50 år siden 2. august 1975
Hjemme igjen, lett mørbanket og pengelens. Hvordan skulle nå dette gå? Christian mumlet om trikkekurs. Det mumlet jeg også. Kanskje over et slag bordhockey. Vi måtte jo ha penger. I øyeblikket var min inntekt på minus. Det kom ikke noe inn. Ikke i det hele tatt. Jeg tok med meg Christian på Club 7. Pressekonferanse med Mahavisnu Orchestra. Morsommere for ham enn for meg. Jeg var ingen beundrer av John McLaughlin, og ikke hadde jeg noe å spørre ham om. Hvorfor skulle jeg det. Det Nye hadde ikke noe imot at jeg gikk på pressekonferanser, men Mahavishnu i bladet, nei, det var ikke av interesse. Sa Søren.
Det var gøyere å snakke med Wishbone Ash, for de hadde jeg nemlig oppdaget helt selv. Kjøpte den første LP’n etter å ha sett annonsen i NME. Ingen andre hadde den. Og jeg kjente heller ingen som gikk og ventet på oppfølgeren. I 1975 var imidlertid Wishbone Ash godt innarbeidet i Norge - med “Argus“ og “Wishbone Four”. Ja, egentlig var de allerede litt på hell. “There’s The Rub” var ikke så herlig.
Uansett, torsdag 7. august ble vi presentert for en ganske pussig toretters i Chateau Neuf: Mahavishnu Orchestra og Wishbone Ash. Jeg husker Wishbones avdeling, elsket tvillinggitarene deres. Men McLaughling husker jeg ikke så mye som et fnugg av. Jeg må spørre Christian.
Kvelden etter var jeg på Club 7. Jeg kom gratis inn, men kan neppe hatt penger til mye å drikke. Det var her jeg traff Lillian fra Bergen. Det står i almanakken min, så det er ikke noe jeg har drømt. Hun var veldig søt og veldig fascinerende og ville bli med meg hjem, og jeg trodde jeg skulle få en skøyeraktig natt. Det fikk jeg forsåvidt også, men ikke helt som ønsket og ventet. Lillian var ikke trett i det hele tatt. Hun mente vi burde lage hvert vårt selvportrett - ikke speilportrett, med portrett av oss selv slik vi opplevde at vi egentlig var. Hun hadde tegne- og male-saker.
Jeg tegnet en blek gestalt med hatt og stokk og en ørliten koffert, som beveget seg bistert mot iakttageren, i bakgrunnen kunne man skimte havet og Torungen fyr. Ja, for det var min Nagel-figur, vandrende over heiene på Mærdø.
Lilliane syntes det var en ganske skummel figur. Jeg smilte hemmelighetsfullt, og lurte på om hun var trett. Det var hun ikke.
Hun ble hos meg til klokken passerte 05.30, i grålysningen. Hun skulle videre. Hun skulle med fly til Sovjet. Hun lovet å skrive.
Jeg hørte aldri fra Lillian igjen.
Ellers i verden var Suldalsalternativet svært aktuelt. Man hiolder tømmerprisene på samme nivå en stund til. Og politiet stoppet fire nynazister, med Blücher i spissen, i Molde. Politiet tok dem med seg fra Åndalsnes-bussen og fraktet dem til politistasjonen. Det var nok lurt, for ellers ville de fått skikkelig juling. 200 ungdommer sto og ventet på dem på bussholdeplassen.
I new Musical Express er det Rod Stewart for alle pengene. Vi får se fotografier av Mick Jagger sammen med Liza Minelli, og Bob Dylan, og George Harrison. Harry Nilsson ser litt sliten ut, med dagens frokost i en papirpose, og Speedy Keen blir hengt ut for den lange nesen sin (Murray på ferde igjen), vi lærer Ian Dury å kjenne.
NMEs forteller ellers:
… at Steve Hillage ikke er sprø.
… at Charles Murray ikke liker Maria Muldaur (heller).
… at Nik Turner mener at Lemmy fikk sparken i Hawkwind på grunn av sine amfetamin-problemer.
… at Tim Buckley sniffet noe hvitt pulver, som gjorde ham dårlig, like før han døde.
Dette er London …
Typically Tropical var ikke Englands stolteste øyeblikk, men unektelig iørefallende. Pakketur-pop. Og Paul fortsatt å toppe LP-listen på tross av bakholdsangrepene til Charles Shaar Murray.
Se der ja, ABBA bobler under med sitt herlige svar på tyskerpop. “I Do I Do I Do” gir meg alltid lyst til å bestille lugar på Kiel-fergen. “Basement Tapes” TOP 10 både i England og Norge. Sterkt.
Ukens 17 nyheter på single
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert den fryktelige Kate Phillips. NME-journalistene roterte ansvaret, og noen ganger hadde de gjeste-anmeldere.
Ukens anmelder i New Musical Express. Hun gjorde noen merkelige valg den uken.
Hot Chocolate: "A Child's Prayer" (RAK) *****
Dunkelt, stemningen sorgtung, teksten formulert som et eksistensielt problem, formidlet gjennom Errolls klagende røst og et fantastisk detaljert komp befolket av strykere brutt opp i melodiske og rytmiske byggeklosser, veldig slik George Martin gjorde det med The Beatles, her er klokkeklang, korstemmer, og en jevn discopuls på lavt bluss, dette er mer en bekymret popsang enn en unnskyldning for å sniffe striper på dass. Hot Chocolate lurer på hvordan det skal gå med oss, kirkene står tomme, ingen er opptatt av sin neste lenger, og hva slags fremtid venter våre barn?
(Smartphones, streaming, Tik-Tok og influensere med ballonglepper, det er hva. Men det visste jo ikke Errol Brown i 1975.)
"A Child’s Prayer", skrevet av Errol Brown og Tony Wilson, og produsert av Mickie Most. Låten skiller seg ut i Hot Chocolates katalog – ikke minst gjennom sitt alvorlige, nærmest religiøse budskap og sin sjeldent alvorstunge tone. Både barnestemmer, kor og et rikt, symfonisk arrangement gir sangen en særegen klang, og det stillfarne discokompet, med sine motstemmer av klokkespill og strykere, løfter låten ut over det vanlige poplandskapet.
Errol Browns vokal har fått ros i senere biografier og samleverk, og singelen var en stor suksess: #7 på den britiske singlelisten (Official Charts). Flere oversikter, som Hot Chocolate: Every 1’s a Winner av John Van der Kiste, fremhever låten som et av de sterkeste eksemplene på gruppens evne til å forene Motown, britisk pop og eksistensiell tematisering i en og samme produksjon.
Sterk popgenre-overskridende låt med dybde og originalitet, både i tematikk og arrangement.
New Musical Express:
Punkette lauds religioso Chocrock shock
HOT CHOCOLATE: "A Child's Prayer" (RAK). Last time I saw Erroll Brown he was looking snazzy and secular as ever, right down to the white snakeskin boots: now who would have guessed he was hiding a little religious cutie like this up his black silk sleeve? A masterful analysis of the wrongs of this godless world, its atmosphere and bits of the tune strongly recall "Abraham, Martin and John" by Dion (you know Dion).
Only this here's British, youall. Longish string breaks build up the awesomeness count and ration Erroll's husky voice so you can never say you've had quite enough of it. Then there's the say-a-little-prayer-chorus and the marching, walls-of-Jericho finale. You've got to hand it to Mickie Most (For It Is He). And to the Hot Chocs — the only good thing that ever came out of West Hampstead.
(Kate Phillips)
The Sensational Alex Harvey Band: "Delilah" (Vertigo) *****
“Delilah”, Harveys kadetter tar live-innspillingen av Tom Jones' drapsdrama helt ut i teaterkulissene, ja, egentlig helt ut i sirkusmanesjen. Om det gis en viss tyngde og fjonge swosj til versene, reduseres det himmelropende refrenget til klovnenes ompa, fremført på enfingers orgel, brekende sax og et rytmekomp så lett, ustøtt og fornøyelig at du lurer på om Alex snart kommer til å skyte på publikum med vannpistol. Morderballade blir sirkustrall. Ja, hvorfor ikke? Sensational Alex Harvey Band var jo egentlig en blanding av glam og Bertolt Brecht.
"Delilah" er et av de definitive øyeblikkene i SAHBs konsertunivers, innspilt live på Hammersmith Odeon i 1975 og utgitt på både single og Live-albumet samme år. Der Tom Jones’ original (1968) balanserer mellom operette og soul, gjør Alex Harvey og hans band låten til et absurdistisk nummer – en slags teatralsk dekonstruksjon av hele “crime of passion”-fortellingen. Bandets arrangement leker hemningsløst med publikums forventninger: den alvorlige tekstens melodrama får motvekt i sirkusompa, og Harveys stemme pendler mellom det barske, det karikerte og det rått humoristiske.
Ifølge Martin Kieltys biografi The Sensational Alex Harvey omtales denne versjonen ofte som “det ultimate ekstranummeret” – et ritual der publikum blir en del av teaterstykket, og der Harveys ironiske distanse aldri får ødelegge for selve musikaliteten. Både britiske og internasjonale fans ser denne versjonen som et slags statement: her rives grenser mellom konsert, teater, kabaret og rock.
New Musical Express:
THE SENSATIONAL ALEX HARVEY BAND: "Delilah" (Vertigo). The most amazing thing — this barman I met on holiday in the Greek islands (the in place for an English girl to Seek Romance these days) looked just like Alex Harvey, and when I asked his name, it turned out to be Aleko. Can you beat it . . . ? Heigh ho, or possibly ho heigh; back to work. Alex offers a more terminal solution to the problem of the erring ladyfriend. Only he seems to mock the melodrama of the Tom Jones original by setting the song to circus music, with a confused choral backing. The recording was live at the Hammersmith Odeon, and leaves one with an annoying feeling that Aleko is doing something very visually amusing — juggling with hand-grenades, perhaps — to keep the audience so happy. Whereas we can't be in on the joke.
(Kate Phillips)
Eric Clapton: "Knocking On Heaven’s Door" (RSO) ***
Som jeg har sagt i alle år: Verden trenger bare én versjon av "Knockin' On Heaven's Door", den første, de magiske to minuttene og 32 sekundene som Dylan skjenket filmen "Pat Garrett & Billy The Kid" i 1973. To korte vers, et refreng, og en vokaloverlevering som får hjertet til å briste. Eller som Clinton Heylin sier: an exercise in splendid simplicity.
Mange har syndet mot mitt strenge bud siden, inkludert Dylan selv. Det er som om alle føler det samme med originalen, Ikke gå! Ikke gå!, og så forsøker man å tvinge sangen til å bli en stund til. Og ødelegger den. Her er Eric Claptons forsøk, hans andre faktisk, for han bidro på Arthur Louis' versjon før han spilte inn sin egen.
Jeg vet ikke hvorfor de fleste på død og liv må legge låten over i reggae. Men det gjør de, igjen og igjen. Claptons 1975-versjon er uangripelig velspilt og lekkert tilrettelagt. Men den dør døden akkurat som alle de andre forsøkene. Jeg legger link til originalen her, det er bare disse musikernes versjon som gjelds: Bob Dylan: sang, gitar, Roger McGuinn: gitar, Jim Keltner: trommer, Terry Paul: bass, Carl Fortina: trampeorgel - pluss koret: Carol Hunter, Donna Weiss og Brenda Patterson. Alle bortsett fra Dylan, grein som unger mens de spilte den inn foran monitoren som viste scenen sangen skulle lydlegge: den døende sheriffen nede ved elven, i sin gråtende hustrus armer. Den opplysningen har jeg fra mitt intervju med Jim Keltner ute på Fornebu tidlig på 80-tallet.
Claptons reggae-inspirerte single ble utgitt sommeren 1975, etter at han allerede året før hadde gjort sangen sammen med Arthur Louis på dennes album. Det er denne studioversjonen – innspilt i Miami med produsent Tom Dowd – som i dag fremstår som det kanskje mest synlige eksempelet på “white reggae”-trenden blant britiske rockere midt på 70-tallet. Clapton var på denne tiden dypt fascinert av Jamaica, og ville kombinere sin egen laidback gitarstil med rytmikken fra Kingston.
Resultatet er både gjennomarbeidet og pent: distinkt offbeat-gitar, myk orgelklang og en vokal der Clapton demonstrerer alt han kan om selvkontroll og smakfullhet. Likevel er det nettopp dette “pentheten” som stadig trekkes frem i senere musikkleksika og biografier, ikke minst i Clapton: The Autobiography og Philip Normans store biografi – versjonen får sjelden skryt for egenart, og omtales ofte som “et pent, men sjelløst omkledningsnummer”.
Sangen nådde #38 i Storbritannia, men forsvant raskt fra Claptons egne setlister og fra populærkulturen. Dylan-elskere og Clapton-fans er bemerkelsesverdig enige: den magien som finnes i originalens korte filmsekvens, er tapt når sangen strekkes ut og legges i en groove den aldri var ment for.
Stop press
ERIC CLAPTON: "Knocking On Heaven's Door" (RSO). Ripped off from G. T. Moore and the Reggae Guitars, Eric’s not exactly straining himself over this archetypal bit of white man’s bluebeat. Pity he couldn’t have left G.T. his one bit of glory, especially since the whole thing’s so static. There will be a prize for the first black person who enters this office and manages to dance to this record.
(Kate Phillips)
Bare sånn skal “Knockin’ On Heaven’s Door” se ut.
Max Romeo: "Wet Dream" (Ocean) ******
“Wet Dream”, orgelet plystrer så uskyldig mens ska-rytmen med bølgeorgel og kjipp-kjipp-gitarer får fart på off-beaten, livet er fortreffelig, trodde mange, men så begynte Max Romeo å synge, og jeg skal si BBC rev platen av, og det så permanent at man ikke en gang fikk lov til å si låtens tittel på riksdekkende radio. Verdens mest grisete sang, så provoserende at den nesten matchet Hitlers invasjon av Polen. Sånn tenkte man i 1969 da innspillingen gjorde sitt inntog på hitlistene i Storbritannia og herjet der hele sommeren og høsten. Forbudt i BBC, men lovlig på alle gutterom i kongeriket. Foreldrene skjønte neppe den rare uttalen og linjene
Every night me go to sleep, me have wet dreams
Lie down girl let me push it up, push it up, lie down
Runkesangen rulet på alle gutterom. I 1975 vendte den tilbake, man håpet kanskje at alt var glemt. Men det var det ikke. BBC sov alltid med hendene oppå dynen og det ene øyet på gløtt.
Max Romeo skrev "Wet Dream" sammen med Derrick Morgan i et Jamaica preget av tvetydighet og bramfri humor – men knapt noen forventet at denne åpenlyst seksuelle singelen skulle snike seg inn på de britiske listene. Utgitt første gang i 1968, plukket opp av Pama Records i UK og sluppet på Ocean-etiketten. Allerede før den kom inn på Top 10 (der den ble værende i 25 uker), hadde BBC lagt totalforbud på både tekst og tittel: på radio sa man bare “and now… Max Romeo.”
“Wet Dream” ble symbolet på alt det “farlige” og “forbudte” med reggae – og samtidig et bevis på hvor fengende og humoristisk denne musikken kunne være. I boken Bass Culture kalles låten “the original rude boy anthem”, og den regnes i dag som den første globale hiten i reggae med åpent seksuelt innhold. Max Romeo selv forsøkte i mange år å late som om det hele handlet om vannlekkasje, men med tekstlinjer som “lie down girl let me push it up, push it up” var ingen i tvil.
Når singelen ble gjenutgitt i 1975, var tidsånden endret – men ikke nok til at BBC ønsket velkommen.
New Musical Express:
The only skank number in this pile this week, and that a reissue
MAX ROMEO: "Wet Dream" (Ocean). The Beeb weren’t half embarrassed by this when it came out during the Sixties. Not only could they not bring themselves to play it, they couldn’t besmirch the air with its title. So when they got to it while reading out the charts, they just announced “Max Romeo.” How long ago that seems. Give it a spin now, then file under Innocent Ribaldry.
(Kate Phillips)
The Troggs: "Summertime" (Penny Farthing) ***
“Summertime”, Troggs ute med skøyerstreker igjen. Ikke så utilslørt som Max Romeo, men uten å legge skjul på at her kommer gutta med smekken på snei. Låten er hyperenkel som alt det beste ved dette bandet, et trommesett kombinert med en rullende bass, og en klimpregitar i bakgrunnen, mer skal ikke til, så kan Reg Presley kose seg med rampeteksten som blir grisete fordi han stammer på de riktige stavelsene. Ikke akkurat Roger Daltrey i "My Generation", for å si det forsiktig. Her er hele teksten:
I like the summertime when the girls wear their dresses so low
You can see the sun on their t-t-t-t-t-t tan skin
I like the summertime when the girls wear their dresses so high
You can see the sun on their f-f-f-f-f-f faces
Well it's oh so good, it's oh so fine in the summertime
I like the discotheque when the music get heavy and the girls get hot
And the suntanned bodies start sh-sh-sh-sh shaking
I like the slow ride home when the girl sat beside me but she’s so tired
That she can’t stop me from f-f-f-f-f feelin’
Well it's oh so good, it's oh so fine in the summertime
Er det ikke vidunderlig? Kompet? Ruller avsted med bassen i tet hele låten tvers igjennom. Det er så enkelt at man faktisk må vurdere om dette er noen låt i det hele tatt.
"Summertime" er Troggs slik de var ment å være: rampete, småfrekke, og bestandig på randen av parodi – men aldri uten popteft. Låten ble sluppet på Penny Farthing i 1975, en periode hvor bandet forsøkte å gjenskape 60-tallssuksessen på nye premisser. Den musikalske oppskriften er som alltid renskåret: en tett, elastisk basslinje, minimalt med trommer, og bare et hint av akustisk gitar som melodisk staffasje.
Reg Presley synger (eller hvisker) seg gjennom teksten med den karakteristiske blandingen av innforståtthet og snill ramp – han leker med stammingen som et eget rytmisk virkemiddel, med et tydelig glimt i øyet. "Summertime" ble ansett som for sterk kost til radiospilling i beste sendetid.
New Musical Express:
Suggestive biscuit
THE TROGGS: "Summertime" (Penny Farthing). Radio One’ll never play it, that’s for sure. Sample lyric: “I like/A slow ride home/With a girl sat beside me and she’s so tired/She can’t stop me from f-f-f-f-feeling ...” Naughty, Reg.
(Kate Phillips)
Fairport Convention: "White Dress" (Island) *****
“White Dress”, fra min hemmelige Fairport-favoritt–"Rising For The Moon". En bryllupsvals sunget med den skjønneste røsten verden har hørt, Sandy Denny, gud som jeg savner henne, bare å vite at hun fantes og spaserte rundt et sted i England, føltes trygt og godt. Dette var Sandys siste Fairport-LP, en enorm skuffelse for henne da den solgte svært dårlig. Store forventninger slått i knas. Et siste solo-album, “Rendezvous” (1977), gjorde bare vondt verre. Island droppet henne. Hvor bittert var ikke det! Island, hennes kunstneriske hjem siden 1968.
Nå begynte den vonde ferden mot slutten. Alkohol, depresjoner og ikke minst stygge fall ned trapper. Sandy reiste over elven i 1978. Slukt av evigheten.
Hør henne igjen, hør henne igjen, i denne vidunderlige valsen sunget med den klareste, ømmeste, vakreste stemmen jeg vet, foran det eteriske kompet av akustiskegitarer og mandolin, svevende som tyllgardiner i sommerbris. Og kjøp gjerne albumet "Rising For The Moon", for det er akkurat så sterkt og rikt som Sandy trodde det var. Dessverre tok det lang tid før folk oppdaget det.
"White Dress" ligger som kutt 3 på side 1 av “Rising For The Moon”, albumet som markerer Sandy Dennys tilbakekomst til Fairport Convention, etter flere år som soloartist. Låten – en neddempet vals, vektløs i sin enkelhet – rammer inn Dennys melankolske tekst om bryllupsdrøm og tap, og gis liv av et teppe av akustiske gitarer og Dave Swarbricks autoharpe og svevende mandolin. Kompet er varsomt, beskjeden, slik at Dennys stemme kan stige og falle med den naturlige tristheten hun bærer med seg.
I retrospektive gjennomganger, som Mick Houghtons I've Always Kept a Unicorn: The Biography of Sandy Denny, pekes "White Dress" ut som både et musikalsk og biografisk vendepunkt: En sang om forventning, men også om skjørhet. Albumet solgte dårlig, og for Sandy ble det begynnelsen på en nedtur som skulle ende med hennes altfor tidlige død bare tre år senere. For mange er denne sangen blitt et slags ekko fra en forgangen tid – det finnes nesten ikke et musikalsk uttrykk som bærer mer sårhet, mer savn og mer skjønnhet enn Sandys stemme på akkurat denne innspillingen.
New Musical Express:
Token folkie
FAIRPORT CONVENTION: "White Dress" (Island). A dreary, wimpish, utterly predictable wedding-cake song. I wish I liked Fairport Convention. All my friends do.
(Kate Phillips)
Joan Baez: "Never Dreamed You'd Leave In Summer" (A&M) *****
Dionne Warwick: "Move Me No Mountain" (WB) ***
"I Never Dreamed You'd Leave In Summer", en sterk Stevie Wonder-ballade, som Joan Baez blåser sin egen tindrende, sårbare personlighet inn i så til de grader at hun truer med å stjele hele låten. Ja, det er en mektig tolkning, og den har sin plass på det beste av alle Joan Baez' album, uforlignelige "Diamonds & Rust", hvis tittellåt er hennes ypperste innspilling ever. Jeg elsker den låten, og jeg elsker dette albumet, og selv om Wonder-låten er langt over i fleskefettets sentimentale landskap, klarer jeg ikke å verge meg mot den, heller. Skjønner ikke hvorfor NME-anmelderen har klappet Joan sammen med denne ganske ordinære Dionne Warwick-innspillingen, "Move Me No Mountain" har en lett dansebeat, holder kontakt med hennes Bacharach-plantede stil, selv om han ikke er involvert, men leaves me cold, som det heter. La Joan få rule i fred. Det er ikke hver dag jeg roser henne.
Det er virkelig forskjell på disse to tolkningene. Baez’ versjon av "Never Dreamed You’d Leave in Summer" – en av Stevie Wonders mest utleverende ballader, skrevet sammen med Syreeta Wright – blir hos Baez nesten asketisk i sin oppriktighet. Arrangementet er sparsommelig: pianoet legger en skjør ramme rundt stemmen, og det er som om Baez nesten ikke tør å puste mellom linjene. Hun synger den ikke bare, hun eier den – og trekker hele låten over i sitt eget, nakne univers. "Diamonds & Rust" (1975) er det albumet der Baez for alvor legger fortidens protestpose til side og går helt inn i voksen pop/folk. Hennes utgave av Wonder-låten har fått ros i flere Baez-biografier (bl.a. David Harris: Joan Baez: The Last Leaf) for å være både respektfull og særegen – hun gjør Wonder melodramatisk, men aldri overdrevent sentimental.
Dionne Warwick derimot, gjør på "Move Me No Mountain" det hun alltid gjorde på 70-tallet: hun flyter gjennom et polert arrangement, med silkemyk disco-funk og forsiktige blåsere. Låten, skrevet av Jerry Ragovoy og Aaron Schroeder, ble tidligere gjort av Love Unlimited, og Warwick gir den et touch av Bacharach uten at han faktisk er til stede. Resultatet blir pent, profesjonelt – men, som du sier, "leaves me cold". Hun er aldri dårlig, men heller aldri helt nødvendig. Låten er blitt omtalt i soul-samlinger som "a stylish but minor Warwick entry", og selv fans rangerer den sjelden blant hennes store øyeblikk fra denne tiden.
Det er nettopp her Baez skiller seg ut: hun går inn i stoffet, tar risikoen, river ned et forsvarsverk og står igjen med en følelsesmessig nerve som det er vanskelig å være likegyldig til – selv for de som vanligvis ikke faller for henne. Warwick glir av gårde på sin eleganse, men lander trygt midt i det konvensjonelle.
New Musical Express:
Two records about love
JOAN BAEZ: “Never Dreamed You’d Leave In Summer” (A & M).
DIONNE WARWICKE: “Move Me No Mountain” (WB).
So far, we’ve managed to avoid Love fairly easily. But into each singles-column some pap must fall. Miss Baez is the more unfortunate of the two ladies concerned, since her friend, after having promised to be her Warmth In Springtime, — and how necessary that is in these days of rising fuel prices — chose that very moment to turn cold instead. Tough shit, Joanie, Miss Warwicke, however, seems in with a better chance in the Happy Ever After stakes, since she demands no miracles of earthshifting from her intended, but merely embraces to prove his constancy. Her Diana Ross imitations and lively up-tempo backing contrast poignantly with the melancholy tones and bittersweet piano accompaniment of her sister songstress. Ouch.
(Kate Phillips)
Vera Lynn: "Land of Hope and Glory" (EMI) ****
"Land Of Hope And Glory", javel, og hva kan man si. Nordmenn elsker "Ja, vi elsker" og “Lys og varme”. Britene gråter av Vera Lynn, stemmen som var deres lampe gjennom mørkekrigen mot Hitler. Et ikon, nasjonens sjel. Så la dem. Men jeg har ikke tenkt å spille denne. Vet ikke engang om jeg fant riktig link.
Og egentlig trenger du ikke finne den riktige linken heller, for Vera Lynns innspilling av "Land of Hope and Glory" er ikke først og fremst musikk – den er rituell lyd, nasjonalt lim, og minner for millioner. Elgar skrev melodien tidlig på 1900-tallet, og i Lynns versjon fra 1975, utgitt på EMI midt under en bølge av patriotisk nostalgi, blir sangen enda sterkere knyttet til forestillingen om “det ekte, det bestandige England”. Vera Lynn – alltid «The Forces’ Sweetheart» – ga sangen en sårhet og verdighet som stikker dypere enn alle pompøse arrangementer, og hennes versjon ble brukt under "Last Night of the Proms", på statlige seremonier og som soundtrack til utallige dokumentarer om krigstidens England.
Lynns rolle som samlende nasjonssymbol kan knapt overvurderes. I boken We'll Meet Again – A Life in Music skildres hvordan sangen, hennes versjon spesielt, gir eldre briter tårer i øynene og unge briter en følelse av historisk fellesskap. Musikalsk er det selvsagt gammeldags og nesten absurd storslagent – koring, orgel og Lynn på sitt mest empatiske – men dette er ikke musikk for hverdagsbruk, det er musikk for de store anledningene, for det kollektive minnet.
Vera Lynn er ikke bare en sanger, men et nasjonalt symbol, og hennes "Land of Hope and Glory" er, uansett hva man måtte mene om patriotisme og nasjonalromantikk, selve lydsporet til et visst England. Du kan trygt la den stå i hylla – men for et folk som trenger sin tåre, vil dette alltid være “den rette linken”.
New Musical Express:
Finest hours department
VERA LYNN: “Land of Hope and Glory” (EMI). It was the dark before dawn. England stood alone. Across the bitter waters of the Channel, the Nazi menace massed for attack. Suddenly, anent the chalky cliffs, the voice of a woman rang out, deep, sweet and true. The Forces’ Sweetheart — no glamour girl this from the Hollywood studios, with platinum curls and beesting lips, but a wholesome country lass, English as the green fields from which she sprang. And you, o reader, were not yet a twinkle in your father’s eye. So cut the sniggering. The Last Night of the Proms was never like this. I did think of making this Single of the Week, it would be so frightfully amusing and decadent and I thought maybe Vera could do with the money, but the TV spectacular I see she’s making with Bing Crosby should take care of that. How shall we extol thee, Vera? There is nothing like a Dame.
(Kate Phillips)
Robert Farnon and the LSO: "Concorde March" (CRD) **
"Concorde March"!? Pompøs, sentimental, overdådig orkestermusikk – laget for å hylle ... eh ... Concorden?! Det ble ingen hit, men platen ble sikkert delt ut gratis til alle passasjerene til lageret var tomt. NME anmeldte den til og med. Hva hadde Kate Phillips fått i seg den dagen? Dessuten, hvorfor en marsj? Det er bare under sterk turbulens at flyets ferd får deg til å tenke på en marsj.
Robert Farnon var på 1970-tallet kjent som en av Storbritannias store "light music"-komponister, leverandør av alt som minnet om solfylte reklamefilmer, statlige feiringer og rituell britisk høflighet. Da British Airways og CRD ville feire Concorde – teknologiens og stolthetens toppunkt – var det Farnon de kontaktet. Resultatet er en orkestermarsj med alt som hører til: pauker, trompetfanfare, strykere i evig oppløftende dur, og harmonier så sikre og gammeldagse at du skulle tro det var komponert for jubileet til Dronningens myntverk.
"Concorde March" fikk selvsagt ingen reell kommersiell suksess, men har overlevd i kuriositetens rike som et lydspor til optimisme og storslått nasjonal teknologi. Musikken ble brukt i British Airways-reklamer og ved lanseringsseremonier, og samlere av flymusikk (!) omtaler denne marsjen som selve lyden av et tiår da alt skulle være nytt og flott og britisk og best – i hvert fall på papiret.
I Robert Farnon: Portrait of a Genius kalles marsjen "a ceremonial oddity", og det er treffende: pomp og prakt, men egentlig musikk uten funksjon – i hvert fall om du ikke samler på flyrelaterte plater eller tilfeldigvis jobber i British Airways-arkivet. Hvorfor en marsj? Ingen vet, og svaret ligger nok et sted mellom PR-ambisjon og 70-tallets trang til å feire alt som kunne reises til værs.
New Musical Express:
Finest Hours Dept. Vol. II
ROBERT FARNON AND THE LSO: “Concorde March” (CRD).
‘Let the knockers knock and the moaners moan. Let the filthy longhaired students cringe on their drug-ridden campi while brutish working men hold the country to ransom. Let Prince Charles remain unmarried while Peters and Lee continue to have hit records. As long as we have Concorde, ours is yet a great nation.’ — Daily Express.
At least, I suppose the appearance of this instantly forgettable, sub-sub-Arthur Bliss number specially commissioned by British Airways, means that the beaky aeroplane is still a going concern? I hear, in confirmation, that Asprey’s are even now working on a solid silver model which will doubtless cost some collector as much as Concorde’s costing us. And I expect a rash of Concorde toothbrushes, Concorde hairdryers and Concorde bubblegum to follow shortly. Everything in fact, but the supersonic jet itself.
(Kate Phillips)
Clive Baldwin: "Now It’s Paul McCartney, Stevie Wonder, Alice Cooper, Elton John" (Mercury) *
"Now It’s Paul McCartney, Stevie Wonder, Alice Cooper, Elton John". Det musikalske utgangspunktet er 1920-årene, men i samtidsinnpakningen fra 1975, og det skal liksom være skikkelig gøy at Al Jolson-etterligneren blir undervist i moderne pop. Omtrent like gøy som liggesår i saltvann.
Clive Baldwin var på 70-tallet kjent (i det små) for å dyrke videre arven etter Al Jolson – verdens kanskje mest berømte, og nå svært kontroversielle, vaudeville-stjerne. Singelen «Now It’s Paul McCartney, Stevie Wonder, Alice Cooper, Elton John» forsøker å gjøre konseptet komisk: «Hva skjer når en svartsminket crooner fra mellomkrigstiden våkner opp i 1975 og må lære seg popens nye storheter?». Musikalsk er det full pakke med stride-piano, gammelmodig storband og referanser til en tid da radio var det mest moderne i verden.
Men i 1975 var denne humoren allerede ferdig utgått på dato. Platen havnet fort i kuriosa-boksen, der den fortsatt lever som en «bizarre single» på samlerlister og i bøker om britisk pophistorie – og det med god grunn. I dag føles prosjektet mest som et postkort fra en tid da britiske novelty-plater kunne være like tafatte som de var rare. Baldwin skulle få én liten hit med «The Red Rose Rag» noen år senere, men denne utgivelsen lever mest videre som et eksempel på at ikke all musikkhistorie har behov for å bli gjenoppdaget.
New Musical Express:
For the necromancers amongst you
CLIVE BALDWIN: “Now It’s Paul McCartney, Stevie Wonder, Alice Cooper, Elton John” (Mercury). If you only saw the censored version of “The Jolson Story” allowed you by the Beeb, chances are you didn’t know that Blackfaced Al still walks the earth. He was, however, frozen for many years, by a process still in its infancy at the time of his supposed death. Got that? Right. Now if you were the doctor who attended the defrosting of said popular songster, what would be your obvious first move on his awakening? You’d call up a chorus of nurses, what else, to teach him the big names in the charts today. As listed above. I mean, this record is bizarre, and I want that with a Zappa intonation. Strangeville. Mount Unbelievable. I like it. But if I do have an objection, it is this — why Al Jolson?* Why not Gandhi, or Timon of Athens? The nurses’d have a lot more to tell them.
*Answer: so that Jolson can keep breaking into the nurses’ chorus with phrases from his best-loved hit. Try asking Timon of Athens to oblige with the first verse of “Mammy.”
(Kate Phillips)
Cilla Black: "I'll Take A Tango" (EMI) ****
"I'll Take A Tango", akustisk gitar-intro, stramt, rytmisk, så kommer Cilla, sjokk sjokk, med en sliten og sprukken dørmatte av en stemme, tilgjort, men faktisk veldig besnærende. Og det enkle kompet, kassegitar-akkordene, metronomen og den skjenende bålfiolinen, gir oss to og et halvt trivelig minutt med damen som tidligere var kjent som vokalistenes svar på sveiseflammen. Hun funker mye bedre som hyggesjuske.
Larry Weiss – kjent for "Rhinestone Cowboy" – skrev denne låten for Cilla, og i 1975 markerte "I'll Take A Tango" et klart skifte fra Cillas storladne, nesten eksplosive ballader fra 60-tallet til noe langt mer dempet og nært. Produksjonen er jordnær, nesten visepreget, og det kler Cilla overraskende godt: Hun legger vekk diva-trikset, tør å slippe kontrollen, og gir oss en voksen tekst om å velge det enkle, rolige – selv om verden vil ha drama.
En overraskende sår, uflidd og tiltrekkende lavmælt Cilla, altså.
New Musical Express:
You’d never expect to like this one
CILLA BLACK: “I’ll Take A Tango” (EMI). Well, I’d never expect to enjoy hearing Cilla put down rock and roll in a voice uncannily unlike her own and uncannily similar to Melanie Safka’s, God help us. I’m so open-minded, it’s wonderful. This quiet little song dispenses with the lush strings and phoney climaxes of yore; instead it has a simple heavy bassline and well controlled, wistful vocals. There is also a mention of Marlon Brando. Wit; no less.
(Kate Phillips)
Richard Harris: "How To Handle A Woman" (WB) ***
"How To Handle A Woman". Filmmusikk, fra 1968, Richard Harris resiterer i skøyeraktig tempo, roer det ned med litt sang i musikalens landskap, følsomt, hviskende, og gir oss på denne måten noen snapshots fra filmen "Camelot". Småfestlig, men ikke noe du tar frem når gutta er på besøk i rai rai-modus. Eller kanskje nettopp da.
Singelen er hentet fra filmmusikalen Camelot, hvor Harris gjorde en legendarisk innsats som Kong Arthur – og der hele innspillingen balanserer mellom storslått musikal og teatralsk overdrivelse. Det er en låt som består av like mye snakk som sang, slik Harris elsket å gjøre: linjene leveres med et glimt i øyet, fulgt av store orkesterklanger som løfter det hele over i en ridderparodi.
Det musikalske landskapet er “easy listening” av den stiveste sorten: harper, blåsere, forsiktige pauker. I Harris-biografien Raising Hell and Reaching for Heaven beskrives innspillingen som «en sjarmoffensiv for dem med sans for ironi – og musikaler», og det er akkurat det: småsjarmerende, svakt patetisk, og veldig datert.
"How To Handle A Woman" fikk aldri noen plass på hitlistene, og det er ingen som har gjort krav på den som karrierehøydepunkt.
New Musical Express:
Frailty, thy name is woman
RICHARD HARRIS: “How to Handle a Woman” (WB). King Arthur Harris, late of “Camelot,” bemoans the facts that Merlin never taught him, namely, to to rule his queen. Ginny, or Guinevere, is presumably running after Franco “Lancelot” Nero at this point, and hearts are aching under the stars. Tirra lirra, by the river. Arthur does a sexy Rexy as he talks his way to a conclusion. (No points for guessing — the way to handle her is to love her). Speaking as a member of the species, myself I’d recommend the “Ars Amatoria” as a more comprehensive instruction book.
(Kate Phillips)
Peters and Lee: "(Hey Won’t You Play) Another Somebody Done Somebody Wrong Song" (Philips) **(*)
Peters and Lee var aldri min cup of tea (ha ha), og denne country-dittien, som er sentimental som bare det, og som funker på sene kvelder når drinkene begynner å virke, har jeg aldri hørt med denne skrekkelige duoen. Finner den ikke noe sted på nettet, og er i grunnen fornøyd med det. Karakteren er ChatGPTs verk. Den insisterte. Jeg foreslo 1.
Duoen Peters and Lee var selve innbegrepet av britisk "family pop" tidlig på 70-tallet – den typen musikk som fylte søndagskvelder på BBC TV, og som alltid siktet rett mot hjertestrengene, uten å ta noen sjanser. Deres versjon av B.J. Thomas' amerikanske superhit fra 1975 var et klassisk eksempel på dette: En «country-pop» ballade med maksimal følelsesfaktor, tette harmonier, og en produksjon så trygg at det nesten gjør vondt.
Innspillingen ble aldri noen hit for duoen, og er gått i glemmeboken, selv blant deres egne fans. I britisk musikkhistorie dukker singelen opp som selve definisjonen av "cosy listening": et akustisk pledd for de som aldri skjønte glam, punk eller prog.
New Musical Express:
Radio One singles of the week
PETERS AND LEE: “(Hey Won’t You Play) Another Somebody Done Somebody Wrong Song” (Philips). Sips down as easily as mauve blancmange after an adenoids operation, from the plaintive intro to the fade. Can’t say I ever felt the same about Peters and Lee since I found out they weren’t married. It was like finding that Don and Phil aren’t really brothers. Or that Nina didn’t love Frederik. I got you, babe.
(Kate Phillips)
Waldo de los Rios: “Symphony No. 6 in F Major, Op. 68 ‘Pastoral’” (WB) **
“Symphony No. 6 in F Major, Op. 68 ‘Pastoral’”. Jeg nekter å mene noe om dette sukkerflosset også, popularisering av klassisk musikk (med rungetrommer), det er herjing på slaktebenk, ren bastardisering. Hvis ikke du kan innta denne musikken som den er skapt og ment, foretrekker du antagelig også Ibsen og Dostojevsky som AI-genererte tegneserier. Høydepunkt-musikk for flyplasser. Du er en møll. Husj!
Waldo de los Rios var den argentinske arrangøren som på 70-tallet gjorde det til sin livsoppgave å servere Bach, Beethoven og Mozart som popsnacks til massene. Med moderne trommer, elektrisk bass, synthesizere og svulstig kor lagde han easy listening-versjoner av de største klassiske verkene, til glede for noen – og vilt raseri for andre. “Pastoral”-symfonien fikk, som de fleste Beethoven-verk, ikke akkurat sitt definitive uttrykk gjennom denne innspillingen: Her blandes svulstig strykeorkester med trommer som minner mer om 70-talls reklamejingler enn tordnende tordenvær over Wiens marker.
Utgitt på Warner Bros., solgte platen til gull i flere europeiske land og havnet stadig i bakgrunnen på TV, radioprogrammer og flyplasser. I boken The Sound of Easy Listening kalles de los Rios «a master of kitsch crossover», elsket av noen for å åpne dørene til klassisk musikk for et bredere publikum, men rynket på nesen av de fleste seriøse musikkritikere – for ikke å snakke om dirigenter og musikkvitere.
Det er kort og godt en plate for dem som synes Beethoven blir for vanskelig, og som vil ha “klassisk stemning” mens de serverer snacks på fondueparty eller venter på boarding.
New Musical Express:
WALDO DE LOS RIOS: “Symphony No. 6 in F MAjor, Op. 68 ‘Pastoral’” (WB). One for the Kulture Vultures. Waldo jazzes up Ludwig Van with a new rhythm, synthesized voice and some jingly bits in the background. Being a tune instantly recognisable to the meanest classical-music intelligence — mine, that is — it might go down very well. If not, I think they should use it to advertise margarine, or cornflakes, or any of those products which emphasise a rural setting to disguise the synthetic nature of the ingredients.
(Kate Phillips)
Diana Ross & Marvin Gaye: "Don't Knock My Love" (Tamla Motown) *
"Don't Knock My Love". En blindgjenger som man ikke skjønner hvorfor de gadd hive seg ut i. De hoier og gliser mens kompet raser avsted og blåserne kjører i sikksakk over lydbildet og duettantene hyler som var de involvert i tidenes funkutblåsning. Det er de ikke. Disse to minuttene og 23 sekundene var den nye verdensrekorden i bortkastet tid.
Innspillingen er et biprodukt fra det felles prosjektet “Diana & Marvin” – et album der plateselskapet tvang to superstjerner sammen uten tanke på kjemi, låtvalg eller behov for helhet. "Don't Knock My Love" er i utgangspunktet en gnistrende Wilson Pickett-låt, her gjort til en slags Motown-kabaret med fullt blås og klassisk 70-talls korarrangement. Men verken Ross eller Gaye ser ut til å bry seg nevneverdig – de synger forbi hverandre, ler seg gjennom refrenget, og lydbildet veksler mellom å være overspent og påfallende tomt.
I Divided Soul: The Life of Marvin Gaye pekes akkurat denne duetten ut som et symptom på alt som var galt med Motown på midten av 70-tallet: Man trodde to store navn var nok, men det hele føles pliktløpende, påtatt og, som nevnt, fullstendig bortkastet.
New Musical Express:
Token black record
DIANA ROSS AND MARVIN GAYE: “Don’t Knock My Love” (Tamla Motown). Or . . . let’s knock it. But seriously, the thing about Love is, it’s in short supply. So if you don’t want the goods, don’t mess ’em abaht. Somebody else might want them. Such is the philosophy. As for the music, it jumps about with gusto, and recalls about fifty million similar efforts quite pleasantly.
(Kate Phillips)
Melba Montgomery: "Searchin’" (Elektra) *****
"Searchin'". Her er det trist og tårer og jamrende pedalsteel, en ganske medelsom og sniklete elgitar og takfast rytmekomp og ikke minst den skyggende koringen som vesentlig bidragsyter. Jeg elsker sånn sentimentalitet, den er himmelropende, den smaker av høy og whisky. Jeg stemmer for.
Melba Montgomery hadde sin storhetstid som duettpartner for George Jones og Charlie Louvin, men 70-tallets soloarbeid, spesielt på Elektra, ga henne et annet, mer modent og selvstendig uttrykk. "Searchin’" er et klassisk eksempel på det amerikanske honky tonk-tradisjonen slik den lød midtveis på tiåret: steelgitaren er i sentrum, kompet går jevnt og bestemt, og Montgomery synger med den raspende, men såre røsten som gjorde henne til en favoritt blant countrykjennere.
Produsent Pete Drake visste akkurat hvordan han skulle plassere Melbas stemme i lydbildet: langt fremme, men omgitt av det sentimentale skydekket fra steelgitar, stram bass og akkurat passe mye rytmegitar til å minne om både ensom landevei og whiskybar. I Finding Her Voice: Women in Country Music løftes låten frem som et undervurdert eksempel på Nashvilles evne til å levere kvalitet, også når hitlistene ikke responderte.
"Searchin’" ble aldri noen stor kommersiell suksess, dessverre. Her er det ikke spor av klisjé, bare ren og ujålete melankoli levert av en sangerinne med ekte livserfaring i stemmen.
New Musical Express:
Token country record
MELBA MONTGOMERY: “Searchin’” (Elektra). Pure country this — a voice that aches with unshed tears, even though Melba has now attained the devotional object she once sought. Nice steel guitar and production from Pete Drake. If he produced Ducks Deluxe, would they be called Ducks and Drake? (you’re fired — Ed.).
(Kate Phillips)
Samtidig, på Club 7 og Chateau Neuf …
Neste uke har “Love Hurts” ligget på VG-listen i et halvt år. Og den topper fortsatt. Skammelig. Wings, derimot, er vi for. Veldig undervurdert album.
En liste som burde få nordmenn til å rødme. Vi var liksom ikke med i verden i 1975.
Ganske rar LP-liste også, man må kunne si det.
Penger, er penger, tenkte jeg, men hvorfor får man aldri nok?
Her et eksempel på trykningstiden i Det Nye. Denne (og den om Mud) ble publisert 5. august 1975. Kalvøyfestivalen var 22. juni 1975. Du kan ikke kalle deg aktuell da.
Klipp og annonser fra NME 2. august 1975
Rod var heit i 1975. Britt Ekland-perioden.
Ian Dury fantes lenge før punken. Han fikk til og med mer enn en helside i NME.
Artige halvsides-annonser, og en tosiders også.
Helsides-annonser var ikke så vanlige ennå. I hvert fall ikke i den vanskelige tiden da NME aldri visste med sikkerhet at de fantes neste uke. Mye streik og bråk i England.
Ritchie Blackmore var ingen snobb, han gikk ikke av veien for å ligne på professor Occultis.
Prog-annonse for et viktig band.
Ian ville gjerne ha noen hits, sånn som Mott, men det var ikke så lett, skulle det vise seg. Denne døde døden. Folk hadde jo LP’n uansett.
Norsk og svensk TV 2. august 1975:
“Rebecca” så jeg mange ganger. En favoritt.