungene hans har klatret opp på garasjetaket, og Åge utbryter saftig bekymret:

— Det er fem meter ned!

Han hoier ut av vinduet:

— Hold dere unna kanten!

Og er tilbake i intervjuet:

— De må jo få leke på taket, jeg kan ikke overreagere heller! Men hva snakket vi om? Jo, neste LP. Bjørn Nessjø skal produsere den, og det kan sikkert bli harde tak!

Men vi får ikke se deg på en scene før i 1989?

— Jo. Jeg kommer til å opptre helt alene. Men det blir lukkede forestillinger. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre det. Uten at du behøver å dramatisere. Det blir kanskje snakk om tre–fire forestillinger på ett og et halvt år.

Det har dere ikke noe med!

Familien må være fornøyd med at du skal være hjemme det neste året?

— Det har ikke dere noe med!

Men kjære Åge, skal vi ikke gjøre en hjemme-hos-reportasje?

— (gliser) Det kunne du tro! Jeg er vel snart den eneste som ikke har gjort noe slikt.

Hvilket skonummer bruker du, da?

— 42.

Avslutningsvis: Hvorfor ble konserten på Hollywood i Trondheim filmet?

— Ingen spesiell grunn. Vi laget bare en rein og skjær dokumentar til 500 000 kroner. Syntes det var interessant å ha det. Vi sitter med 20–30 timer amatøropptak fra det siste årets turné i tillegg. Så det kan bli en artig dokumentar. Hva vi skal gjøre med det, aner jeg ikke. Vi får se …

Men det blir antagelig en konsertplate, for vi tok opp konserten på 32 spor digital. Vi får se.

Sier Åge og har all tid i verden. Blid og avslappet hjemme i Trondheim. Mange mil og år fra det desperate ropet som engang tonet mellom bakker og berg over fjell og daler — den gang salen svaiet og Åge Aleksandersen & Sambandet slet sine bøtter svette etter nok en dag langs Norges endeløse veier:

Gi meg håpet, gi meg trua, gi meg livet igjen, no er alt æ har berre angsten, kjære venn!

***Takk te dokk 2. Men hverken Sambandet eller Rocambole var døde. Ikke i 1987 i hvert fall. Nesten 40 år senere ble Sambandet nedlagt for siste gang.***
Det skulle være et 1-2-3-PANG! Det siste bildet av Åge og Sambandet. Bak fra venstre: Carl Håkon, Knut, Gunnar, Terje og Bill. Foran fra venstre: Tor (som oppdaget at jeg gjorde ablegøyer), Åge Aleksander Fillebombombom og Bjørn. (Foto: Arne Nordtømme)

- Jeg fikk angst!

En samtale (og noen glass) med Åge Aleksandersen, Stockholm, januar 1989

***En natt i Stockholm. Container-Åge i farta. (Foto: Yan Friis)***

Så gikk klarsignalet. «Solregn», den nye Age Aleksandersen-LPen er ute, salgshysteriet er i gang. Men Age står bedre rustet til å ta oppstyret nå. Han har kommet seg gjennom en personlig krise, han har stumpet røyken, han er i formidabelt god form. Hva var det som fikk ham til å legge om livet sitt? «Jeg fikk angst,» forteller Age som DET NYE har møtt i Stockholm.

Jeg var midt inne i en krise — både mentalt og fysisk — under innspillingen av «Eldorado». Da hadde jeg det ugreit med meg sjøl på mange plan. Derfor ble plata så melankolsk, så mollstemt. Det greide jeg heldigvis å komme meg ut av. Men så begynte jeg å mistrives med min egen kropp. He he, jeg gjorde det! Jeg begynte å vokse ut av klærne mine. Da tenkte jeg: Dette finner jeg meg ikke i!! Sta er jeg. Så da ble det punkt 1: Trim. Punkt 2: Slutte å røyke. Jeg hadde ikke noe lyst til å bli en feit, dvask gammel gubbe.

Åge Aleksandersen flirer, brun og sunn i et studio i Stockholm. Gjennom døren hører vi det sakte saget av «Dekksguten» som Ulf Lundell-produsenten Lasse Lindbom holder på å mikse ferdig. Én av mange potensielle slagere på Åges nye LP «Solregn». (Anmeldelsen av platen står under dette intervjuet.)

— Ja, denne gangen er det mye mer rocka, sånn 1-2-3 spell!

Følte meg dummere og dummere

Sier Åge og tenner seg ikke en røyk. Et uvant syn, for denne mannen var en mer fryktinngytende skorsten enn Borregaards «himmelblåser» i Sarpsborg.

— Jeg var i så dårlig form at jeg var nødt til å gjøre noe. Jeg fikk angst. Jeg var dårlig. Jeg var misfornøyd med meg sjøl. Jeg hadde forsøkt mange ganger, røykinga plaga meg sånn. Til slutt var det sånn at for hver sigarett jeg tente meg, følte jeg meg dummere og dummere. Da jeg endelig slutta, var det egentlig lett.

Trimmingen da?

— Vi dannet vår egen forening, Atletico Trondheim. Nå har jeg trimmet siden høsten 1987. Mens jeg sluttet å røyke for snart ett år siden.

Og så er du blitt rene skrytepaven. Påstår at du kan løpe fra meg når som helst.

— Ja, men det gjør jeg! Nå er jeg fryktelig. Da jeg kom hjem fra en session i Stockholm, for jeg rett til Oppdal; hentet langrennskiene mine, og gjorde unna nesten ti mil på ski den uka.

Innebærer din nye livsførsel sunn mat og? Aldri mer pølsebod?

— Å jo! Alltid pølsebod! Jeg er ikke blitt så gal!

Nekter du folk å røyke i din nærhet?

— Nei, jeg liker ikke «ikkje-røkarar». Fanatiske «ikkje-røkarar» blir for strengt for meg.

Stinket kroner helt til Svalbard

Strengt ble det vel etter hvert også med alt mediaoppstyret rundt deg. «Levva Livet» gjorde deg liksom så veldig til verdensmester. Og da «Eldorado» kom, ble utgivelsen direkteoverført av NRK! Går du forsiktigere ut fra hoppkanten denne gang?

— Det avgjør ikke jeg. Det racet står Gunnar Hordvik (direktøren i Åges plateselskap) for.

Jeg hører førsteopplaget er på 150 000 plater?

— Hvem sier det!? Gunnar? Huff, jeg blir helt kald! Da han hørte låtene, måtte vi sette ham i bur. Det stinka kroner og øre av’n fra Trondheim til Svalbard.

Hvorfor dro du til Stockholm for å lage denne platen?

Åges hånd farer gjennom håret.

— Blant annet fordi jeg trengte å komme meg bort fra Norsk Lydstudio i Trondheim. Jeg måtte få litt annen luft. Dessuten var Sambandet oppløst, så det passet bra med nytt studio, ny by, nye musikere og ikke minst ny producer. Helt siden «Lirekassa» i 1977, har jeg produsert meg selv.

— Nå ville jeg ha noen andre til å gjøre det, og da ga Lasse Lindbom seg selv. Mannen er bare jævlig flink.

Låter det nytt også, like nytt som du er?

— Eh … jeg vet ikke, men jeg føler … at det er utrolig forskjellig.

OK, vi var kanskje litt på snurr, men hvem blir vel ikke det i Stockholm, særlig når man bunkrer på Riche og møter Jahn Teigen. To glade popstjerner og en kronikør feirer 13. dag jul eller noe sånt. (Foto: Yan Friis)

Kjærlighet og Gorbatsjov

Hva foregikk i hodet ditt mens du skrev? Forrige gang var du pessimistisk, og sterkt preget av et besøk i Øst-Europa.

— Som alltid når jeg lager låter, er min sinnstilstand sentral. Jeg har vært i mye bedre humør denne gangen, hatt det mer godt med meg sjøl. Og det høres.

Du møtte ingen ovenfra og ned-holdning fra svenskene?

— Overhodet ikke. Og jeg er ikke her i Sverige for å bli reddet av svenskene. Jeg bruker nesten bare norske musikere, hentet over fra Norge. På én låt, «Rosalita», synger Henning Kvitnes et vers på engelsk, Mari Boine Persen et på samisk og Björn Afzelius et på svensk.

Hva dreier sangene seg om denne gang? Politikk og sosial nød? Kjærlighet?

— Er mye kjærlighet, ja.

Men kan en gammal mann som snart er 40 synge om kjærlighet så unge mennesker får noe ut av det?

— Ja, absolutt! (ler)

«Eldorado» gikk i moll. Skrevet i skyggen av atomkraft-ulykken i Tsjernobyl. Hva er skjedd i verden siden du nå er så optimistisk?

— Jeg synes at, ja, herregud! tenk deg! Jeg kan ikke unngå å bli preget av Mr. Gorbatsjov. Jeg stoler på ham. Blindt! Det det mennesket har fått til på så kort tid … du fatter ikke omfanget. Helt utrolig.

Apen Julius

Du er ikke blitt dikterhøvdingen som glir inn i støvets år …

— Nå må du ikke snakke om dikt, er du snill! Tekstene er lettvint venstrehåndsarbeider som jeg ikke har jobba med mer enn noen få minutter på hver. Det er bare pop-tekster, totalt meningsløst babbel.

Oj! Oj! Er du redd for å bli kalt «Apen Julius» igjen? (Forfatteren Georg Johannesen latterliggjorde Åges tekster i kjølvannet etter «Eldorado», og det resulterte i en rekke ganske ondskapsfulle avisoppslag og en opphetet debatt.)

Åge ler.

— Jeg kom jo ganske solid ned på jorda etter «Eldorado». Kombinasjonen Georg Johannesen … det styret der.

Ble du såret?

— Ja, men det førte til at jeg tok opp en del ting med meg selv. Hadde jeg bare ikke tatt meg selv så jævlig høytidelig … Det er vanskelig å lære seg til å takle den suksessen jeg har hatt, det tror jeg tar noen år.

Du har en posisjon i Norge som er litt spesiell. Det har lite med rock’n’roll å gjøre. Du tok et sprang med «Lys og varme». Det førte deg til et helt annet sted, og der står du nå. Hvordan føles det der borte?

— (ler) Jo, helt OK.

Trodde du på alt som ble skrevet om deg, hvor viktig du var, hvor stor du var?

— Det er en jævlig vanskelig situasjon å være i. Det tar litt tid før du får sortert ut hva som er riktig, hva som er sant.

Hvem snakker du til nå?

— Vil så gjerne snakke til vanlige folk i Norge, det er det som er styrken min. Dess mindre du fatter av dette, dess større er sjansen for at jeg har lykkes.

Åge har funnet en hybel. Og en journalist. (Foto av Åge: Yan Friis, foto av Yan: Åge Aleksandersen)

***Publisert i Det Nye 28. februar 1989***

Åge Aleksandersen: “Solregn” (Plateselskapet) ******

Glem «Eldorado». Glem «Levva livet». Husk «Dains med mæ . . .». Og vi er igang. «Solregn» later som om Åge befinner seg på hoppkanten igjen, struttende av iver, selvtillit og inspirasjon. Var den ikke så full av melodilinjer som du har hørt før, ville antagelig både du og resten av Norge gått dønn av hakket. Denne platen kunne solgt 3,4 millioner, bare i Flekkefjord. Nå nøyer den seg antagelig med ynkelige 2-300 000. Men det får Åge ta på egen kappe. Man plagierer ikke seg selv så frekt og elegant ustraffet!

Det som gjør «Solregn» stor er at den tidvis låter prakfullt, og at Åge igjen på klosset, men umiskjennelig rørende vis taler til folkedypet med en røst som dirrer av bevegelse. Denne mannen er ikke sann! Dessuten er han blitt mer moden.

Den første gode nyheten er produksjonen. Skapt og preget av Lasse Lindbom i Stockholm. For første gang — i hvert fall siden «Dains med mæ» — puster Åges låter. I et blinkende, storslått rom av klingklang og hyperkommersielle virkemidler. Svenskenes hang til å låne ABBAs keyboard-triks, rykker låtene enda et skritt nærmere forløsningen. Skjønt musikerne formelig står i kø i disse breddfulle arrangementene, blir det aldri grøt. Lindbom gir alle rom og retning, slik at helheten formelig svulmer av dynamikk og bevegelse. Og dette oppnår han uten å bringe Åges særpreg en millimeter ut av kurs. Lindbom fant rett og slett det Åge har lett etter i alle disse årene.

Når det går som best, og det gjør det ganske ofte, får du nesten lyst til å grine. Hvem kan høre Åges kjærlighetserklæring til Det Alminnelige i «Dekksgutten», uten å bli rørt? Hvem kan vende ryggen til hans mjuke, fotformete hyllest til det å kunne bli voksen uten å glemme fortiden, men også uten å henfalle til å leve i den i «Paradís på jord»? Og hvem klarer å forsvare seg mot hans faderens tale til barnet i «Far og fedre», en sang som tekstmessig nærmer seg Åges mesterverk, «Han va sju»?

Og hvem klarer å holde seg for ørene når «Rosalita» pumper ut av stereoanlegget med Åge og Björn Afzelius i toneangivende duett, og med gnistrende gjesteopptredener fra Mari Boine Persen (Gi henne en hel LP så fort som mulig, hun har den vidunderligste stemmen jeg har hørt på lenge, lenge!!!) på samisk, og Henning Kvitnes på amerikansk? Ikke jeg. Definitivt ikke jeg.

Jeg lar meg til og med forføre av «Sang til månen» (selv om den er minst ett vers for kort og to refrenger for lang) som er søtere enn Grand Prix, og som besynger Det Alminnelige og den jevne mann med slik vever sødme at du lurer på om Åge er selve mannen i månen. Hva gjør det om alle disse låtene stadig minner om noe Åge har sagt, sunget og spilt tidligere når det tross alt dreier seg om hans beste sanger, og nå låter de (stort sett) enda bedre!

Så langt, så godt. Men det er litt orm i spannet også. Snakke-valsen «Fra sør til nord» der Åge opphøyer seg selv til folkekulturens talsmann, uglesett og uthengt av hovedstadens kultursnobber. Den er seig og enkel og rammer neppe noen som helst.

LP'ns ballade-ballade, «Så stod du der», er en sjelden oppvisning i metafor-kollisjoner; her befinner man seg på landjord, til havs, langt ute i galaksene om hverandre, bare for å falle til marken som regn for å væte den kjæres såre føtter; det henger ikke sammen i det hele tatt. Svak er også «Hymne til mørke soverom» som til alt overmål dukker opp i to forskjellige versjoner på MC'en og CD'en! Og sluttlig må jeg jo si at Åges klumsete etterplapring av Dylans «Forever Young» var et dårlig valg som tittelmelodi.

Og det var «Solregn» (eh ... nå glemte jeg «Blodsbrødre», en stram og fin rocker i ganske moderne lyddrakt som bør bli en scenefavoritt). Den er så Åge som det går an å bli. På godt og ondt, på kryss og tvers. Han vil som regel mer enn han klarer. Men denne gang låter det som en kule. Og fire av låtene er klassikere, enten du vil eller ikke: «Dekksgutten», «Paradis på jord», «Far og fedre» og «Rosalita».

(Det Nye, 28. februar 1989)

Hva gikk galt, Åge?

En samtale med Åge Aleksandersen, Trondheim, januar 1993

***Fire år etter (Stockholm), og Åge er tilbake på sigarettene. Han har fått litt medfart av pressen også. De likte ikke “Laika”. (Foto: Arne Nordtømme)***

Når det er alvor, holder Åge kjeft. Han er allergisk mot intervjuer. Mellom ham og massemedia står en pansermur som det har tatt mange år å få opp. Forsøker du å titte over, slår’n av lyset og blir musestille.

Det er greit nok at mannen vokter privatlivet. Det norske folk har ingenting med hva som foregår hjemme hos Åge. Vi vet at han har en kone som mot alle odds har holdt ut med ham gjennom alle disse årene. Vi vet at han har to sønner på henholdsvis 18 og 21 og en datter på 11. Vi vet at den mannlige delen av familien elsker fotball. Mer er det ikke. Mer får vi ikke.

Men Åge er artist. Og artister synes. I 1984 ble Åge Aleksandersen så synlig at både han og resten av Norge ennå blunker etter lysblaffet. Det var året da «Levva livet» solgte 250 000 eksemplarer, og gjorde Åge til historiens største norske platesuksess. Ene og alene takket være den svært sentimentale, lett tuslete balladen «Lys og varme».

I dag lever Åge ennå på den sangen. Han er fremdeles en het mediapotet. Men han har møtt veggen. Platesalget daler jevnt og trutt, og den siste, «Laika», ble «bare» kjøpt av 60 000. Entusiasmen rundt Åges navn er også borte. En entusiasme som hadde ballet seg på og ballet seg på gjennom 70-årene og som eksploderte i 1984.

Han oppløste Sambandet og la ut på en overdimensjonert utendørsturné med tre trailere og 30 mann. Etterpå inntok han konserthusene og ble familieentertainer. En kjernesunn og brun ikkerøker som jogget ti mil hver dag, og så ut som han eide en frisørsalong.

Borte var galskapen. Brannen. Tilbake sto en OBOS-figur som forsøkte å finne seg til rette i rollen som Prøysens arvtaker og Bjørn Afzelius’ norske fetter. En mann som vokter sine ord og som har sluttet å vise folk fingeren. Nå bruker han pekefingeren.

Pressen som før fulgte ham med velvilje og begeistring, er blitt ondsinnet. Alle skal ta Åge nå.

Hva gikk galt?

Jeg stiller Åge spørsmålet en vintermorgen i 1993.

— Skal jeg fortelle det?! Galt gikk det først med «Laika».

Angrer ikke på noe

Han glor på meg bak ovale brilleglass. Rufsete, skjeggete. Overraskende lik fyren jeg husker fra ti år tilbake. Han røyker til og med. Man skal ikke glede seg over andres laster, men akkurat nå gjør jeg det. Åge har sprukket!

200 000 platekjøpere har falt fra siden «Levva livet» og «Eldorado», innvender jeg. Hva skjedde? Døde de?

Åge-latteren eksploderer.

— He he! Ja, publikum er i hvert fall blitt eldre. Det er jo en annen virkelighet ved siden av salgstallene: Jeg reiser rundt og spiller. Det er ikke mange i Norge som trekker flere folk enn meg.

Så kommer det stille:

— Jeg angrer ikke på noe av det jeg gjorde etter «Levva livet». Det måtte bare være sånn.

Men dimensjonene, da mann! Fra rabulist og rock’n’roller i samfunnshus og klubber til geniforklart masseentertainer!

— Jeg følte meg minst vel i konserthus-situasjonene. Det stilles andre krav, du skal være entertainer, folk sitter i stolene og klapper og har det koselig. Du blir sånn sjøl. Jeg ble ganske flink til det.

Han sukker.

— Men nå er jeg tilbake i klubbene, og det er veldig artig.

Savnet du noen gang Sambandet?

— Neei. En gang iblant, kanskje. Men akkurat nå har jeg et band som gir meg litt av den samme følelsen, et band med egen lyd. Jeg har lyst til å vise finger’n til dem som skryter av Sambandet. De fikk bare kjeft, de. «De er sidrompa og kan ikke spille», skrev musikkjournalistene den gang. Sambandet var forut sin tid. I dag får du rootsidiotiet til det tyter ut av øra på deg. Enhver dustemikkel som ikke er bedre enn mora mi til å spille gitar, synger I was born in Memphis! Sambandet spilte roots rock’n’roll den gangen det ikke var hipt.

Einstøing

Etter «Lys og varme» ble du plutselig veldig belærende.

— Fra 1972 fram til 1984 var det full fart. Med Prudence, med Sambandet. Det var rock’n’roll — mest fort. Men etter «Levva livet» fikk jeg et bevisst behov for å synge om noe annet. Det finnes andre stemninger i meg enn «Kvalmen», «Norge mitt Norge» og «Levva livet». Jeg hadde behov for å gjøre det på min måte. Take it or leave it. Altfor få mener noe om noe i denne bransjen.

Har du alltid vært så trassig?

— Nei, jeg er trofast mot det jeg har gjort.

Ble du høy på pæra?

— Nei, men jeg havnet i en mildt sagt spesiell situasjon. Det å gå igjennom det rakrygget og kunne se klart og logisk fremover, det er ikke bare bare. Jeg ble skremt. Fikk mange karameller. Pressens innstilling forandret seg, journalistene lå rundt og sjekket billettsalget og slo det opp hvis det var færre mennesker enn de mente det burde være. Den smellen jeg fikk da, har jeg aldri kommet meg over.

Hva skjuler seg bak trassen din? Usikkerhet?

— Jeg er usikker. Jeg er sjenert. Spesielt når det kreves noe av meg som ikke har noe med det å være artist å gjøre. Mange sier at jeg er vanskelig, tverr. Men det er fordi jeg ikke synes det er noe artig å snakke med pressen om den delen av meg som ikke er artist.

Vi nærmer oss Åges pansermur. Hvordan har kona hans klart å holde ut med ham?

— Det lurer jeg på også. Men det har du ikke noe med. Det er det som er så bra.

Svaret kommer stille. Men veier et tonn.

— Karrieren min er ikke til stede når jeg er hjemme. Det har gjort det mulig for henne og ungene mine å leve et liv som kunne endt jævlig fælt.

Er privatpersonen Åge en typisk gjennomsnittsnordmann?

— I visse sammenhenger.

Som omgås helt vanlige mennesker, ikke bare musikere?

— Jeg omgås ikke musikere.

Han tar et magadrag av sigaretten.

— Så veldig stor omgangskrets har jeg ikke. Den var større før.

Er du skeptisk til mennesker?

— Ja, jeg oppdaget at enkelte syntes det var stas å omgås meg fordi jeg var kjent. Det og ikke noe annet. Så skrumper omgangskretsen inn. Det å være aleine, å være einstøing, faller meg mer og mer naturlig. Jeg er omgitt av så mye ståk og styr og dumme spørsmål at det … hadde noen sagt til meg for ti år sida at jeg skulle reise til Oppdal og være i et hus og ikke se et annet menneske i syv dager, uten å gå utenfor døra for annet enn å hente ved, at det skulle være min største fornøyelse, da ville jeg ikke trodd det.

Hva gjør du når du ikke gjør noe?

— Da gjør jeg ingenting. Jeg bruker forholdsvis mye av tida på akkurat det der med sangskriving. Tida jeg har til overs, må jeg sette av til sosiale gjøremål.

Bortsett fra en økende sans for å lage mat — Åge stikker innom kjøkkenet på alle restauranter han besøker for å sikre seg oppskrifter — er Åge en lite huslig person.

Og akkurat nå? Akkurat nå drar einstøingen tilbake til Oppdal for å høre på stillheten, gitaren og sin egen stemme. Åge er en slugger. Og sluggere kommer seg ikke ned trappen uten at den knirker. Greit at det er klin umulig å kikke gjennom gardinene hans. Men ute på veien har han alltid vært naken.

Til høsten kommer neste plate.

***Den platen ble “Din dag”, og Åge har vel egentlig ikke behøvd å se seg tilbake siden.***

***Vi Menn 23. februar 1993. Kjøp*** ***ViMennpluss*** ***- og få tilgang til samtlige årganger fra 1951 til i dag.***

At jeg skulle bli så gammal!

En samtale med Åge Aleksandersen, Flatåsen, januar 2003

***Publisert i Vi Menn, 17. februar 2003.***

Knortekjeppen fra Namsos er bestefar og snart 54. For 20–30 år siden gjorde han og hans skranglete fantefølge landets samfunnshus til utrygge steder å være. De hadde svart belte i fyll og spetakkel. Nå er Åge blitt godt voksen og edruelig trygg på seg selv.

Han har gjort det bra, unge Aleksandersen. Hus og berømmelse har’n, og helsa i behold. Kaffen er nybrent og smaker ordentlig kaffe. Det er minner på veggene og lunt i annekset. Åge er brun, ikke taterbrun, for det er stygt å si, men kanaribrun, for det er riktig. En vinteruke i steiksola på Kanariøyene, det er like folkelig som fire pils og en pizza.

Det er ikke noe ekstravagant over Åge. Han koketterer ikke med sin folkelighet. Han er sånn. Det var verre i overgangen til 90-tallet da han landet etter to av de mest bemerkelsesverdige salgsuksessene i norsk musikkhistorie, «Levva livet» (1984) og «Eldorado» (1986) som solgte henholdsvis 275 000 og 260 000 eksemplarer. Sånt kan gå til hodet på den beste.

Åge gjorde noen dårlige disponeringer. De etterfølgende platene virket forserte, de ville mer enn de ga. At den skranglete gjengen Sambandet var byttet ut med flinke folk økte inntrykket av pyntelighet fremfor nerve.

Jeg hadde da ikke drept noen!

Med utgivelsen av «Laika» (1991) smalt det. Åge hadde aldri vært hip i Akersgata. Og nå grep de sjansen. Den ganske middelmådige platen ble massakrert over to sider både i VG og Dagbladet.

— Jeg ble overrasket over raseriet deres. Jeg hadde da ikke drept noen!

Med «Laika» datt Åges salgskurve dramatisk. Skadefryden i den hippe pressen var påtakelig.

— Jeg trodde på det de skrev, og så hengte alle seg på. Da var det ugreit å være meg. I dag hører jeg skavankene på plata, men jeg synes tittellåta er vittig på en sånn trøndersk måte ennå: Hva skulle de med en hund ut i rommet, da?

Åge ler. Gliset er det samme gamle. Men håret er kort nå, formklippet, og tett inntil hodet. Stålull. Fra underleppa til hakespissen løper en stripe hårvekst, så tynn at den ikke kvalifiserer som skjegg. Pynt. Hakepynt. En lett striglet Åge sitter sunn og fornøyd i annekset sitt.

Veggene vitner om en lang karriere som musiker. Det er fotografier av folk med masse hår – både Sambandet og Prudence, det er diplomer og utmerkelser, og det er strengeinstrumenter, masse strengeinstrumenter – noen av dem så iherdig velbrukt at det er nummeret før opptenningsved.

På skrivebordet står en laptop som kan alt, og innen rekkevidde også et elektronisk vidunder som kombinert med laptop’en gjør annekset om til et lydstudio når som helst. «Verdensrommet» kaller’n studioet.

— Jeg spilte inn «Linedans» her, sier Åge.

Nyplata hans. Utgitt på tampen av fjoråret. 40 000 solgte. Åge er fornøyd.

— Det er et godt stykke opp til 260 000. Men det var galskap. Dette er nøkternt solid. Jeg liker meg der.

Et liv uten Akersgata

Piner fallet ham ennå?

— Det plaget meg ikke da heller. For overgangen skjedde over tid; det var en mjuk nedtrapping. Dalende salg var ikke det plagsomme, det var det de skrev om meg som sved. For jeg trodde jo på det en stund. Dessuten rammet det dem omkring meg. De aller nærmeste.

Åge benytter de melankolske sekundene til å tenne en sigarett.

— Heldigvis har jeg vært smart, sier han, listig i blikket. Jeg har ordnet meg sånn at det bare rammer meg. Barna mine kan gå i butikken uten at folk peker — ingen veit hvem de er. Se & Hør slapp aldri inn til meg.

Han tok en avgjørelse i etterkant av «Laika».

— Jeg bestemte meg for å lage meg et liv som er totalt uavhengig av Akersgata. Det nytter ikke å basere livet sitt på hva de mener.… om deg. Jeg begynte forsiktig. Reiste rundt og spilte. Nå er det blitt veldig mye, og jeg føler at jeg gjenerobrer områder.

Det er en god følelse.

Jeg er ute på en evig turné nå. Det begynte for to år siden med at jeg tok noen solo-jobber, uten band. Nå er det blitt 200 konserter. I går kveld var jeg på Elverum, og så kjørte jeg hjem i natt.

Han gliser.

Jeg merker at jeg er gamlere. Det jeg gjorde i natt kunne jeg gjort 150 netter i året tidligere.

Åge elsker den nedstrippede konsertformen. Han kommer nærmere publikum, det oppstår en dialog.

Det er sterkt å oppleve hvor nært forhold folk har til enkelte av sangene mine.

***— Det viktigste er å være i sin egen alder og sin egen tid.***
***(Foto: Arne Nordtømme)***

Bestefar

Hvilke sanger de liker best? Åge ramser opp en Topp 10 tatt sånn noenlunde på husk. «Lys og varme», selvfølgelig, og viktige biter fra «Dains me mæ» (1982). Men også ferske saker.

Personlig liker jeg best det jeg har skrevet nær opp til nå. Jeg er svak for «Linedans», soloturneen preger meg, og det kan du høre der. Det er sanger som det er mulig å synge aleine. Det er forresten den første plata jeg har laget som jeg eier sjøl.

***Her mangler noen av mine favoritter, bl.a. “Hain va sju”, “Berre liv”, “Det finns ein sang bortom fjellet” og “Fra en mann”, bare for å kverulere.***

Hva han ikke sier, men som selvfølgelig også teller, er at han lager voksne sanger nå. Et menneske på 54 vet som regel mer om livet enn en rabagast på 34.

Det har vært en verdifull opplevelse å komme til sans og samling etter alle platene jeg solgte. Ungene vokser, det kommer barnebarn — jeg er bestefar, tenk på det! Alt det der. Det preger meg mer enn jeg hadde tenkt i min villeste fantasi.

Han mørkner.

Jeg tenker også på de harde turnéårene da jeg var yngre. I lange perioder var jeg ikke til stede for dem hjemme, verken fysisk eller mentalt. Den unge Åge bare drev inn i rocken, han drev inn og drev med. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så gammel. 54! Tenk på det! Jeg levde ikke noe liv som skulle tilsi det. Utdannelse, studier, jobb, planer for fram- tida – det var totalt fraværende i mitt hue.

Hva ville den unge Åge sagt om den veletablerte landsfaderen Åge som sitter her nå?

Jeg registrerer at journalistene synes jeg var mer rocka før. Det er bare pisspreik. Jeg laget mange rolige, daffe greier da jeg var yngre. Jeg tror den unge Åge ville syntes at jeg er OK. Det viktigste er å være til stede i sin egen alder og sin egen tid.

Og det er han, alene på veien med gitaren.

Bedre drag på damene enn Ole Paus

Det er så mye jeg måtte lære meg da jeg begynte å opptre solo. Den første jobben var katastrofe; jeg prøvde å være band. Nå har jeg taket på det. Ingen kvelder er like, alt er uforutsigbart. Og du får tilbakemeldingene med en gang.

Jeg nevner en konsert med Ole Paus som jeg overvar i Langesund for noen år siden. Der var 98,3 % av publikum kvinner, ganske voksne kvinner også.

— Ja, da har jeg 98,4 %, sier Åge uten å nøle. Publikum domineres av kvinner. Og det er fint. Jeg synes det er ålreit å ha draget på damene.

Han flirer.

***Åge-klassikeren fra 2002, inneholder bl.a. “Trondheimsnatt”.***

Men hvorfor appellerer en artist som Åge til kvinner? Er det fordi tekstene betyr mye? Kvinner er jo mer litterære enn menn, de leser flere bøker, dominerer medlemsmassen i bokklubbene …

— Det tror jeg ikke, svarer han og vrir seg. Jeg leser da masse bøker fra bokklubben.

Ja, men er du medlem?

— Nei, kona er.

I rest my case.

Om han vil forsøke seg på å skrive bok?

— Nei, det har jeg virkelig ingen planer om. Det skulle tatt seg ut! Jeg lager låter og spiller, det får holde. Når jeg skriver, jobber jeg ordentlig ni til fire. Men …

Smilet kryper tilbake.

— … det går to år mellom hver plate, så det blir jo noen skrivepauser, da. Men da reiser jeg. To år er fint. Jeg gir ut plate når jeg har lyst. Hobbyen min er jobben min, og jeg kan leve av det. Det er fremdeles artig å gå på jobben. Jeg er i en heldig situasjon. Jeg kan velge når jeg vil snakke med pressen og med hvem. Jeg kan si ja når jeg trenger det, og så forsvinner jeg igjen.

Åge forsvinner ikke fra scenen med det første. 7. februar startet en ny fase i hans turnéliv, da la han ut på veien med akustisk bandbesetning. De skal gi 15–16 kulturhus-konserter fram til påske.

— Det er en viktig turné for meg. Jeg leter etter noe, et eller annet.

Historiens verste innspilling

Han nipper kald kaffe og tenner en ny røyk.

— Til sommeren blir det fullt band igjen, da. 20–30 jobber. Det blir mer … hva er det de sier i Oslo? … mer rocka.

Det flittig brukte askebegeret forteller at Åge ikke er noen sunnhetsapostel.

— Ikke knasker jeg gulrøtter, heller, men jeg lever … roligere. Jeg tør være meg sjøl. Men røyken skulle jeg gjerne vært foruten.

Ellers er alt ved det gamle. Åge holder med Rosenborg. Der er han blitt verre med årene og kaller laget et «fantastisk eventyr». Han er også fascinert av Manchester United, og spilte selvfølgelig fotball som unggutt.

— Jeg var spiss. Var ikke alle?

Du ser ham sjelden med slips, hvor stueren han enn kan virke. Dessuten hevder han bestemt at han har like mye samfunnsengasjement i seg som tidligere.

— Jeg har mine meninger, og jeg kan være krass.

Og om han avslutningsvis kunne være litt krass mot seg selv: Angrer han på noen av låtene han har spilt inn?

— He, he, da kan jeg fortelle deg at jeg er ansvarlig for verdenshistoriens verste innspilling gjennom alle tider: Min versjon av «Hotel California». Du finner’n på «Lirekassa» (1977) … og så snakker vi ikke mer om det!

***— Danskene trodde jeg var svensk, og denne hang på garderobedøra. Måtte jo ta med skiltet heim.***
***Yan trodde han var gitarist, Arne benyttet anledningen og knipset.***
***(Foto: Arne Nordtømme)***

Vær obs på at Vi Menns samlede verker, alle årgangene fra 1951 til i dag er digitalisert og tilgjengelig på vimennpluss.no

dEN LANGE VEIEN HJEM

Åge-krønikene - 50 år med nasjonalskalden

Prudence

Veien til verdensherredømme - 1972-1975

Prudence: “Tomorrow May Be Vanished Victoria ‘Så bærre pass dæ!’” (Polydor)

Prudence: “Drunk And Happy” (Polydor)

Festivaler 1974

Prudence: “No. 3” (Polydor)

1975 - slutten

Åge Aleksandersen: “7800 Namsos” (Polydor).

Spellemannprisen 1975

Så kom Sambandet

Juni 1976

Høsten 1976

1977 og Hotel Norge

November 1977

Åge Aleksandersen med Sambandet: “Lirekassa” (Arctic)

Fransk åpning

Mai 1979

Åge Aleksandersen & Sambandet: “French Only” (Arctic)

Ramp!

September 1980

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Ramp” (Arctic) ******

Forvarsel

Åge anmelder singler, men har verdens beste norske album på lur, Nidaros Studios, januar 1982

20 - 20 - 19,5 - 19,5 - 20! Åge du er verdensmester!

“Dains me mæ” anmeldt for evigheten, april 1982

Åge Aleksandersen & Sambandet: “.. Dains me mæ” (Norsk Plateselskap) ******

— Stas! Åge får Sølvmikrofonen

En samtale med Åge Aleksandersen, Trondheim januar 1983

Kong Åges planer: - Ut og spæll!

Da Arne og jeg samlet Trøndelag i Kjøpmannsgata 28 - mars 1983

Samba i København!

Åge Aleksandersen og Sambandet på erobringstokt i København, mars 1983

Fallskjermhopping uten fallskjerm

En samtale med Åge Aleksandersen, Trondheim, august 1983

Åge gikk i studio for Det Nye!

Åge ringer med godse nyheter, rikstelefon fra Trondheim, september 1983

Høsttakkefest og trøndersk galskap

Trøndertreff med Åge, Terje, Hans, Gunnar og Bjølsen Valsemølle, oktober 1983

Norges beste høyrehånd

En samtale med Åge Aleksandersen, Nidaros Studios, Trondheim, januar 1984

“Jeg har selv barn som har fått påskebudskapet slengt i trynet av ufornuftige lærere.”

“Jeg tror ikke jeg drar til Moskva og spiller, nei. Nei til atomvåpen på Den røde plass!”.

“Jeg har ikke dårlig stemme, jeg har stygg stemme.”

Jeg var selvfølgelig erklært ateist i en periode … Men etter som årene er gått … så er jeg det ikke lenger.”

“Kvinnesak? Jeg er ikke så veldig opptatt av det. Jeg er … nå begynner det å bli skummelt her!”

“Tekstene er et helvete …”

Den romantiske pessimist

“Levv’a livet” anmeldt i Det Nye, 7. februar 1984

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Levv’a livet!” (Plateselskapet) ******

“Levv’a livet”

Åges påskekonsert i P2, rOYAL gARDEN, Trondheim, mARS 1984

Åges verdensrekord

Åges fødselsdag

Et liv etter “LevVa Livet”

En samtale med Åge Aleksandersen i Kjøpmannsgata 28, Trondheim, februar 1985

Trøndersk i singler og pophistorie

Torstein og Dag mot Åge, et påfunn revet ut av luften av meg i Trondheim, i november 1985

Eldorado

Velkommen til “sannheten om Eldorado”

Et uvær av en rock’n’roll-LP?

“Eldorado” anmeldt i Det nye, september 1986

Åge Aleksandersen & Sambandet: “Eldorado” (Plateselskapet AS, GHP 19) ******

Askeladden og journalist-trollet

Rapport fra Akersgaten i etterkant av “Eldorado”, november 1986

Når mørket no har senka sæ …

Med Åge og Sambandet til Svalbard, oktober 1986

Svalbard-nytt

Nyhetsbulletin: Da Åge trakk seg og jeg var vikarierende manager - Svalbard, oktober 1986

Den siste valsen

Det lange farvel, en samtale med Åge Aleksandersen, Trondheim, oktober 1987

- Jeg fikk angst!

En samtale (og noen glass) med Åge Aleksandersen, Stockholm, januar 1989

Åge Aleksandersen: “Solregn” (Plateselskapet) ******

Hva gikk galt, Åge?

En samtale med Åge Aleksandersen, Trondheim, januar 1993

At jeg skulle bli så gammal!

En samtale med Åge Aleksandersen, Flatåsen, januar 2003

1993 - plateomtalene

20 - 20 - 19,5 - 19,5 - 20!
Åge du er verdensmester!

Kong Åges planer:
- Ut og spæll!