Sommeren 1975 befant seg nå utenfor Risør, ute på en knatt, innlosjert i en glissen og trangbodd plankehaug som Tormod kalte hytte. Der var det ikke så mye annet å finne på enn å fryse. Vinden sto rett på, og hytten slapp den inn. Det pep i sprekkene. Ruten ble uklar under hvert regnskyll, sjøen gikk hvit. Det virket plutselig veldig langt til Risør. Ingen av oss hadde lyst til å prøve den turen i åpen båt med påhengsmotor. Bedre å se været an. Tormod hostet. Jeg knasket Malkyl. Så dette var sommeren.

En gjøk holdt til i området. Da vinden løyet, kunne jeg høre at den gol. Jeg var ganske god til å i imitere gjøk. Ved å lage et hulrom mellom krummede håndflater, og en smal åpning mellom tommelfingrene, fungerte hendene som en håndfløyte, eller håndgjøk. Man blåste inn mellom tomlene og regulerte tonene ved å bevege hypothenarputene i forhold til hverandre.

Jeg avfyrte noen klokkerene ko-ko, og opplevde til min forundring og glede at gjøken svarte. Det oppsto en dialog der i skogbrynet. Og nå kunne vi se gjøken av og til. Den flakset forfjamset fra tre til tre og bort på taket til (den tomme) hytten på den andre siden av bukten, og tilbake igjen. Den gol svært hyppig, ja, egentlig hele tiden. Tormod, biolog som han skulle bli om noen år, ble betenkt og foreslo at jeg kanskje skulle la den stakkars gjøken i fred. Ja, for det hersket ikke lenger tvil, gjøkens fortvilelse var stor, og den begynte å miste stemmen! Forsøkene på klassiske ko-ko lød nå mer og mer som brutte, rustne skrik. Den flakset febrilsk rundt i underskogen og overskogen, utrøstelig hes. Tormod mente at den forsvarte sitt revir, at den trodde en rival hadde tatt seg inn, og nå var det like før den fikk nervesammenbrudd.

Audun som var innom som snarest et par dager, mente Tormod hadde rett. Og dermed ble jeg nedstemt og måtte la håndgjøken hvile. Sent på natt kunne man fortsatt høre gjøken. Et ensomt, resignert og rustent rop under en urolig himmel. Audun så anklagende på meg.

Dagen etter vandret vi rundt i skogen, jeg med hyttens kikkert, på utkikk etter den ulykksalige gjøken. Det er rart og ikke minst utfordrende å gå i terreng med kikkert for øynene da den jo ikke fungerer som briller. All dybde forrykkes, og man snubler lett. Det krever altså konsentrasjon. Mens vi gikk slik, i konsentrert taushet, hørte jeg plutselig knaking like ved, snudde meg brått for å se hva det var, og stirret rett inn i mulen til verdens største elg! Vi ga fra oss ganske skremte damelyder, både Tormod og jeg, og la på sprang. Elger er ikke til å spøke med, de sparker deg rett ned og er nesten like farlige som bjørner, mente jeg da vi hadde forskanset oss i hytten en stund senere og begynte å få normalpuls. Vi var ikke helt sikre på om kjempeelgen hadde tatt opp forfølgelsen da vi laget så mye bråk at det var umulig å avgjøre om den var der ennå.

Moralen i akkurat denne historien er vel at men ikke bør bruke kikkert når man går i elgeskoger.

Været nådde sitt bunnpunkt 23. juli, og det var like trøstesløst dagen etter. Da ga vi opp og tok bussen til Arendal. Der ventet enda mer dårlig vær, så vi tok inn på Bondeheimen. Bare for natten. Nå hostet jeg også.

Vi syntes alvorlig synd på oss selv, sukket tungt og teatralsk, og uttalte med lange hulk navnene til pikene vi savnet, eller for mitt vedkommende forsøkte å savne, for jeg var fortsatt en method actor,

Det var i grunnen bare å dra hjem. Fredag 25. juli var tidenes dårligste sørlandsferie over, og jeg gikk av toget på Vestbanen og tok trikken hjem til Harald Hårfagres gate. Sår hals, tett nese og kretsmester i hosteanfall uten tilløp. Tormod og Audun var også blitt syke.

Av og til, når jeg tenker på den sommeren, kan jeg ikke huske at jeg lo en eneste gang. Eller, jo, kanskje da gjøken mistet stemmen. Men da endte det som nevnt med kjeft, og vi var like langt.

Forsiden på Nationen fra 19. juli forteller at prins Haakon er blitt 2 år og at 16 17-åringer falt mellom to stoler. Slik leste jeg det i hvert fall. Litt av et mannefall, men hvorfor skulle de absolutt forbi de stolene samtidig? Inne i avisen blir man informert om at Mao går mot slutten. Det er til og med tre bilder der, så man kan sammenligne og se hvor fort det går.

Tre bilder som viser hvor fort det går nedover med Mao. De to siste bildene er vel egentlig ganske like, og det første viser ham jo smilende, og man ser alltid mye bedre ut da. Så dette var skuffende dokumentasjon.

For de som leser eller leste New Musical Express fristet jo ukens utgave med det raffe fotoet av Bob Marley på forsiden, og stor Neil Spencer-reportasje inne i avisen. Reportasjen er inkludert lenger nede, så det er bare å scrolle. Da møter du også Dagmar Krause, legenden fra Slapp Happy og Henry Cow. Men ikke anmeldelsen av Zappas nye, da den er signert Charles Shaar Murray, og hans anmeldelser er 100% verdiløse. Det rammer dessverre også Ron Woods nye. Du må nok skaffe deg avisen for å lese sakene om Captain Beefheart og Todd Rundgren, men den triste nekrologen til Tim Buckley måtte med.

NMEs nyhetssider avslører

… at Pink Fairies gjenoppstår igjen!

… at Lou Reed er bekreftet på Reading-festivalen i august.

… at Gary Glitter var på Glitter Band-konsert, ble revet med, entret scenen for å synge en låt, men merket plutselig at han ikke følte seg noe glamorøs i sivil, han savnet scenekostymet, akkurat som Fantomet.

… at det er full krig mellom The Whos management og Robert Stigwood over filmen “Tommy” og det tilhørende soundtrack-albumet.

Dette er London …

De samme to topper, og Paul McCartney skal snart få merke at det straffer seg for hans del. Charles Shaar Murray har onde planer, det heter “intervju”. Paul skal komme til å angre på at han sa ja til det intervjuet så lenge han lever.

Ukens 18 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert den fryktelige Charles Shaar Murray. NME-journalistene roterte ansvaret, og noen ganger hadde de gjeste-anmeldere.

***Verdens mest selvopptatte fjols, totalt verdiløs journalist.***

Dr. Feelgood: “Back In The Night” (United Artists) ****

Herlig slide, lekkert avventende rytmegitar – kunne kanskje ønsket meg mer lurvete lyd, dette låter nesten for flott. Men det holder man aldri mot Dr. Feelgood. Party!

Dr. Feelgood var selve innbegrepet av britisk pubrock – rått, direkte, ulastelig energisk, og “Back In The Night” (skrevet av Wilko Johnson) ble raskt et høydepunkt på bandets settlister. Låten kombinerer Johnsons karakteristiske, hakkende rytmegitar med Lee Brilleaux’ hese vokal og et trommespill som slår rett i mellomgulvet. Utgitt først på LP-en “Malpractice” i 1975, senere også på single i flere land (bl.a. Norge). Låten regnes nå som en av Feelgoods mest representative – særlig for Wilko Johnsons særegne stil.

Som en bruker skriver på Steve Hoffman-forumet:

“Wilko’s guitar is just relentless – it slices through the track like a buzzsaw, and Brilleaux snarls like a man possessed.”

New Musical Express:

NEW FEELGOODS SINGLE, THEREFORE A SINGLE OF THE WEEK EVEN THOUGH IT ISN’T ACTUALLY THAT GOOD DEPT.

DR. FEELGOOD: “Back In The Night” (U.A.) Chug chug chug. Bwaaaaammmm. Chug chug chug. “Back In The Night” seems quite a routine exercise in Basic Feelgoodery, apart from Lee Brilleaux’ cut-throat slide guitar. One thing, though: it conjures up the shade of Elmore James (and if you ain’t hip to Elmore James Ah jez donno wheah y’bin) better than any of those earnestly gravel-throated pastiches that Jeremy Spencer used to churn out in the early days of Fleetwood Mac. Hey, you guys this kinda stuff’s okay for after hours, but next time how ’bout something you can listen to before the pubs shut. Y’know what I mean like?

(Charles Shaar Murray)

Earl Wright & His Orchestra: “Like A Rolling Stone” (Capitol) **

“Like A Rolling Stone” my ass. Skranglete 65-komp, nesten, men blåsere erstatter Koopers rastløse orgelbrus, og i sentrum, ingen snerrende song and dance man med gjøende verbalutblåsninger, men en ganske ordinær bært bært sax som hører mer hjemme på sirkus enn på rock’n’roll-scenen. Skjønner ikke poenget med dette.

Denne obskure, instrumentale soul/funk-versjonen av Dylan-klassikeren har aldri vært noen kritikerfavoritt, men har fått kultstatus blant DJs og samlere med sans for rare grooves og obskure coverversjoner. Arrangementet preges av punchy blåsere og groovy bass, men mangler den nerven som gjorde originalen til en milepæl. Som det står på Discogs:

“A lost gem – soulful, brassy and so groovy you wish it lasted twice as long.”

Særlig.

New Musical Express:

UNQUESTIONABLY THE WORST RECORD OF ALL TIME AND THEREFORE AN EASY CONTENDER FOR NME SINGLE OF THE WEEK DEPT

EARL WRIGHT & HIS ORCHESTRA: “Like A Rolling Stone” (Capitol). Honey, you can find the most unbelievably divine little gems on B-sides these days. Like this one, f’rinstance, which is the — eh — sit-upon of a nondescript li’l goodie called “Thumb A Ride”.

What it is is a Music While You Gluur-r-r-r-p instrumental version of Basement Bobby’s 1965 piece de resistance, with the lead taken by some gentleman whose probation officer obviously considered that playing alto saxophone would be good therapy. The collection of asthmatic wheezes he produces while stubbornly parping away on what is, after all, a startlingly small collection of notes, will astound and delight you. This record was originally made some ten years ago; why, no-one knows. It is a deep, dark secret. Nobody knows what nameless bozo at Capitol agreed to let Earl Wright have studio time, which godforsaken clown allowed it to be released when the tapes could just as well have been used for confetti at someone’s wedding, or which homicidal maniac directed that it should be re-issued. It isn’t often that you get to hear a record as totally dismal as this one. Enough pressure on yer local disco and it could probably become a Northern Soul hit.

(Charles Shaar Murray)

ZZ Top: “Tush” (London) *****

Gitarboogie med knurre-attituden til Alice Cooper ved skoleslutt. Tett, rått, humpende herlig. Ikke noe utenomsnakk, ikke et gram pynt, de durer på og alt er unnagjort på to brennende herlige to minutter.

ZZ Top leverer her en av sine mest ikoniske låter – “Tush” er selve essensen av Texas-boogie: tre grep, slidegitar som svir, og Billy Gibbons’ barske vokal rett i fleisen. Den ble bandets første store nasjonale hit og paradelåten på konsertene.

“Tush is three chords, raw groove and Texas attitude — the essence of ZZ Top.” (Rolling Stone) “Tush is the ultimate ZZ Top single: dirty, bluesy, and made to be played loud.” (Ultimate Classic Rock)

Thin Lizzy: “Rosalie” (Vertigo) ****

Thin Lizzy er nesten like spartanske og basiske som ZZ Top – dette er stadionrock før sjangeren egentlig fantes, med flammende tvillinggitarer og en mørkegitar på egne utflukt i bakgrunnen. Lynott turnerer teksten elegant, og sannelig blir det litt ilter wah wah-gøy mot slutten.

Lizzy tar Bob Segers “Rosalie” og gjør den til sin: energisk, melodisk og med akkurat nok råskap til å heve seg over mengden. “Thin Lizzy take Seger’s song and make it swagger – this is twin-lead guitar heaven.” (Classic Rock Magazine)

Sweet: “Action” (RCA) ****

Fullfart-åpning, nappende gitar dytter på vokalen, rock'n'roll-gitarer med glam-klang raser rundt i refrenget. Sweet i oppdrevet tempo, selvlaget og absolutt godkjent. Du hører at bandet har skrudd opp ambisjonene noen hakk.

Sweet viser her at de kan mer enn bubblegum-glam: “Action” er både tung, catchy og ambisiøs, med vokalharmonier, riff og dramatikk. “Sweet proved they could do hard rock as well as pop — ‘Action’ is proof.” (Ultimate Classic Rock) “Ridiculous, over-the-top, and totally addictive.” (Rate Your Music, 2021)

New Musical Express:

HEAVY BUBBLEGUM DEPT

Z.Z. TOP: “Tush” (London); THIN LIZZY: “Rosalie” (Vertigo); SWEET: “Action” (RCA). For a start, “Tush” is a kind of retarded second cousin of the Man Band’s superlative “Romain”, except that Man had good lyrics, better playing, more interesting textures, less cowboy hats, more dirt-killing enzymes, added whitener, a lower calorie count and extra Vitamin C (remember the Vitamin C, Deke? Ah, memories). The less demanding variety of heavy metal baboon will, however, find this a mightily refreshing experience, as its massive success in the colonies has already demonstrated. T. Lizzy gain bonus points for (a) an excellent production — take a bow, Phil — and (b) for recording a Bob Seger song, but the final result is more filling than entertaining. Miss. I’m sorry. Ms.

As for the Sweet, they’ve taken whatever bits of Brian Wilson’s (you know Brian) that were left behind by Roy Wood’s “Oh What A Shame”, thrown in a few tons of rampaging guitars and drums and switched midway through to a second riff that’s actually much better than the first one. An untidy and confused record, as if Duh Lads were so anxious to prove that they were Heavy Business that they threw in every damn thing that they could think of, with the result that it’s more messy than anything else, and most of the energy gets dissipated. Too bad, troops.

(Charles Shaar Murray)

Idi Amin (with the assistance of John Bird): “Amazin’ Man” (Transatlantic) **(*)

Idi Amin utløste latter og vantro så lenge man hadde ham på et kontinents avstand, men for dem som befant seg innenfor hans rekkevidde representerte han det definitive mareritt, en brutal og grusom selvhevder med sykelig trang til hevn. Det var egentlig ikke mye å le av. John Birds parodi på mannen, formulert som en dyprøstet blanding av resitasjon og rap over et gyngende reggae-spor med strategisk plasserte korjenter, er passe fornøyelig.

“Amazin’ Man” ble utgitt i 1975 som satire, og traff britisk smak for svart humor – men sett i ettertid er det vanskelig å koble den musikalske vitsen fra Amins grusomme regime. Musikalsk er det likevel overraskende gjennomført: et laidback reggae-groove med fleipete tekst og ironisk overdrevne effekter.

“Utterly bonkers, but you have to admire the commitment to the bit.” (Discogs)

New Musical Express:

ACE EXPLOITATION RECORD OF THE WEEK (CARL DOUGLAS/JOHNNY WAKELIN MEMORIAL PRIZE)

IDI AMIN (with the assistance of John Bird): “Amazin’ Man” (Transatlantic) Yeah, well . . . it’s sorta reggae and v. catchy, but lissen, Transatlantic this got put out before the unfortunate Mr. Hills got released, so it’s just as well the Ugandan import shops ain’t up to much. And what about the 700 Brits still at the mercy of ol’ football head? It’s just as well that NME doesn’t have a branch office in Uganda, ’cuz I can’t really see Jim Callaghan flying over to bail out Pete Erskine. (Come to think of it, Pete’s been on holiday rather a long time. Pete? Pete???) This could well be the first single to start a war, though if the import of the Bay City Rollers hasn’t gotten Edinburgh bombed by the USAF I guess we’re safe for the time being.

(Charles Shaar Murray)

The Best Ever and Muhammad Ali: “The People’s Choice” (Polydor) *

Korjenter forteller historien over et kriblende danse- og orkesterarrangement, sjarmløst, og fint lite å muntre seg opp på, tross det stadig tilbakevendende og taktfaste "Ali boma ye"-utropet. Mannen selv dukker opp helt i starten. “The People’s Choice” rubriseres under "fæl".

Denne singlen, med Muhammad Ali som frontfigur, forsøker å smelte sammen funk, soul og resitasjon, men klarer aldri å bli mer enn en kuriositet. Det mangler sjel, og det oppleves hele veien som et platt forsøk på å utnytte Alis navn.

New Musical Express:

SECOND BEST EXPLOITATION RECORD OF THE WEEK

THE BEST EVER AND MUHAMMAD ALI: “The People’s Choice” (Polydor). Captain Beefheart once said that Muhammad Ali was his favourite percussionist, which was certainly one of the Captain’s wittier observations, but he sho’ don’t play no percussion heah. Instead you get him introducing the record by sayin’ that he’s (and I quote) “a ba-a-a-a-a-a-a-ad bruh-tha” before a girl vocal group do the float like a butterfly routine. Not for the squeamish.

(Charles Shaar Murray)

Mike McGear: “Dance The Do” (Warner Brothers) **

“Dance The Do”, sjarmløs falsettvokal over et ompa-befengt dansespor, enerverende dialog med gitaren, insisterende blåserriff, en vits uten punchline, ubegripelig at brødrene McCartney gadd bruke tid på dette tøvet. Varer i snaut tre minutter, det føles som ti.

Mike McGear, bedre kjent som Paul McCartneys bror, leverer her et forsøk på britisk art-pop/funk, men låten forblir en kuriositet – mer irriterende enn minneverdig. Arrangementet er typisk 70-tall. Vitsen tynn og besk som sølevann.

“Bizarre, charming, and impossible to dislike – British pop eccentricity at its finest.” (AllMusic)

Kommentaren må komme fra MIchael McCartneys PR-sjef.

New Musical Express:

MIKE McGEAR: “Dance The Do” (Warner Brothers). Hey — has Paul McCartney suffered any serious head injuries lately?

(Charles Shaar Murray)

For et usselt lite menneske Murray var.

Linda Lewis: “It’s In His Kiss” (Arista) **

"It's In His Kiss" går det vel ikke an å ødelegge? Think again. Speilkule og forte fotbevegelser, discoalderens versjon av den store 60-tallsklassikeren (solid turnert av Cher i 1991). Det lyder sølete, Lewis skråler som en tiåring – og har bare én greie, det brå utbruddet av umenneskelig høy falsett. Philly-strykerne imponerer ingen, og dansefot-klapringen lyder mer som om noen tømmer en potetsekk ned kjellertrappen.

Linda Lewis’ cover ble hennes største britiske hit og er stadig å høre på radio, men musikkritikere og lyttere er delte i synet på denne disco-fortolkningen. “Linda’s vocals are pure sunshine – this is the definitive UK version.” (AllMusic) Uttalelsen må komme fra damens pressesjef (som antagelig også jobbet for Mike McGear).

New Musical Express:

LINDA LEWIS: “It’s In His Kiss” (Arista). This wecord is so cutesy-wootsy it makes me want to fwow up all over my Wupett Bear pinny. If Betty Evewett heard it she’d bweak down and cwy.

(Charles Shaar Murray)

THE MOMENTS: “Dolly My Love” (All Platinum) ***

Gallopp over dansegulvet, mjuk herrevokal, glade korjenter (går deg fort på nervene) og rytmisk eggende strykere.

“Dolly My Love” er en klassisk sweet soul-låt, elsket på britiske soulklubber og stadig å høre på oldies-radio. The Moments leverer silkeaktige harmonier, leken produksjon og en varme som bærer låten rett inn i hjertet av 70-talls soulpublikumet. “One of the sweetest, most romantic soul ballads of the decade.” (Soulwalking)

The O’Jays: “Give The People What They Want” (Philadelphia International) ****(*)

Gryntebass, leken og klar for gøy, heftige blåsere og dirrende elpiano, og O’Jays’ vokale akrobatikk, stor samhandling. “Give The People What They Want”. Mestere i arbeid.

Her er det Philadelphia soul på sitt mest samfunnsengasjerte, og arrangementet sitter som et skudd. “An anthem of empowerment – funk, soul and social message in perfect balance.” (AllMusic)

Jackie Wilson: “Whispers Gettin Louder” (Brunswick) *****

Jackie Wilson leverer med “Whispers Gettin Louder” klassisk 60-tallspop, vakker fordeling av stryk, korjenter, blåsere og det aldri trette trommesettet, hele stasen anført av en av de beste røstene soulmusikken har eid.

Wilson er selve definisjonen på soulvokal, og denne Northern Soul-klassikeren er fortsatt et trekkplaster på klubber. “Impossible to sit still – Wilson’s voice is pure electricity.” (AllMusic)

Chuck Jackson: “These Chains Of Love” (Pye Disco Demand) ****

Mer 60-talls soulpop, “These Chains Of Love” byr på pågående banke- og mitraljøse-trommer, elegant buktende komp av blås, korjenter, og den Motown-inspirerte fremdriften. En vinner.

Denne låten ble aldri stor hit, men er et fast innslag på soulklubbene og elsket av DJs. “Classic soul with just enough drive to fill the floor – timeless.” (Soulful Detroit)

Valentino: “I Was Born This Way” (Gaiee) *****

“I Was Born This Way” var en utrolig viktig utgivelse, Pride-bevegelsen begynner her. En modig og frigjørende statement i 1975, og tilsvarende viktig for millioner av mennesker. Som låt er den litt sidrumpa, og alminnelig. Men teksten sørget for at den ble noe ganske annet.

Regnes som verdens første eksplisitt åpne og skeive hymne i popmusikken. “A groundbreaking record – courage, groove and message all in one.” (Billboard)

Tom Jones: “I Got Your Number” (Decca) ***

Tom Jones som funky cat, heftig drivende komp, Tom snakker mer enn han synger, men får brukt rekkevidden og brunsten i stigningen inn i refrenget. Det koker litt. Ikke dårlig, men jeg vil mye heller høre “Delilah” og “Help Yourself” enn “I Got Your Number”.

“Jones belts this out with his usual gusto – not a classic, but fun.” (Discogs)

New Musical Express:

OOOH-WHEE, MAH MAH MAH, I’M GITTIN’ DOWN ’N BOOGYIN’ TO TH’ PARTY IN MAH SOUL, YASSUH DEPT

THE MOMENTS: “Dolly My Love” (All Platinum); THE O’JAYS: “Give The People What They Want” (Philadelphia International); JACKIE WILSON: “Whispers Gettin Louder” (Brunswick); CHUCK JACKSON: “These Chains Of Love” (Pye Disco Demand); VALENTINO: “I Was Born This Way” (Gaiee); TOM JONES: “I Got Your Number” (Decca).

Dig it . . . dig it . . . right on . . . dig it. The Moments are not only the blandest thing on the otherwise extremely funky soul All Platinum label, but they’re also the blandest thing in the entire soul music field. “Dolly My Love” therefore, is tailor-made for the kind of soul fan who thinks prawn cocktails are soul food.

The O’Jays, on the other hand, come across with a magnificently slippin’ and slidin’ piece of tangled-up fonk with fingerlickin’ bass and deeelicious vocal overlaps. This one will run and run.

The Jackie Wilson and Chuck Jackson singles would be less than remarkable if it were not for the fact that their respective B-sides are “Reet Petite” and “Anyday Now (My Wild Beautiful Bird)”. For future reference, consult my forthcoming monograph “The Peculiar Phenomenon Of Heads Firmly Jammed Into Anal Cavities In The Modern A & R Department”.

The Valentino effort is some kinda gay manifesto set to the limpest (no pun intended) gunk-soul back-up imaginable, and it doesn’t even make it as a big bad bold “say it loud ah suck ’n ah’m proud” statement, while Tom Jones proves that he’s several years too late for trying to get funky. If he hadn’t gone Vegas and Batley’s in the ’60s he mighta made it on this level, but now? Fergit it.

(Charles Shaar Murray)

Teenage Polecats: “My Baby’s Gone” (UK) *****

Metronom-rytme, trist liten ditty sunget med tårehulk og sjarm, korete svaier deltagende i bakgrunnen, “My Baby’s Gone” er lekent arrangert også, noen partier bobler over av elementer, mens versene er akkurat så blå og triste som sangen krever. Veldig tiltalende og burde vært #1.

Dette er proto-rockabilly med britisk vri, forløper til 80-tallsbølgen, og på rockabilly-forum omtales den som “a strange missing link between Teddy Boy and punk – a rarity for collectors.” (Rockabilly Hall of Fame)

Ruby and The Romantics: “Our Day Will Come” (MCA), ******

“Our Day Will Come”, fra 1963, trøstesangen over alle trøstesanger, smooth, kjærtegnende, empatisk, med et rart klaprende rytmespor og orgel-vosj som skaper en spennende kontrast mot de sakte flytende melodilinjene. Klassiker.

“Still one of the most graceful pop records of the pre-Beatles era.” (Guardian)

Casablanca: “Do It Again” (Polydor) **

Versjonen av “Do It Again” har det rette Steely Dan-groovet, men vet ikke om jeg liker stemmen hennes, den veiver litt ukontrollert rundt i kulissene, og har en vibrato som gir meg Sandie Shaw-grøsset. Gå for originalen.

“Cheesy, infectious and fun – a true floor-filler for the disco underground.” (Rate Your Music)

New Musical Express:

BEST GROUP NAME OF THE WEEK

TEENAGE POLECATS: “My Baby’s Gone” (UK). This record was not produced by Jonathan King.

RUBY AND THE ROMANTICS: “Our Day Will Come” (MCA). Neither was this, though I bet J.K. wishes it was. A truly innocent record, and a classic of our times.

CASABLANCA: “Do It Again” (Polydor). On second thoughts don’t.

(Charles Shaar Murray)