Mange tror at 1994 var alt for opptatt av OL på Lillehammer til å bry seg om populærmusikk. Men sannelig tar de feil. Det skjedde mye både før og etter Koss, og noe av det ble berørt i Vi Menn. Her er de 120 platene/boksene (pluss en bok og et par videoer) som ble anmeldt i 1994. Over ser du tre av årets blinkskudd.

Januar

FRA DE DYPE SKOGER

Richard Manuel tok livet av seg i 1986. Robbie Robertson mener The Band ble oppløst i 1978. Men de tre resterende medlemmene nekter å stoppe hjulene. Nye musikere er hyret så dagens The Band er en sekstett. Savnet etter Robertsons komposisjoner og hans svært individuelle gitar-klang og -teknikk er stor. Erstatningene gir sjelden mer enn etterlikningen, eller adekvat leken bluesrock-gitar. Tomrommet etter Manuels såre, følsomme stemme er også stort.

Gjengen mangler evnen til å skrive selv, derfor er de fleste låtene hentet utenfra. Men «soundet» er The Band, fra de dype skogene. Dorsk og tungt jumpende backbeat med stor presisjon. De svirrende Petter Smart-lydene og sjøblå orgelstøtene fra tangentene til Garth Hudson. Levon Helms vidunderlige trange skjær som vokalist. Trekkspill og bulkete Frelsesarmeen-blåsere. Det smaker trygt av mose og muld, akkurat som før.

En del av coverlåtene blir vel fantasiløse, kanskje, særlig Bob Dylans «Blind Willie McTell» som de knoter noe veldig med. På den annen side holder låter som «Remedy» og «The Caves Of Jericho» god, varm Band-standard. Og versjonen av «Country Boy» innspilt i 1986, med Richard Manuel som vokalist, er så overjordisk vakker og trist at den går rett i sjel og ryggrad.

(Vi Menn 6. januar 1994)

4 PLATER

(Vi Menn 6. januar 1994)

Steely Dan: “Then And Now / The Best Of” (MCA) ★★★★★

Endelig – etter en håndfull lite vellykkede forsøk – er den definitive Steely Dan-samlingen her. Digitalt nyoppusset på lydsiden, rett fra mastertapen. 16 låter, inkludert alle slagerne. Steely Dan var en av de få bandene som på tross av at de spilte ualminnelig flinkt, avansert og glasert laidback, klarte å låte direkte farlig. Det er så mye fabelaktig musikk på denne CD’en at du kan sikle. Instrumental-detaljer, lekne overganger som blander jazz, funk og reggae med vestkystrocken, og den eneste av rockens vokalister (bortsett fra Elton John) som har sluppet unna med helhjertet lesping. Tekster med nerve, budskap og briljante, overraskende vendinger skrev de også. Sjekk f.eks. «Hey Nineteen» og «Deacon Blues». Dessverre er de ikke trykt på omslaget. Men skitt au, denne CD’en er en drøm for stereoanlegg, hjerne, kropp og sjel.

(Dette er nøyaktig samme anmeldelse som sto i Vi Menn 28. desember 1993, altså en uke tidligere. Tenker redaktøren bør ta et alvorsord med meg.)

Intet dårlig farvel fra Annie Lennox & Dave Stewart. Vi får smakebiter fra alle perioder i karrieren deres, et slags greatest hits fra scenen, innspilt over tid. Svært brukbare versjoner, eksellent lyd. Og får du tak i førsteopplaget, medfølger en bonus-CD med seks akustiske låter, Eurythmics unplugged.

Collins’ safeste og kjedeligste plate til nå. Et slags kretsmesterskap i tradisjonelle Phil Collins-ballader. Døsig, men skarp perkusjon under mannens veldige melodrama. Han er lei seg, det er vakkert, og alle låtene er like.

The Fireman: “Strawberries Oceans Ships Forest” (EMI) ★★

Paul McCartney under pseudonym slår hodet sammen med ung mann (Youth), og gjør et forsøk på å lage hypermoderne dansemusikk (med snev av new age). Den samme instrumental-låten i stadig nye forkledninger. Lag-på-lag miks, sample & rub’a dub, lydeffektene og megafonstemmene skrus inn og ut av miksen, mens grunnkompet bare går og går. Fascinerende de første tre minuttene, siden koma.

Evig trist

The Smiths: "Best 1 & 2" (WEA) ★★★★

The Smiths var et britisk nesten-Beatles i årene 1983–87, drevet av Johnny Marrs ringlende gitarer og Morrisseys triste ansikt og klagende stemme. De laget periodens ensomste singler og appellerte voldsomt til alle melankolikere og andre som på en eller annen måte følte seg utenfor. Sixteen, clumsy and shy, that’s the story of my life, klaget Morrissey, og fikk svære karer til å grine.

Det var luft og rom mellom instrumentene, og kasse-gitarene ga musikken et semi-akustisk overtrekk – en befriende motsats til den synth-dominerte dansemusikken som preget perioden. Tekstene deres var plagete bekjennelser sunget med stemmen til en som ikke helt visste hvor han sto, i forhold til seg selv, i forhold til sitt eget og i forhold til det motsatte kjønn. Besettelsen, hjemløsheten og ensomheten gikk som en rød tråd gjennom visene. Ordene, Morrisseys behandling av dem og Marrs bittersøte, rastløse gitarer – det ga The Smiths velsignet særpreg.

Svakheten var at bandets uttrykk opererte innenfor litt for trange rammer: Sangene liknet på hverandre. For en utenforstående kan The Smiths låte som et slappere, mindre oppfinnsomt R.E.M. Men bruker du tid på dem, oppdager du brodden og skjønnheten i musikken. Intet popband har så helhjertet og vellykket gitt lyd til denne følelsen av angst og beven som vi tar med oss fra puberteten og ut i det voksne liv.

Når du nå kan kjøpe 28 klassiske Smiths-opptak fordelt på to CD’er, pakket inn i et foto tatt av Dennis Hopper, så nøler du ikke.

(Vi Menn, 20. januar 1994)

Husker du? med Ramones

The Ramones: "Acid Eaters" (Chrysalis) ★★★

Limsnifferne og to-greps kongene The Ramones har aldri lagt skjul på at de likte 60-årene ganske godt. Skjønt de spiller fort og enkelt hører du lett gjenlyden av surfmusikken, Phil Spector, syrerocken og Den britiske bølgen. «Acid Eaters» er derfor ingen overraskelse. Her leverer Ramones sine versjoner av 12 60-talls klassikere.

Dylans «My Back Pages» blir en punkrocker og tåler det. Det gjør ikke Creedence Clearwater Revivals «Have You Ever Seen The Rain». Mulighetene til å variere behandlingen er ikke stor, så det blir veldig rett på sang med klagekor i en feit, durende vegg av gitarer. Men de prøver.

Eric Burdons «When I Was Young» får f.eks. alle temposkiftene den skal og pepres med kassegitarer og iltert farfisa-orgel. «Acid Eaters» er en artig idé, middels løst.

(Vi Menn, 20. januar 1994)

Platen som forsvant

Ian Anderson sørger iherdig for å minne oss på at Jethro Tull eksisterer muligens ikke lenger, men deres fortid gjør. Han har allerede tilrettelagt to CD-bokser med både kjent stoff og veldig mye rart og spennende fra arkivene. Dessuten en dobbel «greatest hits». Og her kommer sannelig en dobbel arkiv-samling også. Den første CD’en inneholder de komplette opptakene fra en LP som ble laget i 1973 (mellom «Thick As A Brick» og «A Passion Play»), men aldri utgitt.

Du gjenkjenner elementer fra «A Passion Play», men platen står faktisk ganske godt alene, skissepreget til tross. CD nr. 2 inneholder arkivmateriale fra årene 1974–1990. Litt vel mye krumspring-og-alt-for-mange-baller-i-luften-melodier – og definitivt kun for fans.

(Vi Menn, 27. januar 1994)

Bruce & Neil om aids

At Hollywood gjør en film om aids er jo i seg selv oppsiktsvekkende. At Tom Hanks våger hovedrollen som visnende hiv-smittet, likeså. Da føles det riktig at musikken til «Philadelphia» også holder mål.

Bruce Springsteen og Neil Young har levert hvert sitt bestillingsverk. Førstnevntes «Streets Of Philadelphia» er grim og vakker, med en tekst (spesielt de to første versene) som er noe av det beste og mest intense han har skrevet. Neil Youngs «Philadelphia» er en vidunderlig skjør pianobasert ballade i klasse med «Soldier» (fra «Journey Through The Past»). Disse to er verdt CD-prisen alene. Men du får også utmerkede innspillinger med bl.a. Peter Gabriel, Sade og Indigo Girls.

(Vi Menn, 27. januar 1994)

Februar

La fiendskapet leve!

Prima Vera; «Absolutt Prima Vera» (Eva) ★★

Prima Vera var et norsk Monty Python uten britenes hjerne, men med desto mer underbukse, bæsj, snørr, drekke & spy-humor på pubertetsnivå. Mathisen & Falsk er betydelig morsommere i dag (Mathisens parykk er bedre også). Kanskje gjennomgikk de historiens første (ikke helt vellykkede) omvendte lobotomi.

«Absolutt Prima Vera» gir 32 eksempler på hvor lite morsom det går an å være. Humor som allerede da virket håpløst avleggs, virker i dag fullstendig meningsløs. Ispedd noen selvkomponerte og noen (ikke lenger så) kjente popmelodier. Med allsangen «Det er Norge som er bra» som eneste rykk i smilebåndet og «Når Jompa spiller tuba med rompa ne’ på Cuba» som beste tittel. Må Jahn Teigen og Herodes Falsk aldri bli venner igjen!

(Vi Menn, 3. februar 1994)

STRÅLENDE!

Richard Thompson: "Mirror Blue" (EMI) ★★★★★

Richard Thompson er musikernes favoritt. Ingen megastjerne, men en pådriver og inspirasjonskilde for de fleste av dagens og gårsdagens store. Lyden og formen er usedvanlig karakteristisk.

Den flate, strevende stemmen, de ru, ekspressive og fortellende tekstene (ofte fra menneskesinnets mørkere sider, men med en besk humoristisk vri) og det eminente gitarspillet. Knapp, nøkkende kompgitar, gnistrende solo-løp hvis utvikling du aldri klarer å forutse. Thompson står der og lyser foran et band som tikker og går. Leken perkusjon, yre trekkspill-linjer, mandoliner, tangenter og duggfriske klanger fra britisk folkemusikk.

«Mirror Blue» er en strålende vareprøve på hva mannen kan, hvor allsidig han er, hvor dypt han griper, hvor uttrykksfull han er. Enten han tøyser («MGB-GT»), rocker stramt og rett på sak («For The Sake Of Mary») eller lar de mørke understrømmene slippe fri i storartete episke lytteopplevelser («The Way That It Shows»). «Mirror Blue» er den første viktige LP’n i 1994. «Unplugged» og elektrisk i en tid som stort sett bare er enten eller. Og bedre gitarist finnes ikke på planeten!

(Vi Menn, 3. februar 1994)

BOWIES FORTID

David Bowie: "The Video Collection" (EMI) ★★★★

«The Video Collection» samler de fleste av Bowies slagere, fra «Space Oddity» (1969) til remiksen av «Fame» (1990). Det eldste stoffet (som i rettferdighetens navn ble laget før videoalderen) virker merkelig blekt og fantasiløst (bildene, ikke musikken!), mens saker som «Ashes To Ashes», «Let’s Dance», «China Girl» og den merkelige «Loving The Alien» slår luften ut av dagens MTV.

Til sammen 25 låter, inkludert to videoer som aldri har vært vist før — alt i suveren stereo hifi-lyd. Absolutt av de bedre rockevideoene på markedet.

(Vi Menn, 3. februar 1994)

Macho-Boogie

Leken med synth og danserytmer er over. ZZ Top er tilbake der de bør være. Med durende, feit Texas-boogie. Strippet ned til trio-lyden, men oversmurt med trio-pålegg. Billy Gibbons’ karakteristisk frynsete gitar-klang broderer, røsker og river. Han er både riffmaskin og solist på én gang og får spretten støtte i Dusty Hills bass og Frank Beards widescreen-metronom.

Det er hardt og tøft. Det har punch som en luftvernskanon. Det svinger infernalsk. ZZ Top er et slags amerikansk svar på Status Quo. En evighetsmaskin som lever av å resirkulere sine gamle triks om og om igjen, og som likevel klarer å få det til å låte uforskammet nytt og friskt hver gang!

Dessuten har de denne frekke evnen til å skrive tekster med en spotlight av et glimt i øyet; alle macho-ingrediensene får boltre seg fritt blant halvnakne jenter, skinnende biler og den alltid durende rock’n’roll-radioen. «Antenna» er drøye 50 minutters nonstop party-rock’n roll.

(Vi Menn, 10. februar 1994)

RÅTNER CD-PLATEN?

Flere og flere uroer seg for CD-platenes levetid. Bransjen tilbakeviser fremdeles snakket om at CD’er «råtner», men i England hører man stadig oftere om defekte plater som ødelegger CD-spillere. Plastlaget på CD’en splintres under avspilling. Bitene spruter og gjør stor skade på finelektronikken i spilleren. Det gjelder særlig single-CD’er produsert mellom 1988 og 1990.

Produsenten forklarer det med at de enkle pappomslagene man brukte på single-CD’er var innsatt med et stoff som dessverre reagerte med plasten. Dette stoffet brukes ikke lenger.

Du kan for øvrig se med det blotte øyet om CD’en din har råtnet. Den normale sølvfargen forandrer seg og blir gradvis mer gullaktig. Har du en eller flere slike CD’er, bør du være forsiktig med å spille dem.

Ellers innrømmer bransjen at man ikke vet eksakt hvor lang levetid en CD har. Men det vises til at returen på defekte CD’er ennå ligger under 1 %, mens tallet for vinyl er snaut 30 %.

(Vi Menn, 10. februar 1994)

SELVHØYTIDELIG

Alice In Chains: "Jar Of Flies / SAP" (Sony) ★★

To mini-CD’er med samlet spilletid på vel 50 minutter. Den første består av syv kutt innspilt ifjor. Den andre inneholder fire låter og ble utgitt i 1992, men da kun i USA. Det låter for så vidt ukomplisert og befriende lavmælt.

Men det låter også veldig uinteressant, ustrukturert og flatt. Klimpringen og den sløve, fjerne sangen samles periodevis rundt gode melodibrokker, men altfor ofte mister bandet tråden og ender med å trå vannet.

Om ikke annet beviser platene at Alice In Chains er like selvhøytidelige som de prøver å vise at de ikke er.

(Vi Menn, 10. februar 1994)

PUNKTERING I FINNSKOGENE

«Amors bil» er ment som et fyrig og livsbejaende rop (på norsk) fra Finnskogene. Gitar-sterk og klassisk rockende, pepret med historier om urolig, ungt manneblod, vene piker og raske biler. Contenders har den riktige lyden, men får det ikke til å svinge ordentlig. Dels fordi melodiene er relativt middelmådige, men mest fordi tekstene punkterer dette forsøket på å formidle en norsk versjon av den amerikanske landeveisdrømmen.

Sangene har tilsynelatende et rikt persongalleri og gir inntrykk av at de har en historie å fortelle. Men de stopper allerede før de er begynt. En røff personskisse som aldri utvikler seg til noe av kjøtt og blod, et par antydende tilløp til intrige, litt kludring med metaforer, og så makter man ikke mer.

Bortsett fra «Blå duett» (den eneste vellykkede og fullbyrdede teksten) avslører sangene at opphavsmennene enten ikke har noe på hjertet (men bare later som om), eller at de mangler de håndverksmessige evnene (eller tålmodigheten) til å få det ut. «Amors bil» låter klossete. Her burde meget vært gjort før brødrene Kulseth & Co. gikk i studio.

(Vi Menn, 17. februar 1994)

HJELPE OG TRØSTE!

Diverse artister: “Norske hits 1980–1989” (PolyGram). ★★

Hvor dårlig var norsk pop i 80-årene? Veldig om vi skal tro den forseggjorte doble CD-samlingen «Norske hits 1980–1989». Gjennom 38 låter minnes vi på at Norge først og fremst er gode til å lage stivbente kopier av utenlandske forbilder. Iblant krysser det riktignok over i det eksentriske, og da blir resultatet morsomt om ikke annet. Jannickes «Svake mennesker» tar potten der, mens Stavanger For Africa gir begrepet veldedighet et helt nytt innhold (hensikten helliger definitivt ikke alltid middelet).

Samlingen tar utgangspunkt i VG-lista, men er ikke konsekvent. Dermed er ganske mange av artistene representert med låter som ikke var slagere i det hele tatt. Innimellom ligger godt stoff (som riktignok har trøbbel med datostemplingen). Her er rock, pop, disco, evinnelige norske ballader – ja, alt som tenkes kan. Det regelrett fryktelige og det brukbare stokket om hverandre slik at CD’ene ikke egner seg for avspilling for andre enn gjennomsnittsnordmannen (og han finnes ikke).

I dette selskapet fremstår Gary Holton & Casino Steel, TNT, DumDum Boys og Stage Dolls som genier – om ikke annet så på grunn av adrenalinet. Det hadde Åge Aleksandersen også gjort om vi hadde fått hva som helst annet enn «Lys og varme».

(Vi Menn, 17. februar 1994)

BÅLKVELD

Joan Baez: "Rare, Live & Classic" (Vanguard) ★★★★★

Husker du bål på stranden og barbente jenter med panneband og skitne fotsåler, som spilte «Donna, Donna» og «We Shall Overcome» på nylongitar, mens alle vi andre nynnet med? Likte du Donovan bedre enn Dylan fordi sangene hans var mye lettere å spille (et poeng hvis du ville ned i olabuksene til de nevnte jentene)? Vel, da er minneboksen du trenger her: Joan Baez så det holder over tre CDer.

Den operabefengte dådyr-røsten hennes går selvsagt gjennom marg og ben. Men slik var og er hun. De 60 låtene er plukket fra årene 1958–1989 og gir et ypperlig tverrsnitt av Baez’ karriere. Det veksles hele tiden mellom studio og scene, alle nøkkelkuttene er her – og også masse som aldri har vært utgitt før. Vi får en god del duetter (Donovan og Kris Kristofferson er innom).

De tre konsert-duettene med Dylan blåser alt annet her av banen. To kutt fra 1963: «Mama, You Been On My Mind» og den til nå ukjente «Troubled And I Don’t Know Why» (en fenomenal sak der Dylan tar versene, mens Joan henger med i refrengene). Ett fra Rolling Thunder-turneen i 1976: «Blowin’ In The Wind», det beste eksemplet på skjønnheten & udyret som to stemmer kan gi, Dylan valser melodien flat med en gretten innlevelse som gir permanent gåsehud.

(Vi Menn, 24. februar 1994)

Mars

STRYKNIN & DONALDBRUS

Therapy? er et irsk røverlag som har spesialisert seg på å spyle øreganger med overlydsgitarer og knurrende tekster. «Troublegum» er et slags kronen på verket. På denne platen finner de den perfekte balansegangen mellom smerte og nytelse, mellom industri-støy og honninggyllen pop. Låtene spinner ut på djevelsk kampgny, men den soniske gitarduren finner hele tiden uforskammet veldreide og iørefallende melodilinjer som løfter deg ut av støyen og inn i rusen. De hamrer også ut klassiske metallriffs som får ørene til å flagre. Hva er dette? Middle Of The Road på stryknin? Black Sabbath på Donald-brus? Ikke vet jeg. Men du verden som det river og svinger og gjør godt. Og tekstene er beske drops med en infam humor. Akkurat så bra skal støy låte.

(Vi Menn 7. mars 1994)

FØR CROWDED HOUSE

Crowded House har en fortid og den heter Split Enz (1972–1984). Tim Finn ledet bandet. Broder Neil mønstret på i 1980. Paul Hester var med. Og mange, mange andre fra New Zealand og Australia. De begynte som splitter gær’ne sminkedokker med sans for spretne melodier og kunstneriske ambisjoner i Roxy Musics gate. Etter hvert forsvant sminken, og brødrene Finn tok tak i musikken på en mer direkte måte: Smarte tekster, sterke melodier – gjerne med slektskap til The Beatles. Sjekk «My Mistake» og «Message To My Girl», så er du solgt.

(Vi Menn 7. mars 1994)

DRØMMEDAG PÅ STRANDEN

Debbie Harry slo (og slår) ut Madonna på absolutt alle områder. Puse-stemmen hennes gir ennå grøsninger når den koketterer i de feiende flotte poplåtene til Blondie. Tre-minutters mesterverk uten datostempling. De største slagerne finnes på «The Complete Picture» (fra 1991), mens «Blonde And Beyond» bidrar med materiale som ikke er fullt så kjent. LP-kutt, B-sider, demoer, en og annen slager og noen «live»versjoner. 19 kutt som stort sett låter som en drømmedag på stranden i juni.

(Vi Menn 14. mars 1994)

DE NYE SYNGEDAMENE

Verden er full av «soul»-sangerinner. Sorte og hvite jenter - som oftest billedvakre og alltid med kropper som skriker etter midtsiden i et mykpornoblad. Jentene har god stemme, turnerer svett funk brukbart, men liker seg best langt inne i balladen. Da kan de stå der på scenen og skjære inderlige grimaser og vri sine hender som om hele tilværelsen sto på spill. At det de synger er ord og vendinger så hinsides flosklenes verden at du ikke engang får et marsipan-lokk til å sitte over stasen frivillig, er det ingen som merker. Whitney Houston. Mariah Carey. Pauline Henry. Pauline Henry? Ja, det er henne vi snakker om nå. CD'n «Pauline» har alle de riktige lydene, legger seg pent til rette i nærhetene av balladeland, byr på en grei versjon av Bad Companys «Feel Like Making Love». Hverken bedre eller dårligere enn alle de andre moderne syngedamene (ja, for det er virkelig det de er). Lett å høre på, alarmerende anonymt. Kaller du dette «soul», fortjener du at Aretha Franklin setter seg på deg.

(Vi Menn 14. mars 1994)

CD-PROBLEMENE ØKER

Som tidligere nevnt på disse sidene, råtner enkelte single-CD'er produsert i årene 1988-90. Produsenten Philips skyldte på at CD-plasten reagerte med kjemikalier i pappomslaget. Nå innrømmer de at det kanskje likevel ikke var pappomslaget, men en reaksjon mellom svovelinnholdet i luften og CD'enes plastog sølv-belegg som forårsaket forråtnelsen. Ikke nok med det. Svineriet er oppdaget på konvensjonelle longplaying-CD'er i de normale plasteskene også. Philips i England har derfor opprettet et telefonnummer som innehavere av ødelagte CDplater kan ringe. Dette lyder skummelt.

Vær for øvrig oppmerksom på at det bare i 1992 ble omsatt hele 19 millioner pirat-CD'er i Europa. Kvaliteten på disse platene er meget ujevn, men fordi de ser helt ut som de ekte, offisielle utgivelsene til de store plateselskapene, er de vanskelig å avsløre. Snart blir det en løsning på problemet. Platebransjen skal nemlig begynne å trykke fargehologrammer direkte inn i CD-platene, og disse er omtrent umulig å kopiere.

(Vi Menn 14. mars 1994)

SYMFOROCKEN VENDER TLBAKE

Symforocken med sine prangende arrangementer og svulstige bløtkakefilosoferinger er ikke død. Den lever i beste velgående i Marillion. Og ikke nok med det. «Brave» er også den første fullverdige LP'n de har laget siden sangeren Fish forlot dem i 1988. Erstatteren Steve Hogarth har vokst solid. «Brave» følger oppskriften, sakte oppbygninger som gradvis svulmer ut i regelrette orgasmer av vellyd som bærer Hogarths rungende drama rett til himmels. Tekstene vader i pretensiøse formuleringer stinne av bekymring for vår fremtid og menneskets kår både på det indre og det ytre plan. MelanIkolsk, men med lyse streif av håp. Velspilt, velarrangert - med symforockens karakteristiske rom for broderinger, og også med sterke refrenger som løfter musikken med jevne og nødvendige mellomrom. Ikke ille i det hele tatt. Coveret anbefaler høy avspilling i totalt mørke.

(Vi Menn 21. mars 1994)

FRA QUEEN TIL MØL

Brian May Band: Live At The Brixton Academy (EMI) ★★

Queen-fans bør nærme seg med forsiktighet. Gruppas gitarist Brian May med nytt band, kordamer og det hele, fremstår som en hvilkensomhelst heavyrocker. Masse bråkete gitar, kjasete komp, og anonyme låter. Selv Queen-klassikeme han forsøker seg på, reduseres til møl.

(Vi Menn 21. mars 1994)

April

RETT I HJERTET

Bruce Cockburn: Dart To The Heart (Sony) ★★★★★

Godstoget ramler stilt gjennom Bruce Cockburns maleriske og svært poetiske omgang med nordamerikanske myter og historie. Stemmen hans har de mørke brillene på, som David Blue når han var som beskest, som Jackson Browne når de bittersøte ordene tok ham.

Tekstene berører alt fra de mjukeste følelsene til de mest dirrende religiøse anfektelsene. Uten at de drukner historiefortelleren Cockburn. Og til dette kommer et komp så diskret komponert, og så smakfullt at gåsehuden melder seg.

Han trøkker på et par ganger med skyflende Dire Straits-rock. Men hovedsakelig er dette luftige, nære vignetter der tekst og stemme utgjør tyngden, mens de musikalske rammene skapes av vakre countrydetaljer, pludrende gitarspill og et og annet tåkeflak fra orgelet.

(Vi Menn, 4. april 1994)

MÅNE OVER PRÆRIEN

Willie Nelson: Moonlight Becomes You (Sony) ★★★★

Tilbake i tiden og vekk fra superstjerne-oppbudet på "Across The Borderline”. Månesølv over prærien. Willie Nelson tenner stearinlys i aboden og synger evergreens. Lun i blikk og røst, med en varmt lite countrylag i ryggen. Gitarsoloene hans er like hjertegodt famlende på én streng som alltid, medmusikantene legger det lett jazzete underlaget med skyflende akkorder og løpende pianotoner.

CD’en åpner og avslutter med en selvkomponert sang, helt i cover-låtenes ånd. 45 hyggelige minutter uten store overskrifter. Fjernere fra Seattle kan du ikke komme.

(Vi Menn, 4. april 1994)

EAGLES PÅ VALIUM

Blue Rodeo: Five Days In July (WEA) ★★★★★

En usedvanlig pyntelig, nesten musestille variant av den mjuke countryrocken. Eagles møter Jackson Browne møter Neil Youngs "Harvest Moon” over en bordpakning Valium. Blue Rodeo unngår likevel å virke kjedelig fordi de formidler oppriktig kjærlighet til musikken. ”Five Days In July” låter som om den var innspilt ved kjøkkenbenken i et ordentlig koselig tømmerhus på prærien. Bandet porsjonerer ut instrumentene slik at det aldri blir overbefolket i miksen. Et orgel får være orgel i blå ensomhet. Steelgitaren får gli sine tonerekker i fred. Munnspillet henger som tanker rundt et leirbål. Gitaristen får leke med ekko-twang og spille ilter Neil Young-solo i friluft. Forsiktig holdes disse elementene sammen av et varmt, diskret grunnkomp og en stemme som har noe på hjertet. Ingen store overskrifter. Masse fin musikk.

(Vi Menn, 11. april 1994)

SKOTSK VISESOUL

The Proclaimers: “Hit The Highway” (Chrysalis) ★★★★★

Går det an å lage visesoul? Glasgow-tvillingene The Proclaimers kan. ”Hit The Highway” - deres tredje LP, og deres første på fem år - er hoiende sjelekval for akustisk gitar og basisk elektrisk komp. Brødrene roper det ut, tostemt og samstemt om hverandre. Foruten 12 nye innspillinger (ti selvkomponerte pluss en Otis Redding-låt og en vakker gospel-vise) leverer også CD'en brødrenes gamle hit ”l'm Gonna Be (500 Miles)” (gjort aktuell igjen i filmen ”Benny & Joon”). Det låter friskt, inspirert - med en herlig punch.

(Vi Menn, 11. april 1994)

VERDENS BESTE TRIO (litt)

Mercury Motors: Sailors Onshore (Sonet) ★★★★★

Mangfoldige. Eksplosivt inspirerte. Spennvidden er kolossal på Mercury Motors’ nye CD. Sekkepiper og folkemusikk står side om side med hvit larm på strittende nervetråder og gylden, vulkanisert pop med verdens mest honninggylne refrenger. De blir aldri forutsigbare, og klarer likevel å holde seg nær basen takket være det utrolig solide grunnkompet til bassist Vestaby og trommeslager Hansen. Men libro Jørn Christensen tillates såpass luft under gitarvingene at du får den svimle følelsen. Han utnytter også rommet glimrende. Bruset av elektriske gitarer og det nære klimpret av akustiske strenger går nydelig ihop.

”Sailors Onshore” er muligens et bløtere Mercury Motors-album, selv om de tunge innslagene sørger for at de aldri tipper over. Rått fengende, overrumplende variert - til tider nesten blygt poetisk. Mercury Motors er verdens beste trio. De var det i hvert fall i morges.

(Vi Menn, 18. april 1994)

FREM FRA GLEMSELEN

Overnight Angels (Sony) ★★★
Shades Of lan Hunter (Sony) ★★★★
All The Good Ones Are Taken (Sony) ★★

lan Hunter - glamrockprins, Dylan-klone og 100% britisk egenart - ble aldri superstjerne (selv om han var nær et par år på 70-tallet med Mott The Hoople). Derfor var det liksom ikke så nøye med å gjøre platene hans tilgjengelig på CD. Ennå er det huller i katalogen (hos Chrysalis), men Sony har omsider fullført sin del av oppgaven. ”Ian Hunter” og ”All American Alien Boy” kom for flere år siden. Her er ”Ovemight Angels” (1977), dobbel-samlingen ”Shades Of lan Hunter” (1979) og ”All The Good Ones Are Taken” (1983). Alle i Nice Price-serien.

”Ovenight Angels” led (og lider) av en bombastisk, sonisk lydvegg med merkelig sølete papppunch i bånn. Men stoffet i seg selv virker snarere bedre enn dårligere enn det gjorde for 17 år siden.

"Shades Of lan Hunter” blander nøkkelkutt fra Mott The Hoople og tre solo-LP’er med B-sider, single-mikser og sjeldne opptak. Litt for blanda drops til at den egentlig danner det store og fullverdige bildet av Hunter.

”All The Good Ones Are Taken” er med sine tidstypiske arrangementer (disco og elektro anno 1983) den av Hunters plater som har tålt tidens tann dårligst. Men tittelkuttet (i to versjoner) og ”Seeing Double” er klassisk Hunter.

(Vi Menn, 18. april 1994)

MER STONES ENN STONES

Primal Scream: Give Out But Don’t Give Up (Sony) ★★★★★

Primal Scream har spilt seg igjennom alt The Rolling Stones ga ut på 70-tallet, skylt det ned med Stax’ og Atlantics soulplater fra 60-tallet, hyret Memphis Horns og soul-produsenten Tom Dowd - satt volumet på 11 og latt det stå til. Bortsett fra lydkvaliteten, som er pur 90-talls champagne, er dette rene arkiv-platen. Til tider mer Rolling Stones enn The Rolling Stones.

Nesten-utdrag fra "Exile On Main Street” og ”lt’s Only Rock’n Roll”. Heite tvillinggitarer som riffer og skyver, blodfullt blåserkomp, forrykende boogie og blå, blå lekker-ballader med jenterøster, famlende tangenter og stram akustisk klimpring.

Primal Scream mestrer sine genre. Om de tilfører dem noe nytt og eget, er mer tvilsomt. Men man kan ikke akkurat skjelle ut et band for å ha laget en gjennomført underholdende og stilsikker plate.

(Vi Menn, 25. april 1994)

LYDEN AV NOE STORT

Pink Floyd: The Division Bell (EMI) ★★★★

Roger Waters tok med seg tekstene og kjeller-depresjonene da han forlot Pink Floyd. Men ikke lyden. Den forvalter David Gilmour. Stemmen hans (slik vi kjenner den fra bl.a. ”Money”), gitarklangen (pirkete intro som eksploderer i kastende, sølvglinsende soli drivende i tåkeflak av ekko), de monumentale lydkulissene, det ruggende, polstrete, lett synkoperte grunnkompet. Alt er beholdt og foredlet på det Waters-frie Pink Floyds andre LP, "The Division Bell”.

Om noe er nytt, må det være at gitaren nå er gruppens mest sentrale og dominerende instrument. Solisten Gilmour tillates stadige og lange flyveturer. Kompgitaristen Gilmour ligger hele tiden veldig nær i produksjonen og gjør bl.a. svært fine ting med sine akustiske gitarer. Richard Wrights tangenter fyller store deler av det bakre rommet med tunge lydtepper. Men han er også frempå som, til Pink Floyd å være, overraskende tradisjonell pianist. Han leverer også en låt ("Wearing The Inside Out”) som plasserer gruppen farlig nær Moody Blues.

Gjestende musikere er her nok av. Fra hoiende jentekor via blåsere til fullt symfoniorkester. Under alt ligger Nick Masons trommer. Presise, soft rullende. Han er effektiv, som alltid, men fullstendig blottet for temperament.

Det er vel strengt tatt Pink Floyd også. Men lyden, lyden har de. Det flyter til tider aldeles praktfullt. Men farlig og utfordrende blir det aldri. Der merkes savnet etter Roger Waters. Hans personlige mareritt, hans veldige tekstutblåsninger, hans krigerske metaforer. Dagens Pink Floyd vil gjerne formidle en slags alvorlig meditasjon over tilværelsen, men det blir for lettvint, for blast, for pyntelig. Det er ingen ord og lyder her som åpner dører, ikke engang på gløtt.

Coverheftet er selvfølgelig veldig fint og skummelt. Men det ligger på Moody Bluesnivå. Innpakningen lover noe som den aldri gir fordi Pink Floyd akkurat som Moody Blues egentlig bare er nok et poporkester - fattig på enkeltlåter (eneste ordentlige låt her er den halvakustiske visen ”Lost For Words”), men utrolig flinke til å skape en følelse av fullbyrdet helhet - som gjerne vil, men egentlig ikke har noe på hjertet. Det de har, i motsetning til de fleste i dag, er sin egen lyd. Kanskje det er tilstrekkelig.

(Vi Menn, 25. april 1994)

Banalt

Tom Pacheco: “Luck Of Angels” (Sonet) ★★

Tom Pacheco. Røst som lær. Proppfull av hardluck-stories. Mannen er et utmerket utgangspunkt for countrymusikkens kruttsterke fortellertradisjon, men han mangler noe av det viktigste: Evnen til å føre historiene i land. I løpet av et par skarpt formulerte innledende strofer streker han opp personer og skjebner som pirrer nysgjerrigheten. Men like hurtig faller historiene ned i fryktelige, banale utviklinger som får deg til å grøsse. Troverdigheten forsvinner, og du sitter bare igjen med lyden av en fyr som prøver, men som ikke er i nærheten av å nå folk som John Prine og Kris Kristofferson til knærne. Synd, for han har stemmen og musikerne.

(Vi Menn, 25. april 1994)

Mai

DUMDUM BABLER

DumDum Boys er norsk rocks flaggskip, hevdes det. Javel. De er spillekåte og variasjonssterke. De kan kjærtegne med den ene hånden og slå med den andre. Alt låter helstøpt. Passe rått, passe flott.

De blåser deg i veggen med rungende heavymetalgitarer i «Mitt hjertes trell». De er døsige, bedøvede (som av vin) med kassegitarer og symfonisk bakdrag i «Hagelangs» som byr på platens mest poetiske linje: Dagene ruller videre / vestover mot kvelden & forsvinner.

De leverer en erotisk liten romanse i «Forglem meg ei», men pakker den inn i et hardhendt gitarkomp sneiet av skeiv synth og stekt på prikkende perkusjon. De hvisker vakkert om døden: Hadde han sjel, var den en skjæres / røver de som skinner mest («Tyven tyven»). Kontraster. Lys & skygge.

Men dumdum’ene klarer ikke å skjule at de innerst inne er noen ordentlige romantikere. Jeg har sitert gode linjer. Men de er dessverre få. Dumdum’ene formidler vene tanker på nødrim og hybelgrammatikk. Sjekk første vers i «Stor & sterk», og du skjønner at det bare finnes én Lars Lillo-Stenberg.

Bortsett fra «Iselin», som hevdes å være en vrien dame (uten at de klarer å gjøre henne levende), handler ikke sangene om noe. Tekstene er stort sett oppramsning og stokking av ordtak eller selvlagede oneliners som kunne vært det. Lek med språk, lek med uttrykk. Men uten substans.

Tekstene foregår inni hodet til sangenes alterego. De er undrende, de er sinte, de er fulle av håp. Men ingen visjoner utkrystalliserer seg i talegrøten. Det blir flinkt babbel. Ikke mer.

Da er jeg mer glad i lyden deres. Et helstøpt, mangefarget, temperamentsfullt komp levert av et band som tror så til de grader på seg selv at de gjør det umulige mulig. De varierer virkemidlene uten å anstrenge seg.

Det helt store løftet mangler nok. Men de låter hudløst vakkert uten å bli bløte. De svinger som et helvete uten å virke affekterte. Og detaljrikdommen i arrangementene viser at vi definitivt har med en gjeng dyktige instrumentalister å gjøre – helt ut i det gospelliknende trøkket i det lange, avsluttende tittelkuttet. (Men spar meg for «Perfekt», en laidback pianolåt som låter som «Du er den ände» sunget av Ole Paus!)

«Ludium» er en plate som spilles fra start til mål uten at de enkelte låtene vikler seg i hverandre. Alltid noe nytt og annerledes. Alltid et refreng som sitter, et riff som drar, en stemning som beveger. Dumdum Boys er flinke. Men de babler for mye.

(Vi Menn, 2. mai 1994)

KLASSISK RAY CHARLES

Ray Charles: “Uh huh/His Greatest Hits” (Sandstone) ★★★★★★

En billig dobbel-CD med Ray Charles er akkurat hva du trenger. I hvert fall når den er så god som denne. 41 klassiske innspillinger fra årene 1959–1972, inkludert samtlige av hans største hits.

Ray står selv for utvalget og var også direkte involvert i prosessen med å mikse lyden for CD-mediet. En herlig blanding av soul, jazz og country & western. Med nøkkelkutt som «What I’d Say», «Georgia On My Mind», «I Can’t Stop Loving You», «Unchain My Heart» og «Your Cheating Heart». Alt i originalinnspilling.

(Vi Menn, 2. mai 1994)

Elektrisk rus

Lyden er tjukk og tung, en nådeløs dur som kveiles ut og kveiles ut. Ikke for fort. Definitivt ikke for sakte. Breie gitar-riffs gjør låtene mer solide enn betong.Seige og rare lydkulisser gjør hele stasen disig, infrarød, selvlysende. Det er psykedelisk, det er Zeppelin-olmsk, det er overrumplende medrivende.

Soundgarden formidler en slags merkelig magi satt sammen av elementer som vi har hørt tusen ganger før. Men aldri helt i denne sammensetningen. De tar sats, de sparker fra, de letter.

Hele plata er en kontrollert, mektig elektrisk rus - til og med den akustiske gitarklimpringen virker elektrisk. Dønn bra. Dønn herlig når du spiller den høyt og gitarene bare velter ut.

(Vi Menn, 2. mai 1994)

JIMIS BLUES

Bluesmusikeren og sangeren Jimi Hendrix bobler frem på alle platene han laget. Men ingen av dem er egentlig blues-plater. Til det er spennvidden for stor, lojaliteten mot definerte båser for liten.

Den nye tematiske CD’en «blues», samler 11 kjente og ukjente opptak som alle har nettopp blues-draget felles. Enten det er naken, akustisk blues, eller tung, tordnende elektrisk blues. Det er her alt sammen, fra studio til scene og tilbake igjen.

Hendrix’ ukonvensjonelle gitarteknikk drar ham langt utenfor den tradisjonelle bluesen, men det finnes ingen lov mot det. Disse drøyt 72 minuttene er rene julekvelden. Her er «Hear My Train Comin’» (både akustisk og elektrisk), her er guddommelige «Red House», her er et nesten ni minutter langt alternativt opptak av «Voodoo Chile», her er en trøkk 16 versjon av Muddy Waters’ «Mannish Boy».

Og det tettskrevne coverheftet på 28 sider er en perfekt ledsager til musikken. Ingen essensiell Hendrix-samling, men utmerket for fans og nysgjerrige.

(Vi Menn, 9. mai 1994)

STEREO-MAT

Roxette har liksom nådd bånn i tønna si. «Crash! Boom! Bang!» er alt du forbinder med duoen. Durende, strømlinjeformete rockere med masse krasjende gitar og tindrende koring. Salige ballader som glir rett ned. Arrangementer med punch og tyngde. Stereo-mat. Iørefallende.

Men det glir mer eller mindre i ett med hva de har gjort tidligere. Ingen av låtene løfter seg ut av samlebåndfølelsen. Det er flinkt. Det er nesten ABBA. Men det er ABBA uten sjel. Du liker det mens det står på, men glemmer det med en gang det er over.

Jeg tror Roxettes verdensdominans sier takk for seg.

(Vi Menn, 9. mai 1994)

PÅ KONSERT

The Neville Brothers: “Live On Planet Earth” (A&M) ★★★
Van Morrison: “A Night In San Francisco” (Polydor) ★★★★

Jeg får si det som det er: Jeg er ikke glad i konsertplater. Men noen er bedre enn andre. Neville Brothers’ «Live On Planet Earth» kunne jeg vært foruten. Bandets magiske, overjordiske studio-atmosfære erstattes av et tett, proft og veldig funky driv som grenser mer mot det alminnelige enn godt er. Det var sikkert gøy å være til stede, men her hjemme i stuen blir også dyktig mas, mas.

En låt som «Yellow Moon» reduseres f.eks. fra kjøtt, svette og blod til en oppblåsbar Barbara. Kun for spesielt interesserte.

Van Morrison gir sin doble konsert-CD, «A Night In San Francisco», en helt annen vri. Her er få enkelt-låter. I stedet skaper han overraskende og spennende potpurrier, drar dem ut i like overraskende improvisasjoner og tar stadig et skritt tilbake for å la de mange gjestevokalistene slippe til. Det blir en sjanseskapende konsert – også på CD.

Låtene angripes fra andre vinkler, gis nye fortolkningsmuligheter – og løftes ut på et aldeles fantastisk mektig komp. Det blir mindre en Morrison solo-forestilling og mer en ensemble-happening. Absolutt verdt forsøket, selv om nettopp Morrisons demokratiske, selvoppofrende sinnelag gir oss mindre av mannen enn vi hadde håpet.

(Vi Menn, 9. mai 1994)

TILBAKE TIL FREMTIDEN

Elvis Costello: “Brutal Youth” (WEA) ★★★★

Costello er tilbake med sitt gamle band, The Attractions og Nick Lowe. Det gjør «Brutal Youth» til et umiddelbart déjå vu. Lyden av kompakt, rasende, flappende rock’n’roll ute av kontroll – skutt i filler av Elvis’ beske, andpustne ordflom.

Du tenker «This Year’s Model», og smiler. På sitt beste er det nesten så bra. Andre steder er referansen «Trust», og fortsatt bra. Og når tempoet skrus helt ned, til Alisons verden («Rocking Horse Road»), eller enda mer – til Cole Porter møter Bacharach –, fornemmer du at Elvis liker seg minst like godt der.

«Brutal Youth» er rene oppslagsverket i tidlig Costello. Men modnet, kontrollert og kalkulert og dessverre preget av hans nåtidige problemer med å begrense ordene og hans motvilje mot altfor iørefallende melodier. Likevel, klart hans sterkest LP siden «Blood And Chocolate».

(Vi Menn, 16. mai 1994)

SOM ET SKUDD

Sir Douglas Quintet: “Day Dreaming At Midnight” (Elektra) ★★★★

Doug Sahm nekter å bli gammel. Så lenge hatten sitter, er vår gamle texmex-helt like virilt til stede; selv om de moderne tider ikke alltid er like snill mot ham («She Would If She Could, But She Can’t So She Won’t»).

Doug kjørte sitt Sir Douglas Quintet i gang midt på 60-tallet. Og de kjører ennå. Med bl.a. tidligere Creedence-trommis Doug Clifford i maskinrommet. «Day Dreaming At Midnight» er proppet med ganske hardtslående og feit rock (inkludert den skarpt morsomme «Dylan Come Lately»), på et øs av gitarer, ofte pepret med karakteristisk énfingers orgel.

Forbildene er Byrds, Creedence, Beatles & Stones. Noe ambisiøst, kanskje. Men det sitter som et skudd. Også tekstene, som er livsvisdom uten tilsetning, med en umiskjennelig ettersmak av country. Som musikken.

(Vi Menn, 16. mai 1994)

ET FUNN

Ben Harper: “Welcome To The Cruel World” (Virgin) ★★★★★

Jeg visste ikke noe om ham. Men plutselig bor han i CD-spilleren min, Ben Harper. Med sin solvarme slide, sin tresprukne blues, sin knirkende sorgmunterhet og sitt svingende ved-kjøkkenbenkenkomp. Nært, varmt. En sort John Prine, intet mindre.

Han blander hvit roots og fortellertradisjon med sort blues. Et funn, intet mindre.

(Vi Menn, 23. mai 2026)

JØSSENAVN!

Bob Woodruff: “Dreams & Saturday Nights” (Asylum) ★★★★★★

Ikke siden David Lindleys «El Rayo-X» (1981), har jeg hatt et herligere førstemøte med en plate. Bob Woodruff, New Yorker i Nashville, er en storartet historieforteller, en glimrende sanger, en suveren mester av countrygenrens melodier og timing, en genial lagleder når det gjelder valg av musikere. Kort sagt: «Dreams & Saturday Nights» er platen du må ha.

Her får du hardluck stories, kvinnesavn, tette drinker og rastløse netter så det holder. Alt lagt på et komp med skarp egg (og kick i trommene), selv når mannen griner i glasset og George Jones er på jukeboxen i hjørnet.

Her er masse gitarer (med ledegitar vandrende like elegant rundt i melodiene som på før nevnte David Lindley-LP), elektriske, akustiske og ordentlig glidende lap steel. Her er feler og tangenter og mandoliner og sorgmunter spilleglede. Det svinger som et beger. Og ikke en eneste svak låt.

Klassisk honkytonk så hjertelig til stede i 1994 at Woodruff i tittelkuttet plutselig får hele gjengen til å låte som R.E.M.

(Vi Menn, 23. mai 2026)

MER ENN BAND AID

Bob Geldof: “Loudmouth/The Best Of Bob Geldof & The Boomtown Rats” (PolyGram) ★★★★★★

Bob Geldof kom som et brøl ut av det irske kaos med Boomtown Rats i 1977. Red høyt på hitlistene med snedig konstruerte popsanger som «Rat Trap», «I Don’t Like Mondays», «Banana Republic» og «Someone’s Looking At You». Så forsvant både han og bandet. I 1984/85 var Geldof på banen igjen som initiativtaker til veldedighetsplaten «Do They Know lt’s Christmas», det amerikanske svaret «We Are The World» og den enorme veldedighetskonserten Live Aid som ble sendt direkte på TV over hele verden. I 1986 ble han slått til æresridder av den britiske dronning.

Her burde det jo vært duket for en fantastisk solokarriere. Men tilfellet Geldof er et mysterium. Verdens mest kjente popstjerne klarte knapt å selge en plate. I dag har han for så vidt slått seg til ro med en plass i 2. divisjon.

Musikken han har laget så langt i 90-årene er imidlertid mye friskere og bedre enn du tror. En uvøren, skjødesløs blanding av vise, cajun og irsk folkemusikk med et tekstvedlegg som både er velformulert og fascinerende.

“Loudmouth” oppsummerer den rare mannens karriere - fra 1977 og Boomtown Rats til den helt ferske singlen “Crazy” (som låner melodien fra “Let It Be Me”). 17 låter (hvorav 11 med Boomtown Rats) som sitter merkelig godt sammen til tross for at stilsprangene er til dels ekstreme. Absolutt et argument for at Sir Bob Geldof er mer enn Etiopas redningsmann.

(Vi Menn, 30. mai 2026)

Juni

KLASSISK POP

Dusty Springfield: “Goin’ Back/The Very Best Of” (Philips) ★★★★★★

Dusty Springfield er den beste hvite soul/popsangerinnen Storbritannia har fostret. Med høysåte og et tonn maskara, selve personifiseringen av 60-tallets Swingin’ London. Hun hadde så mange hits i 60-årene at det er til å bli svimmel av.

Fra den spede starten som medlem av visegruppen The Springfields og «Island Of Dreams» (1962), via solo-gjennombruddet, den søte «I Only Want To Be With You» (1963), og den storkjeftete, svulstige klassikeren «You Don’t Have To Say You Love Me» (1966) til den meget sterke soul-låten «Son Of A Preacher Man» (1968).

I 1987 gravde Pet Shop Boys henne fram igjen, og sammen gjorde de duetten «What Have I Done To Deserve This?». Siden kom «Nothing Has Been Proved» (1989) fra filmen «Skandalen» og comeback-LP’n «Reputation» (1990). Dusty er tilbake. Ikke som trendsetter, men som en svært dugandes sangerinne.

«Goin’ Back» er en god oppsummering av hvem hun er og var. 25 låter fra årene 1962–1990. For veldig interesserte bør jeg vel legge til at dette egentlig bare er en smakebit fra 4 CD-boksen som kommer til høsten.

(Vi Menn, 6. juni 2026)

TRIST ETTERMÆLE

Mick Ronson: “Heaven And Hull” (Epic) ★★

Mick Ronson var ikke den beste gitaristen i verden. Men han hadde sin egen svært uvørne stil. Han var en riffgitarist som spilte solo, og han var en vidunderlig katalysator for storheter som David Bowie (Ziggy Stardust), Ian Hunter (alltid) og Bob Dylan (Rolling Thunder).

Ronson visste at han skulle dø da han laget «Heaven And Hull». Leverkreften tok ham imidlertid før platen var fullført. Jeg vet ikke om det gjorde noe til eller fra, men det vi har fått er ikke godt. Ronson gir seg selv en minneplate med lassevis av kjente gjester.

David Bowie får kjørt seg i en fæl versjon av «Like A Rolling Stone», John Mellencamp er med uten at man skjønner hvorfor, Chrissie Hynde jamrer seg gjennom en flat duett, Ian Hunter er her uten at du merker ham – for du kommer til den avsluttende «All The Young Dudes» fra minnekonserten til Freddie Mercury, med Queen på stivt komp.

Intet verdig punktum for en stor artist. En god samle-LP ville gjort langt større nytte.

(Vi Menn, 6. juni 2026)

TRAFFIKKEN FLYTER

Traffic var et av vidundrene fra sommeren 1967. Et superlag som skapte halvpsykedelisk musikk i en gammel hytte ute på den engelske landsbygda. Senere ble de et langdrygt jazzrock-lag som bl.a. sang endeløse låter om å føle seg uinspirert, før de takket for seg med det utmerkete albumet «When The Eagle Flies» (1974).

I 1994 vender de tilbake. Uten Chris Wood, som er død, og uten Dave Mason, som aldri var mer enn en gjest i bandet likevel. Steve Winwood (som trakterer nesten alle instrumentene her) og Jim Capaldi (trommer) klarer å fange noe av den gamle magien.

Stemningene heller i retning «John Barleycorn Must Die» (1970) og «When The Eagle Flies». Winwoods stemme rider høyt og følsomt, nesten grasiøst i fullblods arrangementer av orgel-øs, flikkende gitarer og dunkende Capaldi-trommer. Lett bluesy, mjukt rocka, med vide rom for improvisasjoner.

Platens store låt er snaut åtte minutter lange «Holy Ground», en praktfull, episk sak som bølger lik korn i vind under Guds himmel.

(Vi Menn, 13. juni 2026)

VAKKERT GITAR-ØS

Toad The Wet Sprocket: “Dulcinea” (Columbia) ★★★★

Klagende vokal og en brottsjø av elgitarer, klimprende, majestetisk svevende og grettent skurrende alt på én gang. Toad The Wet Sprocket har både litt av Big Country og litt av R.E.M. i bagasjen.

Den helt store egenarten mangler de nok, men det flyter godt og låter veldig besnærende. Bandet har et melodisk løft som imponerer – selv om man nok ikke finner de store enkeltstående låtene. Det låter fett og luftig, og egentlig litt sommerlig: Musikk for åpne vinduer.

Personlig er jeg litt skuffet over at bandet ikke klarte å utvikle seg mer fra forrige LP. Men de har nå funnet lyden sin, og når elgitarer pøses over deg så vakkert som her, har man ingenting å klage over.

(Vi Menn, 20. juni 2026)

TEGNESERIE-POP

Alice Cooper: “The Last Temptation” (Epic) ★★

Alice Cooper er en showmann som har tjent seg søkkrik på å være rockens Vincent Price (skrekkfilmskuespilleren). Pengene går stort sett til å forbedre hans handicap på golfbanen.

«The Last Temptation» er typisk Cooper, iørefallende låter i blytunge arrangementer dominert av elgitarriff. Platen er tematisk, en slags rockeopera om en guttunge som kjeder seg så innmari at han oppsøker et såkalt skrekkens hus, og der er det ordentlig skummelt.

Det som skiller platen fra hans seneste er at førsteopplaget leveres med et fire fargers tegneseriehefte som visualiserer handlingen. Bare for gøy, selvfølgelig, og aller mest for tenåringer.

Selv ble jeg verken skremt, interessert eller underholdt. Låtene er middelmådige, men godt håndverk tvers igjennom.

(Vi Menn, 20. juni 2026)

LIKE GODT SOM MARGUERITA!

Allman Brothers Band: “Where It All Begins” (Epic) ★★★★★

Allman Brothers Band er verken originale eller nyskapende. Men ingen kan påstå at de ikke har livets rett. Gjengen er så ektefødte barn av sydstatenes karakteristiske blanding av blues og boogie at de er gode selv på en dårlig aften.

Derfor er det bare dustete å vurdere om 90-tallets Allman Brothers Band er bedre eller dårligere enn den legendariske 70-tallsinkarnasjonen. «Where It All Begins» er bunnsolid, en musikalsk nytelse.

Bandet ruller og koker, Dickey Betts’ og Warren Haynes’ gitarer duellerer så gnistene fyker – men ikke et øyeblikk lar gjengen det komme ut av kontroll. Og når de drar tempoet helt ned i gyngende blues, er det så du får vann i munnen.

«Where It All Begins» handler om ekte kjærlighet til en musikk som aldri blir gammel – spilt av en gjeng som passer like bra sammen som tequila, sitronjuice og Cointreau. Kort sagt: ikke noe nytt, men du verden så godt det smaker. Det er en av de få LP’ne du gjerne tar med deg på bar.

(Vi Menn, 20. juni 2026)

BASUNEN GÅR SEG BORT

Toni Childs: “The Woman’s Boat” (Geffen) ★★★

Toni Childs har et trøkk i strupen som gir gåsehud. Men jeg er ikke altfor glad i hennes musikalske utvikling. Mer og mer en blanding av world music og new age, mindre og mindre saftige låter.

Basunen hennes trøkker fremdeles på i «The Woman’s Boat», men musikken sklir ut i såkalt stemningsfulle akvareller av svevende synth og dumpe hjerteslag, stygge brudd, eksotiske lydkulisser og messende røster, og nye svevetokter.

Det er dyktig konstruert og usedvanlig velpleiet, men det er fryktelig vanskelig å få tak på (en ofte benyttet omskrivning for kjedelig). Ingenting er umiddelbart, låtene gjennomgår stadige forvandlinger, alt er krevende (selv tekstene som er ekstremt ordrike og ordentlig knotete nedskrevet).

Platen er mjukt feministisk og tar for seg et kvinneliv fra fødsel til død. Høydepunktet er coverheftets midtsidebilde av verdens mest strategisk plasserte blomst.

(Vi Menn, 27. juni 2026)

På vei mot noe stort

Peyton Place: “Peyton Place” (Columbia) ★★★★

Norsk roots i countrygenren, sunget vekselvis av Kristin Solli og Roy Lønhøiden, og flikket, dreid, kjærtegnet og sparket rundt av den svært begavede gitaristen Geir Sundstøl. Trioen finner «sporet» som det heter.

Riktignok er det et stykke mellom de helt store låtene, men det reddes av lyden og atmosfæren de skaper. Spesielt imponerer Sundstøl. Han spiller med en autoritet og allsidighet som ville gjort ham til æresborger av Austin. Han klimprer, han komper så hele stasen dirrer, han bobler over av inspirerte soli, han ringler mandolin, han skrangler banjo, han kjører stålsklia på steelgitaren.

Og bak dem legger norske kremmusikere ned et flott, levende underlag av fele, orgel, trommer, bass og enda mer gitarer.

Peyton Place har lyden av noe stort inne. Litt bedre låter nå (og mye bedre cover), så står de som en hesjestaur.

(Vi Menn, 27. juni 2026)

HELLO GOODBYE

BBM: “Around The Next Dream” (Virgin) ★★★

I 1969 sa Cream farvel med albumet «Goodbye». 25 år senere er de nesten tilbake. Ginger Baker med sitt overmøblerte widescreen trommesett og Jack Bruce med sin boblende solo-bass og sin trange strupelyd. Eric Clapton (og tekstforfatter Pete Brown) sto over, men Gary Moore tok gjerne den ledige plassen.

Trioen stormer iblant ut av stereoanlegget som om 1969 var i går. Kompet er akkurat like rullende, like tungt, like slamrende ivrig – toppet av Moores iltre gitar som drar og bender tonene.

Trioen resirkulerer ikke bare Cream, her er tradisjonelle blues-arrangementer, og her er et par eksempler på Bruces mer eksotiske sider. Jack Bruce klarer aldri å gjøre noe direkte uinteressant, men på denne LP’n blir det for ujevnt.

BBM blir litt sånn som Ginger Baker fremstilles på coveret: Med Fleksnes’ englevinger.

(Vi Menn, 27. juni 2026)

Juli

BÅLFRED

J.J. Cale: “Closer To You” (Virgin) ★★★★

J.J. Cales stemme er mer enn nok for meg. Røksvart, hviskende – fraværende som satt han bakflatt og skuet utover prærien. På ingenting.

Chugga chugga-gitaren gynger fremdeles låtene hans fremover på den lune måten. Men han lar arrangementene bryte opp monotonien med innsnitt fra tangenter, brå, nesten glefsende gitaroverstyringer og en litt ullen lyd behandlet med synth.

Stemningen forblir likevel bålfred, pludrende og mjuk bålfred. «Closer To You» er på ingen måte Cales beste LP, men den har magien i behold og en del spennende løsninger som taler til mannens fordel.

(Vi Menn, 4. juli 1994)

Takk, men nei takk

Diverse dustemikler: “Kiss My Ass” (Mercury) ★★★

Alt kan repareres. Nå er det Kiss’ tur. Et av de meste talentløse bandene som har solgt til platina får sin oppreisning.

«Kiss My Ass» er et dusin Kiss-låter fremført av ventede og uventede navn som Lenny Kravitz, Garth Brooks, Toad The Wet Sprocket, Lemonheads og Anthrax. Best i øret, men fjernest fra målet ligger Brooks som får «Hard Luck Woman» til å låte som en Rod Stewart-slager.

Ellers blir det selvfølgelig mye bulder, brak og blytungt øs. Og tegneserietekster. De medvirkende gjør et helhjertet forsøk på å omskrive historien. Resultatet er muligens bedre enn Kiss. Uten at det gjør noen forskjell.

(Vi Menn, 4. juli 1994)

Årgangs-roots

Flying Norwegians: “New Day” / “Wounded Bird” (Fjording) ★★★★

For 20 år siden het Norges beste band Flying Norwegians. Men altfor få visste det. Deres meget fine debut-LP «New Day» (1974), komponert på landsbygda i Danmark (med Gram Parsons på platespilleren), solgte 3500 eksemplarer.

Oppfølgeren, den svakere, men musikalsk mer ambisiøse «Wounded Bird» (1975), doblet salgssifrene. Men da begynte allerede bandet å gå i oppløsning. Rune Walle søkte lykken i USA hos Ozark Mountain Daredevils. Cato Sanden ble etter hvert en respektert soloartist.

Nå gir det nye norske roots-selskapet Fjording ut «New Day» og «Wounded Bird» om igjen som dobbel-CD. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at salget når høyere denne gangen. I dag er jo såkalt «roots» mote, og Flying Norwegians er definitivt ikke dårlige eksponenter for genren.

Riktignok skjemmes innspillingene av uryddig engelskuttale. Men melodiene, kompet, sangharmoniene, den døsige ledesangen, strengemangfoldet og ikke minst gitarkombinasjonene til Walle og Sanden er aldeles upåklagelig. Smaken av Flying Burrito Brothers møter Poco og Eagles... i Bergen.

(Vi Menn, 4. juli 1994)

10 låter

Valgt tilfeldig rett ut av hodet på Magne Furuholmen.

1. Strange Fruit – Billie Holiday
2. Summer’s Almost Gone – The Doors
3. Night Swimming – R.E.M.
4. In The Forest – Van Morrison
5. Runaway Train – Soul Asylum
6. London Calling – The Clash
7. Because The Night – Patti Smith
8. Don’t Let Me Down – The Beatles
9. Lars Hertervig – DePress
10. Castles Made Of Sand – Jimi Hendrix

(Vi Menn, 4. juli 1994)

Småpen kåtskap

Stevie Nicks har en av rockens mest sensuelle stemmer. Sløret, lidenskapelig og svimlende ensom – balanserende mellom kåtskap og desperasjon.

På «Street Angel» får hun hjelp av kremmusikere som Mike Campbell, Benmont Tench, Bernie Leadon og Andy Fairweather-Low. I den skeive versjonen av «Just Like A Woman» dukker til og med Bob Dylan opp.

Hele stasen er en bøtte velspilt, passe nøkkende vestkystrock med masse gitar og bæljende orgel. Nicks’ stemme og bittersøte observasjoner er som alltid gripende. Men det mangler en dimensjon her som du fant på hennes beste saker i Fleetwood Mac: Den vidunderlig berusende alt-står-på-spill-følelsen.

«Street Angel» er koselig, men litt for ofte på grensen til å være kjedelig.

(Vi Menn, 11. juli 1994)

SPIN DOCTORS VINNER IGJEN

Spin Doctors: “Turn It Upside Down” (Epic) ★★★★★

Det er noe fandenivoldsk spontant og friskt ved Spin Doctors. Ironisk nok fordi de spiller så «gammeldags». Bandet låter som om de har eksistert i evigheter. Det er en kjemi der som du bare finner hos de virkelig store klubbandene.

Inspirerte individualister som gjør en lagjobb og tar av – tvers igjennom taket. «Turn It Upside Down» består av 14 låter. Noen av dem er ferske. Andre har vært ut og inn av bandets repertoar i en årrekke.

Alt koker og ruller, fremdeles påtakelig i Steve Millers nabolag, med tung, funky rytme, solid øs og lekne kombinasjoner mellom rytmeseksjon og gitarist. Det er levende musikk spilt av levende mennesker.

Låtene er låter, men de har alltid plass for improvisasjoner og jamming hvis bandet føler for det. Er LP'n like god som «Pocket Full Of Kryptonite»? Vet ikke. Den er i hvert fall like lett å like.

(Vi Menn, 11. juli 1994)

SNORKFRØKENS BROR

Leonard Cohen: “Cohen Live” (Columbia) ★★★

Du får dem ikke muntrere enn Leonard Cohen. Hans styrke er som alltid ordene, og den rugende dysterheten de formidles under. Stemmen blir bare dypere og dypere med årene.

Med sin forrige LP, «The Future», gravde han ut en ny kjeller – under de gamle. Der nede sitter han og rumler på «Cohen Live» – hans første konsertplate siden den svært usle «Live Songs» (innspilt i 1970 og utgitt i 1973).

Dessverre er det en blek forestilling. De 13 låtene tværes ut og tværes ut, det er ingenting i de svært uspennende arrangementene som forsvarer sirupen.

Selv om Cohens form i utgangspunktet kan virke veldig begrenset, har han gjentagne ganger bevist at det er mulig å overraske.

Som på den hudløst illevarslende «Songs Of Love And Hate», som på det fordreide, nesten perverse møtet med Phil Spectors lydvegg i «Death Of A Ladies’ Man», som på «I’m Your Man».

Han kan også formidle storartet mørk skjønnhet, noe som preget de sparsomt arrangerte første LP’ne og den praktfullt fullbyrdete «Various Positions».

Men «Cohen Live» mangler gnist og nerve. Den virker søvndrukken nesten neddopet kjedelig. Uten unntak er alle låtene bedre i sine opprinnelige studio-versjoner. Zzzzzzzz …

(Vi Menn, 18. juli 1994)

EN SKATTKISTE

Smokey Robinson & The Miracles: “The 35th Anniversary Collection” (Motown) ★★★★★★

Klisjeer som søte karameller i cellofan, søvnige dansetrinn i stilige dresser, røffe, buklete gitarfigurer, den taktfaste Motownbeat’en. Men aldri et steg feil. Selv når tempoet ble drevet opp, låt gruppen smygende.

I første rekke takket være sangeren Smokey Robinson, soulmusikkens mest bemerkelsesverdig elegante røst. Lyden hans er lys, ualminnelig sløret – helt uten punch. Smokey angriper aldri tonene, han kjærtegner dem – og formidler en stemning fordrukken på vin, lengsler, kjærlighet og erotikk.

Smokeys tekster er ikke poesi for papiret, men når musikken ruller ut og stemmen får tak i ordene, utløses en kjemisk reaksjon. Magi heter det. Smokey er ikke redd for klisjeer og floskler, tvert imot. Han forguder dem. Og fordi han aldri tviler på styrken som en gang bodde i de utbrukte bilder og nedslitte utsagn, klarer han å gi dem nytt liv.

Dessuten er han en rev til å vende rundt på dem og finne annerledes vinkler. En Smokey-tekst er bare tilsynelatende enkel, og alltid svimlende ekte.

Alt dette sier jeg for å få deg til å skjønne at du trenger «The 35th Anniversary Collection» – den fenomenale boksen på fire CD’er med Smokey Robinson & The Miracles. 97 innspillinger fra årene 1957–1986, inkludert alle de klassiske singlene fra «Shop Around», «You’ve Really Got A Hold On Me», «Ooo Baby Baby» og «The Tracks Of My Tears» via «Tears Of A Clown» til solo-slagere som «Being With You».

CD’ene leveres i en høyformats bok på 66 meget smakfulle, gjennom-illustrerte sider. Rene skattkisten.

(Vi Menn, 18. juli 1994)

GØY FOR VOKSNE MENN

“Sticky Fingers” (1971), “Exile On Main St.” (1972) ★★★★★★
”Goat’s Head Soup” (1973), “Black And Blue” (1976) ★★★★
”It’s Only Rock’n’Roll” (1974), “Some Girls” (1978), “Tattoo You” (1981) ★★★
”Emotional Rescue” (1980) ★★

Etter at de forlot Decca i 1970, har The Rolling Stones vært på distribusjonsreise fra Atlantic via EMI og Sony til Virgin. I mellomtiden er mye skjedd på lydsiden. Og da da tenker jeg selvfølgelig på CD-mediet. De etter hvert ganske gamle Stones-LP’ne fra 1971 og fremover er aldri blitt renset opp. Men nå er det endelig skjedd – i selskapet Virgins regi.

De markerte begivenheten ved å gi ut et begrenset opplag av studioplatene fra 1971–81 på CD i komplette miniatyropptrykk av de originale LP-coverne (med tilbehør som postkort og plakater og illustrerte innerposer). «Sticky Fingers» er altså tilbake med ekte glidelås. Alle coverne er plassert i beskyttende plastkassetter.

Jeg innrømmer at det var moro å se og kjenne ordentlige platecover igjen. Stive, glansede omslag til å brette ut, innerposer og alt det andre. Flott jobb, praktfull trykk. Barnslig gøy for voksne menn.

Men jeg finner det merkelig at man ikke har utvidet hver plate med bonuskutt – når det likevel skal gjøres når titlene kommer ut som «normale» CD’er i høst. Den lille friheten ville man tilgitt Stones og Virgin, selv om meningen var å lage tro kopier av originalplatene.

Ellers må det meldes at CD’ene låter som ei kule. Du vil oppdage små overraskelser i det klare lydbildet (bæljingen som lekker inn bak Jagger i «Angie» er nå blitt meget bisarr). Her finnes faktisk også låter som er lengre enn originalene var, fordi CD’en har bedre plass enn vinyl-platen hadde.

Terningkast seks for idé og utførelse. Men hvor god var og er musikken i seg selv? Vel, det dreier seg ikke akkurat om bare klassikere:

(Vi Menn, 25. juli 1994)

August

Rolling Stones lever!

The Rolling Stones: “Voodoo Lounge” (Virgin) ★★★★★

«Voodoo Lounge» er drøyt 60 minutter med et høyst vitalt lag. 31 år etter at de debuterte får de det fremdeles til å rykke og rulle på den møkkete måten. Keith Richards og Ron Woods sideskyvende akkorder, Charlie Watts’ bunnsolide trommer og Mick Jaggers slangesjarm.

«Voodoo Lounge» beveger seg mesterlig rundt i den kjente Stones-geografien. Illsinte rockere, sakte rockere, silkeballaden, funktrøkk og en og annen tur innom countrymusikken (inkludert «The Worst», Richards’ beste låt siden «You Got The Silver»).

Man aner til og med ekkoet av den spinkle magien fra 60-tallsballader som «Lady Jane» (i «New Faces»). Alt produsert med stor forståelse og lite ego av Don Was.

Atmosfæren virker mer avslappet og musikken mjukere enn på «Steel Wheels». Arrangementene er basiske, men luftige. Med plass rundt instrumentene, og fine enkeltstående detaljer fra bl.a. knappetrekkspill, fele og blåsere.

Gitardraget dominerer selvfølgelig; de sedvanlige gnudrete riffene pluss meget fin akustisk klimpring og skliende slide. Det er varmt og nært og levende. Det stikker og klør. Og det er en fin selvironi sydd inn mellom tekst- og melodi-linjene som bare inspirerte musikere med år på baken kan formidle.

Det er tidlig å felle kategoriske dommer her, men i øyeblikket synes jeg dette er The Rolling Stones’ mest gjennomførte LP-plate siden – tør jeg si det? – «Exile On Main Street» (1972).

P.S. CD-singlen «Love Is Strong» inneholder to ekstra blueslåter som ikke kom med på LP’n. Dermed er du advart og informert.

(Vi Menn, 1. august 1994)

LATTER & UPPERCUTS

The Who: “Thirty Years Of Maximum R&B” (Polydor) ★★★★★★

For dem som har levd litt, vekker noen få av de gamle britiske heltene fra 60-årene helt spesielle reaksjoner. The Beatles og The Rolling Stones sier seg selv. Men ganske tett opptil kommer The Kinks og The Who.

The Who, ja. Urbritiske og herlig uforutsigbare. Man ventet alltid spent på singlene deres, og så med blanke øyne på klærne de brukte, symbolene de omga seg med, uttalelsene de kom med – og ikke minst slåsskampene og villskapen de stadig havnet i.

Keith Moon, en lidenskapelig elsker av surfmusikk og de utroligste ablegøyer, var totalt uregjerlig bak trommesettet sitt. Roger Daltrey kompenserte lav høyde med harde uppercuts, hvilket bl.a. sendte Pete Townshend rett på sykehus en gang, la seg til et primalbrøl på scenen for å overdøve kaofonien til Moon og Townshend.

Pete Townshend skrev de tøffeste popsangene vi visste om, laget historiens tredje rockeopera med «Tommy», og spilte vindmøllegitar så negler og blod sprutet. Mens John Entwistle sto som en stenstøtte ute til venstre, med blytunge bassganger og holdt hele stasen sammen.

I 70-årene spilte de så høyt og så bra at de ble kalt verdens beste konsertband. Dessuten gjorde de storveise løft i studio som «Who’s Next» og «Quadrophenia». Men etter Keith Moons død i 1978, mistet bandet både kjemien og eggen. Ennå eksisterer de – på Townshends nåde – og gjorde så sent som i 1991 en versjon av «Saturday Night’s Alright For Fighting» til Elton John/Bernie Taupin-platen «Two Rooms».

«Thirty Years Of Maximum R & B» forteller hele historien om fire CD’er – og til sammen fem timers musikk. Alle nøkkelkuttene, nesten alle singlene – alt i nymikset og renset stand – pluss en mengde tidligere ikke publiserte innspillinger fra Townshends arkiver. Studiolåter, konsertlåter, dialoger, reklamejingler og ikke minst ubetalelige sketsjer med Keith Moon.

Med på kjøpet får du et tjukt 72 siders hefte, gjennomillustrert i fire farger med alt du ønsker av artikler, bilder, anekdoter og diskografier. Absolutt en av de beste CD-boksene til nå. Selvfølgelig kan man krangle litt med utvalget. Men det blir bare flisespikkeri. Denne boksen fortjente både The Who og vi som har fulgt dem gjennom tykt og stadige tynnere tynt i 30 år.

(Vi Menn, 8. august 1994)

Endelig komplett

Ian Hunter: «Welcome To The Club» (Chrysalis) ★★★★
Ian Hunter: «Short Back n’ Sides» (Chrysalis) ★★★

Ian Hunter er mer enn en legende i sin egen aftenbønn. Han sto for den flotteste rocken du kunne få i England på 70-tallet. Først som leder av Mott The Hoople. Siden som solo-stjerne med Mick Ronson som viktig støttespiller.

80-tallet svelget ham, selv om musikken fortsatt – i hvert fall sporadisk – var god. Hunter er urbritisk, har ennå litt av glamrockens sleivete bad taste i baklomma, men frir seg aldri fra det han lærte av Bob Dylan. Om han greier å lage en god plate igjen, aner jeg ikke.

Hunters fortid er imidlertid nå å få i sin helhet på CD. De to siste titlene kom nettopp. Det gjelder det doble konsertalbumet «Welcome To The Club» (1980), som er utvidet med fire ekstra spor på CD, og et coverhefte der Hunter selv knytter kommentarer til hver enkelt av de 22 låtene.

Platen er en OK oppsummering av mannens karriere. Spilt relativt straight og mektig – med Ronson i spissen. Platens mest interessante innslag er de fire avslutningskuttene (som ikke er å få på noen andre plater), særlig «Silver Needles» (frekk kopi av «Knocking On Heaven’s Door») og den overveldende sentimentale country-balladen «Sons And Daughters».

Enda morsommere er CD-utgaven av «Short Back n’ Sides» (1981). Delprodusert av The Clash’ Mick Jones. Låtene er ujevne, noen smaker veldig gammeldags pga. tidstypiske lyder og arrangementer, men ingenting tar rotta på «Old Records Never Die» (en av Hunters fineste ballader), «Rain» og «Gun Control».

Man får også en hel bonus-CD med alternative versjoner og kasserte opptak – 13 i alt. Ikke så veldig bra, men artig likevel – og meget god valuta for pengene. Også her kommenterer Hunter samtlige låter i coverheftet.

(Vi Menn, 15. august 1994)

Solskinn hele året

Eagles: “The Very Best Of The Eagles” (WEA) ★★★★★

Eagles ga verden solkysten California i et spinn av akustisk gitarer og svale sangharmonier, over en herlig rullende backbeat gjennomboret av knitrende elektriske gitarduetter.

Det var countrymusikk. Det var rock’n’roll. Det var ren pop. Men mest av alt var det sommermusikk for bilister durende ned motorveien for åpent vindu.

Lett opprørske og svært klisjéglade sanger om revolvermenn, idoler, vakre, troløse jenter, sinte drinker og livsstilen i det dekadente Hollywood. «Hotel California» er en selvfølgelig klassiker. Men «The Very Best Of The Eagles» har også 16 andre eksempler på garantert solskinn hele året. Bl.a. «Take It Easy» og «One Of These Nights».

(Vi Menn, 22. august 1994)

Norsk hitbok

Den store norske hitboka (Exlex forlag), 454 sider, kr 299 ★★★

Annethvert år kommer Guinness Book of British Hit Singles. Et suverent oppslagsverk som gir deg samtlige singler som har vært innom de britiske hitlistene siden 1955. Nå er endelig den norske varianten kommet: Den store norske hitboka, samlet og tilrettelagt av Tore Gilde.

Boken dekker de norske single- og LP-listene fra henholdsvis 1958–93 og 1963–93. Dessverre holder Gilde seg konsekvent til VG-lista. Dessverre fordi Arbeiderbladet ble mer benyttet i 60-årene og dessuten trykte en Topp 30, mens VG bare kjørte Topp 10. Arbeiderbladet fikk derfor med seg nyanser som en mager Topp 10-liste selvfølgelig ikke kan matche. LP-lista er hentet fra Arbeiderbladet fram til 1967, da VG overtar.

Boken er artig nok, men den er også full av feil. Særlig skrivefeil. Folk som vet hva Adrian Gurvitz heter og blar seg fram dit, har ikke sjanse til å finne ham, for han er oppført under navnet Garvitz 14 sider tidligere. Beatles’ «Long Tall Sally» var en single-hit i Norge, men er oppført som EP i boka.

Gilde presenterer også en myte under bildet av en De Lillos-plate. Han hevder at kritikerne troppet mannsterkt opp i pyjamas under utdelingen av Spellemannprisen 1987 i protest mot at bandet ikke engang ble nominert for debut-LP’n «Suser avgårde». Mannsterkt er et drøyt ord her. Det var bare Tor Milde (Beat) og jeg selv som stilte i pyjamas – pluss, under tvil, Tom Skjeklesæther (som hadde en pyjarnasskjorte i baklomma).

Ålreit do-lektyre er det likevel, selv om altså bruken av Topp 10-lister gjør at man bare får med seg de mest selvfølgelige og kjente låtene (i den grad vi kan kalle «Så kom våren til Tarina» med Bjørg & Per Gunnar og «Putti Putti» med Jay Epae for selvfølgelige).

(Vi Menn, 22. august 1994)

***Her kommer tøffe, tøffe, tøffe, tøff …***

TANNLØS HENDRIX

Av et gjørmete menneskehav på en halv million gjensto bare snaut 60 000 da Jimi Hendrix entret scenen som siste artist på Woodstock-festivalens siste dag, grytidlig mandag morgen 18. august 1969.

Mens solen steg og lyset traff de nakne bakkene av skitt, gjørme, søppel og halvfrosne mennesker, tok tidenes største elektriske gitarist langsomt fyr.

Deler av opptakene har vært utgitt på plate før, men nå foreligger for første gang Jimis Woodstock-konsert nesten komplett. Det er på ingen måte det beste han gjorde fra en scene. Skjønt Jimi vrir, bender og radbrekker gitaren så du får bakoversveis, virker han ikke overveldende inspirert.

Ikke finner han god nok støtte i bandet sitt heller. Musikerne henger etter og dulter inni hverandre. Billy Cox spiller bass på stylter, og Mitch Mitchells trommer låter som når skoeskene til Al Bundy ramler ned fra hyllene.

Det er tidstypisk jazzrock uten sting, i et lydbilde uten punch. Når Jimi da bare glimtvis får det til (som i «Star Spangled Banner» «Purple Haze»), blir denne CD'n aldri noe annet enn en historisk souvenir.

Og mannen som skrev essayet i det 28 sider tykke coverheftet, må ha røkt noe rart.

(Vi Menn, 29. august 1994)

REGNDANSen går IGJEN

The Rainmakers: Flirting With The Universe (PolyGram) ★★★★

Stopp-start-gitarskyvet og Bob Walkenhorsts ord om rock’n’roll-musikeren på leting etter drømmen og mamma.

Allerede i åpningskuttet “Another Guitar” etablerer Rainmakers seg som om de aldri hadde vært borte. De er ikke verdens viktigste band, men de har kjemien som skal til for å skape fotrapp hygge på bar og i stue.

Det tette skyvet, de skarpt krydrede historiene, den finstemte ruslingen mellom episk folk og gneldrete rock’n’roll. Alt er tilbake på bandets comeback: «Flirting With The Universe».

Det skramler og går i støvete amerikanske landskaper av barkrakker, høvlede plankegulv, endeløse landeveier, durende elver og først som sist: rock’n’roll – mytene, drømmene og virkeligheten.

Jeg orker ikke å være kritisk; jeg bare liker det.

(Vi Menn, 29. august 1994)

September

EN HYLLEST TIL VAN MORRISON

Diverse artister: “No Prima Donna” (Polydor) ★★★★

Det er mote blant rockens mange kjente og ukjente å feire sine forbilder med såkalte hyllest-plater. «No Prima Donna» hyller Van Morrison. Van er selv direkte involvert i prosjektet som produsent.

Resultatet er en dempet og kjærlig plate der en rekke sangere låner stemmene sine til Vans sanger og Phil Coulters musikere. Sinéad O’Connor gjør en sterk «You Make Me Feel So Free», Liam Neeson resiterer en stemningsfull «Coney Island», Marianne Faithfull får «Madame George» til å fremstå som en rusten åpenbaring, og jammen dukker ikke Vans datter Shana opp i en duett med Brian Kennedy i «Irish Heartbeat».

Lisa Stansfield, Elvis Costello, Hot House Flowers og Cassandra Wilson gir også utmerkete bidrag. Koselig plate, men det blir aldri noe fullgodt alternativ til Vans egne innspillinger.

(Vi Menn, 5. september 1994)

FARLIG MIDTSOMMER

Tre små kinesere: “Hjertemedisin” (Sony) ★★★★

Lune og underfundige er de tre små kineserne. Lune og underfundige, men aldri tannløse.

Tekstene deres har samme atmosfære som den skumle idyllen i Tove Janssons tegninger fra Mummidalen. Midtsommer, men farlig midtsommer. De skildrer det hverdagslige med en slepen, sorgmunter tone som faller perfekt sammen med det ruslende, coole visejazz-kompet. Trioens svakhet er manglende evne til å skrive distinkte, individuelle melodier. Melodiene er fine nok, det er ikke det, men etter hvert som du kommer utover i plata, blir den ensformig.

Kinesernes form er så begrenset at låtene likner for mye på hverandre. Jeg savner et lite skudd adrenalin, noe uvørent, litt mer av tekstenes skrekkblandede fryd overført til musikken.

Likevel er «Hjertemedisin» en meget fin plate, særlig om du inntar den i små porsjoner. Og bedre tekster finner du ikke på mange norske plater.

(Vi Menn, 5. september 1994)

SMÅPENT KJEDELIG

Lesbedronningen Sophie forsøker å være en slags modernisert Carole King. Mjukrock med visedrag, rørt sammen med blippe-lyder og dorske disco-slag fra sent 80-tall.

Stemmen hennes er sørgelig anonym, selv om hun strekker seg etter Stevie Nicks innimellom. Tekstene er skapt av en kvinne som er både sterk og følsom, men som ikke mestrer sitt håndverk. Overblomstrende ordbruk, bilder som slår hverandre i hjel, feilslåtte symboler; du blir ganske sliten av å følge henne.

Iblant finner hun melodier som flyter og arrangementer som pirrer. Og da er det småpent. Men du sitter like forbannet igjen med inntrykket av en artist som vil mye mer enn hun kan. Ikke for det, Carole King er minst like kjedelig, hun.

(Vi Menn, 5. september 1994)

LIVET & DØDEN

Neil Young & Crazy Horse: “Sleeps With Angels” (WEA) ★★★★★★

Jeg syntes «Harvest Moon» var en vennlig, men overraskende flat samling viser. «Sleeps With Angels» er en helt annen historie. Selv om Crazy Horse ikke får bråke noe særlig. Platen er hovedsakelig dempet, men på en løs og skeiv måte. Angst og dommedag virker i disse mørke visene, ofte med klare paralleller til et annet stort Young-album: «On The Beach» (1974).

Døden er til stede hele veien. I det rystende tittelkuttet (tilegnet Kurt Cobain). I den hviskende vakre «Driveby» (om drapet på en jente, skutt fra en tilfeldig forbipasserende bil). I det masochistiske portrettet av USA, «Western Hero». I de mange ydmyke og såre hentydningene til livshøsten, tydeligst i den avsluttende «A Dream That Can Last».

Likevel er ikke dette noen dødstur. Young lar lyset brenne i natten. Enkelte tekster er de rene filmmanusene (sjekk fenomenale «Trans Am»), andre velger spennende poetiske metaforer, andre igjen er nakne og rett på sak, som den nydelige hyllest til livsledsagersken i «Change Your Mind». Og når ord fattes, overtar gitarene og bandet i sakte skimrende improvisasjoner (mest overveldende i samme «Change Your Mind» som varer i hele 15 minutter).

Musikalsk er dette noe av det mest inspirerte Young og Crazy Horse har gjort. De varierer sin blues og sine hymner over et dempet sug, samtidig som selve lyden gir assosiasjoner tilbake til garasjer og glisne øvningsbrakker. Platen er ikke noe teknologisk vidunder, men livet selv: Rufsete, vondt, ustøtt, men så inni galskapen vidunderlig. Liv blir først liv når det plasseres mot dødens bakteppe, akkurat som regnbuen blir til i kampen mellom lys og mørke.

(Vi Menn, 12. september 1994)

MAGI FRA BUCKLEY JR.

Jeff Buckley er sønn av den høyst originale visesangeren Tim Buckley. Han velger en annen lyd og stil enn sin far, men allerede med sin første fullblods LP er han i samme høye divisjon. «Grace» er et majestetisk stykke sang og musikk. Korguttstemmen hans er klar som høstluft, den flyter som bålrøk over åskammen, den griper etter månen, den er skjønn som katedraler. Ordene den synger ulmer av smerte og lengsler.

Musikken disse gavene plasseres i er magisk, skimrende magisk. I det ene øyeblikk naken, bønnfallende skjønn, i det neste skurrende fordreid. Fra hymne til grunge. Men alltid balansert på et slags mjukrock-fundament med luft, masser av luft mellom instrumentene. Arrangementene er så delikate at du får vann i munnen og tårer i øynene. Og skulle du få lyst på mer med mannen, kom det en fire spors akustisk CD i fjor kalt «Live At Sin-é».

(Vi Menn, 12. september 1994)

KOM MED PRINCE

Det var på tide at noen overtok stafett-dildoen etter Jane Birkin & Serge Gainsbourgs 25 år gamle «Je t’aime... moi non plus». Og ingen passer bedre enn Prince. «Come» er ti låter om sex. Kompet veksler mellom statisk rytme (gjennomboret av prinsens karakteristiske lek med lyd, klanger og effekter), sløye ballader og rullende funkjazz.

I disse heite, lett truende omgivelsene hvisker, gisper, stønner og smørsynger Prince om leken, knullet og orgasmen. Han styrer akten, hans kvinnelige støttespillere klynker, kurrer og skriker. I den avsluttende «Orgasm», får vi snaue to minutter med abstrakt Hendrix-gitar limt over og under en svært lite abstrakt kvinne som gjennomgår de forskjellige fasene av det låten heter.

Ujevn plate, ganske typisk for den uregjerlige Prince, med enkelte glitrende innslag, bl.a. slageren «Letitgo».

(Vi Menn, 19. september 1994)

Liverpools Neil Young

Ian McNabb: Head Like A Rock (PolyGram) ★★★★

Hvis du synes Neil Young er blitt for rar og mjuk i draget, kan du godt lytte litt til hva Liverpool-gutten lan McNabb gjør nå som han er ute av Icicle Works. "Head Like A Rock” byr på ti låter, hvorav fire (og halve spilletiden) er viet hans samarbeid med Youngs Crazy Horse.

Det er bang rett ut i de episke halvtempo-låtene med dunder-komp og pirkende, skurvete, lynende, gjennomborende gitarsoli som bare tar av og tar av langt inn i "Ragged Glory” (og godt forbi 8 minutters-merket). lan laller av lykke i denne deilige, elektriske lydgrøten.

Tekstene er svulstige, men usedvanlig naive. Med én gang Crazy Horse overlater jobben til andre, mister musikken eggen og blir i hvert fall tidvis like våt og flat som ordene.

(Vi Menn, 19. september 1994)

SUPERSONISK GITAR-POP

Over en seig, doven rytme kveiler Oasis ut sin overstyrte gitardur. Vokalisten Liam Gallagher kan nøye seg med å flyte på den supersoniske lydbølgen. Det låter bedøvende flott. Selv om låtene har en tendens til å likne veldig på hverandre.

Når de er som best, kan de flyte gjennom stereoanlegget som en kraftfull pop-versjon av The Beatles’ "Tomorrow Never Knows”. Eller sparke møkk i grenselandet mellom Buzzcocks og Sex Pistols ("Bring It On Down” er hysterisk bra).

De skrur på en måte klokken 15 år tilbake, og gir deg adrenalin og et gitarøs som du ganske sikkert har savnet.

(Vi Menn, 19. september 1994)

HJEMME IGJEN

Status Quo: Thirsty
Work (PolyGram) ★★★★★

Etter åtte års patetiske forsøk på å sprite opp og modernisere seg selv, innser Status Quo at de må holde seg til det de kan: Tankeløs gitar-boogie med lettbente sitrus-refrenger.

"Thirsty Work” rykker og drar seg gjennom den ene fulltrefferen etter den andre. Francis Rossi lar lillefingeren danse på gitarhalsen mens han rundhåndet deler ut nasale poppastiller. Ikke noe alvorlig, bare ren, solid Status Quo-kos for folk som liker å riste litt løs med hodet sitt og spille luftgitar mellom øl- og Marguerita-slurkene.

(Vi Menn, 19. september 1994)

STEMMEN ER IKKE NOK

Joe Cocker: Have
A Little Faith (EMI) ★★

Joe Cocker lager aldri direkte dårlige plater. Men det er langt mellom de virkelige høydepunktene.

"Have A Little Faith” er nok en Cocker på det jevne. Han synger som alltid med brei innlevelse. Det hese magadraget av en stemme stortrives i sterke, dramatiske låter. Det er mange av dem her, men jeg synes kanskje at teften for det passende arrangementet og den inspirerte innfallsvinkelen svikter ham litt vel ofte. Kanskje skyldes det også at musikerne aldri hever seg over det alminnelige. De er dyktige, men mangler fantasien som kunne fått gnistene til å fyke.

Når man gjør cover-låter, bør man gjøre dem såpass godt at originalene ikke blåser en av banen – hver gang!

(Vi Menn, 26. september 1994)

NEW AGE BING CROSBY

Etter at han flatet ut som smoking-smørsanger (riktignok med et visst gyng i dansekneet), forbandt jeg alltid Bryan Ferry med stilige og svært godt besøkte nattklubber. "Mamouna” justerer bildet på ett punkt. Nå forbinder jeg ham med stilige nattklubber etter konkursen. Mannen sitter på sin ensomme krakk, med hodet i hendene, mens veggdraperiene sakte beveger seg i trekken og alle lys er av. Såre hulk stiger fra brystet: Denne verden er en jammerdal. Og det er ikke Bosnia han tenker på, men kjærlighetens slagmark.

Platen renner over av ensomhet, lengsler og savn. Stemningen er nummen, stillestående. De ti låtene glir umerkelig over i hverandre, musikerne (inkludert gamle kolleger som Phil Manzanera og Andy Mackay) plukker forsiktig i dem og lister seg rundt i kulissene. Mens Brian Eno legger sine soniske silketørklær over den bløte velspiltheten.

Hva er dette egentlig? En new age Bing Crosby? "Mamouna” er så lekkert anrettet i sin hviskende smerte at den blir usynlig. Platen krever en god del, for det er ingen ryggrad her til å holde musikken oppe, det må lytteren selv gjøre med sin egen innlevelse. Selv kastet jeg terningen fra meg og la bena på nakken mot nærmeste western saloon.

(Vi Menn, 26. september 1994)

IKKE TIL Å TRO

Leningrad Cowboys & The Alexandrov Red Army Ensemble: “Happy Together” (BMG) ★★★★

En finsk fleip ble en film og en karriere. Med sine Don Martin-frisyrer og spisse lengdeløpssko ser de kanskje ikke ut som et rock’n’roll-band. Men det er det Leningrad Cowboys (nesten) er. Et rock’n’roll-band pakket inn i saftig kulthumor med surrealistisk sprengkraft. Du kan jo ikke annet enn å gape når denne gjengen allierer seg med et mannskor fra Den røde armé og balalaikaer nok til å holde tusen russiske bestemødre lykkelige.

Med dette utgangspunktet gir de seg i kast med 12 klassikere fra pophistorien – fra "Knockin’ On Heaven’s Door” via "Happy Together” og "Sweet Home Alabama” (!!!) til "Stairway To Heaven” (!!!!!). Alt spilt ganske straight og tro mot originalene ("Stairway…” kjøres med gitarsolo og det hele), men med denne absurde slutteffekten som skapes av lett ustø uttale, ikke helt rent spill og det veldige løftet fra tusen russiske mannsrøster.

Ikke til å tro.

Og når du blir lei av å høre på fleipen, kan du hygge deg med coveret (på ni sider, tell dem!) – en gjennomført parodi på Pravda.

(Vi Menn, 26. september 1994)

Oktober

ORDNET KAOS

Sugar: “File Under: Easy Listening” (Sony) ★★★★★

Bob Mould (eks-Hüsker Dü) har mye å stå til ansvar for, bl.a. platene til kraft-trioen Sugar. Den nye, "File Under: Easy Listening", er et bombardement mot sansene. Overstyrte gitar-riffs, alarmerende aggressive solo-stikk, et buldrende komp og Moulds burn out av en stemme. Det høljer, det freser, det skurrer, det durer & går.

Det store med Sugar er at musikken deres er noe så umulig som et ordnet kaos. Et slags heavymetal Byrds. De er ute av kontroll, men innenfor rammer som er så umiskjennelig popmusikk at du blir svimmel. Det flyter honningsøte melodilinjer her inne, hele tiden. Og trøkk-refrengene er oversmurt med superlim.

Hver eneste låt på denne CD’en limer seg fast – eller snarere svir seg fast – i bevisstheten. Spill høyt, og kom ut på den andre siden 40 minutter senere, lykkelig, dryppende svett.

(Vi Menn, 3. oktober 1994)

COWBOYER MED SELVTILLIT

CC Cowboys: “Persille
& panser” (BMG) ★★★★★

CC Cowboys fyrer av bensinbomber på “Persille & panser”. Når de tar fart, får du ikke fetere gitarøs på denne siden av ZZ Top (sjekk “Livsløgn”). Og likevel er ikke dette enveis-dur. Lydbildet er definitivt et komponert stykke gitarmusikk med liflige løp, ørsmå kruseduller, støttepasninger, skjønne detaljer – alt mens adrenalinen spruter over et kontrollert, nesten bedagelig trommesett.

Magnus Grønneberg har den uvørne stemmen og den skjødesløse fraseringen som matcher oppsettet. Han har nesten tekstene også. CC Cowboys er på gang med ordene også nå, nemlig. Selv om de fremdeles er deres svakeste punkt. Når bildene forvinner inn i flosklene, er de ikke til å holde ut, men i neste øyeblikk kommer hverdagsbetraktninger av god, gammel Ole Paus-kvalitet og talende strofer som to strandsøte piker danser og smiler og slående sanne nesten-aforismer som å ikke få sove er en ensom ting.

Det skjer mye i løpet av CD’ns snaut 40 minutter, tross den harde overflaten, er dette egentlig et ganske mjukt album – merkelig kontrastskapende produsert av Jørn Christensen.

(Vi Menn, 10. oktober 1994)

BRENNENDE MAGISK

Grant Lee Buffalo:
“Mighty Joe Moon”
(PolyGram) ★★★★★

Oljemørk, bedøvende sakte dur, de gestalter sett gjennom tåke-flak i et sump-land. Iblant heves temperaturen, gitarene raser som fossefall gjennom rommet, og vokalen tar fyr. Men som oftest er det denne fuktige stillheten som omgir bandet og skaper et formidabelt sug.

Grant Lee Phillips fører ikke bare en allsidig gitar (og banjo og mandolin), men har også en tåkerøst som krysser Michael Stipe med Jim Morrison. Magi. Og i “Lone Star Song” leverer bandet den flotteste, mest majestetisk brennende åpning på en CD som undertegnede har hørt i år.

(Vi Menn, 10. oktober 1994)

ETT ESS, MEN INGEN VINNERE

Mossebandet Weld vil så forferdelig mye, men roter seg grundig bort på veien. De har ett ess: Stemmen til 18 år gamle Vibeke Saugestad. Dyp og sterk er den, med et kjølig, modent drag som suger ryggmargen ut av deg. Hadde den bare fått bedre hjelp av omgivelsene. Weld mangler gode låter. Det er nå én ting. Enda verre er det at deres første møte med romslig studiotid har resultert i forspisning på godteriene.

Platen er orkanaktig, spylende overprodusert. Lyd, lyd, lyd, ringlende, durende lyd overalt. Det er så tett at du ikke får inn en knappenål engang. Elgitarer i sausete ekko, krislende akustiske gitarer, koring, perkusjon; det bare velter på og velter på.

Resultatet er et gjennomført flatt lydteppe fullstendig blottet for skyggevirkninger, dybde og følelse. Det låter dørgende monotont og kjedelig. Eneste livgivende moment er som sagt Vibeke. Hun løfter seg ut av det numne underlaget og flyr. Om Weld bare hadde forstått å utnytte henne istedenfor å begrave henne.

Likevel hører du at det bor saker i kvartetten. Alle leverer detaljer som kunne blitt noe, hadde de konsentrert seg mer om understatements og mindre om miksebordets overflod. Mitt råd er at de demonterer låtene og bygger dem opp igjen med færre brikker og større vekt på sjel og melodi. Et år på landeveien bør hjelpe.

(Vi Menn, 17. oktober 1994)

STØY-MONSTER

R.E.M. velger å høvle hjernen din i filler i løpet av “Monster”s fem første låter. Tette, knallende gitarakkorder og et fryktelig driv – pepret med baklengstape, feedback og skjelvetokter, mens Stipe forgjeves kjemper for å trøkke røsten gjennom lydgrøten. Det bråker imponerende, men låter dessverre også bedrøvelig anonymt. B-side-stoff, spør du meg.

Men plutselig kommer låt seks, “Strange Currencies”, og Stipes røst flyter klagende i en bedøvende klangfull elv av gitarer og orgel. Magien, den rystende magien, denne klumpen i halsen av skjønnhet og gråt som er R.E.M. på sitt aller beste, fyller rommet. Herfra og ut slipper de aldri taket.

Lerretet strekkes ut i widescreen. Gospel-orgel/piano, falsettgråt, gummireggae, trøkk-refrenger, feite, drillende ekko-akkorder, balladesang mot et bakteppe av hvit gitarlarm og spinkel farfisa, riff-rock anno tidlig Kinks lagt på ilter, sagende feedback, psykedelisk garasje-pop. Bandet åpner dører til høyre og venstre.

“Monster” er R.E.M.s minst kommersielle LP noensinne. Et vågestykke av kompromissløs rett-inn rock med kjeller-ekko og krass gitarlyd som dominerende elementer.

R.E.M. begår et vågestykke som virkelig bråker.

(Vi Menn, 17. oktober 1994)

BEATLES FØR BEATLES

Backbeat. Regi: Iain Softley. Distr.: Warner Home Video ★★★

Den glemte beatle het Stuart Sutcliffe, var en elendig bassist, men en meget lovende maler og John Lennons bestevenn. Han døde av hjerneblødning i april 1962 i Hamburg. Backbeat er filmen om ham og det tette forholdet til John som slo dype sprekker da Stuart falt for fotografen Astrid Kirchherr (Sheryl Lee).

Det er også historien om en gjeng unggutters vei fra Liverpool til de verste kneipene i Hamburgs Reperbahn. Rock’n’roll døgnet rundt, pepret med alkohol og piller. En ikke altfor innholdsrik film, men jevnt gode skuespillerprestasjoner. Og som vanlig fremstår Paul McCartney som skurken.

(Vi Menn, 17. oktober 1994)

4 NYE PLATER

(Vi Menn, 24. oktober 1994)

Robbie Robertson & The Red Road Ensemble: “Music From The Native Americans” (EMI) ★★★★★

Mektig. Spennende. Musikken til en seks timers TV-serie om den amerikanske indianeren står utmerket på egenhånd. Robertson og hans indianske musikervenner maler utrolig fascinerende lydkomposisjoner der tradisjon og nåtid smeltes sammen til et magisk levende hele. Åndene danser. Åndene smiler.

Lyle Lovett: “I Love Everybody” (Sony) ★★★★

Spartansk arrangerte viser (kassegitar, bass, trommer og cello) med intellektuelt slektskap til Randy Newman, og litt av lyden til tidlig Jackson Browne. 18 låter som forklarer hvorfor Julia Roberts falt for ham. Lyle Lovetts nye plate er ikke like god som Julia Roberts, men likevel ...

Sinéad O’Connor: “Universal Mother” (EMI) ★★★★

Hun kjemper i en sjø av personlige problemer, private traumer og politisk forvirring, men makter å gi det en tender og til dels spennende form på sin fjerde plate. Stemmen er vidunderlig, høytrekkende sterk og dempet skjør på én gang. Vakre arrangementer. Variasjon på låtmaterialet. Sugende rytmisk lek. Akvarell-ballader. Utmerket.

Crosby, Stills & Nash: After The Storm (WEA) ★★★

Et solid – om enn noe daft – album uten brannfakler, men også uten for mange gymsokker. Trioen bryr seg om verden, sangharmoniene er fremdeles som en honninggul bris fra alle dine beste somre. David Crosby leverer for øvrig platens fineste kutt i den billedsterke, nostalgiske “Camera”.

STORARTET SEPTEMBER WHEN!

The September When: Hugger Mugger (WEA) ★★★★★

Stavangers store sønner er i ferd med å vokse fra gamlelandet. Med producer Steve Lovell bak spakene låter de overhodet ikke som noe som har vært i nærheten av Jæren. De har funnet floden som renner uopphørlig fra England til USA og tilbake igjen. De kommer mot deg på en stråle av høytrykksgitarer. Durende, sitrende utøsker som kan skrubbe murpussen av hjernen din. De står på et rytmisk underlag så dundrende solid og så bevegelig at du ikke klarer å stå imot.

Samtidig har de en sånn vidunderlig evne til å blottstille seg selv ved å bremse ned og åpne lydbildet for de sarteste små melodilinjer og musikalske detaljer. Skjønt pompøs kraft nå er deres hoveduttrykk, våger de å slippe stillheten inn med jevne mellomrom. Det gir musikken dynamikk.

Men den virkelige hemmeligheten bak bandets vekst og sound heter fortsatt Morten Abel. Han er så desidert en av våre mest uttrykksfulle sangere. Hulkende våt av drama gyver han inn i sangenes doseringer, eller pusler stilt over balladens åpne landskap med tekster som formidler smertefull forvirring og bittersøt blues. Han gir låtene nerve, han gjør dem til noe helt spesielt og eget. Selv om rollemodellen nok ennå heter Steve Harley.

“Hugger Mugger” er en flott LP, deres beste til nå

(Vi Menn, 24. oktober 1994)

MAGI FRA EN TAPT TID

The Moody Blues: “Time Traveller” (PolyGram) ★★★★★★

Du trenger ikke legge Moody Blues under mikroskopet for å oppdage hvor teite både de og platene deres er. De kom aldri nærmere Pink Floyd enn The Monkees kom The Beatles. Tekstene deres likner på det barn gjør når de forsøker å være voksne. Foruten at de er uutholdelig pompøse; klissete i sin kjærlighetsfilosofi og ufordøyde i sine forsøk på å gripe meningen med livet. Musikken er straight, men seig lettvektspop forkledd som seriøse verker. Og rock’n’roll skjønte ikke bandet bæret av.

Likevel sitter jeg her og spiller meg gjennom drøye fem timer med gjengen, og ikke bare liker det. Jeg elsker det! The Moody Blues grep – med alle sine mangler – selve tidsånden. 60-tallet var små barn som trodde seg voksne, i opprør mot verdensordningen, med ubegrenset tro på seg selv og helt uten motforestillinger når det gjaldt å utforske «det ukjente». Rocken var i utgangspunktet et så begrenset uttrykk at når utviklingen begynte å løpe med The Beatles, var det som om en demning brast. Den tids musikere opplevde seg selv som oppdagelsesreisende, og deres farkost var tekstene, melodistrukturene og ikke minst lydstudioet.

I ettertid kan man le og påpeke at rocken målt mot andre kunstneriske uttrykk som klassisk musikk, malerkunst, litteratur – bare var barkebåter i en sølepytt, og ikke Leif Eriksson på vei over Atlanteren. Rocken fødte ingen Dostojevskij eller Munch eller Beethoven. Det føltes bare sånn akkurat da.

Når man hører Moody Blues igjen, er man tilbake i den tiden. Og nå oppleves naivismen som vakker, bittersøtt vakker. Du kan ikke bli sinna på bandet for den oppriktigheten som ligger pakket inn i disse eteriske melodilinjene, disse salige korharmoniene og det overdådige lydbildet der mellotronen er trekkmotoren og gitarene yre passasjerer. Det ligger en mystikk og magi dypt her inne som funkler, fordi The Moody Blues var fem relativt enkle sjeler som i seks kreative år overgikk seg selv hele tiden. De ville mer enn de kunne. Og så kunne de det likevel.

Disse magiske årene legger beslag på nesten tre av de fem CD’ene i denne samlingen. Den fjerde og femte CD’en er det gjenforente Moody Blues, fra 1978 og fram til og med en konsert fra 1992. En gjeng etter hvert ganske middelaldrende menn som ikke lenger vil mer enn de kan, og som oppgir kollektivet til fordel for Justin Haywards bløte profesjonisme. Det låter flinkt, men både hult og grunt – og patetisk.

Men i 1967–72, over seks strålende album, var Moody Blues større enn seg selv. Og det er til deres ære at denne musikken nesten har vokst med årene. Den minner deg om noe du kanskje har glemt: Hva det vil si å være et spørrende vesen under Guds uendelige Himmel.

Så lenge du stiller deg undrende og ærbødig til tilværelsen, og prøver å gripe den med de forutsetninger du har, blir resultatet hellig. Dermed gjorde likevel The Moody Blues mine innledende ord til skamme. På sitt beste sto de ikke det spor tilbake for Pink Floyd. Eller The Beatles (vel, ikke så mye). Som dem skapte The Moody Blues musikk som er noe i seg selv. (Bare synd at ikke coverbokens essay klarer å formidle det; maken til overflatisk, ukritisk og kjedelig historiefortelling har jeg sjelden lest.)

(Vi Menn, 31. oktober 1994)

November

SOULENS KEISERE

The Temptations: “Emperors Of Soul” (Motown) ★★★★★★

110 låter fra årene 1959–1994 fordelt på 5 CD-plater. Luksusforpakning med egen 80 siders bok gjennomillustrert i fire farger. Det måtte til, for The Temptations er giganter. Mer enn noen av artistene fra den legendariske Motown-stallen har Temptations evnet å være stilskapere innenfor ikke bare én, men en drøss genrer.

De representerer det fineste innenfor cool, sort sangpop. De er silkesoulens mestere (sjekk “My Girl” eller “Just My Imagination”). De var det første sorte laget som dro soulmusikken rett inn på den hvite, eksperimentelle rockens enemerker og skapte sin høyst egenartete form for psykedelisk soul/rock. De laget noen av rhythm & bluesens heiteste, mest sexy rølpeturer (både Rolling Stones og Faces lånte triks og låter derfra).

De dro hele stasen ut i ambisiøse turer som sterkt minnet om de tematiske, symfoniske greiene som de hvite gruppene var så glad i. Og du verden hvor farlig de kunne låte; deres funk var rå, brutal og så svett og full av kjønn at 18-årsgrense var påkrevet. Mer enn Stevie Wonder, The Supremes, Four Tops og Marvin Gaye, var Temptations Motownsoulens konger (eller keisere).

Det var vokalarrangementene, i lekne lag fra topp til bånn. Det var ledevokalen, raspende rå og sval som silke. Det var kompet: Ren dynamitt, ren poesi – spilt av tidenes beste husband. Det var idérikdommen, gjengens usedvanlige teft for kombinasjonen av stemmer, rytme og riffet.

At de mistet grepet et sted ute i 70-årene får så være. Intern krangel, utskiftninger av vitale medlemmer, det får ta en del av skylden. Greit nok. Temptations hadde betalt ned gjelda og vel så det. Det som skjedde etterpå av Las Vegas-underholdning og hyggelig, men ikke spesielt nyskapende disco- og funk-pop får passere.

Denne fantastiske boksen begynner å miste trøkket et stykke ut i den fjerde CD’en. Men da har de også unnagjort noe av det ypperste som ble levert av sort musikk i 60- og 70-årene. Disse innspillingene er fullstendig fri for datostempling. Det svinger, det har punch, og det får nakkehårene til å reise seg.

Det eneste du savner er den visuelle dimensjonen. Temptations på scenen i midten av 60-årene var så lekkert at du bare satt og gapte. Fem mann i coole dresser utførte den mest utrolige form for grasiøs linjegymnastikk som verden har sett. Prince blir en bøffel i forhold.

(Vi Menn, 7. november 1994)

EN MANN OG HANS DEMONER

Johnny Cash: “American Recordings” (BMG) ★★★★★★

En familie på vei fra armod i Arkansas til håp i Mississippi, hutrende i øsende regn på et lasteplan midt på natta under en presenning. Lyden av en mor som med spinkel stemme og ustø gitargrep fremfører “What Would You Give In Exchange For Your Soul”. En far som graver et hjem og en fremtid ut av urskogen ved hjelp av sine tørre never og et muldyr. Dette er ikke sangtekster, men erindringer fra en barndom som Johnny Cash deler med oss i coverheftet som følger med hans nye CD “American Recordings”.

Platen er akkurat så nær og bekjennende som coveret lover. Halvt selvbiografisk, fremført 100% unplugged. Cash’ dype, plagede stemme og akustiske gitar. Cash har alltid vært en forteller, men i disse spartanske omgivelsene blir ordene nesten ubehagelig levende. Sortsinnet hviler tungt over platen. Her er menn som kjemper med indre og ytre demoner, tynget under sin skjebne, filleristet av skyldfølelse. Morderen, eller aller helst Kain, gjenkjennes i disse historiene fra den amerikanske virkelighet.

Revolvermannen og Bibelen har alltid vært Cash’ følgesvenner, men aldri mer enn her. Han lar som vanlig en strime av håp piple inn i mørkelandet. Enkelte av sangene er befriende lyse til sinns. Heller ikke det noe nytt for Cash. Så er også “American Recordings” det mest komplette stykke Johnny Cash jeg har hørt.

(Vi Menn, 14. november 1994)

4 KORTE OM BOKS

(Vi Menn, 14. november 1994)

Fleetwood Mac: “The Blues Years” (Nonstop) ★★★★★

Trippel boks som inneholder begge de to første LP’ne deres fra 1967 og 1968 (“Fleetwood Mac” og “Mr. Wonderful”), enkelte innspillinger som ikke fikk plass på disse, alle singlene til og med “Man Of The World” (våren 1969), pluss en rekke kutt fra gruppens samarbeider med blueslegendene i Chicago. 50 låter i alt. En utsøkt samling britisk blues, med Peter Greens dirrende blå noter og følsomme røst omgitt av (etter hvert) to gitarister til og en av rockens mest solide rytmeseksjoner. Helt OK hefte medfølger.

The Searchers: “Anniversary Collection 1962–1992” (NonStop). ★★★★★★

The Searchers fra Liverpool skapte gitarklangen til The Byrds. De hadde sin egen lyd, en flott blanding av nasal harmonisang og feite, ekko-belagte gitarakkorder. De var et av Englands mest populære band i 1963–65, men mistet langsomt fotfestet fordi de ikke klarte å skrive gode nok egne låter. Denne trippel-samlingen holder som en kule. CD 1 inneholder alle singlene fra 1963–67, CD 2 inneholder EP- og LP-kutt fra samme periode, mens CD 3 byr på alternative versjoner, uutgitt stoff, soloinnspillinger, live kutt fra BBC og noen kutt fra 1983 (som burde forblitt i arkivene). 84 låter.

Nazareth var en ikke altfor viktig, men absolutt hørverdig gruppe som leverte hardtslående, møkkete gitarrock – et litt lettere, mer primitivt Aerosmith. Bandets sentrale lyd var stemmen til Dan McCafferty, rå, ru, nesten istykkerslitt, men med utblåsningskraften til en jumbojet. Mest kjent er de for sin faktisk veldig flotte versjon av tåreklassikeren “Love Hurts”. Men denne trippel-boksen på 52 låter fra årene 1971–1983 viser at Nazareth var mer enn desperate tårer i ølglasset.

Uriah Heep: “Two Decades In Rock” (NonStop) ★★★

Lyden av Uriah Heep var lyden av dramatisk stemmebruk over en flod av keyboards, sangharmonier og krøllete, knitrende gitarløp. Pompøst, ambisiøst, men uten noe i bånn. Deres storhetstid var over midtveis i 70-årene (da nøkkelnavn som David Byron og Ken Hensley forsvant), men jammen holder gruppen det gående ennå. Denne trippelsamlingen på 47 låter (1970–1989) viser at mye av det eldste stoffet merkelig nok har tålt tidens tann. “Easy Livin’” er f.eks. en suveren poplåt, verken mer eller mindre. Det medfølgende heftet er fattig på bilder, men rikt på tettskreven historikk spunnet rundt intervjuer med medlemmene.

J-ABBA D-ABBA-DOO!

ABBA: “Thank You For The Music” (PolyGram) ★★★★★

ABBA-boksen er her, og dermed kan vi fastslå: ABBA var ikke noe nytt Beatles, selv om enkelte av deres nå velvoksne fans hevder det. Til det var musikken for begrenset. Rock’n’roll kunne de ikke i det hele tatt (Does Your Mother Know svinger som en tysk autostrada). Disco-underlaget deres lå betydelig nærmere ariske militærmarsjer enn Harlem. I det hele tatt hadde de problemer med rytmen, grunnkompet, selve blodpumpen i en sang. Der låt ABBA som en maskin.

Men Benny Andersson var en trollmann med lyd og melodi. Hans bruk av Anni-Frid og Agnethas stemmer, av synthesizer og klaver, hans kjennskap og kjærlighet til svensk folkemusikk, hans instinkt for den iørefallende popmelodi, det skapte et unikt vevteppe av lyd som fosset over deg og gjorde deg beruset.

ABBA-soundet forandret seg litt med årene, men ikke mye. “I Do, I Do, I Do, I Do” var en grenseløs krysning av James Last og Connie Francis (så overrumplende smakløst at dette fremdeles er en av mine absolutte ABBA-favoritter). Etter hvert fant de sin egen lyd. En stor, dyp og brei lyd som durte og gikk, men som aldri ble livløs fordi Benny hele tiden broderte ørsmå detaljer inn i helheten. De hamrende konsertpianistakkordene, snuttene av fløytende folketoner, overraskende løsninger på sangharmoniene osv. Det sto dører på gløtt overalt i dette yre lydbildet. Effekten var både gåtefull og utrolig fascinerende.

Det smakløse var en minst like viktig del av ABBA-magien. Fra scenekostymene via jentenes gebrokne engelsk til gruppens usedvanlig grelle omgang med musikklisjeer fra hele jordkloden. Litt Syd-Amerika, litt Spania, litt Tyskland, litt Asia. Det var omtrent like autentisk som et “rosemalt” plastfat med påskriften Greetings from Hardanger. Men det skapte en Walt Disney-lignende gjenkjennelse i folkedypet fra Stockholm til Kapp Det Gode Håp. ABBA var ekte plast-internasjonalister.

Inntil alvoret tok dem. ABBAs siste LP, “The Visitors”, var en gyser, en indre horror story. Mørke skygger flakker over lydsporet, et isgufs står ut av høyttalerne. Verden ble servert en form for depresjonspop som den egentlig ikke ville ha. I hvert fall ville ikke ABBA det. Og så var det slutt.

Blant de siste åndedragene var mini-slageren “The Day Before You Came”, et underprodusert mesterverk formidlet med en så illevarslende undertone at du plutselig skjønner at teksten lurer deg. Dette er ikke en jentes erindringer om den siste grå dagen før hun møtte sin store kjærlighet, men et desperat rop fra ruinene av den samme kjærlighet. Det handler om dagen før katastrofen ble sådd inn i livet hennes. Det er Bobby Goldsboros “Honey” i Hitchcock-versjonen. Huh!

Sammen med “The Winner Takes It All” (en av verdens mest perfekt arrangerte pop-melodier, sunget så til himmelsk av Agnetha at du dåner av lykke), danner den ytterpunktet som nesten gjør ABBA til noe av en annen verden. Dessuten har du alle slagerne, drøssevis av dem, som i større eller mindre grad forsvarer deres ettermæle.

Men vil du ha dem menneskelige, drar du forbi de tre første CD’ene i den nye boksen, og havner i den fjerde. Der ligger en haug uutgitte låter – de fleste bare skisser. Disse, inkludert den etter hvert legendariske “Put On Your White Sombrero”, er kun for innbitte fans. For andre tar opptakene nesten livet av myten. ABBA kunne være fryktelig dårlige også.

(Vi Menn, 21. november 1994)

9 SAMLE-PLATER

(Vi Menn, 28. november 1994)

Bob Dylan: “Greatest Hits Volume III” (Sony) ★★★★★★

Dylan nede for telling? Langt ifra. Den nye låten her, “Dignity”, en nervedirrende, galopperende langfortelling stinn av typer og besk ordlek, fremført med hese glefs og durende elgitarer, er blendende sterk. Dylan har selv håndplukket samlingens 14 låter. 14 glimt fra 22 år, stokket kronologisk så de danner nye og uventede bilder av et dikterliv og et dikterunivers som aldri slutter å fascinere. “Brownsville Girl” er her, “Knockin’ On Heaven’s Door”, “Series Of Dreams”, “Silvio” (klassikeren du aldri oppdaget), “The Groom’s Still Waiting At The Altar”. En knallsamling!

Ole Paus: “Jeg kaller det vakker musikk” (Polydor) ★★★★★

En dobbel Paus, on the rocks. 49 låter, et skrytehefte med innslag fra bl.a. Arne Hestenes. Storartet? Vel, ganske. Den poetiske Paus med blod og ungdom i brann, eller underfundig syrlig voksen – er å foretrekke for smedevisenes Paus. Begge (eller alle tre) er bredt til stede her.

Åge Aleksandersen: Åges beste 1972–1994 (PolyGram) ★★★★★★

33 låter med Åge over to CD’er. Håndplukket med innsikt og følelse. Alt det beste fra “Dains me mæ” og “Levv’a livet”, heldigvis, men litt for smått med Prudence. Et flott dokument over de norske samfunnshusenes største skald. De nyeste låtene viser at han fremdeles er levende til stede. De fem roots-pregede nyinnspillingene er greie nok, selv om det er originalene som bør være med på plater av denne typen. Personlig savner jeg Sambandet, men det er mitt problem.

The Waterboys: “The Secret Life Of The Waterboys 81–85” (EMI) ★★★★

En samling med Waterboys’ hemmeligheter fra 1981–85. B-sider, BBC-opptak, livekutt, ukjent stoff, alternative mikser. Romslig, fascinerende og litt sært fra en tid da bandet fremdeles bråkte.

Den kuleste cool-sangerinnen i verden smyger seg ut av cellofanen og er lekker gjennom 16 kutt fra 1984 til 1993, de fleste (inkludert “The Sweetest Taboo” og “Smooth Operator”) slagere. En garantert sovepille.

New York Dolls: “Rock’n Roll” (PolyGram) ★★★★

New York Dolls 1973–74. Punk før punken. Glamour kjørt så langt ut at David Bowie så ut som en børsmekler. Rock så under beltestedet rått at Rolling Stones fremsto som Sølvguttene. Blodig alvor eller tidenes fleip? Avdøde Johnny Thunders skjebne sier alvor. David Johansens senere karriere som cocktail-mikser og bremseløs B-skuespiller sier det motsatte. Summen var dynamitt. Denne CD’en plukker flott fra gruppens to LP’er, og vedlegger også noen røffe demoer som aldri ble utgitt. Historie.

R.E.M. er muligens verdens største band i dag. Men de laget like stor musikk mens de ennå hadde kult-status. Singles Collected samler A- og B-sidene til de ti singlene de ga ut i Europa på plateselskapet I.R.S. i perioden 1983–88. A-sidene (inkludert “The One I Love”, “So. Central Rain” og “It’s The End Of The World As We Know It”) er klassisk stoff. B-sidene er dels det og dels fascinerende rare. Med andre ord en utmerket supplement til platene de i dag lager for Warner Brothers.

Bob Seger & The Silver Bullet Band: “Greatest Hits” (EMI) ★★★★

Bob Seger blir ofte betraktet som en snillere Bruce Springsteen. De to beveger seg i ganske identiske musikalske: et brus av keyboards, gitarer over alt, tekster som svulmer av drama og patos. Bobs sanger er nok mindre preget av typer og skjebner, og mer av en slags diffus rock’n’roll-drøm. Men han låter som en kule. Og det er det som teller. Denne samlingen får med seg de fleste slagerne (men utelater merkelig nok også mange). Flott nok. Selv om jeg ikke helt skjønner hvorfor coveret er så overdrevent viet Bobs lille sønn Cole.

Sting: “Fields Of Gold – The Best Of Sting” (PolyGram) ★★★★

Stings største slagere fra 1985 til 1994. 17 låter. Alt overordentlig smakfullt, lekkert, musikalsk osv. Men i store porsjoner noe glansløst og kjedelig. De to nye låtene glir smertefritt i ett med alt det gamle.

Desember

ET KYSS FOR DØDEN

Nirvana: “Unplugged In New York” (MCA) ★★★★

Naken Nirvana er kanskje ikke den mest innbydende tanken. Kurt Cobain hadde ikke verdens beste stemme, og låtene deres er jo i utgangspunktet mer stabler av riff enn melodier. Men disse Unplugged-opptakene fra november 1993 overrasker svært positivt. I dempet, ustøtt ruslekomp lett krydret med trekkspill (i én låt) og cello, blir Kurts stemme nesten vakker. Hudløs, forpint, mumlende, klagende trekker han seg selv gjennom Nirvana-låter og coverversjoner av bl.a. Bowies “The Man Who Sold The World”, Meat Puppets’ “Lake Of Fire” og Leadbellys “Where Did You Sleep Last Night”.

Fordi vi vet hva som skjedde fem måneder senere blir vi muligens ekstra forført av denne forestillingen. Dette er ikke skuespill, men lyden av et menneske på vei ut av livet.

(Vi Menn, 5. desember 1994)

IKKE MER TIL MEG, TAKK

Konsertplater er det verste jeg vet. De består av alle sangene du liker spilt på en mye dårligere måte. De er fulle av bakgrunnsstøy og fæle publikumsbrøl og altfor lange gitarsoloer. Ikke ser du noe bra, heller.

Det finnes unntak. The Kinks’ møte med hysteriske jenter som tisset på seg og allsang “Sunny Afternoon” i Kelvin Hall 1966, eller Bob Dylans fordrukne radbrekking av sine beste låter på veien i 1975/76.

deLillos er ikke der oppe med “Mere”. De leverer en utmerket konsert, det er så. Solid samspill, passe løst i kantene. Piano og fett gitarspill (ved Lars og Lars). Vimsete dialoger mellom Larsene og publikum. Alle ingrediensene som gjør at deLillos er et av Norges beste konsertband. Men dette er ingen konsert, det er en plate.

Uten øyekontakten, luktene, ølskummet under nesen, køene utenfor toalettene og synet av de søte damene vi ikke hadde sett før, mangler dimensjonen som gjorde kveldene opptakene er hentet fra så store. Det skjedde nemlig ikke noe som gjorde disse versjonene av de beste sangene vi vet om ikke bedre, så i hvert fall annerledes (det er ikke nok at publikum synger “Seier’n er vår” etter “Tøff i pyjamas”).

Derfor er “Mere” bare nok et konsert-album fra et godt live-band. Selv om bildet av Mummitrollet på basstrommen trekker opp.

(Vi Menn, 5. desember 1994)

VELSIGNET JORDNÆRE

The Rambelins: “Spirit And Soul” (EMI) ★★★★★

Nydelig oppfølger til fjorårets Into The Woods. Akustisk dominerte låter med chugga-chugga gyng og dovne sangharmonier, stukket pent i brann av en lett overstyrt el-gitar, og trukket av en røst med de samme forkjølete Beatles-kvalitetene som World Partys Karl Wallinger. Rambelins er velsignet jordnære. Ingen fiksfakserier, bare vel avstemt overskudd som man får når man vet at man kan skrive melodier. Og mektigere skjønnhet enn gitar/kor-kombinasjonene i Paint Your Colours får du ikke i dag.

(Vi Menn, 5. desember 1994)

ÅRETS PLATER

Årets beste plater? Vel, subjektiv må man være. Og her er min liste:

1. Bob Woodruff: Dreams & Saturday Nights (WEA)
2. Neil Young: Sleeps With Angels (WEA)
3 Johnny Cash: American Recordings (BMG)
4 Grant Lee Buffalo: Mighty Joe Moon (PolyGram)
5 Soundgarden: Super Unknown (Sony)
6 The Rambelins: Spirit And Soul (EMI)
7 Oasis: Definitely Maybe (Sony)
8 R.E.M.: Monster (WEA)
9 The Rolling Stones: Voodoo Lounge (Virgin)
10 Jeff Buckley: Grace (Sony)

Og årets beste CD-bokser:

1 The Temptations: “Emperors Of Soul” (Motown)
2 Smokey Robinson & The Miracles: “35th Anniversary Collection” (Motown)
3 The Who: “30 Years Of Maximum R&B” (PolyGram)

(Vi Menn, 12. desember 1994)

THE BEATLES UNPLUGGED

The Beatles: “Live At The BBC” (Apple) ★★★★★

Det var OK å være Beatles-fan i England. Ikke bare var gruppen usedvanlig produktiv og aktiv på scene og i studio de første årene, den slapp også til med hele 52 egne radioprogrammer i BBC i perioden mars 1962–juni 1965. I disse programmene benyttet The Beatles anledningen til å fremføre låter de ikke hadde plass til på platene sine, låter de ikke hadde skrevet selv, men som hadde betydd og betydde mye for dem og den unike sound de skapte. Siden programmene var utmerket markedsføring for deres egne plater, spilte de selvfølgelig også stoff derfra. Alt ble spilt mer eller mindre live. Rett inn, uten pålegg, uten fiksfakserier (og uten publikum). Men – og det må poengteres – uten den altfor store innlevelsen. De hadde det gøy og skranglet i vei.

Disse mange hundre innspillingene (av til sammen 88 forskjellige låter) har samlet støv i 30 år. Men nå har George Martin renset og tilrettelagt et utvalg på 56 låter og 13 korte biter av autentisk dialog fra programmene. Hovedsakelig låter The Beatles aldri tok med på sine offisielle plater.

Opptakene må selvfølgelig tas for det de er. Det låter røft og skranglete (George Harrison er ute på usedvanlig mange bærturer), mer demo enn ferdig Beatles-produkt.

Men det oser av sjarm. I enkelte tilfeller (f.eks. “Baby It’s You”) overgår det den kjente versjonen. Og overraskende mange av innspillingene tåler å sammenliknes med det beste fra The Beatles’ tidligste periode. F.eks. “I’ll Be On My Way” (en Lennon/McCartney-komposisjon som Beatles bare spilte denne ene gangen), “Sure To Fall” og “Soldier Of Love”.

Stilmessig er dette først og fremst for tilhengere av de to første Beatles-LP’ene “Please Please Me” og “With The Beatles”. Mot slutten av 1964 var gruppen sliten, og det merkes på innsatsen i BBC-studioet.

Men sjarmen ligger der hele tiden. Enda mer kanskje i de absurde dialogene som knytter en del av låtene sammen.

Et historisk dokument, altså. Ingen erstatning for en fullblods Beatles-LP, men et strålende supplement. Et slags Beatles unplugged 30 år før begrepet ble oppfunnet.

(Vi Menn, 12. desember 1994)

PETTY KÆLVER

Jeg er lei for å si det, men Tom Petty har laget en kjedelig LP. Sammen med produsent Rick Rubin fant han en peiskoselig lyd; rent og luftig og passe uvørent låter det. Kassegitaren får jobbe mye, så deler av platen blir rene viserocken. Stemningen låner i det hele tatt mye fra Neil Youngs “Harvest”.

Men i motsetning til Young får ikke Petty skikkelig dreis på dette med melodi og refreng. Mesteparten virker halvgjort, en lovende melodi strander i et dårlig refreng – eller omvendt. Mens musikerne legger et forbløffende fantasiløst komp rundt disse skissene.

Wildflowers er et forsøk på å lage en hjemmekoselig plate, men den er bare ekkoet av en Tom Petty i form.

(Vi Menn, 19. desember 1994)

1994 - Plateomtalene

Januar

FRA DE DYPE SKOGER

The Band: “Jericho” (Essential) ★★★★

4 PLATER

Steely Dan: “Then And Now / The Best Of” (MCA) ★★★★★

Eurythmics: “Live 1983–1993” (BMG) ★★★★

Phil Collins: “Both Sides” (WEA) ★★

The Fireman: “Strawberries Oceans Ships Forest” (EMI) ★★

Evig trist

The Smiths: "Best 1 & 2" (WEA) ★★★★

Husker du? med Ramones

The Ramones: "Acid Eaters" (Chrysalis) ★★★

Platen som forsvant

Jethro Tull: "Nightcap" (Chrysalis) ★★★

Bruce & Neil om aids

Filmmusikk: "Philadelphia" (Epic) ★★★★

Februar

La fiendskapet leve!

Prima Vera; «Absolutt Prima Vera» (Eva) ★★

STRÅLENDE!

Richard Thompson: "Mirror Blue" (EMI) ★★★★★

BOWIES FORTID

David Bowie: "The Video Collection" (EMI) ★★★★

Macho-Boogie

ZZ Top: "Antenna" (BMG) ★★★★★

RÅTNER CD-PLATEN?

SELVHØYTIDELIG

Alice In Chains: "Jar Of Flies / SAP" (Sony) ★★

PUNKTERING I FINNSKOGENE

The Contenders: "Amors bil" (EMI) ★★

HJELPE OG TRØSTE!

Diverse artister: “Norske hits 1980–1989” (PolyGram). ★★

BÅLKVELD

Joan Baez: "Rare, Live & Classic" (Vanguard) ★★★★★

Mars

STRYKNIN & DONALDBRUS

Therapy?: Troublegum (PolyGram) ★★★★★

FØR CROWDED HOUSE

Split Enz: The Best Of (EMI) ★★★★

DRØMMEDAG PÅ STRANDEN

Blondie: Blonde And Beyond (EMI) ★★★★

DE NYE SYNGEDAMENE

Pauline Henry: Pauline (Sony) ★★

CD-PROBLEMENE ØKER

SYMFOROCKEN VENDER TLBAKE

Marillion: “Brave” (EMI) ★★★★

FRA QUEEN TIL MØL

Brian May Band: Live At The Brixton Academy (EMI) ★★

April

RETT I HJERTET

Bruce Cockburn: Dart To The Heart (Sony) ★★★★★

MÅNE OVER PRÆRIEN

Willie Nelson: Moonlight Becomes You (Sony) ★★★★

EAGLES PÅ VALIUM

Blue Rodeo: Five Days In July (WEA) ★★★★★

SKOTSK VISESOUL

The Proclaimers: “Hit The Highway” (Chrysalis) ★★★★★

VERDENS BESTE TRIO (litt)

Mercury Motors: Sailors Onshore (Sonet) ★★★★★

FREM FRA GLEMSELEN

Overnight Angels (Sony) ★★★Shades Of lan Hunter (Sony) ★★★★All The Good Ones Are Taken (Sony) ★★

MER STONES ENN STONES

Primal Scream: Give Out But Don’t Give Up (Sony) ★★★★★

LYDEN AV NOE STORT

Pink Floyd: The Division Bell (EMI) ★★★★

Banalt

Tom Pacheco: “Luck Of Angels” (Sonet) ★★

Mai

DUMDUM BABLER

DumDum Boys: “Ludium” (Oh Yeah!) ★★★★

KLASSISK RAY CHARLES

Ray Charles: “Uh huh/His Greatest Hits” (Sandstone) ★★★★★★

Elektrisk rus

Soundgarden: “Superunknown” (A&M) ★★★★★

JIMIS BLUES

Jimi Hendrix: “:blues” (PolyGram) ★★★★

STEREO-MAT

Roxette: “Crash! Boom! Bang!” (EMI) ★★★

PÅ KONSERT

The Band: “Jericho” (Essential)
★★★★

Overnight Angels (Sony) ★★★
Shades Of lan Hunter (Sony) ★★★★
All The Good Ones Are Taken (Sony) ★★

The Neville Brothers: “Live On Planet Earth” (A&M) ★★★
Van Morrison: “A Night In San Francisco” (Polydor) ★★★★

“Sticky Fingers” (1971), “Exile On Main St.” (1972) ★★★★★★
”Goat’s Head Soup” (1973), “Black And Blue” (1976) ★★★★
”It’s Only Rock’n’Roll” (1974), “Some Girls” (1978), “Tattoo You” (1981) ★★★
”Emotional Rescue” (1980) ★★

Ian Hunter: «Welcome To The Club» (Chrysalis) ★★★★
Ian Hunter: «Short Back n’ Sides» (Chrysalis) ★★★