Når jeg går gjennom gamle tekstfragmenter, almanakknotater og lyrikkutkast, ganske mye datert, slår det meg at sannelig må piken med stjernehimmelen i øynene og det fristende underliv vært tålmodig, for hun holdt ut med meg på den forblåste øya i tre uker. Det eneste hun fikk oppleve, bortsett fra mitt vaktsomme blikk, den fæle kaffen i kafeteriaen og en lekk teltåpning som tok inn regnskyll på regnskyll når himmelen åpnet seg og det var natt - det eneste hun ellers fikk oppleve var sporadiske og svært kort øybesøk fra mine venner, som bare var innom som snarest for å hente noe før de skulle av sted på fest og løyer igjen (Gud som blikket røpet henne da!), den fatale kvelden på seilerhytta da vi måtte rømme med halve lokalbefolkningen i hælene og en og annen utflukt inn til Arendal med Mærdøfergen med middag i kafeteriaen på busstasjonen inkludert (skral meny).

Ellers ble det prødskive med leverpostei til teltfrokost og formiddags, og kansje noen Gjende-kjeks. Men desto mer røking. Jeg var ikke ordentlig innrøkt ennå, men det begynte å hjelpe, og jeg klarte nesten å rulle mine egne sigaretter (Original eller Lys Virginia) i en hendig manuell rullemaskin. Kjøperøk ble for dyrt. Kjæresten min var proff, hun hadde ferdige sigaretthylser med filter som hun pumpet tobakk inn i med en slags sprøytrelignende anordning. De sigarettene så helt ekte ut. Mine var vindskjeve og avslørt begrenset erfaring.

Det hjalp da Bjørn og kjæresten hans kom. Da var vi plutselig en gjeng, og Bjørn var ikke farlig, for de kjente hverandre fra før, så sjalusiens grønne spøkelse kunne ta kvelden.

Arbeiderbladet varslet regn og atter regn 18. juli, og jeg kan underskrive på at Gud ikke glemte Agder. Det verste regnskyllet kom da vi var i Arendal og hadde lagt alt tøyet og soveposen ut til tørk i morgensolen ute på øya. Nå bøttet det ned og vinduene på busstasjonen dugget og vi tenkte på alt som hang i trærne og lå spredd utover bakken og ble søkk, dryppende, rennende vått. Vi hadde ikke råd til å ta inn på Bondeheimen.

Det ble heller ikke mye bruk for pessaret til kjæresten min. Det manglet hverken på vilje eller initiativ fra min side, men hun snøftet bare inderlig ergerlig og lurte på hvordan hun hadde havnet i denne møkkadritten. Og møkkadrittens usling var meg. I Arbeiderbladet skrev de om økning av både P-pillebruk og kondomsalg. Vi hadde ingen av delene. Jeg hadde aldri kjøpt kondom før, ikke at jeg trengte det akkurat nå, men kanskje senere en gang. Det jeg lurte på og ikke turte spørre om, var selvfølgelig om man ga spesielle, avtalte tegn hvis man skulle kjøpe på apoteket. La man to fingre på disken og utvekslet hemmelige blikk? Jeg hadde hørt det. Det var automater på dassene også, men jeg hadde ikke noe lyst til å blitt tatt på fersken. Se, der er han som kjøpte donger på dass. Jeg ville ikke være han.

P-pillebruken opp. Og kondomsalget også. Nesten litt selvmotsigende. Eller var folk begynt å bli redde for gonoré. Jeg hadde hørt at det var fryktelig vondt å sjekke, de stakk tjukke pinner med kjempedigre bomullsdotter på inn i den vettskremte dinglefanten, og vred pinnen rundt flere ganger, så man kunne høre skriket helt til Tønsberg. Og tok man ikke testen, ble man syk for alltid, og risikerte at lurken falt av. Hadde jeg hørt da.

I New Musical Express var det mindre dramatisk, heldigvis. Cat Stevens var tilbake, kjekk som bare fy, jentene snakket litt for mye om et bilde av ham i avisen min. John Fogerty var de ikke så interessert i. Så var det noe om Mick Jagger, og “Ned Kelly”-filmen ble vist i England. Det skulle sikkert gå lang tid før den kom til oss.

Nyhetssidene kunne fortelle:

… at Kinks skal rett i studio i august og spille inn en LP som kan følge i kjølvannet av “Lola”-suksessen.

… at Eric Claptons nye band Derek & The Dominos legger ut på britisk turné neste måned, deres debut-single blir “Tell The Truth”, og George Harrison er blant de medvirkende.

… at Bob Dylans neste single blir nynne-instrumentalen “Wigwam”. Hva er det for noe rart han driver med?

… at de siste navnene som er bekreftet på Isle of Wight er Free, Taste, Family, Moody Blues og Joni Mitchell.

Dette er London …

Hitlister med Free og Beatles på toppen er helt etter min smak. Det svingte i England denne uken. Norge var kanskje ikke så flinke med Free-billedcoveret sitt, med det synes i hvert fall.

***Kinks har plutselig superfart mot toppen. Man hadde ikke sett maken til forflytning siden “Waterloo Sunset”.***

***Fortjent come back på toppen for The Beatles. Gledelig godt salg på sommeralbumet til Dylan også.***

Høysesong for smakebit-samlingene til de kule plateselskapene. De var billige og stappfulle av spennende låter fremført av artister man møtte for første gang her. Jeg hadde alle de tre avfotograferte, og jeg spilte vettet av dem.

Ukens 18 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Derek Johnson.

The Who: «Summertime Blues» / «Heaven and Hell» (Track) *****

The Who, brutal, dansende bass, så dypt at myrvannet spruter, trommer over alt, Townshends gitar raspende spartansk og endeløs effektiv, finnes neppe en bedre rytmegitar i tungvektsklassen i verdenshistorien. Who gjør denne klassikeren stram og to the point, og er ferdig etter drøyt tre minutter. Fenomenalt. B-siden er Entwistle på mørkeloftet.

Innspillingen av «Summertime Blues» på denne singlen er hentet direkte fra Live at Leeds, spilt inn på Leeds University 14. februar 1970. Classic Rock Review beskriver hvordan låten “is reshaped beyond recognition and turned into a hard rock fiesta, this time with all the band on parade: Pete beating out that famous eight‑note riff, Roger screaming out the lines … John adding incredible bass runs and the deep‑voiced ‘boss lines’.”

På RateYourMusic skriver brukeren malcolm1970: “One of the best live rock singles ever. The energy is off the charts.”

Singlen ble utgitt på Polydor 2094 002 i Skandinavia og Europa og på Track i Storbritannia, og nådde #38 på UK Singles Chart sommeren 1970. B-siden, «Heaven and Hell», John Entwistles dystre signaturlåt, er en egen studioinnspilling og ble ofte brukt som konsertåpner av The Who i denne perioden.

New Musical Express:

LIVE WHO MOST VIBRANT

THE WHO: ★ Summertime Blues (Track).

You will, of course, already be familiar with this item—because it’s extracted from the best-selling “Who Live At Leeds” LP. And therein lies its main handicap—for I would have thought that so many people have already bought the album, there’s no-one left who needs the single!

This revival of Eddie Cochran’s old rock hit is the Who at its most pulverising, vibrant and electrifying best. Nothing subtle or progressive about it—simply hard-driving, block-busting rock. And great of its kind, provided you don’t mind the roof being blown off! As I say, the album’s triumph must curtail sales of this single—but even so, I fancy it could make a profound mark in the hit parade.

(Derek Johnson)

The Carpenters: “(They Long To Be) Close To You” (A&M) ******

Så sval at det nesten, men bare nesten erstatter den første slurken fra en frostkald Cola i varmedisen på Wormwood Scrubbs' endeløse enger en julidag i 1971.

Carpenters’ “(They Long to Be) Close to You” er selve definisjonen på popperfeksjon – alt er tilbakelent, detaljert og selvsikkert enkelt, med Karens stemme så glassklar at alt annet viskes ut. Det er ikke tilfeldig at låten ble et internasjonalt gjennombrudd for søskenparet fra California, selve målestokken for voksenpop på 1970-tallet.

Bak denne tilsynelatende enkle melodien skjuler det seg et raffinert samspill. Bacharach og Hal David hadde allerede skrevet “Close to You” for andre artister, men det var først med Carpenters at låten fant sin perfekte form – som Rolling Stone sier: “A feather-light pop classic powered by Karen Carpenter’s once-in-a-generation voice, and a meticulously arranged sound” (Rolling Stone, “500 Greatest Songs of All Time”, 2021).

Karen Carpenters vokal er den sentrale nerven i innspillingen – og hun synger med en så uanstrengt, viskende varme at det er umulig ikke å høre sårbarheten og lengselen mellom hver linje. “This Burt Bacharach/Hal David composition... is one of the purest expressions of love ever captured in a pop song. Karen Carpenter’s gentle, breathy alto perfectly suits the song’s mood of vulnerability and longing.” (Tim Sendra, AllMusic). “That song, with its gentle melody and Karen’s voice, turned AM radio into a cathedral.” (The Guardian)

I sum: “Close to You” er Carpenters’ mesterverk – subtil, smidig, men likevel umiddelbart gjenkjennelig. Den har ikke mistet noenting av sin umiddelbare svalhet og relevans siden 1970.

New Musical Express:

Brother-and-sister act, the Carpenters, offer a haunting treatment of the Bacharach-David number "They Long To Be Close To You"

(Derek Johnson)

Det var alt fra Derek, mannen med hentehåret og pipestemmen.

Strykere og orkestersuppe som surkler, Andy elegant, men i et tempo som ikke gir anledning til elegant slentring, her må vi opp i jogging, og aner at mannen virker noe andpusten i jumperen. Ikke min kopp te.

Williams er kjent for sin avslappede og varme fremtoning, men “It’s So Easy” tar et overraskende raskt tempo, og mister noe av den ledige sjarmen som preget hans store 60-tallshits. Arrangementet er påkostet, men preges av strykere og kor som glir i bakgrunnen uten å løfte melodien, og Andy havner i stedet et sted mellom “toe-tapping” og lett småstresset.

“By the late 60s and early 70s, Williams was aiming for a younger audience, but many singles felt out of step with his core strengths.” (allmusic)

“His voice is in fine shape, but the arrangement just feels a bit forced for him.” (Steve Hoffman Forums)

“It’s So Easy” er pent levert, men blir aldri særlig mer enn en glatt og ufarlig singalong med lite spor av personlighet. Man savner Williams’ mer avdempede styrker (- Ikke overdriv nå, GPT!), og låten føyer seg inn blant de mange mellomfarts-melodiene fra tidlig 70-tall som aldri helt fant sitt publikum.

New Musical Express:

Light-hearted Andy Williams

ANDY WILLIAMS: It's So Easy (CBS)

This is Andy in light-hearted toe-tapping mood. It's a jaunty little number with an infectious beat, and Andy delivers the carefree lyric in relaxed easy-going style, with a vocal group humming and chanting along in the background.

Even in a throw-away routine of this nature, Andy's polish and professionalism are so very obvious. Unlike "Can't Help Falling In Love," it's a brand new tune, and therefore will need a fair amount of exposure if it is to succeed. And remember that Andy's TV series is currently resting! So much as I like the bright-and-breezy feel of this disc, I can only write it down as a "possible".

(Derek Johnson)

Kunne vært et vidunderlig LP-kutt, men ble kun utgitt som single. Arrangert som en akvarell, luftige, lette farvenyanser, en cello ved roret, fioliner som sommerfugler, og skjønt låten ikke setter seg i et tema du kan forholde deg til umiddelbart, så tar den grundig igjen for det i den svulmende avslutningen for kor og orkester. Ingen hit, og man kan lure på hvorfor de ikke inkluderte den på "Dragonfly"-albumet.

“Forever” er et av de mest stemningsmettede øyeblikkene i Strawbs-katalogen, og omtales av fans som “a beautifully orchestrated single that deserved much wider attention” (Strawbsweb). Singlen utkom i 1970, midt i gruppens overgangsfase mellom folkrock og ambisiøs prog, med Tony Visconti som produsent. Det gjennomarbeidede strykerarrangementet er blitt løftet frem som hovedattraksjonen.

Det er særlig den svevende, nærmest impresjonistiske produksjonen og Dave Cousins’ sarte vokal som gjør inntrykk.

“Forever” is for the Strawbs fan who likes some quality and substance with his pop.” (Strawbsweb)

New Musical Express:

STRAWBS: Forever (A & M).

A warm and glowing love song, featuring the Strawbs’ new line-up. A tenderly caressing piece, mainly soloed, but building to an expansive ensemble coda. Noteworthy for its beautiful string scoring, with violins and solo cello. An unlikely hit, I feel, but a disc for the fan who likes some quality and substance with his pop.

(Derek Johnson)

The Vogues: “Hey, That’s No Way To Say Goodbye” (Reprise) ***

Leonard Cohen fremført som korsang med fullt orkesterakkompagnement. De begynner helt nede, men arrangementet eser gradvis ut og antar episke dimensjoner mot slutten da alt slippes løs, inkludert pauker og messingblåsere. Veldig godt håndverk, men en totalt misforstått tolkning av Cohens vakre tekst uansett. På grensen til overgrep, faktisk. Vogues kan egentlig gå hjem og vogue.

“Hey, That’s No Way To Say Goodbye”-singelen ble utgitt i 1970, midt i Cohens gjennombrudd som låtskriver, men Vogues’ versjon går i motsatt retning av originalens lavmælte sårbarhet. På SecondHandSongs beskrives coveren som “an ambitious, lush harmonic treatment,” og på Discogs omtales den ofte som “lavishly produced, but not for the Cohen purist.”

Leonard Cohens tekst, som i utgangspunktet er bygget på enkle, nære bilder og en hviskende fremføring, pakkes her inn i et vokalarrangement med sukkervakre fløteharmonier som gjør sangen til en pose karameller, over the top og enda litt. Eller som det sies i en chat: “the performance, while technically impressive, misses the emotional core of the lyrics.”

Til tross for det musikalske håndverket og ambisjonsnivået er det vanskelig å unnslippe følelsen av at det hele blir mer Vegas enn Cohen.

New Musical Express:

VOGUES: Hey, That’s No Way To Say Goodbye (Reprise).

A poignant tale of lovers parting, penned by Leonard Cohen, and benefitting from a delightful harmonic treatment by the Vogues.

Opens gently, and builds to a vibrating climax, with soaring strings and rumbling tympani.

Both the material and the performance are a cut above the average, but I’m afraid its very quality may exclude it from the Chart.

(Derek Johnson)

Plystreorgel, og tett komp skaper enn viss forventning, og inn skrider Roe, i full kontroll, men uten egentlig noe å holde seg fast i, damekoret haster til unnsetning, og så tar refrenget fatt i sin trappe-trinn-for-trappetrinn stigning – gjennom et skyll av strykere – på vei mot ... eh, nothing. Denne sangen har ingen overraskelser på lur, den forblir akkurat like døll hele veien. Plystreorgelet fra åpningssekundene er faktisk alt man husker. Du blir ikke svimmel av denne.

“Pearl” kom ut i 1970 som fjerde forsøk etter storhit’en “Dizzy”, men ble aldri noen listeklatrer. Arrangementet byr på tidstypisk strykerpop og en refrengoppbygning som sirkler rundt seg selv uten å feste seg hos lytteren. Blant samlere og fans omtales singelen gjerne som “pleasant but forgettable” (Discogs), mens flere kommenterer at “this is one of Roe’s more lightweight efforts – nice melody, but no spark.” På 45cat kaller en bruker låten “catchy, but without the magic of his earlier singles.”

Resultatet er en polert, men generisk produksjon som forsvinner inn i mengden av tidlig 70-tallspop – der eneste egentlige minne er nettopp det orgeltemaet som åpner låten.

New Musical Express:

TOMMY ROE: Pearl (Stateside).

Tommy’s best disc since “Dizzy,” though it’s not so instantly commercial as his No. 1 hit. It’s an appealing love song—tender and intimate in the verses, but swelling in intensity in the hummable chorus.

When I first heard this record, it didn’t make very much impression. But after three spins, I was completely hooked on it. Which shows how dependent it is upon air-plays, because it’s definitely a song that grows on you. The d-j’s will make it or break it.

(Derek Johnson)

Clive Sarstedt: “God Save The Queen” (RCA) **

Hamrepop på klunkepiano, sunget med et skjevt flir og blikket rettet mot countrymusikken og rock'n'rollen (og på ingen måte den engelske dronningen). Du får noen gitarlicks, countrystyle, og det skal sikkert være gøy, men noen helhetlig stil finnes ikke, og plutselig kommer trombonene. Clive fremstår som yngst og minst berømt blant Sarstedt-brødrene. Eden Kane (Richard Graham Sarstedt) var eldst og også den største stjernen, men Peter gjorde seg kraftig gjeldende i 1969, og er og forblir familiens nummer 2. Clive kom ingen vei med dronning-sangen, men gjorde seg omsider fortjent til familie-bronse da han i 1976 under sitt mellomnavn Robin, fikk sin hit med "My Resistance Is Low".

“God Save The Queen” ble utgitt på RCA i 1970 og fikk mer oppmerksomhet for tittelen enn for musikken. På Discogs beskrives låten som “not the national anthem, but a playful song about the ‘royal family’ of rock’n’roll.” Flere samlere bemerker at Sarstedts humoristiske tilnærming ikke helt slår an: “It’s a country rocker with a catchy chorus, which jogs along infectiously, but never really lands.” (45cat).

New Musical Express:

CLIVE SARSTEDT: God Save The Queen (RCA).

I approached this with some trepidation as I imagined it was beat version of the National Anthem. In fact, it’s a novel piece about “the royal family of rock ‘n’ roll”.

It’s a country rocker with a catchy chorus, which jogs along infectiously and has you bounding about irresistibly.

The title was obviously chosen for its gimmick eyebrow-raising appeal, which it could have done without.

(Derek Johnson)

Rosko lever fortsatt og var en amerikansk radio-DJ som gjorde lykke i Europa, særlig i piratradioen, og hadde stjernestatus. Selvfølgelig ville han være popstjerne på ordentlig og ga ut noen singler. Blant annet denne, helt adekvate versjonen av ska-klassikeren til Prince Buster. Selvfølgelig foretrekker du originalen.

Singelen “Al Capone” kom ut på Trojan i 1970 og fikk en viss oppmerksomhet på grunn av Roskos navn og radiokarriere. Originalen til Prince Buster var allerede blitt en kultklassiker i England gjennom ska-bølgen, og Roskos versjon gjør lite for å fornye uttrykket.

Arrangementet starter med lydeffekter – bilbremser og maskingevær – før rytmeseksjonen legger ut i det som er typisk “plod beat” ska, med noen lette kommentarer fra Rosko selv. Som Discogs påpeker:

“The novelty value is all there is here – the Prince Buster original is in a different league.”

Noen reggae- og ska-samlere har likevel sans for kuriositetspreget, og 45cat nevner at B-siden faktisk gir Rosko litt mer spillerom:

“Rosko pays tribute to all the big names in the field of reggae, while the gang behind him whistles the catchy ‘Kaiser Bill.’”

Alt i alt – det er sjarmerende, men føyer seg inn blant de mange reggae- og ska-hyllestene som kom og gikk i England rundt 1970.

New Musical Express:

ROSKO: Al Capone (Trojan).

Starting with screaming car tyres and tommy-gun bursts, I thought this was going to be a reggae disc with a difference. But it soon degenerates into the all-too-familiar plod beat, punctuated by a few comments from Rosko.

Very run-of-the-mill stuff, though the sheer novelty of title and artist may boost it. The “B” side is better — Rosko pays tribute to all the big names in the field of reggae, while the gang behind him whistles the catchy “Kaiser Bill.”

(Derek Johnson)

Lighthouse: “The Chant (Nam Myo-Ho Renge Kyo)” (RCA) ***

Det er ikke så greit når din tid på berømmelsens tinde begrenset seg til å si neitakk til å opptre på Woodstock i 1969. Hvis det stemmer må kanadiske Lighthouse ha vært ganske dumme, for de hadde ikke noe å vise til. Singlen som omtales her er en buddhist-hymne tilsatt blåsere og fingercymbaler og gebrokken korsang. De tar i skikkelig og gledesstrålende hver gang de kommer til strofene som er på engelsk.

“The Chant (Nam Myo-Ho Renge Kyo)” ble utgitt i 1970, og var et nokså ambisiøst og uvanlig singlevalg. Lighthouse, ledet av trombonisten Paul Hoffert, forsøkte her å kombinere sine karakteristiske brassrock-elementer med østlig spiritualitet. Tittelen refererer til en japansk buddhistisk mantra, “Nam Myo-Ho Renge Kyo” (南無妙法蓮華経), som er hovedbønnen i den japanske retningen Nichiren-buddhismen. Direkte oversatt betyr det omtrent: “Hengivenhet til Loven om lotusblomstens underfulle vei.”

Singelen bygger på den autentiske buddhistiske chant’en, men går all in med typisk tidlig 70-talls “peace & love”-arrangement, komplett med blåserrekke og overentusiastisk kor. På Canadian Bands står det:

“Their single ‘The Chant (Nam Myo-Ho Renge Kyo)’ was a curious blend of rock, brass and Buddhist ritual, and remains one of their most unusual releases.”

Resultatet er et unikt stykke brassrock-eksotika, mer kuriost enn gripende, men med tidstypisk naivitet og de beste intensjoner (håper jeg).

New Musical Express:

Lighthouse message of peace

LIGHTHOUSE: † The Chant (RCA).

A rock outfit from Canada which specialises in spreading the message of peace.

This is based upon an authentic chant of one of the Buddhist sects. The English peace lyric is supported by tambourine and brass section. The outcome sounds like a cross between a Christmas carol and the Radha Krishna Temple. Surprisingly effective, for all that!

(Derek Johnson)

Cissy Houston: “The Long and Winding Road” (Major Minor) **

Ray Morgan: “The Long and Winding Road” (Fontana) **

Baskin & Copperfield: “The Long and Winding Road” (Decca) ****

Cissy, over-teatralsk soulballadeversjon.

Ray Morgan, den overproduserte orkestrerte crooner-versjonen med tømmerhoggerskjorte og biffnever.

Baskin & Copperfield, nær Beatles' egen versjon – slik Mortimer eller Badfinger ville gjort det. Ganske OK, faktisk. Hadde fortjent en top 20-plassering.

Disse tre coverne av “The Long and Winding Road” ble alle sluppet kort tid etter at Beatles’ original dominerte listene, og reflekterer hvor umiddelbart etterspurte ferske Lennon/McCartney-låter var som tolkningsobjekter.

Cissy Houston går “all in” på soul, med et bossa-nova-inspirert arrangement og massivt kor, men får kritikk for å miste melodien i overskuddet:

“Cissy Houston’s take on ‘The Long and Winding Road’ has great vocals, but the arrangement is a bit too much, drowning out the emotion.” (Soulful Detroit)

Ray Morgans versjon fremstår som bredt orkestrert britisk pop-crooning – dramatisk og kommersiell, men i overkant svulstig:

Baskin & Copperfield leverer den mest “Beatles-tro” av de tre, både i vokal og arrangement.

På Discogs omtales denne som “the most faithful of the batch to the Beatles’ own single,” og en kommentator på 45cat skriver:

“The arrangement and harmonies have a real Badfinger vibe. Not original, but very well done.”

Alle versjonene speiler sin tid – men det er bare én av dem som treffer den melodiske balansen McCartney skrev inn i originalen.

New Musical Express:

CISSY HOUSTON (Major Minor), RAY MORGAN (B & C), BASKIN & COPPERFIELD (Decca): The Long And Winding Road.

I still can’t understand why the Beatles didn’t issue this as a single here, as they did in the States. But there’s a glut of other versions from which to choose, of which these are the latest three.

The Decca disc is presented much in the Beatles’ style, while Cissy—former Sweet Inspirations leader—injects a soft bossa nova beat, and the outcome is a refreshing change. However, Ray Morgan’s is probably the most commercial of the lot. Take your pick!

(Derek Johnson)

***Det er dette som er hit-versjonen, og radiovinneren. The Beatles’ original har vel ingen hørt om, den toppet visst i USA nettopp. Men det er altså Ray Morgan som gjelds. Særlig.***

Arthur Conley: “All Day Singing” (Atlantic) ***

Sakte, stille intro, trommene bedagelig nede, pent samspill mellom orgel og gitar over en seng av pianoakkorder, gospelkor inn akkurat da låten er i ferd med å gå seg fast, gospel-trikset benyttes også mot slutten. Pent og pyntelig utført, men ikke i nærheten av Conleys beste øyeblikk (som er tallrike og svært gode).

“All Day Singing” ble utgitt i 1970, etter Conleys suksess med “Sweet Soul Music” og flere sterke soul-singler på Atco. Her beveger han seg inn i et mer ettertenksomt og forsiktig landskap, der melodien bygger sakte og stemmen er mindre rå enn på hans tidligere høydepunkter. På Soul Source kalles låten “an introspective soul ballad, more thoughtful than his usual output.” Arrangementet er typisk for tidlig 70-talls sørstatssoul: klangfullt piano, diskret blås og et gospelkor som bidrar til å løfte refrenget, men aldri helt får det til å svinge som på hans klassikere.

Innspillingen demonstrerer håndverk og genreforståelse, men mangler den gnisten som gjør de beste Conley-låtene uforglemmelige.

New Musical Express:

Conley’s sweet soul

ARTHUR CONLEY: † All Day Singing (Atlantic).

Arthur’s reputation as a purveyor of “sweet soul” is fully justified in this introspective and philosophic ballad.

There’s a slow but penetrating beat, an ear-catching interchange between guitar and organ in the backing, and an expressive vocal.

The routine’s a bit slow to start, because there’s a lack of melodic definition in the verses. But once the handclapping gospel choir picks up the catchy chorus, things really start popping.

(Derek Johnson)

Crispian St. Peters: “So Long” (Decca) **

“Detroit City”-lignende gitarintro, nynnende røster over tusletrommer, St. Peters legger stemmen i det følsomme hjørnet, skygget av en forståelsesfull kvinnerøst. Farvelsang med tikkende kombinasjon av gitarriff og trommer som ganske ensformig motor. Melankolsk countrypop swingin' London style. Ganske kjedelig. Egner seg best som kutt 5 side 2 på en LP. Kutt 6 side 1 var nok vel optimistisk. Hentet fra 1966-albumet "Follow Me".

“So Long” ble utgitt som single i 1970, flere år etter St. Peters’ gjennombrudd, “You Were On My Mind”. Sangen har alt som kjennetegner St. Peters’ uttrykk: den sarte vokalen, et forsiktig arrangement og en melankolsk tone, men klarer aldri å løfte seg over den britiske midtempo-tradisjonen den stammer fra. På 45cat beskrives singelen som “another pleasant, if somewhat anonymous, offering from Crispian.”

Låten glir stille forbi og fungerer best som rolig bakgrunnsmusikk – og minner oss på hvorfor St. Peters’ navn i dag først og fremst forbindes med to låter, “The Pied Piper” og “You Were On My Mind”.

New Musical Express:

CRISPIAN ST PETERS: So Long (Decca).

It’s been quite a while since Crispian was in the public eye, and really he needs something super-special to get him back into the Chart. This is a whistleable singalong with a plaintive lyric and a country feel, dualtracked with a jog beat. Nice, but I can’t see it doing the trick.

(Derek Johnson)

Norman Greenbaum & Dr. West’s Medicine Show and Junk Band: “Gondoliers, Shakespeares, Overseers, Playboys And Bums” (RCA) ****

Psykedelisk folk fra 1966 med drivende akustiske gitarer og dup dup-koring og en meget sympatisk fortellerstemme (Greenbaum). Fordi fremdriften er relativt enstonig lesses det på med strykere etter hvert og magiske blåsere som overtar melodilinjen mot slutten, en utgang som faktisk gir låten akkurat det lille løftet som gir deg lyst til å kjøpe debut-LP'n ("The Eggplant That Ate Chicago") fra 1967. Gjengen gjorde også en fin bært bært-kazoo-kokosnøtt-cymbal-instrumental av "Eleanor Rigby". Different.

Denne singlen er et av de beste eksemplene på den sære, barnlige eksperimentgleden som preget Greenbaums første band – før “Spirit in the Sky” gjorde ham til en radiohelt. “Gondoliers, Shakespeares, Overseers, Playboys And Bums” har blitt kalt “an unusual item with an intriguing lyric and a lilting rhythm. The typical jug-band sound is effectively augmented by cascading strings.” (Discogs).

Låten har fått kultstatus blant samlere for sin rare miks av psykedelia, folk, jugband og blåsere, og har blitt beskrevet som en “long-lost gem from the strange side of 60s pop.” Greenbaum selv nevnte i intervjuer at han elsket å mikse sjangre og overraske lytterne med uventede instrumentvalg. Det hele føles som et glimt fra en alternativ, mindre streit amerikansk pophistorie – og gir en liten lyst til å oppdage hele albumet “The Eggplant That Ate Chicago” hvis du liker musikk litt på siden av hovedstrømmen.

New Musical Express:

NORMAN GREENBAUM: Gondoliers; Shakespeares, Overseers, Playboys And Bums (Page One).

Back in 1966, a group called Dr West’s Medicine Show and Junk Band scored a US hit titled “The Egg Plant That Ate Chicago.” At that time, Greenbaum was the leader of the group, and this is the disc that was issued as the follow-up to “Egg Plant.”

Self-penned by Norman, it’s an unusual item with an intriguing lyric and a lilting rhythm. The typical jug-band sound is effectively augmented by cascading strings.

Sounds like something from one of those Hollywood epics about the wide open spaces. Very pleasant, although nothing like Norm’s current “Spirit In The Sky” style.

(Derek Johnson)

Hank Marvin: “Break Another Dawn” (Columbia) **

Ivrig trommeklapring og en heisann og hoppsann-rytme, fingerferdig gitarspill og en røst som slett ikke er ille til å komme fra en mann som aldri åpner munnen (nesten). Straight popsang med snev av Alan Price, men dessverre, betydelig mer av Melodi Grand Prix. Man gråter ikke om den utelates fra Shadows-samlinger.

“Break Another Dawn” ble utgitt i 1970 da Hank Marvin var i ferd med å bygge en solokarriere parallelt med The Shadows. Sangen er profesjonelt utført og har det klassiske Marvin-gitarpreget i arrangementet, men melodien er lettbeint, litt for enkel, og helhetsinntrykket blir aldri mer enn småtrivelig og anonymt. På Discogs beskrives singelen som “wholly acceptable listening, but not essential,” og det er flere fans som mener at “this is pleasant, but not memorable – Marvin is much better as a guitarist than as a singer.”

Resultatet er en single som glir rett inn i strømmen av britiske mellomfartspop-låter på begynnelsen av 70-tallet

New Musical Express:

HANK MARVIN: Break Another Dawn (Columbia).

A vocal disc from Hank, and I must say he has a very pleasant style in this country-based bouncer.

His resonant guitar playing is also heard in the background and in a brief instrumental break.

I found it effortless and wholly acceptable listening, but I’m just wondering if the song itself is quite strong enough to give Hank a hit. Alas, I have my doubts.

(Derek Johnson)

Otis Redding: “Wonderful World” (Atco) ******

Sam Cooke-slager som vant hjertene til alle hvite tenåringer takket være Herman's Hermits' lettbente versjon i 1965. Otis tok sangen mer alvorlig enn som så, og ga den sin fulle oppmerksomhet i sin versjon som havnet på albumet "Otis Blue" (utgitt i september 1965 i USA). Den versjonen tåler alltid å høres igjen, noe man selvfølgelig visste da den ble gjenutgitt i 1970.

Otis Reddings versjon av “Wonderful World” er en skole i hvordan en sanger kan løfte et kjent popnummer til ekte soul. Der Cooke var glad (men absolutt seriøs) og Hermits tøysete, tar Otis hvert ord på alvor, og leverer en vokalprestasjon så intens at teksten får ny tyngde. På AllMusic heter det:

“His reading of ‘Wonderful World’ transforms the song from simple teenage pop into an anthem of longing and hope. Redding’s vocal is filled with both vulnerability and power.”

Et høydepunkt blant de mange Cooke-tolkningene Otis gjorde tidlig i karrieren. På Discogs omtales utgivelsen som “the definitive soul cover of a pop standard.”

New Musical Express:

OTIS REDDING: Wonderful World (Atco).

This waxing by the late great Otis is of 1966 vintage. Typical of his unique flair for transforming the most inconsequential material into something to savour, it’s a trite song which would be well-suited to a teenybopper group.

But here, Otis pours out the lyric with such conviction and depth of feeling that one hangs on his every word.

There’s a funky beat and biting brass in the backing, and the whole routine emerges as soulful and spellbinding. Which is more than the material deserves!

(Derek Johnson)

Pebbles: “Stand Up And Be Counted” (Deram) **

Vi begynner med strykerne, allerede helt på tåspissene, så velter gruppen inn i kor med refrenget, det er liksom ikke måte på hvor godt vi skal huske det agnet. Saken er imidlertid at når alt stilner, kompet finner sitt vuggeleie, og vokalistens lyse stemme svever over engene, føles livet ganske herlig, som når du hører de beste bitene i en sen Love Affair-innspilling. Men så kommer refrenget tilbake, og nå liker du det ikke i det hele tatt, det låter som Tremeloes på handletur i Arvika. Med andre ord, hva gjør denne på Deram?

“Stand Up And Be Counted” kom ut i 1970, midt i en periode da britisk pop var besatt av store arrangementer, kor og fengende hooks. Pebbles følger oppskriften til punkt og prikke, med en “intro full of drama and strings, and a chorus that’s so catchy it almost becomes irritating,” som det sies på Discogs. Når bandet roer ned og slipper frem den drømmende vokalen og lette akkompagnementet, viser de glimt av det beste fra pop-tradisjonen de er del av, fra Love Affair til Edison Lighthouse. Likevel er det ikke til å komme unna at refrenget tar for mye plass – låten mister sin sjarm hver gang det repeteres.

New Musical Express:

PEBBLES: Stand Up And Be Counted (Deram).

Penned by the Howard-Blaikley team, though I’m compelled to say that it’s not one of their best items. Nevertheless, the lyrical idea is original, and the Pebbles group attacks it with relish and gusto. Okay for the undiscriminating pop fan who enjoys his or her dancing.

(Derek Johnson)

Samtidig, på Odd’s kafé Tabben

På Odd’s Kafé var det alltid godt å være. Den hadde en velassortert jukebox som spilte “Yellow River”, “House Of The Rising Sun” og “Let’s Work Together”. Stein insisterte på å spille sistnevnte om og om igjen, og disset ustanselig "Christie. Han ble nektet på ølutsalget i etasjen under. Ikke uventet.