Det var det store Beatles-hypet. Antologi-serien, første nye single på 25 år, TV-dokumentar. Men det var også britpop - titanenes kamp om laubær-kransen: Oasis, Blur, Pulp, Radiohead. Storbritannia var i form, og jeg valgte å holde med Oasis. I Vi Menn. Scroll nedover og gjenopplev 1995 gjennom omtalen av 104 album, en bunke Stones-LP’er, de 7 første Oasis-singlene, en Dylan-konsert (i Oslo) og en god del Beatles-greier, inkludert alle filmene.

Januar

BÅLKOS

Eagles: “Hell Freezes Over” (Geffen) ★★★★

Eagles later som om de er tilbake ved å gi ut en CD med fire nye studio-låter og 11 kjenninger innspilt live for MTV. Lurer de oss? Nei. Det nye stoffet er forbløffende vitalt, både den hardt rockende “Get Over It” (hilsen til Ja til EU-folket) og de tre ruslende, kor-svale balladene. Gruppens MTV-gjenhør med fortiden er overraskende avslappet. De klassiske låtene får alle en dempet behandling der akustiske gitarer og bevegete herrestemmer bærer det som en gang var en elektriske oppvisning av skjønnhet og kraft. Ære være deres ydmyke versjon av “Hotel California”. Når man støvets år, er det lov å kose seg rundt bålet. Det er akkurat det The Eagles gjør.

(Vi Menn, 2. januar 1995)

FREE GJØR COMEBACK (LITT)

Black Crowes: “amorica” (American Recordings) ★★★★

3 minutter og 39 sekunder inn i “She Gave Good Sunflower” (kutt 6), da hele bandet tar av i et svulmende klimaks av raspende vokal, krasjende gitarakkorder og fett orgel- og elpiano-øs, oppdager du at Black Crowes likevel ikke er et nytt Rolling Stones. Det skeive uværet er akkurat hva du kunne ventet om Free inviterte The Faces på fest. Øs, krøllete, knitrende gitar-soli, hese vræl og alt godt over mørkt øl med brunt skum og enda brunere whiskyflasker. Tror du meg ikke, så hør “Ballad In Urgency” også. Skjeivt, ute av balanse, på grensen til å tippe over, men mirakuløst holdt på beina likevel i et uvær av gitar og vokalt overspill.

Bandet løser ikke alt like elegant (klart minus for trommeslageren), men det kribler i alt materialet. Litt blues, masse hardspikka rock, og vokalisten slåss mot gitaristen med nøyaktig den samme intensitet som vi husker fra Free. Fin plate for alle som tåler å se en kvinnes kjønnshår krølle seg frodig over en trusekant (i USA nekter mange forretninger å lagre platen pga. coveret).

(Vi Menn, 2. januar 1995)

SKUMMELT

Velkommen til Eddie Vedders mareritt. Og dem er det mange av. Pearl Jam fyrer av et uvær av en LP. De kaster det mot deg, et ras av stygge, larmende gitarakkorder, drønnende tromme/bass-kombinasjoner og en vokal som dirrer gjennom stormbygene, som en Johnny Rotten på sitt mest maniske. Platen truer gjentagne ganger med å tippe over i regelrett kaos, og det er på langt nær mange nok av de rolige, sugende Pearl Jam-låtene her til at du føler trygg grunn under tøttene. De er her riktignok, i form av bl.a. den utrolig skakende og mektige "Immortality". Men de blir bisetninger i et raggete, taggete øs som er mer punk enn grunge.

Innimellom er også stukket noen rare ikke-låter, som den sære, skumle monologen "Bugs", som kryper under kragen din til toner fra et skeivt trekkspill. "Vitalogy" kan godt ses som Pearl Jams reaksjoner på de etter hvert mange dødsfall som har rammet musikerne i deres nærmeste omgangskrets – inkludert Kurt Cobain. Panikk, angst, sorg og regelrett raseri går som en rød tråd tvers igjennom plata.

Det er Pearl Jams minst tilgjengelige LP, men det er trolig den plata du kommer til å jobbe mest og lengst med. En fremtidig klassiker? (Og coverboken er noe av det flotteste jeg har sett.)

(Vi Menn, 2. januar 1995)

VENTETIDEN

The Stone Roses: "Second Coming" (Geffen) ★★★

Du må gjennom fire minutters feedback og boblende vann før denne LP’n kommer i gang. Men da får også det drøyt 11 minutter lange åpningskuttet "Breaking Into Heaven" luft under vingene. Fra et messende, hviskende midtparti med pludrende wah wah-gitar i venstre kanal, eser den ut og stiger i en herlig dur av lynende gitarimprovisasjoner. Rene besettelsen.

Like majestetiske er de i den brusende "Ten Storey Love Song". Du finner godbiter i "Good Times" og episke "Tears" også, – begge låter som begynner stille, men som tar av i jublende øs og kraft.

Men problemet med LP’n er at det er altfor lett å finne høydepunktene fordi de er så få. Her er for mange hvileskjær, for mye retningsløst ståk. I lange perioder fremstår Stone Roses som et kjedelig band. De ønsker å være sære på den monumentale måten. De prøver seg på gitardraget og det rytmiske kaoset som Led Zeppelin mestret, men klarer svært sjelden å bli interessante..

På sitt verste sauser de rundt som et annenrangs Cure. Ikke akkurat verdt fem års ventetid.

Stone roses roter seg bort.

(Vi Menn, 9. januar 1995)

RETT FRA KRANA

Lindisfarne: "Lindisfarne On Tap" (Castle) ★★★★★

Brunt øl og det rå gufset fra elven Tyne. Lindisfarne plasserte Newcastle på kartet i begynnelsen av 70-årene. Med akustisk dominerte viser som "Fog On The Tyne", "Lady Eleanor" og "Meet Me On The Corner". Det smakte både øl, allsang og folkemusikk av visene deres, mens Alan Hulls lyse, klagende røst gikk rett i ryggraden din. Populariteten dalte utover i 70-årene, en stund var bandet også oppløst.

Men heldigvis tok Hull & Co. til fornuften. Nølende, men med stadig økende selvtillit for hver julekonsert de ga hjemme i Newcastle, ble de tilårskomne karene en vital del av rocken igjen. Ikke førstesidenytt, men absolutt vorspielvinnere på enhver hjemmestereo.

Så sent som i fjor tro de til med en herlig veldreid medium-slager i "Elvis Lives On The Moon".

Bandets historie fra da til nå er glimrende pakket inn på CD’n "Lindisfarne On Tap". Utvalget får med det viktigste fra 1970–71, men plukker også generøst fra nyere og mindre kjente plater, inkludert et par konsert-innspillinger fra Newcastle julen 1977 (bl.a. en storartet versjon av "All Fall Down").

Det munner ut i den helt ferske og usedvanlig fengende kommentar-låten "We Can Make It".

Resultatet er en triumf av en CD. Som amerikansk country, blir Lindisfarnes folkrock og pub-blues bare bedre med årene.

(Vi Menn, 9. januar 1995)

Tina i boks

Tina Turner: "The Collected Recordings" (Capitol) ★★★★★

Rå, vill og formidabelt sexy. Tina Turner stupte inn i 60-årene sammen med sin ektemann og musikalske formgiver, koneplageren Ike. Deres lokomotivaktige blanding av soul, funk og renspikka rock’n’roll hadde egentlig bare sin overmann i James Brown. Ekteparet står bak en håndfull av 60- og 70-tallets desiderte klassikere. Som den ljomende, overdådige Phil Spector-produksjonen "River Deep – Mountain High", den gruslagte versjonen av Creedence Clearwater Revivals "Proud Mary" og Tinas egen "Nutbush City Limits".

Da Tina rev seg løs fra Ike i 1976, sto hun på relativt bar bakke kunstnerisk og økonomisk. Ike var en tyrann, men han var også et musikalsk geni.

Uten hans hjelp ble Tina en famlende solo-artist i rockens 2. divisjon. Hun laget en rekke uinspirerte plater, og sto i 1982 i fare for å bli droppet av sitt nye plateselskap Capitol før hun hadde fått laget en eneste plate for dem.

Takket være David Bowies påvirkning og en rekke fenomenale konserter i New York i desember 1982, tok Capitol sjansen likevel. Første single, "Let’s Stay Together", ble en kjempehit i 1983, og i august 1984 kom LP’n "Private Dancer". Megasuksessen som solgte ti millioner eksemplarer.

Platen formidlet en mer dempet Tina, lekkert akkompagnert i sugende midttempo-ballader, med bred plass for vokale utblåsninger. Platen ble en slags blåkopi for den karrieren som Tina har holdt gående med stor suksess fram til i dag. 55 år gammel, og verdens mest sexy bestemor.

At hun får en CD-boks til rådighet er helt på sin plass. Karrieren er både bred og lang, og "Tina – The Collected Recordings" gir et fint, kronologisk ordnet utvalg fordelt over tre CD-plater. Den første er viet høydepunktene fra samarbeidet med Ike. Den andre inneholder en del ukjent stoff, artige duetter og de beste bitene fra siste halvdel av 70-tallet. Den siste CD’en er viet dagens Tina.

Fin boks, men heftet som medfølger er sørgelig tamt. De biografiske opplysningene er tørre som kritt og unnlater dessuten å gi Ike den ære han tross alt fortjener.

(Vi Menn, 16. januar 1995)

FOR GAMMELPOP’ENS VENNER

Wenche Myhre: "La meg være ung/Komplett 1960–1965" (Triola) ★★★★

Ame Bendiksen har aldri vært kjent for sin økonomiske blyghet, og likevel. Når han i fjor vår evnet å utgi Wenche Myhre komplett fra 1960 til 65 på én CD uten at en kjeft fikk høre om det, slår myten sprekker. Vil han ikke tjene penger?

Wenche Myhre var 13 da hun debuterte i 1960, og snaut 18 da hun forlot Bendiksens Triola til fordel for Polydor og schlager-karriere i Tyskland. I løpet av disse fem årene forvandlet hun seg fra en pussig jentunge med hang til norsk revy-pop til en fullblods popdame som sprutet liv og lyst inn i Bendiksens noe uortodokse repertoarvalg: Køntri, germansk pop, fullblods britisk beat – og norsk revy.

"La meg være ung" (Phil Spector møter The Beatles i en tysk bierstube) er sannsynligvis den beste norske poplåten som ble laget i 60-årene. Og "Jeg går på skole" er et grytidlig oppgjør med popbransjens fristelser og mørkesider. Naivt, men likevel.

CD’en inneholder alle de 31 låtene som plateselskapet Triola ga ut med Wenche (inkludert åtte Topp 10-slagere), pluss den tidligere ikke utgitte "En god gammel firkantet vals" som Wenche sang med lite orkester under den norske Grand Prix-finalen i 1964. Coverheftet inneholder en kjedelig og kortfattet biografi, men også imponerende grundig informasjon om hver eneste innspilling.

(Vi Menn, 23. januar 1995)

ROOTS-KLASSIKEREN

Doug Sahm & Friends: "The Best Of Doug Sahm & Friends" (Rhino) ★★★★★

Er du glad i såkalt roots, finner du desserten din i CD’n Doug Sahm & Friends. Seks låter fra LP’n "Doug Sahm And Band" (januar 1973), ni fra "Texas Tornado" (desember 1973) og tre uutgitte knallperler fra samme tidsrom. Sahm er en av de store grenserytterne i amerikansk rock. Tex-mex, soul, country og rock’n’roll – alt får plass under hatten hans. I 1972/73 ga plateselskapet Atlantic ham frie hender i studio. Resultatet er en herlig blanding av alt rotekte, fremført av en skakk gjeng venner og bekjente – inkludert David Bromberg, Dr. John og Bob Dylan.

Her er blåserrekker som i det ene øyeblikket kjører kølsvart soul, og i det neste snatrer som en meksikansk markedsplass. Her er blues og jazzete swing-gyv. Her er ustø tåspiss-vals med Flaco Jimenez’ trekkspill. Her er hønseplukker-country, rullende rock og et lass solskinn fra Austin. Og en fordrukken versjon av Bob Dylans "Wallflower" med Dylans annenstemme mikset så høyt at den kjører over Sahm. Du får det ikke hyggeligere.

(Vi Menn, 30. januar 1995)

MYSTERIET GARTH BROOKS

At Garth Brooks i USA selger mer enn alt som finnes innenfor alle populærmusikkens genre, det kaller jeg et mysterium. Han er en typisk trygg middelvei, pregløs kjekk på Kevin Costner-måten – med en stemme som matcher. Når man hører ham, glir musikken mer forbi enn inn. Det er pop-country helt uten sting. Han mangler fullstendig den ramsalte, fandenivoldske snerten som kjennetegner countrymusikkens store tekstforfattere, og han er altfor høflig banal til at det sklir over toppen og blir guddommelig. Han er pyntelig, snill og onkelaktig.

På sitt beste låter han som en kombinasjon av dårlig Jim Croce og god John Denver. At jentene dåner av dette skjønner jeg ikke. "The Hits" samler 20 av Brooks’ slagere fra 1989 til 1994, lekkert tilrettelagt, med et coverhefte der Garth deler sine tanker bak hvert enkelt spor med oss. Du verden så velklingende kjedelig han er.

Garth Brooks kunne glatt spilt Kevin Costner i Marve Fleksnes-musicalen "Danser med sulver".

(Vi Menn, 30. januar 1995)

Februar

TRE TYGG FØR FÆRDER

Tuesday Girls: "When You’re A Tuesday Girl" (Mercury) ★★

Pen norsk jentepop for unge mennesker som ikke er klar over at det finnes en drøss CD’er med amerikanske The Bangles i butikkene. Susanna Hoffs møter Jeff Lynne over en uttygget fruktsorbit (gul) hjemme hos Ole Evenrud.

PINLIG

Diverse artister: "It’s Now Or Never/The Tribute To Elvis Presley" (Mercury) ★

Elvis skrev ikke låter. Han skapte dem. Når 15 artister entrer scenen for å feire mannens 60-årsdag med sine versjoner av disse samme låtene, forstår du kanskje hvor stor mannen var. Det låter flatt, kjedelig, ja, innimellom til og med flaut.

Det hjelper ikke at du heter Dwight Yoakam, Michael Hutchence, Chris Isaak, Bryan Adams eller Wet Wet Wet. Elvis skrev ikke låter selv.

Men han tok det andre skrev, røkket det til værs så det sto som en påle og ga det et kjønnsliv som fikk horer til å rødme.

Kjøp en Elvis-CD. La blindpassasjerene i hans myte få samle støv i butikkhyllen.

(Vi Menn, 6. februar 1995)

POESI I HEISEN

Midnight Choir: "Midnight Choir" (Fjording) ★★★

Det føles defensivt å si om en plate at den er bra gjort og bra spilt og liknende vås. Men jeg er redd jeg ikke finner noen annen utvei med Midnight Choirs debut. Allerede med åpningslinjene "You’re going down like a clown, you’ve been hangin’ around, wearin’ shades when the sun don’t shine", skjønner du at dette ikke akkurat er guttene som oppfant lyrikken. Det er bare en oppstabling av ord som forsøker å skjule manglene på forteller-substans.

De samme tegnene oppdages i musikken. Trioen låter usedvanlig velpleiet, hver tone er lekre kjærtegn av stillheten. En slags forsølvet melankoli. De har allerede oppdaget poesien i det usagte.

Spesielt imponert er jeg av gitarspillet, selv om klangene og rykkene har sine forbilder i veldig mye amerikansk, og i briter som Lloyd Cole og Mark Knopfler (apropos sistnevnte: Sjekk de pludrende linjene i "Gypsy Riders" og i "Mercy On The Street"s svulmende vakre finale).

Det det butter i er at bandet har en lyd, men ikke den melodiske substansen som kan bære det. Låtene deres blir for rettlinjete, for kraftløse, tidvis er det som om musikken knapt orker å gløtte på øynene. Men fordi det er så bra, så fint gjort, lar man seg lett forføre – særlig ved første møte med platen.

Midnight Choir er absolutt et begavet band med stort potensial. Men debut-LP’n deres er litt for meget blitt musikk for hotellelevatorer, eller en velsmakende innsovningstablett uten bivirkninger.

(Vi Menn, 6. februar 1995)

BREIERE ENN NORDLYSET

Siouxsie & The Banshees: "The Rapture" (Polydor/Wonderland) ★★★

En gang var lyden av Siouxsie & The Banshees spennende og nytt. Et drømmende lydhjul, snurrende, snurrende gjennom en kontrollert kakofoni av gitarer og ekko og metallic-farger toppet av is-dronningen selv, en røst breiere enn nordlyset og kaldere enn stål på Nordpolen.

Gruppen har mer enn 15 år (og nesten like mange LP’er) på baken. Lyden deres er gammelt nytt nå. "The Rapture" (eller henrykkelsen) er riktignok løsere i formen enn f.eks. "Superstition". John Cale får kanskje noe av æren siden han har produsert halve platen. Men jeg lar meg likevel ikke henrykke. Det blir for meget et gjenhør med klangene gruppen lekte med på begynnelsen av 80-tallet, og for lite låter.

Frossent, stort, drømmende, men med trøkk. Det er stort sett hva platen – og Siouxsie & The Banshees – dreier seg om. Mer modent enn for ti år siden, og mer kalkulert. Og som alltid helt uten sjel.

(Vi Menn, 13. februar 1995)

VISSTE DU AT …

…The Beatles i 1964 ga ut til sammen 33 låter, hvorav minst 20 i dag regnes som klassikere? Jeg nevner i fleng: "A Hard Day’s Night", "You Can’t Do That", "And I Love Her", "Can’t Buy Me Love", "If I Fell", "Anytime At All", "I’ll Be Back", "I Feel Fine", "No Reply", "Long Tall Sally", "I’m A Loser", "Eight Days A Week", "Rock And Roll Music", "Things We Said Today", "She’s A Woman".

Skru klokken 30 år fremover, og du kommer til 1994. Hvor mange klassikere ga East 17 ut da? Eller R.E.M.? Eller Neil Young? Eller Pearl Jam? Eller The Julekalender? Kom det ut så mange som 20 klassikere i det hele tatt i løpet av 1994?

Det er mye rart.

(Vi Menn, 13. februar 1995)

MARSIPAN I LANGE BANEr

Simple Minds: "Good News From The Next World" (Virgin) ★★

Etablerte band med mange år på baken blir ofte rammet av troen på sin egen ufattelige storhet. Dermed begynner det å ta tid å lage plater. Når platen omsider kommer, lanseres den med slik brask og bram at man skulle tro det var Kristus selv som sto i døren. Simple Minds holdt høyt støynivå da de lanserte sitt første album på tre år: "Good News From The Next World". Men har verden virkelig ventet på dem?

I en tid da man vitterlig skreller musikken ned til et råere uttrykk med blottlagte røtter, fremstårvel Simple Minds allerede som en anakronisme i all sin pompøse prakt. Produksjonen er voldsom, et uvær av svulmende lyd. Stormfulle gitarer kastes mot deg fra alle verdenshjørner. En halvt druknet Jim Kerr står trossig mot vindene og roper det fra berget. Tekstene likner mer på kronikker enn lyrikk. Det er stadionrock på sitt aller mest typiske, musikk som skriker etter anonyme folkehav og galakser av lysshow og effekter.

Gi meg et riff som svir, gi meg en akustisk gitar som blør, men spar meg for dette forvokste marsipanlokket av en plate!

(Vi Menn, 20. februar 1995)

PÅ HELLIG GRUNN

Carter The Unstoppable Sex Machine: "Worry Bomb" (Chrysalis) ★★★★

Rappkjeftet britisk dunder-rock med sleivet vokal og stammende, spylende elgitarer. Punk møter glam. Bandets tekster beveger seg gjerne på grensen mot hva BBC tåler. "Worry Bomb" er krakilsk og ordrik den også. Carter The Unstoppable Sex Machine liker emner og vendinger som svir. Samfunnskritiske, saueflokk-allergiske, hånende og beske.

Musikken matcher forsåvidt, selv om de mest støyende sakene ramler rett ned i punkens monotoni-felle. Det er når de bløter opp og vender om på linjene at låtene sitter og bandet begynner å virke spennende. På sitt mest besatte fanger de litt av gnisten vi fant i gode, gamle Magazine – f.eks. i "The Only Looney Left In Town".

På sitt mest glamrock-episke klarer de til og med å berøre hellig grunn anno 1973/74 (Mott, Roxy, Bowie) – f.eks. i "Going Straight", en ypperlig veksling mellom stille ballade og øsende torden-klimaks, eller "Ceasefire" med sin svevende, Roxy-mektige finale.

"Worry Bomb" er ujevn, men med tilstrekkelig mange høydepunkter til at du får det trivelig.

(Vi Menn, 27. februar 1995)

SåNN PASSE

The Merchants Of Venus: "Wish Across The Land" (WEA) ★★★

Da Guns N’ Roses spilte i Oslo i juni 1993, kom de i kontakt med Sister Rain, og likte dem. Våre lokale helter ble satt i forbindelse med Charles Norman fra Los Angeles. Låter ble til, besetningen skiftet, bandet ble omdøpt og reiste til L.A. Noen branner og et jordskjelv senere var bandet såpass rystet at de kunne lage denne platen.

Intet bemerkelsesverdig ved den. Men det låter fett, rått og passe kontrollert. Grunnkompet er lett tilbakelent, i fin kontrast til det rufsete gitar-øset, de rare, psykedeliske overgangene og den forkjølete vokalen.

Merchants Of Venus har funnet en variert form basert på de flagrende gevantene som preget 60-tallets amerikanske vestkyst og vimsete briter, med mye Beatles mellom linjene. Alt lagt på et fett, moderne komp.

Problemet er at ingen av låtene egentlig hekter seg fast; de glir mer og mer i hverandre etter hvert som du kommer utover i platen. Slik sett blir LP’n et modent og velspilt hele som sovner i mangelen på indre struktur. Godt spilt, men kjedelig.

(Vi Menn, 27. februar 1995)

Mars

ÅRETS BESTE

The Jayhawks: “Tomorrow The Green Grass” (American Recordings) ★★★★★★

Denne uken kommer alt godt fra Minneapolis og heter The Jayhawks. Gruppens fjerde LP er et livsbejaende krystallpust av bar og mose. Ekte instrumenter tikker lekkert og freidig frem ekte sanger skapt av ekte melodier sunget i ekte harmoni av ekte stemmer. Barn av skauen, men romantisk beatleske til fingerspissene når de arrangerer låtene sine. Hver sang, sin lyd.

Det er ikke country, det er ikke rock - det er den guddommelig frie lyden av en tid da båsene ikke eksisterte og alt var grovvy, fab og pop. The Byrds og The Beatles arm i arm med Gram Parsons og Robbie Robertson (med et par Neil Young-soloer og noen R.E.M.-singler i baklomma) – eller The Flying Norwegians slik de ville lyde om de het The Jayhawks og kom fra Minneapolis.

“Tomorrow The Green Grass” er en LP uten svake punkter. Sjelden vare i de slepphendte 90-årene – og årets beste så langt.

(Vi Menn, 6. mars 1995)

UGJENKJENNELIG HANK WILLIAMS

Man skal som kjent ikke kødde med kongen. Matt Johnson og hans The The gjør det likevel når de plukker 11 autentiske Hank Williams-låter fra øverste hylle og pakker dem inn i noe durende rart og moderne som i hvert fall ikke kan kalles roots eller country & western.

“Honky Tonkin’”, f.eks., som tåkekor overkludret med rare lyder, monoton akustisk slide og brå trommedetonasjoner.

Hanks sanger formidlet som kassegitar-ballader trukket gjennom grove lydprismer av elektrisk komp, tåreorgel og dreide ubestemmelige effekter. I det ene øyeblikk lettbent iørefallende, i det neste gåtefullt skummelt. Det er mye, men det er avgjort ikke Hank Williams.

Som eksperiment er “Hanky Panky” både modig og fascinerende. At CD’en går i mål på drøyt 33 minutter, ser jeg også som et formildende trekk: Matt gir deg ingen overdose.

Om platen har nok i seg til å leve et selvstendig liv, tør jeg ikke gjette. Selv måtte jeg kjapt tilbake til originalvaren etter å ha hørt Matt plunke og dra seg gjennom “Your Cheatin’ Heart”. Jeg er ingen puritaner, det skal Gud vite, men Hank treffer meg i sjela, Matt klør meg bare bak øret.

(Vi Menn, 6. mars 1995)

VERDENS BESTE LIVE-CD?

The Who: "Live At Leeds" (Polydor) ★★★★★★

“Live At Leeds”, innspilt og utgitt i 1970, blir av mange regnet som verdens beste konsert-plate. Aldri har vel trio-formatet (bass, trommer, gitar) blitt utnyttet råere. For The Who var dessuten platen en triumferende løsrivelse fra rockeopera-pretensjonene og en dundrende tilbakevending til rockens røtter.

Høydepunktet var den nesten 15 minutter lange versjonen av "My Generation", som i Leeds fremsto som en oppsummering av alt det beste i bandet. Den svingte som et helvete, men var samtidig fullstendig uforutsigbar – kanonadene ble brått avløst av stille partier, av improvisasjoner og variasjoner over andre og nyere temaer i The Whos karriere (inkludert et glimt fra "Tommy").

Nå er showet ute på CD igjen, men i en versjon som forrykker inntrykket det opprinnelige albumet ga (og samtidig forsterker linjene fra nevnte "My Generation"). Nå består den av 14 og ikke seks låter (og gir derved Roger Daltreys stemme bredere plass også). En blanding av gamle hits i kanonversjon og en overrumplende flott versjon av den rare minioperaen "A Quick One While He’s Away" er kommet til.

Den nye "Live At Leeds" er et kolossalt farvel til 60-tallet, levert i toppform fra et av de beste konsertband rocken har fostret. Målt mot den allerede klassiske originalen er denne utvidede versjonen enda bedre, også på lydsiden. Coveret mangler dessverre alle de artige papirene som fulgte med original-LP’n, men er til gjengjeld rikt på informasjon.

(Vi Menn, 13. mars 1995)

INFAM HUMOR

Todd Snider: "Songs For The Daily Planet" (MCA) ★★★★★

Todd Snider er en ny og svært lovende amerikansk landeveis-trubadur. Stemmen rasper tørt og skarpt som en John Prine i form. Han har klare røtter i countrymusikken, men er enda mer å finne på den lange linjen av fortellertradisjon fra Woody Guthrie via Bob Dylan og Loudon Wainwright III.

Låtene leveres på et tett strikket grunnkomp med skikkelig kick i skarptrommen, samtidig som mannen har et fint instinkt for melodi kombinert med en tekstfrasering som det lukter kruttlapp av. Iblant sitrer arrangementene av Springsteens drama: Gitarer, tangenter og stort løft. I det neste er det så til beinet nakent at du svir fingertuppene.

Og hele stasen bæres av tekster som sprudler av infam humor og svart pepper. Vokt deg for ditt første møte med CD’ns ikke krediterte bonuskutt, en talkin’ blues som tar så livet av Seattle/grunge-moten at du ler deg i hjel.

(Vi Menn, 13. mars 1995)

LITT SNAUT

Bruce Springsteen: "Greatest Hits" (Columbia) ★★★★

Det er merkelig at Springsteen som har en såpass omfattende produksjon bak seg velger å innskrenke sin oppsummering av karrieren til én CD og 18 låter. Snaut. Så snaut at det ikke ble plass til noen fra de to første LP’ne. "Greatest Hits" sparker fra med "Born To Run", sneier innom en del selvfølgelige topper (men dropper minst like mange), før den flater ut i den fenomenale, hjertebristende "Streets Of Philadelphia" (kanskje hans beste tekst noensinne).

Og tar fatt på de fire nye kuttene:
"Secret Garden", nok en stemningslåt lagt på dype keyboards-linjer – med en nydelig tekst om kvinnens gåtefulle vesen.
"Murder Incorporated", en skarp og svingende kommentar til gatevold (som ikke fikk plass på "Born In The U.S.A."-LP’n).
"Blood Brothers", en rolig, halvt resitert vise om den smertefulle oppvåkning fra ungdomstidens fellesskap og idealer til den voksne verdens ensomhet (egentlig "The River" i mer moden tapning).
"This Hard Land", nok en halvnostalgisk, men svært velskrevet tekst om ungdom, drømmer og den amerikanske myte, lagt på det karakteristiske feite, rullende E Street-soundet.

"Greatest Hits" faller litt flatt som et dokument over Springsteens karriere. Den blir for overflatisk, for preget av kompromisser, for resymé-preget. Springsteen var betydelig større enn CD’n gir inntrykk av. Men samtidig gir de fire nye låtene en viss valuta for pengene sammen med "Streets Of Philadelphia" (som tidligere bare var å finne på LP’n med musikk fra filmen "Philadelphia").

Plusspoeng også for et innholdsrikt, delikat coverhefte med samtlige tekster og Bruces egne kommentarer til hver låt.

(Vi Menn, 20. mars 1995)

SINTE KARER PÅ TUR

Monster Magnet: "Dopes To Infinity" (A&M) ★★★★

Med øret mot eksosrøret på en Harley-Davidson i det den tar av, slik føles møtet med Monster Magnets nye CD. På sitt beste låter de som en kompressbor-kombinasjon av Black Sabbath og Thin Lizzy. På sitt verste er de reinspikka larm. Bandet går tvers gjennom betong på en kolossal gitardur, stinn av riffs og raseri. De får poeng for innsatsen i denne utrolige, besatte røren av syre- og galakse-rock. Den som orker, orker.

(Vi Menn, 20. mars 1995)

WORLD PARTY 2

Del Amitri er et typisk eksempel på et band som lever i skyggen av sine samtidige. I Storbritannia har de i flere år blitt regnet som et av de sikreste kortene i den brede, melodiøse pop/rock-tradisjonen, men uten å nå opp til de store høydene. "Twisted" bekrefter dette inntrykket. Det er en plate full av gjennomarbeidede låter, ofte med iørefallende melodier og nennsomt påført produksjon. Men det mangler det lille ekstra som kunne gjort dette til noe mer enn pen, velklingende og temmelig ufarlig poprock. Del Amitri leverer håndverk, ikke magi.

(Vi Menn, 27. mars 1995)

KUN FOR FANS

Morrissey: "World Of Morrissey" (Parlophone) ★★★

En samling som i all hovedsak bekrefter at Morrissey har vært – og fremdeles er – en særegen figur i britisk pop. Her er både det bitre, det selvmedlidende, det vittige og det ømme. "World Of Morrissey" trekker linjene fra Smiths-tiden og frem til solokarrieren, og viser en artist som alltid har befunnet seg litt på siden av det bekvemme. Samtidig blir det tydelig at han aldri helt har overgått sin egen storhetstid. Dette er en fin oppsummering, men også en påminnelse om at det virkelig brennende stoffet ligger et stykke tilbake i tid.

(Vi Menn, 27. mars 1995)

UNØDVENDIG

The Jeff Healey Band: "Cover To Cover" (Arista) ★★★

Jeff Healey er gitaristen som spiller liggende på ryggen, men som aldri lar det bli en gimmick. På "Cover To Cover" tar han for seg andres låter, og gjør det med både respekt og egenart. Resultatet er variabelt, men ofte sjarmerende. Healey er på sitt beste når han lar bluesen og rock’n’rollen få løpe fritt, og mindre interessant når han beveger seg inn i glatt popterritorium. Likevel er dette en plate som først og fremst viser hvilken fremragende gitarist han er.

(Vi Menn, 27. mars 1995)

April

SMART BLONDINE

Blondie: "The Platinum Collection" (Chrysalis) ★★★★

Blondie var ABBA-epokens Rolling Stones. Røffere og betydelig slemmere enn svenskene, men utrolig flinke til å lage pop-singler. De seilte inn på punk-bølgen, men fant seg fort bedre til rette under kategorien new wave. Debbie Harry var bandets blonde blikkfang og sensuelle, lekne røst. En tøff jente med egne meninger og en ufravikelig evne til å lage låter av substans. Hun var, om man kan si det sånn, en sympatisk Madonna.

Blondies storhet var deres singler, saker som Denis, Picture This, Hanging On The Telephone, Heart Of Glass, Sunday Girl, Dreaming, Call Me, Union City Blue og The Tide Is High.
I 1982 var moroa over. Men man behøver ikke glemme Blondie. Deres beste låter står som en påle også i 1995. "The Platinum Collection" gjør imidlertid bandet en bjørnetjeneste fordi den inneholder for mye stoff. 47 låter i alt. Dermed får slagerne følge av B-sider, LP-kutt og upubliserte demoer fra 1975.

Samlingen avslører følgelig gruppens middelmådige sider – i full bredde. Som karriere-dokument er likevel samlingen meget representativ og ærlig – med lekkert, informativt coverart. Det skal den ha.

(Vi Menn, 3. april 1995)

STERK FORVIRRING

Faith No More: "King For A Day, Fool For A Lifetime" (Slash) ★★★★★

California, heavyrock og funk. Med en slik bakgrunn må resultatet bli forvirrende. Faith No More har gjort det til en karriere å forvirre. Deres nye CD låter iblant som grassat kjøring i motgående felt på en motorvei. Klampen i bånn, turtall så olja spruter, hysteriske vræl og kaklende latter. Tordenstormrock på vanvittig flappende basslinjer, eksplosive metallriffs og en vokalist som låter som fanden sjøl.

Men Faith No More gjør det maksimale ut av sin uberegnelighet. Og før du vet ordet av det spiller de episke låter under katedrale orgelbuer. Eller gir deg en vakker og sår blues-ballade om alkoholisme ("Take This Bottle"). Eller den avsluttende mannsbekjennelsen "Just A Man", der brennende ord omsluttes av powerballade-klisjeer, krasse taktmarkeringer og – av alle ting – et gospel-kor.

Gærninger, raringer, bråkebøtter. De store stilsprangene kan nok gjøre lytteropplevelsen slitsom, men samtidig må man bare innrømme at det ikke er mange plater i dag som byr på så mange overraskelser og så mye vågemot.

(Vi Menn, 3. april 1995)

GENIALE TJUVRADDER

Om du husker kaoset og trykket og kreativiteten som preget britisk rock på slutten av 70-tallet, er Elastica stedet å gå. I løpet av 40 minutter fyrer de av 16 låter pakket med energi, humor og djevelske ordspill. Gitarene er rustne og rå, bassen durende gotisk, rytmen tung og seig, synth-overtrekket (i tre av låtene) klebrig – effekten er total, deilig overkjørsel. Mektig, tungt og likevel usedvanlig lekent.

Elastica er tre jenter og en herre som er frekkere enn fanden. Uten blygsel rapper de til høyre og venstre fra det vi kalte britisk punk og new wave (de har flere plagiatsaker på nakken). I løpet av disse 40 minuttene gjenkjenner du riffs, melodiløkker, strofer og lyder fra pop- og kunst-punkere som The Stranglers, Wire, Buzzcocks, Magazine, Blondie. Men Elastica løfter elementene inn i noe større og flottere. Ingen punkere laget en så sterk LP i 1977–79 som Elastica har laget i 1995. De arvet det beste, ikke minst denne velsignete evnen til å fatte seg i korthet, og skapte et pop-mesterverk for 90-årene.

(Vi Menn, 10. april 1995)

GAMMEL MED STIL

Elton John: "Made In England" (Rocket) ★★★★

Når Elton er i form, lager han LP’er som består av ordentlig nøkkete rockelåter og ordentlig himmelsk sentimentale ballader. En kort periode i 70-årene var platene hans enda mer, de reneste eventyr for sanser og fantasi. Men Peter Pan ble voksen, forutsigbar og kantete kjedelig. I dag nøyer han seg med å strekke seg etter lyden av godt håndverk. Når han er i form, får han det til. "Made In England" er det nærmeste Elton er kommet en god LP på mange år.

Selv om det er kompis Bernie Taupin som fører pennen, virker ordenes bekjennende sårhet og skjønnhet som om de kommer fra Eltons sjeledyp. Elton har lagt en lang og vond periode av stoffmisbruk og generell livslede bak seg. Sangene på "Made In England" rører ved noe sant, slik føles det i hvert fall, og derfor er det lettere å omfavne sangenes språklige, melodiske og arrangementsmessige klisjeer.

Elton følger godt med i dagens unge rock. Men han lar seg ikke friste til å kle seg som en tenåring. Elton gjør det han kan. Balladene sitter, duvende baktunge og svimlende bittersøte. Rockerne har dieseltrøkk og nøkk akkurat som du venter. Ingenting nytt, intet våghalseri, bare et stykke grundig håndverk fra en av de beste håndverkerne rocken har fostret.

(Vi Menn, 10. april 1995)

AGGRESJON & SAVN

Radiohead: "The Bends" (Parlophone) ★★★★★

1995 er ikke bare techno, rap og houseparties. I Storbritannia lever også gitarrock-med-ambisjoner i beste velgående. Radiohead har akkurat sluppet sin LP nr. 2, og den svever. Høyreist og stolt.

Thom Yorkes dramatiske vokal og et øs av gitarer brytes mot tindrende, tause korgutt-partier. Musikken veksler slik hele tiden, mellom rødglødende aggresjon og dypblått savn. Gitarene kan iblant bryte inn som piskeslag (i "My Iron Lung" er de fresende ute av kontroll), men som oftest varieres det mellom overveldende øs og klimprende skjønnhet.

Yorke matcher stemmen sin perfekt mot disse stemningene, han er Bono ljomende over alle fjelltopper, og han er Morten Harkets liten korgutt i en stor, slem verden. Å sammelikne med U2 og A-HA er egentlig ikke så gær’nt, selv om Radiohead er et betydelig mer nevrotisk band enn disse. Man kan like gjerne nevne Oasis og Nirvana, for å si det sånn.

Gruppens egenart leveres gjennom Thom Yorkes stemme og plagede visjoner, og gjennom denne veldige gitarklangen med sine vridde undertoner.

(Vi Menn, 17. april 1995)

FUNK OG STRATOSFÆRE

Stevie Wonder: "Conversation Peace" (Motown) ★★★★

Hans første ordentlige LP på syv år. Funkrytmer, tette blåserrekker, smygende ballader, gladnaive kjærlighetstekster, alvorlige budskap (for fred og mot håndvåpen), glatt, tidvis metallisk eksperimentelt (type Prince), gjennomført musikalsk. Flott håndverk. Verken skuffende eller overraskende.

Heismusikk fra stratosfæren. The Orb finner en melodi, skjuler den under kabler av evige gjentakelser, dubeffekter, vridninger, eksotiske lyder og rytmer og holder på samme måte i 78 minutter fordelt på syv låter. Tapetmusikk for alternative hjerner.

(Vi Menn, 17. april 1995)

DATA-KONGEN DYLAN

Bob Dylan: "Highway 61 Interactive", CD-ROM (Columbia) ★★★★★

Av alle er det Bob Dylan som blir den første rockeartisten som klarer å utnytte CD-ROM på en overbevisende måte. Han lykkes der både Prince og David Bowie mislyktes totalt. "Highway 61 Interactive" er lett å bruke og byr på forbløffende variert program.

Du kan gå ned en gate i Greenwich Village en måneskinnsnatt i 1962, sjekke det lokale bedehuset, glo på malerier, stikke innom en av klubbene Dylan opptrådte i. Du kan vandre rundt i platestudioet han brukte i 1965. Du kan gå rundt på og bak scenen under 30-årsjubileumskonserten hans i 1992.

Overalt ligger skjulte overraskelser i form av filmbiter, humoristiske gag’er, artikler, lydbåndintervjuer og musikkopptak. De siste består i store deler av innspillinger du aldri har hørt før.

Programmet byr også på fotoarkiv, smakebiter på Dylan som billedkunstner, og en usedvanlig omfattende diskografi som ikke bare viser deg hver eneste LP han har spilt inn, men også alle coverne, alle låtene og alle tekstene. Dette er altså filmdokumentar, opplevelsesspill og regelrett oppslagsverk. Det siste forsvarer i seg selv en investering. Bare synd at det ikke er mulig å dra utskrifter herfra på din egen printer. Nydelig grafikk. Men systemets mangler er også åpenbare. Levende film tar så mye dataplass at det som er, nødvendigvis må vises i frimerkeformat. Derfor er også alle nøkkel-tabellene helt avfolket – på gate, på scene, i studio, på kafé, i garderober, du møter ikke et menneske. På CD-ROM har nøytronbomben falt.

Det er også lagt med en låt her som kan avspilles på din vanlige CD-spiller. En til nå ukjent jukseversjon av "The House Of The Rising Sun"; egentlig Dylans akustiske versjon fra 1962, pålagt elektrisk komp av produsent Tom Wilson i desember 1964.

(Vi Menn, 24. april 1995)

TRIUMF

Gene har svingt seg opp som det store kult-bandet i England ved å late som om de er The Smiths. Lyden av livslede og flattpå-ryggen-grublerier, glimt fra en homses bønn om et verdig liv, desperate bekjennelser fra en kjærlighets-besatt unggutt – alt sunget av en blå, fortvilet røst som absolutt matcher Morrisseys i balladene, men som ennå mangler punch når dramaet tar overhånd.

Ordene kranses av ringlende gitarakkorder stablet i geometriske blokker rundt det gyngende grunnkompet. Det er svaie, melankolske poplåter som forsøker å orientere seg i en ond og vanskelig verden. Problemet med Gene er at de er altfor gode til å kunne avfeies som kopister. Låtmaterialet er overveiende dønn solid, gruppens lyd en fullmoden triumf. Bruken av piano/orgel klarer sammen med gitaristens røkk og blues-tone (som skiller ham fra Johnny Marr) å flytte dem noen millimeter til siden for The Smiths.

Gene har rett og slett laget et bemerkelsesverdig fint debut-album.

(Vi Menn, 24. april 1995)

Mai

HYGGE

The Highwaymen: "The Road Goes On Forever" (Liberty) ★★★★★

Countrymusikkens Traveling Wilburys er ute med fantestrekene sine igjen. Og som vanlig er du solgt før første refreng. Johnny Cash, Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson, fire ess med god smak og skrøpelig stemmemateriale. Trauste karer som vet en god del om livet.

LP’n inneholder 11 fortellinger om kjærleik og savn, om røff virkelighet og rødkantete drømmer, om mennesker på kant med loven (men med et hjerte av gull) og om mennesker på kant med Gud. Johnny Cash leverer den beste sangen i "Death And Hell". Kristofferson den mest sentimentale filmen i "Here Comes That Rainbow Again". Dessuten tolker de Elvis’ klassiker fra "True Love Travels A Gravel Road", så du får tårer i øynene. Trygge arrangementer gjennomvevet av glitrende musikalske detaljer – og denne rørende vokal-stafetten fra våre fire helter.

Du får det ikke hyggeligere.

(Vi Menn, 1. mai 1995)

KJEDELIG

Wet Wet Wet: "Picture This" (Mercury) ★★

Love Is All Around er også på fjorårets Greatest Hits-samling. "Julia Says" finnes på single. Gjenstår 10 låter som alle er i nær slekt med "Julia Says". Småpen popmusikk, delikate arrangementer, enerverende likelydende og gudsjammerlig kjedelig. "Picture This" er lettvekteren du ikke trenger.

(Vi Menn, 8. mai 1995)

KRISE

Duran Duran: "Thank You" (Parlophone) ★★

Duran Duran har i mange år flørtet skamløst med sorte stilarter som funk og soul, uten å komme nærmere enn å låte som statister i Onkel Toms hytte. På sin nye plate, "Thank You", en samling coverversjoner av gruppens favorittlåter, tiltar deres hvithet nesten beklemmende (med spesiell takk til Simon Le Bons totale mangel på vokal karisma). Duran Duran vet ikke hva groove er om du så hadde spikret dem fast i et. De forsøker seg også på hvite forbilder, men når uten unntak originalene til omtrent midt på leggen.

(Vi Menn, 8. mai 1995)

I SIGET

Dylan kryper ut av skallet. Men ikke helt. I motsetning til det han leverer på sin inneværende turné, preges "Unplugged" av en litt for stor grad av kalkyle. Kompet er ikke unplugged, men dempet. Kassegitarer dominerer lydbildets forkant, mens bakgrunnen fargelegges av blå orgeltoner og skeiv slidegitar – og gulvet kontrolleres av bass og trommer. Lekkert som pokker, bent fram smakfullt, og ikke Las Vegas-smakfullt som i Budokan 1978, men roots-smakfullt.

Dylan selv fremtrer mindre pistrete enn på lenge. Stemmen tar ansvar og drar toner og ord der den de siste årene har henfalt til blodfattig knirking. Han skrur nye vinkler ut av kjente strofer, og blir i perioder direkte leken. Han greier å gjøre patente “nye” versjoner av såpass utspilt stoff som "Like A Rolling Stone" og "Knockin’ On Heaven’s Door".

Men som nevnt innledningsvis, det smakfulle og trygge preger forestillingen i altfor stor grad. Derfor brenner ikke denne platen slik f.eks. "Hard Rain" og hans 1995-konserter gjør.

(Vi Menn, 8. mai 1995)

RYSTENDE VAKKER

Tindersticks: "Tindersticks 2" (This Way Up) ★★★★★

Dystert. Nakent. Koksgrått. Tindersticks er lyden av nakne pianotoner i en tom hall en regnfull novemberformiddag, av kantete strykere på leting etter Himmelen, av en søvndrukken trommeslager som knapt orker holde i vispene, av en mann hvis stemme knapt holder det ut; mumlende, mørk, grimm, som en dunst fra de innerste krokene i en sarkofag.

Innflytelsene er i ujevne doser hentet fra Nick Cave, Scott Walker, Leonard Cohens "Songs Of Love And Hate" og Bryan Ferrys første tre år som smørsanger i Roxy Music. Men effekten er av en annen verden.

For hvor grusomt depressive de enkelte faktorene virker (og da har jeg ikke engang nevnt tekstene, den mest oppsmuldret depressive poesi jeg har hørt på år og dag), formidler denne platen først og fremst et stykke uoverordentlig skjønnhet. Tungsindigheten løftes av de oppadgående strykerarrangementene – i flo og fjære mellom romantisk skjørhet og svulmende, nesten atonale kaskader; og sangerens brustne baryton skinner med et overjordisk lys når den beliver disse usedvanlige tekstene med sine slående bilder.

Tindersticks er ikke enkelte sanger, men en helhetsopplevelse som både er rystende og rensende vakker på samme tid.

(Vi Menn, 8. mai 1995)

4 PLATER

(Vi Menn, 15. mai 1995)

Jokke & Valentinerne: "Spenn!" (Sonet) ★★★★★

Om deLillos var The Beatles, var Jokke & Valentinerne The Rolling Stones. Et drønn fra alle Oslos kondemnerte leiegårder. Rock dopet på øl og rullings. Jokke på bommen, Jokke rasende, Jokke spenna gær’n, Jokke med nedrullete gardiner, Jokke på skjelver’n, Jokke på jakt etter et eller annet, hva som helst. Og innimellom ble det nesten søt popmusikk av det, episke rop om hjelp halvt skjult bak en fandenivoldsk latter. Dette bandet kunne noe så sjeldent som å fortelle historier på norsk, pakket inn i en slåsshanske av adrenalinrock og høyoktanrefrenger. "Spenn!" er deres ettermæle, en feiende flott samle-CD og et tegneseriehefte som forteller hvordan det gikk med våre helter etter at de endte på pleiehjem.

Tony Joe White: "Lake Placid Blues" (Remark) ★★★★

Kompet duver og gynger, tilbakelent, men med sug. Gitaren drar de samme nøkkende løpene som de fleste kjenner fra Mark Knopfler. Men Tony Joe White kom før Dire Straits. Han er ekte vare. Levet liv ligger som rynker og arr tvers igjennom alle disse låtene av blues, savn, gråsteinshverdag og kjødets lyst. Stemmen hans er mørk og kjellerlig. Gitarspillet alltid like rullende, kneppende fremtredende. Kompet dønn solid. Stilmessig ligger det i skjæringspunktet mellom Dire Straits og Richard Thompson. En plate å møte blå timer med. Kanskje noen dråper ensformig, men innmari fin.

Creedence Clearwater Revival: "CCR Forever" (Amigo) ★★★

Det finnes allerede en drøss samlinger med Creedence på markedet. Den beste av dem, "Chronicles", kom i 1976 og inneholder alle gruppens slagere på rekke og rad – 20 låter i alt. "CCR Forever" er dobbel, inneholder 36 låter og et usselt coverhefte. Låtene er plassert helt hulter-til-bulter, tidlig stoff og sent stoff, singler og LP-kutt om hverandre. Hele greia stinker hastverksarbeid.

Så hvordan skal man bedømme dette? Musikken er selvfølgelig gnistrende, briljant, rå og vakker. Det var vel bare The Beatles som holdt et høyere nivå tvers igjennom alt de festet til tape. Men John Fogerty og hans Creedence fortjener en samling satt sammen og presentert med kjærlighet og innsikt. Ikke denne lurvete tingen.

Diverse country-artister: "Come Together, America Salutes The Beatles" (Liberty) ★★★

Nashville hyller The Beatles. Og det kunne de spart oss for. En haug B-artister som ikke gjør stort annet enn å trå vannet. Pluss noen ytterst få stjerner som stort sett bare planker originalene. Et lite pluss for Delbert McClintons behandling av "Come Together", og et høyt Jøss! for Kris Kristoffersons valg av låt: "Paperback Writer". Det er alt.

EN GUIDE TIL THE ROLLING STONES

***(The Rolling Stones kom til Valle Hovin 9. juni 1995, så Vi Menn markerte med denne ganske tilfeldige “guiden” til gruppens CD’er.)***

Band som The Beatles og The Rolling Stones sørget for at LP-platen ble et selvstendig kunstnerisk medium. De nektet å følge tradisjonen med å bruke LP’n til å selge single-suksessene én gang til, utfylt med en bunke mer eller mindre inspirerte hastverks-innspillinger. I England var Stones nøye med ikke å inkludere single og/eller EP-kutt på LP’ne sine helt fram til 1971.

I USA var platebransjen imidlertid både så mektig og arrogant at den ikke lot seg kommandere. Selv ikke The Beatles slapp unna deres radbrekking av de britiske original-LP’ne. Man fjernet spor, la inn singler og EP-kutt (i Stones’ tilfelle også demo-innspillinger ikke ment for utgivelse!), og fikk på den måten drøyet materialet slik at det ble flere LP’er av det – og mer penger.

På CD er dessverre Rolling Stones-katalogen fra 1964–67 i en sørgelig forfatning. Noen titler foreligger i original britisk versjon. Andre i den amerikanske. Og fordi man har vært så inkonsekvent, er det svært kostbart å rekonstruere de britiske utgavene av The Rolling Stones No. 2 (1965), Out Of Our Heads (1965) og Between The Buttons (1967). Du må faktisk kjøpe seks av de amerikanske original-platene pluss en dobbel samle-CD! Når jeg nå lister opp nøkkel-LP’er i Stones’ karriere, er jeg nødt til å inngå et kompromiss når det gjelder nevnte Rolling Stones No. 2, som for meg gir det beste eksemplet på det rå, kjellerlige rhythm & blues-bandet.

The Rolling Stones, Now! (1965) og Out Of Our Heads (1965) er amerikanske koblinger som sammen danner et sterkt bilde, men som hver for seg kommer til kort overfor den britiske originalen. Aftermath (1966) er heldigvis den britiske versjonen. Den første LP’n som kun består av selvkomponert stoff. 14 låter, drøyt 50 minutters spilletid …og suveren spennvidde gjennom låter som "Lady Jane", "Under My Thumb", "Out Of Time", countrypop’en "What To Do" og den lange jammen "I’m Going Home".

Their Satanic Majesties Request (1967), Brødrene Grimm-versjonen av "Sgt. Pepper" – og betydelig bedre enn sitt rykte. "Citadel" er f.eks. en undervurdert klassiker, mens "She’s A Rainbow" og "2000 Light Years From Home" bare er blitt bedre med årene.

Beggars Banquet (1968), Stones’ tilbakevending til røttene – mer unplugged enn man kanskje husker, akustisk dominert og stilmessig en fin blanding av country og blues.

Let It Bleed (1969), er kanskje bandets beste LP fra 60-årene. Country- og blues-elementene dominerer, men nå i en tyngre, iblant nesten funky tapning.

Get Yer Ya-Ya’s Out (1970), det beste og eneste konsert-albumet med Stones som er verdt å ha.

Sticky Fingers (1971), deres første på eget plateselskap, og av mange regnet som deres beste LP overhodet.

Exile On Main St. (1972), min personlige favoritt. Rene oppslagsboken i roots rock, en røff miks av country, blues og soul – spylt ut uten kommersielle hensyn. Her er alle løse tråder synlige, og lyden like fillete som den er vakker.

Some Girls (1978) er Stones tilbake i ringen, rå, sjofle og sex-fikserte – etter noen svært ujevne år der de forsøkte å likne på en krysning av Santana og The Bee Gees på leting etter en kontrakt med Stax Records – når de da ikke nøyde seg med å parodiere seg selv.

Steel Wheels (1989), et nytt fenomenalt løft etter magre år med uinspirerte plater og svært inspirert internt uvennskap. Hele greia oser av triumf.

Voodoo Lounge (1994), er Steel Wheels, bare enda bedre og mer variert. Gruppen tar til og med opp igjen tråder som ble liggende og slenge etter at Brian Jones døde i 1969.

Om du så sper på med trippel-CD’en The London Years, som inneholder alle singlene (både A- og B-sider) som ble utgitt både i USA og England i årene 1963–70, er du i mål.

(Vi Menn, 22. mai 1995)

ÅRETS UTGIVELSE

Marvin Gaye: "The Master 1961–1984" (Motown) ★★★★★★

Marvin Gaye ble skutt ned og drept av sin far 1. april 1984, dagen før han ville fylt 45.

De siste ti årene han levde, var tøffe og depressive, fylt av hardt narkotikamisbruk (hovedsakelig kokain), økonomiske problemer (forårsaket av en meget kostbar og smertefull skilsmisse og generell mangel på pengestyring) og økende flørt med selvmordstanker.

At faren drepte ham (de hadde hatet hverandre hele livet), gjorde historien om Marvin Gaye ekstra bisarr, men på mange måter var han allerede død da tragedien skjedde. Marvin Gaye er den største sorte artisten soulmusikken og rocken har fostret.

I det øyeblikket han hadde en mikrofon under nesen, var Marvin gudfader selv – med full kontroll over sangen, tonene og musikerne som sto bak ham. Men privatlivet var langt, langt utenfor hans kontroll.

Man får nå høydepunktene fra Marvin Gayes livsverk som sanger og komponist spredt ut over fire CD-plater i en utrolig smakfull boks – med 70 siders gjennomillustrert bok. "The Master" inneholder 89 innspillinger fra årene 1961–1984, mange av dem har aldri vært utgitt før. Det er en solid og imponerende oppsummering av en bemerkelsesverdig karriere.

De tidligste innspillingene fanger mannen i skjæringspunktet mellom kompromissløs rhythm & blues og den fengende, kraftfulle soulpop’en som ble Tamla Motowns varemerke.

Det unge Rolling Stones brukte to av innspillingene, "Hitch Hike" og "Can I Get A Witness", som blåkopier for det de skapte på midten av 60-tallet. Paul Young lånte meget senere "Wherever I Lay My Hat (That’s My Home)" som døråpner for sin karriere.

Marvin Gaye var også duett-pop’ens konge. Innspillingene han gjorde med Kim Weston og avdøde Tammi Terrell, har tålt tidens tann usedvanlig godt. Sprutende livslyst, honningmjuk erotikk og en fraseringssikkerhet som tar pusten fra deg.

Tidlig på 70-tallet forvandlet Gayes musikk seg. Den ble tyngre, slakere og fikk en markert sosial profil med trykk på de sortes kår i ghettoene. Gatevolden, kriminaliteten, fattigdommen og nøden ble temaet som opptok soulmusikkens kanskje …største LP-klassiker, "What’s Going On" (1971).

Da livet hans langsomt dreide mot narkomisbruk og depresjoner, begynte musikken også å forfalle. Men ingen kan krangle med den manisk depressive og svært syrlige hilsenen til eks-konen i dobbel-LP’n "Here, My Dear" (1978).

Det er også vanskelig å motstå en av soulmusikkens mest suggestive erotiske ballader, "Sexual Healing" (1982) – Marvins siste store slager.

"The Master" er et ruvende dokument. Og inkluderer selvfølgelig Marvins mest kjente hit, "I Heard It Through The Grapevine", i to versjoner.

Kvaliteten på materialet som tidligere ikke har vært utgitt, sier kanskje enda mer om mannen. Motown ga hyppig ut plater, men måtte altså likevel luke ut innspillinger som andre bare kan drømme om.

Fire CD’er, en bok og et liv. Årets utgivelse.

(Vi Menn, 29. mai 1995)

Juni

NYTT FRA APPLE

Plastic Ono Band: "Live Peace In Toronto" (Apple) ★★★
Ringo Starr: "Sentimental Journey" (Apple) ★★
Ringo Starr: "Beaucoups Of Blues" (Apple) ★★★★

The Beatles' gamle selskap, Apple, fortsetter å gjenutgi gamle titler på CD. Nå kan du endelig få John Lennon & Plastic Ono Bands "Live Peace In Toronto" fra 1969. En røff, men ganske vellykket tur gjennom noen rock’n’roll-klassikere og Lennons egne "Yer Blues" og "Cold Turkey", pluss en sleivete "Give Peace A Chance" og to fryktelige og eviglange jammer med Yoko Ono. Eric Clapton medvirker som førstegitarist. Coverheftet inneholder hele kalenderen som fulgte med originalen, men nå for året 1995.

Ringo Starrs to soloplater fra 1970 er også ute. "Sentimental Journey" er vår mann på ustø tur gjennom orkesterklassikere som oldemor husker best. Koselig, lekkert arrangert, men av svært marginal interesse.

Betydelig bedre er "Beaucoups Of Blues", Ringos gjennomført tradisjonelle country & western-LP innspilt i Nashville med byens beste musikere. Brukbar kvalitet på låtene, og Ringo synger som broren til Johnny Cash. Ringo var alltid roots-mannen. Her er nok et bevis.

(Vi Menn, 5. juni 1995)

PÅ BAR MED STONES

Diverse venner av Charlie Watts: "Perfectly Stoned" (Merry) ★★★★

Det er gått inflasjon i såkalte hyllest-LP’er (der mer eller mindre kjente artister gjør sine versjoner av en utvalgt artists mer eller mindre kjente låter). "Perfectly Stoned" går heldigvis en litt annen vei. Ikke bare fordi den er norsk, men også fordi artistene verken er spesielt kjente eller spesielt gode. De går akkurat så skeivt inn i låtene som de fortjener, og kommer ut på den andre siden 100% i Stones’ ånd. Ruklete komp, skranglete riffs, sleivete vokal – og en entusiasme som skuffer køl.

Hør og lik The Circus Sideshow, Playmates, Merry Go Round, Big Hand (som gjør en nydelig countryballade av "Blinded By Love") og platens husorkester Charles Watts International (som teller folk fra Backstreet Girls og Divin’ Ducks pluss barkrakkenes banemann, Casino Steel). Og selvfølgelig gjør Casino Steel Casino Boogie. Platen er ikke i nærheten av flott, men den ruller og rykker og bråker akkurat som det skal gjøre når man er på bar og for et øyeblikk kan glemme både gjeldskrisen og kvinnefronten.

(Vi Menn, 5. juni 1995)

STING i Sting

Sting lager i dag musikk for folk med dyre stereoanlegg og et lett ampert sjelsliv. Det er ikke måte på hvor lekkert beroligende denne tidligere skolelæreren og nåværende regnskogsforkjemperen kan være. Men det var en gang The Police. Og det er den historien den nye dobbel-CD’n "Live!" forteller.

Her får man to tidligere ikke utgitte Police-konserter i sin helhet.

Fra Boston i 1979, den gang gruppen var en trøkk-trio som bråkte mye, men som også hadde et finstemt øre for reggae-linjer. En relativt masete forestilling der studio-elegansen viker for energi og ujevnt repertoar.

Den andre fra Atlanta i 1983. Gruppen var på det tidspunktet blitt svært intellektualisert etter Stings møte med forfatteren Arthur Koestlers The Ghost In The Machine og psykologen Carl Jungs tanker om den kollektive underbevissthet. Musikken tok klar farge av hodebryet, låtene ble trukket ut, fikk slakkere linjer og en atmosfære som både var skummel og fascinerende.

De klarer ikke helt å fange det på scenen, men de kommer veldig nær. Derfor blir dette albumet en ålreit suvenir fra en tid da det var sting i Sting.

(Vi Menn, 12. juni 1995)

LETT BLØTKOKT

Warren Zevon er rockens Dashiel Hammett og Raymond Chandler. Han skriver hardkokte låter om hardkokte typer i hardkokte omgivelser, med en ed på leppene og en revolver innenfor bukselinningen. Stemmen hans er lyden av dommedag, arret og tøff med en dyp resonans.

På "Mutineer" er det enkelte foruroligende innslag av blauthet i melodi/arrangement-delen og konstruerte tekster som hengir seg til klisjeer med en omstendelighet som tidligere var fremmed for Zevon (sjekk "Similar To Rain"). Men her er også røffe skisser eller kortnoveller fra den mørke siden av tilværelsen, satt til de kantete, riff-baserte arrangementene som er Zevon på sitt beste. Med andre ord en svært ujevn plate.

(Vi Menn, 12. juni 1995)

MJAU! MJAU! MJAU!

The Pussycats: "Psst! Psst! Psst!" (Karussell) ★★★★★
The Pussycats: "Mrrr … Mrrr … Mrrr …" (Karussell) ★★★★

The Pussycats var to hestelengder foran sine samtidige norske konkurrenter. De hadde særpreg, karisma og et rykte som fikk Rolling Stones til å se ut som speidergutter. Egentlig var de selvfølgelig veldig snille, skrev låter som sjelden hevet seg over det middelmådige, slet med engelskuttalen og gjorde tabben å bryte med manager Sten Ekroth som da var regnet som en skurk, men som i dag blir genierklært.

Matcher "Psst! Psst! Psst!" og "Mrrr Mrrr Mrrr" (begge fra 1966) legenden? Da platene kom, konkurrerte de med Rolling Stones’ "Aftermath", Bob Dylans "Blonde On Blonde", The Beatles’ "Revolver", The Kinks’ "Face To Face" og The Beach Boys’ "Pet Sounds", alle utgitt i 1966, og alle regnet som noen av de beste platene i rockens historie. Mot dette faller selvfølgelig The Pussycats igjennom. Lyden, arrangementene, de enkle komposisjonene – det låter lettvekter, og allerede i 1966 gammeldags.

Men svinger du unna akkurat det, og tar platene på strak arm for det de er, er gledene ved gjenhøret større enn skuffelsene. The Pussycats hadde nemlig noe såpass unorsk som en egen sound, og i Trond Graff en mann som skrev omtrent alt de ga ut, og som på en god dag kunne fekte med de beste utlendingene. Dessuten ligger kjemien helt i dagen. Dette er lyden av et band, en organisk enhet som trekker sammen.

Begge platene er utvidet med et lass bonuskutt (23 i alt). Alle singlene fra 1965–67 er her, pluss (noen fryktelige) demoinnspillinger og andre rariteter.

Det er sug i stoffet, og gruppen knaller av en rekke velkvalifiserte (om enn enkle) popklassikere i bl.a. "Cadillac" (som danker ut Hep Stars’ versjon), "Boom Boom", "Ebb Tide", "Just A Little Teardrop" og den undervurderte "The Craftsman". Coverheftene burde vært fyldigere, men der teller som alltid budsjetter og ikke smak.

(Vi Menn, 19. juni 1995)

Å JADA!

Konsertplater lider alle under det samme fraværet av visuell kontakt. Som lytter er du der, og så er du der ikke likevel. Om bandet lurer nye sider ut av låtene du kjenner, hjelper det. Men det skjer ikke ofte. Med Pink Floyd får du alle disse problemene lastet rett i fanget. "Pulse" er et to og en halv time langt show pepret med visuelle effekter som du ikke ser. Du aner dem bare på de massive, gapende publikumsreaksjonene.

Likevel lar jeg meg forføre av bandet denne gang. Både fordi de klarer å gjenskape lyden og arrangementene du kjenner fra studio-innspillingene – det er jo slik man ønsker å høre dem – og fordi de tillater seg å eksperimentere og improvisere så mye at det blir annerledes og akkurat så lite at de ikke river ned stemningen fra originalene.

Gilmours stemme har begynt å flasse kraftig av, han klarer knapt å holde en tone over gulvnivå, det faller sammen og havner nede i magen hans. Men musikken holder ham på beina. Den har det stormannsgale løftet som er og alltid har vært Pink Floyd. Gitarsoloene, oppskriftsmessig gjenkjennelige; dette storslagne drama rundt det enkle, badet i ekko, og med en flengende søken etter tonen, utløsningen som Gilmour nå snart har brukt et helt liv på ikke å finne. Det låter bare forbasket bra. Han får et utrolig løft fordi orgelet bruser nedenfra, fordi jentekoret ligger som stjernedryss rundt ham – og fordi den nesten giddalause, men mektig punchy rytmeseksjonen aldri lar seg lure ut av stilen. Nick Masons trommer holder alltid hvilepuls. Også det er Pink Floyd.

At de gjør hele "Dark Side Of The Moon", med de originale effektene og sinnsforvirrede monologene intakt, gjør ikke meg noe. Det var faktisk helt ålreit å høre dette "verket" i lett-forrykket-men-trofast-mot-originalen-versjon 22 år etter.

(Vi Menn, 19. juni 1995)

LYRIKK-AFTEN

Jim Morrison & The Doors: "An American Prayer" (Elektra) ★★★★

Denne rare, fascinerende platen ble første gang utgitt i 1978 til vekslende reaksjoner. Vitsen var å presentere lyrikeren og ikke rockestjernen Jim Morrison. Materialet er hentet fra opplesningsopptak gjort med Morrison i Paris, rett før han døde, og verbale bruddstykker fra Doors-konserter – det hele ble sydd elegant sammen til et hele ved glimrende redigering og et passe diffust, men likevel Doors-karakteristisk lydspor skapt av de tre gjenlevende medlemmene.

CD-utgivelsen får tre nye tekstbiter som bonus pålagt musikk som Doors-medlemmene har laget helt nylig. Morrisons lyrikk skiller seg klart fra hans rocketekster. Frigjort fra sangens knappe rammer slipper han ordflommen løs, en strøm av assosiasjoner og slående, elektriske bilder som øser av Morrisons fascinasjoner: Død, dop, sex – og den evig bølgende amerikanske drømmen som i hans univers er befolket av indianerne og deres legender.

(Vi Menn, 26. juni 1995)

SORT GULL

Bob Marley & The Wailers: "Natural Mystic, The Legend Lives On" (Tuff Gong) ★★★★★

Bob Marley ville fylt 50 i år. Det markeres med en 15 kutts samle-CD, "Natural Mystic", ment som et supplement til den gamle samlingen "Legend". De overlapper ikke hverandre, derfor kan du trygt investere. Utvalget gynger som det skal, har det svale draget og den knitrende mystikken som var Marley på sitt beste.

De to «nye» kuttene "Iron Lion Zion" (oppdaget og utgitt første gang i 1992) og "Keep On Moving", som er pålagt helt nytt komp i år, er platens svakeste innslag. Ellers er alt sort gull, inkludert bl.a. "Easy Skanking", "So Much Trouble In The World", "War" og "Who The Cap Fit". Coverheftet er meget smakfullt og inneholder alle tekstene.

(Vi Menn, 26. juni 1995)

HJEMMEKOS

Van Morrison: "Days Like This" (Polydor) ★★★

Van The Man med frisk blåser-rekke og masse soul. Det duver og gynger i det dovne skjæringspunktet mellom soul, jazz og blues. Van overrumpler med flittig bruk av munnspillet. Men ellers skiller ikke platen seg nevneverdig fra hans senere produksjoner.

På sin vei inn i støvets år har Van funnet sitt uttrykk. Han er ingen oppdagelsesreisende lenger. Han er hjemme og sysler med å forfine det perfekte – med fare for å kjede vettet av lytteren.

(Vi Menn, 26. juni 1995)

ALV I SMUTTHULLET

Björk er et snodig vesen. Skøyeraktig som en alv, litt Ivo Caprino, masse Mummidalen. Men hun lever ikke i noen eventyrbok, hun er der ute i MTV-land, omringet av glass og betong. Det er langt fra Island til Smutthullet. Björk haler sin fangst opp av et hav som en drøss andre kaller sitt eget.

“Post” flørter med det meste. Feite, industrielle bassganger, splintrende hip hop lydbilder, svevende new age boltet i det mest monotone grunnkomp siden dampveivalsen ble oppfunnet, honningsøte popmelodier, futurisme og world music, ja til og med en stilren tur tilbake til storband-jazzens tidsalder. "Post" er overalt.

Men det som kunne blitt en babelsk forvirring, trekkes gjennom Björk mot det samme punkt. Lekene er forskjellige, men det er hun som leker. Fascinerende, sterkt, surt og søtt. Platen tar deg langt av sted på en røst like alveaktig uforutsigbar som damen selv. Sjekk skrubbsårene av noen skrik hun avfyrer midt i den dempete storband-balladen "It’s Oh So Quiet". Björk er i øyeblikket rockens mest spennende kvinne.

(Vi Menn, 26. juni 1995)

Juli

PLATEN SOM KAN ALT

Løsbart og blodigle på haka, det er utstyret som må til når bandet ditt heter Therapy? og verden er ond. Åpningslåta "Epilepsy" er en kaotisk støystorm blåst ut på overstyrte gitarer og snerrende "Love love love"-strofer. Herfra tar imidlertid trioen kontroll over seg selv og sine omgivelser. De varierer uttrykket og oppdager feiende flotte melodilinjer og majestetiske lydbilder med referanse til såpass forskjellige navn som U2, The Cure, Stranglers, Iggy Pop og Alice Cooper anno 1972 (apropos sistnevnte, sjekk "Misery").

Anspent vokal, brennende, hengende gitarlinjer og fresende riffs er nerven i Therapy? Mens trommene gir låtene en brutal kick bakfra. Mektige, nesten episke saker som blander det desperate med det såre. Og pass opp, gruppa tar også turen innom barokk visepop med celloer, gråtkvalt kor og det hele ("Diane" er The Clash møter "Eleanor Rigby"). Spill høyt.

(Vi Menn, 3. juli 1995)

LÅTENE MANGLER

Henning Kvitnes: "Godt vann" (Sonet) ★★★

Baklys er baklys enten du flerrer ned E6 eller Highway 61. Men da Henning Kvitnes oppdaget norsken, var det for sent. Yr ungdom tillater klisjeer og lettvintheter, særlig når de skjuler seg i en rytmisk ordlek som kommer fra den andre siden av Atlanteren. Nå er han en mann med år på baken og livserfaringer i sekken. Ambisjonsnivået er et annet, alvoret større. Henning har kort sagt noe på hjertet. Og nyansene og presisjonen han nå søker, finner han bare i sitt morsmål. Men språk er et vanskelig verktøy. Jeg tror Henning sliter fælt. Han tvinger tekstene sine unna banaliteter og hule vendinger, men du kan formelig høre at det koster.

Lest rett fra papiret er "Godt vann" det beste han har gjort. Tekstene er moden poesi fulle av levd liv, sarte følelser og hjertegode håp. Men satt til musikk klarer de nesten aldri å bli sanger. Her har musikken måttet innordne seg for lange strofer med for mange stavelser. Det flyter ikke. Det svinger ikke. Det rusler på et akustisk dominert lydspor som mest av alt er kulisser rundt en mumlende pratsomhet.

Henning er rett og slett blitt tvunget til å droppe det som kanskje var hans største styrke tidligere: Melodiene. De kommer ikke til her. Dessverre. Nedstrippet som musikken er, mangler den også kicket og riffene som særpreget rock’n’roll-siden av Henning. "Godt vann" presenterer ham som en pratende visesanger – en blek blanding av Ulf Lundell og Lillebjørn Nilsen.

(Vi Menn, 3. juli 1995)

ENERGIPUMPE PÅ 60

Jerry Lee Lewis: "Young Blood" (Sire) ★★★★★

Jerry Lee ligger ti år foran Neil Young i aldersløypa. Han tåler tiden minst like godt. "Young Blood" er en energipumpe av et album, 14 låter så tett i slekt med 50-tallets Sun-klassikere at du bare gaper. Rock’n’roll på fullspeed, breddfull av Jerry Lees karakteristiske krøllete pianoløp og avvæpnende sjarm. Han gjør alle låter til sine, gjerne ved å skrive seg selv inn i tekstene. Og country-røttene sine skjuler han heller ikke. "It Was The Whiskey Talkin’ (Not Me)" er rett fra honky tonk-baren. Mens tittelkuttet og "Down The Road A Piece" svinger som et uvær. For å nevne to. Absolutt The Killers beste LP på … ja, 20 år. Minst. The Killer, snart 60 og like fenomenal.
(Vi Menn, 10. juli 1995)

GUD ELLER GAL?

Michael Jackson: "HIStory, Past Present And Future, Book I" (Epic) ★★★

HIStory er lyden av en fyr permanent ute til lunsj. Han er i egne øyne alle barns frelser, deres fyrtårn i en ond, kaotisk verden. Det han tilbyr barna, er et gudebilde av Michael Jackson. Det finnes ikke én eneste rettlinjet tanke i mannen.

På HIStory synes han som vanlig synd på alle barn, men mest av alt synes han synd på seg selv. Han mener seg misforstått og mishandlet, offer for en konspirasjon som bl.a. involverer CIA.

Sangene hyler og gråter, raser og tordner mot et veldig galleri av innbilte fiender. De nye sangene er det mest kaotiske stykke paranoid selvopptatthet verden har hørt.

Det er dimensjoner over vrøvlet. Michael Jackson, den selverklærte popens konge, har tydeligvis en slags plan, tross alt. Han kjøpte rettighetene til alle Beatles-sangene, han giftet seg med datteren til Elvis Presley, han siterer Jesus Kristus ("La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke …"), han mener seg korsfestet og misforstått. Mannen ser seg som Elvis, Beatles og Kristus rullet i ett, ja, han er fordundret med oppe og puster Gud Fader selv i nakken.

Hadde bare musikken tålt vekten av disse skakkjørte visjonene. Men det gjør den selvfølgelig ikke. Faktisk er dette det mest uinspirerte, dimensjonsløse Michael Jackson har gjort i sin karriere. Bråkete danselåter flettet rundt svært private og svært vanvittige ordutblåsninger. Såpe-ballader hinsides parodien, overdynket med kvalmende selvmedlidenhet. At CD 1 inneholder 15 av hans største slagere, er eneste argument for å kjøpe dette hule monsteret av et album. Michael Jackson, verdens skumleste barnevakt.

(Vi Menn, 10. juli 1995)

AMERIKA I TUSEN KNAS

Neil Young & Pearl Jam: "Mirror Ball" (Reprise) ★★★★★★

Neil Young nekter å bli gammel. Villhingsten sparker og smadrer all motstand på "Mirror Ball". Jyplingene Pearl Jam har mer enn nok med å holde følge. Platen er gitarrock i et stålverk, larmende, kokende, tett og durende.

En snurrebass av elektrisk larm som er vel så mye Lennons Plastic Ono Band som Seattle-grunge. Neil feier på tvers av generasjoner og epoker. Jimi Hendrix og Kurt Cobain lever under samme tak. Hippiene vandrer på jorden igjen, side om side med gamle indianer-legender og personene vi kjenner fra utallige blodige amerikanske road movies. Det er Amerika ristet i filler, en voldsødemark følt og beskrevet av en mann som ser dagens unge og deres mareritt i en større sammenheng.

Det er Neil Youngs mest kompromissløse plate siden "Tonight’s The Night" (innspilt 1973). Det er også den tyngste siden "Ragged Glory" (1990). Men den ligner ikke mye på sistnevnte. Skjønt Neils gitarlinjer har det samme melodiske løftet, pakker Pearl Jam ham inn i frydefull energi der Crazy Horse ryddet plass med sitt geniale instinkt for groove. Jeg tror derfor ikke at "Mirror Ball" blir en publikumsfavoritt, men i Neil Youngs imponerende rekke klassikere har den en selvskreven plass. Neil Young & Pearl Jam, et dunderdrops av en LP.

(Vi Menn, 10. juli 1995)

VERVE SLØSER

The Verve: "A Northern Soul" (Virgin) ★★★

LP nr. 2 fra et av Englands mange friske, nye kort. Gitarbasert rock kombinert med gapende vokaldrama og masse skumle, ormende lyder. Bandets sans for tunge nedbremsninger midt i er-i-farta øset skaper effektive kontraster. Låtene er ujevne, men de har et sound som fascinerer. Når kassegitarene krisler tett og rent rundt Richard Ashcrofts ustø jeg-er-lei-meg-jeg-stemme, når gruppa trår til med en brottsjø av rop og elektriske gitarer – ja, selv når de blir en PiL-parodi og huker tak i et ikke-riff og et ikke-groove og lar det gå og gå uten at noen som helst kommer til døra. Men The Verve har ennå langt igjen før de får taket på dette med LP-plater. De sløser bort plassen på altfor mange (og lange) uforløste ideer.

(Vi Menn, 17. juli 1995)

BESTE PÅ 20 ÅR

***Lars Vegas forkledd som den unge Clint Eastwood.***

For dem som ikke var der: Bob Dylans konsert i Oslo Spektrum 29. juni er det beste jeg har hørt og/eller sett av mannen siden 1976. Et utrolig tett, velspilt band ga Dylan tjukk nok isflate til å leke solo-gitarist i to samfulle og usedvanlig morsomme timer. Med innlagte rumpevrikk, frekt fotarbeid og en halv Townshend-vindmølle. Stemmen hans hadde den dype brystresonansen i behold, ingen endeløse knirk denne gang, men en herlig inspirert lek med trasering og volum. Versjonen av "The Man In Me" var en overraskende vital lekkerbisken. "Masters Of War" fremstod i en unplugged Brecht-variant som slo deg rett i gølvet. Munnspill-innslagene var stinne av selvironi der Dylan droppet gitaren og fremsto som Lars-Vegas-med-sølvharpa. Hele konserten ble ren overkjørsel.
Dylan snakket til og med! Takket mellom låtene, introduserte bandet med innlagte vitser, og avsluttet showet med å vimse rundt på scenen som en vinkende, smellkyssende Chaplin.

Og hvilken lettelse det var for en gangs skyld å slippe "Like A Rolling Stone" og "Knockin’ On Heaven’s Door". Likte du MTVs "Unplugged", var konserten i Oslo ca. ti ganger bedre. •

(Vi Menn, 17. juli 1995)

WESTERN JUKEBOX

Diverse artister: "Most Wanted Country" (The Record Collection) ★★★★★

I 60-årene var country & western-musikk for gufne typer med sleik, breie amerikanske flak og den evinnelige 8-spors kassettspilleren. Ordentlige Harry- og Johann-typer som banket deg opp for et godt ord om du skulle komme i skade for å myse på en av Dorisene deres (teite ryper med oppsatt hår, trange kjoler og bein som bare gikk rett ned i skoa). I dag er country den edleste whisky-flaska i rockens bar. Man får bare innse at Harry, Johann og Doris hadde rett. Buck Owens var bedre enn Jefferson Airplane.

Argumenter så det holder får du fra den doble CD-samlingen "Most Wanted Country". Her har man samlet noen av de mest kjente western-slagere fra den tid bygde-Norge var et utrygt sted å være for langhåra hippier.

Det er enveiskjøring fra den norske Topp 10-lista i 60-årene, med enkelte bidrag også fra 50- og 70-årene. Patsy Cline, Jim Reeves, Tammy Wynette, Johnny Cash, Billy Swan, Roger Miller, Rank Strangers (I), Dolly Parton, Buck Owens, Lorne Green etc. etc. 53 låter som alle kunne gått rett inn i din favoritt jukebox.

(Vi Menn, 17. juli 1995)

ET NYTT VELVET UNDERGROUND?

The Geraldine Fibbers: "Lost Somewhere Between Earth And My Home" (Virgin) ★★★

Det er et hardt liv. The Geraldine Fibbers fra Los Angeles kan fortelle deg alt om det. Tre menn og to kvinner som har forlest og forhørt seg på Velvet Underground, men som klarer å dra seg selv ut i en form som faktisk smaker av egenart. Velvet-referansene er her i rike monn, de buklete ikke-melodiene med skranglete gitar-drag og messende vokal. De eksplosive klimaksene av bråkete gitarøs.

Men samtidig varierer bandet med folk-elementer og klassisk ornamentering i form av Jessy Greenes kantete bruk av fiolin og bratsj. Tekstene er også mer ambisiøse enn Velvets; ord- og billedrike ormer de seg fram og tilbake mellom blomstrende poesi og hardkokt novelle. At det er en kvinne, Carla Gozulich, og ikke en mann som synger, styrker musikkens romantiske barberblad-mot-pulsåren-sjarm.

Gruppen kan likevel bare karakteriseres som lovende. Kunsten å lage ikke-melodier handler om stram selvredigering rundt en bevisst idé som, når alt stemmer, fremkaller det store suget. Velvet Underground kunne dette med å bruke stillheten. Geraldine Fibbers fyller den altfor ofte med støy. Det skorter på selvdisiplin, men ellers har de veldig mye av det som skal til.

(Vi Menn, 24. juli 1995)

PENT OG PYNTELIG

Jeg trodde alltid at Morten Harket hadde det i kjeften. Det har han for så vidt ennå, men det forbløffende er at mannen faktisk kan lage musikk også. "Wild Seed" er slik sett en kreativ triumf for Morten. På to låter nær har han komponert all musikken. Tekstene er stort sett overlatt lyrikeren Håvard Rem som løfter seg inn i det engelske språket uten altfor stort besvær. Det er sanger som bryr seg – både om ulykkelige mennesker og internasjonale konflikter – og det er sanger om mennesket i tvilens skjæringspunkt; et godt sted å være for en mann med en såpass uttrykksfull lyd som Morten.

Det er ikke bare sølvgutten som viser strupe her. Morten har faktisk et solid magadrag av en stemme når han vil. Sjekk hvor viril og rusten han er i "A Kind Of Christmas Card", en lur single, LP’ens mest umiddelbare øyeblikk, med et bittersøtt øyekast tilbake til 70-tallets glamrock-ballader anno Mott The Hoople.

Dessverre mangler LP’n noe som kan matche denne knallåpningen. Her er mye svevende skjønnhet, glassaktige tonebygg og akvarelliknende arrangementer. Velpleiet, vakkert, håndverksmessig uangripelig, men søvndyssende når det kommer i så store mengder som her – og variasjonene uteblir. Jeg savner muskler og spenst, og større vilje til å ta utfordringer fra musikerne. Ordet pyntelig faller meg for lett i pennen.

Jeg velger å ta platen som en god start på noe større. Det bor mye i Morten. Men hvor har han tenkt seg med den skrivemaskinen på coveret? Morten bør våge mer neste gang.

(Vi Menn, 24. juli 1995)

HARDKOKT IRSK

Gavin Friday: "Shag Tobacco" (Island) ★★★★

Fra dype, hardkokte monologer til bassdrevne new age-melodier med dryppstenskeyboards og dramatisk U2-atmosfære. Gavin Friday skriver tekster det ryker av. Og han fremfører dem i fascinerende musikalske omgivelser.

Om man i det hele tatt kan sammenligne ham med noen, må det være Stan Ridgway og Robbie Robertson (mørk stemme, noveller satt til musikk). Bortsett fra at hans irske opprinnelse og hans vennskap med U2 slår igjennom.

Bono og The Edge korer for øvrig på ett av kuttene.

(Vi Menn, 31. juli 1995)

SOLID JENTE

Carlene Carter: "Little Acts Of Treason" (Giant) ★★★★

Det er noe kattete over Carlene Carters stemmebruk. Hun har dessuten moren June Carters sans for ru fraspark når hun går inn i enkelte strofer. Sexy og fraseringssikker leker hun seg i et tettstrikket komp som hiver inn ingredienser fra tradisjonell country via rockabilly til glad rock’n’roll. Gitarene flyr og pludrer mens skarptrommen smekker alt på plass. "Little Acts Of Treason" er lyden av musikere som har det gøy sammen med en jente som vet litt av hvert om livet. Ikke banebrytende stoff, men veldig solid håndverk.

(Vi Menn, 31. juli 1995)

August

3 X 3

(Vi Menn, 7. august 1995)

Hootie & The Blowfish: "Cracked Rear View" (Atlantic) ★★★

Amerikanere er underlige. De klarer å gjøre de mest gjennomsnittlige band til superstjerner. Hootie & The Blowfish har solgt sånn rundt regnet en trillion eksemplarer av LP’n "Cracked Rear View" i løpet av 1995. Platen er ikke dårlig, men den er heller ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det går i døsig-tunge episke rocke-låter av den klassiske typen, drevet fram på et vrimmel av elektriske og akustiske gitarer og en stemme som definitivt har en stamkrakk i den lokale bar. Skyv-støt rytmen er ultra typisk. Det breie lydbildet …likeså. Fint. Og usedvanlig lett å glemme.

John Michael Montgomery: "John Michael Montgomery" (Atlantic) ★★★

En annen som har slått knock out på amerikanerne i 1995, er country-sangeren John Michael Montgomery. Han beveger seg relativt tett på den tradisjonelle Nashville-genren, med hatten på snei og en liten en på lomma mens han drar skillingsviser og hjertesorg over flate steelgitarer og kneppende, virilt fingerspill. Montgomery sliter med å bestemme seg for om han skal til Austin eller Las Vegas. Ikke fullt så glatt og svulstig som Garth Hudson, men like blid.

Brian Wilson: "I Just Wasn’t Made For These Times" (MCA) ★★★

I forbindelse med en TV-dokumentar om Brian Wilsons liv sendte Don Was Brian i studio for å nytolke gammelt og halvgammelt Beach Boys-stoff pluss noen ferskere dråper fra solokarrieren. Stemmen har rustet noe, men besitter også en fascinerende røff egg som vitner om levet liv. Det er noe helt annet å høre ham synge om tapt ungdom nå når han befinner seg i støvets år. "Caroline No" gjør like vondt i sjelen i 1995 som i 1966. Rarere er det å høre "Do It Again" som blåkopi av 1968-slageren, men nå med Brians døtre i koret. Interessant, men svært uviktig plate med en spilletid på under halvtimen.

DA POPMUSIKK VAR GØY

The Who: "A Quick One" (Polydor) ★★★★
The Who: "The Who Sell Out" (Polydor) ★★★★★★

Det var en gang noe som het Swinging London, en multifarget by som lånte sin sjel fra Alice i eventyrland. Ungdommene hadde liten tid til annet enn å fly rundt i Carnaby Street og kjøpe klær skapt av skreddere som gikk på LSD. Dessuten hadde de et lidenskapelig forhold til piratradio-stasjonene som sprøytet bedøvende glad popmusikk og solglitrende reklame-jingles over Britannia fra rustne skuter som lå ankret opp i internasjonalt farvann. Årene 1966–67 var muligens de gladeste i popmusikkens historie. Verdens navle het London. Jimi Hendrix dro hit for å bli oppdaget, Eric Clapton ble kåret til gud, The Beatles holdt hoff med "Sgt. Pepper".

Men mer enn noen var det The Who som fanget tidsånden i sin uryddige kombinasjon av dunderrock, Beach Boys-harmonier, cockney-humor og psykedelisk kåthet – alt innenfor popsinglens tre minutters rammer.

Du kan derfor unne deg selv et par timers klassisk historie ved å anskaffe gruppens LP nr. 2 og 3, nå gjenutgitt i remikset og remastered stand med en drøss bonus-kutt. "A Quick One" (fra 1966) har et høyt ambisjonsnivå i det episke tittelkuttet, historiens første utkast til en rockeopera. Blant bonuskuttene ligger bl.a. 4/5 av den legendariske Ready Steady Who-EP’n, noen B-sider og en flott akustisk versjon av "Happy Jack".

Den virkelige diamanten er imidlertid "The Who Sell Out" (fra 1967). Sett den på, og du er tilbake i Swinging London. Her er menneskene, lydene, den rosa disen av uvirkelighet, de snodige reklame-innslagene. Platen er formet som en drøy time i selskap med piratradiostasjonen Radio London. Hver låt har sin identitet, hver reklame sin klingende latter. Ved å legge inn bonus-låter og like mange nye reklamejingler er LP’n nå dobbelt så lang som originalen. Sydd inn i stoffet finner du stadige forvarsler om Tommy – og platens hjerte er den fenomenale singlen "I Can See For Miles". Mens Sgt. Pepper ga et allment og mer metafysisk bilde av ungdomskulturen i Vesten i 1967, styrte The Who klar av alt som kunne smake av hippier og alternativ livsstil: "The Who Sell Out" er London anno 1967, en livsglad hyllest til å leve fullt og helt i nuet.

Jeg har alltid beskyldt The Who for at de aldri klarte å lage en gjennomført god LP. Jeg tok feil.
(Vi Menn, 14. august 1995)

SLURV

Cliff Richard: “Pure Gold” (EMI/Norske Gram) ★★★
The Beach Boys: Pure Gold (EMI/Norske Gram) ★★

EMI i Norge har fått den lyse idé å lage sine egne samle-CD’er med Cliff Richard og The Beach Boys. Pure Gold kaller de begge platene. Med god grunn. Alle disse klassiske låtene har solgt til gull – og vel så det. Undertittelen Det beste av de beste er det imidlertid verre med. På det området blir vi kraftig snytt.

Det er jo utrolig at man blant de 29 låtene på Cliff-CD’n bare finner tre som ikke er fra 50/60-årene, og av disse er We Don’t Talk Anymore (1979) den nyeste. De siste 16 årene av Cliffs karriere er altså ikke med i det hele tatt. Fordi låtene ikke er blant de beste av hans beste? Her hadde man sjansen til å tegne et fyldig og grundig portrett av den eneste av popmusikkens personligheter som har klart å holde karrieren friskt i gang i fire tiår på rad! Den kunne blitt den beste Cliff-samlingen ever! Og så ble det isteden nok en tur gjennom 60-tallet, helt lik en haug andre Cliff-samlinger. Den erstatter ikke engang den gode, gamle 40 Golden Greats fra 1977. Coverheftets essay er like slurvete bleikt som resten av prosjektet. Det står helt i stil at man konsekvent kaller Power To All Our Friends for Power To All Your Friends!

The Beach Boys-samlingen er ikke bedre. Den er dessuten mindre generøs fordi den bare inneholder 20 kutt. Igjen er det 60-tallet som melkes til døde for jeg vet ikke hvilken gang. 19 av låtene er fra 1963–66. Den 20. er helt malapropos Kokomo fra 1988! Dette er ikke de beste av de beste. Dette er et gjerrig utsnitt, et hjørne av det mangfold og det suverene musikalske overflødighetshorn som var The Beach Boys. Da hjelper det ikke med fine bilder i coverheftet! Platen er sannsynligvis den dårligste og minst representative Beach Boys-samling som finnes på markedet i dag.

(Vi Menn, 28. august 1995)

September

ALT DU TRENGER

Akustiske gitarer visper, elektriske gitarer nøkker, stemmer veves over og i hverandre, og før du vet ordet av det er du fanget i trioens meget dempede besettelse. Gode låter med rare vinkler og uventede overganger. Hovedinntrykket et unplugged og litt skummelt Crowded House. Tim Finn er bror av Crowdeds Neil, Liam O’Maonlai er fra Hothouse Flowers, Andy White er Andy White, alle tar en tår over tørsten. Det blir plater av slikt. Denne begynte i Dublin og reiste til Melbourne. For hver avspilling avgir den nye hemmeligheter. En skattekiste av forunderlig visepop som det er umulig å bli lei.

(Vi Menn, 4. september 1995)

LIV ETTER NIRVANA

Foo Fighters: "Foo Fighters" (Capitol) ★★★★★

Når ex-trommeslageren i et kjent band lager en bra plate, er det lett å overreagere. Men Foo Fighters er i sannhet en åpenbaring. Hvem hadde trodd at det lå så potente saker og ventet bak trommesettet i Nirvana.

Dave Grohl er ikke bare god nok til å styre sitt eget band, lage sine egne låter, dra sine egne gitar-riffs og synge med sin egen stemme. Han har også det i seg som gjør at Foo Fighters tåler vekten av Nirvana-sammenlikningene.

De beveger seg i det samme nabolaget, naturlig nok, men Foo Fighters ser lysere på tilværelsen. Det er en jubel i Dave Grohls gutte-strupe, og den flyter yr og kåt over den frynsete gitarduren og det gampende, men utrolig veldreide grunnkompet. Bak torden-grunge’n ligger søte popmelodier (iblant badet i søvnige korharmonier og nesten beatlesk lekenhet) som forfører deg umiddelbart – om du er klar for turen. Foo Fighters er ikke sinna, bare gode.

(Vi Menn, 11. september 1995)

RESIRKULERT

Det er ikke noe i veien med Bon Jovi. Gjengen har trøkket, det solide refrengløftet, den hese drama-vokalen, den herlige rusen av elektriske gitarer. Alt som skal til for å gjøre nabolaget ampert og sommernatta lang. Ikke nok med det. Bon Jovi bryr seg også. Hjemløse, narkomane, fattige og ulykkelige. Her har de bandet sitt, nemlig! Problemet er at gruppen resirkulerer seg selv. Alt låter som forventet (en litt mer blinkende utgave av Bryan Adams): ca. litt svakere enn en greatest hits-samling.

Bon Jovi bryr seg, men er de verdt bryet?

(Vi Menn, 18. september 1995)

BRITISK KRAFTPOP

Supergrass: "I Should Coco" (Parlophone) ★★★★

England fortsetter å levere spennende nyskapninger innenfor det vi kaller tradisjonell gitarrock. Supergrass er ikke verdensmestere, men de har gjort hjemmeleksene. Arven fra Kinks, Who og Small Faces via Madness og The Jam videreføres i form av inspirerte, litt rare observasjoner satt til et gyngende gjennombritisk popkomp som har sjel, humør og friskt trøkk. Deres debut-LP er et hyggelig bekjentskap og gir løfte om større saker i fremtiden.

(Vi Menn, 18. september 1995)

HALV MASKIN

Rod Stewart: "A Spanner In The Works" (Warner Bros.) ★★

Rod Stewart vet ikke riktig hva han vil, men han husker hva han kan. Noen doser folkrock fra det skotske sekkepipehøyland, et par trykkokerballader, litt tårefyll for eldre damer og en drøy porsjon møkkete rock’n’roll for gamle dagers skyld. Problemet er at det ikke låter altfor overbevisende. Det egenkomponerte stoffet viser klare symptomer på blodmangel, enkelte av cover-versjonene er for feige (sjekk Dylans "Sweetheart Like You") og rock’n’rolleren Rod Stewart gir mer champagne- enn blodsmak i munnen. Enkelte kutt sitter nesten like godt som hele Unplugged-platen hans gjorde. Men ellers var dette skuffende.

(Vi Menn, 18. september 1995)

FLOTT POPMUSIKK

Ian Hunter og hans Mott The Hoople rir igjen, på toppen av de britiske hitlistene, og kaller seg Blur. "Country House" er den beste Mott B-siden jeg har hørt på over 20 år: Gitarsug, sleivete vokal og tåkete jamrekor rundt en glad, oppdrevet rytme som også krydres med feite blåserstøt og et merkelig innspill av Hawaiigitarer. Godt nok for gull i 1995. Gruppen har laget en hel LP med slike drops. Noe av stoffet er så Steve Harley/David Bowie/Mott The Hoople at du får klump i halsen. Noe er prangende sentimentalt – og vakkert, i sveivende høyreiste arrangementer der strykere og blåsere lever i samhandlingens paradis.

Blur har velsignet sans for de små detaljer; arrangementene gir hver låt individuell lyd. De kan bruke blåsere som Pink Floyd gjorde på "Atom Heart Mother", de kan skape den skimrende gitarklangen som preget The Byrds, de kan skape døsig atmosfære i samme gate som The Specials gjorde på sin LP nr. 2, de kan trekke gitarene baklengs gjennom miksen som The Beatles gjorde på "Revolver".

"The Great Escape" er som man skjønner, en svært begivenhetsrik LP proppet med feiende flotte poplåter. Blur er til og med så greie at de har forsynt alle tekstene i coverheftet med gitar-grep – så kan du spille med dem hjemme i stuen. Men før jeg lar meg helt forføre, må jeg gjenta at platen målt mot alle sine forbilder er rikere på gode B-sider enn på de virkelige klassikerne.

(Vi Menn, 25. september 1995)

KATASTROFE-ALARM!

Nå er det på tide at noen stopper disse dustemiklene som står bak inflasjons-genren hyllest-LP’er. Plater der kjente og ukjente artister (som overhodet ikke kler hverandre) “tolker” sangene til et eller annet berømt navn. Leonard Cohen er igjen gjenstand for dette tøvet.

"Tower Of Song" gir folk som Don Henley (Eagles møter veggen), Elton John ("I’m Your Man"!?!), Suzanne Vega (håret henger bare rett ned), Martin Gore (se så mange knotter jeg kan skru på!), Bono (jeg er avantgarde, jeg!), Peter Gabriel (Bonos stamfar), Tori Amos (pling pling, mitt piano!), Sting (med irsk alibi), Aaron Neville (smørsangeren fra sumpene) – sjansen til å klarer det Cohen selv aldri har klart: Å gjøre en Cohen-vise alminnelig.

To poeng til Billy Joel (jøss!) og Trisha Yearwood (90-årenes Jennifer Warnes?). Rett i EPA-bøtta med resten. Kjøp originalen!

(Vi Menn, 25. september 1995)

Oktober

SIRKUS LENNY

Oppslagsverket Lenny Kravitz blar friskt i rockens historiebok. Ofte tung på labben. Han tauer inn det monumentale fra Led Zeppelin, de nevrotisk lekne gitar-rykkene til Jimi Hendrix, Sly Stones funkgrunge og de boblende bassgangene Paul McCartney rendyrket i The Beatles. Han drar døsige, storvokste ballader med de beste av dem. Han greier til og med å kopiere Rolls Royce-bluesen til Steve Miller.

Og han kropper seg rundt både naken og halvnaken på coveret som den reneste Prince (som han også låner lyd og ideer fra).

Lenny har i det hele tatt alt som skal til. Ganske gode individuelle melodier, varierte og fascinerende arrangementer, skikkelig puch i det tyngre stoffet, den rette svevende sløvheten i det psykedeliske osv. osv. Men han blir aldri noe mer enn et surrogat i dette hvem-låter-jeg-som-nå?-showet.

Lenny Kravitz låter nemlig aldri som Lenny Kravitz fordi Lenny Kravitz pr. definisjon bare låter som andre.

(Vi Menn, 2. oktober 1995)

UTGÅTT DATO-STEMPLING

Det livet dreiet seg om i Norge i 1967: Å høre på Bob Dylan-plater, se Dracula-filmer, lese Mads Don Martin-tegneserier, spille i popband, drikke øl og knulle jenter. Lenger inn i metafysikken strakte ikke brorparten av den tids unggutter seg. 1-2-6 fra Bodø høres akkurat så kortsiktig.

Morgendagen eksisterer ikke. Låtene holder knapt ut dagen. Halvparten av dem gikk av moten to år før de ble skrevet. Melodikonstruksjonene er fulle av sår og lettvinte løsninger. Tekstene mildt sagt fryktelige. Forbildene er helt klart Bob Dylans fraseringer og mysterie-univers og The Byrds gitarklanger, kombinert med en viss mysing mot Hendrix og et betydelig etter- heng fra den britiske skramle-pop-bølgen i 1963. Bitene føyer seg ikke pent i hverandre.

Men det finnes formildende sjarm her. Graveyard Paradise låter ganske flott (om man styrer unna teksten), Curtains Falling har en fin, duvende melodi perfekt til ASAs sløve frasering, Elisabeth er en popsviske og The Rowboat Captain er Procol Harum møter The Hollies på grunnskoletrinnet.

Bonus-kuttene vrimler her i form av halvgode eller mektig dårlige single A- og B-sider, uutgitte demoer, noen tøvete Hendrix-tilløp fra avleggerbandet Taboo og fire knallsterke argumenter for å la fortiden hvile innspilt av et gjenforent 1-2-6 i 1990.

Det eneste som imponerer med denne utgivelsen, er det grundige arkeologiske arbeidet som er gjort. Coverheftet står som et eksemplarisk forbilde for liknende utgivelser i fremtiden.

(Vi Menn, 2. oktober 1995)

MELANKOLSK HØST

Det er ikke lett å leve videre som artist når man åpner karrieren med en håndfull singler og en LP ("Rattlesnakes") som er så perfekte at de er umulig å toppe. Lloyd Coles skjebne er blitt å overleve i skyggen av det han skapte i 1984. Han greier det på et vis.

For dem som valgte å holde øye med ham, er Cole en kjær, gammel venn. Med jevne mellomrom lager han delikate, fortrolige og ganske melankolske plater om liv og kjærleik.

"Love Story" fremstår som hans mest dempede samling sanger. De akustiske gitarene dominerer lydbildet, selv om grunnkompet er elektrisk og pent pyntet med mannens karakteristisk jinglende el-gitar. Lloyds stemme rusler lys og trist rundt i høstkulissene. Det er vakkert, smakfullt og velsignet nedtonet. En sånn plate som man setter på en søndag formiddag mens eggene koker og kroppen verker etter nattens usle gjerninger.

(Vi Menn, 2. oktober 1995)

OASIS KOMPLETT

(Vi Menn, 9. oktober 1995)

Oasis er blant de britiske navnene som har blåst liv i den gode, gamle singleplaten igjen. De gir full valuta for pengene med mange bonuskutt av høy kvalitet, og ikke minst flott, gjennomarbeidet cover-design.

Her følger en gjennomgang av samtlige Oasis-singler til nå – alle er fremdeles tilgjengelig i butikken. Uttalelsene fra bandets kunstneriske leder Brian Cannon er sakset fra magasinet VOX. Alle singlene ble utgitt på Creation-etiketten.

Supersonic har det deilig dovne grunnkompet som Neil Young har rendyrket i sine episke låter. Men Oasis er ikke Young, det er et britisk pop-orkester. En løsmunnet vokal blafrer monotont over en seig mur av elektriske gitarer som riffer og skjener hit og dit. Slutt-effekten er gitarpop med Beatles-bass, litt fattig på melodi, men flott å høre.

Brian Cannon om coveret:
- Vi tenkte at siden dette var den første singlen, var det bare nødvendig med et bilde av bandet. Ikke kjedelig, men noe som ikke fikk dem til å se ut som noe annet enn et band.

Shakermaker. Ny seig låt dynket i et fargebad av psykedeliske gitarer som skyller inn over kompet som flo og fjære. Gruppen blåser opp så mye lyd at Liam kan kaste stemmen inn i uværet med alt som finnes av ekko og angst. Et lite skritt tilbake fra første-singlen.

Cannon om coveret:
- Ideen var at en Oasis-kassett hadde fått rommet til å smelte. Vi brukte en blåselampe til å smelte alt sammen, inkludert bildene av de gamle filmstjerner på veggen.

Live Forever, et skudd Barretts Pink Floyd, noen dråper Beatles, og igjen denne jinglende fossen av elgitarer, men litt lekrere arrangert enn før. Bandet forsøker seg på et ordentlig refreng, gitarsoloen er en herlig inspirert utblåsning, og Liam gir et par prøver på sin falsett. Sangen er tilegnet John Lennon.
Cannon om coveret:
- Huset er det John Lennon vokste opp i – det i Menlove Avenue, Woolton, der han bodde med sin tante Mimi.

“Cigarettes And Alcohol” (oktober 1994) ★★★

Cigarettes And Alcohol. Ljomende vokal igjen, men nå over et komp som avgjort smaker av rock’n’roll: Harde riffs, overstyrte gitarløp og Liam med brei, kaklende uttale – som en parodi på Johnny Rotten. (Singlen inneholder en blytung live-versjon av Beatles’ «I Am The Walrus».)
Cannon om coveret:
- Noel ønsket et cover som representerte sex ’n’ drink ’n’ rock ’n’ roll. Hotellrommet kostet 5000 kroner, minibaren 20 000. Samtlige overlevde.

Oasis mest ambisiøse poplåt til da; arrangementet åpner deres ellers så kompakte lydbilde og blåser inn frisk luft i form av kantete Beatlesstrykere, et sølvspinn av akustiske gitarer, avanserte overganger og en knallkommersiell popmelodi som lukter på salige The Rutles.
Cannon om coveret:
- Det skulle vært Arizona, men motivet fant de et sted mellom Manchester og Sheffield. Jeg bare elsket ideen med dette landskapet uten noenting – det mest ødslige landskap det var mulig å finne.

Oasis tar turen ut i boogie-land, og skaper en overstyrt, litt seig versjon av Status Quo. Men den desperate lyden på stemmen og de umiskjennelig sterke pop-linjene gjør låten til noe helt annet. Hvit larm møter søt pop.
Cannon om coveret:
- De forsøkte å finne en akkurat nedlagt jernbanestasjon med akkurat riktig stemning. Den de fant var bare nedlagt på den ene siden, på den andre suste togene forbi i ett sett.

Låten som tapte tungvektskampen mot Blur. Og tung er den. Et dundrende, bøljende grunnkomp med elgitarer all over the place. Versene tar pent av, men refrenget ligger for tett opptil Status Quo. Ikke akkurat verdens mest sofistikerte pop-single.
Cover:
Her har vi ingen kommentarer fra Cannon, men om man snur coveret, avsløres i hvert fall hva våre venner ser på TV, bl.a. Peter Sellers i åpningssekvensen fra filmen «Høyt skum i Hollywood» og en ung Keith Moon i full fart bak trommene.

PS: De syv singlene inneholder til sammen 22 bonuskutt, en suveren blanding av alternativ-versjoner, konsert-opptak, demoer og upubliserte låter.

OASIS SLÅR TILBAKE

Oasis: "(What’s The Story) Morning Glory?" (Creation) ★★★★★

Oasis har det så det holder i kjeften. De er ikke bare bedre enn alle andre, inkludert Blur. De myser også bakover i tiden til forbildet The Beatles. Morning Glory er ifølge dem selv Oasis’ Revolver. Akkurat den platens mangfold kan Morning Glory se langt etter. Men gruppen er absolutt i gang med å vri på prismet; fargespektret er både bredere og mer synlig enn på Definitely Maybe. De svulmende, overlessede gitarrockerne trøkker på med jevne mellomrom. Noe veldig bra, som singlen "Some Might Say". Men det er ikke der Oasis virkelig tar av.

Det skjer i de mer «eksperimentelle» sakene som "Hey Now!" (en bevisst baktung gitar-spyler), "Don’t Look Back In Anger" (duvende nestenepisk sak som lar Liam gynge mot tauene, og som flyter mektig av sted på et storartet poprefreng), "Cast No Shadow" (som kombinerer symfonisk sug med slide-gitar og Beatles-koring), "She’s Electric" (som er Oasis’ tjo & hei-svar på Beatles’ "Good Day Sunshine") og "Champagne Supernova". Sistnevnte er drøyt 7 episke minutter som blander Led Zeppelins "Stairway To Heaven" med døsig psykedelia, bygd gradvis opp fra det nakne til et flengende mektig klimaks som gir Paul Weller frie hender på solo-gitar.

Så hvem er best, Blur eller Oasis? Blurs LP var utrolig jevn og stilsikker. Oasis faller iblant ned i sine egne blåkopier, men når de tar av, berører de det geniale. Og det skjer gledelig ofte på Morning Glory. Jeg stemmer på Oasis.

(Vi Menn, 23. oktober 1995)

LITT DAU

Torstein Flakne: "Shoot The Moon" (Mercury) ★★★

Det er noe luskende over Flakne. Noe gummisåleaktig luskende. Han sniker seg inn i låtene sine. Du ser ikke helt hva som foregår inne i skyggene, men før du vet ordet av det, så chunk chunk’er enda en låt forbi, ledet av en sotet stemme som føler the blues, og lekkert timede gitarer som klimprer, nøkker og drar.

Problemet med denne luskingen er at man nesten ikke merker at han er her. Stage Dolls var et band med brodd, punch og store svakheter. Klisjeene kunne sprute. Men de dro sammen og skapte en livet-om-å-gjøre-magi som både rev og varmet. Flaknes solo er jevnt bra hele veien, men litt dau. Rockerne virker ikke spesielt inspirert, midttempo-låtene og balladen dominerer og er alle lagt i en bedrøvet, likelydende atmosfære som gjør helhetsinntrykket noe pregløst.

Flakne har en følsom stemme, er en glitrende rytmisk gitarist og skriver usedvanlig flotte pop-melodier. Men på "Shoot The Moon" mangler han gnisten som får elementene til å ta fyr.

(Vi Menn, 23. oktober 1995)

Elvis Presley: "Walk A Mile In My Shoes / The Essential 70’s Masters" (RCA) ★★★★★★

Det var en takknemlig oppgave å mislike Elvis – intenst og iherdig – i 70-årene. Jeg mener, de klærne, det håpløse publikummet og en sånn haug sammenraskede LP-plater (i fryktelige omslag) som kom ut sånn ca. hvert kvarter. Fyren sto for oss som hadde litt greie på saker og ting, som en patetisk anakronisme med et galopperende vektproblem.

I 1995 kan sannheten skrives. Vi hadde ikke skjønt noe som helst. Vi så oss blind på det som foregikk rundt Elvis, men oppdaget aldri hva mannen egentlig gjorde. Som Dave Marsh skriver i sitt utrolig interessante essay i den nye CD-boksen: Elvis sang.

"Walk A Mile In My Shoes" korrigerer Elvis’ ettermæle. Over fem CD-plater og 120 låter gis vi rikelige anledninger til å bøye hodet i skam. 70-årenes Elvis var en arbeidsnarkoman som ikke lenger hadde noe annet å henge liv og tilværelse rundt enn sangen. Musikken ble for ham – ikke et tilfluktssted, men selve hans livsmisjon.

Målt mot den tids skiftende stilretninger og moter, fremsto artisten Elvis som den største av dem alle. En resignert, men stormannsgal bakstrever, en fyr som hadde falt tilbake til den type underholdning som rocken i sin tid gjorde opprør mot. I dag er musikken frigjort fra sine omgivelser og avslører det Elvis hele tiden visste: Dens tidløse karakter.

Han tolker ikke sanger, han blir sangene og sangene blir ham. Det er hans egne livserfaringer som legges nakne gjennom stemmen, dette monumentale sjelsinstrumentet som Elvis eide, og måten den nærmer seg og assimilerer ordene på.

Elvis skrev ikke låter selv. Men han eide en intuisjon for den riktige sangen til den riktige sinnsstemningen som ingen har vært i nærheten av – verken før eller siden. Når han var på sitt beste, ble Elvis’ versjon den definitive versjonen. Sjekk bare hvordan han stjeler selveste «My Way» rett ut av hendene på Frank Sinatra.

Noe av det han spilte inn, var spesialskrevet. Noe hentet han fra samtidens kjente og mindre kjente. Men i like stor grad gravde han bakover i tiden til den sanglige morsmelk som han vokste opp på. Bluegrass, country og blues.

Og fikk det til å lyde hellig tidløst.

Det er sant nok at Elvis kunne være fryktelig dårlig i 70-årene (hvem var ikke det?). Men på disse CD’ene finnes bare kremen. At det blir 120 låter av sånt, sier litt om Elvis’ storhet.

Musikken er ordnet slik:

To CD’er med samtlige singler (A- og B-sider) som ble utgitt i USA og England fra 1970 og fram til hans død i august 1977.

To CD’er med høydepunktene fra hans LP’er i samme periode (inkludert tidligere ikke publiserte innspillinger).

Og én CD som samler de store høydepunktene fra hans enorme konsertvirksomhet til det definitive Elvis-showet (igjen inkludert masse upublisert stoff).

Til dette kommer et gjennomillustrert hefte pakket med informasjon og før nevnte essay av Dave Marsh.

(Vi Menn, 30. oktober 1995)

November

HARDKOKT

Bowies nye plate er tematisk, en skummel, hardkokt scifi thriller der fremtiden males ut med ekle voldsdetaljer, der det syke sinn koker over lavt bluss og alt går i stykker, mens den kyniske kulturdetektiven nøster opp intrigen.

Musikken er ikke villig til å gi ved dørene, den er snirklete, uoversiktelig, baktung og intens. Et lydspor som sklir forbi mot ruten, mens du som passasjer vikles dypere og dypere inn i historien. I motsetning til Bowie/Eno-trilogien fra 70-tallet (Low, Heroes, Lodger) er dette en plate du må jobbe med fra første sekund. Om den er god, vet jeg ennå ikke.

(Vi Menn, 6. november 1995)

TATERBLOD

Åge Aleksandersen: "Med hud og hår" (Norske Gram) ★★★★

Åge har rettet på veldig mye siden sist. De eviglange, pratsomme låtene viker for ti relativt stramt redigerte sanger og fire underfundige instrumentaler (den siste av dem faktisk ustyrtelig morsom). Den musikalske innpakningen er samtidig blitt en utpakning i slekt med det man i dag kaller unplugged-genren.

Åges band er hans mest personlige siden Sambandet, og musikalsk hans desidert beste. Det siste takket være to innflyttere fra den klassiske skolen, bassist Håkan Henriksen og den usedvanlig begavete fiolinisten Konstantin Popchristov. De har ikke gjort Åge stivpyntet, tvert imot har de løsnet enda en knapp i skjorta og skapt en vindrukken atmosfære av folkemusikk og taterblod.

Omgivelsene kler Åge. I 1995 er han en dempet mann som har forsonet seg med sin alder, og som våger å hente ut de gamle tenåringsklisjeene fra skuffen og blåse liv i dem med hudløs overbevisning ("Så glad i dæ”). Veldig vakkert.

Som tekstforfatter er Åge vekselvis en plump humorist og en humørløs alvorsmann. Han har ambisjoner, men det skorter ofte på evnene. Tekstenes persongalleri blir gjerne dimensjonsløst. Han mangler billedsikkerhet og Prøysens slentrende form slik den alltid munnet ut i et sorgmuntert poeng. Åge blir for kantete og anstrengt. Moralismen hans for synlig.

Men det ligger mange gode til¬løp på den nye platen, bl.a. i den meget sterke, men dessverre uforløste Ved Svanend Vik.

Oppsummert er lyden av Med hud og hår varm, levende og frisk (selv om et par stramme tempo-låter kunne øket temperaturen og skapt mer variasjon). Åge vil gjerne mer enn han kan, men denne viljen bør påskjønnes fordi han skaper noe i prosessen som låte genuint ekte.

(Vi Menn, 6. november 1995)

SUPER-DUPERT!

Red Hot Chili Peppers: “One Hot Minute” (Warner Bros.) ★★★★★

Red Hot Chili Peppers kan det meste nå. De vrir seg kjapt på femøringen fra psyko-funk til psykedelisk punk for å lande mjukt på de bløteste akkordene i en Beatles-ballade. Alt foregår under bølgeblikktaket i garasjen fra helvete. Det koker og spruter. Det fyker fliser av skalaen når gitaristen tar av, mens bassisten holder et flappende, rullende strupetak på hele greia. De drar deg rundt nye hjørner uten å avsløre hva som venter deg, bortsett fra at du vet du kommer til å like det. Bandet er uhyre samspilt, det renner lekre detaljer av dem, mens det rytmiske bare er så instinktivt riktig at du får bakoversveis. Super-dupert, som vi sa da livet var bekymringsløst og julenissen fremdeles var en mann å regne med.

(Vi Menn, 6. november 1995)

Det kunne vært en enkel CD (samlet spilletid er ikke mer enn 78 minutter), men deLillos fordelte i stedet de 18 låtene på to CD’er med hvert sitt omslag (med hvit innerpose). Så får du litt mer å pusle med, og gis samtidig snev av den gode, gamle dobbel-LP-følelsen.

Men samtidig avsløres svakhetene ved Sent og tidlig. Den første CD’en (med appelsin/sol-motiv) låter mer som bilag enn selvstendig plate. Kanskje er det slik at Lars Lillos nye måte å skrive på virker dårligere. Før skrev han musikken først. Nå skriver han tekstene først. Det gir flere av sangene hans et skjødesløst, ufullbyrdet preg. De slentrer, de er underfundige men rent melodisk oppdager man gjentagne ganger at verken vers eller refreng får tilstrekkelig med plass til å ta av. Mobiltelefon er f.eks. en av de mest tafatte melodier Lars har skrevet. Dette altså tydeligst på appelsin-CD’en.

Eple/måne-CD’en har både de beste låtene og de mest fantasifulle arrangementene. Høydepunkter: Fleskekvartettens kantet eteriske strykere i Blodig Blues på Cruise Café (som helt kamuflerer formel-melodien), kombinasjonen synth, mandolin og cello i Månemann, de løfterike David Lindley-aktige gitarkorene, pumpeorgelet og de yre korharmoniene i Sang fra en skrivebordsskuff, trøkk-pop’en og de pågående strofe-rekkene i den ellers praktfullt kostelige Nå lever den av seg selv (bare Lars kunne plassere slike tanker rundt det å bli far, på papiret), og den i fenomenale rusen av gitarer og stemmer i Adeleine.

Lars Lillo-Stenberg bør for øvrig merke seg at rival og kollega Lars Beckstrøm ikke leverer en eneste svak låt. Han mangler nok sjefens eleganse i omgangen med både ord og melodi, men han vinner mange meter på sin totale uforutsigbarhet. Ingen av albumets Beckstrøm-låter likner på hverandre, og i denne sammenheng er det viktig, for det kan du ikke si om Lillo-låtene.

Oppsummert må jeg si at det gode klart overskygger det svake. Jeg stiller bare spørsmål ved Lillos vurderingsevner når han lar seg forføre av kvantitet fremfor kvalitet. Tekstene hans er uten unntak gode (det samme gjelder pappa Lillos bidrag), men de underfundige og treffsikre poengene undermineres når fremførelse og melodi blir en deLillos-klisjé. Og det skjer dessverre nesten hele veien på appelsin-CD’en (med gledelig unntak av den aldeles suverene popsangen Festreligiøs), og til tider også på eple-CD’en.

Eplet bedre enn appelsinen, men er Lars Lillo god nok?

(Vi Menn, 13. november 1995)

5 NYE PLATER

(Vi Menn, 20. november 1995)

Prince: "The Gold Experience" (Warner Bros.) ★★★★★

Akkurat da jeg hadde gitt opp Prince, trår han til med en plate som gir både bakoversveis og stor lytterglede. Her er sterke individuelle låter og en musikalsk fellesnevner som verken er funk eller rock eller Hendrix, men alt på én gang. Aller best liker jeg innpakningen, disse lydcollagene som stadig forskyves, brytes i biter og gir fantasien deilige, elektriske støt. Hans beste album siden "Sign O The Times".

Smashing Pumpkins: "Mellon Collie And The Infinite Sadness" (Virgin) ★★★★

28 låter, to timers musikk. Smashing Pumpkins gjør det ingen tør i dag: Blåser liv i den mer eller mindre utdødde dobbel-LP’en. Var det nødvendig? Selvfølgelig ikke. Men platene er nå ganske fine likevel. En kolossal dose dunderrock både av den tradisjonelle og den grungete typen ispedd gledelig mange minutter med stoisk ro og vakker balladesang. Pumpkins kan en god del, selv når de bråker som verst, kan du høre arkitekter i arbeid. Og de rolige låtene er faktisk både skumle og vakre lydmalerier som hekter en stakkar. Overdose, altså, pakket i et ordentlig flott hippiecover.

Weld debuterte seg i hjel i fjor med "Natural Tools". Mest takket være hemningsløs overvurdering fra musikkpressen. "Hello Walls" drar spakene litt ned. Det stikkende, kompakte maset avløses av et band som søker etter lyden sin. Låtene i seg selv er nok ikke bedre enn forrige gang, men Weld oppnår betydelig mer ved å variere virkemidlene. Jørn Johansen gjør ting på gitar her som avgjort kaller på interessen, både når han knaller til på volley og når han legger ut på lite forutsigbare solo-løp. Vibeke Saugestads fullmodne røst slipper å være gruppens eneste ørefang. Men noen stor LP er heller ikke dette. For mange av låtene virker trå og alminnelige. Men stilvariasjonen fra stenhardt øs via pludrende sjelepop i The Smiths’ gate til leibålviser er gledelig.

Fleetwood Mac har tålt å miste mye. Men de tålte ikke å miste Stevie Nicks og Lindsay Buckingham. "Time" er det svakeste albumet gruppen noensinne har laget. Ingen av låtene holder. Selv Christine McVies bidrag går på sparebluss, og garvete Dave Mason tilfører ikke bandet noe som helst.

Glamrockens prinser lever videre i Pulp. Her duver musikken rundt ustø, dramatisk stemmebruk. Og alle er svimle og drukne på metafysikk og kjærlighet. Steve Harley er helt klart Pulps stamfar. Men det tar ingenting fra bandet. De har skapt sitt eget univers. Det er fylt med magiske sanger og snedige (og ganske morsomme) tekster. Pulp er et henrivende ensemble som gir alt for lagspillet. De har trøkk og de har vever fantasi. "Different Class": Vidunderlig popmusikk hele veien fra start til mål.

THE BEATLES–FEBER IGJEN!

(Vi Menn, 27. november 1995)

***Anthology-banden i sving. (Foto: Apple Corps)***

Den første av i alt tre Beatles-antologier er nå ute. Samtidig er TV-skjermene verden over travelt opptatt med å vise den omfattende dokumentar-serien om gruppens historie. Ikke siden glansperioden 1963–67 har gruppen vært mer i skuddet.

Anthology 1 inneholder 52 innspillinger pluss åtte verbalstikk. Bortsett fra tre innspillinger fra Hamburg 1961 har ingenting av dette vært utgitt før. Men det dreier seg hovedsakelig om alternative versjoner og konsertopptak av allerede kjente låter. Men noen av låtene har de fleste av oss aldri hørt. Det gjelder selvfølgelig Free As A Bird, den første nye Beatles-innspilling siden januar 1970. En heller middelmådig Lennon-vise i demoform som Paul, George & Ringo har lagt komp på og utvidet med mer tekst.

Nedenfor finner du en omtale av de viktigste ”ukjente” låtene som ellers kommer til å dukke opp i antologi-serien. Første del går fram til og med 1964 og fanger derfor bare opp de fire først omtalte låtene. Resten kommer du sannsynligvis til å få når del 2 og 3 utgis.

Besame Mucho (Velazquez, Skylar), ★★ – innspilt 6. juni 1962. Nervøse og usikre sto The Beatles i Abbey Road og skulle overbevise bl.a. George Martin og EMI om at de burde få en platekontrakt. Låten som sørget for det var Love Me Do. Besame Mucho, derimot, ble aldri tatt alvorlig og havnet fortjent i arkivene. Det er mest av alt en moro-låt, en slags blanding av rhythm & blues og opera, med Paul McCartney i hovedrollen som parodisk operasanger. Pete Best slår trommer på denne.

How Do You Do It? (Murray) ★★★ – innspilt 4. september 1962. Produsent George Martin var ennå ikke overbevist om at Lennon/McCartney kunne levere gode nok sanger. Derfor presset han The Beatles til å spille inn denne lette, ufarlige pop-låten. Gruppen hatet den fra første sekund og sørget for å gjøre en såpass dårlig jobb med den at Love Me Do fremsto som en klassiker. How Do You Do It? ble gitt bort til en annen Liverpool-gruppe, Gerry & The Pacemakers, og deres versjon gikk til topps i England i 1963. Så George Martin var ikke helt dum. Beatles-versjonen har om ikke annet sjarm.

You Know What To Do (Harrison) – innspilt i juni 1964. George Harrisons andre solo-komposisjon (den første var Don’t Bother Me). Tapen var regnet som tapt, men ble funnet helt nylig. Jeg har i skrivende stund ikke hørt låten og kan derfor heller ikke gi den noe terningkast.

Leave My Kitten Alone (John, Turner, McDougall)★★★★★ – innspilt 14. august 1964. Antakelig den beste av de uutgitte låtene, ikke minst fordi den virker ferdigprodusert. Sannsynligvis mistet den plassen på Beatles For Sale-LP’n i aller siste øyeblikk. En rå og røff John Lennon-rocker sunget med samme intensitet som Slow Down, men med betydelig større overbevisning.

If You’ve Got Troubles (Lennon, McCartney) ★ – innspilt 18. februar 1965. Sannsynligvis den største katastrofen The Beatles har festet til tape noensinne. En sang for Ringo. Ustrukturert, larmende, uten hode eller hale, og med en Ringo som desperat roper Rock on...anyone! når det er klart for guitarsolo. Ikke rart Ringo valgte seg en helt annen låt til Help!-LP’n, nemlig Act Naturally.

That Means A Lot (Lennon, McCartney) ★★★★★ – innspilt 20. februar og 30. mars 1965. Et lite gullfunn, selv om gruppen aldri trodde tilstrekkelig på låten til å produsere den ferdig. Strukturen kan minne om Ticket To Ride, men selve lydbildet er ren Phil Spector: En monumental vegg av lyd over hvilken Paul McCartneys stemme skjærer som en blåselampe. Beatles ga til slutt låten til P.J. Proby hvis fattede versjon ble en svært minimal slager.

12 Bar Original (Lennon, McCartney, Harrison, Starkey) ★ – innspilt 4. november 1965. En langdryg og helt standard blues instrumental som bare går og går over en kantete rytme. Det gis rikelig med rom for solospill for gitaristene, men ingen våger å ”ta’n helt ut”. Derfor låter dette …sørgelig uforløst. The Beatles var ikke gode til å improvisere. Deres styrke var stram redigering og nøye planlagte arrangementer etter time på time med prøve og feile. 12 Bar Original tar dem med buksene nede.

Christmas Time Is Here Again (Lennon, McCartney, Harrison, Starkey) ★★★★ – innspilt 28. november 1967. Egentlig bare et refreng som synges om og om igjen i seks minutter. Men utrolig fengende og medrivende arrangert; korstemmer, instrumenter – alt finner hverandre i et stykke klassisk Beatles-musikk. Låtene ble opprinnelig kappet opp og lagt inn som bruddstykker på gruppens årlige julesingle til fanklubbmedlemmene i 1967.

Child Of Nature (Lennon) ★★★– innspilt i mai 1968. Fra en session hjemme hos George Harrison da gruppen spilte seg igjennom en bunke nye låter som senere havnet på The Beatles. Helt unplugged, kun kassegitarer og sang. Child Of Nature er en skjør og vakker vise med svært naiv tekst. Den ble aldri spilt inn, og Lennon forandret siden hele teksten og ga den ut på solo-LP’n Imagine som Jealous Guy.

Not Guilty (Harrison) ★★ – innspilt 7.–12. august 1968. En imponerende fiasko. Gruppen var igjennom hele 99 tagninger av denne låten uten å få den til. Harrison tok den fram igjen over ti år senere i et enklere og mer effektivt arrangement på sin solo-LP George Harrison. Rare rytmer, skumle lyder, overstyrte gitarer og flappende bass. Den forsøker å slentre, men går seg grundig fast.

What’s The New Mary Jane (Lennon, McCartney) ★ – innspilt 14. august 1968 og 26. november 1969. John & Yoko (med hjelp fra Harrison) leker i studio med barneregler og rare rytmeinstrumenter. Landrygt tøv, svært privat moro. Lennon ønsket å gi denne ut som Plastic Ono Band-single i 1969.

Mailman Bring Me No More Blues (Roberts, Katz, Clayton) ★★★★ – innspilt 29. januar 1969. Fra Let It Be-filmen, en uformell og spontan versjon av en låt gjort kjent av Buddy Holly. Trist, melankolsk og faktisk veldig fint.

Come And Get It (McCartney) ★★★★★ – innspilt 24. juli 1969. Fra Abbey Road-innspillingene. En ren demo der McCartney både synger og spiller alle instrumenter. Suveren popsang. McCartney ga den til Apple-bandet Badfinger. Deres versjon, som er helt identisk med Pauls, ble en kjempeslager i 1970.

LISTER

BEATLES’ BESTE

De fem beste singlene

1. Strawberry Fields Forever/Penny Lane (1967)
2. Paperback Writer/Rain (1966)
3. Hey Jude/Revolution (1968)
4. She Loves You/I’ll Get You (1963)
5. Help!/I’m Down (1965)

BEATLES’ ALMANAKK

1960: The Beatles vender hjem fra Hamburg som raka fanter; minus Stuart Sutcliffe som flytter inn hos sin tyske kjæreste Astrid Kirchherr (1–10/12). Lumumba arresteres i Kongo (2/12).

1961: Brian Epstein tilbyr seg å bli The Beatles’ manager (3/12). P-pillen gjøres tilgjengelig gjennom National Health Service i England (4/12).

1962: The Beatles spiller inn Please Please Me (26/11). U Thant blir enstemmig valgt til å fortsette som FNs generalsekretær (30/11).

1963: President John F. Kennedy blir skutt ned og drept i Dallas, Texas (22/11). LP’n With The Beatles utgis (22/11). I Want To Hold Your Hand utgis (29/11). Christine Keeler begynner å sone sin fengselsstraff på ni måneder (6/12).

1964: I Feel Fine utgis (27/11). Winston Churchill fyller 90 år (30/11). LP’n Beatles For Sale utgis (4/12). Martin Luther King jr. tildeles Nobels fredspris (10/12).

1965: Norsk Gallup Institutt A/S og de politiske partiene blir enige om å offentliggjøre politiske meningsmålinger (2/12). Singlen We Can Work It Out/Day Tripper og LP’n Rubber Soul utgis (3/12).

1966: Trondheim registreres offisielt som Norges nest største by med 118 444 innbyggere (1/12). Innspillingen av Sgt. Pepper-LP’n begynner (6/12). Samle-LP’n A Collection Of Beatles’ Oldies utgis (9/12).

1967: Yan Friis blir utsatt for passiv narkotikarøking under avspilling av “Sgt. Pepper” hos bohemkunstnere på Ekely (juni). Professor Christian Bernard foretar historiens første hjertetransplantasjon – pasienten levde i 18 døgn (3/12). Beatles åpner sin Apple-butikk i Baker Street, London (4/12). Hello Goodbye til topps i England (6/12). EP’n Magical Mystery Tour utgis (8/12).

1968: Dobbel-LP’n The Beatles utgis (22/11). Skandale i England over coveret på John & Yokos Two Virgins som viser paret splitter nakne (29/11). Walisiske nasjonalister sprenger to vannledninger som går fra Wales til Birmingham, England (2/12).

1969: John Lennon returnerer sin MBE i protest mot Biafrakrigen og fordi Cold Turkey-singlen selger dårlig (25/11). Come Together/Something til topps i USA (29/11). Stortinget vedtar mot Arbeiderpartiets stemmer at momsen skal være på 20% (og ikke 15) (5/12).

1970: George Harrisons trippel solo-LP All Things Must Pass utgis (30/11). Et lokomotiv med ni vogner braser inn i avgangshallen på Østbanen, Oslo – lokomotivføreren blir drept (2/12). John Lennon/Plastic Ono Band utgis (11/12).

VIDEO

The Beatles var i løpet av sin karriere involvert i fire kinofilmer og to TV-filmer. Av disse er to titler fremdeles ikke tilgjengelig på video. Det gjelder dokumentarfilmen Let It Be (innspilt i januar 1969), og det gjelder konsertdokumentaren The Beatles At Shea Stadium (innspilt i august 1965).

A Hard Day’s Night (Yeah! Yeah! Yeah!) fra 1964 ★★★★★★
Regi: Richard Lester. Den definitive pop-filmen. Skåret i kontrastfylt sort/hvitt, ladet med noen av de beste låtene fra Beatles’ første periode (1962–65), bygget rundt et vittig manus som både er nær nok virkeligheten til at filmen virker dokumentarisk, og fjern nok til at den lar mytene om fire glade moppehoder fra Liverpool skinne.

Help! (Hjelp!) fra 1965 ★★★★★
Regi: Richard Lester. En regelrett røverhistorie om fire blad Beatles jaget av en blodtørstig indisk sekt gjennom England via Østerrike til Bahamas. Gruppen hatet filmen etterpå. Som ren gøy og moro kvalifiserer den imidlertid som en slags forgjenger til Monty Python. Mange av gag’ene er avgjort i deres gate.

The Beatles At Shea Stadium fra 1966 ★★★★★★
Dokumentar om gruppens konsert i august 1965 foran 65 000 ekstatisk hylende fans. Svært profesjonelt laget med kameradekning hele veien fram til konserten, ned i garderoben og ut i vanviddet. Flere av låtene ble dubbet i studio i januar 1966; og her spilte The Beatles bevisst surt for å få det til å låte autentisk!

Magical Mystery Tour fra 1967 ★★★
The Beatles’ egenproduserte TV-film som ble myrdet av kritikerne. De hadde rett i at det ikke er nok å fylle en buss med mennesker og kamerautstyr og reise rundt uten mål og mening og tro det blir noen god film av det. Men det finnes vidunderlige øyeblikk her også, som den surrealistiske fremføringen av I Am The Walrus, strippescenen med Bonzo Dog Doo Dah Band og dansescenene under Your Mother Should Know. Enkelte hysterisk morsomme Monty Python-lignende innslag også.

Yellow Submarine fra 1968 ★★★★
Tegnefilmen som gruppen hadde fint lite med å gjøre (bortsett fra å levere noen nye, men annerledes låter og en haug klassikere), men som begeistret kritikerne. Ukonvensjonell, morsom og med en fargebruk som ga vanlige mennesker en slags idé om hva LSD var for noe. Beatles i kjøtt og blod dukker opp helt på slutten av filmen i et kort, anstrengt klipp.

Let It Be fra 1970 ★★★★
Dokumentar-langfilmen om The Beatles i studio mens de skaper musikk. Kameraet klarer ikke å skjule at gruppen var i en svart sjaber forfatning disse dagene i januar 1969. Her er krangling for åpen scene, og giftige sideblikk mot den alltid tilstedeværende Yoko Ono. Det er en trist film. Men den gir også glimt av lys. Når kjemien plutselig virker og Lennon og McCartney rider unisont inn i Two Of Us og aller mest i løpet av den gnistrende konserten på taket av Apple-bygningen i bitende januarvind.

Desember

6 NYE PLATER

(Vi Menn, 4. desember 1995)

Bruce Springsteen: “The Ghost Of Tom Joad” (Columbia) ★★★★★

Mens Nebraska var en slags reaksjon mot galla-tilværelsen på toppen av hitlistene, kommer The Ghost Of Tom Joad som et naturlig trekk fra en voksen grubler. Lyden er champagne i forhold til Nebraskas kornete sort/hvitt-viser. Det stille, utporsjonerte drysset av steelgitar, keyboards, fele og trommer skaper fire fargers atmosfære rundt Bruces stemme og kassegitar.

Men nakenheten og de fortellende, novellepregede tekstene er i samme gate. Bruce messer dystert fra baksiden av den amerikanske drømmen. Sterke og gripende historier om samfunnets nedfallsfrukter formulert med en penn som blander rocken med Steinbeck. Problemet er fraværet av melodier. Sangene biter ikke, de er slappe og veldig likelydende. Der kommer Bruce til kort overfor forbilder som Woody Guthrie og tidlig Dylan.

The Rolling Stones: “Stripped” (Virgin) ★★★★★★

Stones fanget live og nesten unplugged på en klubb i Nederland. Ganske overraskende repertoarvalg og et meget inspirert band gjør dette til den beste konsert-LP’n Stones har gjort (med forbehold for Get Yer Ya-Ya’s Out). Saftig lyd, suver ren veksling mellom el-gitarer og kassegitarer, en Charlie med kanon-nøkket i håndleddene og en Mick Jagger som for første gang på mange år legger noe inn i disse gamle låtene (han gjør til og med et brukbart forsøk på å rappe «Like A Rolling Stone» fra Bob Dylan) – og har skikkelig fyr på munnspillet. Publikum hoier lykkelig. Knall.

Seigmen tok turen fra Tønsberg til Los Angeles og kom brune og fine tilbake med en plate hvis salgssuksess er en av årets gledelige overraskelser. Musikken deres er stor, monumentalt stor, badet i en atmosfære som både er magisk uvirkelig og snikende skummel. Vokalen dynkes så til de grader i sonisk velvære at du knapt merker at det faktisk synges på norsk. Det flyter elegant mellom surt & søtt, stygt & vakkert; trippende bass, elgitarer i et dryss av klangfarger (med uhyggelig flotte fuzz-rykk) – fra dempet klarhet til en sugende vegg av lyd og tilbake igjen.

Alice In Chains: “Alice In Chains” (Columbia) ★★★★

Ondt og tett, med et tempo som holder igjen tilstrekkelig til at både Layne Staleys røst og bandets feedback- og hammer-gitarer får mishandlet deg grundig. Alice In Chains er Pearl Jam og Nirvanas lett snørrete fetter, med base i 70-tallets hardrock. Deres nye LP, pyntet med bilder av to trebente fremtoninger: En hund og en mann, durer og går rundt effektive riffs og relativt iørefallende melodier. Ikke ille.

Ekstremt dyktig popduo som aldri skuffer, og som definitivt er undervurdert (der er de i samme båt som Pet Shop Boys). Flotte popmelodier knyttet rundt snedige synth-kombinasjoner males ut med flammende sang. På den nye LP’n også tilført et vosj av new age, hvilket gir lydbildet spennende dybde og bredde ved høy avspilling.

Sydd rundt demoene Freddie Mercury spilte inn de siste ukene før han døde. Med noen ekstra vedlegg, Brian Mays «Too Much Love Will Kill You» og Mercurys solo-kutt «I Was Born To Love You». Lang spilletid kan ikke kamuflere at dette låter blodfattig og uferdig. Gruppen gjør sitt beste ved å skape den klassiske Queen-lyden; symfonisk vakker i balladene, flengende gitartung når det skal trøkkes på. Men sørgelig skuffende som et ferdig arbeid. Vi får ta platen som et bonus, Mercurys siste farvel.

I ARBEIDSANTREKK

The Beatles: “Anthology 1” (Apple) ★★★★★

Etter alt oppstyret, mediatrykket, TV-serien, forventningene, faller omsider verden til ro. Og man må selvfølgelig erkjenne at The Beatles ikke gjenoppstår – uansett hvor mye man later som. Free As A Bird er en fin Traveling Wilburys-låt (ikke minst fordi Jeff Lynnes lydbilde er helt motsatt av George Martins: Korharmoniene havner bak trommer og slidegitar). Den ligner til og med litt på The Beatles, hadde man hørt stemmen til John Lennon og ikke bare ekkoet fra en trakt.

Er man først kommet forbi dette, kan man konsentrere seg om Anthology 1 (som dekker årene 1958–64), den første av tre doble CD-samlinger som presenterer oss for The Beatles i arbeidsantrekk. De eldste kuttene er kun kuriositeter med lydkvalitet på linje med tinnfolie. Men fra og med Love Me Do (Pete Best-versjonen), er dette en eventyrlig tur gjennom historien.

Vi hører hvordan kjente sanger blir til, hvordan gruppen prøver og feiler, og i enkelte tilfeller hvor hurtig de finner veien (sjekk hvordan de skrinlegger valseversjonen av I’ll Be Back, og allerede i neste tagning treffer blink). Hør den elektriske og Ringo-dominerte versjonen av And I Love Her. Hør Eight Days A Week før gruppen fant åpningen vi kjenner. Hør sangene gruppen kasserte – noen ganger av forståelige grunner (You Know What To Do), andre ganger ikke (Leave My Kitten Alone). Og fremfor alt:

Hør gruppen pulverisere myten om at The Beatles var et elendig konsertband.

Anthology 1 er et formidabelt historisk dokument. Samtidig har George Martin jobbet kreativt med det uferdige stoffet; mikset, klippet og limt til han fant Beatles-lyden. Men du skal være ualminnelig glad i The Beatles for å kjøpe den. Anthology 1 viser gruppen bak kulissene mens de mekker og skrur sammen det som skulle bli den mektigste og beste popmusikken i vårt århundre.

Så får vi bare svelge at de sjekker ut som The Traveling Willbeatles.

1995 - Plateomtalene

Januar

BÅLKOS

Eagles: “Hell Freezes Over” (Geffen) ★★★★

FREE GJØR COMEBACK (LITT)

Black Crowes: “amorica” (American Recordings) ★★★★

SKUMMELT

Pearl Jam: "Vitalogy" (Epic) ★★★★★

VENTETIDEN

The Stone Roses: "Second Coming" (Geffen) ★★★

RETT FRA KRANA

Lindisfarne: "Lindisfarne On Tap" (Castle) ★★★★★

Tina i boks

Tina Turner: "The Collected Recordings" (Capitol) ★★★★★

FOR GAMMELPOP’ENS VENNER

Wenche Myhre: "La meg være ung/Komplett 1960–1965" (Triola) ★★★★

ROOTS-KLASSIKEREN

Doug Sahm & Friends: "The Best Of Doug Sahm & Friends" (Rhino) ★★★★★

MYSTERIET GARTH BROOKS

Garth Brooks: "The Hits" (Liberty) ★★★

Februar

TRE TYGG FØR FÆRDER

Tuesday Girls: "When You’re A Tuesday Girl" (Mercury) ★★

PINLIG

Diverse artister: "It’s Now Or Never/The Tribute To Elvis Presley" (Mercury) ★

POESI I HEISEN

Midnight Choir: "Midnight Choir" (Fjording) ★★★

BREIERE ENN NORDLYSET

Siouxsie & The Banshees: "The Rapture" (Polydor/Wonderland) ★★★

VISSTE DU AT …

MARSIPAN I LANGE BANEr

Simple Minds: "Good News From The Next World" (Virgin) ★★

PÅ HELLIG GRUNN

Carter The Unstoppable Sex Machine: "Worry Bomb" (Chrysalis) ★★★★

SåNN PASSE

The Merchants Of Venus: "Wish Across The Land" (WEA) ★★★

Mars

ÅRETS BESTE

The Jayhawks: “Tomorrow The Green Grass” (American Recordings) ★★★★★★

UGJENKJENNELIG HANK WILLIAMS

The The: “Hanky Panky” (Epic) ★★★★

VERDENS BESTE LIVE-CD?

The Who: "Live At Leeds" (Polydor) ★★★★★★

INFAM HUMOR

Todd Snider: "Songs For The Daily Planet" (MCA) ★★★★★

LITT SNAUT

Bruce Springsteen: "Greatest Hits" (Columbia) ★★★★

SINTE KARER PÅ TUR

Monster Magnet: "Dopes To Infinity" (A&M) ★★★★

WORLD PARTY 2

Del Amitri: "Twisted" (A&M) ★★★★

KUN FOR FANS

Morrissey: "World Of Morrissey" (Parlophone) ★★★

UNØDVENDIG

The Jeff Healey Band: "Cover To Cover" (Arista) ★★★

April

SMART BLONDINE

Blondie: "The Platinum Collection" (Chrysalis) ★★★★

STERK FORVIRRING

Faith No More: "King For A Day, Fool For A Lifetime" (Slash) ★★★★★

GENIALE TJUVRADDER

Elastica: "Elastica" (Geffen) ★★★★★★

GAMMEL MED STIL

Elton John: "Made In England" (Rocket) ★★★★

AGGRESJON & SAVN

Radiohead: "The Bends" (Parlophone) ★★★★★

FUNK OG STRATOSFÆRE

Stevie Wonder: "Conversation Peace" (Motown) ★★★★

The Orb: "Orbus Terrarum" (Island) ★★

DATA-KONGEN DYLAN

Bob Dylan: "Highway 61 Interactive", CD-ROM (Columbia) ★★★★★

TRIUMF

Gene: "Olympian" (Polydor) ★★★★★

Mai

HYGGE

The Highwaymen: "The Road Goes On Forever" (Liberty) ★★★★★

KJEDELIG

Wet Wet Wet: "Picture This" (Mercury) ★★

KRISE

Duran Duran: "Thank You" (Parlophone) ★★

Plastic Ono Band: "Live Peace In Toronto" (Apple) ★★★
Ringo Starr: "Sentimental Journey" (Apple) ★★
Ringo Starr: "Beaucoups Of Blues" (Apple) ★★★★

The Pussycats: "Psst! Psst! Psst!" (Karussell) ★★★★★
The Pussycats: "Mrrr … Mrrr … Mrrr …" (Karussell) ★★★★

The Who: "A Quick One" (Polydor) ★★★★
The Who: "The Who Sell Out" (Polydor) ★★★★★★

Cliff Richard: “Pure Gold” (EMI/Norske Gram) ★★★
The Beach Boys: Pure Gold (EMI/Norske Gram) ★★