Det var den siste uken, og regnet traff både oss og avisen min. Krøllet er den for all ettertid. Regn over Mærdø. Igjen. Teltet var vått. Både inni og utenpå. Alt føltes muggent. Den svarte veggen av saksedyr som befolket duken på baksiden, var motbydelig. Vi pisket dem vekk med furugrener og laget oppkastlyder. Æsj, hvilken vrimmel av klypere. Og noen skrukketroll. Speideren i meg virket utrent og pinglete. Tinker fikk igjen batterigrammofonen. Han ville ikke ha igjen de slitte spanske eksemplarene av “Green River” og “Crosby, Stills & Nash”. Bare behold dem, sa Tinker. Og dunket oss inn til Arendal i den gule sjekten sin.

Toget hjem til det uvisse. Planen var klar. Jeg skulle begynne på Samfunnsfag på Valler, i klassen til Eirik. Egentlig skulle jeg brukt sommerferien til å lese meg opp på 1. klasse-pensumet. Men hvem har tid til det på ferie med kjæreste og sjalusiens grønne spøkelse? Jeg leste ikke en dritt. Men det var Valler jeg skulle hjem til. Det hadde virket så fristende i mai, da jeg satt på rektors kontor. Nå gruet jeg meg. Jeg ville mye heller sitte hjemme hos kjæresten min på Jar. Det virket ikke som hun syntes det var så gøy. Hun snakket om å søke på jobber.

Jeg skrev et par triste dikt da jeg hørte det.

Hjem kom vi, uansett. Og jeg måtte gå i de rosa spenselbuksene mine med sleng. Og den ekle svarte, gjennomsiktige kelnerskjorten. Men jeg ville ikke gå noen steder. Sound City virket skremmende. Kanskje jeg ikke kom inn engang. Byens uteliv hadde to aldersgrenser, den for jenter, som ofte var flytende og burde åpnet for politiaksjoner, og den for gutter, som ble håndhevet helt nazi. Jenter var aldri for unge. Gutter var aldri gamle nok. Med mindre du kjente en DJ, eller Troggs spilte på Kongen, da slapp Club 7 alle inn.

Om snaut to uker skulle jeg fylle 18. Så var det Valler. Best å utnytte det lille som var igjen av kvalitetstid. Kjæresten min spilte “Never Marry A Railroad Man”. Hun likte den godt. Jeg spilte “Candle Of Life” med Moody Blues og begynte å ta sorgene på forskudd.

Ute i verden kjempet Norge for oljen sin, det var Mardøla blues og skikkelig dårlig stemning mellom Hellas og Tyrkia, særlig på Kypros som er delt med piggtråd og skuling.

***Vond og opprivende konflikt på Kypros.***

Og i New Musical Express feiret man The Kinks’ tilbakekomst på 1. plass. Avisens forrykte og eldgamle redaktør, Andy Gray, dro på progfestival og anmeldte bidragene til Pink Fairies, Kevin Ayers, Edgar Broughton Band og MC5 - og dessuten Roy Harpers nye LP på platesidene, og avrundet uken med en skrivebordsartikkel om Elvis. Mannen (Andy Gray alias Allen Evans) eide hverken skam i livet eller evne til å vurdere musikk. Ellers: Tony Joe White var imot usunne ting, mens Blodwyn Pig likte gamliser.

NMEs nyhetssider forteller

… at “Abbey Road” ble kåret til årets LP av fremstående DJ’er i USA.

… at Jethro Tull, Procol Harum og Ten Years After har sagt ja til Isle of Wight.

… at Frees “All Right Now” har solgt en halv million eksemplarer i UK, ny rekord for platemerket Island.

… at Maurice Gibb skal skrive musikken til Richard Harris’ nye film “Bloomfield”.

Dette er London …

Endelig er The Kinks tilbake på topp i England, deres fjerde #1, og den første på fire år. Sjekk trykkfeilen på det norske coveret: “Mews” hadde tydeligvis ingen hørt om, så de gikk for “News”. På ti i skuddet, valgte de “Berkley Mews” fremfor “Lola”. Ikke helt sikker på hva årsaken var. Kanskje Vidar trodde det var A-siden. Godt å se “Let It Be” tilbake på toppen.

***Et tydelig tegn på at Mærdø ble utsatt for regn den sommeren. Dette eksemplaret av NME ble klissvått i teltet, og har siden levd sitt litt som både skrukkete og vanskelig å bla i.***

***Ingen av The Beatles’ offisielle studio-LP’er slet sånn med å holde 1. plassen i England som “Let It Be”.***

Her to varianter av coveret, med og uten trykkfeil.

Ukens 18 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Derek Johnson.

Crosby, Stills, Nash & Young: "Ohio" (Atlantic) ******

Gitarbandet CSN&Y fra sin sinteste og mest elektriske side, drivet i Still og Youngs gitarer er formidabelt, de skyver på som ploger, og ormer seg rundt i lydbildet som brennende slanger, koringene er blendende, utrolig hvordan de klarer å formidle raseri og sorg på en så vakker måte. Det er kortfattet og spartansk, teksten utgjør bare noen få linjer, et telegram fra likvaket med en mørk, skurrende understrøm av hevn, og med en utgang for evigheten da David Crosby overmannet av sinne og sorg roper tallet "four!" igjen og igjen mens tårene strømmer.

En innspilling som tok pusten fra deg i 1970, og som fortsatt gjør det. Akkurat i dette øyeblikket, etter skuddene i Ohio, tapte USA Vietnamkrigen. Frontene var ikke i en fjern jungel, lenger, men i deres egen kjøkkenhave. Nasjonalgarden fyrte løs på nasjonens egne barn. Spillet var over, og virkeligheten grim.

Sangen ble skrevet av Neil Young nærmest på impuls etter Kent State-massakren 4. mai 1970. Ifølge Graham Nash, gikk det bare noen få dager fra Neil Young kom med sangen til de var i studio og spilte den inn – og enda kortere tid før singlen var utgitt. Musikalsk er “Ohio” drevet av Youngs forvrengte, repeterende hovedriff og Stephen Stills’ utfyllende gitar. Lydbildet er rått, men ekstremt presist – og hele gruppen synger unisont det sørgende refrenget. Det er nevnt i flere kilder at David Crosby brøt sammen og gråt mens han sang. “David could barely get through those takes. You can hear his heartbreak on the tape.” (Graham Nash)

“Ohio” ble forbudt i en rekke amerikanske radiostasjoner, men spredte seg likevel som ild i tørt gress, både på grunn av sin aktualitet og den kompromissløse teksten – “Tin soldiers and Nixon coming...” Rolling Stone har omtalt låten som «den viktigste protestsangen etter Vietnamkrigen». Den traff en nerve i hele den amerikanske offentligheten.

New Musical Express:

CSN & Y OHIO PROTEST

CROSBY, STILLS, NASH and YOUNG: † Ohio (Atlantic)

THIS was inspired by (or could perhaps be construed as a tribute to) the students who were killed during the riots at Kent University, in Ohio.

It emerges as a bitter protest, which will doubtless be adopted by U.S. students in their present, restless frame of mind, as one of their anthems.

It is because of its provocative nature that it's been banned by U.S. radio. Obviously it won't have the same impact over here, though the controversy surrounding it is bound to stimulate sales.

Penned by Neil Young, it's another fine example of the group's musical prowess and harmonic ability, even though the melody's rather weak.

(Derek Johnson)

Det amerikanske coveret.

Black Sabbath: "Paranoid" (Vertigo) ******

Debut-albumet var en oppvisning i dvelende mørke, med god tid og formidabel tyngde. "Paranoid" tok oss på senga, for plutselig viste bandet at det også mestret det lille formatet. Du finner ikke mange bedre eksempler på maksimal utnyttelse av det minimale enn denne håndgranaten. Og enda var dette en låt de bare skrudde sammen i all hast fordi plateselskapet mente det nye albumet deres manglet en hit. "Paranoid" kombinerer riffets magi med øs, du blir truffet av en tsunami, og det bare vedvarer å fosse over deg i samfulle 2 minutter og 48 sekunder, de gir deg ikke sjanse til å trekke pusten engang, og som Ozzys røst ljomer! Dette er den perfekte oppsummering av Black Sabbaths genialitet - for folk som har dårlig tid. Spill denne, og de holder kjeft.

Utgitt i september 1970 og skrevet kollektivt av bandet nærmest på impuls under innspillingen av albumet. Tony Iommi har i flere intervjuer fortalt at “Paranoid” ble til på ti minutter da produsenten presset dem for å levere et potensielt hitspor. Resultatet ble et av rockens mest ikoniske gitarriff, et riff så enkelt og insisterende at det nærmest hugges inn i hukommelsen fra første sekund.

Sangen er knapp, intens og kompromissløs, men inneholder også en ultrakort gitarsolo fra Tony Iommi, bygget på E-moll pentaton-skalaen. Kompet raser flappende av sted med Ozzy Osbournes klagende vokal i front. Teksten, som kretser rundt paranoia og isolasjon, bidrar ytterligere til det klaustrofobiske uttrykket.

“Paranoid” toppet hitlistene i Tyskland, Danmark og Finland, og ble bandets største single-suksess i Storbritannia. Mange kritikere har senere kalt låten “grunnstenen i heavy metal”, og Rolling Stone plasserer den fast på sine lister over tidenes viktigste rockelåter.

New Musical Express:

BLACK SABBATH: Paranoid (Vertigo). An almost demonic approach to this furious mindblowing set. The pounding beat and frantic backing ensure that the lyric is virtually unintelligible, but the disc really lives up to its title and gives the impression of an uninhibited freak-out. Only for those who want to be shattered!

(Derek Johnson)

Family: "Strange Band" (Reprise) ****(*)

“Strange Band”. Dramatisk slamre-intro mens en ilter fiolin forsøker å advare om det ragnarokk vi kastes ut i, så er Chapman der, stemmen som ikke ligner på noe annet enn et maleri av Hieronymus Bosch, han raser, breker, tungetaler, remjer, klatrer på veggene, mens bandet forsøker å skru alt løsøret sammen igjen. Piano, fiolin, gitar, alle skyter av sted i forskjellige retninger, mens de tilmålte rytme-utbruddene fortsetter å slamre. Du leter etter en melodi og et riff, men får ingen av delene. Til gjengjeld serveres Roger Chapman i rike monn og et strange, strange band. Og ja "Weaver's Answer" er alltid vidunderlig. Hadde denne episke fortellingen fått A-siden kunne de i hvert fall snust på pallen.

Family tok sitt eksentriske uttrykk til nye høyder med denne singlen fra 1970. “Strange Band” omtales på musikkblogger og i britiske retrospektiver som «et teatralsk kaos» og et høydepunkt i bandets katalog. Chapman fremfører teksten med alt fra bjeffende utbrudd til desperat tungetale, og låten lever like mye på sin energi som på noen konvensjonell melodi. Flere fansider beskriver singlen som “en klassiker for de innvidde”, der Chapman synger som om han kjemper seg ut av et mareritt. B-siden, den nyinnspilte “The Weaver’s Answer”, regnes som en av Families store prog-klassikere og trekkes ofte frem i samlerkretser som bandets signatur.

New Musical Express:

FAMILY: Strange Band (Reprise). Following the lead given by Mungo Jerry, Family comes up with a maxi-single, comprising three titles and a total running time of nearly 13 minutes. Which, undeniably, is value for money!

The title track is a new number not previously recorded by the group, while "The Weavers Answer" and "Hung Up Down" will already be familiar to Family followers—although both these tracks have now been remixed.

A magnificent showcase which I can confidently recommend.

(Derek Johnson)

Frijid Pink: "Sing A Song For Freedom" (Deram) **

Starter som en lett dressert Zeppelin-låt, tungt, skarpt, løpende riff. Vokalen er rusten som på "Rising Sun", men denne gangen har de ikke magisk materiale å leke med, det er ingen ting under panseret, bare et veldig standard call to arms, hei gutta, la oss slåss for friheten, mens gitar-introet fortsetter å gå som i loop. Det tar aldri av, det stanger på stedet hvil, og da hjelper det ikke med en gnudrete gitarsolo som heller ikke skjønner hvor den skal. En av de mest skuffende oppfølger-til-super-hit-singlene som har vært utgitt. Denne låten har ingen ting.

Mottakelsen i musikkpresse og på samlerfora har vært beskjeden. Flere omtaler på AllMusic og RateYourMusic peker på at “Sing A Song For Freedom” mangler den originale energien og arrangementskunst fra “House of the Rising Sun”. Det dominerende gitarriffet sammenlignes ofte med Deep Purple-aktig bluesrock, men det påpekes at låten “aldri finner en egen stemme eller et refreng som sitter”.

I enkelte musikkblogger trekkes det frem at bandet “forsøker å låne fra sine egne og andres suksesser, men det er for lite nytt her til å vekke interesse”. Låten gikk inn på listene i Tyskland og Nederland, men ble raskt glemt i USA.

New Musical Express:

FRIJID RAM HOME MESSAGE

FRIJID PINK: ★ Sing A Song For Freedom (Deram). THE soloist rams home his message forcefully and vigorously—nobody seems to understand that in this world everyone is free! Don’t they really? I’d have thought that, during the last few months, this point had been driven home pretty effectively by various groups!

Here, Frijid Pink approaches this delicate issue with all the subtlety of a battering-ram. It’s a thick, heavy and pulsating track—with strident twangs, a fervent solo vocal and a walloping beat. It’s compulsive discotheque material for energetic dancers, and a good meaty r-and-b sound which owes a lot to the Stones and a little to Creedence Clearwater.

Has none of the finesse of "House Of The Rising Sun," but I’m sure the group’s recent smash hit will boost this new one.

(Derek Johnson)

Eric Burdon & War: "Spill The Wine" (Polydor) ****(*)

"Spill The Wine". Jeg var rimelig ukritisk fan av Burdon og hans Animals, og gikk veldig entusiastisk inn i hans første utgivelse på egenhånd, denne drikkevisen med funk-orkestret War. Og det funket jo som bare det. Låten hadde alt du kunne ønske deg, Burdon i form, snakkesalig og munter, og et groove uten like i ryggen. Jeg kjøpte War tvert. Rett opp på min hall of fame. Særlig da LP'ne kom og egentlig leverte. Det var først over tid at jeg merket glipptakene, og Burdons dalende entusiasme, godt kamuflert, men likevel så hørlig at albumene med War visnet. For meg er det bare "Spill The Wine" som overlevde, og tåler å nevnes sammen med hans beste hyss fra hippie-Animals-perioden. Den er like leken i dag, like dritings på livslykke og like skummel når heksen begynner tungetalen sin.

Innspillingen var et resultat av ren improvisasjon i studio, der War la et hypnotisk groove, med klangfullt orgel, funky trommer og perkusjon, og Burdon la på en fri, dagdrømmende spoken word-tekst – inspirert av et virkelig uhell med vinflaske i studio. Låten bygger hele veien på en uimotståelig, sensuell rytme, med innslag av latinsk perkusjon og små psykedeliske detaljer som gir et eventyrlig og suggererende preg.

Et særpreg er sekvensen hvor Pat St. Charles, studiosekretær med spansk som morsmål, improviserer en “hekseaktig” tale på spansk – det sies at hun egentlig ikke skjønte hva hun ble med på, men én tagning var nok til å gjøre partiet udødelig. Både fans og kritikere peker på hvordan nettopp denne delen løfter låten til noe mystisk og uforutsigbart.

“Spill The Wine” nådde topp 5 på Billboard Hot 100, ble en radiofavoritt over hele USA, og står igjen som et av de store crossover-øyeblikkene mellom soul, latin, funk og hippie-rock.

New Musical Express:

Burdon's big gamble

ERIC BURDON AND WAR: † Spill The Wine (Polydor).

NOT nearly as aggressive as the name of Eric's group suggests! There's a lengthy semi-spoken sequence by Eric in which he tells of falling asleep and dreaming of being the star of a Hollywood movie, which enables him to meet his dream girl.

The result is that the routine doesn't really get going in typical Burdon style until two-thirds of the way through! But it's an unusual and highly original disc, all the more noteworthy for its exotic Latin backing, complete with Afro-Cuban instruments and a splendid jazz flute obligato.

The sort of disc that could either lay an egg or be a huge hit!

(Derek Johnson)

Kenny Rogers & The First Edition: "Tell It All Brother" (Reprise) ***

“Tell It All Brother”. Brumlebassen slår et slag for samhold og gjensidig respekt, taktfast, med hele orkestret som kor, refrengene leveres i ren gospel-modus, mens atmosfæren dempes i versene, her får Kenny Rogers skape en viss spenning, teksten gir seg nemlig ut for å være mye dypere og snedigere enn den egentlig er. Pianoet har en viktig rolle, en slags trappetrinnfunksjon. Mange grep, altså, for å gjøre dette til en hum dinger med "All You Need Is Love"-appell. Problemet er selvfølgelig at den mangler kvalitet og substans.

Did you ever walk before a crippled man
Pretending you were lame?
And what made you think one feeble hymn to God
Was gonna make him call your name?

Tell it all brother and sisters
Tell, Tell it all
Tell it all brother, before we fall
Tell it all brothers and sisters, tell
Tell it all brother, before we fall
Tell it all...

Låten ble skrevet av Alex Harvey (amerikaneren) og innspilt i 1970, da Kenny Rogers & The First Edition var på sitt kommersielle høydepunkt. Musikalsk er det et drivende, nærmest marsjaktig poprock-nummer, med gospel-inspirerte refrenger og et uttrykk som både skulle favne bredt og inspirere. I samtidens amerikanske poppresse ble låten beskrevet som “en typisk festival-singalong”, og på samlerfora nevnes det at “Tell It All Brother” i dag først og fremst huskes for sin moralske formaning og tidstypiske hippie-appell.

Sangen nådde 17. plass på Billboard Hot 100 og ga Rogers & The First Edition en siste store hit før gruppa startet å gå i oppløsning.

New Musical Express:

KENNY RINGS CHANGES

KENNY ROGERS AND THE FIRST EDITION: ★ Tell It All Brother (Reprise)

YOU'VE got to hand it to Kenny and the boys—every disc they make is totally different from the previous one. And this is no exception.

Penned by Alex Harvey, the song is basically blues-spiritual, with a philosophic lyric that's tantamount to being a confessional! All of which may sound rather heavy-handed, but it's adapted so brilliantly to the First Edition's distinctive style that what emerges is pop at its most commercial.

Kenny himself is in great form as he growls through the lyric, and there's an appealing harmonic sound from the others.

It's rather on the slow side, and I think it could have done with just a fraction more pace. But still amply good enough to make its presence felt in the NME Chart.

(Derek Johnson)

Mike D’Abo: "Let It Roar" / "California Line" (UNI) ***

“Let It Roar”. Pianodrevet med synkoperte, hengende trommer, og etter hvert forsterket av et svalt kor og strykerøs. Sangen blåses opp til gospel, uten at den egentlig har tilstrekkelig futt i kjortelen til å bære den rollen. Ingen kan ta fra Mike D'Abo stemmen, men her bruker han den på en låt som han strengt tatt burde latt ligge i skrivebordskuffen. "California Line", derimot, leveres i et sympatisk countryarrangement, klimprende gitarer, fjernt jamrende munnspill, og D'Abos røst, nær. fortrolig og varm. Riktignok har han en John Ford i magen, noe refrenget avslører i widescreen. Her galopperer ville hester over prærien i technicolor og fullt strykerøs. Storyteller D'Abo i sitt ess. Litt vel overdådig, men ganske OK.

Singlen kom ut i 1970 som dobbel A-side, skrevet og produsert av Mike D’Abo etter tiden i Manfred Mann. “Let It Roar” forsøker seg på en gospel-påvirket retning, men omtales gjerne av samlere og fans som velment, men litt forutsigbar og tung. “California Line” skiller seg ut i hans soloproduksjon som en varm, country-inspirert ballade, med personlig vokal og smakfullt arrangement. Låten trekkes frem på flere samlerutgivelser som en av D’Abos bedre soloinnspillinger.

New Musical Express:

Dynamic d'Abo

MIKE D'ABO: † Let It Roar (UNI).

FROM his forthcoming album "d'Abo" comes this self-penned hand-clapper which makes an exciting vehicle for the ex-Manfreds vocalist.

It's a driving gospel-tinged number, with Mike's virile solo supported by spirited choral chanting, clanking piano and unnecessary strings. A happy and dynamic routine with bags of pop appeal.

The coupling is ostensibly a double-A side, and it's a contrasting country-flavoured piece in relaxed mood, "California Line."

(Derek Johnson)

Bobbie Gentry: "Apartment 21" (Capitol) ****(*)

“Apartmenr 21”. Deilig dempet komp med tydelige aktører, den fussy elgitarens lille toneløp bak den akustiske klimpringen, de skyflende trommene, og Bobbies mørke fortellerstemme. Det er klasse fra første sekund. Etter 35 sekunder har hun etablert låten og stemningen, og kan åpne dørene og slippe fløyte, strykere og etter hvert blåserrekke til, litt kantete i bevegelsene, snev av Beatles. Fascinerende tekst, Bobbie skriver alltid spennende:

Sit down and write a song
Wait 'til the days grow long
Wait for the autumn wind
To blow me away

“Apartment 21” ble utgitt i 1970, mot slutten av Bobbie Gentrys mest kreative periode på Capitol. Låten er ofte beskrevet på musikkfora og i samlerbøker som en av hennes mest undervurderte – en mørk, urban fortelling hvor tekst og produksjon veves sømløst sammen. Gentry skrev sangen selv, og den viser hennes evne til å kombinere narrative detaljer med lydbilde som både er folkinspirert og har en antydning til klassisk pop fra samtiden.

Arrangementet fremhever den distinkte stemningen, med subtil bruk av fløyte og blåserrekke, som bygger opp under den litt vemodige teksten. Flere fansider trekker frem den særegne instrumenteringen og Bobbie Gentrys evne til å fargelegge selv små historier med psykologisk dybde.

New Musical Express:

BOBBIE: MORE DEPTH BUT LESS IMPACT

BOBBIE GENTRY: † Apartment 21 (Capitol)

A RHYTHMIC ballad with a poignant and reminscent lyric, making something of a change from Bobbie's recent singles. It's about a girl reflecting as she sits alone in an empty flat.

Warmly and movingly handled by the husky charmer, who dual-tracks some of the passages, it benefits from a glowing and sensitive accompaniment. But, I'm afraid that, even taking into account the la-la-chorus, the melody is not one to register with any great impact. This is a shame, for this has much more substance and depth than most of her singles.

(Derek Johnson)

Richard Harris: "Ballad Of 'A Man Called Horse'" (Dunhill/Stateside) **(*)

Symfonisk, overdådig, og som alltid, på vidunderlig engelsk. Man føler seg alltid vel i selskap med Richard Harris, selv om det kan bli overdådig. Vi vet alle hvordan det gikk med kakeoppskriften i "MacArthur Park". "A Man Called Horse" var en film som ble høyt verdsatt i sin tid. Jeg så den flere ganger. Sangen fra filmen, derimot, er det ikke lenger lett å finne. Den har gjemt seg i historiens dynn. Så ble den da heller ikke komponert av Jimmy Webb.

“Ballad Of ‘A Man Called Horse’” ble i 1970 utgitt som singel i forbindelse med filmen. Komponistene bak låten er Johnny Harris (ikke Richard Harris), Tony Colton og Ray Smith – tre kjente navn fra britisk musikkbransje, men ikke tilknyttet filmens offisielle soundtrack. Det musikalske akkompagnementet besørges av det britiske bandet Heads, Hands & Feet, med Tony Colton også som arrangør og produsent.

Musikalsk følger låten en bred, orkestral poptradisjon, og Harris resiterer og synger over et storslått arrangement i typisk tidlig 70-talls filmstil. Teksten og vokalprestasjonen er dramatisk, men sangen fikk aldri kommersiell suksess og er knapt omtalt på nettet i dag.

New Musical Express:

RICHARD HARRIS Ballad Of "A Man Called Horse" (Stateside).

Inspired by Harris' new film comes this gripping and rather sombre ballad. The lyric is dramatic and intense and is impressively delivered by Richard as befits an actor of his calibre.

The scoring and choral backing are imaginative and semi-symphonic. The whole routine is deep-thinking, pensive and somewhat moody—which won't help its chances, even with the film to boost it. But a fascinating, spellbinding disc.

(Derek Johnson)

Fairfield Parlour: "Just Another Day" EP (Vertigo) *****

"Just Another Day", vevert og vakkert, akustisk gitar, fløyte, mellotron og en melankolsk liten stemme tar oss inn i denne korte, men vakre proghøysangen som sveller ut med trommer og fyldig komp, og smalner inn igjen i det vevre. Flo og fjære, smakfullt og følsomt. Trist at det tidligere Kaleidoscope ikke fant veien til hitlistene som Fairfield Parlour. Et vidunderlig band.

Denne EP-en ble utgitt i 1970 og regnes som et av de mest raffinerte øyeblikkene fra progfolk-segmentet, ofte trukket frem av fans på nettfora som et “skjult mesterverk” fra Vertigo-katalogen. Fairfield Parlour var egentlig Kaleidoscope i nytt navn, og gruppens delikate, britiske lydbilde er fullt til stede: nydelige melodier, drømmende harmonier og arrangementer med fløyte og mellotron gir et tydelig særpreg.

“Just Another Day” fremheves i anmeldelser og retrospektive artikler som et prakteksempel på hvordan bandet mestret balansen mellom barokkpop, folk og progressiv rock, alltid med Peter Daltreys særegne, følelsesmettede stemme i sentrum. “Just Another Day”-EP’n er en sangsyklus du aldri glemmer hvis du først har oppdaget den.

New Musical Express:

FAIRFIELD PARLOUR: Just Another Day (Vertigo).

An enchanting routine—wispy, fluffy and haunting—which erupts into an intense ensemble chorus. There's a touch of old-world charm about this group, specially in the quieter acoustic sequences—just as in its previous single, "Bordeaux Rose." This is equally delightful, and I hope it gets a better break than the last one.

(Derek Johnson)

The Supremes: "Everybody’s Got the Right to Love" (Tamla Motown) ****

"Everybody's Got the Right To Love" – trommer, komp, koringene, alt er av bunnsolid Motown-merke, slentrende, bekymringsfritt. Jean Terrell er ikke Diana Ross, men hun mer enn duger likevel, og haler dette kjærlighetsbudskapet trygt i havn.

Låten ble utgitt sommeren 1970, og markerer en ny epoke for The Supremes etter Diana Ross’ avskjed. Det er den andre singelen med Jean Terrell i front, og den er skrevet av Lou Stallman. Musikalsk er dette klassisk, rytmisk Motown – sprudlende arrangementer, energisk bass, sterke harmonier og et komp som driver sangen fremover.

Anmeldere fra både samtiden og senere har ofte pekt på at låten er mindre dramatisk enn mange av Ross-årene, men til gjengjeld både varmere og mer inkluderende. Ifølge flere fansider trekkes også det kollektive preget frem – koret har en langt tydeligere rolle i lydbildet. Jean Terrells vokal omtales ofte som “underspilt men uttrykksfull,” og flere retrospektive vurderinger beskriver dette som et “post-Ross-høydepunkt” for gruppa.

Sangen fikk god mottakelse i USA og ble en topp 30-hit.

New Musical Express:

Jean helps Supremes to another hit

SUPREMES: ★ Everybody's Got the Right To Love (Tamla Motown).

STRIKES me that newcomer Jean Terrell has already stamped her mark upon the Supremes, almost as effectively as did Diana Ross. This is a great soul work-out by the lass, with the other girls smoothly and discreetly chanting behind.

Set to a relaxed jog-along pace, the inevitably heavy Tamla beat is emphasised by hand-claps and finger-pops, with swirling strings and tambourine providing colour in the backing.

This is the typical Motown sound—in fact, I'd almost describe it as predictable. But it's so well done, both by the girls and the arranger, that's its sure to be a hit.

(Derek Johnson)

Dionne Warwick: "Paper Maché" (Wand) ****

"Paper Maché", rusle tusle Bacharach med fløyter, klokkespill og det vanlige orkesteromgivelsene, rytmen ledig, livet er bossa nova-herlig, og låten er så Bacharach der den smetter unna og velger nye veier, stadig i bevegelse, og bak den ligger den trygge Alpert-aktige trompeten og husker forsiktig.

Låten ble utgitt i 1970, skrevet av Burt Bacharach og Hal David, og er typisk for deres sofistikerte popsignatur. Produksjonen oser av 1970-tallets mest smakfulle orkestrering, med fløyter, messing og et lett latinpreg. Dionne Warwicks stemme ligger mykt over arrangementet og gir teksten – en slags lettbent betraktning over livets skjønnhet og forgjengelighet – et luftig og elegant løft.

Retrospektive omtaler på fansider og i musikkleksika beskriver ofte "Paper Maché" som “en liten perle” i katalogen, og et godt eksempel på Warwick/Bacharach/David-samarbeidet på sitt mest lekne og lette.

Flere musikere har trukket frem arrangementet som et eksempel på hvor elegant og kreativ pop kunne være på denne tiden – en “pop-miniatyr i verdensklasse”.

New Musical Express:

DIONEE WARWICK: Paper Mache (Wand).

Much as I admire Burt Bacharach, there is a tendency for many of his songs to sound alike—maybe it's due to that bossa nova beat with which he seems obsessed.

All the same, this is a very pretty song which brings the best out of the delicious and highly professional Dionne.

(Derek Johnson)

Rufus Thomas: "Old McDonald Had A Farm – Part 2" (Stax) ***

"Old McDonald Had A Farm—Part 2", gøy og tøv, barnesangen som feit Stax-soul med intrikate instrumentale lekkerbiskener og feite blåserstøt. Og Rufus kvekker og oinker i vei med de beste. Uklanderlig spilt, men det er en tøysesang, og da lurer man på om den egentlig fortjener det superkompet.

Låten ble sluppet som single på Stax i 1970, midt i perioden der Rufus Thomas virkelig lekte seg med genregrenser og humor. Thomas var allerede kjent for sin evne til å kombinere groovy soul med ren slapstick – her tar han barnesangens univers og gir det sitt fullblods Memphis-beat. Ifølge samlerfora og musikkleksika kjennetegnes denne utgivelsen av tight Stax-komp: blåserne og rytmeseksjonen gjør ingen kompromisser selv om materialet er rent tullball.

Flere retrospektive vurderinger og blogginnlegg kaller denne og dens “Part 1”-forløper for “klassisk Rufus Thomas – fullt av overskudd, musikalsk ironi og grenseløs spilleglede”. Den fikk noe radiospilling i USA, men ble aldri noen stor hit.

New Musical Express:

Rufus animals

RUFUS THOMAS: †Old McDonald Had A Farm—Part 2 (Stax).

I'M not quite sure what became of Part 1, because that's not on the other side! I suppose Rufus waxed this tradional party sing-song because of its animal associations, which would seem to make it a logical follow-up to "Funky Chicken."

It's a hard-driving up-beat work-out, with a funky brassy backing, and Rufus wraps his fruity tones round the tongue-twisting lyric to good effect.

Would have been better if he'd had the guys and gals in the studio to urge him on, as in the "Chicken" disc. Instead, it comes over as rather contrived and lacking the instant novelty appeal of the last one.

(Derek Johnson)

Mayfield’s Mule: "We Go Rollin’" (Parlophone) ****

“We Go Rollin’”, funky spankulerende med bæljende korjenter og et drivende gitartema som skaper herlig fremdrift. Oppildnet av koring og et tilbakevendende orgel. Lekent, påskrudd, kunne absolutt blitt en hit den gang. Uflaks at den ikke ble. Chris Mayfield hadde definitivt talent.

Mayfield var en av flere britiske soul- og funkartister som i årene rundt 1970 prøvde å slå gjennom på klubbscenen i London. “We Go Rollin’” ble gitt ut på smålabelen Big Shot i 1970, produsert av Clancy Eccles, og har i ettertid fått rykte som en Northern Soul-favoritt. Arrangementet kjennetegnes av stramt komp, insisterende gitar og orgel – og de karakteristiske, frampå koringene du nevner, er trukket frem i flere retro-anmeldelser. “An irresistible floorfiller, criminally overlooked in its time,” skrev Soul Source i 2018.

New Musical Express:

MAYFIELD'S MULE. † We Go Rollin' (Parlophone).

As you might assume from the title, this is happy, sparkling item. It's in country-rock style, but controlled rather than overbearing.

Owes quite a bit to Creedence's bayou style, and reminded me to some extent of "Proud Mary."

There's a catchy hook phrase and an infectious beat.

(Derek Johnson)

Max Romeo: “Fish In The Pot” (Unity) *****

“Fish In The Pot”, kjempefort ska-rytme, rene maskinen, mens Max winer og diner i bakgrunnen, leker med tabugrensene, og har dansegulvet i sin hule hånd. Fort og gæli. En klassiker.

Låten ble produsert av Bunny Lee i Kingston og omtales i dag som en av reggaeens store glemte perler fra gullalderen. Max Romeo var allerede kjent for å tøye grenser med sleske, flertydige tekster, og også her svirrer det av dobbel bunn – noe som ikke gikk sensuren hus forbi. Musikalsk preges singlen av en tett, suggererende groove med klassisk skank-gitar, dyp bass og svevende orgel. “Fish In The Pot” ble aldri albumspor, men levde sitt liv på sound system-scenen og trekkes ofte frem som et eksempel på Romeos evne til å kombinere sexy humor med dansbar nerve.

Delroy Dunkley: “I Wish You Well” (Hot Rod) ****(*)

“I Wish You Well”, Delroy leverer en deilig ballade med klippede rytme-løp, fiolintema og kor. Magisk, svalende.

Under navnet Dandy Livingstone var Delroy Dunkley en nøkkelmann på både jamaicansk og britisk reggaescene. Denne tidlige reggae-balladen – produsert av Syd Bucknor – kombinerer varme blåsere og dansende orgel med en sjarmerende vokal som svever mellom soul og reggae. “Dunkley’s voice floats above a sweet riddim,” skrev Trojan Records-bloggen. Originalsinglen er i dag ettertraktet blant samlere, og omtales som en av Dunkleys fineste kjærlighetslåter.

Errol English: “Sha La La La Lee” (Torpedo) ****

“Sha La La La Lee”, kjent låt, her i skranglete, varm ska-tapning. Tåler gjenhøret.

Jamaicansk/engelsk Errol English tar Small Faces-hiten fra 1966 inn i reggaeuniverset, og gjør det med en leken, uptempo vri. Hornseksjonen og roping i bakgrunnen gir låten et utpreget party-preg – her er det lite plass til nostalgi, men desto mer energi. Mojo Magazine beskrev denne versjonen slik: “No one needed another ‘Sha La La La Lee,’ but this version bounces with unpretentious charm.” Ikke noen stor listehit, men den har i årevis vært et sikkert kort på britiske reggaeklubber.

Clancy Eccles & The Dynamites: “Africa” (Clan Disc) *****

Koret svaier, kompet danser, de vil hjem til Afrika, og det nå med én gang. Voi, voi, voi, synger de, og kompet klukker og klikker. Danse nå.

Eccles var en sentral figur i overgangen fra rocksteady til roots reggae, og her kombinerer han sterke, politiske tekster med tung, rytmisk produksjon. “Africa” er en militant roots-hymne – preget av punchy blåserrekke, kraftfull vokal og et drivende komp. The Wire beskrev låten som “A militant anthem”, og den løfter frem Black Power og tilbake-til-Afrika-tematikk både i tekst og musikk. Originalen er ettertraktet blant samlere, og er blitt covret av utallige artister innen roots reggae.

Avslutning:

Disse fire singlene viser hvor mye oppfinnsomhet og variasjon det var i reggaens tidlige år. Enten det er Max Romeos frekke dobbeltheter, Delroy Dunkleys svale ballade, Errol English’ varme ska-nytolkning eller Clancy Eccles’ politiske kraftpakke, bobler musikken over av energi og sjel.

New Musical Express:

REGGAE

MAX ROMEO: Fish In The Pot (Unity).

Basic reggae can be terribly boring, but Max Romeo has found two ways of avoiding that pitfall. Firstly, he's ensured that the tempo is sufficiently fast to prevent monotony creeping in. And secondly, he's introduced a suggestive lyric which—while not as tasteless as some of his past efforts—will certainly prompt a few giggles amongst the dancers.

††† Other reggae discs: "I Wish You Well" (Hot Rod) by Delroy Dunkley is an attractive ballad with a colourful stringy backing. "Sha La La La Lee" (Torpedo) by Errol English is a ska version of the Manfred Mann hit. There's an appealing choral sound to "Africa" (Clan) by Clancy Eccles & the Dynamites...

(Derek Johnson)

“… the Manfred Mann hit”??? Derek! That was Small Faces!